Sigbjørn Mostue og Johnny Brenna. Operasjon Hydra

Transkript

1

2 Sigbjørn Mostue og Johnny Brenna Operasjon Hydra

3 Politisk motivert vold i form av ekstrem islamisme vil representere en alvorlig utfordring. Arbeidet med å forhindre at personer med tilknytning til Norge involveres i terroraksjoner, vil være den viktigste oppgaven til tjenesten det kommende året. Fremveksten av et aktivt ekstremt islamistisk miljø vil bidra til økt polarisering mellom ulike grupper i Norge, og kan etter hvert bli en av de viktigste årsakene til en mer alvorlig trussel fra høyreekstreme grupper her i landet. Fra Politiets sikkerhetstjenestes Trusselvurdering 2014

4 Kapittel 1 Isak Stockmann knep umiddelbart igjen øynene idet døra lukket seg bak ham. Den skarpe vårsola bakte behagelig mot ansiktet, og ble reflektert mot ham av skolebygningens store glassvegger. Noen små snøhauger lå igjen her og der hvor skyggen ga dem beskyttelse, og de siste, unnselige fonnene på taket på nordsiden lekket en sammenhengende rad av dråper som traff bakken med små, optimistiske plask. Ellers hadde snøen i Oslos bykjerne blitt borte i løpet av de siste par dagene med mildvær. Lufta anget pirrende av våt asfalt og råttent gress. Isak smilte svakt og rettet på brillene. Skolesekken hang tungt over skulderen. På toppen lå franskprøven de hadde fått igjen tidligere på dagen. Til jul hadde han fått kun én eneste femmer, i fransk. Ellers sto sekserne der som en rad av brede smil over hans arbeidsinnsats og begavelse. Til sommeren skulle han nok klare seks i fransk også. Men fransklæreren var en gammel knark med fordommene smurt tykt utenpå, og selv om Isak hadde klart toppkarakteren denne gang, var det ikke sikkert at læreren ville yte ham rettferdighet når årets siste karakter skulle settes. Jævla jøde! Det var bare noen fra parallellklassene. De hadde samlet seg oppe ved krysset. En bukett av det nye Norge: blonde, etnisk norske jenter, pakistanske gutter, en fra Somalia, og to østeuropeere, i skjønn forening. Trakasseringen av ham, Isak, fungerte som et minste felles multiplum. Isak brydde seg ikke. Ikke så mye, i alle fall. Ikke nå lenger. Da han var liten, hadde han spurt

5 mor og far hvorfor de andre hatet ham. De hadde ikke noe godt svar, forklarte ham bare at jødene alltid var blitt forfulgt, med landflyktighet i Egypt, fangenskap i Mesopotamia, romersk invasjon og rivingen av tempelet, merking og forfølgelse gjennom middelalderen, pogromer og selvsagt Ha shoa under den andre verdenskrig. Men slik var det å være Guds utvalgte folk, fikk han høre. Dette var prøvelsene de måtte igjennom. Isak hadde ikke forstått logikken. Hvorfor skulle Gud plage dem gjennom andre mennesker? Hvorfor skulle Norge, dette landet som yndet å fremstille seg som fredselskende, som skydde konflikter og ulikhet, rette et hat mot nettopp Isak og hans lille folk som telte knapt 5000 individer her til lands? Det var nesten ingen aviser som ville trykke leserbrevene hans om hvordan det var å være del av en liten minoritet som tilsynelatende alle foraktet, som det var blitt helt legitimt å slenge dritt om. Hvorfor? Og hvorfor fikk han alle disse avskyelige kommentarene på bloggen? Men han hadde lært seg å leve med det. Neste år var han ferdig med videregående. Da lå veien videre åpen. Det sto mellom Universitetet i Oslo og utlandet. England, USA eller kanskje følge etter søsteren Rebecca og dra til Australia. Utlandet fristet uansett mest. Å gjøre som så mange andre norske jøder, reise, eller snarere flykte fra landet og aldri vende tilbake. Men da måtte Mirjam bli med. Ditt svin! Noen i gjengen laget gryntelyder. Isak smilte svakt for seg selv. I motsetning til dem hadde han verden liggende åpen foran seg. Det lønte seg å være flink. Jødene var som regel flinke. Flinkere enn de fleste. Det visste toskene i gjengen der borte. Og hatet ham for det. Skjellsordene hadde tatt seg kraftig opp

6 etter at Aftenposten endelig hadde trykket artikkelen han hadde forfattet. Den hadde rett og slett virket mot sin hensikt. Selv innad i det jødiske miljøet hadde han fått negative reaksjoner. Men foreldrene var stolte av ham. Mirjam også. Det var tross alt det viktigste. Han hoppet smidig unna snøballen som kom susende. Den var likevel så råtten at den gikk mer eller mindre i oppløsning før den nådde frem og traff asfalten med et bløtt klask. Han fortsatte forbi dem som om ingenting var skjedd. Snart var det påske. En ukes ferie skulle smake godt. Byen ble stille, kanskje dro de ut på Bygdøy og nøt den første softisen utenfor Sjøfartsmuseet. Kanskje de skulle på familiebesøk til Hadeland. Han skulle i alle fall helt sikkert møte Mirjam. Så ofte som mulig. En sommerfugl lettet fra mellomgulvet og kilte ham fjærlett rundt hjertet. I kveld ville de ha leiligheten for seg selv. Isaks foreldre skulle på konsert. Mirjam og han hadde ikke snakket om det, men Isak bare visste at det skulle skje i kveld. Noe i blikket hennes, måten hun pustet på, heftigheten i det siste kysset da de avtalte når hun skulle komme. Han puttet venstre hånd i bukselomma for å skjule den brå ereksjonen som kom med tanken. Å skulle få se Mirjam naken Det var en Guds gave som gjengen i skolegården aldri ville få nyte. Og idet Isak rundet hjørnet av skolebygningen, visste han at Guds prøvelser likevel var verdt å utstå, så lenge belønningen var så fantastisk som var blitt ham selv til del. Han smilte og strøk den ledige hånden gjennom det mørke, krøllete håret. Det ble den siste viljestyrte bevegelsen Isak noensinne skulle utføre. En grå Mazda 626 ga gass bak ham, spratt opp på fortauet og traff Isak

7 i lårbeina. De knakk som to tannpirkere før bevegelsesenergien kastet ham opp i lufta, slo ham rundt i en halv salto før den venstre siden av hodet hans traff øvre del av frontruta på bilen. Hodeskallen ble umiddelbart knust av sammenstøtet, samtidig som de to øverste nakkevirvlene brakk og umiddelbart skapte en blødning som begynte å presse på og ødelegge nettet av nervetråder som går fra hjernestammen og ut i kroppen. Han virvlet gjennom lufta som en tøydukke mens Mazdaen vrengte ut på veien igjen, og idet han traff bakken, knakk sju av ribbeina, den ene lungen ble punktert og bekkenet slått i stykker. Blære og endetarm tømte seg viljeløst. Isak kjente ikke noen ting. Det skulle han heller aldri gjøre igjen. Hjertet slo fremdeles, som i en trassig protest mot kvestelsen av den unge, atletiske kroppen, men det var da også den eneste muskelen nedenfor halsen som virket.

8 Kapittel 2 Varmen fra vårsola traff politispaner Axel Th. Munthe som en vegg idet han nådde bakketoppen. Nordmarka foldet seg ut som et mørkegrønt, duvende hav foran ham, stille, folketom og ren. Mellom bartrærne glitret det som om noen hadde drysset myriader av ørsmå diamanter over snøteppet. Idet han stoppet, lettet en granmeis fra en grein, krysset skisporet og forsvant i myke buer innover skogen. Axel hentet frem solbrillene fra rumpetaska, tørket svetten fra pannen og bannet. Han hadde bommet fundamentalt på smøringen. Værmeldingen hadde varslet overskyet himmel frem til klokka fire, men sola kom allerede to timer tidligere. Skiene fungerte så lenge han befant seg i skyggen, men i solhellingene var det håpløst. Armmusklene druknet i melkesyre ettersom han måtte bruke dem som hoveddrivkraft i stedet for beina. Kanskje det ble bedre når han kom høyere opp i terrenget, men han tvilte. Axel bannet igjen. Han fikk ta det som styrketrening og en skikkelig utblåsing. Tre kilometer og nesten en halv time senere var Axel like ved å gi opp. Han hadde forsøkt å legge på et lag klister, med det resultat at skiene nå også kladdet, i tillegg til å være bakglatte. Energilagrene var tomme, han snappet etter luft som en astmatiker med anfall, og jakkeryggen var drivende våt av svette. Er det mulig, gispet Axel til seg selv. Han hadde gledet seg til denne langturen siden snøen la seg over byen i desember. Men tidenes våteste, mildeste og merkeligste vinter hadde festet grepet over Østlandet på nyåret, dessuten hadde jobben og oppussingen av

9 kjøkkenet tatt mesteparten av tiden. Han hadde så vidt klart å klemme inn to kjappe turer fra Sognsvann til Ullevålseter i løpet av vinteren, og nå gikk det med stormskritt mot våren også her oppe i Nordmarka. Han spyttet seigt i snøen og snøt seg. I vannflaska var det knapt et par desiliter igjen. Humøret ble ikke bedre da han hørte noen nærme seg bak ham. Ei ungjente gled uanstrengt og med finslepen teknikk opp bakken han nettopp hadde slitt seg til topps av. Unnskyld, men kan jeg spørre hva du har smurt med, sa han brydd idet hun skulle passere. Vet ikke, det er pappa som har ordnet med skiene, svarte hun med et unnskyldende smil og staket seg forbi. Vestkantjente, fastslo han. Blond og søt, med røde roser i kinnene og store, hvite tenner som sto til både smilet og perleøredobbene en vandrende reklameplakat for den norske nasjonalsporten. Axel glodde etter den slanke skikkelsen som snart forsvant mellom trestammene, sparket vekk de verste kladdene og staket seg alt annet enn raskt og elegant etter. To timer senere satte Axel fra seg skiene i garasjen og subbet mot huset med det rødmalte tømmerpanelet. Det dryppet fra tak og renner selv om dagen var på hell og temperaturen sank i takt med sola. Fra furuene i hagen kvitret kjøttmeisen optimistisk dagens siste strofer, og vanligvis ville Axel ha satt seg på trappa og nytt det hele. Nå var han for sliten. Den venstre albuen verket faretruende, og muskulaturen i beina dirret som om noen hadde satt strøm i den. Han låste seg inn, og kjempet seg forbi plasten han hadde lagt over den nye kjøkkeninnredningen mens taket ble malt. Oppussingen

10 hadde tatt dobbelt så lang tid som han hadde anslått, og lå an til å bli minst tre ganger så dyr. Alt fordi Noor hadde krevd det. Fremdeles gjensto ett strøk på det hersens takpanelet. Før faren døde, hadde han prentet inn i den unge Axel at for det første gjorde en Munthe jobben selv, og for det andre så gjorde han den skikkelig. Så Axel hadde skrapt og pusset og sparklet og grunnet og pusset og sparklet igjen før han tok første strøk. Visst ble resultatet bra. Om det var verdt det, var en annen sak. Han skrittet inn i stua og slengte fra seg drikkeflaske, hansker og lue på bordet. De hadde måttet sette opp et midlertidig tekjøkken her inne. De første dagene hadde det vært både morsomt og romantisk med alt kaoset. Det var det ikke lenger. Den slitte, røde chesterfieldsalongen tittet så vidt frem fra eskene, servisene og klærne som lå strødd rundt omkring. Den ellers så trivelige stua så ut som et overfullt loppemarked. Brummende kjempet han seg frem til trappa, gikk stivt opp trinnene og inn på badet etter Noors mening neste prosjekt i oppussingen av Axels barndomshjem. Han stønnet, vred av seg de svettevåte klærne, tisset mørkegult før han gikk inn i dusjen. Under den varme strålen innså han at han aldri kom til å bli noe mer enn en gjennomsnittlig god langrennsløper. Det var for sent. Teknikken var for dårlig. Han hadde nylig passert 40 år. Det var for sent for så mangt. Han ignorerte de verkende musklene, rettet opp den slanke, 187 centimeter høye atletiske kroppen og fastslo at om ikke annet, så ville i alle fall ikke den forfalle med det første. Axel begynte å føle seg som menneske igjen da han hadde stekt et lass med eggerøre, skåret seg en dugelig bunke med fenalårskiver og åpnet en boks med