Den norske russefeiringen

Transkript

1 ALLAN SANDE Den norske russefeiringen Om meningen med rusmiddelbruk sett gjennom russefeiring som et ritual Ungdom i Norge feirer hvert år avslutning på 13 års skolegang med en offentlig eksamensfest kalt russefeiring. Nesten alle elever som går ut av den videregående skolen tar på seg rød uniformert kjeledress og lue og deltar i offentlig fyll og beruselse i 17 dager til ende. Spesielt viktig er det å være beruset natt til første mai og natt til den norske nasjonaldagen den 17. mai. I artikkelen vil jeg drøfte hva som kan være meningsaspektet ved slik særegen rusmiddelbruk og rusopplevelser blant norsk ungdom. Denne drøftingen vil forsøke å fortolke tradisjonen som ungdoms eget forsøk på å skape et nytt overgangsritual i livsfasen mellom barndommen og voksenlivet. I tradisjonen er det bruken av rusmidler for å oppnå rus som har fått økt betydning for å signalisere overgang og mening for den enkelte. Tidligere forskning Ingen har tidligere studert fenomenet russe- feiring i Norge. Få forskere har også forsøkt å bruke symbolsk perspektiv, teori og analyse på ungdommenes bruk av alkohol både i hverdagslivet og offentlige sammenhenger utenom pioneren Eilert Sundt (1859). I internasjonal forskning har imidlertid slike perspektiv og analyser vært brukt for å få fram meningsaspektet og praksis i ulike samfunn og kulturer (Heath 1987; Douglas 1987; Gefou-Madianou 1992; McDonald 1994). Nordisk alkohol- og narkotikaforskning er derimot preget av teori basert på forutsetninger om individuelle rasjonelle valg og kvantitative metoder i studier av bruksmønstre. Forskere i Norden har i begrenset grad forsøkt å bruke feltmetoder og kvalitative analyseteknikker i meningsaspekter og brukernes intensjoner med rus. Vi har derfor statistikk over utvikling i forbruksmønstre og statistiske sammenhenger men også tilsvarende manglende kunnskap om hvorfor spesielt ungdom bruker rusmidler for å oppleve rus. I dagens samfunn er det i kategorien ungdom og i ungdomsfasen i livet det er høyt 340

2 forbruk av ulike rusmidler (Pape 1997). Dette er et relativt nytt samfunnsfenomen som har vokst fram parallelt med ekspansjonen av den nye ungdomsfasen og utdanningssamfunnet i livsløpet (Mahler 1984; Pedersen 1992, 1998). I artikkelen vil jeg derfor argumentere for at økt bruk av ritualer og rusmidler er ungdommenes egen måte å håndtere usikkerhet i ungdoms- og utdanningsfasen i livet. Dette er ungdommens egen måte for å håndtere mangelen på offentlige ritualer i overgangsfasen i livsløpet. Økt bruk av rusmidler blant ungdom bør sees i lys av at i nordisk kultur er det relativt få sammenhenger hvor folk legitimt bruker alkohol og deltar i ritualer i det offentlige rom. Den nordiske protestantismen og avholdsbevegelsen har aktivt bekjempet bruk av alkohol og andre rusmidler samt de rituelle praksisområder der alkohol har vært legalt brukt (Sundt 1859; Fuglum 1972). I nordiske land er det få livssyklus- og årssyklusritualer som eksplisitt spiller ut grunnleggende konvensjoner og verdier, som er beskrevet fra andre kulturer og samfunnstyper (Turner 1969; Bloch 1986). I katolske land i Sør-Europa er vinen, livssyklusen og årssyklusen sammenvevd med katolsk tro og offentlige ritualer (Gefou-Madianou 1992). Mest kjent for oss er karnevalstradisjonen i Sør-Europa og Latin-Amerika (Cohen 1978; Eco & Ivanov & Rector 1984; Turner 1987). Slike offentlige rituelle tradisjoner er imidlertid avskaffet i Norden med reformasjonen og innføring av den protestantiske statskirkeordningen. Et unntak i Norge er russefeiringen som offentlig viser eksplisitte kulturelle konvensjoner knyttet til rusmiddelbruk og rus gjennom ungdommenes overdrivelse av rus og rollebytte i forhold til voksensamfunnet. Russefeiring har likhetstrekk med det katolske karnevalsritualet, men er også forskjellig ved at tradisjonen kan fortolkes som et overgangsritual mellom barndom og voksenrollen og at tradisjonen mangler godkjenning av autoriteter i samfunnet. Slik jeg ser det, er derfor russefeiring et inntak i virkeligheten for å studere hvordan vi kommuniserer og overleverer meningene om ruskonvensjonene i dagens norske samfunn, nettopp fordi at normalsamfunnets ruskonvensjoner her blir overdrevet og spøkt med i det offentlige rom på lik linje med karneval innenfor katolisismen. Dette ritualet kan også gi innsikt i hvorfor det er spesielt i ungdomsfasen at det er høyt forbruk av ulike rusmidler i vår kulturkrets. Sosialantropologisk teori om ritualer og rus Tilnærmingen er basert på sosialantropologisk teori om rituelle fenomen for å kunne analysere meningen med rusmiddelbruk. Med ritual menes en standardisert handling som både er kommunikasjon av budskap og forandring av individers posisjon i samfunnsstrukturen og naturen (Turner 1987, 157) Det er ifølge sosialantropologisk teori i rituelle former og symbolikk at grunnleggende meninger og verdier i normalsamfunnet vises offentlig. Ifølge grunnleggeren av perspektivet Émile Durkheim, er ritualer byggesteinen i et helhetlig kollektivt system av forestillinger i religionen som er grunnleggende for hvordan individet skaper mening med tilværelsen og blir medlem i samfunnet (1912). Turner knyttet også den skapende kraften av kollektive fenomener som felles kultur og sosial struktur til liminalfasen i ritualene (Turner 1987, 158). Med liminalfase menes en grenseløs rituell tilstand mellom to livsfaser som det å være mellom barndom og voksenlivet (Turner 1967, 1969). For å komme på sporet av meningen med rusmiddelbruk og rus i dagens samfunn, har jeg valgt å studere nærmere overgangsritualet fra barndom til voksenlivet. Konfirmasjon er en religiøs tradisjon der barn i 15 års alderen bekrefter troa til grunnleggende trosforestil- 341

3 linger i protestantismen (Johnsen Hertzberg 1985, 1993). Men en slik tilnærming reiser også flere teoretiske og metodiske utfordringer. For det første hvordan en kan fortolke og forklare meningen med ritualer både som en kulturell og sosial prosess (Durkheim 1912; Van Gennep 1960; Turner 1967, 1969; Bloch 1986; Bourdieu 1996). For det andre reiser også en slik studie metodiske utfordringer i å studere symbolske og rituelle fenomen i egen kultur (Douglas 1966, 1975; Bringslid 1996). Slik jeg ser det, kreves det bruk av teori for å analysere et implisitt fenomen som rusmiddelbruk og ritualer i vår egen kultur. Både opparbeiding av materiale og analyse blir en form for kontekstualisering i forhold til ulike lag av kulturelle og sosiale prosesser (Turner 1967; Geertz 1973). Fortolkning av rusmiddelbruk og rus blir et forsøk i å innskrive bruksmåter og meninger i lys av både kollektive rituelle prosesser og i lys av sosiale prosesser knyttet til individ og samfunn (Douglas 1966; Turner 1967, 1969, 1987, 1992). Jeg vil derfor analysere hvorfor det er så viktig og meningsgivende for norske ungdommer i utdanning å bruke alkohol og oppnå rus. Rusmiddelbruk kan derfor analyseres i lys av ritual og symbol som begreper. Symbol er et objekt som står for noe annet enn seg selv som for eksempel at det norske flagget symboliserer nasjonen Norge (Leach 1976). En symbolsk handling i form av ritual bringer et budskap som er noe annet enn seg selv. Ifølge Rappaport er meningen med et ritual ikke kodet av dem som utfører og gjennomgår ritualet (1999, 32). Kode og mening ligger implisitt i den rituelle formen og er skapt av andre tilbake i tid. Selv nye ritualer bruker gamle rituelle former og symboler for å bli virksomme og meningsbærende i dagens samfunn (Turner 1973 i Rappaport 1999, 32). Slike symbolske handlinger har ifølge Van Gennep og Turner et fast mønster av tre ulike faser med separasjonsfase fra normalsamfunnet, en mellomfase eller liminalfase der normalsamfunnet og sosial identitet opphører å eksistere og en siste formell fase, inkorporasjonsfase, der en blir ført tilbake til normalsamfunnet med en ny status og identitet (Van Gennep 1960; Turner 1967, 1969; Pedersen 1992). Ifølge teorien er alle ritualer overgangsritualer i enten livssyklusen eller årssyklusen og en del av et helhetlig religiøst system av forestillinger og symboler. Turner anså at overgangsritualer i det moderne sekulariserte samfunn forandres til fenomen som lek, sport, teater, utdanning, forskning og fritidsgjøremål og institusjonaliseres i fysiske og organisatoriske strukturer (1987). Disse moderne fenomenene som idrett, utdanning og forskning har fellestrekk med liminalfasen i mer tradisjonelle overgangsritualer i eldre samfunnstyper. Slike kulturelle innovasjoner og personer definerer Turner som liminoide, som står for en situasjon der personlig og individualisert grensesprengning blir institusjonalisert i nye organisasjoner og livsstiler. I moderne samfunn er det skaping av personlige tegn og koder som er drivkraften i utviklingen av nye kollektive konvensjoner, meninger og ideologier (Wagner 1975; Turner 1987). Moderne vitenskap er for eksempel basert på individuelle prestasjoner for å bringe videre kollektiv kunnskap i faget. Ifølge teorien til Turner vil derfor tradisjonelle overgangsritualer forsvinne i moderne samfunn og i stedet bli erstattet av nye rituelle former knyttet til utdanning, forskning og kulturvirksomhet (1987, 1992). Imidlertid vil nyere ritualer bruke eldre rituelle former og symboler for å bli akseptert som meningsbærende og virksomme (Rappaport 1999, 32). Eksempler på dette er bruk av latin og religiøs symbolikk og liturgi i doktordisputas ved universitetet for å skape høytidelighet og gjøre studenten om til forsker. Mary Douglas har også forsøkt teoretisk å vise sammenhenger mellom forholdet til eldre rituell form og dagens sosiale liv (Douglas 342

4 1966, 1997). Dette perspektivet tar opp hvordan kroppens form kan bli omgjort til kollektive symbolske strukturer. Denne kollektive orden kan ødelegges og endres gjennom å bryte tabuer og skape urenhet. Ritualer er ifølge Douglas en slik prosess der kollektive systemer både ødelegges og skapes på nytt igjen. Bruk av rusmidler er et slikt fenomen som har denne evnen til å fjerne grenser og ødelegge kroppens form. I vår kulturkrets er bruk av rusmidler og rus fortsatt et viktig symbol i livssyklus- og årssyklusritualene innen protestantismen og katolisismen, der vin er kodet som symbol på guden i nattverden (Wagner 1986). Innenfor protestantismen er riktignok alkoholen tatt ut av altervinen. Fortolkningen av rusmidler og rus i sosialantropologi som fag er å se på praksisen som en del av ulike religiøse systemer og praktisert som ritualer (Douglas 1987; Gefou-Madianou 1992; Donner 1994; McDonald 1994). Rusens historie i vestlig kultur går tilbake år knyttet sammen med religiøse forestillinger om ånder i naturreligioner, jødedommen, gresk mytologi og katolisismen (Qviller 1996). De store kulturelle brudd med innføring av reformasjonen, pietismen og nyere lavkirkelige praksis med totalavhold har skilt ut rusmiddelbruk og rus som en meningsgivende del av religionsutøvelsen. Ved kongens innføring av reformasjonen i Norden i 1537, ble også katolske overgangsritualer mellom barndom og voksenlivet avskaffet. Dette kan forklare at det har oppstått et rituelt tomrom når det gjelder overgangsritual mellom barndom og voksenliv i Norden. Innføring av den nye protestantiske konfirmasjonen i 1736 i Danmark og Norge var et forsøk fra statskirka på å fylle dette behovet blant vanlige folk (Johnsen 1985, 1993). I norsk kultur har konfirmasjonen vært en sosial grense for å bli voksen og for legal bruk av rusmidler. Dette ble symbolsk vist i nattverden etter konfirmasjonen der ungdom fikk drikke symbolsk altervin i kirka. I de nordiske land koblet også sterke folkelige bevegelser på 18- og 1900-tallet totalavhold av rusmiddelbruk til pietisme (Fuglum 1972). Sterk sekularisering av norsk kultur og samfunn har også svekket betydning og mening med det protestantiske overgangsritualet i Norge og Norden. Metode og materiale I forskningsprosjektet har jeg brukt tradisjonen med russefeiring for å beskrive og analysere meninger om og betydning av rusmiddelbruk i norsk kultur. Angrepsmåten er å beskrive og fortolke hvordan deltakerne kommuniserer budskap og fortolkninger i russefeiringen. Analysen er et forsøk på å innskrive handlingene i de sosiale relasjoner og den kulturelle konteksten hvor praksisen foregår. Den rituelle prosess er studert med bruk av historisk materiale om tradisjonenes opprinnelse og utvikling i nasjonen Norge og hovedstaden Oslo. Den historiske tilnærmingen er valgt for å finne ut hvilke aktører som har skapt og kodet mening til ulike rituelle former og symboler i et historisk perspektiv. Videre er russefeiringen studert ved bruk av deltakende observasjon og intervjuer i to ulike lokalsamfunn i Norge som utgjør en sosial ramme for å fortolke den symbolske handlingen i dag. I flere år har jeg deltatt og observert hvordan ungdommene har gjennomført den årlige russefeiringen i Bodø og Lofoten i Nord-Norge. Denne metoden er valgt for å finne ut hvordan dagens ungdommer og voksne koder mening og fortolker rituell rusmiddelbruk som meningsbærende praksis. Materialet er skapt i samhandling med ungdommer, lærere, foreldre og innbyggerne i et fiskevær og en drabantbydel (Henriksen & Sande 1995; Sande 2000). Disse to lokalsamfunnene har jeg valgt som et utgangspunkt for å studere kulturelle og sosiale prosesser der lo- 343

5 kalitet blir mer en kontekst for å fortolke handlinger og kommunikasjon om rusmiddelbruk og rus. Derfor ser jeg på lokalsamfunn som mer enn metodisk tilnærming for å studere sosiale og kulturelle prosesser. Historien bak russefeiring som tradisjon Det var eliteungdom knyttet til borgerskapet og Universitetet i Oslo som skapte og utviklet tradisjonen med russefeiring på 1800-tallet. Tradisjonen har sin opprinnelse i initieringsritualet cornua desitarus (oversatt fra latin til norsk: å avlegge sine horn) av nye studenter til det akademiske fellesskap ved universiteter i Danmark og Tyskland fra middelalderen fram til 1800-tallet. Fram til 1814 var Norge i union med Danmark og eliten fikk sin utdannelse og dannelse i rusmiddelbruk ved Universitetet i København. På 1800-tallet gjenskapte studenter ved det nye Universitetet i Oslo praksisen med russeslag og offentlig feiring med bruk av alkohol i sentrumsgatene. Russefeiringen ble knyttet til gryende norsk nasjonalisme, motstand mot tvangsunionen med Sverige og til elitebarna sin oppstart i livet i hovedstaden (Johannessen 1982; Hjemdahl 1999). Fram til 1900-tallet var det om lag 300 nye studenter i året ved Universitetet i Oslo. Disse to kulturelle prosessene ble koblet sammen med avslutning av gymnaset med examen artium og til nasjonaldagfeiringen ved unionsoppløsningen med Sverige i Eliteungdom i Oslo protesterte mot bygdefolk og totalavholdsbevegelsen sin makt i samfunnet ved å drikke offentlig i sentrumsgatene ved 17. maifeiringen. Myndighetene gjennomførte skole- og eksamensreformer på begynnelsen av 1900-tallet som åpnet opp for at ungdom kunne avlegge examen artium ved lokale gymnasier og at studentene ikke trengte gå opp til eksamen i alle fag. Dette flyttet russetradisjonen fra universitetet til gymnasene i Oslo og til den avsluttende eksamen om våren med mer fritid. Ungdommen har selv rekodet rusmiddelbruk og rus til et offentlig ritual i russefeiringen. Både opprinnelsen til ordet russ og russefeiring er en kreativ lek som har brakt elementene rus og ritual sammen igjen. Ordets opprinnelse er det urgamle akademiske ritualet cornua desitarus der studentene brukte den siste stammen av ordet rus. Med å tilføre en ekstra s ble ordet skapt: russefeiring. Ordet knytter derfor bånd til en urgammel akademisk tradisjon, folkelige tradisjoner med rus og nyere tradisjon med rus blant ungdom. Denne rituelle formen er spredd fra gymnasene i Oslo til alle landets videregående skoler i form av rødruss- og blårussfeiring. Fargen rød står for elever som avlegger eksamen i allmennfag mens blå står for dem som avlegger eksamen i økonomiske fag. Det spesielle er at reformene i utdanningssystemet har brakt stadig nye grupper inn i den videregående skolen og økt interessen for å delta i russefeiringen. Dette har gjort at russefeiring som ritual er spredd til stadig nye og større deler av ungdomsgenerasjonen på 1900-tallet. Nesten alle norske ungdommer velger i dag frivillig med stor entusiasme å delta med offentlig rusmiddelbruk og rus. I dag avlegger om lag 90 % av årskullene i Norge eksamen i den videregående skolen (Sosialt utsyn 2000: 76), og det store flertallet av disse elevene deltar med stor entusiasme i russefeiringen. Ungdom i distriktet, som ikke har videregående skoler, har i stedet kopiert tradisjonen til avslutning av ungdomsskolen med oransjerussefeiring. Dette er en tilsvarende tradisjon, men for elever som går ut av ungdomsskolen i 15 års alderen. Oransjerussefeiringen Jeg har vært deltakende observatør i oransjerussefeiringen i en liten bygd. Dette er russefeiringen for bygdeungdom i 9. klasse på ungdomsskolen. Her deltar lærerne, foreldrene og 344

6 bygdefolket sammen med oransjerussen i planlegging og gjennomføring av feiringen. Feiringen foregår med oransje kjeledresser i en uke og avsluttes på nasjonaldagen den 17. mai. Oppstart er påkledning av oransje kjeledress og russedåp med bruk av vann og øl der hver enkelt får tildelt et nytt navn i russetiden av de andre elevene. Høydepunktet i tradisjonen er natt til nasjonaldagen den 17. mai der russen utprøver rusvirkningen av øl og brennevin ute i naturen. Elevene opplever en sterk rus, nærhet og fellesskap i feiringen. De oppfatter feiringen selv som en overgang fra en fase i livet til en annen. I feiringen tar elevene opp og kommuniserer meninger om rusmiddelbruk samt autoritetsforholdene mellom foreldre og barn, og mellom elev og lærer i lokalsamfunnet. Det er en stilltiende enighet om at natt til nasjonaldagen er det lov for åringer å drikke alkohol for første gang i livet. Rødrussefeiringen Jeg har også fulgt russetradisjonen ved de videregående skolene i byen Bodø over flere år. Nesten alle elever i 18 års alderen går sammen om å velge et russestyre og arrangere en felles russefeiring i byen ved avslutning av 13 års skolegang. I det siste skoleåret planlegger elevene feiringen og skaffer til veie penger og utstyr som skal brukes. Det spesielle er at eksamensfesten blir arrangert før eksamen i tidsrommet mellom første mai til og med nasjonaldagen den 17. mai. Den offisielle åpningen er russedåpen om kvelden den 1. mai. Her døper russepresidenten hver enkelt i vann og gir ut russelua med kallenavn. Russeuniformen brukes hver dag både på skolen og fritiden til og med den 17. mai. Rødrussefeiringen er større både i lengde, tid, intensitet og omfang enn oransjerussefeiringen. Foreldre og lærere har ikke noen plass som deltakere i feiringen. Hvert år velger elevene et eget styre i byen, og dette bestemmer program og knuteregler. Knutereglene sier hvilke umoralske handlinger russen skal gjøre i det offentlige, som å drikke 24 flasker pils på et døgn eller springe naken gjennom sentrumsgatene. Slike handlinger premieres med knuter og symboler i russelua, som en ølkork for 24 flasker pils på et døgn. Russen står for alt selv, og de ydmyker alle i lokalsamfunnet. Disse kodene og mening skaper russen på nytt hvert år. Ydmyking foregår gjennom offentlig fyll, russerevy, russeavis, russespøker i russetiden og russetoget. Spøkene er rettet inn mot individer og fellesskap, personer med og uten autoritet, svake og ressurssterke grupper i lokalsamfunnet og mot lokale og internasjonale konfliktdimensjoner. Dette vises offentlig i russetoget i form av en parade bakerst i borgertoget på nasjonaldagen. Sterkest reaksjon fra de voksne skaper tradisjonen med å hive russekort på gaten til barna foran russebilene i russetoget. Barna kryper foran rullende biler for å få tak i russekort med tabuord og vitser. Risiko for ulykke og uheldig påvirkning av barna skremmer foreldre og autoriteter. Elevene skaper med bruk av pils og hjemmebrent den alternative ekstraordinære, massesuggererende rusopplevelsen. Russefeiringen har tatt form av et idrettsstevne i rusmiddelbruk der målsettingen er å bli mest mulig døddrukken og få flest knuter og symboler i russetiden. Elevene som gjør mest gale handlinger blir kåret av russestyret til årets eliteruss. Den rituelle form gjør den enkelte om til et lekende og øldrikkende barn i uniform. Dette symbolske monsteret leker ved viktige tabubelagte grenser for rus, sex og kultur i det offentlige rom. Bruddene blir premiert med symboler i en snor i russelua hentet fra barnas lekeunivers. Grensene som er brutt, visualiseres gjennom symboler på kjeledressen og i russelua. I russetiden skaper derfor ungdommene selv en ny liminal identitet og form på utsiden av kjeledressen og russelua. Russeti- 345

7 den avsluttes etter borgertoget på nasjonaldagen den 17. mai, da ungdommene drar hjem til foreldrene og tar av den skitne uniformen. Plagget brukes aldri mer i livet. Analyse og fortolkning I både intervjusamtaler og deltakende observasjon var det i feltarbeidet vanskelig å få ungdommene selv til å fortelle hva som var bakgrunnen for og meningen med tradisjonen. Verken historien eller hvilke meninger som er kodet til rituell form og symbolikk var kjent for ungdommene. Dette henger også sammen med at svært få forfattere og forskere har skrevet eller studert fenomenet på over 100 år i Norge. Både i akademiske kretser og blant lærere er russefeiring sett på som det simpleste og mest skitne som en ikke bør delta i. Ingen har før ønsket å forske på tradisjonen som er ansett som det mest simple og barnslige i norsk kultur. Men for ungdommene betyr det svært mye å delta uten at de kan redegjøre for koder og meninger som ligger bak form og symbolikk. Dette henger sammen med at hvert årskull russ kopierer ungdommene året før og utvikler tradisjonene med egne tegn og koder som sine egne på nytt. I intervju med russestyrene kom det fram at det ikke var noe samarbeid med tidligere russestyrer, ledelsen ved skolen eller andre voksne om å overlevere kunnskaper fra årene før til årets russestyre. Dette forholdet gjør at det blir vanskelig å gi historisk mening til rituell form og symbolikk ut fra deltakerens egne forestillinger. Elevene kunne ikke selv redegjøre for opprinnelsen, kodene og meningen med tradisjonen de selv deltok i. Når en ser på den rituelle formen fra et forskerståsted, er det et slående trekk at alkoholholdige drikkevarer og rus er framtredende i russetida. Denne bruken kan fortolkes å signalisere separasjon fra tidligere identitet som barn og elev i skolen. Ifølge Douglas er den grunnleggende symbolikken nettopp ødeleggelse og gjenskapelse av symbolske former (1966, 1997). Bruken av vann på utsiden av kroppen og alkoholholdige drikkevarer inne i kroppen kan fortolkes som å sette igang ulovlige handlinger og oppløse samfunnets lover og normer i russetida. Forberedelsene og russedåpen natt til den første mai kan fortolkes som separasjonsfasen mens deltakelsen i den offisielle nasjonaldagfeiringen den 17. mai kan fortolkes som inkorporasjonsfasen. Selve russetida på 17 dager kan fortolkes å være liminalfasen i overgangsritualet til voksenlivet ut fra teori til Turner (Turner 1967, 1969). Disse liminale handlingene er kodet med mening ved knutereglene i russeavisen og symbolpremiene i russelua. Bruken av rusmiddel kan fortolkes å bryte ned de kroppslige grensene mellom det symbolske ytre og det personlige indre. Rusmidlene blir omformet til visualiserte symboler på den indre personlige styrke og kraft i det offentlige rom. Meningen med rus kan derfor fortolkes å gjøre kroppen og identiteten udefinert og formløs i forhold til tidligere fast identitet i normalsamfunnet. Dermed frigjøres indre personlighet og kreativitet til å skape en ny unik identitet. Bruken av russeuniform og russelue med dusk har et tilsvarende symbolsk mønster. Russeuniformen fjerner tidligere ytre symboler for sosial identitet og gir den indre personlighet frihet til å skape et nytt visualisert ytre i det offentlige. Bruken av symbolene, vann, pils, sprit, skitt, russeuniform og russelue ødelegger tidligere sosiale identitetskjennetegn og separerer en fra normalsamfunnet. I stedet skapes en ny liminal identitet på utsiden av normalsamfunnet. Gjennom russetida skaper hver enkelt gjennom å bryte offentlige lover, tilskitning av russeuniformen og opphengning av liminale symboler i russelua en ny identitet. Dette symbolske mønsteret har derfor likhetstrekk med liminalfasen i overgangsritualer i tradisjonelle samfunn (Van Gennep 346

8 1960; Turner 1967, 1969; Bloch 1986). Et viktig trekk, sett i lys av den historiske utviklingen ved russefeiring som tradisjon, er den stadig økende bruken av alkohol som rusmiddel. Russen har forsterket og rendyrket rusopplevelsen som det meningsbærende i det offentlige. I russefeiringen står ungdommen fram som et selvstendig individ som skaper sin identitet og livsstil uten lærerenes, foreldrenes og lokalsamfunnets kontroll. Bruken av alkohol nøytraliserer og destruerer selvkontroll, og åpner opp for individuell kreativitet og spenning. Livet blir ikke det samme igjen etter at en har sprunget ruset og naken gjennom byens hovedgate. De sterke opplevelsene skaper følelser og sanseopplevelser som gjør at virkeligheten oppleves som spennende og dermed som meningsbærende. Hvert år forsøker russen både som kollektiv og selvstendige individer å tøye grensene litt lengre i forhold til normalsamfunnet. Dette skaper imidlertid inflasjon i bruken av alkoholholdige drikkevarer og rusopplevelser. Sett i et historisk perspektiv har profane og materielle sider med russefeiring vokst i takt med den generelle velferdsutvikling og kan fortolkes nærmest som en antistruktur til den protestantiske etikk og ånd i statskirka. Forandringen i ritualet bør fortolkes i lys av større endringer over flere hundre år i vårt samfunn og kultur. I tradisjonelle livssyklusritualer har symbolsk og sparsommelig bruk av vin, øl og brennevin utgjort symbolet for den gudelige endring av novisene til likeverdige deltakere blant de voksne. En manifestasjon av den protestantiske etikk og ånd i norsk og nordisk kultur er konfirmasjonen i kirka (Johnsen Hertzberg 1985, 1993). Konfirmasjonen er nettopp en offentlig framvisning av koder og mening med sparsommelig bruk av vin knyttet til protestantiske trosforestillinger. Det at barna har gått gjennom konfirmasjon gav tidligere ny status som voksen og innføring i grunnleggende mening og koder i protestantismen. Fram til 1911 var alle norske barn pålagt ved lov å delta i konfirmasjonen for å bli akseptert som voksne. Som et motstykke til den autoritære konfirmasjonen, har ungdommene skapt russefeiringen som et mer profant, frivillig og demokratisk organisert ritual. Ungdommene har knyttet ritualet til den nasjonale symbolikken, til det nasjonale identitetsprosjektet og til utdanningssystemet. I russefeiringen initierer ungdommen seg selv til deltakere i enhetlig nasjonalt fellesskap og ungdomskultur med mindre vekt på forskjeller som kjønn, klassebakgrunn og lokal tilhørighet. Dette fellesskapets grunnlag er likhetsidealer og egalitære demokratiske verdier på den ene siden, og på den andre siden skal man skape en egen identitet for å være unik og forskjellig fra de andre. Det er disse betydningene ungdommene opplever som meningsgivende ved å delta med lik rød uniform og drikke seg kollektivt beruset. I løpet av 1900-tallet har ungdommene videreutviklet russetradisjonen ved å ta inn nye moderne elementer og profan materiell kultur som en del av den rituelle prosessen. Dette er innslag som russeuniform, russelue, russestav, russeaviser, russerevyer, rockearrangement, ny restaurantkultur, russebiler og bruk av aviser, radio, TV og internett. Tradisjonen er mer påkostet hver år og det har gått inflasjon i materiell og profan symbolbruk. Ungdommene eksperimenterer og leker med motsetninger, meningsstrukturer og grunnleggende konvensjoner i normalsamfunnet. Dette forholdet gjør at russetradisjonen har likhetstrekk med politisering og kommersialisering av karnevalstradisjonene i London, Sør-Europa og Latin-Amerika (Cohen 1978; Eco & Ivanov & Rector 1984; Turner 1987). Ritualet tematiserer autoritetsforhold og likhetsidealene på den ene siden, og idéene i den moderne livsstil om å være unik og forskjellig fra de andre på den andre siden. Budskapet er mangetydig, men det er framført i en nasjonal ramme 347

9 som et opprørsritual i karnevalstradisjonen. Begge disse tradisjonene har også en likhetstrekk ved at liminalfasen reguleres av utøverne selv. I karneval er det egne valgte dommerkomitéer som lager konkurranseregler og gir ut priser til dem som tøyer de kunstneriske og politiske konvensjonene lengst (Cohen 1978; Eco & Ivanov & Rector 1984). Det samme mønsteret er også gjeldende ved at russen velger et eget russestyre som definerer reglene og gir ut priser til dem som har brutt samfunnets konvensjoner mest. Forskjellen mellom tradisjonene er at russefeiring er et ikke autoritetsgodkjent livssyklus-ritual mens karneval er et godkjent autoritetsopprør som er en del av et årssyklusritual i katolisismen. I russefeiringen er det et eksplisitt budskap knyttet mellom rus og protestantisme. Russedåpen natt til første mai er nettopp en separasjon fra ungdommens barnedåp og trosløfte i konfirmasjonen ved at bruken av vann symboliserer opphevning av det kristne navn fra barnedåpen og trosløfte i konfirmasjonen. Underliggende kode og mening I dagens russefeiring kan bruken av alkohol som et rusmiddel fortolkes som implisitt kulturell kode for å skape likhet og identitet. Bruken av rusmidler og russeklær nøytraliserer tegn som viser sosial ulikhet i samfunnet. Russefeiringen som moderne tradisjon viser på samme måte hvordan ungdommen har rendyrket troen på den ekstatiske rusopplevelsen og troen på sin egen unike identitet. Overdrivelsen av kulturelle koder og meningen med rusopplevelsen angriper derfor skolesystemets og voksensamfunnets praksis og kunnskapssystem, og det tabubelagte tema om hvordan rusmidlene virker på personligheten. I russetiden ydmyker og avslører ungdommene offentlig overfor barna foreldrenes hemmelige koder om rusmidlenes virkninger. Bruken av rusmidler angriper og spøker med våre kognitive kategorier om virkeligheten, vår ambivalens til bruken av rusmidler, og våre koder og forestillinger om hvordan identitet og sosiale fellesskap skapes. Russefeiring som et ritual bygger på en implisitt kode og mening om hvordan alkoholen skaper berusende opplevelser med glede, kameratskap og det spennende livet. Det er denne mytologien om alkoholens evne til å skape rus og forandring i livet som elevene avslører, leker med og overdriver i det offentlige med overstadig beruselse og russespøker. Dermed blir også kulturelle koder og mening gjort om til levende praksis og et virkelig sosialt liv du kan ta og føle på kroppen. Meningen med rus kan fortolkes som en opplevelse av time out i livet. Den unike opplevelsen med rus i russetida gir mulighet til å skape nye individuelle former, koder og tegn for å visualisere identifikasjon til framtidens kulturelle kategorier og grenser. Det er opplevelsen av grenseoverskridelse som skaper mening både for individer og fellesskap. Rus er en opplevelse som skaper brudd, forskjell og distinksjoner i eget og andres liv. Moderne overgangsritualer Ledere i bevegelser og eliten i samfunnslivet bruker ritualer og symboler som maktgrunnlag for å rekruttere nye medlemmer, spre ideologi og praksis til nye grupper (Bloch 1986, 1992). Endringsprosessen i rusmiddelbruk og rus, må forstås både som virkningen av deltakerens kreative skaperkraft av en antistruktur, men også som en respons på maktforhold i samfunnet. Russefeiring er en handling som integrerer barn og ungdom i felles koder, verdigrunnlag og praksis med rusmidler i samfunnet. Analyse av russefeiring kan gi innsikt i hvordan rituell form og symbolikk er brukt av voksne for å initiere ungdom i den indre samfunnseliten og vise grunnleggende koder og 348

10 meninger i samfunnet om rusmiddelbruk og rus. Den historiske gjennomgangen av russefeiring viser imidlertid at tradisjonen er forvandlet av ungdommene selv til en ny form for overgangsritual fra barndom til voksenlivet. I russefeiringen er det elevene og ungdommene selv som står for en demokratisk egenorganisering av ritualet. Dette er en tradisjon ungdommene har skapt som en motreaksjon til foreldre, til autoritetsforhold i voksensamfunnet og til konfirmasjonen i statskirka. Voksne autoriteter arbeider for å avskaffe russefeiringen og har derfor flyttet eksamen til etter 17. mai for å ta vekk grunnlaget for tradisjonen. Ungdommene har på trass fortsatt tradisjonen med offentlig beruselse og som en antistruktur til før eksamen, til før fagbevegelsens store dag og nasjonens høytidsdager og seremonier. Ved å sammenligne russefeiring over tid viser dette at ritualet har endret form. De nye trekkene er individualisering og demokratisering av den rituelle form og økt lengde av ungdomsfasen i livet. Form og symbolikk er basert på å skape en formløs og individualisert livsfase i livet utenom maktforhold i samfunnet. Bruken av rusmiddel er symbolet som skaper denne tilstanden uten faste autoritære grenser i normalsamfunnet. Bourdieu kritiserer Turner og definerer ritualer i moderne kontekster som innstiftingsritual (Bourdieu 1996, 27). Den vesentlige virkningen, ifølge Bourdieu, er å skille dem som har gått gjennom, fra dem som ikke har gjort det. De overskridende handlingene vigsler, legitimerer og helliggjør en vilkårlig grense i samfunnet. Innstiftingsritual er for Bourdieu en sosial handling som naturaliserer forskjeller og ulikhet mellom folk før skapelse av likhet. Når en ser på det empiriske eksempel fra Norge er rusmidler i russefeiringen kodet å være et naturlig fenomen som forandrer personligheten og skaper mer likhet mellom ungdommer. Denne meningen og koden forsøker foreldre, lærere og offentlig ansatte å skjule og forby for barn og ungdom. Barn og ungdom på sin side velger frivillig å bruke rusmidler for å oppleve rus og likhet. Tidligere utgjorde konfirmasjonen i statskirka en sosial grense for når barna kunne bruke rusmidler og når de voksne viste kodene og konvensjonene med bruken av øl, vin og brennevin. Den rituelle prosessen førte barna over til kategorien voksen og inkluderte barna som likeverdige voksne. Beskrivelsen av dagens russefeiring viser at det er uklare grenser mellom kategoriene barn, ungdom og voksne, og når barn og ungdom bruker rusmidler for første gang i livet for å oppnå rus. Den historiske gjennomgangen av russefeiringen viser at opprinnelsen er et tradisjonelt overgangsritual i samfunnseliten knyttet til universitetet. Russefeiringen er fortsatt en rituell prosess knyttet til universitet og nasjonalstat, men også til sekulære likhetsverdier. Økt kompleksitet og funksjonell differensiering i samfunnet forlenger barnas og ungdommens sosialisering i utdanningsinstitusjoner. Dermed forandres også grunnlaget for å arrangere meningsfulle rituelle prosesser som konfirmasjon og russefeiring i lokalsamfunnet for å markere ungdommens overgang mellom to viktige sosiale kategorier som barn og voksen. Verken oransjeruss eller rødruss, som jeg har beskrevet, opplevde lengre barn og ungdom som en klar grense mellom to ulike livsfaser. Elevene som gikk ut av ungdomsskolen hadde en oppfattelse at dette var en offentlig markering ved avslutning av skole- og barnefasen i bygda. Dette opplevde ikke elevene i den videregående skolen som allikevel skulle fortsette i høyere utdanning i byen. Deltakerne betraktet ikke ritualet som grense og markering av overgangen fra barndom til voksenlivet. Dette passer ikke med Bourdieus teori at ritual er en vilkårlig grense som naturaliserer ulikhet i samfunnet (1996). 349

11 Det jeg i stedet vil argumentere for er at betydningen av overgangsritualer forandres fra å være kollektivt organiserte sosiale grensekryssinger for individet i livssyklusen og religionen, til å bli mer individualiserte livsprosjekt for å skape identitet i en vanskelig livsfase i det moderne samfunnet. Mer moderne rituelle former er basert på demokratiske idealer om likhet og individets egen markering i det offentlige rom for endret identitet og betydning. Ritualet initierer nye egenskaper hos individene som gjør dem forskjellige og unike, men også likeverdige overfor andre som deltar i prosessen. Det som skaper forskjellen er den individuelle kreativiteten og utvidelsen av kollektive koder og forestillinger. Likheten skapes med felles uniform og rusmiddelbruk. Bruddet med koder og konvensjonen skaper opplevelsen av den unike identiteten hos subjektet som integreres i samfunnet. Det er med andre ord skapt en prosess som gjør faste former og stive strukturer levende og dynamiske både på et individ- og et kollektivt nivå. Det er ifølge teori om ritual, spenningsfeltet mellom konvensjon og innovasjon eller struktur og antistruktur som vedlikeholder og utvikler samfunn og kultur (Turner 1969; Wagner 1975; Barth 1994). Analysen av russefeiring som tradisjon viser at handling, form og struktur blir individualisert til få valgmuligheter med rusmidler i russetida. Ungdom tematiserer komplekse valg som de står overfor i et ukjent framtidig samfunn. Dette individualiserte valget blir imidlertid forenklet til en kollektiv rituell form uttrykt i russefeiringen. De symbolske handlingene med overdrevet rusmiddelbruk i det offentlige kan sees på som oppløsning av barnefasen i livet og ungdommenes kollektiv håndtering av individuell risiko. Russetida skaper en lekesituasjon der den enkelte utforsker eget identitetsprosjekt og valgmuligheter i livet med lav individuell risiko. Kollektiv uniformering og liminal unntakstilstand gjør at handlingene ikke skader den enkelte. Derfor konvergerer to ulike prosesser. For det første den indre personlige kraft som gjennom rusmiddelbruk og kreativitet løser opp den tidligere barneidentitetens grenser. På den andre side forandres samfunnets struktur og institusjoner i overgangen fra industrisamfunnet til noe annet som kan være risikosamfunnet (Beck 1997). Det kollektive svaret fra ungdommene på økt individualisering og globalisering i risikosamfunnet er ritualisering gjennom økt rusmiddelbruk i helg, høytid og russefeiring. Betydningen av ritualet er også en formidling av implisitt kunnskap om hvordan individet gjennom sitt eget livsprosjekt kan skape meningsfulle identiteter og fellesskap. I ritualet skaper deltakerne sosial og kulturell kapital for senere bruk i samfunnet (Bourdieu 1979, 1996). Bruken av rusmidler fjerner sosiale grenser, og dermed mulighet til å konvertere og akkumulere kulturell og sosial kapital. Det er denne moderne egenskapen som er institusjonalisert med knutereglene og russefeiringen. Russeritualet initierer egenskaper ved individet som gjør det bedre i stand til å fungere på grensen av normalsamfunnets konvensjoner, koder og forestillinger. Det er ungdom som gjør anerkjente konvensjonsbrudd som oppnår høyest sosial og kulturell kapital. Slike liminoide personer utvider samfunnets kulturelle og kognitive grenser for hva som er meningsbærende (Turner 1987, 1992). Framtidens ledende autoriteter er de som er kåret til årets eliteruss, de som er valgt til å være medlem av russestyret og de som stod for årets russerevy og russeavis. Det er de som tar risiko, kan definere hvilke grenser og konvensjoner som skal brytes, bryter grenser og akkumulerer symbolsk kapital i russelua. Ungdomseliten demonstrerer sin symbolske makt med nettopp å skitne til barna og de voksnes ikoner for framtida og til og med bli premiert for det. Russefeiringen gir individet legitim frihet til å tøye samfunnets forestillinger, konven- 350

12 sjoner og grenser for å skape seg en ny identitet for framtida. Bruk av rusmidler er den moderne masken, som fjerner identitetskjennetegn og åpner for at barn, ungdom og voksne kan eksperimentere med sosiale relasjoner, symbolske grenser og kulturelle forestillinger. Bruken av rusmidler frigjør selvet fra språklige og kulturelle bindinger knyttet til semantiske kategorier som barn-voksne, gutt-jente eller elev og lærer. Oppløsningen av polariserte kodede kategorier skaper nye muligheter for handling og rekoding av mening. Det er denne egenskapen som utvikles i russetiden og som senere brukes innenfor karriere i politikk, kunst, teater, underholdning, sport, utdanning og forskning. Den individuelle karriere er ifølge Bourdieu fundamentert på kollektiv tro, garantert gjennom institusjonalisering og materialisert gjennom titler og symboler, som uniformer, snorer og andre attributter (Bourdieu 1996, 36). Det er nettopp denne kollektive troen, i drikkevaner, klær og eksamenspapirer som ungdommene spøker med i russefeiringen. Overdrivelsen av nettopp drikkekonvensjonene og kleskonvensjonene viser at ungdommen behersker spillet om smak, titler, snorer og uniformer i det moderne karrieresamfunnet. I russefeiringen avslører og spøker ungdommen med spillet om distinksjonene som er kilden til symbolsk makt i samfunnet. Denne leken med distinksjonene skaper imidlertid integrasjon i den kollektive troa og koder som leken er fundamentert på. En annen bieffekt for ungdommene er positive sosiale begivenheter der også bruk av rusmidler og rus er en naturlig del. Russefeiringen naturaliserer derfor som et frivillig valg kulturelle koder og mening med rusmiddelbruk og rus i norsk kultur. Avslutning Rituell form og symbolikk i russetida har likhetstrekk med den strukturelle form som Ulrich Beck skisserer i det framtidige risikosamfunnet (Beck 1997). Individualiserte valg og kollektiv risiko skaper kompliserte og motstridene verdier og kunnskaper for dagens ungdommer. Både den individuelle og profesjonelle refleksivitet øker usikkerheten og distribuerer kollektiv risiko fra voksne til individuell ungdom i utdanning (Beck 1997, 158). Ungdom løser utfordringer med individualisering og globalisering med økt bruk av kollektive ritualer som russefeiring. Analysen av russefeiring med inflatorisk rusmiddelbruk og fyll kan derfor fortolkes som ungdommens kollektive løsning på nye individuelle utfordringer som de får fra de voksne i det moderne samfunnet. Det kollektive urgamle symbolet alkohol, gir derfor mulighet til å differensiere kollektiv identitet og opplevelser i de ulike individuelle livsprosjekter. Dette gir individene autonomi og frihet, men også større risiko. Usikkerhet og risiko utgjør en trussel som gjør at den enkelte faller ned på konvensjonen og eldre tradisjoner. Dette gjør at ungdommene henter inn eldre symbolikk og rituell form når de forsøker å gjenskape et nytt overgangsritual mellom barndom og voksenliv. Både protestantismen, ekspansjon av utdanningssamfunnet, vitenskapelig rasjonalitet og modernitet fjerner grunnlaget for tradisjonelle overgangsritual i livssyklusen. Beskrivelsen og analysen av russefeiringen viser at ungdommene har skapt en ny antistruktur og rituell form til det moderne samfunnet. Russefeiring er derfor et moderne overgangsritual som gjør det individualiserte identitetsprosjektet hellig. Skillet blir symbolisert i russedåpen gjennom reversering av barnedåp og konfirmasjon. Bruken av skitt og vann mot klærne og kroppen visualiserer formoppløsningen og oppstarten av det nye livsprosjektet. Bruken av alkoholholdige rusmidler inne i kroppen er en lek med sjelen og kroppens grenser for å utprøve eget livsprosjekt. 351

13 Rusmiddelbruken og rusen er basert på kroppens grenser som grunnleggende symbolikk. Det rusmiddelet gjør er å frigjøre de indre personlige krefter i det ytre identitetsprosjektet. Dette er en fokusering og forenkling av vanskelige og komplekse individuelle valg i ungdomsfasen. Rusmiddelets evne er å løse opp tidligere identitet for å skape åpning og muligheter for nye framtidige former. Strukturell risiko og vanskelige individuelle valg for fremtiden blir individuelt håndtert med kollektivt ritual med rusmiddelbruk i russetida. Ruset og skitten ungdom i russeuniform utgjør også en risiko og fare for voksne med å symbolisere en ruset og formløs fremtid. Når disse berusede ungdommene angriper offentlig relasjonen mellom barn og foreldre, virker denne risikoen ekstra truende for voksne foreldre. Øldrikkende og skitne ungdommer i uniform, som angriper og offentlig ydmyker barna som framtidens livssymbol, skaper konflikt og differensiering til de voksnes autoritetsstrukturer og institusjoner. Men på den andre side skaper også dette symbolske bruddet kollektiv integrasjon av ungdom i et mer fleksibelt samfunn. Derfor kobles moderne livsstilssymboler i urgamle religiøse rituelle former. Det er i vannet, rusmiddelets og kroppens symbolikk som noe organisk og helhetlig. LITTERATUR Barth, Fredrik (1994): Manifestasjon og prosess. Det Blå Bibliotek. Oslo: Universitetsforlaget Beck, Ulrich (1997): Risikosamfunnet. Bergen: Fagbokforlaget Bidermann, Hans (1992): Symbolleksikon. Oslo: J.W. Cappelens Forlag A/S Bloch, Maurice (1986): From Blessing to Violence. History and Ideology in the Circumcision Ritual of the Merina of Madagascar. New York: Cambridge University Press Bloch, Maurice (1992): Prey into Hunter. The Politics of Religious Experience. Cambridge, New York: Cambrigde University Press Bourdieu, Pierre (1979) (1995): Distinksjoner. En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax Forlag A/S Bourdieu, Pierre (1996): Symbolsk makt. Oslo: Pax forlag Bringslid, May Bente (1996): Bygda og den framande. Ein studie av det lokales og dets rekontekstualisering i ei vestnorsk bygd. Dr. Politavhandling ved Institutt for museum og sosialantropologi, Universitetet i Bergen Cohen, Abner (1978): Drama and Politics in the Development of London Carnival. Man 15: Donner, William (1994): Alcohol, Community and Modernity: The Social Organization of Toddy Drinking in a Polynesial Society. Ethnology 33 (3): Douglas, Mary (1966): Purity and Danger. An Analysis of the Concepts of Pollution and Danger. London: Routledge Douglas, Mary (1975): Implicit Meanings. Essays in Anthropology. London: Routledge & Keagan Paul Douglas, Mary (1987): Constructive Drinking. Perspectives on Drink from Anthropology. Cambridge, UK: University Press Douglas, Mary (1997): Rent og urent. En analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu. Oslo: Pax Forlag A/S Durkheim, Émile (1912) (1995): The Elementary Forms of Religious Life. A new Translation by Karen E. Fields. New York, London: The Free Press Eco, Umberto & Ivanov, V.V. & Rector, Monica (1984): Carnival. Berlin, New York, Amsterdam: Mouton Publishers Fuglum, Per (1972): Kampen om alkoholen i Norge Oslo: Universitetsforlaget Geertz, Clifford (1973): The Interpretation of Cultures. New York: Basic Books Gefou-Madianou, Dimitra (1992): Alcohol, Gender and Culture. London and New York: Routledge Heath, Dwight B. (1987): A Decade of Development in the Anthropological Study of Alcohol Use, In: Douglas, M. (ed.): Constructive Drinking. Cambridge: Cambridge University Press Henriksen, Øystein & Sande, Allan (1995): Rus, fellesskap og regulering. Oslo: Kommuneforlaget Hjemdahl, Anne-Sofie (1999): Kledd i russetid. 352

14 En samtidsstudie av rødrussens klær. Hovedfagsoppgave i etnologi, Institutt for Kulturstudier, Universitetet i Oslo Johannessen, Jan (1982): Lenge leve russen. Grenseløs humor og kavalkade om russens historie. Oslo: Jan Johannessen, Forlagssentralen Johnsen Hertzberg, Birgit (1985): Den store dagen. Konfirmasjon og tradisjon. Oslo: Grøndahl Johnsen Hertzberg, Birgit (1993): Konfirmasjon og erindring. Konfirmasjonens betydning i et livsløpsperspektiv. Pakt 4. Publikasjoner fra arkiv for kirkehistoriske tradisjoner. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo Leach, E. (1976): Culture and Communication. The logic by which symbols are connected. Cambridge, UK: Cambridge University Press Mahler, Fred (1984): Juventology Revisited. I: Frønes, Ivar & Stafseng, O. (red.): Ungdom mot år Oslo: Gyldendal McDonald, Maryon (1994): Gender, Drink and Drugs. Oxford/Providence, USA: Berg Melhus, Torill (1988): Aquae Vitae/Aquae Mortes. Eller Delightful poison. Myter, ritualer og trekk fra historien om den andre på drikkingens område. Magistergradsavhandling Institutt for psykologi, Universitetet i Trondheim Pape, Hilde (1997): Drinking, getting stoned or staying sober. A general population study of alcohol consumption, cannabis use, drinking-related problems and sobriety among young men and women. NOVA report 14/97 Pedersen, Willy (1992): Overgangsriter, liminalitet og rus. Nordisk Alkoholtidskrift 9 (2): Pedersen, Willy (1998): Bittersøtt. Ungdom, sosialisering, rusmidler. Oslo: Universitetsforlaget Qviller, Bjørn (1996): Rusens historie. Det norske samlaget, Oslo Rappaport, Roy A. (1999): Ritual and Religion in the Making of Humanity. Cambridge, UK: Cambridge University Press Sande, Allan (2000): RUSsefeiring. Om meningen med rusmiddelbruk sett gjennom russefeiring som et ritual. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Tromsø, sosialantropologisk institutt. Rapport nr. 1/ Høgskolen i Bodø Statistisk sentralbyrå (2000): Sosialt utsyn Oslo og Kongsvinger Sundt, Eilert (1859): Om edruelighedstilstanden i Norge. Oslo: Gyldendal Norsk forlag Sørhaug, Hans Christian (Tian) (1996): Fornuftens fantasier. Antropologiske essays om moderne livsformer. Oslo: Universitetsforlaget Turner, Victor (1967): The Forest of Symbols. Aspects of Ndembu ritual. Ithaca and London: Cornell University Press Turner, Victor (1969): The Ritual Process. Structure and Anti-Structure. Ithaca/New York: Cornell University Press Turner, Victor (1987): The Anthropology of Performance. New York: PAJ Publications Turner, Victor (1992): Blazing the Trail. Way Marks in the Exploration of Symbols. Edited by Edith Turner. Tucson and London: The University of Arizona Press Van Gennep, A. (1960): The Rite of Passage. First published London: Routledge & Keagan Paul Wagner, Roy (1975) (1981): The Invention of Culture. Chicago: The University of Chicago Press Wagner, Roy (1986): Symbols That Stand for Themselves. Chicago: The University of Chicago Press. 353

15 Summary Allan Sande: The Norwegian "russefeiring". The use of alcohol as a ritual in the "rite of passage" to adulthood The article deals with the use of alcohol in a special 'rite of passage', called russefeiring, among youth in Norway. Traditionally, rites of passage transform youths' identity and include them in the community of adults. Nowadays, not having these collective rituals, young people in Norway have invented a new rite of passage in the form of prolonged graduation parties, held by 18-year-olds ending their compulsory higher education. Thus, the russefeiring is a symbolic action that marks the transition from youth to adulthood. In the liminal phase of the ritual the young people wear special clothes, celebrate and drink beer and spirits during a period of 17 days, from the 1st to the 17th of May the former being a traditional day of intoxication, the latter being the Norwegian national day. The article argues that the more traditional rites of passage are transformed into a passage to friendship, in which expressive individualism is stressed as a value, making the intoxication and fraternization among youth a ritual of its own. The rite of becoming an adult has thereby turned into a street theatre of novices who play with norms and taboos in public. The article discusses the use of symbolic anthropology and field methods in research relating to this kind of ritual alcohol use and intoxication. Theoretically, the focus is on studying alcohol use as a ritual practice. Poststructural theory defines ritual action as the communication of meaning and the construction of reality, identity and community. Use of alcohol can be defined as a key symbol in these ritual processes, offering an opportunity to communicate meanings between members in the society and culture. Key words: alcohol use, intoxication, rite of passage, youth, adulthood, identity, anthropology, ritual, Norway Yhteenveto Allan Sande: Norjalainen russefeiring. Alkoholin käyttö rituaalina aikuisuuteen siirryttäessä Artikkeli käsittelee norjalaisnuorten alkoholinkäyttöä erityisen siirtymäriitin, nk. russefeiringin, yhteydessä. Perinteisesti siirtymäriitit muuttivat nuorten identiteettiä, jonka jälkeen heidät otettiin mukaan aikuisyhteisöön. Koska nykyään ei ole sellaisia rituaaleja, lukionsa päättävät 18-vuotiaat norjalaisnuoret ovat keksineet uuden siirtymäriitin pidennetyn valmistumisjuhlinnan muodossa. Russefeiring on siis symbolista toimintaa, jonka tarkoituksena on markkeerata nuoruudesta aikuisuuteen siirtymistä. Rituaalin liminaalivaiheessa nuoret pukeutuvat määrätynlaisiin vaatteisiin ja juhlivat ja juovat olutta ja viinaa 17 päivän ajan, toukokuun 1. päivästä toukokuun 17. päivään. Siis vapun perinteisistä juomingeista Norjan itsenäisyyspäivään saakka. Artikkelissa todetaan, että perinteiset riitit ovat muuttuneet siirtymiseksi ystävyyteen, missä ekspressiivistä individualismia painotetaan arvona, joka tekee nuorten juomisesta ja toveruudesta aivan oman rituaalinsa. Aikuistumisrituaalista on täten tullut noviisien katuteatteria, missä leikitellään normeilla ja tabuilla julkisesti. Artikkelissa keskustellaan symbolisen antropologian ja kenttätyön menetelmien käytöstä tällaisessa rituaalisen alkoholinkäytön ja humaltumisen tutkimuksessa. Teoreettisesti keskitytään alkoholin käytön tutkimiseen rituaalina. Post-strukturaalinen teoria määrittelee rituaalisen toiminnan merkitysten välittämiseksi ja todellisuuden, identiteetin ja yhteisön tuottamiseksi. Alkoholinkäyttö voidaan määritellä näiden rituaalisten prosessien avainsymboliksi, koska se tarjoaa mahdollisuuden merkitysten välittymiseen yhteiskunnan jäsenten ja kulttuurin kesken. 354