N a s j o n a l e r e t n i n g s l i n j e r o g v e i l e d e r e. Innhold

Transkript

1 N a s j o n a l e r e t n i n g s l i n j e r o g v e i l e d e r e Innhold 1 Målet med nasjonale retningslinjer og veiledere 2 2 Sosial- og helsedirektoratets normerende rolle 3 3 Nasjonale retningslinjer Hva er en nasjonal retningslinje Når brukes nasjonal retningslinje som virkemiddel Utvikling av retningslinjer 5 4 Nasjonale veiledere Hva er en nasjonal veileder Når velge nasjonal veileder som virkemiddel Utvikling av veiledere 7 Referanser 9 1

2 1 Målet med nasjonale retningslinjer og veiledere Nasjonale faglige retningslinjer og veiledere er et viktig virkemiddel for å sikre høy kvalitet og riktige prioriteringer, og for å redusere uønsket variasjon. Den primære målgruppen for dokumentene er helsepersonell (og sosialpersonell), men brukere, administratorer, politikere og helsefagsstudenter vil også være viktige grupper. 2

3 2 Sosial- og helsedirektoratets normerende rolle Nasjonal helseplan (1) klargjør at har en nasjonal normerende rolle for helsetjenesten, på tvers av helseregioner og tjenestenivå. er dermed den eneste aktør som har mandat til å lage nasjonale retningslinjer. Helse- og omsorgsdepartementet benytter begrepet normerende om nasjonale retningslinjer i Nasjonal helseplan, med betydningen faglig normerende og som noe annet enn rettslig normerende. Sosial- og helsedirektoratets nasjonale retningslinjer gir uttrykk for hva som anses som god praksis på utgivelsestidspunktet. De nasjonale retningslinjene er å betrakte som anbefalinger og råd, basert på oppdatert faglig kunnskap som er fremskaffet på en systematisk, kunnskapsbasert måte. Nasjonale retningslinjer er retningsgivende ved å peke på ønskede og anbefalte handlingsvalg innenfor det som er mulig og tilgjengelig, og er ment som et hjelpemiddel for å oppnå forsvarlighet og god kvalitet i tjenesten. Helsetjenestens eiere og ledelse har ansvaret for å tilrettelegge virksomheten slik at de nasjonale retningslinjene kan følges og kravene om faglig forsvarlighet overholdes. Nasjonale retningslinjer er ikke rettslig bindende for mottakerne, men skal som faglig normerende langt på vei være styrende for de valg som skal tas. For å sikre at nasjonale retningslinjer til enhver tid er basert på riktig, oppdatert kunnskap er det viktig at retningslinjen oppdateres med jevne mellomrom. Det kan oppstå situasjoner der helsepersonell vurderer det som riktig å fravike retningslinjen. Det kan være knyttet til vurderinger om den enkelte pasient. Dersom en velger løsninger som i vesentlig grad avviker fra nasjonale faglige retningslinjer bør en dokumentere dette og være forberedt til å begrunne sitt valg, for eksempel i forbindelse med klagesaker og ved tilsyn. Nasjonale retningslinjer må også sees i sammenheng med lovgivningen som gjelder helsetjenesten og helsepersonell. I lov om helsepersonell kapittel 2 4 heter det blant annet at: Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig (2). s nasjonale styringsprodukter kategoriseres som nasjonale retningslinjer eller nasjonale veiledere. Presising av formål, form og omfang utdypes ved valg av tittel med ytterligere beskrivelse samt presisering i dokumentets forord eller innledning. 3

4 3 Nasjonale retningslinjer Retningslinjearbeidet baserer seg bl.a. på Retningslinjer for retningslinjer. Retningslinjer for retningslinjer skal i løpet av 2008 gjennomgå en revisjon. 3.1 Hva er en nasjonal retningslinje Retningslinjer er systematisk utviklede anbefalinger for å støtte bl.a. fagpersoners beslutninger om relevant behandling eller tiltak for en definert problemstilling (5). Sosial- og helsedirektoratet legger til grunn at alle nasjonale retningslinjer skal være utarbeidet med vekt på forskningsbasert kunnskap, tydelig og tilgjengelig dokumentasjon, brukermedvirkning og fokus på praksis, implementering og oppdatering. Nasjonale retningslinjer inneholder faglige anbefalinger bygget på oppdatert faglig kunnskap, det er søkt etter svar på mange spørsmål knyttet til forebygging, utredning, behandling og oppfølging av pasientgrupper eller innenfor diagnoseområder. Det skal legges vekt på å løse samhandlingsutfordringer og bidra til helhetlige pasientforløp. Nasjonale retningslinjer kan imidlertid også gjelde behandling av enkelttilstander eller deler av behandlingsprosessen knyttet til enkelttilstander. Det skal være gjort samfunnsmessige konsekvensvurderinger, herunder administrative/organisatoriske forhold, kost-/nyttevurderinger, juridiske forhold, etiske vurderinger, gjennomførbarhet og helsepolitiske signaler. I retningslinjens forord beskrives hvilke forhold retningslinjen omtaler. Retningslinjene bør omfatte: 1. et kunnskapsbasert utgangspunkt 2. hele eller deler av et pasientforløp 3. tverrfaglige perspektiver, dvs. alle helsefaglige personalgruppers innsats 4. involvering av pasienter/brukere 5. tverrsektorielle anbefalinger, hvis temaet krever dette 6. organisatoriske tilrettelegginger, herunder oppgavefordeling, samarbeidsrelasjoner med mer. 7. helseøkonomiske overveielser, herunder konsekvenser av anbefalingene 8. en implementeringsstrategi, dvs hvordan retningslinjen skal gjøres kjent 9. forslag til kvalitetsindikatorer 10. plan for revisjon/oppdatering I retningslinjer skal det fremkomme tydelig på hvilket nivå både kunnskapsgrunnlag og anbefalingene ligger. Ordlyden knyttet til de enkelte anbefalingene bør reflektere hvilken styrke som ligger bak anbefalingene. Det vises til Retningslinjer for retningslinjer (3) for en fullstendig omtale av gradering av kunnskapsgrunnlag og anbefalinger. Det gis her også eksempler på hvilken ordlyd som bør brukes avhengig 4

5 av hvilken styrke myndighetene legger på den enkelte anbefaling. 3.2 Når brukes nasjonal retningslinje som virkemiddel Følgende forhold vektlegges ved utvelgelse av tema for nasjonale retningslinjer: 1. store sykdomsgrupper 2. områder med fare for svikt i pasientsikkerhet 3. områder med klinisk usikkerhet vist gjennom stor spredning i klinisk praksis eller behandlingsresultater 4. behov for å tydeliggjøre oppgaver og ansvar og bedre samhandling mellom kommunale- og spesialisthelsetjenester 5. stor ressursbruk/områder med stor helseøkonomisk betydning 6. helsepolitiske prioriterte områder 3.3 Utvikling av retningslinjer Nasjonale retningslinjeprosesser Det er viktig at arbeidet med retningslinjer innen ulike kliniske og faglige områder blir en (mer) integrert del av den nasjonale planlegging og koordinering. Et nært samarbeid med tjenestene og eksterne kompetansemiljøer i utarbeidelsen av retningslinjene er nødvendig både fordi disse har bedre faglig grunnlag enn for å utarbeide den faglige delen av innholdet samt at slik forankring er et viktig element i forhold til implementering av retningslinjen. En retningslinje vil først kunne ha tilstrekkelig legitimitet dersom den har fremkommet som et samarbeid med fagmiljøene, brukerne og myndighetene. I forbindelse med revisjon av Retningslinjer for retningslinjer ser man et behov for å utvide repertoaret av mulige prosesser som kan lede frem til en nasjonal retningslinje utover den som er beskrevet i Retningslinjer for retningslinjer. Det kan noen ganger være behov for en retningslinje etter enklere prosesser, enten p.g.a. tidspress eller fordi en omfattende prosess med sannsynlighet ikke vil bidra til et mer kunnskapsbasert produkt. Forordet som følger retningslinjen skal beskrive prosessen som er fulgt i utarbeidelsen av retningslinjen. For alle prosessene er det imidlertid minstekrav til forankring, åpenhet og etterrettelighet, og systematisk kunnskapshåndtering. I alle nasjonale retningslinjeprosesser er prioriteringsansvarlig, ansvarlig for sluttproduktet, og ansvarlig for implementeringen. Den reviderte utgaven av Retningslinjer for retningslinjer vil gi en fullstendig omtale av prosesser og metode knyttet til utarbeidelse av nasjonale retningslinjer. Nasjonale retningslinjeprosesser kan foregå på følgende måter: 1. utvikler på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering eller etter eget initiativ en retningslinje fra bunnen av, i samarbeid med fagmiljøene, men administrert av. 2. er ansvarlig for retningslinjen, men setter bort mye av utarbeidelsen og administrasjonen av det faglige og praktiske arbeidet til andre, for eksempel et Kompetansesenter. 5

6 3. Fagmiljøer har på eget initiativ utviklet en retningslinje som de ønsker skal ha en nasjonal godkjenning, distribusjon, oppfølging og implementering. vil kunne ta over ansvaret for slike retningslinjer og i samarbeid med aktuelt fagmiljø gjennomføre en prosess for å sikre krav til brukerinvolvering, krav om kunnskapsbasert prosess, krav til vurdering av samfunnsøkonomiske forhold og at krav ihht lover og forskrifter er ivaretatt. Ulike nasjonale retningslinjeprosessene er satt opp i tabellform i tabell 1. Tabell 1: Ulike nasjonale retningslinjeprosesser Initiativtaker Prioriteringsansvarlig Prosjektledelse Prosjekt Ansvarlig for sluttprodukt godkjenning og utgiver HOD / / Nasjonalt råd / Oppdragsgiver Utvikling av ny nasjonal retningslinje HOD / / Fagmiljø Kompetansesenter/ Fagmiljø Forbedring av eksisterende retningslinje eller utvikling av ny nasjonal retningslinje Fagmiljø / Fagmiljø Forbedring/omgjøring av eksisterende retningslinje til nasjonal retningslinje Andre retningslinjeprosesser Mange aktører og miljøer arbeider med å utgi retningslinjer av ulike slag, f.eks. helseforetakene, særlig Kompetansesentrene, Legeforeningen og andre fagorganisasjoner, og brukerorganisasjoner. Disse retningslinjene har ikke betegnelsen nasjonale retningslinjer. Slike retningslinjer kan imidlertid senere konverteres til nasjonale retningslinjer, etter en prosess som kategori 3 for nasjonale retningslinjer (se ovenfor). Dette dokumentet omtaler og presiserer begrepene Nasjonale retningslinjer og Nasjonale veiledere. Begrepene retningslinje og veileder benyttes i mange sammenhenger og betydningen kan avvike fra det som gjelder de Nasjonale. 6

7 4 Nasjonale veiledere 4.1 Hva er en nasjonal veileder Nasjonale veiledere utarbeides med bakgrunn i behov for utdyping av et viktig tema eller fagområde. Direktoratet utarbeider flere kategorier nasjonale veiledere for helseog sosialtjenestens innen ulike medisinske og sosialfaglige områder, teknisk/administrative prosedyrer og anvendelsen av lov og forskifter. Innholdet i nasjonale veiledere vil variere ut fra hvilken kategori veileder det er. Nasjonale veiledere gir ofte en oversikt over nasjonale styrende dokumenter av betydning for det aktuelle fag-/temaområde. I tillegg gis det utdypende forklaringer og gode råd for praksis. Det kan for eksempel være utviklet lokale prosedyrer og tiltak som kan være gode eksempler for andre. Når det gjelder nasjonale veilederes juridiske status vil innholdet i dem ha karakter av gode råd for praksis, der formålet er å stimulere til videreutvikling og forbedring av tjenestetilbudet. 4.2 Når velge nasjonal veileder som virkemiddel En nasjonal veileder bør utarbeides når det er behov for utdyping av et tema eller fagområde, men når kriteriene for utarbeidelse av nasjonale retningslinjer ikke er til stede på grunn av at: Faglige råd ikke har fremkommet med tydelig grunnlag i en evidensbasert oppsummering, men for eksempel for det meste er basert på faglig konsensus eller oppsummeringer fra arbeidsgrupper. Fokus er på fremgangsmåte eller prosedyre. Eksempel på slike veiledere er dokumenter som bidrar til utøvelse av god praksis med bakgrunn i lover og forskrifter, tekniske/administrative prosedyrer eller faglige retningslinjer. Samling av råd (eller instrukser) uten grading av kunnskapsgrunnlag eller gradering av styrke. Sammenfatninger eller kortversjoner av omfattende retningslinjer. 4.3 Utvikling av veiledere Veiledere som publiseres av Sosial- og helsedirektoratet er av ulik karakter, og prosessen for å utvikle dem vil derfor kunne variere. Et godt prinsipp i enhver sammenheng er at det skal være tydeliggjort i dokumentet hvordan det er fremkommet, og hva som ligger til grunn for de råd man kommer med. Det skal alltid utarbeides et grunnlagsdokument som tydeliggjør hvorfor man utarbeider veilederen, hva man ønsker å oppnå og hvordan den skal utarbeides. Virksomheter og brukergrupper som berøres av det som fremkommer i veilederen, konsulteres underveis i prosessen og før den ferdigstilles for publisering. Det vises også til Rett på prosjekt Håndbok i prosjektarbeid. 7

8 Avhengig av veilederens karakter og innhold vil kunnskapsinnhenting kunne gjennomføres på ulike måter. I Nasjonale veiledere skal det tydelig fremkomme hvilket kunnskapsgrunnlag den bygger på og hvordan kunnskapen er innhentet. I mange tilfeller kan en veileder vise til eksisterende Nasjonale retningslinjer. I forbindelse med utarbeidelsen av en nasjonal veileder for et faglig område, vil det i utgangspunktet ikke bli gjennomført systematiske kunnskapsoppsummeringer. Anbefalingene til helsetjenesten vil derfor ikke være styrkegradert som nasjonale retningslinjer. Utarbeidelse av en Nasjonal Veileder kan være første steget i utformingen av en Nasjonal Retningslinje. 8

9 Referanser 1. Nasjonal Helseplan( ). St.prp.nr. 1( ) kapittel 6 Helse og omsorgsdepartementet, ( ) 2. Helse- og omsorgsdepartementet. LOV Lov om helsepersonell m.v Retningslinjer for retningslinjer, prosesser og metoder for utvikling og implementering av faglige retningslinjer. IK Statens helsetilsyn mfl Nasjonale faglige retningslinjer og veiledere. Sosial- og helsedirektoratets prinsipper for arbeid med faglige retningsgivende og veiledende publikasjoner. Rapport IS Sosial- og helsedirektoratet The Agree collaboration. AGREE- Appraisal of Guidelines Research & Evaluation, Norwegian translation, Evaluering av faglige retningslinjer IS