Handlingsplan (forslag) mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris

Transkript

1 Handlingsplan (forslag) mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris 1

2 Sammendrag 1 Innledning 2 Lakseparasitten Gyrodactylus salaris 2.1 Biologi 2.2 Historikk og utbredelse 3 Strategier og virkemidler Oppsummering strategi 3.1 Bekjempelse Vandringshinder Bruk av rotenon Bruk av aluminium 3.2 Gjenoppbygging og reetablering 3.3 Overvåking 3.4 Nasjonal beredskap og smittebegrensende tiltak 3.5 Informasjon 4. Tiltak Samlet faglig tilrådning om bekjempelse og gjenoppbygging 4.1 Skibotnregionen 1. Status. Om vassdraget. Om fiskebestandene. Om lakseparasitten. Organisering og fiske 2. Bekjempelsestiltak 3. Bevaring og gjenoppbygging av fiskebestandene 4. Framdrift 4.2 Ranaregionen 1. Status. Om vassdraget. Om fiskebestandene. Om lakseparasitten. Organisering og fiske 2. Bekjempelsestiltak 3. Bevaring og gjenoppbygging av fiskebestandene 4. Framdrift 4.3 Vefsnregionen 1. Status. Om vassdraget. Om fiskebestandene. Om lakseparasitten. Organisering og fiske 2. Bekjempelsestiltak 3. Bevaring og gjenoppbygging av fiskebestandene 4. Framdrift 4.4 Steinkjerregionen 1. Status. Om vassdraget. Om fiskebestandene. Om lakseparasitten. Organisering og fiske 2. Bekjempelsestiltak 3. Bevaring og gjenoppbygging av fiskebestandene 4. Framdrift 4.5 Sunndalsregionen 1. Status. Om vassdraget. Om fiskebestandene. Om lakseparasitten. Organisering og fiske 2. Bekjempelsestiltak 2

3 3. Bevaring og gjenoppbygging av fiskebestandene 4. Framdrift 4.6 Romsdalsregionen 1. Status. Om vassdraget. Om fiskebestandene. Om lakseparasitten. Organisering og fiske 2. Bekjempelsestiltak 3. Bevaring og gjenoppbygging av fiskebestandene 4. Framdrift 4.7 Lærdalsregionen 1. Status. Om vassdraget. Om fiskebestandene. Om lakseparasitten. Organisering og fiske 2. Bekjempelsestiltak 3. Bevaring og gjenoppbygging av fiskebestandene 4. Framdrift 4.8 Drammensregionen 1. Status. Om vassdraget. Om fiskebestandene. Om lakseparasitten. Organisering og fiske 2. Bekjempelsestiltak 3. Bevaring og gjenoppbygging av fiskebestandene 4. Framdrift 5 Internasjonalt arbeid 6 Forsking og utvikling 7 Administrative forhold 7.1 Organisering 7.2 Økonomi Referanser Vedlegg Notat 13. juni 2007 om Organisering av arbeidet med Gyrodactylusbekjempelse 3

4 1 Innledning 4

5 2 Lakseparasitten Gyrodactylus salaris 2.1 Biologi Gyrodactylus salaris er en haptormark (Monogenea) innen dyrerekken flatmark (Platyhelmintes). Parasitten er karakterisert ved et bakre fastheftingsorgan, haptoren, som er utstyrt med 16 mindre kroker (marginalhaker) og to større sentrale kroker (ankere) som den benytter til å feste seg på vertens hud. G. salaris er i underkant av en millimeter lang i normal tilstand, men kan strekke seg til flere ganger normal lengde. Den beveger seg rundt på vertens hud ved vekselvis å feste forenden av dyret med et eget kjertelorgan, for så å dra bakkroppen etter seg og feste haptoren. Parasitten ernærer seg av vertens hud. Figur x. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris Et viktig særtrekk ved gyrodactylidene, som er en svært artsrik gruppe av hovedsakelig fiskeparasitter (deriblant G. salaris), er at de blir født høygravide og at anlegg til nye fostre kan sees sekvensielt inni hverandre. Dette særegne reproduksjonssettet medfører at parasittene raskt føder sitt første avkom, noe som har stor betydning for populasjonsvekst. G. salaris er tvekjønnede og observert å føde inntil 4 avkom i løpet av sitt livsløp, som kan vare i inntil to måneder i kaldt vann. Førstefødte er alltid en klon av mordyret (ukjønnet formering). Senere kan parasitten sannsynligvis reprodusere både kjønnet og ukjønnet. Parring er ingen forutsetning for å produsere etterfølgende avkom. Se Bakke et al. (2007) for en utførlig diskusjon av gyrodactylidenes reproduksjon. Gyrodactylidene regnes som vertsspesifikke, de parasitterer normalt bare én eller et fåtall vertsarter. Det er etter hvert gjort mye eksperimentelt arbeid med G. salaris for å undersøke hvordan forskjellige fiskearter, og ulike stammer innen arter av fisk, egner seg som verter for parasitten. I korthet kan erfaringene fra dette arbeidet oppsummeres med at G. salaris viser raskest populasjonsvekst på Atlantisk laks, og samtidig minst grad av kontroll slik at tettheten av parasitter på infisert laks raskt blir stor og belastende i infeksjonsforsøk. Dette samsvarer med observasjonene fra infiserte vassdrag i Norge der intensiteten av G. salaris infeksjoner 5

6 gjennomgående er bemerkelsesverdig høy sammenlignet med infeksjoner av andre Gyrodactylus arter på annen fisk. I neste rekke av egnete vertsarter kommer regnbueørret (Oncorhyncus mykiss) og røye (Salvelinus alpinus). På begge disse artene kan man holde eksperimentelle infeksjoner med G. salaris tilsynelatende evig. Parasittene vil imidlertid ikke oppvise like rask populasjonsvekst som på laks, og veksten vil forgå med større grad av kontroll slik at intensiteten av parasitter på infisert regnbueørret og røye normalt ikke blir belastende stor. Både regnbueørret og røye har hatt, og har, viktig betydning for G. salaris utbredelse og bekjempelse i Norge. G. salaris har vært påvist på regnbueørret fra i alt 26 fiskeanlegg i Norge og det antas as fisken har medvirket til spredning av G. salaris på Østlandet (Mo 1991; Hansen et al. 2003). G. salaris har også vært påvist på røye fra avskjermede refugier i Skibotnvassdraget etter rotenonbehandling (Mo 1988) og på røye i Signaldalselva (Knudsen et al. 2004). Nylig ble det dessuten funnet Gyrodactylus infeksjon på innsjørøye fra Buskerud (Robertsen et al. 2007). Disse parasittene er artsbestemt til G. salaris og er funnet genetisk svært like med G. salaris fra Drammenselva og Lierelva (Hansen et al. 2007). Denne røyevarianten av G. salaris virker imidlertid ikke å være patogen for laks (Olstad et al. 2007). Ørret (Salmo trutta) er overraskende dårlig egnet som vert for G. salaris. I infeksjonsforsøk er infrapopulasjoner observert å dø ut etter omkring 50 dager. Dette er imidlertid mye lenger enn overlevelse av frittlevende G. salaris, noe som viser at parasitten i noen grad må ernære seg og reprodusere på ørret. Det kan således ikke utelukkes at ørret kan spille en rolle for spredning av G. salaris. Harr (Thymallus thymallus) og sik (Coregonus lavaretus) kan sammenlignes med ørret med hensyn på vertsegenskaper. Ferskvannfisker utenfor laksefamilien egner seg dårlig som verter for G. salaris. Uavhengig av fiskeart kan imidlertid G. salaris tenkes å feste seg på fisk den kommer i kontakt med, slik at fisken kan tenkes å bidra til spredning av parasitten (transport vert). Temperatur Alle livsprosessene til G. salaris influeres av vanntemperatur. Både fødselsraten og dødsraten til parasitten øker med økende vanntemperatur. På bakgrunn av temperatur-spesifikke fødselsrater og dødsrater er parasittens maksimale potensial for populasjonsvekst beregnet, og dette kan uttrykkes ved at parasittene kan fordobles i antall hver dag i vanntemperaturer fra 13 til 19 ºC. Under slike forhold kan én parasitt tenkes å bli opphav til rundt 1000 parasitter på én måned. I kaldere vann reduseres populasjonsveksten vesentlig (Jansen & Bakke 1991). Også transmisjonraten til G. salaris mellom vertsfisk øker med økende vanntemperatur (Soleng et al. 1999). I infiserte lakspopulasjoner i naturlige vassdrag finner man normalt de høyeste infeksjonene, for eksempel høye antall parasitter pr. laksunge, fra sommer og utover høstparten. Infeksjonene går så ned over vinteren (se for eksempel Johnsen og Jensen, 1992; Mo 1992; Jansen og Bakke 1 993). Denne populasjonsdynamikken er sannsynligvis delvis drevet av temperatur. Samtidig spiller antakelig parasittens interaksjon med verten, særlig laksungene, en viktig rolle. Herunder kan nevnes prosesser som at intenst infiserte laks kan dø, laksungenes evne til å tåle og bekjempe infeksjoner (resistens) kan variere og at vertstetthet og alderssammensetning i seg selv vil variere stort over året. Dessverre har man fremdeles liten innsikt i de populasjonsdynamiske prosessene som er viktige for forekomst av G. salaris og laks i naturlige vassdrag. Saltholdighet G. salaris er en ferskvannsparasitt og dør etter kort tid i fullt sjøvann. Forventet levelengde til parasitten øker når saltholdighet i vannet reduseres og ved lave vanntemperaturer. En 6

7 nærmere beskrivelse av G. salaris overlevelse som funksjon av saltholdighet og temperatur er gitt i figur kapittel 6. Figur x. Lakseparasittens salinitetstoleranse (Soleng og Bakke 1995) Spredning Parasitten ble innført til landet med import av levende fisk og er ikke naturlig utbredt i Norge (Johnsen med flere 1999). Den viktigste faktoren for spredning av G. salaris til norske vassdrag har vært utsetting av fisk fra infiserte settefiskanlegg. Det er en klar sammenheng mellom utbredelsen av parasitten og kjente utsettinger av fisk fra infiserte anlegg (Johnsen med flere 1999). Spredning av parasitten mellom nærliggende vassdrag i samme fjordsystem skjer normalt ved at infisert fisk vandrer i brakkvannslaget. Vassdrag med infeksjon, ukontrollert flytting av fisk (særlig i forbindelse med uregistrerte fiskeanlegg med regnbueaure i innlandet), samt innførsel av fisk fra våre naboland vurderes i dag som de største risikoene for videre smittespredning. Parasitten har ingen spesielle spredningsstadier som sørger for overføring fra fisk til fisk, slik det ofte er hos andre parasitter. Ettersom parasitten føder unger vil ungene befinner seg på samme fisk som moren. Den nyfødte må derfor overføres til ny fisk enten ved at to fisker kommer i berøring med hverandre, eller ved at parasitten slipper taket på laksungen og faller til bunns, for så å feste seg til en fisk som hviler mot bunnen. Effekten på laksebestander Effekten av G. salaris i norske vassdrag er karakterisert av voldsomme infeksjoner, ofte med tusenvis av parasitter på én enkelt fisk, ofte kombinert med soppangrep. Tettheten av laksunger i vassdraget reduseres sterkt som følge av høy dødelighet på laksungene. Etter 5-7 år er nesten alle laksungene borte, og den lokalt tilpassede laksestammen utryddingstruet. I 7

8 neste omgang vil dette føre til en dramatisk reduksjonen i antall gytefisk i vassdraget (Johnsen med flere 1999), jf. Figur x. Tabell 1. Tetthetsreduksjon av laksunger og voksenlaks i vassdrag som følge av G. salaris (Johnsen med flere 1999). 2.2 Historikk og utbredelse Man vet ikke med sikkerhet hvor Gyrodactylus salaris har sin naturlige utbredelse. Det er et åpent spørsmål om arten har vært i vår del av verden i lang tid, eller hvorvidt den er innført av menneske i mer moderne tid. En teori går ut på at parasitten opprinnelig fantes i sentral-asia, og deretter spredde seg naturlig vestover og nordover til Europa og vestlige Russland. En alternativ teori er at parasitten opprinnelig fantes i Nord-Amerika, og derfra ble innført til Europa ved transport av levende fisk. Siden arten første gang ble beskrevet så sent som på midten av 1950-tallet, er det begrenset med kunnskap om dens utbredelse i Europa. I dag er det kjente forekomster av parasitten i alle nordiske land med unntak av Island, samt forekomster i Russland, Tyskland, Frankrike og Portugal. Det er bare i Norge, Sverige og Russland at det er dokumentert svært skadelige effekter på laksebestander men det kan ikke utelukkes at parasitten er et større eller mindre problem for laksebestander i andre land og regioner også. 8

9 I Norge har parasitten vært påvist i totalt 46 vassdrag og 40 fiskeanlegg. Utryddingstiltak mot parasitten (fiskesperrer og kjemisk behandling i vassdrag, samt sanering av fiskeanlegg) har redusert kjent utbredelse. Per februar 2007 er 15 vassdrag friskmeldt etter vellykkede utryddelsesaksjoner, ytterligere ni vassdrag er behandlet men forsatt ikke friskmeldt, mens 22 vassdrag fortsatt er infiserte. Alle fiskeanlegg er smittefrie. Smittespredning på den ene siden og effektive utryddingstiltak på den andre siden, gjør at kjent status for utbredelse av parasitten endres fortløpende. Erfaringene fra de tre siste tiårene tilsier at smitten i snitt sprer seg til ett nytt vassdrag hvert eneste år, og til et nytt fjordsystem hvert femte år. De ansvarlige myndigheter har valgt å gruppere smittete vassdrag i smitteregioner. En smitteregion er definert som et geografisk område hvor det er påvist G. salaris på viltlevende laksunger. En gitt smitteregion er definert til det geografiske område hvor smittete laksunger kan bevege seg naturlig, noe som innebærer at bare deler av vassdrag og deler av fjordsystem regnes som en smitteregion. I Norge er det fram til i dag påvist 15 smitteregioner. Etter at det har vært gjennomført effektive utryddingstiltak i sju av disse smitteregionene, er det i dag bare åtte kjente smitteregioner. Historikk I juli 1975 ble Gyrodactylus salaris påvist for første gang i Norge. Parasitten ble funnet på laksunger i et fiskeanlegg i Møre og Romsdal, etter en periode med høy dødelighet i anlegget. I august samme år ble parasitten oppdaget på laksunger fra Lakselva i Misvær. Parasitten forårsaket en dramatisk dødelighet blant laksungene i vassdraget, og etter to år var nesten alle laksungene forsvunnet fra elva. Den negative utviklingen i Lakselva ble i første omgang sett i sammenheng med forurensningssituasjonen i vassdraget. Det var store algemengder i elva som man antok skapte ugunstig miljø for laksungene, og gjorde dem utsatt for parasittangrep. I den påfølgende femårsperioden ( ) ble parasitten funnet i ytterligere fire vassdrag. Ettersom disse vassdragene ikke hadde tilsvarende utvikling med hensyn til forurensning, fant Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk grunn til å sammenkalle landets fremste eksperter på området til et møte i januar 1980 hvor situasjonen ble drøftet. Som et resultat av møtet ble det oppnevnt et utvalg bestående av representanter fra Fiskeforskningen ved Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, Veterinæravdelingen i Landbruksdepartementet, Norges Landbruksvitenskapelige Forskningsråd og Zoologisk Museum ved Universitetet i Oslo. Utvalget avga sin innstilling i mars 1980 (Gyrodactylus-utvalget 1980). Med bakgrunn i virkningene av lakseparasitten på laksen i infiserte vassdrag utarbeidet Direktoratet for naturforvaltning (DN) i samråd med andre institusjoner, organisasjoner og relevante forskningsmiljø, i 1986 en handlingsplan for tiltak mot G. salaris. Målsettingen for handlingsplanen fra 1986 var å stoppe spredningen av parasitten, og å redusere dens utbredelsesområde, dvs å bli kvitt parasitten i alle vassdrag hvor det var praktisk mulig i løpet av en tiårsperiode. Registrering av i G. salaris i flere vassdrag etter at den første handlingsplanen ble utarbeidet, endret imidlertid forutsetningene som lå til grunn for handlingsplanen. Dette skapte en ny og alvorligere situasjon for arbeidet knyttet til Gyrodactylus salaris, som etter direktoratets oppfatning gjorde det nødvendig å endre profilen og omfanget av tiltakene mot lakseparasitten. Det har senere blitt utarbeidet flere handlingsplaner. Den siste planen fra 2000 var et fellesprodukt mellom Direktoratet for naturforvaltning og Mattilsynet. Denne 9

10 handlingsplanen har fått politisk tilslutning, og er følgelig retningsgivende for Gyrodactylusarbeidet. Som en følge av et direkte oppdrag fra Stortinget til miljømyndighetene ble det i 2002 utarbeidet en tiltaksplan for arbeidet i Gyrodactylus-infiserte vassdrag. Tiltaksplanen er en videreføring og konkretisering av gjeldende handlingsplan, og gir forholdsvis detaljerte opplysninger om hvilke tiltak som er aktuelle i hver enkelt smitteregion. Tiltaksplanen angir også en prioritetsrekkefølge av utryddingstiltakene i de enkelte smitteregioner, samt tallfester hvilke samfunnsmessige tap parasitten forårsaker i regionene sammenholdt med overslag over totale tiltakskostnader. Parasitten har forekommet i 15 vassdrag hvor utryddingstiltak har vært vellykkete og parasitten ikke har blitt gjeninnført. En grundig beskrivelse av den kjemiske behandlingen er gitt i Ekspertgruppas rapport. 10

11 Lakselva (Nordland) Lakselva ligger i Skjerstad kommune og er lakseførende 11 km etter at bygging av flere laksetrapper er foretatt. Lakselva var det første norske vassdraget hvor G. salaris ble registrert som et alvorlig problem for ville laksunger. Parasitten ble første gang funnet på tre laksunger innsamlet i august Parasitten ble trolig introdusert til vassddraget i juli s.å., ved utsetting av fisk fra Akvaforsk, Sunndalsøra. Vassdraget ble rotenonbehandlet i Det er ikke påvist G.salaris etter rotenonbehandlingen og elva ble friskmeldt og åpnet for fiske i Beiarvassdraget (Nordland) Vassdraget ligger i Beiarn kommune. I tillegg til laks og sjøaure har Beiarvassdraget også sjørøye, som trolig er Norges sørligste elvegytende sjørøyebestand. Laksen går til Høgfossen, 27,5 km fra sjøen. Ved reparasjon og ombygging av fisketrapper kan fisken gå ytterligere 20 km opp i hovedelva. I tillegg er Grottåga og Tverråga lakseførende i heholdsvis 10 og 1 km. Tollåga renner ut i Beiarelva og er lakseførende i ca 2 km. G. salaris ble oppdaget første gang i 1981 i Store Gjeddåga, og i 1982 ble parasitten påvist også i hovedvassdraget og i Tollåga. Det er uklart hvordan vassdraget er blitt smittet. I august 1994 ble Beiarelva med flere sideelver og mindre elver/bekker som munner ut i Beiarfjorden rotenonbehandlet. Før selve hovedaksjonen ble Tollåga og Arstadelva ovenfor lakseførende strekninger, Soløyvatnet og flere mindre bekker behandlet. Årsaken til at disse områdene ble behandlet, var frykten for at uinfisert laks og røye kunne slippe seg ned på infisert strekning like etter behandling, og fungere som vert for parasitter som eventuelt hadde overlevd. Det er ikke påvist G. salaris etter rotenonbehandling og vassdraget ble fristkmeldt i Fættenelva (Nord-Trøndelag) Fættenelva (Vulluelva, Vudduelva). Fisk fra sjøen kan vandre ca 8 km opp i elva. Det er en produktiv sjøaureelv, villaks går opp bare unntaksvis. I august 1988 ble det påvis G. salaris og elva ble rotenonbehandlet i september samme høst. G. salaris er ikke påvist på nytt og elva ble friskmeldt i Langsteinelva (Nord-Trøndelag) Langsteinelva har en lakseførende strekning på 200 m. G. salaris ble påvis i Det er svært sannsynlig at elva ble infisert av et settefiskanlegg som på det tidspunkt hadde direkte avløp til elva. Elva ble rotenonbehandlet to ganger høsten Det ble påvist parasitter etter behandlingen og elva ble rotenonbehandlet på nytt i mars Det er ikke påvist G. salaris i vassdraget etter siste rotenonbehandling. Elva ble friskmeldt i Bævra (Møre og Romsdal) Bævra var opprinnelig lakseførende i omlag 25 km, samt 1 km i Svorka og ca. 100 m opp i Lille Bævra. Dette er noe endret og redusert etter at vasssdraget ble regulert. G. salaris ble påvist første gang i På grunn av stor spredningsfare spesielt til Surna, ble Bævra rotenonbehandlet samme år. G. salaris ble påvist på nytt i 1987, og i 1989 ble det gjennomført en ny rotenonbehandling. Parasitten er ikke påvist etter siste rotenonbehandling og den ble fristmeldlt og åpnet for fiske i Storelva (Møre og Romsdal) Storelva er lakseførende i 3-4 km, inkludert Hanemsvatnet. Det ble påvist G. salaris første gang i Parasitten er trolig kommet til elva via avløpssystemet til settefiskanlegget som ligger ved elva. Vassdraget ble rotenonbehandlet i 1991, og parasitten er ikke påvist etter den tid. Elva ble friskmeldt i 1994 og åpnet for fiske. 11

12 Måna (Møre og Romsdal) Måna er lakseførende i ca 10 km. G. salaris ble påvist første gang i Måna ble rotenonbehandlet i Det er ikke påvist G. salaris i Måna etter rotenonbehandlingen. Vassdraget ble friskmeldt i Måna ligger imidlertid i smitteregion Romsdal, og er derfor svært utsatt for ny smitte. Valldalselva (Møre og Romsdal) Valldalselva er lakseførende ca 16 km etter at det er bygd laksetrapper i vassdraget. G. salaris ble påvist første gang i Det antas at parasitten har spredt seg fra Tafjordvassdraget, via brakkvannslaget i fjorden. Valldalselva ble rotenonbehandlet i Det er ikke påvist G. salaris etter rotenonbehandling og vassdraget ble fiskmeldt i Tafjordelva (Møre og Romsdal) Tafjordelva har en lakseførende strekning på ca 2 km. I 1981 ble det påvist G. salaris i elva og i smoltanlegget Fjordlaks AS. Vassdraget og anlegget ble rotenonbehandlet i Parasitten ble påvist på nytt i anlegget etter rotenonbehandlingen. Ny rotenonbehandling ble derfor gjennomført i 1987 selv om parasitten ikke var påvist i vassdraget. Det er ikke påvist G. salaris i noen del av vannsystemet etter den siste rotenonbehandlingen og elva ble fristmeldt og åpnet for fiske i Norddalselva (Møre og Romsdal) Norddalselva er lakseførende ca 1,7 km. G. salaris ble påvist første gang i Elva nedenfor Storfossen ble rotenonbehandlet i Det er ikke påvist G. salaris etter rotenonbehandlingen og elva ble fristmeldt i Eidsdalselva Møre og Romsdal) Eidsdalselva (Ytredalselv) er lakseførende i ca 6 km. G. salaris ble påvist i Eidsdalselva ble rotenonbehandlet nedenfor Juvafossen i Det er ikke påvis G. salaris etter rotenonbehandlingen og elva ble fristmeldt i Aureelva (Møre og Romsdal) Aureelva har en lakseførende strekning på ca 10 km inkl. Andestadvatn. Det ble påvist G. salaris i Det antas at parasitten har spredd seg fra Vikelva til Aureelva. I 1988 ble vassdraget rotenonbehandlet. Det er ikke påvist G. salaris i vassdraget etter rotenonbehandlingen. Elva ble friskmeldt og åpnet for fiske i Vikelva (Møre og Romsdal) Vikelva (Straumdalselva) er under gunstige vannføringsforhold lakseførende ca 7 km. G. salaris ble påvist første gang i Vikelva ble rotenonbehandlet i Det er ikke påvist G. salaris i vassdraget etter rotenonbehandlingen. Elva ble friskmeldt i 1992 og åpnet for fiske i Korsbrekkelva (Møre og Romsdal) Korsbrekkelva har en lakseførende strekning på ca 2 km etter at det er bygd flere laksetrapper. G. salaris ble påvist første gang i Elva ble rotenonbehandlet i G. salaris er ikke påvist etter rotenonbehandlingen og elva ble friskmeldt og åpnet for fiske i Vikja (Sogn og Fjordane) Vikja hadde før regulering en lakseførende strekning på 6 km, men etter utbyggingen er den 12

13 redusert til 2 km. G. salaris ble første gang funnet i november For å unngå spredning til andre laksevassdrag i Sognefjorden, ble Vikja rotenonbehandlet allerede samme måned. Behandlingen ble gjentatt i mai Nabovassdraget Hopra ble også behandlet samtidig. Det er ikke påvist G. salaris etter rotenonbehandlingen. Elva ble friskmeldt i

14 3 Strategier og virkemidler Regjeringens mål er å utrydde parasitten i infiserte vassdrag hvor dette vurderes som realistisk og i tillegg minimalisere risikoen for videre spredning. Dette skal nås gjennom systematisk arbeid i åtte avgrensede smitteregioner og tre risikoregioner. Arbeidet med å bekjempe parasitten er svært krevende og stiller store krav til nøyaktig planlegging og koordinert gjennomføring av tiltak. Arbeidet med overvåking og prøvetaking i vassdrag må prioriteres høyt i tiden fremover. Målet for overvåkingen er å holde løpende oversikt over forekomsten av Gyrodactylus salaris, avdekke spredning på et tidlig stadium og gi et best mulig grunnlag for bekjempelsen av parasitten. I arbeidet med å begrense smittespredning er det også satt i verk en rekke tiltak rettet inn mot fiske- og friluftsaktiviteter. Blant annet er det i flere vassdrag innført krav om desinfeksjon av fiske- og vannsportsutstyr. Det er også innført begrensninger på oppdrett i ferskvann, forbud mot overføring av vann mellom ulike vassdrag og forbud mot flytting av levende og død fisk. Disse tiltakene skal redusere faren for spredning av smitte til nye områder. Fra St.prp. nr. 32 ( ) 3.1 Bekjempelse Utryddelse av parasitten har vært hovedstrategien i de tidligere handlingsplanene for tiltak mot lakseparasitten G. salaris. I tillegg til å redde de aktuelle bestandene vil utryddelse av parasitten fra flest mulig infiserte vassdrag være det viktigste forebyggende tiltak overfor de vassdrag som ennå ikke er smittet. Jo flere smittekilder, desto større er risikoen for spredning til nye vassdrag. Det er av avgjørende betydning å forhindre spredning til flere vassdrag hvor gjennomføring av vellykket utryddelse vurderes som lite sannsynlig eller vanskelig. For å lykkes med en bekjempelsesstrategi er det en forutsetning at det til enhver tid benyttes det virkemidlet eller en kombinasjon av virkemidler som anses å gi størst effekt. Det må legges stor vekt på å eliminere mulige smittekilder til det enkelte vassdrag/nedslagsfelt, og det må være praktisk og økonomisk mulig å iverksette tilfredsstillende tiltak for å bevare arter som blir vesentlig påvirket av aksjonene. Det er nødvendig med en løpende evaluering og revidering etter hvert som resultater og ny kunnskap foreligger, og det må kontinuerlig gjennomføres forskning om parasitten, effekter av tiltak, samt utvikling av alternative bekjempelsesmetoder. Siden bekjempelsen av parasitten kom i gang i Norge i 1981, har det vært brukt to ulike kjemiske metoder for å utrydde den fra infiserte vassdrag; rotenonbehandling og aluminiumsbehandling. I tillegg har fysisk avsperring av hele eller deler av vassdrag vært et 14

15 effektivt og viktig supplement. Kjemisk behandling sammen med fiskesperrer har de seneste årene dannet grunnlaget for bekjempelsesarbeidet. Rotenon har tradisjonelt vært et av forvaltningens viktigste virkemidler for bekjempelse av G.salaris og er fremdeles et nødvendig virkemiddel i bekjempelsesarbeidet. Bruk av surt aluminium i kombinasjon med rotenon (kombinasjonsmetoden) har vært prøvd i noen vassdrag uten at målet om utryddelse av parasitten er nådd. Kombinasjonsmetoden er ikke ferdig utviklet, og videreutviklingen må skje i form av FoU-virksomhet. En vellykket bekjempelsesstrategi avhenger av hvor mange vedvarende smittekilder en til enhver tid har, og framdriften i bekjempelsesprogrammet kan ikke vente på at kombinasjonsmetoden er ferdig utviklet. Nye tilfeller med spredning av smitte kan ikke utelukkes, og dersom utryddelsestiltak iverksettes relativt raskt, øker sannsynligheten for å lykkes. I utryddingsarbeidet og for å hindre at parasitten sprer seg til nye vassdrag, er det nødvendig å videreføre bruken av rotenon. Sannsynligheten for å lykkes med en bekjempelsesstrategi er god. Rotenon er benyttet med vellykket resultat i en rekke vassdrag i Norge, men metoden har fortsatt vesentlige forbedringsmuligheter. Helt sentrale elementer er gjennomføring av dobbelbehandlinger, bruk av riktig konsentrasjon, tid til kartlegging/planlegging og tilstrekkelige ressurser. Rotenonbehandlinger skal i større utstrekning kombineres med langog korttidssperrer. Bruk av langtids fiskesperrer som effektivt hindrer oppvandring av laks gjennom flere år, er et svært viktig element i bekjempelsen av G. salaris. Langtidssperrer forhindrer reproduksjon av laks lengre opp i vassdraget, og fører til at parasitten etter hvert dør ut ovenfor sperrene. Korttidssperrer etableres i kompliserte sidevassdrag i tilknytning til kjemiske behandlinger. Bruk av korttidssperrer reduserer lengden på den strekningen som må behandles med kjemikalier og øker mulighetene for et godt resultat. I store vassdrag vil bygging av fiskesperrer være både teknisk vanskelig og kostnadskrevende. Etablering av sperrer anses likevel som nødvendig i fremtidens behandlingsstrategi og vil ha høy prioritet. Sperrekonseptet skal videreutvikles. Et hurtig tempo i bekjempelsesarbeidet medfører redusert risiko for framtidig smitte til friske vassdrag. Det er i analysen tatt utgangspunkt i en behandlingsstrategi der infiserte vassdrag blir behandlet to ganger i påfølgende år for å minimalisere risikoen for mislykkede behandlinger. For ytterligere å redusere denne risikoen anbefales at tillatelsene som gis til kjemisk behandling av infiserte vassdrag gjøres gyldige for hele perioden frem til vassdraget blir friskmeldt. Kombinert med individuelle beredskapsplaner for det enkelte vassdrag vil dette gi mulighet for å sette i verk effektive mottiltak så snart en påviser eventuell ny smitte i et behandlet vassdrag. Med G. salaris spredt i våre naboland er det viktig å styrke det internasjonale samarbeidet med sikte på forebygging av spredning. Gjennom samarbeidet i NASCO er det opprettet ei arbeidsgruppe som skal sørge for nødvendig internasjonalt samarbeid for å hindre spredning av parasitten mellom medlemslandene. Et samarbeid med russiske, finske, svenske myndigheter er også etablert. 15

16 3.1.1 Fiskesperrer Formålet med fiskesperrer i smittete vassdrag er å hindre oppvandring av mulige vertsfisker for en kortere eller lengre periode. Langtidssperrer: Målsettingen med ei langtidssperre er å utrydde G. salaris fra vassdraget oppstrøms sperra ved brakklegging over flere år. Når vassdraget stenges hindres laksen i å komme opp i øvre deler av vassdraget for å gyte. I løpet av 4-6 år vil vassdraget ovenfor fiskesperra være tomt for laks, og følgelig også for parasitter som dør raskt uten vert. Laksungene oppstrøms sperra vil enten være døde på grunn av parasittinfeksjonen, eller ha vandret ut som smolt. Parasittens utbredelse er således redusert til området nedstrøms vandringshinderet. En forutsetning for etablering av langtidssperre i et infisert vassdrag er at det ikke finnes stasjonære langtidsverter for G. salaris oppstrøms sperra. Av andre arter enn laks er det spesielt regnbueaure og røye som kan være problematiske. Ved plassering av langtidssperre må det først og fremst tas hensyn til mulighetene for å oppnå en effektiv avsperring. Dernest er det viktig å få plassert sperra så langt ned i vassdraget som mulig for å oppnå størst mulig effekt av tiltaket. Det må imidlertid også tas hensyn til eventuelle konflikter med andre interesser i vassdraget. Vassdrag har blitt stengt på ulike måter avhengig av størrelse, topografi og eventuelle tekniske innretninger som allerede finnes i vassdraget. I vassdrag hvor den lakseførende strekningen er forlenget ved hjelp av fisketrapper, vil en stenging av trappa hindre laksens vandring oppover i vassdraget. Stengte laksetrapper fungerer således som ei langtidssperre. Figur x. Langtidssperre i Figga i Nord-Trøndelag 16

17 Langtidssperrer er et selektivt tiltak som virker direkte på laksunger og G. salaris og som har få utilsiktede effekter på miljøet. Laksunger har en naturlig utvandringstrang og vandrer ut når de blir smolt. Når laksungene vandrer ut, forsvinner også G. salaris (forutsatt at det ikke finnes stasjonære langtidsverter oppstrøms sperra). Det øvrige dyrelivet som befinner seg i eller ved elva blir ikke berørt med unntak av elvemuslingen som har et obligatorisk stadium på gjellene til bl.a. laks eller aure. Rent generelt kan man slå fast at langtidssperrer reduserer laksens gyteområder og dermed også bestanden av overlevende laksunger i vassdraget. Dermed vil også bestanden av G. salaris reduseres og bestandsreduksjonen vil være proporsjonal med lengden på avsperret elvestrekning. Langtidsperrer er foreløpig brukt i begrenset grad som en del av utryddelsesaksjoner. Foreløpig kjenner vi bare to tilfeller hvor langtidssperre kombinert med kjemisk behandling i en utryddelsesaksjon har resultert i vellykket utryddelse av G. salaris: Lakselva i Misvær og Figga i Nord-Trøndelag. Erfaringene med bruk av fiskesperrer fram til i dag, både i forbindelse med fisketrapper og i åpne vassdragsavsnitt, tilsier at dette kan være en svært effektiv måte for å fjerne smitte fra ovenforliggende områder. Man må imidlertid være oppmerksom på at metoden kan være sårbar under gitte forhold. En klar begrensning ved langtidssperrer er forekomsten av stasjonære langtidsverter på oversiden av sperra. Mulige langtidsverter kan være: Laks, regnbueaure, sjørøye, hybrider mellom laks og sjøaure og mellom laks og sjørøye. Når et stort vassdrag avsperres langt nede vil dette få konsekvenser for bestander av sjøaure og/eller sjørøye som finnes i vassdraget. Dersom det finnes lokale bestander oppstrøms sperra, vil disse gå tapt med mindre de blir tatt vare på for eksempel i levende genbank. Avsperringer vil ha negative effekter på sportsfisket når elvestrekningen som det kan fiskes på reduseres. I for eksempel Vefsnavassdraget er lakseførende strekning redusert fra 126 km til 28 km på grunn av stengingen av fisketrappa i Laksforsen. Tilsvarende er fiskbar strekning i Ranavassdraget redusert fra 66 til 13 km etter stengning av fisketrapp. Direktoratet for naturforvaltning nedsatte i 2000 en tverrfaglig ekspertgruppe som blant annet skulle vurdere bruk av fiskesperrer i vassdrag infisert av G. salaris. Ekspertgruppa vurderte blant annet biologiske og tekniske krav til fiskesperrer (Thorstad med flere 2001). Den konkluderte bl a med at "Det er avdekket store muligheter for bygging av fiskesperrer, både i sidevassdrag og store hovedvassdrag. Det er teknisk mulig å bygge langtidssperrer i minst 19 av vassdragene som er vurdert i utredningen. Bekjempelse av G. salaris ved hjelp av langtidssperrer og brakklegging av elvestrekninger kan potensielt redusere behovet for kjemisk behandling av minst 390 km elvestrekninger i norske vassdrag som er infisert med G. salaris". Muligheter/fordeler Bruk av langtidssperrer gjør det mulig å utrydde G. salaris fra innsjøer hvor kjemisk behandling er svært vanskelig eller lite ønskelig å gjennomføre. Bruk av langtidssperrer gjør det lettere å utrydde G. salaris fra grunnvannspåvirkete elvestrekninger hvor kjemisk behandling er vanskelig å gjennomføre. 17

18 Bruk av langtidssperrer gjør det lettere å utrydde G. salaris fra vanskelig tilgjengelige vassdragsavsnitt hvor det er komplisert å gjennomføre kjemisk behandling. Bruk av langtidssperrer reduserer strekninger som må behandles kjemisk Bruk av langtidssperrer er et svært miljøvennlig bekjempelsestiltak. Begrensninger/ulemper Bruk av langtidssperrer gir ingen effekt dersom det forekommer langtidsverter oppstrøms sperra Bruk av langtidssperrer gir ingen effekt dersom oppvandrende fisk (laks og andre potensielle verter) kan passere forbi avsperringen. Bruk av langtidssperrer tar lang tid. Bruk av langtidssperrer kan ha ugunstige effekter på alle anadrome bestander og elvemusling Bruk av langtidssperrer har negative effekter på sportsfisket. Korttidssperrer: Bygging av korttidssperring gjennomføres med sikte på å optimalisere en kjemisk behandling. En prinsipiell forskjell fra langtidssperrer er at utryddingstiltak iverksettes før området oppstrøms sperreområdet er antatt fri for verter og parasitter. Fiskesperrer i tilknytning til kompliserte sidevassdrag gjør det mulig å behandle sideelvene/bekkene tidsmessig uavhengig av behandlingen av hovedvassdraget. Behandlingen oppstrøms fiskesperrene kan gjennomføres på et tidspunkt av året som er optimalt, for eksempel om våren før vegetasjonsutviklingen gjør terrenget mer uoversiktlig. På denne måten øker muligheten for å lykkes med den kjemiske behandlingen. Kjemisk behandling av hovedvassdraget, som er en stor operasjon som må være nøye koordinert og krever et stort mannskap, kan reduseres i omfang ved utstrakt bruk av korttidssperrer. En slik seksjonering av vassdragene vil redusere mulighetene for menneskelig svikt og øker således sannsynligheten for en vellykket behandling. Ei korttidssperre må konstrueres slik at den hindrer passasje av all oppvandrende fisk som kan være verter for G. salaris i tidsrommet mellom kjemisk behandling av områdene ovenfor og nedenfor sperra. Hvor lang tid detter dreier seg om avhenger av behandlingsstrategien for vassdraget. En strategi som går ut på gjentatte behandlinger medfører at korttidssperrer må konstrueres slik at de kan fungere i 2-3 år. 18

19 Figur x. Korttidssperre i Stor-Øgla. I forbindelse med kjemisk behandling av de infiserte vassdragene i Steinkjer-regionen, som ble gjennomført i 2002, ble det etablert 5 korttidssperrer (Lundselva, Stor-Øgla, Litj-Øgla, Stordalsbekken og Bruemsbekken). I 2003 ble det bygd ei korttidssperre i Leirelva, som er det største sidevassdraget til Røssåga, i forbindelse med utryddelsestiltakene i Rana-regionen i Denne fiskesperra ble bygd etter samme modell som langtidssperra i Figga. Primærfunksjonen til Leirelv-sperra var likevel av svært kortsiktig natur; å hindre oppvandring og gyting av laks i forbindelse med rotenonbehandlingen av regionen i Korttidssperrer hindrer fiskevandringer kun i en kort periode og gir derfor ingen ugunstige langvarige effekter på vandrende fiskebestander. Men siden korttidssperrer kombineres med kjemisk behandling oppstrøms sperra, vil miljøkonsekvensene være en følge av den kjemiske behandlingen. En tilleggsfunksjon ved korttidssperrer er at de kan forenkle kjemisk behandling, ved at sperrene muliggjør seksjonsvise behandlinger av komplekse vassdragssystem. En korttidssperre vil også føre til bestandsreduksjon av G. salaris fordi den begrenser laksens gyteområder ved at den hindrer laks i å gyte oppstrøms sperra. Bruk av korttidssperrer gir ingen effekt dersom oppvandrende fisk (laks og andre potensielle verter) kan passere forbi avsperringen. Muligheter/fordeler Bruk av korttidssperrer forhindrer vandring av potensielle vertsfisk mellom vassdragsområder i løpet av en behandlingsperiode 19

20 Bruk av korttidssperrer gir muligheter for seksjonsvis behandling av vassdrag Bruk av korttidssperrer er et miljøvennlig bekjempelsestiltak. Elektriske sperrer I de senere år har det skjedd en betydelig utvikling innenfor elektriske sperrekonsepter. Det produseres elektriske fiskesperrer som i dag benyttes på flere lokaliteter i USA. Felles for disse elektriske sperrekonseptene er at det benyttes likestrøm, samt at de elektriske pulsene er svært korte. Dette reduserer risiko for skade på mennesker og dyr betydelig, sammenlignet med om det hadde blitt benyttet vekselstrøm med lengre pulser. I tillegg kan det benyttes elektriske felt med gradvis økende styrke, slik at oppvandrende fisk opplever ubehag lenge før skade oppstår. Når det gjelder elektriske sperrer ble det på idédugnaden fokusert på sikkerhetsmessige forhold, sårbarhet for funksjonssvikt i forbindelse med ekstern strømstans, samt sårbarhet for intern svikt i de elektriske komponentene. I og med at en langtidssperre i prinsippet må fungere absolutt hele tiden i mange år, vil en sperrekonstruksjon som avhenger av elektrisitet være langt mer sårbar enn fysiske konstruksjoner som en steinterskel eller en betongdam. Det ble likevel vurdert at elektrisk sperre gjerne kunne utprøves i kombinasjon med en mer tradisjonell fiskesperre, for å øke sikkerheten for at fisk ikke kan passere Rotenonbehandling Rotenon er en naturlig forekommende plantesaft som finnes i røttene og stammene av tropiske og subtropiske erteplanter i familien Leguminosae. Plantene har sin utbredelse særlig i Sør- Amerika, sørøstlige deler av Asia og Australia. I tillegg til planteslekten Lonchocarpus er det spesielt planter fra slekten Derris som har vært benyttet til naturlig framstilling av rotenon. Urbefolkningen i Sør-Amerika og østlige Asia har gjennom alle tider benyttet rotenon for å immobilisere og fange ferskvannsfisk. Den opprinnelige metoden besto av mekanisk bearbeidelse av røttene av rotenonholdige planter og utvasking av virkestoffet i vassdragsområder hvor fisk oppholdt seg. Rotenon blokkerer oksygenopptaket i gjellene hos fisken. Rotenon er bare moderat giftig overfor fugler og pattedyr, men ekstremt giftig overfor fisk og andre dyr som puster med gjeller. Pattedyr, amfibier, skjell, egg/rogn og krepsdyr påvirkes ikke i vesentlig grad. Elvemusling påvirkes ikke. Tidligere behandlinger og forsøk viser at enkelte bestander av bunndyr blir kraftig redusert rett etter eksponering for rotenon. Bunnfaunaen reetableres imidlertid relativt raskt og er stort sett som tidligere i løpet av et års tid. Virkestoffet rotenon omsettes og nedbrytes i organismer til karbondioksid og vann. Det forekommer ikke akkumulering av stoffet rotenon i næringskjeden, men enkelte tilsetningsstoffer i rotenonløsningen har uheldige miljøeffekter. Rotenon er bare moderat giftig overfor fugler og pattedyr (Fukami et al. 1969). Rotenon i fri form er ikke stabilt i naturen og med tiden vil giften brytes ned og giftvirkningen opphøre. Rotenon nedbrytes og omsettes også i organismer og ingen akkumulering av giften 20

21 finner sted i næringskjeden. Nedbrytningshastigheten og giftvirkningene av rotenon varierer med miljøet og temperatur synes å være den viktigste miljøfaktoren som påvirker rotenon i vann. Høg temperatur fører til at rotenon får økt giftvirkning, men at stoffet raskere brytes ned, mens lav vanntemperatur virker motsatt (Ugedal 1986). Første gang rotenonblanding ble benyttet for å fjerne G. salaris fra ei elv var i Vikja i Sogn i Til nå har totalt 35 elver i Norge blitt rotenonbehandlet med formål å utrydde G. salaris. Av disse er seks elver behandlet for så kort tid siden (Ranaregionen) at det fortsatt er for tidlig å uttale seg om resultatet. Én elv har så beskjeden forekomst av laks (Skorga) at den aldri ville kunne tilfredsstille kravet om friskmelding som bygger på at et betydelig antall laksunger skal undersøkes og bekreftes fri for parasitten. Dermed gjenstår 28 elver hvor resultatet kan evalueres og av disse ble 18 (64 %) elver friskmeldt. I noen av de friskmeldte elvene har parasitten dukket opp igjen senere, men da sannsynligvis som følge av ny introduksjon fra en smittet naboelv. Pr. i dag opprettholder 15 elver sin status som friskmeldte Muligheter/fordeler ved bruk av rotenon Rotenonbehandling for å utrydde fisk i ferskvann er en velutviklet, robust og meget godt utprøvd metode både i Norge og utlandet. Rotenonbehandling gjør det mulig å utrydde G. salaris ved å utrydde all vertsfisk Rotenonbehandling kan dersom det gjennomføres kort tid etter at G. salaris er oppdaget utrydde parasitten uten at bestanden av laks berøres i vesentlig grad Rotenon brytes raskt ned, akkumuleres ikke i næringskjeden og er harmløst i forhold til mennesker, andre pattedyr og fugler Begrensninger/ulemper ved bruk av rotenon: Vanskelig å utrydde all vertsfisk i store, komplekse vassdrag Vanskelig å gjennomføre utryddelsesaksjoner på grunn av pålagte restriksjoner mht konsentrasjon Rotenonbehandling bør ikke gjennomføres ved lavere vanntemperatur enn 5 ºC. Uheldige effekter spesielt på ferskvannsstasjonære fiskebestander, men også på anadrome bestander og på virvelløse dyr. Biociddirektivet Et biocidprodukt inneholder et eller flere aktive stoffer (biocider) som gjør at produktet kan brukes til å forstyrre, uskadeliggjøre eller på noen annen måte forhindre virkninger av skadelige organismer. Biociddirektivet i EU ble vedtatt for å øke beskyttelsen for menneskers helse og det ytre miljø ved bruk av biocidprodukter. Norske myndigheter har utarbeidet en egen forskrift om godkjenning av biocider og biocidprodukter (biocidforskriften). Statens forurensningstilsyn (SFT) er ansvarlig myndighet for forskriften. Rotenon er et biocid og tilhører en gruppe kjemikalier som kan ha betenkelige egenskaper i forhold til miljø og helse. I lys av dette er det innenfor EØS-området vurdert som nødvendig å innføre en godkjenningsordning for disse stoffene og produktene. EUs biociddirektiv legger premissene for godkjenning til bruk i EØS-området og direktivet regulerer innførsel, omsetning og bruk av biocider og biocidprodukter. Etter direktivet er bruken av rotenon som aktivt stoff forbudt i EØS-landene fra og med med mindre det er gitt særskilt tidsbegrenset unntak for essensiell bruk eller det er søkt om godkjenning av stoffet. 21

22 Norge søkte sommeren 2006 om godkjenning av bruk av rotenon til essensiell bruk. Det er også innkommet søknad om godkjenning av rotenon som aktivt stoff. Det er senere blitt klart at søknaden om godkjenning av rotenon til essensiell bruk nå ikke anses som aktuell. Årsaken er at søknaden om godkjenning av rotenon som aktivt stoff har blitt vurdert og ansett som godt nok underbygget til at EU-kommisjonen kan behandle den i den behandlingsrunden som er planlagt i Det vil være tillatt å bruke rotenon i den perioden søknaden er til behandling i kommisjonen Aluminiumsbehandling Metoden går ut på å tilsette kontrollerte mengder aluminium til infiserte vassdrag samtidig som surheten (ph) i vannet justeres. Dette dreper parasitten, mens fisk og annet dyreliv ikke synes å bli nevneverdig negativt påvirket. Surt aluminium (AlS) er betegnelsen på aluminiumsulfat (Al 2 (SO 4 ) 3 ) løst i svovelsyre (10-30% H 2 SO 4 ). AlS er et kommersielt tilgjengelig produkt. Dosering med surt aluminium for en kortere eller lengre periode vil redusere både prevalens og intensitet av parasitter på laksunger. Utryddelse av G. salaris med surt aluminium krever letal dose over en periode på 7-12 dager, og det er vanskelig å ha kontroll med dosen over en tilstrekkelig lang periode. Første gang Al ble benyttet for å fjerne G. salaris i fullskala var i 2002 i Statkrafts genbank i Bjerka, Nordland fylke. Dette var ikke vellykket. Den første testen med AlS behandling i et vassdrag ble utført i 2003 i Batnfjordelva. Det er ikke gjennomført fullskala behandling i vassdrag basert bare på AlS metoden i Norge og metoden er ikke kjent benyttet utenfor Norge.. Det er ikke praktisk mulig å anvende surt aluminium isolert for å utrydde G. salaris fra et vassdrag. Behandling med surt aluminium må alltid kombineres med rotenon. I vassdrag kan behandling med surt aluminium virke smittedempende på kort sikt. Muligheter/fordeler: Behandling med surt aluminium kan redusere og utrydde bestanden av G. salaris under eksperimentelle betingelser uten å skade verten. Behandling med surt aluminium kan virke smittedempende på kort sikt. Begrensninger/ulemper: Behandling med surt aluminium stiller store krav til vannkvalitet og er vanskelig å gjennomføre selv i fiskeanlegg Behandling med surt aluminium isolert kan ikke brukes for å utrydde G. salaris fra et vassdrag Kombinasjonsmetoden Den såkalte kombinasjonsmetoden for bekjempelse av G. salaris har sitt hovedfundament i bruk av sur aluminiumsløsning (AlS) i kombinasjon med rotenon. Målet er å utrydde G. 22

23 salaris fra vassdrag ved å utrydde parasitten uten at verten skades i vesentlig grad. Dette gjennomføres ved å bruke behandling med surt aluminium i hovedvassdrag og større sidevassdrag og rotenonbehandling på steder med små vannforekomster og stillestående vann hvor behandling med surt aluminium er svært vanskelig å få til. Kombinasjonsmetoden ble første gang benyttet i 2004 under fullskala behandling i Batnfjordelva. Metoden har siden blitt anvendt i Lærdal 2005/2006/2008, i Steinkjer 2006 og i Halsan/Hestdalen Erfaringene viser at behandling med kombinasjonsmetoden reduserer bestanden av G. salaris og bidrar til å hindre videre spredning av lakseparasitten. Når det gjelder utryddelse har behandling med kombinasjonsmetoden foreløpig ikke vært vellykket Dødelighet av vertsfisk og andre fiskearter blir svært begrenset. Kombinasjonsmetoden bidrar dermed til å ta vare på restbestanden av den lokale laksepopulasjonen og andre fiskebestander. Men på grunn av den langt større kompleksiteten som eksisterer i naturen sammenlignet med eksperimentelle betingelser vil det være vanskelig å oppnå vellykkete resultater i naturen uten at også fisken dør. Ved behandling med kombinasjonsmetoden er langtidsverter som laksunger hele tiden til stede i vassdraget. Dersom parasitter har overlevd behandlingen, vil disse ha god tilgang på vertsfisk og epidemien vil raskt blomstre opp igjen. Aluminiumsbehandlingene har ført til en bestandsnedgang i forsuringsfølsom bunnfauna umiddelbart etter hver behandling, men rekolonisering hadde skjedd 6 måneder etter behandlingene. Det er antydet at 14 dagers Al behandling kan være en kraftigere belastning på bunndyrsamfunnet enn en behandling med rotenon. Muligheter/fordeler: Behandling med kombinasjonsmetoden kan redusere bestanden av G. salaris i vassdrag i lange perioder uten å skade verten eller andre fiskearter i vesentlig grad. Behandling med kombinasjonsmetoden gir rask avklaring mht smittestatus i etterkant av behandlingen. Begrensninger/ulemper: Behandling med kombinasjonsmetoden stiller store krav til vannkvalitet og er vanskelig å gjennomføre. Behandling med kombinasjonsmetoden kan gi uheldige effekter spesielt på ferskvannsstasjonære fiskebestander, men også på anadrome bestander og på virvelløse dyr. Kombinasjonsmetoden er relativt kostbar. 3.2 Gjenoppbygging og reetablering 3.3 Overvåking 3.4 Nasjonal beredskap og smittebegrensning 3.5 Informasjon 23

24 4 Tiltak Samlet faglig tilrådning om bekjempelse og gjenoppbygging 4.1 Skibotn-regionen 1. Status Vassdragene Regionen består av to vassdrag, Skibotnelva og Signaldalselva (tabell x). Skibotnelva ligger i Storfjord kommune og har et nedslagsfelt på 784 km 2. Den kommer fra en rekke sjøer på viddene ved Helligskogen og renner i nordvestlig retning til utløpet i Storfjorden (figur x). Fra sjøen kan fisk vandre opp til Hengen, som gir en distanse på ca 20 km. I Hengen er det flere fall og elva går i en nesten utilgjengelig kløft. Vassdraget er regulert ved tillatelse gitt i 1976 og kraftverket ble satt i drift i Kraftverket munner gjennom en kanal ut i Skibotnelva omtrent 11 km fra sjøen. Den lakseførende strekningen ovenfor kraftverksutløpet har sterkt redusert vannføring. Brabrand et. al (2005) undersøkte grunnvanstilførsel til Skibotnelva som mulig årsak til overlevelse av laksunger ved rotenonbehandling. Grunnvannstilsiget til hovedelva betegnes som vesentlig og selve utvekslingen mellom elv og grunnvann kan knyttes til geologiske og topografiske forhold. Morenematerialet er ofte utformet som terrasser. Morenene kan gi tette lag som kan medføre overtrykk i grunnvannet, særlig med de store høydeforskjellene som finns mellom dalbunn og morenebelagt dalkanter. Grunnvannskilder med overtrykk ble funnet flere steder i Skibotn. Forekomst og utbredelse av fisk viste at der fisk kunne vandre opp i kildebekker var det til dels stor forekomst av røye i Skibotnelva, hovedsakelig som årsunger og ett år gammel fisk. Årsunger indikerer at røye gyter i kildebekkene, noe som også ble bekreftet på lokalt hold. Dette gjaldt også i små kilder med bekkebredde på cm, og røye ble vanligvis påvist opp til kildepunktet. Det antas at det ikke er stasjonære bestander av røye i kildebekkene, og bestandene her antas helt avhengig av at det ikke er vandringshinder fra hovedelva. Signaldalselva har sitt utløp i botn av Storfjorden, som er den innerste armen av Lyngen (figur x). Avstanden mellom Signaldalselva og Skibotnelva er ca 18 km. Vassdraget har en lakseførende strekning på ca 25 km opp til Markusfossen. Av sideelver faller Kitdalselva ut i Signaldalselva m fra utløpet i sjøen. Denne elva hadde tidligere sitt eget utløp i sjøen, men endret retning og brøt gjennom til Signaldalselva. Mortendalselva munner ut i Signaldalselva et par kilometer fra munningen. I begge disse sideelvene går det opp anadrom fisk ca. 10 km. 24