Kapittel dager før henrettelsen

Transkript

1 Kapittel 1 30 dager før henrettelsen Problemene mellom meg og kona begynte da hun ville ha Jesus, og jeg ville ha katt. Sånn kan livet være noen ganger. Det er noe av grunnen til at jeg nå befant meg på den hytta jeg alltid har drømt om å eie på Sanibel-øya, mens hun var i Tallahassee og tok seg av den syke sønnen vi fikk da vi var svært unge. Men det er litt mer komplisert enn som så. Jeg hadde større bekymringer enn religion eller mennesker som tror at problemer kan løses ved å ta steg i tro. Den nevnte hytta var et lite hus og siste mote blant den typen mennesker som tror at vi bidrar til global oppvarming for hvert minste, lille åndedrett. Det var ikke derfor jeg kjøpte den, men jeg panter iallfall alltid lettølflaskene mine. Det er mitt lille bidrag til miljøet. I det siste har det blitt ganske mange bidrag. Hytta har et soverom lengst inne, og et lite bad, åpen kjøkkenløsning og en stue som jeg bruker som kontor. Murrow sitter vanligvis i vinduet og ser ut på stranda med samme entusiasme som jeg har overfor de to huslånene mine. Det er ikke det at jeg ikke vil betale avdragene. Jeg har bare ikke penger. Jeg satt i senga og surfet meg gjennom nyhetene, liksom for å nøre oppunder bitterheten jeg følte over å mangle både retning i livet og jobb. Parabolselskapet blokkerte signalet for et par måneder siden, så nå måtte jeg lese nyheter på nettet via det åpne nettverket til en nabo som ikke vet hvordan man krypterer en trådløs ruter. Jeg merket på lang vei at det ville bli nedskjæringer i alle avdelingene til mediakonglomeratet jeg arbeidet for. Jeg visste at det ville strekke seg til nyhetsavdelingen også, men jeg innbilte meg at når musikken stanset, ville 8

2 jeg sitte trygt i en stol. Det jeg satt igjen med var en sluttpakke, et klapp på skulderen og en hylle full av priser som jeg stappet oppi en koffert jeg hadde funnet på loftet i en hytte jeg ikke lenger hadde råd til å eie. Jeg lukket den bærbare og fortalte Murrow at jeg snart var tilbake, som om hun brydde seg det spøtt; deretter spaserte jeg barføtt ut ytterdøra og ned den lange tretrappa som førte ned til stranda. Dette var grunnen til at jeg kjøpte hytta: lange spaserturer som klarnet tankene. Lyden av bølgene som skyllet over tvil og frykt. Lukten av havet med sin salte syklus av liv og død. En mor og far kledd i hvitt spaserte langs stranda sammen med to unger som hvinte av fryd hver gang vannet kom mot dem. Jeg snudde og gikk den andre veien. Da jeg kom forbi en død måke, ringte telefonen. Ikke et bra tegn. «Det er meg, Tru.» Kvinnen i mine drømmer. Kvinnen i mine mareritt. Alt som var bra og dårlig med livet mitt. Løftet jeg ikke hadde holdt. «Ellen. Hei på deg.» «Hvordan har du det?» Hun sa det med inderlig medfølelse i stemmen, som om hun ikke satt og tviholdt på lokket på en gryte som sydet med flere årsverk av kokende sinne. Som om det ikke var noe helt annet hun egentlig ville spørre meg om, og nå gjorde seg klar til nådestøtet. «Fint. Jeg bare rusler en tur på stranda.» Skulle ønske du ikke var her. Skulle ønske du ikke fortsatt romsterte i hodet mitt. Skulle ønske du ikke hadde ringt. Skulle ønske jeg kunne begrave de siste tjue årene i sanden. Hva var det du tenkte da du giftet deg med en fyr som meg? Mitt liv er et sandslott, mine dager vind og vann. «Har du hørt fra noen ennå? Fått noen tilbud?» «Det er ikke noe flertall over mine jobbutsikter. Ikke engang entall. Jeg hørte fra Fox-stasjonen i Des Moines i går. De gikk for noen med lengre hår og større lungekapasitet.» Hun hadde et skjevt smil i stemmen. «Det er bare et spørsmål om tid, du vet det.» «Nettopp. Det har alltid vært et spørsmål om tid, har det ikke?» Hun lot ironien henge i lufta mellom oss, og jeg så henne for meg både med og uten brudekjole. Så tenkte jeg på den første gangen vi møttes i re- 9

3 daksjonsrommet på universitetet. Hun hadde store briller og en bluse med blonder. Håret luktet som havet og kjentes som silke. En skarp tunge, smittende latter og en nese som en blodhund på hver eneste sak hun dekket. Jeg innbilte meg at vi alltid ville gresse sammen, men mens jeg fortsatte jakten på overskrifter, skiftet hun beite til kulturdelen. «Jeg har noe som kanskje vil interessere deg,» sa hun. «Hvor gammel er hun?» Jeg er ikke alltid en vittigper mot de menneskene jeg elsker, altså. De har sagt at jeg ikke sier så mye når jeg sover. «Det er ikke en hun. Det er en han med en temmelig bra sak. En kjempebra sak. En livsforvandlende sak.» «Jeg er ikke så tiltrukket av menn.» Hun sukket og fortsatte. «Har du hørt om Terrelle Conley?» Det var det samme som å spørre en historiestudent om hun noen gang hadde hørt om Alexis de Tocqueville. «Jeg vet at han får sprøyta snart.» «Nettopp. I neste måned.» «Jeg lurer på hva han skal spise i sitt siste måltid. Hvordan er det egentlig mulig å bestemme seg for noe sånt? Reker eller stek eller hummer? Makaroni og ost? Hvordan kan man nyte et måltid når man vet at man bare har noen få timer igjen å leve? Eller hvilken film skal man velge? Hva ville du ha valgt?» «Jeg kjenner kona hans, Oleta. Hun vil at noen skal skrive historien fra hans perspektiv. Det er hele familiens ønske.» Jeg lo. «På mindre enn tretti dager.» «De har klart å skrape sammen litt penger. Det er ikke så mye, men det kunne kanskje komme til nytte for deg?» «Hvor mye er det snakk om?» «Jeg vet ikke helt konkret, men jeg tenkte du kunne ringe til Gina og høre om» «Jeg er ikke klient hos Gina eller byrået lenger. Hun dumpa meg. Sa det var en tøff avgjørelse å ta. Jeg tipper det var enstemmig.» «Det var leit å høre.» «Bare nok et hull på min litterære motorvei. Jeg tror ikke at det å skrive var min greie uansett.» Jeg sa det uten å mene det helt, for å fiske etter komplimenter. «Du er veldig god til å skrive.» Hun bet på kroken, snill som hun var. 10

4 «Du har ikke fått så mange muligheter i det siste, men» «Det har gått noen år siden jeg ble kontaktet av politikere med utsikter til å bli president, eller idrettsstjerner som var anklaget for å gå på steroider. Det var det du mente, ikke sant?» sa jeg. «Hvor traff du denne Olatha?» «Oleta. Jeg traff henne i kirken.» Stønn. Hvordan visste jeg at hun skulle si det? Jeg stanset ved et sandslott som var blitt til ved hjelp av flere 20-litersspann. Håndklær og stoler var forlatt for øyeblikket. Vann fylte vollgraven, og jeg hørte latter fra en bungalow som ruvet som et fyrtårn lenger oppe. Et forelsket par. «Du må vel kunne gi meg et visst overslag?» «Et par tusen dollar. Det var ikke beløpet jeg var mest opptatt av. Det som er viktig Truman, dette er ikke bare en flott mulighet for deg. Det gjelder Aiden også.» «Nå er du virkelig kryptisk. Kan du spole tilbake litt?» «Kona til Terrelle går i samme bibelgruppe som meg. Hun har visst om Aidens tilstand i flere år. Hun spør alltid hvordan det går med ham. Det var Terrelle som hadde ideen han har lyst til å donere hjertet sitt. Gi Aiden en ny mulighet.» Jeg burde ha slått hjul bortover stranda. Den atten år gamle sønnen vår kunne få en ny sjanse? Men i stedet var jeg skeptisk, som en god journalist skal være. «Det er helt umulig, Ellen. Vet du ikke hvor lang tid noe slikt kan ta?» «Hjulene har vært i gang en stund.» «Hvorfor fikk ikke jeg vite noe?» «Du har ikke akkurat vært så lett å få tak i.» «Fengselssystemet, myndighetene, de kommer aldri til å la dette» «Guvernøren tar dette alvorlig. Jeg har hørt at han jobber med den lovmessige biten. Alt er ikke helt i boks ennå, men vi kan ikke la denne sjansen gå fra oss.» Guvernøren. Hårene reiste seg i nakken på meg. «Ellen, akkurat nå sitter det mennesker i et advokatfirma i Tallahassee og gnir seg i hendene når de tenker på alle ankene og motankene som vil følge i kjølvannet av dette. Sjansene er ikke store.» 11

5 «Kanskje ikke, men akkurat nå er det den eneste sjansen vi har.» Jeg hørte på stemmen hennes at hun var på gråten, og for første gang la jeg merke til lydene i bakgrunnen. «Hvor er du hen?» Hun svelget hardt, og jeg forestilte meg hvordan hun tørket en tåre. Den bevegelsen har kona mi fått rikelig med øvelse i. «På sykehuset igjen,» sa hun. «Intensivavdelingen.» Jeg bannet lavt mens jeg dekket mobilen med hånden. Ikke bare på grunn av alle sykehusregningene som var på vei, men også fordi det var sønnen min som lå der. Okei, for å være ærlig tenkte jeg først på regningene, men jeg ble også temmelig satt ut av å tenke på at han lå der med slanger og nåler i kroppen. «Hvordan går det med ham?» «Ikke så bra. De følger utviklingen nøye. Som forrige gang.» «Hvor lenge har du vært der?» «Siden i går kveld. Han fikk problemer med å puste. Store smerter. Han spør etter deg.» Skyldfølelse. Hun bare måtte gi meg det. «Be ham om å være modig, okei?» «Kom og besøk ham. Det ville bety så mye for ham.» «Greit, jeg lover.» Det bare datt ut av meg, selv om jeg visste at jeg måtte vaske alle kattehårene ut av klærne, siden Aiden var like dødelig allergisk mot katter som jeg var allergisk mot innsiden av dødsceller. Noen sa noe over høyttaleranlegget like ved øret hennes, og lyden tok meg tilbake til den første tiden, da jeg ikke var like redd for sykehus som nå. Den gangen orket jeg til og med å se filmer og tv-serier fra sykehusmiljøer. Nå makter jeg ikke engang å se reklamen. Brystkassen snører seg sammen, og lukten av sprit og Betadine blander seg med synet av sprøytespisser og skrikene fra et lite barn som har det vondt og et minne av en mann på båre. Vi oppdaget Aidens hjertefeil helt tilfeldig. Ellen var opptatt av økologisk mat, alternativ medisin, smørbrød laget av helkorn og sjøgress, egg som kom fra frittgående høner som ble fortalt godnatthistorier hver kveld før de vaglet seg i søvn på pinnen sin. Naturlig hjemmefødsel med jordmor til stede. Alt det der. Hun var overbevist om at antibiotika var forbuden frukt, så derfor 12

6 ilte hun ikke til legen hver gang barna ble syke. Men en innskytelse gjorde at hun tok med seg Abby for å sjekke henne for noen smerter i brystet som hun ikke ble kvitt. Aiden var også med, og bare for sikkerhets skyld satte legen stetoskopet inntil brystet hans også. Da Ellen senere prøvde å beskrive uttrykket i legens ansikt, gråt hun. De hadde oversett det ved fødselen. Vi fikk et lynkurs i medfødte hjertefeil og innføring i en rekke operasjoner og behandlinger som snart skulle forvandle livene våre. Nå hater Ellen sykehus like sterkt som meg, men man gjør det man må for barna sine. «Terrelle har samme blodtype,» fortsatte Ellen. «Han er på omtrent samme størrelse som Aiden, kanskje litt mindre, og det er bare bra.» «Ellen, du vet at dette aldri kommer til å skje, ikke sant? Det ligger så mange feller og snarer i veien. De lar ikke leger drepe mennesker.» «Det finnes visse retningslinjer, men de har ikke noen problemer med å bruke organer fra en donor som nettopp er død.» «Det vil bli ramaskrik fra alle de gruppene som mener at hvert menneskeliv er ukrenkelig. Jeg trodde du var en av dem.» «Jeg er det, men dette er noe Terrelle ønsker selv.» «Det spiller ingen rolle. I Kina bruker de organer fra fanger, men vi bor ikke i Kina. Selv om man nesten skulle tro det når man handler på Walmart.» «Jeg vet alt det der. Men jeg vet også at sønnen min kommer til å dø. Og Terrelle og kona ønsker at det skal komme noe godt ut av tragedien deres. De lurte på om du kunne skrive livshistorien hans. Og da tenkte jeg at kanskje» Hun klarte ikke å fullføre setningen, og tårene hennes føltes som en slags ensom bønn som fløt av sted og endte opp på himmelens tomme strender. Ikke at jeg tror på himmelen, men du vet, metaforisk sett. «Du tenkte at hva da?» spurte jeg. «Kanskje alt dette ikke egentlig dreier seg om Aiden. Kanskje alt vi har måttet gå gjennom de siste atten årene er for en annens skyld. Hvis de avslår Terrelles anmodning og Aiden ikke klarer seg, vil kanskje denne historien få stor betydning for noen andre i samme situasjon senere.» Altruismen hennes var mer enn jeg klarte å takle. «Hør her, jeg gir blanke 13

7 i alle andre med syke barn. Jeg gir blanke i fengselsfugler som ønsker å gjøre opp for sine kriminelle handlinger. Jeg gir blanke i demonstranter eller politikere som har funnet et nytt kontroversielt tema å diskutere. Det eneste jeg ønsker er at sønnen min skal få leve. Er det så utrolig mye å be om?» De overveldende følelsene overrasket meg, og jeg la merke til at familien i hvitt hadde skiftet retning foreldrene styrte barna sine vekk fra meg. Nå var det Ellens tur til å være rolig. «Tror du at du har tid til å sette av de neste 30 dagene til dette? Det ville i det minste gi deg råd til å betale noen regninger.» «Hvis de er ute etter å få henrettelsen utsatt, er det bedre å gå direkte til pressen. Glem tanken på en bok, glem magasinartikler det er allerede for sent. Få noen av lokalradiostasjonene til å tenne på det og få det på lufta» «De er ikke ute etter en utsettelse, Tru. Han ønsker å gi hjertet sitt til Aiden. Og noen er nødt til å bevare historien hans før han er borte. Det er en fantastisk historie, uansett hvordan det går videre.» Jeg hadde allerede begynt å leke med mulige titler. Hjertelig hilsen en dødsdømt. Hjertet ble løslatt. Med hjartet på rette staden. Et siste hjertesukk. Hun fortsatte: «De vet om bakgrunnen din. Hva du har opplevd. At du er motstander av dødsstraff og hvorfor. På tross av alle dine feil er du den beste reporteren jeg har møtt, Tru. Du er bedre enn noen annen til å tegne et menneske med ord. Jeg synes du burde vurdere tilbudet seriøst.» Skisse av en dødsdømt. Nok en god tittel. Jeg skjønte at hun prøvde å smigre meg. Jeg elsker å bli smigret av vakre kvinner. Men jeg hater komplikasjonene som følger et liv med disse vakre kvinnene. «Jeg skriver ikke evangeliske traktater.» «Hvorfor må du være så utrolig sta?» skrek hun med hviskestemme. Jeg hørte et ekko der, som om hun hadde beveget seg inn på et bad eller sto i en trappegang. «Hvorfor ser du på dette som en slags åndelig sammensvergelse mot deg, i stedet for en gave du får i fanget? Du får dette servert på sølvfat. Ikke skyv det fra deg. Jeg blåser i om du er uenig med dem om Gud. Du delte ikke syn på alt med de idrettsstjernene eller politikerne du skrev om heller.» «Den eneste måten jeg kan gjøre denne jobben på er å snuse meg fram til sannheten og rapportere det jeg finner. Uten skrupler. Slik jeg ser det. Men 14

8 hvis du forventer at jeg skal slenge på tredje vers fra en salme i annethvert kapittel og sitere fra Terrelles evangelium, kan jeg forsikre deg om at det ikke vil skje. Ring noen konservative kristne.» «Tru, de vil ha deg på grunn av den du er og måten du kommer til å formidle historien på. Bare ta en liten prat med henne. La henne si hva hun tenker om saken. Hvis du ikke liker opplegget, får de finne noen andre. Men du må handle raskt.» Sola var i ferd med å gå ned bak meg, og det begynte å blåse opp på havet. Jeg fikk ferten av en storm i anmarsj. Eller kanskje jeg bare hadde glemt å ta på meg deo. «Jeg skal tenke på det.» Jeg hadde ikke vært borte særlig lenge, men idet jeg gikk opp trappene fra stranda, hørte jeg motoren fra en bil som var på vei vekk fra huset. Baklysene hadde forsvunnet i det fjerne da jeg kom fram til inngangsdøra. Murrow satt helt urørlig i vinduet og kikket ned på meg med det overlegne blikket sitt. Mennesker fortjener ikke tilgang til oksygen, virket det som om hun tenkte. Kanskje hun hadde rett. Kanskje vi ikke fortjener oksygenet vi puster inn, og at det beste for oss ville være å bli utslettet fra denne planetens overflate. Men noe inni meg sa at det ikke var sant. Jeg kunne ikke bare legge meg ned og dø; jeg var som en maur som trekker et gresstrå bortover fortauet helt til et vindkast blåser det bort. Mauren plukker opp et nytt og prøver igjen. Jeg blir helt utslitt bare av å se på. På inngangsdøra var det festet et rettsdokument som sa at impliserte låneinstitusjon så seg tvunget til å iverksette prosessen med å innfri panteheftelsen og overta eiendommen, med det til følge at innehaveren ville bli kastet ut på ræva på gata, og så videre. Gud være med deg, amen. Jeg hadde fått flere liknende brev i posten, og satt dem sirlig inn i en perm i håp om at kreditorene ville glemme den lille hytta mi i det økende antallet tvangssalg inntil jeg fant meg en ny jobb. Jeg rev ned dokumentet og brukte det til å tørke sanden av føttene. Da ble jeg slått av en tanke. En forferdelig, grusom, vond tanke. Avisa. De trykket jo navnet til alle som var involvert i et tvangssalg. Det betydde at andre ville få vite hvor jeg oppholdt meg. Også de folka jeg skyldte penger. Onde mennesker. 15

9 Nok en bil kjørte forbi, sakte. Med sotede vinduer. En lav rumling av kostbart metall og drivstoff. Jeg skyndte meg inn i det lille huset og fant fram alle koffertene jeg kunne finne, og begynte å fylle dem med det jeg hadde av verdi. Bøker. Bilder av meg med personer du har sett på nyhetene. Tåkete minner av utenlandsturer, krigssoner, intervjuer med generaler og notabiliteter som gikk videre til berømmelse eller døde i bilkortesjer som kjørte på en bombe i veikanten. Jeg måtte tvinge meg til å la være å sette meg ned og begynne å mimre, men heldigvis ga bilen som nettopp hadde kjørt forbi all den motivasjon jeg trengte. Jeg pakket alle dagbøkene og notisblokkene oppå bildene, stappet en koffert full av klær i bagasjerommet, slengte resten over skulderen og la i vei ned den sandete stien til huset til ekteparet Graham. Kjekke folk. Da han gikk av med pensjon fra flyvåpenet, flyttet de hit på grunn av sola og den saltholdige lufta. Begge burde ha strøket med på grunn av leddgikt og andre plager for lenge siden, men de gikk fortsatt tur langs stranda hver eneste dag, som to trofaste hunder, labb i labb. Jack og Millie satt ute på terrassen, så jeg spurte om det var mulig å låne litt plass i garasjen deres til en koffert eller to. «Jeg må ut på en liten reise, skjønner dere. Og det kommer noen andre for å bo i huset.» «Slektninger?» «Nei, det er faktisk noen fra Bank of America som har lyst på det.» Millie kom seg opp av gyngestolen med mye strev, og stilte seg inntil en hvit søyle like ved inngangsdøra. «Vi er bare glade for å hjelpe, hvis du trenger oss, Truman.» Jack nikket og jeg merket at jeg fikk tårer i øynene. «Hvor mye trenger du?» spurte han. «Det eneste jeg trenger er litt plass i garasjen deres.» «Hva med katten din?» spurte Millie. «Murrow skal være med meg.» «Hvis det er noe som helst vi kan gjøre for deg» Jack fullførte ikke setningen. «Det setter jeg stor pris på. Jeg setter stor pris på dere begge. Takk for at dere har vært så hyggelige mot meg.» «Vi ber for Aiden hver eneste dag,» sa Millie. 16

10 Det var utrolig ryddig i garasjen. Alt hang på plass eller lå sortert i hyllene. Jeg skulle ha vervet meg til flyvåpenet. Jeg fant en ledig plass helt bakerst ved siden av noen hageredskaper. Jeg trykket hånden til Jack forsiktig og ga Millie en klem. Jeg snudde meg bare en gang og så på dem på vei tilbake til huset. De sto som vakter i det svinnende lyset fra sola som kastet et gyllent skjær rundt dem og huset. Da Murrow fikk øye på katteburet, sprang hun under sofaen mens jeg på min side truet med å selge henne til den nærmeste kinesiske restauranten. Ved hjelp av en åpen hermetikkboks med StarKist og min fløyelsmyke, omsorgsfulle stemme klarte jeg å lokke henne inn i buret, og så var vi av sted. Jeg sendte en SMS til kona: Ringer vennen din i morgen. Kan jeg bruke rommet til Abby? Telefonen pep i skjortelomma mens jeg kjørte nedover landeveien på vei inn i mørke skyer. Nøkkel under frosken. Ingen katter. Den neste SMS-en inneholdt nummeret til Oleta og en kort beskjed. Du ble født til å skrive denne saken. Kanskje hun hadde rett. Kanskje jeg virkelig var rett mann til jobben. En taper som formidler livet til en annen taper. Jeg hadde i hvert fall ikke noe bedre å ta meg til. Men med vinduet på vidt gap og albuen i vinduskarmen slik at den kjølige lufta presset den bakover, føltes det mindre som begynnelsen på et nytt kapittel og mer som slutten av et. 17