Regional utvikling (REGUT)

Transkript

1 Sluttrapport Regional utvikling (REGUT) September 2004

2 Forskingsprogrammet Regional utvikling (REGUT) Programstyret sin sluttrapport (Behandlet av Norges forskningsråd, Divisjonsstyret for store satsingar, ) 0 Planleggingsprosess og programdesign - oppsummering Programgrunnlaget Bakgrunn for programmet Programmet si organisering Programplanen Arbeidet med programplanen Mål Prioriterte tema og problemstillingar Finansiering Verksemda i programperioden Igangsetting strategi for utlysning og søknadshandsaming Prosjektprofil Institusjons- og regionprofil Programtiltak Rekruttering, kompetanse- og fagutvikling Forskarutdanning Nettverkstiltak og formidling Tiltak for internasjonalisering Faglege resultat Vurdering av resultata frå programmet og virkemåten til programstyret Vurdering av faglege aktivitetar og resultat Tematiske granskingar Områdestudia - komparativ analyse og syntese Nettverksbygging Syntese og formidling Programstyret si totalvurdering av resultata i forhold til måla Programstyret sin virkemåte og arbeidsformer og kva har fungert bra/mindre bra Programstyret sin arbeidsmåte Beskrivelse og vurderinger av nettverkene som arbeidsform Programarbeidet sett utenfra Forslag til oppfølging Vurdering av forhold som tilseier vidareføring Utfordringar Fortsatt stort kunnskapsbehov Forslag til vidareføring Forslag til organisering Vedlegg: Prosjektoversikt

3 0 Planleggingsprosess og programdesign - oppsummering Regional utvikling er knytt til komplekse prosessar i samfunna sjølv og i omgjevnaden og spenner over mange disiplinar med store behov for fleirfagleg og heilskapleg forsking. Ein treng både forklarande og forståande kunnskap mellom anna for å kunne utvikle realistiske mål for framtidig utvikling og tiltak for å nå mål. Forskinga må både vere grunnleggande og anvendt. Tradisjonelt har norske regionalforskingsprogram løyst dette ved hjelp av tematiske delprogram. Denne tradisjonen møtte også programstyret i 1998 i form av eit grunnlagsnotat frå KRD som fleire departement sto bak og med fire tematiske område som programstyret karakteriserte slik: Rammevilkår for næringsutvikling og konsekvensar for regional utvikling. Flytting, kommunikasjon og servicetilbod funksjonelle regionar. Offentleg politikk for regional utvikling konsekvensar, samanlikning, samordning. Plan- og styringssystemet og regional utvikling. Dette er omfattande område og med tilsegn om berre ca. 35 mill. kr. fordelt på 5 år kunne programstyret ha slått seg til ro med desse innspela. Drøftingane i programstyret viste at ei slik tilnærming ville gi få svar knytt til dei meir heilskaplege utfordringane som var i fokus i internasjonal forsking og nasjonal debatt og med spørsmål som: Kvifor har regionar med om lag dei same vilkåra ulik utvikling? Kvifor er nærings- og befolkningsutvikling ulik i somme regionar? Kvifor er det aukande forskjell mellom små og store bu- og arbeidsmarknadsregionar? Kva betyr kultur og sivilt samfunn for danning og utvikling av næringsklynger? Kvifor fungerer lokaldemokratiet ulikt i ulike regionar? Kvifor er det forskjellar i partnarskap mellom offentlege og private aktørar i ulike regionar? Programstyret fann at for å kunne forsøke å svare på slike og mange andre spørsmål var samanhengen, syntesen mellom dei tematiske områda svært viktig. Dette kunne best studerast gjennom heilskaplege studium av konkrete regionar såkalla områdestudium. Ei utfordring her var at få om ingen slike studium hadde vorte gjennomført i Noreg og få døme var å finne internasjonalt. Programstyret engasjerte derfor fleire forskarar til å kome med forslag til opplegg for og innhald i slike studium og med forslag til område som skulle granskast. Denne prosessen avklarte at det ville vere mogleg, men utfordrande, å gjennomføre heilskapleg, områderetta forsking og dette vart lagt til grunn for programarbeidet. Med få midlar og både tematiske og områderetta forskingsaktivitet såg programstyret store behov for både sams produksjon av grunnlagsdata og avsette ressursar til dette, og til nettverksbygging mellom forskarar. Nettverksbygging blei definert som eit eige aktivitetsområde i lag med syntese og formidling. Ei anna utfordring var at programmet berre skulle omfatte distrikta fordi det skulle settast i gang eit eige byforskingsprogram (Byutvikling Drivkrefter og planleggingsutfordringer) i Dette skapte utfordringar spesielt for dei områderetta granskingane, fordi nettopp forholdet mellom sentrum og periferi er heilt sentralt i regionalforsking. Sjølv om vi har forsøkt å bøte på dette vilkåret så langt som råd og truleg har lukkast med det, er det lite tilrådeleg med ei slik geografisk deling i framtidig regionalforsking. Programplanen vart samanfatta slik i samandraget (kursiv), her medteke nokre oppsummerande kommentarar om kva vi fekk til: Hovudfokus for dette forskingsprogrammet er Distrikts-Noreg, dvs. dei delane av landet som ikkje er omfatta av dei fire storbyområda kring Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. For å 3

4 kunne møte behova for kunnskapsutvikling om situasjon og utfordringar i ulike område og om forholdet mellom sentrum og periferi, bør programmet organiserast med ein kombinasjon av tematiske og territorielle forskingsprosjekt. Temagranskingar. For å dekkje nasjonale behov for kunnskapsutvikling knytte til tema som er formulert i departementsnotatet, vil programstyret finansiere tematiske granskingar som omfattar heile Noreg eller delar av landet, m.a. med internasjonale samanlikningar. Dei fire tematiske områda ovanfor blei nytta og fungerte greitt med søknadsprosess i to rundar, skisse og inviterte søknader som også gav visse moglegheiter til koordinering med områdegranskingar. Områdegranskingar. For å få djupare innsikt i og kunnskap om regionale utviklingsprosessar ønskjer programstyret å etablere inntil fire territorielt avgrensa tverrfaglege djupnegranskingar. Områda vi ønskjer å granske, skal til saman omfatte dei fleste typane utviklingssituasjonar i Distrikts-Noreg og bør dermed ha stor overføringsverdi. Utlysing i to rundar; skisser og inviterte søknader. Mange forslag frå heile delar av landet kom inn og programstyret vedtok å støtte fem områdegranskingar. Nettverksbygging. Så langt som råd bør det etablerast eit tett samarbeid mellom dei tematiske og områdevise granskingane og mellom forskarar frå fleire fagområde. Tre tematiske nettverk og eit syntesenettverk fekk støtte etter søknad, i tillegg til eit dr.grads program i Tromsø. Desse nettverka fokuserte tidleg på seminar og syntetiserande bokproduksjon som involverte også andre forskarar enn programforskarane, også internasjonale forskarar. Syntese. Det er programstyret sin intensjon, i tett samarbeid med sentrale forskarar i programmet, å få til ein best muleg syntese av kunnskap utvikla i områdevise og tematiske prosjekt. Dette arbeidet vil verte prioritert i siste del av programarbeidet. Hovudbidraget er dei fire bøkene publisert på Tapir Akademisk Forlag og som har stått sentralt i formidlingsarbeidet. På grunn av behov for å kome raskt i gang gjorde programstyret det strategiske valet at ressursane skulle delast mellom tematiske og områderetta granskingar med budsjett på ca. 15 mill. kr. til tema, ca. 9 mill. kr. til områdegranskingar og ca. 3 mill. kr. til nettverk. Ideelt sett burde tematiske og områderetta granskingar vere tett samordna, mellom anna for gjensidig å kunne nytte data og døme. Dette var det vanskeleg å få til fordi vi trengde vesentleg meir tid til å planlegge områdegranskingane enn dei tematiske. Ideelt sett burde kanskje områda vere valde ut før dei tematiske prosjekta. I drøftingane utvikla programstyret modellen nedanfor og som vi har lagt til grunn i arbeidet vårt, spesielt med områdegranskingane, men også tematisk gransking, nettverksbygging og formidling. Dei tematiske granskingane og nettverka tok i stor grad utgangspunkt i dei tre hjørna på figuren og den interne tematiske samanhengen. Områdegranskingane har fokusert på samanhengar og spesielt korleis den regionale kapabiliteten eller utviklingsevna heng saman med situasjon og utfordringar, både internt og eksternt m.m., jamfør figuren. Dette designet har gitt mange spennande resultat som er publisert i bøkene, internasjonale artiklar, rapportar m.m. noko vi kjem tilbake til. Designet har også fungert meget godt som grunnlag for arbeidsprosessane i programmet. Ved avslutninga av programmet er det produsert fire bøker med syntese av forskingsverksemda som planlagt og i tillegg ei bok om områdegranskinga på Nordvestlandet. Dei aller fleste prosjekta er gjennomført som planlagt og det har vore spanande og givande å vere medlem i programstyret. 4

5 Dei svake sidene til designet var klart alt frå starten på grunn av rammevilkåra vi fekk. Spesielt vil vi peike på avgrensinga til distrikta på grunn av byforskingsprogrammet og at behovet for å kome raskt i gang gjorde at vi måtte setje i gang tematiske prosjekt før områdegranskingane var fastlagt. Betre tid til planlegging kunne nok gitt betre koordinering mellom områderetta og tematiske granskingar, på den andre sida er vi nesten litt forbausa over at programplanen er gjennomført med i hovudsak oppfylling av alle programmål vi sette oss. Figur 1: Design Utfordringar Offentleg verksemd politikk og plan Regionale stud ier Kapa bilitet Privat næringsliv Respons: Det sivile samfunnet menneske - stad Funna vert det gjort nærare greie for seinare, hovudfunna kan oppsummerast i fem punkt: 1. Aukande regional ubalanse og polarisering mellom sentrale og perifere regionar, spesielt bu- og arbeidsmarknadsregionar som er for små til utvikling av private tenester. Tilsvarande er det vanskeleg å sjå at små og ressursavhengige bu- og arbeidsmarknadsområde kan få ei positiv utvikling utan sterk offentleg innsats, samanlikna med meir robuste regionar, dette er godt illustrert spesielt i boka Regioner i utakt som byggjer på områdegranskingane. 2. Stort mangfald og variasjon mellom regionar, men og innan regionar og situasjon, historie og kultur betyr mykje og som krev politikk og planar som tek utgangspunkt i særtrekka til området rikt illustrert i alle bøkene. 3. Pågåande næringsmessig regional konsentrasjon (klynger) der næringskultur og kollektive verdiar betyr mykje, spesielt store forskjellar mellom divergente regionar der næringslivet har svake relasjonar til samfunn og andre føretak og konvergente regionar med sterke regionale band og samarbeid, og som er meir robuste. Dette er spesielt illustrert i boka Innovasjonspolitikkens scenografi. 4. Det er ofte våre opplevingar av stadar/regionar som er avgjerande for handlingane våre, ikkje korleis dei eigentleg er og menneskjer og stadar påverkar kvarandre 5

6 gjensidig. Samstundes har bygde- og byfolk blitt meir lik, forskjellige levesett og livsstilar eksisterer side om side, både i bygd og by. Dette er spesielt illustrert i Mennesker, steder og regionale endringer. 5. I Noreg som elles i Europa har det vore store endringar i det regionalpolitiske regimet gjennom dei siste tjue åra. Det tidlegare fordelingsregimet har heilt klart forvitra. Den smale distriktspolitikken har tapt terreng, både i økonomisk omfang og dersom vi studerer kva verdiar og retorikk som gjer seg gjeldande. Innovasjon og konkurranseevne har erstatta fordeling og modernisering som dei sentrale honnørorda i den regionalpolitiske diskursen, governance har erstatta government. Samstundes er det slik at den norske staten held igjen på viktige felt, den har problem med å gje slepp på den hierarkiske tradisjonen frå den norske einskapsstaten. Dette er spesielt drøfta i Det regionalpolitiske regimeskiftet tilfellet Noreg. 6

7 1 Programgrunnlaget 1.1 Bakgrunn for programmet Områdestyret for Kultur og samfunn (KS) vedtok 4. februar 1998 å opprette eit nytt program for forsking om Regional utvikling for perioden Den endelege samansetjinga av programstyret blei vedtatt 17. mars Det nye programstyret hadde sitt første møte 8. mai Programmet byggjer vidare på det kunnskapsgrunnlaget som tidlegare forskingsprogram har lagt, spesielt programmet for arbeidsmarkeds- og regionalforsking (AREG) som blei avslutta i Dette programmet som kom i gang i 1991, tok utgangspunkt i ein stagnasjon i økonomien, høg arbeidsløyse og rimeleg regional balanse. Sidan har det skjedd store endringar i norsk økonomi og regional utvikling, noko som programmet Regional utvikling har hatt som eit overordna perspektiv gjennom programperioden. Forarbeidet til det nye programmet blei organisert i samråd mellom Noregs forskingsråd og Kommunal- og regionaldepartementet med deltaking frå fleire andre departement som hadde interesse for forsking om regional utvikling. 1.2 Programmet si organisering Programstyret si samansetting Noregs forskingsråd etablerte programmet Regional utvikling (REGUT) med følgjande samansetting: - Professor Jørgen Amdam, Høgskulen i Volda, leiar - Professor Britt Dale, NTNU - Professor Svein Jentoft, Universitetet i Tromsø - Professor Lars Nordström, Handelshögskolan, Göteborgs universitet - Avdelingsdirektør Pål Erik Holte, Kommunal- og regionaldepartementet - Fylkesjordsjef Hilde Buer, repr. Landbruksdepartementet - Rådgjevar Olve Engebrethsen, Nærings- og handelsdepartementet - Prosjektleiar Ulla Higdem, repr. Miljøverndepartementet Undervegs i programperioden har av ulike formelle årsaker programstyret si samansetting endra seg. Underdirektør Mette Kammen og rådgjevar Lillian Hatling har representert Kommunal- og regionaldepartementet, avdelingsdirektør Marit Kleveland har representert Miljøverndepartementet og førsteamanuensis Peter Arbo, Universitetet i Tromsø, har erstatta professor Svein Jentoft, Universitetet i Tromsø. Administrasjon Noregs forskingsråd engasjerte forskar Olaf Foss, Norsk institutt for by- og regionforskning, som forskingsleiar for programmet og forskar Knut Onsager, Norsk institutt for by- og regionforskning, frå Forskingsleiarane har bistått programstyret i gjennomføringa av dei faglege aktivitetane i programmet, og har bedratt til initiering, vurdering og oppfølging av prosjektverksemda. Programstyret har lagt stor vekt på etablering av forskarnettverk og faglege møteplassar i programperioden. Det har derfor vore ei viktig oppgåve for 7

8 forskingsleiarane å fremme kontakt og samarbeid mellom forskarar og forskingsmiljø innan regionalforsking. Noregs forskingsråd etablerte eit eksternt sekretariat for programmet. Ordninga trådde i kraft frå 1. mars Forskar Geir Tangen, Møreforsking Volda, blei engasjert som programkoordinator med hovudoppgåve å ivareta sekretærfunksjonen for programstyret m.m. Rådgjevar Soili Aintila har vore Forskingsrådet sin kontaktperson for programmet og har m.a. hatt ansvaret for forskingsstrategiske oppgåver. Programstyret er godt tilfreds med den administrative organiseringa og gjennomføringa av forskingsprogrammet. 1.3 Programplanen Arbeidet med programplanen I arbeidet med programplanen bygde programstyret på erfaringar frå tidlegare regionalforskingsprogram (m.a. AREG) og eit notat 1 frå departementa som har finansiert programmet. Notatet oppsummerer perspektiv og problemstillingar som departementa meinte det var viktig å skaffe ny kunnskap om gjennom eit nytt program. I notatet heiter det: Forskingsprogrammet vil følge opp signaler gitt i den siste stortingsmeldingen om distrikts og regionalpolitikken (St.meld. nr. 31 ( )). Hovedmålet innenfor distrikts- og regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og utvikle robuste regioner i alle deler av landet. Hovedstrategien er å utvikle varige og lønnsomme arbeidsplasser og stimulere verdiskapningen basert på de særskilte forutsetningene i hver region. En særlig utfordring er det å skape attraktive bustader for dagens unge og for kvinnene som i stor grad flytter fra bygdene. Programstyret slutta seg i hovudsak til vurderingane i notatet, men såg også utfordringar knytt til avgrensinga til distrikta og stort fokus på tematisk meir enn områderetta regionalforsking. Avgrensinga i forhold til storbyane måtte programstyret akseptere på grunn av vedtak om eit eige byforskingsprogram som skulle igangsetjast eit år seinare (og dermed var vanskeleg å koordinere i forhold til dette programmet). Dette medførte også at hovudfokuset for programmet Regional utvikling har vore distrikts-noreg, dvs. dei delane av landet som ikkje er omfatta av dei fire storbyområda rundt Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Samtidig har det vore klart at den regionale utviklinga i stor grad er avhengig av samspelet (eller mangelen på samspel) mellom storbyområda spesielt Oslo-området og regionar i distrikta. Dette har kravd både områderetta og tematiske studiar der ein har vurdert komparative forhold og relasjonar som omfattar storbyområda så vel som internasjonale relasjonar. Programstyret hadde seminar med sentrale forskarar i Arbeidmarkeds- og regionalforskingsprogrammet og andre forskarar for best mogleg å få innsyn i kunnskapsstatus innan feltet og utfordringar og problemstillingar dei meinte var viktige i det vidare forskingsarbeidet. Like eins hadde programstyret møter med departementa som har finansierte programmet, der perspektiva i programmet blei drøfta. Omfattande kontaktarbeid blei også gjennomført i samband med planlegginga av områderetta granskingar. 1 Innspill til nytt distrikts- og regionalpolitisk forskningsprogram. Notat fra KRD

9 1.3.2 Mål Områdestyret for Kultur og samfunn (KS) formulerte hovedmål og delmål for programmet: Programmets overordnede mål er å frambringe ny forskingsbasert kunnskap om regionale utviklings- og omstillingsprosesser. Programmet skal også bidra til å bygge opp kompetanse og utvikle sterke norske forskingsmiljøer med internasjonal orientering. Regionalforskingsprogrammet skal ha eit langsiktig forskingsperspektiv og skal: a. Utvikle ny, kritisk kunnskap om utviklings- og omstillingsprosessar i næringsliv og samfunnsliv i Distrikts-Noreg, regionalpolitikk og regional planlegging ut frå internasjonale, nasjonale og regionale komparative perspektiv, mellom anna for vidareutvikling av nasjonal distrikts- og regionalpolitikk og virkemiddelutvikling. Tema og problemstillingar formulert i departementsnotatet er sentrale i dette arbeidet. b. Gjennom m.a. tverrfagleg forsking i nokre utvalde område i kombinasjon med tematisk forsking å utvikle områdespesifikk og komparativ kunnskap om lokale og regionale tilhøve, behov, utfordringar, utviklings- og omstillingsprosessar, samhandling mellom aktørar, kulturelle vilkår for utvikling med meir. Kunnskapen skal gjere lokale og regionale aktørar betre i stand til å fremme eigenutvikling og nasjonale aktørar betre i stand til å utvikle og gjennomføre regionalpolitiske mål og tiltak. c. Stimulere forsking som kan gi ny forståing, nye metodar, tverrfagleg samarbeid og nye perspektiv Prioriterte tema og problemstillingar For å kunne møte behova for kunnskapsutvikling om situasjon og utfordringar i ulike områder og om forholdet mellom sentrum og periferi, blei programmet organisert med ein kombinasjon av tematiske forskingsprosjekt, områdestudium, nettverk og syntese. Koplinga mellom tematiske forskingsprosjekt og områdestudium blei illustrert med tabell 1 nedanfor. Tabell 1: Overordna tilnærming i programmet Tema Tematiske Breie, komparative territorielle studiar granskingar Område A Område B Område C Område D 1. Rammevilkår for næringsutvikling og konsekvensar for regional utvikling 2. Flytting, kommunikasjon og servicetilbod funksjonelle regionar 3. Offentleg politikk for regional utvikling konsekvensar, samanlikning, samordning 4. Plan- og styringssystemet si betydning for regional utvikling Sitat frå programplanen s. 12: For å få djupare innsikt i og kunnskap om regionale utviklingsprosessar ønskjer programstyret å etablere inntil fire fleirfaglege territorielle djupnegranskingar. Områda vi ønskjer å granske, skal til saman omfatte dei fleste typane utviklingssituasjonar i Distrikts- Noreg. Dette i tillegg til tematiske granskingar som omfattar heile eller delar av Noreg, 9

10 internasjonale samanlikningar m.m. Så langt som råd bør det etablerast eit tett samarbeid mellom slike tematiske granskingar og dei områdevise granskingane slik at det er muleg å sjå samanhengen mellom kunnskap utvikla utanfrå og innanfrå. I programplanen blei det gjort nærare greie for utfordringar og prosessar som var aktuelle for forsking for både tema og område og for områdegranskingane også om prosess og kriterier for val av granskingsområde. På grunn av koordineringsutfordringane gjorde programstyret det klart allereie i programplanen at vi forventa litt ulik sakshandsaming av søknader, i hovudsak i tre grupper (sitat frå side 37): Programstyret reknar med å få søknader som grovt sett kan grupperast i tre: Forslag om breie og tverrfaglege områdestudiar i ulike delar av landet. Her vil vidare forarbeid, skisser og forprosjekt avgjere kva område som vert valde ut m.a. ut frå måla med desse granskingane. Forslag til tematiske granskingar der det ikkje er turvande med dømestudiar eller spesiell datainnsamling m.m. i avgrensa område av landet. Her vil kvalitet og relevans til skisser og prosjektsøknader avgjere valet av prosjekt. Forslag til granskingar som vil krevje dømestudiar, data på regionalt nivå m.m. og der det kan vere store faglege og/eller økonomiske fordelar med ei samordning med dei territorielle granskingane. Slike søknader vil det oftast vere formålstenleg å handsame parallelt med dei territorielle. Ved å sjå søknader i samanheng og stimulere til samarbeid alt i skisse- og søknadsfasen, håper programstyret å få så stor synergieffekt som muleg. Forskarane vil i høg grad sjølve avgjere kva opplegg dei finn interessante. Nettverk og syntese Det vidare arbeidet med samordninga av aktivitetane og arbeidet med formidlingsplan førte til etablering og finansiering av tre faglege nettverk som kvart tok sikte på seminaraktivitet og utarbeiding av bøker som syntese av programmet og anna forskingsverksemd. Nettverka blei i hovudsak organisert rundt temaområda til programmet men med samanslåing mellom politikk og planlegging, dvs: nettverksprosjekt om næringsutvikling, regional politikk og planlegging og menneske-stad. I tillegg fungerte leiarane av områdegranskingane i lag med forskingsleiarane våre som eit eige nettverk for desse og med ansvar for ei eiga syntesebok. I tillegg har vi vore med og finansiert forskarutdanning innan regionalforsking ved Universitetet i Tromsø. Fem bøker er publisert som direkte resultat av programmet - ei bok frå kvar av dei fire nettvekta og med publisering finansiert av programmet og ei bok om Nordvestlandet. Desse blei lansert i samband med REGUT si avslutningskonferanse april 2004 på Hell, Stjørdal. 1.4 Finansiering Den økonomiske ramma til programmet var ved oppstart ca. 35 mill. kr med midlar frå Kommunal- og regionaldepartementet (10 mill.kr), Landbruksdepartementet (10 mill.kr), Nærings- og handelsdepartementet (4 mill.kr), Miljøverndepartementet (4 mill.kr), Samferdselsdepartementet (4,5 mill.kr) og Finansdepartementet (2,5 mill.kr). Programmet si økonomiske ramme har imidlertid blitt redusert undervegs i programperioden, noko som har gjort at vi ikkje har hatt høve til å setje i gang nye supplerande og strategiske prosjekt i programperioden slik planen var. Den totale økonomiske ramma for programmet etter reduksjonen er ca. 33,3 mill. kr for heile programperioden ( ). I tillegg har dei 10

11 fleste områdegranskingane fått støtte frå dei involverte fylkeskommunane, noko vi håpte på i planlegginga vår. 2 Verksemda i programperioden 2.1 Igangsetting strategi for utlysning og søknadshandsaming Programmet sine forskingsmidlar blei kunngjort direkte etter at Områdestyret for kultur og samfunn hadde godkjent programplanen i september Alle tema blei utlyst samtidig. Søknadsprosessen blei gjennomført i to trinn: Det blei først gjennomført ein åpen invitasjonsrunde til prosjektskisser. Invitasjonen blei retta til alle relevante forskingsmiljø i landet. Programmet fekk i alt 207 prosjektskisser med eit samla finansieringsbehov på om lag 240 mill.kr. Skissene kom frå totalt 50 søkjarmiljø, inklusive forskingsinstitutt, universitet, høgskolar og konsulentar. Bygd på dei mottekne skissene, programplanen og faglege vurderingar valte programstyret først tematiske prosjektforslag og 20 forskingsmiljø blei invitert til å sende inn fullstendige søknader, til saman 34 prosjektforslag. Det var stor konkurranse mellom miljøa og programstyret måtte derfor foreta strenge prioriteringar. I søknadsprosessen la programstyret vekt på prosjektas relevans i forhold til måla og perspektiva til programmet. Prosjekta skulle vere med å heve kompetansen og styrke samarbeidet mellom allereie etablerte regionalforskingsmiljø, inngå i ein samla struktur som nokolunde vedlikeheld balansen mellom forskingsmiljø i Oslo og resten av landet, inkludere faglege perspektiv frå fleire disiplinar, fremme ei brei faglig tilnærming, bidra til å styrke miljø, rekruttering og kvalifisering av yngre regionalforskarar og ha faglege koplingar til internasjonale forskingsmiljø. Den samla ramma til slike tematiske prosjekt var ca. 15 mill. kr. og det blei rom til 17 prosjekt, sjå tabell 2. Programstyret tildelte prosjektmidlar ut frå ei totalvurdering av desse kriteria med spesiell vekt på fagleg kvalitet og fagleg relevans for programmet. Fagmiljøa i Noreg er i utgangspunktet geografisk spreidd. Dette gjelder både universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren. Av denne grunn hadde programstyret ingen overordna strategi om sterk geografisk og institusjonsmessig konsentrasjon av midlar, kvalitet og relevans skulle vere styrande. 2.2 Prosjektprofil Fordelingen av prosjektmidlar til temaprosjekt blei slik: Tabell 2. Tematiske prosjekt. Tema Tal prosjekt Støtte 1000 kr 1. Rammevilkår for næringsutvikling og konsekvensar for regional utvikling. 2. Flytting, kommunikasjon og servicetilbod funksjonelle regionar. 3. Offentlig politikk for regional utvikling konsekvensar, samanlikning, samordning. 4. Plan- og styringssystemet og regional utvikling. Totalt

12 Etter at dei tematiske prosjekta var på plass, blei det i løpet av 1999 gjennomført ein søknadsprosess for å setje i gang breie og komparative områdestudiar om lokale og regionale forhold. 13 søknader kom inn, 6 blei valde ut for detaljering og 5 område/prosjektgrupper fekk støtte: 1. Nord-Noreg: Finnmark og Nord-Troms 2. Midt-Noreg: Midt-Noreg m/fokus på Namdalen 3. Nordvestlandet: «Aksen» Indre Sogn - Nordfjord/Sunnmøre - Kristiansundsområdet 4. Indre Austlandet: Bortafor Ånestadkrysset 5. Søraustlandet: Østfold Tilsvarande prosessar blei også gjennomført for sams dataproduksjon og for nettverksetablering. REGUT fekk på dette grunnlaget ei prosjektportefølje med totalt 27 prosjekt i 15 forskingsmiljø, av desse 17 tematiske prosjekt, 5 områdespesifikke studiar og 5 samarbeids- og nettverksprosjekt (inkludert eit felles data- og analyseprosjekt og støtte til forskarutdanning). Utlysninga i oppstartfasen var programmet si hovudutlysning der i realiteten mesteparten av dei tilgjengelege midlane blei disponert, også på grunn av nedskjeringar i rammene seinare. 2.3 Institusjons- og regionprofil Forskingsmiljøa i programmet har representert ei rimeleg jamn fordeling mellom universitetsog høgskolemiljø og instituttsektoren og mellom ulike geografiske område. Prosjektmidlane gjennom dette forskingsprogrammet har gjort det muleg for fleire miljø særleg knytt til områdestudiane der fylkeskommunane og andre har medverka med tilleggsfinansiering å arbeide med avgrensa og fagleg relevante problemstillingar over lengre tid. Dette har medført kontinuitet i det faglege arbeidet og ikkje minst muligheiter til å utvikle nye forskings- og utviklingsprosjekt i samarbeid med brukarrepresentantar både nasjonalt (særleg fylkeskommunane) og internasjonalt. Spesielt har aktiviteten vore døropnar i forhold til Interreg-prosjekt. Tabell 3. Fordeling av prosjektmidlar til forskingsmiljø (1000 kr.) Forskingsmiljø - stad Tal prosjekt Støtte 1000 kr. NILF NIBR TØI Sum Oslo-miljø: SNF Universitetet i Bergen Sum Bergens-miljø: NTNU Sum Midt-Noreg: Finnmarksforsking/Norut NIBR Finnmark Universitetet i Tromsø Nordlandsforsking Sum Nord-Noreg: Møreforsking Molde Møreforsking Volda Høgskulen i Sogn og Fjordane Sum Nordvestlandet:

13 Telemarksforsking Bø Østlandsforsking Høgskolen i Lillehammer Sum Austlandet utanom Oslo: Sum: I alt 15 forskingsmiljø (ansvarlege institusjonar) har fått midlar frå programmet. I tillegg har fleire av prosjekta knytt til seg andre institusjonar i konkrete samarbeidsprosjekt (delprosjekt). På tabell 3 er midlane også fordelt etter geografisk miljø med utgangspunkt dels i dei fire universitetsbyane, men også lokalisering for områdestudia. Flest prosjekt og midlar har gått til Oslo-området og Norsk institutt for by- og regionforsking (3 prosjekt og i tillegg forskingsleiing), men med unntak av Sørlandet og Sørvestlandet er midlane fordelte på ein rimeleg måte til alle landsdelar og viktige regionalforskingsmiljø. Profilen blir til ein viss grad prega av lokaliseringa av områdegranskingane. 2.4 Programtiltak Rekruttering, kompetanse- og fagutvikling Programmet sine forskarar har representert fleire fagdisiplinar, med hovudvekt på tverrfagleg samfunnsvitskapeleg kompetanse (geografar, sosiologar, planleggarar, sivil- /samfunnsøkonomar, statsvitarar, historikarar, landbrukskandidatar). Dei fleirfaglege perspektiva blei vektlagt særleg i områdestudia, ikkje minst knytt til historie, identitet og kultur. Tilnærma ein tredjedel av prosjektleiarane i programmet har vore kvinner. Programmet sine to dr.gradsprosjekt vil bli avslutta i 2004/ Forskarutdanning Programstyret løyvde relativt tidleg i programperioden midlar til å gjennomføre ei forskarutdanning. Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforsking ved Universitetet i Tromsø fekk etter ein søknadsrunde ansvaret for å utarbeide og organisere tilbodet. Forskarutdanninga har hatt som målgruppe forskarar frå ulike fagdisiplinar innanfor institutt-, universitets- og høgskolesektoren som er interessert i regionale problemstillingar. Utdanningsprogrammet har vore både fleir- og tverrfagleg. Forskarutdanninga har også hatt ei kobling mot andre forskingsprogram og nordiske forskingsmiljø. MOST-programmet med base ved Universitetet i Tromsø (Management of Social Transformation), som arbeider med mestrings-problematikk i circumpolare område, har vore ei naturleg fagleg kopling Nettverkstiltak og formidling Programstyret har lagt stor vekt på utvikling av møteplassar og faglege nettverk mellom forskarar og i form av programseminar og faglege seminar mellom relevante brukarar og forskarar i samband med programstyremøte og andre aktivitetar i programregi. Dette har også gitt programstyret fagleg påfyll og har skapt god kontakt mellom programstyret og forskingsmiljøa (jf. formidlingsplanen til REGUT). Dei tre tematiske nettverka; menneske stad, næringsutvikling og regional politikk og planlegging har arrangert forskarseminar, skriveseminar og workshops og har blitt vurdert som spesielt viktige arenaer for fagleg diskurs, utvikling og formidling innan sine respektive felt. Nettverksprosjekta i programmet har aktivisert forskarar frå eit breitt felt, både nasjonalt og internasjonalt. 13

14 REGUTs midtvegskonferanse blei arrangert oktober 2001 i Oslo. Representantar frå ulike forskingsmiljø, departement, fylkeskommunar og andre brukarinteresser deltok på konferansen, i tillegg til programmet sine forskarar og programstyret. Totalt samla konferansen om lag 100 deltakarar. Føremålet med konferansen var å informere allment om programmet og resultat så langt, særleg frå prosjekt som var sluttført eller nær si avslutning. Programstyret ønskte også å setje eit fagleg søkelys på kunnskapsinnhald og bruk av forskingsbasert kunnskap i viktige offentlege dokument innan regionalpolitikk og den regionale utviklinga, i første rekke den siste stortingsmeldinga om distrikts - og regionalpolitikk (St. meld. nr. 34, ). I tilknyting til eit forskarseminar om regional næringsutvikling i teori og politikk i regi av programmet sitt nettverksprosjekt om næringsutvikling, arrangerte Møreforsking med støtte frå programmet ein nasjonal brukarretta konferanse i Molde den mai 2003 der ein nytta dei same kreftene (både nasjonale og internasjonale) som i forskarseminaret. I 2003/2004 gjekk programmet inn i den avsluttande syntese- og formidlingsfasen. REGUTs avslutningskonferanse blei halden april 2004 på Hell, Stjørdal. Konferansen samla over 150 deltakarar. Under avslutningskonferansen blei det presentert kva forskinga i REGUT-programmet hadde gitt av nye resultat, ny innsikt og forståing. Vidare blei det diskutert problemstillingar knytt til m.a. kva kan og bør regionalforskinga bidra med framover, kva er dei viktige spørsmåla og kva skal vere kunnskapsbidraget til politikkutforminga? I samband med konferansen blei det lansert fem bøker som tar utgangspunkt i forskinga i programmet og eit eige temanummer av tidskriftet Plan (Plan nr. 2/2004) Temanummeret til Plan om regional utvikling presenterte stoff frå alle hovudområda i programmet, men med vektlegging av dei områderetta studiane Tiltak for internasjonalisering Internasjonalt forskarsamarbeid og komparasjon er knytt til fleire av prosjekta. Særleg kan nemnast samarbeidet mellom Centre for Urban and Regional Development Studies (CURD) i England og Stiftelsen for samfunns- og næringsutvikling (SNF), samarbeidet mellom Norsk institutt for by- og region forskning (NIBR) og SIR/ITPS i Sverige. Vidare har dr. gradsprosjektet om lokal meistring og regional utvikling fokusert på sosial kapital og økonomisk samhandling i norske og russiske kystsamfunn. Programstyret har gitt økonomisk støtte til forskingsopphald ved eit utanlandsk universitetet i samband med dette doktorgradsarbeidet. Forskarutdanninga som REGUT har gitt støtte til ved Universitetet i Tromsø er utvikla og gjennomført ved eit nordisk samarbeid med samlingar i ulike nordiske land og med internasjonale førelesarar. Internasjonale forskarar har teke del i arbeid i ulike nettverksprosjekt, m.a. som innleiarar ved skriveseminar/forskarseminar og som bidragsytarar til dei fire syntetiserande bokproduksjonane. Programstyret har gjennomført studieturar til Skottland (m.a. fagleg seminar ved EPRC, Glasgow) og Sverige med m.a. fagleg seminar om komparative regionale studiar ved Nordregio, Stockholm, besøk ved tre svenske regionalpolitiske institusjonar (ITPS, NUTEK, VINNOVA) og seminar med sentrale regionale aktørar og forskarar i Göteborgområdet. Programstyret forventa at forskarane utarbeidde artiklar basert på prosjekta med sikte på publisering i internasjonale vitskapelege tidskrift, jamfør programplanen. I tillegg til prosjektrapportar m.m. utgitt i forskingsmiljøa sine egne rapportseriar, har fleire av forskarane fått inn artiklar i utanlandske tidsskrift med referee-ordning. Vi reknar også med at mange av 14

15 artiklane publisert i syntesebøkene til programmet vil verte vidareutvikla for internasjonal publisering, det har vore eit av formåla med nettverksarbeidet. Vidare har fleire av programmet sine forskarar delteke på internasjonale konferansar med paper. Særleg kan nemnast Regional Studies Association (RSA) sin internasjonale konferanse Reinventing the Regions in the Global Economy i Pisa, Italia, april 2003 med spesiell høg deltaking av forskarar knytt til programmet og andre årlege konferansar i same og andre organisasjon. I nordisk samanheng vil vi spesielt peike på Nordisk symposium/fus-konferansen om Local Planning in Change. New Possibilities and Roles ved Høgskolen i Lillehammer, Lillehammer, august Arrangørar for konferansen var FUS, Nordregio, Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), Sveriges Landbruksuniversitet i Ultuna (SLU- Ultuna) og Høgskolen i Lillehammer (HiL). Vidare deltok programstyret og fleire av programmet sine forskarar under forskingskonferansen Nordic Regional Development Policy, Models and Data i Trondheim november Konferansen blei arrangert av SINTEF Teknologiledelse/Nordisk Seksjon av Regional Studies Association (RSA). Programmet har vidare gitt økonomisk støtte til ein konferanse for europeiske by- og regionstudiar på Voss september Tittelen på konferansen var A new Europe? Urban and regional economies, cultures and governance. Konferansen var eit forum for diskusjon om økonomiske, politiske og kulturelle prosessar i utforminga av europeiske byar og regionar og blei organisert av Department of Geography, University of Durham, Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforsking (SNF) og Noregs Handelshøyskole, Bergen. 2.5 Faglege resultat Programmet har lagt stor vekt på syntese og formidling av forskingsresultat spesielt i form av dei fire bøkene og som kvar har innleiande eller avsluttande artiklar skrivne av redaktørane og som på ein god måte oppsummerar funna. Av denne grunn har vi funne det rett å presentere dei fire bøkene med hovudfunn her som dei vesentlegaste faglege resultata frå programmet. Peter Arbo og Hallgeir Gammelsæter (red.) Innovasjonspolitikkens scenografi. Nye perspektiver på næringsutvikling. Tapir Akademisk Forlag Boka tar utgangspunkt i at både regionalpolitikken, næringspolitikken og utdannings- og forskingspolitikken i dag ser ut til å få som mål å fremme innovasjon og nyskaping. Hovudtemaet er derfor den nye innovasjonspolitikken som nå veks fram og dens kunnskapsgrunnlag. Boka har fire delar: Den første (Bakteppet) tar for seg teoriar om kunnskapssamfunnet, regionale industrialiseringsmodellar og entreprenørskap. Den andre delen (Konsepta) går grundigare inn på klyngedanningar og klyngepolitikk, med oppsummering av norske og internasjonale erfaringar. I den tredje delen (Rekvisittane og rekvisitørane) er det den innovasjonspolitiske praksisen og spenningar i forhold til aktuelle forvaltningsreformer, evalueringssystem, fleirnivålæring og etablerte retningslinjer i virkemiddelapparatet som blir analysert. Den siste delen (Regien og dramaturgien) ser på vilkåra for å planlegge innovasjon, innovasjon som heterogene aktørnettverk, mulegheitene for å utvikle ein meir næringsmessig og regionalt differensiert politikk samt vegval knytt til norsk regionalisering. Boka gjev ein brei introduksjon til den nye innovasjonspolitikken. Den oppsummerer også den forskingsmessige statusen på mange område som direkte eller indirekte vil påverke eller bli berørt av ein meir innovasjonsorientert innsats. Samtidig vert det reist ei rekkje spørsmål for vidare forsking og politisk debatt. 15

16 I følgje ei utbredt oppfatning lever vi i dag i eit kunnskapssamfunn, som har avløyst det gamle industrisamfunnet. Denne førestillinga er missvisande. Alle samfunn har vært kunnskapssamfunn. I staden gjeld det å analysere og forstå korleis systema for frambringing, formidling, bruk og lagring av kunnskap har endra seg. Dette er nært knytt til utviklinga av institusjonar, infrastrukturar og politiske prosjekt, som har satt sine romlege spor. Dei enkelte regionane er komplekse produkt av ulike kunnskapsregimer og industrielle epokar. Industrialisering er ingen rettlinja og uniform prosess. Det føregår heile tida ei konkurranse mellom forskjellige industrialiseringsformer, der politiske beslutningsprosessar og reguleringar spelar ei nøkkelrolle. All næringsverksemd er vevet inn i ein samfunnsmessig og geografisk kontekst. I rivaliseringa mellom industrialiseringsformer er ulike økonomiske, politiske og territorielle interesser involvert. Eit bæredyktig industrisamfunn er avhengig av eit mangfald av industrialiseringsformer. Offentleg politikk må bevisst søke å stimulere eit slikt mangfald. Entreprenørskap har vanlegvis blitt assosiert med den heroiske, individuelle entreprenøren, som til tross for alle hindringar lukkast i å etablere ny verksemd. Dermed neglisjerast det kollektive entreprenørskapet forankra i folkelege rørsler, samvirkeorganisasjonar, lokalt foreiningsliv, kommunar, stat osv. Mykje av det som har blitt bygd opp av næringsverksemd i Noreg har blitt drive fram av samfunnsentreprenørar, som har hatt mange med seg. Her ligg det både tradisjonar, ressursar og erfaringar som kan vere verdifulle i ei tid der det fokuserast på næringsklynger og innovasjon gjennom samspill. Teoriane om næringsklynger og innovasjonssystem understrekar at verksemdene si utviklingsevne er nært knytt til deiras interaksjon i eit større industrielt system. Ei svakheit ved klyngeteoriane er at dei ikkje skil klart nok mellom funksjonelle og geografiske clusters. Sjølv om geografisk nærheit gjerne blir trekt fram som eit fortrinn, viser empiriske studium at føretakas kontaktnettverk har ei omfattande utstrekning. Tett, lokalt samarbeid førekjem relativt sjeldan. Arbeidsmarknaden si betydning for kunnskapsflyt og samordning ser imidlertid ut til å vere undervurdert. Myndigheitene må prøve å fjerne flaskehalsar for dei bedriftene som har overlevd marknadens seleksjon. Klyngeteoriane og satsinga på næringsklynger i Noreg er eit typisk eksempel på modellimport frå utlandet. Dei internasjonale suksesshistoriene handlar om regionar som er ganske forskjellige frå dei norske. Klyngeperspektivet kan vere relevant for å studere nettverk, samarbeid, kompetanseutvikling og innovasjon. Det er også behov for meir læringsorienterte og systembyggjande virkemidlar på regionalt nivå. Problemet er at det ofte er vanskeleg å sjå effektane på kort sikt. Klyngekonseptet blir dessutan lett eit reiskap for etablerte nærings- og lobbyinteresser som vil oppnå offentleg støtte. Ein klyngepolitikk retta mot noen få, etablerte bransjar vil forsterke dei regionale ubalansane. Det er behov for ein kontekstsensitiv politikk som er tilpassa ulike næringssektorar og regionar sine særtrekk. Samstundes spelar nasjonale rammevilkår, makroøkonomisk politikk og sektorspesifikke reguleringar ei viktig rolle. IKT blir eit stadig viktigare verkemiddel for å kunne få ned transaksjonskostnader og auke produktiviteten i verdikjeder. Den informasjons- og kommunikasjonsteknologiske utviklinga har ingen eintydige effektar med tanke på klyngedanningar og klyngesamarbeid. IKT kan lette koordineringa og profileringa til eksisterande samarbeidsgrupperingar, men teknologien skaper også auka tilgjenge, gjennomsiktigheit og større valmuligheiter, med dei disintegrerande verknadene som 16

17 dette kan ha. Teknologien ser ikkje ut til å fjerne behovet for møteverksemd og direkte kontakt ansikt-til-ansikt. Spreiinga av Porters klyngekonsept og adopsjonen av klyngepolitikk kan sjølv analyserast som eit klyngefenomen, med vekt på nettverk, entreprenørskap, retorikk og mottakelegheit. Prosessane føregår i distribuerte kunnskapssystem. Dei akademiske kunnskapsmiljøa utfordrast nå av konsulentar og andre kunnskapstilbydarar. Samstundes endrast samhandlinga mellom akademia og dei politiske vedtaksfattarane. Enkelte ser her ein alvorleg trussel mot dei vitskapelege krava til å vere etterretteleg og etterprøveleg. Forskingsleia politikk blir avløyst av politikkleia forsking. Sjølv om dei akademiske kunnskapsmiljøa blir nødt til å gå i dialog med andre samarbeidspartnarar, ser det ikkje ut til at dei har utspelt si rolle. Den nye innovasjonspolitikken tar utgangspunkt i teoriar som vektlegger interaktiv læring og gjensidig tillit. På den andre sida vert det gjennomført forvaltningspolitiske reformer der mål- og resultatstyring og formaliserte kontraktar står sentralt. Dette inneber eit paradoks: Mens innovasjonspolitikken krev openheit og tålmodigheit, styres offentleg sektor etter ein ideologi som er prega av ferdige løysingar og utålmodigheit. Tillit skal fremmast gjennom eit system som er basert på mistillit. Innovasjonspolitikken og forvaltningspolitikken ser dermed ut til å vere på kollisjonskurs. Dette opplevast også som ei spenning for forskarar som skal evaluere eller delta i innovasjonsfremmande tiltak. Evaluering har grepe om seg i offentleg sektor. Hovudtanken er at evaluering skal bidra til læring, som igjen skal gjere den offentlege innsatsen meir hensiktsmessig og effektiv. Læring skal omsettast i ny handling. Det er imidlertid ei rekke barrierar for læring knytt til m.a. ad hoc prega satsingar, mandat og tidspunkt for evalueringar, fragmentert virkemiddelapparat, motstand mot endring, manglande kanalar for overføring av kunnskap m.m. Dei fleste undervegsevalueringar bidrar berre til enkeltkrinslæring. For å styrke evalueringane sin læringsfunksjon må den interne læringskapasiteten styrkast, evaluatorrolla må avklarast og sjølve evalueringsarbeidet profesjonaliserast. Det er behov for meir heilskapleg, langsiktig og systematisk tenking i forvaltningssystemet. Kan forskingsråd og politiske myndighetar verkeleg lære av evalueringar og erfaringsinnhenting med sikte på strategi- og policyutforming? Dersom kvart case er unikt og har sine særeigne historiske og kontekstuelle føresetnader, er dette ikkje muleg. Men går vi ut frå at historia bevegar seg på fleire plan med ulike hastigheitar, går det an å dra parallellar og trekke slutningar. Disse vil fortrinnsvis være abduktive og retroduktive, og ikkje deduktive eller induktive. Det vil seie at dei må basere seg på visdom, klarsyn og intuisjon. Eit vilkår for læring er dermed at ein er i stand til å fange opp underliggande strukturar og prosessar og kan gi rom for deltaking, tid og refleksjon over eiga rolle. Offentlege næringsinngrep blir gjerne grunngjevne ved å vise til marknadssvikt. Addisjonalitet er også eit viktig kriterium for støtte. Det vil si at støtten skal ha ein utløysande effekt. Begge disse ledesnorene er ubrukelege for utforminga av næringsog regionalpolitikken. Omgrepet om marknadssvikt tar utgangspunkt i dei nyklassiske og statiske førestillingane om perfekte marknader. I nyare evolusjonær teori er marknadene derimot dynamiske og imperfekte. Det er dette som både muliggjer og nødvendiggjer innovasjon. Addisjonalitet lar seg heller ikkje berekne på nokon fornuftig måte for enkeltprosjekt. Dette inneber at dagens politikk har eit teoretisk grunnlag som ikkje er til hjelp for tiltaksapparatet i praksis. Det er behov for å introdusere eit dynamisk syn på konkurranse og på det offentlege si rolle som proaktiv teknologiutviklar. 17

18 Entreprenørskap og innovasjon blir i handbøker og lærebøker beskrevne gjennom fasemodellar og sjekklister for kva som skal gjerast på dei ulike trinna. Målet er å gjere det heile til ein stram og kontrollert eksersis. Ein annan måte å sjå det på er at det dreier seg om ei oppdagingsreise inn i ei ukjent framtid, der mål, meining og muligheiter dukkar opp undervegs. I planleggings- og organisasjonsteorien har tiltroa til rasjonell og oversiktleg styring etter kvart blitt sterkt svekka. Innovasjonsteoriane ser ut til å ha tatt ein motsatt utvikling, med aukande tru på at innovasjonssystem kan designast og byggast. Det same pregar i dag ambisjonane om heilskaplege, offentlege innovasjonsplanar. Det er difor behov for ei tettare kopling mellom dei to teoriområda. Offentlege myndigheiter kan vere med på å skape rammevilkår, prosedyrar og arenaer, men det er svært vanskeleg å seie kva som kjem ut av den offentlege innsatsen. Det har i dei seinare åra blitt peika på at verkelegheita skapast gjennom forteljingar. Ikkje minst i Nord-Noreg har det vore ein debatt om dei ulike forteljingane om landsdelen. Det fokuserast da på dei kulturelle og symbolske konstruksjonane, til forskjell frå dei reelle og materielle saksforholda. I eit aktør-nettverksperspektiv er imidlertid begge delar konstruksjonar. Dei mest virkningsfulle forteljingane er dei som utgir seg for å vere rasjonelle og som ikkje framstår som mytar. Forteljinga om Nord- Noreg er ikkje nødvendigvis ein roman med Nord-Noreg som hovudperson og helt. Nord-Noreg bør heller betraktast som ei novellesamling, samansett av ei rekke forteljingar, som alle tilbyr sine fortolkingar av verkelegheita og prøver å stabilisere heterogene aktørnettverk. Den norske næringspolitikken skal fremme økt innovasjon, verdiskaping og velferd. Dei omleggingane som har skjedd av virkemidlane i dei seinare åra har betydd ei sterkare næringsmessig og geografisk konsentrasjon om høgteknologi, storbyar og sentrale kunnskapsmiljø. Meir av styringa er også blitt marknadsbasert gjennom såkorn- og ventureordningar. Denne omlegginga har ikkje tatt omsyn til at innovasjonsaktiviteten og verdiskapinga kjem i eit svært bredt sett av næringar. Den tar heller ikkje omsyn til at bedriftene innoverer på ulike måtar og møter ulike utfordringar. Det er viktig å ha eit mangfald av verktøy som kan fange opp bredda i norsk næringsliv og som samtidig er differensiert ut frå verksemdene sine ressursbehov. Regionalisering står på dagsorden i norsk politikk. Den såkalte ansvarsreforma har utpeikt fylkeskommunane som regionale utviklingsaktørar. Kva som skjer vidare, vil avhenge av korleis fylka utøvar sitt nye ansvar og kva føringar som blir lagt frå statleg nivå. Det kan her tenkast fleire utviklingsvegar: Ei muligheit er at fylkeskommunane sitt engasjement vert avgrensa til dei distriktspolitiske ordningane, som får redusert betydning. Dette opnar for ei fjerning av fylkeskommunane og ein overgang til ein tonivå-modell. Ei anna muligheit er at dei får ansvaret for ein breiare regional næringspolitikk, som omfattar næringsklynger, regionale innovasjonssystem og kunnskapssentra. Ei tredje muligheit er at fylkeskommunane aktiviserer seg sterkare i forhold til tunge tenesteytande sektorar som helsevesen, samferdsel, utdanning osv, der dei etter kvart får eit regionalt sektoransvar. Og ei fjerde muligheit er fylkeskommunane, eventuelt slått saman til større regionar, blir utgangspunktet for ei generell regionalisering, som omfattar både by og land, verdiskaping og velferdsproduksjon. Nina G. Berg, Britt Dale, Hans K. Lysgård og Anders Løfgren (red): Mennesker, steder og regionale endringer. Tapir Akademisk Forlag I regionalpolitikk og - planlegging er det viktig å ha kunnskap om korleis mennesker oppfattar stadar, og kva stadar har å tilby mennesker. Føremålet med boka er å stimulere til auke 18

19 bevisstskap og refleksjon omkring forholdet menneske stad, både innan regional forsking og politikk/planlegging. I første del vert det presentert, for fyrste gong på norsk, ein samla gjennomgang av ein del teoretiske omgrep som kan hjelpe oss til å opplyse forholdet menneske stad; nemleg rom, region, stad, ruralitet og urbanitet. I boka sin andre hovuddel får ein døme på forsking som via ulike tema studerer forholdet menneske stad. Naturleg nok står flytting og bustadsval sentralt i fleire av kapitla. Nokre av dei hovudfunn og konklusjonar som kan trekkast fram er: Det er ofte våre opplevingar av stadar/regionar som avgjer handlingane våre, ikkje korleis staden eigentleg er. I tillegg til objektiv omtale av stadar, må ein altså ha innsikt i korleis mennesker tenkjer om stadar. Mennesker og stadar påverkar kvarandre gjensidig. Stadar endrast som følgje av menneskelege aktivitetar, samstundes som staden også påverkar desse aktivitetane. Som følgje av globaliserings- og moderniseringsprosessar er bygde- og byfolk på mange måtar blitt meir like. Forskjellige levesett og livsstilar eksisterer side om side, både i by og bygd. Likevel verkar det som førestillingane om det rurale og det urbane blir haldne ved like. Svært forenkla kan våre mentale bilde av by versus bygd oppsummerast i to dimensjonar, der byen kjem positivt ut på den eine, bygda på den andre. Desse er: (1) Den tradisjonelle bygda versus den moderne byen og (2) Den idylliske bygda versus den fæle byen. Desse bilda, eller konstruksjonane, av det rurale versus det urbane er viktig, ikkje minst i samband med flytteavgjerder. Ein forsterkar ofte slike bilde for å grunngi/legitimere si avgjerd om å flytte i den eine eller andre retninga. Studia viser at ungdom legg mest vekt på den første av dimensjonane, etablerte barnefamiliar på den andre. Ungdom har mao ein tendens til å forherlige byen, barnefamiliar til å idyllisere bygda. Slike førestillingar endrast over livsløpet. Det viser seg for til dømes at fleirtalet av dei som vaks opp i Hedmark på tallet, også bur i fylket når dei er i starten av 30- åra. Den ofte omtalte ungdomsflukta frå distrikta synes altså å vere ei utflukt med returbillett. For ungdom er det å velje bustad i stor grad eit spørsmål om kven ein vil vere; dvs. val av livsstil og identitet. Val av type utdanning, jobb, bustad og livsstil heng tett saman. Også stadar sine identitetar er viktig å forstå i samband med flytteprosessar og eventuell påverking av desse. Stadars identitetar er samansette og foranderlege, og dei er forankra i kvardagsrutinar, tradisjonar og næringslivsfunksjonar. Dei kan også være forankra i myter av positiv eller negativ karakter om korleis staden, og dermed også innbyggarane, er. Stadars identitetar kan skapast eller endrast som resultat av ein bevisst profilerings- og marknadsføringsstrategi. Roar Amdam og Oddbjørn Bukve (red): Det regionalpolitiske regimeskiftet tilfellet Noreg. Tapir Akademisk Forlag I Noreg som elles i Europa har det vore store endringar i det regionalpolitiske regimet gjennom dei siste tjue åra. For det første har det tidlegare fordelingsregimet heilt klart forvitra. Den smale distriktspolitikken har tapt terreng, både i økonomisk omfang og dersom ein studerer kva verdiar og retorikk som gjer seg gjeldande. Innovasjon og konkurranseevne har erstatta fordeling og modernisering som dei sentrale honnørorda i den regionalpolitiske diskursen. I det framveksande utviklingsregimet må næringslivet spele ei meir aktiv rolle enn som klientar og mottakarar av regionalpolitiske støtteordningar. Dei empiriske studiane i boka syner eit noko blanda bilde av korleis dette har gått. Næringslivet har i avgrensa grad 19

20 interessert seg for dei obligatoriske partnarskapa som staten har pålagt fylkeskommunale og statlege utviklingsorgan i fylka å opprette. På sida av desse partnarskapa finn ein likevel mange døme på nettverksbaserte samarbeidsformer mellom næringsliv og regionale styresmakter. Ein finn også døme på koplingar mellom dei obligatoriske partnarskapa og næringslivet i enkelte regionar, men bildet er som sagt blanda. Biletet er blanda også når ein spør kva som har skjedd med organisasjonsformer og avgjerdsprosedyrar i regionalpolitikken. Det har skjedd ei nedbygging av den detaljerte verkemiddelforvaltninga, mellom anna ved at verkemiddel er gjorde meir næringsnøytrale og ved ei større innslag av programorienterte satsingar. Nye tildelingsmodellar til fylkesnivået har lagt til rette for meir integrerte organisasjonsformer og avgjerdsprosedyrar. I den offentlege partnarskapen på fylkesnivå har det vakse fram avtalebaserte samarbeidsformer og nettverk av ulike slag. På den andre sida har desse partnarskapa enno ikkje ført fram til ei strategisk samordning av utviklingsaktørane i dei fleste fylka. Ein ser altså innslag av styring gjennom governance meir enn government, men også at denne prosessen enno ikkje er fullført. Samstundes er det slik at den norske staten held igjen på viktige felt. Fylka er i hovudsak avhengige av dei årlege tildelingane til regional utvikling over statsbudsjettet. Rammene har blitt trongare år for år. Dette gjev lite handlingsrom for fylkeskommunane som regionale utviklingsaktørar. Staten opptrer med klare føringar og forventningar til prioriteringane i fylka, men utan at desse er avtalebaserte og utforma i fellesskap mellom aktørane på ulike forvaltningsnivå. Heller ikkje i godkjenninga av fylkesplanane legg staten opp til ei dialogbasert samarbeidsform. Staten har problem med å gje slepp på den hierarkiske tradisjonen frå den norske einskapsstaten. Samstundes er sektorane styrkte på kostnad av samordningselementa i den statlege politikken, noko som har medverka til ei ukoordinert og ikkje tematisert sentralisering. Fylkeskommunane er under press, men utviklinga så langt syner at det ikkje utan vidare er gitt kva som bør vere dei geografiske områda for nye regionar. Så langt som spørsmålet om maktfordelinga mellom stat og region kjem i framgrunnen, kan det sjå ut til at ein er i ferd med å få ei europeisering av den norske regiondebatten. Men ein får neppe ein levedyktig regionalisme på norsk utan at regionalistar av ulike typar er i stand til å utforme felles strategiar. Så mange nasjonale politikarar har ein preferanse for tonivåmodellen at den nye norske regionalismen risikerer å bli ein historisk parentes om regionalistane ikkje lykkast med å komme på offensiven i den offentlege debatten, og utvikle ideen om sterke folkevalde regionar som demokratisk alternativ i høve til ein sentralistisk nasjonalstat. Knut Onsager og Tor Selstad (red): Regioner i utakt. Tapir Akademisk Forlag I REGUT er den komparative analysen og syntesen formidla i denne boka. Områdestudia vert presentert samla innanfor ei felles teoretisk, omgrepsmessig og empirisk ramme, og det blir trekt ut generell kunnskap om regional utvikling og regionaliseringsprosessar i Noreg. Strukturen i boka er bygd opp rundt fire hovuddelar. I den første delen er omtalt generelle teoriar og omgrep om regionar og regionaliseringsprosessar, regional utvikling og utviklingsevne. I den andre delen omtalast omgrepa og teoriane meir konkret med utgangspunkt i Noreg og eigenskapar ved norske forhold. Dette er i hovudsak ein deskripitiv og statistisk dokumentasjon, som dannar opptakt til områdestudia, og set desse inn i ein større nasjonal kontekst. I den tredje delen presenterast så områdestudia inngåande kvar for seg. Den fjerde delen inneheld ei komparativ analyse og syntese der ein trekkjer ut generell kunnskap om regional utvikling og regionaliseringsprosessar i Noreg, og som avsluttast med ei drøfting av utfordringar for regional utvikling, politikk og forsking. I det følgjande omtalast nokre av generelle funn som omtalast nærmare i boka; 20