Frihetens julebilag. Fra da Friheten var illegal

Transkript

1 Frihetens julebilag Friheten er 70 år. Friheten har hatt eit opplag kring , førtifem millionar trykte aviser. Kring enkeltsider, hundrevis av skribentar. Friheten har vore illegal, dagsavis, månadsavis, vekeavis. Friheten har vore det daglege brød I mange heimar. Friheten vart fødd under krigen, og har overlevt mykje, svært mykje. Fra da Friheten var illegal 1. Bellon Larsen, 2. Bellon Larsenm, 3.Kaare Winger produserer aviser, 4. Bellon Larsen og Kai Møller, 5.Pettersen og Lindal 6.Kaare Winger

2 2 Frihetens julebilag 2011 Med trofaste lesere og abonnenter fra Norge, Hellas og Tyrkia til Baltikum, Russland, Romania, Tyskland, Danmark og Sverige er nedslagsfeltet meget stort for vår lille avis. I tillegg viser flere tusentall utenlandske nettreff ukentlig at avisa Frihetens digitale utgave i dag blir lest på nettet av norskspråkelige mennesker i mange verdensdeler. Noe som NKP og avisas redaksjon og alle medarbeidere har grunn til å være stolte over. En stor takk går i den anledning spesielt til våre mange trofaste skribenter både i Norge og i utlandet, som stadig sørger for at avisa Friheten til enhver tid er oppdatert med de siste begivenheter og politiske nyheter. Uten innsatsen fra disse medarbeiderne ville nok Friheten hatt meget store problemer med å holde seg orientert om mange viktige saker og politiske hendinger som stadig skjer både her hjemme og rundt i verden. Nytt av året er også presentasjon av vår gode avis Friheten hos redaksjonene i Cubas to største aviser Granma og Rebelde. Ved et delegasjonsbesøk av NKP i avishuset til disse to avisene i Havana i oktober mnd fikk Frihetens redaksjon mye skryt av vårt medbrakte avisprodukt. Med tanke på at det stort sett kun er partikamerater som er helt ufaglært som avisfolk i vår redaksjon som i dag produserer avisa Friheten, er det all grunn til å være meget fornøyd angående både sluttresultatet og avisas gode mottagelse hos våre lesere. (I følge mange gode og GRUNNLAGT ILLEGALT I Harald Øystein Reppesgaard Avisa Friheten v/nkp BA Knut Eide, Hans Petter Hansen, Arne Jørgensen, Christian Larssen, Martin Nag, Petter Konrad Sandvik Petter Konrad Sandvik Valdres Trykkeri AS, Fagernes Se Avisa følger Vær Varsomplakaten, Redaktørplakaten og Tekstreklameplakaten

3 Frihetens julebilag positive tilbakemeldinger ved Frihetens siste spørreundersøkelse.) At nye Friheten i år for første gang i avisas historie nå kommer ut i fulle farger og med mye bedre papirkvalitet takket være skifte til et nytt og moderne trykkeri, har sikkert også bevirket en god del til dette positive resultatet. Vår nå 70 år gamle gode og ærverdige avis Friheten som fødtes i strid i 1941, har som moderpartiet NKP overlevd både okkupasjon og krig, forfølgelse og forbud. Med også en tøff etterfølgende tid på over 50 år med kald krig, hets og mange forsøk på politisk og økonomisk likvidering. Men både partiet og avisa lever fortsatt og styrker seg for hver dag som går. Våre motstandere vil nok få se at vår viktige avis Friheten vil eksistere og prege medieverden i minst de neste kommende 70 år også. Avisa Frihetens motto er, og har alltid vært, AVISA MED NYHETENE BAK NYHETENE. Et meget godt motto som vi i redaksjonen selvsakt vil bestrebe oss på å oppfylle så godt vi makter også i tiden som kommer. Høyrekreftene og kapitalismens store finanskriser skal aldri klare å knekke verken NKP eller avisa Friheten! KNUT EIDE, REDAKSJONSSEKRETÆR I FRIHETEN Morsomme Friheten-fakta fotballbaner førtifem millionar - er talet på antall trykte aviser frå Friheten frå 1941 til Det er aviser i kvar årgang, 71 årgonger, Friheten har altså I snitt eksemplar per årgong! Friheten vert totalt trykt i sider, det er kvadratkilometer avissider om me legg dem utover km2 større enn Noregs landeareal som er på km2! Eller 4634 fotballbaner på 90 x 120 meter. I forkant av Stortingsvalget i 1945 steg opplaget til (dagsavis) og var bare begrenset av papirrasjoneringen - og dermed også landets nest største avis etter Aftenposten på dette tidspunkt. Til høyre kan dere se utviklingen i opplaget for Friheten fra (noen år mangler). Opplaget i 2011 ble 3300 eksemplarer per nummer, altså en oppgang på vel 1280 eksemplarer fra 2010.

4 4 Frihetens julebilag 2011 En generasjon redaktør Intervju med Arne Jørgensen - redaktør i 23 år Treogtyve år i Friheten har vært et liv ikke bare i avisens historie, men også i NKPs historie. Går man i dybden av Arnes arbeid leser vi også mye av Norges okkupasjonshistorie og den kalde krigens paranoide overvåking og forfølgelser av folk på venstresiden som var kritiske til NATO og Aps sikkerhetspolitikk. Arne har vært en åpen, ærlig og kompromissløs motstander av Aps klassesamarbeidspolitikk, mot den ukritiske norske omfavnelsen av USA og den politikk de har ført rundt i verden og var alltid en sterk forkjemper for småkårsfolks interesser i landet. Han var stødig og klar i de viktigste spørsmålene NKP sto foran i denne tiden. I de to store splittelsene i NKP: Furubotn- og Vogtoppgjøret i 1948 og 1967 var hans største fokus på partiets ve og vel og han sto på flertallets vedtak. Om enn Arne var kompromissløs i sitt marxistisk-leninistiske livssyn har han hatt en evne til å beholde et godt forhold til sine meningsmotstandere; både i partiet og utenfor. Arne er en forsoningens mann. Da samlingsbestrebelsene i SV var på det heftigste i var Arne i opposisjon mot ledende kamerater i NKPs sentralstyre som Reidar T. Larsen, M. Martin Gunnar Knutsen og Hans I. Kleven som ville legge ned NKP til fordel for et ideologisk og politisk uklart SV. Han har skrevet en rekke artikler om NKPs og Frihetens situasjon under og etter krigen og var medforfatter i Hvitboka og Død over de tyske okkupantene som behandler partiets motstandskamp og de kommunistiske illegale avisene under krigen. Han han et stort privatarkiv i Riksarkivet med private papirer og dokumenter som bl.a. historiker Borgersrud er interessert i. Vi finner her bl.a. Lundkommisjonen, som fordømte den ulovlige overvåkingen av kommunistene, Arnes søknad om erstatning. Friheten fikk mulighet til å få en prat med ham i forbindelse med omtalen av Frihetens 70-års jubileum. Vi møter en oppegående, slank og godt utseende kamerat som tar i mot oss på Stovner. Huset domineres av bøker, tidsskrifter og aviser i alle rom. Like sjarmerende og systematisk uryddig som vi forventer hos en aktiv sjel som bor alene og rydder deretter. Han kone Liv og kamerat gjennom et langt liv er på sykehjemmet i nærheten. Arne besøker henne daglig. Som snart 90-åring er han fortsatt levende opptatt av det som skjer både i Norge og i verden ellers. Jeg ser i farten bunker med Aftenposten og Friheten, De ubøyelige av Boris Gorbatov, de kommunistiske klassikerne, Høyt mot nord! av Väinö Linna, gamle pamfletter og valgplakater. Huset bærer preg av at aktivt intellektuelt liv og en kjærlighet til kunnskap og viten. Han snakker med en rolig, sonor og tydelig stemme. - Jeg vil først si noe om bakgrunnen min, sier Arne. Jeg ble født på Åssiden ved Drammen i Jeg hadde 10 søsken som tok vare på hverandre. Da krigen kom var jeg snekkerlærling. Jeg fikk jobb hos en byggmester som bygde brakker for tyskerne på Strømsgodset. Jeg fikk seinere valget om å være med på tyskerarbeid som var godt lønnet eller jobbe på Reinholdts Elektriske Verksted. Det produserte høyspentapparater. Jeg valgte Reinholdt da jeg ikke lenger ville arbeide for noe som kom okkupasjonsmaktene til gode, selv om lønna var dårligere. A: - Ja, det er en interessant historie. På Reinholdt ble det snakket mye om hva som skjedde hjemme og ute. Jeg ble interessert i politikk. Kommunisten Odd Kaggestad fikk meg inn i partiet. Dessuten var jeg tidlig i opposisjon til tyskerne. Jeg ville yte motstand. Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene og politiske gruppene var passive og satt og ventet på engelskmennene. Så kom jeg inn i aktivt arbeid. Først måtte jeg lære pistolbruk og deretter skulle jeg lære opp andre. I tillegg distribuerte jeg illegale aviser også Friheten fra Så fikk jeg oppgaven å finne pålitelige folk som kunne delta i aksjoner. I løpet av det illegale arbeidet kom jeg også i kontakt med etterretningsorganisasjonen XU. Jeg fikk deltakerdiplom for dette arbeidet etter krigen. Det var Rolf Rune Pedersen som var kontorist hos Reinholdt som fikk meg inn i dette. Jeg samarbeidet mye med Ivar Wendelborg, som ble kontreadmiral etter krigen og Trond Johansen som ble leder i den militære etterretningstjenesten etter krigen. Jeg hadde et godt forhold til dem under den kalde krigen selv om jeg ble overvåket. I februar ble jeg nesten tatt av tyskerne rett ved Drammen Teater. En motstandsmann ble stopper da jeg kom forbi. Jeg fikk kastet fra meg revolveren i snøen da det ble et spetakkel mellom den arresterte og tyskerne. De fant ingenting på meg mens jeg nesten sto på våpenet. Ellers var jeg i Sverige som etterretningsmann. A:- Den kalde krigen var fæl for mangel, men jeg kan si den gjorde meg hardere. Jeg jobbet som materialforvalter på et lager men arbeidsgiveren visste ikke at jeg var med i NKP. Da jeg ble satt opp som ordførerkandidat i Drammen for NKP ble han rasende; men jeg sa opp selv. Jeg kunne jo ikke undra meg forpliktelsene som kommunist. Nydannelsen av den demokratisk valgte regjeringen i Tsjekkoslovakia, mellom kommunistene og sosialdemokratene i 1948, ble kalt et kommunistisk kupp av Churchill og skapte en hets uten like mot kommunistene. Kampen var sterk mellom kommunistene og arbeiderpartifolk både i fagbevegelsen og i partipolitikken. Husk kommunistene var populære og sterke etter krigen. Friheten var den nest største avisen i Norge. Det simple var at folk som hadde sittet sammen i konsentrasjonsleirene ble fiender. Flere Ap.-folk som kommunistene hadde reddet i leirene ble de største kommunishaterne og kalte oss femtekolonnister og moskvalakeier. I 1948 slo Gerhardsen til med sin tragiske Kråkerøytale som stemplet oss som en fare for rikets sikkerhet og som spioner. Gerhardsen var en forferdelig fyr og ødela arbeiderbevegelsen. Han var ingen landsfader overhodet. Norske kommunister dro arbeiderpartifolk ut av likhaugene i konsentrasjonsleirene og dett ble takken. Haakon Lie var en virkelig agent for en fremmed makt. Aldri NKPere. Jeg ble overvåket i alle år. Ørnulf Tofte forfulgte meg i 20 år. Jeg som så mange andre hadde slåss for Norges selvstendighet. Tofte visste at jeg visste om ham. Tofte var en kald krigs spionjeger og ødela livet til mange bl.a. Asbjørn Sunde og Arne Treholt.

5 Frihetens julebilag Jeg hadde stor respekt for Sunde. Han sto for mange fine ting og var en ekte patriot. Hans innsats var formidabel og oversteg langt over Max Manus og Sønsteby. Selv kjente jeg Sønsteby godt; han innrømmet at ingen hadde vært så aktive under krigen som kommunistene. Det var en skam at han ikke unte mange av de som var aktive bl.a. i Oswald-gruppa og Pellegruppa krigsfortjenestemedaljen. A:- En spennende og utviklende jobb. Jeg satt jo også sentralt i partiets ledelse. På 60.talletvar det jo kampen mot EEC og Viet-Nam krigen som sto i sentrum. Friheten skrev mye om dette og hadde mange gode skribenter. Ikke minst Jens Bjørneboe som også skrev harde artikler mot fengselssystemet og ungdomsfengslene i den tiden. Det var jo også kampen for fred og mot NATO. Særlig var vi opptatt av blokaden mot Cuba. Jeg deltok på 1960-tallet på ungdomsfestivalen og møtte bl.a. Raul Castro. Arbeidet med Friheten tok all min tid. Ikke minst var det alltid problemer med økonomien. Jeg hadde et godt samarbeid med de som jobbet der, men forholdet til daværende journalist Kåre Andrè Nilsen var vanskelig. Han virket sjalu og var mistenksom mot meg. Kanskje fordi alle som besøkte redaksjonen ville snakke med meg. Han var ikke tillitsvekkende og sviktet partiet på 1990-tallet etter å ha vært leder. Han forsvant jo over til Sp. Av alle partier. Dritne gamle by! Hvor henter du skjønnheten din fra? Knuste lykter under kvelende høyhus Slitne ansikter og støy Hva er det i dette som får meg til å fortsette likevel? Til å ville synge deg enda en liten sang om morgen og soloppgang Dritne gamle gate! Du har alltid vært den eneste jeg hadde Du er min verdens mor og far Hjemmet folket ga meg A:- Reidar var en flink redaktør, men ikke så godt skolert som var nødvendig. Det så vi under samlingsprosessen i SV. Vi hadde helt motsatt syn på SV. Reidar trodde vi kunne endre SV innenfra og få det til å bli et sosialistisk/kommunistisk parti. Men dette hadde vi forsøkt i årevis med Ap. Til ingen nytte. Det var jo kommunistene som tapte eller sikret seg posisjoner og godt lønnede jobber i fagbevegelsen og ble godt tilpasset sosialdemokratiet. De svek partiet. Reidar var en opportunist og karrierejeger. Da han kom inn på tinget for NKP var NKP glemt og SV framtiden. Vi har jo sett hvordan det gikk. SV er blitt et krigsparti under NATO. Jeg tror Reidar skjønte det etter hvert og meldte seg ut av SV. Jeg er glad vi har skværet opp for lengst. I motsetning til andre har han ikke gått ut og svertet partiet. A:- Martin rotet fælt. Han b le fort personlig og lett fornærmet. Det var jo oppsiktsvekkende at han, av alle, mente han var lurt av Moskva som han skrev i boka si. Han satt i Moskva under hele krigen og møtte, den gang da og seinere, mange av de sovjetiske lederne. Ingen hadde så mange muligheter til å ta opp politisk spørsmål og til å få informasjoner som han. Han var ikke troverdig. Hans I. var like rotete og uklar som partileder. Han burde ha lært av eksklusjonen i 1948 og oppgjøret i1967. Han var den siste lederen før Sovjetunionen kollapset. Han var en dyktig teoretiker og produktiv marxist men fulgte ikke sin egen praksis. Han har alltid tilhørt en høyrefallangs med sterke sosialdemokratiske meninger. Han ville i sin tid legge NATO-kampen død, trekke valglister til fordel for Ap og samarbeide med Ap for en hver pris. Jeg tar avstand fra hans motarbeidelse av partiet nå i den såkalte nye sosialistiske bevegelsen (Bfs). Han har vel alltid stått for en form for eurokommunisme som i alle fall er død. Jeg er glad for at vi berget NKP og at partiet, særlig at ungdomsbevegelsen, er i vekst. Det er flott at dere har en god kontakt med den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Det er framgang nesten over alt til tross for motkreftene. Se på kommunistenes framgang i Russland. A:- Ja, jeg har hatt stor tillit blant folk, Jeg var i mange år leder for Ungdommens Boligbyggerlag og i Krigsveteranforeningen. Selv om jeg har vært åpen og ærlig kommunist har jeg aldri personlig blitt hetset eller trakassert. Folk har valgt med til verv for den jeg har vært. En får ikke tillit og respekt ved å seile under falske flagg. Men som sagt den kalde krigen gjorde meg bevisst og hardere. Jeg pleier å si: A:- Den er blitt kjempebra. Jeg synes dere er flinke. Friheten har virkelig nyhetene bak nyhetene. Dere må jobbe videre med avisen. Den må bli en ukeavis. Ikke gi dere. Dere har en utrolig arv og tradisjon å ta vare på. Gratulerer med sytti år! INTERVJU VED HARALD Ø. REPPESGAARD

6 6 Frihetens julebilag 2011 FRA EN TIDLIGERE SJØMANN OG MASKINISTS ERINDRINGER NR. 29, KNUT EIDE Sjøfolks julefeiring kunne arte seg på så mange vis. Ute på det åpne havet, langt fra familie, slekt og venner var det nok vanskelig å komme i den rette hjemlige julestemningen for mange. Spesielt hvis skuta befant seg i varme tropiske farvann og det var lite i omgivelsene som minnet om noen norsk hvit jul med dalende snøfiller, kanefart og klingende dombjeller. Da ble nok selve julekvelden lett bare en helt vanlig dato på kalenderen for mange av mannskapet. Jeg har tidligere berettet om en usedvanlig dobbel julaften om bord på M/S Bulk Venture, da vi etter å ha feiret julekvelden om bord krysset den internasjonale datolinja natt til den 25. desember i 1966 og fikk datoen 24. desember pånytt opp på kalenderen. Og skutas økonomiske og ærekjære stuert nesten fikk full blodstyrtning av ekstrautgiftene med en ny julefeiring! Men slike meget tilfeldige sammentreff skjer jo uhyre sjelden, og en normal julefeiring en gang i året var jo regelen også til sjøs. Enskjønt normal og normal, det er jo et begrep som også kan diskuteres når det gjelder slike julefeiringer til sjøs! Engang opplevde jeg på selveste julaften å bade i den varme sjøen utenfor Tasmania med over 30 grader i vannet og 40 grader i lufta, for deretter å gå om bord for å spise juleribba. Det blir ikke mye julestemning under slike forhold! Men både byssepersonalet og det norske mannskapet på båtene var oppfinnsomme og prøvde så godt det lot seg gjøre å avholde en julefeiring tilnærmet den som vi var vant med fra hjemlandet. Og gnista/gnistens (skipstelegrafisten) utdelingen av juletelegrammer og de tilsendte julepakkene fra slekt og venner, pluss også ofte fra de mange norske sjømanns- og veldedighetsforeninger var jo selvfølgelig et meget populært og kjærkomment innslag på selve julekvelden. Da var det nok verre for en del av de utenlandske besetningsmedlemmene. De spesielle norske juletradisjonene var jo totalt ukjent for mange av disse. Til og med datoen og årstiden for denne feiringen var jo meget fremmed og temmelig uriktig for enkelte av dem. Men var de påmønstret en norskregistrert båt så måtte de nok finne seg i å feire jula etter de norske tradisjoner uansett. Men de kristne og mye omtalte kjære norske juletradisjoner kan jo også være så mangt! På juleølflaskene til det tradisjonsrike norske bryggeriet Hansa Borg sto det den gang fortsatt på etiketten følgende viktige historiske opplysning til brukeren: << Julefeiringen er en skikk fra Tor og Odins dager. Da Olav den hellige kristnet landet gikk folk med på å skifte tro, men Drekka Jol ville de ikke gi slipp på samme hvor mange armer og ben Olav Digre kappet av.>> Og pavekirken og de kristne klarte jo etter hvert også å kapre denne egentlig nordiske og hedenske lysfesten, (vintersolverv) og gjøre den om til sin egen religiøse og hellige høytid, selv om verken dato eller årstid stemmer med beretningene i de kristnes egen bibel eller i de mange lærdes gamle gulnede og hellige testamenter! På en båt hvor vi hadde noen libanesiske drusere blant mannskapet opplevde jeg faktisk også at skuta fikk både refs og bot på grunn av disse guttas praksis ved en egen religiøs julefeiring av profeten Isa, (Jesus) samt deres samtidig noe livlige og festlige avskjed med det forløpne året ifølge deres kalender. Ved et anløp av byen Cardiff i England presterte disse karene å sende opp noen store italiensk innkjøpte fyrverkeriraketter fra soldekket mens vi lå for anker på reden en fin og varm sommerkveld. Det inngikk mye slikt smellfyrverkeri i deres tradisjonelle fest og feiring av en slik religiøs høytid på denne årstiden fortalte de oss senere. Men både vår kaptein og myndighetene på land satte naturligvis svært liten pris på slike overraskende nødraketter fra vår båt. Selv om vår dyktige radiotelegrafist var rask til å varsle fra til havnemyndighetene om at det ikke var noen fare på ferde, så vanket det både kjeft og bot både på kapteinen og rederiet. Og disse bøtene måtte de skyldige libaneserne senere pent finne seg i å bli trukket for på sitt hyreregnskap. Det er ikke bare å ture frem med fremmede religiøse skikker og ukjente julefeiringer på en norsk båt må vite! Men storparten av utlendingene om bord på de båtene som jeg har frekventert har tross alt vært spanjoler og disse karene lot til å sette pris på de norske juletradisjonene med julegaver til alle, byssas oppdekking med den gode julematen, samt ikke å forglemme, stuertens ditto gode men sterkt rasjonerte drikke. (Men bare såfremt de slapp å spise den norske lutefisken som julemiddag vel og merke!) Og der hvor det var muligheter for å ta inn på radioen de norske sjømannsendingene til utlandet, var det selvfølgelig programmet med plateønsker fra familien der hjemme som var det mest populære og kjærkomne innslaget. Gjengangeren her var jo Bing Crosbys store slager White Christmas som stadig vekk ble ønsket av slekt og venner selv om mottakeren ironisk nok kanskje akkurat da befant seg under den brennende tropesolen og det var meget lite som minnet om noen hvit jul i hans omgivelser. Men man får jo tro at tanken bak slike plateønsker var god tross alt! Og når det gjaldt radiosendinger til vanlig, så var det nok den meget kraftige arabiske senderen Radio Ras

7 Frihetens julebilag Tanura som lå ved Persiabukta som var den mest populære blant oss sjøfolk på den tiden. Denne radiostasjonen sendte utelukkende bare popmusikk og de aller siste slagerne fra Radio Luxembourg døgnet rundt. Sendingene fra denne stasjonen var den gang så kraftig at de dekket hele golfen, samt Det Indiske hav pluss Rødehavet, og den rakk til og med langt ut i store deler av Stillehavet. Om bord på den norske blokadebryteren M/T Polyclipper, (j.m.f. i tidligere nr. av Friheten min første historie om Cubafarten i 1963) var det som fortalt mange av mannskapet som var av spansk herkomst. Flere av disse var etter hvert blitt meget fortrolig med de norske juletradisjoner etter å ha seilt på en del norske skip også tidligere. Disse gutta var blant de mest ivrige om bord til å pynte til jul. Spesielt hvis vi hadde vært så heldige å få tilsendt et lite juletre fra rederiet, så var det nesten slagsmål blant disse om å få pynte dette treet. I eventuell mangel på nok pynt var disse karene meget oppfinnsomme. Øl og bruskorker, bilder av koner og barn, medaljer, ringer, blanke knapper og alskens småting ble funnet fram fra skuffer og skap og brukt som julepynt. Sirlig figurbrettede servietter eller tilklippete små flygende serafer (engler) av papir i mange farger var også et spansk spesiale og meget populært å dekorere både messa og treet med. Det var tilsynelatende bare manglende fantasi som satte en stopper for deres kreative oppfinnsomhet. Men av og til manglet jo båtene dette viktige juletreet og da måtte vi improvisere så godt det lot seg gjøre. For et juletre måtte gutta ha om bord, uansett fasong og type! På en båt pyntet vi faktisk, i mangel på et normalt juletre, en ganske stor trearmet kaktus som noen i siste liten hadde skaffet til veie på en snarlig landlov. Og resultatet ble overraskende nok ganske brukbart, utgangspunktet tatt i betraktning! Selv sammenbuntede palmeblader avstivet med streng og et avsaget kosteskaft i midten som stamme måtte gjøre nytten som et norsk juletre på en båt da vi en jul hadde et kort landligge på Java en gang. Og hadde man en dyktig og oppfinnsom reparatør eller tømmermann om bord så var det utrolig hva disse kunne snekre sammen av diverse materialer til en erstatning og nødkopi av et ekte juletre. Den opprinnelig tyske skikken med å dra inn et tre fra skogen og henge lys og pynt på, er jo med tiden utrolig nok blitt populær over store deler av verden, til tross for at den ikke har noe som helst med noen slags religioner å gjøre. Denne ukristelige skikken og dansen rundt dette pyntede og lysende juletreet er vel heller mer beslektet med vårt urfolks ville blot og lysfester og dansen rundt bålet midt på den mørke nordiske vinteren sannsynligvis! Og noe overraskende julenissebesøk var det heller ikke noen tradisjon for om bord på de norske handelskipene. Den norske julenissen som jo egentlig er en salig blanding av den tyrkiske katolske helgen St. Nikolas og den norske fjøsnissen eller tuftekallen, glimret alltid med sitt fravær. Skipets telegrafist og/eller tillitsmann som var de som oftest sto for pakkeutdelingen, fikk gjøre nytten som den snille og gavmilde skipsnisse. Men spesielt en viktig ting måtte alle norske førstereisgutter passe seg for. Man måtte aldri tenne seg en sigarett eller sigar med flammen fra et levende lys om bord. Da bevirket man en sjømanns død påpekte de eldste av mannskapet! Overtro av denne typen var meget utbredt blant de gamleste av datidens uteseilere. Mange slike skremmende historier var nok gamle overleveringer helt fra seilskutetiden som hadde gått i arv i flere generasjoner av sjøfolk. Nåtidens fåtallige norske sjøfarere har vel knapt hørt om slike overtroiske tabupåstander, samt de ofte mange ganger medfølgende sanne og tragiske historiene antar jeg. Dessuten er det vel snart ikke en nordmann som røker heller, verken på sjø eller land etter Hr. Høybråtens effektive misjonering og totalforbud overalt! Så dette problemet eksisterer vel ikke lengre noe sted. Men at noen i smug unner seg en god sigar etter middagen eller til julekonjakken, tror jeg nok kan foregå selv under dagens forbudstid og meget travle og hektiske julefeiring. Tradisjoner er jo ofte meget vanskelige å få endret på. De faste juletradisjonene til sjøs var, og er, fortsatt et meget godt eksempel på det. Også i dag sendes det jo juletrær og julepakker til de få norske skip og sjøfolk som fortsatt seiler på verdenshavene. Vi får bare håpe og tro at de setter like stor pris på disse gavene som vi gjorde i vår tid til sjøs!

8 8 Frihetens julebilag 2011 Faksimilen er fra nr Faksimilen er fra nr , første trykte avis Faksimilen er fra nr , første avis med dagens emblem Faksimilen er fra nr , like før krigsslutt Friheten kom med sitt første eksemplar i oktober Avisa utgis fortsatt. Avisa er hovedorgan for NKP. Fra oktober 1941 til mai i 1945 kom Friheten med totalt 113(+) eksemplarer. Avisa ble fra 1945 til 1967 utgitt som dagsavis, hvor det fulgte noen år som ukeavis, for så at frekvensen ble økt til to aviser ukentlig til 1990-tallet. På 1990-tallet ble avisa utgitt i noen år som månedsavis, hvor på slutten på 90-tallet for å øke til ukentlig utgivelse. Fra høsten 2009 har avisa kommet annenhver uke, og har samtidig blitt lengre. Fra høsten 2010 kommer avisa også i farger, for første gang. Friheten beholdt det gamle tittelhodet sitt lenge, hvem var det som laget det? Det ble laget på en litt uortodoks måte. Det opprinnelige tittelhodet var skåret i linoleum, og en dag vi sto og trykket røyk hele platen. Vi løp bort til han som hadde laget det, en setter i en av Drammensavisene, og forklarte han den prekære situasjonen. Så stakk han et blystykke i lomma, låste seg inne på do og skar bokstavene i blyet med lommekniven sin. Det hele skjedde på 5 minutter, vi fikk blystykket og løp tilbake til trykkingen. Det samme tittelhodet brukes igjen i dag. (Vår anmerkning) ca. 113 eksemplar ca eksemplar ca eksemplar ca. 740 eksemplar ca.: 9739 eksemplar (70-årsjubileum): 9759 eksemplar ved jubileumet i september. Fra 1941 til høsten 1942 ble avisa stensilert. Totalt sett ble 24 eksemplarer stensilert. Fra høsten 1942 ble avisa trykt hos Kai Møller, og ble trykt på hans boktrykkeri i Drammen fram til krigens slutt. Thorstein Bakke satte Friheten fra nr. 25 til nummer X(?). Fra 1995 ble Friheten trykt hos Norsk Avistrykk AS. Thorstein Bakke 1942(nr. 25) -? Jan Herdal? (nr. 25) Geir Nybø 2009(nr ) Petter Konrad Sandvik 2009(nr. 35) -> Christian Gottlieb Hilt Erling Heistad 1942 Ola Hofmo 1942 Kåre Selnes Jul Kvale Adelstein Haugen og Otto Sommerstad Kjell Kviberg 1945 Jørgen Herman Vogt Reidar T. Larsen Jørgen Herman Vogt Reidar T. Larsen og Arne Jørgensen Arne Jørgensen Veikko Keteli Bjørn Kjønli 1992 Hans Petter Hansen 1992 Bjørn Kjønli 1992 Harald Syvertsen Hans Petter Hansen Harald Reppesgaard 2010-> Hans Berger Willy Similä Øyvind Haraldsvik Petter Konrad Sandvik > Det første nummeret av Friheten kom ut høsten 1941, trolig i september.[1] Avisen var da en etterfølger av de illegale avisene Kjennsgjerninger og Folkets Røst.[2][3] Som de fleste illegale avisene var det en enkel, stensilert avis. Våren 1942 klarte imidlertid kommunistene å lage en trykt utgave. Trykkingen ble utført i Drammen, ved Kai Møllers boktrykkeri. I Drammen ble virksomheten organisert av Finn Pettersen og av kommunistenes Buskerud-leder, Arne Gustavsen. Friheten ble utgitt som dagsavis fra mai 1945, og erstattet Arbeideren som partiets hovedorgan. Avisa nøt godt av NKPs popularitet like etter krigen og i forkant av Stortingsvalget 1945 steg opplaget til rundt , bare begrenset av papirrasjoneringen. På dette tidspunkt var avisa Nordens største arbeideravis, og landets nest største etter Aftenposten. Nedgangen kom imidlertid raskt. Friheten måtte i 1946 legge om fra morgenavis til ettermiddagsavis da Arbeiderbladet, der Friheten ble trykt, selv skulle bli morgenavis. Friheten kunne dermed ikke nå landet rundt samme dag og mange ville ikke ha «gamle» nyheter. Ettersom oppslutningen om NKP falt, falt også interessen for Friheten. I 1946 var opplaget , i og i I 1954 ble Ny Tid etablert som en ukentlig landsutgave av dagsavisa Friheten. I april 1967 gikk avisa over fra å være dagsavis til å bli ukeavis, og samtidig ble landsutgaven lagt ned. I 1977 økte Friheten til to ukentlige utgaver, men måtte høsten 1989 igjen redusere til ukeavis. Høsten 1991 klarte NKP ikke lenger å gi ut Friheten som ukeavis og pressestøtten trukket tilbake. Friheten gikk konkurs. Friheten fikk tilbake pressestøtten i 1996, mistet den på ny i 2008 og fikk den igjen i 2010.

9 Frihetens julebilag Den klingende, gyngende og syngende dialekten var umiskjennelig. Hans blide og åpne vesen er som n o r d l e n d i n g e n s alminnelige portal mot verden. Spør og du skal få svar. HPH:- Det var en stor jobb å få til nyhetene bak nyhetene. En ukeavis trengte mye og aktuelt stoff for å ha en interesse. Det var en trist sak da Friheten måtte gå fra å være en ukeavis til en 14-dagers avis. Vi mistet nok en del lesere. Jeg husker at mange så fram til å få avisa før helga for å kose seg med den på hytta. Men redaktørjobben var lærerik og spennende. Jeg traff mange fargerike folk. Zafer var leder av partiet i den tid og vi samarbeidet godt. Han blandet seg aldri inn i avisens innhold eller meninger. En partiavis er ikke nødvendigvis et mikrofonstativ for partiet. Mangfold var et must skulle vi få avisa interessant til folk. HPH:- Lyngenfolket var delt i to. Kommunister og de som var vekket. Ut i fra min barndom og oppvekst var det naturlig å få interesse og sympati med kommunistpartiet. Husk at alle uansett livssyns hjalp motstandsfolk over til Sverige og deltok i kampen mot nazismen. Jeg ble medlem i NKP da jeg kom til Oslo som lærer. Før det traff jeg NKPere i Tromsø, i Bodø og i Elverum hvor jeg jobbet. HPH:- Ja det var en god tid. NKP var på mange måter i vinden selv om AKP og høyrekreftene var sterke. Men vi fikk bl.a. professor Morozow fra psykiatrisk institutt i Moskva til Norge som holdt foredrag i Oslo og i Trondheim. Han knuste påstandene fra Steinfeldt og løpeguttene i Amnesty i debatten om politikk og psykiatri. Ikke minst var du aktiv i debatten da du var overlege på Reitgjerdet og i Juklerødsaken. Makan til politisk misbruk av psykiatrien i Norge har vi ikke hatt før. Hans Petter Hansen ble Frihetens ikon fra Hans Petters medlemskap består av hele 50 års trofasthet og iherdighet i NKPs tjeneste. Hans Petters blanding av tromsk/kvensk og oslosk dialekt har vært et fascinerende innslag i den norske avisverden. Dette sammen med et kommunistisk livssyn har nok vært i mobbefokus i de harde åra i et bornert og fisefint Oslo. Vi glemmer ikke boligannonsene i Aftenposten som ville ha leietakere men ikke nordlending i huset. Hans Petters hjembygd Lyngen i Troms var delt i to leir. Det ortodokse kristne læstadius- folket og og kommunistene. I sin oppvekst var sympatien til kommunistene etter krigen i Nord-Norge sterk og ingen gikk upåvirket av den inn i framtiden. Kommunistenes innsats i kampen mot tyskerten var herostratisk i vår nordlige landsdel som fra første stund manet til kamp mot naziveldet. Under et hektisk møte i sentralkomiteen fik Friheten er prat med gammelredaktøren den 18. desember. HPH:- Ingen. Jeg er lærer i matematikk, men da partiet trengte en ny redaktør etter Arne Jørgensen og ville ha meg var jeg klar i Det var en selvfølge at man tok den jobben som partiet påla en. I 1999 var Friheten en ukeavis til tross for avisens konkurs og kollaps noen år før. Jeg så det som en kjempeoppgave å gjenreise og å få Friheten ut til folket og å øke opplaget. Alt var som da basert på frivillighet og innsats fra medlemmene våres. HPH:- Friheten har en stor misjon p.gr. a. De standpunktene vi har. Det er ingen andre som bringer fram kommunistenes livssyns og visjoner. Kapitalismen i Europa blir forkledd som bank- og finanstekniske feilslag i den borgerlige pressa, men vi vet at dette er en naturlig side en syklus i kapitalismens nåværende stadium, imperialismen. Vi må også slå sprekker i taushetens mur i informasjonens i Norge. Steinfeldt hylte på sitt verste bergenske umål om valget nylig i Russland. Opposisjonen var bare det nye sosialdemokratiske partiet som tapte valget og som gikk umiddelbart i spann med Putin. Ikke ett ord om Det Føderative Kommunistiske Partiet til Sjuganov som var valgets vinner med 20 % av stemmene og som er den eneste opposisjonen. Her gjør Friheten er uvurderlig jobb for å få fram fakta. Jeg er glad for utviklingen i avisa. Særlig for den dyktige ungdommen på Leka som brekker om avisa og som redigerer nettavisa. Den teknologiske utviklingen er så kjapp at vi må ha unge, dynamiske medarbeidere i avisa. Jeg gratulerer deg og Friheten med jubileum. Så lenge jeg kan skal jeg jobbe for avisa. Lyngenkommunistenes innflytelse på meg og min oppvekst kan ikke tilsi noe annet.

10 10 Frihetens julebilag 2011 TIL SVERIGE FOR Å GJØRE SEG FET De følgende tre historier ble lest opp på Litteraturhuset i Oslo fredag 6. mai i år. SVA har fått tillatelse til å trykke dem. Edmund Eides telefon er E-postadresse: Edmund Eide (edmund.eide@gmail.com). Den 20. oktober 1945, akkurat ett år etter at Øst-Finnmark ble befridd av Den røde arme, skulle det gå en båt med 400 krigsbarn fra Kirkenes til Narvik, og så med tog til Sverige. Barna skulle dit for å legge på seg. Sverige hadde allerede tatt imot hele finske krigsbarn. Blant dem var også noen av mine søskenbarn fra Salmijärvi i Finland. Vi hadde fått beskjed om at foreldre som ønsket å sende sine barn til Sverige, kunne melde seg på, så skulle de bli hentet med lastebil til Kirkenes. De fleste barn var nok enda både redde og utrygge etter krigens hendelser, og ville nok helst være hjemme hos foreldrene, selv om det var meget vanskelig forhold og mangel på alt i alle hjem. Hjemme hos oss var vi seks søsken. Jeg var snart 13 år og ville reise. Jeg mente at det måtte være bedre enn å bo hjemme sammen med fem jenter i en liten hytte. Min mor, som var en flink sydame, sydde en jakke til meg av en russisk militærfrakk. Hun lappa også en makkounderbukse, for hun mente at jeg måtte ha ekstra undertøy med. Skinnlue og beksømstøvler hadde jeg. En nabokone kom med et par selbustrømper og en tom melsekk fra 30-tallet som var av stoff. Den ble det sydd en liten ryggsekk av. Lastebilen skulle være ved veikrysset ved Brattli kl. 16, og jeg rusla avgårde og var glad for at jeg hadde en mor som hadde symaskin, og som kunne sy. Av alle barn som bodde i den lille bygda, var det bare jeg og fire søsken fra en opprinnelig finsk familie som hadde meldt oss på. Pappaen deres, som het Væinø Henninen, var med til bilen for å se dem vel avgårde. Da bilen kom, var det med ei helsesøster som alle visste hvem var. Hun krysset av i ei bok for alle Henninen-ungene, men jeg fikk ikke være med. Jeg snudde meg og begynte å gå, for jeg ønsket ikke at de andre barna skulle se min reaksjon. Væinø ropte på meg at jeg skulle vente, for han og sjåføren protesterte overfor den såkalte helsesøstera. Men hun sa at jeg var en kommunistunge som kunne reise østover. Hun hadde tidligere hatt en diskusjon med min far som var både erklært og organisert kommunist. Væinø ville følge meg hjem, men jeg ville helst være alene. På hjemveien tenkte jeg på noe jeg hadde lest i Friheten eller var det Avantgarden at da krigen var slutt hadde Churchill sagt: Nå har vi slått nazismen, nå har vi kommunismen igjen. Den kalde krigen startet i Pasvikdalen i oktober Da jeg kom hjem, gråt jeg. Det gjorde min mor også. Siden har jeg vært både erklært og organisert kommunist. AV EDMUND EIDE

11 Frihetens julebilag EN BEGRAVELSE I SALMIJÄRVI I 1944 Salmijärvi ligger i dag på russisk side av Pasvikelva, men tilhørte Finland fram til slutten av oktober Før 1. verdenskrig hadde dette området lenge vært under russisk herredømme, men det bodde mange finner der. Min mor var født der, og hun gikk på russisk folkeskole hvor hun lærte både språket og russiske folkedanser. Vi hadde mye familie der, og nærmeste nabo til min morfar var ei som vi kalte Russeenka Hun mistet mannen sin i Broderkrigen som finnene kalte krigen mellom rødegardistene og hvitegardistene etter 1. verdenskrig. Hun satt igjen med fem sønner og en datter. En av sønnene hennes falt i Vinterkrigen i Vinterkrigen tok slutt i mars 1940, men allerede 22. juni 1941 gikk Tyskland sammen med Finland til krig mot Sovjet, og i den krigen mistet hun tre sønner til. Hun satt igjen med en sønn som hette Boris Ministinoff. Han fylte 17 år i En gang vinteren 1944 kom Boris på ski over elva for å besøke oss. Det var kommet en del nysnø, og jeg var på tur ut i skogen for å se til rypesnarene. Boris ville være med, for han drev også med snarefangst. Selv om han var ca. fem år eldre enn meg, så følte jeg at vi var kompiser. Det var tre ryper i snarene. Vi måtte løfte opp alle risgjerdene og sette opp snarene på nytt på grunn av all snøen. Han syntes det var interessant at jeg brukte u-bekke skomakertråd til snarene, selv brukte han alltid messing eller koppertråd. Jeg hadde også brukt messingtråd tidligere, men vi ble enige om at skomakertråd fungerte best. Jeg hadde et par gamle furuski som tuppene hadde flatet ut på. Det mente han at det gikk an å gjøre noe med. Han lagde en mal av en krokete bjørk og satte skituppene i kokende vann. Slik fikk vi bøy på tuppene. Etterpå tente vi bål og brente inn tjære, og så skulle de stå i spenn over natta. Resultatet ble meget bra, og jeg ble glad. Våren 1944 ble Boris innkalt i militæret, for han hadde fylt 17 år. (De finske soldatene ble stadig yngre). Etter en kort rekruttskole ble han sendt til fronten. Tre uker senere kom han tilbake i en likpose. Mine foreldre måtte i begravelsen, og jeg ville være med. Det var ikke vanlig at barn fikk være med i slike sammenhenger, men jeg hadde mange gode argumenter og fikk trua meg med. Vi rodde med båt over til Salmijärvi. Da vi kom fram, var det mange mennesker der. Det var gamle gubber og mange kvinner, pluss to finske soldater i uniform. Kanskje hadde de fått permisjon? Tre gamle gubber kom med kista på en tralle som var lagd av to sykkelhjul. Russeenka og hennes datter sto ved grava som to støtter. Dattera var blek, tynn og tyntkledd, og det kom ikke en eneste tåre fra henne under seremonien. Hun hadde kanskje ikke flere tårer igjen. Hun hadde mistet sin far og alle sine fem brødre, og vi visste at hun var veldig glad i lillebroren sin. Mora ville gjerne se liket av sin sønn, men presten sa at han var så skamfert at det fikk hun ikke lov til. Mora var fortvilet, for en nabo av henne som het Alexander Gombola hadde mistet tre sønner. Men en av disse viste seg ikke å være han sønn da de åpnet kista. Kista ble derfor sendt tilbake igjen, og hans sønn ble meldt savnet. (Jeg husker godt han Gombola, for han var født den ) Mora hadde fått beskjed om at sønnen var ved Litzafronten, mens likposen kom fra Salla som ligger 400 km lenger syd i Finland. Mora la seg over kista, og kroppen vridde seg av fortvilelse. Det kom noen lyder som jeg ikke kan beskrive og heller ikke glemme. Tre uker senere ble det tvangsevakuering, og all bebyggelse på finsk side av Pasvikelva ble brent. Jeg har fått bekreftet av et søskenbarn av meg, Virpi Karvonen, som bor i Lahti, at dattera til Russeenka fremdeles lever og bor i en by i Syd-Finland. Da vi rodde hjemover, var det ingen av oss som sa noe. Jeg slapp ut et fiskesnøre med en sluk jeg hadde kjøpt i Salmijärvi tidligere. Den var blank med kopperfarge på undersiden. Vi fikk alltid fisk på den når det var overskyet vær. Og det var det nå. Det nappa i snøret, og vi så at det var en ørret, for den gikk opp til overflata og prøvde å slå seg løs, men jeg hadde stramt snøre, så det gikk ikke. Det var en stor fisk, og jeg ville ta den opp med huk, men min mor sa: Bruk hoven! Vi fikk den opp i båten, og min far sa at den veide minst fire kg, og jeg var stolt. Slipp den ut igjen!, sa mora mi. Jeg så bort på far, men han sa ingenting. Jeg løsna sluken fra ørreten og slapp den ut i Pasvikelva. Da vi kom hjem, var det mange som kom innom for å høre om begravelsen som alle snakket om. Men den store ørreten ble aldri nevnt, verken blant oss eller overfor andre. Det var liksom noe som ingen andre hadde noe med. Jeg har tenkt mye på denne ørreten senere. Vi pleide aldri å kaste fisk som vi hadde fått inn i båten. Enten brukte vi fisken selv, ga den bort, eller kokte den til husdyra. Hvorfor sa min mor at vi skulle slippe den ut? Hvorfor sa ikke min far noe? Og hvorfor protestert ikke jeg som hadde fått den store, fine ørreten? Jeg kommer nok aldri til å få svar på disse spørsmålene, men det hadde nok noe å gjøre med den opplevelsen som vi nettopp hadde vært gjennom. Men den store, fine ørreten fikk i alle fall leve. AV EDMUND EIDE

12 12 Frihetens julebilag 2011 Helligbrøde i Alta! Det var den gang i 1981 da samefolket sloss for sine rettigheter, og adskillige andre kom fra fjern og nær for å forhindre at Altaelva ble lagt i rør. Jeg var en av de som tilfeldighetene brakte til stedet, og det var også tilfeldig at jeg havnet som innbytter i lenkegjengen akkurat i det kritiske øyeblikket. Arrestert, bøtelagt og videresendt til ei fjellstue i Gargia. Jeg var alene fra min by, ukjent og mistenkelig på grunn av spionfaren, så jeg forsto egentlig ikke hva jeg kunne gjøre fra eller til, inntil kjendissjarmøren med stor M dukket opp: "Klasse kampen, gratis Klassekampen til alle - den eneste avisa som taler vår sak!" Hvilken frekkhet, tenkte jeg og pønsket på revansj. Jeg hadde nemlig truffet partikamerater i fakkeltoget dagen før og fått vite at det var møte i Alta NKP samme kveld. Selvfølgelig møtte jeg opp, og fikk med meg så mange aviser de kunne skaffe. Neste dag måtte jeg bare svelge redselen for å utfordre Gargias mest populære person, stilte meg i positur ved kantinedisken og sang ut med den stemmen jeg har om at Klassekampen ikke var den eneste: «Friheten - gratis Friheten til alle.» Da jeg samme kveld havnet ved bordet til den gode Jon, som satt der omsvermet og røykende, våget jeg å be om fyr. Dermed kom det en fyrstikkeske susende tvers over bordet fra den ellers så galante herremann. Vel tenkte jeg, stuntet mitt var ikke så populært fra den kanten. Så skjedde begivenhetene på løpende bånd. Politiet kom og jeg fikk et islagt telt revet over hodet sammen med kokken og kaffekjelen. Ny arrest og nye dager med ensomhet og hjemlengsel, til en mann med navn Hilmar forbarmet seg over meg med en plass på hovedkontoret. Der skulle jeg ta i mot eventuelle bombetrusler på telefonen sammen med en venninne som hadde ankommet fra min hjemby. Det ble ikke mye jobb å gjøre, annet enn å frotse i all den hermetikk og godsaker som lokalbefolkningen foret oss med. Derfor fant vi ut at vi skulle glede vår hyggelige vertinne med å pusse opp et gammelt bord og gikk til innkjøp av maling og sandpapir. I mellomtiden hadde Friheten utført sin bedrift som formidler av nyhetene bak nyhetene, og havnet der aviser til slutt havner, som opptenningpapir i vedkassa og videre som underlag for vårt oppussingarbeid.. Jeg mener å huske at vertinna het Borghild, og hun var ikke udelt begeistret for vårt oppussingsarbeid. Hun kom farende inn med streng mine og fjernet resolutt avisa under bordet. "Hvilken helligbrøde å søle blåmaling på Friheten!" Her skulle det vises respekt, formante hun og hentet Klassekampen og la der isteden. Nå kunne vi bare male i vei. AV BIRGIT SKJÆRET Dette var i begynnelsen av mars måned Jeg var 12 år og bodde i ei hytte opp i Neverskrukkebukt et stykke opp i Pasvikdalen. Vi var seks søsken, fem jenter og jeg som eneste gutt. To av jentene var eldre enn meg, og tre var yngre. Dora, som var yngst, var knapt to år. Den røde arme hadde befridd Øst-Finnmark etter den 20. oktober 1944, og vi følte oss helt trygge for at det ikke skulle bli mer krig i denne delen av Norge og verden. Men vi hadde ingen administrasjon, intet helsevesen, ingen skoler, butikker eller transportmidler. Tyskerne hadde gjennomført den brente jords taktikk, og de hadde tatt med seg alle kjøretøyer og hester. De hadde sprengt båter, bruer og stikkrenner, for så å legge fotminer rundt hærverket. En onkel av meg som het Michael Paulsen, gikk på en slik fotmine og døde momentant. Det var en hoppemine som vi kalte det. Når du tråkket på den, smalt det under foten. Du tok da foten automatisk til deg, og mina spratt opp og eksploderte i høyde med mageregionen. Min onkel etterlot seg kone og en seks år gammel sønn. De var på vei hjem på den første fredsdagen etter at Øst-Finnmark var befridd. Vi hadde oppholdt oss i den nå så berømte tunnelen i Bjørnevatn noen døgn, sammen med vel tre tusen andre som også hadde trosset Hitlers ordre om tvangsevakuering av Finnmark. I tunnelen var det både folk og husdyr. Elleve barn ble født der, og hvor mange som døde, vites ikke. Vi hadde hørt på Toralv Øksnevad (stemmen fra London), statsminister Nygårdsvold og kong Håkon som oppfordret oss til ikke å evakuere, for vi skulle få hjelp straks Finnmark var befridd av Den røde arme. Nå var det gått snart fem måneder, og vi hadde ennå ikke fått noen hjelp. Jeg kunne fortelle mye om dette, men tilbake til skituren. En nabo hadde fått beskjed om at det var kommet noen varer til Bjørnevatn (en liten gruveby utenfor Kirkenes). Min far var håndverker og i full gang med gjenreisninga, så jeg og min mor bestemte oss for å gå på ski over fjellet for å handle. Det var en tur på 15 km, og det var mye løs snø. Vi hadde dårlig skiutstyr, klær og sko, og vi var tynne og utmagret på grunn av dårlig og lite mat over lang tid. Men jeg mener vi var psykisk sterke. Det var godt samhold i familien og blant naboer som hadde overlevd. Vi var gjennom sorg fordi vi hadde mistet både nær familie og kjente. Min mor som var dels finsk, dels svensk og dels russisk, viste ingen ting om sin far og sine søsken som var tvangsevakuert fra den finske sida av Pasvikelva. Etter å ha gått på ski i løs snø i et par timer, kom vi oss på et skispor som førte oss fram til Bjørnevatn. Det som møtte oss, var branntomter og skorsteiner. Det røk fra noen av pipene. Det var noen som hadde lagt tak over grunnmurene, og i kjellerne bodde det familier. Vi så også en lang kø av mennesker med vesker og ryggsekker, og foran køen var det et skur med blikktak. Det var butikken. Vi stilte oss i køen og følte oss både slitne, sultne og tørste. Foran oss sto det ei høygravid jente med skaut på hodet. Det var kommet noen norske soldater fra England som vi kalte londonere. De var dårlig likt og skapte som oftest bare problemer for oss. De påsto at vi som ikke hadde evakuert, var nazister eller kommunister. Nazistene hadde evakuert, men det var nok mange kommunister igjen, for den første ordføreren som ble valgt etter krigen, var kommunisten Godfred Hølvold. Han ble senere også valgt inn på Stortinget for NKP. Nok om det. En av disse soldatene kom gående langs kørekka og stoppet ved den gravide ungjenta. Han røsket av henne skautet og hun var snauklipt. Jasså, du har mistet håret, ropte han. Et par røslige karer hogg tak i han og slengte han nedover gata, og folk kjeppjagde han vekk. Den gravide jenta tok sin rutete skinnveske (som min mor hadde maken til hjemme) og forlot køen. Kanskje var hun den som hadde størst behov for å få noe mat med seg hjem? To damer, som visste hvor hun bodde, lovde å ta kontakt med henne i løpet av dagen. Vi kom etter hvert fram til disken med våre rasjoneringskort, og fikk beskjed om at det var slutt på varene. Det var bare noen bokser med corned beef igjen. Etter en lang diskusjon fikk vi med oss fem bokser. To av boksene måtte vi spise på veien hjem for å klare og gå over fjellet. Det ble mørkt etter hvert, men både månen og nordlyset gjorde at det var lett å følge skiløypa. Noen tettvokste furutrær kastet mørke skygger, og min mor trodde flere ganger at hun så både ulv og jerv, men det var ingen spor å se. Vi kom ned til et vann som het Store fiskevann, og der kom det en mann imot oss med gevær over skuldra. Min mor ble meget skremt og bekymra og mente at jeg skulle gå tilbake til Bjørnevatn så fort jeg kunne. Men mannen ropte til oss, og det viste seg å være min far som skulle se etter oss, og hjelpe til med å bære matsekkene hjem. Han slapp å bære noe. Klokka ble 22 før vi kom hjem. Der satt søsknene mine rundt ovnen på kjøkkenet for å få lys og varme. Annet lys hadde vi ikke. De var glade og forventningsfulle, og de spiste corned beef`en i stillhet. Selv la jeg meg ned og dro dyna godt over hodet og så gråt jeg. Jeg visste ikke hvorfor jeg gråt. Jeg pleide ikke å gråte, for jeg hadde lært at store gutter gråter ikke. Jeg visste ikke da at jeg skulle gråte igjen seks måneder senere, men det var i en helt annen sammenheng, og det er en annen historie. AV EDMUND EIDE (FOTO: FLICKR/TORESPEN73)

13 Frihetens julebilag Far kjøpte fjernsyn til Olympiaden i Grenoble i Då var det ikkje lenge sidan det endeleg gjekk an å sjå fjernsyn på våre trakter. Første fjernsynsskjermen eg såg, var kring Far drog med meg og Mellomsøster til ein nabo som hadde kosta på seg eit slik nymotens vedunder. Eg sa det aldri til Far, men skuffa vart eg. Naboane var trivelige, stemninga god, men i enden av stua stod det ein brun boks som viste fram eit overhendig snøver. Merkeleg nok så kunne vi skimta Fred Flintstone og Barney inne i snøelingane av og til. Om eg ikkje huskar feil, var naboen mykje borte ved boksen og freista regulere på antennene, utan at uveret Familen Flint gjekk og tråkka i minka. År seinare vart det bygd ut nye, store fjernsynssendarar på dei høgste fjella i området. Og brått fekk vi tilgang både til fiskane i akvariet som svømte heilt utan farger att og fram for å korte tida mellom programma, The Monkeys, og Daktari. Det var ikkje program nok til heile kvelden må vite, sjølv om det fants berre ein kanal. Jula 1968 vart ikkje som andre juler. Storesøster hugsar ho som ei blanding av Sølvguttene, Erik Bye og muntre tilrop frå dei eldste i stova etter kvart som programma skifta. Vi søstrene satt som vanleg i stovegolvet med kvar vår pakkedunge, men fokus var borte frå pakkane, spenninga var flytt til skjermen. Kanskje var det Barndommen som var slutt? Julekveldsmaten på garden vår vart utvida då Oldefar kom til gards i Før det var det standard med risengrynsgraut på julekvelden og lutefisk tidlegare på dagen. Etter fisken var det ein rett dei vaksna kalla Melli, som alle vi søstrene styrde unna. Enkelt forklara var den laga av kjøttkrafta og kjøttfeittet etter kokinga av kjøttrull tidlegare på dagen. Oppi dette braut ein heimbaka flatbrød, og toppa det heile med ein god dæsj sirup. Oldefar vart kjent med Oldemor året før han flytte til gards. Det hadde seg slik at han var notbas på eit båtlag som var på sildefiske nord i Øyene. Den sommaren var Oldemor gjetartaus på Øya, melka kyrne på denne forma for seter, laga smør og heldt hus i garden si gjetarbu i lag med guttungen sin, ho hadde slumpa til å få med ein gift mann fire år tidlegare. Livet snudde seg til glede for Oldemor, Oldefar flytta nordover og tok med seg både finsnekkarutstyret sitt og julematskikkar. No vart det svineribbe attåt dei gamle rettane, og det var ikkje fritt for at naboane snakka om dennne Jøbyggen som var så ovlag at han måtte ha ribbe på ein så tungvindt måte. Ribba vart først delt i bitar, så koka i vatn og til sist tørrstekt i panne og servert med tørt brød til. Etter at ein hadde ete kvar sin tallerken med risengrynsgraut. Etter dette kraftige måltidet, som vara altfor lenge for dei som venta mest på pakkane, var skikken at alle rundt bordet takka kvarandre i handa for maten. Det var stor høgtid kring denne augneblinken, vi ungane kjente det som om det var noko tidlaust vi var med på. Så bar det ned i golvet og til å vente på at Far tok fram av pakkane som låg under treet, leste opp navnet på den heldige og ivrige hender tok i mot. Så var det til å pakke ut. Faster var ei roleg sjel som aldri forhasta seg. Vi søstrene syntes ho drog det for langt når ho gjekk for å vaske koppane etter julekveldsmåltidet før ho ga seg til med pakkane sine. Noko vi aldri skjønte noko av, var at når Faster hadde pakka ut ein pakke, pakka ho han pent inn igjen, bortsett frå at ho ikkje knytte bandet rundt han. Faster var ikkje søster til Far slik namnet skulle tyde, ho var søster til Farfar og dotter til Oldemor og Oldefar, ungen dei fekk året etter at dei gifta seg. Faster tok med liv og lyst del i strevet før jul. Lefse- og flatbrødbaking var hennes spesialitet. Og når ho med eitt fann ut at no var det bakardag, vart vi andre vist til stova med matstell og det vi elles hadde tenkt å gjera i kjøkenet. Når Faster baka, då stod verkeleg mjølskyen rundt ho, og eg kan no i ettertid tenka meg at alle flater fekk eit tynt mjøllag. Mjøl som vart til overs etter at lefsa var kjevla ut, rund og fin, vart sopa varsamt tilsides med ein heilt ekte hale av kalv, med fin hårdusk på enden. Halen hadde vore i teneste lenge, og tok smått til å mista enkelthår, elles var han rein, tørr og fin. Kalvehalen fekk Storesøster tidleg til å skjøna at lefsebaking er av dei alvorlege gjeremåla i livet. Smurte lefser var i all tid høgtidsmat og gjestemat i garden. Ein gong heldt lefsesmøringa på å ende med forferding. Far hadde fått et trailerlass med høy til gards, det hadde vore tørke heile sesongen og gressavlingane var små. Faster meinte at denne langvegsfarande storbilkjøraren måtte i det minste få seg ein kaffekopp og ein lefsebit før han starta på heimturen. Lukka var at ho også denne gongen smaka på litt av lefserørene ho klipe av, for å få fine bitar. Og fysj, trur du ikkje det mest formastelege hadde skjedd, i staden for kanel, var det Far sitt grillkrydder som hadde forvilla seg inn i lefsesmøringa! Eg trur ei formkake berga både sjåføren og Faster. Juletreet kom i alle år frå øya lenger sør, frå skyldfolket til Oldefar. Det var kvart år ei nett, lita gran som på denne måten fekk lov til å reisa ut i den store verda. Mellomsøster vart tidleg hysterisk redd for ein av julepynt-tingane. Det var ein raud piperensarring som det satt ein nisse inni. Søster skreik og bæjla til Mor måtte gøyma nissen, kvart år. Mor hadde gått på kurs for å læra å sy klede, og ho sydde mykje til dei tre jentene sine i mange år. Starten var kvar haust at ho sette seg ned og skreiv til firma Nicolai Klinge i Trondheim etter typrøvar og prisar. Så fekk vi vanlegvis være med og bestemme korleis julekjolane skulle sjå ut. Og utover seine haustkveldar vaks det fram fine kjolar med alle slags finessar, så det var ikkje fritt at vi kjente oss som små prinsesser. Prøvinga var det verste. I ettertid veit eg ikkje om vi skjøna grunnen til at kjolane måtte prøvas, og særleg Mellomsøster skreik mykje når ho meinte Mor stakk henne med knappenåler. Tredje juledag var det juletrefest på Sentralskolen. Alle stilte med matfat, enten med julebakst eller med påsmurt brødskive. Så fekk ein kakao eller kaffe på staden. Det var gange rundt juletreet i gymnastikksalen, det var springing i gangane, is og kakao på golvet, trekk frå opne dører og nisse med posar med appelsin og rosiner i til alle ungar. Heime samlast familien i romjula, og gjekk til og med rundt juletreet på femtitalet. Mor fortalte at Storesøster ei jul boikotta juletregangen i heimen. Ho var berre tre-fire år, og det synte seg til slutt at ho trudde teksten i ein av julesongane som vart songe handla om at Jesusbarnet DREPTE MOR. Slikt ville ikkje Storesøster vera med på, og låg i ein dunge med puter på divanen og skreik. Julegåvene for femti år sidan var nokså lette å gjette seg til. Småjenter fekk manikyrsett i små plastetui, gjerne i fleire delar, til å falda saman med ein trykkknapp på, eller lommestt med kam og speil, pyntelommetørklær, fargeleggingshefter. Gudmor ga alltid bøker, og ei jul kom Pippi Langstrømpe inn i Storesøster sitt liv. Då jula 1969 opprann, var interessen for fjernsynet noko mindre, attåt hadde Gudfar nettopp dødd, og han hadde bodd i lag med oss. Men jula vart aldri meir som julene før fjernsynet kom. Av Storesøster(Mari-Anne Hoff)

14 14 Frihetens julebilag 2011 Partiet ble legalt igjen og det ikke lenger var behov for illegale aviser. 14. mai 1945 kom første utgaven av legal Friheten. Jeg var sendt ut for å tegne abonnenter for Friheten til hovedstaden, nærmere sagt til Frihetens tilholdssted ved Youngstorget. Friheten holdt til i samme bygg som Arbeiderbladet den gangen. En ivrig partikamerat satt ved en mursteinhaug og tegnet inn abonnenter. Denne våren kom Friheten ut til våre abonnenter på Modum. Partiet på Modum var organisert slik: Modum Herredsparti av NKP med underavdelinger Geithus, Vikersund og Åmot lag av NKP. Herredspartiet bestemte da seg for å utgi et tillegg til Friheten med lokalt stoff fra Buskerud. Avisas navn ble kalt «Buskerud Arbeiderblad». Dette tillegget skulle distribueres til alle Friheten-abonnenter i Buskerud. Jeg satt som redaktør mens Gudbrand Granum hadde ansvaret for økonomi. En tredje hadde ansvaret for distribusjon, men kommer dessverre ikke på navnet hans. Vi hadde vår korrespondenter (skribenter) fra Hønefoss, Kongsberg og Drammen foruten Modum. Trykkeriet var i Vikersund. Rett etter splittelsen av partiet i 1923, ble første utgaven av Buskerud Arbeideren utgitt 5. desember Avisa Buskerud Arbeiderblad jeg tar opp her, må ikke forveksles med denne. Buskerud Arbeideren ble dessuten utgitt helt fram til årene av distriktspartiet. Tilbake til Buskerud Arbeiderblad... Avisa ble utgitt først og fremst som valgavis, ettersom det var et valgår (både lokalt og stortingsvalg) etter krigen. På førsteplass i lista vår i Buskerud fylke var Kitil Berg (far til Knut Jarle Berg som er kassereren i NKP i dag). Han kom inn på stortinget med god margin. Ellers tok vi oss av lokale politiske saker. Vi hadde til og med referater fra ulike sportsarrangementer. «Den lokale avisa vår klarte vi å utgi rundt en måneds tid», avslutter Birger. INTERVJU VED ZAFER GÖZET

15 15 Frihetens julebilag 2011 VIL DU ABONNERE PÅ? 1. Det gjør du enklest ved å gå inn på og holde pekeren på Forsiden og klikke på abonner i hovedmenyen 2. Klipp ut og send inn skjemaet til Avisa Friheten, Postboks 4793 Sofienberg, 0506 OSLO Eller skriv inn opplysningene i en e-post til abonnement@friheten.no Helårsabonnement kun kr Halvårsabonnement kun kr. 500 Prøveabonnement (fire mnd) kr. 250 Student/vernepliktig betaler halv pris (-50%) Abonnementstype: Navn: Adresse: Postnr:... Sted:... E-postadresse: Telefon: 3. Ring eller send tekstmelding til abonnementsansvarlig på eller nettredaktøren på med din bestilling Friheten ble grunnlagt illegalt under andre verdenskrig. Avisa hadde et totalopplag på to millioner eksemplarer under krigen. Avisa har siden vært gjennom ulike faser, og i 2011 har utviklingen snudd, og nå øker antall abonnementer igjen, for andre aviser stuper det.

16 Det spraket i tyrikubbene. Det gnistret mellom ranke granstammer inne på Finnskogen. Førjulsnatta var stjerneklar og kald. Men ved nyingen hadde vi det lunt, en liten gruppe unge skogsarbeidere. Og Arne. Den ungdommelige eldre. Kommunisten som trivdes blant radikale brushoder og som både faglig og politisk ble vår læremester. Som pushet på, men som også bremset når unge tanker stormet for fort fram. Gjerne dro vi til skogs, vi fire edsvorne. Vi søkte stillheten mellom hogstøktene, og vi lyttet til skogens lyder mellom de politiske slagene. Denne natta var det perleugla vi skulle besøke. Arne hadde hørt den tilfeldigvis en natt. For oss andre det aller første spede signal om at våren snek seg innpå oss - tross alt. Men perleugla sviktet, og snart var vi fanget i en ordkrig om høstens stortingsvalg. Sosialistisk Folkeparti hadde stilt lister i seks fylker. For første gang, og gjort det godt. To representanter på Stortinget ble resultatet. For et par av oss var det for vårløsning å regne. Der NKP hadde stanget og slitt etter krigen, stormet de nye venstresosialistene fram og truet Arbeiderpartiets hegemoni både her og der. Arne stappet snadda mellom kaffeslurkene. Det surklet surt. Og sur var han. Han likte ille slik tale. Det kom aldri noe godt ut av småradikale sosialdemokratiske opprør. På kort sikt kanskje. Ja. Men i perspektiv. Nei. De har ikke opprøret i blodet sa Arne. Det var noe de hadde lest seg til. De skapte splittelse. Det tjente bare høyresida. De ville bøye av. Slik holdt vi det gående. Som så ofte før. Arne spådde isvintre for kommunistene som følge av SFs inntreden på den politiske arenaen. Andre så for seg en venstrefront av radikale marxister og kommunister - en politisk vårvind skulle feie Håkon Lie og hans drabanter til side. Men perleugla hørte vi intet til. Femti år er gått siden natten på Finnskogen, og vi har fått fasit. Vi vet hvordan det gikk. Arne har vandret ut av historien for lengst. Trofast til parti og ideer til siste dag. Ikke alltid like begeistret for det han så, men overbevist om at det kom en dag. Det veit je. Sa Arne og stappet snadda. Jeg har ofte tenkt på Arne og snadda hans dette året. Han spådde en politisk istid for partiet. Og det ble det. Han spådde et sammenbrudd for det venstresosialdemokratiske opprøret. Og det ble det. Han spådde en ny varm vind en gang. Kanskje er det det vi nå ser spiren til, særlig i Sør-Amerika og i Asia, men også i deler av Europa i kjølvannet av EUs finanskrampe? Kommunister på offensiven i deler av Øst-Europa, i Hellas, Spania, Tyskland og av alle land - Russland. Dette forskrekker det pene borgerskap: De snakker vakkert om demokrati på innpust og forbud av kommunister på utpust. Kanskje ser vi konturene av et nytt spøkelse som beveger seg over Europa i dag som for 160 år siden da Det kommunistiske Manifest gikk sin seiersgang over de nye industristatenes landegrenser. Den som vil se, den ser. Men det omfatter ikke vårt nye venstre, som det heter. I stedet for å bygge på politiske erfaringer og bygge allianser med den etablerte venstresiden famles det etter nye plattformer. SV forbløffer eksempelvis med å lete etter et sted å stå - etter nye oppgaver, samtidig som lederkandidater reiser land og strand rundt og selger seg til medlemmene. Den påstått mest radikale av dem bedyrer til og med at han ikke lenger er marxist. Det skjer mens bilder av Karl Marx - for første gang på årtier - bæres i demonstrasjonstog som fyller gatene i New Yorks finansstrøk. Den gamle venstresiden har ingen slagkraft og representerer intet alternativ for folk flest, messes det fra kretser som i sin tid høstet Arnes forakt. Det er folk som redelig nok ikke føler seg vel med rovdyrkapitalismen, men som samtidig er livende redde for å bli identifisert med tanker båret fram i begeistring av arbeiderbevegelsens veteraner. Så langt har de søkt mang en nødhavn uten å finne gjenklang blant folk flest for sin uspesifiserte variant av sosialismen: Kvinnesak, ymse skolereformer, barnehagereform og varm mat i langfrikvarteret. Alt er gode tanker som har det til felles: de er totalt ufarlige og bringer oss ikke en centimeter nærmere et sosialistisk samfunn. Men dette er ikke nye tanker, dette er sosialdemokrati - prediket siden tidenes morgen. Sosiale velferdsprogram som ikke rokker en tøddel på samfunnets kapitalistiske grunnmur. Med andre ord: Beitet er opptatt: Arbeiderpartiet er der fra før med all sin sosiale troverdighet. Arne visste nok hva han snakket om, han kunne sin Marx og sin Lenin. Kunnskap hentet fra utslitte små hefter som ble båret på innerlomma og som i heftige debatters trengsel ga støtte for krasse utspill. Noen av oss lot oss imponere. Og jeg er ikke mindre imponert i dag - femti år seinere - ved utgangen av et nytt år, tydelig stemplet av Arnes analyse av det nye venstre! AV CHRISTIAN LARSSEN Handelsstanden i Norge klager over at årets julehandel går dårligere enn på lange tider.