Kapitalistisk demokrati?

Transkript

1 Kapitalistisk demokrati? Norsk næringsliv gjennom 100 år Sverre A. Christensen, Harald Espeli, Eirinn Larsen, Knut Sogner AKADEMISK

2 Gyldendal Norsk Forlag AS utgave, 1. opplag 2003 ISBN Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk Sats: AIT Trondheim AS, 2003 Brødtekst: Garamond Light 10,5/13,5 pkt Papir: 90 g Munken Lynx Trykk: AIT e-dit AS, 2003 Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo akademisk@gyldendal.no Utgivelsen har fått støtte fra Utdannings- og forskningsdepartementet v/lærebokutvalget for høgre utdanning Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

3 INNHOLD FORORD Knut Sogner MAKT OVER BESLUTNINGENE. Norske storbedrifter gjennom 100 år 13 2 Sverre A. Christensen STATLIG EIERSKAP OG NASJONAL KONTROLL Eirinn Larsen KJØNN I NORSK «ELITEUTDANNING» i lys av fransk élitisme Harald Espeli ORGANISERINGENS MAKT. Næringslivets hovedorganisasjoner, deres politiske strategier og innflytelse gjennom 1900-tallet med hovedvekt på industrien LITTERATUR OG KILDER REGISTER OM FORFATTERNE M

4 FORORD Det har vært vanlig å fremheve at Norge utviklet en særegen form for kapitalisme, en kapitalisme forenet med demokratiets prinsipper om likhet og rettferdighet. Næringslivet skulle tjene fellesskapet, og ikke kapitalisten alene. De siste tiårene har en slik demokratisk kapitalistisk tradisjon, best forklart av historikeren Francis Sejersted, kommet under betydelig press. Det er ikke lenger det gode samfunn som settes i sentrum, men de kapitalistiske institusjoner selv med fokus på aksjonærene. Dette har blant annet kommet til uttrykk i en aggressiv «shareholder value»-ideologi, som i sin tur ledet til to finansbobler. Den ene sprakk i Den andre siver luften i skrivende stund fremdeles ut av. Et annet trekk i tiden er at staten har fått svekket sin mulighet til å styre økonomien. Til det er de internasjonale finansmarkedene blitt for sterke. Den nordiske styringsmodellen har dessuten vært under press lenge. Avstanden fra Einar Gerhardsens og Tage Erlanders oppbygging av velferdsstaten og folkhemmet, til Göran Persson og Jens Stoltenbergs hushold med knappe ressurser, fremstår som meget stor. Politikernes reduserte handlingsrom reflekterer at kapitalismen mangler både en ideologisk og en diskursiv konkurrent i dagens samfunn. Berlinmurens fall symboliserer at både statskommunismen og planøkonomien er døde som politisk ideologiske alternativ. En viktig konsekvens av dette er at kapitalismen ikke lenger trenger å legitimere og rettferdiggjøre seg selv som system. Den er blitt sin egen begrunnelse. Hovedspørsmålet som stilles i denne boken er hvorvidt vi de siste tiårene har vært vitne til en skillevei i den økonomiske historien en skillevei der demokratiet ikke lenger er «senior partner» til business, men.7 M

5 Kapitalistisk demokrati? omvendt. Er det en dreining fra en demokratisk kapitalisme mot et kapitalistisk demokrati vi er vitne til? Samtidig er det grunn til å spørre om en eventuell dreining mot et mer kapitalistisk demokrati bare fremstår som negativ. Det er grunnlag for å hevde at finansmarkedenes krav om innsyn og like konkurransevilkår har stor demokratisk verdi. Strengere krav til regnskapsførsel og åpenhet om transaksjoner på børsen gir offentligheten større innsyn i bedriften som samfunnsinstitusjon. Dernest er det vanskeligere og mindre akseptert enn tidligere at offentlige myndigheter forskjellsbehandler bedrifter og bransjer uten eller med et minimum av offentlighet. De fire bidragene som presenteres her diskuterer disse spørsmålene på ulike måter. Fellestrekket for alle er at de tar utgangspunkt i samtidige temaer, enten det nå er debatten om statlig eierskap, kvinner og ledelse, eller industriens storbedrifter og interesseorganisasjoner. Et annet fellestrekk er det lange blikket til fortiden. Gjennom å trekke opp et historisk perspektiv på omkring 100 år, søker de ulike bidragsyterne å gi leserne større forståelse for samtidens problemer og utfordringer. Som historikere er vi selvsagt av den oppfatning at historisk kunnskap er av betydning for å forstå vår samtid. Kjennskap til fortiden er ikke bare viktig med tanke på fremtidige valg. Like viktig er historien som perspektiverende kontekst til vår egen tid, og derav til oss selv. Særlig gjelder dette når kapitalismen ikke lenger kan sies å ha ideologiske konkurrenter i andre samfunnssystem. I en slik tid fremstår derfor historien som en viktig kilde til både erfaring og innsikt, for ikke å glemme klokskap. Politiske problemer med utspring i en mektig kapitalisme er ikke av ny dato. Den som kanskje klarest har gjort maktperspektivet relevant for analyser av det kapitalistiske systemets utvikling over tid, er Karl Polanyi i The Great Transformation. 1 Mens Karl Marx formulerte en kritikk av kapitalismen og en forutsigelse om historiens og kapitalismens gang, gjorde Polanyi makten og avmakten til helt sentrale historiske forklaringsvariabler. Det var kapitalismens fremvekst som ga rom for den økonomiske utviklingen og veksten på og 1900-tallet. På den annen siden stilte den helt nye krav til enkeltmennesket. Det markedsøkonomiske systemet ble tvunget på folk. De ble drevet inn i kapitalismen som fotsoldater. Polanyi skrev historien om hvordan den internasjonale liberale kapitalismen ble bygget 1 Karl Polanyi, The Great Transformation. The political and economic origins of our time, Boston M

6 Forord opp gjennom 1800-tallet, for så å falle sammen under mellomkrigsepoken, hvor den økonomiske krisetiden ødela systemet og dets legitimitet. Da slo den lille mann og kvinne arbeidsledige i tillegg til fattige tilbake mot kapitalismen og det borgerlige demokrati, i form av arbeiderbevegelse, nazisme og kommunisme. Polanyi gir en forklaring på hvordan kapitalistisk maktutøvelse rev opp tradisjonelle samfunn, skapte et nytt, for til slutt å bryte sammen gjennom belastningen på «de små» menneskene. Det er på mange måter Polanyis virkelighet som har dannet utgangspunktet for hvordan norsk kapitalisme har utviklet seg gjennom det 20. århundre. Mens opprøret mot kapitalismen noen steder ledet til statssosialisme og fascisme, tok utviklingen av kapitalismen i Norge en ny retning i mellomkrigsepoken. Dette dreide seg om fremveksten av den statlige politikken i sosialdemokratisk retning. Men kapitalismens konflikter ble også søkt løst på andre områder i økonomien, som gjennom hovedavtalen mellom NAF og LO. Vi har valgt å fokusere på fire områder. For det første tar vi opp spørsmålet om hvordan makten over beslutningene i storindustrien har forflyttet seg gjennom det 20. århundret. For det annet diskuterer vi fremveksten av statlig eierskap og hensynet til nasjonal kontroll slik dette utspilte seg i Norsk Hydro. For det tredje undersøker vi kvinners valg av utdanning for næringslivet, med henblikk på hvordan de ble integrert i arbeidslivet sammenliknet med både norske menn og franske kvinner. Og for det fjerde studerer vi hvordan næringslivets organisasjoner er blitt utformet og har fungert over tid. Vi finner et flerfasettert bilde. Når det gjelder næringslivsbeslutningene, er det opplagt at de i dag avspeiler et allment krav om å skape aksjonærverdier. Dette går på bekostning av synet på bedriften som samfunnsinstitusjon. Slik sett er det berettiget å si at eierskapsperspektivet råder og styrer utviklingen. Det er imidlertid ikke like opplagt at utviklingen styres av eierne. Mange av dem som tar de tøffe beslutningene om å sette lønnsomhet i fokus, er selv ansatte ledere. Enten i bedrifter, eller i aksjefond. Den generelle liberaliseringen av økonomien de siste tiårene har gått hånd i hånd med en internasjonalisering av næringslivet. Det bygges opp nye produksjonssystemer som strekker seg langt utover nasjonalstatens grenser. Norsk storindustri integreres i internasjonal storindustri på linje med andre land. Den økende internasjonale konkurransen har skapt hardere press og større jobbusikkerhet enn før..9 M

7 Kapitalistisk demokrati?. 10 M Det har i Norge vokst frem én organisasjonsmodell som synes godt egnet til å hanskes med dagens utfordringer, Hydro-modellen og det delte eierskapet i Norsk Hydro mellom staten og private interesser. Denne modellen forente det politisk artikulerte motivet om å sikre nasjonalt eierskap til viktig industri, med arbeiderne og arbeidstakerens ønske om å bli tatt hensyn til av bedriften. Samtidig fremstod denne modellen i etterkrigstiden som et alternativ til heleide statsbedrifter. Gjennom å forene målet om effektivitet og nasjonal kontroll ble Hydro-modellen med tiden derfor normen for statlig eierskap i Norge. Fra og med finanskapitalismens fremvekst på 1980-tallet, er Hydro-modellen også blitt et alternativ til privat eierskap. Et særtrekk ved denne modellen er at staten står som garantist for det nasjonale eierskapet. I andre land er det finans- og industriborgerskapet som har påtatt seg denne rollen. I så måte kan en spørre om det er trekk ved det norske finans- og industriborgerskapet som kan forklare det store statlige eierskapet i Norge. Har det norske borgerskapets bånd til Storbritannia gitt det et anglosaksisk preg, hvilket innebærer en sterkere fokusering på aksjonærverdier enn samfunnsansvar? Ligner Norge på USA, i den forstand at likhetsidealet har gjort det vanskeligere for borgerskapet å spille rollen som ansvarlige nasjonale strateger? Kvinners økonomiske rolle i samtiden er også tvetydig. Deres plass i næringslivet står ikke i forhold til kvinners generelt høye utdanningsnivå. Det har for eksempel tatt lang tid før kvinner med næringslivsrettet utdanning, som sivilingeniører og siviløkonomer, fikk lederstillinger i næringslivet. Mye tyder derfor på at mange norske kvinner ikke har villet eller fått anledning til å bruke sin høyere utdanning for hva den er verdt i yrkessammenheng som inngangsbillett til næringslivsmakt og -ansvar. Isteden har mange endt i staten, eller stanget i næringslivets usynlige glasstak. Sammenlignet med Frankrike, som er kjent for sin élitisme, er det mye som tyder på at den høyere utdanningen i Norge ikke har slått opp næringslivets porter for våre egne kvinner. Egalitarianismen synes å ha opprettholdt snarere enn utlignet kjønnsforskjellene. I et lengre tidsperspektiv er det imidlertid klart at norske som franske kvinner har fått sin plass i arbeidslivet styrket ved hjelp av utdanning. Dette er blitt forsterket ytterligere av at den tradisjonelle industrien de siste tiårene til dels har måttet vike for tjeneste- og servicenæringene, næringer som generelt sysselsetter flere kvinner enn menn.

8 Forord I Polanyis perspektiv synes det viktig å påpeke at den økende om langt fra fullkomne integreringen av kvinner på arbeidsmarkedet generelt og i næringslivet spesielt, har gjort økonomien mer demokratisk. Denne utviklingen står i kontrast til vårt innledende spørsmål om at dagens samfunn er i ferd med å vende ryggen til den demokratiske kapitalismen. Næringslivets organisasjoner er talsmenn for kapitalismen. De står slik sett sterkere enn før, selv om de bare unntaksvis har hatt avgjørende innflytelse på utviklingen av den norske kapitalismen de siste 20 år. I 1988 ble Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) dannet på basis av flere eksisterende organisasjoner. NHO innebar at arbeidsgiverfunksjoner og næringspolitisk påvirkning ble forent i én kombinert hovedorganisasjon. Dette var en ny organisasjonsform på et bredt overordnet nivå ikke bare innenfor norsk næringsliv, men også i Europa. Arbeidsgiverforeningen og industriens interesseorganisasjoner i Norge har stått svakere og har hatt mindre innflytelse både internt og eksternt enn i de andre nordiske land på 1900-tallet. NHO har prediket en åpen markedsøkonomi med desentralisert lønnsfastsettelse. I praksis er bildet mer nyansert. Lønnsfastsettelsen har de siste 15 år ikke vært vesentlig mindre sentralisert enn tidligere. Det skyldes revitaliseringen av det inntektspolitiske samarbeidet fra 1988 av, historiske forhandlingstradisjoner og et mye strammere og et til dels mer regulert arbeidsmarked enn i andre OECD-land. Oljeøkonomien har gitt arbeidstakerne mer makt på arbeidsmarkedet enn i andre land. Et av NHOs svar på dette er friere arbeidsinnvandring, som et alternativ til at norske bedrifter etablerer seg i lavkostland. NHO og andre endringer av næringslivets interesseorganisasjoner de siste 15 år har primært hatt et næringspolitisk siktemål. Ønsket om å få større innflytelse over statlig politikkutforming reflekterer at statens betydning for næringslivets utvikling ikke er blitt mindre i en mer åpen og konkurransebasert økonomi. Det indikerer at fremtidspotensialet for en «demokratisk kapitalisme» ikke nødvendigvis er uttømt. Sandvika, januar 2003 Sverre A. Christensen, Harald Espeli, Eirinn Larsen, Knut Sogner.11 M