Morten Ramsland Sumobrødre. Roman. Oversatt av Knut Johansen

Transkript

1

2 Morten Ramsland Sumobrødre Roman Oversatt av Knut Johansen

3 Originalens tittel: Sumobrødre Morten Ramsland og Rosinante/ROSINANTE&CO, København 2010 Norsk utgave 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 Paddetennis Jeg slo til padda som enhver annen ball, men det var vanskelig å konsentrere seg når Olsenbanden-Kjeld sto og snakket. Padda landet en meter fra Frank, som sto med den oransje rekkerten sin og så på den. Han var liten og kompakt, veldig rask til å bevege seg. «Man blir blind av det,» sa Olsenbanden-Kjeld. «Du juger,» sa Frank. «Det stemmer,» sa Olsenbanden-Kjeld. «Fetteren til Peter Pan har en gang» Vi hadde dryppet paddetiss i øynene på Jan for å vise at man ikke ble blind av det. Vi fanget opp tisset i en kopp vi holdt under padda. Etterpå fanget vi Overbittet og drysset paprika i munnen på ham fordi han ville sladre. «Du skylder oss noe fordi du jugde,» ropte Frank til Olsenbanden-Kjeld. «Dere har ikke gjort det ordentlig. Heldigvis! Ellers ville lillebroren din ha vært blind nå.» Frank fortsatte å rope, fordi han ikke hadde lyst til å slå padda tilbake. Han hadde fanget den opp med den oransje rekkerten. Padda forsøkte å krabbe ned fra rekkerten. Det kom blod ut av munnen på den, og det ene bakbeinet sto stivt ut på en rar måte. Det var ikke morsomt lenger, men det var Franks tur til å slå. Han lukket øynene et øyeblikk, så kastet han padda opp i luften og slo til den. Den fløy i retning av Olsenbanden- Kjeld. Han dukket seg, men padda traff skulderen hans,

5 falt ned på veien og holdt opp med å bevege seg. «Dere er noen fordømte dyreplagere!» Vi løp nedover veien, Olsenbanden-Kjeld fulgte etter oss. Han var den eneste av oss som gikk med skjorte. Skjortene hans var alltid for små; de strammet over magen og fikk ham til å se enda tjukkere ut. Det var en flekk der padda hadde truffet. «Du spilte tennis med en i forrige uke,» sa jeg. «Den var syk i forveien. Derfor var det ikke så synd,» sa Olsenbanden-Kjeld. «Det var ekstra synd hvis den var syk,» sa Frank. «Den skulle dø likevel,» sa Olsenbanden-Kjeld. Frank forsvant inn i en busk og trakk buksene ned omkring anklene. Han satt på huk der inne lenge. Vi visste godt hva han gjorde. Da han var ferdig, fant han en pinne, stakk den gjennom bæsjen og løftet den opp. Han gikk bort til spastikerens hus og kastet den inn i bakhagen deres. Han forsøkte å treffe persillebedet. Spastikerhuset hadde den største hagen i Paradishagen. Strøket vårt het egentlig Paradiseplehagen, men ingen gadd ta med eplene. «Du traff ikke.» «Det gjorde jeg det så.» «Du traff gressplenen,» sa Olsenbanden-Kjeld. «Persillebedet.» «Gressplenen.» «Jeg håper de skal ha persillesaus til middag.» Olsenbanden-Kjeld gikk hjem. Frank forsøkte å overtale meg også til å gjøre det inne i buskene. Han trakk meg i ermet. Han hvisket inn i øret på meg. Han hadde lyst hår og brune øyne, som jeg likte å se inn i. Til slutt gikk jeg inn dit. Frank fant en pinne imens. Det var vanskelig å gjøre det på kommando. Han trippet utålmodig. Foten

6 hans beveget seg, opp og ned. «Kommer du snart?» Vi gikk tilbake til spastikerhuset med bæsjen min på en bambuspinne. Jeg siktet etter persillebedet akkurat som Frank. Pinnen var lang og elastisk, perfekt til et ordentlig kast. Jeg ville kaste oppover, så bæsjen ble slynget over hekken i en høy bue, men den løsnet for fort fra pinnen og fløy langs hekken isteden. I samme øyeblikk kom faren til Sofie rundt hjørnet og gikk inn i banen til den flyvende bæsjen. Frank sperret opp øynene. Sofie var med. Det stakk en kjærlighet på pinne ut av begge munnvikene hennes. Bæsjen streifet den ene tinningen hans og føyk over halvmånen. Den etterlot en brun flekk. Han tok seg til hodet og så seg forvirret omkring. Han skjønte ikke hva som hadde skjedd, men det gjorde Sofie. Hun trakk de to kjærlighetene ut av munnen og stirret olmt på meg. Øynene hennes forvandlet seg til smale sprekker, pannen sank ned mot ansiktet. Hun sa ikke noe til faren, og han tørket av seg bæsjen med lommetørkleet og så fornærmet opp på himmelen. Faren til Sofie var halt. Han hadde en gang kjørt inn i en parkert lastebil på mopeden sin, fordi han var for full til å kjøre ordentlig. Vi løp ned til myra og falt over ende i gresset. «Han trodde det var fuglemøkk.» Frank fikk nesten ikke fram ordene. Han sprellet med beina og tok seg til magen. «En kjempestor fuglebæsj,» hikstet jeg. «Verdens største.» På hjemveien fikk vi øye på pappa, som kom syklende ned mot Paradishagen. Han hadde en stor koffert spent fast på bagasjebrettet. Det så morsomt ut, fordi han var altfor tjukk til å sykle. Han pleide å kjøre bil, men hadde

7 solgt den fordi det var kommet et brev. «Så mye?» hadde mamma sagt da han viste henne det. Pappa sto bøyd over henne og leste sammen med henne. De sto tett inntil hverandre, men avstanden mellom dem var samtidig stor. Pappa la en hånd på skulderen hennes. Hun dyttet den vekk. «Det var en stor feiltagelse,» hadde han sagt. Mamma nikket. Han fortsatte med å unnskylde seg, men hun ble ikke fornøyd. Hun hadde grått de siste par kveldene, etter at vi hadde lagt oss. Hun hadde slått ham i ryggen med et kosteskaft, og han ble ikke sint engang. Hun hadde kastet et halvt glass melk i fjeset på ham mens vi spiste frokost. Hun pleide ikke å oppføre seg slik. «Hva har du i kofferten?» ropte jeg til ham på sykkelen. «Forretningshemmeligheter,» svarte han og vinket. Det lød spennende, men han ville ikke vise oss hva som var i den da vi kom hjem. Heller ikke mamma måtte få vite noe. Han låste seg inne i soverommet og romsterte med kofferten sin mens mamma laget mat. Overbittet kom hjem. Han flirte dumt. Vi fikk kylling. Jeg la mine kyllingbein over på tallerkenen hans da jeg var ferdig med å gnage av dem. Mamma var fortsatt sint på pappa, så vi prøvde å få dem til å fortelle om den gang de møtte hverandre. Det pleide å sette dem i godt humør. De elsket at vi spurte om maleriet som hang inne i stuen over den mørkeblå sofaen. Det het «Brun hest foran gul vindmølle». Det var på grunn av maleriet de hadde møtt hverandre. «Fordi det var så stygt at ingen ville kjøpe det,» sa pappa og skottet bort på mamma, som lot som om han ikke hadde sagt noe.

8 Overbittet var mest opptatt av at pappa hadde vært oppe hele natten for å selge maleriet. «Var du slett ikke redd?» «Selvfølgelig var jeg redd.» «Hvorfor egentlig?» spurte Overbittet. «Folk lo av meg. Damene pekte nese av meg. Fyllikene truet meg med juling. Dørvakten ba meg gå.» «Hva gjorde du da?» «Jeg gikk over på den andre siden av veien og gjemte meg bak et tre. Jeg forsøkte å lokke gjestene bort til meg. Når det lyktes, viste jeg dem maleriet. «Og de begynte å le,» sa Overbittet. «De gikk sin vei igjen alle sammen.» Far slo ut med armene. «Du lo da, du også,» sa han til mamma. «Vibeke lo,» sa Overbittet. Det var mammas venninne. Det var slik historien var. Vibeke lo, mamma lo ikke. Hun syntes synd på pappa, for at han skulle stå ute på fortauet hele kvelden. De gikk inn for å høre musikk, og da de kom ut et par timer senere, sto han der fremdeles. Han ville selge maleriet så han kunne betale inngangsbilletten, men nå ga han det til mamma. Hun betalte ikke noe. Han hadde klipt den brune hesten ut av et gammelt maleri som han hadde funnet i en container, og så hadde han limt det opp på en masonittplate og malt den gule vindmøllen selv. Det var ikke tørt enda da mamma fikk det. Far sa at hun ikke måtte røre malingen, men hun gjorde det likevel. Fingeravtrykkene hennes syntes fortsatt, hvis man så godt etter. Slik ble de kjærester. Pappa holdt opp med å selge bilder som han hadde klipt ut av gamle malerier. Han holdt helt opp med å male.

9 «Du fikk ordentlig arbeid isteden,» sa Overbittet og smilte. Jeg la flere kyllingbein over på tallerkenen hans. Jeg syntes han var dum å høre på.

10 Spastikeren Sofie ventet på meg da jeg svingte rundt hjørnet ved rekkehusene dagen etter. Hun hadde en kjepp i hånden. Tyrenakken var også der. Jeg snudde sykkelen med det samme og håpet at forspranget var stort nok. Tyrenakken spurtet av sted. Sofie løp rett i hælene på ham. Et hardt slag traff meg i ryggen og fikk meg til å gispe. Enda et slag streifet øret mitt. Jeg klarte ikke å få opp farten på sykkelen og svingte inn på hagegangen til spastikerhuset. Sofie og Tyrenakken stanset ute på gangstien. «Nå er det ute med deg!» ropte Sofie. «Vi slår deg flat!» ropte Tyrenakken. Jeg ville la sykkelen stå og løpe ut av spastikerens hage på den andre siden av huset når jeg hadde fått igjen pusten, men da jeg kom forbi hoveddøren, gikk den opp, og faren til spastikeren kom ut. Nå var det for alvor ute med meg. Han grep fatt i armen min. «Du blir med inn et øyeblikk,» hveste han. «Kadarf!» ropte jeg. Han trakk meg inn i gangen og ut på kjøkkenet. Det luktet kål og løk. De satt og spiste middag. Spastikeren brølte høyt da han fikk øye på meg. Han fektet vilt med armene. Han hadde mat i ansiktet. Jeg forsøkte å la være, men det lyktes ikke: «Kadift,» sa jeg. «Hvem er det?» spurte moren hans og så på meg.