Som Friluftsmannen var

Transkript

1 Peter Christen Asjørnsen kom til Børke gård som huslærer i 1834, 22 år gammel. Da var han en pengelens ungdom som hadde slitt seg gjennom skolen til examen artium. For å studere videre trengte han penger for å betale for seg ved Kongelig Fredriks Universitet i Christiania. Enken Kari Eriksdatter bodde på Vestigarn Børke. Ole Gulbrandsen var bonde på Østigarn Børke. Begge kunne eventyr og kjempeviser og gjorde Asbjørnsen kjent med dem. På Børke hadde han huslærerpost i to år, og underviste barna på gården. På Fjelstad i Gjerdrum bodde skyldfolk til Børke. Der var Asbjørnsen huslærer i Efter et besøk på Børke det året gikk Asbjørnsen tilbake til Fjelstad over toppen ved varden på Heksebergfjellet. I eventyret Huldreætt beskriver Asbjørnsen den turen på den stien. Stien begynner her. Går du den får du lære mer om Asbjøørnsen og omgivelsene. God tur! Som Friluftsmannen var Peter Christen Asbjørnsen ny for sin tid

2 Fugler i Huldreætt Bokfink Asbjørnsen jaktet ulv i området her Du skal bli kjent med fugler, trær, dyr og planter på denne turen Og Eventyr om hulder og troll og prinsesser og Askeladden og enda noe mer

3 R A V I N E R Det landskapet du ser foran deg her er et ravinelandskap som ble tidlig ryddet og dyrket opp av våre forfedre. Det er beitedyrene som holder dette landskapet åpent. Med vår nye landbrukspolitikk er ikke lenger beitedyr viktig for østlandsområdet. Når beitedyrene forsvinner gror landskapet igjen. Det dere ser her kan bli skog om få tiår dersom beitingen opphører. Størsteparten av Romerikes jordbruksområder ligger på gammel havbunn. Etter at landet hevet seg begynte vannet å grave ut daler i de enorme leire-, sand- og grusforekomstene efter siste istid. Kontaktflaten mellom avsetningene får en sterkere grunnvannsutslag i dette landskapet. I aktive raviner pipler vannet frem i kilder og samler seg i bekker før det renner ut i elven. Vann fra fjellgrunn er klart i motsetning til vannet i Leira som renner gjennom jordbruks- og leirlandskap, og som er grått og partikkelpåvirket. Kulturlandskapet Ravinelandskapet forteller historie - både om vår geologi, om vekstvilkår og om mennersker og dyrs bruk av området gjennom tidene. For omkring år siden begynte folk å trekke innover Romerike - først som jegere, siden som bønder. De frodige ravinedalene ga tidlig livsgrunnlag for folk og fe. Flere av gårdene ble ryddet i yngre steinalder. Menneskelig aktivitet har satt mange spor. Mosaikken av naturlige vegetasjon, dyrkamark, gamle beiteraviner og rike fuktige engområder, som har vært slåtte eller beite mark gir området et særpreg. Mange plante- og dyrearter trives i det åpne kulturlandskapet og er avhengige av at det fortsatt drives gårdsbruk i ravinene. I dette landskapet ble eventyrene til. Beitemarker Det landskapet du ser her var slik også da Asbjørnsen gikk denne veien. Bakken heller ned mot elven Leira som var hovedferdlesåre i gammel tid. På disse beitemarkene har bøndene slått gresset og hersjet det i uminnelige tider. Her har melkebesetningene beitet sommeren igjennom, og her har er særegene planter og fugleliv utviklet seg, m.a. Marikåpe & Lerke..

4 Revehi kan man ofte finne i de sandholdige bakkene i ravinelandskapet. Du står ved et slikt revehi nå. Går du rundt i terrenget vil du fort oppdage at reven har laget mange utganger. Kommer du hit tidlig om våren litt før grålysningen og legger deg litt på avstand med god utsikt og kamuflasje kan du oppleve å se reven og det nye ungekullet leke seg i nærheten av åpningene. I folketradisjonen er reven en god kjenning. Det er bjørnen og. Blandt folkeeventyrene har Asbjørnsen og Moe hørt mange fortellinger om dem. Ett av dem har god tilknytning til gammelt jordbruk, og går slik: Bjørnen og reven Slipp granrot og ta i revefot Det var engang en bjørn som satt i en solbakke og sov. I det samme kom det en rev luskende forbi og fikk se den. "Sitter du der og later deg, bestefar," sa reven. "Nå skal jeg spille deg et puss," tenkte Mikkel med seg selv. Så fant han tre skogmus og la på en stubbe tett under nesen på bjørnen. "Buh, bamse, Per skytter ligger bak stubben!" skrek han like inn i øret på bjørnen, og tok til bens bort igjennom skogen. Bjørnen bråvåknet, og da han så de tre musene, ble han så sint at han letter på labben og ville legge til dem, for han trodde det var de som hadde skreket inn i øret på ham. Men så fikk han se svansen til Mikkel mellom buskene borte i skogkanten, og la avsted så det braket i småskogen, og bamsen var så nær etter Mikkel at han fikk tak i den høyre bakfoten på ham, i det samme han skulle smette ned i en gang under en granrot. Der satt Mikkel i klemmen, men rådløs var han ikke, han skrek: "Slipp granrot og ta i revefot!" og så slapp bjørnen. Men da lo reven langt inne i hullet og sa: "Lurte jeg deg ikke den gangen også, bestefar!" "Gjømt er ikke glømt," sa bjørnen, og var vill. Kan du flere eventyr om Bjørnen og Reven? Fortell dem til de du går sammen med.

5 Skandinavias største oreskog Gråorskogen dominerer i ravinelandskapet og er trolig den største oreskogen i Skandinavia. Gråora trives i den fuktige leirjorda, og sammen med elvesneller og bregner dannes et rskogslignende belte. Større innslag av hegg, selje og vier samt grupper av almetrær og enkelt trær av bjørk, osp, lønn og gran bidrar til den meget frodige ravineskogen. Der du står møtes to bekker og renner under veien ned til Leira. Billedet du ser er fra Leira der oreskogen står tett og ugjenomtrenngelig utenifra. Men når du er inne i skogen er det høyt under trekronene. Her trives mange ville dyr, elg, hjort, rådyr, hare og rev, og mange forskjellige smådyr og fugler. Nå står du midt i matfatet til dem alle. Kan du ta rundt den største granen her eller må du ha hjelp? Den var kanskje et småtre da Asbjørnsen gikk forbi her i Veien her er smal liksom den i eventyret fra Nannestad om Presten og Klokkeren Det var engang en prest som var slik en børste at han skrek langt unna, når han så noen kom kjørende i møte med seg i alfarveien: "Av veien av veien, her kommer selve presten!" En gang han fór slik og bar seg, møtte han kongen. "Av veien, av veien!" skrek han på lang vei. Men kongen kjørte som han kjørte, og reiste fram, han, så den gangen måtte presten vike hesten sin; og da kongen kom jevnsides med ham, sa han: "I morgen skal du møte på kongsgården, og kan du ikke løse tre spørsmål jeg vil gi deg, skal du miste både kappe og krave for ditt hovmods skyld." Det var annet slag enn presten var vant til. Hauke og skråle og bære seg verre enn ulikt, det kunne han; men spørsmål og svar var ikke hans fag. Så reiste han til klokkeren, som hadde ord for å være bedre i kappen enn presten var. Til ham sa han han ikke hadde hug til å reise, "for en gap kan spørre mer enn ti vise kan svare," sa han, og så fikk han klokkeren til åfare istedenfor seg.ja, klokkeren reiste, og kom til kongsgården med prestens kappe og krave på. Der tok kongen imot ham ute i svalen både med krone og spir, og var så gild at det lyste og lavde av ham."nå, er du der?" sa kongen. Ja, han var da det, det var sikkert nok. "Si meg nå først," sa kongen, "hvor langt er det fra øster til vester?" "Det er en dagsreise det," sa klokkeren. "Hvordan det?" sa kongen. "Jo-o, sola går opp i øster og ned i vester, og det gjør hun snilt på en dag," sa klokkeren. "Ja ja," sa kongen. "Men si meg nå," sa han, "hva mener du vel jeg er verd, slik som du ser meg her?" "Å, Kristus ble taksert til tredve sølvpenger, så jeg tør vel ikke sette deg høyere enn til - ni og tyve," sa klokkeren. "Nå nå!" sa kongen. "Siden du er så klok på alle slag, så si meg hva det er jeg tenker nå?" "Å, du tenker vel det er presten som står for deg, men skam få meg, tenker du ikke feil, for det er klokkeren," sa han. "Nå, så reis - hjem med deg, og vær du prest og la ham bli klokker," sa kongen, og så ble det. Nå fortsetter Asbjørnsenstien over kloppen og rett opp bakken på motsatt side av bekken.

6 Gråor Alnus incana(gråor) Gråor er et middelsstort lauvtre som blir opptil 20 meter høyt, ofte med flere stammer. Skuddene er først dunhåret, siden glatte. Undersiden av bladene er grågrønne. Bladet er bredt elliptisk, spisst, glatt og med tette sidenerver - nesten dobbelt så mange som hos svartor. Hannraklene er 6-12 cm lange og hengende under blomstring. Hunnraklene er sittende eller har korte, behårete stilker, er små og rødbrune. Fruktene er små, flate, smalt vingete nøtter som sitter i fruktstander, såkalte orekongler. Barken er glatt og sølvgrå. Gråor har i utgangspunktet fastrot, men rotutviklingen tilpasser seg bunnforholdene. Gråor blir sjelden gammel, men enkelte trær kan bli opptil 200 år. Utbredelse Gråor er utbredt i Nord-, Mellom- og Øst-Europa samt i nordlige strøk av Asia. I Norge vokser gråor over alt hvor skogstrær kan vokse, nord til Oldervik i Finnmark. I Sør-Norge går den opp til moh. Voksested Gråor er et hardført treslag med forholdsvis stort lyskrav. Den kan vokse under mange ulike forhold, men trives best på leirblandet, kalkholdig jord med frisk fuktighet. Den vokser ofte langs åkerkanter, bekker, friske dalskråninger, elvbredder og sjøstrender. Or er et pionertreslag. Det betyr at treet har lett for å etablere seg på åpne flater, for eksempel etter plutselige endringer i landskapet, som opphør av beite, ras osv. Gråor er nitrogenfikserende. De lever i symbiose med bakterier av Frankia slekten. Bakteriene etablerer seg i rotknoller og tar opp nitrogen direkte fra lufta. Or feller bladene grønne om høsten, og jordbunnen blir derfor næringsrik og med høyt nitrogeninnhold. Det fører til at det vokser mange nitrofile arter i oreskogen. Oreskog er en vanlig biotop for jerpe. Egenskaper og anvendelse Or er et spredtporet treslag med lite eller svakt synlige årringer. Veden er gulhvit som nyhogd, men på grunn av oksidasjon får den snart en oransjegul til brunrød farge. Selv om veden kan ha mange fargenyanser har den alltid et varmt, gyllent preg. Oreved er lett med relativt gode styrkeegenskaper. Virket har lang varighet under vann, men råtner lett i kontakt med jord eller ved vekslende fuktighetsforhold. Or egner seg til forskjellig interiør som møbler, kjøkkeninnredninger, panel og gulv. Gjennomfarget orevirke blir også brukt til å imitere andre mørkere tresorter som mahogni. Or kan videre brukes i musikkinstrumenter, billedrammer, blyanter og skaft, samt som emner for treskjæring og dreiing. Gråor har stor betydning som erosjonsvern, særlig i leirjordsområder. Gråor er også mye nyttet til ved. Under krigen ble "generatorknott" av gråor bruk...

7 Gammel naturskog som har vært lite påvirket i nyere tid kjennetegnes ved å ha mye liggende og stående død ved. Det er ofte høy luftfuktighet og stabilt skogklima. Foryngelsen skjer gradvis i glenner som dannes når trær dør og senere går over ende. Skogbildet er variert og delvis åpent, og trær i alle aldersklasser er representert. Skog som har vokst seg gammel på denne måten har normalt ikke vært utsatt for brann, stormfelling, ras eller flatehogst på lang tid. Den kan derfor ha kontinuitetspreg. Nå har vi gått opp gjennom trollskogen og langs jordekanten. I skogen kan det være mye rart å se og oppleve, en kroket trestamme, en hengete buskegran, en rar knirkende lyd eller et revehyl, en beitende elg, eller kanskje et troll - -. I den gamle, fuktige og skyggefulle granskogen finner vi mange truete arter i Norge.Granskog er dominerende skogtype over store deler av Østlandet, i indre strøk av Sørlandet, og i store deler av Midt-Norge og sørlige Nordland. Liggende, død ved er viktige levesteder for mange vedboende sopp, moser og insekter. Det har også vist seg at når det er kontinuitet i død ved, vokser det ofte en rikere flora av truete sopparter på dem. Grove læger er også av stor betydning for enkelte arter, bl.a. svartsonekjuke og pusledraugmose. På grove greiner nær bakken og nederst på stammen til gamle grantrær finnes det gjerne en rik lavflora. Stående tørrgraner benyttes som hulltre av tretåspetten, og av etterfølgende hulrugere. Gamle løvtrær, spesielt osp, selje og rogn, er viktige elementer for mange artsgrupper. For eksempel er virkelig store høystubber av enkeltstående ospetrær, eller osper med hulrom, mulige hekkeplasser for ugler. Enkelte karplanter og sopp foretrekker gammel granskog med tykk og stabil humusmatte. Bekkedrag vil bidra til at skogen holder seg fuktig, og samtidig være livsmiljø for et stort antall insekter, ferskvannsdyr, karplanter og moser. I denne skogen skjuler jerpe og bokfink seg.

8 I gamle dager måtte ung-guttene ut i skogen for å hogge tømmer. Skogen kunne virke skummel for de som ikke kjente naturen. Altid var det mulig at trollet kom. Asbjørnsen har samlet et slikt eventyr om Askeladden som kappåt med trollet : Det var engang en bonde som hadde tre sønner; han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg noe til. Til gården hørte en stor, god skog, og den ville faren at guttene skulle hugge i, og se å få betalt unna noe på gjelden. Langt om lenge fikk han dem også på det travet, og den eldste skulle ut og hugge først. Da han var kommet bort i skogen og hadde tatt til å hugge på en skjegget gran, kom det et stort, digert troll til ham. "Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!" sa trollet. Da gutten hørte det, kastet han øksen og la hjem igjen det beste han kunne. Han kom rent andpusten hjem og fortalte det som hadde hendt ham; men faren sa han var et harehjerte; trollene hadde aldri skremt ham fra å hugge da han var ung, mente han. Dagen etter skulle den andre sønnen av sted, og da gikk det nettopp like ens. Da han vel hadde hugget noen hugg i granen, kom trollet til ham med og sa: "Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!" Gutten torde snaut se på ham, han kastet øksen og tok til sprangs likesom broren og vel så fort. Da han kom hjem igjen, ble faren sint, og sa at aldri hadde trollene skremt ham, da han var ung. Tredje dagen ville Askeladden i vei. "Ja, du!" sa de to eldste, "du skal vel klare det, du som aldri har vært utom stuedøra!" Han svarte ikke større på det, Askeladden, men ba bare om å få dugelig niste med seg. Moren hadde ingen sul, og så hengte hun på gryta for åbreste litt til ham; det fikk han i skreppen, og la av gårde. Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet til ham og sa: "Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!" Men gutten var ikke sen; han sprang bort i skogen etter osten og krystet den så mysa skvatt. "Tier du ikke still," skrek han til trollet, skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!" "Nei, kjære spar meg," sa trollet, "jeg skal hjelpe deg å hugge." Ja, på det vilkår sparte gutten ham, og trollet var dyktig til å hugge, så de fikk felt og avhugget mange tylfter om dagen. Da det led mot kvelden, sa trollet: "Nå kan du følge med hjem, det er nærmere til meg enn til deg." Ja, gutten ble med, og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varme på peisen, mens gutten skulle gå etter vann til grautgryta; men det sto to jernbøtter der, så store og tunge at han ikke orket å lee på dem engang. Så sa gutten: "Det er ikke verdt å ta med disse fingerbølene; jeg går etter hele brønnen jeg." "Nei, kjære vene," sa trollet, "jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du opp varme, skal jeg gå etter vann." Da han kom tilbake med vannet, kokte de opp en dugelig stor grautgryte. "Det er det samme," sa gutten, "vil du som jeg, skal vi kappete." "Å ja!" svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulle stå seg i. Ja, de satte seg til bords; men gutten stjal seg til å ta skinnskreppen og knyte foran seg, og så øste han mer i skreppen enn han åt selv. Da skreppen var full, tok han opp tollekniven sin og rispet en flenge i skreppen. Trollet så på ham, men sa ikke noe. Da de hadde ett en god stund til, la trollet bort skjeen. "Nei, nå orker jeg ikke mer," sa han. "Du skal ete!" svarte gutten; "jeg er snaut halvmett enda, jeg. Gjør du som jeg gjorde, og skjær hull på magen, så eter du så mye du vil." "Men det gjør vel gruelig vondt?" spurte trollet. "Å, ikke noe å tale om," svarte gutten. Så gjorde trollet som gutten sa, og så kan en vel vite han satte livet til. Men gutten tok alt det sølv og gull som i berget fans, og gikk hjem med. Med det kunne han alltid få betalt unna noe på gjelden.

9 P.Chr.Asbjørnsen ble en ord og form kunstner Som folklorist var P.Chr.Asbjørnsen nyskapende. Han Utviklet en muntlig form i skriftlig gjenfortelling Speilet fortellermåten og formidlet fortellersituasjonen Fremkalte i historiene, naturen og følelsen i skumring og tussmørke, vær og vind. Koblet situasjonen i tradisjonsmiljøet til fortelleren Bandt landets fremste kunstnere til å gjenskape folkets fantasier på skisseblokken og mane frem tusser og troll, konger og prinsesser, hus og huldre Lot illustrerte Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg (1879) Han ble æresmedlem i Kunstforeningen i 1876 Her er Asbjørnsen avbildet som kongen i eventyret om Presten og Klokkeren, tegnet av Erik Werenskiold. Gjennom huldre-eventyrene og folkesagnene som Asbjørnsen samlet åpnet han for at tegnerene og malerene fikk muligheten til å utvikle den norske folketradisjon i billede og form. Store navn som Tidemand og Gude, Peter Nicolai Arbo, Emil Sachse, August Schneider, Lerche, Otto Sinding, Eilif Pettersen, Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen. Med eventyrene skapte fortelleren og kunstneren den norske folketradisjonen. Kunsten ble et folkeeie. Også andre kunstformer utviklet seg innenfor den nasjonale tradisjonen og skapte sin solide egenverdi. Her står vi ved atellieret til Hans Christian Bergersen. Deler av han store skulptur-samling ble gitt til Sørum kommune og omtales i boken om ham. Kunstneren, Hans Christian Bergersen, ble født i 1916 på Brennhaugen i Knapper, der far hans, Johan Nikolai, var lærer. I 1935 flyttet familien til Sørum, og Hans Christian fikk etter hvert landets høyeste kunstutdanning, og etter krigen ble han ansatt som lærer ved Kunstakademiet i Oslo. Her arbeidet han til han gikk av med pensjon i Han underviste og samarbeidet med en rekke av Norges mest anerkjente kunstnere. Bergersen hadde eget atelier hjemme i Sørum, men det var få personer som var klar over at han her laget skulpturer som kan måle seg med det beste i norsk kunst. Bergersen var en svært beskjeden mann som ikke ønsket oppmerksomhet om sin egen person, og det var en stor overraskelse for mange da kunstskatten kom for en dag mot slutten av hans liv. Bergersen døde på sjukehjemmet i Sørum i mars i år, 95 år gammel. Kongen fra Askeladden og de gode hjelperene av Theodor Kittelsen Per Gynt av Peter Nicolai Arbo

10 G a m l e F e r d s e l s v e i e r I Frognerområdet var det svært få veier på Asbjørnsens tid viser kartet. Hovedvegene ble utbedret og til dels omlagt. Dette gjaldt også kongeveien forbi Sorknes. Ved kryssing av mindre elver og bekker var trebruer og treklopper brukt. Ved Leira var det fergested. Fra 1850-tallet skulle moderne veier føye seg mykt inn i terrenget og ha så liten stigning som mulig. Dette gjorde at veien i stor grad kom til å følge kotene i terrenget. Bærelaget skulle bestå av stein og pukk (macadamisering). Terrenget i Norge gjorde imidlertid at en ikke alltid fikk den ideelle formen etter idealene. Dette preget veiene på Romerike. Hexebergveien fra Frogner til Bråtesletta i Gjerdrum er av den gamle typen og inngår som nr. 259 i Statens vegvesens Nasjonale Verneplan for veger. Her under Heksebergfjellet gikk den Trondhjemske Kongevei forbi Sorknes gård og over mot Moe der det var skyssstasjon. I Sørum er det mange ferdselsveier, gamle og nye. Turen P.Chr. Asbjørnsen beskriver i Huldreætt til fots over Hexebergfjellet var lite brukt. Ingen gikk opp i fjellet uten at man måtte. Elven Leira var nok den eldste og mest brukte ferdselsveien for å komme til Fjelstad i Gjerdrum, om sommeren i robåt, på isen om vinteren. Mellom gårdene var det nok endel vandring, mest på flyttedagene muligens, 14 oktober og 14 april. P.Chr. Asbjørnsen beskriver turene han måtte gå til Christiania for å låne bøker på til sine studier på Universitetsbiblioteket. I eventyret om Plankekjørerene gir han en frodig beskrivelse av livet på veien i 1830-årene ( I 1870 ble han den norske Turistforenings 1ste Æresmedlem. Og nå er han kommet på haleroret til Norwegian

11 QR? På Asbjørnsens tid var gården var selvforsynt med alt de trenget. Men overflod var det neppe. Korn var det smått om, og mel var vanskelig å sikre. I et eventyr forteller Asbjørnsen om Gutten som gikk til nordenvinden for å kreve melet igjen. Det var en gang en gammel kone som hadde en sønn. Svært skrøpelig var hun, så hun måtte få gutten sin til å gå på stabburet for henne etter grautmel til middags. Men da han steg ut igjen på stabburstrappen, kom nordavinden fykende, tok melet fra ham of fòr til værs med det. Gutten gikk på stabburet etter mer, men da han steg ut på trappen, kom nordavinden fykende igjen og tok melet fra ham, og like ens gikk det tredje gangen. Dette ble gutten arg for. Han syntes det var urimelig at nordavinden skulle fare slik fram, og så tenkte han han fikk lete ham opp og kreve melet tilbake. Dermed la han av sted, men veien var lang, og han gikk og han gikk, og endelig kom han da til nordavinden. God dag, sa gutten, og takk for sist. God dag, svarten nordavinden - han var grov i målet - og selv takk for sist. Hva vil du? sa han. Å, sa gutten, jeg vil be deg være så snill å la meg få igjen det melet du tok fra meg på stabburstrappen. For lite har vi, og når du skal fare frem slik og ta det grannet vi har, så blir det ikke annet enn sveltihjel. Jeg har ikke noe mel, sa nordavinden, men siden du er så nødig, skal du få en duk som skaffer deg alt du kan ønske, bare du sier: - Duk, bre deg ut, og dekk opp med alle slags kostelige retter! Aldri før hadde han sagt det, så gjorde duken det, og det ble både herlighet og glede. Men ingen likte det bedre enn gjesgiverikona. Det var ikke mye bry med steking og koking, med duking og dekking, med henting og fremsetting på det bordet, tenkte hun. Da det led utpå natten og alle sov, tok hun duken fra gutten og la en annen i stedet. Den var akkurat lik den han hadde fått av nordavinden, men den kunne ikke dekke opp med en skarve havrelefse engang. Da gutten våknet, tok han duken og gikk, og utpå dagen kom han hjem til moren. Nå har jeg vært hos nordavinden, sa han, det var en skikkelig mann, for han ga meg denne duken, og bare jeg sier til den: Duk, bre deg ut, og dekk opp med alle slags kostelige retter, så får jeg all den maten jeg kan ønske meg Ja, det vet jeg visst, sa moren, men jeg tror det ikke før jeg ser det. Gutten skyldte seg, satte frem et bord, la duken på og sa: Duk, ber deg ut, og dekk opp med alle slags kostelige retter! Men duken dekket ikke opp med en bit flatbrød engang. Det blir ikke annen råd enn at jeg får gå til nordavinden igjen da, sa gutten og la i vei. Utpå ettermiddagen kom han dit nordavinden bodde. God kveld, sa gutten. God kveld, sa nordavinden. Jeg vil ha rett for melet du tok fra meg, sa gutten, for den duken jeg fikk, var ikke noe tess. Jeg har ikke noe mel, sa nordavinden, men her har du en bukk som gjør gulldukater, bare du sier: - Bukken min, gjør penger!

12 Det syntes gutten godt om, men da var det så langt hjem at han ikke kunne rekke frem den dagen, og så tok han inn for natten hos gjestgiveren. Før han forlangte noe, prøvde han bukken, for han ville se om det var sant det nordavinden hadde sagt, og det var riktig nok. Men da gjestfiveren så dette, syntes han det var en gild bukk, og da gutten vel var falt i søvn, tok han en annen, som ikke gjorde gulldukater, og satte i stedet. Morgenen etter gikk gutten av sted, og da han kom hjem til moren sin, sa han: Nordavinden er en snill mann likevel. Nå ga han meg en bukk som kan gjøre gulldukater, bare jeg sier: - Bukken min, gjør penger! Det vet jeg visst, sa moren, det er ikke annet enn snakk, og jeg tror det ikke før jeg ser det. Bukken min, gjør penger! sa gutten. Men det ble ikke penger det bukken gjorde. Så gikk han til nordavinden igjen og sa at bukken ikke var noe tess, og at han ville ha rett for melet. Ja, nå har jeg ikke annet å gi deg, sa nordavinden, enn den gamle kjeppen som står borti kroken, men den er slik at når du sier: - Kjeppen min, slå på! - så slår den helt til du sier: - Kjeppen min, stå stille! Veien hjem var lang, så gutten gikk inn til gjestegiveren den kvelden òg. Men da han skjønte hvordan det hadde seg med duken og bukken, la han seg straks til å snorke på benken og lot som han sov. Gjestegiveren som mente at kjeppen nok dugde til noe den med, fant frem en som lignet den, og ville sette den i stedet, for han hørte at gutten snorket. Men i det samme gjestgiveren skulle ta stokken, ropte gutten: - Kjeppen min, slå på! Kjeppen tok til å denge gjestgiveren så han hoppet både over bord og benker og ropte og skrek: Å Herre Gud! Å Herre Gud! Be kjeppen være rolig ellers slår den meg ihjel. Du skal få både duken og bukken. Da gutten syntes gjestgiveren hadde fått nok, sa han: - Kjeppen min, vær stille! Så tok han duken og puttet den i lomma og kjeppen i hånden, bandt et tau om hornene på bukken og gikk hjem med alt sammen. Det var god rett for melet!

13 I denne karrige grunnen på Heksebergfjellet får busker og trær ofte vridde former. I skumt vær og eller snetunge vintre er det lett å forveksle formene med fantasiens underjordiske vesner, tusser og troll, vætter og huldre. Særlig Theodor Kittelsen var dyktig til å få frem dette i mange av sine illustrasjoner. Prøv fantasien din selv. Geologi Mot slutten av siste istid stakk Heksebergfjellet opp som en øy i Romeriksfjorden som strakk seg innover mot brefronten ved Jessheim og senere Minnesund. Smeltevann fra innlandsisen førte med seg store mengder leire og siltmateriale, som stoppet sin vandring etter utløpet i Romeriksfjorden og la seg til ro på havbunnen. Det er på denne næringsrike jorda vi i dag finner jordbruket på Romerike, og strandlinja gikk der vi i dag finner øvre grense for jordbruk. På Heksebergfjellet følger den grovt sett Åsheimveien og Sandbakkveien. Over dette nivå er berggrunnen dekket av et tynt morenlag. Berger grustak er et annet minne fra istiden. Grus og sand ble her lagt opp av grusførende smeltevann fra innlandsisen, da denne fremdeles dekket Sørum, Skedsmo og Gjerdrum for ca år siden. Vardeåsen/Heksebergfjellet tilhører det Sydøstnorske grunnfjellsområde, nærmere bestemt Romerikes grå gneiser som ble dannet for mill. år side. Bergartene i dette området er hovedsakelig gneis med smale soner av amfibolitt og glimmerskifer. Mens gneisen er grå og mer massiv, er amfibolitt og glimmerskifer mørke, neste svarte bergarter som er løserere/bløtere enn gneisen. I forbindelse med stor vulkansk aktivitet i Osloområdet for mill. år siden, ble nærliggende fjellområder utsatt for spenninger og sprakk opp. Sprekkene ble fylt av flytende lava, som vi i dag kjenner som diabasganger. Dette er en bergart som forvitrer lettere enn gneisen. I dag finner vi diabasgangene som relativt rette og utholdende forsenkninger i terrenget. Veggene kan være loddrette som St.Olavsgangen i Vilbergfjellet. Det er flere slike diabasganger å finne i Heksebergfjellet også.

14 Kulturminner på Heksebergfjellet Heksebergfjellet er et område sjeldent rikt på kulturminner. Midt oppe på fjellet ligger et sammenhengende myrområde, Vardemåsan. På høydene rundt myra er det registrert så mange som 11 gravrøyser fra bronsealder/jernalder. Foruten disse stod det på åsen en signalvarde med vaktbu. Signalvardene ble tidligere tent for å varsle at fienden var i anmarsj og at soldatene skulle samles. Langs åsen og tett inntil gravrøysene gikk en gammel ferdselsvei, og det var nok denne Asbjørnsen fulgte da han i 1836 gikk fra Børke i Sørum til Fjellsad i Gjerdrum. Turbeskrivelsen skrev han som rammefortelling eventyrsamlingen Hulderætt ( Kulturminner er gamle spor etter menneskelig virksomhet som gjennom sin form og urørthet forteller hvordan tidligere generasjoner har levet og brukt området. Bare ved å ta vare på kulturminnene og bruker området skånsomt, vil den verdi de representerer kunne overleveres til kommende generasjoner. Kulturminner er fredet og beskyttet av norsk lov. Ødeleggelse er straffbart. Fellestrekk ved gravrøysene rundt myra på Heksebergfjellet De to største røysene ligger på toppen av Heksebergfjellet. Resten av gravrøysene er plassert på brinken av fjellet der de ligger på småhøyder og delvis omkranser stormyra, Vardemåsan. Røysene ble bygd langs områdets største vann, og alle røysene har hatt synsavstand til dette eller vannet (nå myr) 200 m sydvest for Vardemåsan. Fra gravrøysene er det, eller var det, god utsikt til Øyeren eller soloppgangen. Alle røysene ligger nemlig på sydøst-sida av en høyde eller helt på toppen. Ingen røyser ligger vest- eller nordvendt. Langs åsen og gjennom gravrøysfeltet har det i uminnelige tider gått en gammel ferdselåre (stien). Alle røysene ligger mellom 300 og 320 m.o.h. Samtlige røyser er bygget opp av kantslitt til noe rundet morenestein av forskjellig størrelse, med typisk diameter cm. Sett ovenfra har de fleste røysene en rund form med diameteren mellom 5 og 15 m og høyde mellom 0,5 og 1,5 m.de fleste røysene har fått de øverste steinlagene forstyrret. I noen tilfeller er det snakk om oppmuring av lemurer til beskyttelse mot vinden eller bearbeiding for bål.

15 Røysenes alder De to største røysene på toppen, på åsens høyeste punkt, er antagelig fra bronsealder. De andre røysene som er plassert på åsbrinken, er mindre og er mest sannsynlig fra jernalder. Hvorfor ble røysene bygget og hvem bygget dem? Gravrøysene er sannsynligvis gravminner etter mennesker som ønsket å markere økonomisk eller åndelig makt i samfunnet. Røysenes utseende varier lite over hele Skandinavia. Vi kan tenke oss en overklasse eller adel som reiste vidt og pleiet omgang med hverandre som byggere av gravrøysene. De møttes til fest, kjøpslo og giftet seg med hverandre. Krigens spor 18. november 1943 bombet engelskmennene Kjeller. Et av flyene som var med i angrepet fikk problemer og måtte droppe lasten som stort sett bestod av brannbomber, på Heksebergfjellet. Flyet fortsatte deretter mot England. Et område på * meter lå igjen utbombet og dekket av kratere. Inntil 50-årsmarkeringen for freden lå det splinter i området. Disse ble samlet inn av personell tilknyttet veteranmiljøet ved Kjeller flyplass våren Skogbruk og torvuttak Skogsdrift har det altid vært noe av i Hexebergfjellet. Skogen var mer utarmet i Asbjørnsens tid og utsikten i alle retninger meget bedre. Fra 1850-tallet og utover ble skogbruk og torvstikking en viktig næring i den økonomiske utviklingen i Norge. Alt fra vandringene sine i Nordmarka som gutt hadde P.Chr.Asbjørnsen hadde fått interesse for skog og dyreliv. Han ble tidlig en habil jeger og ble blandt landets beste sportsfiskere. Han utdannet seg til forstmann i Tyskland fra og ble forstmester Midt-Norge i I 1864 reiste han til Holland og studerte torvdrift. I 1875 ble han leder av Norges torvdriftundersøkelser også. I disse yrkene virket Asbjørnsen sterkt motiverende på landets skogbruks- og tordriftsnæring. På myrene heroppe kjenner vi til at noen av gårdene i Sørum tok ut torv på 1900-tallet. Det er svake spor etter dette ganske langt nordøst på Vardemåsan. Torva ble brukt til strø i fjøset (i steden for sagflis). Det skal ha stått noe enkle takoverbygg for å tørke torva ved torvuttaket. Denne virksomheten avtok for å bli borte på 1930-tallet. Lykke til på en spennende og opplevelsesrik tur!

16 Det brygget til en regnskur; vi kjente alt enkelte dråper. Jeg trøstet min forskrekkede ledsagerinne med at vi nu skulle finne ly i den gamle vardehytten som sto igjen fra krigens tid. Den lå knapt et par bøsseskudd borte, rett oppfor den lutende furuen ved myren. Da vi nådde bredden, skyllregnet det; men nu hadde det ingen nød, vi kjente fast grunn under føttene, skogen dekket oss, og et par minutter efter var vi oppe på bakken og vel forvaret i vardehytten. I grunnen var vi på ingen måte vel forvaret. Taket var styrtet ned; bare en liten snipp var igjen av det i det ene hjørnet, så vi fritt kunne se himmelens fugler fly over oss. Men i dette ene hjørnet, under den lille snippen hadde en menneskevennlig skytter eller vedhugger anbrakt en benk av et par briskestammer mellem tømmerstokkene, så lang at der med nød og neppe var rom til to. Her måtte vi altså ta plass, og jeg syntes det var et herlig sete. Småguttene klatret med fare for liv og lemmer opp på levningene av den gamle skorstenen i det andre hjørnet og sto der mot den grå himmelen og trettet om de kunne se ni eller elleve kirker, til de ikke så de nærmeste trær for regn. I 1836 sto restene efter en vardehytte her forteller Asbjørnsen. Den vil vi gjerne gjenreise. Utsikten var også god for Asbjørnsen. Han kunne se Øyeren og minst ni kirker. Det vil vi gjerne gjenskape. Her er meget å se og oppleve også i vår tid om vi våger. Foruten alle gravrøysene stod det på åsen en signalvarde med vaktbu. Signalvardene ble tidligere tent for å varsle at fienden var i anmarsj og at soldatene skulle samles. Langs åsen og tett inntil gravrøysene gikk en gammel ferdselsvei, og det var nok denne Asbjørnsen fulgte da han i 1837 gikk fra Børke i Sørum til Fjellsad i Gjerdrum. Turbeskrivelsen er i dag å lese i Asbjørnsens og Moes eventyrfortellinger i eventyret Hulderætt. Vardesystemet Signallering med ild har vært praktisert i kanskje så lenge som 1000 år, og vardene ble siste gangen tent i forbindelse med svenskenes hærfremstøt inn i Aurskog og frem mot Toverud i Vardeildens budskap var: Fremmed hærmakt nærmer seg og bygdas våpenføre menn må straks gi seg i vei til møteplassen (denne var avtalt og kjent på forhånd). De teltformede vedreisene var fortidas medium for å varsle og mobilisere bygdelag. Når de ble tent kunne ilden sees vidt, og ofte fra varde til varde. I vårt nabolag var det varde på Vilbergfjellet, Gjelleråsen og Vardåsen i Nannestad.

17 Typisk for lokalisering av vardene er den vide utsikten. Fra her du står nå kan du se 7 kirkesogn forteller Asbjørnsen. Da han var her var åsen uthugget og utsikten meget bedere enn idag. Stedsnavn og folketradisjon kan i dag gi pekepinn på lokaliteter hvor det i tidligere tider kan ha stått vedereis. Et eksempel er Vardeåsen. Fjellet er ca 100 mill år gammelt. Det høyeste punktet er 324 moh. For 9500 år siden stoppet isen her og havet stod 200 meter høyere enn i dag. Hele Romerike ble isfritt på ca 400 år. Varsling ved å tenne varder er kjent over hele verden. I Europa er det spesielt de som var i bruk i det klassiske Hellas og i Romerriket som er kjente. I Skandinavia ble varder trolig benyttet så tidlig som i eldre jernalder, men kan ha vært i bruk tidligere. I Norge er det spesielt to perioder som er kjent for vardebygging og vardetjeneste. Den første er fra Håkon den godes tid frem til begynnelsen av 1300-tallet, mens den andre er fra Christian IVs tid til frem til Det første vardesystemet strakte seg, i følge historiske kilder, langs hele kysten fra Båhuslen til Varangerfjorden. Det var også avgreininger innover fjordene. En av vardene i dette systemet var Vettakollen i Oslo kommune. Denne har vært vardeplass for Aker og det opprinnelige Oslo. Under Christian IV på 1600-tallet, ble truselen fra Sverige avgjørende for plasseringen av vardene. Systemet ble nå lagt fra svenskegrensen innover Østlandet og Trøndelag, med avgreininger innover dalførene. Enkelte varder fra denne perioden har blitt bevart frem til nyere tid. Disse viser at vardene stort sett besto av 3-3,5 m lange stokker stablet i en ring på mellom 4 og 5 m rundt en tømmerstokk i midten. Det ble da et rom inne i varden som skape en høy skyssøyle som kunne ses over store områder. Når det var ufred i vente skulle bøndene gjøre vardene klare og organisere vardevakter. Vardevaktene måtte være på plass seinest den femte natta etter at varslet var gitt. I nærheten av vardene ble det bygget vakthytter. Den skulle være ca. 3 x 3 meter og den skulle ha tak og åpninger mot de 4 verdensretningene. Hyttene var bygget av tre eller stein. For noen år siden sto det også et tårn her som bar et trigonometrisk punkt.