Peter Schnitler og grenseundersøkelsene

Transkript

1 Peter Schnitler og grenseundersøkelsene i 1740-årene Dikka Storm I 1751 ble grensen mellom Sverige og Norge trukket opp. Et tillegg til avtalen var «Lappecodicillen», et dokument som fastla samiske rettigheter. I forkant av dette ble det gjort et stort forarbeid. En sentral person i dette arbeidet var Peter Schnitler. Etter den store nordiske krig ble grensespørsmålene mellom Danmark-Norge og Sverige- Finland vedrørende områdene fra Trøndelag/Jemtland og nordover tatt opp. Det ble gjennomført undersøkelser og forhandlinger i og 1740-årene. Dette hadde sammenheng med opprettelse av nasjonalstater som skjedde på den tiden, og som forutsatte en klargjøring der grensene ikke hadde vært eksakt fastsatt tidligere. For den dansknorske statens vedkommende foregikk dette samtidig med et gjennombrudd for en pietistisk religionsform og åndsretning. Konsolidering av nasjonalstatene Fredrik 4. var konge i perioden og påvirket av den pietistiske bevegelsen i Nord-Europa. Gjennom første halvdel av 1700-tallet ble det vesentlig å knytte de samiske nomadegruppene tettest mulig til det dansknorske forvaltningsapparatet, ikke minst ved å utnytte en pietistisk inspirert misjon ledet av Thomas von Westen. Foruten å være religiøst motivert, hadde det også sammenheng med stats- og sikkerhetspolitikken for den dansk-norske staten. Ved fastsettelsen av grensen mellom Danmark-Norge og Sverige-Finland i 1751 fikk grensetraktaten et tillegg Lappekodisillen, som omhandlet samene som brukte områdene i begge rikene for utøving av sin næringsvirksomhet, særlig med hensyn til reindriften. Det dansk-norske utgangspunktet for grensetrekkingen la til grunn prinsippet at Kjølen eller vannskillet utgjorde grensen. Utformingen av Lappekodisillen bygget på omfattende undersøkelser. På norsk side ble de utført av major Peter Schnitler i årene Han innhentet opplysninger om utnytting av områder tilknyttet reindrift og tilliggende næringer. Slike spesialundersøkelser ble ikke utført på svensk side. Der bygget man i stedet på vitneutsagn på häradstingene fra 1739 og fremover, og disse gjenfinnes i häradsrättenes domböcker. Informasjonen som Schnitler samlet inn er svært omfattende og gir et tidsbilde av situasjonen tidlig på 1740-tallet. Den er en unik og hyppig brukt kilde. Peter Schnitler hadde et klart mandat på vegne av riksstyret. Han hadde i oppdrag å innhente opplysninger for sentrale myndigheter, om grenseforholdene og hvor grensen skulle gå. Hvem var Peter Schnitler? Peter Schnitler ble født i København og døde 1751 i Trondheim. Han var av tysk-dansk slekt, og giftet seg med Sophia Christina Meitzner fra 40

2 Universitetsbiblioteket i Oslo. Jylland som var datter av oberst Baltzer Meitzner. De ble gift i Trondheim i 1719, og der var de bosatt inntil sin død. Han var utdannet jurist fra universitetet i Rostock ( ) i Tyskland. Han hadde gode kunnskaper i språk, i tillegg til dansk og tysk, latin og fransk. Han ble ansatt som sivil militær og auditør i den danske hær fra desember En auditør var en militær tjenestemann som i eldre tid ledet forundersøkelser og fungerte som aktor i krigsrettssaker. Allerede i denne stillingen kan vi anta at han fikk erfaringer som vi senere vil se kom til nytte i hans arbeid på tallet. Han tjenestegjorde i en rekke stillinger i Nord-Tyskland og Jylland og til slutt i Smålenene (i dag: Østfold), frem til våren Høsten 1718 fikk han stilling som auditør og regimentskvartermester i 3. Trondhjemske nationale Infanteriregiment og deltok i forsvaret av Trondheim ved svenskenes beleiring av byen. Deretter ble han utnevnt til kaptein i det Størenske Kompani av samme 3. Trondhjemske Regiment. Der fortsatte han sin militære karriere frem til sin død, med unntak av de årene han var engasjert i arbeidet med grensereguleringen fra Han ble utnevnt til major fra 1734 og i 1749 fikk han oberstløytnants grad. I 1750 ble han utnevnt til amtmann i Finnmark, men takket umiddelbart nei. Schnitler ble engasjert i arbeidet med grensespørsmålet i brev av 16. mars 1742 fra den nye kongen Christian 6. ( ). Schnitler skulle i korthet samle informasjon for at det skulle trekkes så gode konklusjoner som grunnlag for påfølgende forhandlinger mellom de to land. Undersøkelsene om grenseforholdene foregikk ved et omfattende forarbeid, før de særskilt engasjerte ingeniørene i etterkant kunne sette opp fysiske grensemerker mellom de to statene. Han startet umiddelbart med arbeidet i april 1742 på Røros. Bakgrunnen for at Schnitler ble utpekt til denne oppgaven, var at han hadde utredet om behovet for skogforekomster for Røros koppergruver i 1738, og bistått kopperverket i ulike oppdrag. Her hadde han utført intervjuer, undersøkelser og kartlegging av ulike forhold knyttet til grenseforholdene fra slutten av 1730-tallet til begynnelsen av 1740-tallet. Så han hadde på den tid kunnskap om grenseforholdene på Røros, og hans arbeid viste en systematisk og Forsiden av «Lappecodicillen av 1751» Første Codicil og Tillæg Til Grendse- Tractaten i mellem Rigerne Norge og Sverrig betreffende. Traktaten ble trykket i Kong Friderich den Femtes allernaadigste Forordninger og aabne Breve i Kjøbenhavn. innsiktsfull tilnærming som var blitt lagt merke til. Oppdraget Utnevningen og instruksen for oppgaven knyttet til grensereguleringen inneholdt 5 punkter: 1. Å beordre sorenskriverne til å innhente almuens edsavlagte forklaring angående grensens gang 2. At slike forretninger skal gis til deg 41

3 [Peter Schnitler] uten betaling og at det så hastig som mulig skal sendes videre 3. Alle vitner skal eksamineres på din [Peter Schnitler] forespørsel om de poster som du finner nødvendig for sakens opplysning 4. Det vil være nok at to menn vil overvære og underskrive med sorenskriveren på de steder der åtte lagrettemenn ikke kan samles 5. Såfremt det skulle skje at sorenskriverne av ulike grunner ikke kan foreta en slik forretning, da må du selv fullføre samme forretning i stedet for sorenskriverne som derfor skal gi deg all mulig assistanse ad de opplysninger som skal innhentes. Eyler Hagerup, biskop for Throndhjems stift, skulle bekjentgjøre oppdraget for alle i grensesognene. Samene skulle få beskjed av misjonærene om å utpeke 42 nødvendige vitner som skulle være til stede. Protokollene tilrettelegging og utgivelser Grenseeksaminasjonsprotokollene består av 7 volum som befinner seg i Riksarkivet. I løpet av 1900-tallet ble disse utgitt i 3 bind. Først utkom bind 2 som del av en kildesamling som ble publisert i forbindelse med Renbeitekommissionen af 1907 og omhandlet områdene fra Namdalen og til og med Troms fogderi. Dette ble senere bearbeidet og utgitt separat som det andre bindet av grenseeksaminasjonsprotokollene i Bind 1 av grenseeksaminasjonsprotokollene som omhandler Trøndelagsfylkene og Finnmark, kom først i 1962 med en omfattende innledning av Kristian Nissen. Det 7. volum om fastsettelse av grenser mellom nasjonalstatene Norge, Sverige og Russland i Finnmark, ble publisert som bind 3 i I tillegg forelå det en rekke kartskisser som Schnitler utarbeidet. I Riksarkivet foreligger også hans kopibøker og korrespondanse som er knyttet til dette oppdraget. Korrespondansen varte i flere år etter at han hadde returnert til Trondheim. I Peter Schnitlers protokoller får vi detaljerte referat fra hans reiser og møter med mennesker som opplyste om de enkelte steder og områder, noe som ga grunnlagsmateriale for bestemmelsene om hvor grensen skulle trekkes og gåes opp mellom de to land Sverige og Norge. Hans reiser i tre år kan følges svært detaljert. Her er redegjørelser fra mennesker han møtte, om steder han selv har besøkt eller av personer som er innkalt til rettslige avhør. Informasjonen som han samlet inn er svært omfattende. Men alt materialet var samlet inn ut fra siktemålet til den dansk-norske stat, og det må vi ha i mente når hans beskrivelser benyttes for andre formål i dag. Det betyr blant annet at informasjon om land og folk som vi kanskje kunne forvente ville vært Grenserøys nr. 338 i Troms. Bildet er tatt i sammenheng med forarbeidene til Reinbeitekonvensjonen 1919 i august Foto: Hegge, Fotoarkivet, Tromsø Museum Universitetsmuseet.

4 beskrevet, ikke fortonet seg interessant i forhold til det oppdraget han hadde. Derimot fører særlig hans kontakt med den samiske befolkningen i fjord- og fjellområdene der han foretok sine undersøkelser, til en unik informasjon. Vi får et innblikk i forholdene på den tiden og en dokumentasjon av områder som sjelden var og er i fokus. Flere steder i hans beskrivelser kommer det også til uttrykk at det var bakenforliggende hensikter. Land skulle undersøkes med hensyn til nyrydning som i indre Troms. Møter med den samiske befolkningen I sitt reisefølge hadde Schnitler med seg Erik Olsen Helset. Han var smed og snekker og hadde arbeidet som misjonær for von Westen i de sørsamiske områdene Overhalla og Vefsn i perioden Etter oppdraget med grenseundersøkelsene, hadde han stilling som tollbetjent og skolemester og døde i Trondheim ca Da han startet arbeidet med Schnitler kan det antas at hans kunnskap og forståelse av samisk språk, kultur og erfaringer om land og folk fra Røros og nordover til og med Vefsn, må ha gitt ham kunnskaper om hvem som kunne kontaktes videre nordover på reisen. Vi kan av et av Schnitlers referater få et inntrykk av hvordan undersøkelsene og den rettslige praksis ble utøvet: «Af disse Østlapper og Norske Bøydelapper vare nu for Retten tilstæde, som efter min Ordre og Budskikkelse fra Missionairen, fra Fieldene var nedkomne, en deel, hvoraf jeg toeg de kyndigste til Vidner over Grendse Gangen paa dette Sted; Eedens Forklaring blev dennem af Lovbogen for Retten forelæst, og af Tolken Erik Helsæt betydet, hvorefter de som vidner blev, aflagde deres Corporlig Eed, og Een efter den Anden examinered som følger» (Qvigstad & Wiklund 1929: 260). Her var både reindriftssamene fra innlandsområdene og de bofaste samene fra bygdene i kystområdene til stede. I brev til misjonærene og skolemestrene hadde han sendt ordrer om at samene skulle møte og vitne for retten om hvor grensegangen gikk. Ved hjelp av Erik Helset ble eden, som de måtte avlegge oversatt for samene, slik at de i tur og orden kunne forklare om de ulike forhold. Samisk kunnskap om områdene I materialet får vi opplysninger om misjonærer og sameskolelærere som også møtte for lagrettene, utførte oppdrag for Schnitler. For eksempel møtte Peder Krogh Hind som var misjonær i Gratangsbotn. Han fortalte at i Lector von Westens tid var han misjonskolemester, og reiste med misjonæren og en annen sameskolelærer og besøkte reindriftssamene som kom fra østsiden av Kjølen. Samene tok godt imot dem. Men etter von Westens død var det slutt på besøkene. Misjonærer og sameskolelærere deltok ikke bare i rettsmøtene, men innhentet i forkant av møtene oversikt over hvilke personer som kunne møte og utarbeidet manntallsoversikter over samiske menn som utøvet reindrift i de ulike områdene eller utøvet annen næringsvirksomhet i kystområdene. Vitnenes kunnskap om områdene og deres utsagn ble av stor betydning for undersøkelsene forut for grensefastsettelsen og i sammenheng med utformingen av Lappekodisillen. I Sør-Troms holdt Schnitler vitneavhør med oppnevnte lagrettemenn til stede. Schnitler holdt vitneavhør i Gratangsbotn, Sørreisa og Malangen. Der var det innkalt personer vitner som møtte og skulle redegjøre om forholdene. Det ble stilt ca. 30 spørsmål, og de fulgte en disposisjon som gir en detaljert innsikt i de geografiske forhold, befolkning, utøvelse av næringsliv og bruken av grenseområdene. Den enkeltes kunnskap om områdene er organisert slik at leseren blir ledet fra sør og nordover innen de enkelte områder. Når det gjaldt spørsmål om grenseområdene og forståelsen av dem, er det spurt flere, slik at forholdene er belyst fra flere ulike ståsteder. Peter Schnitlers reiser i Senja fogderi Med utgangspunkt i Schnitler beskrivelser av det tidligere Senja 43

5 fogderi, kan vi rekonstruere hvordan reisen foregikk. I august 1743 gikk Schnitler fra Slettjord i Herjangen i Salten fogderi og over Øse til Gratangsbotn i Senja fogderi. Eidet på ca. halvannen mil var ubebodd. Det var flere innsjøer og elva rant nordover, og det var mange fine gressganger med tykt gress så høyt som til hoften på en voksen mann. Det kom av at samene var der tidlig om våren med sine reinsdyr. Han kommenterte at her kunne man med tiden vente at det ville bli rydningsjorder. Han ankom Gratangsbotn der han hadde innkalt til rettsmøte fra august. Fra Gratangsbotn foregikk Schnitlers reise sjøveis til Rolla. Derfra reiste han til Trondenes for å møte sogneprest Lorentz Dass ( ). Herfra reiste han til lensmannsgården Mikkelbostad på Dyrøy og videre til Nordstrømmen i Sørreisa der det ble holdt rettsmøte i åtte dager fra Fra Nordstrømmen reiste Schnitler videre til sorenskriverens gård på Gibostad. Der utførte han en del korrespondanse og fikk blant annet sendt brev til presten Johan Arndt Mejer i Lenvik om at han skulle møte Schnitler i Malangen den 9. september. Videre fikk han sendt brev til prost Henning Junkhans i Tromsø og sorenskriver Rosenfeldt for Troms fogderi om møter. Schnitler seilte fra Gibostad til Sultindvik i Malangen. 8. september var hellig, og han igangsatte arbeidet først den 9. med å beskrive øya Senja. Her opplyses det at fogden Tønder var død og sorenskriveren var borte i andre ærend, så han måtte selv lede lagretten. Til lagrettemøtene møtte lensmann og lagrettemenn i tillegg til sameskolelærer og de samene som var utpekt som vitner. Fra Sultindvik seilte Schnitler og hans følge ut Malangen til sorenskriver Rosenfeldts gård på Greipstad, og så til gården Berg i Balsfjorden. Først i juni 1745 kom han tilbake til Sør- Troms og utførte små oppdrag og deltok på ulike møter i perioden frem til 25. juli, før han avsluttet oppdraget. Resultater av vitneavhørene 44 I Schnitlers beskrivelser er manntall som ble overlevert til ham, innarbeidet i teksten, både ut fra geografi og tid da møtene foregikk. Manntallene er som navnet sier, en oversikt over menn. Det nevnes ikke noe direkte om kvinner i listene eller beskrivelsene. Den eneste indikasjon på at mennene representerer flere, er i listen der det redegjøres for Fra Herjangen til Gratangen med Eidevand som rant nordover. Kart Peter Schnitler Grensearkivet nr Kart: Riksarkivet, Oslo.

6 Kart: Ernst Høgtun, Tromsø Museum - Universitetsmuseet. antall familier (Sørreisa og Malangen). Imidlertid kommer det til syne opplysninger om både kvinner og menn i avhørene, der vitnene redegjør for sin sosiale situasjon, flytningsruter og bruksområder. Arbeidet ble gjennomført med stor grundighet. Et eksempel på en slik manntallsliste er en liste over svenske reindriftssamer som brukte kystområdet til sommerbeiteland. I oversikten som var utarbeidet av misjonær Peder Krogh Hind, var det summert til sammen 75 navn på mannlige samer som ble omtalt som svenske østlapper og som enten flyttet til Grovfjord, Gratangen og Lavangen eller til Salangen. Det var også utarbeidet en liste over grensefjellene fra Ofoten til Sørreisa hvor norske samer oppholdt seg om sommeren med sine reinhjorder, og lister med navn på fjell i Grovfjord, Fjordbotn i Gratangen og fra Salangen opp mot grensen, også omtalt som fjellryggen. Det var ut fra en oppfatning som ble uttrykt slik at «vanlige folk mener at grenseskillet går». I de tre siste oversiktene ble det kommentert at elvene renner ned mot kysten fra disse fjellene. Her ble det tatt utgangspunkt i vannskillet i oppfatningen om en grense mellom Sverige og Norge. De ulike skribentene har hatt litt ulike oppfatninger om hvilket oppdrag de er pålagt å utføre. Dette kommer til uttrykk i for eksempel i hvordan forståelsen av svensk og norsk presenteres, når det gjelder den enkelte persons tilhørighet. Det kan synes som den forståelsen ikke er helt godt begrunnet i det enkelte tilfellet. Publiserte resultater I materialet er den lokale kunnskapen om fjellområdene svært detaljert og med en rekke stedsnavn. I sammenheng med ferdigstilling av «Dokumenter angaaende flytlapperne m.m.», utarbeidet Just Qvigstad i samarbeid med Konrad B. Wiklund et register over stedsnavn. I bind 2 av Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller er registeret over stedsnavn viderebearbeidet, og her foreligger også et personnavnregister. Schnitlers bind 2 er digitalisert i løpet av 1990-tallet, se Reiseruten for Peter Schnitler i 1743 gjennom Senja fogderi. Han holdt møter for avhør av vitner i Gratangsbotn, Nordstrømmen og i Sultenvig. Kilde Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller (1929). and.html I forbindelse med grensereguleringsarbeidet opparbeidet Peter Schnitler en detaljert og enestående oversikt over forholdene i Nord-Norge. Da det danske kanselliet datidens regjeringskontor for Danmark-Norge, i 1743 bestemte seg for å sette i gang en spørreundersøkelse om lokale og regionale forhold i Norge, falt det naturlig å henvende seg til Schnitler i forbindelse med Nord-Norge. Det var de såkalte «43 spørsmål» om land og folk som skulle besvares. Peter Schnitler besvarte spørsmålene for 45

7 Utsnitt over Sør-Troms fra Kart over Nordlands Amt fra 1743 tegnet av Peter Schnitler. Grensearkivet nr Kart: Riksarkivet, Oslo.

8 Nordlands amt i en besvarelse på 400 sider datert 7. september Dette materialet er nylig publisert av Riksarkivet. I tillegg er kartene digitalisert og tilgjengelige på CD. Lappekodisillen Ved fastsettelsen av grensen mellom Danmark-Norge og Sverige-Finland i 1751 fikk grensetraktaten et tillegg Lappecodicillen, som omhandlet samene som brukte områdene i begge rikene for utøving av sin næringsvirksomhet, særlig med hensyn til reindriften. For reindriftssamene innebar grensetrekkingen at de måtte velge om de ville bli svenske eller dansk-norske undersåtter. I sammenheng med grensetrekkingen ble det bestemt at ingen kunne ha skatteland/bygselland på begge sider av grensen. Dette medførte at mange ble tvunget til å forlate noen av områdene på den andre siden av grensen. I Lappekodisillen ble det ut fra gammel sedvane garantert at reindriftssamene skulle ha rett til å flytte over grensen med sine reinhjorder, men de måtte for ettertiden betale leie for bruken av den andre statens grunn og i forveien oppgi antallet rein de flyttet med. Denne rett skulle også gjelde i krigstid, og samene skulle da oppfattes som nøytrale. Lappekodisillen er regnet som et meget viktig dokument i samisk historie, og en av de tidligste kodifiseringene av samiske rettigheter. På Nordisk Samekonferanse i 1968 ble det uttalt at den ivaretar den samiske nasjons bevaring i Norden, men også at den særlig ivaretar svenske samers rett i Norge men også norske samers rett i Sverige. Litteratur: Hansen, Lars Ivar & Tom Schmidt (Red.)1985. Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller Bind 3. Utgitt av Kjeldeskriftfondet. Norsk historisk kjeldeskriftinstitutt, Oslo. Mordt, Gerd (Utg.) Norge i Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli 5. Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag Nordland, Troms. Riksarkivet/Solum forlag, Oslo. Nissen, Kristian Peter Schnitler. Norsk Biografisk Leksikon. E. Jansen, P. Svendsen (Red.). Bind XII. Oslo. : Nissen, Kristian & Ingolf Kvamen (Red.)1962. Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller Bind 1. Utgitt av Kjeldeskriftfondet, Norsk historisk kjeldeskriftinstitutt, Oslo. Nissen, Kristian Innledning. Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller Utgitt av Kjeldeskriftfondet, (Red.) Kristian Nissen og Ingolf Kvamen, Oslo. : XIII L. Qvigstad, Just og Konrad B. Wiklund Dokumenter angaaende flytlapperne m.m. samlede efter renbeitekommissionens opdrag, I II. Renbeitekommissionen af 1907, Kristiania. Qvigstad, Just & Konrad B. Wiklund Major Peter Schnitlers Grenseeksaminasjonsprotokoller Bind 2. Utgitt av Kjeldeskriftfondet. Grøndahl & Søns Boktrykkeri, Oslo. Nettsted Schnitlers grenseeksaminasjonsundersøkelser bind 2 med J. Qvigstads notater and.html Forfatteren: Dikka Storm, konservator ved Seksjon for kulturvitenskap, Tromsø Museum Universitetsmuseet, 9037 Tromsø. Hennes arbeid omfatter vitenskapelige samlinger og arkiv, og forskning innenfor samisk kultur- og samfunnsvitenskap særlig i de samiske markebygdene i Sør-Troms. E-post: Dikka.Storm@uit.no 47