Kulturarven VERN GJENNOM BRUK. TEMA: Barn og unge. Magasinet med reportasjar og artiklar om vern gjennom bruk i vår tid

Transkript

1 Kulturarven Magasinet med reportasjar og artiklar om vern gjennom bruk i vår tid TEMA: Barn og unge Nr. 64 juni 2013 Frå jord til bord på Tytingen side 10 Guddalstunet side 26 GJESTESKRIBENTEN: Else «Sprossa» Rønnevig Foto: Tor Valdvik Foto: Anniken Zahl Furunes Rygge prestegård side 8 Kongsvold side 29 Finvåg side 58 VERN GJENNOM BRUK

2 Stiftelsen Norsk Kulturarv Vågåvegen Vågå Telefon Innhald Grafisk produksjon: 07 Media 07.no Opplag dette nummer: 7000 eks. Redaktør Mathias Øvsteng Administrasjonen Simen Bjørgen, direktør Øyann B. Strand, organisasjonssekretær Reidar Stangenes, adm.konsulent Tor Valdvik, kommunikasjonssjef Knut Nyhagen, annonsesalg Vern og verdiskaping. Redaktør Mathias Øvsteng Levande kulturarv i Lom. Spydeberg er med. Oslo-kontor TEMA Gjesteskribent Else «Sprossa» Rønnevig Om høyt og lavt og rot på kjøkkenet. Tveita og OBOS-historien En norsk prestegård i et dansk landskap TEMA Frå jord til bord på Tytingen «at det å lære mat frå botnen av, blir allmennkunnskap att» TEMA Da bestemor var maskinist Du spør Bygg og Bevar svarer Rydd eit kulturminne er i gang Portrettet Anne Guri Isum «Eg er oppvaksen i ein vevstol» Norskekystens katedraler. Ryvarden fyr Guddalstunet Kongsvold Fjeldstue Bøker Hurtigrutetokt for Grunnloven Madonna tilbake til Mære TEMA Smidde roser til minne om 22. juli JURIDISK Energikrav i historiske bygninger TEMA Identitet. Novelle Smaksrike turistvegar Skarpare fokus på matkultur 241 MILJØMERKET Trykksak 379 Trevirket som er brukt i produksjonen av KULTURARVEN, kommer fra bærekraftig skogbruk. Papirproduksjonen følger strenge miljøkrav når det gjelder forurensning, kjemikalier og øvrige miljøbelastninger. Trykkeriet bruker rensemidler, trykkfarger, lim og andre kjemikalier som ikke er miljø- eller helseskadelige. Det er krav til trykkeriets avfallsmengde og system for avfallsgjenvinning. Plasten som brukes ved utsending, er ikke klassifisert som helseskadelig etter norske eller EU-regler, og kan gjenvinnes for ombruk, deponeres eller brennes. Ved brenning avgis kun vann og karbondioksid (CO 2 ) Inspirert av Oppdalsmuseet Mitt kulturminne. Sør-Aurdal og Etnedal Kulturengasjement i Sørum kommune Fiskeren med det faste blikket Eventyret i havgapet

3 Vern og verdiskaping Vi treng ikkje bla kalenderen mange tiår attende før vi finn at kultur vart sett på som luksus eit slags leikeparadis folk kunne omgi seg med på sida av alt næringsliv og dagleg strev. Den allmenne oppfatninga var at kultur spegla eit overskotslandskap som baud på fritid og kos og berre det. I lys av dette vart kulturvern gjerne synonymt med kringvern, der det galdt å skyte på alt som nærma seg. Bruksaspektet vart lett gløymt, vern vart eit mål i seg sjølv. Kulturvern vart musealt. Det vart meir eit spørsmål om å laga god hermetikk enn å få til kulturminnevern av allmenn interesse for nåtidsmenneske. I dag har alle for lengst forstått at dette var vern til forfall. Grunnmotivet for Norsk Kulturarv er det aktive kulturvernet å kunne yte innsats på fleire felt for å utvikle engasjement for kulturarven gjennom kunnskap og næringsdrift «vern gjennom bruk». I ein tradisjon der vern og bruk mest vart sett på som motstridande krefter, var bruksvernet helst kontroversielt da Norsk Kulturarv vart stifta i Etter tjue år er dette omsnudd. Der det før ofte var prat om kultur eller næringsutvikling, er omkvedet i dag kultur og næringsutvikling. I politiske utgreiingar, både nasjonalt og lokalt, formeleg skin det mot oss av ord om næringsutvikling med kultur som basis. Kulturvern har vorte verdiskaping. Dette er ein gledeleg aksept for at ideen Norsk Kulturarv er tufta på, ikkje berre er godkjend, men også blir bore høgt på dei fleste politiske faner. I dag er såleis applausen stor og samstemt når det gjeld å heie fram alle honnørord som gjeld verdiskaping og næringsutvikling med basis i kultur. Formidling av kulturopplevingar har vorte ei viktig næring og med rette. Kulturarven har fått den statusen han fortener, som ein ressurs for eit rikare liv for folk flest. I denne straumen av velvilje og politisk semje er det ekstra viktig å stanse eit bel og sjå seg rundt i kulturarvlandskapet. Det er viktig å ikkje misse av syne sjølve grunnfjellet i det praktiske kulturvernet: Summen av alle dei som faktisk tar ansvar og gjer ein praktisk innsats. Alle som forvaltar kulturminne med ansvar og kløkt, som med idealisme bruker tid og pengar for felles kulturvern: Privatpersonar og organiserte grupperingar som slår mange viktige slag for kulturarven som eit fellesgode. Det er mange som tar eit tak for å redde ulike bygningar, som ryddar eit kulturminne og gjer det tilgjengeleg for allmenta eldsjeler som engasjerer seg for andre. Kva om dei ikkje fanst? Norsk Kulturarv har gjennom dei tjue åra vi har eksistert, i skrift og tale, forfekta interessene til eigarar og forvaltarar av kulturminneverdiar så langt vi har makta innanfor knappe økonomiske rammer. Norsk Kulturarv har gjennom sine aksjonar kanalisert midlar til ein del av eldsjelene, til eigarar og forvaltarar av ulike kulturminne. Midlane har i stor grad vore eit spleiselag av offentleg og privat kapital. All erfaring tilseier at verdiskapinga som skjer ved slike tilskott, blir mangedobla. Det er knapt å ta for sterkt i å seia at multiplikatoreffekten er både seks og sju i visse tilfelle enda høgare. Gjennom eit godt tiår har Norsk Kulturarv snart kanalisert 20 mill. kroner til ulike praktiske kulturverntiltak for kulturminne, hus og landskap i høg grad gjennomført av private eldsjeler. Med bakgrunn i vårt vesle reknestykke kan vi nærmast slå fast at desse midlane har utløyst godt over 100 mill. kroner. For ikkje å nemne den verdiskapinga som vanskeleg lar seg stille opp i kroner og øre det estetiske fellesgodet som ligg i all restaurering og det gode vedlikehaldet, det mentale fellesgodet som ligg i sjølve medvitet om ein levande kulturarv Mathias Øvsteng redaktør mathias@kulturarv.no Kulturarven nr. 64 juni

4 KULTURNYTT n Levande kulturarv LOM: På Lom ungdomsskule tenkjer dei nytt. Dei har hyra inn tømrarutdanna Einar Banken til å arbeide med praktisk arbeid som bidreg til bevisstgjering av lokale og nasjonale tradisjonar. Her legg dei rakfisk, lagar spekepølser og knivar. Valfaget er for niande klasse, og er så populært at ikkje alle får plass kvart år. Ungdomsskulen har fått tilsegn om kr til valfagsaktivitet gjennom Norsk Smaksskule og kr til rydding av Bolvassvegen ein gammal vassveg for vatnarvatn som del av aksjonen «Rydd eit kulturminne». På denne måten vil Norsk Kulturarv vise at vi set pris på spennande pedagogiske opplegg for praktisk kulturminnevern blant ungdommane. Smilande gjeng frå markeringa ved Lom ungdomsskule. Tor Valdvik og Øyann Strand frå Norsk Kulturarv flankerer frå v. ordførar Bjarne Eiolf Holø, Kristoffer Teigen, Anna Hammerdalen, Livø Blakar, tømrar Einar Banken og rektor Tor Mundal. Plattingen bak har elevane sjølve sett opp. Foto: Hans Erik Kjosbakken, Fjuken - Innsatsen andre yrkesgrupper kan gjera i praktisk formidling av kunnskap er sterkt undervurdert i skulen, sa rektor Tore Mundal ved markeringa da Norsk Kulturarv var til stades og markerte pengeløyvinga. n Distriktskontor i Oslo Norsk Kulturarv har opna avdelingskontor i Landbrukets hus i Oslo. Tor Valdvik vil bemanne kontoret. Organisasjonen har også tidlegare hatt kontor i hovudstaden, og styret har opna for å etablere ein driftsorganisasjon med regionale knutepunkt fleire stader i landet. Utgangspunktet er den store interessa frå kommunar, fylkeskommunar og regionråd for å samarbeide med Norsk Kulturarv. n Spydeberg kommune er med SPYDEBERG: Under signeringen av samarbeidsavtalen med Norsk Kulturarv sa ord fører Knut Espeland at han var spesielt opptatt av at barn og unge skal få et engasjement for kulturarven vår, og han trakk fram under visningsopplegget «rydd et kulturminne» som et viktig tiltak for å få dette til. - Omdømmekonsulenter vil ikke alene kunne klare å gi en kommune et godt omdømme. Skap entusiasme om kulturarven, slik at innbyggerne føler stolthet og tilhørighet. Da blir de begeistrede ambassadører for sin kommune, og det er dette som skaper et godt omdømme. Dette sa direktør Simen Bjørgen da han og ordfører Knut Espeland signerte samarbeidsavtalen. Ordfører Knut Espeland og direktør Simen Bjørgen markerer samarbeidsavtalen under påsyn av styremedlemmene Ellen Bojer Nordstoga, Per Kristian Skulberg, Ivar Odnes og Bjørn Ølander. Nest ytterst til h. ser vi Grete Skjelbred fra Spydeberg kommune. 4 Kulturarven nr. 64 juni 2013

5 Hvem formidler til de unge og hvordan? Av Else «Sprossa» Rønnevig Vedlikehold var tidligere en nedarvet tradisjon fra far til sønn, fra mor til datter. Ungdom av i dag har sjeldent lært dette av sine foreldre. Av den grunn har de altfor lite kjennskap til noe så elementært som vanlig vedlikehold. «Ja, men sånn har mi nå allti gjort det» er omkvedet i dag, og «alltid» er de siste 50 årene. År hvor hundrevis av nye produkter er kommet til og som svært sjeldent er gode for gamle hus. Det er heller ikke slik lenger at denne type arbeid bare gjøres av fagfolk. De aller fleste skal ha jobben gjort så raskt og rimelig som mulig. Hvem stiller krav til kvaliteten på arbeidet som utføres og malingen som påføres, og hvor lenge vil det vare før veggen eller vinduene må skiftes enda en gang og males på ny? Har du barn, eller jobber med barn/unge, så tenk over dette. Du har et stort ansvar for å formidle rett kunnskap videre til den yngre generasjonen. Ta jobben med maling av huset for eksempel: Hvem forteller dem historien om huset og gamle hus på stedet de bor? Hvem begeistrer dem og gjør dem stolte av huset og stedet de bor på? Hvem forteller dem at linoljemaling er det aller beste på høvlet panel? Hvem snakker om hva som «lønner seg» i det lange løp? Hvem lærer dem å stille spørsmål, være kritiske til moderne materialer? Hva vet de om hvordan en vegg bør skrapes og vaskes før den males? Hva vet de om hvilken skrape de skal bruke for at jobben skal bli bra? Hva vet de om innholdet i malingspannet er malingen god for huset? Hva vet de om de strenge miljøkravene til malingen? Hva vet de om sikkerhet ved å arbeide i trafikkfarlig område? Hva vet de om å dekke til grunnen slik at de kan gå fra en jobb uten malingsøl over alt? Hva vet de om å behandle penselen slik at de ikke bare blir kjøp og kast? Hvem forteller dem at gamle hus bør vedlikeholdes med samme produkter/materialer som de i sin tid ble oppført med? Det er mitt inntrykk at bare fasadene blir vasket, skrapt litt, gjerne der det er enklest å komme til, og blir blank så fort som mulig, så er jobben gjort. Jeg ønsker kurs for ungdommer fordi dette er kunnskap de vil ha glede av resten av livet, ikke bare når det gjelder sommerjobber. Vi må spre kunnskap, forståelse og respekt for kulturarven. Dette vil gjøre alle mer motivert og stolte. Kurset må ha opplæring med folk som er gode veiledere og formidlere. Hvordan skal vi lage slike kurs, hvem skal betale og hvor finnes de gode kursholderne som har lyst og tid, spør du kanskje. Be om hjelp fra Foto: Per Jæger kulturetaten i fylket eller hos Riksantikvaren. Et valgfagstilbud på skolen eller kurs kan kanskje strekke seg over noen kvelder i februar og mars. Det kan ende opp med en «enkel eksamen» hvor det svares på spørsmål og gjøres enkle malerprøver. Kanskje noen av dem blir så interessert at de velger malerfaget som sitt yrke når den tid kommer. Jeg ville selv satt veldig stor pris på, og følt meg trygg, om den som skulle male mitt hus, hadde et slikt «sertifikat» å vise frem for seg. Kunnskap om kulturarven øker gleden av å oppleve den, og dermed også verdien av den. Kulturarven nr. 64 juni

6 Om høyt og lavt og rot på kjøkkenet Drabantbyen Tveita i Oslo ble bygget på sekstitallet. De fleste forbinder området med de ruvende Tveita-blokkene, men også på Tveita finnes det også lave hus. Foto: Vera S. Graasten Holt. Anne-Kristine Kronborg Kunsthistoriker, opptatt av boligarkitekturens historiske, politiske og økonomiske kontekst, og har blant annet skrevet bok om OBOS-historien sammen med forfatteren Bjørn Bjørnsen. Nå arbeider hun med en bok der hun sammen med fotografen Ivan Broadey setter OBOS-arkitekturen inn i en større sammenheng. Anne Kristine Kronborgs tekster i Kulturarven er basert på en serie artikler som også har stått på trykk i OBOS-bladet. akkronborg@getmail.no Foto: nyebilder.no Høyblokkene på Tveita er tegnet av arkitekt Hans Backer Fürst, men bebyggelsesplanen ble laget av Frode Rinnan. Innfelt: Faksimile, forsiden av OBOS-bladet 1971: Tveita borettslag og det nyetablerte Tveita senter, OSLO: Tre blokker; 18 etasjer høye, 120 meter lange og med bare 15 meters mellomrom. I 1960 la arkitekt Frode Rinnan fram bebyggelsesplanen for den nye drabantbyen Tveita, og ertet dermed på seg både folk og folkevalgte. Høyblokkene ble raskt døpt den kinesiske mur, og mange lurte på om arkitekten var gått fra vettet. Bystyret satte foten ned, og blokkene ble lavere (13 etasjer) og fikk mer luft mellom seg (50 meter). Noen år senere mente for øvrig også Rinnan selv at den kinesiske mur var et brutalt prosjekt, «som jeg ikke ville ha lansert i dag». Selv om de ikke ble riktig så høye som planlagt, ruver Tveita-blokkene godt i terrenget og fungerer som et landemerke for hele Groruddalen. Dermed er det lett å overse at det også finnes lave hus på Tveita. Men det gjør det; de smyger seg varsomt gjennom 6 Kulturarven nr. 64 juni 2013

7 Foto: nyebilder.no Drabantbyen Tveita ble til etter en helhetlig bebyggelsesplan og bygget mellom 1963 og Utsikt mot Tveita-blokkene. Foto: OBOS Rekkehus på Tveita: Sørhellinga borettslag, tegnet av Alex Christiansen og Nils Rosland, fikk begeistret omtale i Bonytt. Foto: John Myhre/OBOS. Ustillingsmodell av Tveita-området fra 1960-tallet. Foto: OBOS terrenget og minner om at en god blanding av høyt og lavt var ett av hovedprinsippene i planen i tillegg til åpenhet, trafikksikkerhet og arkitektonisk helhet. Midt i drabantbyen ligger dessuten ett av Oslos best bevarte gårdsanlegg, Tveten gård med bygninger fra 1700-tallet og en frodig hage. Fra Tveita-platået er det panoramautsikt, og husene er plassert slik at flest mulig får mest mulig glede av den. Ulempen ved slike åpne platåer er at vinden gjerne tar godt. Her kommer høyblokkene til nytte som vindskjerm for den lavere bebyggelsen. Med overvekt av små leiligheter i høyblokkene og større familieleiligheter i lavblokker og rekkehus mente man at Tveita ville få en god blanding av unge og eldre, barnefamilier og det som den gang het enslige. I 1967 var tidsskriftet Bonytt på besøk i Sørhellinga borettslag og skrev begeistret om rustikke mørkbeisede rekkehus som føyde seg beskjedent inn i terrenget. Det er arkitektene Alex Christiansen og Nils Rosland som står bak de 19 rekkehusene med 75 leiligheter som sto ferdig i Som navnet tilsier, ligger husene i en skråning, og derfor fikk de en planløsning som den gang var uvant. Inngangen er i øverste etasje og fører inn til en løsning med kombinert kjøkken og spisestue, som går gjennom hele leiligheten og får lys fra begge kanter. En åpen trapp fører ned til stua. Så mye åpenhet i planløsningen var nytt, og det var nok mange som var skeptiske, særlig til det åpne kjøkkenet. Men Bonytt var storfornøyd. Ikke bare fordi planløsningen ga mye lys og god romfølelse, men også fordi den kunne ha en viss oppdragende effekt: «Mange husmødre vil gjerne kunne lukke døren til sitt kjøkken hvis det ser kaotisk ut, men kanskje et åpent kjøkken som dette inspirerer til større orden i matstellet.» Tveita er et område i bydel Alna i Oslo. Det ble bygget ut av OBOS mellom 1963 og 1969 og består av både boligblokker og rekkehus. Navnet kommer av norrønt þveitin, «mindre jordstykke». Kulturarven nr. 64 juni

8 En norsk prestegård i et dansk landskap I Rygge er høyeste fjelltopp lavere enn danskenes høyeste høyde. Smale veier snor seg i landskapet nesten uten bakker. Når vi besøker prestegården, får vi det samme vidsynet som kirkefolk har hatt siden middelalderen. Sigrunn Berdal Kulturhistoriker og skribent. Tilknyttet Opplysningsvesenets fond hvor hun arbeider med informasjon, arkiv og historiske kilder. sigrunn.berdal@ovf.no komme seg til Rygge i dag er Å gjort på en time i bil fra Oslo, men for biskop Jens Nilssøn, som besøkte Rygge i 1597, gikk det mange timer før klokketårn og kirke dukket opp i horisonten. Da hadde han både reist «lands og til vands» og besøkt flere prestegårder før han møtte ryggepresten i Moss. Med hans hester red de over Raet på den vei vi er vant med å fare ad, forteller biskopens skriver. Rideveien er utvidet, men landskapet er som før, og med vind i lufta gir det danske assosiasjoner. Den gamle ryggepresten som fikk geistlig besøk, syntes det var plagsomt å bo ved alfarvei. Preste Presteboligen familien i 2013 har en annen oppfatning: - Skal vi lete etter noen ulemper med å bo her, må det være at det kan bli en del bilkjøring med ungene til å fra aktiviteter, men nå er det jo bare de to yngste som bor hjemme og jeg som har avstand til jobben, forteller Ingvild Osberg for tiden sogneprest i Våler og Svinndal. Sammen med ektefelle og sogneprest for selve Rygge, Tor B. Andresen Osberg, trives hun godt. Kvalitetene ved huset og stedet var viktig for oss, som teller seks. Med fire barn bodde vi trangt i en kommunal tjenestebolig i Elverum. Presteboligen fra 1880-årene hadde rom for hele familien. Når eldstemann Jens på 21 kommer hjem på besøk, synes han det er deilig med plassen. Tre stuer på rad ender i en liten havestue, som nå har fått ny verandatrapp. Her kan vi nyte morgenkvisten utendørs, og da er vi tett på historien, siden prestegården er Eiendomskartet over Rygge prestegård, slik det var i 1858, tilhører Ovfs arkiv. Oppmålt og tegnet av Fredrik Julin. nærmeste nabo til Rygge middelalderkirke. Den har stått på stedet siden Opplysningsvesenets fond har jevnlig oppgradert boligen. På begynnelsen av 70-tallet handlet det mye om å gjøre boligen varmere. Gammel linoleum ble kastet ut, og gamle, trekkfulle vinduer ble skiftet. På 80-tallet handlet det om ny ytterkledning, isolering og bedre planløsning. Jørgen på 14 år forteller 8 Kulturarven nr. 64 juni 2013

9 En romslig entré med inngang til et flueblått kjøkken og trapp til andre etasje Ingvild og Tor Bjørn i den lille havestuen Kaja, Jørgen og Maja er tre av fire søsken. Jens (21) er jusstudent bor i Oslo Den gamle Ulefoss-ovnen fra 1766 og noen av dørene skal stamme fra den gamle prestegården Rygge Kommune i Østfold fylke. Kommunevåpenet er en rytterspore i gull fra gården Rød under Værne kloster, ett av de flotteste funn fra vikingtiden Høyeste punkt er Vardeåsen 90 moh Raet er en betydelig morenerygg hvor ride-, post- og kongeveien gikk. Mange av gravhaugene i Rygge ligger ved bosettingen ved Raet Prestegårdens navn var Ryggiof,som ga grunnlag for kommunenavnet Rygge kirke fra 1170 var en kapitelkirke, som hadde inntekter fra og betjente flere sogn På midten av 1500-tallet fikk ryggebøndene forbud mot å hogge eiketømmer, noe som ble forbeholdt kongen til bruk i skipsbygging Poteten ble lansert i Smålenene (som fylket het) av sogneprest Morten Schøtt i 1763 Før 1774 var det vanlig å holde militær eksersis på kirkebakken før søndagsgudstjenesten I 1777 hadde prestegården et rødmalt lysthus med tre vinduer og dueslag. Prestegården hadde da en egen østfløy I 1884 ble prestegården omtalt som artillerikvarter med tjenestehest for det militære. Under gården lå fem husmannsplasser Både prest og forpakter hadde høner på 1950-tallet Korn og poteter var inntektsgrunnlag for gården og en del av prestens inntekt frem til at huset har fem ovner og en peis, og at alt kan det fyres i. I andre etasje med soverom er det god utsikt til kirken, kirkegård og jorder, mens selve gårdsbruket er utskilt. - Hvordan er det å bo så nær en gammel kirke? - Det er kanskje helst når venner kommer på besøk at vi tenker over det, sier jentene. Venner synes det er kult at kirkegården med graver ligger så tett inntil huset. Kaja på 12 smiler og sier det er litt spesielt og ganske populært å komme til prestegården på halloween. Passende skummelt, kan vi godt tro, og kjenner til at det fantes fire fornemme ryggefolk i massive eikekister under sakristiet frem til 1700-tallet, da ble kistene ødelagt i forbindelse med ombygging av kirkegulvet, men det skal være flere kister igjen.. Rygge kirke kan kanskje kalles en seremonikirke. Den er veldig populær for brylluper og konserter. Tor forteller at han har morgensang i kirken hver onsdag «for folk i farta», et påfyll før folk begynner på jobb. Alle barna har, etter som de ble store, vært kirketjenere, gitt salmebøker og vist plass i kirkebenkene, fortsetter han. Salmesang og messer gjennom 400 år ikke rart at det ånder av autentisitet på kirkestedet. Trist at vi ikke kan ri videre som Jens Nilssøn, på Ra-veien, mot Råde prestegård og fortsette reisen i dette landskapet fylt av kultur, minner og historier. Kulturarven nr. 64 juni

10 TEMA: Barn og unge Frå jord til bord på Tytingen Ungane på Tytingen gards- og naturbarnehage lærer mykje om tradisjonell norsk mat. Vi var med på separering av mjølk. Tekst og foto: Tor Valdvik VÅGÅ: Tidlegare i år vart Tytingen gards- og naturbarnehage ein del av Norsk Kulturarvs nasjonale dugnadslag for kulturarven og «tytingane» er bevisste på å halde kulturarven i hevd. Uttrykket «tyting» er dialektord for tyttebær, og speglar den nære kontakta denne barnehagen har til primærnæring og natur. - Temaet «Frå jord til bord» er eitt av tre hovudsatsingsområde hjå oss. Vi tykkjer det er viktig at ungane veit kor maten vår kjem frå, korleis han blir foredla og ikkje minst korleis han vart foredla før i tida, seier ein engasjert dagleg leiar Evy Renate Kveen. Da vi var på besøk, var ungane på Tytingen travelt opptekne med separering av mjølk. På førehand hadde dei vore med på mjølking av kyr og dette vart fylgt opp med foredling av mjølka. Her lærte barna korleis dei skil mjølka og fløyten gjennom bruk av separator. Her gjeld fysiske lover vi ikkje skal vente at barnehageungar tek på strak arm. Likevel fekk ivrige ungar sjå korleis folk før i tida framstilte fløyte av mjølka. Separatoren dei nytta på Tytingen, var riktig nok av nyare dato, og hadde motorisert sveiv, men prinsippet er det same. Evy Renate Kveen fortel engasjert om korleis dei har arbeidd med å setja søkelyset på kor maten kjem frå, og at dei nytta lokale gardbrukarar, matentusiastar og kunnskapsberarar for at elevane skal lære mest mogleg og verta inspirerte. - Vi dyrkar grønsaker sjølve, vi set garn, fiskar, ja vi har til og med vore med på både elg- og harejakt, seier Kveen. Saman med venninna Ragnhild Runningen realiserte ho draumen om å starte ein gards- og naturbarnehage med fokus på mat, og kor maten kjem frå. - Eg er nok bonderomantisk og burde kanskje eigentleg ha vore fødd for hundre år sidan... Eg brenn verkeleg for god og sunn mat, og tykkjer det er viktig at barn i tidleg alder vert bevisste på den norske matkulturen. Kveen seier ho opplever at barna har mykje lettare for å prøve ut nye matrettar og nye smakar når dei har vore med på heile prosessen. - Vi merkar at når vi serverer fisk vi sjølve har fiska, grønsaker vi sjølve har dyrka, eller mjølkeprodukt vi sjølve har foredla, har elevane mykje lettare for å prøve det ut. Det einaste vi slit 10 Kulturarven nr. 64 juni 2013

11 TEMA: Barn og unge Det trengst vaksne armar når mjølka skal hellast opp i kolla. Her er det Evy Renate Kveen (til v.) og Berit Runningen som passar på. Tytingen Tytingen er ein privat barnehage som held til i den ombygde rektorbustaden på den tidlegare landbruks- og husmorskulen Klones i Ottadalen Garden er no eigd av Arvid Mæland, og ungane tek del i stellet av dyra på garden Tytingen har har tre hovudområde: Garden og dyra, naturen og friluftsliv og frå jord til bord. Elles legg dei stor vekt på tradisjonar, nærmiljø og kontakt på tvers av generasjonar Tytingen har kaninar, marsvin, høner og tilgang på hund og hestar Tytingen vart nyleg ein del av Norsk Kulturarvs nasjonale organisasjonsnettverk. med å få elevane til å eta, er leverposteien vi lagar til jul, skrattar ho. - Kva for mat lagar de? - Alt mogleg. Vi bakar, lagar gamle middagsrettar og framstiller eige smør. Vi hentar inspirasjon frå kokebøker, brukar lokale kunnskapsberarar og har hyra inn Arne Brimi ved nokre høve, fortel Evy Renate Kveen. Gjennom sitt brennande engasjement for mat og matkultur er Evy Kveen og dei andre på Tytingen gards- og naturbarnehage glade for Norsk Kulturarv si satsing på Norsk Smaksskule. Barnehagestyraren er særskilt glad for søkelyset på tradisjonell mat i eit ernæringsperspektiv. - Det er svært viktig å vita kvar maten kjem frå, kvar mjølka på kartongen kjem frå og at smøret ikkje nødvendigvis blir laga på fabrikk. Samstundes er det viktig for framtida at ungane lærer kva for mat kroppen treng for å kunne fungere i dagleglivet og at det å lære mat frå botnen av, blir allmennkunnskap att, seier Evy Renate Kveen. Separering før i tida Mjølkeseparatoren er ei innretning som er godt kjend frå landbruket der folk separerte fløyten frå mjølka. Innretninga var gjerne utførd i solid støypjern og skrudd fast i ein benk. Mjølka vart så slått i ein stor bolle (ei kolle) på toppen. Under denne var det eit hus med mange metall-lamellar forma som skåler i kvarandre. Med handsveiv vart desse lamellane og mjølka imellom roterte i stor fart. Dette er årsaka til den karakteristiske duren frå separatoren. Under denne rotasjonen vil den tyngre mjølka trekkje utover medan den lettare fløyten bli att inn mot sentrum. Ved forsiktig tapping og jamn sveiving fekk dei såleis skilt fløyten frå mjølka. Sveivefarten og tappefarten bestemde fløytekonsentrasjonen. Separatoren er i dag vanlegvis ikkje i bruk i tradisjonell forstand, men den finst nok på enkelte setrer utan straum. Kulturarven nr. 64 juni

12 TEMA: Barn og unge Georg Mejlænder om sin barndom på tallet: Sørlandsk «mangesysleri» for ikke så all verdens lenge siden Kraftstasjonen ved Sagefossen med bolighus, bu og brygge, ca Til h. det samme motivet i dag fra en litt annen vinkel, tegnet av Olav Torgersen. Vi skal starte i Da ble Flekkefjords første kraftstasjon, Sagefossen i Feda, innviet. Bestefar til Georg Mejlænder var maskinmester fra begynnelsen til han døde i Røyne Kyllingstad Siv.ark. NTH Regionplansjef Hamar og hedmarksbygdene Forsker ved NIBR. Amanuensis og professor AHO Har vært sjømann, byggeleder i Addis Abeba, arkeolog på Sicilia og bygdesnekker på Ringerike. roeynek@online.no Utlån av bilder: Georg Mejlænder Tegninger: Olav Torgersen KVINESDAL: Bestemor var maskinist (!) fra 1919 til Sønnen Otto, altså Georgs far, ble tilsatt i 1921 og overtok sjefsjobben etter mor si da hun ga seg. Mitt ærend er ikke kvinnesak. Likevel synes jeg vi skal bemerke det faktum at bestemor var maskinist, dvs. teknisk sjef på kraftstasjonen i åra 1919 til Maskinistjobben alene ga ikke brukbare leveforhold, selv på Sørlandet. Derfor drev familien «mangesysleri», som sørlendinger flest. Ved kraftstasjonen hadde de ku og høns. Så spedde de på menyen med fisk og alkekjøtt, av og til også en hummer. Alt av egen fangst. Hummer var salgsvare, så der fortærte de kun en og annen med bare ei klo. Den var ikke salgbar. Attåt hadde familien også et småbruk. Med sine 25 teiger må det ha vært bra tungdrevet. - Høy herfra ble frakta ut til Sagefossen. Kyremøkk den andre veien, forteller Georg. Møkka ble først båret i kiper på ryggen ned til brygga, så fraktet med båt, losset på ei ny brygge og fraktet opp til bruket. På handkjerre denne gangen. - Å få kyra på den årlige turen til Sande om våren og heim igjen om høsten, var et virkelig sirkusnummer. Først skulle det store dyret ned trappetrinn. Da var gode råd dyre. Du måtte binde tau rundt halen, bakbeina og i grimen. Fra Kyre-brygga og ned i båten måtte du skyve, trekke og nærmest løfte henne om bord. På Sande dyrka de foruten høy, også poteter, gulrøtter og kveite. Far 12 Kulturarven nr. 64 juni 2013

13 TEMA: Barn og unge E-verksstyret på besøk. Bestemor, Ida Mejlænder, står helt til høgre. Georgs far, Otto, står helt til venstre. Stadsingeniøren i Flekkefjord står ved siden av bestemor. På denne tiden var både Ida og Otto maskinister. Bestemor i full jobb i kjøkkenhagen. De hadde ikke fritidsproblemer den gangen, selv om de manglet både tv og facebook og bodde langt ute på landet Brygga ved Sagefossen kraftverk. Tegning: Olav Torgersen til Georg drev med mangt annet òg. Han tok imot hummer fra lokale fiskere og frakta den videre til et eksportfirma på Hidra. Og han var livsforsikringsagent. I den jobben måtte han «besøke gardene på begge sider av fjorden for å kreve inn kontanter. Hadde ikke folk penger, måtte han komme igjen seinere. Det var litt av et slit. Det ble mange båtturer, og mange bakker som måtte forseres. Ikke sjelden måtte han legge ut penger. Den brune konvolutten full av penger ble lukka med smelta lakk og sendt rekommandert til Oslo.» Verkstedet på kraftstasjonen var en populær møteplass for bøndene rundt fjorden: «Hakker og spader skulle klinkes. Melkeholkene rusta, og da ble loddebolten flittig brukt. Ingen ønska ei stripe melk nedover ryggen.» Her tør jeg bemerke at Georg og jeg er jamgamle, så dette sammenfaller med min egen barndom, lenger er det ikke siden! Verkstedet var spennende også på grunn av alle reparasjoner og utbedringsarbeider for e-verket. Så Georg hadde et paradis på jorden her. Det han mintes best fra sin første skoledag, var derfor at han måtte «skofte arbeidet på verkstedet. Som regel skrudde han på noe og var skitten på fingrene. Men alle måtte på skole, og det gikk seg til...» Som oftest rodde han og søskena til skole, men var været eller isforholdene urimelige, var det å klatre opp og ned bratte stier i heia. Av og til måtte de overnatte i «skolebygda». Når isen var sikker, tok de skeisene fatt. Det er vel ikke å overdrive å påstå at skolevegen både ga allsidig trening og mye god kunnskap i naturfag. Livet var mangfoldig på andre vis også. I dag ville vi kanskje fokusere mest på slit og plikter, og på farer. Men det var samtidig et variert, spennende og lærerikt liv ungene førte der inne i fjorden. Og, ikke minst, de lærte seg tidlig å ta ansvar. Eksempelvis: «Allerede som 4 5- åring måtte jeg ro til Haugelandsstrand og gå med melkespannet opp den bratte bakken til Andrea Haugeland for å hente melk når det var for lite heime.» Eller: «11 år gammel måtte jeg jobbe mesteparten av sommeren for Sine Haugeland, som var aleine og ikke helt ung. Hun hadde to kyr som holdt til i en flor med jordgolv. Kyrne var utmagra og stod med beina nedi et gjørmet golv. Jeg slo hele garden med langorv og stuttorv.» Men allerede året før dette var han blitt så voksen at han greide å starte motoren på fars båt aleine det var sveiv den gangen... Dermed ble det en tur til Flekkefjord, ei halvannen times reise. «Ved Tollbubrygga snudde jeg og tok turen innover igjen en gang til. Jeg måtte passere torvet og andre sentrale deler fire ganger, så alle kunne se hvem som førte båten heilt aleine.» Jo, tidene har forandret seg. Det er lenge siden nå, ikke i antall år, men i samfunnsendring, at en guttunge på 11 år kunne slå en heil gard aleine. Med ljå. Moderne unger trenger særomsorg for å få det vi eldre, og våre forfedre, fikk aldeles gratis. Anne Grutle sier det slik: «Ein forskar med namn Antonowsky har forska på kva som gjer folk friske, og funne ut at oversyn, påverknad og å sjå samanhengar er viktig. Dagens oppveksande slekt ligg i så måte dårleg an. Dei manglar oversyn, dei veit ikkje kva dei er ein del av... Her kan «Inn-på-tunet-garden» vera til hjelp.» Alle fakta og direkte sitater er etter Lars Emanuel Egeland: «Georg Mejlænder og Sagefossen», Kvinesdal Historielags årsskrift Kulturarven nr. 64 juni

14 Du spør Bygg og Bevar svarer glad i gamle hus! Kulturarven lanserte i forrige nummer i samarbeid med Bygg og Bevar en spørrespalte der leserne kan sende inn spørsmål om vedlikehold, vern og enøk i gamle hus. Send dine spørsmål til post@byggogbevar.no og få svar i Kulturarven! Her kommer de første spørsmålene og de første svarene: Fra «furet værbitt» til «Norge i rødt, hvitt og blått»? Vi får med jevne mellomrom henvendelser om tradisjonell maling og hvordan den har vært brukt. Det er lett å anta at gammeldagse produkter er skiftet ut med nye og bedre av en god grunn. Ikke i tilfellet låvemaling! takskjegget. Ser du rødmen fra yngre dager? Malingen heter komposisjonsmaling, den kalles også komp, låverødt, slammaling, komposittmaling og i Sverige heter den slamfärg. Der regnet ikke har vasket veggen fri for farge, ligger det nemlig rester etter komposisjonsmaling. For å forstå hvordan veggen ellers er så reinskurt må vi se på hva komposisjonsmaling egentlig er: Alle foto: Christel Eline Wigen Grøndahl Spørsmål 1 Hei! Jeg leste en interessant artikkel om komposisjonsmaling i bladet Hus & Bolig og ble interessert. Jeg lurer på om det går an å male vårt nye hus med denne type maling når den nye bordkledningen er fabrikkgrunnet med akryl-/alkydoljegrunning (Kråke røypanel fra Eidskog Stangekovene)? Spørsmål 2 Vi har et uthus med grå, værbitt kledning, men oppe under taket kan man skimte litt rødfarge. Har uthuset egentlig vært malt? Og med hva? Det er ikke rester etter maling på resten av veggen. Svar Hva er komposisjonsmaling? Veldig mange av de løene og uthusene som i dag står umalte, har vært røde! Det er en påstand som kanskje ikke er lett å tro på, men den er likevel helt sann. Bare ta en titt opp under Mange oppskrifter Det finnes mange overleverte oppskrifter på komposisjonsmaling, men felles for dem alle er at de var laget på rugmelklister, jernvitrol og rødfarge. Resultatet var en meget rimelig og god maling med lang holdbarhet, som man kokte selv etter behov. Oppskrift fra Vingelen, Hedmark 1881: liter vann 0,5 kg jernvitrol 1 liter salt 4 kg rugmel 8,5 kg rødfarge Kok opp liter vann i en stor gryte, løs opp 0,5 kg jernvitrol og 1 liter koksalt i vannet. Tilsett mel, litt om litt under omrøring for å unngå (for mange) klumper. Kokes i ca 30 min og tilsettes 8,5 kg rødfarge, rør godt hele tiden. En liten skvett linolje kan være med å binde fargen litt (ca. 5 %). «Bør helst paastryges varmt, og gaar da bedre ind. Denne Maling er meget god og varer lengre end en enkel Overstrykning med Oliemaling.» Literprisen på malingen kommer i dag på ca 8 kr. Man får også kjøpt ferdig komposisjonsmaling, både av god og mindre god kvalitet. Hvor holdbart resultatet blir, varierer med hvor utsatt veggen er for denne malingen er et såkalt slitelag som vil brytes ned av regn, vind og vær. Produsentene av ferdiglaget Miljøverndepartementet og Byggenæringens Landsforening 14 Kulturarven nr. 64 juni 2013

15 komposisjonsmaling sier at den holder år. Men det sitter farge igjen mye lenger enn det. Den flasser ikke, og kan overmales uten at det blir flekkete vegg. Fargen vil smitte, så der hvor man vil ha bedre slitestyrke, overstrykes fargen med kokt linolje. Kan man male på tidligere malt kledning? Komposisjonsmaling egner seg på uhøvlet, ubehandlet tre, eller tre som tidligere har vært malt med komposisjonsmaling. Den anbefales ikke å male på flater som tidligere er malt med olje- eller akrylmaling, for den krever et absorberende underlag. Malingen ble i Norge brukt på låver, uthus, stabbur og løer. Det er det samme pigmentet som brukes i alle fargevariantene; fra oker til rødt, lilla og sort. Det er brenningen av jernoksiden som avgjør. Hvor fargeråstoffene er hentet, avspeiles i fargenavnet: Rørosrødt fra gruvene på Røros, Falu rödfärg er hentet i Falun. I Sverige maler de fortsatt torpene i falu-rød slamfärg, som den heter der. Hvordan vet jeg om det er malt med komp tidligere? Er det rester av farge på beskyttede steder? Smitter det når du tar på det? Da har bua vært rød. Ikke så lett å se hvis det har vært brukt svart komposisjonsmaling, kanskje. Men har du rester av rødt, så kan du trygt male bua, noe som kanskje ser litt uvant ut først men som er med på å beskytte treverket og dermed også levetiden på bygningen. Og det var slik den en gang sto der lysende, gild og rød og stolt! Slik maler du med komposisjonsmaling Malingen må oppbevares frostfritt hvis den kjøpes for den er vannbasert. Eller du kan koke den på plassen. Veggen bør være børstet ren og gjerne spylt. Ikke bruk trykkspyler med høyt trykk, det ødelegger veggen! Man kan male med hjemmekokt maling på våt vegg, det er faktisk en fordel å vannbeise før malingen påføres (det trenger du ikke hvis du nettopp har spylt!), da går det mye lettere å stryke på. Og malingen bør være varm. Maler du med en kjøpt maling, så følg informasjonen på emballasjen. Enkelte merker anbefaler ikke deres produkt på våt vegg. Både ferdig maling og pigment kan bestilles i fargehandelen eller på nettet. Om du stryker ett eller to strøk, synes ikke på fargemetningen eller glansen på veggen. Hvorfor forsvant den? Utover 1900-tallet begynte industrien å levere ferdige malingsprodukter, og malermesteren måtte ikke lenger blande farger og linolje selv. Alkydharpiksmalingene som vi kjenner som «oljemaling» tok over for linoljemalinga fra 1950-årene. Den utkonkurrerte også hjemmekokt komposisjonsmaling. Folk kjøpte heller låvemaling med flotte navn som «Odel» og sparte seg litt bry. Komposisjonsmalingen var for billig til å være lønnsom å produsere industrielt. Og holdbarheten i bøtta er som ferskvare å regne, så den kan ikke lagerføres i store kvanta. I krigsårene hadde mange blandet tran eller spillolje i de hjemmelagete malingsblandingene. Dette ga ofte uheldige resultater som igjen ga tradisjonsmalingene et dårlig rykte. Et svært ufortjent dårlig rykte. Og løene og buene, de som i dag står furet og værbitt? Det var vel ingen som gadd å male dem, etter hvert som de gikk ut av bruk. Så fikk de stå til nedfalls. Heldigvis ikke over alt! Miljøverndepartementet og Byggenæringens Landsforening Kulturarven nr. 64 juni

16 Landssamanslutninga av nynorskkommunar (LNK) har 123 medlemer, dei aller fleste kommunar og fylkeskommunar. LNK samarbeider nært med Norsk Kulturarv. NYTT TIDA Nytt og nyttig: framtida.no Nytt utgangspunkt: startsida.no Nytt for skulen: magasinett.no Nytt for barnehagen: pirion.no Nytt om oss: LNK.no Kontakt:

17 OBOSmedlemmer opplever mer for mindre! Fordeler hele livet Som OBOS-medlem stiller du foran i køen den dagen du skal kjøpe egen bolig. Du får også en rekke fordeler alle de årene du ikke benytter deg av forkjøpsretten: Inntil 50 % rabatt på bolig- og kulturtilbud. Svært gode betingelser på lån, sparing og forsikring. Forkjøpsrett til ca nye og brukte OBOS-boliger. BLI MEDLEM: eller send sms: OBOS til 2030.

18 TEMA: Barn og unge Rydd eit kulturminne er i gang! Elev på tredjetrinnet frå Kvenvær held eit kort foredrag om bronsealderen. Vi får i desse dagar inn mange søknader frå heile landet om deltaking i aksjonen «Rydd eit kulturminne». Aksjonen rettar seg mot barn og ungdom under 18 år og kombinerer praktisk arbeid med kunnskap om kulturarven i nærmiljøet. For sin innsats får kvar deltakargruppe eit stipend på kr Stort engasjement blant barn og ungdom for bevaring av kulturminne Dette er vår sjuande «Rydd eit kulturminne», og aksjonane har blitt svært populære, spesielt blant skolar. Aksjonane skaper stort engasjement blant barn og ungdom over heile landet. Til saman har over barn og unge lagt ned over arbeidstimar i tidlegare aksjonar, og innsatsen til deltakarane gir ein merkbar effekt i det lokale kulturlandskapet. Stipend og ekstrapremiering Kvar deltakargruppe søkjer om eit stipend på kr I tillegg vel vi ut 10 av prosjekta som utmerkar seg med ekstra godt gjennomført arbeid og god rapportering. Desse vil få ein ekstrapremie på kr og eit diplom for innsatsen. Søknad og rapportering skjer via nettsidene til Nettverk for miljølære no/aktiviteter/kulturminner/rydding/. Vi krev tre foto som viser tilstanden før og tre bilde som viser tilstanden etter at prosjektet er gjennomført. Bilda som blir innsende ved søknad og innrapportering, skal tydeleg vise situasjonen før og resultatet av prosjektet. Søknadsfristen er i juni i år og deltakarane skal gjennomføre prosjektet sitt i løpet av neste skoleår. 18 Kulturarven nr. 64 juni 2013

19 TEMA: Barn og unge Bronsealdergrav og kystfort To av gruppene som har fått søknadene godkjende denne gongen, er Kvenvær oppvekstsenter og Røsvik skole. Kvenvær oppvekstsenter Her skal klasse saman med ei gruppe frå barnehagen rydde skog rundt ein gravplass frå bronsealderen, som ligg på eit høgdedrag med utsikt over Heløysundet. Dei skal også skilte og setje opp informasjonstavle om bronsealderen, og få på plass ei besøksbok i ei kasse. Røsvik skole Røsvik skole skal rydde Røsvik kystfort, som var eit tysk fort under 2. verdskrig. Heile skolen er med på prosjektet. Dei ryddar vekk skog og vegetasjon rundt kystfortet og lagar ein «krigssti» med skilt. Dei intervjuar fleire personar som kan vitne om krigstida, lagar eiga heimeside, har filmgruppe og fotogruppe og ei modellgruppe som skal lage ein modell av kystfortet. Elevar frå Røsvik i aksjon. Kven deltar? Skoleklasser, barnehagar og ulike lag og foreiningar deltar i «Rydd eit kulturminne». Føresetnaden er at det er barn og ungdom under 18 år som gjennomfører arbeidet gjerne i fellesskap med vaksne. Skolar kan gjerne samarbeide med historielag, grendelag eller andre organisasjonar om gjennomføringa. Kva blir gjort? Deltakarane ryddar, gjer tilgjengeleg, skiltar eller på annan måte held ved like ulike kulturminne eller kulturmiljø i sitt nærområde. Slike prosjekt kan for eksempel omfatte rydding av gamle vegfar, minnesmerke, ein gravhaug, attgrodd innmark eller beite, gamle hustufter, tekniske anlegg eller forfalne bygningar. Eit prosjekt kan gjerne knytast opp Solerød skole deltok i førre aksjonen tverrfagleg og gi elevane ein unik sjanse til å bli betre kjende med lokalhistoria si. Deltakarane forpliktar seg til å innhente løyve frå grunneigar og eventuelt den ansvarlege offentlege styresmakta der dette er nødvendig. «Spør Riksantikvaren» Vi har ei eiga ordning som vi kallar «Spør Riksantikvaren», der deltakarane kan få svar frå ulike fagpersonar hos Riksantikvaren på spørsmål om gjennomføring av arbeidet med prosjektet. Kulturarven nr. 64 juni

20 portrettet Anne Guri Isum 20 Kulturarven nr. 64 juni 2013

21 Oppvaksen i ein vevstol - For meg er det viktigare å gjera noko for ungar enn for 75-åringar! Tekst og foto: Mathias Øvsteng mathias@kulturarv.no LILLEHAMMER: Anne Guri Isum (61) i Nybuvegen på Lillehammer er utdanna førskulelærar og audiopedagog, og har heile sitt yrkesaktive liv arbeidd i Lillehammer kommune i barnehage, pedagogisk-psykologisk teneste og dei siste 12 åra på Kringsjå skole. Så har ho naturlegvis husflidsskulen i Nybu bak seg. Det hadde da også vore rart om ikkje den var med på utdanningskartet for ei som har levd i og med husflid heile livet, og som nokre tiår har vore ein krumtapp i å engasjere barn og unge i husflidsaktivitetar. Akkurat nå er ho også leiar i Lillehammer husflidslag, og må konsentrere seg mest om det administrative ein periode. - Du underviser barn på skulen, du underviser barn på kveldstid. Blir du aldri lei ungar? - Nei, det er litt vondt når eg ikkje kan vera med. Eg skal fortast mogleg over i kursverksemd saman med ungane att. Barn blir eg aldri lei! Anne Guri Isum har heile livet vore det vi kan kalle ein ivrig husflidsaktivist. Under oppveksten på gard i Sør-Fron vart interessa for handgjerning og husflid vekt ikkje minst av bestemora, som budde på garden og var ivrig med veven. - Bestemor vov filleryer, og var av det gamle slaget som var litt gjerrig på dei friskaste fargane. Ho vov av gamle, utslitne klesplagg, veit du, og det var rett og slett svært få fargerike klede på den tida. Når bestemor hadde kvilepause, tok Anne Guri jentunge plass i vevstolen og ho hadde hug til raus bruk av dei sterkaste fargane. Det vart gjerne til det at dei kunne lesa av bestemorpausene etter frekvensen i fargebruken på filleryene Det var også sjølvsagt at Anne Guri deltok på aktvitetsstugu for ungar, som var eit tiltak til beste for husflid og handgjerningsfag ein kveld i veka for fjerdeklassingar i bygda. Jenta frå Isum krangla seg til å få med seg to år, naturlegvis! - Kva husflid er? Eit vidt omgrep for meg handlar det om å skapa, vera kreativ med hendene. For det meste går det i ulike tekstilteknikkar, men eg fuskar også litt med slikt som sveiping, tågbinding, pilfletting og neverfletting. Eg er ikkje ekspert på noko men kan vel litt om alt. Det mest radikale vi har funne på i husflidslaget nå, er det vi kallar«redesign» av sjokoladepapir, på engelsk «candy wrapping» som kort og godt går ut på å flette vesker av sjokoladepapir. Eit nytt uttrykk, får vi vel lov å seia. Vi får også sjå eksempel på at Lillehammer husflidslag akkurat nå held på med eit særskilt spenstig prosjekt: Å flette ei veske av kvitt og kongeblått og resirkulert sjokoladepapir som fødselsdagsgåve til ei dame i kongehuset som fyller 40 år i år - Det er ikkje til å stikke under ein stol at kjennskapen til husflid ikkje akkurat seglar på medgangsbølgjer i vår tid. Korleis kan du orke å halde på med dette i konkurranse med billig massefabrikasjon og tusen tilbod som invaderer tilværet til barn og unge? - Å skapa noko med hender er godt for sjela. Barn blir glade av å lære skikkelege handverksteknikkar, og formidling av handboren kunnskap i handverk som etter kvart står på raudlista, er motiv godt nok for meg. Svært mange ungar i dag veks opp utan rollemodellar i praktisk handgjerning anten det gjeld hammar og sag eller strikkepinnar og vevstolar. Ungar er ikkje med i slike handlingar i det daglege lenger. Kursverksemd i husflidslag er eitt av tiltaka som kan vera med på å bremse denne framandgjeringa. Ungar treng å bruke kroppen, øve opp samspel mellom musklar og nerveimpulsar. På fint heiter det koordinasjon og det er eigenska Kulturarven nr. 64 juni

22 portrettet Å meistre med hender skaper glede og sjølvtillit - Å meistre med hender skaper glede og sjølvtillit. Dette er verdiar å ta med seg, seier eldsjela i Nybuvegen. Det er liten grunn til å tvile på at ho veit kva ho talar om. Ho ser raude lamper blinke i for eksempel lærarutdanninga: - Kreative fag er ikkje lenger obligatoriske i utdanninga for alle lærarar i grunnskulen. Det er naturlegvis heile tida kamp om ressursar og prioriteringar. Skikkeleg, grunnpar alle har bruk for i livet, uansett yrke eller aktivitet. Anne Guri viser også til forsking som tyder på at kreativ aktivitet for ungar, i tillegg til eigenverdien, har overføringsverdi i teoretiske fag. Forståinga av kor lang ein centimeter er, eller kvadratinnhaldet på eit tøystykke, eller talet på masker og renningar er enkle eksempel på dette der vi knapt treng forsking for å konkludere. leggjande kunnskap er og blir det beste fundamentet for kreativitet, også når det gjeld handverk! Dei fleste likar å produsere noko som synest eit skikkeleg produkt dei kan bruke og ha glede og nytte av. Norges Husflidslag arrangerer ulike konkurransar for å stimulere kreativ aktivitet blant barn og unge. Gjengen til Anne Guri Isum på Lillehammer har markert seg sterkt ved fleire høve. For ei tid sia deltok 22 Kulturarven nr. 64 juni 2013

23 Candy wrapping Frå sjokoladepapir til (kanskje) rojal veske dei med å dekorere kvart sitt handlenett med sine eigne stjerneteikn. Teikne, male og brodere pynt var sentrale oppgåver. Dei strauk av garde med brorparten av premiane Nå har gruppa fullført ein ny konkurranse, og denne gongen var det puter i ulike variantar som stod på programmet. - Jammen vann ungane våre fire premiar her også! Sjølv om husflid kan seiast å vera truga av utrydding, trur ikkje Anne Guri Isum at handverket vil døy ut. All historie viser at gode og grunnleggjande verdiar kjem att dei går i bølgjer. Ho vedgår likevel at dei som kan teknikkane, dei som kan formidle faget på handbore vis, nok etter kvart blir sjeldnare og sjeldnare. - Det er nok enkelte av oss som blir verdifulle med tida, ler ho. Kostnadsspørsmålet er sentralt i dette bildet: Kven vil strikke for Husfliden om nokre år, med den prisoppfatninga, det kostnadsnivået og den materielle velstanden vi har i landet vårt? At det likevel er eit segment som ennå veit å setja pris på ekte handverket gjer godt for sjela handverksvare, gir grunn til optimisme. Om Anne Guri Isum er fylt av grunnleggjande optimisme, gir ho likevel rom for alvorstankar rundt framtida: - Snittalderen i husflidslaget er skremmande høg. Eg synest eg har vore av dei yngst lenge Men vi har da fått nokre yngre, og ønskjer oss fleire! Likevel må vi nok medgje at det heller ikkje i husflidslaget er lett å rekruttere folk til frivillig innsats. Vi har vorte gjerrige på å ha fritida vår for oss sjølve. Vi vil helst unngå å binde oss opp. - Dei du hadde på husflidskurs for tjue år sia ser du dei att som vaksne? - Ikkje i stor grad ennå, men det kan sjølvsagt ha fleire årsaker. Somme har flytta, andre er i ein livsfase da andre ting krev tida. Men det skjer kanksje at dei kjem attende til husflidskveldane med eigne barn? Anne Guri Isum legg vekt på at husflidsaktivitetane for barn er trygge og fredelege aktivitetar med jamt over rolege og konsentrerte deltakarar. Så er dei da også påpasselege med å ha god dekning av vaksne under alle desse kursa. I fjor hadde husflidslaget suksess med eit nytt tiltak: Ei aktivitetsveke for ungar i sommarferien, som føregår på den gamle sundstaden Sundgården akkurat før Gudbrandsdalslågen går over i Mjøsa. Dette er ein plass som Smestad ungdomsskole leiger for ei krone året, og som dei forvaltar på ein framifrå måte, seier Isum. - For oss er dette ein ideell lokalitet, og eg ser fram til denne veka også i sommar med god deltaking og fleire gode medhjelparar. Anne Guri Isum hevdar at barn blir glade av husflid, og at handverket gjer godt for sjela. Vi anar at husflid også gjer godt for eldsjela i Nybuvegen. Kulturarven nr. 64 juni

24 NORSKEKYSTENS KATEDRALER Ryvarden fyr Helt sør i Hordaland kneiser det tradisjonsrike Ryvarden fyr ved siden av ett av Norges eldste sjømerker, og har fått ny status som kulturfyr. SVEIO: Sletta heter det værharde stykke av kysten som ligger ytterst i Bømlafjorden, et stykke nord for Haugesund. Her ligger blant annet Store Bloksen, skjæret som så tragisk kom i fokus da hurtigbåten Sleipner kjørte på det i mørket 26. november 1999, og 16 mennesker omkom. Den gang kunne Per Roger Lauritzen Bosatt i Asker, redaktør av NAFs Veibok, og forfatter av over 50 bøker om norsk natur, historie og turmuligheter. Flere av bøkene handler om norskekysten. Kunstfyr i variert natur Historien om Ryvarden fyr forteller om flere ombygninger og tilpasning til ny teknikk og nye driftsformer. I 1876 fikk fyret kraftigere lys, og betjeningen fikk endelig etterlengtet naust og brygge. På grunn av de værharde forholdene ble det anlagt i i Mølstrevåg, halvannen kilometer unna. I 1890 kom det ny fyrbygning. Den var i bruk frem til 1935 da dagens ble bygget. Da ble det også tatt i bruk et krafperrola@online.no ikke Ryvarden fyr, som ligger et par kilometer unna, forhindre ulykken, men siden fyret ble tent i 1849, har det betydd tryggere seilas for tusenvis av fartøyer på vei langs kysten. Ryvarden ligger ytterst på en halvøy, helt vest på Haugalandet, men i Sveio kommune, og hører dermed til Hordaland. Ryvarden var en kjent plass på kysten allerede i sagatiden. I den islandske Landnàmabòk fra tidlig 1200-tall fortelles det at Floke Vilgjerdson, eller Ramnafloke som han også ble kalt, bygde en varde på Ryvarden eller som det står «þar er mætist Hordaland ok Rogaland», og varden vart kalla FIokavarði. før han dro over havet til Island i år 868. Visstnok gjorde han det for å ha en veiviser når han kom tilbake, selv om den historien høres litt tynn ut. Hvis han først veien fant frem og tilbake til Island, fant han vel veien videre hjem langs norskekysten også? Det fortelles også at da han hadde bygd varden, ofret han til Odin og trollet kraft i tre ravner han hadde med. De skulle vise veien over havet! På Island slo han seg ned som en av de første nordmennene. Snorre forteller for øvrig at det var Kong Magnus Eriksson som satte opp varden på Ryvarden. Det må i så fall ha vært en gang på 1300-tallet. Begge historiene kan jo være riktig. Dette som muligens var Norges eldste sjømerke, ble altså stående alene helt til 1849 da det fikk selskap av Ryvarden fyr. Det var først et såkalt fiskefyr og besto av en liten, enkel vaktstue med en oljelampe på veggen, som bare skulle være tent under vårsildfisket. Andre sjøfarende protesterte imidlertid mot at fyret ikke var tent i resten av den mørkeste årstiden, så ganske snart ble sesongen utvidet. Dermed måtte også fyrbygningene tilpasses utvidet bruk, og i 1861 var en ny og større bygning med en skikkelig fyrlykt på plass. Under arbeidet med dette rev bygningsfolkene temmelig respektløst ned den gamle og mosegrodde varden for å bruke steinene i grunnmuren. Det fortelles at daværende fyrdirektør, Diriks, ble temmelig indignert da han oppdaget dette, men skaden var skjedd. Først i 1994 ble det bygd opp en kopi av varden på det stedet den sannsynligvis stod. Historien om Floke Vilgjerdson og varden hans er fortalt i et lite museum på Ryvarden. 24 Kulturarven nr. 64 juni 2013

25 tig tåkesignal. Endelig, i 1958, fikk Ryvarden fyr innlagt elektrisitet. I dag er fyret, i likhet med alle andre fyr langs norskekysten, for lengst automatisert og uten fast betjening. Det skjedde i Heldigvis er ikke de gamle fyrbygningene blitt stående tomme, men fått nytt liv som kultursenteret Galleri Ryvarden, eller som det også blir kalt Ryvarden kulturfyr. I 1992 slo fyrbetjentboligen opp dørene igjen med de nyoppussede veggene fulle av kunst. I galleriet er det skiftende utstillinger og muligheter for å kjøpe med seg forskjellige verk. I tillegg er det innredet en liten kafé og møtelokaler for dem som vil samles på et spesielt sted. Senere har fyrmesterboligen blitt satt i stand som utleieleiligheter for folk som vil bo noen dager på et fyr. Det er også åpnet for at kunstnere kan bo og arbeide på fyret i perioder. At stedet holder god kvalitet, bør statusen Olavsrosa borge for. De ytre omgivelsene bør også være egnet til å inspirere både kunstnere og turister. Sveio er en del av kongeriket som byr på store innslag av lyngheier og stedvis et rikt planteliv. Kommunen har også mye kulturlandskap og rikelig med gamle steinmurer som forteller at her er fremdeles jordbruket viktig. En vandring gjennom kulturlandskap og karrig kystnatur er både en flott og avvekslende opplevelse. Et besøk på Ryvarden fyr kan gjerne kombineres med en vandring langs Nordsjøløypa (se ramme) Turen starter nettopp fra den nevnte Mølstrevågen, som allerede på slutten av 1600-tallet var et travelt handelssted med gjestgiveri. Dette var også en viktig plass både for skipsfart og fiske. I dag er det lite igjen av virksomhetene, men noe av den gamle atmosfæren er i behold på denne idylliske plassen. I Mølstrevåg Sleipnermonumentet kan du sette fra deg bilen før du begynner å vandre langs den smale og idylliske grusveien ut til fyret. Veien er stengt for vanlig bilkjøring, og det er bare en drøy halvtimes spasertur til Ryvarden fyr. Når du nærmer deg spissen av den halvøya som fyret troner ytterst på, er det lett å bli fascinert av de mektige omgivelsene og nærheten til det endeløse havet. Det karakteristiske Sleipnermonumentet like ved fyret hjelper oss å minnes den tragiske hendelsen i 1999 og hvilke krefter havet har. Mange impulser får man også på innsiden av kunstfyret med interessante samlinger og utstillinger. Både kafeen og galleriet på Ryvarden er dessuten en trivelig plass. Det er derfor lett å bli værende en stund og spise nystekte vafler eller ta en porsjon eller flere av den rykende varme, hjemmelagede fiskesuppen. Skal du videre langs kysten og Nordsjøløypa samme dag, kan du imidlertid ikke bli sittende for lenge. Det er en fem seks timers vandring fra Mølstervåg via Ryvarden til fergeleiet i Buavåg. Turen går delvis på sti og delvis langs veien. Lange strekninger går den helt ute langs den ville og forrevne kysten, mens den andre plasser svinger inn i landet. Underveis opplever du både variert natur og svinger innom flere interessante steder. Nordsjøløypa Nordsjøløypa, eller North Sea Trail, er fellesbetegnelsen på et nettverk av vandreruter i 26 norske, svenske, danske, tyske, nederlandske, engelske og skotske regioner. Hensikten er å holde i hevd gamle ferdselsårer langs kysten rundt hele Nordsjøbassenget. Tilsammen er det opparbeidet mer enn km vandringsvei. I Norge er det seks fylker som står sammen for å fremme kystvandring på denne måten. I Hordaland har de satset friskt på å lage en sammenhengende turrute langs hele kysten. Nordsjøløypa i dette fylket går over øyene fra Sveio i sør til Fedje i nord. Nordsjøløypa svinger særlig innom overnattingssteder og plasser av historisk interesse. Løypa er merket slik at det ikke skal være for vanskelig å gå på egenhånd. De viktigste opplysningene er det satt opp informasjonstavler om. Hvor løypa går i de ni kommunene som Nordsjøløypa går gjennom i Hordaland, kan du se på Ryvarden fyrstasjon Beliggenhet: Nordsiden av Mølstrevåg Kommune: Sveio Opprettet: 1849 Automatisert og avbemannet: 1984 Tårnets høyde: 10,5 m Lysets høyde over høyvann: 22,3 m Lysvidde: 13,4 n mil Eier: Staten Fredet: Nei Kilder og info: se Norges fyr. Bjørkhaug og Poulsson. Grøndahl & søn forlag as Neste gang: Færder fyr i Tjøme kommune. Kulturarven nr. 64 juni

26 Med Olavsrosa gjennom halvanna tiår Guddalstunet Vangshuset, Jensastadlen, låven og skytja. Foto: Elisa Helland-Hansen Å vera fødd inn mot hus, tun og landskap som har historisk verneverdi kan sjå ut som ein trygg og sikker veg for livet ditt. Men det kan også setja ei grense. Av Johannes Guddal KVINNHERAD: I min oppvekst og ungdom vart vi alltid fortalde at forfedrane hadde gjort slik og slik, og at tradisjon var ei berande kraft. Så ein dag er det din tur du må finna din veg. Eg fann Kirsten. Vi gifte oss i 1960, og «så tok livet til». Guddalstunet med sine mange hus og kuperte landskap var ikkje nokor solid inntektskjelde. Det vart mykje filosofi, og mykje vart prøvd. Vi såg og vi las om dei som hadde fått til både det og det, men hadde Guddalstunet nokon av desse verdiane i seg? Garden har ei spanande historie og er første gong nemnd i Snorre på 1100-talet. Det var eiga kyrkje på garden, og vi kan framleis sjå restar av kyrkjegardsmuren og ei vikinggrav. Fram til år 1900 var garden Guddal samla i eit klyngjetun der tunet i dag ligg. Ni bruk og 54 hus. Dette var ein vanleg måte å organisera gardane på i mellomalderen, og i nærområdet her var det fire slike klyngjetun. I år 1900 blei det gamle klyngjetunet oppløyst, og dei andre bruka på garden flytta nedover i dalen, medan vårt bruk blei verande. Det som står igjen av det gamle tunet i dag, er stabburet frå kring 26 Kulturarven nr. 64 juni 2013

27 1850, eldhuset som truleg er frå talet, Jensastadlen frå kring 1870 og bygningane i Kålhagetunet. Historia er godt dokumentert og er noko vi ber med oss som ein naturleg del av formidlinga i tunet. I stabburet finn vi eit lite «gardsmuseum» med mykje gamalt husgeråd for matlaging og anna. Det vart eit tidsskilje i Då fekk vi kjøpa Kålhagen, eit småbruk frå 1818 som ligg heilt inn til tunet. Her var det svært små kår. Med hus i forfall men med historia sitt klare språk som berande kraft. Vi gjorde små endringar og litt investeringar i dette tunet, og i 1985 tok vi imot dei første tyske gjestene. Det vart starten på ei ombygging og utbygging som har vart til no og som sikkert kjem til å fortsetja. Slike prosessar er veldig avhengige av gode medspelarar og rådgjevarar. Her i Kvinnherad hadde vi eit sterkt reiselivslag og vår legendariske ordførar Aksel Kloster. I Hordaland fylke Kulturlandsskapssenteret v. Nils Georg Brekke som saman med Landbruksselskapet var solide støttespelarar. Og ikkje minst arkitekt Helge Hjertholm, som har følgt oss tett på heile tida. Men så skjer det noko i Gudbrandsdalen. Christian Sulheim sitt namn kom i media, og omgrepet «vern gjennom bruk» gjorde sterkt inntrykk, hugsar eg og enda sterkare i dag. Eg vil seia at stiftinga av Norsk Kulturarv i 1993 har hatt så mykje å seia for oss «ute i landskapet» at det er eit «før» og «etter». Her trefte vi den faglege eliten og eigaren som kollega. Det var ikkje berre det museale som var leiande eigaren var den sentrale. Guddalstunet var ein av dei første eigedomane som vart tildelt Olavsrosa. Det var noko nytt, men som på kort tid vart eit symbol på at her var noko Kirsten og Johannes Guddal ved Stovehuset. Foto: Kåre Eik Kålhagen med storstova og stabburet, som i dag er gjestehus. Foto: Elisa Helland-Hansen ekstra, noko som eg vil sjå og oppleva. Kirsten og eg snakkar ofte om korleis Olavsrosa har gjeve oss inspirasjon og sjølvtillit i arbeidet vårt med «tunet». Mange gjester frå inn- og utland fortel at dei har funne vegen til Guddalstunet gjennom Olavsrosa sine spor. Vi ser det slik at Norsk Kulturarv er ein av dei viktigaste organisasjonane i Norge for at vi kan makta å forvalta hus, tun og landskap i framtida. I dag er det 10 bygningar i tunet, i tillegg til naust ved sjøen og medeige i hytte i fjellet (Hildalen). «Hus Kulturarven nr. 64 juni

28 Storstova i stovehuset har plass til mange rundt bordet. Foto: Elisa Helland-Hansen Vi har som kårfolk no planar om å flytta opp i gamlatunet (Kålhagen). Vangshuset med si grunnflate på 130 kvadratmeter vil med sine fine kvalitetar dermed gje nye moglegheiter for Guddalstunet. Kirsten og eg snakkar ofte om kva dette valet vi tok på slutten av åttitalet har gjeve oss som menneske. Vi har restaurert og bygd nytt nesten heile tida. Hardt arbeid har det vore, men kva er det som gjev krefter til slikt? Alltid kjem vi tilbake til den same konklusjonen. Det er gjester frå inn- og utland som har tilført oss ny inspirasjon og nye krefter. Tun og landskap løyser opp og opnar grenser. Sjølv språkgrenser får hjelp av solveggen og god, tørr ved på peisen. Respekten for historia sitt klare språk er internasjonal. Status for Guddalstunet no er at eldste dotter vår, Gøril, har overteke. Ho driv Galleri G Guddal i Rosendal, og har stor entusiasme og planar for tunet. Vegen vidare er no hennar. Kirsten og eg er overtydde om at Guddalstunet har utviklingspotensial i seg, og vi er overtydde om at Gøril vil finna «sin veg». Kålhagen og det som i dag er stovehuset, slik det var i 1983 da Kirsten og Johannes Guddal fekk kjøpt småbruket. Bildet er frå slutten av 1950-talet, og viser dei to brørne Nils (til v.) og Knut Guddal. Dei var ugifte og barnlause, og låg i same seng frå fødsel til død. Johanne Guddal karakteriserer dei som store personlegdomar i små kår. Foto: Oskar Guddal treng folk» heiter det i ei songstrofe. Vedlikehald går hand i hand med nye planar og ny bruk, og er den beste og sikraste måten å ta vare på kulturarven på. Tunet har i dag tre utleigeeiningar. I tillegg til Kålhagen, som det heile starta med, bygde vi i 1989 ei vertikaldelt hytte med to bueiningar. I 2001 flytta vi «Vangshuset» frå Rosendal sentrum og laga til to utleigerom etter prinsippet «rom og frukost». Til saman har vi plass til om lag 25 overnattingsgjester. Storstova har plass til 22 middagsgjester. Vangshuset er siste nye huset i tunet. Det stod på verftsområdet i Rosendal, bygd som gardshus i 1871 og har sin sterke historie med mellom anna fiskebutikk i kjellaretasjen. Vi flytta det til Guddal i år 2000 og har budd der sidan eit fantastisk hus! Garden Guddal er nemnd på 1100-talet i Snorre. Husa i dag er restar av eit gammalt klyngjetun, som omfatta ni bruk og 54 hus fram til vel hundre år sidan. Guddalstunet har plass til 25 overnattingsgjester Kontaktadresser: 5470 Rosendal post@guddalstunet.no tlf Kulturarven nr. 64 juni 2013

29 Med Olavsrosa gjennom halvanna tiår Kongsvold Fjeldstue fra sælehus til moderne reiselivsbedrift med røtter i kulturarven Kongsvold Fjeldstue ligger mellom majestetiske fjell i Drivdalen. Foto: Knut J. Nyhus I randsonen ved Dovrefjell nasjonalpark 900 moh, midtveis mellom Trondheim og Lillehammer, finner du Kongsvold, med egen jernbanestasjon! Ellen og Knut J. Nyhus post@kongsvold.no Foto: Anniken Zahl Furunes «Mens du Sigurd drap blåmenn i Serkland, bygde jeg sælehus over Dovrefjell». Kong Eystein er sitert slik i en muntlig mannjevning med broren Sigurd Jordsalfar på 1100-tallet. Dette var starten på fjellstuene over Dovrefjell enkle sjølbergingsplasser for ferdafolk, enten de var handelsmenn, skatteoppkrevere eller pilegrimer på vei til Hellig Olavs grav i Nidaros. En strøm av mennesker i ulikt ærend og kong Eystein sikret ferdselen. Gjennom årene gikk ferden på hesterygg i kjerre og vogn, og fjellstuemannen og hans familie sørget for overnatting, forpleining og viste vei videre over Dovrefjell. Kongsvold Fjeldstue fikk Olavsrosa i Det var en omstendelig prosess. Kvaliteten på stedet, opplevelsen og formidlerne av kulturarven, driverne, ble saumfart. Ordfører, kulturkonsulent, skattefut og fylkeskonservator måtte uttale seg og Kongsvold ble veid og funnet tung nok til å få kvalitetsmerket Olavsrosa. Vi fikk diplom, brev og Olavs Kulturarven nr. 64 juni

30 Vertskapet Ellen og Knut J. Nyhus rosa i emalje. Merket kom på veggen, og diplomet fikk ramme og vi feiret med et glass champagne. Tildelingen fikk den gang ingen pressedekning, men vi var stolte innehavere som følte en tydelig forpliktelse ved merket. De første årene opplevde vi at gjester reiste rundt med reisehåndboka oppslått. Etter hvert synes vi at det har blitt flere og flere Olavsroseinnehavere og næringsmedlemmer. Vel og bra, men det er grunn til å understreke at det er viktig både for Norsk Kulturarv og den enkelte aktør at eksklusiviteten blir bibeholdt i dette bildet mengden må aldri gå foran kvaliteten. Det skal forplikte å være næringsmedlem i en organisasjon som har aktivt kul turminnevern høyt på dagsordenen og i særlig grad må dette gjelde innehavere av Olavsrosa. Kongsvold Fjeldstue har alltid hatt Olavsrosa og den forpliktelse den medfører i bakhodet. Vi har forsøkt å integrere kulturarven i den daglige driften av fjellstua, bl.a. ved å holde foredrag og informere gjestene våre om den fantastiske historien til stedet. Starten var på 1100-tallet. Den store nordiske krig gjorde at fjellstuene ble brent og nybyggingen kom i 1720 heldigvis har vi bygningene intakte siden den tid og flere er kommet til. Med Dovrefjell Nasjonalpark på alle kanter, med moskus, reinsdyr og fjellrev og planteriket i Knutshøene som nærmeste naboer, er det mange som søker til Kongsvold for å nyte naturen. Fjellhagen blir godt ivaretatt at NTNU og er på sitt beste fra midten av juni til slutten av august. I Knutshøene er det over 420 blomstrende arter, og botanikere har valfartet hit fra Oeders tid (Georg Christian Oeder, , tysk botaniker og opplysningsmann).fra 1700-tallet til i dag, da man også driver klimaforskning på høyt nivå. Kongsvold ligger som et knutepunkt med pilegrimsleden gjennom tunet og vandreruter vest mot Snøhetta, øst mot Folldal og Rondane og videre nordover. Kammermusikk er et nytt innslag på Kongsvold. Musikk-kultur av høyeste kvalitet finner sted i stuer og rom der ferdafolk har blitt servert i snart 300 år. Spisesalen er fra 1720, og det har vært servert mat der hvert år siden! Kammermusikkfestivalen i Trondheim har trofast brukt Kongsvold som ramme rundt sin kammermusikkweekend som avslutning og oppsummering av festivalen i Trondheim. Dette er Kongsvolds høydepunkt en flott finale på et travelt år med verdensstjerner, kammermusikk og spennende mat. Matkulturen i Trøndelag er sentral for Kongsvolds utvikling av kjøkken og matkonsept. Kulinariske opplevelser i et unikt bygningshistorisk miljø basert på lokale råvarer har gitt resultater som både gjester og andre verdsetter. Kongsvold har vunnet Ganefartprisen for Trøndelag og Møre & Romsdal, er en del av Matveien og Norwegian Foodprints, er bredt presentert i boken «50 beste serverings- og overnattingssteder i Skandinavia», og pryder forsiden i «En smak av Norge». Kongsvold ble også valgt til beste lærlingbedrift for kokker i Norge i Kulturarven nr. 64 juni 2013

31 Kongsvold utgjør en flott ramme rundt avslutningen av kammermusikkfestivalen. Foto: Morgan Frelsøy Ikke alle forunt å bli servert i en spisesal fra 1720 Som vertskap har er vi også tildelt æren av å bli utnevnt til oppdalsambassadører for vårt arbeid med å utvikle Kongsvold som reiselivsbedrift, og at vi gjennom dette arbeidet har satt Oppdal og Kongsvold på kartet både nasjonalt og internasjonalt. Kongsvold har i flere år sett på mulige utvidelser for å finne plass til de stadig økende antall av pilegrimer på vandring mot Olavskilden i Trondheim. Jordbruket på Kongsvold tok slutt på 1970-tallet, og låven, med en grunnflate på 300 kvadratmeter, har et stort potensiale og innbyr til utvikling for et slikt formål. Kongsvold har 32 rom, møtesal, salonger, spisesal fra Kro i sommersesongen, et lite museum, Nasjonalparkutstilling, og et tun som the Rough Guide beskriver som: «One of the most charming places to stay in the whole of Norway». Kongsvold Fjeldstue er åpen fra mars til desember, Kongsvold Kro medio juni til medio august Kontaktadresser: Dovrefjell, 7340 Oppdal, ww.kongsvold.no post@kongsvold.no tlf Kulturarven nr. 64 juni

32 Bokomtale Det var en gang en hallingstue Fra folkestue til antikvitet Bokomtale: Per Hvamstad Etnologen Kirsti Brekke har skrevet bok om hallingstua, som tidligere var den dominerende i Hallingdal, men som nå har blitt en antikvitet. Brekke presiserer at hallingstua er to ting: Et hus, og også et rom, et stuerom, som forfatteren kaller allrommet. Utvendig er hallingstua ei beskjeden en-etasjes tømmerstue med torvtak, men med tre mulige grunnplan. De eldste har ofte treroms grunnplan, med inngang i en forgang. Seinere ble det bygd hus med direkte inngang i hovedrommet, den akershusiske stuetypen. Hallingstuer finns også som midtkammersstuer med inngang midt på huset. Om husets ytre kan være beskjedent, er den innvendige rikdom desto større åpen under røstet, med synlig mønsås og takåser, langsgående slinder og en bjelke ei krone på tvers mellom langveggene. På slindene er en hems. Mange hallingstuer er gjennomdekorert med roser og andre motiver, årstall, initialer og inskripsjoner. Brekke lykkes i å vise fram og presentere lokal byggeskikk, som etter hennes mening ikke har fått sin rettmessige plass i litteraturen. Vår første husforsker, Eilert Sundt, var ikke så opptatt av Hallingdal som andre bygder, men presenterte grundig de ulike hustypene som også danner grunnlaget for hallingstua. Hallingstua har alltid hatt en sterk posisjon, ikke minst blant bøndene i Hallingdal, men også utover dalen. Det begynte tidlig med at mange av våre fremste landskapsmalere, som Adolph Tidemand, Gerhard Munthe og Johan Eckersberg, oppdaget Hallingdal og ikke minst hallingstua. Da museer ble etablert rundt 1900, var det sjølsagt at hallingstua kom i fokus. Mange av de fineste stuene ble reddet og kom på museum. Mange ble også kjøpt opp av private og satt opp rundt Oslo, ofte påbygd, eller som hytte i Hallingdal. Konsul Thomas Heftye sikret seg allerede i 1884 ei hallingstue, som i dag står ved Frognersetra. Hallingdal, kanskje mer enn mange andre, gjennomgikk fra slutten av 1800-tallet store forandringer, ikke minst i jordbruket. Ny økonomi og nye driftsformer kom til uttrykk i bo- og byggeskikk. Hallingstua måtte vike plass og kunne dessuten gi sårt tiltrengte kroner. Det betyr ikke at alle hallingstuer har endt som antikviteter. Mange steder utgjør likevel den gamle hallingstua en viktig del av et større påbygd hus. Hallingstua lever videre også i moderne hus og hyttebygging. Brekke beskriver både hallingstuas ytre og indre, og viser sammenhengen mellom bo- og byggeskikk. Om Hallingsdalens rosemalere er det skrevet mye før, men mindre om husets ytre og det som påvirket valg av hustype og utforming. Hallingen var tradisjonsbevisst, og interessant er det derfor å få presentert navngitte handverkere som dristet seg til å bryte med den lokale tradisjon og dermed var med på å skape en spennende variasjon. Boka er gjennomillustrert av gamle og nye bilder. De gamle bilda viser hallingstuas plass og posisjon i de gamle gardstuna, mens de mange nye bilda viser interiøret med sin rike møblering og dekorasjon, i en enorm fargerikdom og variasjon. Det var en gang en hallingstue Fra folkestue til antikvitet Av Kirsti Brekke Bastion forlag 2012 ISBN Kulturarven nr. 64 juni

33 Bokomtale Håkon den gode Mellom to kulturer i vikingtida Bokomtale: Mathias Øvsteng mathias@kulturarv.no «En dramatisk fødsel sånn cirka 918». Alt i overskrifta slår forfattaren an tonen i boka: Ei lett, munnleg og personleg form, som likevel omfattar mange termar og «vanskelege» uttrykk, godt og pedagogisk forklara blant anna i ei eiga liste bak i boka. Boka er tydeleg lagd til rett for barn, men eg vil tru også vaksne vil kjenne det interessant å lesa ho. Håkon den gode, eller Håkon Adalsteinsfostre var kongssonen som voks opp hos kong Adal stein i England og som vart norsk konge 15 år gammal, i brytingstida mellom norrøn kultur og kristendom. Framfor alt er denne boka ein framifrå innfallsvinkel for å vekkje interessa for historie blant yngre generasjonar. Font og format er tydeleg og oversiktleg for dei som sjølve vil lesa, og eg vil tru boka også kan høve for høgtlesing og samtale for dei som ennå ikkje les sjølve. Forfattaren inviterer lesaren eller den det blir lese for til å krype bak orda og finne årsaker og følgjer i historiske prosessar. Boka har ei form som gjer at vi nærmast kjenner pusten både frå Håkon og samtida hans. I boka finst mange gode fotografi, som på sin måte er med på å forsterke det solide inntrykket. Dette gjeld også teikningar, pratebobler og rammetekster, som saman med delikat og stilig formgjeving verkeleg er med på å komplettere ei lita perle av ei bok. Synnøve Veinan Hellerud har eit sikkert grep både om historie, formidling og praktisk pedagogikk. Dette er bra! Håkon Den Gode Mellom to kulturer i vikingtida Av Synnøve Veinan Hellerud Sats, layout og grafisk formgjeving: Bjørk Bjarkadóttir Orkana forlag 2013 ISBN Finn spor fra fortida Bokomtale: Mathias Øvsteng mathias@kulturarv.no Kor og korleis kan du finne spor frå fortida, og kva kan desse spora fortelja? Ein ting som har gått i arv, eit gammalt hus, eit stadnamn, ein gammal veg alt har ei historie å fortelja for den som sansar. Det er nettopp denne forma for skattejakt forfattar John Roald Pettersen ber oss med på, med utgangspunkt i ein garnstein etter bestefaren, som han fann i det som har vore eit naust ved Nappstraumen i Lofoten. I beste pedagogiske vis dreg han oss med på jakt etter ulike spor frå fortida, og inviterer oss til å laga vår eiga tidsline. Slik blir historia interessant og fyldig for kvar enkelt. Pettersen spør: «Når var gamle dager?» sjølve fundamentet for i det heile å leite etter spor frå fortida. Han seier også litt om historiske kjelder både munnlege og skriftlege. Så kjem relevante emne på rekke og rad alt lagt til rette for at også dei yngste skal kunne fatte og forstå. Museumsting, leiketøy, gamle hus, seterbruk og landskapsspor, arkeologi, krigsminne og slektsgransking er eksempel. Boka har også ei liste med ordforklaringar i tillegg til ei mengde med gode bilde og andre illustrasjonar. Forfattaren lykkast godt med sitt formål: Bli med og finn fortida! Finn spor fra fortida Av John Roald Pettersen Sats, layout og grafisk formgjeving: Bjørk Bjarkadóttir Orkana forlag 2013 ISBN Kulturarven nr. 64 juni 2013

34 Bokomtale Gamle hus Inspirasjon og mange gode råd Bokomtale: Grete Horntvedt Ildsjelen Else Rønnevig er kjent for mange som «Sprossa» fordi hun kritiserte den lite gjennomtenkte vindusutskiftingen på fødestedet Brekkestø og i Lillesand. På slutten av syttitallet sprakk det for Elsa da det såkalte fremskrittet førte til at folk satte falske sprosser på vinduene. Som hun selv sier i boken Gamle Hus: «Falske sprosser på vinduene i Brekkestø? Nå fikk det være nok, her gikk grensen for meg!» Den gangen var hun medlem av Lillesand bygningsråd og fant raskt ut at det ikke var noen lovhjemmel som kunne stanse den uvettige og kunnskapsløse utskiftingen av vinduer, som ble mer og mer vanlig i hele Norge. Hun har følt seg både som David mot Goliat og Kjerringa mot strømmen, men David vant som kjent over Goliat, og strømmen har snudd. Nå strømmer folk til henne for å få råd rundt restaurering av gamle hus. Else Rønnevig hadde som liten drømt om å bli arkitekt. I stedet ble hennes livsoppgave å synliggjøre og verne om andres byggverk. Boken Gamle Hus er en gedigen inspirasjon med mange gode råd til alle som vil ta vare på en verneverdig bygning, og som ønsker å gjøre det riktig. Denne boken gir vett og forstand. Elsa har skrevet teksten og tatt de fleste bildene selv, og hun har utgitt boken på eget forlag slik at den skulle bli akkurat slik hun ønsket. Her er det snakk om en perfeksjonist som har skaffet seg en solid realkompetanse, og som vet hva hun skriver om. Else har blikk for detaljer og ser håp der andre bare ser falleferdige og nedrivingsklare hus. Vi kan alle trenge å se at det er mulig selv for en uformuende dame et stykke opp i årene. Hun øser av sine omfattende erfaringer fra egne restaureringsprosjekt slik som Bjørkheimstølen i Vestre Slidre, egne hus i Lillesand og ikke minst Villa Snøringsmoen ved Moland kirke. Dette praktbygget i sveitserhusstil brant ikke lenge etter at restaureringen var fullført. Det ble erklært for totalskadet, men Elsa ga ikke opp. Villa Snøringsmoen ble gjenoppbygget, og vi kan også lære mye om brannforsikring gjennom hennes erfaringer. Restaurering av bryggerhuset vekket Elsas interesse for bakerovnen, og førte til at hun skrev boken Bakerovnen som fikk Sørlandets litteraturpris i Else Rønnevig har sjenerøst hjulpet mange eiere av verneverdige men falleferdige hus med råd og dåd. Hun har et hjerte for alle slags hus. Ikke noe er for lite og smått eller stort og storslått. Det har mange nytt godt av, og boken byr på besøk og omtale fra en lang rekke steder i by og bygd, ved fjord og i fjellbygder som er vernet gjennom klokskap og bærekraftig bruk. Det er mange som har nytt godt av Else Rønnevigs solide kunnskaper, erfaringer og entusiasme. Hennes bok Gamle Hus inneholder også råd og tips fra en rekke fagfolk. Dersom du har eller skal i gang med et restaureringsprosjekt, er det bare en ting å si: Løp og kjøp! Gamle Hus vil være en uvurderlig hjelp og kilde til inspirasjon. Gamle hus Inspirasjon og mange gode råd Av Else Rønnevig «Sprossa» Sprossa 2012 ISBN Kulturarven nr. 64 juni

35 Gigantisk hurtigrutetokt for Grunnloven I juli neste sommer blir det folkefest langs hele kysten når tidenes konvoi skal følge Hurtigrutens seilingsrute fra Kirkenes i nord til Bergen i sør, og videre til hovedstaden. liv2karin@hotmail.com Liv-Karin Edvardsen Cand.mag. frilansjournalist, vernepleier. Har drevet språkopplæring for barn med språkvansker. Ellers bred yrkeserfaring. Til neste år er det 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov. Det skal feires langs hele vår langstrakte kyst, og planene er godt forankret like inn i Stortinget. Konvoien skal ledes an av det trauste, tidligere hurtigruteskipet Ragnvald Jarl, som skal seile så å si i sitt eget kjølvann fra sin fortid opp og ned langs leia. Det ærverdige fartøyet, som gikk i hurtigrutetrafikk fra 1956 til 1995, er nå blitt skoleskip på Sørlandet under navnet MS Sjøkurs. Skipet vil være lastet med to tusen års sagnomsust båthistorie. Kystlag og museer langs leia deltar med utstillinger og formidlingsprosjekter. Til slutt skal den kulturhistoriske last losses på Forbundet KYSTENs landsstevne i Oslo. 112 veteranbåter Det hele startet i Brest i Frankrike. - Ideen ble til under den maritime Sjøen skal igjen fosse rundt baugen på det gamle hurtigruteskipet Ragnvald Jarl, som denne gangen blir jubileumstoktfører langs sin kjente seilingsrute gjennom 39 år. Foto: Hurtigruten. (Gammelt foto: Ragnvald Jarl utenfor Bodø) festivalen i Brest i fjor sommer, sier Tore Friis-Olsen. Han jobber i Forbundet KYSTEN, og er prosjektansvarlig for det store jubileumstoktet. - Vi fant ut at denne ideen måtte settes ut i livet, og da vi la den fram, fikk vi mange med oss. Svært mange. Stortingspresidenten åpnet dørene for oss på fire dagers varsel, og Stortingets hovedkomité for 1814-jubileet syntes dette virket 36 Kulturarven nr. 64 juni 2013

36 Tore Friis-Olsen er prosjektleder for det digre toktet som Forbundet KYSTEN igangsetter. Foto: privat veldig spennende. Så nå er toktet blitt del av det offisielle programmet for feiringen. Norsk Forening for Fartøyvern skal delta med 112 historiske fartøy som skal slutte seg til konvoien, og representere vårt første storting, der det satt 112 menn. Som eskorte hele veien skal vi ha den indre kystvakta og et redningsfartøy, forteller Friis-Olsen, som har god grunn til å tro at konvoien vil «legge på seg» sørover kysten de 17 dagene dette skal foregå. Uten sidestykke Han innrømmer at prosjektet spiller litt på den store suksessen til «Hurtigruten minutt for minutt». - NRK har en deltaker med i prosjektgruppen. Ellers er mange krefter involvert. Riksantikvaren, Kystverket, Redningsselskapet, Sjøforsvaret, Kongelig Norske Marines Musikkorps for å nevne noen. Kystlagene skal spille en stor rolle, for dette skal være lokalt forankret. Det er Forbundet KYSTEN som leder prosjektet, ja som eier det, og som har fått i land avtalen med Stortinget, sier prosjektlederen. På nettstedet deres står det blant annet å lese: «Dette blir uten sidestykke En av idemakerne bak 1814-toktet er Arthur Johansen fra Lofoten. Han er treskjærer og ivrer for å ta vare på kysthistorien vår. Foto: Liv-Karin Edvardsen den største mønstringen av historiske skip og båter noensinne i Norge. Med det ønsker vi å synliggjøre sjøveiens og kystens betydning for kommunikasjon og samfunnsutvikling i et historisk perspektiv med vekt på det moderne Norge fra 1814 og fremover.» Og her må jo Hurtigruten sies å ha spilt en stor rolle som livsnerven langs kysten. 25 anløp I følge Friis-Olsen er seilingsruta vedtatt, så da kan alle havnene begynne å forberede sitt bidrag til jubileumsfesten. - Vi må jo rette formelle henvendelser til alle anløpskommuner og havnevesen, men jeg regner med at vi blir tatt vel imot. Jeg ser for meg anløp på fra tre-fire timer til en halv dag på hvert sted. Om bord vil vi ha en mobil scenemodul, men lokalt arrangerte underholdningsopplegg vil også kunne være aktuelle for oss å være med på. Toktet blir en blanding av folkeopplysning og underholdning. Et bredt spekter av musikere, kjente artister og utstillere skal delta. 17. mai ble det endelige programmet kunngjort, og Friis-Olsen har bare tida og veien for å få sydd sammen den store feiringa. Eidsvollmennene I 1814 var sjøen ferdselåren som bandt kystlandet Norge sammen, og eidsvollsmennene brukte båt der det var mulig. Jubileumskonvoien skal anløpe flere steder som var hjemmehavn for flere av de som dro til Eidsvoll i Lokalmiljøene i disse havnene skal engasjeres aktivt i formidlingen om sine eidsvollsmenn. En av idemakerne bak toktet, treskjærer Arthur Johansen fra Lofoten, skal ha en håndverksutstilling om bord i MS Sjøkurs. - Det blir mye krydder omkring denne turen, som jo er et gigantisk prosjekt. Jeg skal ha utstilling om «fiskarbonden langs kysten», hvor også sjøsamene skal presenteres. Og jeg skal fyre med torv, lover Johansen, som har lang erfaring med slike historiske formidlingsprosjekt til sjøs. Toktet starter 1. juli i Kirkenes, og ender opp 17. juli på Forbundet Kystens landsstevne i Oslo. Kulturarven nr. 64 juni

37 Madonna tilbake til Mære Maria-skulpturen skal innvies i Mære kirke på Marias fødselsdag 8. september, forteller treskjærer Boni Wiik på Dovre. STEINKJER: Jomfru Maria og Jesusbarnet kommer altså tilbake til Mære kirke 135 år etter at klenodiet ble tatt ned fra en nisje ved korbuen og gitt til Vitenskapsmuseets samlinger i Trondheim i Riktignok er det en kopi, eller en dobbeltgjenger som noen kaller den. For selv om alderen på Mære-versjonen av Maria og barnet er usikker, stod den trolig ferdig tidlig på 1200-tallet. - Dette er et sjeldent og ikke minst positivt prosjekt, som menigheten fortjener mye ros for. Her til lands er det laget bare en slik kopi tidligere, nemlig av Hedalen kirkes berømte madonna. Jeg og mange andre gleder oss derfor til avdukingen 8. september, og et stort hull blir dermed fylt. For det er viktig at vi ikke glemmer den katolske tiden som er en viktig del av vår historie, sier prosjektansvarlig Bodil Østerås, arkeolog og fungerende bestyrer ved Egge Museum. Hun forteller at mange har vært involvert i prosjektet. Vitenskapsmuseet, riksantikvar, ove.kirkestuen@live.no Ove Kirkestuen Lærer ved Nord- Gudbrandsdal vgs. avd. Hjerleid, frilansjournalist. biskop, prost, menighet og ikke minst treskjærer Boni Wiik har hatt et interessant samarbeid. Derfor er det ekstra artig fint vi lykkes, sier Østerås, som legger til at hun kjente til treskjærer Boni Wiik fra tidligere arbeid for Stiklestad Nasjonale Kultursenter AS. Katolsk renessanse - Etter flere spennende oppdrag rundt om i landet har vi skaffet oss bra kompetanse på middelalder Boni Wiik i arbeid med Mære-madonnaen kunst. Selv om mye av den katolske kirkekunsten ble stuet vekk eller ødelagt i forbindelse med reformasjonen, fikk Guds mor ofte stå urørt. Derfor finnes det fortsatt mange madonnaer, og de senere år har flere av dem blitt mer synlige, også i den protestantiske kirken. Prosjektet på Mære er et godt eksempel på nettopp det. Vi kan derfor trygt hevde at deler av den katolske tradisjonen har fått en renessanse i et miljø hvor den tidligere var uønsket, sier Wiik, som syns at Mære-madonnaen har vært et svært spennende prosjekt. - Totalt har jeg brukt timer på selve skjæringa, forteller Wiik, mens han gjør damen klar for en fargerik bekledning. Og på selveste bursdagen 8. september skal altså det store skje. Da er det klart for avduking. Maria har kommet hjem til Mære kirke! 38 Kulturarven nr. 64 juni 2013

38 Smidde roser til minne om 22. juli TEMA: Barn og unge Elevene ved Norges eneste smedskole på Dovre har smidd roser til monumentet til minne om de unge ofrene etter 22. juli Roser ble etter terroren symbolet på trøst, håp og solidaritet, som skal vise veien videre for menneskeheten etter tragedien. Kunstsmedene Tobbe Malm og Tone Karlsrud, med verksted på Bærums verk, gjorde sin tolkning ved å smi vakre jernroser. - Etter hvert fikk vi ideen om å lage et minnesmerke. Vi sendte ut invitasjoner til smeder rundt om i verden med spørsmål om de ville bidra. Tanken er at monumentet skal stå ferdig innen treårsdagen for tragedien, forteller Tobbe Malm, som sammen med Tone Karlsrud kom til skolen på Dovre for å lære bort kunsten å smi nettopp roser. Kunstsmeder og lærere Tone Karlsrud, Benjamin Kjellmann-Chapin og Tobbe Malm med smedelever og ferdige roser Siden prosjektet ble satt i gang vel en uke etter tragedien for to år siden, har nesten 800 smeder fra 24 land laget hver sin rose, som altså skal bli en del av monumentet. Totalt nærmer de seg nå 1000 roser. Dette blir et monument fra folket til folket i tillegg til det nasjonale monumentet staten skal reise. ove.kirkestuen@live.no Ove Kirkestuen Lærer ved Nord- Gudbrandsdal vgs. avd. Hjerleid, frilansjournalist. Kulturarven nr. 64 juni

39 TEMA IMMATErIEll kulturarv Energikrav i historiske bygninger Bygningssektoren står for 40 % av Europas energibruk. Energien går i all hovedsak til oppvarming av bygninger, og man antar at disse står for 36 % av Europas utslipp av CO2. For å kunne nå målene i Kyoto-avtalene, måtte noe gjøres med forbruket i Europa, og det kunne bare gjøres gjennom energi effektivisering av bygningsmassen. Det ble satt et mål om 20 % reduksjon av energibruken i bygninger. Dette målet skal nås innen 2020, den såkalte planen. Mye av bygningsmassen i Europa er gammel. For å nå målene innen 2020 måtte også kravene gjelde for eksisterende bygg, ikke bare for nybygg. Man måtte dessuten ha få unntak. EUs første direktiv kom 2002 (Directive 2002/91/EC), og senere ble dette fulgt opp med et direktiv i 2010 (Directive2010/31/EC), som nå er den styrende standard for energieffektivisering av eksisterende bygningsmasse. Norge var (som alltid) ett av de landene som var tidlig ute med å sette energikrav til bygninger. De energibesparende kravene ble vedtatt i forbindelse med utarbeidelsen av den nye plan- og bygningsloven, i Norge har imidlertid aldri formelt inkorpert direktivenes bestemmelser. Det vil si at det ikke er helt samsvar mellom direktivene og norsk lov. Energibesparende krav gjelder for alle nye bygg. For eksisterende bygg inntrer kravene når bygget skal gjennomgå endringer som faller innunder plan- og bygningslovens det gjelder tiltak som må kategoriseres som store bygningsendringer, vil energikravene gjelde for hele bygget. For mindre endringer gjelder kravene kun for de delene som blir endret. F. eks. ved bytte av vinduer er det kun vinduet i seg selv som må oppfylle energikravene. Innledningsvis nevnte jeg at unntakene i direktivene var få. Unn To eksempler på kulturminner i naturen. Til v. Helleristning ved Møllerstufossen i Nordre Land, til h. gammel fangstgrav i reinheimen nasjonalpark. Foto: Mathias Øvsteng takene fra energikravene i direktivene gjelder kun for officially pro fentlige organer om milj tected buildings, altså bygninger det gis svar så raskt som som har fått et vern av et offentlig innen 15 dager. Hvis det Retten til innsyn i miljøspørsmål ble styrket i uforholdsmessig byrdefu organ. Dette innebærer at alle andre ten forlenges til to måne 2003 da miljøinformasjonsloven bygg, også ble historiske, innført. fortsatt er må da begrunne hvorfor lengre tid. Tilsvarende g omfattet av energikravene. virksomheter. Miljøinfor Norge har sitt motsvar i Teknisk innehar regler om klageo løste det seg. Selv om det ikke ble et gammel forskrift skog 14 1 utgjorde nr. miljøinformasjon om virksomheten og at dette ikke mottar. 4. Her fremgår man ikke er fornøyd me tema i denne saken, synes det etter mitt skjønn klart at kravet om å befare var det forretningshemmeligheter at kravene ikke skal gjelde som for det antikvariske arbeidet, kunne falle kunne tiltak unntas der oppfyllelse av konkurransemessige «ikke er foren Miljøinformasjonslovelig med bevaring av kulturminner innunder miljøinformasjonsloven. hensyn. I kulturminnesammenheng styrke for kulturminneen kunne en tenke seg tilsvarende sak den påfølgende samfunn I en høyesterettssak ble det diskutert knyttet og antikvariske til gammelt verdier». kulturlandskap. I disse tilfeller bedre informasjon om de skal kravene kun gjelde så miljøinformasjonsloven i forhold til en vil debattantene større g privat skog. Saken gjaldt krav om utlevering av informasjon etter miljøinfor- til langt anvendelse de passer. dersom Hva for som eksempel ligger en i Informasjonsretten kan videre komme tere realitetene. masjonsloven 16. Miljøinformasjonsloven borger dette, ber diskutabelt. om å få utlevert Forskriften informasjon påla et selskap å ha kunnskap fra en kommune om verneverdigheten synes å peke på energikrav som om bestandene av gammel skog på til en bygning, herunder om den vil 1. lov av 9. mai 2003 nr egen eiendom, og at Naturvernforbundet kunne kommer bli regulert i konflikt til vern med etter alle plan- bygnin 2. lov 19. mai 2006 nr. 1 i Oslo og Akershus kunne kreve detaljkart over bestandene. Høyesterett kom til at opplysninger om bestand av og bygningsloven. Hvis man retter en forespørsel til of- 3. lov 9. juni 1978 nr. 50 begrep «tiltak». Tiltak er definert i plan- og bygningslovens 1 6 og er oppføring, riving, endring, herunder fasadeendringer, endret bruk og andre tiltak knyttet til bygninger, konstruksjoner og anlegg utover vanlig vedlikehold. Dette innebærer at energikravet trer i kraft straks man planlegger endringer på et bygg, og er rent rettsteknisk satt i sammenheng med byggesøknad. Det betyr at dersom tiltaket på bygget ikke medfører at energikravene blir oppfylt, vil tiltaket ikke godkjennes. Når juridisk Still spørsmål om jus og kulturminner til Norsk Kulturarv. Gjennom samarbeidet med Advokatfirmaet Wedø kan Stiftelsen Norsk Kulturarv formidle aktuelle problemstillinger for omtale i Kulturarven. A dvo k atfirmaet Wedø Advokat Michael Kahn Spesialisert advokat på plan- MiCHael og bygningsrett kahn og kulturminnerett. Han har lang erfaring knyttet til juridiske utfordringer i kulturminnevernet og har utgitt flere bøker og artikler om emnet. Kahn er for tiden tilknyttet et PhD-program hos NTNU om kulturminners rettsstilling i Norge. Spesialisert på plan- og bygningsrett og kulturminnerett. Han har lang erfaring knyttet til juridiske utfordringer i kulturminnevernet og har utgitt flere bøker og artikler om emnet. kahn er for tiden tilknyttet et phdprogram hos ntnu om kulturminners rettsstilling i norge. Kjøpmannsgata 52 PB Trondheim tlf post@advokat-wedo.no post@advokat-w kulturarven 61 sept K-Arven 61A.indd 41

40 ger eller bygningselementer av antikvarisk verdi, må vike. Dette skulle tyde på at unntaket fra energikravene er relativt vide, og i hvert fall noe mer omfattende enn direktivene. Det finnes en nærmere tolkning av bestemmelsen i HO-2/201, veiledning om tekniske krav til byggverk. Her fremgår det at unntaket kun gjelder bygninger som er fredet etter kulturminneloven regulert til bevaring eller annen form for vern fyller kulturminnefaglige kriterier for regulering til bevaring eller oppføring på kommunal verneplan Det er således ikke fritt opp til kommunen å unnta historiske bygninger fra kravene, men de kan forholde seg til følgende guide fra veilederen: «Oppfyllelse av energikravene skal skje i så stor utstrekning som mulig innenfor hva som er tilrådelig ut fra hensynet til og ønske om å beholde historiske og estetiske kvali Illustrasjonsfoto: Kai Valbjør teter. Tiltak i bygningens veggfasader (konstruksjon, kledning, vinduer og dører) er klart mest kritisk for bevaring av verneverdige elementer. Riktige energitiltak krever en individuell vurdering av bygningens aldersverdi, byggeteknikk og konstruksjonsmåte. Det er særlig viktig å ta hensyn til fare for fukt- og frostskader i eldre fasader ved for god innvendig isolering. Bruk av vannbåren varme i gulv kan gi uønskede inngrep i interiørene. Luft-til-luft-varmepumper kan også være ødeleggende, særlig for eksteriøret.»1 Veiledningen peker på at de energisparende tiltakene må vurderes individuelt og antyder at «retrofitting» eller istandsetting av bygningsdeler vil være å foretrekke fremfor bruk av nye bygningselementer. Dette gjelder særlig energitiltak ved vinduer og tak, hvor istandsetting kan gi like god og 1 HO-2/2011. Veiledning om tekniske krav til byggverk. effektiv isolering som nye produkter. Isolering i vegg og tak er derimot mer problematisk siden dette er plasskrevende, noe som ikke alltid finnes på eldre bygg. Skal det isoleres, må det fores ut. Dette kan ofte bli skjemmende på bygningselementer med historiske eller arkitektoniske verdier. En annen utfordring er at energisparende tiltak på «antikvarisk måte» er dyrt i forhold til tilsvarende tiltak på moderne måter. Dette kan lede til at eier velger å ikke ta kostnaden. Hensynet til klimautfordringer på den ene side og hensynet til kulturarv på den annen, er på mange måter en kamp mellom to gode og viktige interesser. Målet må være å kunne oppnå begge, men når dette ikke lar seg gjøre må det tas et valg. Mange europeiske land synes å ha tatt et valg. Så lenge bygning ikke har et offisielt vern, vil den være underlagt energikravene. Undertegnede deltar for tiden i et europeisk forskningsprosjekt (EFFESUS) som skal se nærmere på hvilke muligheter som finnes innenfor rammen av bestemmelser gitt på internasjonalt, europeisk og nasjonalt nivå. Hovedfokuset er hvordan reglene bør brukes på historiske bygninger og bygningsmiljøer som ikke har et formelt vern. I prosjektet ser en på hvordan de forskjellige europeiske land har løst denne problematikken, og hvilke erfaringer man har fått. Kanskje kan vi lære av hverandre? Henvendelser eller spørsmål rundt denne problematikk kan sendes direkte til mk@advokat-wedo.no. juridisk Kulturarven nr. 64 juni

41 TEMA: Barn og unge «Kulturen i dag er kulturarven i morgon». Dette kan stå som overskrift for spesialtemaet BARN OG UNGE i denne utgåva av Kulturarven. Som eit heilt nytt innslag i magasinet har vi invitert ein ungdom til å levere ei personleg tekst om sin situasjon i dag. Gjennom Pegasusprosjektet, som er Norsk Litteraturfestivals tilbod til barn og unge, kom vi i kontakt med Marianne Hetland. Ho var med i Ungdommens kulturmønstring for Hedmark i fjor, og vi syntest novella hennar passar godt inn i temaet vårt denne gongen. Marianne Hetland er 18 år og kjem frå Grue. Ho har mor frå Noreg og far frå Tanzania.Teksta er prega av eigne erfaringar og det Marianne sjølv kallar sin «svarte» humor. Ho seier til oss at ho aldri har lidd under mobbing, men taklar motgang med smil og latter. Dette har nok redda henne mange gonger, slik ho sjølv uttrykkjer det. Ho går siste året på musikklina på Skarnes videregående skole, og bur nå på hybel på Kongsvinger. Marianne har kome inn på teaterlina ved Romerike folkehøgskole. Ho arbeider som regiassistent i Spydeberg, og elles syng ho. Ho brenn for teater, og det å kunne arbeide kreativt med andre menneske. Innanfor teater får ho fletta inn alle sine interesser som song, dans og skriving. Teksta «Identitet» er første utkastet til det hun ønskjer å gjera til ein monolog for scenen. Den unge forfattaren seier at teksta viser ei side av henne som dei fleste kjenningar veit om, og som ho håpar kan gi andre ei oppleving. Identitet Av Marianne Hetland hetlandmarianne@hotmail.com Jeg får en merkelig følelse når jeg hører et spesielt ord. Det er ikke langt og ikke for kort, men det er et ord. Et ord som beskriver ganske mye i noen få stavelser. Mørket, fargen og den dystre stemmningen av dårlig innstilling. Ordet får meg til å le, smile og undre. Det får meg til å tenke på en mørk stein blant hundre hvite steiner på en strand. Ordet er så enkelt som neger. Neger er ordet som får tanker og bilder til å poppe opp i hodet mitt. Det handler om hvem som sier det, hvordan det sies og hva som menes med det. Men, hvordan kan et ord bety så mye? Jeg går nedover en gang, en hvit gang. Jeg føler meg som en kontrast i verden. En kontrast mot det hvite, uskyldige. En gutt griper tak i armen min, jeg kjenner ham godt. Ordet neger kommer ut av munnen hans, som om det var det første han tenkte på da han så meg. Det ville komme et ord, et ord han ville si høyt der han gikk med mange andre gutter, som jeg ikke ante hvem var. Ordet neger smalt i alle sine ører. Svart på hvitt. Alle lo, ingen jeg kjente, og ordet neger falt plutselig sammen som et korthus. Det var fint, jeg har bygget det opp selv. Tullet med ordet, brukt det for å gi 42 Kulturarven nr. 64 juni 2013

42 TEMA: Barn og unge Foto: Privat (bakgrunnsbilder: Mathias Øvsteng meg selv en identitet, hatt et tema å snakke med folk om. Jeg hadde et stort og fint korthus, med minst to kortstokker. Jeg elsket det huset, det var noe jeg som person hadde bygget, og alle mine venner var i det. De visste at det var jeg som hadde bygget det, og at jeg synes det var helt greit å ha et så stort korthus. Men, med en gang det kommer en latterlig vind som suser igjennom kortene, vaier hele huset, og man føler at noen av veggene føler for å falle fra deg og forlate deg et sekund. Et sekund så de kan le av deg og ikke med deg. Det høres kanskje ikke så alvorlig ut, altså, denne følelsen som jeg prøver å beskrive med så enkle ord som mulig. Neger. Men jo mer jeg sier dette ordet, jo mer begynner jeg å lure på hva som egentlig ligger bak det. Hva er det som gir denne skremmende dunking mot hvite vegger, ordet som smeller med forferdelse inn i alles ører. Hva er det som gjør dette ordet så ille? Neger betyr svart. Noe jeg aldri har skjønt meg på, er hvorfor man skal ha et ord som betyr det samme som et ord en allerede har. Hva er vitsen med det når man allerede har et nokså greit ord svart. Er du svart, så er du svart. Hvorfor komme med neger? Jeg skjønner jo at negro på spansk er svart, men igjen: Hvorfor må vi absolutt starte med neger og nigger? Faglig sett er dette en måte å utvikle språket på. I praksis ser jeg absolutt ingen grunn til noe sånt. Det jeg ville likt å få, var et ord for blandinger. De som verken er svarte eller negre eller niggere eller hvite. Hvilke ord har de? Jo, de har kun fått en betegnelse, ikke nok med at de bare har fått et ord å betegne seg som, men det høres ut som om de er en del av muldyr Kulturarven nr. 64 juni

43 TEMA: Barn og unge familien. Ordet mulatt. Dette ordet er så forferdelig at det har påvirket mitt syn på det å kalle meg selv neger. Dette ordet trøster meg når noen skriker neger til meg i full styrke, når snøen daler utenfor vinduet mitt og jeg vet at gjemsel kommer til å bli umulig. Dette ordet gjør alle andre stygge ord en smule penere, og dette ordet er grunnen til at jeg heller vil være neger enn muldyr. Det å føle at man mister identiteten sin, er noe av det verste som kan skje en person. Det at noen tar fra deg noe som kun du har, noe folk kjenner deg for. Ditt kjennemerke på alle mulige måter. Jeg hadde en episode for noen år siden, hvor jeg satt med noen venner og tullet. Vi snakket og fleipet om min hudfarge, og at jeg selv var ironisk med meg selv. Det skal òg sies at grunnen til at jeg er det, er at jeg er så sikker på min identitet. Jeg er sikker på at jeg er svart, jeg er sikker på at det er slik folk kjenner meg. Helt til denne dagen, da tvilen kom over meg, om min identitet virkelig var min identitet likevel. Det var nemlig en venn av min venn som slo igjennom når vi tullet med fargen på huden min. Det var ikke en lang setning, men akkurat passe lang til å vippe meg av tronen, nok til å få en stor ubalanse i korthuset mitt. Ikke på samme måte som den episoden i starten av teksten, men nå tok denne setningen bort alt som holdt korthuset sammen. Det var ingenting som holdt det oppe lenger, grunnmuren var borte. Setningen ga en flau stillhet, som enda ligger og klemmer i magen min. «Du er jo ikke ordentlig svart, du er mulatt». Ikke var det nok at denne setningen tok bort min identitet som svart, men muldyr-navnet dukket også opp som en fin avslutning på et nådeløst angrep. Der satt jeg igjen, ikke med en verdig identitet som svart, ikke som hvit, men som mulatt. Godt blandet. Denne episoden fikk meg til å se på meg selv: HHHva er jeg egentlig? Det er alltid godt å være noe fullt ut, å være noe halvt, gjør ting mye mer usikre. Et tips når man har levd på noe i mange år, men som plutselig ikke funker lenger. Som i mitt tilfelle. Etter denne åpenbaringen kunne jeg ikke lenger fleipe med vennene mine om at jeg var svart, det passet seg ikke lenger. Siden denne «avsløringen» hadde tatt plass og ødelagt for flere gode lattere og en positiv og ironisk oppmerksomhet på meg. Det viste seg at med tiden og dess eldre jeg og mine venner ble, flyttet også interessen seg for de fleste av oss. Det har seg ikke sånn at jeg er «svart» med blondt hår, ikke at det ikke er en god identitet. Men jeg har mørkebrunt, godt krøllete hår. Noe som kan defineres som afro, stålull, dobørste, q-tips you name it! Etter hvert skjønte jeg at med utallige antipermanenter drev jeg faktisk og skjulte en oppmerksomhetssyk skatt. Mine krøller ga meg nemlig min identitet tilbake. De ble som et kjennemerke for meg og alle i min omgangskrets. Istedet for å ta meg i hånden når de møtte meg, var det heller å klappe på håret mitt og gi en vennlig kommentar om hvordan det så ut i dag. Det føles litt som om å ha en hund eller et lite barn. Det at ikke du får oppmerksomhet, men det du har med deg. Det har nemlig blitt sånn at folk kommenterer: 44 Kulturarven nr. 64 juni 2013

44 TEMA: Barn og unge «Åh, så fin den var i dag!» «Du er så heldig som har en sånn, du!» «Kan jeg klappe den?» Jeg fant fort ut at dette ble min identitet. Ordet svart og neger dukket sjeldnere opp, og håret mitt ble mer i fokus. Jeg har funnet ut at når man er litt spesiell, så er man som regel ikke bare litt. Det er alltid noe mer ved deg som folk anser som meget fascinerende. Og da er det opp til hver enkelt hvor mye de vil dele sine spesielle egenskaper og særtrekk med andre. jeg for min del har funnet ut at ikke noe er bedre enn å være spesiell. Folk husker deg, eller håret ditt Jeg vil avslutte med en episode først i teksten. Nemlig der ordet neger kom opp foran mange personer og latteren som spredde seg fort. Jeg vil fortelle dere hvordan man takler sånne situasjoner hvor man faktisk blir lei seg, og det å forsvare seg ikke er like enkelt. En ting dere aldri må glemme, er at selv om forsvar er den mest vanlige reaksjonen, er det en ting til som ofte forvirrer og setter motparten din kraftig ut, og svaret får dere her: Jeg går nedover en gang, en hvit gang. Man føler seg som en kontrast i verden. En kontrast mot det hvite, uskyldige. En gutt griper tak i armen min, jeg kjenner ham godt, og ordet neger kommer ut av munnen hans, som om det var det første han tenkte på da han så meg. Det ville falle ned et ord, et ord som han ville si høyt der han gikk med mange andre gutter, som jeg ikke ante hvem var, ordet neger smalt i alle sine ører. Svart på hvitt. Alle lo, ingen jeg kjente, og ordet neger falt plutselig sammen som et korthus. Det var fint, jeg har bygget det opp selv. Tullet med ordet, brukt det for å gi meg selv en identitet, hatt et tema å snakke med folk om. Jeg hadde et stort og fint korthus, med minst to kortstokker. Reaksjonen min ble til slutt å ikke la huset som jeg bygget opp, falle. Ikke la disse veggene vaie i vinden av latter. Jeg fant fram en ironisk og selvinnsiktsfull kommentar som satte alle sammen på plass, de ante ikke hvordan jeg ville ta det, men de var sikker på at forsvar ville bli mitt forsvar. Reaksjonen som førte alle deres tanker om meg, et visst sted kom som det første snøfnugget en novemberdag, overraskende og urovekkende. Vet du hva? Du kan dra til helvete jeg har vært der, og de søker noen som deg. For alle dere som ler og ikke aner hva dere har kommet opp i. Jeg har en familie på 200 i nærmeste slekt. 50 av disse jobber i nærheten av skolen, det tar meg to sekunder å få halvparten av dem hit for å banke skitten ut av dere. Okei? Det som er morsomt når man tar folk på senga, folk som ikke kjenner deg og ikke aner at du så vidt har 15 mennesker i familien din, at du slett ikke har en utenlandsk aksent og at du aldri i livet ville ha banket dem. Det som er morsomt, er å se ansiktet på alle som for et sekund siden slo deg ned med et ord, og som fikk en flodbølge av en setning tilbake som gjorde dem til offer i stedet. Det handler om å ta folk akkurat der de er, og aldri la seg selv bli undertrykket eller fratatt sin identitet. Jeg er svart, jeg er blanding, jeg er mulatt, jeg har krøller, dette er meg. Kulturarven nr. 64 juni

45 Smaksrike turistvegar i Mathallen Helga Pedersen gjer hyggeleg ostehandel med Hans W. Brimi frå Brimi Sæter Eit fireårig prosjekt finansiert av Landbruks- og mat departementet har stimulert til auka interesse for maten langs utvalde turistvegstrekningar. Gamle Strynefjellsvegen, Geiranger Trollstigen, Rondane, Sognefjellet og Valdresflye er med i satsinga. 46 Kulturarven nr. 64 juni 2013

46 Tekst og foto: Simen Bjørgen OSLO: Oppdraget byrjar eigentleg med eit spørsmål: Kan norsk matkultur måle seg med dei vakraste utsiktene i landet? Matopplevingar vert jamt over viktigare og viktigare produkt for reiselivsnæringa. Maten er ein måte å profilere seg på for dei ulike aktørane. Åtti mataktørar samarbeider no om å marknadsføre seg med mat langs fem turistvegstrekningar. Her deltek gardbrukarar, mathandverkarar, hotell og serveringsstader som er stolte nyskaparar og foredlarar av den norske matkulturen. Mange av desse deltek også i Norsk Kulturarvs nasjonale næringsnettverk. I samband med det store arrangementet i Mathallen i Oslo i april, vart det halde eit seminar om matsatsinga. Seminaret var i røynda ei stormønstring av smakar frå alle dei aktuelle turistvegstrekningane. Politisk rådgjevar Sigrid Brattabø Handegard (Sp) frå Samferdselsdepartementet opna seminaret med å slå fast at dette arbeidet har vore vellukka. - Eg vonar fleire legg ut på ei smaksrik reise langs dei 18 unike turistvegstrekningane, oppmoda Brattabø Handegard. Også Høgres landbrukspolitiske talsperson Svein Flåtten hadde teke turen til Mathallen i lag med Erling Lae, som er leiar i rådet i Norsk Kulturarv. Flåtten var glad for signala frå Norsk Kulturarv om eit skarpare fokus på matkultur framover. Nestleiar i Arbeiderpartiet Helga Pedersen, som deltok under opninga av matseminaret, tok også rundturen blant alle aktørane som var til stades i Mathallen. Live Hosar og Kai Valbjør serverer smaksprøver til Helga Pedersen Norsk Kulturarvs magasin Kulturarven kom nyleg med nytt design, og vart også presentert i Mathallen. Magasinet fall tydelegvis i god smak hjå både Sigrid Brattabø Handegard (til v.) og Svein Flåtten og Erling Lae (til h.) - Sjølv om det alt i dag skjer mykje positivt på lokalmatområdet, har vi framleis mykje å hente innanfor dette feltet i Noreg, påpeikte Pedersen. Helga Pedersen deltek også på utdelinga av kvalitetsmerket Olavsrosa til Kongsfjord Landhandel & Cafe i Kongsfjord i Berlevåg i juli i år. Ho er stolt over å kunne delta på den fyrste tildelinga i Finnmark fylke. Omsetninga av «kjebab» frå olavsrosestaden Valbjør tok heilt av i Mathallen. Kjøkkensjef Tor-Ivar Furuset frå Lemonsjø fjellstue tok seg av dette, og her er turen komen til Helga Pedersen Kulturarven nr. 64 juni

47 Skarpare fokus på matkultur Norsk Kulturarvs utval for matkultur samla til møte på Eidsverket. Frå v. Kristi Indreeide (Fylkesmannen i Møre og Romsdal), Egil Ørjan Thorsen (Mat langs nasjonale turistvegar), Kari Marte Sjøvik (Norges Bondelag) og Richard Andvord (Olavsroseinnehavar, Andvord Gard, Lom). Jarle Sanden (Romsdalsmuseet) var ikkje til stades på møtet. Styret i Norsk Kulturarv har signalisert at mat kultur skal vere eit satsingsområde framover. Det er nå etablert eit eige fag utval for matkultur, som mellom anna skal vurdere om Olavsrosa også kan bli eit sterkare kvalitets merke for aktørar som tilbyr og formidlar norsk matkultur. Etableringa av Norsk Smaksskule, eit prosjekt i regi av Norsk Kulturarv, er eit døme på ei forsterka interesse for matkulturen. Mange av dagens næringsmedlemmar og innehavarar av Olavsrosa har alt svært høg kvalitet på mattilbodet overfor publikum. Spørsmålet er no om også matkultur kan koma sterkare inn i bedømminga av nye Olavsrosesøknader. Utvalet, som hadde fyrste møtet i april, har ennå ikkje konkludert når det gjeld spørsmåla dei har fått frå styret. Men gruppa er alt no samde med styret om at matkulturen bør koma sterkare inn i Norsk Kulturarvs arbeid. Fagutvalet peikar også på at fordelen med Norsk Kulturarv er at dette er ei stifting med nasjonalt fokus og verdibasert innhald og arbeidsfelt, som raskt vil oppnå høgt truverde også innan matområdet. Det vert i desse dagar gjennomført ei spørjeundersøking, der vi søkjer å avdekke korleis ei vidareutvikling av dagens kvalitetsmerke vil bli oppfatta i marknaden. 48 Kulturarven nr. 64 juni 2013

48 Inspirert av Oppdalsmuseet Norsk Kulturarv har vitja samarbeidsbedrifta Oppdalsmuseet. Museet er ein av attraksjonane som vert synleggjort på olavsrosa.no og i den kulturhistoriske reisehandboka «Veiviseren». Tekst og foto: Simen Bjørgen simen@kulturarv.no OPPDAL: Aktiviteten som vert skapt av alle eldsjelene er imponerande. Målet er at dette skal vere eit levande museum, fylt med folk og innhald. Dei over 30 bygningane skal ikkje berre skal stå stengt, men fyllast med aktivitetar. - Vi har ein dugnadsgjeng på over 20 personar, fortel Aase Midtskog ved museet, og det kjem stadig nye til. Dugnadsfolket legg ned ein formidabel innsats i friviljug arbeid ved anlegget. Dei er ofte pensjonistar som har ulike røynsler frå arbeidslivet, både ute- og innearbeid. I fjor nedla denne dugnadsgjengen over 1500 frivillige timar i arbeidet for Oppdalsmuseet. Nå er arbeidet med å gjenreise ei gammal seterstue i full gang. - Vi har gjort alt arbeidet sjølve, utanom muring av peiskåpa som vi måtte overlate til fagkyndige av omsyn til brennvernforskriftene, seier tidlegare gardbrukar Jo L. Skorem. Verdiane dette representerer både for museet og i eit meir utvida sam Aase Midtskog, Jo L. Skorem og Simen Bjørgen funnsøkonomisk perspektiv er store. Norsk Kulturarv ynskjer å bidra til at røynslene frå Oppdalsmuseet vert synleggjort også for andre tilsvarande museum i Norsk Kulturarvs nettverk av attraksjonar. Oppdalsmuseet er bygd på ideologien «vern gjennom bruk» og kan inspirere andre museum over heile landet. Kulturarven nr. 64 juni

49 Mitt kulturminne Hedalen stavkirke 850 år i 2013 SØR-AURDAL: Kommunen har en rik kulturarv med sine to stavkirker, i Reinli og Hedalen. Reinli stavkirke er bygd omkring , og Hedalen stavkirke fra ca 1163 er trolig den eldste stavkirken i Valdres. De to stavkirkene er bakgrunn for kommunens våpenskjold. Kommunevåpenet viser en stilisert gjengivelse av relikvieskrinet som står i Hedalen stavkirke. De to drakehodene på kommunevåpenet symboliserer de to stavkirkene, og husformen kan tolkes som et kirkebygg. Begge stavkirkene er fremdeles i bruk. Hedalen stavkirke er i dag både menighetskirke og kulturminne. 850-årsjubileet til Hedalen stavkirke feires i 2013 på grunnlag av analyseresultater fra de antatt opprinnelige deler av stavkirkeskipets grunnstokker, utført av NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) i Undersøkelsene viser at tømmeret ble felt vintrene og Jubileet blir markert med en serie arrangementer gjennom hele jubileumsåret. Kåre Helland ordførar Kare.Helland@sor-aurdal.kommune.no Foto relikvieskrin og madonna: Gunvor Elene Thorsrud Mye av det gamle katolske interiøret er bevart i Hedalen stavkirke. Relikvieskrinet fra 1250, som står i koret i kirken, er laget av tre og forgylt kobber med bibelske motiver. Hedalsmadonnaen fra midten av 1200-tallet kom i 2005 tilbake til Hedalen stavkirke etter å ha blitt restaurert ved Kulturhistorisk museum. Museet har en kopi av Madonnaen utstilt. Det knytter seg et sagn til bjørneskinnet som henger i kirken. Sagnet forteller om en jeger som kom til en forlatt dal etter svartedauden på 1300-tallet. Jegeren skjøt en pil etter en fugl, men i stedet råkte pila kirkeklokka. Jegeren gikk inn i kirka og fant en bjørn som hadde laget seg hi ved alteret. Han skjøt bjørnen, og restene av bjørneskinnet henger i dag i en glassmonter i sakristiet i Hedalen stavkirke. 850-årsjubilanten Hedalen stavkirke har mange kulturhistoriske skatter å vise frem. 50 Kulturarven nr. 64 juni 2013

50 Mitt kulturminne Etnesenndammen ETNEDAL: Grunn til at eg har dette som kanskje det kulturminnet eg fyrst tenker på, er at eg hugsar det var i aktiv drift. Tømmerfløyting i Etna, hovudvassdraget i Etnedal kommune, skjedde for siste gong våren Vi var mange samla på ei bru litt nede i vassdraget for å sjå elva vekse og frode, og dei kvitgule tømmerstokkane flyte forbi i stor fart, då damvatnet kom. At naturkreftene vart utnytta slik, er respektfullt å tenkje over, særleg når ein set seg inn i kor mykje handarbeid som ligg bak. Etnesenndammen ligg nokre hundre meter sør for kommunegrensa mot Nord-Aurdal. Den vart starta bygd opp fyrste gong kring Då var det tømmerstokkar som utgjorde bygningsmaterialet. Dei store naturkreftene førte til mykje vedlikehald kvart år. I 1882 vart det sett i gang arbeid med «ny Dam af Sten», som historia fortel. Murar Peder Pederson Mørke utførte arbeidet. Det er slikt type arbeid som imponerer oss som lever i andre tider. Murane er fleire meter breie og lengda fleire titals meter. Det er i alt 16 luker for utslepp av vatn. All steinen måtte sikkert hentast i stadig større avstandar etter kvart. Så skulle steinen på Jan Arild Berg ordførar Jan.Arild.Berg@etnedal.kommune.no plass slik at den vart stødig og halde til formålet. Steinmurarar som «les steinen», kvar den passar, har imponert meg ved mange byggverk. To mann hadde ansvaret for drifta. Dei skulle «seta dammen», stenge lukene om våren, og følgje med på når det var nok vatn til å sleppe fyrste dammen. Sjølve sleppearbeidet måtte gje litt adrenalinkick. Lukene måtte brytast, dragast opp med ei kraftig våg. Her merka dei naturkreftene! Når passe mykje hadde runne ut, måtte lukene stengast, også det med handmakt. Vaktarane hadde ei lita hytte ved dammen, der dei overnatta. Sjølv om det var slik at dammen skulle sleppast til faste tidspunkt på morgonen, kunne det hende at meldingar måtte fram med sendebod, for da fanst ingen mobiltelefon Våren 1968 var det altså slutt med fløyting i Etna. Etnesenndammen stod til nedfalls i mange år. Etna Fellesfløytingsforening, ei foreining som framleis er i liv, tok saman med Etnedal kommune tak i eit større restaureringsarbeid. Murane er reparerte, hytta er renovert og fire luker er på plass. Eit stort dugnadsarbeid vart gjennomført, noko eg rosar ofte. Når eg skal vise fram eller fortelje om kommunen min, er Etnesenndammen oftast med. Dette er eit flott kulturminne som syner ein innsats og ei historie som er viktig å formidle for framtida. Ta dykk gjerne ein tur, eg skal stolt vise rundt Kulturarven nr. 64 juni

51 Kulturengasjement i Sørum Sørum kommune vil gjennom eit treårig prosjekt setja kultur, reiseliv og kulturbasert næringsutvikling høgt på dagsordenen. SØRUM: I samband med at kommunen i vår teikna samarbeidsavtale med Norsk Kulturarv, avvikla dei ein brei kulturkonferanse med seksti deltakarar. Leiar i prosjektgruppa, Marianne Grimstad Hansen, stod i spissen for kulturkonferansen. Ho seier at dei ønskjer å samarbeide med kommune, fylkeskommune og kulturliv for å finansiere ei treårig prosjektleiarstilling. Primæroppgåva blir å synleggjera og aktivisere kultur og reiseliv i Sørum. Direktør Roger Erlandsen frå Akershusmuseet forsikra om at dei vil delta aktivt i kultursatsinga. Den kjende historiske jernbanen Tertitten på Sørumsand er ein del av museet og ein sentral del av historia i Sørum. Ikkje minst er det skogsdrift og tømmerfløyting som er med og dannar eit sentralt bakteppe i den lokale historia, og Bingen Lenser står som eit tydeleg vitnemål om denne lange tradisjonen. Det er svært prisverdig at Sørum prioriterer kultursatsinga. Kommunen har kultur å verne og kultur å bruke. Bruksvernet inneber også kjelde til verdiskaping og næring. Direktør Simen Bjørgen overleverer samarbeidsskiltet til varaordførar Ivar Egeberg Aage Kleven deltok i historisk militærmundur i framstillinga av historia langs Glomma Ikkje minst har kommunen folk som engasjerer seg både som private eldsjeler og kommunalt tilsette. Dette vart illustrert på framifrå vis under kulturkonferansen, der leiar Berit Leikhammer i Bingen Lenseminneforening framstilte historia langs Glomma gjennom samtale Frå v. Aage Kleven, Ivar Egeberg, Marianne Grimstad Hansen og Simen Bjørgen i munter passiar med tømmerfløytarar frå den gong Elles deltok blant andre Rita Heigre med song, og Eline Mangen og Signe Hausken stod for det ungdommelege innslaget med «Tabu», ei framsyning basert på stemmer og teikn i stummande mørke. 52 Kulturarven nr. 64 juni 2013

52 PENSJON MANGE MERKER IKKE ALDEREN - FØR DE SJEKKER SALDOEN. SPØR OSS OM PENSJONSPARING! Kontakt oss på telefon eller bankpost@sb1ls.no Bank. Forsikring. Og deg.

53 Fiskeren med Du har nok sett han, fiskeren med det faste blikket. Bildet av den værbitte, piperøykende gubben. Sydvestkledd, skulende utover havet etter skip, vær eller horisont. Johannes Folgerø i islender og sydvest, med pipe og snadde. Bildet er tatt i 1904 av fotograf Louise Engen i forbindelse med fiskeriutstillinga i Bodø. Bildet er utlånt fra Helgeland Museum, Lillegaardsamlinga. 54 Kulturarven nr. 64 juni 2013

54 det faste blikket Ann Kristin Klausen Lektor i historie, ansatt ved Helgeland Museum avd. Nesna. Frilanser med vekt på kultur- og lokalhistorie. Et lett gjenkjennelig bilde som vekker hukommelsen og rekonstruerer en stemning av noe forgangent. En gang vanlig i de tusen hjem, før populariteten til den staute karen snudde. Fortsatt hender det at han dukker opp på veggen på hytta eller utedoen, bortstuet på et loft, innestengt i en bod og blant varene i bruktbutikken. Kanskje også på en og annen stuevegg. Jeg har sjøl en slik fisker. Han henger i kjellerstua sammen med bildet av «fiskerens barn», tre vakre, mørkhårete små med konkylier i hendene. Lett gjenkjennelig Han er uten tvil en fisker. Sydvesten på hodet og pipa i munnen gjør sitt til å definere yrket. For nettopp slik så tidens fiskere ut, i hvert fall på illustrasjoner. Piperøykeren på reklameplakatene til Tiedemanns Tobak er i samme selskap. Også han en tydelig fisker, med pipe og sydvest. Et gammelt postkort viser en annen fisker, denne gang i sort-hvitt. Forbausende likt, en kar med pipe, ikledd islender. Typisk fisker med andre ord. Hvem har kopiert hvem, og hvorfor ble fiskeren skapt i nettopp dette bildet? Til fiskeriutstilling Bildet på postkortet ble produsert til fiskeriutstillinga i Bodø i Arrangørene ønsket et fotografi av en typisk nordnorsk fisker, for bruk i markedsføringa. Fotograf Louise Engen fra Bodø tok bildene med Johannes Folgerø fra Sandnessjøen som modell. Han var fisker og notbas, opprinnelig fra Finnås i Hordaland, født i Sannsynligvis kom han til Helgeland i 1870, et år med rikt feitsildfiske. Mye folk fra Vestlandet reiste nordover for å delta, både i dette og i storsildfisket som pågikk disse årene. Etter en periode på Dønna, hvor han også giftet seg, bosatte familien seg på Sandnes i Sandnessjøen. Johannes Folgerø ble en velkjent notbas. Notbasen var den som fant silda. Til det krevdes kunnskap, teft og forståelse av ulike tegn på havet. Stillingen ga anerkjennelse og prestisje. En dyktig notbas var grunnleggende for notlaget. Rundt 1893 kjøpte Johannes Folgerø eget notbruk sammen med kjøpmann Otto Koch i Bodø. Folgerø bestyrte dette bruket, «Silden», fram til han døde i Han var altså velkjent innen fiskerinæringa, og ble bedt om å stille opp som modell til fiskeriutstillinga. Portrettene ble brukt i aviser og ukeblad og i andre reklamesammenhenger. Fjeset til Folgerø skulle bli velkjent som en karakteristisk norsk fisker. Han var ikledd sydvest, sjøvotter og islender, med pipa i munnen slik man regnet med at den typiske fisker så ut. Favorittfigur Hva som inspirerte Louise Engen når det gjaldt Folgerøs påkledning og positur er ukjent, men ideen kan ha kommet av «Tiedemannsfiskeren». Tobakksfabrikkens reklameplakat var lagd før Engen knipset bildene av Folgerø. På 1890-tallet hadde maler Otto Valstad lagd illustrasjonen «Fiskeren» for Tiedemanns Tobaksfabrik. Trondheimsfiskeren Hans Peter Wiggen var modell for ansiktet, mens posituren sannsynligvis var malt etter et fotografi av snekkeren Andreas Thorsen. Wiggen var en velkjent figur i Trondheimsgatene fram til han døde i Betalinga for modelljobben skal ha vært to kroner og ei flaske sprit. Det skjeggete fjeset hans ble trykt på skilt, tobakksesker m.m. Illustrasjonen ble berømt, og er det nok fortsatt. Engens portretter av Folgerø inneholdt også snadda, skjegget og det værbitte ansiktet. Men Folgerø var ikledd islender, der Tiedemannsfiskeren hadde blåtrøye og jakke. Otto Valstad var ikke den første som malte et slikt motiv. På en tegning av fiskere på fisketorget i Bergen fra cirka 1840 har fiskerne sydvest på. Omtrent 20 år seinere malte Adolph Tidemand akvareller av fiskere i Nevlunghavn i Vestfold, også disse ikledd sydvest. På andre halvdel av 1800-tallet hadde flere av skagenmalerne malt fiskere med sydvest. Michael Ancher fra Danmark var velkjent for sine fisker Kulturarven nr. 64 juni

55 motiver, og en inspirasjon for kunstnere i flere land. Allerede i 1849 malte han «Fisker med sydvest», og i 1864 «Skagenfisker sittende i jolle», begge rett nok uten pipe. I maleriet «Vil han klare pynten» fra 1880 skuer flere fiskere utover havet. Bekledningen er oljehyre og sydvest. Når Christian Krogh malte norske sjøfolk, var de gjerne iført okergul sydvest og regnklær. For Krogh var sydvesten nærmest en typemarkør, ikke bare på fiskere, men på sjøfolk generelt. Over femten av hans malerier inneholder menn med sydvester og oljehyrer. Maleriene spenner over en trettiårsperiode fra «Babord litt» 1879 til «Mann over bord» fra En rekke andre fiskerbilder er basert på forgjengere fra Skagen. Rundt 1900 ser slike motiver ut til å ha vært svært populære, ikke bare i Norge. I 1905 registrerte Chr. Bjelland & Co varemerket «Mannen med fisken». Etiketten på fiskehermetikken var lagd av Theodor Kittelsen. Den fyldige fiskeren som løfter kjempefisken, hadde selvsagt sydvest på hodet. Flere etiketter på forskjellig fiskemat fikk tilsvarende illustrasjoner. Theodor Kittelsens tegninger fra Lofoten, utgitt i 1890, viser forøvrig flere fiskere med sydvest. I 1906 tok den engelske fotografen Angus Watson et bilde av den pensjonerte britiske sjømannen William Duncan Anderson. Sistnevnte hadde på sine eldre dager gjort karriere som modell i en tid hvor værbitte fiskerfjes var populære motiv. Sydvesten og pipa var med på fotografiet. Bildet ble brukt som motiv på etiketter, postkort og annet, og er forøvrig påfallende likt det av Folgerø. Da Johannes Folgerø og Hans Peter Wiggen stilte opp som modeller i reklameøyemed var de i godt selskap. Slik sett var illustrasjonene, som nå oppfattes som gamle og nostalgiske, trendy og moderne i tida rundt Det er fristende å tro at også fiskeren på mitt maleri er fra den tida, men han er noen år yngre. Kitsch Innen trivialkunsten, serieproduserte etterlikninger av originalkunst, ble den staute fisker et yndet motiv, særlig fra 1960-tallet. På lik linje med sigøynerpiker, fiskerens barn og gråtende barn. Originalen ble trolig lagd på 1920-tallet av maleren Harry Haerendel ( ). Han En annen variant av samme motiv. Johannes Folgerø med sjøvotter. var en kjent maritim maler og lagde en rekke bilder av båter, fiskere som arbeidet på stranda, sjøfolk m.m. Bildet som skulle bli så umåtelig populært, var malt etter et fotografi av en hollandsk redningsmann Dorus Rijkers fra slutten av 1800-tallet. Haerendels maleri har blitt kopiert i en rekke land. Fiskeren med det faste blikket, som i Holland kalles «Alte Seebär», er med andre ord opprinnelig nederlandsk. Han er heller ikke en fisker, men hadde hodeplagget til felles med fiskere og andre sjøfolk. 56 Kulturarven nr. 64 juni 2013

56 Sydvest Sydvesten fikk sitt gjennombrudd blant havets menn i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Rundt 1900 hadde dette hodeplagget blitt moderne og vanlig. Den hadde avløst skinnhatten, «sjyhætta», og rødlua som tidligere hadde vært fiskernes standard hodeplagg. Oljeklær generelt ble populære i Norge fra 1860-årene. På fabrikkene ble sydvestene lagd av kraftig bomullslerret og impregnert med varmpresset linolje med litt voks i. Disse sydvestene var i utgangspunktet gyllenbrune. Eventuelt kunne de tilsettes stoffer som gjorde dem svarte eller gule. Linoljen gjorde i alle fall at fargen mørknet etter hvert som plagget ble eldre. Fra 1870 årene ble det grunnlagt flere norske fabrikker for oljeklær. De solgte sine produkter til yrkesfiskere og andre som trengte sterke, vannfaste klær til beskyttelse mot vind og vær. Sydvesten var en viktig del av oljehyret, og ble i hovedsak produsert i oljet lerret helt fram til etterkrigstida. At den ble en markør for yrkesgruppen fiskere kan skyldes flere forhold. Det kan ha vært fordi dette var hodeplagget til fiskerne da utviklingen av reklame og bildefremstillinger ble mer utbredt. Samtidig ble yrkeskategorien fisker tydeligere i ei tid da flere menn i større grad gikk over til å bli yrkesfiskere på heltid. Uansett forbindes fortsatt de sydvestkledde gubbene med fiskere, selv om dagens fiskere neppe bruker sydvest. Pipa er nok også borte. Fiskeren på bildet har kjennetegn som gjør at vi forstår hans yrkesidentitet. I tillegg har han røtter og forbindelser ut til den store verden, en ekte kystens mann med andre ord. Og sammen med han skuer vi tilbake i tida, som et slags nostalgisk sukk. Litteratur Adressa.no. Gammelt nytt om Tiedemann-fisker, 21. februar Aftenposten.no. Fant Tiedemanns fisker, 20. februar Gunvor Ingstad Trætteberg. Skinnhyre og sjøklær, fiskerbondens utrustning på og 1800-tallet. Landbruksforlaget, John G. Johnsen. Iddisar. Samlaget, Oscar Thue. Christian Krohg. Aschehoug, Wikipedia Kulturarven nr. 64 juni

57 Eventyret i havgapet Ytterst i vakre Vesterålen ligger Finvåg. Et historisk sted. Tekst og foto: Simen Bjørgen simen@kulturarv.no ØKSNES: Historien om skolestedet starter med unggutten Gunder Gundersen fra Lesja i Gudbrandsdalen. Han kom i 1860-årene til stedet og kom raskt på talefot med presten, som viste stor interesse for guttens evner. Skolestellet i Vestbygda hadde gjennom flere år vært tilfeldig og dårlig. Presten sendte lesjingen til Tromsø og to års lærerutdannelse, mot lovnaden om at han skulle virke i Finvåg. Gutten holdt sitt ord. Da han to år senere returnerte, startet en 50 års lærergjerning på skolen. «Finvåg er ikke et hus, men et slott». Slik omtalte bygdefolket den nye skolen som ble bygget. I over hundre år var skolen et levende knutepunkt for læring og kulturaktivitet. Fra begynnelsen av var det også full gårdsdrift ved skolen, som en del av lærerens inntekt. Hit ble barna skysset med båter fra øyværene omkring, og de bodde på internatskolen fra søndag kveld til lørdag formiddag. Det fortelles at Gundersen var en svært streng lærer. Han fikk orden på skoleverket og var en dyktig organisator. Han sto til tjeneste for de familier som mistet sine nærmeste på havet, og åpnet sitt hjem for det vi i dag ville kalle «krisepsykiatri». Det har vært felt mange tårer i skolestua på Finvåg. Samtidig med at Gunder Gundersen kom tilbake til Finvåg fra utdanning i Tromsø, ble pikebarnet Anna Katarina født i samme område. Etter hvert gikk også hun i skole hos Gundersen i Finvåg, og skjebnen ville det slik at de giftet seg i Aldersforskjellen på 25 år var ingen hindring for kjærligheten. De fikk ni barn, og Gunder Gundersen ble siste gang far i en alder av 73 år. To fosterunger kom også til storfamilien. 25 år etter at Gunder Gundersen startet sin lærergjerning, bestemte han seg for å besøke kongen i Djurgården. Etter langvarige diskusjoner med det kongelige hoff, fikk endelig Gundersen, som var en svært talefør person, møte kongen. Etter dette møtet fortelles at skolelæreren fra Finnvågen bestemt hevdet at kongen hadde større utbytte av møtet enn han selv. Da ekteparet Unni og Asle Sørdahl kjøpte stedet i i 1988, sto lite igjen av det slott som bygdefolket omtalte i Men etter fem års Det gamle skolehuset i ny bruk restaurering og viderutvikling ble stedet på nytt åpnet, denne gang som kurs- og konferansesenter. Hovedbygningen var i svært dårlig forfatning da restaureringsarbeidene startet i Sørøstveggen på hovedhuset måtte skiftes ut. Alle eksteriørdetaljer ble beholdt. På den gamle nausttomta ble det satt opp kai og sjøhus. Kaia var ferdig i 1993 og senere utvidet. Asle Sørdahl er en dyktig håndverker, som behersker de fleste fag. Sammen med kona har han tatt hovedansvaret for det omfattende arbeidet, i en perioden hvor de også har hatt ansvar for sine fire døtre. Den yngste ble født omtrent samtidig med at arbeidene startet for fullt. Det var til tider en utfordrende logistikk som måtte løses med barnevogn i seilbåten, hvor familien bodde under renoveringen. Av de mer omfattende oppgavene var arbeidet med alle vinduene. Samtlige vinduer i hovedhuset ble antikvarisk rehabilitert. Huset stod dermed uten vinduer i nesten tre år. 58 Kulturarven nr. 64 juni 2013

58 - Da vinduene kom på plass, var det som om selve bygningen begynte å smile, forteller Unni Sørdahl. Storstua er hjertet i Finvåg. Her starter dagen, og her ender den. Her nytes den gode maten, den gode vinen og her skapes de gode relasjonene. Vertskapet har lagt stor vekt på å bevare bygningene så autentiske som mulig. - Det er det gode samarbeidet og følelsen av å lykkes i bevaringsarbeidet som gir oss motivasjon til stadig å ta fatt på nye prosjekter, samstemmer det engasjerte ekteparet. I dag tilbys overnatting, arktisk mat, aktiviteter, utleie av sjøhus og et spennende tematisk galleri. Hvalkjøtt, torsk, blåkveite, laks og røye i ulike varianter er bare noen eksempler på de gastronomiske høydepunktene, som måtidene ved Finvåg kan by på. Kombinert med formidlingen av stedets historie og god kunnskap om drikke til maten, byr vertskapet på mange høydepunkter. Den gamle låven er ombygd til konferanselokaler, som skaper trivelig atmosfære og unik utsikt. Vesterålen er stedet der storhavet møter høyfjellet. De mange vandrefjellene rundt Nærøya innbyr til spektakulære opplevelser. I samarbeid med kunstneren Jarle Rosseland etablerte vertskapet Galleri Arktiske Årstider i Galleriet har tre tematiske grafiske suiter som er med på å underbygge stedets historiske identitet: Arktiske Årstider i 18 bilder, Vinlands-suiten i 24 bilder og Snorre-suiten i 20 bilder. Øksnes Vestbygd har hatt en viktig betydning i kystfiskerienes historie. Med sine mange rorvær er dette et område hvor det har vært drevet fiske, fisketilvirking og eksport i hundrevis av år. De mange bostedene ligger på omflødde øyer og i beskyt Storstua er hjertet i Finvåg tede farvann. Her finnes en rekke kulturminner, både de som står oppreiste i form av bygninger og dem du finner i landskapet kulturminner som dokumenterer historien. - Vi håper derfor at kystkulturen kan komme sterkere inn i Norsk Kulturarvs arbeid, sier Asle Sørdahl, som i fjor sørget for at Finvåg ble næringsmedlem i organisasjonen. Det er i dag en voksende interesse for kulturhistorie som grunnlag for bærekraftig reiselivsutvikling. Kulturarvturismen er i vekst. Dette er en av mange grunner som gir Unni og Asle Sørdahl optimisme i arbeidet. Vertskapet Unni og Asle Sørdahl Snorre Sturlason-seminar Litteratur, historie og kunst på Finvåg juni I Galleri Arktiske årstider på Finvåg er det en unik illustrasjon av Snorre Sturlassons liv i 18 bilder laget av kunstneren Jarle Rosseland. Snorreseminaret tar oss tilbake i tid til Snorres liv, hans bedrifter og forbindelser. I tilegg vil det foredras om hvem det egentlig var som utvandret til Island i vikingtida, hvorfor det skjedde og hvilken betydning det har hatt for samfunnsutviklinga både på Island og i Norge. Som foredragsholdere møter du Geir Waage, som har vært prest på Reykholt på Island siden 1978, historiker og forfatter Alf Ragnar Nielssen og kunstneren Jarle Rosseland. Kulturarven nr. 64 juni

59 Originale Olavsrose-skilt Vi kan nå tilby skilt i sandblåst trerelieff til alle innehavere av kvalitetsmerket Olavsrosa. Skiltet kan henges på vegg, monteres frittstående og kan også leveres med relieff på begge sider. Stort skilt som på bilde: Bredde 110 cm, høyde 130 cm kr 6 900,- + mva. og frakt Andre størrelser leveres på forespørsel Valgfri farge og skrift Stolper og oppheng på forespørsel fra kr 1 500,- + mva. og frakt Produsent: Skigard og treskilt AS, Tessand Bestilling: post@kulturarv.no eller tlf

60 Danske Bank og Tine er stolte bidragsytere til Norsk Kulturarv Siden starten i 1993 har Norsk Kulturarv vært en viktig aktør i det norske kulturarvlandskapet. Aksjonen «Ta et tak» bygninger er reddet Aksjonen «Rydd et kulturminne» skoleelever har vært engasjerte Åheim skule (til v.) og Ormåsen barneskole er to skoler som har ryddet kulturminner

61

62 Nummer 5/sommer 2013/Pris kr 129,- det nordiske MatM agasinet 1 år/5 utg. 399,- sms «abomn1» til 2131 nytt nummer i salg nå! Besøk oss på og

63 RIKSANTIKVARENS KULTURMINNEPRIS Prisen deles ut til personer, organisasjoner eller miljøer som har gjort en særlig innsats for: Bevaring og/eller restaurering av kulturminner Formidling om kulturminner, nasjonalt eller regionalt Å ivareta kulturminner gjennom vedlikehold og bruk/gjenbruk Prisen består av et kunstverk og diplom. I tillegg mottar vinneren kr Dersom vinneren er en offentlig institusjon, vil pengepremien bli gitt til en frivillig organisasjon eller eier valgt av vinneren. Forslagsretten er åpen for alle. Nominasjonsskjema finnes på Alle forslag må være sendt innen 30. juni Spørsmål ang. Riksantikvarens kulturminnepris kan sendes til juryens sekretær, Anne Marie Smith, e-post: ams@ra.no eller Riksantikvaren, Pb Dep, 0034 Oslo Kulturminne_Kysten.indd 1 5/6/2013 2:17:36 PM Vis at du samarbeider med Norsk Kulturarv! Metallskilt til utebruk, 29 x 15 cm, for næringsmedlemmer, samarbeidskommunar og andre samarbeidspartar. Kr 1 000,- + mva. og frakt Oppgi målform nynorsk eller bokmål ved bestilling til post@kulturarv.no eller tlf

64 På oppdrag frå Norsk Kulturarv har treskjeraren Arve Mosand laga ein smykkeserie i sølv med Olavsrosa som motiv. Desse smykka får du kjøpt berre gjennom Norsk Kulturarv. Bestilling: post@kulturarv.no eller tlf Oppgi om du er medlem. Tlf torill@tsh-interior.no

65 Vinn matoppleving med Arne Brimi! Norsk Kulturarvs store vervekampanje held fram ut året! Hovudpremien for den som vervar flest nye medlemmer i Norsk Kulturarv i løpet av kampanjen, er ein heilaftan for to hos Arne Brimi på Vianvang i Brimiland. Vi kan lova at dette blir ei oppleving utanom det vanlege ved foten av Jotunheimen. Du må verve minst fem medlemmer for å bli med i konkurransen om hovudpremien. Vervepremiar elles: Ein ny medlem: Norsk Kulturarvs krus To til fire medlemmer: Norsk Kulturarvs T-skjorte (oppgi storleik) Medlemskontingent: kr 400 pr. år, som bl.a. inkluderer reisehandboka Veiviseren og fire nummer av magasinet Kulturarven. Ingen grunn til å vente! Verv nye medlemmer og send namn og adresse på dei du vervar og fakturaadresse, til: post@kulturarv.no Norsk Kulturarv, Vågåvegen 35, 2680 Vågå Tel

66