Nasjonalparksentrenes funksjoner som naturveileder,reiselivsaktør og nasjonalparkinformatør

Transkript

1 NF-notat nr. 1004/ Nasjonalparksentrenes funksjoner som naturveileder,reiselivsaktør og nasjonalparkinformatør 15 Irene Andreassen Gunn Elin Fedreheim Tone Magnussen Audun Sandberg år

2 P.b. 1490, N-8049 BODØ Tlf /Fax Publikasjoner kan også bestilles via nf@nforsk.no Arbeidsnotat nr. 1004/2010 ISSN-nr.: Antall sider: 20 Prosjekt nr: 1173 Prosjekt tittel: Nordland nasjonalparksenter fra etablering til drift av nasjonalpark og informasjonssentra Oppdragsgiver: Nordland Fylkeskommune Pris: kr. 50,- Nasjonalparksentrenes funksjoner som naturveileder, reiselivsaktør og nasjonalparkinformatør av Irene Andreassen Gunn Elin Fedreheim Tone Magnussen Audun Sandberg Nordlandsforskning utgir tre skriftserier, rapporter, arbeidsnotat og artikler/foredrag. Rapporter er hovedrapport for et avsluttet prosjekt, eller et avgrenset tema. Arbeidsnotat kan være foreløpige resultater fra prosjekter, statusrapporter og mindre utredninger og notat. Artikkel/foredragsserien kan inneholde foredrag, seminarpaper, artikler og innlegg som ikke er underlagt copyrightrettigheter.

3 FORORD Det stilles store forventninger og ønsker til Norges nasjonalparksentre. Disse har som hovedoppgave å informere om verneområdene og vernearbeidet, samtidig som de skal være økonomisk bærekraftige og levedyktige på egenhånd. Informasjonsrollen som er pålagt nasjonalparksentrene er vagt definert og varierer mellom de ulike nasjonalparksentrene. Dette arbeidsnotatet ser nærmere på tre hovedoppgaver når det gjelder nasjonalparksentrenes informasjonsrolle; sentrene som naturveileder, som reiselivsaktør og som nasjonalparkinformasjon. Notatet er en delrapport, og danner bakgrunnen for diskusjoner med styret i stiftelsen Nordland nasjonalparksenter. På den måten er dette å regne som en underveisrapport, hvorpå hovedfunnene og anbefalingene kommer i en rapport som publiseres senere. Empirisk baserer notatet seg på intervjuer med alle de norske nasjonalparksentrene og noen internasjonale sentre. Arbeidet er finansiert av Nordland fylkeskommune gjennom prosjektet Nordland nasjonalparksenter fra etablering til drift av nasjonalpark- og informasjonssentra. Notatet er utformet i et samarbeid mellom Irene Andreassen (Nordland nasjonalparksenter), Gunn Elin Fedreheim og Tone Magnussen (Nordlandsforskning), og Audun Sandberg (Høgskolen i Bodø). Bodø, 26. juli

4 INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD INNLEDNING FORMELLE KRAV TIL NASJONALPARKSENTRENE Bakgrunn for retningslinjene og autorisering av nasjonalparksentrene Ny nasjonalparkforvaltning nye krav (og muligheter) for NNPS INTERNASJONALE FØRINGER OG TRENDER I NASJONALPARKUTVIKLING NORDLAND NASJONALPARKSENTER SOM INFORMASJONSSENTER NORSKE NASJONALPARKSENTERS ROLLE OG ORGANISERING RESULTATER FRA SPØRREUNDERSØKELSE Om de ulike nasjonalparksentrene Reiseliv og nasjonalparkinformasjon Naturveiledning Organisering Oppsummering TILRÅDINGER FOR NORDLAND NASJONALPARKSENTER Tilrådninger basert på første del av prosjektet Videre arbeid REFERANSER VEDLEGG 1: SPØRSMÅL BENYTTET I INTERVJUGUIDEN

5 1 INNLEDNING Nordland nasjonalparksenter (NNPS) åpnet 2. juli Da hadde allerede stiftelsen NNPS eksistert siden 1. januar Formålsparagrafen for stiftelsen er som følger: Nordland Nasjonalparksenter skal være et informasjons- og besøkssenter som skal dokumentere og formidle kunnskap om nasjonalparker, andre verneområder, natur, samt norsk og samisk kultur i Nordland. Den samlede virksomheten skal fremstå som et utstillingsvindu for Nordlands naturverdier og stimulere til aktivt friluftsliv (Nordland Nasjonalparksenter 2004) Samme dag som senteret åpnet fikk det også autorisasjonen fra Direktoratet for naturforvaltning. Autorisasjonen innebærer etterfølgelse av en rekke kriterier angående innhold, aktivitet, profil, lokalisering, kompetanse, service, finansiering av drift og mål og målgruppe. Senteret kunne dermed profilere seg som nasjonalparksenter, og motta et årlig driftstilskudd fra DN (Direktoratet for Naturforvaltning 2005). Informasjonsrollen for sentrene er viktig, og er definert i Stortingsmelding nr. 62 ( ) om Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge (nasjonalparkmeldinga). Her sies det at: informasjon og holdningsskapende arbeid er en viktig del av naturforvaltningens arbeidsområde ( ) en bør ta sikte på å dekke opp alle de viktigste nasjonalparkene enten med egne sentra eller gjennom regionale sentra der det gis informasjon om flere nasjonalparker (St.meld.nr : 64). De fleste norske nasjonalparksentrene sliter med dårlig økonomi, noe som gjør at de har et lite bærekraftig livsgrunnlag. Direktoratet for Naturforvaltning har fremhevet at det må jobbes mot et bredere økonomisk fundament for sentrene, og at man bør vurdere hvorvidt disse sentrene bør få endrede eller andre rammebetingelser (Direktoratet for Naturforvaltning 2006). NNPS har tatt mål av seg til å bli den fremste arenaen i Norge for læring i natur. Senteret har et spesielt fokus på barn og ungdom. Gjennom informasjonsarbeid og læretilbud ønsker man å stimulere denne målgruppen til ny kunnskap og naturopplevelser (Fedreheim and Skogvold 2007). I februar 2009 fikk daglig leder ved NNPS en utfordring fra styret om å utrede hvordan senteret kan utvikles videre. Stiftelsen hadde allerede gått utover det som var opprinnelig planlagt for senteret med en ansatt som skulle betjente turistmarkedet som et reiselivsprodukt, og til å være en læringsinstitusjon for natur, naturvern og friluftsliv. Naturveiledning er den profil senteret bevisst fokuserer på som en grunnleggende funksjon for drift av senteret og som et redskap for en bedre forvaltning av verneområdene i Nordland. For at senteret skal få den funksjon det skal ha som et nav i forhold til nasjonalparkene kreves det at flere tiltak og funksjoner blir lokalisert til senteret. Prosjektet skal derfor avklare forskjellene mellom NNPS sine ulike funksjoner som nasjonalparkinformatør, reiselivsaktør og veiledningsfunksjon. 3

6 NP-informasjon NNPS Reiselivsaktør Veiledningsfunksjon NNPS ønsker å videreutvikle sin rolle som naturveileder til også å omfatte reiselivet og veiledning mot turistmarkedet. Gjennom å stille senteret, utstyr og informasjonsmateriell til disposisjon ønsker senteret å bidra til økt interesse for vernede områder og tilrettelegging for positive opplevelser i naturen og ved senteret; å kanalisere ferdselen i vernede områder og fremme det enkle friluftslivet; å formidle målsettingene i den nasjonale naturvernpolitikken; å øke forståelsen for vernede områders samfunnsmessige betydning; å medvirke til å styrke kultur og identitet knyttet til lokal naturkunnskap og tradisjonell naturbruk; og bedre samarbeid mellom reiselivsaktører og NNPS, og blant reiselivsaktørene selv. I prosjektet er følgende problemstillinger sentrale: Hvilke funksjoner og roller har NNPS i forhold til å være miljøforvaltningens kontaktpunkt mot reiselivet for aktuelle nasjonalparker og som reiselivsaktør per i dag? Hvilke muligheter har NNPS til å forbedre seg i forhold til veiledningstjenester rettet mot reiselivet? Hva kan NNPS lære av sin rolle innenfor naturveiledning mot skoleverket, og hvilke lærdommer bør videreføres i forhold til reiselivet? Hvilke forutsetninger må ligge til grunn for at NNPS skal kunne inneha en mer sentral naturveiledningsfunksjon? Hvilke nettverk/infrastruktur må bygges lokalt og regionalt for at NNPS bedre skal kunne oppfylle en slik rolle? Hvilke krav stiller en slik rolle til infrastruktur ved NNPS? Hvordan kan NNPS bidra til økt verdiskaping i Nordland med bakgrunn i vernede områder og disse områdenes kulturhistorie? Hvordan kan NNPS spille en koordinerende rolle i forhold til naturbasert turisme? Hva slags faglig veiledning og hvilket utstyr er nødvendig for at NNPS skal kunne bidra i en veiledningsfunksjon overfor reiselivet? Dette arbeidsnotatet gir en oversikt over hvordan andre nasjonalparksentre balanserer disse ulike funksjonene. Vi har intervjuet alle autoriserte nasjonalparksentre i Norge, og også kontaktet noen sentre i utlandet. I tillegg har vi sett på hvilket handlingsrom nasjonalparksentrene har gjennom forskriftene og retningslinjene for disse. I forbindelse med delegeringen av forvaltningsansvaret for nasjonalparkene til lokale og regionale nasjonalparkstyrer (11. juni 2010 for Salten-regionen), har vi også sett på hvilke muligheter dette vil gi for NNPS. Prosjektets sluttrapport vil besvare de mer overordnete problemstillingene, og komme med tilrådninger til NNPS. 4

7 2 FORMELLE KRAV TIL NASJONALPARKSENTRENE 2.1 BAKGRUNN FOR RETNINGSLINJENE OG AUTORISERING AV NASJONALPARKSENTRENE Som en oppfølging av nasjonalparkmeldingas ønske om opprettelse av informasjonssentre (St.meld.nr.62 ( ) 1992) gikk Miljøverndepartementet i 1995 inn for å etablere flere nasjonalparksentre. Samtidig ble det satt av midler til planlegging, etablering og drift i statsbudsjettet. Direktoratet for naturforvaltning fikk iverksettingsansvaret. I 1997 ble det opprettet en tilskuddspost for arbeidet, og det ble både utarbeidet retningslinjer og opprettet autorisasjonsordning for nasjonalparksentrene. I 2004 gjennomførte ECON en evaluering av nasjonalparksentrene for å se hvordan disse fungerte i forhold til intensjonene fra miljøforvaltningen. Videre skulle de også se på hva som burde vektlegges i den videre satsningen på nasjonalparksentre. Evalueringen viser at det er store variasjoner mellom sentrene i forhold til hva de tilbyr, og at informasjon kun er en del av virksomheten. Videre finner de at det er lite samarbeid mellom nasjonalparksentrene og at sentrene jobber etter uklare retningslinjer. Det er vanskelig å sikre et økonomisk overskudd, og driftsinntektene er svært avhengige av besøkstallene. ECON fremhever også at et samarbeid med reiselivet kan bidra til en mer stabil økonomisk situasjon for nasjonalparksentrene. ECONs analyse fant seks faktorer som har stor betydning for den økonomiske bærekraften til nasjonalparksentrene (ECON 2004): størrelsen på sentrene lav gjeldsbyrde ved etablering besøkstall og sentrenes attraksjonsverdi lokalisering kunnskap om reiselivsmarkedet og samarbeid med annet reiseliv flere ben å stå på I 2005 ble de daværende retningslinjene for nasjonalparksentrene revidert, med bakgrunn i ECONs evaluering. Sentralt i de nye retningslinjene er at nasjonalparksentrene skal være en åpen dør til natur og naturopplevelser (Direktoratet for Naturforvaltning 2005). Informasjonen skal være tilgjengelig for alle, og på et slikt nivå at man ikke trenger forkunnskaper. Det sies videre at senteret skal: 1) Informere om nasjonalparker og naturvern 2) Informere om og aktivisere til miljøvennlig friluftsliv 3) Drive formidling for miljøforvaltningen I tillegg nevnes naturveiledning og kompetansesenter for reiselivet som mulige roller nasjonalparksentrene kan ha. I Handlingsplan for bærekraftig bruk, forvaltning og skjøtsel av verneområder (Direktoratet for Naturforvaltning 2006) trekkes naturveiledning fram som et av satsningsområdene til nasjonalparksentrene. Videre fokuserer Direktoratet for naturforvaltning også på nasjonalparksentrenes mulige rolle som knutepunkt for naturbasert turisme. I dette ligger at senteret blir et knutepunkt for bedrifter som tilbyr ulike naturaktiviteter og overnatting, og at senteret administrerer dette: naturveiledning og utvikling av sentrene som kompetansesentra for lokal næringsutvikling er viktig for å gi sentrene en bedre økonomisk basis (Direktoratet for Naturforvaltning 2006: 60). Videre sies det at sentrene skal opptre som et lokalt knutepunkt og møtested på mange områder. Det nevnes spesielt to tiltak som kan gi sentrene bedre økonomisk grunnlag; for det første at det statlige informasjonsoppdraget blir større, og for det andre en tydeliggjøring av det lokale ansvaret ved å legge ulike oppgaver til sentrene (rådgivningstjenester, formidlingstjenester og salg i forbindelse med reiseliv, overnatting, naturveiledning opp mot 5

8 skoleverket). Dermed har nasjonalparksentrene fått utvidet mandatet sitt fra å ha en ren informasjonsfunksjon til også å fokusere mer på andre roller. Nasjonalparksentrene blir, som sagt, autorisert av Direktoratet for naturforvaltning, og gjennom autorisasjonen gis sentrene både rettigheter og plikter (Direktoratet for Naturforvaltning 2005). En av målsettingene med nasjonalparksentrene er at målsettinger omkring vern og friluftsliv skal formidles til en bredt sammensatt målgruppe. I denne sammenheng ønsker miljøforvaltningen å bruke nasjonalparksentrene strategisk. Informasjonsoppgaven forutsettes å være den sentrale delen for nasjonalparksentrene, og skal integreres i senterets virksomhet. Informasjonsplikten omfatter informasjon om allemannsretten, om nasjonalt prioriterte miljøoppgaver, temporære temautstillinger, natur- og kulturverdier i regionen, og om sammenhengen mellom menneske, natur og landskap. Videre spesifiseres det at nasjonalparksentrene kan søke samarbeid med aktuelle aktører om kompetanse- og informasjonsutveksling, for eksempel institusjoner med likeartet virksomhet, som for eksempel museer og andre informasjonssentre og lokale aktører og organisasjoner som deler de mål og verdier som legges til grunn for nasjonalparksenterarbeidet (Direktoratet for Naturforvaltning 2005). I forhold til reiselivet spesifiseres det at nasjonalparksentre skal bidra til at reiselivsutviklingen i og i tilknytning til nasjonalparken skjer på naturens og friluftslivets premisser, og i tråd med verneformålet (Direktoratet for Naturforvaltning 2005: 9). 2.2 NY NASJONALPARKFORVALTNING NYE KRAV (OG MULIGHETER) FOR NNPS Tradisjonelt sett har norske verneområder blitt forvaltet av Staten gjennom Fylkesmannens miljøvernavdeling i et såkalt ovenfra-ned perspektiv med stort fokus på verneverdiene, og mindre fokus på brukerinteressene. I Stortinget ble det ytret ønske om forsøk med lokal forvaltning i 1996 (Innst. O. nr. 64 ( ) 1996), og mot slutten av 90-tallet ble det stadig større fokus på lokal forvaltning av verneområder, og dette ble fremstilt som krav i flere verneplanprosesser. Mye av bakgrunnen for dette ønsket ligger i den tradisjonelle konflikten mellom lokale og nasjonale interesser, representert ved henholdsvis bruks- og verneinteressene. Miljøforvaltningen anerkjente ønsket for lokal forvaltning, og besluttet å gjøre forsøk med dette. De områdene som fikk være piloter var Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane landskapsvernområde (fra 1. juli 2001), Forollhogna nasjonalpark (fra 1. mai 2003), Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark (fra 1. juli 2003) og Blåfjella- Skjækerfjella nasjonalpark (fra 1. februar (kommunene) og 1. mars (reindriftsforvaltningen) 2006). I Miljøverndepartementets budsjettproposisjon for 2010 beskrives en ny forvaltningsmodell for verneområder. Denne modellen vil gi kommunene forvaltningsmyndighet gjennom deltakelse i politisk sammensatte nasjonalpark- og verneområdestyrer (Solheim 2009). Forslaget tar utgangspunkt i Riksrevisjonens rapport (Riksrevisjonen 2006), NIBRs evaluering av forsøkene med lokal forvaltning (Falleth and Hovik 2008), og innspill til departementet gjennom høringsmøter med blant andre Kommunenes Sentralforbund, Utmarkskommunenes sammenslutning, nærings-, grunneier-, natur- og friluftsorganisasjoner (Prop. 1 S ( ) 2009). Riksrevisjonens rapport viste at det var sterke svakheter ved forvaltningen av vernede områder, og at 30 % av disse er truet. Det ble konkludert med at myndighetenes arbeid så langt har vært preget av manglende evne til å omsette høye miljøambisjoner til konkrete tiltak (Riksrevisjonen 2006). NIBRs evaluering konkluderte med at lokale forvaltningsstyrer i all hovedsak tar vare på de formelle kravene og oppgavene som ligger i mandatet deres. Noe av årsaken til dette er de uklare statlige målene som er satt når det gjelder forvaltning av verneområder. Dermed har lokalpolitikerne et stort handlingsrom som de har brukt til å utvikle den lokale forvaltningen. I tillegg viser evalueringen at enkelte kommuner ikke innfrir kravene som er satt om naturfaglig kompetanse (Falleth and Hovik 2008). 6

9 Forsøket med lokal forvaltning som iverksettes nå kommer med bakgrunn i en anerkjennelse av at statlige forvaltningsoppgaver løses best ved kjennskap til de lokale forholdene, og at denne kunnskapen vil styrke forvaltningen (Prop. 1 S ( ) 2009). Den fremtidige forvaltningen skal skje gjennom interkommunale nasjonalparkstyrer eller verneområdestyrer. Disse skal ha ansvaret for flere geografisk nærliggende verneområder, og etableres etter Naturmangfoldloven 62, andre ledd, tredje punktum. De berørte kommunene må ønske å overta forvaltningen for at dette skal skje. Styret skal hovedsakelig ha politisk representasjon. I tillegg skal det samarbeide med berørte parter gjennom et faglig rådgivende utvalg, og sekretariatet legges til en nasjonalpark-/verneområdeforvalter som tilsettes av Fylkesmannen og er underlagt styret. Forvalteren knyttes gjerne til nasjonalparksentre eller andre typer naturinformasjonssentre, og samlokaliseres her med andre fagpersoner som er tilknyttet verneområdet. Dermed bidrar man til å sikre de lokale/regionale faglige fellesskapene som allerede er til stede ved informasjonssentrene, man legger grunnlaget for en kunnskapsbasert forvaltning, og bidrar til videreutvikling av viktige kompetansemiljø i lokalsamfunnene (Prop. 1 S ( ) 2009). 14. desember 2009 gikk den formelle invitasjonen om å delta i forvaltningen ut fra Miljøvernminister Erik Solheim til de aktuelle kommunene (Solheim 2009). Salten Regionråd var først ute med å svare (Antonsen 2010; Friberg 2010), med bakgrunn i en proaktiv prosess startet av Nordland nasjonalparksenter tidligere i Nordland nasjonalparksenter ba allerede 29. april 2009 Salten Regionråd vurdere muligheten for at Salten kan være pilot for utprøvingen av en ny forvaltningsmodell. Brevet fra nasjonalparksenteret kom på bakgrunn av vurderinger i Miljøverndepartementet. Salten Regionråd var positiv til forslaget, og støttet at denne typen funksjoner skulle samlokaliseres med Nordland nasjonalparksenter (Salten Regionråd 2009). På denne måten var det uformelle samarbeidet allerede i gang før den formelle invitasjonen kom fra Miljøverndepartementet, og Salten kunne dermed reagere såpass fort som de gjorde. 11. juni 2010 var statssekretær Heidi Sørensen ved Nordland nasjonalparksenter og offentliggjorde at Salten har fått det første lokale nasjonalparkstyret. Dette skal forvalte Sjunkhatten nasjonalpark, Rago nasjonalpark, Junkerdal nasjonalpark, Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, Saltfjellet landskapsvernområde, Gåsvatnan landskapsverneområde og Storlia naturreservat. De 13 som skal sitte i forvaltningsstyret er representanter fra de åtte berørte kommunene (Beiarn, Bodø, Fauske, Meløy, Saltdal, Sørfold, Rana og Rødøy), fire representanter for reindriftsnæringen (oppnevnes av Sametinget) og en representant fra Fylkestinget. Styret har fullmakt til å forvalte områdene, skjøtte parkene, lage informasjon og overholde verneforskrifter. Styret kan velge å oppnevne et arbeidsutvalg bestående av 3 styremedlemmer. Dette har myndighet til å treffe vedtak etter naturmangfoldloven/verneforskriftene i enkeltsaker som ikke er av stor betydning for verneverdiene. Sekretariatet for styret legges til en naturforvalterstilling som lokaliseres til nasjonalparksenteret. Sekretariatet kan fremme innstillinger overfor styret om saker som gjelder forvaltning av verneområdet. Sekretariatet er underlagt nasjonalparkstyret i alle saker som angår forvaltningen av verneområdene. Forvaltningsstyret skal oppnevne et faglig rådgivende utvalg. Dette skal bestå av representanter fra de ulike brukerinteressene i områdene (grunneiere, næringsliv, frivillige organisasjoner, osv.). Det bør være minst et årlig dialogmøte mellom nasjonalparkstyret og det faglig rådgivende utvalget. I tillegg skal det opprettes et administrativt kontaktutvalg som består av representanter fra administrativt nivå i de ulike kommunene. Dette gjøres for å sikre at verneområdene blir godt integrert i den kommunale forvaltningen. 7

10 3 INTERNASJONALE FØRINGER OG TRENDER I NASJONALPARKUTVIKLING Norsk vernepolitikk og norske strategier for forvaltning og utnyttelse av vernede områder er sterkt knyttet til det som skjer på den internasjonale arena. De store internasjonale organisasjonene og de store verdenskonferansene på miljøvernområdet har en tung agendasettende og trendsettende påvirkning på det som skjer av policy-reformer og forvaltningsreformer i Norge. Derfor er det viktig at Nordland Nasjonalparksenter, og dets styrende organer, er klar over disse utviklingstendenser og er forberedt på hvordan disse eventuelt vil slå inn i den lokale virkelighet i Nordland. Det er i hovedsak 4 store internasjonale organisasjoner som gir føringer for Norges vernestrategi og utnyttelse av vernede områder. Det er i første rekke to FN-organisasjoner: UNEP (FN s miljøvernorganisasjon) og CBD (FN s Biodiversitetskonvensjon). I den siste er det særlig artikkel 8 om Vernede områder og oppdateringer av rekomendasjoner knyttet til denne som har betydning for medlemsstatenes praktiske forvaltning av vernede områder. I tillegg har Verdens Naturvernunion, IUCN, en betydelig påvirkning på nasjonalstatenes vernestrategi og praksis. Denne organisasjonen har både stater og frivillige naturvernorganisasjoner som medlemmer og er derfor en svært viktig møteplass og en viktig premissleverandør til nasjonale miljøvernmyndigheters politikkutforming. Nye trender i naturvernarbeidet, for eksempel habitatvern og økosystemforvaltning, oppstår ofte innenfor IUCN-systemet og siver så langsomt inn i de nasjonale miljøverndepartementer, direktorater og forskningsmiljøer før de blir forelagt parlamentene og gjort til offisiell politikk og konkret forvaltningspraksis. Denne prosessen går ofte langsomt, et godt eksempel er økosystemforvaltning av verneområder som etter 10 år fremdeles ikke helt ut har erstattet artsforvaltningen. Mer enn femti års erfaring md IUCN tilsier imidlertid at det er stor sannsynlighet for at føringer for det internasjonale naturvernarbeidet som blir vedtatt av IUCN, på en eller annen måte vil slå inn i norsk vernestrategi og forvaltningspraksis. Dette vil i de fleste tilfeller kunne påvirke den strategiske rollen som nasjonalparksentra har innenfor den samlede forvaltning av verneområder i Norge. Det er derfor av stor betydning for nasjonalparksentra å følge med på IUCN sin agenda og programfesting av prinsipper og strategier. En av de viktigste komiteene under IUCN er WCPA (World Commission on Protected Areas) som er verdens fremste nettverk for ekspertise på vernede områder. Dette nettverket er administrert av IUCN s Program for Vernede områder og har over 1400 medlemmer som dekker 140 land. WCPA sin målsetting er å fremme etablering og effektiv forvaltning av et verdensomspennende representativt nettverk av terrestriske og marine vernede områder som et integrert bidrag til IUCN sin overordnede målsetting om et tilstrekkelig nivå av biodiversitet og intakte økosystem til at planeten kan opprettholde sin motstandskraft ( Resilience ). WCPA arbeider med å hjelpe regjeringer og andre med å planlegge verneområder og integrere bruken av dem med andre samfunnssektorer på en bærekraftig måte. Kommisjonen gir strategiske råd til statenes utforming av politikk på dette området, med å styrke kapasitetsbygging og investering i vernede områder (både av finansiell, menneskelig og økosystem- kapital), og med å påvirke de mange interessentgrupper knyttet til verneområder til å ta opp de mest utfordrende problemstillingene sett fra verneområdenes side. WCPA er derfor på mange måter verneområdenes egen verdenssammenslutning, hvor ekspertise på verneområdeforvaltning, drift og bruk av nasjonalparker, naturveiledning og naturutdanning, informasjon om økosystemverdier og påvirkning av lokale myndigheter, næringsliv og frivillige organisasjoner står sentralt. Medlemskapet er individuelt, etter anbefaling, og er basert på individuell erfaring i forhold til verneområder og villighet til å bidra på frivillig grunnlag til arbeidet i WCPA. Medlemmer kan være ledere for vernemyndigheter, nasjonalparker eller nasjonale Nasjonalparksammenslutninger ( Managers ) for eksempel autoriserte nasjonalparksentre (AN), ressurspersoner i forhold til de ulike spesialfelt som WCPA arbeider med ( Experts ), akademiske spesialister på områder knyttet til vernespørsmål som for eksempel ressursøkonomi, bio-geografi, 8

11 viltpleie, naturveiledning, marint vern ( Academic Specialists ), eller tillitsvalgte fra frivillige organisasjoner som arbeider med vernespørsmål ( Officials ). Denne blandingen av medlemmer med dyp og sentral innsikt i hvert enkelt lands vernestrategiske tenkning og medlemmer med høg ekspertise og sterkt personlig engasjement i vernespørsmål er med å gjøre WCPA og IUCN til meget innflytelsesrike organisasjoner i verdenssammenheng. Hvordan denne innflytelsen virker i det enkelte land kan det imidlertid ofte være vanskelig å få øye på. På bakgrunn av en svært sentralisert statlig verneområdeadministrasjon i Norge, har det i hovedsak vært ansatte ved Direktoratet for Naturforvaltning som har vært medlemmer i WCPA 1. Prinsipper og ideer fra WCPA har derved ofte blitt tatt inn i Stortingsmeldinger, Lovproposisjoner og kgl Resolusjoner, vedtekter etc. om opprettelse av Verneområder. De har derved blitt inkorporert i norsk lovgivning og forvaltningspraksis på embetsmannsplan. Både innføring av hensyn til friluftslivet som et eget verneformål i enkelte nye nasjonalparkvedtekter og åpningen for kommersiell virksomhet i enkelte nasjonalparker ( Fjellteksten ) har sin bakgrunn i nye prinsipper utarbeidet i WCPA som åpner for større vernelegitimitet gjennom involvering av lokalbefolkning og urbefolkning i etablering og drift av nasjonalparker og for en forsiktig utnyttelse av biodiversiteten i nasjonalparkene - som ledd i en bruk for vern strategi (WCPA Strategic Plan ). De prioriteringer som WCPA har i sin strategiske plan for gir en pekepinn om hvordan arbeidsfeltene i tiden framover blir stadig mer sammensatte: Bevaring av naturmangfold gjennom å se ulike verneområder, inklusive marine verneområder, i et økologisk nettverksperspektiv hvor økosystemtilnærming brukes både for å styrke biodiversitet og for å muliggjøre bærekraftig bruk av denne biodiversiteten. Forbedret lokal kunnskapsproduksjon og integrering av akademisk konserveringsvitenskap med tradisjonell økologisk kunnskap, og bruk av slik kunnskap for mer effektiv forvaltning, forbedrede bevaringsmål, standarder og verktøy, samt bedre tilpassede forvaltningskategorier (for eksempel sonering i nasjonalparker). Bygging av større verneverdibevissthet og praktisk naturmestringskunnskap og naturbruksetikk i regional befolkning rundt nasjonalparkene. Mer effektiv utdanning/undervisning om verneområdenes verdi som leverandør av fundamentale økosystemtjenester og helse- og rekreasjonstjenester til samfunnet, og påvirkning av politiske organer for å sikre en stabil finansiering av samtlige nasjonalparktjenester. Forbedret forvaltning av verneområder gjennom mer fleksibel bruk av ulike styringsmodeller for verneområder (jfr. IUCN s Governance type B & D (Borrini-Fereyabend 2007)); særlig slike som inkluderer medvirkning av urbefolkning og lokale samfunn. Arbeidet med nye strategiske målsettinger for WCPA for perioden starter opp i 2010, for vedtak i forbindelse med Verdensparkkonferansen i Det er sannsynlig at flere av disse prioriteringene blir videreført, særlig de som gjelder bevaring av naturmangfold og et representativt utvalg av intakte økosystemer. Sannsynligvis kommer også behovet for reparasjon av økosystemer i vernede områder, og sosiale konsekvenser av slike tiltak opp som nye prioriterte arbeidsfelt (jfr. Nellemann and Corcoran 2010). Denne gjennomgangen av det internasjonale systemet for å lage føringer for vernestrategi og verneområdeforvaltning viser at internasjonale trender i vernetenkningen relativt raskt slår inn i norsk forvaltningspraksis. I noen grad knyttes det også sentrale nasjonale incentivmidler til slike 1 Norske medlemmer er pr 2010: Ms Joanna Boddens-Hosang, Dr Morten Clemetsen, Mr Tom Dybwad, Ms. Eldrid Nedrelo, Mr. Olav Nord- Varhaug 9

12 trendendringer, for eksempel verdiskapningsmidlene for næringsvirksomhet i vernede områder. Et nasjonalparksenter som har tett og god integrasjon mellom de ulike delaktivitetene vil stå sterkere rustet til å møte slike nye trender og nye indirekte styringsinitiativ fra sentrale myndigheter enn en mer fragmentert modell med representanter for ulike sektormyndigheter som forfølger hver sin agenda. Av de mange utenlandske modellene for Nasjonalparkdrift som eksisterer, er det en modell med National Park Headquarter som synes å være best egnet for en situasjon der sentrale statlige vernemyndigheter trekker seg noe tilbake og et lokalt/regionalt verneområdestyre selv må orientere seg i en verden med mangfoldige trender, interessenter og hensyn. Særlig blir det alt viktigere å få til en tettere integrering mellom planlegging, økosystemforvaltning, tilsyn/overvåkning, påvirkningsarbeid og informasjonsarbeid knyttet til bevaring av store verneområder. For å bedre kunne følge med på hva som skjer i den internasjonale vernedebatten, og i noe større grad være forberedt på hva som kommer av nye trender på vernefronten, vil det klart være en fordel for NNPS å søke medlemskap i WCPA. 2 Litt avhengig av hvilken ekspertise senterleder besitter og hvilken av WCPA sine fagkomiteer man vil sitte i, vil dette også gi gode muligheter for å være med å påvirke utformingen av framtidige prioriteringer innen verdens vernestrategier. Medlemskap i WCPA gir også god tilgang på kompetanse-ressurser og Web-ressurser som kan være av stor verdi i den daglige drift av Nasjonalparksenteret: Pal-Net, Capacity Development and Training, Young Professionals Programme, Park management Effectiveness, Advisory Service Directory, Google Earth Interphace etc. I forbindelse med nettverksamarbeid med andre nasjonalparksentre innefor WCPA vil det også være lettere å få til et daglig samarbeid med de svenske nasjonalparkene rett over grensen: Sarek, Padjelanta, Stora sjöfallet (Lapponia), Vindelfjällen etc. Sammen med nasjonalparkene i Nordland utgjør disse til sammen det største vernede området i Europa og et slikt samarbeid om informasjon, planlegging, tilrettelegging, påvirkning og relasjonsarbeid kan ha stor gjensidig nytte for utviklingen både av alle nasjonalparkene og lokale samfunn i denne delen av Europa. 2 Medlemskap kan søkes ved henvendelse til Dr. Stig JOHANSSON, WCPA Europe Regional Chair,Natural Heritage Services, Southern Finland, PO Box 94 Vantaa FI Tel: , stig.johansson@metsa.fi 10

13 4 NORDLAND NASJONALPARKSENTER SOM INFORMASJONSSENTER Nordland nasjonalparksenter har, siden de fikk autorisasjonen i 2005, hatt informasjon og naturveiledning som hovedfunksjoner. Det har vært et mål at de besøkende skal få kunnskap og opplevelser. Senteret informerer om Nordlands syv nasjonalparker; Rago, Møysalen, Junkerdal, Saltfjellet/Svartisen, Sjunkhatten, Lomsdal-Visten og Børgefjell. Per i dag skjer denne informasjonsvirksomheten gjennom film, aktiv naturveiledning og utstillinger. Byggmessig er senteret formet som en sirkel, hvor du følger månens og solens gang gjennom utstillingene. Inne i selve sirkelen er det et tun som benyttes til ulike aktiviteter. Inne er det et auditorium med sitteplasser til 60 personer og moderne AV-utstyr. Selve utstillingen har 4 tema; geologi og landskap, planter og dyr, bosetting, næring og friluftsliv og naturvern og forvaltning. Man går gjennom de forskjellige utstillingene, og kommer ut og kan besøke biblioteket/møterommet. I tillegg til utstillingene kan nasjonalparksenteret tilby kurs og konferanser i samarbeid med andre aktører. Senteret kan da tilby komplette pakker med bruk av lokaler, bevertning og overnatting. Som en naturlig del av disse pakkene inngår guiding på senteret, turer i nærområdet og kunnskapsbaserte opplevelser som geologivandring, flaggermussafari osv. Roparneset er friområdet til nasjonalparksenteret. Området ligger ca. 200 meter nedenfor senteret og det går en bred grussti dit. Her er det satt opp en samisk boplass, en njalla, et tradisjonelt lafta stabbur, en skjelterskjå og en lafta hytte. Det er også anlagt botanisk hage med et utvalg av artene i området Per i dag er nasjonalparksenteret etablert som en læringsinstitusjon innen natur, naturvern og friluftsliv. I 2009 hadde senteret ca 3 årsverk, og omsatte for ca 3 millioner NOK. På Storjord hvor senteret ligger, jobbes det nå for å realisere Galleri Per & Kajsa, som skal være et formidlingssenter for kunst, naturvern og økologi. Prosjektet kan utløse ca. 20 millioner til utbygging ved senteret og 2-3 nye årsverk. Ustillingene på senteret oppdateres minimalt, og prosjektaktivitet fremmer primært kompetanse og i mindre grad anlegg. Besøksvolumet er begrenset med nåværende strategi (inngangsbillett) får veiledning og informasjon, ca 3000 er betalende kunder i ulike opplegg fra individuelt besøk i en time til naturveiledningsopplegg over to dager. Stiftelsen har i dag en ansatt naturveileder og har behov for en ekstra veileder. Galleri Per & Kajsa kan tilføre kombinert pedagogikk- og kunst/økologikompetanse. For å gi senteret den funksjonen det skal ha som et nav i forhold til nasjonalparkene kreves det flere tiltak og funksjoner lokalisert til senteret, men ikke nødvendigvis ivaretatt av stiftelsen, men at denne legger til rette for at funksjoner for nasjonalparkene blir ivaretatt på en bedre måte enn i dag. For Nordland nasjonalparksenter betyr ordningen med forvaltningsstyre rent praktisk at kontorlokale leies ut til nasjonalparkforvalteren. Ellers har dette stor betydning for fagmiljøet ved senteret. Fjelltjenesten har allerede kontorer ved senteret, men nå får man også en forvaltningsstilling der. På den måten kan senteret bli et knutepunkt jf National park headquarter modellen som nevnes i kapittel 3. I tillegg vil planene om Galleri Per & Kajsa kunne gi flere ansatte, og dermed også bidra til en sterkere kobling mellom natur og kultur i området, og gjøre at senteret ikke bare tjener som et naturknutepunkt, men som et natur- og kulturknutepunkt. Videre vil NNPS få et utvidet samarbeid med forvaltningen av de berørte verneområdene, og den forvaltningsmodellen som er skissert vil også innebære at de berørte partene vil samarbeide i større grad enn tidligere. En slik nærhet og utvidet faglig fellesskap vil være en styrke for det langsiktige arbeidet med nasjonalparkutvikling i 11

14 Nordland, uavhengig av den formelle organiseringen av de ulike enhetene innenfor nasjonalparksenteret. En slik robusthet vil være en fordel i forhold til de mer komplekse problemstillingene nasjonalparkarbeidet i framtida blir møtt med. Det er grunn til å tro at dette samarbeidet også vil bedre kommunikasjonen mellom de som bruker verneområdene og miljøforvaltningen, og dermed kanskje også bidra til å dempe konfliktene rundt verneområder (Bay- Larsen and Fedreheim 2008). Med flytting av forvaltningen av verneområder i Norge til lokalt eller regionalt nivå, vil en del av dilemmaene knyttet til bruk vs vern også bli flyttet fra departement, direktorat og fylkesmann til det enkelte nasjonalparkstyre. For å håndtere slike dilemmaer vil det da være viktig for de nye styrene og de nye nasjonalparkforvalterne selv å være oppdatert på hva som skjer internasjonalt på vernefeltet, og på hva som er den enkelte nasjonalparks forpliktelser i forhold til de overordnede internasjonale målsettinger. Dette vil også gjelde de som driver med naturveiledning, informasjonsarbeid og tilrettelegging for friluftsliv og økoturisme i forbindelse med nasjonalparkene. Som nevnt i kapitel 2.2 vil flyttingen av forvaltningsansvaret mest sannsynlig medføre samlokalisering av alle de ulike nasjonalparkrettede aktivitetene i regionen til NNPS: forvaltning, planlegging, overvåking, relasjonsbygging, tilrettelegging, informasjon, undervisning og veiledning. Det er også en pågående debatt om hvem som skal ha ansvaret for oppsynet av verneområdene i Nord-Norge. Statskog Fjelltjenesten fikk beskjed fra landbruksministeren om å gjennomføre en omorganisering, blant annet som et svar på utredningen fra Samerettsutvalget II som foreslo at Statskogs eiendommer i Nordland og Troms overføres til Hålogalandsallmenningen (NOU 2007:13 Bind A 2007; NOU 2007:13 Bind B 2007). Det ble da jobbet fram en intensjonsavtale med SNO, og en kartlegging viste at det var behov for 16 stillinger i tillegg til de opprinnelige fire SNO-stillingene i Nordland og troms. I tillegg ble det kartlagt hvilket utstyr som måtte skaffes til veie, hvor det skulle være kontorsteder, og alle dagens ansatte i Statskog Fjelltjenesten fikk tildelt fremtidige arbeidsområder. Men prosessen ble stoppet hos landbruksministeren da forslaget skulle godkjennes. Hadde det gått gjennom hadde Statskog Fjelltjenesten blitt overført til SNO fra Bakgrunnen for avslaget er vanskelig å si, men kan skyldes en diskusjon mellom Fjellstyresambandet, SNO og Bondelaget hvor det ligger til grunn en frykt for at SNO skal bli for store. Per i dag er det fortsatt ikke avklart hvordan organiseringa av forvaltninga av verneområdene skal være mellom Statskog Fjelltjenesten og SNO. Uansett vil det mest sannsynlig komme flere oppsynsstillinger som vil legges til NNPS. En samlokalisering av lokal forvaltning, informasjon og naturveiledning vil være bra både for NNPS, men også i forhold til framtidas bruk av nasjonalparkene i Nordland, og deres roller i forhold til WCPA sin strategiske plan (som nevnt i kapittel 3). 12

15 5 NORSKE NASJONALPARKSENTERS ROLLE OG ORGANISERING RESULTATER FRA SPØRREUNDERSØKELSE Det er per i dag etablert 15 nasjonalparksentre i Norge, som drives etter ulike modeller. Policy og retningslinjer for miljøforvaltningens samarbeid med nasjonalparksentra er, som sagt, førende for drift av sentrene, men det er stor variasjon mellom de ulike senterne. For noen senter er nasjonalparksenter kun en liten del av virksomheten, mens andre senter har hele sin virksomhet retta mot nasjonalparkinformasjon og veiledning for miljøforvaltningen. Vi vil her gå gjennom hvordan disse nasjonalparksentrene balanserer de ulike arbeidsoppgavene sine. Vi har foretatt en undersøkelse blant Norges nasjonalparksentre for å få kartlagt ulike driftsalternativer. Det er utviklet en intervjuguide 3 som grunnlag for undersøkelsen, og formålet var å utrede ulike måter å organisere nasjonalparksentre på i forhold til senterets roller som naturveileder, reiselivsaktør og nasjonalparkinformasjon. Intervjuene avdekket tre hovedmåter å drive sentrene på: 1. Som en egen turistattraksjon med større kommersiell virksomhet, salg og restaurantdrift. 2. Som en tilnærmet ren formidlingsinstitusjon med hovedvirksomheten rettet mot skoleverk og kunnskapsbasert reiseliv 3. Som en hybrid mellom 1. og 2. med utstrakt reiselivstilbud i tillegg til noe skolevirksomhet Nordland nasjonalparksenter faller inn under modell to i denne undersøkelsen. 5.1 OM DE ULIKE NASJONALPARKSENTRENE Her viser intervjuundersøkelsen at det er stor variasjon når det gjelder antall ansatte, fra 5 årsverk til 1 årsverk på faste ansatte. I tillegg varierer antallet sesongansatte stort fra 1 person til 20. Sentrene som drives etter driftsmodell 1 er de med flest ansatte også på sesongansatte. De med lavest antall ansatte er de sentrene som drives etter modell 2. Av organiseringstyper varierer det mellom aksjeselskap, interkommunale selskap og stiftelser. I tillegg er det to spesielle driftsformer. Et nasjonalparksenter er organisert under Bioforsk Svanhovd (Pasvik) og et nasjonalparksenter (inasjonalparker) har en ledelse, men 6 satellitter i form av små perifere sentre som alle har mer eller mindre forskjellige driftsløsninger; to stiftelser, et aksjeselskap, to kommunale foretak og en næringsforening. Antall besøkende varierer også stort og her ser vi også et skille mellom de ulike driftsmodellene. Sentre drevet etter driftsmodell 1 tenderer til å ha en mye større besøksmasse enn henholdsvis 2 og 3. På topp ligger Hardangervidda natursenter i Eidfjord med besøkende årlig. I kontrast til Lierne nasjonalparksenter med 5000 besøkende. De med mest besøk har inngangsbillett til senteret og utstilling, mens de med lavere besøkstall ofte har gratis inngang. Her ser vi også det samme skillet på antall nordmenn og utenlandske turister, med en tendens til høyere antall utenlandske turister på de mest besøkte sentrene. Alle sentrene har noe fokus på skoleverket og kategorien barn og unge. Samtidig er det noen som trekker spesielt frem turister som et fokusområde. Dette gjelder de mest besøkte sentrene. 3 Se vedlegg 1 13

16 Av faste arrangementer har alle sentrene fra 2 20 faste tematiske aktiviteter per år. Temaene for arrangementene varierer mellom fugletitting, flaggermussafari, julemarked, geologiens dag, div. temakvelder og tilsvarende naturbaserte aktiviteter. Alle sentrene samarbeider om disse aktivitetene mer eller mindre gjennom et nettverk av faginstitusjoner som blant annet SNO, fjelltjenesten, lokale reiselivsaktører, høyskoler, interesseorganisasjoner etc. 5.2 REISELIV OG NASJONALPARKINFORMASJON De færreste av sentrene anser seg selv som egen reiselivsaktør. Her er det kun de største sentrene som har egen utstrakt reiselivsvirksomhet. Dette går gjerne ut på guiding i utstilling/senter og området rundt. Alle sentrene har noe tilknytning til reiselivsaktører i nærområdet, og noen er mer aktiv på tilbydersiden, ved å praktisere booking/billettsalg for andre reiselivsaktører. Dette gjøres både med og uten fortjeneste for de aktuelle sentrene. Noen markedsfører også sammen med lokale reiselivsaktører både lokalt og på større regionale/landsdekkene markedsføring. I forhold til nasjonalparkinformasjon/veiledning har alle sentrene en temautstilling rundt naturverdiene i nasjonalparken(e) de er autorisert for. Alle sentrene har også standard brosjyremateriell levert fra Direktoratet for naturforvaltning. Videre bruker noen av sentrene nett for formidlig av nasjonalparkinformasjon. Det er en trend mot at de store sentrene (modell 1) bruker mer ressurser mot innendørs utstilling, der de mindre sentrene (modell 2 og 3) bruker mer ressurser mot nasjonalparkformidling utendørs. Herunder aktiviteter og informasjon i felten. Eksempelvis har Folgefonna nasjonalparksenter opprettet 12 besøksmål ute i felt, og mindre fokus på innendørs utstilling. Oppdatering av permanent utstilling er veldig varierende der noen sentre har oppdatering ca. en gang i året, i kontrast til andre som ikke har endret siden åpningen av senteret. For de fleste sentrene er oppdatering av utstilling avhengig av ekstern finansiering via prosjektmidler. 5.3 NATURVEILEDNING Halvparten av de spurte nasjonalparksentrene hadde egen naturveilederstilling. Denne stillingen(e) varierer i antall fra 7 personer (i sesongen) til en 40 % stilling. Noen har organisert naturveiledningen gjennom Statens naturoppsyn (SNO) som har kontorplass på nasjonalparksenteret, og dermed også bruker senterfasilitetene for naturveiledning. Alle som ikke har faste naturveiledere oppgir økonomiske årsaker som grunn til at dette ikke er et tilbud ved senteret. 5.4 ORGANISERING Alle nasjonalparksentrene er deltakende i et lokalt/regionalt nettverk innen reiseliv. Det er varierende grad av engasjement fra sentrene inn i disse nettverkene. Alle nasjonalparksentrene deltar også i nasjonale nettverk, herunder interesseorganisasjonen Autoriserte nasjonalparksentre (AN). AN-foreningen ble stiftet høsten 2008 med det formål å: fremme felles interesser for nasjonalparksentrene fremme kontakten mellom nasjonalparksentrene fremme faglig utvikling innen naturformidling som arbeidsområde for nasjonalparksentrene fremme utvikling av nye innsatsområder fremme kontakt med myndigheter, fagmiljøer og organisasjoner arbeide for å skaffe store felles prosjekter utvikle organisasjonen for øvrig fremme internasjonal kontakt 14

17 5.5 OPPSUMMERING Spørreundersøkelsen viser at det er stor variasjon i hvordan de ulike norske nasjonalparksentrene balanserer rollene som reiselivsaktør, veiledningsfunksjon og nasjonalparkinformatør, og hvilken rolle som vektlegges. Det viser seg også at NNPS har mange muligheter i forhold til hvordan de velger å organisere driften. 15

18 6 TILRÅDINGER FOR NORDLAND NASJONALPARKSENTER Dette arbeidsnotatet er første del av kompetansemeklingsprosjektet Nordland nasjonalparksenter fra etablering til drift av nasjonalpark- og informasjonssentra. Formålet med denne delen av arbeidet er å tydeliggjøre senterets ulike roller, ved å bringe inn både internasjonale erfaringer og erfaringer fra øvrige norske nasjonalparksentra. Avslutningsvis ønsker vi å trekke frem noen tilrådinger som kan være grunnlag for diskusjon i det videre arbeidet med prosjektet. Vi vil poengtere at endelige tilrådninger vil komme i rapporten fra prosjektet, blant annet etter diskusjoner i styret for stiftelsen Nordland nasjonalparksenter. 6.1 TILRÅDNINGER BASERT PÅ FØRSTE DEL AV PROSJEKTET 1. Senteret som nasjonalparkinformatør Norske nasjonalparksenter utformer sin informasjonsrolle ulikt. Utforming av utstillinger, brosjyremateriell, informasjon på internett og forholdet mellom innendørs utstillinger og utendørs besøkspunkt varierer. Vi anbefaler at senteret på grunnlag av informasjonen som er framkommet gjennom intervjuundersøkelsen, ser nærmere på utformingen av sin informasjonsrolle, og vurderer om det er behov for en tydeliggjøring eller utvikling av denne. Som en del av arbeidet med å utvikle rollen som nasjonalparkinformatør, vil det være aktuelt for senteret å søke medlemskap i World Comission on Protected Areas (WCPA), både for å være en del av et internasjonalt faglig fellesskap, og for å kunne bringe inn erfaringer og bidra til å påvirke framtidige prioriteringer på feltet. Nasjonalparksenteret deltar i interesseorganisasjonen Autoriserte nasjonalparksentre (AN). Medlemskapet her representerer også et potensiale for faglig utvikling, nettverksetablering og internasjonalt samarbeid på feltet, og en strategi for hvordan dette best kan utnyttes bør også diskuteres i styret. 2. Senteret som naturveileder Bare halvparten av norske nasjonalparksentre har egen naturveilederstilling. Stillingen som naturveileder representerer en stor ressurs for senteret. Dette gjelder både i forhold til formidling til barn og unge, men også i form av et potensial for utvikling av samarbeid med reiselivet. Vår anbefaling er at senteret går inn i en nærmere diskusjon om hvordan denne kompetanseressursen kan bidra til ytterligere utvikling i forhold til naturbaserte opplevelser. 3. Senteret som reiselivsaktør Undersøkelsen blant landets nasjonalparksentre viser at sentrene har valgt organisasjonsmodeller som på ulike måter vektlegger kommersiell virksomhet i forhold til formidling. Slik vi ser det, representerer Nordland nasjonalparksenter gjennom sin brede kompetanse på feltene nasjonalparkinformasjon og naturveiledning en stor ressurs når det gjelder utvikling av naturbaserte opplevelser i regionen. Hvilken rolle senteret skal ha i denne utviklingen, hvilke produkter senteret skal utvikle, og i hvilken grad dette kan kommersialiseres, vil måtte være gjenstand for en bred dialog mellom senteret og ulike lokale og regionale samarbeidsparter. 4. Utviklingsmuligheter i samspillet mellom senterets ulike funksjoner Nordland nasjonalparksenter er i dag en aktør med mange og ulike roller. En videre utvikling av senteret vil innebære både en tydeliggjøring og konkretisering av disse ulike rollene, og en form for fusjon mellom disse, gjennom å fokusere på utviklingsmulighetene som ligger i samspillet mellom senterets ulike funksjoner. Kan det for eksempel tenkes at etableringen av galleri kan representere en ressurs både for senterets rolle som nasjonalparkinformatør, naturveileder og reiselivsaktør? 16

19 5. Muligheter for synergi mellom forvaltning, bruk av vernede områder, informasjon/utdanning og veiledning I forbindelse med at forvaltningsstyret for verneområdene i Salten er opprettet, og forvalterstillingen foreslås lagt til NNPS, er det mange nye muligheter for senteret. Vi anbefaler at styret er proaktiv i forhold til å trekke flere forvalterstillinger til senteret, og aktivt arbeide for å se etter synergimuligheter mellom forvaltning, informasjon/utdanning, veiledning og de ulike bruksområdene av de vernede områdene. 6.2 VIDERE ARBEID Dette arbeidsnotatet er et delnotat i prosjektet, og har sammenfattet resultater fra spørreundersøkelse til alle norske nasjonalparksentre og internasjonale erfaringer. Ut fra dette har prosjektgruppa kommet med noen midlertidige tilrådninger. Arbeidsnotatet skal nå diskuteres på styremøte, og innspill herfra tas med i det videre arbeidet. Sluttrapporten vil i tillegg inneholde oppsummeringer fra brukerundersøkelsene ved Nordland nasjonalparksenter i 2006 og 2007 (Fedreheim and Hagen 2007; Fedreheim et al. 2007), samt relevant informasjon fra spørreundersøkelsene som ble gjennomført i forskningsprosjektet PROBUS ( Næringsutvikling i vernede områder ) (Rønning and Fedreheim 2009). I tillegg skal vi se nærmere på næringsaktivitetene som bedrives i vernede områder i Nord-Norge per i dag (Fedreheim et al. 2008), og se hva NNPS kan hente herfra. For å se nærmere på hva reiselivsbedriftene ønsker fra NNPS, skal det også gjennomføres samtaler med noen av disse. Med bakgrunn i dette vil prosjektgruppa komme med flere tilrådninger til hvordan NNPS kan fungere som et nav i forhold til sine roller som nasjonalparkinformatør, naturveileder, reiselivsaktør og faglig knutepunkt i forhold til forvaltning og oppsyn av de vernede områdene. 17

20 REFERANSER Antonsen, Lars "Først ute i landet." Avisa Nordland, , 14. Bay-Larsen, Ingrid, and Gunn Elin Fedreheim "Kartlegging av konflikter i vernede områder i Nordland." Bodø: Nordlandsforskning. Borrini-Fereyabend, Grazia "The "IUCN protected area matrix" - A tool towards effective protected area systems." IUCN World Commission on Protected Areas Task Force: IUCN Protected Area Categories February 2007:12. Direktoratet for Naturforvaltning "Policy og retningslinjer for miljøforvaltningens samarbeid med nasjonalparksentrene." Trondheim "Rapport til Miljøverndepartementet. Handlingsplan for bærekraftig bruk, forvaltning og skjøtsel av verneområder." Oslo/Trondheim. ECON, Analyse AS "Evaluering av nasjonalparksentrene.". Oslo: ECON Analyse AS. Falleth, Eva Irene, and Sissel Hovik "Lokal forvaltning av store verneområder. Erfaringer fra fire forsøk." Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. Fedreheim, Gunn Elin, Ingrid Bay-Larsen, and Irene Ojala "Aktiviteter i vernet natur i Nord- Norge." Bodø: Nordlandsforskning. Fedreheim, Gunn Elin, and Asbjørn Hagen "Rapport fra brukerundersøkelsen ved Nordland nasjonalparksenter - "Jeg lærte noe nytt i dag"." Nordlandsforskning. Fedreheim, Gunn Elin, Asbjørn Hagen, and Marianne Hoff "Rapport fra brukerundersøkelsen ved Nordland nasjonalparksenter 2006." Nordlandsforskning. Fedreheim, Gunn Elin, and Anne Sofie Skogvold "Å åpne ei dør. Utviklingsmuligheter for Nordland nasjonalparksenter." Nordlandsforskning. Friberg, Tor "Storjord blir park-knutepunkt." Saltenposten, Innst. O. nr. 64 ( ) "Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om lov om statlig naturoppsyn." Energi- og miljøkomiteen. Nellemann, C., and E. Corcoran "Dead Planet, Living Planet - Biodiversity and Ecosystem Restoration for Sustainable Development. A Rapid Response Assessment.." Arendal: United Nations Environment Programme, GRID-Arendal. Nordland Nasjonalparksenter "Stiftelsesdokument for Nordland Nasjonalparksenter." NOU 2007:13 Bind A "Den nye sameretten. Bind A." Oslo. NOU 2007:13 Bind B "Den nye sameretten. Bind B." Oslo. Prop. 1 S ( ) "Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak). For budsjettåret 2010." Oslo: Miljøverndepartementet. Riksrevisjonen "Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med kartlegging og overvåking av biologisk mangfold og forvaltning av verneområder." Oslo: Riksrevisjonen. Rønning, Lars, and Gunn Elin Fedreheim "Næringsliv og friluftsliv i nordnorske verneområder: konflikt eller samarbeid?". Bodø: Nordlandsforskning. Salten Regionråd "Ny forvaltningsmodell for nasjonalparkene i Salten - uttalelse." SR-sak 22/09. Solheim, Erik "Etablering av ny modell for forvaltning av verneområder - invitasjon til å delta i nasjonalpark-/verneområdestyrer." Letter from the Ministry of Environment, St.meld.nr.62, ( ) "Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge." Oslo: Miljøverndepartementet. St.meld.nr.62 ( ) "Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge." Oslo: Miljøverndepartementet. WCPA Strategic Plan "< 18