utrop Portrettet: s Debatt: spalte, s.x N O RG ES FØ R STE FLERKULTURELLE AVIS Ta rasismen på sportsarenaen på alvor - Leder

Transkript

1 Portrettet: s spalte, s.x utrop Ta rasismen på sportsarenaen på alvor - Leder xx.xxxx 2006 kr 15,- årgang 3 nr xx N O RG ES FØ R STE FLERKULTURELLE AVIS Muslimsk begravelse i norsk jord I følge Islam skal en muslim begraves innen 24 timer etter at døden har inntruffet. Det lar seg vanskelig gjennomføre i Norge i møte med norsk offentlighet der byråkratiske prosesser skal ivaretas. Allikevel ser det ut til at muslimene og begravelsesbyråene i Norge har funnet en måte å samarbeide på når det gjelder muslimsk begravelse. Debatt:

2 2 21. september - 4. oktober nyheter 3 På bortebane L E D E R Rasisme på fotballbanen Bare de siste månedene er det kommet flere grove rasistiske utrop fra sportsarenaer. En furusetspiller i Oslo ble nylig utestengt på grunn av rasisme, en idrettsleder i Kristiansand måtte trekke seg fra styret på grunn av rasistiske uttalelser han kom med, Stabæk-spiss Daniel Nanneskog ble nylig kalt «you fucking monkey» av Ham-Kam spiller Ronan Kienast. For antirasistiske organisasjoner er dette kanskje et nytt fenomen, men rasisme på sportsarenaer har eksistert over lang tid. Fotballklubben Vålrenga har siden 1993 vært opptatt av å bekjempe rasisme blant spillerne. Fotballforbundet og UEFA har dessuten håndtert rasismesaker over lengre tid. Gi Rødt Kort - kampanjen i regi av Fotballforbundet og Norsk Folkehjelp er det eneste organet som har vært på banen i å bekjempe rasisme på sportsarenaer. Stabæk og Moss ble nylig dømt til å betale bot på grunn av rasisme fra tilskuerne. Stabæks supportere sang Reis hjem som i 45 rettet mot Lillestrøms tyske trener Uwe Rösler. Doms- og sanksjonsutvalget mente at dette falt under betegnelsen upassende opptreden og ila Stabæk kroner i bot. Ankeutvalget mente at ytringen var upassende, men at den måtte sies å ligge på den nedre delen av skalaen, og ikke klart er egnet til å skade fotballarbeidet eller fotballens anseelse, som det heter i sanksjonsreglementet. Ankeutvalget mente at terskelen for at ytringer fra supportere skulle komme inn under denne bestemmelsen generelt sett må være svært høy, og besluttet derfor å oppheve sanksjonen mot Stabæk. Spørsmålet er om Fotballforbundet har kunnskap og kompetanse til å behandle slike saker eller om Likestillingsombudet burde involveres i saker som gjelder rasisme på sportsarenaer. Rasistiske uttalelser bør straffes med en gang, sa Caleb Francis, tidligere Kongsvingerspiller. Han mener Norges fotballforbund er feige som avventer å straffe Ham-Kams Roman Kienast for rasisme. Fotballforbundet er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder å bekjempe rasisme, mente SOS Rasisme. Fotballforbundet har jobbet både holdningsskapende og samtidig hatt en nulltoleranse i forhold til rasisme, mente organisasjonen. Siden 2002 har Utrop.no skrevet 170 nyhetsartikler som dreier seg om rasisme på fotballbanen. Rasis- K O M M E N T A R Av Hege Ramson Våre nye landsmenn er stadig under lupen. Særlig de fra ikke-vestlige himmelstrøk. Noen hevder at de ikke følger stedets regler. Men hvor flinke er verdensmestrene fra Norge på bortebane? Tidlig på 70-tallet var min familie og jeg fremmede fugler i den nye verden. Jeg var åtte år, og begynte i 3rd grade på en offentlig skole i Buffalo, New York. Det amerikanske samfunnets mangfold blomstret ikke i dette området, så undertegnede fra Norway et ord mine medelever aldri hadde hørt - var klassens mest eksotiske innslag. Den første skoletiden kunne jeg verken forstå eller formidle et kvekk. Jeg kunne like gjerne vært på en øde øy. Hadde jeg kunnet komme meg hjem til min normale virkelighet for egen maskin, skulle jeg nok ikke vært så skremt. Men her var apostlenes hester avskaffet, så jeg var prisgitt sjeler som skulle hjelpe meg på den ene rette av 15 skolebusser. Sett at noe sviktet. Jeg kunne ikke gjøre rede for meg om jeg endte på en ukjent plett. Ingen voksne amerikanere snakket norsk, noe jeg fant ulogisk siden voksne nordmenn snakket engelsk. Etter endt skoledag prøvde jeg å gå hjem for å være sikker på å havne der jeg skulle. Mine hjelpere løp etter meg for å få meg til fornuft. Etterhvert var jeg omringet av bekymrede medelever som fektet og sa uforståelige ting. Da bussjåføren leide meg inn i den forhatte bussen, var mitt St. Helena et faktum. Min far brukte bilen på arbeid, så min mor måtte ta bena fatt når hun skulle til skolen min for å snakke om meg. Seks, sju biler stoppet og spurte bekymret hva som var i veien. Ingen verdens ting. Men hun måtte da ikke signalisere ulv i utrengsmål! Likevel ble det ingen skriverier om at vi fra den gamle verden ikke begrep oss på moderne transport. Verre var det da jeg spurte min mor om hvordan barn ble til. Svaret kom uten omsvøp. Dette meddelte jeg nabojenta etter at det nye språket var erobret. Dessverre overhørte hennes middelklassemamma mitt avskyelige budskap. Fruen klaget til min mor, som høflig vendte det døve øret til. Først mange år senere fikk jeg vite hvorfor nabojenta hadde sluttet å leke med meg. Sommeren på vestkysten var varm, og min vane tro løp jeg rundt med bare shorts på. Jeg skal sent glemme blikkene min bare overkropp og de to pigmentflekkene de som i tidens fylde skulle bli pupper - ble gjenstand for. Selv om jeg var litt stolt av deres plutselige betydning, ble omgivelsenes forferdelse ubehagelig. Mine foreldre som ellers kunne være brysomme nok hevet ikke et øyebryn til denne vovede framferden. Med barnets tilpasningsdyktighet dro jeg likevel på meg t-skjorta. Heller ikke dette skapte overskrifter om barbarernes krenkelse av sedeligheten. Vi var vel så få. Og vi var høyst returnerbare. U T R O P. N O F O R 4 Å R S I D E N Innvandrere bor trangt utrop as BESØKSADRESSE POSTADRESSE ORG.NR ANNONSER OG ABONNEMENT MARKEDSSJEF Hausmannsgate 23 Utrop AS P.b Youngstorget 0028 Oslo annonse@utrop.no / yassar@utrop.no Yassar Nazir ANSVARLIG REDAKTØR E-POST TEL SMS FAKS Majoran Vivekananthan utrop@utrop.no JOURNALISTER Alfredo Biamont Ali Hagi Amal Wahab Ambreen Pervez Anniken Schiøll Astri Ghosh Brit Lynnebakke Claudio Castello Evelyne T. Ottesen Gry Elisabeth Veiby Ina Jakobsen Kjetil Hegna Lorenz Khazaleh Natalia Anderssen Noshin Saghir Olav André Manum Tove A. Andersson Yousef Abu Afifi Utrops publiseringsvilkår kan du lese her: utrop.no/betingelser FOTOGRAF LAYOUT FORSIDEFOTO AV I S T E G N E R TRYKK Henrik Kreilisheim Karoline Fjellstad Henrik Kreilisheim Fanney Antonsdóttir Nr1Trykk AS Utrop arbeider i tråd med regler for god presseskikk slik disse er nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale kan reise klage for Pressens Faglige Utvalg, Boks 46 Sentrum, 0101 Oslo. Telefon , faks :13 Innvandrere fra ikke- vestlige land bor i blokk, flere leier enn eier, de bor trangere og det er færre som har tilgang til hage og balkong. Det viser tall fra Folke- og boligtellingen. Mens kun 17 prosent av personer uten innvandrerbakgrunn bor i boliger med mer enn fire personer, bor hele 31 prosent av innvandrerbefolkningen med bakgrunn fra ikke-vestlige land i boliger med mer enn fire personer. Det er spesielt innvandrere fra Asia som bor i de største husholdningene, viser undersøkelsen. Hele 60 prosent av innvandrerne fra Pakistan bor i boliger med 5 personer eller flere. Også blant innvandrere fra Afghanistan, Somalia og Jugoslavia er det vanlig med så store bohusholdninger. Bor trangere Personer med innvandrerbakgrunn bor trangere enn personer uten innvandrerbakgrunn, og aller trangest bor innvandrere fra ikke-vestlige land. 54 prosent av innvandrere med ikkevestlig bakgrunn som bor i husholdninger med mer enn to personer, disponerer færre enn ett rom per person. Tilsvarende tall for innvandrere fra vestlige land er 18 prosent, og 14 prosent for personer uten innvandrerbakgrunn. Ser vi på de samme tallene for Oslo er forskjellene enda klarere. 66 prosent av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn som bor i husholdninger med mer enn to personer, disponerer færre enn ett rom per person. Tilsvarende tall for vestlige innvandrere og personer uten innvandrerbakgrunn er henholdsvis 27 og 18 prosent.

3 4 21. september - 4. oktober nyheter nyheter 5 På lag med foreldrene Rektorer er nødt til å ta innover seg hvilke elever og foreldre skolen deres har dersom de ønsker et godt samarbeid med hjemmene, mener sosialantropolog. Tekst og foto: Kjetil Hegna Med elever fra 125 forskjellige språkgrupper har Osloskolen for lengst blitt flerkulturell. Nesten hver tredje skoleelev i hovedstaden har minoritetsbakgrunn. I forbindelse med prosjektet På lag med foreldrene har sosialantropolog Long Litt Woon snakket med foreldre, organisasjoner og ansatte ved ti skoler i Oslo. Målet har vært å finne oppskriften på et best mulig samarbeid mellom den enkelte skole og hjemmene. Av Majoran Vivekananthan I utgaven nr. 8 i 2004 avslørte Utrop hvordan tolkefirmaet i Oslo Tolkebyrået prøvde å lure tolkene ved å utelate utbetaling av honorarer til tolkene. Tolkebyrået ved Edith Lillian Hustoft tapte fullstendig i retten. Men nå har hun opprettet et nytt tolkefirma med navnet Tårnet Tolke- og Translatørtjenester. Hustoft er dømet til å betale tolkene lønn for oppdragene, og i tillegg er hun dømt til å betale sakens omkostninger på kr Men januar i år har Hustoft etablert et nytt tolkeselskap. Krevde registrering i Brønnøysund Tolkebyråets daglig leder Edith Lillian Hustoft krevde at alle tolkene som fikk oppdrag fra Tolkebyrået skulle være registrert i Brønnøysund som Da Whyn Lam skjønte at det ville bli for tidkrevende å endre lærernes holdninger, konsentrerte hun seg i tillegg om foreldrene. Her i lek med sønnen Jona Lam (3) hjemme på Ensjø i Oslo. Woon. Rektors holdning En av rektorene hun intervjuet fortalte at de ikke ansatte Long Litt Woon har funnet ut at rektor har mye å si for hvordan lærere som først og fremst var samarbeidet fungerer. opptatt av hvor mange flerkulturelle elever skolen hadde, noe - Det er viktig at rektor tar innover seg hvilke elever og Woon mener er positivt. foreldre skolen har. De bør også være bevisste på at de har en Lurt å mimre veiledningsrolle overfor lærere For at foreldre skal komme på som ikke føler seg komfortable med å ta kontakt med inn- velkomne og trygge på skolen. foreldremøter må de føle seg vandrerforeldre, sier Long Litt En av måtene å oppnå det på olkebyrå dømt selvstendige næringsdrivende. Videre opplyses det i avtalen mellom Tolkebyrået og tolkene at Tolkebyrået ikke trekker skatt og at kopi av registrert firmaattest leveres til Tolkebyrået før oppdrag tildeles. I Utrop stod flere tolker fram og anklaget Tolkebyrået for å ha lurt tolkene for lønn. Jila Pezeshkmehr (49) forteller at hun begynte å jobbe for Tolkebyrået i Siden hun begynte i jobben har hun måttet mase konstant for å få betalt honorarer for sine tolkeoppdrag. - Jeg måtte hele tiden ringe til Edith Hustoft og gå til Tolkebyråets kontor. Hustoft tar ikke telefonen. Jobben i Tolkebyrået var min eneste inntekt. Jeg hadde ikke en eneste krone å leve av, sa Pezeshkmehr den gang. Edith Hustoft forklarte i retten at det i forbindelse med innføring av intern regnskapsføring oppsto problemer og at er å spørre foreldrene til kommende førsteklassinger hvordan deres egen første skoledag var, og hvilke ønsker de har for sitt eget barns skolegang. - Skolen må tilrettelegge for at foreldrene blir kjent med hverandre og at lærerne blir kjent med foreldrene. For gode relasjoner er den beste inngangsporten til å ta opp vanskelige temaer, sier Long Litt Woon. Tolkebyrået mistet oversikten over hva som skulle utbetales til de enkelte tolker. Tolkebyrået opplevde pågang fra tolker som ville ha betaling, både fra tolkene. Tidsplan for utbetaling ble utsatt flere ganger. Det første brevet er dater mai 2004, og flere utsettelser fant sted fram til i slutten av september. - Tolkebyrået har vist til at det oppsto problemer ved innføring av regnskapssystem i mai 2003, men dette er et forhold Tolkebyrået må ta opp med leverandøren, som etter Hustofts forklaring skulle være ansvarlig for problemene, heter i dommen. Fikk konsekvenser Raullaha Rahmodin (40) er opprinnelig fra Afgha nistan og jobber som tolk i pashtu og dari. Han fikk medhold i retten og får nå lønnen sin utbetalt. Fordi han ikke fikk den lønnen Vanskelige ord Minst mulig enveis kommunikasjon og en erkjennelse av at foreldre med innvandrerbakgrunn har andre behov enn etnisk norske foreldre, slik som for eksempel barnepass under foreldremøter, er viktig for å oppnå et godt forhold mellom skole og hjem. Ellers har skolens informasjonsarbeid overfor foreldrene han hadde krav på, oppfylte han heller ikke vilkårene for familiegjenforening med kona. Det er nemlig krav om årsinntekt på kr. - Men jeg er lettet over dommen. En person som du jobber for svikter deg gang på gang, og det er irriterende. Hvis vi presset for hardt truet hun med å anklage oss for trussel. Det er bare et fåtall av tolker som har gått til rettssak. Flere andre jeg kjenner hadde også problemer med Hustoft, men mange av dem hadde ikke råd til å gå til rettsak, så hun må ha tjent en del penger ved å lure tolkene, sier Rahmodin. Rahmodin har nå fått nå fått kona til Norge. Krevde to millioner for Utrop oppslag Hustoft påstod i retten at tolkene, ved å gå ut i media, har mye å si. Foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU) og kunnskapsløftet er vanskelige ord å forstå eller oversette. - Skolene må nøye vurdere hva foreldrene virkelig trenger å vite noe om, og kartlegge hvilke foreldre som kan få skriftlig informasjon og hvilke som trenger muntlig i form av en telefonsamtale, sier Long Litt Woon. påført Tolkebyrået et betydelig tap i størrelsesorden to millioner kroner. Tolkene mente at slikt tap ikke er dokumentert og under enhver omstendighet foreligger det ikke noe ansvarsgrunnlag da det ikke har fremkommet noe feilaktig i det som er skrevet i media og det er ytringsfrihet. Hustoft krevde også til sammen kr fordi Tolkebyrået har måtte gjennomgå reskonto for alle tolker, bilag og inngående fakturaer m.m. - Tolkebyrået er selv ansvarlig for å holde orden på sine regnskap og kan ikke kreve saksøkerne for kostnader knyttet til undersøkelser rundt krav som i ettertid i hovedsak har vist seg å være berettiget, i følge dommen. Utrop har ikke lykkes å få tak i Edith Lillian Hustoft for kommentar. Dårlige holdninger hos lærere Noen foreldre får ikke med seg hva som blir sagt på foreldremøter på grunn av språket. Dermed slutter de å komme. Det taper både elevene, foreldrene og skolene på. Tekst: Kjetil Hegna Foto: Henrik Kreilisheim - Skolene er flinke til å fordømme foreldre som ikke stiller på foreldremøter. De er ikke interessert sier de, i stedet for å se på hvorfor de ikke kommer, sier Whyn Lam i Foreldreutvalget for grunnskolen. For noen år siden tok Foreldreutvalget initiativ til å endre dårlige lærerholdninger. - Vi begynte å jobbe med lærerne, men fant raskt ut at det ville ta veldig lang tid å endre holdningene deres, forteller Lam. Da fikk hun ideen om å arbeide direkte mot foreldrene i tillegg. På den bakgrunn ble nettverket Minoritetsspråklig ressursnettverk (MiR) startet. - Vi fikk tak i ressurspersoner som kunne kurse foreldrene på deres eget morsmål, sier Lam. Gode forbilder MiR informerer foreldre med minoritetsbakgrunn om skolen, og samarbeidet mellom hjem og skole. De bistår også med å formidle foreldrenes meninger til skolene. - All forskning sier at foreldrene er en ressurs for barna. Selv om foreldrene ikke snakker norsk, påvirker de holdninger. Foreldre som leser bøker, får barn som leser bøker. Dersom de voksne sier at skolen ikke er viktig, vil barna også mene det. Barn trenger gode forbilder, men mange foreldre er usikre på seg selv, sier Whyn Lam. Økt selvfølelse Nettverkene som dannes kan ta mange ulike former. Når en gruppe foreldre er samlet, blir de først spurt om hva de ønsker. Svarene går gjerne på flinke barn i skolen og at må de må lære morsmålet bedre. På skoler som samarbeider med MiR har det derfor blitt satt i gang grupper med blant annet leksehjelp, morsmålsundervisning, svømmeundervisning og datakurs for foreldre. Ifølge Whyn Lam er det viktig å gjøre noe som styrker selvfølelsen og selvtilliten til foreldrene, slik som datakurs eller skrivekurs. - Økt selvfølelse gir foreldrene tro på at de kan gjøre noe. Dermed tør de forhåpentligvis også å stille krav til skolene, sier hun. Alle på en gang Målet med prosjektet har vært å åpne skolen for foreldrene, slik at de ikke synes det er et fælt sted å være. Dermed kommer de også på foreldremøter. - Når det skjer blir barna glade. Foreldrene viser at de bryr seg og det gir barna selvtillit, sier Lam. - Hva annet kan gjøres? - Skolene må tenke nytt. En løsning er å la foreldrene møte lærerne til alle barna sine på en kveld. For har man mange barn blir det veldig mange foreldremøter og konferansetimer i løpet av ett år. Spille sammen Nylig lanserte Foreldreutvalget for grunnskolen et spill som foreldre og lærere kan spille på foreldremøter for å avklare forventninger. Underveis i spillet trekker man kort med spørsmål som: Er det viktig at barna lærer å respektere hverandre? Meningen med spillet som har fått navnet Samspillet er at foreldre og lærere skal diskutere slike spørsmål og avklare hvem som har ansvaret. - Skoler som har foreldre som kjenner hverandre har bedre resultater, opplever mindre mobbing og har et tryggere arbeidsmiljø, sier Whyn Lam. Ring hjem Pakshan Ahmadi er engasjert av MiR for å holde kurs for foreldre med kurdisk bakgrunn. Hun mener skolene må finne nye måter å samarbeide med foreldre med minoritetsbakgrunn på. - Lærerne må bli flinkere til å snakke med foreldre som har minoritetsbakgrunn. For foreldrene er engasjerte og vil gjerne høre noe fra skolen. I starten bør lærerne ringe foreldrene èn gang i uken for å fortelle hvordan det går med barnet, sier Ahmadi. Ved innkalling til foreldremøter mener hun skolene gjør lurt i å ringe hjem og informere om møtet, siden en slik henvendelse gjør det mer motiverende og forpliktende for foreldrene å stille. En annen løsning kan være å oversette brev elevene får med seg hjem. Stort ansvar - Mange kjenner ikke til det store ansvaret skolen legger på foreldrene, sier Pakshan Ahmadi, som til daglig jobber som fagkonsulent i Oslo kommune. Siden hun var morsmålslærer på den tiden barna hennes, som nå er ungdommer, begynte på skolen, visste hun hva som ble forventet fra skolen. MiR finnes foreløpig i Oslo, Bergen, Bodø og Fredrikstad, og har tilknyttet ressurspersoner som snakker tjue forskjellige språk. Linderud skole i Oslo har så langt vært en foregangsskole med kurs for hele sju forskjellige grupper av foreldre med minoritetsbakgrunn. Bildetekst:

4 6 21. september - 4. oktober nyheter nyheter 7 Verden rundt Av Astri Ghosh Har du tatt høyere utdanning utenfor Norge? Informasjon om godkjenning: Ha cursado estudios superiores fuera de Noruega? Información sobre homologación académica: Have you received higher education outside Norway? Information on academic recognition: Avez-vous fait des études supérieures dans un autre pays que la Norvège? Information sur la reconnaissance académique : Имеете высшее образование, полученное за пределами Норвегии? Информация об академическом признании: Ad Utrop (LACA PHIL) 144x158 (NOR) 11/2/06 10:09 AM Page 1 JEG SENDER EN OVERRASKELSE Send penger raskt og sikkert over hele verden WESTERN UNION HOLDINGS, INC. All rights reserved

5 8 21. september - 4. oktober nyheter nyheter 9 drett + islam = sant? Koranen sier at du skal ta vare på kroppen, fordi den er en gave fra Gud. Slik argumenterer norske minoritetsjenter for å få delta i organisert idrett. Kristin Walseths har forsket på norske minoritetsjenters fortellinger om idrett. Av Hannah Helseth Det er et uttalt mål fra norske politiske myndigheter at idrettsorganisasjoner skal inkludere minoritetsjenter. Kristin Walseth har intervjuet 21 muslimske jenter mellom 16 og 25 år om integrering og deltakelse i idrett. Resultatet er avhandlingen: Sport and Integration - the experience of young Muslim women. Det finnes lite belegg for at deltakelse i idrett fører til integrering. Derfor ville jeg få fram muslimske jenters egne erfaringer om integrering og idrett, sier idrettsforskeren. Kulturell grense Ifølge sosiologen Annick Prieur er det i migrasjonsforskning to perspektiver når det gjelder etterkommere av migranters identitet. Det første perspektivet hevder at individene er kontrollert og begrenset av kulturen sin, mens den andre handler om at individer skaper sin kultur. Walseth mener som Prieur at begge perspektivene eksisterer samtidig: - Kultur er både en kilde til identifikasjon og kan spille en begrensende rolle, sier forskeren. Hun forteller at et flertall av jentene i studien forhandler om og utvider hva det er mulig for en muslimsk jente å gjøre, mens for andre er det utenkelig å spille fotball, siden det kolliderer med kvinneidealet i deres etniske gruppe. - Alle grupper har kulturelle grenser, og hvis man bryter grensene, kan man bli møtt med sanksjoner. Ei av jentene fortalte at hun hadde blitt kalt hore, fordi hun gikk på Tøyenbadet og har siden aldri badet offentlig. Ei annen jente ble spurt om hun var en ordentlig pakistaner, fordi de reagerte på at hun drev med idrett og hadde norske venner. I begge tilfellene kom reaksjonene fra personer de ikke kjente godt, men som var fra samme etniske gruppe som dem selv. Dette er et eksempel på at kvinners oppførsel markerer en grense for kulturen, at kvinnene er såkalte kulturelle markører, og at disse grensene er viktig å forsvare for den gjeldende gruppa, sier Walseth. Hun understreker likevel at det er mulighet til å bryte og reforhandle hva som skal være idealet. I studier om jenter og deltakelse i idrett blir det ofte hevdet at det er strenge foreldre som nekter døtrene å delta, mens i min studie er det like sannsynlig at foreldrene støtter deltakelse, som at de nekter, sier Walseth. Hun forteller at flere av jentene har drevet med og fått aksept for å drive med organisert idrett av foreldrene, selv om de har blitt møtt med sanksjoner fra andre i den etniske gruppa. Walseth mener det likevel er klart at gutter ikke blir møtt med de samme sanksjonene som jentene, og har større frihet. Hun tror mye av grunnen er at gutter ikke på samme måte er kulturelle markører for den etniske gruppen. Religion og tradisjon I studien er det mange av jentene som forhandler mellom de etniske identitetene norsk og tyrkisk, og for noen av jentene har religionen vært en vei ut av identitetskonflikten. - I Tyrkia føler de seg ikke som tyrkere, og i Norge er de ikke norske, så den stabile identiteten blir å være muslim. I forhold til deltakelse i idrett kan de argumentere med at islam er positiv til fysisk aktivitet, sier Walseth. En av jentene i studien formulerer det slik: Jeg tror at ifølge islam så skal du holde deg i form. Det er anbefalt å drive med sport. Du burde holde deg frisk og alle vet at du ikke holder deg frisk gjennom å spise vitaminer. Det er viktig å trene regelmessig. Denne jenta har drevet med tae kwondo og trener regelmessig. - Mange av jentene har foreldre som ikke skiller klart mellom religion og tradisjon. Foreldrene er vokst opp på landsbygda og sosialisert inn i religionen, men for jentene kan kunnskapen om Koranen og profetens idealiserte handlinger være en kilde til større frihet. Islam er den religionen som i de religiøse tekstene fremstår som mest positiv til fysisk aktivitet, sier Walseth. Hun forteller om en historie om profeten Mohammed, som beskriver hvordan han og kona Aisha løp om kapp og første gangen tapte han, mens andre gangen hadde hun lagt på seg og da vant han. Walseth har tidligere skrevet hovedfagsoppgave om muslimske idrettsjenter i Egypt, og de bruker lignende argumentasjon for å drive med fysisk aktivitet. Islam og idrett går godt sammen. I Egypt trener jenter og gutter hver for seg, mens i Norge trener man sammen, og særlig når det gjelder svømming oppstår det problemer, sier hun. Walseth forteller at i Oslo har noen skoler valgt å la jentene ha svømmetrening på kveldstid og lar islamske kvinnegrupper ha ansvaret for opplæringen. Idrett i seg selv er ikke problemet, men å vise bar hud er for mange kvinner et hinder for å delta, sier hun, men religiøse symboler kan slå begge veier. I undersøkelsen er det ei jente som bruker religiøst hodeplagg og opplever at det gir henne mer frihet: - Det er ingen som reagerer på at hun har norske venner eller deltar i idrett siden hun bruker sjal. Hun har et bevisst forhold til hva hun har på seg. Sjalet gir henne respekt fra det religiøse miljøet, mens buksa hun går med sammen med sjalet viser at hun har individualitet, forteller Walseth. Idrett som integrasjon? Det er ikke gitt hva integrering betyr, men Walseth har tatt utgangspunkt i sosiologen Grete Brochmans definisjon: Integrasjon som sosiologisk konsept handler om læring og tilpassning til sentrale verdier i samfunnet en prosess som knytter individet til samfunnet, både økonomisk og sosialt, og etablerer en følelse av tilhørighet og lojalitet. For å finne ut om idretten fungerte integrerende undersøkte Walseth om jentene fikk venner gjennom idretten, om idretten skapte fellesskap og følelse av tilhørighet. - Idretten er en arena for å bygge nettverk, men siden den er lokalt organisert og Oslo er en delt by, førte det ikke til så mange vennskap mellom etnisk norske jenter og minoritetsjenter. Det er et problem at offentlige instanser bare tenker på idretten som inkluderende, når den også kan virke ekskluderende, sier hun. I studien forteller en jente at hun ville satse på idretten og dermed skifta til et hvitere lag, men siden hun ikke hadde råd til utstyret og foreldrene ikke hadde bil og derfor ikke ikke kunne kjøre til kamper, følte hun seg utenfor. Å føle seg inkludert er en subjektiv følelse av at her hører jeg hjemme og det er ikke alltid deltakelse i idretten bidrar til den følelsen, sier Walseth. Hun mener likevel det er viktig å holde fast ved at deltakelse i idrett kan føre til sterkere tilhørighet og inkludering, men at det også kan føre til at man føler seg utenfor. I studien har Walseth funnet at idretten kan være en viktig arena for minoritetsjenter til å definere seg selv utenfor de identitetskategoriene de blir tilbydd: - De må ofte redefinere hva som ligger i det tradisjonelle kvinneidealet og ved å gå nye veier kan de også fremstå som alternative forbilder for yngre jenter, avslutter idrettsforskeren. (Tidligere publisert ikilden) M I N H E L S E 11 år og hiv-positiv 11 år gamle Thembi ble smittet av hiv allerede ved fødselen. Etter at moren døde av viruset, bor hun nå sammen med bestemoren i en fattig bydel i Soweto i Sør Afrika. Der kjemper de for å leve et så sunt liv som mulig. Det er ikke enkelt når bestemoren bare har en liten pensjon å leve av. Av Archie Hlophe Foto: Olav André Manum En dag fortalte mor meg at hun kom til å dø fordi hun hadde aids. Jeg forsto det ikke. Jeg var hos henne og fem minutter etter at hun hadde sagt det, lukket hun øynene og døde. Jeg savner henne. Noen ganger ser jeg på bildene av henne, sier Thembi når hun skal fortelle om moren sin. Hiv er en farlig sykdom, den tar livet av folk. De lærer oss om den på skolen. Det er viktig å spise sunn mat, sier den veslevoksne 11-åringen. Visste ikke om datteren Bestemoren til Thembi forteller at datteren hennes aldri fortalte noen andre enn Thembi om sin hiv-positive status. Jeg oppdaget først i 2003 at Thembi også var smittet. Da var hun 9 år gammel. Legen forklarte alt sammen til meg, jeg var jo bestemoren hennes, sier bestemoren til Thembi. Når vi treffes om morgenen understreker hun hvor vanskelig det er å forholde seg til denne sykdommen og tragediene den fører med seg når man er en fattig pensjonist. Vi venter på at Thembi skal komme inn på kjøkkenet til frokost. Rosa, gul, oransje og hvit. Den lille jenta har tatt på seg fire lag t-skjorter, men det er slik hun vil ha det når det er litt kaldt ute. Vi treffes i midten av juli, og det er mørk og kald vinter ute så Thembi kler godt på seg. Hun bor sammen med bestemoren i Bram Fischerville, en av de nye bydelene i Soweto. Bram Fischerville består for det meste av nye, små hus som regjeringen har bygget for at de aller fattigste av Sør-Afrikas 22 millioner fattige skal ha tak over hodet og en verdig bolig. BramFischer1: Bram Fischerville er en ny bydel i Soweto. Husene her er satt opp raskt for at fattige familier skal får tak over hodet, anstendig toalett og bad. Men fritidstilbud for ungdom er det smått med. Som mange andre steder i verden er den lokale kneipen det mest fristende tilbudet. (Illustrasjonsbilde. Personene på bildet har ikke noe med historien å gjøre). Foto: Olav André Manum Sunn matpakke Bestemor holder på å gjøre klar matpakken til Thembi. Hver morgen pakker hun ned fire skiver grovt brød med smør, salat, agurk, ost og majones. Matpakken skal være sunn. Sunn kost er med på å styrke immunforsvaret og dessuten gjøre Thembi sterk nok til å spise antiretroviraler, den eneste medisinen som kan holde den livstruende sykdommen i sjakk. På toppen av matpakken legger bestemor på en liten bit sjokolade. Hun setter også frem en dyp tallerken med cornflakes og melk. Det er Thembi s frokost. Mens bestemor er travelt opptatt med å smøre matpakke og lage frokost, bruker Thembi lang tid på soverommet. Hun setter seg foran varmeovnen og tar på seg skoleuniformsskjorta utenpå de fire t-skjortene, før hun tar på seg skjørtet og skoene som hører til. Først når bestemoren sier at hun må skynde seg, får Thembi opp farten. Sår snart hun har spist frokosten sin kommer bestemor med noen piller og et glass vann. Det er Thembi s medisin, som hun må ta hver dag flere ganger om dagen. Hun har allerede tatt dem én gang denne morgenen. Det gjorde hun straks hun våknet opp. Det å ta medisin er en rutine hun må gjennom hver eneste dag for resten av livet. Hun skjønner at det er dette hun må gjøre for å overleve lengst mulig. Jeg må ta dem, men jeg er lei av medisinene, sier hun, spesielt med denne for den smaker så vondt, fortsetter hun og peker på en flaske hvor merkelappen leser Ziagen - en del av medisincoctailen hun må ta hver eneste dag. Bestemoren forklarer at hun også spiser multivitaminer, både morgen og kveld. Gløgg jente Thembi er gløgg. Hun kjenner til alle medisinene og vet når og hvordan hun skal ta dem. Hun kjenner dessuten til hvordan sykdommen kan påvirke henne. Hun forteller meg om det mens vi venter på skolebussen. Hun forteller også at av og til så har ikke bestemoren penger nok til å kjøpe den næringsrike maten hun trenger. Da får de litt ekstra av slektninger. Thembi vet ikke hvor faren er. Lærerne på skolen er forståelsesfulle, men her i nabolaget er det ingen som kjenner til hiv-statusen hennes. Folk er rare. De kunne finne på å plage og erte henne. Hun har det stort sett bra, men klager ofte over sår hals, sier bestemoren. Bestemoren har lært Thembi å be til Gud før hun går på skolen. Da ber hun om at Gud må beskytte henne. Hver kveld ber hun om at hun må få leve lenge. Hun forteller at hun har lyst til å bli kunstner når hun blir stor for hun er flink til å tegne. 20. desember blir hun tolv år. Hun ønsker sterkt at bestemoren skal ta henne med på restaurant inne i Johannesburg så hun kan spise hamburger. Skjult hiv-positiv Thembi begynner å skolen kvart over åtte. Da har hun allerede rukket å hilse på alle vennene sine, og står på rekke slik lærerne har lært dem å gjøre. Etter morgenbønnen går elevene til klasserommene sine og undervisningen begynner. Klokka ti er det første friminutt. Da løper Thembi som en kule med matpakken sin til selve sentrum av skolegården. Her slår hun seg ned sammen med venninnene sine og spiser to av fire skiver. Venninnene har med seg alt mulig som ikke er spesielt sunt, men Thembi vet at dette ikke er bra for henne. De to siste skivene sparer hun til neste friminutt. Thembi forteller at ingen av vennene hennes vet at hun er hiv-positiv. Det er vanskelig å forestille seg hvordan en jente på hennes alder kan holde på en så stor hemmelighet. Etter andre friminutt spiser hun resten av matpakken og leker. Denne gangen glemmer hun alt om hiv og er bare et barn. Men det varer ikke lenge. Så snart hun er hjemme igjen blir hun minnet om den vanskelige virkeligheten når hun må ta medisinene sine enda noen ganger før hun går og legger seg.

6 september - 4. oktober nyheter nyheter 11 Av Amal Wahab (Kairo) Sett innenfra Amerikansk hamskifte? Så begynner det endelig å skje da republikanere mister fotfeste, og demokratene har sikret seg flertall i Representantenes Hus. Et katastrofalt valg for republikanerne er et faktum. Bush var raskt ute med å ta ansvaret for valgtapet, og kunngjorde samtidig at tiden var kommet for å få ny leder for Pentagon. Donald Ramsfields epoke er over. Valgresultatet ble kunngjort samtidig som sterke bilder av massakren i Beit Hanoun i Gazastripen ble vist i arabisk medier. Israels artilleri-angrep på Beit Hanoun rammet bolighus. I løpet av noen minutter mistet bortimot 20 mennesker livet og titalls mennesker ble såret. Sterke bilder av blodfylte gater, menneskelige kroppsdeler lå strødd rundt omkring og desperate gråtende mennesker. Blant de døde var det mange kvinner og barn. John Ging fra FN har i uttalelse til BBC beskrevet situasjonen som en med død, ødeleggelse og desperasjon. I løpet av de siste dagene har over 60 mennesker blitt drept. Valgresultatet ble også kunngjort et par dager etter at Saddam Hussein fikk dødsdom for forbrytelse mot menneskeheten. Dagen da valgresultatet ble kunngjort var ingen spesiell dag i Irak, annet enn at også på denne dagen mistet titalls irakere livet i selvmordsangrep. Hvor mange det nøyaktig var som døde er det ingen som lenger har oversikt over! Det er med dette bildet i bakhodet, at egypterne mottok meldingen om republikanernes tap og Ramsfields avgang. Mohamed Seif (42) er ingeniør, og gleder seg over det amerikanske valgresultatet. Egentlig kommer dette altfor sent. De av oss som følger med i politikken vet at det ikke nødvendigvis betyr endringer av USAs utenrikspolitikk i hvert fall ikke med hensyn til USAs blinde støtte til Israel. Men alt er bedre enn Bush og hans gjeng, uttaler han. Det er en oppfattelse som er utbredt her nede. Jeg treffer Nadia Ibrahim i et supermarked. Vi står i kassakøen for å betale, og kommer i prat om det amerikanske valget. Jeg tror det kan bety en helt ny politikk i Irak. Hvordan amerikanerne skal rydde opp etter seg før de forlater landet er den store utfordringen, sier hun og godter seg over at USA ifølge henne allerede vandrer rundt i Irak med halen mellom beina. Ramsfield vinkes ut av Det hvite hus i det hans trofaste venn Bush takker og ønsker ham all lykke i fremtiden. Her nede ønsker folk Ramsfield til helvete. Her i Midtøsen vil han huskes som hauken som brakte død og fordervelse til regionen i stor skala. Bush og Ramsfield har i følge den arabiske gaten skylden for rundt tapte menneskeliv siden invasjonen av Irak. Det er en utryddelse av dimensjoner, mener svært mange menneskene i denne delen av verden. Ibrahim (68) er en mann som tross sin alder ikke kan gå av med pensjon. Han er nødt til å kjøre rundt i sin nesten avdøde drosje i Kairos gater. Dette er levebrødet hans, annet har han ikke. Jeg har ingen universitetsutdannelse. Jeg er en enkel mann, og jeg kan ikke bruke så mange store viktige ord. Hvis Saddam ble dømt til døden for utryddelse av kurderne av en domsstol som ikke er legitim, må vel Ramsfield og Bush kunne dømmes til døde for drapet på flere hundretusener av irakere, utbryter han og tar ut hånden som tegn på at han skal ta til høyre. Blinkelysene hans virker nemlig ikke. Forebygger samlivsbrudd I løpet av to år har 400 foreldre fra 12 ulike nasjonaliteter i Oslo gått på kurs for å redde forholdet. Snart får kanskje foreldre med minoritetsbakgrunn i resten av landet det samme tilbudet. Tekst: Kjetil Hegna Foto: Henrik Kreilisheim Bakgrunnen for det såkalte Regnbueprosjektet som ble startet i 2004, var tall fra familiekontorene i Oslo, som viste at svært mange foreldre med innvandrerbakgrunn kom til mekling i forbindelse med separasjon eller skilsmisse. Parene hadde ikke tidligere vært til forebyggende terapeutiske samtaler. Stressende situasjon Utviklingen bekymret familieterapeut Atnaf Berhanu Kebreab. Hun tok derfor initiativ til et prosjekt som skulle forebygge samlivsproblemer i innvandrerfamilier, samt komme med løsninger for hvordan familiene kunne tilpasse seg det nye samfunnet. - Å komme til et nytt land er vanskelig. Språkproblemer og jobb skaper stress. Målet med kurset har vært å få deltagerne til å innse at årsakene til konfliktene som oppstår ikke nødvendigvis har noe med partneren å gjøre, sier familieterapeuten til Utrop. Lokale kursholdere Ledere fra innvandrereorganisasjoner og menigheter har fått opplæring i å fungere som kursholdere i sine miljøer. Temaene for kursene har blant annet vært muligheter og utfordringer i møtet med et nytt samfunn, familieliv, hvordan det er for barn å vokse opp i to kulturer og hvilke lover og regler som angår familien. - Hvor mange ekteskap har dere reddet? - Det er vanskelig å måle. Forebyggende arbeid tar tid. Men tilbakemeldingene på kurset er gode, svarer Atnaf Berhanu Kebreab. Barn uten nettverk Rundt barn har indirekte blitt berørt av at foreldrene deres har gått på familiekurs. - Det er viktig å være klar over at vanskelighetene ved å komme til et nytt land, ikke behøver å ha noe med partneren å gjøre, sier Regnbueprosjektets mor, familieterapeut Atnaf Berhanu Kebreab. - Det er viktig for barna at foreldrene holder sammen, særlig for de som kommer fra fremmede land. Dersom foreldrene blir fiender og jobber mot hverandre, blir det vanskelig for barna som ikke har noe nettverk av slektninger her i landet, sier Atnaf Berhanu Kebreab. Derfor mener hun kurset bør bli en del av det obligatoriske introduksjonsprogrammet for nyankomne utlendinger med flyktninglignende bakgrunn. - Vi håper det kommer midler fra barne- og likestillingsdepartementet som gjør at kurset kan bli en del av introduksjonsprogrammet, sier Kebreab. Både kvinner og menn - Er det flest kvinner eller menn som deltar på kursene? - Er det en kvinneforening som holder kurset, er det bare kvinner. Er det en annen forening kommer både kvinner og menn. På noen av kursene har det også vært flest menn, svarer hun. Regnbueprosjektet har hittil kun vært rettet mot foreldre med innvandrerbakgrunn, som er medlem av organisasjoner eller menigheter. Dette har gjort det vanskelig å nå ut til innvandrerfamilier som ikke er organisert på disse arenaene. Målet fremover er og nå ut til flere. Ville samarbeide For noen uker siden presenterte Atnaf Berhanu Kebreab de foreløpige resultatene av prosjektet for barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem. - Karita sa at hun var åpen for å samarbeide med oss, forteller Kebreab. Etter planen skulle prosjektet blitt avsluttet ved nyttår, men Atnaf håper de får penger fra departementet til å fortsette ett år til, og at kurset deretter blir et landsdekkende tilbud gjennom Barne-, ungdoms- og familieetaten. Flere brudd - Kurset burde vært landsdekkende siden folk med minoritetsbakgrunn er bosatt i hele landet. - Hva om dere ikke får mer støtte? - Det ville være et stort tilbakeskritt. Da ville jobben vi har begynt på gå tapt og flere foreldre med minoritetsbakgrunn gå fra hverandre. Klart mål Avdelingsdirektør i Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst, Sverre Shetelig, kan ikke si noe sikkert om familiekursene kommer til å bli landsdekkende. - Men jeg har satt meg som mål at vi skal sørge for å få videreført dette på en eller annen måte, uttaler han til Utrop. akademisk hjørne Interessert i ny forskning? Om flerkulturelle og globale spørsmål? Om kultur og tradisjoner, innvandring, utvikling, urbefolkninger, Norge og den store verden? Enkelt og lett forklart? Utrop vil holde deg oppdatert. I hver utgave. Følg med! Av Lorenz Khazaleh - Se Afrika og Norge som ett land! Av Lorenz Khazaleh - Skal vi bli her i Norge eller dra tilbake til Afrika? Hva tjener Afrika best? Dette er et tema som opptar mange studenter. Flere og flere forskere peker på at løsningen verken er enten det ene eller andre, men begge deler: De går inn for sirkulasjon. Selv om mange innvandrere fra mindre privilegerte steder i verden er brennende engasjert i freds- og bistandsarbeid, fins det fortsatt lite forskning på deres arbeid. Mange av disse aktivitetene finner aldri veien til offentligheten. Utrop skrev tidligere om unge afghanske flyktningers fredsarbeid (Utrop, ). Disse er aktivitetene blant diasporabefolkningen har nå for to måneder siden for første gang vært gjenstand for et FN-toppmøte. Det er blant annet tallene som har gjort inntrykk: Ifølge beregninger fra Verdensbanken mottar u- land mer enn dobbelt så mye penger fra migranter enn fra all offisiell utviklingshjelp til sammen. I Somalia utgjør slike overføringer omtrent halvparten av landets inntekter. Men hvordan brukes disse pengene? Blir de investert i personlig luksus eller i mer langsiktige prosjekter? Er disse investeringene koordinerte eller tilfeldige? Skaper de avhengighet? For over to år siden omtalte Utrop ( ) en av de få studiene, doktorgradsavhandlingen av sveitseren Alessandro Monsutti. 11 års forskning på migrasjon fra Afghanistan til Pakistan og Iran ga ham et svært optimistisk bilde: Han fant ut at Afghanistans befolkning bare delvis har overlevd på grunn av den humanitære hjelpen fra utlandet. Det var afghanerne selv som har bidratt mest. Hjelpen fra de afghanske migrantene havnet hos dem som trengte den i motsetning til offisiell bistand. Migrasjon betegner Monsutti derfor som veien til selvhjelp. Hvis en vil bekjempe fattigdom, bør en støtte migrasjon. I tillegg er migrasjon for mange migranter også en måte å utvide sin sosiale og kulturelle horisont på. Er det altså best at studenter med bakgrunn fra Uganda, Bangladesh og Sri Lanka å gjøre noe positivt for landet sitt her i Norge? Kommer ikke de fattige land til å miste sine beste hoder? På et seminar ved Universitetet i Oslo om Brain Drain kom det fram at slike spørsmål blir mye diskutert blant studenter med tilknytning til Afrika: Skal vi bli her eller gå tilbake? Hva er best for Afrika? Men kanskje dreier det seg ikke om enten-eller: For to år siden innførte den kanadisktamilske sosiologen Rudhramoorthy Cheran begrepet diaspora circulation : Sirkulasjon mellom de ulike landene en har tilknytning til bidrar ifølge ham mest til utviklingen av fattige og krigsrammede land. Det er nemlig en fordel å operere fra et trygt ressursrikt land, konkluderte Cheran etter å ha studert tamilske diasporasamfunn. Et eksempel er media. Mens mediene i Sri Lanka heller har bidratt til et økt konfliktnivå, så har de mange publikasjonene av tamilene i diasporaen klart å løfte fram alternative syn og kunne på denne måten bygge broer. En helt ny disiplin tamilsk diaspora litteratur har oppstått som tar opp temaer som krig og fred, ytringsfrihet, assimilasjon eller integrasjon, endrede kjønnsroller og kastesystemet. Et annet eksempel: Mange tamilske fysikere og leger som bor i England, Australia og Canada drar til Sri Lanka for å gjøre frivillig arbeid på sykehusene for en begrenset tid. Cheran nevner også Tromsø Tamil Sangam som i samarbeid med Universitetet i Tromsø har opprettet et medisinsk fakultet ved Eastern University i Sri Lanka og utdannet lokale folk for å bygge opp lokal ekspertise. Jeg har fått gjort mer nytte for Afrika her i Norge enn hvis jeg hadde blitt hjemme, mente også sosialantropolog Christian Bawa Yamba på seminaret om Brain Drain. Som mange andre diasporaforskere bruker han vitenskapen til å gjøre noe for hjemlandet sitt (han forsker på AIDS prevensjon). Forskning er et faktisk viktig område som Cheran ikke nevner. Diaspora-forskere har nemlig gjort nybrottsarbeid innen freds-, migrasjons- og utviklingsstudier (dette er temaer vi kommer tilbake i Akademisk hjørne). Når vi vet om diasporaens engasjement og kompetanse i utviklingsspørsmål bør dette få konsekvenser i politikken. For det ene, skriver sosiologen, må det bli billigere å sende penger til hjemlandet. Nå til dags må en punge ut med opptil % av beløpet i gebyr. Senker en gebyrene til 10 prosent ville en kunne frigjøre rundt 3.5 billioner dollar. (Her ser det ut til å skje noe. Under FNtoppmøtet om migrasjon og utvikling sa utviklingsminister Erik Solheim at han skal jobbe med denne saken.) At regjeringer og myndigheter i økende grad må verdsette migrantenes kompetanse og la dem bli partnere i bistandsarbeid og utenrikspolitikk og handel, er åpenbart. Også på dette området har det begynt å skje noe. Nylig har UD satt i gang prosjektet Internasjonal Migrasjon og Utvikling og hatt sin første høring med innvandrerorganisasjoner. UD var også tilstedet på et møte om diasporaens rolle som afrikanske intellektuelle arrangerte på Globaliseringskonferansen i Oslo i oktober. Minst like viktig: En må tenke nytt om spørsmål om identitet og statsborgerskap. Migrantenes bindestreksidentiteter kan være en premissleverandør. Nødvendig er mer fleksible visumregler og enda viktigere dobbelt eller transnasjonal statsborgerskap. En må anerkjenne at det vil bli livslange forbindelser mellom diasporaer og hjemlandene ikke minst muliggjort av internett. Hjemland og vertsland må ses som ett felt og ikke to, påpeker Cheran. Rapporten Mobilising African Diaspora for the Promotion of Peace in Africa som freds- og utviklingsforsker Abdullah Awil Mohamoud skrev for nederlandske UD, framhever også diasporaens positive rolle. Forskeren minner dessuten på at migrantenes psykiske helse (og dermed muligheten til å integrere seg ) er avhenging av forholdene i hjemlandet. Ikke minst derfor er det viktig at diaspora-aktivitene blir bedre integrert i statlig bistands- og utenrikspolitikk. Skal vi bli her eller tilbake? Hva var det som Titus Tenga, førsteamanuensis ved Lærerutdanningens Internasjonale Senter sa på Globaliseringskonferansen: «Å være afrikaner i diaspora betyr å ha kunnskap om og være engasjert i afrikanske saker.» Og dette kan du være overalt i verden. Omtalte tekster: Cheran, R (2003): Diaspora circulation and transnationalism as agents for change in the post conflict zones of Sri Lanka. Monsutti, A (2004): Guerres et migrations. Réseaux sociaux et stratégies économiques des Hazaras d Afghanistan, Ed. de l Institut d ethnologie de Neuchâtel & Ed. de la Maison des sciences de l homme de Paris. Mohamoud, A.A (2005): Mobilising African Diaspora for the Promotion of Peace in Africa.

7 september - 4. oktober kultur & samfunn kultur & samfunn 13 Muslimsk begravelse i norsk jord I følge Islam skal en muslim begraves innen 24 timer etter at døden har inntruffet. Det lar seg vanskelig gjennomføre i Norge i møte med norsk offentlighet der byråkratiske prosesser skal ivaretas. Allikevel ser det ut til at muslimene og begravelsesbyråene i Norge har funnet en måte å samarbeide på når det gjelder muslimsk begravelse. Av Birgitte Nitter Når en muslim dør er det faste retningslinjer som skal følges. Fra dødsøyeblikket inntreffer, til den døde er lagt i jorden, foreskriver Islam bestemte regler for hvordan den dødes kropp skal behandles, hvilke seremonier som skal utføres, og hvordan selve gravleggingen skal foregå. Det er dessuten ulike regler for menn og kvinners gravferd. Ett ufravikelig element ved muslimsk begravelse er vaskeseremonien al-ghusl. Vaskeseremonien utføres av slektninger av samme kjønn som den døde, som vasker den avdødes kroppsdeler i en bestemt rekkefølge. Menn og kvinner kan ikke være til stede ved hverandres vaskeritual. Til vaskeseremonien har muslimene ett eget rom på Ullevål sykehus, spesielt innredet til formålet. Her er det god tilgang på vann, og retningen mot Mekka, muslimenes hellige by, er merket av slik at avdødes kropp kan vende i den retningen. Etterpå svøpes avdøde i ett hvitt klede og legges i en kiste. Arshad Mohammad, som sammen med to andre muslimer har startet Al Khidmat begravelsesbyrå i Oslo, viser til at muslimer foretrekker å gravlegge sine døde uten kiste, men at gravlegging i kiste er ett påbud i Norge. Islam foreskriver toleranse, og at man aldri skal gå i mot loven i det landet man befinner seg, og derfor benytter muslimer i Norge kiste til sine døde, sier han. Når al-ghusl er utført kjøres kisten med avdøde til en moske for en bønneseremoni, alternativt kjøres avdøde til flyplassen for å fraktes til hjemlandet. Jeg har bare gode ting å si om norske begravelsesbyråer. De gjør en god jobb, sier Arshad Mohammed til Utrop. Likevel har oppstarten av det muslimske begravelsesbyrået Al Khidmat medført at norske førende begravelsesbyråer ikke har utført begravelser for muslimer på flere måneder. Dette til tross for at Bjørn Brovold som Utrop snakker med hos Jølstad begravelsesbyrå, har inngående kjennskap til skikker rundt muslimsk begravelse, og stor vilje til å etterkomme muslimers ønsker i denne forbindelse. Språkproblemer kan være en barriere i møte mellom muslimer og norske begravelsesbyråer, og man blir avhengig av tolker og mellommenn, sier Brovold. Allikevel har det norske begravelsesbyrået M. Jacobsen, som holder til på Grønland, fortsatt å utføre en andel av muslimske begravelser, fortrinnsvis for ikke-pakistanske muslimer. Muslimer fra Pakistan henvender seg oftere til Al Khidmat som har døgnåpen telefonlinje og beredskap, og er spesialisert på å utføre gravferd i samsvar med Islam. Muslimer flest er, kanskje i større grad enn nordmenn, fortrolige med innholdet i begravelser, og de ivaretar selv store deler av det praktiske. Foruten å vaske og svøpe avdøde står de for kisteleggingen, de bærer selv kisten inn og ut av bilen og frem til graven, der de senker den ned ved hjelp av tau. Begravelsesbyråene får først og fremst i oppgave å ta seg av formaliteter og gjøre papirarbeidet. Til tross for Al Khidmats tilgjengelighet døgnet rundt er det vanskelig å overholde fristen på 24 timer med å få avdøde i jorden. Å skaffe flytransport og å få tak i nødvendige papirer fra norske myndigheter i de tilfellene der avdøde skal sendes tilbake til sitt opprinnelige hjemland, kan være en tidkrevende prosess. Når gravleggingen skal finne sted her i landet er det ikke gitt at gravlunden har anledning til å gjennomføre gravleggingen samme dag, eller dagen etter at dødsfallet har funnet sted. Muslimene har derfor akseptert at gravleggingen sjeldent kan skje innenfor 24 timer når de befinner seg i Norge, og har som målsetning at den i alle fall må finne sted så fort som mulig. Det anslås fra ulike begravelsesbyråer Utrop har vært i kontakt med at omkring % av muslimer som dør i Norge sendes tilbake til sitt opprinnelsesland for å begraves. Særlig er det eldre muslimer, første generasjons innvandrere, som sendes hjem. Imidlertid blir det stadig vanligere at muslimer begraves i Norge, hvis det er her de har sine nære slektninger. Det finnes flere gravlunder i Norge der en egen del er utskilt til muslimer, for muslimer kan ikke ligge i kristent viet jord, eller på en gravplass sammen med ikke-muslimer. I Oslo finnes det tre slike gravlunder der muslimer kan begrave sine døde, nemlig i Gamlebyen, på Klemetsrud og på Høybråten gravlund. På Klemetsrud har muslimene fått ett hus til å utføre den siste bønneseremonien for den døde. Før dette huset ble gjort tilgjengelig for dem måtte de benytte moskeer til formålet, noe som er uheldig ifølge Islam. Arshad Mohammad utrykker at muslimene derfor er takknemlige over å ha fått dette huset til disposisjon. Et liv i overensstemmelse med Koranen og Sunnah På Al Khidmats hjemmesider kan man lese om døden i Islam. Her går det frem at muslimer ser på døden som en overgang fra en tilværelse til en annen, på samme måte som fødselen er det. Det er avgjørende for en døende muslim å være fast i troen på Allah og på profeten Mohammed, for hvis den døde har levd som en god muslim er paradis lettere oppnåelig etter døden. Seremoniene omkring og etter dødsøyeblikket utføres med den hensikt å rense avdøde for Allahs åsyn, og gjøre reisen videre enklere. Like før døden inntreffer leder de pårørende den døende gjennom trossetningene, og etterpå er det viktig at mange troende muslimer ber for at hans videre skjebne skal bli god. Det er muslimsk plikt å stille ved andre muslimers død, enten man kjente den avdøde og avdødes slektninger, eller ikke. Det fungerer dessuten som en støtte for de pårørende, og er viktig for det muslimske fellesskapet. I følge profeten Mohammed er det å delta ved andre muslimers begravelser, og å besøke deres gravsteder en viktig del av det å være en god muslim, for det minner en om at man selv skal dø. Slike handlinger er også en del av det å følge den rette vei og utføre gode gjerninger i tråd med Allahs ønsker. Islam foreskriver handlinger som vil tjene en person i dette livet, og i livet etter døden. De viktigste retningslinjene er å finne i Koranen og Sunnah. Koranen regnes for å være Guds skrevne ord, formidlet gjennom profeten Mohammed, og Sunnah er nedtegnelser fra profetens liv og sedvane. I Koranen oppfordrer Allah muslimer til å følge Sunnah, det vil si å adlyde og praktisere profetens påbud, og etterlikne ham i hans gjerninger. Slik sett kan man tolke ett liv i overensstemmelse med Islam som en spiral av gode gjerninger, der den enkeltes velgjørenhet kommer både ham selv og andre til gode, - i dette livet og i det som følger etter. Bare Allah vet når man skal dø, og derfor gjelder det å være forberedt. INTEGRERT SOM FAEN QUEENS RAISING CASH Queendom Strålende moro fra dronninger som vil definere seg selv - og enkelte andre - Dagbladet SPILLES NOVEMBER: 16. (19.00), 23. (19.00) 29. (21.00), 30. (21.00) DESEMBER: 7. (1900) PÅ PARKTEATRET SCENE - Norges første flerkulturelle avis

8 september - 4. oktober kultur & samfunn kultur & samfunn 15 i Pakistan skyldes at landet har vært britisk koloni. Med seg til Ringerike folkehøyskole har Ikhlac med seg to andre cricketspillere. Falak Raza og Safir Haiat skal hjelpe til med å instruere elevene. Falak spiller på Groruddalen cricketlag. Laget har falt fra første til tredje divisjon på tre år, men Falak ser ut til å ta det med stor ro. Han flirer og insisterer på at han er best på laget. Safir skryter mindre av sine Cricketprestasjoner, men det skyldes ikke at han ikke har noe å skryte av. Safir spiller nemlig på det norske landslaget. Safir forteller at selv om cricket blir stadig mer populært i Norge er det nesten ingen med etnisk norsk bakgrunn som spiller. I det internasjonale cricketmiljøet tror mange at Norge er et land i Asia. Det finnes nemlig ingen etniske nordmenn på landslaget, sier Safir. Slår et slag for cricket Hvilken verden lever du i mann? Ikhlac Khan ser overrasket ut. Han kan ikke tro at Utrops utsendte er uvitende om Norges tre EM-seire i cricket. Av Vegard Aas Det er et berettiget spørsmål Ikhlac stiller. Det kan faktisk virke som vi lever i forskjellige verdener. De aller fleste etniske nordmenn lever i en verden hvor kunnskapen om Norges cricketbragder er tilnærmet lik null. Dette ønsker Ikhlac å forandre på. Det er derfor han sitter i spisesalen på Ringerike Folkehøyskole. Ikhlac skal nemlig være på folkehøgskolen i tre dager for å lære elver på idrettslinja å spille cricket. Rundt ham er ungdommene som bor på skolen i full gang med kveldsmaten. De synger, fniser og plystrer, mens de spiser brødskiver. Det er en oppstemt atmosfære i spisesalen. Det kan merkes at elevene får tett kontakt når de både bor, spiser og går på skole sammen. Stort i Pakistan Ikhlac kommer som de fleste som spiller cricket i Norge, fra Pakistan. At sporten er så stor Ikke for pyser Etter at folkehøyskoleelevene har fortært kveldsmaten skal de ha en første teoretisk innføring i cricket. Vi etterlyser flere hvite ansikter i cricketmiljøet, sier Ikhlac. Alle elevene som sitter forventningsfulle foran Ikhlak er etnisk norske, så her er det muligheter for å gjøre sporten mer fargerik. Men selv om Ikhlac gjerne vil få flere til å spille cricket, gjør han ingenting for å berolige nybegynnerne. Han gjør det tvert imot klart at cricket er en temmelig tøff sport. Ikhlac gir inntrykk av å være litt tøff selv også. Kroppsbyggningen er tett og blikket er alvorlig, men aldeles ikke uten glimt. Ballen kommer i en hastighet på mellom 130 og 160 kilometer i timen, og den er veldig hard. Det er derfor ikke så rart at cricket er en sport med en masse skader, sier Ikhlac. Han sender den røde, harde ballen rundt, og elevene mumler litt betenkt. En cricketspiller er heldigvis godt polstret i møtet med den lille harde ballen. Stian Wasrud får æren av å prøve på hele cricketmunduren. Ikhlak pakker ham inn i leggbeskyttere, hoftebeskytter, hjelm, hansker og ikke minst susp. Viktigheten av susp blir spesielt understreket. De kommer i flere størrelser. Det er svært viktig å få plass til alt sammen inni suspen, flirer Ikhlak. Enkelte av guttene i klassen uttrykker bekymring over sine edlere deler i møte med den harde ballen. Når Stian har fått på det som er av beskyttelse får han overrakt baten, eller kølla som man sier på godt norsk. Ikhlak forteller at selv om cricket er en populær sport i Pakistan, er det ikke noe hvem som helst kan drive med. En god kølle koster 2000 rupier, noe som tilsvarer to månedslønner for en gjennomsnittlig pakistaner. Cricket har bevart noe av det eksklusive gentlemanspreget, slik det var da engelskmennene spredte sporten i sin tid. Kulturutveksling Stian gleder seg til neste dag av kurset. Da skal de ut og slå på ordentlig. Stian tror elevene på folkehøyskolen har mye å lære av de pakistanske cricketspillerne. Ikke bare om sport, men også om den pakistanske kulturen. Jeg kjenner jo litt til den pakistanske kulturen. Men jeg har ingen nære venner som er pakistanske. Det er jo ikke så mange pakistanere i Lillehammer, hvor jeg kommer fra, som det er i Oslo, sier Stian. Stian innrømmer at hvis han skal skildre en stereotypisk norskpakistaner, så kommer assosiasjoner i retning gjenger og kriminalitet. Det er sikkert ikke slik at de fleste pakistanere er gjengmedlemmer, men det er jo det man hører mest om i media, sier Stian Ikhlac forklarer at målet for cricketkurset, i tillegg til å lære bort sporten, er kulturell utveksling. Det er jo ikke sånn at det bare er vi pakistanere som trenger å komme i kontakt med det norske samfunnet. De som er etnisk norske trenger også å komme i kontakt med det pakistanske. Jeg håper dette kurset kan være med på å gi et litt mer nyansert syn på pakistanere, sier Ikhlac. I løpet av de tre dagene cricketspillerne skal bo på skolen skal de presentere sin kultur ved å vise Bollywoodfilm og servere pakistansk mat. Wayback Ikhlac jobber til daglig med et prosjekt som handler om å aktivisere kriminell ungdom med pakistansk bakgrunn. Målet er å hjelpe ungdommene med å bryte med en kriminell livsstil ved å lære dem å spille cricket. Prosjektet er i regi av organisasjonen Wayback, som jobber med å få tidligere fanger tilbake til samfunnet. Enkelte av ungdommene har hatt over 100 politisaker før de har fylt atten år, forteller Ikhlaq. Det er viktig at disse ungdommene får hjelp fra noen de kan relatere seg til. Ikhlak har selv en fortid med kriminalitet, og er et eksempel på at det er mulig å forandre seg. Vil ha flere med minoritetsbakgrunn Cricketkurset ved Ringerike folkehøyskole kom i gang ved et samarbeid mellom Wayback og Pål Breivik fra Informasjonskontoret for folkehøgskolen. Breivik, som jobber med å rekruttere elever, forteller at det er for få med minoritetsbakgrunn som velger et år på folkehøyskole. Verken ungdommen eller foreldrene i minoritetsfamilier vet så mye om hva folkehøyskole er, sier Breivik. Han opplever at familier med innvandrerbakgrunn har et litt pragmatisk syn på utdanning Fordi et år på folkehøyskole ikke leder til noen formell kompetanse, er det vanskelig for mange innvandrere å forstå verdien av å gå der. Det elevene oppnår ved å gå på folkehøyskole er ikke et eksamenspapir, men personlig utvikling, sier Breivik. For minoritetsungdom vil det å gå på folkehøyskole bety god integrering. Når man bor på skolen blir det lettere å lære norsk språk og kultur. Falak, Safir og Ikhlak forteller om vanskelighetene som mange innvandrere har med språket. Ta fetteren min for eksempel, en gang var det noen som spurte han om han var syk. Fetteren min nektet og sa han var muslim, som om det skulle ha noe med saken å gjøre. Det viste seg at fetteren min trodde han ble spurt om han var sikh, som er et folkeslag i Pakistan, sier Ikhlak og de tre cricketspillerne ler godt av misforståelsen.

9 september - 4. oktober kultur & samfunn plenum 17 Goood moooorning, Vietnam! Chi s lille verden Part 5 nesten like mange turister som lokale i de mest belastede sesongene. Noen hilser, noen drar, noen dytter, noen skyver ting oppi ansiktet ditt det finnes sikkert enda flere tusen måter å få folk til å kjøpe unødvendige saker her nede i Vietnam på. Kultursjokket kan være både spennende, eksotisk, gøy og noen ganger ubehagelig. Så hva er egentlig kultur? Alle har vel en definisjon på hva kultur er og hva slags kultur vi snakker om - som fremmedkultur, språkkultur, matkultur, teaterkultur you name it, det finnes kultur i alt. Hva er det som er normal kultur? Hva er det som er rar kultur? Jeg mener, det finnes uendelig mange spørsmål og undringer rundt kultur. Bare i Hoi An hvor jeg studerer er det ganske spennende å se hva slags påvirkning andre kulturer har gjort med dette lille stedet. Bare de siste årene har turismen omtrent sprengt denne byen og du ser Hva i alle dager? For å svare på mine store og viktige spørsmål om hva kultur er, må jeg innrømme at jeg har reflektert en god del over dette spørsmålet og kommet frem til følgende konklusjon: Kultur for meg kan blant annet være forventningene, normene, verdiene og tradisjonene som har blitt dannet rundt en spesiell ting eller hendelse som for eksempel at vietnamesere elsker å synge karaoke, eller at nordmenn bare MÅ ha utepils så fort solen bare så vidt dukker frem i mars (selv om det er snø og kun 10 varmegrader ute!). For å være helt ærlig, så syntes jeg personlig at begge disse tradisjonene i de forskjellige kulturene er like absurde. Hvorfor vil man synge karaoke hver uke når man høres ut som en gris som snart blir slaktet, eller sitte ute og fryse stumpen av seg bare fordi man ser bittelitt sol??? Nettopp fordi det er kultur! Spis og stikk fort som bare det! For noen uker siden var jeg i et typisk vietnamesisk bryllup. En av jentene som jobber på hotellet, Dung, skulle gifte seg og inviterte alle oss studentene. For mange ville dette være et merkelig, men utrolig spennende møte med typisk vietnamesisk kultur. I Vietnam så dreier de fleste samlinger seg om mat. Nei, rettelse ALLE samlinger dreier seg om mat! Alt foregår rundt mat, man spiser mat når man har gjester, man spiser når man feirer noe, man spiser når man skal gjøre business det er en slags sosial kultur. Når maten er tom betyr det at man er ferdig. Og da er det ikke noe mer å gjøre enn å gå hjem. Jeg var fullstendig klar over dette, men tenkte ikke noe på at de andre studentene ville syntes at det var merkelig. I alle fall, i bryllupet til Dung ble vi møtt av fargerike og nesten usmakelige (i vestlige øyne nok en kulturforskjell) Av Chi Ton Chi s lille verden dekorasjoner, en konferansier (ikke toastmaster) som hadde kjøretøyet på full speed og selvfølgelig masse god mat! Enda en typisk vietnamesisk tradisjon er at bruden bytter kjole minst 5 ganger. Må være slitsomt! Det var fri bar, alle spiste godt, skålte villig med både brudeparet og hverandre. Nesten nøyaktig to timer senere tok festen brått slutt. Det var ikke mer mat igjen. Alle de vietnamesiske reiste seg, takket for seg og gikk. Samme gjorde jeg, men innså raskt at det var nærmest bare jeg som stod på utsiden av festen av oss studentene. Inne i festlokalet satt nemlig de skandinaviske studentene igjen og skjønte svært lite av hva som skjedde. Skulle alle gå nå? Var festen over? Mas, mas, mas over hele linja Når man ikke kjenner en kultur så godt, kan ofte situasjoner være vanskelig og masete. Man føler seg nesten litt frustrert over at alt må gjennom en lang prosess og ting tar lengre tid. Mas, mas og mer mas. Sånn er det. Alle land har sine kulturer og vi er nødt til å respektere det. Spesielt er det viktig for meg når jeg drar til et annet land å gjøre det jeg kan for å respektere landets normer og tradisjoner. Jeg føler jeg har et ansvar som gjest. En generell oppfatning av bryllupet var overveldende positivt, men at det endte svært brått. Vietnamesisk kultur. Mange var rett og slett ikke innstilt på å avslutte festen helt da. Så hva gjør en gjeng med skandinaviske glad-brisne studenter? Jo, de fortsetter hardt et annet sted. Norsk kultur Hilsen fra litt norske og litt vietnamesiske Chi Mandag 24. oktober 2006

10 september - 4. oktober magasinet magasinet 19 Ansikt i fokus: Visste du... at kommunistene bidro til at innbyggerne i delstaten Kerala i India lever lengre, barnedødeligheten er lavere og utdannelsesnivået høyere enn i resten av India? magasinet I den indiske delstaten Kerala eksisterer et tilsynelatende paradoks: Velferd uten penger. I Kerala kan nesten alle lese og skrive mens det kun er halvparten som kan det i resten av India. Alfabetsimen er ikke det eneste punkt der Kerala skiller seg oppsiktsvekkende fra resten av landet - og fra andre u-land. Til tross for at delstaten bare har en smule økonomisk vekst, kjemper med høy arbeidsløshet og slukne offentlige kasser, så lever keralaere lengre, barnedødeligheten er lavere og utdannelsesnivået høyere enn i resten av India. Denne utvikling kan kommunistene ta en del av æren for - og gjør det gjerne. Kommunisme Det avgjørende vendepunktet for Kerala oppstod i 1957, da kommunistene - for første gang noe sted i verden - vant et fritt valg. Partiet hadde ført valgkamp på temaer som sunnhet og utdannelse. Som leder av lokalregjeringen begynte partiet å omsette valgløftene til handling. Ideen om stor vekt på utdannelse, sunnhet og velferd for alle rotfestet seg hurtig blant hele befolkningen. Derfor torde og tør ingen partier å gå imot de tankene. Kvinner utsettes for mindre diskriminering i Kerala enn i resten av India. Det skyldes blant annet at arveretten tradisjonelt har fulgt kvinnen. Og når kvinner eier jord og eiendom, gir det naturligvis høyere status og dermed lettere adgang til jobb og utdannelse. Samtidig var og er Kerala sentrum for krydderhandel, og det har ført med seg forskjellige religioner til Kerala. Handel betydde mye kontakt med omverdenen, og det er bakgrunnen for at det i dag - utover hinduer - er 20 prosent kristne og 20 prosent muslimer i staten. De forskjellige trosretninger har gjennom tiden nemlig konkurrert om å levere velferd - skoler, medisin, legehjelp osv. - selvfølgelig også med den baktanke om å omvende flere nettopp til deres religion. Dessuten har kontakt og handel med vestlige kjøpmenn tvunget keralaerne til å satse på utdannelse for ikke å bli snylt. Ikke bare velferd Til tross for all velferd på mange områder, så kjemper staten i dag med alvorlige problemer. Lav gjennomsnittsinntekt og industrier som er kollapset er eksempler. Tidligere hadde Kerala for eksempel en stor produksjon av fibre fra kokosnøtter som ble eksportert. Men andre utvikler nå fibrene billigere ved hjelp av ny teknologi. Keralaerne reagerte for sent på konkurrentene, og produksjonen er nå nesten forsvunnet. Samme problem finner man på mange andre områder. Der er stort sett ingen industri, og selv om kommunistene hevder at de forsøker å skape grobunn for en industriell utvikling, har det inntil nå vært forgjeves. De få arbeidsplasser betydde også at de høyt utdannede flytter fra staten for å få jobb. Over alt i India kan man møte folk fra Kerala. Og nok er mobilitet et plussord på arbeidsmarkedet, men jobb i andre stater gir ingen inntekter til Keralas statskasse. Kvinnekupp løøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøø Av Majoran Vivekananthan Mellom oss øøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøø øøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøø- øøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøø- øøøøøøøøøøøøø Av Assad Nasir I uke 44 kunne vi lese at samtlige styreverv i Pakistansk Studentsamfunn (PSS) har bli overtatt av kvinner. Er ikke pakistanske kvinner undertrykt likevel? Det er både bra og dårlig at det nå bare er kvinner i styret i PSS. Det er bra fordi det sender et signal til blant andre Hege Storhaug og hennes meningsfeller at det er ingen direkte link mellom hijab og undertrykt (jeg vet at tre av jentene brukar hijab, men det er godt mulig at flere eller alle sammen gjør, men det vet jeg ikke sikkert). Det sender også et signal til alle i samfunnet at pakistanske og muslimske kvinner er sterke, engasjerte og tar del i samfunnet. Det som ikke er så bra, er at kjønnbalansen er fullstendig utradert. På samme som det ikke er bra med overvekt av menn, er det heller ikke bra med overvekt av kvinner, og i dette tilfellet bare kvinner. Så her trengs det litt mannskvotering! Men selv om etterkommere av ikke-vestlige innvandrere er engasjerte i frivillige organisasjoner som for eksempel PSS, så savner jeg engasjementet i andre type organisasjoner. Jeg er ganske sikker på at etterkommere av pakistanere, marokkanere, somaliere osv, er opptatt av miljø, EU, barns rettigheter, nasjonal og internasjonal politikk, og mange andre viktige spørsmål. Den som hevder noe annet er en løgner. Men så sies det at man ikke slipper til med mindre debatten handler om tvangsekteskap, æresdrap eller omkjæring av kvinner. Det kan jeg delvis være enig i. Media må ta en del av skylden, men ikke all skyld. Jeg vet det er vanskelig å slippe til, men det er ikke umulig. Jeg tror ikke ett sekund på at ingen med, det som populært heter, etnisk minoritetsbakgrunn, eller bare minoritetsbakgrunn ganske ofte, er opptatt av miljø, EU, barnehagekø, utdanningspolitikk, you name it! Men hvor er det de gjemmer seg?

11 20 magasinet 21. september - 4. oktober september - 4. oktober 2006 magasinet 21 Den Kinesiske Skredderen i Oslo Tekst og Foto: Anne Schram Enger I Øvre Slottsgate, godt gjemt, inne i et bitte lite lokale, finner jeg en liten, vever dame med kullsort hår og et stille, forsiktig smil. Symaskinen har så vidt plass mellom vakre ballkjoler og andre praktfulle festantrekk. Noe blir sydd på bestilling, mens andre er et resultat av Lo`s skapertrang. Døra går opp. Et smilende ansikt kikker inn. - Er du ferdig med anorakken min sier Lise. Hun har bedt Lo kopiere den gamle yndlingsanorakken sin, som er mer eller mindre utslitt. - Ja, svarer Lo. Hun har bare igjen å montere hetta. - Jeg håper de blir ferdig til i morgen. Jeg skal på ferie og trenger anorakken til turen, sier Lise før hun forsvinner ut av døra. Portrettet: Lo Gech Hia Dramatisk flukt Innimellom kundene får vi tid til en prat. Hun forteller at hun flyktet fra Kina til Vietnam bare 18 år gammel. Jeg hadde nettopp giftet meg, og vi bestemte oss for starte et nytt liv et annet sted. Diktaturet i Kina ble for tøft. Aller helst ville vi til USA, hvor to av mine eldre søsken bor. Men skjebnen ville det ikke slik. Vi flyktet først til Saigon i Vietnam. Jeg var utdannet i søm fra Kina, og nå fikk jeg jobb hos en sydame. Jeg hadde 12 timers arbeidsdag. Vi bodde trangt sammen, mange på et rom. Etter hvert kom barna også. I løpet av de ti årene i Vietnam fikk vi tre barn. Men jeg fikk aldri statsborgerskap og jeg hadde ikke noe pass. En dag bestemte vi oss for å bryte opp og dra videre. På nytt måtte vi flykte. Men denne båtturen varte heldigvis bare i noen timer. Neste stopp ble Thailand, hvor vi ble plassert i en flyktningleir, forteller Lo, før fortellingen blir brudt av et ektepar som stikker innom for å hente en dress, og en ung mann skal ha tak i noen spesielle knapper. Jeg benytter anledningen til å se meg omkring på alle de fargerike stoffene, trådsneller med sytråd i alle regnbuens farger, vesker til fest og pyntenåler. Til Norge Kundene forlater butikken. De er fornøyd med arbeidet, I ly av mørket, sniker de seg ut i den lille fiskebåten som ligger i havna ved Guangdong. Reisen over havet varer i tre dager. Uten mat og vann. Halvdøde av sult og tørst, blir de tatt hånd om av politiet i Vietnam, hvor de går i land. Året er 1971 og Lo Gech Hia er 18 år gammel. og prisen er ikke avskrekkende. Lo forteller om sin videre skjebne, som førte henne til Norge, et land hun knapt hadde hørt om. - I Thailand bodde vi i en flykningeleir. Eldstemann var nå 9 år og yngste var 4. Jeg fikk jobbe som lærer i flykningeleiren, og underviste i søm. Syv timers arbeidsdag og eneste lønn var kost og losji. Vi hadde alltid en drøm om å komme videre - til USA - hvor jeg håpet å få treffe igjen søsknene mine. Jeg har i alt fire søsken. En bror og en søster i USA og to søstere i Canada. Mine foreldre lever fortsatt i Guangdong. I 1990 ble vi tatt hånd om av FN. Vi fikk formell status som flyktninger, og tilbud om å få flytte til et trygt sted. Vi havnet i Norge - fordi dette ble ansett som et godt sted for oss å bo. Våre ønsker ble det ikke tatt hensyn til. Vi hadde nå fått et barn til, som var 2 mnd. gammel. Jeg var blitt 37, og det var nesten 20 år siden jeg forlot Kina. Populær Skredder Lo er en populær dame. Samtalen vår blir stadig brudt av kunder som har behov for å få sydd noe. Nå er dette unge gutter som stikker hodet innom. Det er Mats og kameraten Robin. De virker ikke som typene til å bestille skreddersydde dresser. Men Mats skal på fest med nyinnkjøpte bukser som er aalt for lange. Kan du fikse disse i løpet av en time spør Mats forhåpningsfullt, og sender Lo et sjarmerende smil. Lo tar et kjapt blikk på klokka og sier at det bør gå greit. Når ungguttene har gått, forteller hun hvordan alt måtte læres på nytt da hun og familien kom til Norge. - Språket, bokstavene, ja hele kulturen var ny. Først tok jeg grunnskoleeksamen gjennom voksenopplæringen. Deretter gikk jeg på Sogn videregående på linje for Design og Søm. Målet var å starte på egen hånd som skredder. Det var ikke direkte lett å få lærlingplass. Jeg gikk rundt og banket på dører, og tilbød meg å jobbe gratis. Jeg måtte få foten innenfor et sted. Til slutt fikk jeg ja. Og etter hvert fikk jeg også betalt. Starter egen bedrift Etter tre år var lærertiden over, og jeg bestemt meg for å begynne for meg selv. Jeg var heldig å finne dette lokalet. Lett har det ikke vært. Jeg har jobbet dag og natt for å få dette til å gå rundt, men nå ser det ut til å gå bra. Gerd Liv Valla er en av kundene mine sier hun stolt. Det er mange politikere som finner veien hit. Stortinget ligger jo rett om hjørnet. For fire år siden dro den driftige skredderen på en måneds tur til New York, hvor hun gikk på en designerskole. - Jeg sydde fem kjoler og ble prisbelønnet med 5000 dollar. En franskmann kjøpte alle kjolene mine, som nå blir kopiert og masseprodusert i Frankrike. Gjenforent med foreldre og søsken - Det blir liten tid til å reise, men året etter, i 2002 dro jeg tilbake til USA, og da var jeg sammen med søsknene mine. Foreldrene mine har det bra i Kina og de har vært på besøk her. Jeg skulle veldig gjerne, en dag, dra tilbake å besøke barndomshjemmet mitt, men jeg kan ikke stenge butikken. Jeg har imidlertid god kontakt med både mine foreldre og søsken pr. telefon. Moren og faren min kan ikke skrive. Lo Gech Hia går nå i sitt 53 år. De siste åtte årene har hun tidvis jobbet døgnet rundt, for å holde liv i butikken sin. Drømmen om å bli skredder, og å få leve et nytt liv, gikk i oppfyllelse. Men kanskje ikke helt slik hun hadde forestilt seg, da hun 18 år gammel, dro ut i det ukjente.

12 september - 4. oktober magasinet magasinet 23 N Y T T & N Y T T I G Vi er alle fra Afrika Av Lorenz Khazaleh For det ene er inndelingen i verdens- og ikke-verdensmusikk spansk musikkgruppe som Macaco (som blander spanske, De er norske ungdommer og deres helt er K naan - en rapper fra Somalia. Toumani Diabate & the Symmetric Orchestra fra Mali har vært allerede en selvsagt gjest på Roskildefestivalen. Musikk som en tidligere karakteriserte som verdensmusikk er blitt mainstram. Når legges Oslo World Music Festival ned? tvilsom: Hvis musikk fra Mali er verdensmusikk mens norsk folkemusikk ikke er det, betyr det at Norge ikke er en del av verden? For det andre er skillene mellom vanlig musikk og verdensmusikk i dag ikke lenger like lett å dra. Hva er vitsen med å snakke om verdensmusikk når vi i dag like lett kan høre på nettradio latinamerikanske og afrikanske musikkelementer, rap, raggae og rock). Gruppa har allerede hatt en del hits og har mange norske fans. Og det var ikke bare spanjoler eller latinamerikanere som kunne le av vitser som bandmedlemmene fortalte på spansk. fra Mauritius som på NRK P3 og når den norske jazzmusikeren Bugge Wesseltoft med den største selvfølgelighet spiller kinesisk og tyrkisk musikk? Festivalsjefen Alexandra Archetti Stølen selv innrømmet i et intervju med Ballade. no og Aftenposten at begrepet World music er gammeldags og stigmatiserende og at hun derfor prøver å unngå å bruke det. Under festivalen fantes nok av anledninger til å filosofere om begrepets mening. For det tredje er musikken som vi tidligere anså som eksotisk og derfor klassifiserte som verdensmusikk blitt mainstream. Du er ikke lenger nerd når du digger en Fredagens hiphop-natt satte begrepet verdensmusikk i et enda mer tvilsomt lys. Afrikansk hiphop? Noe spesielt? Brukte ungdommene 350 kroner på kvelden for å oppleve verdensmusikk? Det virket heller som om de var her for å oppleve stjerner som de stort sett kjente fra før. K naan - rapperen fra Somalia er ikke et eksotisk innslag men en verdensstjerne som mange har ventet utålmodig på - både hvite, svarte, gule, grønne, røde og brune fans. HipHop - en av verdens mest populære musikkgenre - er dessuten opprinnelig afrikansk kultur. HipHoppere fører hiphoppens historie tilbake til de vestafrikanske griotene - historiefortellerne. (Det samme kan en si om popmusikk fra aha til Britney Spears: Ifølge musikkhistorikere kom populærmusikken til oss via slavehandelen på 1800-tallet.) Hiphoppere er dessuten kosmopolitter og betrakter hverandre som del av en verdensomspennende familie. Musikken brukes ofte til å fremme kosmopolitiske verdier. Hva sa en av de sørafrikanske rappere fra Black Noise: Alle som er fra Afrika - løft hendene deres! Og han la til: Opp med hendene! Uansett om du er hvit og fra Norge eller New Zealand - dere er alle opprinnelig fra Afrika! Vi er alle afrikanere! Og med begeistring gikk hendene opp i Sentrum Scene. Og så fortalte han hva slags bullshit det er å tro at vi alle er så forskjellige. Og K naan fikk oss til svare med Love på alle spørsmålene han stilte oss. En er fristet til å si: Mens Hege Storhaug preker hat, så preker de afrikanske rapperne kjærlighet. I 2002 ble festivalen omdøpt fra Verden i Norden til Oslo World Music Festival. Jeg tror ikke at det var den siste gangen at festivalen har skiftet navn. Av Jon Arne K. Arnseth Ung i Oslo Øyeblik k et... Av Amal Wahabs Fremføringen av Peer Gynt i Giza var storslått. Med sfinksen og pyramidene som bakgrunn og med Bentein Bårdson som regissør, var forestillingen en unik opplevelse. Etter møtet med sfnksen faller Peer sammen og blir gal (bildet). Her river trollene hans røde keiserkappe. FOTO: Amal Wahab, Giza, Egypt

13 TIPS OSS! Ser du noe? Skjer det noe? Har du en historie å fortelle? Tips oss! Tlf: mail: UTROP Postboks 8962, Youngstorget 0028 Oslo Al-i er riktignok en drosjesjåfør. Men ikke en hvilken som helst drosjesjåfør. Han vet det meste om det meste. Han er ekspert på rådgivning, og liker å uttale seg om det offentlige. Dersom det er noe du lurer på, eller ønsker at Al-i skal ta opp et tema er det bare å sende ham en e-post på: Av Tonje Brustuen blek, men fattet Siste mann på Henderson Han var en gammel mann. Tander som aske og veik i vinden. Ingen visste at han var der. Naken var han også, men det var ikke så farlig. Det ble aldri særlig kaldt. Noen ganger pøste regnet ned, og da søkte han ly i en hule. Så drakk han seg utørst på sølepytter, for det fantes verken elv eller kilde - ikke annet enn mil etter mil med salt hav på alle kanter. Hvert år kom skilpaddene for å legge egg. Det var høydepunktet, både selskap og selskapsmat. Ellers var han bunnløst ensom. For det meste satt han på en smal strand i nord og funderte på om det var noen der ute. I nattemørket husket han historier fra gamle dager, da folket hans levde i overflod av hummer, krabbe, sjøfugl og duer. Etterhvert ble det vanskelig å jakte, og i stedet karvet de ut jordlommer mellom steinene. Der dyrket de banan, kokos og taro. Slik overlevde de, på en måte, til også jorda var utarmet. Al-i Hagen Han forbannet seg over at trærne ikke vokste seg noen meter høyere, slik at han kunne hogge ut en kano og reise langt, langt vekk. En fjollete idè, tenkte han fort. Han hadde ikke en gang øks. Han drømte om sagnomsuste tider, da de kom på jevnlig besøk fra naboøyene. De tre øyene var fullstendig avhengige av hverandre, hver hadde noe de andre manglet. Pitcairn hadde stein til redskaper, Mangareva hadde skjell til å lage fiskekroker. Henderson hadde nesten ingenting, bare friske kone-gener og røde papegøyefjær til høvdingskurd. I fire hundre år fødde øya folket hans. Etter at handelen tok slutt overlevde de hundre år til på en slikk og ingenting. Så døde de, en etter en, og han stod igjen alene. Men dette hadde han aldri opplevd, han hadde bare hørt de eldre fortelle om fremmede land og folk. Hvorfor hadde båtene sluttet å komme den gangen for lenge siden? Var det gudenes forbannelse? Var de døde, slik alle hadde gått bort rundt ham selv? Kanskje var det bare røverhistorier bestefaren hadde fortalt i sene kveldstimer. Hadde han visst at naboene nå levde på så lite at de spiste sine døde, hadde han kanskje ikke ønsket at de skulle komme. Som på hans egen øy måtte for mange mennesker dele på alt for lite mat. Så fulgte avskoging og erosjon til det ikke var mer å leve av. 29. januar 1606 gikk Pedro Fernandez de Quiros i land. Da var siste mann på Henderson forlengst død. Men ikke begravet. Han lå der på stranda, slik han hadde ligget hver eneste dag - til siste pust ebbet ut. Så tok solen sitt av huden og rottene forsynte seg med resten, til det bare var hvite bein igjen. Han etterlot seg ikke andre spor enn et forvitret skjelett og fiskeskrottene han hadde spyttet ut i årenes løp. Og slik gikk det til, med siste mann på Henderson, han som tilbrakte sitt liv med å kikke utover Stillehavet, overbevist om at han var siste mann i hele verden.