Rapport 95/01. Sikring mot naturskader

Transkript

1 Rapport 95/01 Sikring mot naturskader

2 ECON-rapport nr. 95/01, Prosjekt nr ISSN: , ISBN JMS/HLI/IPE/pil, EBO, 17. desember 2001 Offentlig Sikring mot naturskader Utarbeidet for styret i Statens naturskadefond ECON Senter for økonomisk analyse Postboks 6823 St. Olavs plass, 0130 Oslo. Tlf: , Faks: ,

3 Innhold: SAMMENDRAG OG KONKLUSJONER MARKEDET FOR SIKRING OG FORSIKRING MOT NATURSKADER Skadesikring et økonomisk gode Markedet for sikring Ulike typer markedssvikt taler for offentlig inngrep Svikt i forsikringsmarkedene Myndighetenes mål og virkemidler NATURSKADER OG SIKRINGSTILTAK Aktuelle naturskader i Norge Aktuelle sikringstiltak Hvilke ansvarsbegreper er relevante? KLARE ANSVAR FOR SIKRINGSTILTAK Reaksjonskjeden for naturskader Ansvaret for grovkartleggingen Ansvaret for detaljkartleggingen Ansvaret for sikring mot naturskader Oversikt over de ansvarlige Kommunenes ansvar Privates ansvar Olje- og energidepartementet (OED) og underliggende etat Landbruksdepartementet (LD) og underliggende etater Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) og underliggende etat Miljøverndepartementet (MD) og underliggende etat Samferdselsdepartementet (SD) og underliggende etater Norsk Naturskadepool Andre etater Klarhet i ansvars-forholdene, men en viss grunn til usikkerhet om juridiske forhold Enkelte forhold bør vurderes nærmere Ikke et ansvars-, men et verdsettingsproblem Riktigere incentiver til sikring PRIORITERING AV SIKRINGSTILTAK Nytte-kostnadsanalyse av sikringstiltak Nytte-kostnadsanalyse Samfunnsøkonomisk lønnsomhet som beslutningskriterium Behandling av store og små ulykker Nødvendig informasjon Risikoanalyse: Teori og praksis Begrepet risiko Dokumentasjonsbehov for risikoanalysen Nødvendige data for å gjennomføre en risikoanalyse Bruk av risikoanalyse i andre etater En praktisk tilnærming...52

4 4.3.1 Dagens praksis Utløsende effekt, ikke inntektsoverføring Indikativt poengsystem en illustrasjon...55 REFERANSER...59

5 Sammendrag og konklusjoner Resymé Kommuner og eiere av potensielle skadeobjekter har hovedansvaret for sikring mot naturskader. Kommunene kan bli erstatningsansvarlige for mangelfull planog byggesaksbehandling, mens eierne må bære konsekvensen når kommunene ikke kan lastes for manglende naturskadesikring. Ansvaret for å sikre veier og jernbanespor ligger under de respektive samferdselsetater. Klart samsvar mellom ansvaret for og konsekvensene av manglende sikring vil bidra til et samfunnsøkonomisk riktig nivå på sikringen. Kommunenes og objekteiernes verdsetting av sikring vil imidlertid ofte ikke reflektere den fulle samfunnsmessige verdien av sikringstiltakene, og enkelte juridiske forhold skaper også noe uklarhet om kommunenes ansvar. For å gi riktige incentiver til sikring bør kommunenes ansvar for sikring av eldre bebyggelse klargjøres. Økt rom for differensiering av premien i naturskadeforsikringen som private selskaper er lovpålagt å tilby og avkorting eller regress i forsikringsutbetalinger og naturskadeerstatninger vil også bidra til å tydeliggjøre ansvaret. Den statlige støtten til sikringstiltak bør spesielt rettes mot å bidra til gjennomføring av prosjekter som skaper verdier for flere kommuner, større grupper av interessenter og samfunnet som helhet. Bakgrunn Lov av 25. mars 1994 om sikring mot og erstatning for naturskader, Naturskadeloven, gir overordnede retningslinjer for ansvaret for sikring mot naturskader og for eventuell statlig medvirkning til finansiering av slike tiltak. Styret i Statens naturskadefond forvalter ordningene med tilskudd til sikring mot naturskader, erstatning etter naturskader og tiltak for å øke kunnskapen på naturskadeområdet. Også flere andre statlige og regionale myndigheter og institusjoner har som del av sine oppgaver å bidra til sikring mot naturskader på ulike samfunnssektorer. Ansvaret for sikring mot naturskader oppfattes som uklart. Dette gjelder i første rekke ansvarsdelingen mellom det offentlige og private interesser. En klargjøring av ansvarsforholdene er viktig både for å sikre tilstrekkelig prioritering av sikringstiltak, og for at fondsstyret skal kunne støtte de riktige prosjektene. Utredning av ansvarsforhold vil være et første skritt i arbeidet mot et bedre samfunnsøkonomisk grunnlag for å prioritere innsatsen mellom ulike sikringstiltak. Rapporten, som er utarbeidet på oppdrag av Styret i Statens naturskadefond, skal bidra til avklaring av ansvarsdelingen med hensyn til sikring mot naturskader mellom alle relevante offentlige og private instanser. Dette innebærer en synliggjøring av eventuelle gråsoner mellom ansvarsområdene. Arbeidet skal styrke grunnlaget for det videre arbeidet med ansvarsavklaring, herunder utarbeidelse av 1

6 forskrift om sikring mot naturskader med hjemmel i Naturskadeloven. En utredning av bruk av risikoanalyse som verktøy i prioriteringene av ulike sikringstiltak inngår som en del av rapporten. omfatter i rapporten både skadeforebygging og sårbarhetsreduksjon før en naturkatastrofe skjer. Ansvaret for redning og krisehåndtering når en naturkatastrofe har skjedd, i form av f.eks. evakuering og skadebegrensning, er ikke vurdert. Problemstilling Rapporten svarer på følgende spørsmål: Hvilke institusjoner har ansvar for katastrofeforebygging, sårbarhets- og skadebegrensning i forbindelse med ulike naturskader i Norge? På hvilke områder er ansvarsforholdene for naturskader uavklart? Hvordan kan risikoanalyser benyttes som del av en samfunnsøkonomisk vurdering av prosjekter som bidrar til sikring mot naturskader? Konklusjoner og tilrådinger Det formelle ansvaret for sikringstiltak samsvarer med hvem som får konsekvensen av manglende sikring. En del juridiske forhold mht. kommunenes ansvar for sikring av endre bebyggelse bidrar imidlertid til å gjøre det formelle ansvaret uklart i praksis. Samtidig er det selv med klar sammenheng mellom ansvar og konsekvens gode grunner til å anta at verdsettingen og prioriteringen av sikringstiltak vil være for lav sett fra samfunnets synspunkt. Statlig støtte til sikringstiltak bør derfor fokuseres om tiltak som ivaretar store samfunnsinteresser som ligger utenfor den enkelte tiltakshavers interesseområde. Styret i Statens naturskadefond kan trolig videreutvikle sin bruk av støtte til sikringstiltak slik at den innrettes mot områder hvor ansvarlige aktører har en tendens til spesielt lav prioritering i forhold til samfunnets samlede nytte av sikring. Disse konklusjonene utdypes nedenfor. Ansvaret for gjennomføring av sikringstiltak er klart Ansvaret for sikring mot naturskader er i prinsippet klart fordelt. Blant annet begrenset rettspraksis har imidlertid medført at viktige detaljer vedrørende forståelsen av blant annet kommunenes ansvar under Plan- og bygningsloven oppfattes som uklart. Kommuner og objekteiere er ansvarlige for konsekvensene ved manglende sikring. Naturskadeloven gir kommunene et generelt ansvar for sikring mot naturskader, men henviser til Plan- og bygningslovens bestemmelser for nærmere forståelse av ansvaret. Sistnevnte lov pålegger kommunene å unngå planlegging av bebyggelse i områder som kan være utsatt for naturskader, og ikke å tillate bygging der naturskader kan oppstå uten eventuelt å pålegge nødvendige sikringstiltak. Der kommunens ansvar ikke kan gjøres gjeldende, vil det være eieren som bærer det primære ansvaret for skader som følge av manglende sikring. Utover ansvaret som følger av Plan- og bygningsloven, kan det generelt antas at en kommune som får ny informasjon om en risiko for naturskader også vil være for- 2

7 pliktet til å bringe denne informasjonen videre til eiere av eksisterende bebyggelse som kan bli berørt dersom naturskaden inntreffer. Enkelte viktige juridiske detaljer avgjør grensene for kommunens ansvar. Juridiske utredninger synes å legge til grunn at kommunens ansvar for vedtak i plan-, regulerings- og byggesaker er tidsbegrenset. For det første ser kommunens ansvar ut til kun å gjelde saker som er behandlet etter at Plan- og bygningsloven ble vedtatt i For det andre kan trolig foreldelseslovens bestemmelser om 20 års foreldelsesfrist for erstatningsansvar gjøres gjeldende. Dermed kan kommunens ansvar tenkes begrenset til saker som er behandlet i medhold av Plan- og bygningsloven utelukkende i løpet av de siste tyve år. Kommunene vil i såfall få sitt ansvar for manglende sikring betydelig begrenset. Det er visse særbestemmelser for sikring av vassdrag, jernbane og vei. Også for sikring mot flomskader fra vassdrag har kommuner og private eiere ansvaret, men NVE spiller her en betydelig rolle både gjennom kartlegging og finansiering av tiltak. Jernbaneverket og Statens vegvesen bærer selv ansvaret for sikring mot og konsekvenser av naturskader for hhv. jernbanenett og riks- og fylkesveger. Det er således neppe grunn til å hevde at det eksisterer noen prinsipiell uklarhet når det gjelder ansvaret for sikringstiltak mot naturskader. Problemet knyttet til rekkevidden av potensielt ansvar for kommunene for mangelfull saksbehandling av plan- og byggesaker, dreier seg først og fremst om foreldelseslovens virkeområde. Dette bør enkelt kunne avklares enten gjennom rettspraksis, forskrift eller veiledende uttalelse fra juridisk ekspertise. Verdsettingen av sikringstiltak er utilstrekkelig Med klare ansvar for å gjennomføre sikring er det også sannsynlig at sikringstiltak vil bli foretatt i det omfang den enkelte ansvarlige beslutningstaker finner lønnsomt. Det finnes en rekke tilbydere av ulike tjenester innenfor kartlegging av faren for naturskader og planlegging/gjennomføring av sikringstiltak, slik at tilbudssiden neppe er noen flaskehals for naturskadesikringen. Nyttevurderingen av sikringstiltak følger dermed hovedsakelig kommuners og objekteieres egen vurdering. Følgende tre forhold sannsynliggjør imidlertid en for lav verdsetting av sirkringstiltak hos disse beslutningstakerne: Utilstrekkelig oppfølging av ansvar: Dersom forsømt sikring ikke får konsekvenser for beslutningstakeren, svekkes prioriteringen av sikringstiltak. Konsekvenser av forsømmelsen kan synliggjøres gjennom differensierte premier i den lovpålagte naturskadeforsikringen, regress fra forsikringsselskap mot beslutningstakere som har forsømt sin sikringsoppgave, eller ved at erstatningsforpliktelse under naturskadefondet eller forsikringsordningen settes til side. Vi har ikke vurdert disse løsningene nærmere. Imidlertid har vi et klart inntrykk av at naturskadeforsikringen i stor grad sees som et sikkerhetsnett hvor det skal være minst mulig forskjellsbehandling. Dermed svekkes også muligheten for at erstatnings- og forsikringsordninger tydeliggjør ansvarsforholdene og konsekvensene av mangelfull sikring. Kollektive goder og samspilleffekter: Mange sikringstiltak har kollektiv verdi, dvs at de skaper felles nytteeffekter for mange interessenter. Alle 3

8 berørte innbyggere kan f.eks. ha fordel av at faren for ras i en enkeltkommune reduseres, mens flere kommuner langs et vassdrag kan ha kollektiv nytte av sikringstiltak i deler av vassdraget. Det samme gjelder dersom økt beredskap for naturskader, bedre håndteringsevne i en kommune er tiltak som sannsynligvis har positive effekter også for nabokommuner. Sikringstiltak som fungerer som kollektive goder, tillegges gjerne for lav verdi dersom beslutning om gjennomføring overlates til den enkelte objekteier eller individuelle kommune. Mangelfull informasjon og feilvurdering av risiko: Kunnskapen om sannsynligheter for naturskader er begrenset, usikkerheten er naturligvis fremtredende. Problemet er at det kan være store kostnader forbundet med å skaffe seg tilstrekkelig informasjon. Konsekvensen av såkalt informasjonsbrist kan både være en over- og undervurdering av risiko. Dersom kommunene og andre beslutningstagere har en tendens til å fortrenge ubehagelig risiko, må det forventes at informasjonsbrist leder til for lav verdsetting av sikring. Systematisk og betydelig undervurdering av sikringsbehov er derfor sannsynlig selv om ansvarsforholdene kan være klare. Erfaringer tyder på at undervurderingen kan være størst for naturskader med lav årlig sannsynlighet, men store potensielle konsekvenser når de først opptrer. Det er således behov for å styrke beslutningstakernes prioritering av sikringstiltak. For det første kan ansvaret tydeliggjøres, for det andre kan støttetiltak innrettes mot sikringstiltak der verdsettingen blant beslutningstagerne avviker mest fra en samfunnsøkonomisk riktig verdsetting. Tydeliggjøring av ansvar Tiltak som kan bidra til mer tydelige ansvarsforhold er differensiering av premier, bruk av regress og avkortning av erstatninger og eventuelt økt bruk av vanlige forsikringsordninger. Differensierte premier i naturskadeforsikringen: En differensiering av premien for den lovpålagte naturskadeforsikringen ut i fra i hvilken grad de private forsikringstakerne selv reduserer risikoen for skade, vil gi disse aktører riktigere incentiver til sikring. Slike tiltak kan bl.a. være å vurdere plassering av nye bygg i forhold til risiko for naturskade. Dagens praksis med felles naturskadeforsikringspremie for alle er bestemt av myndighetene, og en omlegging er antakelig vanskelig å få gjennomslag for politisk. Det synes å ha vært et sterkt politisk ønske om at naturskadeforsikringen skal behandle alle mest mulig likt. Økt bruk av regress og avkorting ved manglende sikring: Både styret i Statens naturskadefond og Norsk Naturskadepool som administrerer den private naturskadeforsikringen foretar i relativt liten grad avkorting i utbetalingene av erstatning, og regresskrav overfor f.eks. kommunene ved manglende sikring er uvanlig. Dette ser i første rekke ut til å skyldes at lovverket setter klare begrensninger for i hvilken grad dette kan gjøres, og at rettspraksis i noen grad har begrenset de mulighetene som lovverket gir. Økt bruk av regress og avkorting vil kunne ha betydelig effekt på de ansvarlige aktørenes prioritering av sikring. Det kan være nødvendig med lovendringer eller nye forskrifter for å få til en endring av praksis for regress og avkorting. Dette må vurderes nærmere av juridisk ekspertise. 4

9 Overlate en større del av utformingen av naturskadeforsikringen til forsikringsselskapene: Dersom vanlige forsikringsprinsipper i større grad skal gjøres gjeldende, kan det være hensiktsmessig å overlate en større del av utformingen av naturskadeforsikringen til forsikringsselskapene. Hensikten ville være å få en mer optimal utforming av forsikringene, blant annet ut fra gjennomførte tiltak og gjenværende risiko for naturskader. En privat overtakelse av hele eller deler av ansvaret for naturskadeforsikringen bør naturligvis drøftes med forsikringsbransjen. Effektiv statlig støtte til sikringstiltak Statlig støtte til sikring mot naturskader kan være et hensiktsmessig virkemiddel der beslutningstagere enkeltvis undervurderer nytten for samfunnet av tiltakene. Støtten bør gis slik at den utløser nye sikringstiltak av stor samfunnsøkonomisk verdi, og ikke bare subsidierer tiltak som uansett ville vært iverksatt. Støtten bør derfor baseres på en forståelse og konkret vurdering av hvilken motivasjon den enkelte beslutningstaker selv kan forventes å ha ut fra de reelle ansvarsforhold for sikring. Støtten bør under ellers like vilkår være større jo større kollektive elementer og samspilleffekter det er i tiltaket. Dersom det er slik at beslutningstagere systematisk undervurderer verdien av sjeldent forekommende naturskadefenomener med store konsekvenser fremfor hyppige med mindre konsekvenser, bør støtten spesielt rettes mot slike fenomener. Tiltak som bidrar til å styrke den samlede kompetansen om naturskader i Norge bør også prioriteres. Støtten skal bidra til realisering av samfunnsøkonomisk lønnsomme sikringstiltak. Ideelt sett burde en samfunnsøkonomisk nytte-kostnadsanalyse være utgangspunkt for prioritering av støtten. Den samfunnsøkonomiske nettoverdien av et sikringstiltak er produktet av sannsynligheter for ulike naturskader og verdier av de enkelte mulige skadene minus kostnadene for sikringen. En fullstendig nytte-kostnadsanalyse sammen med en risikoanalyse, slik disse forsøkes gjennomført ved flomsikringstiltak finansiert av NVE, krever omfattende tilgang på data og kan være kostbare å gjennomføre for mange prosjekter. Slike analyser kan derfor muligens anvendes på større prosjekter i områder hvor det foreligger gode kartlegginger av sannsynligheter for skader og influensområder. For øvrige skadefenomener er det nødvendig med mindre omfattende, praktiske framgangsmåter. Vi foreslår derfor en forenklet framgangsmåte, hvor det utarbeides en såkalt enkel verdi-indikator som skal erstatte beregnet samfunnsøkonomisk nettoverdi for det enkelte prosjektet. I tillegg vurderes andre parametre som kan påvirke berettigelsen av støtte i form av et poengsystem. Skissen som presenteres i rapporten er en illustrasjon på en slik fremgangsmåte, hvor styret i Statens naturskadefond ved å gi poeng til de ulike parametrene skal kunne prioritere prosjektene med høyest samlet poengsum. Viktige hensyn ved utformingen av et slikt poengsystem for støtte til sikringstiltak er blant annet at tiltaket ikke innrettes mot å korrigere for generelle inntektsforskjeller mellom kommunene og at støtten ikke svekker tydeligheten av eget ansvar. Den konkrete utformingen av systemet må vurderes nærmere. 5

10 6

11 1 Markedet for sikring og forsikring mot naturskader I dette kapitlet gjennomgås karakteristiske trekk ved godene for sikring og forsikring mot naturskader. Det pekes på ulike typer markedssvikt som kan tale for offentlige inngrep. I det følgende betraktes både erstatningsordningen under styret for Statens Naturskadefond og den lovpålagte forsikringsordningen under fellesbetegnelsen forsikring. En offentlig erstatningsordning fungerer i prinsippet som premiefri forsikring. 1.1 Skadesikring et økonomisk gode er et økonomisk gode, fordi det gir verdi i form av sparte skadekostnader når naturens virkninger på mennesker og eiendom overstiger normale nivåer. Jo mer ekstreme naturhendelser, dess større konsekvenser og behov for å sikre seg mot skadene. Et samlet uttrykk for den mulige skadesituasjon, eller risiko, som en står overfor og ønsker å sikre mot er den forventede årlige skaden av f.eks. flom eller ras i et område. Risiko defineres i naturskadelitteraturen ofte som sannsynlighetene for ulike utfall multiplisert med konsekvensene som summert over utfall per definisjon er forventet skade. Dette er en litt annen betydning enn den som brukes i økonomisk litteratur. Med risiko (og ofte usikkerhet ) menes at en fremtidig begivenhet eller et utfall kan beskrives ved en sannsynlighetsfordeling. Vi holder oss til den førstnevnte betydningen av risiko i denne rapporten. 1.2 Markedet for sikring Samfunnsøkonomisk riktig nivå på sikringen Samfunnsøkonomisk riktig nivå på sikringen blir til i samspill mellom to nær sammenknyttede markeder, nemlig sikrings- og forsikringsmarkedet. Forsikringsmarkedet er et marked som gir folk muligheten til å kvitte seg med usikkerhet mot å betale en premie, slik som for brannforsikring. Folk vil ønske å gjøre det fordi de misliker usikkerhet og ønsker å jevne ut inntekten over mulige fremtidige utfall. Imidlertid vil det generelt både for forsikringsselskapet og den enkelte være best om alle samfunnsøkonomisk lønnsomme sikringstiltak gjennomføres først. 7

12 En rekke betingelser må være til stede for at de private aktørene på egen hånd gjennomfører alle samfunnsøkonomisk lønnsomme sikringstiltak. For det første må de ha informasjon om størrelsen på sannsynligheten for en bestemt naturskade og hva konsekvensene av skaden blir. For det andre bør økonomien være preget av fri konkurranse på tilbuds- og etterspørselssiden, og det bør ikke være noen positive eller negative indirekte virkninger av produksjon eller forbruk, dvs. at de enkelte aktørers handlinger ikke bør påvirke andre aktører uten at de førstnevnte tar hensyn til det i sine valg. For det tredje må sikringen være et privat gode, dvs. at de som betaler for det også nyter selv den fulle fordelen av det. Dersom disse betingelsene er oppfylt vil en få en markedslikevekt der bruk og produksjon av godet sikring mot naturskader er optimal i samfunnsøkonomisk forstand. Den enkelte vil sikre sitt hus eller eiendom slik at den siste krona brukt på sikringstiltak gir en krone igjen i sparte forventede naturskadekostnader og som også er lik spart forsikringspremie. Tilsvarende vil produsentene av sikring og sikringstjenester produsere på et slikt nivå at kostnaden ved å bygge den siste sikringsenheten er lik det de får igjen, nemlig markedsprisen. I en slik situasjon er risikoen og forventet skade redusert til det samfunnsøkonomisk riktig nivå med lavest mulig ressursbruk. Samsvar mellom sikrings- og konsekvensansvar nødvendig Sentralt for at det skapes privat etterspørsel etter sikring mot naturskader i et slikt marked er at det er klart at den enkelte f.eks. huseiere, må bære de økonomiske konsekvensene av f.eks. raset eller flommen, hvis hun ikke er forsikret. Med andre ord er eiendomsrettighetene til konsekvensene klare. Hus og eiendom er private goder det blir mindre av for den enkelte aktør når skaden oppstår. Nøkkelen til at det oppstår et etterspørselsdrevet marked for sikring er derfor et klart konsekvensansvar. Dette er et generelt poeng vi vil komme tilbake til i vurderingen av ansvarsfordeling mellom ulike offentlige aktører. 1.3 Ulike typer markedssvikt taler for offentlig inngrep Det er flere grunner til at et marked for sikring, i samspill med forsikringsmarkedet, kan svikte i forhold til idealsituasjonen beskrevet over. Vi diskuterer noen av disse nedenfor. Sikring er ofte et kollektivt gode Sikring er ofte et kollektivt gode. For eksempel gir vassdragsregulering og sikring av store rasfarlige områder nytte for mange individer uten at ett individs gevinst er til fortrengsel for andres. Den enkeltes betalingsvillighet for å regulere f.eks. Glomma slik at den blir mindre flomfarlig med mindre sannsynlighet får skader på egen eiendom er ikke stor nok til at vassdragsreguleringen blir gjennomført. Han må betale hele kostnaden selv, men dele nytten med alle andre i flomsonen. Selv om det er et klart konsekvensansvar hvis skaden skulle inntreffe, er det en stor koordineringsoppgave for alle i flomsonen å bli enige om et fornuftig nivå på og fordeling av kostnaden for sikringstiltakene. Dette er et argument for at det offentlige bør gripe inn slik at godet blir produsert i en mengde som tilsvarer summen av betalingsvilligheten til alle som kan tenkes å bli berørt. 8

13 Bare den sikringen som påvirker den enkeltes eiendom alene slik som bygging av flomvern rundt et hus, er et rent privat gode. Det er grader av kollektive goder. Sikring i vassdrag kan kanskje komme flere tusen mennesker til gode, mens sikring av ras kan f.eks. gjelde en bygd med 10 hus. Selv om det er få berørte, må det ofte en eller annen overordnet koordinering til for at sikringen skal bli gjennomført, siden det koster mer å sikre enn den enkelte er villig til å betale for alene. Men som for kollektive goder som gjelder flere, må en vurdere samfunnsøkonomien i å sikre bygda kanskje er betalingsvilligheten i bygda ikke stor nok til at en burde gjennomføre sikringstiltakene. I praksis er det vanskelig å vite hvilken mengde av det kollektive godet som bør produseres. Siden den enkelte aktør ikke lenger avslører sin betalingsvillighet gjennom markedsbeslutninger og individuell tilpasning, må en forsøke å vurdere hva betalingsvilligheten er for de ulike berørte og summere disse. Dette er ikke lett i praksis, og resultatet kan bli at en verdsetter det kollektive godet sikring for lavt eller for høyt i forhold til det som er optimalt. Indirekte virkninger i produksjon av sikring Det kan i noen tilfeller være såkalte indirekte virkninger knyttet til sikring. At enkeltpersoner sikrer sine egne eiendommer f.eks. mot flom ved å bygge en mur, kan bety økte flomproblemer for naboen f.eks. i form av flomvirvler. Dette er en type virkning den enkelte ikke alltid vil ta hensyn til i sin beslutning, og er derfor en indirekte virkning. Et annet eksempel er to kommuner som foretar sikring innenfor sine respektive kommunegrenser uten at det eksplisitt tas hensyn til eventuelle positive eller negative indirekte virkninger mellom de to. Slike virkninger kan tale for offentlig regulering slik at alle indirekte virkninger av individuelle sikringsbeslutninger blir tatt hensyn til. Mangelfull informasjon om mulige skader En annen viktige svikt i markedet som krever offentlig inngrep er knyttet til informasjon og kunnskap om risikoen for naturkatastrofer og -skader. Det er i virkeligheten selvfølgelig ikke full informasjon om sannsynligheten for ras og hvor store konsekvensene kan komme til å bli. Det meste omkring naturskader er høyst usikkert. Økt kunnskap og informasjon kan redusere usikkerheten omkring skadesannsynligheter og konsekvensomfang, slik at en bedre kan vurdere doseringen av sikringen for å redusere konsekvensene. Slik informasjon er viktig for folk flest når de skal gjøre sine egne vurderinger i forhold til sikring. Det kan være enklere og mer kostnadseffektivt å koordinere informasjonsinnhenting og -spredning sentralt i regi av en overordnet myndighet, enn at den enkelt aktør skulle forsøke å finne ut detaljinformasjon om flomrisiko etc på egen hånd for å fatte en informert beslutning. Det er store såkalte positive indirekte virkninger ved forskning og informasjonsinnhenting også omkring naturskader. Samfunnsøkonomisk sett bør en vurdere kostnaden ved informasjonsinnhenting og -spredning for å komme nærmere det en tror er den sanne sannsynlighetsfordelingen opp mot nytten av økt presisjon. En viktig rolle for myndighetene er derfor å sørge for at relevant kunnskap om skadesannsynligheter og -omfang fremskaffes og deles. 9

14 1.4 Svikt i forsikringsmarkedene Manglende risikodata Forsikringsselskaper kan være villige til å forsikre folk og eiendom mot ulike typer naturskader. Grunnlaget for forsikringene vil være beregnede sannsynligheter for skader for ulike grupper av forsikringstakere. Hvis forsikringsselskapene ikke har noe godt statistisk grunnlag for å beregne risiko, noe som kan være tilfelle for naturskadefenomener, vil de vanskelig kunne beregne riktige premier og være motvillige til å gå inn i forsikringsforhold. Videre må forsikringsselskap være av en viss størrelse for å kunne spre usikkerhet over mange individer. Et alternativ er å spre risikoen ved å gjenforsikre (reassurere) i det internasjonale forsikringsmarkedet. Det gjøres også i stor grad i praksis likevel er det grunner til svikt i markedene som gjøre at ulike private forsikringsordninger ikke nødvendigvis er tilgjengelig i ønsket mengde. I tillegg til usikkerhet om skadeomfang er det også knapphet på forsikringskapital, noe som gjør at store enkelthendelser kan gi store virkninger i form av konkurser, svært høye premier og at forsikringsselskaper trekker seg ut av naturskadeforsikring. Hvis forsikringsselskapene hadde full informasjon og den samme informasjon som den enkelte forsikringstaker om risiko for skade og hvor mye ulike sikringstiltak reduserer denne, ville selskapene tilby lavere premier til dem som gjennomfører tiltak. Det er imidlertid to klassiske typer svikt i forsikringsmarkedet som gjør at nivået på sikring og forsikring ikke blir samfunnsøkonomisk riktig. Skjulte handlinger Forsikringsselskapene har ikke den samme informasjon som den enkelte om dennes risiko for skade. Såkalte skjulte handlinger (moral hazard) der den enkelte kan påvirke sin egen risiko, ved f.eks. å være mer uforsiktig eller å sikre, er et problem. Forsikringsselskapene kan ikke observere slik atferd, og kan dermed ikke belønne eller straffe gjennom mer individuelle forsikringskontrakter. Det tilbys derfor ofte bare delforsikring. Eksistensen av fullforsikring ved f.eks. flomskader på et hus kan ødelegge individuelle incentiver til å redusere risikoen der den er mulig å påvirke. Ugunstig utvalg Et annet problem som oppstår fordi forsikringsselskapene umulig kan ha samme informasjon om risiko som den enkelte, er såkalt ugunstig utvalg (adverce selection). Forsikringsselskapene er tvunget til å prise sine kontrakter (forsikringsbeløp og premier) etter gjennomsnittlig risiko, mens kundene sammenlikner prisen med sin egen marginale risiko. Dermed faller gjerne kunder med lav risiko ut av markedet fordi de synes det er for dyrt å forsikre, mens de mest risikable kundene forblir i markedet. Da øker gjennomsnittlig risiko blant de gjenværende kundene, prisene skrus opp, og prosessen går videre til det er bare høyrisikokundene igjen. Dette problemet kan motvirkes hvis forsikringsselskapene har mulighet til å differensiere premier mellom ulike risikogrupper. Skjulte handlinger og ugunstig utvalg er sentrale faktorer for at private forsikringsmarkeder for naturskader, som for andre skader, svikter. Følgen er både at 10

15 det ikke sikres så mye som er ønskelig og at forsikring ikke er tilgjengelig i ønsket omfang til riktige priser. Mye empiri tyder på at en krone overført fra erstatning til sikringstiltak i forkant gir betydelige gevinster for samfunnet. 1.5 Myndighetenes mål og virkemidler Slike former for markedssvikt som er beskrevet ovenfor gir offentlige myndigheter en reguleringsoppgave i forhold til å øke effektiviteten i disse markedene. Det er imidlertid viktig å merke seg at det ikke er optimalt å korrigere markedssvikt når staten møter de samme problemene som private. Offentlige myndigheter bør videre bare gå inn der de kostnadseffektivt kan gjøre noe med markedssvikten, siden det ofte er administrative og andre kostnader knyttet til regulering. For å bedre effektiviteten i sikrings- og forsikringsmarkedene gjennom å korrigere markedssvikt, kan myndighetene hovedsakelig bruke tre virkemidler: Informasjon: Fremskaffe og spre kunnskap og informasjon om naturfenomener, sannsynligheter, og potensielle skader for å endre aktørers risikoatferd Direkte regulering: For eksempel standarder for nye bygg, og regler for arealbruk (f.eks. forbud mot bygging i utsatte områder etc.) Incentivbasert regulering: Ulike typer belønning til offentlige og private aktører for sikker atferd, f.eks. gjennom skatter eller subsidier til sikringstiltak som prosjektstøtte, eller for å stimulere riktig tilpasning i forsikringsbransjen. Vi vil komme tilbake til den konkrete bruken av disse virkemidlene i kapittel 3 og 4. 11

16 12

17 2 Naturskader og sikringstiltak Kapittel 2 gjennomgår hvilke typer naturskader som er mest vanlige i Norge, og hva som er definisjonen på disse skadene i forsikringsmessig forstand. Videre gjennomgås kort aktuelle sikringstiltak, og kapitlet avsluttes med definisjon av ansvarsbegrepene. 2.1 Aktuelle naturskader i Norge Skred Skred eller ras er større eller mindre masser av stein, jord, leire eller snø som raser ut og forårsaker skader (Norsk Naturskadepool, 2001). Skred som naturulykke forutsetter at det er masser opplagt av naturen selv som raser ut. Ulike typer skred er snøskred, sørpeskred, steinskred, løsmasseskred m.fl. Det er ingen definert minstegrense, slik at steinsprang og blokkefall regnes med, men det forutsettes at hendelsen utløses plutselig. Mange av de skredulykkene som inntreffer er ofte utløst av menneskelig aktivitet. De fleste skredskader er imidlertid som oftest både store og dramatiske hendelser. Ofte rammer skadene enkelteiendommer av og til også med tap av menneskeliv. Telepress, leirsig og jordtrykk på murer, utrasing i byggegruver og grøfter, utglidning av oppfylte masser omfattes ikke av skredbegrepet, heller ikke snøsig, drivsnø eller snøras fra tak. Når masser som er anlagt av mennesker raser ut, f.eks. en veifylling, anses ikke dette som skred ved naturulykke. Om en slik utrasing derimot setter i gang noe større, hvor også andre masser som ikke er opplagt av mennesker eller maskiner raser ut, er dette en erstatningsmessig skredskade. Skred kan deles inn i følgende typer (jf. NVE, 2000): Stein- og fjellskred. Steinsprang og steinskred er steiner og blokker som løsner fra fjelloverflaten etter sprekker der det har vært is-sprengning, vannutvasking eller lignende. Med fjellskred menes store bergmasser (over m 3 som raser ut. De kan omfatte flere millioner m 3. Sekundærvirkningene av slike skred, som følge av flodbølger, kan være minst like alvorlige som selve skredet. Dette var tilfelle ved skredulykkene i Tafjord og Loen i forrige århundre. Flere fjellområder i Norge er under overvåking fordi store fjellmasser er i bevegelse. 13

18 Snøskred. Disse deles ofte inn i løs-snøskred som utløses etter store snøfall, flakskred dvs. store flak som glir langs et glideplan og sørpeskred, dvs. en blanding av vann og vannmettet snø som utløses etter kraftig regnvær/ snøfall eller kraftig smelting. Snøskred har sammenheng med terreng- og værforhold. Jordskred. Dette omfatter alle skred der løsmasser sklir ut. Flomskred og kvikkleireskred omtales særskilt nedenfor. Bekke- og elveerosjon i fine, oppbløtte sedimenter som leire og lignende kan utløse skred langs breddene. I noen tilfeller utløses jordskred i bratte skråninger, f.eks. av steiner eller blokker som løsner og drar med seg jord- og steinmasser. Som oftest utløses jordskred etter stor nedbør eller ved kraftig snøsmelting. Flomskred. På Vestlandet og i Nord-Norge har en mange bratte småbekker som i nedbørs- eller smelteperioder tar med seg lagrede løsmasser som bryter seg ned gjennom bekkeløp. Slike skred kan gjøre stor skade på bygninger og infrastruktur, og medføre fare for liv og helse. Kvikkleireskred. Kvikkleire er marint avsatt leire der grunnvannet har vasket ut havsaltet som binder leira sammen. Strukturen i leira er åpen, med vannfylte porer. Ved overbelastning kombinert med høyt poretrykk kollapser leira og flyter i sitt eget porevann. Kvikkleireskred kan utløses ved at elver og bekker graver seg inn i leira, og ved mekanisk påvirkning f.eks. byggeog anleggsvirksomhet. Kvikkleireskred kan berøre store arealer, og de har store konsekvenser for mennesker og verdier i områder som sklir ut og oversvømmes av de flytende leirmassene. I tillegg vil skred kunne føre til oppdemming av vassdrag, og deretter flom nedover i vassdraget som følge av brudd på demningen. Flyteskred. Løst lagret finsand og lignende kan under vann opptre på samme måten som kvikkleire. Når skredene skjer under vann blir de gjerne kalt flyteskred. Skredene kan forplante seg inn over land. Det er mange eksempler på slike flyteskred i strandsonen som har forårsaket store skader på verdier og tap av menneskeliv. Storm Den generelle grense for stormskade er vanligvis 20,8 m/sek. (meter pr. sekund), som tilsvarer 41 knop eller 75 km pr. time. Etter Beauforts vindskala er denne vindstyrken definert som liten storm. I henhold til internasjonalt vedtak skal vindhastigheten om mulig måles 10 meter over bakken og angis som middelverdi for ca. 10 minutter. Kastevind kan således ha en langt større styrke enn den vind som oppgis fra meteorologene. Det er kastevindens styrke som er avgjørende for om det foreligger storm. Likeledes må det tas hensyn til de topografiske forhold som kan føre til kraftig økning i vindhastigheten. Som eksempel kan nevnes en trang fjord, høye fjell, fallvinder m.m. Flom Det oppstår flom når bekker, elver og innsjøer (vassdrag) oversvømmes, går over sine bredder (sitt naturlige tverrsnitt) og dermed gjør skade. Det er nødvendig at vannføringen er uvanlig stor for at tilstanden skal kunne betegnes som flom ved naturskade. Ved flom er det karakteristisk at vannet er eller har vært i bevegelse. 14

19 Vann som bare samler seg i fordypninger i terrenget etter nedbør, gir ikke en flomsituasjon. Når et vassdrag oversvømmer sitt naturlige tverrsnitt og flommer utover, kan det dannes "villbekker" i skrånende terreng. Slike skader regnes som flom fordi vannet opprinnelig kommer fra et vassdrag. Ekstraordinære flommer som gir grunnlag for erstatning, medfører som oftest 2 skadetyper: 1. Oversvømmelse fra vassdrag med skade på bebyggelse. Da skjer det også ofte skade på jordeiendom, kommunikasjoner, strømforsyning, m.v., slik at flere samfunnsinteresser er berørt. 2. Utgraving/erosjon av elvekanter som fører til skred eller dannelse av nye elveløp ofte med store skader på boligområder, m.v. Dersom vannstanden i et vassdrag er høyere enn laveste nivå i en bygning og vannet trenger inn i bygningen, regnes dette som flomskade. Dette gjelder både om flomvannet kommer inn gjennom rør eller terreng. Skader ved "isgang" er unntatt fra dette. Dersom isgangen fører til at vannstanden stiger fordi det dannes en "ispropp" og dette fører til flom, regnes dette som naturskade. Det er også naturulykke om skred tilstopper vassdrag og dette fører til flom. Det er derimot ikke å betrakte som en flom dersom store vannmengder strømmer i skrånende terreng og dermed volder skade. Vannet skal ha sin opprinnelse fra et vassdrag. Veigrøfter og stikkrenner går ofte helt eller delvis tette på grunn av kvister og annen tilstopping, og fordi rister foran inntak ikke blir rensket opp. Når disse løpene går fulle og over sine bredder ved sterk nedbør på grunn av slik tiltetting eller underdimensjonering, skyldes den skade som vannet forårsaker ikke direkte naturulykke. Slike grøfter kan ikke betegnes som vassdrag, og skadene som oppstår regnes ikke som naturskade. De samme problemene oppstår også i vassdrag ved tette eller for dårlig dimensjonerte rør (kulverter), bekkelukkinger, ved fangrister, gjennomføringer i vei osv. Årsaken til at det i mange av disse tilfellene oppstår skader er ikke den store vannføringen, men mangler ved dimensjonering, vedlikehold, opprenskning osv. Slike skader faller også utenfor flombegrepet. Stormflo Vannstandsvariasjoner kan i det vesentlige føres tilbake til to årsaker: Tidevann (astronomisk tidevann), dvs. tiltrekningskreftene fra sol og måne. Meteorologisk tidevann, dvs. tidevannsendringer som skyldes meteorologiske forhold. Pålandsvind og lavtrykk vil medføre en heving av vannstanden, mens høytrykk og fralandsvind vil redusere den. Tidevannsbidraget lar seg beregne og Norges Sjøkartverk gir årlig ut tabeller med tidspunkt og høyder for høy- og lavvann (omtales som forventet tidevann) for en rekke havner. Den meteorologiske delen er ikke forutsigbar på samme måte. 15

20 Det er i Oslofjorden og tilstøtende områder at de meteorologiske forholdene forårsaker de største avvikene fra forventet vannstand. Sørlig vind over Skagerak fører til opphoping av vann i Oslofjorden og kombinert med lavtrykk kan dette gi vannstander på langt over 1 meter over forventet tidevann. Foruten Oslofjorden er det strekningen Stad - Lofoten som er særlig utsatt for store avvik. Stormflo oppstår ved sterk pålandsvind som presser sjøen innover mot land, slik at bølgeslaget gjør skade, eller det blir oversvømmelse. For at skadene skal regnes som naturskade må det blåse storm i det området som blir utsatt for stormflo. Det typiske ved en stormflosituasjon som defineres som naturskade er at vannstanden er betydelig over springflomålet. En slik situasjon vil ikke inntreffe jevnlig. Springflo kan inntreffe flere ganger årlig (oftest i perioden oktoberjanuar), og er ikke stormflo. Jordskjelv Jordskjelv er rystelser under jordoverflaten som skyldes plutselige utløsninger av spenninger i jordskorpen. Stedet hvor utløsningen skjer kalles hyposentrum, mens punktet på jordoverflaten rett over hyposenteret kalles episenteret. Ved jordskjelv oppstår elastiske svingninger i jordskorpen. Svingningene blir svakere ved økende avstand fra senteret. Store jordskjelv kan volde omfattende skader. Ved jordskjelv på havbunnen kan det oppstå store flodbølger. Jordskjelv forekommer der det er bevegelser i jordskorpen, og da særlig på grensene mellom jordskorpeplatene Det er bare registrert få jordskjelvskader i Norge, og ingen har gitt grunnlag for utbetaling av erstatning. Vulkanutbrudd En har ingen erfaring med denne type skader i Norge. Det kan imidlertid ikke utelukkes at vi kan komme til å oppleve slike skader, f.eks. på Jan Mayen hvor det er vulkansk aktivitet. 2.2 Aktuelle sikringstiltak Sikringstiltakene mot naturskader kan grupperes i følgende kategorier: Passive sikringstiltak. Dette er tiltak som går ut på å unngå farene f.eks. ved å hindre ny bebyggelse eller andre former for arealutnyttelse i områder hvor det er risiko for naturskader. Ulike former for varsling av mulig ras, flom eller storm hører også inn under denne kategorien. Beredskaps- og evakueringstiltak er andre former for sikring som også bør nevnes, selv om disse i stor grad hører inn under krisehåndtering som denne rapporten ikke tar opp. Negative sikringstiltak. Dette omfatter fysiske tiltak som flytting av eksisterende bebyggelse innenfor en eiendom for å unngå områder som er utsatt for naturskader. Det kan også være snakk om fraflytting av eiendommer der hvor dette ansees nødvendig for å unngå naturskader. 16

21 Positive sikringstiltak. Slike tiltak går ut på å hindre at naturkatastrofer oppstår eller at de gjør skade dersom de skulle oppstå. Tiltakene omfatter oppføring av ulike typer anlegg som skjermer mot skadene, f.eks. flomvern eller vern mot ras, eller gjenopprette naturlige buffere som vegetasjon, undersjøiske formasjoner etc. Hvilke tiltak som eventuelt er mest hensiktsmessige må vurderes i det enkelte tilfellet. Bruk av nytte-kostnadsanalyse hvor en analyse av risikoen for naturskader inngår er et nyttig hjelpemiddel i prioriteringen av tiltak. Bruk av slike analyser vil bli gjennomgått i kapittel Hvilke ansvarsbegreper er relevante? Samsvar mellom tiltaks- og konsekvensansvar viktigst En hovedoppgave i denne rapporten er å kartlegge ansvaret for sikring mot naturskader og påpeke eventuelle uklarheter i ansvarsforholdene. Det er derfor viktig å ha klart for seg hvilke ansvarsbegreper som er sentrale. Etter vår oppfatning er samsvar mellom tiltaks- og konsekvensansvar det desidert viktigste å analysere. Ut fra økonomisk teori bør den som har ansvaret for å beslutte om sikring mot naturskader skal gjennomføres også bli stilt overfor konsekvensene av en naturskade. På denne måten vil den sikringsansvarlige f.eks. bli stilt overfor eventuelle konsekvenser av manglende sikring, gjennom å måtte erstatte eventuelle skader. De sikringsansvarlige vil da vurdere kostnadene ved å gjennomføre sikringstiltak i forhold til forventet nytte av tiltakene, noe som vil gi et samfunnsøkonomisk riktig nivå på og utforming av sikringstiltakene. Vi har derfor i denne rapporten lagt avgjørende vekt på å vurdere om det er tilstrekkelig klart hvilke institusjoner som har ansvar for å gjennomføre eventuelle sikringstiltak, og om de samme institusjonene i tilstrekkelig grad stilles overfor konsekvensene av manglende tiltak. Der hvor ikke annet er uttrykkelig nevnt, er det dette vi mener med ansvar. Uklarhet om andre ansvarsbegrep ikke avgjørende I tillegg til tiltaks- og konsekvensansvar finnes det en rekke andre ansvarsbegrep. De viktigste er: Tilsynsansvar: Ansvar for å føre tilsyn med de sikringsansvarlige Veiledningsansvar: Ansvar for å veilede de sikringsansvarlige om risikoen for naturskader, aktuelle tiltak, kostnader osv. Finansieringsansvar: Tilby delfinansiering av kostnadene ved å gjennomføre sikringstiltakene Praktisk gjennomføringsansvar: Ansvaret for selve den praktiske gjennomføringen av tiltakene. Det er selvsagt ønskelig at også ansvaret for disse funksjonene er klart slik at en bl.a. kan få en effektiv produksjon av sikringsgoder og unngå uheldig overlapping. Vi tror imidlertid at man, dersom konsekvensansvaret er klart, også vil få den nødvendige etterspørsel etter sikringsgoder. Dermed vil også grunnlaget være lagt for at det utvikles tilbud av de nødvendige tjenester for sikring som f.eks. 17

22 kart, forsikring, finansiering, rådgivning osv. Etter vår vurdering er imidlertid uklarheter om disse funksjonene på langt nær så viktig som eventuelle uklarheter i tiltaks- og konsekvensansvaret. Det kan også være en fordel med mange aktører som kan tilby veiledning, finansiering og praktisk gjennomføring, noe som kan skape konkurranse på tilbudssida for sikringstjenester og gi de sikringsansvarlige billigere og bedre tjenester. Vi vurderer eventuelle uklarheter i de ulike ansvarsbegrepene seinere i rapporten. Der hvor ikke annet er uttrykkelig nevnt, vil vi med ansvar mene sikringsansvar. 18

23 3 Klare ansvar for sikringstiltak I dette kapitlet presenteres resultatene av arbeidet vi har gjennomført for å kartlegge ansvarsforholdene for kartlegging av faren for og sikring mot naturskader. Kartleggingen viser at ansvaret er relativt klart fordelt fordi det er klart hvem som bærer konsekvensene av eventuelle skader. En rekke organer og etater er involvert i dette. I arbeidet med å kartlegge ansvarsforholdene har vi tatt utgangspunkt i ulike skriftlige kilder på området. Vi har også hatt samtaler representanter for de forskjellige etatene som er involvert i dette arbeidet. Se vedlegg for oversikt over etater som vi har hatt kontakt med. De berørte aktørenes og våre egne vurderinger av dagens ansvarsforhold presenteres til slutt i kapitlet. 3.1 Reaksjonskjeden for naturskader Gangen i arbeidet med å håndtere naturskader kan illustreres som i figur 3.1. Figur 3.1 Reaksjonskjeden for naturskader Kartlegging Forebyggende sikring Krisehåndtering Gjenreisning Analyse Grovkartlegg. Detaljkartlegg Planlegging Finans. og gjennomføring Sikring Kilde: ECON, DSB Innholdet i håndteringen er: 1. Kartlegging. Før en kan vurdere eventuelle sikringstiltak mot naturskader må en kartlegge om og hvor det er risiko for slike skader. Vi har valgt å dele kartleggingsdelen inn i to deler, i) grovkartlegging, dvs. utarbeidelse av relativt grove oversiktskart som antyder hvilke områder som kan være utsatt, og ii) detaljkartlegging, hvor en undersøker et mulig utsatt område i detalj. 2. Forebyggende sikring. Når kartleggingen er unnagjort, må området eventuelt sikres mot mulig naturskade. Denne fasen har vi delt inn i: i) analyse av resultatene fra kartleggingen, hvor en bestemmer seg for om en skal gjennom- 19

24 føre sikringstiltak eller ikke, ii) planlegging, hvor den konkrete utformingen av tiltaket planlegges og iii) finansiering og gjennomføring, hvor en sikrer finansiering av tiltaket og setter det ut i livet. 3. Krisehåndtering. Det er ikke rasjonelt å sikre 100 prosent mot alle mulige utfall. Selv om en eventuelt har gjennomført sikringstiltak, kan det oppstå naturkatastrofer, noe som må håndteres. Dette kan omfatte evakuering, avstengning av området, hjelp til skadede, begrensning av skadeomfanget gjennom sikring av gjenværende verdier, opprydding osv. 4. Gjenreisning. Etter en naturskade kan det være aktuelt å bygge opp ødelagte bygninger etc. og gjennomføre nye sikringstiltak. Vår kartlegging av ansvarsforholdene ved sikring mot naturskader omfatter bare del 1 og 2 ovenfor. Dette er viktig å merke seg i forhold til den videre gjennomgangen i kapitlet, ettersom det som måtte ligge av sikring og skadebegrensning i forbindelse med krisehåndtering i punkt 3 ikke er med i prosjektet. 3.2 Ansvaret for grovkartleggingen Ansvarlige og involverte Det foretas i dag kartlegging på nasjonalt plan av fareområder for ras, skred, flom og erosjon. Figur 3.2 Ansvarlige og involverte etater i grovkartleggingen av fareområder for naturskader Ras og skred MD Flom og erosjon OED Andre NGI Kartverket NGU NVE Fylkeskom Lokal komp Andre Ansvarlig departement Rådgivende etat Kartleggings -ansvarlig Kilde: ECON Note: Forkortelser i figuren: MD: Miljøverndepartementet, OED: Olje- og energidepartementet, NVE: Norges vassdrags- og energidirektorat, NGI: Norges Geotekniske Institutt, NGU: Norges geologiske undersøkelse, Fylkeskom: Fylkeskommunene. 20

25 I figur 3.2 ser vi at ansvaret for grovkartleggingen er delt i to, hvor formelle ansvarslinjer mellom etatene er markert med heltrukken strek. Ansvaret for arbeidet med kartlegging av ras og skred er en egen del, mens arbeidet med kartlegging av flom og erosjon er et annet ansvarsområde. Ansvarlige for kartleggingen av ras og skred Følgende etater er ansvarlige for eller involvert i kartleggingen av fareområder for ras og skred (jf. figur 3.2): Miljøverndepartementet (MD) har ansvaret for kartlegging av fareområder for alle typer ras og skred. Naturskadeloven av 1994 ga departementet dette ansvaret, som tidligere var tillagt fondsstyret. MD har delegert dette ansvaret videre til Statens Kartverk. Statens Kartverk (SK) har ansvaret for å utarbeide kart som viser fareområder for alle typer ras og skred. SK har i liten grad nødvendig geoteknisk ekspertise selv, men kjøper tjenester fra Norges Geotekniske Institutt (NGI) og i noen grad Norges Geologiske Undersøkelser (NGU). SK utarbeider: Stein- og snøskredfarekart, som er en serie kart i målestokk 1: der områder utsatt for stein- og snøskredfare i og ved tettbygde strøk er inntegnet (DSB, 2001). Hovedtyngden av kartbladene dekker Vestlandet og Nord-Norge. Fareområdene er dels beregnet ved matematisk modellering av terrenghelningen og dels ved befaringer, kontakt med lokalkjente og annet erfaringsmateriale samt geoteknisk ekspertise. 210 kartblad er planlagt, og dette arbeidet går mot slutten med en produksjon av 5-10 kartblad per år. Kvikkleirerapporter, som hovedsakelig foreligger for sentrale strøk på Østlandet og for Trøndelag hvor de fleste betydelige marine leireavsetninger finnes. Hver rapport dekker et område tilsvarende ett kartblad i målestokk 1: og inneholder korte beskrivelser av kartleggingen. Som vedlegg til rapportene er det dessuten gjerne ett eller flere kart i målestokk 1: over de områdene som er nærmere undersøkt. Det er foreløpig planlagt 52 rapporter som vil være ferdigstilt med det aller første. Deretter skal videre kartleggingsarbeid planlegges. Leireavsetninger i Nord-Norge er aktuelle områder for videre kartlegging. Norges Geotekniske Institutt (NGI) er en stiftelse som har spesiell kompetanse på skred, men har ikke noe formelt kartleggingsansvar. Siden 1972 har etaten vært et nasjonalt kompetansesenter for snøskred, og har hittil fått bevilget offentlige forskningsmidler til å drive forskning på området (DSB, 2001). NGI har også siden 1979 arbeidet med oversiktskartlegging av faren for snøskred og steinsprang og utarbeidet faresonekart på oppdrag fra de ansvarlige myndighetene. Etaten utfører også detaljkartlegging av snøskredfare i en del områder på oppdrag fra Forsvaret, kommuner, Vegvesenet og Jernbaneverket osv. Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) er landets sentrale institusjon for kunnskap om berggrunn, mineralressurser, og løsmasser (DSB, 2001). NGU er underlagt Nærings- og handelsdepartementet, og har ikke noe formelt ansvar for kartlegging av rasutsatte områder. Etaten har særlig arbeidet med kartlegging av utsatte områder for kvikkleire-skred på oppdrag fra SK 21