1. Instituttet sin kompetanse

Transkript

1 Resultat frå Vestlandsforsking sin forsking på tema områdevern og lokal sosioøkonomisk utvikling. Utforma i samband med NFR seminar om vern og bruk på Lillestrøm januar Eivind Brendehaug Notatet har to deler: 1) instituttet sin kompetanse og pågåande prosjekt og 2) resultat frå forskinga på vern og bruk. 1. Instituttet sin kompetanse Forskingssenter for berekraftig reiseliv vart oppretta av Vestlandsforsking og Høgskulen i Sogn og Fjordane i mai Professor Stefan Gössling er fagleg leiar av senteret. Eit internasjonalt forskingsnettverk med 12 forskarar er nær knytt til senteret 1. Ved Høgskulen og Vestlandsforsking er eit varierande tal forskarar og stillingsdelar knytt til senteret. I dag arbeider desse medarbeidarane ved senteret: - Høgskulelektor Ståle Brandshaug (HSF) - Stipendiat Eivind Brendehaug (VF) - Forskar og administrativ koordinator Agnes Brudvik Engeset (VF) - Forskar Frida Ekström - Forskingskoordinator Prof. Stefan Gössling (VF) - Forskar Eli Heiberg - Førstelektor Johannes Idsø (HSF) - Forskar Marte Lange Vik - Dr. Eva-Marie Tveit - Dr. Carlo Aall Av større pågåande prosjekt finansiert av Norges Forskningsråd kan nemnast: - Sustainable destination Norway Prosjektet skal vise kva utfordringar reiselivet står ovafor for å bidra til å gjere Norge karbonnøytralt i 2030 slik regjeringa har sett seg som mål. Basert på studiar av norsk reiseliv vha. analyse- og planleggingsverktøy som sustainable yield, sustainable transport og carbon neutral destination vil prosjektet utforme scenario for å stimulere debatt og kunnskapsbasert avgjersle både hos politikarer, bedrifter og organisasjonar. - Friluftsliv og berekraftig utvikling: ein del av problemet, eller ein del av løysinga? Prosjektet sitt overordna tema er forholdet mellom fritidsbruk og berekraftig utvikling i post-industrielle land, og korleis politikk og retningsliner kan påverke dette forholdet. Prosjektet definerer kva fritidskonsum er, og presenterer modellar for forbrukets volum og den totale energibruken. - Politikk for harmonisering av nasjonalparkforvaltning og lokal bedriftsutvikling. Prosjektet skal studere korleis ulike forvaltningsmodellar påverkar moglegheitene for å integrere verneforvaltning og lokal sosioøkonomisk utvikling. Fire ulike forvaltningsmodellar blir studert i verneområda: 1 For meir informasjon sjå,

2 Verdsarvområdet Vestnorske Fjordlandskap (sør-området: Nærøyfjorden landskapsvernområdet), Jostedalsbreen nasjonalpark, verneplanprosessen for oppretting av ny nasjonalpark i Breheimen og Hohe Tauern nasjonalpark i Austerrike. Prosjektet sitt konstruktive forskingsspørsmål er kva for institusjonelle endringar som er naudsynt for å stimulere til ei integrering av verneforvaltning og lokal sosioøkonomisk utvikling. 2. Hovudresultat, miljøkonsekvensar og moglegheiter for næring Vi gjengir her nokre føresetnader for å integrere vern og næringsutvikling med vekt på nye forvaltnings- og utviklingsmodellar mellom kommune og stat, såkalla co-management. Slike modeller er ein føresetnad for å kunne møte dei globale miljøutfordringane som både lokale og nasjonale styresmakter og næringslivet i og rundt verna område må forhalde seg til i tida framover. Samansett konfliktsituasjon Områdevern skapar ofte konflikt mellom lokalsamfunn/grunneigarar og storsamfunnet (nasjonalstaten). Denne todimensjonale konflikten mellom det lokale og det nasjonale, og mellom vern og bruk, er grunna både på ulike ressursperspektiv og på ulike syn i val av forvaltningsansvar. Kort sagt er den lokale oppfatninga at verneverdiane er skapt av den skjøtsel og forvaltning som landbruket har drive og at ivaretaking av verdiane framover difor best kan sikrast ved å halde fram denne praksisen (vern gjennom bruk). Den statlege oppfatninga har vore, og delvis er, at ekstern regulering må til for å ivareta verdiane. Denne konfliktmodellen er for statisk og fangar berre delvis opp situasjonen omkring vern og bruk i dag. Både lokale og statlege interesser, verdiar og mål er mangfaldig (Brendehaug, 2008; Geluk, 2004; Glosvik, 1996; Aall, 2003; Aall, Brendehaug, Fløtre, & Årethun, 2003). Funn frå Sogn og Geirangerfjorden indikerar at skiljelinene i større grad går mellom sektorane landbruk og reiseliv, enn mellom det lokale og det statlege nivået. Geluk (2004) finn i ei samanlikning mellom reiselivsutvikling i Jostedalen og Veitastrond, to nabobygder under Jostedalsbreen, at dei aktørane som har lengst erfaring med turisme ser på vern som ein moglegheit meir enn som ein hindring, mens dei aktørane som har lita røynsle med reiselivsutvikling oppfattar vern som ei hindring. Lange Vik (2008) identifisert to ulike historier eller forståingar (narrativ) av forholdet mellom landbruk og reiseliv i og rundt Geiranger-Herdalen landskapsvernområdet/verdsarvområde (nordområdet av Vestnorske Fjordlandskap). Den eine forståinga kallar ho Marginaliserings-narrativet som kan uttrykkast i tre hovudargument; landbruksnæringa og lokalsamfunnet blir marginalisert, landskapa er trua av attgroing og lokale fastbuande blir overstyrte. Lokale bønder og landbrukstilsette i kommune og fylke er dei som ber fram denne historia. Dei ser på dei lokale gardsfamiliane som taparane, mens turistsektoren blir vinnarane med byråkratiet som skurkane. Den andre forståinga kallar Lange Vik Samspelsnarrativet som går ut på at landbruk og reiseliv utfyller kvarandre og skaper ein rein vinn-vinn situasjon for lokalsamfunnet. I følgje dette synet utgjer verdsarvstatusen ein positiv effekt på dette samspelet. Ei brei gruppe aktørar uttrykkar dette synet: representantar frå reiselivsnæringa, verdsarvforvaltinga og tilsette innanfor miljø-, plan- og utviklingsarbeid i kommunen og fylket. Mens begge posisjonane meiner at miljøverdiane i området er truga, ligg skilnaden først og fremst i oppfatningar av korleis områdeverdiane skal ivaretakast. Marginaliseringsnarrativet står for eit syn om at bøndene gjennom si landbruksdrift og forvaltning sikrar verdiane i området. Samspelsnarrativet står for ei oppfatning om at det er naudsynt med ekstern regulering (vern etter naturvernlova) for å ivareta miljøverdiane (Vik, 2008).

3 Dei institusjonelle rammene si betydning I studiet av dei institusjonelle rammene er det to perspektiv som skil seg ut i vår forsking: 1) Korleis avvege mellom ulike interesser og mål, 2) Korleis kome forbi dei tradisjonelle interessekonfliktane og skape ein felles utviklingsambisjon. Det første perspektivet set fokus på både korleis iverksettingssystemet skal utformast for å kunne handsame dei ulike interessene, verdiane og måla som eksisterer. Er det den statlege plan- og regelorienterte tilnærminga som skal dominere, eller er det den lokale tradisjonen, utviklingsambisjonen eller den lokale oppfatninga av kva som er rettferdig? (Glosvik, 1996). Det andre perspektivet set fokus på korleis forholdet mellom dei lokale og statlege aktørane kan organiserast for å overstige desse tradisjonelle posisjonane og skape ein felles utviklingsambisjon. Førebels resultat frå Sogn og Fjordane viser at nye partnarskapsmodellar mellom den statlege forvaltninga, kommune og andre lokale aktørar har eit potensiale for å utvikle eit handlingsrom for å kombinere vern og lokal samfunnsutvikling. Vilkåra for ei slik endring er knytt til fleire forhold enn berre forvaltningsmodell. Det har også å gjere med nyskaping i statleg forvaltning og politikk på tvers av sektorar for å stimulere til natur- og kulturtilpassa næring. Vidare er det avhengig av lokale aktørar sin kapasitet (kunnskap, nettverk og mobiliseringsevne) og utviklingsperspektiv. Dei personlege eigenskapane hos nøkkelpersonell hos både staten og mellom dei lokale aktørane er avgjerande (Brendehaug, 2008). I figur 1 er denne posisjonen uttrykt ved partnarskapsmodellen plassert i sentrum midt på dei to aksane forvaltningsstyresmakt og ressursperspektiv. Diskusjonen om vern og bruk og forsøk med lokalforvaltning er dominert av modellar i ytterkantane (1-4) av figuren. Modell 1 står for tradisjonell statleg forvaltning, modell 2 representerer forsøka med lokal forvaltning, mens modell 3 er Direktoratet for Naturforvaltning forslag til endra plassering av den statlege forvaltninga til å plasserast i lokalsamfunna i nær tilknytning til verneområdet. Modell 4 står for tradisjonell bygdeutvikling utan vern. Figur 1: Ulike modeller for arealforvaltning Områdevern og forvaltning har i lita grad vore kopla saman med prosessar med vernetilpassa næringsutvikling i landbrukssektoren. Partnarskapsmodellen i figur 1 krev denne type tiltak. Som vi var inne på ovafor er det ein tendens til at aktørane i landbrukssektoren oppfattar områdevern som ei hindring for utvikling, mens reiselivsaktørane fokuserar på moglegheitene som ligg i vern/verdsarvstatusen (Vik, 2008). Ved tusenårsskiftet vart det i Sogn og Fjordane teke initiativ til systematisk arbeid for vernetilpassa næringsutvikling både frå statleg hald (Fylkesmann) og frå fleire lokalsamfunn og bedrifter. Erfaringar så langt viser at kopling mellom områdevern og natur- og kulturtilpassa næringsutvikling gir positive resultat i form av lågt konfliktnivå (Fylkesmannen, 2005). Slike prosessar er starta opp både etter vern og parallelt med verneplanprosessar. Viktige føresetnader for at staten kan stimulere til er vern gjennom bruk er tverrsektoriell koordinering mellom landbruk og miljøstyresmakter, at det vert stilt økonomiske midlar til rådvelde for vernetilpassa næringsutvikling, samt nyskapande utviklings- og samhandlingsformer med lokale aktørar (Brendehaug, 2008).

4 Lokale aktørar, særleg med tilknyting til landbruket i og rundt verna område, har parallelt eller saman med Fylkesmannen sine initiativ utvikla strategiar for vernetilpassa næringsutvikling. Nokre av initiativa omfattar også strategiar for å endre statlege rammevilkår, og er inspirert av dei franske regionalparkane. Regionalparkmodellen legg vekt på utvikling av ein partnarskapsavtale (eit charter) som formaliserer rammene og spesifiserer innhaldet i samarbeidet mellom dei lokale og staten (Aall & Dybwad, 2006). Viktige føresetnader for at lokalsamfunn og bedriftsmiljø skal utvikle vernetilpassa næring er: 1) koplingar til eksterne kompetansenettverk nasjonalt og internasjonalt, og 2) eit utvikla system for spreiing av kunnskap internt og evne til å utvikle fellesstrategiar (Brendehaug, 2007; Geluk, 2004; Aall, 2003) Vern som moglegheit for reiselivsutvikling Om lag 40 prosent av reiselivsnæringa si omsetning i Sogn og Fjordane vert skapt i bedrifter i nær tilknyting til dei to største verneområda i fylket; Jostedalsbreen nasjonalpark og Jotunheimen nasjonalpark. I forsøk på å berekne den økonomiske betydninga av verna område vil ein få høgst ulike resultat avhengig av om ein ser på kommersielle aktivitet i eller i og rundt det verna område. Kjernen i det norske reiselivsproduktet er kollektive gode i form av storslått og rein natur i rolige omgjevnader. Reiselivsbedriftene meiner at kvalitetane i natur og lokal kultur må ein ta vare på anten i form av vern eller på andre måter. Dette krev samfunnsmessig styring av ressursbruken fordi det som er rasjonelt for éi bedrift kan vere urasjonelt for fellesskapen (Aall et al., 2003). Etablerte bedrifter i reiselivsnæringa ser verneområdet meir som ein moglegheit enn som ei hindring for utvikling av reiselivet. Bedriftene ser det som viktig å oppretthalde spydspissen i reiselivsproduktet: naturkvalitetane. Desse kvalitetane er utfordra frå tre hald: 1) Frislepp av motorisert ferdsel i form av skuter- og helikopterturisme, 2) Fråflytting av grender og attgroing av kulturlandskapet vil forringe kvaliteten av reiselivsprodukta, og 3) Svak lokal legitimitet og forankring av vernet (Aall et al., 2003). Vår hypotese er at dei globale klimaendringane alt har effektar på vilkåra for å ivareta verneverdiane (Groven, 2008), og at det difor er grunn for å rette søkelyset også mot denne type påverknadsfaktorar i forskinga. Det skal vi komme meir inn på under. Berekraftig reiseliv Vestlandsforsking har drøfta ulike omgrep knytt til turisme, så som berekraftig reiseliv, kvalitetsturisme, geoturisme, økoturisme, natur- og kulturbasert eller tilpasset turisme. Dei fleste av desse omgrepa har relevans ifht. verna område fordi ambisjonen i omgrepa er å bidra til eit reiseliv som tek miljøomsyn. Spørsmåla er så i kva grad dei ulike konsepta verkeleg tek slike omsyn. Hovudskiljelinene går mellom dei omgrepa som har referanse til berekraftig utvikling, så som kvalitetsturisme, geoturisme og økoturisme, og omgrep som ikkje har slik kopling. For den første kategorien av omgrep skulle det gi føringar for eit reiseliv som ikkje berre tek lokale, men også globale miljøomsyn, og som ikkje berre er oppteken av miljøproblem skapt av stasjonær aktivitet, men også av den mobile aktiviteten. Likevel viser våre analyser at både i forskinga og i reiselivsnæringa er det dei stasjonære aktivitetane som er i hovudfokus (Høyer, 2000).

5 MILJØPROBLEM intensitet AKTIVITET stasjonær Grønne hoteller Økoturisme Bilfrie byer Berekraftig mobilitet mobil volum Figur 2: Reiselivet sine miljøutfordringar langs to aksar: type miljøproblem og type aktivitet (Høyer, 2000; Aall & Breisnes, 2001). Grunnen til dette avgrensa perspektivet kan ha med at utvikling av reiselivet og arbeidet for ei berekraftig utvikling både internasjonalt og nasjonalt har vore parallelle ikkje integrerte prosessar. Lokale utviklingsprosjekt for eit berekraftig reiseliv har med få unntak konsentrert seg om dei lokale miljøutfordringane frå stasjonære kjelder (venstre del av figur 2 under), mens nokre destinasjonar også har arbeidd med den lokale transporten som eit intensitetsproblem (øvre høyre hjørne i figur 2). Volumproblema i form av klimagassutslepp frå transport til og frå reisemålet har i liten grad vore fokusert både i politikken og i reiselivsutviklinga. Målet om berekraftig utvikling krev at ein ikkje avgrensar seg til lokale eller regionale miljøeffektar, men også til sumeffektane globalt, så som t.d. utslepp av klimagassar. I den grad slike utfordringar har vore på agendaen viser erfaringane at nasjonale og internasjonale rammevilkår er avgjerande for å skape endring lokalt (Gössling, 2009; Teigland & Aall, 1999; Aall & Breisnes, 2001). Det er først i dei siste åra at nasjonal og internasjonal politikk har fokusert på reiselivet som ein bidragsytar til global oppvarming (Gössling, 2009; Gössling & Hall, 2008; Scott et al., 2007). Deklarasjonen frå den andre internasjonale konferanse for Climate Change and Tourism viste at transportsektoren representerer hovudutfordringa for turismen sin klimapåverknad, sjå figur 3 under (Scott et al., 2007). Deklarasjonen viser også korleis reiselivet kan verte påverka direkte (temperatur, vind, tørke etc.) og indirekte (tap av biologisk mangfald, erosjon, sjukdommar etc.) av klimaendringar, samstundes som reiselivet sine rammevilkår vil endrast gjennom politiske verkemiddel for å redusere klimagassutslepp frå turistaktiviteten, og då særleg transportsektoren. Figur 3 viser at fly og biltransporten står for til saman 72 prosent av CO2 utsleppa frå reiselivssektoren globalt.

6 Figur 3: Reiselivsaktivitet sin del av dei totale CO2 utsleppa frå alt reiseliv globalt (Scott et al., 2007) Energibrukstal for reiseliv utøvd av folk busett i Noreg viser som figur 3 at transporten er hovudutfordringa (Hille, Aall, & Klepp, 2007). Transporten står for 65 prosent av total energibruk, sjå figur 4. Tal for svensk reiseliv gir det same biletet. Overslag for svensk reiseliv viser at reiselivet sin del av klimautsleppa vil auke frå dagens 11 prosent til 16 prosent i år 2020 (Gössling & Hall, 2008). Dermed er utfordringa gitt for å utvide debatten om vern og bruk til å omfatte eit berekraftig reiseliv som oppfyller krav til berekraftig mobilitet (Høyer, 2000), som igjen gir utfordringar for å dekople reiselivsutviklinga frå veksten i karbonutslepp (Gössling, 2009). Denne utfordringa har minst like stor relevans for reiselivet i og rundt verna område som for reiselivsutvikling generelt. Fleire av nasjonalparkane og andre større verneområde ligg i fjellsystem som er utsette for klimapåverknader med potensielle konsekvensar for naturkvalitetane og på kringliggande samfunn. Det er difor ikkje likegyldig korleis samfunnet generelt og reiselivet spesielt handterer klimautfordringane (Groven, 2008). Dette utvidar vern og bruk diskusjonen til også å omfatte kva for reiseliv som kan ivareta vernekvalitetane på lang sikt og korleis verneforvaltninga må utviklast for å redusere sårbarheita for klimaendringar. Analyser og drøftingar av forholdet mellom områdevern og klima kan ha ulike perspektiv (Groven, 2008): - I kva grad bruken (t.d. reiselivsaktiviteten) bidreg til klimagassutslepp - Korleis ein kan bidra til utsleppsreduksjonar - Området sin sårbarheit for klimaendringar - Korleis verneforvaltninga og anna politikk kan bidra til å redusere skadeverknader av klimaendringar - Tilpassing til klimaendringar 3. Konklusjon og forslag til vidare forsking Reiselivet si berekraftutfordring, eller rettare berekraftig mobilitetsutfordring, set nye krav til forvaltnings- og utviklingsmodellar for områdevern. Utfordringa kan ikkje løysast ved lokal eller statleg forvaltning. Eit partnarskap mellom stat og kommune er naudsynt. Staten kan utforme rammevilkår som gjer det rasjonelt for den einskilde bedrift og for bransjar og destinasjonar å endre sine næringsstrategiar slik at reiseliv, som andre næringar, kan bidra til å oppfylle målet om berekraftig utvikling. Lokalt kan ein skape handling mellom bedrifter i destinasjonar for å realisere endring. Dei tradisjonelle vern og bruk konfliktane kjem i eit nytt ljos dersom ein løftar fram dei globale miljøutfordringane reiselivet bidreg til å skape, samstundes som ein fokuserer på

7 korleis reiselivet sjølv vert råka av klimaendringane. Eit slikt fokus kan bidra til nye perspektiv i vern og bruk debatten. Vi vil her kort nemne nye aktuelle problemstillingar for vidare forsking: Korleis klimaendring påverkar vilkåra for å ta vare på verneverdiane Korleis reiselivet (bruken) kan endrast i ein meir berekraftig retning Korleis verneforvaltninga og anna politikk kan bidra til å redusere skadeverknader av klimaendringar

8 Litteratur Brendehaug, E. (2007). Natur og kulturarv som basis for nyskaping - erfaringar frå Aurland. Regional Trender 1, 7. Brendehaug, E. (2008). From conflict to partnership. The change in relationsship between Aurland municipality and the County Governor during the designation process of Nærøy Fjord landscape protected area.unpublished manuscript, Sogndal. Fylkesmannen. (2005). Sluttrapport - Naturbruksprosjektet. Leikanger: Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Geluk, I. (2004). Nature protection and the local ability for tourism commerce development. A case study from the Jostedalsbreen National Park in Norway. University of Edinburgh, Edinburgh. Glosvik, Ø. O., Alf jr. (1996). "Mellom bruken og vernet". Statleg naturvernpolitikk og kommunanenes rolle (No. 2/96). Sogndal: Vestlandsforsking. Groven, K. (2008). Sårbarheit og tilpassing til klimaendringar med sideblikk på nasjonalparkforvaltninga [Lecture]. Sogndal: Vestlandsforsking. Gössling, S. (2009). Carbon neutral destinations: a conceptual analysis. Journal of Sustainable Tourism, submitted. Gössling, S., & Hall, M. (2008). Swedish tourism and climate change mitigation: An emerging conflict? Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 8(2), Hille, J., Aall, C., & Klepp, I. G. (2007). Miljøbelastninger fra norsk fritidsforbruk - en kartlegging (No. 1/07). Sogndal: Vestlandsforsking. Høyer, K. G. (2000). Sustainable Tourism or Sustainable Mobility? The Norwegian Case Journal of Sustainable Tourism, 8 (2), 13. Scott, D., Amelung, B., Becken, S., Ceron, J. P., Dubois, G., Gössling, S., et al. (2007). Climate Change and Tourism: Responding to Globale Challanges. Davos: World Tourism Organisation (UNWTO), United Nation Environment Programme (UNEP), The World Meteorological Organisation (WNO). Teigland, J., & Aall, C. (1999). Nye lokale forvaltningsregimer i arbeidet for et bærekraftig reiseliv internasjonale erfaringer med å integrere reiselivet i lokale Agenda 21- prosesser. Sogndal: Vestlandsforsking. Vik, M. L. (2008). "There is always a reverse of a medal": a narrative approach to area designations, farming and tourism in Geiranger, Western Norway. Centre for Rural Research, Trondheim. Aall, C. (2003). Næringsmessig potensiale for kvalitetsturisme: en utredning for Miljødepartementet belyst med analyser fra Sogn og Fjordane. Sogndal: Vestlandsforsking. Aall, C., & Breisnes, K. (2001). Norske erfaringer med Lokal Agenda 21 som forvaltningsregime i arbeidet for et bærekraftig reiseliv. Sogndal: Vestlandsforsking. Aall, C., Brendehaug, E., Fløtre, T. A., & Årethun, T. (2003). Næringsmessig potensiale for kvalitetsturisme: en utredning for Miljødepartementet belyst med analyser fra Sogn og Fjordane. Sogndal: Vestlandsforsking. Aall, C., & Dybwad, T. (2006). Regionalparker en mulig modell for å styrke arbeidet med bruk og vern i og rundt større norske verneområder? Sogndal: Vestlandsforsking.