Grovfjord IL. Nedenfor følger et lengre utdrag fra Alf Sjøvolls beretning om Wagenius, gitt med forfatterens tillatelse.

Transkript

1 Mysteriet Wagenius Bidrag fra Svein Bertin Simonsen Vaggenusbukta, på nord-/østsiden av Skoddeberg-vannet, er et kjent navn for de fleste grovfjordinger, i hvert fall for de som er av edel årgang. Men det kanskje ikke alle kjenner til er at navnet kommer fra en svenske, Johan Paul Wagenius, som visstnok skal ha holdt til her og på Sletta for mer enn 150 år siden. Historien om denne personen hadde lenge interessert Alf Sjøvoll, som allerede i barndommen fikk høre fortellinger om denne mytiske mannen av sin far, Albert Sjøvoll. Det var et mysterium hva Wagenius hadde levd av, hvor han kom fra og hva som hadde ført ham hit. Hans navn ble knyttet til samiske legender, noe som ikke gjorde hans personlighet mindre mytisk, men de fleste spørsmål Alf stilte om Wagenius førte ikke til noen oppklaring. På 1990-tallet gjennomførte han, med god assistanse av John Minde og Steinar Forså, en bred og grundig undersøkelse for mulig å finne ut mer omkring Johan Paul Wagenius liv. Nedenfor følger et lengre utdrag fra Alf Sjøvolls beretning om Wagenius, gitt med forfatterens tillatelse. Historien? Tilgjengelige opplysninger forteller bl.a: Johan Paul Wagenius født Ljusnedal Jernverk? 1794 Sara Marie, hustru født Røros? 1797

2 Jens Magnus Bauer født Røros? (hustruens tidl. sønn 1818 Jens Paul sønn - født Rollnes 1825 Ingeborg Kjerstina sønn - født Rollnes? 1830 Sofia Rebekka sønn - født Forsåmarka 1834 Ved å trykke på navnene til de tre barna (merket gult) får man fram fødsels-/dåpsbevis slik de er nedtegnet i kirkebøkene for gamle Ibestad prestegjeld. Jens Paul er oppført som nr 15. Ingeborg som nr 32, mens Sofia Rebekka er den tredje registerte under årstallet Wagenius-navnet er typisk svensk og at hans opprinnelse var svensk synes å ha vært ganske åpenbart fra begynnelsen. Han skal selv ha opplyst at han var født på "Ljusnedals Jernverk". Dette talte for Ljusnedalen (Harjedalsområdet). Siden Wagenius kalte seg "studius" (student?) er det nærliggende å tro at han hadde studert til embetsmann, doktor eller prest. Historiene går ut på at han nettopp var prestestudent, men at han pga. sin egen livsførsel måtte se bort fra et slikt embete, ja, at han bent fram ble forvist eller kanskje jaget fra sitt hjemsted. Om Wagenius fulgte Ljusnedalen og veien inn mot Norge ville han måtte passere bergverksbyen Røros. Det synes fastslått at hans hustru, Sara Marie, nettopp var fra Røros. Da paret kom til Hamnvik (Ibestad) hadde paret med seg en sønn fra Sara Maries tidligere ekteskap med den tyske bergingeniøren, Christopher Henrik Bauer. Siden Wagenius, etter eget utsagn, skal ha vært lærer i Torneå/Haparanda i Sverige kunne det være naturlig å anta at han kom til Norge etter å ha fulgt Tornedalen til Jukkasjarvi og videre mot kysten, eks.vis Ofoten/Grovfjord, og deretter til Ibestad som var offentlig-administrativt og handelssentrum i området på den tiden. Kildene, eller "ryktet", sier imidlertid at han kom reisende med båt. Steinar Forså har (jfr. sine kilder) antydet at han egentlig var på vei til huslærerpost i Tromsø, og at han pga jekteforlis og andre tilfeldigheter havnet i Ibestad. De virkelige omstendigheter som førte ham hit er ikke kjent, men det finnes dramatiske legender rundt dette, bl.a nedtegnet av Carl Schøyen, forfatteren av "Tre stammers møte".

3 Med hensyn til Wagenius tilsynelatende avbrutte Tromsø-reise er det ikke lett å finne noen grunner, kanskje han ble forsinket slik at lærerposten allerede var besatt, og at hans ny hjemsted derfor ble bestemt av skjebnen. Som en kuriositet har jeg merket meg at vest for Ljusdal, mot Hudiksvall, finnes stedene Forsa og Sørforsa. Kan Wagenius hatt noen tilknytning til disse stedene? Kan det ligge noen sentimentale grunner eller skjebnetro bak hans reiseavbrudd og senere bosetting på Forså (Forsa) i Ibestad? På husmannsplassen "Wagenius-heimen" ved østre ende av Sandvatnet på Nord-Forså ble Wagenius og hans familie boende i ca 12 år. Etter et mistenkelig dødsfall i 1828 fikk Wagenius mistanke mot seg. Den døde (eller drepte) var den velhavende Hans Jørensa, dvs. eieren av den gården hvor familien Wagenius hadde sin boplass. Trolig er det at Wagenius, som følge av denne mistanken, flytter fort fra Forså og forsåfolket. En gang etter 1834 flyttet han videre til Grovfjord hvor han og familien sies å ha bodd i en gamme på Sletta (muligens Øvergården?). Hvis det er riktig at det finnes en "Wagenius-hølen" ved utløpet av Tømmerelva styrker dette opplysningene om en fast boplass på Sletta i Grovfjord. Mht. hans skiftende og alltid tilbaketrukne tilholdssteder kan hverken fattigdom eller senere sosial stigmatisering forklare dette helt. Det ser ut som om Wagenius utmarksbosetting har vakt alminnelig undring i god tid før virkningen fra det skjebnesvangre dødsfallet gjorde seg gjeldende. Fryktet evt. Wagneius at fortiden skulle innhente ham i form av lovens skikkelse? Var dette en vel så stor årsak til hans perifere bosteder som den sosiale isolasjonen som fulgte etter Hans Jørensas død? Vi kan foreløpig ikke vurdere dette nærmere? Oppbruddet som førte til ny bosetting i Grovfjord brakte Wagenius godt utenfor allfarvei. Men med dette ville kanskje familiens livsopphold ha blitt mer problematisk, dvs. om ikke "rømmingen" var vel forberedt. Pga. av korrespondanse og andre forhold kan det se ut som om Wagenius har hatt et slags forretningsmessig og samtidig nært forhold til Dons-familien som var Astafjord-områdets "nessekonger" på den tiden. Man kan undres om Wagenius evt. fikk Dons`hjelp til å flytte til Grovfjord. Var hans skogvokterjobb i Skoddeberg en slags hjelp til å komme seg bort og samtidig ha noe å leve av? Et bevis på nådig velvilje fra venner eller fra "en bestemt venn" innenfor Dons-familien? Hvorvidt han drev noe jordbruk på Sletta er ikke klarlagt. Siden han var såkaldt "hendt" er det mulig at han livnærte seg selv, kona og de tre barna ved ulikt arbeide, eks. laget han rokkehjul, noe som må ansees som temmelig krevende snekkerarbeid. Han skal dessuten ha drevet med "kurering", noe det sannsynligvis var et godt marked for på den tiden. Særlig om praksisen var knyttet til en "fremmed" som dertil var ansett for å ha særlige kunnskaper. Wagenius drev også eller forsøkte i allefall å få i gang skole (på Sletta?). Det er blitt sagt at dette forsøket ikke førte fram "fordi befolkningen ikke kjente sin besøkelsestid". (Schøyen). Wagenius bodde i visse perioder ved Skoddebergvannet hvor han antakeligvis administerte uttak av furutømmer, som for øvrig var rasjonert og forbeholdt viktige formål, som for eksempel båtbygging. Enhver som i de dager hadde behov for tømmer måtte søke til "tinget". Det er sannsynlig at Wagenius har ytt søkerne skriftlig bistand såvel som praktisk hjelp i slike tilfeller. Under oppholdene ved Skoddebergvannet skal Wagenius hatt tilhold ved den naturskjønne vika som "alltid" har vært kjent som "Vaggenusbukta". Her skal han ha benyttet en såkalt hellar (hallar) som mer eller mindre improvisert bolig. Jeg ser likevel ikke bort fra at den urolige "flytte- og byggekjære" Wagenius kan ha hatt en bedre boplass og et mer permanent

4 oppholdssted ved Wagenius-bukta, noe den muntlige fortellertradisjonen kan tyde på. Trolig døde Wagenius i sin gamme på Sletta engang mellom 1858 og Det sies at hans lik ble hentet av to rorskarer som fraktet det i kiste til Ibestad eller Hamnvik i nordlandsbåt. (Undertegnede, Svein Bertin Simonsen, har gjennomgått klokkerboka for Ibestad prestegjeld (Digitalarkivet) og registrerte dødsfall for årene , men uten at navnet Wagenius var å finne. Mulighetene for at jeg ikke har gjenkjent navnet pga håndskriften kan være èn grunn, en annen at han ikke døde i dette tidsrommet, eller døde utenfor prestegjeldet). Etter Johan Paul Wagenius`død synes familien å være blitt spredt for alle vinder. Fra en folketelling i 1865 framgår det at Sara Marie tilbrakte sine siste år som en av to "fattiglemmer" i familien Dons husholdning. Det er merkelig at ingen av hans etterkommere slo seg ned i Grovfjord. Kan dette skyldes det tidligere dødsfallet på Forså? Bevirket denne hendelsen at Wagenius (og hans familie) var gjenstand for sosial proskripsjon - at hele familien befant seg i en slags sosial karantenetilstand? Dette er ikke helt utenkelig. Wagenius skal ha etterkommere i hhv Båtsfjord og Bardu (slekta Dalberg). For noen år siden ble det klart at Wageniusslekta (navnet) tidligere også har vært til stede i Syltefjord i Finnmark, men at den plutselig hadde forsvunnet derfra, sannsynligvis pga. emigrasjon til Amerika. Det er tilsynelatende få genuine spor etter Johan Paul Wagenius. Rokkehjul som stammer fra ham finnes sannsynligvis ikke lenger. Heller ikke noe fra hans bosteder som kan gjøre oss i stand til "å skille ham ut" som person. Det finnes allikevel andre ting som kan gi oss et inntrykk av hans egenskaper og ferdigheter. Fra universitetet i Tromsø/Tromsø museum finnes det brev (kopier?) som stammer fra Wagenius. Brevene er adressert til ulike mottakere som nærstående personer i Sverige, og bl.a en frøken Dons i Ibestad. Brevene er velformulerte, nærmest belevne. De viser et menneske med uvanlig dannelse og med sans for å uttrykke egne intime tanker og følelser uten å virke påtrengende. Wagenius sin uttrykksmåte indikerer en nyansert personlighet som ikke på noen måte er grov eller er råbarket. I et av sine brev sender han en hilsen til en tidligere nærstående, en som han omtaler som "min kjære og dyrebare". I et annet forteller han med en tiltalende beskjedenhet om personlig glede og sorg. Hans pene håndskrift står i stil med dette og vitner om sikkert håndlag og lang skrivetrening. Det er ellers forbløffende at han uttrykker seg i et språk som synes å være fullstendig fritt for svensk. Hans lytefrie "embetsmanns-norsk" er mer flytende og lettforståelig enn i de fleste andre dokumenter med opprinnelse i hans samtid. Det er åpenbart at han må ha vært til stor nytte for de som hadde behov for skriftlig hjelp, eksempelvis i kontakt med prest, ting, rettsvesen og embetsverk. Bare ut fra det sparsomme litterære materialet kan vi gå ut fra at Wagenius har framstått som både uvanlig og interessant. I den grad befolkningen har "forstått sin besøkelsestid" må vi anta at han har nytt betydelig respekt og at flere må ha stått i et visst avhengighetsforhold til ham. Til tross for disse kvalitetene er det "noe" som sier oss at det har heftet noe "galt" ved Wagenius. I hvilken grad var den

5 mistanke og skyldbyrde som ble kastet på ham uberettiget? Skyldes mistanken for drapet på Hans Jørensa i virkeligheten ikke stort annet enn at han allerede før dette i en viss forstand var "skyldig"? At hans omgivelser (f.eks. Forså-folket) så og si bare ventet på selve beviset før Hans Jørensas dødsfall "satte tingene på plass"? Om dette er tilfelle kan vi også undres på om det i virkeligheten bare Wagenius eksentriske bakgrunn og personlighet som førte til at omgivelsene forventet "at noe negativt måtte ligge bak"? Var resultatet av dette at Wagenius måtte bære på en uberettiget mistanke og skyld i hele sitt liv? Slike spørsmål anser jeg som noen av de mest interessante i forbindelse med "Mysteriet Wagenius" Med det spørsmålet hengende i luften avsluttes gjengivelsen av Alf Sjøvolls historie om John Paul Wagenius. Alf har skrevet noe mer, men dette omhandler for det meste om Wagneius familieforhold, etc i Sverige i hans yngre dager og har lite relevans med Wagenius` liv og virke i vårt område. Historien er gjengitt ordrett slik det står i Alfs manuskript, bare med unntak av noen få ortografiske endringer. Svein Bertin Simonsen