Stamposten. Shapiros suksess. Medlemsblad for Norsk interesseforening for stamme (NIFS) Nr 4/ desember Side 20. Side 9

Transkript

1 Medlemsblad for Norsk interesseforening for stamme (NIFS) Nr 4/ desember 2014 Shapiros suksess Vi blir fortalt alt vi ikke skal gjøre. Hvordan skal vi da forstå hva vi skal gjøre? spør David Shapiro. Under Høstweekend fortalte han sin egen stammehistorie og hvordan han i 37 har hjulpet andre som stammer. Først kartlegger Shapiro personen, deretter behandler han personen som stammer. Side 4-8 Psykoterapi og stamming Bred mediedekning Vær mer kritisk til hva du selv tror andre tenker om deg. For du vet ikke hva de tenker, mener den danske logopeden og psykoterapeuten Lise Reitz. I forbindelse med den internasjonale stammedagen 22. oktober var NIFS representert i ti aviser og i fem radioinnslag. Det er en økning fra i fjor. I tillegg stod lokallaget i Trondheim på stand og delte ut 80 kopper med gratis kaffe, Twist, og over 100 brosjyrer. Side 9 Side 20

2 Økt aktivitet, med redusert støtte i 2014 Hvilken høst dette har vært, dere! BJØRN ERIK SÆTTEM Styreleder i NIFS MARTIN AASEN WRIGHT Redaktør av Innhold: SIDE 4-8: David Shapiro på Høstwweekend: «Jeg stammet i mine drømmer» og Behandler personen, ikke stammingen SIDE 9: Bli fortrolig med din egen fiende SIDE 10: Rekrutterte logopeder SIDE 11: Slik er taleflytundervisningen SIDE 12-13: Foreleste for logopedene SIDE 14-15: Til Island på Nordisk SIDE 16: Symposium og STUREN SIDE 17: Den islandske presidenten SIDE 18: På tokt i Vesterled SIDE 21: Husker du han som stammet på skolen? SIDE 22: Planlegger antologi om stamming SIDE 23: Beklager logopedangrep SIDE 24: Nytt medlemsregister SIDE 25: Vi stammer på sosiale medier SIDE 26: Vi stammer i pressen SIDE 27: Min stammehistorie: Guttorm Nilsen Bidragsytere i dette nummer: Linn Stokke Guttormsen Geir Sand Nilsen Minja Jovanovic Liv Marit Goldstein Paul Goldstein Thomas Folkestad Ronny Hansen Guttorm Nilsen Bjørn Erik Sættem Det er mye positivt som skjer i NIFS for tiden. Vi teller over 300 medlemmer, vi har rekorddeltagelse på arrangementene, vi har utvidet kontakten med logopedutdanningene og likepersonene våre opplever en vekst i antall henvendelser. Likevel har vi fått redusert tilskudd fra myndighetene i Men i 2015 er vi lovet at tilskuddene er tilbake på normale nivåer igjen. Den dårlige nyheten fikk styret i NIFS på sensommeren. Årsaken til halveringen av driftstilskudd i 2014 er at det er medlemsmassen i 2012 som danner grunnlaget for tilskuddet vi mottar i Og i 2012 var vi kun 211 medlemmer. For ett års tid siden kom det nemlig nye regler fra Barne, ungdoms og familiedirektoratet, som sier at foreninger som vår må ha minst 250 medlemmer for å få offentlige tilskudd. Tilskuddet skal dessuten baseres på langt flere faktorer enn før. I tillegg til antall (relevante) medlemmer, teller også antall likepersoner og antall lokallag, og deres respektive aktiviteter. Dette er noe av forklaringen til at NIFS nå legger betydelig innsats på å øke aktiviteten når det gjelder likepersoner og lokallag. I tillegg mener vi dette er et verdifullt tilbud til medlemmene våre. Styret i NIFS fant halveringen av driftstilskuddet urimelig og sendte inn en klage. Vi argumenterte med at vi tolket regelverket slik at vi var omfattet av overgangsregler, og at et nytt regelverk ikke kunne ha tilbakevirkende kraft. Vi skrev også at vi allerede i 2013 var over grensen på 250 medlemmer og at veksten i medlemsmasse og aktiviteter fortsetter i I midten av november fikk vi vite at klagen ikke er tatt til følge. Det innebærer kroner i lavere inntekter enn vi hadde budsjettert med. Det var et skudd for baugen for styret. Heldigvis har NIFS en sunn økonomi og en god egenkapital. Styret mener vi kan gjennomføre neste års aktiviteter som planlagt. Styret har også vært flinke til å søke om tilskudd og stipender de seneste årene. I fjor mottok vi kroner i støtte fra Extrastiftelsen, til prosjektet Å være voksen og stamme. Målet med prosjektet er å kartlegge hvordan det er å leve et langt liv med stamming. Prosjektet har hatt flere samlinger med deltagere pluss fagfolk fra Høgskolen i Oslo/Akershus og Statped Bredtvet, og nærmer seg sluttfasen nå. I år har vi fått tilskudd og stipender kr fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet, samt kr fra pensjonsleverandøren Storebrand. Pengene fikk vi til den meget vellykkede Familieweekenden vi arrangerte på Gjøvik. De to siste summene har vi ikke hadde budsjettert med, så de veier litt opp for det tapte driftstilskuddet. Vi har fått løfte fra Barne, ungdoms og familiedirektoratet om at tilskuddet for 2015 baseres på medlemsmassen og aktivitetsnivået i Dermed vil vi raskt være oppe på normale tilskuddsnivåer igjen. Vi håper og forventer også at den økte aktiviteten vil slå ut i høyere tilskuddsbeløp etter hvert. Vi depper ikke lenge i NIFS. Vi løfter blikket og tenker på alt det positive vi har fått til den siste tiden. Vi gleder oss til årsmøtet mars i Oslo og til sommerens familiecamp! Sett av mars til årsmøtehelg Redaktør: Redaksjon: finbraaten@gmail.com Oscar Aaslund Hovin oscar.aaslund.hovin@live.no Bjørn Erik Sættem bjorn.saettem@gmail.com Utgiver: Norsk interesseforening for stamme (NIFS) Trykkeri: Land Trykkeri AS Opplag: 400 Materiellfrister: Nr. 1/15: 1. mars Nr. 2/15: 1. juni Nr. 3/15: 1. september Nr. 4/15: 1. desember Oppslagsbilde forside: Når vi har en høst som dette, er det gøy å lage medlemsblad. Stort besøk fra USA til Høstweekend, og rekordoppslutning. Rekordmange aviser og medier som dekket den internasjonale stammedagen. Dette kommer ikke uten grunn. Det er ene og alene på grunn av engasjementet som er i foreningen. Jo større engasjement, desto bedre medlemsblad. La oss si det så enkelt. Høsten har handlet mye om fine ord som motivasjon, mental trening og hvordan du kan overvinne frykten for å stamme. Dette er jo moteord, men la oss dvele litt ved begrepene. Suksess er motstykket til frykt. Den beste måten å jobbe med frykten på er å gi muligheten til å oppnå suksess. Vi frykter fremtiden på grunn av fortidens nederlag, mener David Shapiro. Stamming er forbundet med frykt, det er slik hjernen opererer, mener Lise Reitz. Shapiro stammet i sine drømmer og har klart å overvinne frykten for å stamme. Reitz er logoped og psykoterapeut. De mener begge at stamming handler om dine egne negative tanker om å stamme. Shapiro og Reitz legger vekt på personens følelser om egen stamming i sin terapi. Klarer vi å snu de negative følelsene, spør de oss? Ja, klarer vi det? Vil vi det? Hva Shapiro og Reitz tenker og hvordan de jobber med personer som stammer, kan du lese om i dette nummeret. Fellesnevneren er at de tror på at mental trening kan hjelpe oss som stammer til å få et bedre liv. Samtlige tilbakemeldinger fra logopeder, logopedstudenter og medlemmer på seminarene med Shaprio og Reitz har vært positive. Vi vil høre mer om hvordan stamming oppleves i hverdagen, hvilken innvirkning det har på oss. Hvilke hindringer møter vi? Hvordan synes vi det er å stamme? Selv om vi kan aldri så mye om det vil vi stadig lære mer. Det gjør oss mer reflekterte. Det er positivt at såpass mange logopeder og -studenter deltar på NIFS arrangementer og viser så stor interesse for stamming og løpsk tale. Husk det, det er vi som stammer som sitter på førstehåndskunnskapen. Vil du som logoped eller logopedstudent vite mer om taleflytvansker, snakk med oss! I høst har NIFS holdt foredrag for studentene ved universitetet i Oslo og for Akershus logopedlag. Vi har fortalt om vår egen stamming og gitt innspill til logopedene og -studentene. NIFS skal tilbake til logopedstudentene i Oslo for andre gang på nyåret for å fortelle enda mer og svare på spørsmål. Studentene nærmest krevde det. Er ikke det fantastisk? Statped kutter ned antall logopedstillinger, mens logopedstudentene vil lære enda mer om stamming og løpsk tale, fra oss som kan mest om stamming, vi som stammer. Interessen for stamming, også blant personer som ikke stammer er der. Det viser den internasjonale stammedagen. Ikke kun med tanke på antall oppslag i media, men også når vi ser på tilbakemeldingene på sosiale medier. Det er kanskje slik at de som ikke stammer, er ikke nødvendigvis fiendtlig innstilt til oss som stammer, de bare vet ikke så mye om stamming og «tråkker feil». Vi kan potensielt oppleve det som nedverdigende eller som mobbing. Hva kan vi gjøre med det? NIFS er inne i en god flyt nå. Flere medlemmer, flere som deltar på arrangementer. Mer synlig i media. Stor interesse fra logopedmiljøet. Jo mer informasjon og åpenhet vi sprer om stamming, desto mer kan vi bryte ned tabuer og misforståelser. Og hva gir det oss? Mer selvtillit. 2 3

3 PÅ HØSTWEEKEND I OSLO: David Shapiro «Jeg stammet i mine drømmer» DAVID SHAPIRO: I dag er jeg en veldig lykkelig mann. Foto: 4 Det eneste levende vesenet David Shapiro kunne snakke med, var hunden «Buddy». Shapiro klarte å overvinne frykten for å stamme ved hjelp av «Buddy», bestefar Joseph og kona Kay. Ikke stammebehandling. Jeg stammet også i mine drømmer. Jeg må anstrenge meg for å holde tårene tilbake, sier David Shapiro (60) og forteller om sønnen Aaron. Det er stille på Thon Hotell Opera. Det er Høstweekend med NIFS. Alle ser på professor David Shapiro som er kommet fra USA bare for å snakke med oss. Om hva det vil si å stamme. Shapiro trekker pusten. Blir stille. Ser ned i papirene. Trekker pusten igjen. Ser på oss. Når jeg demonstrerer stamming for dere nå, er det ikke skuespill. Dette er ekte stamming. Stamming vil si at min sønn heter Aa-aa-aa-ron. Aaron. Vi må være stolte av hvem vi er, og sette pris på våre seire, sier han med en sårhet i stemmen. David og «Buddy» David Shaprio er ansett for å være en av de fremste ekspertene på stamming. Han har stammet hele sitt liv og har i 37 år hjulpet andre mennesker som stammer. Under hele foredraget snakker han flytende. Selv vi som er trent på å høre de minste blokkeringer hører ingenting. Shapiro fleiper med oss, smiler. Ber oss om å kalle ham David, ikke professor Shapiro. Han skravler med oss i pausene. Når han forteller om sønnen Aaron, stammer han. Shapiro har tårer i øynene. «Buddy» var det eneste levende vesenet på denne jord jeg kunne prate med. Noen ganger var stamming så vondt at «Buddy» og jeg ville gå inn i skogen og sovne sammen i solen. Jeg følte meg alltid bedre etterpå når jeg visste at jeg våknet med «Buddy» liggende ved siden av meg og med solen i ansiktet, forteller han. Hunden fikk Shapiro da han var tre uker gammel. I tillegg til «Buddy», var det en kamerat som ikke lo av ham, Billy. Bestefaren Joseph og én logoped var viktige støttespillere i barne- og ungdomsårene til David Shapiro. Logopeden krevde ikke høytlesing og Joseph elsket lille David akkurat slik han var. Da David var 17 år gammel, mistet han «Buddy», Billy, Joseph og logopeden. Det var et hardt år, minnes David med en sår stemme. Ikke stammebehandling David Shapiro retter en pekefinger mot logopedene som kun er opptatt av behandlingsmetoder og den nyeste faglitteraturen. Det var ikke tradisjonell stammebehandling som hjalp ham til å overvinne frykten for å stamme. Hvordan kunne logopeder få meg til å snakke flytende, når de ikke var interessert i å forstå hva stamming gjorde med meg? Hvorfor var de ikke interessert? spør Shapiro retorisk. Hvordan kunne de forstå min ensomhet når jeg løp inn i skogen? Han definerer hunden «Buddy», bestefaren Joseph, kameraten Billy og logopeden som sine klipper i livet. Støttespillere som fikk ham til å holde motivasjonen oppe. Logopeden så David, hvem han var. David fikk gå tur med «Buddy», David måtte ikke presses til å lese høyt. Hvorfor leter logopeder etter den riktige løsningen på feil sted? Det vi velger å tro på, eller ikke tro på, legger grunnlaget for hva vi oppfatter av hva det vil si å stamme. Det blir feil når kliniske data om stamming blir viktigere enn hvordan det oppleves å stamme. Shapiro oppfordrer personer som stammer til å organisere seg og møte logopeder for å fortelle dem hva det vil si å stamme. Det dere gjør er helt avgjørende. Dere kan komme sammen og dele erfaringer, snakke sammen og drømme om fremtiden, sier han. Davids drøm Det å drømme er en del av min seier. Det å snakke fritt er ikke bare din frihet, men din rett. Du skal føle deg fri til å snakke slik du selv vil, uavhengig av om du har kontroll på taleflyten, så lenge du ikke lar deg styre av andre rundt deg, sier David Shapiro. Jeg vil at du skal føle deg like god og viktig som alle andre. Stamming må ikke definere hvem du er. Bare du skal kunne definere hvem du er som person. David Shapiro forteller om sin kamp mot stammingen i fem kapitler. På skolen ble han mobbet. Lærerne lo av ham når han ikke klarte å si navnet sitt. David fikk F på muntlig eksamen på college fordi han stammet. David Shaprio ser på oss: Det er sårende å bli mobbet. Jeg var en god gutt. Jeg sloss ikke, jeg dukket. Hvis jeg så Steven i dag, ville jeg ha slått ham ned i bakken. Det er sårende at lærerne lo av at jeg ikke klarte å si navnet mitt eller lese høyt. Det er sårende at læreren sa at jeg ikke skulle få panikk, og da jeg svarte at jeg får ikke panikk, slo læreren meg så hardt at jeg falt ned på gulvet. På college begynte Shapiro å oppleve suksess. Stammingen ble gradvis et mindre hinder. Han ble valgt til tillitsvalgt, og måtte holde en tale for 100 mennesker. Dette var Shapiros første erfaring med kontrollerbar taleflyt. De 100 tilhørerne visste ikke at han stammet. Jeg applauderte meg selv for det jeg gjorde bra, sier David Shapiro. Det som forandret livet hans for alltid var kona Kay. Hun brydde seg ikke om at jeg stammet. Hun har vært min kjæreste og kone for 31 år. Jeg blir kalt «pappa» og «kjære». Familien min gir meg motivasjon og glede, smiler David Shapiro. I dag er jeg en veldig lykkelig mann. 5

4 PÅ HØSTWEEKEND I OSLO: David Shapiro Behandler personen, ikke stammingen DRIVKRAFT: Liv Marit og Paul Goldstein stod bak Shapiros Norgesbesøk. Her sammen med styreleder Bjørn Erik Sættem. REKORD: 60 stykker hadde meldt seg på lørdag; David Shapiro fortalte om sin stamming og kliniske behandling. Alle foto: OSLO-GRUPPE: Thomas Folkestad. MEDLEMMER: Ronny Hansen. Før David Shapiro starter behandlingen, kartlegger han personen. Shapiro legger vekt på opplevelsen av suksess. oss, styrker oss som mennesker. Frykten trenger ikke å kontrollere oss hvis vi ikke lar frykten ta kontrollen over oss. I sin behandling starter David Shapiro alltid med å kartlegge personen, ikke bare personens stamming. Shapiro legger vekt på hva klienten mestrer, ikke hva klienten mislykkes med. Et enkelt eksempel: hvis personen har 85 prosent taleflyt og 15 prosent blokkeringer, griper Shapiro tak i det positive, med andre ord 85-prosenten. Til klientene sier han: «Ikke tro på hva jeg sier, tro på deg selv». David Shapiro tar alltid tak i klientens suksess. I sin behandling gir han klienten gradvis mer og større utfordringer. Suksess skaper suksess, ifølge David Shapiro. Jo mer suksess, desto færre blokkeringer. Klienten går fra «jeg kan ikke, jeg vil ikke», via et nøytralt stadium til «jeg kan». Du tenker: «Jeg kan klare det, fordi jeg har oppnådd mer og mer suksess. Jeg kan ikke feile», forklarer Shapiro. En som stammer relaterer opplevelser i nåtid og fremtid med negative erfaringer i fortiden, ifølge Shapiro. «Jeg vil alltid stamme fordi jeg alltid har stammet. Hvorfor skjer dette med meg?». flytende ord og setninger og fremhever det overfor klienten. Rollespill og andre øvelser er så virkelighetsnære som mulig. Klienten blir ikke presset til noe hun ikke vil. Læring er ikke å fortelle, ifølge Shapiro. Hver gang klienten opplever suksess, skal hun notere det ned. Ordene, menneskene, hva som var bra. I begynnelsen en gang om dagen, deretter to, så tre osv. Suksessen relateres til noe konkret. Opplevde hun suksess da hun drakk kaffe, forbinder hun «kaffe» med suksess. Ifølge David Shapiro handler stamming om hele personen følelser, oppførsel og tanker om ens egen stamming påvirker hverandre og dermed stammingen. Hvorfor er kun atferd knyttet til Suksess er motstykket til frykt. Den beste måten å jobbe med frykten på er å gi muligheten til å oppnå suksess. Vi frykter fremtiden på grunn av fortidens nederlag, sier David Shapiro, professor i kommunikasjonsvitenskap og -vansker ved Western University i North Carolina, USA, til. Under Høstweekend-seminaret i oktober satte David Shapiro spørsmålstegn ved hva det vil si å stamme? Hva betyr det for deg? Shapiro definerer ikke sine kliniske metoder som Den store løsningen for å få folk til å slutte å stamme. Han behandler heller ikke hver enkel klient likt, men individuelt. Det som er fellesnevneren er at Shapiro først blir kjent med personen ved å undersøke hva slags stamming vedkommende har og hvordan den påvirker personens liv, hvilke følelser som kan relateres til stammingen, og hva personen ønsker å oppnå. Jeg gir folk som stammer en mulighet til å oppleve suksess. Hvis de ikke opplever suksess, gjør jeg noe galt, sier han. «Jeg kan ikke, jeg kan» Stamming er ikke bare blokkeringer av ord og lyder. Stamming er forbundet med frykt. Frykten for å stamme, hva andre tenker om oss. Frykten hemmer ikke så lenge vi tar valget med å konfrontere frykten, mener Shapiro. Dette betyr at vi kan klare det! Først må vi erkjenne frykten. Deretter konfronterer vi frykten og vi fortsetter med det, sier han. Selv om det meste i livet er godt kan de utfordringene vi møter oppleves som vanskelige. Og over tid kan de forme vår personlighet. Det som ikke skader 6 Følelser og tanker Shapiros behandling starter med ukentlige møter, etterhvert færre og lengre møter. Klienten skal gjøre øvelser mellom hvert møte. Shapiro legger vekt på 7

5 PÅ HØSTWEEKEND I OSLO: David Shapiro stamming? spør David Shapiro. Hvorfor ikke følelser og tanker? Hva vil det si å stamme? Vi blir fortalt alt vi ikke skal gjøre. Hvordan skal vi da forstå hva vi skal gjøre? Større samarbeid «Identifiser hva klienten gjør riktig, ikke hva klienten gjør feil». David Shapiro gjentar setningen flere ganger under intervjuet. De fleste logopeder kartlegger hvilke ord og lyder klienten stammer på og forsøker å eliminere bort blokkeringene. Jeg gjør ikke det, sier David Shapiro. Sammen med personen som stammer peker vi på hva han gjør når han snakker flytende. Jeg gjør dem mer bevisste på hva de gjør riktig og får dem til å gjøre det oftere. Shapiro er opptatt av «evenness, gentle, natural». Personer som stammer kan senke hastigheten for å unngå stamming, men problemet er ikke at de snakker sakte, det er at de snakker med ujevn hastighet (evenness in rate). Har de ingen spenninger, stammer de ikke (gentle of onset). Alle som stammer vil høres naturlig ut når de snakker (natural). Først noterer David Shapiro hva klienten gjør bra. Senere skjønner klienten selv hva hun gjør bra, og forteller Shapiro hva som er «easy, gentle, natural». Shapiro samarbeider også med klientens nærmeste for at de skal få en bredere innsikt i hva det betyr å stamme. Hvis jeg bare samarbeidet med personen som stammet, hvordan skal de nærmeste da kunne forstå hvordan de skal forholde seg til stammingen? spør David Shapiro. Tilbakefall Logoped. McGuire-kurs. De fleste som stammer vil på et eller annet tidspunkt møte sin gamle fiende igjen, forklarer David Shapiro. Derfor forbereder han sine klienter på det. David Shapiro har hatt tilbakefall. Han forteller om en episode ved universitetet i North Carolina. Han skal presentere studentene sine. Det er flere hundre mennesker i aulaen. Sammen med flere andre ledere ved universitetet står David Shapiro på rekke. Presentasjonsrunden går raskt. Alle sier navnet sitt. Det er Shapiros tur. Han får en myk blokkering på «d». Jeg skulle til å si «David Shapiro», sier Shapiro. Og, en tulling sier: «David! David Shapiro. Say it!». Under det påfølgende møtet fikk ikke Shapiro med seg et eneste ord. I ettertid innså han at den episoden ikke handlet om ham selv, men personen som sa navnet hans. Jeg likte ikke denne fyren før, jeg liker ham ikke nå. Ifølge David Shapiro er det slike episoder vi som stammer må være forberedt på. Tilbakefall vil alltid skje. Det er forutsigbart. Derfor må stammebehandlingsprogrammer forberede deltakerne på hva de skal gjøre når de en gang får tilbakefall og hvordan de skal opprettholde taleflyten, sier David Shapiro. Hva lærte du av David Shapiro? Deborah Ulvestad (27), logopedstudent Eline Hønsen (24), logopedstudent Minja Jovanovic (25), NIFS-medlem For meg som ikke hadde kjennskap til stamming, synes jeg det er lærerikt. Stamming er individuelt. Det er viktig å se individet før man begynner stammebehandling. Hvis mer informasjon om stamming, desto bedre. Jeg synes stamming er et veldig spennende fagfelt. Seminaret var veldig bra! Det handler om å få det personlige aspektet. Vi får en forståelse for hva stamming betyr for folk. Logopeder må se stamming gjennom andres øyne, personen som stammer. Jeg synes Høstweekend har vært kjempebra! Det har vært spennende å oppdage David Shapiro og høre hans bevegende historie om «Buddy», og gruppesamtalene. Som pedagog har helgen vært inspirerende. Kunnskapen er overførbar. Henriette Brørby (31), logopedstudent og sanger Georg Steffensen (22), NIFS-medlem Azad Mirui (32), NIFS-medlem Vi treffer mange personer som stammer og hører mange historier. Det er inspirerende når Shapiro forteller hvor langt han er kommet. Vårt største ønske er å hjelpe, og ofte hører vi om personer som stammer som har dårlig erfaring med logopeder. Jeg vil vite om hva jeg skal gjøre for å bli en bedre logoped. David Shapiro er veltalende og god på presentasjon. Det er interessant å lære om andre behandlingsformer for å få et annet perspektiv. Det har vært interessant å delta på seminaret med David Shapiro og høre om hans metoder og erfaringer. Jeg lærer mye av det. I tillegg blir jeg kjent med andre likesinnede. Det er hyggelig og sosialt at det finnes andre i samme situasjon. TEKNIKK OG PSYKOLOGI: Lise Reitz kombinerer taletekniske øvelser med EFT. Foto: Bli fortrolig med fienden Det kan være vanskelig å vise hvem vi faktisk er når vi skammer oss over egen stamming, mener den danske logopeden Lise Reitz. Møt din egen frykt, oppfordrer hun. Skam handler om å vise hvem vi er, angsten for å vise det vi skammer oss mest over, frykten for å vise stammingen, og hvordan andre mennesker vurderer oss, sier Lise Reitz i sitt foredrag på Thon Hotell Opera. NIFS arrangerte seminaret 45 +, å være voksen og stamme den første helgen i november. Lise Reitz er utdannet logoped fra Københavns universitet og psykoterapeut fra EFT-instituttet i Danmark. Skyldfølelse og frykt EFT (Emotional Freedom Techniques) er enkelt sagt en teknikk for lindring av vonde følelser, ifølge eft.no. EFT er en syntese mellom tradisjonell kinesisk medisin og moderne kunnskap om hvordan menneskekroppen fungerer. Nettsiden skriver at EFT er dramatisk forskjellig fra konvensjonell terapeutisk praksis, og det er derfor vi ser at EFT ofte fungerer der 8 annen behandling ikke har gitt effekt. Reitz kombinerer taletekniske øvelser med EFT i sin stammebehandling. Hun har jobbet som logoped i 21 år. Ifølge Lise Reitz har vi som mennesker en overdreven frykt for hva andre tenker om oss. Det er et premiss i vår evolusjon og styrende for oss. Fordi vi stammer, frykter vi det å være annerledes, mener Reitz. Mange som stammer sier at de har problemer med å bruke stammemodifiserende redskaper i hverdagen når det virkelig gjelder. Mange som stammer har skyldfølelse, sier hun. Lise Reitz stiller spørsmålet: hvordan fungerer hjernen når vi føler oss utrygge og når andre vurderer oss? Hjernen vil jobbe for å få oss til å føle oss trygge. Så hva gjør vi når vi får en blokkering? Det er glemt, forklarer Reitz. Indre stemme Vi begynner å unngå. Vår gamle stamming dukker opp og vi sier til oss selv: «Jeg er dyktig nok». Vi sitter igjen med en skyldfølelse. Hjernen har gått i den gamle overlevelsesmodus. Stamming er forbundet med frykt, det er slik hjernen opererer. Hva kan vi gjøre selv for å bli mer trygg i en stresset situasjon? Vær mer kritisk til hva du selv tror andre tenker om deg. For du vet ikke hva de tenker, svarer hun. I sin logopedi spør Lise Reitz: Hva betyr stammingen for deg? Følelsene og tankene våre tror vi på, men de trenger ikke å være sanne. Er det alternativer? Kan jeg se på det annerledes? Følelser er et produkt av vår hjerne, men ikke nødvendigvis et uttrykk for hvem vi er. Hvis jeg endrer tanker knyttet til en bestemt situasjon, så er jeg i den samme situasjonen på en annen måte. Det handler om hvordan vi vurderer hver situasjon vi går inn i. Lag deg en forestillingsfigur som gir deg uforbeholden støtte og som har mye visdom og styrke. Et alternativ til din indre negative stemme. Hvor kommer den negative stemmen fra? I hvilke situasjoner dukker den opp? Hvorfor tenker jeg så kritisk om meg selv? Reitz spør sine klienter: «Er det brukbart for deg å tenke så kritisk?». Stemmen skal anerkjenne deg for at du gjør ditt beste. Vi er feilbarlige, vi kan ikke være perfekte. Hvor er jeg i min stammeutvikling? Hvor kan jeg hente hjelp? Og, ha mot til å oppsøke hjelp hos profesjonelle så vel hos venner og familie, oppfordrer Reitz. Det er lov å feile, mener Reitz. Sett deg realistiske og oppnåelige mål. Vi blir skuffet og irritert. Vær med de følelsene, ikke skyv dem vekk. Bli fortrolig med din egen fiende, oppfordrer hun. På tross av frykten er det viktig å vise hvem vi er og si det vi mener. Jeg kan se på frykten, «ja, du er der», men jeg snakker likevel. Da går tankene vekk fra hva andre mener om deg. 9

6 FORELESTE: Styreleder Bjørn Erik Sættem (t.v.) og. Foto: Linn Stokke Guttormsen Rekrutterte logopeder Forrige studieår hadde logopedstudentene i Oslo 28 timer om stamming og løpsk tale. Årets studenter lærte om taleflytvansker og behovet for et bedre logopedtilbud av NIFS. og Bjørn Erik Sættem I løpet av en time foreleste styreleder i Norsk interesseforening for stamme (NIFS), Bjørn Erik Sættem og undertegnede (redaktør av ) om stamming og NIFS, samt at vi fortalte hver vår stammehistorie. Vi ble invitert av doktorgradsstipendiat ved Institutt for spesialpedagogikk, Linn Stokke Guttormsen, som har ansvaret for taleflytforelesningene. 23 førsteårsstudenter lærte tirsdag 30. september litt mer om hva stamming og løpsk tale er, og fikk et innblikk i forskjellige behandlingsmetoder. I tillegg presenterte vi kampsakene til NIFS, og la særlig vekt på erfaringen foreldre til barn som stammer har og at betydningen av tidlig behandling. 28 timer om taleflytvansker Logopedi er et toårig masterstudium, der studentene får undervisning i fire emner: 1. Afasi, dysfasi og andre kognitive vansker etter hjerneskade. 2. Språkvansker hos barn. 3. Taleflytvansker; stamming og løpsk tale. 4. Stemmevansker. Studentene hadde forrige studieår 28 timer om stamming og løpsk tale og et seminar før eksamen. De har 2-3 uker praksis innenfor feltet, i tillegg må de skrive et arbeidskrav i taleflyt. Sættem (42) og undertegnede (38) har begge stammet siden vi begynte å snakke. I tillegg til at vi begge stammer, har vi noe løpsk tale. Løpsk tale er stammingens ukjente fetter, fortalte vi. Barn uten logopedhjelp Vi brukte begge to eksempler fra da vi gikk på barneskolen. At vi gruet oss for å lese høyt i timen, at andre elever på skolen prøvde å mobbe oss. Den første familiecampen hadde 42 deltakere den siste helgen i juni på Gjøvik. Halvparten var barn under 16 år. Et annet tema var hvilke erfaringer har foreldre av barn som stammer? NIFS har gjennom årene vært i kontakt med mange frustrerte og fortvilte foreldre som ikke vet hvor de skal henvende seg, særlig i små kommuner. Det kan ta over ett år før barna får logopedhjelp, og det er ikke da sikkert at logopeden har erfaring med stamming. Foreldre som NIFS har vært i kontakt med, forteller at de: Ser at barnet sliter, men aner ikke hva de skal gjøre. Vet ikke hvordan de skal finne behandlingstilbud. Enkelte foreldre tror alle logopeder kan stamming, noe som ikke stemmer. Foreldrene ønsker å møte andre familier med barn som stammer. Flere logopeder NIFS har fire prioriterte kampsaker. For det første er det behov for flere logopeder i kommunene som kan hjelpe personer som stammer. I dag er det slik at bosted kan avgjøre om familien får hjelp eller ikke. Slik skal det ikke være! Og selv om det skulle utdannes nok logopeder i Norge, ansettes det for få i kommunene til å jobbe med stamming. NIFS mener at endringen må reverseres, slik ar flere kan henvise stamme til logoped. For det andre må opplæringsloven bli mer forpliktende. Retten til logopedtjenester er hjemlet i opplæringsloven, men den oppleves som lite forpliktende av kommunene. Videre må Statped (Statlig spesialpedagogisk tjeneste) satse mer på taleflytvansker. I dag har Statped 5-6 logopedstillinger. Før 2000 var det dobbelt så mange. Fra 2013 er det kun PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) som kan henvise personer som stammer til logoped. Før hadde også leger og psykologer denne hjemmelen. Positiv erfaring Det er over mennesker i Norge som stammer, rundt dobbelt så mange har løpsk tale. Det er omtrent like mange individuelle erfaringer med stamming som det er folk som stammer. Bjørn Erik Sættem og undertegnede er blant de heldige. Vi har i hovedsak positiv erfaring med den logopedbehandlingen vi fikk i barne- og ungdomsårene. I voksen alder var vi med på McGuire-kurs, som vi har hatt stort utbytte av. I McGuire-programmet har vi lært teknikker som gir oss kontroll over stammingen. Kurset er basert på allerede kjente behandlingsmetoder. Det er kombinasjonen av de ulike teknikkene som skiller kurset fra konvensjonell logopedbehandling. McGuire-programmet krever hardt arbeid og høy selvdisiplin, og oppfordrer personen som stammer til å oppsøke situasjoner der frykten for å stamme er sterk. Derfor passer ikke McGuire-programmet nødvendigvis for alle som stammer. Avslutningsvis oppfordret vi de ferske logopedstudentene til hvilke masteroppgaver de kunne skrive om stamming, basert på blant annet et Facebook-innlegg fra en logopedstudent i vår som spurte NIFS medlemmer om hva som kunne være en god problemstilling. Studenten fikk 28 svar. Emnene var blant annet behandlingstilbudet i kommunene, langtidseffekter av ulike behandlingsmetoder, å leve med stamming i familien («hva om pappa ikke kan si navnet sitt?») og gruppebasert behandling vs. individuell behandling. bjorn.saettem@gmail.com Slik er taleflytundervisningen Taleflytundervisningen for logopedstudenter ved Institutt for spesialpedagogikk (ISP) strekker seg over to semestre. I tillegg til forelesningene, inkluderes også case-basert læring, arbeidskrav og praksis i 2-3 uker innenfor fagfeltet. Forelesningsrekken starter med en innføring i hva stamming er og hvordan stamming utvikles. Undervisningen tar utgangspunkt i ulike teoretiske tilnærminger til stamming, med hovedfokus på stamming som en multifaktoriell vanske. Det vektlegges at studentene skal få en god teoretisk forståelse av vansken, sammen med en forståelse av hvordan vansken kan behandles. Studentene lærer videre om hvordan stamming utredes og ulike behandlingsprogrammer som anbefales for barn og voksne. Eksempler på dette er Lidcombe programmet, PCI og Camperdown. Det fokuseres på at studentene skal lære hvordan man som logoped jobber evidensbasert, men samtidig individualisert. En obligatorisk del av undervisningen er forelesninger med gjennomgang av ulike taleflyt-teknikker, etterfulgt av at studentene praktiserer teknikkene. I så måte har undervisningen et todelt kompetansefokus; utvikle studentenes kunnskap basert på en teoretisk forståelse av vansken, og gi studentene en mer praksisrettet ferdighetsutvikling. I forelesningsrekken om taleflytvansker har stamming vært hovedfokus, men kunnskap om løpsk tale har også blitt vektlagt. Undervisningen om løpsk tale har fokusert på hvordan løpsk tale defineres, sameksistens av løpsk tale og stamming, hva løpsk tale er og utredning og behandling av løpsk tale. Å behandle stamming kan oppleves som utfordrende for logopeder, muligens spesielt for nyutdannede. Det er imidlertid vanskelig å generalisere hvilke områder innenfor faget nyutdannede studenter føler seg trygge til å arbeide med. Noen kvier seg for å arbeide med taleflytvansker, andre med afasi og andre igjen med stemmevansker avhengig av interesse og fokusering. Det ligger i sakens natur at nyutdannede er spørrende til egen kompetanse. Utdanningen forsøker imidlertid å gi studentene en god forståelse for taleflytvansker, slik at de kan gjøre selvstendige vurderinger når de er i jobb, blant annet valg av behandling og eget behov for kompetanseheving. En måte å gjøre logopedstudentene mer trygge på egen kompetanse ville eksempelvis være å trene på utredning og behandling av med mennesker med taleflytvansker i undervisningssituasjonen. Et samarbeid med NIFS har blitt opprettet denne høsten. På denne måten får studentene kontakt med mennesker som stammer og en bedre forståelse av hva det vil si å stamme. Inntrykket er at dette var svært lærerikt for studentene. Linn Stokke Guttormsen, ansvarlig for taleflytundervisningen ved UiO Kunne du tenke deg å jobbe med stamming når du er ferdig utdannet som logoped? Kristin Ertsås (54), logopedstudent og lærer Ja, absolutt. Vår foreleser Linn har vært veldig inspirerende å høre på når hun har snakket om taleflytvansker. Det er få logopeder i min kommune, Risør. Hun som jobber der i dag har ikke erfaring med stamming, så jeg ser behovet her. Kristin Strømmen (38), logopedstudent og lærer Ja, stammebehandling virker interessant. Jeg ser at det er et stort behov for logopeder på dette fagfeltet. Jeg ser også at det må være frustrerende for foreldre og barn som må vente lenge på hjelp. Det er behov for mer kunnskap om stamming i samfunnet. Mest interessant vil det være å jobbe med barn som har taleflytvansker, siden jeg er lærer på en barneskole. Synne Avén (22), logopedstudent og bachelor i spes.ped. Ja, definitivt. Arbeidet virker variert og spennende. Vi vet at tidlig innsats mot små barn er viktig, og her kan logopeden spille en viktig rolle

7 Foreleste for logopedene du snakker til speilet? Er det noe som kan brukes? sier han. Når du har valgt følelse, må du forankre den i hukommelsen. Grunnprinsippet er at jo sterkere en følelse er, desto lettere kan vi kalle den tilbake igjen senere. Lag den så sterk du bare kan, oppfordrer Geir. Se for deg hva du har på deg, hva du tenker, hvordan du står, hvordan du beveger hendene, hva slags lyder det er rundt deg, hva du har gjort før og alt mulig annet. Dann så sterke og fargerike minner du klarer. Ofte satt inn i et bilde eller kort videosnutt du lagrer i hodet ditt. Det er ingen grenser for hva du kan gjøre med bildet du skaper. Dytt gjerne inn alle slages andre gode følelser i samme bildet. Om du snakker til speilet, legg med drømmedama ved siden av deg som stryker deg på kinnet eller SMS fra Lotto om at du har vunnet 162 millioner. Det eneste som er viktig er at du velger en følelse som er så nær opp til den følelsen du har når du ikke stammer, forklarer han. ERFARINGER: Geir Sand Nilsen og undertegnede fortalte 30 logopeder om egen stamming og erfaringen med lo- gopeder. Foto: Vi fortalte over 30 logopeder om hvordan vi motiverer oss til å ta kontroll over stammingen. Vi trigges av egen fremgang. misforståelser. I tillegg kan det være en ekstra belastning for barn som stammer å forklare for foreldrene eller læreren hva hun har øvd på hos logopeden. og Geir Sand Nilsen Jeg fokuserer på det positive, de ordene jeg ikke stammer på, sier NIFS-medlem Geir Sand Nilsen under sitt foredrag. På Haug skole i Bærum sitter over 30 logopeder i Akershus logopedlag og lytter. Brit Haugland inviterte Norsk interesseforening for stamme (NIFS) til å fortelle om egen erfaring med stamming, logopeder og annen behandling. Hva fungerer, hva fungerer ikke? Geir har konsultert logoped én gang i barndommen. Han har fått mer utbytte av mental trening. Undertegnede har lengre erfaring med flere logopeder i barne- og ungdomsårene, samt i voksen alder, og McGuire-programmet. Hardt arbeid motiverer Undertegnede la vekt på forskjellene mellom egen erfaring med logopeder og McGuire-teknikken. Det var først på McGuire-kurs jeg lærte å puste kostalt selv om den siste logopeden jeg gikk til brukte elementer av McGuire-teknikken i sin behandling som kostalpust og frivillig stamming. Min erfaring er at, foruten kostalpust og frivillig stamming, legger logopeder vekt på myk førstelyd, i motsetning til bestemt førstelyd som jeg lærte på McGuire-kurs. Jeg avvæpner stammingen ved bruk av bestemt førstelyd og perfekt timing (dvs. at jeg begynner å snakke med en gang jeg har tatt et fullstendig kostalt innpust). For å mestre en ny taleteknikk kreves mye motivasjon og hardt arbeid. Det betyr at det er ikke teknikken i seg selv som er det viktigste, men hvordan jeg klarer å motivere meg selv til å bruke McGui- re-teknikken. Det er viktig å fremheve at alt det harde arbeidet ofte gir suksess for den enkelte, og at motivasjonen for å jobbe enda mer dermed øker. Har du 80 prosent suksess, legg vekt på det. Gi deg selv applaus for den fremgangen du opplever. Tett oppfølging Videre oppfordret undertegnede logopedene til å la seg inspirere av oppfølgingsprogrammet etter et McGuire-kurs. Mye av årsaken til at man opplever fremgang etter kurs, er kontakten med andre kursister som kan veilede og gi konstruktive råd. Brit Haugland fortalte at hun har tatt med seg to klienter til Sandvika Storsenter i Bærum for at de skulle ta kontakt med fem fremmede mennesker og stille dem to spørsmål. For barn er det viktig å få en mestringsfølelse. Skritt for skritt, det er de små seirene som teller. I tråd med Shapiro tror Geir og undertegnede på en dialog mellom barn, foreldre og lærer for å unngå 12 Kontroll over følelsene Geir presenterte sitt selvkomponerte motivasjonsprogram, ikke helt ulikt David Shapiro. Ifølge Geir kan du styre følelsene dine, i tre nivåer: 1. Velg en følelse. 2. Forankre følelsen. 3. Skape triggere følelsen. Aller først må du velge en følelse vi skal prøve å lagre, forklarer Geir. Det kan være hva som helst. En opplevelse fra barndommen, følelsen av at moren din passer på deg, tanken på noen du har kjær eller det fotball-målet du scoret. Denne følelsen skal du etterpå prøve å lagre og gjenskape på tidspunktene du ønsker. Dersom du skal bruke den for å stamme mindre, må du velge selvsagt velge en følelse som gjør at du ikke stammer. Hva føler du for eksempel når Trigger følelser Har du et sterkt minne? Siste trinn er nok det vanskeligste. Nå må du lære å fremkalle følelsen ved hjelp av en trigger. Et av minnene jeg har er at jeg hilser på bestefaren min på dødsleiet hans. Han hilser med venstre hånd fordi han ikke kan røre høyre hånd. Da jeg strekker ut hånden for å hilse på ham, sier han lekent: «Jasså, har du blitt kjeivhendt?». For Geir er det å hilse med venstrehånd en veldig sterk trigger til følelsen av bestefar. Siden bestefaren min var en skikkelig arbeidskar, får jeg alltid følelsen av at «nå må jeg pokker i meg stå på» når jeg bruker triggeren med hilse med venstre hånd, sier Geir. Prøv å finne en trigger inn til følelsen. Det kan være et ord, en handling eller en liten detalj i minnet. Jeg har veldig troa på at det fungerer. Vi mennesker kan gjøre de mest fantastiske bare vi har den rette følelsen. Hvis du klarer å kontrollere de negative følelsene, kan du stamme mindre. Fokuser på det positive, fokuser på de ordene du ikke stammer på. Ta med deg de gode følelsene inn i en fryktet situasjon, avslutter Geir Sand Nilsen. Brit Haugland forteller om en gutt i syvende klasse som går til behandling hos Brit Haugland skulle på leirskole. Haugland var bekymret for stammingen hans, fordi det var mange uforutsette hendelser og uregelmessigheter. Etter leirskolen spurte hun ham: Hvordan gikk det med stammingen? Det hadde jeg ikke tid til! geir.sand.nilsen@gmail.com Nav tilbyr hjelpemidler 41 personer har de to seneste årene blitt med i forsøksordningen med apparater. Nav ønsker flere deltakere. Vi ser at apparatene gir best effekt når man parallelt går til logoped. Forskningen fra andre land tar for seg kun de tre første månedene, derfor kan vi ikke trekke noen konklusjoner om langtidseffekt, sier Iselin Stellberg, prosjektkoordinator for forsøksordningen, Nav hjelpemiddelsentral i Hordaland. Nav har en forsøksordning der personer som stammer kan bruke ett av tre apparater; SmallTalk, SpeechEasy og My Speech. Forsøksordningen startet i Vestfold i 2007 og kom til Hordaland for to år siden. Det er Nav hjelpemiddelsentral i Hordaland som har ansvaret for den landsdekkende ordningen, og samarbeider med Statped. 18-årsgrense Hensikten med forsøksordningen er å finne ut om hjelpemidlene bør tilbys personer som stammer. Er du over 18 år og i arbeid eller utdanning, kan du søke om å prøve ut taleflythjelpemidler. Apparatet festes på øret, og du vil høre ekko av din egen stemme. Totalt har 41 personer blitt med i forsøksordningen de to seneste årene. Du betaler ingenting for å bruke apparatene. I skrivende stund er det 7 søknader fra Nord-Norge, 6 fra Vestlandet, 2 fra Østlandet. Nav har øremerkede midler til forsøksordningen. Regjeringen har en foreslått en økning i antall brukere. Det er ingen kontakt mellom deltager og leverandør for å forhindre mulig påvirkning. Logopeden du går til kan få veiledning av Statped i oppfølgning av hjelpemiddelet. Det er utarbeidet en prosedyre for lik oppfølgning. Hjelpemidlene kan brukes som et av flere virkemidler for deg som stammer. Nav og Statped samarbeider med deg for å finne en god løsning. Vi kan tilby faglig utredning av behovet for deg som stammer, og følger opp der logopedene ser at hjelpemidler kan være aktuelt, sier Iselin Stellberg. Apparatene er små og lette å bruke, og de kan være med på å hjelpe deg når du snakker, avslutter hun. 13

8 og morsomt. Det er kanskje spesielt viktig å nevne at Snorre Sturlason tilbrakte mesteparten av livet på Reykholt som høvding. Foss Hotel lå på hans gård og der kunne vi blant annet se Snorres bad. I forbindelse med at vi bodde på hans hjemsted, lærte vi også mye om hans liv. Vi fikk høre et veldig interessant foredrag om hans liv og diktning. Samme dag fikk alle nasjonene i oppgave å stå for kveldens underholdning. Det var mange kreative og morsomme innslag. Det ble bydd på mye dans, musikk, allsang og dramainnslag. Vi fikk se irsk riverdance og estlandsk folkedans, finnene laget en konkurranse bestående av hinderløp etter å ha tatt en rekke mintu shots! Svenskene lagde en kreativ dramatisering, Nederland spilte av en sang og mye mer. Selv presenterte vi en rekke nordiske nasjonalsanger i form av en medley. Vår egen Liv Goldstein hadde satt sammen deler av de ulike nasjonalsangene til en tekst og engasjerte til allsang i salen, hvortil mannen Paul akkompagnerte på briljant måte. Alle var med og deltok og stemningen var på topp! ISLAND: Nordisk samling ble i høst arrangert på Reykholt på Island. Alle foto: Minja Jovanovic Til Island på Nordisk Helga 5.-7.september 2014 var det Nordisk samling på Reykholt på Island. Siden det var min aller første gang på Nordisk, ble dette en svært spesiell tur for min samboer og meg. Minja Jovanovic I tillegg til den vakre naturen Island hadde å by på, ble vi gjennom seminaret kjent med mange fantastiske mennesker. På fredagen landet vi på Keflavik flyplass og ble møtt av reiselederne fra den islandske foreningen for stamming, Málbjørg. Vi kjørte videre inn til Reykjavik sentrum der vi møtte resten av reisefølget. Allerede på bussen introduserte vi oss for hverandre. Det var mennesker fra Finland, Sverige, Island, Norge, Estland, Danmark, England, Skottland, Irland og Nederland. Vi ankom Foss Hotel på kvelden, ble vi vist til våre rom og ble servert god mat. Etter maten hadde vi litt underhold- ning og hjernetrim. Vi ble delt inn i quizlag, og spørsmålene ble laget og ledet av styrelederen fra Málbjørg. Kroppsspråk Lørdagen var en dag med variert program og underholdning. Etter frokost samlet vi oss på et møterom, der styrelederen for ISA (International Stuttering Assosiation) Keith Boss holdt et meget interessant foredrag om stamming. Han poengterte at stamming var den del av vår kommunikasjon og at det er viktig å være bevisst på kroppsspråket sitt. I forlengelsen av det kunne man etter foredraget melde seg på et kurs som het «Expressing Yourself». Dette kurset ble ledet av Harry Dhillon fra England, han har hatt lignende kurs på ELSA. Ellers har han mange kurs hjemme i England som går på å prate offentlig. Expressing Yourself-kurset var veldig interessant og ikke minst nyttig! Vi lærte oss enkle teknikker som gjorde oss mer selvsikre når vi pratet. Eksempelvis har posisjonen til føttene våre mye å si når vi står. Står vi ut med føttene i en v-form, hodet og brystet hevet, fremstår vi mer selvsikre. Mine tanker rundt dette er at slike kurs er nyttige for alle mennesker, ikke bare vi som stammer eller har andre taleflytvansker. Slike enkle teknikker kan brukes i yrkeslivet, jobbintervju eller andre sosiale sammenhenger. I tillegg hadde vi ulike øvelser, der vi blant annet skulle si noe interessant om hva vi jobbet med eller studerte, men uten å si direkte hva det var. Ellers dramatiserte Harry og en frivillig to ulike scenarier som ga grunnlag for diskusjon. Scenarioet omhandlet et moralsk dilemma, og poenget var å vise hvordan en støttende venn fremsto i de to scenene. Dette poengterte også hvor viktig kroppsspråket vårt er når vi kommuniserer med hverandre. Vi kunne også melde oss på en workshop som omhandlet islandsk folkemusikk og dans. Denne workshopen ble ledet av en dyktig sangpedagog og profesjonell operasanger som viste oss gamle islandske kirkesanger. Folkedans Deretter kunne vi alle delta på folkedans, selv om jeg helt ikke fikk til rytmen var det kjempegøy! Den siste workshopen som flere meldte seg på var av den litt mer alternative typen. Mesteparten foregikk i en stor sirkel, hvor de assosierte ulike vokaler til bevegelser, holdt hender og beveget seg i ulike mønstre. De som hadde vært på det fant det svært lærerikt 14 Ros til NIFS Søndag hadde vi en siste oppsummering av helga. Styremedlemmer fra hver nasjon skulle kort presentere sitt arbeid i sin forening, hvordan arbeidet foregikk, hvilke arrangement de planla og framdrift. Det var veldig interessant å høre hvordan de ulike landene organiserer hver sin forening. Jeg kan til og med si at NIFS fikk veldig mye ros fra de andre landene. De var imponerte over, nettsiden, reklamesnutten vår, og over engasjementet vårt! Det er jeg også veldig enig i, vi har fått til mye i NIFS! I tillegg fikk vi informasjon om neste års Nordisk, «Nordisk 2015», som skal holdes i København. Det virket som veldig mange hadde tenkt å dra. En annen viktig del av søndagen var åpen mikk, det vil si at gulvet var ledig for de som ønsket å komme frem og si noen ord. Det var et veldig godt tiltak, med tanke på å kunne utfordre seg selv litt, i trygge omgivelser. Det var mange tøffe mennesker som kom frem, takket for helga og delte sine opplevelser. Det var veldig fint å se! Det var trist å måtte ta farvel med de som ikke skulle videre på bussturen. Seminaret har vært informativt, lærerikt, nyttig, interessant og veldig morsomt! Jeg har vært så heldig og fått deltatt på seminaret, jeg har som sagt blitt kjent med så mange utrolig flotte mennesker! Jeg ser også nytteverdien av å møtes, være med i et fellesskap, både for å kunne utfordre seg selv med sin stamming, men kanskje også for å få venner for livet. AVSKJEDSSANG: Skrevet av Liv Goldstein (nummer fire fra venstre). TUR: Minja Jovanovic og samboeren Frode. FOREDRAG I: Keith Boss. FOREDRAG II: Harry Dhillon. jovanovic.minja@yahoo.com 15

9 Symposium og STUREN Den islandske presidenten 5. september deltok jeg på symposiet til STUREN. I forkant var det 2 ord ved forrige setning jeg googlet: 1. symposium. 2. STUREN. Det første ledet meg til noen nettsider som fortalte meg at det var en type sammenkomst hvor en drakk sammen, med referanser til gammelgresk, og at det var noe Sokrates og Platon hadde gjort i sin tid. STUREN står for Stuttering Research Network. Slår vi disse to sammen fikk jeg bildet av en lystig gjeng med forskere som skulle snakke om stamming over et glass vin. Situasjonen var selvfølgelig en annen, da både gullbeger og toga gikk av som siste skrik for vel 1500 år siden i Vesten (om vi ikke regner med sporadiske temafester). Der de i eldre tider helte ned vin, koste vi oss med ypperlig islandsk kaffe. Forelesningssalen vi satt i var helt full. Det var nærmere 80 personer til stede. I stor grad var det forskere og logopeder, men det var flere personer inkludert meg selv som stammet. Symposiet ble åpnet av den islandske presidenten. Han hadde en flott åpningstale. Neste person på talestolen var Jóhanna Einarsdóttir, som oppsummerte målene til STUREN så langt, og hva de hadde fått til. Blant annet jobbes det med å samle inn video av personer som stammer til et treningsprogram for å måle stammehyppighet/intensitet. Overutviklet putamen Første forskningspresentasjon var med med professor Roger J. Ingham. Han fortalte om en hjernestudie de nylig hadde utført. De hadde en gruppe med 20 personer som stammet, og en kontrollgruppe som ikke stammet. De 20 øvde på en teknikk som heter MPI (Modify Phonation Intervals), der de modifiserer måten de snakker på. 11 hadde suksess, der suksess hadde en meget høy standard. I ettertid fortsatte forsøket ved at de igjen endret talen så de 11 forsøkspersonene begynte å stamme igjen. Under hele prosessen var det tatt hjerneskanninger. De oppdaget en ting som skilte de som stammet fra de som ikke stammet, og det var en overutvikling/økt aktivitet rundt en del av hjernen som het putamen. For de som klarte MPI med suksess hadde denne delen av hjernen fått en aktivitet ned på samme nivå som kontroll- NY FORSKNING: Professor Roger Ingham. Foto: gruppen som ikke stammet! Da forsøket ble reversert og de begynte å stamme igjen, så var det igjen økt aktivitet i området rundt putamen. Optogenetikk? En annen forskjell på kontrollgruppen og de som stammet var flyten av signaler i hjernen. Hos de som stammet virket det som om en del av signalene stoppet opp ved venstre arcuate, et klart brudd i kommunikasjonen i hjernen. Professor Ingham spurte oss om denne delen kunne bli skrudd på? Det er et ganske nytt felt i hjerneforskning som heter optogenetikk. Det høres ut som noe fra en science fiction film, og når han fortalte hva det var så ble det ikke noe mindre science fiction! De har klart å bruke lyssensitive proteiner som blir festet på gener, som igjen blir plassert på/i et virus og sprøytet inn i hjernen. Da vil den feste seg på de ønskede nevroner, og ved hjelp av lys så kunne de aktivere og deaktivere nevronene. Prof. Ingham viste en video av en mus som løp rundt i sirkel da lyset var på, og som stod stille da lyset var av. Så langt er ikke forsøket prøvd ut på mennesker. For å sitere professor Ingham: «Det skjer så mye i forskningen, at mens jeg står foran dere her nå, så kan noe nytt og banebrytende ha funnet sted.» Gjenkjenning i ulike språk John van Borsel presenterte en studie med bakgrunn i at logopeder oftere og oftere jobber med personer som har et annet morsmål i denne globaliserte verden vi lever i. Studien gikk på å undersøke hvorvidt og i hvor stor grad logopeder fra ulike land klarte å gjenkjenne stamming i andre språk enn sitt morsmål. Resultatene viste at logopeder, uavhengig om de hadde mer enn eller mindre enn 5 års erfaring, klarte å gjenkjenne stamming i språk som var nært knyttet sitt eget i språktreet. Jo lenger bort fra språktreet, jo vanskeligere var det. Løpsk tale den norske representanten! Hilda Sønsterud fra Norge ble spurt om å komme til Reykjavik for å fortelle om løpsk tale. Tilhørerne i salen, blant dem meg selv, synes det var meget interessant. Sønsterud tok opp problematikken ved at løpsk tale blir definert litt ulikt ut i fra hvor og hvem som bruker det. Hun forklarte forskjellen på å snakke fort, og det å ha løpsk tale, som kom veldig godt frem via flere videosnutter hun viste oss. Selv om det var på norsk så skjønte alle i salen at dette var noe mer enn bare rask skravling. I tillegg til disse presentasjonene var det andre som holdt en presentasjon om Lidcombe-programmets virke i Sverige, «Effekten av SpeechEasy på holdning og følelser», Nevrofysiologisk aspekt ved stamming, og et behavioristisk program som har fungert på barn i tidlig alder. Du kan lese mer om STUREN, og hva de driver med på finbraaten@gmail.com Noe som veldig mange sikkert ikke er klar over, er at den islandske presidenten Ólafur Ragnar Grímsson, stammet gjennom hele livet oppveksten sin. Grímsson startet talen med å henvende seg til salen: «Det er mange flotte smarte forskere tilstede, som jeg ikke kan påberope meg å være en del av», noe som brakte frem et smil hos de rundt 80 i salen. Grímsson bruker ikke å snakke så mye om seg selv eller livet sitt når han snakker med offentligheten. Men, denne gangen skulle han gjøre et unntak. Oppvekst og stamming Livet mitt kan kanskje blitt brukt som en case-studie i denne sammenhengen vi er i nå. Stamming påvirker veldig mange barn og unge. Jeg håper kanskje å kunne gi dem mot og støtte. Da jeg var veldig ung, døde moren min av tuberkulose. Det man gjorde før var å sende folk til «medisinsk fengsel», eller isolat som vi også kan kalle det. Etterpå ble jeg sendt til besteforeldrene mine som bodde i en liten fiskerlandsby. Der var jeg fra jeg var 3 til jeg var 10 år gammel. Jeg kan huske at jeg stammet veldig mye. Jeg var den eneste i landsbyen som stammet. I små landsbyer ble man ikke mobbet, det ble tolerert. Det var selvfølgelig noen som kom med kommentarer. Men, jeg kan ikke si at jeg ble behandlet på noen negativ måte. Dette er nok en av grunnene til at jeg står her jeg står i dag, sa han. Senere så begynte jeg på skole i Reykjavik. Om noen spør meg i dag om når jeg begynte å stamme, så kan jeg ikke svare. Om noen spør meg når jeg begynte å holde taler, så vil jeg svare at jeg var 16 år. Til en hvis forstand er det slutten på historien. Men, som en del vil si så har jeg ikke sluttet å holde taler, noe av grunnen til at jeg er president i dag. Med et smil la han til: «og lengre enn enkelte skulle ønske.» Kan fortsatt bli president For barn som synes det er vanskelig, så må man prøve å muntre dem opp med dialog og spørsmål. For selv om du stammer som liten, så kan du fortsatt bli president og reise verden rundt og holde taler. For første gang i min presidenttid så holder jeg nå en tale som utelukkende handler om meg selv. Alle de som arbeider med og forsker rundt stamming må bidra med å ta med seg historier om suksess. Som samfunn er vi mer interessert i katastrofe, feil og mangler enn suksess. Som universitetspresident så husker jeg diskusjoner om disse temaene, men lite om suksess! Vi kunne ikke skrive akademiske artikler om suksess, det ville ikke professorene ha noe av. Men, vi må jobbe mot dette, det å bringe suksess frem i livet. Det handler ikke om forskning for forskningens skyld, men å skape et bedre og mer forståelsesfullt samfunn. finbraaten@gmail.com BUSSTUR: Etter seminaret dro kursdeltakerne på en opplevelsesrik busstur. Foto: 16 17

10 På tokt i Vesterled Opplevelsesrik busstur til Vestfjordene under Nordisk på Island Liv Marit og Paul Goldstein Etter selve seminaret under Nordisk var det tid til å si adjø til de som skulle reise hjem, og klatre om bord i bussen som skulle ta 30 spente deltakere på en tredagers busstur til Vestfjordene. Når en ser på kartet over Island, som en kan se for seg som en krabbe med én klo, så er Vestfjordene altså krabbekloen. Fjord etter fjord skjærer seg inn i landskapet her. Sett i norsk målestokk er de ikke særlig imponerende i størrelse, men i skjønnhet kan de absolutt konkurrere. «Jæ jæ» Vi var vel alle litt lettet over at vi skulle i den retningen, da det jo den andre veien var et vulkanutbrudd i gang. Vestfjordene har ingen aktive vulkaner, noe som var ganske beroligende å tenke på. Jeg sa at vi klatret inn i bussen, og det er nok rett uttrykk. Sammenlignet med den bussen som skulle til Reykjavik, var det en mye mer robust utgave som skulle vestover. Det var rett og slett en bussutgave av en kraftig lastebil, og for å passe inn her, skulle en helst være som de islandske damene: slank og med lange legger. Det gikk imidlertid bra, dog med litt strev, for alle å komme seg inn i bussen. Da alle var vel om bord, tok Benedikt og Ivon over reiselederansvaret. De to utfylte hverandre på en utmerket måte, både utseendemessig og ellers. Høy og lys og rolig liten og mørk og livlig. Begge kjenner Island som sin egen bukselomme, og var utmerkede guider for oss på skandinavisk og engelsk. Ivon lærte oss også det islandske uttrykket «jæja» (utt. jai ja), som er brukbart i alle sammenhenger. En veldig grei «starter» for en som risikerer å henge litt på konsonantene også, og etter hvert åpnet Ivon alle sine setninger med «jæja», og «da gikk alt så meget bedre». Ikke veier for 40 år siden På Island er det ikke så mange gode veier. Det er en stor ringvei som går langs hele kysten og som tar en 3-5 dager å nå rundt, men vi beveget oss for det meste på på smale grusveier. For en 40 års tid BOSTED: Her bodde gjestene, til høyre. Foto: siden var det ikke veier her, så det er da framskritt. Sjåføren vår var som tatt rett ut av en islandsk saga, og han var utrolig flink til å manøvrere på de til dels skumle veiene. Liv begynte jo å lure litt på hvor godt han hørte og så da han prøvde å lukke bussdøren mens hun var på vei ut, men hun skrek så høyt hun kunne og unngikk å bli flatklemt, og han hørte nå det i alle fall. Noen unnskyldning eller omsorg etter den nifse opplevelsen kom det imidlertid ikke, men det er gjerne ikke islandsk skikk. Det står i alle fall ikke særlig mye om ydmykhet eller innrømmelse av feil i de islandske sagaene, snarere tvert imot. Vi forlot Reykholt og Snorri Sturluson midt på dagen, og kjørte gjennom jordbruksområder, ett av de få områdene som er grønne på et kart over Island. Vi så velstelte gardsbruk med de karakteristiske lave, hvite murbygningene som det virker som er standarden her. Snart kom vi imidlertid til mer røffe omgivelser, et gammelt lavafelt med den 3000 år gamle vesle vulkanen Grábrók (Gråbrok) som visstnok skal være ganske død. Det er tilrettelagt med trapper for den som vil gå opp og titte ned i et vulkankrater, men vi måtte dra videre på vår ferd skulle vi nå fram til målet vårt, 18 Patreksfjörður, innen kvelden. Vi var som sagt langt vekk fra aktive vulkaner, men fulgte med og fikk oppdateringer hver dag om vulkanaktivitetene i Bardabunga på østkysten. Vi skulle ha et lite stopp på veien for å få oss en liten matbit, men som resultat av en verdensrekord i ineffektivitet fra thaidamen bak disken, tok det nesten en time å forsyne alle med pylsa og brauð, noe som med litt smidighet kunne tatt et kvarter. Til slutt hadde vi imidlertid alle fått noe i livet, og turen gikk videre mot Reykhólar (innbyggertall 120), og til en ombygd garasje der det nå er heitapottur ute med tang og taresmørje, samt servering av brød «kokt» i det avlagte vannet i heitapottur, egg fra egne høns og selvdyrkede tomater. I badestampen Det var ikke plass til alle på en gang i badestampene, men det var også andre ting å gjøre mens en ventet. Noen gikk og så på kirken og ellers på omgivelsene. Reykhólar var i gamle dager sete for berømte menn og kvinner. Her var det naturlig varmt vann og ikke minst en mengde fugl som ga både egg og dun. Nå er det en tarefabrikk her, og de som badet, kunne smøre seg inn med oppmalt tang, noe som skulle forynge huden og få en til å se minst ti år yngre ut. Det kan vel diskuteres, men oppfriskende var det i alle fall. Reisen vår gikk så videre til Patreksfjörður på svingete og smale grusveier. Det er et stort veiprosjekt i gang, og som alle vet når det er veiarbeid, medfører dette omkjøringer og i dette tilfellet på nokså nervepirrende midlertidige veianlegg. Nå begynte også landskapet å bli mer bakkete, og minnet sterkt om nordnorsk natur. Ikke rart at vikingene kjente seg hjemme her! Landskapet var også fullt av hvite, grå og svarte ulldotter som gikk og beitet på de mest utilgjengelige steder. Det finnes utrolig mange flere av disse innbyggerne enn de på to bein på Island. Nå i september er sauesanken i gang, og det bærer vel hjem til kjøttgrytene for mange av ulldottene. Det er også en mengde fugler, og til vår fryd så vi flere ganger enorme kolonier av svaner på vannet. Vi hadde også ganske nær kontakt med en nysgjerrig havørn, et virkelig vakkert syn. Så åpenbarte Patreksfjörður seg. Det er en liten by som ligger ved fjorden av samme navn. Av en eller annen grunn skal stedet være oppkalt etter den irske skytshelgenen St Patrick, og siden vi hadde en ire med på bussen, ble denne opplysningen tatt imot med entusiasme. Byen og landskapet rundt minnet forresten veldig om Hammerfest, selv om byen er mye mindre. Det var som å stige inn i et maleri. Vi innkvarterte oss på hotell Foss, i samme kjede som det vi bodde på i Reykholt. Hotellet lå ved rett ved sjøen med bare veien og en lav steinmur som skille mot de til dels kraftige bølgene. Middag ble servert, en ganske smakløs steinbit som likevel gled ned, da alle var sultne etter en lang dag på landeveien. Nordisk frokost Neste morgen kom vi heldigvis til en riktig nordisk frokost med sild, ost, kjøtt, grovbrød, jogurt og ikke minst «svart kaffi», noe som smakte riktig godt. Frokosten var utvilsomt det beste disse Fosshotellene hadde å by på. Det var ellers et par ting vi fant litt merkelig, som at det ikke fantes varme på badet på noen av de stedene vi overnattet. Noen i gruppen klaget på dette, og fikk da beskjed om at en kunne skru varmen på for fullt på rommet og sette opp døren til badet, så ordnet det seg! Resultatet var at det ikke var mulig å skylle opp for eksempel badetøy og få det tørt til om morgenen, og våte håndklær måtte byttes hver dag på tross av oppfordringen om å bruke dem flere ganger. Islendingene er vel så vant til å bade utendørs at de vil overføre det miljøet til innedørs bad også, hva vet vi. Mandag opprant med en omgang chi gong på terrassen, ledet av Benedikt. Dette var noe vi gjentok hver dag, og det var bare herlig å få strekt seg ut og få mosjonert hele kroppen, inkludert øynene. Jeg tror vi imponerte staben på hotellet, de uttalte i hvert fall at de aldri hadde sett noe lignende. Klokken ni tok vi ut på landeveien igjen. Denne dagen skulle vi ut langs vakre Breiðafjörður, til Islands og dermed Europas vestligste punkt, Bjargatangar. Her blåste og regnet det ganske kraftig, men det var bare noe som forsterket inntrykket. Det minnet oss sterkt om været da vi besøkte Nordkapp. Vi lurer litt på hvorfor naturen alltid gjør sitt beste for å vippe oss av pinnen når vi besøker Europas utkanter. Bjargatangar stuper rett ned i havet, og stedet har også et gammelt fyr, som jo da blir den vestligste bygningen i Europa. Noen av gruppen var så modige at de tok turen opp på Látrabjarg som reiser seg bak tangen, og der det pleier å vrimle av bl.a. lundefugler. Látrabjarg er også på National Geographic sin ti-på-topp-liste over havutsikter. Det var ikke mye å se til fuglene eller utsikten i blåsten og regnet, men en mektig opplevelse likevel. Vi dro ganske våte tilbake til Breiðavik, der varm suppe og nybakt brød ventet på hotellet der. Hotellet var tidligere en oppdragelsesanstalt for gutter, og det har dessverre blitt avslørt at det foregikk stygge ting og overgrep der, noe vi også kjenner fra Norge. Nå var det imidlertid bare hyggelig, og snøen som isolerer stedet fra omverdenen i ukevis var ikke kommet, så det ble strandvandring og avslapping før vi tok turen tilbake til vårt eget hotell. Ivon hadde ordnet det slik at vi kunne komme gratis inn i svømmehallen i Patreksfjörður. Han opplyste at vi bare kunne si at vi kom fra Má-Má-Má-Málbjörg, så kom vi gratis inn. Han hadde også sagt dette til personalet i svømmehallen, men de trodde det var en spøk, så de ble ganske forundret etter hvert, og Ivon måtte til med forklaring. Hviskeleken Om kvelden hadde vi en deilig middag på restaurant Stúkuhúsið. Laks og søtpotet nam! Vi ble også påspandert vin av ISAS-leder, Keith Boss, så stemningen steg. Lokalene var et gammelt totalavholdsselskapshus, og det er vel et spørsmål om ikke de som bygde det ville snudd seg i sin grav om de visste om hva som nå foregikk i huset. Vi satt trangt og godt oppe på loftet, og det var kjempehyggelig der oppe. På forhånd var vi blitt delt inn i grupper, og skulle stå for underholdningen. Vi prøvde oss på hviskeleken, der bl.a. den finske setningen «Nå går jeg i badstu», endte opp i en smørje som ingen forstod, minst av alt finnene. Blå gruppe framførte en selvskrevet og velskrevet sang med innlagte bevegelser, og det fikk faktisk tårene fram i øynene på reiselederne våre! Liv var også så heldig å havne ved siden av Gun og Kent fra Sverige, som er av de svært få mennesker som deler hennes interesse for svenske sjømannsanger. De fikk innimellom matbitene blant annet sunget «Møte i monsunen», alle 14 vers, som alle tre kunne utenat. Sangen fortsatte da vi i meget godt humør vandret hjem til hotellet vårt i høstnatten. Korte kortbukser Siste turdag opprant med like ustabilt vær som før, og Keith overrasket oss ved å stille i blå svært korte kortbukser, mens vi andre hadde overtrekksbukser og ellers flere lag med ull og vindtette stoffer. Etter hvert stod jo fargen på leggene hans i stil med shortsen, men han lot seg ikke merke med noe. Vi som av vikingætt skulle være, var mektig imponerte! Denne dagen dro vi østover. Vi stoppet litt i Flókalundur, som har navnet sitt etter Hrafna-Flóki fra Norge som tok land her. Trøtt av seiling og ikke i stand til å finne en flyavgang til Norge i sitt årtusen, tilbrakte han en vinter her. Han skuet utover den islagte fjorden og sa til seg selv: «Dette er et island!» Og slik fikk landet navnet sitt, seier soga. Området her er også et naturreservat. Vi endte opp i bunnen av Arnafjörður, der den fantastiske fossen Dynjandi kaster seg utfor i et nydelig brudeslør. Nedenfor den store fossen var det flere små, og en kan du faktisk komme bakom. Det finnes instruksjoner på hvordan en skal oppleve dette stedet: 1. Stopp bilen. 2. Gå opp til det bredeste av fossen. 3. Pust dypt inn og nyt omgivelsene. 4. Gå tilbake til bilen. 5. Hak av opplevelsen i opplevelseslisten. 19

11 Vi hadde med nistepakke fra hotellet, som selvfølgelig skulle fortæres akkurat da regnet kom. Men det var koselig i bussen også, og skyr og brødskiver gled lett ned. Etter dette kjørte vi langs Arnafjörður og helt ut til den bitte lille nå fraflyttede bygda Selárdalur, til et svært spesielt sted som var en stor opplevelse. Her bodde tidligere nå avdøde Samúel Jónsson, som var litt av en kunstner. Han malte i sin tid en altertavle, men de høye geistlige ville ikke ha den i den fine kirken sin. Samúel bestemte seg da for at han *** meg skulle bygge sin egen kirke. Det tok mange år, men nå står kirken der, sammen med huset og en hel del betongfigurer han også har laget. Stedet blir nå pusset opp og drevet av en stiftelse. Kirken står åpen, og vi kunne beundre altertavlen, som jeg må si en ikke forstår hva skulle være i veien med. Samúel mistet etter hvert synet, og et rørende bevis på dette var restene av «Skeljavegur», en sti han hadde strødd med hvite skjell for å finne veien til sjøen. Ivon lovte å donere litt til stiftelsen, og vi tok farvel med stedet. Vi så også den offisielle kirken i det fjerne. Den er det visst ingen som besøker lenger. Vi ristet oss tilbake til Bildudalur og tok inn på Skrimslasetrið, «Skræmsleplassen», eller med andre ord sjømonstermuseet der vi skulle spise skalldyrsuppe og se på de fæle uhyrene. Museet var morsomt og interessant, og det ble vist flere filmer med troverdige islendinger som stod fram og fortalte om sjøuhyrer de hadde sett. Med tanke på dinosaur- skjelettet som nettopp er funnet på Svalbard, er jeg faktisk ikke så helt fremmed for tanken om at det kan ha overlevd noen monstre der nede på havdypet. Det var jo merkelig at så mange stod fram og uavhengig av hverandre beskrev det samme? Vi var blitt fortalt at monstre ikke stod på menyen, og det var like lite av dem som det var skalldyr i skalldyrsuppen. Jon-Øivind fant en reke og Paul en kammusling, men ellers var det ikke store fangsten. Suppa var nå god uansett, og med varmt brød til ble vi gode og mette. Det ble også tid til muntre selskapsleker og litt talekunst. Vel hjemme i Patreksfjörður kastet mange seg atter i svømmebassenget i mangel av sjømonstre, mens andre sloknet som lys ganske tidlig på kvelden. Den harde kjerne holdt det gående i baren en stund denne kvelden også. Dessverre opprant avreisedagen så alt for fort. Vi kjørte langs den nokså øde Breiðafjörður mens vi kikket etter hval. Hval fikk vi se også, om ikke på samme romantiske måten som vi kanskje hadde tenkt oss. Det vi så, var nemlig en steindød hval som var ved å bli flenset og delt opp. For Liv som er nærmest vokst opp på hvalbiff var det et fint syn, men det kan vel tenkes at andre mer fintfølende sjeler ble litt sjokkerte. Vi tok inn på Bjarkalundur ved lunsjtid, og ble bespist med to slags suppe denne gangen, men dessverre ingen hval på menyen. Dette var siste gangen vi var formelt samlet, og det ble gaveoverrekkelser, sang og snufs. Liv hadde i full fart oversatt til engelsk «Gje meg handa di», ven, som hun sang for en vemodig forsamling som holdt hverandre i hendene mens tårene trillet. Så gikk ferden igjen mot Reykjavik. Vi hadde et interessant stopp ved Krosshólaborg, der det er plassert et stort steinkors oppå en haug. Den skal være reist av Auður Djúpúgðu, Aud Den djuptenkte. Hun kom fra Skottland, dit familien hadde rømt for å komme unna tyranniet til Harald Hårfagre. Hun var kristen, og satte opp dette korset, sier Laxdælasagaen. Vi fikk også hilse på noen vakre islandshester på en gard nær ved før vi ubønnhørlig måtte videre. Det ble ikke mye vi fikk sett av Reykjavik denne gangen, men tre finner, fire estere og tre nordmenn fikk i alle fall med seg Den blå lagune. Vi hadde både kamera og øl med i vannet, så det var svært vellykket, da vi på den måten fikk skyllet både innsiden og utsiden av oss og foreviget begivenheten. Tårevåt avskjed Det ble nye snufs og varme klemmer da vi tok farvel med hverandre igjen. Og etter en kort natt på B&B gikk turen tilbake til Norge, som møtte oss med sommervarme og sol. Vi tok oss likevel i å lengte aldri så lite tilbake til den regnfulle og forblåste sagaøya i vest, der våre gode frender bor liv.goldstein@gmail.com LENGST VEST: Látrabjarg, Europas vestligste punkt. Foto: Jon-Øivind Finbraaten 20 Husker du han som stammet på skolen? For det var som regel en gutt. Han stotret da han ble ivrig og ordene hoppet da han fortalte en historie. Geir Sand Nilsen For ikke å snakke om den forferdelige høytlesningen i klassen. Den intense spenningen før han begynte og de lange, grufulle pausene underveis. Husker du hvor pinlig du syns det var? Hvor lite du ønsket å være der? Stakkers fyr! Vel. Tro igjen. Det er ikke synd på fyren. Han fyren som satt og sleit med ordene i norsk-timen har bedre grunnlag for å bli lykkelig enn deg. Altså, det er samfunnsmessig definert at det er pinlig å stamme, men jeg mener bestemt at stammere har en fantastisk fordel i livet. La meg forklare. Idrettsutøvere snakker om at de har gode og dårlige dager. Det samme gjelder overalt i livet. På privaten, jobben, på byen, med venner og hvorenn det skulle være. Dagsformen vår påvirkes av en rekke faktorer det virker umulig å ha helt kontroll over. Noen ganger yter vi maksimalt, andre ganger får vi ikke ut potensialet. Det hele er tilsynelatende uten vår kontroll. Kroppen ser ut til å ha si egen agenda. (En mulig faktor fremlegges dog strålende i Thinking Fast and slow av Daniel Kanheman). De som klarer å få flere gode dager, vil lettere oppnå det vi vil her i livet. Å kunne kontroll over sin egen ytelse er en nøkkel for å oppnå suksess. Det er her stammingen kommer inn i bildet. Stammingen påvirkes av alle de samme faktorene som påvirker om du har en god eller dårlig dag. Krangler du med kjæresten? Mer stamming. Glemmer du spise? Mer stamming. Glemt å forberede deg? Mer stamming. En stammer merker med en gang på sin egen tale om det er noe han trenger fikse på i livet eller situasjonen han er i. Det er som å ha en personlig trener konstant hengende over deg. Jeg selv bruker det aktivt. Når jeg stammer, analyserer jeg situasjonen og prøver å finne rotårsaken. Kanskje føler jeg ikke har gjort en god nok jobb i forkant, har glemt å spise, er usikker på den andre personen eller gjør noe jeg ikke tror på. Årsakene kan være mange, men jeg kan i det minste identifisere situasjonene jeg må jobbe med for å få det livet jeg ønsker. TILBAKEBLIKK: Geir Sand Nilsen. Foto: En stammer har en fantastisk mulighet til å trene seg selv til et bedre liv. De kan forstå hvilke faktorer som fører til mer og mindre stamming og hvordan forandre situasjoner, skape trygghet, forberede seg eller bygge sosiale relasjoner. Alle disse faktorene påvirker ubevisst en stammer. Det interessante er at det er de samme faktorene som påvirker hvor bra du yter på jobb, hvor flink du er til å sjekke opp damer eller hva-enn. Stammingen er varsellampen som lar meg vite når jeg må gå situasjonen etter i sømmene. En person som ikke stammer har ingen varsellampe i det hele tatt og vil slite med å forstå hva jobbe med når. Gratulerer med den internasjonale stammedagen i dag. Bruk den til å bli bedre kjent med hva stammingen kan lære deg. Stammer du ikke selv så lær av de du kjenner som stammer. Det er ufattelig spennende og lærerikt. geir.sand.nilsen@gmail.com Publisert på Geir Sand Nilsens egen blogg 21. oktober og gjengitt med tillatelse. 21

12 Planlegger antologi om stamming Beklager logopedangrep En prosjektgruppe i NIFS jobber med en antologi om livet med stamming. Ti personer forteller sin historie. Prosjektet «45 +: Å være voksen og stamme» ble startet i 2012, og er nå i sluttfasen. Studien som nestleder i NIFS, Are Albrigtsen tok initiativet til, vektlegger fem områder: stammingens utviklingstrekk, behandlingsformer, egenbaserte erfaringer, stammingens innvirkning på sosiale arenaer samt arbeid og karriere. I over 50 år har jeg gjort mine erfaringer med stamming og de belastninger, tanker, følelser, senvirkninger og mulige tilleggslidelser har ført med seg, sier Are Albrigtsen. «Jeg kunne umulig være alene om Lokallaget i Trondheim I høst har det vært mye aktivitet i Trondheim. 1. september var vi 7 stykker som møttes på Krem Kaffebar. Vi valgte et styre for lokallaget, med undertegnede som leder, og Minja Jovanovic og Einar Urdshals som styremedlem. 24. september hadde vi et godt oppmøte med 10 stykker på Logopedisk senter i Trondheim, og det ble spandert pizza på hele gjengen. Høstens siste møte fant sted 5. november, og Minja hadde bakt kake til anledningen. Vi snakket en del om «frykten for å stamme», og hvordan vi brukte å forberede oss til muntlige presentasjoner. Det var også ei logopedstudent fra UiN som planlegger å skrive ei masteroppgave om «skjult stamming» som kom til møtet. Hun syntes det var kjempespennende å komme i kontakt med oss og høre hvordan vi forholdt oss til og snakket om stammingen vår. slike erfaringer og tanker», tenkte jeg. Dernest det fantes omtrent ikke noe litteratur på dette området. Derfor kom ideen om et prosjekt! kroner i støtte Prosjektet ledes av Are Albrigtsen, Bennedichte R. Olsen (HiOA) og Hilda Sønsterud (Statped sørøst, avdeling språk/tale). Prosjektgruppen på medlemmer har møttes flere ganger tidligere, senest i april i år, og nå sist november i Oslo. Prosjektet er støttet med kroner fra Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering. Rapporten leveres 15. februar Livets stamming Ideen om en antologi kom underveis i prosjektet. De aller fleste syntes det var en en god idè som kan gi kunnskap til fagpersoner, andre stammere og interesserte for øvrig. Antologien har arbeidstittelen «Mitt liv som stammer». Ti personer skal fortelle sine historier, Lokallaget i Oslo Det har vært en del aktivitet i Oslo i år. I begynnelsen av året inviterte jeg til sosiale treff på Anker Hotel, og i høst arrangerte jeg, Are Albrigtsen og Bjørn Erik Sættem, to Oslotreff på Frogner frivilligsentral med faglig innhold. På det første treffet på Frogner snakket vi om individualisert stammebehandling med logoped Hilda Sønsterud og andre gangen snakket vi med om McGuire-programmet. Det var interessant og engasjerende å snakke med Hilda og Martin. Vi hadde planlagt en tredje gang hvor skulle vi få besøk av Åse Sjøstrand som vil snakke med oss om noen av temaene i masteroppgaven sin som heter «Jeg er så mye, mye mer enn det». Det tredje Oslotreffet ble dessverre avlyst på grunn av få påmeldte. Jeg har tatt initiativ til dette fordi jeg ønsker å møte andre som har talevansker. Jeg møter ikke så mange som har talevansker i hverdagen, selv om det kan være noen som har talevansker uten at jeg legger merke til det. Etter å ha møtt andre som stammer eller har andre talevansker føler jeg selv mindre skam. Når jeg ser andre som stammer synes ikke jeg det gjør noe som vil dreie seg om fire problemstillinger: 1. Stammingens utviklingstrekk for den enkelte. 2. Behandlingsformer og egenbaserte erfaringer. 3. Stammingens innvirkning på ulike arenaer. 4. Arbeid og karriere og grad av livskvalitet. Etter seminaret i november er ikke prosjektgruppen helt enig hvordan antologien skal skrives og hvilken form den bør ha. Per dags dato har ikke prosjektgruppen vært i kontakt med noe forlag. Selv om de områdene som er nevnt er naturlig å komme inn på, vil den enkelte stå fritt til å vektlegge det de ønsker gjennom mange tiår med stamming, sier Are. Fristen for innlevering av bidrag er satt til 1. februar at de stammer, og det gjør at jeg etter hvert føler at det ikke gjør noe at jeg heller stammer. Det er godt å snakke om de situasjonene i hverdagen som er krevende i forhold til stammingen med noen som kan forstå det. Men det er også godt å kunne snakke om hva som helst i et miljø der jeg føler meg trygg og ikke er redd for å stamme. Jeg har møtt mange fine personer som stammer, og jeg er glad for at det er like stort mangfold hos oss som hos de som ikke stammer. Jeg har hatt glede av alle sammenkomstene, og har også fått positive tilbakemeldinger fra andre som har deltatt. Oppmøtet har imidlertid flere ganger vært lavt, og da må vi vurdere om vi skal fortsette med å arrangere. Dersom det er noen som ønsker å møte andre som har talevansker, men som ønsker det på en annen måte enn vi har lagt opp til, er dere hjertelig velkommen til å sende innspill til meg, gjerne på e-post: thomas.fo@live.no. Thomas Folkestad Vi trakk forhastede slutninger hva logopedstudiet angår, skriver Kristin Rosendahl Lindebotten og Martin Fjellanger i innlegget. De beklager kritikken av logopedstudiet som stod på trykk i 2/2014. Kristin Rosendahl Lindebotten og Martin Fjellanger Intensjonene våre var gode, men det gikk dessverre fort i svingene, noe som dessverre resulterte unødig sterk ordbruk og mangel på fakta. I 2/2014 hadde vi en artikkel i anledningen et foredrag vi hadde holdt for logopedstudentene ved Universitetet i Bergen. Foredraget omhandlet våre personlige erfaringer om det å leve med stamming, våre erfaringer fra ulike behandlingsmetoder, vår personlige utvikling i McGuire-programmet, samt psykiske og fysiske momenter innenfor stamming. Hensikten med teksten var å skrive en oppsummering av dagen, og tankene i ettertid. Oppstått misforståelser Under foredragets del om psykisk og fysisk påvirkning ved stamming fikk vi tilbakemeldinger fra studentene om at lærerne hadde lagt frem artikler som konkluderte med at psyke og respirasjon ikke påvirket stamming. Ettersom stamming og taleflyt er en hjertesak for oss, ble vi forundret av å høre hva studentene fortalte. Vi har i ettertid hatt kontakt med studentene igjen. De roser lærerne ved UiB for deres kunnskap, og forteller at lærerne er meget opptatt av å vise dem forskjellige perspektiv og synspunkter rundt dette multifaktorielle emnet som stamming er. Med denne nye informasjonen må vi bare innrømme at vi trakk forhastede slutninger hva logopedstudiet i Bergen angår, og beklage for de harde ordene i forrige artikkel. Et sted i rekken er misforståelser i kommunikasjon oppstått, og vi burde dobbeltsjekket og overprøvd informasjonen opp mot hva vi oppfattet, før vi sendte artikkelen til trykk. Generell kritikk I s 3/2014 kom en motartikkel av. Innlegget var godt, og inneholdt både nyanseringer og kritikk. Blant annet uttrykte han at vi generaliserte og snakket ned logopedmiljøet i Norge. En setning nevnt er «En standard logoped lærer deg forskjellige triks og knep ved artikulatorene, men går ikke til bunns i hovedproblemet bak blokkeringene». Vi legger oss flat. Vi kan bare skilte med egne erfaringer hos ulike logopeder. Ordet «triks» var ikke ment negativt. Selv om de fleste logopeder bruker ordet «metode», er våre erfaringer at enkelte logopeder også bruker ordet triks om metodene sine. Ut med stammerens gamle, ukontrollerte triks, og inn med logopedens nye, kontrollerte triks. Vi har tatt til oss kritikken, og vil i fremtiden referere til metoder og teknikker når vi snakker om ulike behandlingsmåter. Ikke McGuire-programmets holdninger Vi vil gjerne takke Finbråten for konstruktiv kritikk. Videre vil vi rose Ragnhild R. Heitmann ved UiB for en hyggelig og forståelsesfull respons, etter Vi fant fort ut at vi ønsket å formidle en stammers perspektiv på livets utfordringer ved stamming, hvordan en som stammer ønsker å bli behandlet, og våre erfaringer med logopeder på godt og vondt. Logopedstudentene fikk videre et innblikk i hvordan stammingen har påvirket oss som mennesker, og hvordan veien til veltalenhet i McGuire-programmet har vært og fremdeles er. Ettersom det er en del skepsis til McGuire blant erfarne logopeder, var det spesielt viktig for oss å få formidlet vår historie. Kun fysisk betinget For å teste logopedstudentenes kunnskap, startet vi forelesningen med en steg-for-steg forklaring på hva som fysisk må skje i brystkassen og luftveiene for at en lyd skal dannes. Forbløffende nok var dette noe lærerne på studiet ikke hadde vektlagt stort i læreplanen. Dermed var det heller ingen av studentene som kunne forklare stegvis hva som skjer med mekanismen bak lungenes luftstrøm når en blokkering oppstår. Men studentene viste iver og engasjement, og vi fikk en fin dialog og mange gode spørsmål. Etter hvert som undervisningen pågikk, henviste de til eget studie og artikler lærerne hadde lagt frem i undervisningen. Det var overraskende, nesten sjokkerende å høre hvilken nyere forskning lærerne la frem for studentene som en del av pensum. Den ene artikkelen viste at stamming utelukkende var et fysisk problem. En annen, australsk forskningsartikkel hadde konkludert med at stamming ikke hadde noe med pusten å gjøre. Men som en av studentene så fint kommenterte; «men her står jo at vi kontaktet henne for å få beklaget for måten artikkelen ble skrevet som. Vi ønsker også å nevne at de harde ordene i artikkelen fra i sommer, er kommet fra oss som privatpersoner, og reflekterer ikke McGuire-programmets holdninger. s valg av overskriften «Logopeder vs. McGuire programmet» reflekterte heller ikke våre intensjoner. Vi brenner for temaet stamming, og synes det er flott med engasjement og diskusjoner. Men i forrige artikkel er det bare å beklage og erkjenne at vi dessverre skjøt ballen langt over mål. kristin_rl@hotmail.com martinfjellanger82@gmail.com DELTE ERFARINGER: Kristin Rosendahl Lindebotten og Martin Fjellanger har i mange år jobbet med stammingen sin i McGuire-programmet. I møte med logopedstudentene i Bergen delte de sine erfaringer om hvilken betydning pusten og det psykiske har for stammingen. Logopedutdanningen vs. McGuire-programmet Engasjerte og kunnskapstørste logopedstudenter fra Universitetet i Bergen inviterte i vinter oss fra McGuireprogrammet til å holde et foredrag. Vi ble rystet over hva studentene ikke lærer om stamming. Kristin Rosendahl Lindebotten og Martin Fjellanger Nettbasert stammebehandling i Australia Det australske stammeforskningssenteret ved universitetet i Sydney tilbyr nå et femmåneders nettbasert kognitivt atferdsterapi-program for voksne mennesker som stammer. Man må være 18 år, beherske engelsk godt både skriftlig og muntlig for å delta. Det kognitive atferdsprogrammet er internasjonalt. Som deltaker får man oppgaver som skal kunne redusere stamming, opplyser universitetet på sine nettsider. Avslutningsvis må man svare på spørsmål som skal anvendes for å gjøre programmet enda mer tilrettelagt. dere foran oss som levende bevis på at pusten er en sentral del i behandlingen av stamming». Frarådet McGuire-kurs Videre i forelesningen gikk vi inn på temaet psykiske og sosiale utfordringer ved stamming. Det er nok viden kjent at mange stammere lar frykten for blokkeringer styre mange av livets valg. Eksempler på personer som velger praktiske yrker hvor kommunikasjon med kunder er ikke-eksisterende ble nevnt, så vel som skoleelever som heller velger å stryke i prosjekter enn å stå foran klassen og fremføre muntlig. Eksemplene er mange. Egne eksempler fra oppveksten ble også snakket om, samt våre erfaringer med logopedene vi fikk tildelt gjennom skoletiden. Bl.a. kan det nevnes at Martin, mens han var innom Bredtvet kompetansesenter, ble frarådet på det sterkeste av ledende logoped på senteret om å prøve McGuire-programmet. Som hun selv uttrykte; «det er ingenting de kan lære deg som vi ikke kan lære deg her, gratis». Snakk om faglig arroganse! Vi har også møtt logopeder som rettet fokus mot det sosiale hinderet det kan være å stamme, og involverte andre elever i terapitimene. KRITIKK: Lindebotten og Fjellangers kritikk i nummer 2. Faksimile Programmet ledes av professor Mark Onslow og Dr. Sue O Brian. De er begge anerkjente forskere innen stamming. Vil du vite mer om programmet, kan du kontakte forskningssenteret, Australian Stuttering Research Centre, på epost ascr@sydney.edu.au eller ringe på

13 Nytt medlemsregister Vi stammer på sosiale medier: NIFS innfører nytt system for føring av medlemslisten og kjøring av medlemskontingenter. Dette gjøres blant annet fordi NIFS vokser og det stilles andre krav til våre medlemslister nå enn tidligere. Ronny Hansen Det stilles nye krav til dokumentasjon av medlemsmassen vår opp mot myndigheter som bevilger støtte på bakgrunn av vår medlemsmasse. Dette vil medføre en rekke forandringer i hvordan vi tenker når vi fører våre medlemslister. Noen av disse endringene vil dere som medlemmer merke, mens andre endringer gjøres for at styrearbeidet og dokumentasjonen skal bli enklere og mer effektivt slik at styremedlemmene våre kan bruke mer tid på reelt styrearbeid og ikke på administrasjon og dokumentasjon. KID-nummer En av endringene som medlemmene blir å merke jevnlig er at de nå får faktura med KID-nummer. Dette er gjort for at vi i styret lettere skal kunne oppspore korrekt innbetaling og linke denne til korrekt medlem. Da slipper vi å bruke unødig tid på å spore opp betalinger og kanskje overse noe underveis, og dere slipper å bli dobbeltfakturert for en kontingent dere kanskje allerede har betalt. Slikt skaper frustrasjon i begge endene av organisasjonen, både blant medlemmene og styret. Vi ønsker ikke å bruke tid på slikt arbeid. Vi ønsker at dette skal flyte så enkelt og smertefritt som mulig, og vi ønsker at den informasjonen som sendes fra styret til medlemmene skal være så relevant og saklig som mulig. Og det er ikke noe hyggelig å få purring på en regning vi kanskje har betalt for lenge siden. Slikt skal vi forsøke å unngå i fremtiden og derfor innfører vi faktura med KID-nummer på kontingenten. Det blir også derfor et eget kontonummer som kun brukes til innbetaling av kontingent. Mer epost En annen konsekvens av nytt medlemsregister er at vi ønsker mest mulig av informasjonsstrømmen fra styret og til dere medlemmer skal gå via e-post. Dette DET NYE: Slik ser det ut. Skjermdump fra RegWeb er både mindre arbeidskrevende og kostnadseffektivt. Vi slipper å bruke penger på porto. Forutsetningen for at dette skal fungere er at vi har flest mulig korrekte e-postadresser til dere medlemmer. Vi håper derfor at flest mulig av dere med jevne mellomrom kan oppdatere oss slik at vi har din korrekte epostadresse. Dette er viktig. I dagens medlemssystem kan vi sende e-post til hele eller deler av vår medlemsmasse ved få enkle tastetrykk. I forhold til tidligere da det meste gikk via post, er dette meget kostnadseffektivt og arbeidsbesparende. Vi slipper å bruke mange timer på å skrive ut, sortere, adressere og frankere voksende bunker med brev som skal sendes ut til medlemmene. Også faktura for medlemskontingenten vil bli sendt ut via e-post til medlemmene våre. Mer oversikt Nye krav fra myndigheter sier at vi også skal ha oversikt over fordelingen av våre medlemmer i langt større grad. Vi må vite hvor stor prosentandel av våre medlemmer til en hver tid hører til forskjellige grupperinger innenfor medlemsmassen vår. Vi må kunne svare hvor mange som stammer og/eller har løpsk tale, siden dette er handikapet vi som interesseorganisasjon representerer. Vi må samtidig kunne redegjøre for andre forhold, slik som medlemskategorier og aktivite- ter innenfor lokalgruppene våre. Dette er momenter som i fremtiden direkte vil spille inn på hvor stor statlig støtte vi er berettiget på å få. Vi kan for eksempel ikke ha ubegrenset antall fagmedlemmer i forhold til vår hovedgruppe av medlemmer som skal enten stamme eller ha løpsk tale, eller begge deler. Det skal være en overvekt av medlemmer med taleflytvansker og deres nærmest pårørende. I tillegg har vi i styret arbeidet konkret og målrettet det siste året for å spisse våre arrangementer noe mer. Vi ønske å satse mer på arrangementer tilpasset barn og unge. Det igjen betyr at vi faktisk må ha oversikt over også disse kategoriene i medlemsregisteret vårt. Hvordan skal vi kunne satse på barn og unge uten å vite hvor mange medlemmer i denne kategorien vi har? Det medlemsregisteret vi nå har kjøpt inn og bruker er et helprofesjonelt medlemsregister beregnet på slike organisasjoner som vår. Dette gir oss utallige muligheter til å følge opp alle kravene fra myndighetene og samtidig tilfredsstiller de kravene styret har for kategorisering og systematisering av våre medlemmer etter hvert som våre behov måtte dukke opp og endre seg. Vi kan i stor grad tilpasse systemet de behovene vi har samtidig som vi kan lage og definere egne rapporter og kategorier utfra hva vi har behov for å vite. ronny@springsteenfan.net 24 25

14 Min stammehistorie: Vi stammer i pressen: En beretning fra hverdagen En medarbeider som stammer?! For en tid tilbake fikk jeg vite om en uttalelse som falt for 35 år siden, den gangen jeg søkte jobb som journalist i en mellomstor avis. Guttorm Eskild Nilsen «Men kan vi ha en medarbeider som stammer?!» hadde redaktøren spurt da søknaden min ble behandlet i styret. Redaksjonens representant kjempet for mitt kandidatur. Jeg ble ansatt. DEKNING: NIFS var synlig i media i forbindelse med stammedagen 22. oktober. Montasje: Markerte stammedagen Den 22. oktober er vår dag - den internasjonale stammedagen. NIFS var representert i flere medier. Det engelske navnet på dagen «The International Awareness Day» sier litt om hva formålet med dagen er, å spre informasjon og øke bevisstheten om stamming. I regi av NIFS ble det spredt informasjon om stamming via flere mediekanaler! Aviser laget et leserinnlegg som styret sendte ut til flere av landets aviser. Det er ingen garanti at aviser trykker det som sendes inn, men flere aviser valgte å trykke leserinnlegget vårt! Vi klarte å slå rekorden våres fra i fjor, da leserinnlegget vi sendte ut ble trykket i 6 aviser. Leserinnlegget ble trykket i 10 aviser! Dagsavisen (på nyemeninger.no), Romerikes Blad, Hamar Arbeiderblad, Stavanger Aftenblad, Avisa Nordland, Helgeland Arbeiderblad, Trønderbladet, Romsdal Budstikke, Brønnøysunds Avis, samt Budstikka (notis). Radio Årets markering skilte seg en del ut fra i fjor ved at vi var å høre i flere ulike radiokanaler og radiosendinger. Det er lagt ut en liste med alle sendingene, og hvor du kan høre de på www. stamming.no, om du blar litt ned på forsiden. Lederen vår, Bjørn Erik Sættem, stilte på P5, samt et intervju som ble sendt på NRK Buskerud og Hordaland sammen med Jonas Pettersen. ble intervjuet på NRK Trøndelag, og Oscar Aaslund Hovin ble Intervjuet på NRK Kveldsåpent. Vi er veldig fornøyd med at vi klarte å komme på så mange ulike radiosendinger, til ulike tider og med ulike personer. Stand Lokallaget i Trondheim med Minja Jovanovic og Jon-Øivind stod på stand på NTNU Dragvoll og delte ut 80 kopper med gratis kaffe, Twist, og over 100 brosjyrer. Sosialantropologstudentene og andre studenter fikk forklart at det ikke var snakk om folk som levde i stammer, slektsforskning og avstamning, trær, eller «stemmedagen». Likevel var det ivrige studenter som snakket lenge med oss når de skjønte hva det handlet om. I tillegg kom det flere bort til oss og sa at de selv stammet, og at de synes det var kult at det var en egen dag for stamming. Facebook Sist men ikke minst så la mange av medlemmer ut innlegg på facebook om at det var den internasjonale stammedagen! Dette er kanskje et av de aller viktigste forumene i På vår egen facebook-gruppe var det også masse innlegg, diskusjoner og gratulasjoner. Vi vil takke alle som bidrog til å spre informasjon og øke bevisstheten om stamming 22. oktober Gjorde meg annerledes Holdningen til stamming og andre «defekter» som får folk til å avvike litt fra A 4-mønsteret, har forhåpentlig endret seg i løpet av tre fire tiår. Så kan jeg spørre: Har mitt forhold til stammingen endret seg? Første gang jeg for alvor følte at stammingen gjorde meg annerledes, var da jeg begynte i fjerde klasse. Skoledagen skulle innledes ved at én elev leste «Fader vår» høyt. Oppgaven gikk på omgang. Jeg grudde meg flere dager i forveien. Den første blokkeringen kom allerede da jeg skulle si «Fader». Da jeg omsider hadde stotret meg gjennom hele bønnen, stod jeg nesten omtåket ved pulten. Skulle jeg vært fritatt for høytlesingen? Jeg vet i alle fall at lærere og andre fagpersoner burde grepet fatt i stammeproblemet, slik at jeg kunne fått veiled- ning og støtte. Fant min egen vei Det ble jeg selv som fant veien frem. I tenårene gikk jeg på folkebiblioteket og lånte bøker om taleforstyrrelser. Utvalget var ikke særlig stort, men jeg kunne trekke et lettelsens sukk: Det var ikke noe galt med meg. Og det fantes mange mennesker som hadde kommet seg frem i livet, til tross for stammingen. Jeg kunne heve hodet! Aksepterte stammingen Tidlig i tyveårene ble jeg med i en «stammegruppe» ledet av en logoped som selv stammet. Jeg ville ikke la stammingen hemme meg. Etter å ha frilanset mens jeg gikk på gymnaset, satset jeg på journalistikk. Jeg trykker jo ikke flere ganger etter hverandre på samme bokstav når jeg sitter ved tastaturet. Jeg lærte meg å akseptere stammingen, og lever greit med den. Samtidig er jeg glad for at jeg klarer å takle de kraftigste blokkeringene og ikke gruer meg når jeg skal stå foran en forsamling. Selvbildet mitt er sterkt nok til å bære meg, også når jeg får noen blokkeringer. Stammingen hindrer meg ikke i å si noe morsomt eller komme med innspill på sparket. Kanskje gikk det en stund litt for langt. Redaktøren som uttrykte skepsis til mine taleferdigheter, bemerket noen år senere: «Guttorm kommer hvis det er anledning til å holde tale!». fonen når jeg ringer til noen, og å stå i en forsamling der man skal presentere seg ved navn, én etter én. Går det bra? Eller blir dette en av gangene jeg kommer til å stamme? Oftest går det bra. Jeg roer pusten, tenker at det fysiske taleorganet er helt i orden. At jeg har sagt navnet mitt uten å stamme utallige ganger før. Og, kanskje viktigst av alt, at det ikke gjør noe om jeg stammer! Svaret på redaktørens spørsmål er: Ja, visst kan man ha en medarbeider som stammer! Svaret på mitt spørsmål er: Ja, forholdet til min egen stamming har endret seg. Det begynte da jeg klarte å innse at jeg ikke er mindre verdt enn andre mennesker, selv om jeg stammer. guttorm@guttormnilsen.com Telefon og presentasjon Men to situasjoner kommer alltid til å være vanskelige: Å presentere seg i tele- Sett av mars til årsmøtehelg finbraaten@gmail.com Stedet blir Thon Hotel Opera i Oslo. Temaet blir «Behandlingsmetoder for stamming - hva funker for hvem?». Vi har invitert fem ulike behandlingsmetoder, som hver vil få om lag en time til å fortelle om deres metode: Norsk tradisjonell logopedbehandling McGuire-programmet 26 Lidcombe-metoden Palin-metoden Speech easy (teknisk hjelpemiddel) Det vil bli satt av tid til gruppearbeid og gode pauser. Invitasjon sendes ut på epost til alle medlemmene når programmet er klart. 27