Rune Angell-Jacobsen. Drømmen om frihet

Transkript

1 1

2

3 Rune Angell-Jacobsen Drømmen om frihet q

4 Copyright Aller Media as 2013 Boks 1169 Sentrum, 0107 Oslo Omslagsillustrasjon: Ragna Lise Vikre Omslagsdesign: Anette Haaland Tidligere utgitt under tittelen Drømmenes tid ISBN Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk: Totem, Poland

5 Viktige personer Elin Skogen (17) fra Rennebu i Trøndelag, småbrukerdatter, eldste barn av: Marthe (38) og Kristian (42) Skogen, som driver småbruket Skogen og har barna: Jens (15), Mari (12), Nils (9) og Nora (7). Eiliv Storvollen (20), odelsgutt og småkjæreste med Elin Skogen Abraham (48), omreisende spillemann som Marthe Skogen har hatt et eventyr med Laura og Ole Samuelsen, barnløst ektepar som er venner med Marthe og Kristian Skogen Didrik Skaret (59), dreng på gården Skarstad, hvor Elin Skogen tjener, får brev fra broren Simon Skaret i Amerika Sverre Skarstad (45), storbonde, søskenbarn med Marthe Skogen Rolf Skarstad (20) odelsgutt Svein (20), dreng på Skarstad Gunn (20), taus på Skarstad Signe innetaus (52) på Skarstad 5

6 Peder Valen (19) fra Bjugn i Trøndelag, morløs strandsittersønn og fisker, sønn av Jon Valen, søsken: Anna (16) og Tor (15). Iver Lines (22), kamerat av Peder Valen. Gunnhild Lines (18), som Peder Valen har et godt øye til. Olai Kvanndal (48), bonde og høvedsmann som Peder Valen må forholde seg til Johan Dala (19), ettersøkt rømling fra Sverige, sønn av Mora-Lina (også kalt Hore-Lina) og Dala-Emil, som stakk av lenge før Johan ble født. Anders Olsson (30), svensk tømmermann til sjøs, kamerat med Johan Dala. 6

7 1 marthe skogen var egentlig ferdig med fjøsstellet for i kveld. Likevel ble hun stående en stund og klø Gullros bak hornfestet, mens hun lot tankene fare som de selv ville. Det var gjerne en mann som rant inn i tankene hennes, en hun slett ikke burde tenke på, men som likevel kunne få henne til å smile uten at hun visste det. Lengselen satt som et sug i brystet. Barna Elin og Jens var allerede gått inn, etter at de var ferdige med å hjelpe henne, så nå kunne Marthe trekke pusten og nyte freden her hos dyrene en stjålen stund. Det ga slik velsignet ro i en sliten kropp, og enda bedre var det for sinnet. Med sine trettiåtte år var ikke Marthe nettopp noe gammelt kvinnfolk selv om hun av og til kunne kjenne det slik, når småbruket med mann og fem barn krevde sitt av henne. Hun holdt seg likevel slank og lett og var fremdeles vakker hun hadde ikke flere skrukker i fjeset enn en fattig bondekjerring skulle ha, og snaut nok dét. Men det sto ikke til å nekte at Skogen var en tungstelt og liten gård, at ungene vokste som gjøkunger og krevde klær, klær og mat, mat, og at Kristian, mannen hennes, 7

8 arbeidet så hardt at hun selv var nødt til å yte likeså mye om ikke for annet, så for sin egen samvittighets skyld. Marthe sukket et stille: «Å jø, å jø!» Det var en uvane hun hadde lagt seg til, og som hun på en måte trivdes med. Sant å si gjorde det godt å være litt tungsindig av og til, når ingen så det. Nå sto Marthe enda en gang og tenkte på ham, selv om det var aldri så lenge siden hun hadde sett ham nå. Når hun så ham for sitt indre blikk, da kom det gjerne en ungdommelig glød i det slitne ansiktet hennes likevel øynene ble drømmende og munnvikene krøllet seg oppover til et lite smil, mens de begynnende rynkene glattet seg nesten helt ut. Men hele historien var så gammel nå, hadde skjedd for så mange år siden, at det var en skam fremdeles å bry seg med det. Her sto hun sannelig, voksne kjerringa, og drømte seg tilbake til en tullete ungdomsforelskelse som aldri hadde hatt livets rett. Men den gangen hadde det likevel vært et tindrende eventyr for Marthe Skogen, en kostelig opplevelse som det senere ble vanskelig å gi slipp på. Hverdagsslitet som fulgte hadde ikke nettopp tatt bort fargen og lyset, hadde ikke akkurat gjort hendelsen mindre verd for henne. Visst hadde han vært vakker! Og slik en trolldom av en latter som han hadde! Der han kom med fela ble det fest og røre, og alle jenteøyne brant og higet etter noe der ute fra den store, vidunderlige verden noe som var i ham og hele hans vesen og fremferd. De glade øynene under den mørke luggen var det uråd ikke å bli kjær i, og kroppen hans levde med i musikken slik at jentene kjente det langt inn i sine hemmeligste steder. 8

9 «Å jø, å jø,» sukket Marthe, der hun sto og smilte litt. Gullros dultet den våte mulen borti hoften hennes og rev henne tilbake til virkeligheten. Godt var vel det, tenkte hun, for det kunne visst være nok drømming for i dag. Inne satt de vel alt og ventet med kveldsmaten. Med mer alvor i fjeset strøk Marthe den gamle kua over de utstående ribbeina. Hun ønsket at hun kunne ha fôret den litt bedre, men nå i vårknipa var det ikke til å tenke på. Ingen av de tre kyrne ga melk på denne tiden av året, så både kyrne og de to kvigene fikk klare seg på sultefôr en stund til, akkurat som de åtte sauene. Gullros skulle ha vært slaktet i fjor høst, men Marthe hadde bedt for kua fordi den betydde mer for henne enn de andre nautene. Da hun giftet seg for atten år siden hadde hun fått med seg en ku fra hjemgården langt der ute ved kysten, og Gullros var kalv etter akkurat den kua. Slik sett var det som om den gamle kua forbandt henne med ungdommen og hjemgården, og Marthe kjente seg sikker på at hun ville bli gammel og miste drømmen sin den dagen kua ble tatt fra henne. Kristian hadde ikke hatt noen tro på at Gullros ville ta seg i år, og han hadde fått rett. Kua var ikke med kalv slik som Marthe tross alt hadde håpet så det var vel ingen annen råd enn å slakte henne til høsten, når hun var kommet seg bedre i hold. Med en trett bevegelse løftet Marthe fjøslykta ned fra knaggen og ruslet motstrebende mot døra. Det vindusløse fjøset var mørkt og innestengt, men lunt og godt likevel, syntes Marthe. Derfor stoppet hun et øyeblikk ved døren og så seg tilbake, nølte liksom litt før hun tok seg sammen og endelig gikk ut i vårkvelden. 9

10 Været var fint, og det var ennå ganske lyst ute, så Marthe skyndte seg å blåse ut lykten og henge den på plass innenfor døra. Talglyset i lykten måtte klare seg enda en stund, for den som selv støpte lysene sine ødslet dem ikke nettopp bort. Et ørlite bel ble Marthe stående utenfor fjøsdøren og se seg omkring, mens hun hufset på seg og fikk gåsehud av følelsene som nesten overveldet henne. Visst lå gården vakkert til for den som likte skog og fjell og trange daler! Men Marthe Skogen var oppvokst ved sjøen. Der hadde sinnet hennes vennet seg til et åpent og lyst landskap, og derfor hadde hun havets skiftende lynne i blodet. Selv om hun nå hadde bodd omtrent like lenge her oppe i skogen som ute på Ørlandet hvor hun opprinnelig kom fra ble hun visst aldri vant til disse mørke åsene med sine dystre skoger og strenge vintre. Hele tiden hadde hun lengtet tilbake til havet og flatlandet der ute, og hele tiden kjente hun en like stor lengsel etter den eventyrlige og forunderlige verden utenfor bygda, utenfor Orkdalen Fogderi, utenfor Søndre Trondhjems Amt ja, utenfor selve landets grenser om så var! Det gikk så langt at hun i hemmelighet arbeidet med et dikt om lengselen sin, for Marthe Skogen var glad i det skrevne ord. Men diktet var likevel vanskelig å få til, enda hun visste akkurat hva det skulle uttrykke. Lengsel etter lys og frihet, etter selve menneskeverdet om så var! Og hun ville si at det ikke var noen skam å lengte etter noe bedre, selv om folk flest lot til å mene at en fikk være tilfreds med sitt lodd i livet. For Marthe selv var det en sorg at livet skulle gå fra henne, uten at hun noen sinne skulle få se eller oppleve 10

11 noe av det som han hadde fortalt om. Bare tanken på navnet hans var nok til å gi henne små frostrier langs ryggen. Abraham het han, og det var ingen annen kar her omkring som hadde et slikt navn. Det sto et sus av bibel og den store verden av det navnet! Forklaringen lå i at faren hans hadde vært en tysk stiger i kobbergruven på Løkken, mens moren var taus på kjøkkenet. Den tyske herremannen hadde helt sikkert vært en flott kar, men han hadde reist tilbake til Tyskland før Abraham ble født, da det begynte å gå dårligere med gruven. Bare fornavnet hadde han etter stigeren, derfor hadde han vokst opp som en annen lausunge, enda han egentlig var av den beste herkomst. Abraham hadde ledd høyt og sterkt den gangen han fortalte det men i latteren hadde øynene hans vært iskalde likevel. Nå hadde ikke Marthe sett ham siden den gangen i 1839, da hun var nitten år gammel, og nå var altså nye nitten år av livet hennes borte. Den gangen hadde hun latt ham bli den første, der ute i den gamle låven på Ørlandet. Hun hadde ligget i armene hans og kjent kroppen dirre av redsel og samtidig brenne av følelser som overveldet og skremte henne. Aldri hadde hun vært i tvil om at hun måtte gjennomføre det like lite som hun tvilte på at hun ikke burde gjøre det. Det hadde ikke spilt noen rolle hva som skjedde etterpå, dét ville hun ikke engang tenke på akkurat der og da. Kvelden etterpå var han kommet til henne igjen, og Marthe hadde fattet et ørlite håp. Han hadde sagt ting som gjorde henne ør av glede, men aldri hadde han lovet henne noe som helst. I løpet av de tre nettene de tilbrakte sammen hadde han fortalt mange historier fra den store 11

12 verden, som han hadde han reist vidt omkring i ja, like til København hadde han vært. Hun fikk en sterk lyst til å reise ut sammen med ham, men da hun foreslo at han skulle ta henne med, hadde han ledd høyt i ekte munterhet, slik at hun var nødt til å le med. Neste dag var han borte, og hun hadde aldri sett ham siden. Drømmen og minnene var alt hun hadde igjen etter ham. 12