AFGHANISTAN PÅ EGNE BEN. 4. årgang 2016

Transkript

1 AFGHANISTAN PÅ EGNE BEN 4. årgang 2016

2 Dette heftet er resultat av et samarbeid mellom den norske solildaritetsorganisasjonen Afghanistankomiteen og den afghanske tenketanken Afghanistan Analysts Network (AAN). Alle tekstene i heftet utenom en er skrevet av AANs eksperter, og tidligere publisert på deres nettside. For denne publikasjonen er de blitt redigert, oppdatert og tilpasset formålet folkeopplysning. Nettsiden til AAN er en dyrebar kilde til ferske dybdeanalyser om det som rører seg i Afghanistan. AAN er en uavhengig tenketank med base i Kabul. Deres eksperter er enten afghanere selv, eller internasjonale forskere, der de fleste har bodd i Afghanistan i årevis. I Norge er Afghanistankomiteen den eneste organisasjonen som kun jobber med Afghanistan. Vi har vært tilstede i Afghanistan siden 1980-tallet, og kjenner landet godt. Det er Afghanistankomiteen som redigerer og distribuerer dette heftet i Norge. Teksten om mødrehelse er forfattet av Afghanistankomiteens helseteam. Med åtte jordmor- og helsesøsterskoler er Afghanistankomiteen den største organisasjonen innen jordmorutdanning i Afghanistan. Afghanistankomiteen: Afghanistan Analysts Network: Bilde: Afghanistankomiteen 2 3

3 Bilde: Ola Gamst Sæther Afghanistan på egne ben Ble det bra? Vil det vare? For femten år siden havnet Afghanistan i det internasjonale rampelyset. Siden da har enorme pengesummer fra stater og organisasjoner gitt gode resultater i landet, selv om en del har kommet på avveie og gode intensjoner av og til har medført uventede og uønskede konsekvenser. Suksessen av det internasjonale militære oppdraget er derimot svært diskutabel. Nå har de internasjonale vendt blikket fra Afghanistan. Afghanerne må klare seg selv. Dette er sannhetens øyeblikk. Har den internasjonale støtten bidratt til et demokratisk samfunn og en stat som makter å ta seg av borgernes behov? Har den ført til en varig forbedring av afghanernes levekår? Dette heftet forteller syv historier om hvordan det virkelig står til i Afghanistan, og hvordan det ser ut for fremtiden. Noen av disse går ned i detaljene for å gi en forståelse av helheten. For å gi innblikk i utdanningssystemet rapporterer vi om misnøyde lærere. For å beskrive sikkerhetssituasjonen forklarer vi hvordan taliban klarte å overvinne den strategiske byen Kunduz. Detaljfokuset gir en dypere forståelse av situasjonen. Skal man tro gladmeldingene er fremgangen stor, spesielt når det gjelder utdanning og helse. Realiteten er mer nyansert. Konklusjonen er dessverre at fremgangen i Afghanistan sannsynligvis ikke kommer til å vare. Utdanning og mødrehelse har vært to av de største suksesshistoriene. Men Afghanistan vil slite med å utdanne nye jordmødre raskt nok til å vedlikeholde fremgangen innen mødreog barnehelse. Statskassen har heller ikke midler til lærerlønn og nye ansettelser for å opprettholde utdanningsløftet. sentralt i de asiatiske handelsrutene, og en rikdom av mineraler som finnes i de afghanske fjellene. Hvis det bare var så enkelt! De internasjonale selskapene som skulle vært ute å asfaltere landets viktigste veiforbindelse skylder på usikkerheten. Det samme gjør gruveselskapene. Veinettet lider også under det stramme statsbudsjettet, korrupte byråkrater og manglende kommunikasjon innad i administrasjonen. Og selv om gruveselskapene kommer i gang, har man ingen garantier for at statens inntekter derfra vil komme befolkningen til gode. Som om ikke dette var nok, er Afghanistan blant de landene i verden som er mest utsatt for klimaendringer. Ekstrem tørke og naturkatastrofer er vanligere enn før. De tradisjonelle landbrukssamfunnene på den afghanske landsbygda er ekstremt sårbare. De kommer til å trenge mye hjelp for å klare å omstille seg. Likevel er det håp. Historien om kvinnelandsbyen Zaanabad vitner om et utrolig tilpasningsdyktig folk, et folk som makter å snu en dyster og tilsynelatende umulig situasjon til det motsatte. Zaanabad kan kanskje ikke sies å representere afghanske kvinners hverdag over hele landet. Men den beviser likevel hvor mye afghanske kvinner tross alt kan få til. Afghanerne har vært ute en vinternatt før. De er blitt herdet på en måte de ikke har fortjent. Men dette har også gitt dem en overlevelsesevne utenom det vanlige. Afghanerne kan det umuliges kunst. Det internasjonale samfunnet finansierer fortsatt brorparten av de afghanske statsutgiftene. President Ghani har en luftig visjon om at Afghanistan skal klare å oppnå full økonomisk selvstendighet i løpet av ti år. Han satser på to tilsynelatende sterke kort: et forbedret veinett som plasserer Afghanistan 4 5

4 Bilde: Afghanistankomiteen Afghanistan på egne ben 8-11 Kobber, Kina og fredsavtaler Hvorfor mineraler og metaller forblir i jorden når Afghanistan sårt trenger pengene Da lærerne fikk nok Hvorfor utdanningssystemet ikke er den lysende suksesshistorien vi er blitt fortalt Jordmor ønskes! Om mødre og barn som fødes og dør og hvorfor mødredødeligheten kan komme til å stige igjen Hvorfor falt Kunduz? Hvis to menn er på lag med regjeringen, hvorfor slåss de da mot hverandre? Og hva betyr det egentlig når det sies at staten har kontroll over et område? Der ringveien slutter Hvorfor ringveien ikke møtes i Ghormach og hvorfor lastebilvektene ikke veier lastebiler Vann og varme inkludert Selv om alt annet var i orden, ville klimaendringene likevel vært en enorm utfordring for Afghanistan Enkene som bygde hus Om Afghanernes bemerkelsesverdige overlevelsesevne til tross for utfordringene. 6 7

5 Kobber, Kina og fredsavtaler Forfatter: Thomas Ruttig Internasjonale og afghanske arkeologer jobber på spreng for å redde unna skatter fra et 1500 år gammelt buddhistisk kloster i Ainak. Gruvedriften skulle fylle statskassen i Afghanistan, men forblir på tegnebordet. Selv om den afghanske regjeringen sliter med gjentatte likviditetskriser, rører de ikke den store Ainak-kontrakten. De stoler på at et godt forhold til Kina vil hjelpe til å få Taliban med på fredsforhandlinger. Kobberforekomstene i Mes Ainak er blant verdens største urørte reserver. Anbudet for en 30-årig leieavtale for utnyttelse av gruven ble vunnet av et konsortium av kinesiske statseide selskaper i mai Produksjonen var planlagt å starte innen fem år etter kontraktsinngåelse, men den datoen er for lengst passert. Det er ingen tegn til den planlagte 400 megawatt kraftstasjonen som trengs for å drifte kobbersmelteren, eller den lokale industriparken. Jernbanelinjen, som skulle frakte metall ut av landet, forblir en strek på et kart. Bare noen få av de 3500 til 4000 lokale arbeidsplassene er blitt realisert hittil. Likevel er folk allerede tvangsflyttet fra tilgrensende landsbyer. En tvangsflytting de kun delvis er kompensert for. I juni 2015 antydet Afghanistans nytilsatte gruveminister at regjeringen vurderte å se etter en ny prosjektpartner for gruven på grunn av stillstanden. Men den afghanske regjeringen er i en kinkig situasjon. På den ene siden trenger den snarlig inntekter for å snu nedgangen i den afghanske økonomien. På den andre har ikke Afghanistan råd til å utfordre Kina, som kan bli en stor investor i landet, og som ikke minst kan hjelpe til med å trekke Taliban med i fredsforhandlinger. Usikkerhet og arkeologiske ruiner Ainak ligger i Logar-provinsen, syd for hovedstaden Kabul. En grunn til forsinkelsen er den ustabile sikkerhetssituasjonen i området. Leiren der de første kinesiske ingeniørene holdt til ble angrepet allerede første året. En gruppe mineryddere ble utsatt for angrep i juni 2012, og angrepene har fortsatt. De kinesiske ingeniørene og teknikerne endte opp med å forlate sin politibevoktede brakkeleir i 2015, i alle fall midlertidig. Sommeren 2013 tok Beijing direkte kontakt med daværende president Karzai og krevde at han iverksatte bedre sikkerhetstiltak i Ainak. Som resultat opprettet provinsregjeringen 20 nye politiposter i området. I tillegg ble 1700 afghanske lokalpoliti og soldater utplassert. Situasjonen ble stadig verre. Distriktssentret ligger langs en rute som opprørerne bruker når de reiser fra sine områder i Pakistan til den afghanske hovedstaden, Kabul. Noen landsbyer som AAN besøkte i 2013 var, ett år senere, ikke lenger tilgjengelige på grunn av Talibans innflytelse i området. Kravet om å forhindre ødeleggelsen av et historisk buddhistisk klosterområde, som hadde sin glanstid for 1500 år siden, har også forsinket prosessen. De kinesiske kontraktørene gikk til slutt med på å tillate franske og afghanske arkeologer å sikre funn. Mye tyder på at kineserne ikke var så lei seg for dette. De arkeologiske utgravningene ga dem en unnskyldning for at gruven ikke hadde åpnet i tide. Arnested for opprørsaktivitet På sett og vis er dette en gjentakelse av historien. Sovjetunionen forsøkte å utvikle Ainaks kobberreserver i 1980-årene. Det etter å ha undersøkt mulighetene på 70-tallet. Men planene gikk i stå på grunn av intens opprørsaktivitet. Den sterkeste mujahedin-organisasjonen på den tiden, Hekmatyars Hesb-e Islami, hadde sitt hovedkvarter midt mellom Ainak og hovedstaden Kabul. Rundt gruven, og langs den planlagte traseen for jernbanen, ligger det fortsatt miner fra over 30 år med krig. Logar har lenge vært et arnested for opprørsaktivitet og situasjonen blir stadig verre. 2008, året da kontrakten ble undertegnet, karakteriserte den amerikanske forsvarsministeren provinsen som en av de åtte mest urolige provinsen i landet. En lokal stammeleder sa til AAN i 2012 at 80 prosent av provinsen var under Talibans kontroll. Taliban mener de kinesiske investeringene er illegitime fordi konsesjonene er gitt av den afghanske regjeringen som opprørsgruppen ikke anerkjenner. Slik rettferdiggjør de sine angrep. Når Taliban deretter foreslår at Kina heller forhandler med dem om en ny konsesjon, aner man at angrepene ikke utelukkende dreier seg om ideologi, men også om et forsøk på å kontrollere en viktig inntektskilde. Bilde: Jerome Starkey 8 9

6 Ainaks økonomiske betydning Sammen med jernmalmgruven i Hajigak er Ainak en av de to største gruvekontraktene som er signert i Afghanistan. Håpet var at gruvedriften skulle generere store nasjonale inntekter. Ressursene ble anslått til å være verdt 908 milliarder dollar i 2010, av den amerikanske, statlige U.S. Geological Survey. I tillegg til kobber og jern, består Afghanistans mineralressurser av kull, olje, gass, gull, kobolt, krom og såkalte sjeldne jordarter, som litium. President Ghani har ambisjoner om at Afghanistan skal være økonomiskt selvhjulpen innen slutten av en tiårig overgangsperiode ( ). Han har kalt Ainak «en viktig økonomisk ressurs for landet». Den afghanske regjeringen håpet Ainak og dens antatte 6 til 13 millioner tonn utvinnbart kobber ville tilføre staten inntekter på millioner dollar pr. år ved full gruvedrift. Det kinesiske konsortiet hadde godtatt tre forhåndsutbetalinger på til sammen 808 millioner dollar til den afghanske regjeringen, og lovte 2,9 milliarder dollar i investeringer i infrastruktur. Dette inkluderte midler til en jernbanelinje som skulle forbinde Ainak med Pakistan via Khyberpasset. Denne ville ha koblet Afghanistan til markedene i regionen, gjennom en «ny silkevei» av veier, jernbaner og rørledninger. Verdensbanken anslo at gruven kunne generere en årlig inntekt på 250 millioner dollar og skape flere enn jobber. I tillegg ville 5000 arbeidsplasser bli opprettet i forbindelse med selve gruvedriften. Økonomi i vranglås Afghanistan trenger inntekter fra Ainak snarest. Landet tilhører fremdeles verdens minst utviklede land. Dette til tross for en gjennomsnittlig økonomisk vekst på ni prosent mellom 2002 og 2012 og en stigning på FNs Menneskelige utviklingsindeks fra 192. plass (tredje siste) til 169. plass (2013). Landet er fremdeles altfor avhengig av finansiering utenfra. I 2010 anslo Verdensbanken at utenlandsk bistand utgjorde 97 prosent av Afghanistans brutto nasjonale inntekt. Den økonomiske nedgangen startet idet vestlige kampstyrker begynte å trekke seg ut. De fete kontraktene som ble utdelt av vestlige militære, til alt fra sikkerhetstjenester til konstruksjon og logistikk, er det slutt på. Bistandsvolumet har også falt markant. Vekstraten falt til 3,4 prosent i Året etter falt den til 1,5 prosent (ifølge Det internasjonale pengefondet). Økonomien vokste dermed saktere enn befolkningen. En ser nå en svak økning, men veksten ligger fortsatt langt fra Afghanistans potensiale. Den afghanske staten makter heller ikke å innhente skatt og avgifter i tilstrekkelig grad. Verdensbanken peker på at problemet ligger i systemet og ikke så mye i den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen. Skattemyndighetene har blitt flinkere, men målene blir ikke alltid nådd. Flere ganger har regjeringen stått uten midler til å betale nødvendige utgifter. Dette har blant annet ført til at offentlig ansatte har gått uten lønn i flere måneder, blant disse mange enheter innenfor lokalpolitistyrken på mann. Noen av disse har sett seg nødt til å selge våpnene sine. Noen har gått over til Taliban. Gjennom krisetilskudd fra noen vestlige donorer klarte man å opprettholde betalingene til nasjonalpolitiet og hæren og holde de fleste av disse lojale til regjeringen. [Se artikkelen om sikkerhetssituasjonen på side 20 for en forklaring av de to vidt forskjellige politienhetene: lokalpolitiet og nasjonalpolitiet.] Frykter for fremtiden Den langdryge opptellingsprosessen etter valget i april 2014 og regjeringsdannelsen som lammet den utøvende makt i et helt år, har undergravd tillit og påvirket landets stabilitet negativt. Forretningsfolk flyttet pengene sine til Golfstatene eller Tyrkia. Kombinasjonen av voksende usikkerhet og dårlige tider gjør at flere afghanere prøver å finne arbeid i nabolandene eller ta seg til Europa. Ifølge en økonomisk oppdatering fra Verdensbanken fra april 2015 strevde Afghanistan med å begrense finanskrisen, samtidig som vekstutsiktene for 2015 forble svake. Den afghanske regjeringen har likevel stort håp for den tiårige overgangsperioden, mener Verdensbanken. Regjeringens økonomiske program for perioden er basert på en optimistisk antakelse om at inntektene ville øke med 25 prosent fra Kort oppsummert: det er avgjørende at pengene snart begynner å rulle inn. Kobber og fred Ainak-prosjektet har ulmet i flere år. Mediene rapporterte om humper i veien så tidlig som i Det kinesiske konsortiet ba selv om en re-forhandling av avtalen allerede i De pekte ikke bare på sikkerhetssituasjonen og behovet for å beskytte de arkeologiske funnene. Lokale forekomster av fosfat viste seg å være mindre enn forventet. Fosfat trengs for å smelte kobber, og må nå importeres fra Kina til en høyere pris. Videre ble det rapportert at de hadde til hensikt å gå bort fra den planlagte kraftstasjonen og smelteverket, og utsette starten på kobberproduksjonen til 2019, samtidig som de ville halvere utbetalingene til den afghanske regjeringen. Re-forhandlingen har ikke ført frem. Å true kineserne med å terminere kontrakten, kan utvikle seg til en større utenrikspolitisk fadese. Dette fordi utvinningen i Ainak handler om mer enn bare en afghansk-kinesisk forretningskontrakt. Kina skal trekke inn Taliban IBeijings interesser ligger i å sikre at Afghanistan ikke blir til hinder for Kinas visjon om en ny silkevei. Denne skal knytte Kina til Midtøsten og Europa, gjennom Sentral-Asia, Russland og Iran. Et tilleggsprosjekt skal koble Kina til det indiske hav via havnen Gwadar i Pakistan. Bare dette prosjekt har en anslått verdi på 45,6 milliarder dollar. I sine første måneder ved makten har president Ghani aktivt søkt Kinas støtte i mulige fredsforhandlinger med Taliban. Planen går ut på å få regimet i Beijing til å bruke sin posisjon som Pakistans hovedallierte i Sør- Asia, for at Pakistan skal bringe Taliban til samtaler med den afghanske regjeringen. For å oppnå dette gikk president Ghani med på viktige innrømmelser til Kina under sitt besøk i oktober I en sikkerhetsavtale undertegnet under hans besøk sluttet den afghanske regjeringen seg til bl.a. Kinas krav på Taiwan og Tibet, og forpliktet seg til å støtte det kinesiske lederskapets kamp mot de tre onder: terrorisme, separatisme og (religiøs) ekstremisme, som det ble rapportert i The New York Times. Avisen tilføyde at Afghanistan har rapportert til Beijing hver gang en opprører av det kinesisk-muslimske folkeslaget uighur er pågrepet av afghanske styrker. Dette setter Kina stor pris på. Det virker som om dette hadde ønsket effekt. Rett etter Ghanis besøk i oktober 2014 foreslo kineserne å etablere et freds- og forsoningsforum, med deltakelse av Afghanistan, Pakistan, Kina og Taliban. I juli 2014 hadde Beijing allerede utnevnt en spesialutsending for Afghanistan. I 2014 mottok de to ganger delegasjoner fra Taliban, og i desember 2014 holdt kinesiske, afghanske og amerikanske representanter private samtaler i London for å forsøke å oppnå fred i Afghanistan. Utsiktene til konstruktive fredsforhandlinger ble kullkastet i juni 2015 på grunn av kunngjøringen om at Talibans leder Mullah Omar var død (og at han hadde vært død i to år). Videre fulgte et omstridt lederskapsvalg og påfølgende rykter om at den nye lederen var død eller alvorlig skadet. Idet denne artikkelen gikk i trykken hadde Kina tatt et nytt steg for å gjenoppta fredsprosessen med afghanske Taliban sammen med Pakistan, USA og, naturligvis, Afghanistan. Taliban har på sin side ikke ønsket å bekrefte sin deltakelse. Bilde: Michal Przedlacki 10 11

7 Da lærerne fikk nok Forfattere: Qayoom Suroush og Christine Roehrs Undervisning i det fri i Badakhshan. Mange skoler i Afghanistan mangler bøker og utstyr, og til og med skolebygg. Utdanningssektoren ble feiret som en av suksesshistoriene fra Afghanistan. Denne fremstillingen overser imidlertid alvorlige problemer. Lærerne, som skal tilrettelegge for den raske veksten innen sektoren, har ofte dårlig utdanning, lite utstyr, er dårlig betalt og er undertallige. De er i voksende grad lite fornøyd med situasjonen. Innskrivingen av elever har skutt i været siden 2002, da færre enn én million afghanske barn gikk på skole. I 2014 var flere enn ni millioner elever registrert i offentlige skoler, minst 5,5 millioner gutter og 3,5 millioner jenter (selv om mange av disse er midlertidig eller konstant fraværende). Behovet for utdanning i Afghanistan har vokst raskere enn tempoet i ansettelsen av nye lærere. Presset på regjeringen om å ansette flere lærere er stort og går på bekostning av andre nødvendige investeringer, som utstyr i skolene. Det har også vært en betydelig endring i holdningen til læreryrket, som en gang var høyt respektert i det afghanske samfunnet. Nesten ingen avgangselever fra videregående skole oppgir å ha lærerutdanning som førstevalg. Likevel er lærerskolene fulle. Dette skyldes aller mest systemet med inntaksprøven kankur for alle som ønsker universitetsutdannelse. De som gjør det dårligst på inntaksprøven har ikke mange studietilbud å velge mellom. De må ta til takke med de studieløpene som andre ikke er interessert i, for eksempel lærerutdanning. Dette lover ikke godt for kvaliteten og motivasjonen hos framtidens lærere i Afghanistan. I mai 2015 gikk lærerne til streik for å fremme sine krav. Da streiken nådde sitt høydepunkt hadde lærere fra 44 skoler i Kabul og dusinvis av skoler i 18 andre provinser sluttet seg til. Protestene lammet skolegangen i over en måned. I appellene ble president Ashraf Ghani bebreidet. Da han tiltrådte som president hadde han lovet å løse skoleverkets problemer innen seks måneder. Løfter som ikke innfris Etter en måned med streik lovet Utdanningsdepartementet å imøtekomme lærernes krav. Men dette var ikke første gang disse løftene ble innfridd. Lærernes krav i 2015 var igjen de samme som ved tidligere store streik i Regjeringen lovte da å heve lærernes lønninger, og å gi de tomter, slik at de kunne bygge seg hus. Lærerråd ble etablert over hele landet for å fremme lærernes interesser. Noen av lærerne drøftet problemene sine med embetsmenn fra departementet, parlamentsmedlemmer og byråkrater. Men de talte for døve ører, delvis på grunn av stramme budsjetter. Forbedringene uteble. Nå er de blitt innfridd igjen. I det følgende skal vi se nærmere på disse kravene og hva skal til for at den afghanske staten skal kunne innfri disse. I realiteten ser det ikke lovende ut for afghanske lærere og dermed heller ikke afghanske skolebarn. Færre undervisningstimer Det første kravet til de streikende lærerne var å kutte i antall undervisningstimer for eldre og erfarne lærere. Offisielt er afghanske lærere pålagt å undervise maksimum 24 timer i uken. AANs kilder rapporterer at lærere ofte arbeider mellom 30 og 48 timer. I tillegg tvinger den lave lønnen mange lærere til å ha to jobber for å kunne forsørge familien. Arbeidsdagen kan dermed bli veldig lang. Færre undervisningstimer krever flere lærere. Utdanningsdepartement vet hvor skoen trykker. De har imidlertid ikke myndighet til å ansette flere lærere, langt mindre budsjett til å gjøre det. I realiteten er det Finansdepartementet som bestemmer hvor mange lærere budsjettet kan tåle. På grunn av underskudd på nasjonalbudsjettet godkjenner departement vanligvis færre nyansettelser enn det som trengs. I 2014 søkte Utdanningsdepartementet om nye lærere. Finansdepartement godkjente Utdanningsdepartementet hevder at de har lærere på sine lønningslister. Interne rapporter Bilde: Afghanistankomiteen 12 13

8 Jenters skolegang står i fare hvis ikke det ansettes flere kvinnelige lærere, særlig ute i distriktene. Voksende usikkerhet er den største barrieren. Bilde: World Bank Photo Collection viser lavere tall. Kun 60 prosent av lærerne oppfyller minstekravet om en toårig lærerutdanning. Såkalte spøkelseslærere er også et reelt problem. Falske navn blir oppført i lønnsregisteret og lønnen havner i lommene til korrupte byråkrater. Afghanistans har en svært ung befolkning, noe som fører til en økning av elevmassen. Fra 2010 til 2013 var økningen på 18 prosent (fra 7,3 millioner til 8,6 millioner barn). I tillegg kommer 4 millioner barn som ikke har et skoletilbud. Driftsbudsjettet i departementet, på den annen side, har krympet. Behovet for utdanning vokser mye raskere enn budsjettet. Påtrykket for å få tak i lærere er så stort at det går på bekostning av vedlikehold av skolebygninger og undervisningsmateriell. Lønninger utgjør allerede 91 prosent av departementets driftsbudsjett. Lærermangelen medfører større klasser og mindre tid til oppfølging av elevene. Mange elever i offentlige skoler, spesielt i distriktene, kan fremdeles ikke lese og skrive i 4. klasse. Utdanningsdepartementet innrømmer at klassene vil vokse enda mer i nær framtid, og kvaliteten på utdanningen dermed forringes ytterligere. Særlig jenteskoler er utsatt. Flere enn 70 prosent av jentene faller ut av skolen etter 6. trinn. Dette har en direkte sammenheng med mangelen på kvinnelige lærere. I 2014 var bare over en tredel av alle lærere kvinner. I en UNESCO-rapport kan vi lese: - I Afghanistan er kvinnelige lærere avgjørende for at jenter skal kunne registreres i skolen, men kvinner møter kulturelle barrierer idet de søker arbeid i områder der de ikke kan ledsages av familiemedlemmer. Som et resultat av dette, er det dobbelt så mange kvinnelige som mannlige lærere i Kabul, mens det i Uruzganprovinsen, som for det meste er fjerntliggende og utrygt, finnes det ingen kvinnelige lærere med minimumskvalifikasjoner. Voksende usikkerhet på landsbygda gjør at stadig færre kvinner kan fortsette å undervise. Glasstak på lærerlønnen Lærerne har lavere lønn enn andre offentlige ansatte i Afghanistan, rundt norske kroner i måneden. Mulighetene for forfremmelse ble stoppet ved en politisk beslutning i I motsetning til det Tjenestemannsloven krever blir lærere lønnet som innleide ansatte, ikke faste. Midlertidige kontrakter hindrer lærerne i å kreve forfremmelse basert på ansiennitet, bast. Høyere bast medfører ikke bare en høyere lønn, men også større respekt i samfunnet. Dette spiller inn på lærernes motivasjon og dermed også kvaliteten på undervisningen. Fazl Ahmad Fazl, som var en av hovedpersonene i streiken, fortalte AAN at månedslønnen til lærere kun dekker halvdelen av de nødvendige utgiftene. Mange lærere ser seg nødt til å påta seg ekstra arbeid. Lærere i byområdene jobber svart som sjåfører, vaskehjelper eller kremmere. Lærerne på landet jobber som bønder etter endt skoledag. I innhøstingsperioder kan disse utebli fra skolen i dagevis. Under forskningen til denne artikkelen, fikk forfatterne tilfeldigvis en drosje hvis sjåfør er rektor på en skole i Kabul på dagtid. Han sa han ikke ville være i stand til å betale husleien sin uten de sene nattevaktene som drosjesjåfør. I provinsen Samangan jobber både Safiuddin Sohail og hans kone som lærere. Familien på åtte bor fortsatt i hans fars hus, sammen med hans brødres familier, med ett rom for lærerekteparet med seks barn. De har knapt nok råd til å brødfø barna. Dette vil neppe endre seg i første omgang. Selv om parlamentet skulle vedta å heve lærerlønningene, mangler regjeringen midler til både den nødvendige rekrutteringen av lærere og bedre lønn. Glasstaket er imidlertid et nødvendig onde. Som faste ansatte ville lærerne hatt krav på en lønnsøkning hvert år. Det lar seg simpelthen ikke gjennomføre med navn på lønningslistene og et budsjett som allerede går i underskudd. Boliger for lærere For å spe på de lave lønningene skulle lærerne få tomter i egne områder. Såkalte lærerlandsbyer skulle etableres. Løftet ble gitt allerede i 2008, men lar vente på seg. Det er kun utdelt noen få tomter, hovedsakelig fordi eiendomsretten til tomtene er omstridt. AANs kilder hevder at mange av de som har fått tomt har kontakter i departementet. Rawabet (forbindelser) ser igjen ut til å trumfe zawabet (loven). Et annet problem er den usentrale beliggenheten. Kabul Lærerby er planlagt å ligge i ytterkanten av det nordlige Kabul, omtrent 25 km fra bykjernen. Å reise fra området til forskjellige skoler i byen kan ta flere timer hver dag. Lærerne vil kun få tomten gratis. De må selv bygge og betale for husene. Samtidig er de bundet til en streng reguleringsplan, som krever en høy standard på boligene. «Hvordan skal vi ha råd til disse luksusboligene?» spurte nestlederen i den nasjonale lærerorganisasjonen, Moheb Elahi. «Vi har ikke engang råd til å bygge billige boliger.» «En lærer må leve i fattigdom» Kvaliteten på utdanningen er bare så god som kvaliteten på dens lærere. Den afghanske regjeringen har selv erkjent at lærernes behov er neglisjert. Samtidig begynner det å bli for sent å håndtere disse sakene. Det er lite sannsynlig at lønninger eller antall lærere kan økes. Gapet mellom behovet for utdanning og tilfanget av kvalifiserte lærere vil vokse raskere fra år til år idet flere unge afghanere kommer inn i skolesystemet. Samtidig vil presset fra høyere lønnsutgifter spise opp midler for mange andre nødvendige utgifter til skoler. Slik vil afghanske skolebarn snart måtte undervises i stadig større klasser, i stadig dårligere vedlikeholdte skoler, med stadig dårligere undervisningsmateriell og undervist av stadig mindre motiverte og kvalifiserte lærere. Dette har påvirket omdømmet til en tidligere respektert profesjon. Færre familier ønsker at deres barn skal bli lærere. Som AAN ble fortalt av flere afghanske lærere de snakket med: - Nyutdannede studenter som i dag bestemmer seg for å bli lærere må se i øynene at de vil tilbringe et liv i relativ fattigdom med få muligheter til å gjøre noe ut av livet sitt

9 Jordmødre ønskes! Forfattere: Herdis Sigurgrimsdottir og Afghanistankomiteens helseteam i Kabul Afghanistan toppet lenge listen over verdens farligste land å føde og bli født i. I fjellområdet Badakshan ble det i 2002 målt den høyeste mødredødelighet noen gang registrert i verden. Mye er blitt bedre. Men hvor lenge vil det holde? Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange afghanske kvinner som dør av svangerskapskomplikasjoner hvert år. Det finnes intet sentralt fødselsregister. Statistikken som finnes om mødredødelighet i Afghanistan bygger på to landsdekkende forskningsprosjekter fra Da reiste forskere ut på landsbygda for å spørre om befolkningens levekår. De samlet også informasjon om kvinner og barn som ikke var i live lenger. Offisielt har Afghanistan en mødredødelighet på 327 dødsfall per levendefødte. Man regner med at 1 av 50 afghanske kvinner kan forvente å dø av komplikasjoner knyttet til svangerskap og fødsel, i henhold til tall fra nevnte undersøkelser fra To tredjedeler av alle fødsler finner sted i hjemmet. Kvalifisert helsepersonell er til stede ved en tredel av alle fødsler. De fleste afghanske barn kommer til verdenen hjemme uten noe særlig oppstyr fra omverdenen. I årene etter har flere rapporter, fra blant annet FN og Save the children, regnet seg frem til oppdatert statistikk. Men dette er kvalifisert gjetting, basert på tallmaterialet fra Med andre ord, ingen vet nøyaktig hvor mange kvinner og barn som dør i Afghanistans mange små og avsidesliggende landsbyer. Men en ting kan vi si med sikkerhet. Selv om situasjonen har blitt bedre for mange kvinner og barn de siste årene, har ikke framskrittet nådd alle. I mange av de små landsbyene, der store deler av befolkningen bor, er utfordringene slik de alltid har vært, eller verre. Går feil vei Afghanistan er blitt sultnere, fattigere og mer usikkert siden Matvaresikkerheten er forverret i store deler av landet. Selv om avlingene var relativt gode i fjor, har en voksende andel afghanere hverken eget land til å dyrke på, eller råd til å kjøpe mat. Stadig flere afghanere ser seg nødt til å selge den lille jordflekken de har eller tigge, melder FN. Færre har jobb og mangler dermed en inntekt de kan leve av. Sikkerheten er forverret de fleste steder i landet. Stadig flere afghanske familier bor i leire for internt fordrevne eller i slumområder i storbyene. Dette er to særs utsatte grupper når det gjelder mødrehelse. Alt dette er av stor betydning for gravide kvinner. Underernæring utgjør en alvorlig helsetrussel for gravide kvinner. Usikkerheten gjør at jordmødre, helsesøstre og leger vurderer å flytte vekk fra landsbygda og inn til byene. Veisperringer og trusler forhindrer også kvinner fra å nå til klinikken i tide. Allerede i 2010 var avstand til helsehjelp, utrygghet på veien, manglende transportmidler og allmenn fattigdom de viktigste grunnene til at kvinner ikke fikk den assistansen de trengte Hva kan gjøres? Hvor mange liv hadde blitt reddet hvis alle gravide kvinner i Afghanistan fikk nok mat og riktig næring? Hvor mange liv hadde blitt reddet hvis alle fikk svangerskapsoppfølging? Hvor mange barn ville ha vokst opp hvis jordmødre var til stede ved alle fødsler? Man kan gjøre mye for å forebygge og forhindre at kvinner dør i forbindelse med svangerskap og fødsel. I Norge har vi klart det. Her dør svært få kvinner av svangerskapskomplikasjoner. I Afghanistan er dette fortsatt den vanligste dødsårsaken hos unge kvinner. Globalt er mødredødelighet i stor grad et fattigdomsproblem. 99 prosent av alle dødsfall knyttet til graviditet og fødsel skjer i verdens fattigere land. Det er sannsynlig at rundt 20 prosent flere mødre hadde overlevd hvis alle gravide fikk de næringsstoffene de trengte, og klarte å unngå blodfattighet, ifølge en artikkelserie i det medisinske tidsskriftet Lancet. Blødninger under og etter fødselen er den vanligste grunnen til dødsfall. En blodfattig kvinne er spesielt sårbar, da hun i utgangspunktet ikke har så mye blod å miste. I tillegg kan mors matmangel under graviditeten Dessverre er flere sykehus drevet av internasjonale organisasjoner lagt ned de siste par årene, som følge av at mindre bistandspenger når Afghanistan. Kvinner og barn i Khost er heldige som fortsatt har tilgang til mødrehelsesykehuset som drives av Leger uten grenser. Bilde: Andrea Bruce/Noor collection påvirke den ufødte datterens fremtidige svangerskap. En kvinne som ikke fikk nok næringsstoffer da hun selv var foster er mer utsatt for bl.a. svangerskapsforgiftning, når hun blir gravid senere i livet. Matmangel og underernæring er nok en av grunnene til den store mødredødeligheten i Badakhshan, hvor det i 2002 ble målt verdens høyeste mødredødelighet. Provinsen er preget av langvarig, sesongbasert matmangel. Mange flere kunne blitt reddet hvis de fikk profesjonell hjelp i løpet av svangerskapet og under fødselen. De fleste av dødsfallene forårsakes av forhold som er forholdsvis enkle å endre. Man har regnet ut at opptil 80 prosent av alle mødre som dør som følge av graviditet og fødsel kunne vært reddet hvis de hadde fått skikkelig oppfølging. Forskning og erfaringer har vist at det å forebygge mødredødelighet også redder utallige barns liv. Når en afghansk mor dør under fødselen har det nyfødte barnet kun en fjerdedels sjanse for å overleve. Også de eldre barna får dårligere ernæring og blir oftere syke. De risikerer å bli tatt ut av skolen tidligere enn ellers, for å hjelpe til med hushold og stell av yngre søsken, eller for å jobbe utenfor hjemmet. Redder man morens liv har man derfor også gjort en solid innsats for barnas framtidige helse og utdanning

10 Jordmødre viktigst Løsningene på mødredødelighet er todelt. På den ene siden gjelder det kvinnehelse generelt, på den andre kvalifisert helsepersonell og medisinske inngrep. Forebygging på den ene siden og behandling på den andre, grovt forenklet. For best mulig resultater bør man selvfølgelig jobbe med begge deler samtidig. Men et av de viktigste enkelttiltakene er å utdanne kvinnelig helsepersonell som kan jobbe på landsbygda, hvor 75 prosent av befolkningen bor. Heldigvis har afghanerne og det internasjonale samfunnet stått på for å utdanne jordmødre, helsesøstre og leger de siste årene. Javisst tar det tid, men det å investere i lokalt helsepersonell er den mest bærekraftige måten å sikre en varig forbedring av folkehelsen i Afghanistan. I 2014 doblet Norge sitt bidrag til jordmor- og helsesøsterutdannelse i Afghanistan. I dag driver Afghanistankomiteen åtte skoler i samarbeid med afghanske helsemyndigheter. Der blir 239 bygdejenter utdannet til jordmødre eller helsesøstre, for så å reise tilbake til hjembygda for å jobbe. Noen har kun fått åtte eller ni år på skolen før de begynner med yrkesutdanningen sin, det vil si rett fra ungdomsskolen til jordmorskolen. Studieløpet er på to år og innebærer mye praksis. Likevel har disse jordmødrene det grunnlaget som skal til for å redde liv. Det viktigste de lærer er å vurdere hvem de selv kan hjelpe med det utstyret og medisinene de kan bære med seg, og hvilke kvinner som bør henvises videre til lege. Mange av jordmorstudentene forteller at motivasjonen deres kommer fra å ha sett kvinner og barn i nød. Noen beskriver at de bestemte seg for å bli jordmor da deres egen mor, tante eller søster mistet livet i en fødsel. En ung jordmorstudent fortalte at hun i løpet av studiene hadde forstått at hennes egen mor sannsynligvis hadde dødd av svangerskapsforgiftning. Hun husket krampene den skjebnesvangre kvelden. De er et sikkert tegn på at svangerskapsforgiftningen har gått for langt til å kunne helbredes uten større medisinske inngrep. For mange afghanske jordmødre er motivasjonen sterk og veldig, veldig personlig. Jordmorstanden har vokst fra 500 til mer enn 3500 jordmødre i løpet av 15 år. 13 prosent av afghanske jordmødre har blitt utdannet med støtte fra Afghanistankomiteen. Resultatene av denne innsatsen ser man i den fallende mødredødeligheten. Antall fødsler med helsepersonell til stede er doblet i løpet av få år. Jordmødrene har reddet utallige liv i denne perioden. Hver gang de redder en fødende kvinne har de faktisk reddet framtiden til en hel familie. Langt fra tilstrekkelig Selv om jordmorstanden er syvdoblet på femten år, dekker det afghanske helsesystemet kun 23 prosent av behovet for svangerskapsoppfølging og fødselshjelp. Hvis ikke innsatsen fortsetter å øke betydelig i årene framover vil denne andelen falle. Rapporten State of Afghanistan s Midwifery, publisert i 2014, antyder at dekningen kan falle til bare 15 prosent i Hvordan kan det skje? Den ene grunnen er at man ikke klarer å utdanne jordmødre fort nok til å erstatte dem som forsvinner ut av yrket. Noe av frafallet skyldes selvfølgelig alder eller død, eller andre naturlige årsaker. For mange setter også voksende usikkerhet en stopper. Mange afghanske jordmødre er utrolig modige og lar seg hverken stoppe av trusler eller veisperringer. De klarer til og med å forhandle med væpnede grupper om lov til å fortsette reisen for å komme fram til en kvinne i nød, viser studier gjort av Nansens fredssenter. I noen familier ender det med at jordmoren selv, eller ektemannen sier: «Stopp! nå er det blitt for farlig å reise rundt». Den andre grunnen er at behovet vokser raskere enn antall jordmødre. De store ungdomskullene holder nå på å bli voksne i Afghanistan. Grunnen er ikke at afghanske foreldre plutselig får flere barn, slik som i Norge etter andre verdenskrig. (Fertiliteten i Afghanistan har faktisk falt noe de siste årene grunnet økt velstand og bedre tilgang på prevensjon.) Fordi barne- og mødrehelse har blitt bedre, har langt flere av barna født de siste årene fått muligheten til å vokse opp. Denne nye generasjonen kommer til å få mange barn i løpet av de nærmeste årene. Økt aksept for jordmoryrket Da Afghanistankomiteen begynte å støtte jordmorskolen i Jalalabad i 2002, var det vanskelig å fylle studieplassene. Da jordmorutdanningen startet i Wardak i 2005 måtte lærerne gå fra hus til hus, til familier man visste hadde døtre som kunne møte opptakskravene. Ikke minst til familier som man antok ville akseptere at datteren deres fikk gå på skolen, bo på jordmorskolens internat, langt fra familiens beskyttelse, for så å bli yrkesaktiv etter endte studier. Ingen av delene er en selvfølge. Særlig i konservative deler av Afghanistan er det lite tradisjon for at kvinner jobber utenfor hjemmet. Desto viktigere er jordmødrene som rollemodeller for kvinner og unge jenter. Også i Norge var jordmoryrket den første yrkesutdannelsen som var tilgjengelig for kvinner. I løpet av de siste 14 årene har vi sett store endringer. I 2014 åpnet Afghanistankomiteen 5 nye skoler for helsesøstre og jordmødre. Selv i den konservative Khost-provinsen møtte om lag 500 kvinner opp for å ta opptaksprøve for de 56 studieplassene. Den afghanske jordmorforeningen jobber aktivt for økt bevissthet og aksept, med god støtte fra både Afghanistankomiteen og Den norske jordmorforeningen. Mange jordmødre får en respekt uten sidestykke i lokalsamfunnet, på grunn av den kunnskapen de har, og evnen til å redde kvinner og barns liv. Selv i noen av de mest konservative familiene er aksepten der. Mange ser også at jordmorinntekten kommer godt med i en tid med økt arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon. Men hva skjer når sikkerheten blir dårligere? Hva skjer når internasjonale organisasjoner legger ned sykehus og klinikker som har supplert det afghanske helsesystemet? Hva skjer når maten blir dyrere og inntekten svikter? Eller når ekstremvær ødelegger veier og reisen til den nærmeste klinikken blir umulig? Alle disse faktorene er av stor betydning for mødreog barnehelse. Hva som skjer med helsetilbudet i Afghanistan i årene framover er usikkert. Hvis Norge og andre nasjoner bruker mer penger på kortsiktige humanitære tiltak, og mindre på langsiktig bistand, vil igjen pilene peke nedover for Afghanistans kvinner og barn. Tidligere har det vært vanskelig å rekruttere studenter til jordmorskolene. Men dette er i endring. Afghanistankomiteen åpnet ny skole i Khost i Da konkurrerte 500 kandidater om 56 studieplasser. Bilde: Afghanistankomiteen

11 Hvorfor falt Kunduz? Forfatter: Obaid Ali I september 2015 klarte opprørerne å erobre den strategiske byen Kunduz, tilsynelatende på noen dager. Men grunnlaget var lagt lenge før angrepet. En titt bak kulissene hjelper oss å forstå kompleksiteten i den afghanske konflikten. Vestlige medier fremstiller ofte den afghanske konflikten som en forenklet kamp mellom to sider: staten og opprørerne. I realiteten er regjeringen sterkt avhengig av en løs, fragmentert og ustadig allianse av lokalt organiserte militser og beredskapspolitistyrker, det såkalte lokalpolitiet. De sistnevnte får noe lønnsmidler og trening av regjeringen og dens internasjonale støttespillere. Uniformer får de óg. Talibans angrep på Kunduz i september 2015 viste at militsene er blitt en del av problemet, fremfor løsningen. Interessekonflikten, konkurransen dem imellom og deres brutalitet og maktmisbruk undergraver sikkerheten på den afghanske landsbygda. Talibans angrep på Kunduz by burde ikke ha kommet som noen overraskelse, sett ut fra hvor mye territorium gruppen allerede kontrollerte i provinsen. Likevel var Talibans raske erobring av byen og den mer langsomme gjenerobring av regjeringsstyrkenes lojalitet, oppsiktsvekkende. For å forstå, må en se på hva som foregikk i de omkringliggende områdene i de seks månedene, kanskje enda lengre, forut for dette, og hvordan dette ga Taliban en mulighet til å få fotfeste. Et opprør i vekst Taliban truet Kunduz by allerede i 2014, men ble slått tilbake. I løpet av den såkalte årlige våroffensiven i 2015, lanserte opprørerne mange angrep samtidig. Kunduz fikk forsterkninger fra den afghanske hæren i mai Mange i lokalbefolkningen var overrasket over at troppene bare etablerte kontrollposter ved byportene. Dette for å hindre Taliban i å komme inn i selve byen. De forsøkte ikke å få kontroll over områdene rundt byen. Talibans innhugg i regjeringskontrollerte områder økte gjennom sommeren. I juni erobret Taliban Chahrdara sentrum, like sydvest for Kunduz by. Sikkerhetsstyrkene forsøkte å ta tilbake området, men ble nedkjempet av Taliban. Lokale eldre gikk da inn og forhandlet for å unngå kraftige kamper under innhøstingen. Taliban gikk med på å trekke seg ut av distriktssenteret noen dager senere, men beholdt kontroll over store deler av distriktet. I august 2015 holdt Taliban sin aller første massemønstring i nord, i Chahrdara. Den offisielle hensikten med møtet var å vise støtte til Talibans nyerklærte leder. Hundrevis av militante sverget troskap til Akhtar Mansur. Hendelsen var også en måte å vise Talibans militære styrke i området. Misfornøyd befolkning Militsene hadde satt seg i sterk vanry i lokalbefolkningen. De hadde avkrevd ulovlig beskatning fra forretningsfolk, butikkeiere og bønder. I Khanabad distrikt, for eksempel, kjempet regjeringsvennlige militser for å kontrollere landsbyer som sine egne områder og melket lokalbefolkningen for ressurser. De hadde til og med forsøkt å tvinge lokale familier til å sende sine unge menn for å kjempe sammen med dem mot Taliban. Dette fikk en del av lokalbefolkningen til å støtte opprørerne. Lokalmyndighetenes evne til å opprettholde lov og orden i disse delene av provinsen har vært svært begrenset. I de fleste tilfeller har lokale embetsmenn og politikere vært partiske eller hatt politiske bånd til militslederne. Det kan virke som noen har bevisst unngått å gjøre noe med forholdene. Lokalbefolkningen hadde en følelse av at regjeringen var en del av problemet. Dette hjalp opprørerne til å få et fotfeste i området. I noen områder gjemte lokalbefolkningen Taliban i håp om å bli kvitt regjeringsvennlige militser. En eldre mann i Khanabad-distriktet fortalte at forretningsfolk, butikkeiere og bønder i hans distrikt hadde blitt tvunget til å betale skatt fire ganger til fire forskjellige militsledere. Han sa videre at selv om Taliban også avkrevde skatter ble det bare gjort en gang i året. Kunduz by omringet Taliban planla å ta over det eneste gjenværende distriktet i provinsen der de ikke hadde særlig innflytelse, Khanabad, øst for Kunduz by. Intern maktkamp og aggressiv oppførsel av de regjeringsvennlige militsene hadde overbevist lokalbefolkningen om at regjeringen ikke var i stand til å beskytte befolkningen. Rivaliseringen og hevnaksjonene blant forskjellige styrker i Khanabad bidro til kaotiske forhold. I august 2015 gjennomførte Taliban en stor offensiv mot regjeringsstyrker i et strategisk område med landsbyer, noen få kilometer nordvest for Khanabad distriktssenter. De regjeringsvennlige militsene klarte ikke å nedkjempe Taliban. Fremfor å kjempe mot en felles fiende, var noen mer opptatt av å sørge for at deres personlige rivaler ble drept eller tatt til fange av opprørerne. Politimenn fra det afghanske nasjonalpolitiet. Bilde: Si Longworth. Haji Nazer, en eldre mann fra distriktet, fortalte at noen militsledere hadde utnyttet anledningen til å ramme rivaliserende militser som hadde blitt svekket i møte med Taliban. En underkommandør i en lokal milits fortalte forfatteren at da han og hans soldater ville flykte ble de utsatt for et bakholdsangrep av en rivaliserende gruppe. En av hans soldater ble drept og to andre såret. Med seieren i Khanabad, kunne opprørerne sammenføye alle områdene rundt Kunduz by som var nødvendig for å sette i gang angrepet i september

12 Slitne og utrente styrker Så langt i denne artikkelen har stort sett Taliban og lokale regjeringsvennlige militser hatt hovedrollene. Nå trer de afghanske sikkerhetsstyrkene inn. Sikkerhetsstyrkene består av hæren, nasjonalpolitiet, etterretningstjenesten NDS med egne styrker, og det afghanske lokalpolitiet. Av disse har hæren best rykte i den afghanske befolkningen, mens lokalpolitiet har desidert verst. Lokalpolitiet er i utgangspunktet det man ville kalt beredskapspoliti eller støttepoliti. I teorien har de tilsvarende rolle som Politireserven i Norge. De skal yte en ekstra innsats i ekstraordinære tilfeller når de regulære styrkene ikke strekker til. Med de enorme sikkerhetsutfordringene landet har, blir det afghanske lokalpolitiet hyppig og mye benyttet. De forsvarer vanskelige områder der de øvrige sikkerhetsstyrkene står svakt eller ikke finnes. De får noe lønn, våpen og trening av regjeringen eller de internasjonale støttespillerne. Men regjeringen har i utgangspunktet lite kontroll over ansettelser, treningen er svært begrenset og lønnsutbetalingene uteblir litt for ofte. Lokalpolitiets ansatte støtter i mange tilfeller lokale krigsherrer, ivaretar egne interesser fremfor statens, tærer på lokalbefolkningen og er stadig involvert i brudd på menneskerettighetene. Hovedelementene i sikkerhetsstyrkene, nasjonalpolitiet og hæren, har vært utsatt for store nederlag og stor slitasje, spesielt siden de fleste internasjonale styrkene forlot Afghanistan i slutten av Den afghanske hæren er den styrken som nyter størst respekt og tillit blant vanlige afghanere, men kompetansen varierer enormt fra en enhet til en annen. Også de sliter med store dødstall og desertering. Mange soldater er motløse og moralen er lav. Slaget om Kunduz Den 28. september 2015 angrep Taliban Kunduz by. Angrepene kom fra tre kanter, slik de lenge hadde planlagt og forberedt. De hadde oppnådd sikre forsyningslinjer og kunne gi støtte til de forskjellige frontene. Nå som opprørerne følte at de hadde overtaket begynte de å rette skytset mot militærbasene som befant seg på strategiske punkter inne i byen. Bala Hisar-basen, på en ås nord i byen, var beleiret av Taliban i to dager. Lokalpolitistyrkene her hadde flyktet den første dagen. Den eneste gjenværende regjeringsstyrken, den afghanske hæren, sto imot i to dager, men til slutt tok Taliban over basen. Med det erobret de et strategisk punkt der de kunne angripe resten av byen fra. Etter fallet av Kunduz by flyktet de gjenværende lokalpolitibefal og hæroffisere til militærbasen ved flyplassen. Der fikk de selskap av noen NGOarbeidere og lokale journalister. Slik lot de Kunduz i stikken uten ledere. Gamle motstandsledere trer frem Å gjenerobre en by som er blitt tatt, er alltid vanskeligere enn å forsvare den i første omgang. For Kunduz betydde det to uker med intense kamper. Dette var Afghanistans første bykamper siden i november Kampene om byen ble på regjeringssiden tilsynelatende utkjempet av kun offisielle styrker, hæren, nasjonalpolitiet og lokalpolitiet, ved hjelp av amerikanske luftangrep og spesialoperasjonsstyrker på bakken. Kampene vekket stort engasjement hos tidligere Jamiati-kommandører som hadde kjempet mot Taliban før Flere mektige menn fra Kabul- og Parwan-provinsene samlet sine menn og proklamerte sin villighet til å hjelpe til med å slå Taliban i Kunduz. Disse inkluderte et parlamentsmedlem, en tidligere politisjef og en tidligere kommandør (hvis ulovlige våpenarsenal ble ødelagt i et amerikansk luftangrep tre måneder tidligere, til hans og hans tilhengeres store frustrasjon). Samtidig som han roste kommandørenes tilbud om støtte, insisterte Presiden Ghani først på at «frivillige krigere måtte henvende seg til hærens og politiets rekrutteringsavdelinger». Etter dette har presidenten likevel godtatt å utvide lokalpolitiet. Her kan det se ut som Ghani har gitt etter for regjeringspartneren Dr. Abdullah. Mange av hans sterkeste støttespillere var mektige krigsherrer på åtti- og nittitallet og har fortsatt stor innflytelse. De afghanske sikkerhetsstyrkene fikk hjelp av amerikanske styrker. Men i kampens hete angrep amerikanske kampfly også Leger uten grenser sitt sykehus i Kunduz. Organisasjonen krever fortsatt en uavhengig granskning av angrepet. Bilde: Andrew Quilty To uker med frykt og død To uker etter at Taliban feide inn i byen uttalte politiets talsmann at Kunduz var kvitt opprørerne. Denne nyheten ble bekreftet av Taliban, som på sin side hevdet at de hadde forlatt byen for å skåne sivilbefolkningen. For folk i Kunduz hadde dette vært to uker med frykt, død og ødeleggelse. Mange følte seg svært sårbare. Medlemmer av fordrevne familier fra Kunduz fortalte AAN at det ikke var lett å skulle returnere til en by der hundrevis av mennesker hadde blitt drept i de siste to ukene. En Kunduz-beboer fortalte denne forfatteren: - Jeg dro til huset mitt for noen dager siden for å sjekke om det var mulig å bringe familien min tilbake. Men mesteparten av huset var ødelagt. Det røyk fremdeles fra det som var igjen. Et medlem av en annen fordreven Kunduz-familie, som nå oppholder seg i Mazar-e Sharif, fortalte AAN at selv om de nå er trygge i Mazar, blir barna redde og prøver å gjemme seg når noen banker på døren. - Vi opplevde aldri noe slikt som dette i Kunduz, slike intense bykamper, selv ikke under borgerkrigen [i 1990-årene]. Faresignalene må tas på alvor Da dette heftet ble sendt til trykk var situasjonen i Kunduz fortsatt ustabil. Kampene fortsetter med lavere intensitet, men mange frykter et nytt stort Talibanframstøt. Det tok de afghanske regjeringsstyrkene og deres amerikanske allierte femten dager med intense kamper å drive Taliban ut av Kunduz by. Reell framgang tar mye lenger. For å sikre stabiliteten i den nordøstlige provinsen, og de omkringliggende provinsene, må regjeringen ta store grep for å sikre stabiliteten i de sårbare områdene rundt byen. Den økende militariseringen av det afghanske samfunnet, og toleransen for lokale militser, er en kruttønne. Den innebærer risikoen for å utvide den allerede eksisterende konflikten mellom regjeringen og opprørerne med en ekstra dimensjon. Dette fremtidsbildet minner om den kaotiske og brutale borgerkrigen på nittitallet, som førte til at Talibanbevegelsen oppsto som ambassadører for orden og stabilitet

13 Der ringveien slutter Forfatter: Qayoom Suroush Et forbedret veinett er avgjørende for Afghanistans økonomiske utvikling. Presidenten lover handling. Men hverken de nasjonale myndighetene eller utenlandske entreprenører klarer å gjennomføre oppgaven Shukor har nettopp krasjet lastebilen sin i fjellveggen. Han har kjørt ringveien fra provinsen Balkh for å levere kull til det sørlige Afghanistan. Idet han passerte gjennom noen av Salangtunnelene skled lastebilen hans i en bratt sving på en åpen grusvei, og han mistet kontrollen over det tunge kjøretøyet. «Det er farlig å kjøre på ringveien. Den er i dårlig forfatning», forteller han. Shukor peker nedover fjellsiden mot vraket av en Toyota Corolla omtrent 100 meter nedenfor. «Denne sjåføren var ikke like heldig som meg. Han traff fjellveggen. Han skled utfor fordi det ikke var noe rekkverk på den siden av veien.» Ifølge Det afghanske samferdselsdepartementet passerer ca kjøretøy gjennom Salangtunnelen daglig. Det er en rekke tunneler og overbygde passasjer, som skal beskytte trafikken mot snøras og steinsprang. Disse er avgjørende for veiforbindelsen over Hindu Kush fjellområdet, og forbinder sør- og sentral-afghanistan med de nordlige provinsene. Bortsett fra den lengste mangler alle veibaner i tunnelene asfaltdekke. Lys- og ventilasjonsanleggene er ødelagt. Smeltevann fra is og snø lekker inn mange steder, noe som bidrar til ødeleggelsen av veien. Og likevel har denne delen av veien vært prioritert når det gjelder vedlikehold. Bistand fra den kalde krigen Ringveiens historie går tilbake til 1950-årene, da den afghanske regjeringen først fikk støtte fra Sovjetunionen og senere fra USA til å modernisere veisystemet. Sovjetunionen finansierte konstruksjonen av de til sammen 2,7 km lange Salangtunnelene, som ble åpnet i I 1960-årene ble den sydgående ringveien bygget. Den forbinder Kabul med Ghazni, Kandahar og Herat. Noen deler ble finansiert av USA, med teknisk bistand fra amerikanske eksperter. I 1966 var reisetiden mellom Kabul og Kandahar forkortet fra elleve til seks timer. Ringveien er ca kilometer og er av avgjørende betydning for landets økonomi og handel. Den er den eneste landruten som forbinder Sør-Asia (India, Pakistan) og Iran, med Sentral-Asia (Tajikistan, Usbekistan, Turkmenistan). Byggingen av ringveien begynte i den vestligste delen av landet, i provinsen Herat som grenser mot Iran. Herfra går den sydover gjennom Farah, Nimruz og Helmand før den når Kandahar. Veien fortsetter gjennom de østlige provinsene Zabul, Ghazni, Wardak, Kabul og Parwan. Den fortsetter så gjennom Baghlan for så å nå Balkh i nord. Fra Balkh, som grenser mot Uzbekistan, svinger den vest igjen, gjennom Jowzjan, Faryab og Badghis, før den igjen kommer til Herat, der sirkelen er sluttet. Den siste delen er imidlertid ikke fullført. Forbindelsen mellom Akina i Faryab og Herat er bare delvis fullført. 233 km mangler mellom de nordlige provinsene Faryab (Qaisar distrikt) og Badghis (Laman distrikt). Noen strekninger består delvis av jordveier, men ingen er asfaltert. Offentlig veivedlikehold er mangelfullt. Veiarbeid blir ofte gjennomført på dugnad blant lokalbefolkningen, som på dette bildet fra Faryab. Bilde: Afghanistankomiteen

14 Forfall under krigen Under borgerkrigen ( ) ble det meste av ringveien, som da eksisterte, sterkt ødelagt. En studie utført av USAID i 1994 viste at så lite som 15 prosent av alle landets veier var i god stand. Under mujahedins tid ( ), ble ingen veiprosjekter gjennomført. Det påfølgende Talibanregimet ( ) brola og asfalterte 50 km og reparerte sprekker i ca. 195 km brolagte veier. Siden begynnelsen av den internasjonale inngripen i Afghanistan, har imidlertid rehabiliteringen av ringveien vært et av de viktigste infrastrukturprosjektene som mange bistandsytere, som USA, Tyskland, Japan, Italia, Verdensbanken og Saudi- Arabia har støttet. Men selv om arbeidet har pågått siden 2003, mangler den fremdeles 233km. Veinettet utenom ringveien er også mangelfullt og forfalt. Siden valgkampen har president Ashraf Ghani lovet å gjøre Afghanistan til «Asias rundkjøring» for handel og transitt. Men for at dette skal bli virkelighet må Afghanistan forbedre sitt transportsystem og bygge nye og bedre veier. I sitt første statsråd den 2. oktober krevde president Ghani at den delen som manglet skulle ferdigstilles innen 9 måneder. Han la stor vekt på viktigheten av veien for Afghanistans handel og økonomi. Men det er lite fremgang. Samferdselsdepartementet skylder på entreprenøren. Entreprenøren på sin side hevder at departementet ikke sørger for tilstrekkelig sikkerhet. Påstand mot påstand I januar 2012 hadde Den asiatiske utviklingsbanken kontrahert et amerikansk-tyrkisk konsortium til å bygge de 233 km som manglet innen fire år, et prosjekt til 477 millioner dollar. En hemmeligstemplet rapport fra Samferdselsdepartementet hevdet at ingen av de to entreprenørene i dette konsortiet hadde erfaring innen veibygging eller nødvendige maskiner til prosjektet. Departementet skriver at entreprenørene er alvorlig forsinket, og at de har brukt afghanske underentreprenører i mye større utstrekning enn det som var tillatt i den opprinnelige kontrakten. I tillegg hevder stabssjefen i departementet at selskapet er anklaget for ikke å ha betalt disse underentreprenørene. Entreprenørene på sin side påstår at den afghanske regjeringen ikke var i stand til å sørge for sikkerheten, og at prosjektet dermed stoppet opp. Samtidig måtte entreprenørene likevel betale lønninger til ekspertene de hadde leid inn. Det er et faktum at sikkerheten langs den uferdige veien i Faryab og Badghis har forverret seg betraktelig de siste årene. Taliban gjennomfører regelmessige angrep og kontrollerer deler av området. Striden, spesielt selskapets klage over sikkerheten, er ikke den eneste. Mangel på sikkerhet er fremdeles en avgjørende hindring for utenlandske investeringer i Afghanistan. Større infrastrukturprosjekter blir ofte avbrutt, forsinket eller aldri startet. Sikkerhetssituasjonen er også et sentralt tema i artikkelen om stillestående gruvedrift, fremst i dette heftet. Veibygging et bistandssluk Ifølge SIGAR (et amerikansk kontrollorgan) har giverland investert fire milliarder dollar i afghanske veier siden Av disse har om lag tre firedeler blitt brukt til å gjenoppbygge ringveien. Dette gjør at veisektoren er den nest største bistandsmottakeren i Afghanistan siden Ikke alle pengene er imidlertid brukt på selve byggingen. Betydelige summer er brukt på private sikkerhetsselskaper og til og med på lokale opprørsgrupper, slik at de ikke hindrer forsyningskjøretøy å kjøre gjennom. De veiene som er bygget ut holder ofte ikke høy nok standard. I april 2012 stanset Najibullah Ozhand, som da var minister i Samferdselsdepartementet, all veibygging fordi korrupsjon resulterte i veier med lav kvalitet. Et eksempel som nevnes i New York Times er Gardez-Khost riksvei, som gikk i oppløsning seks måneder etter at den ble bygget. Ozhand uttalte også at departement ikke kunne gjøre noe med det siden kontraherte entreprenører rapporterte direkte til giverne. Ingen vilje eller ingen penger? Samferdselsdepartementet har ansvar for vedlikehold av alle veier, men en kilde i departementet forteller at departementet inntil nylig «hverken hadde budsjetter eller interesse» for vedlikehold av veisystemet. Departementet er imidlertid kanskje ikke den eneste som har skylden. I 2007 etablerte et USAID-prosjekt en avdeling for veivedlikehold. Avdelingen ble overført til departementet i 2012, men situasjonen ble ikke bedre. Staben virket langt fra kapabel til oppgaven og penger til nødvendig arbeid manglet. USAID utførte også veivedlikeholdsprosjekter utenfor budsjettet. Men det ble slutt da man innså at slike prosjekter «fjernet insentiver fra departementet til å utvikle en bærekraftig drift- og vedlikeholdsstrategi». Man stod igjen med en viktig oppgave som ikke ble gjennomført. Veivedlikehold krever penger og maskinpark, noe Finansdepartementet ikke prioriterer i sine overforøringer til Samferdselsdepartementet. Vedlikehold av veier og hovedveier skal egentlig finansieres av veiavgifter, som beløper seg til en afghani for hver liter drivstoff. I statsbudsjettet for 2014 var det forventet at Finansdepartementet skulle få inn 53,5 millioner dollar hvert år i veiavgifter. Men ifølge Samferdselsdepartementet blir ikke summen overført. Finansdepartementet bruker isteden en del av midlene til lønninger og andre utgifter i Samferdselsdepartementet. En talsmann for Finansdepartementet fortalte AAN at det gjenværende ble «budsjettert i henhold til De nasjonale prioriteringsprogrammene». Dette medfører at ansatte i Samferdselsdepartementet ikke har ressursene de trenger for å gjøre jobben. I tillegg til at budsjetterte summer ikke blir overført, er det et budsjettunderskudd på 100 millioner dollar for tilfredsstillende vedlikehold av afghanske veier, ifølge SIGAR. Revnet og slitt asfalt I dag er mesteparten av de afghanske veiene, inkludert ringveien, skadet og ikke reparert. I henhold til The Washington Post er nesten km (omtrent 40 prosent) av nybygde veier blitt «slitt vekk av overbelastning. Andre er revnet av hundrevis av veibomber lagt ut av opprørere.» Taliban graver bomber ned i veikanten og bomber broer med jevne mellomrom. (I 2014 bombet de for eksempel en viktig bro i Zabul provins, i protest mot myndighetenes forbud mot motorsykkelkjøring. Dette var blitt innført for å forhindre at opprørere utførte angrep ved å kjøre opp til siden på biler på veien.) Overlastede lastebiler og pansrede kjøretøy, medfører en høy belastning og slitasje av ringveien. På Kabul-Kandahar-strekningen ser en tydelige dekkspor i asfalten. Veien belastes også av NATOforsyninger som transporteres gjennom Sentral- Asia. I april 2014 vedtok den afghanske regjeringen Forskrift om kontroll av tunglastede kjøretøy, som fastsetter bøtelegging av overlastede kjøretøy. Samferdselsdepartementet har etablert flere vekter langs ringveien for å veie kjøretøy. Hittil har imidlertid Samferdselsdepartementet ikke vært i stand til å sette loven ut i livet. Hovedhindringen er korrupsjon. Noen av departementets tjenestemenn tar bestikkelser eller tillater overlastede kjøretøy å passere. I 2012 erkjente minister Ozhand at hans stab i Salangtunnelene tok imot rundt 3000 dollar i bestikkelser daglig. Samtidig er mange regjeringstjenestemenn engasjert i transportsektoren og bruker nettverket sitt og sin politiske makt til å få frigitt sine selskapers overlastede kjøretøy uten bøter. En høytstående tjenestemann i departementet fortalte AAN at de mottok slike henvendelser fra parlamentsmedlemmer og andre embetsmenn hver dag. Fremgangen kan rakne I fremtiden har det internasjonale samfunnet (USAID og Verdensbanken) lovet å bistå Samferdselsdepartementet ved å styrke dets administrasjon. Samtidig ser vi at korrupsjon, mangel på vedlikehold, manglende kapasitet i Samferdselsdepartementet og mangel på budsjett til å kjøpe maskiner står i veien for et funksjonelt transportsystem i Afghanistan. Afghanistans budsjettproblemer kan gjøre utfordringene større. Det internasjonale samfunnet reduserer stadig sine bidrag. Den afghanske regjeringen lider av akutt likviditetskrise som sannsynligvis kommer til bremse opp offentlige prosjekter. Embetsmenn uttrykker sin dype bekymring og advarer om at all fremgang som er oppnådd raskt kan rakne dersom byggingen ikke fortsetter. Det er tydelig at president Ghanis tidsskjema sprekker. Men, alt tatt i betraktning, ville det kanskje være synd å bygge veien for så bare å la den forfalle. En forsinkelse er derfor kanskje ikke det verste som kan skje

15 Klimaendringer vil medføre mer ekstremvær. Bilde: Paul John Tavera. Afghanistan på egne ben Vann og varme inkludert Forfattere: Thomas Ruttig og Ryskeldi Satke «Kort sagt, selv om Afghanistan skulle fått fred og en effektiv administrasjon i morgen, ville landet fortsatt stått overfor en formidabel utfordring: å tilpasse seg effektene av globale klimaendringer.» Klimaendringer har allerede en alvorlig effekt på dagliglivet til afghanere, men utfordringen overskygges ofte av det som kan synes som mer presserende problemer: krig, generell fattigdom og økonomisk krise. Samtidig er det tvilsomt om den afghanske stat og samfunn har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til å håndtere den voksende effekten av klimaendringer. Videre er det interne stridigheter i den afghanske regjeringen. De ønsker å bygge en robust økonomi på samme måte som vestlige land har gjort, ved bruk av olje, gass og kull, samtidig som de også sliter med å tilpasse seg klimaendringer som oppstår nettopp på grunn av olje, gass og kull. Rapportene som den afghanske regjeringen la fram for FNs klimakonferanse i Paris i desember 2015 tegner et mørkt bilde. Der kan man bl.a. lese følgende: - Afghanistan er rangert blant de av verdens land som er mest utsatt for de negative effektene av klimaendringer. - Som en følge av klimaendringer antas det at forekomsten av ekstremvær, blant annet hetebølger, oversvømmelser og tørke vil øke. - Mellom 1990 og 2000 mistet Afghanistan gjennomsnittlig hektar skog per år, med en gjennomsnittlig avskogingsfrekvens på 2,25 prosent, som økte til 2,92 prosent per år mellom 2000 og Klimaendringer truer grunnlaget for landets økonomi, stabilitet og matvaresikkerhet. I følge FNs klimapanel tilhører Afghanistan den regionen i verden hvor temperaturen stiger nest raskest. Landets «middelårstemperatur forventes å stige mellom 1,4 og 4,0 C innen 2060-årene, og mellom 2,0 og 6,2 grader innen 2090-årene». Det blir mindre nedbør, som betyr mindre vann og mer tørke. Resultatet, som de afghanske rapportene til klimamøtet i Paris advarer om, er at «store deler av [landets] jordbruksøkonomi vil bli marginal uten omfattende investeringer i vannforvaltning og irrigasjon» innen Mangel på data, slående indikasjoner De empiriske dataene om nøyaktig hvordan klimaet endrer seg i Afghanistan er imidlertid nokså mangelfulle. Før 1979 kunne Afghanistan skryte av den mest avanserte meteorologiske overvåkningen i regionen, men dette har blitt ødelagt av tiår med krig. Uansett er effektene av klimaendringer klart synlige, både i Afghanistan og i regionen. I april 2014 ble 27 av Afghanistans 34 provinser rammet av flom og oversvømmelser. Mer enn 160 personer ble drept, 6800 hjem ble ødelagt. Veier og avlinger ble skylt bort. Totalt personer ble påvirket, hvorav personer ble nødt til å finne seg nye hjem. Enkelte regioner fikk to til tre ganger så mye nedbør som årsgjennomsnittet bare på noen få dager. Blant disse var Argo-distriktet i Badakhshan. Regnet forårsaket et enormt skred som begravde en nybygd del av landsbyen Ab-e Barik i Badakhshan. Mange av innbyggerne ble begravd levende under titalls meter med leire. Skredet var ikke det første i området, men var et spesielt tragisk tilfelle. Hendelsen viste tydelig hvordan en kombinasjon av klimaendring, konflikt og svak styring gjør lokale befolkningsgrupper mer utsatt for naturkatastrofer. Offisielle advarsler kom for sent. Katastrofeberedskapen var ikke-eksisterende. Den ødelagte delen av landsbyen var anlagt på et rasutsatt sted, på grunn av arealmangel. Rasfaren var forsterket av pløying av matjorden for lalmi, regnbasert landbruk. Dette er et resultat av en generell mangel på jordbruksareal, som igjen er et resultat av ukontrollert befolkningsvekst og bosetting. Til sist var hovedveien, der nødhjelpen skulle ha ankommet, ødelagt av tidligere oversvømmelser. Igjen et eksempel på myndighetenes manglende evne til å agere og hvilke konsekvenser konfliktrelatert underutvikling av infrastrukturen kan få. Miljøutfordringer forsterker fattigdom Ifølge FNs miljøprogram (UNEP) har flere enn 6,7 millioner afghanere vært utsatt for naturkatastrofer og ekstreme værhendelser som tørke, jordskjelv, epidemier, sandstormer og harde vintre siden Den siste UNEP statusoppdateringen for fattigdom i Afghanistan er at: I var 36 prosent av befolkningen i Afghanistan fattige, det vil si at flere enn én av tre afghanere manglet tilstrekkelig inntekt til å tilfredsstille grunnleggende behov for mat og husly. Fire år senere, i , var fattigdomssituasjonen i Afghanistan i stor grad uendret til tross for enorme økninger i internasjonale utgifter for militær og sivil hjelp, og en samlet sterk vekst i økonomien og arbeidsmarkedet

16 Ny start for forskning etter 2001 Klimarelatert forskning og miljørelatert institusjonsbygging i Afghanistan har begynt å ta seg opp. Afghanistan er part i de viktigste miljøkonvensjonene om klima og miljø. Dette har også gitt Afghanistan tilgang til FN-midler og teknisk bistand. Med forbedret internasjonal bistand siden 2002 har Afghanistan etablert institusjoner, ratifisert lover og vedtatt strategier for å håndtere problemet. Den afghanske og internasjonale innsatsen har vært vellykket på viktige områder. En rekke områder har fått beskyttelse som naturreservater eller nasjonalparker. Det finnes nå en nasjonal liste over fredede arter i Afghanistan. Afghanske og internasjonale organisasjoner prøver å hjelpe afghanske bønder med å dyrke jorden på en bærekraftig måte, med bedre forvaltning av vann, jord og skog. Vær- og klimaforskning er gjenopprettet og utvidet. Flere hjelpeorganisasjoner, inkludert Afghanistankomiteen, samarbeider med bygdesamfunn og andre interessenter om naturforvaltning. Disse organisasjonene er vitne til konflikter mellom lokale bønder over fordelingen av naturressurser, jord, vann og lignende. Dette vil sannsynligvis øke etter hvert som ressursene blir knappere. Det gjøres en innsats i Afghanistan for å starte debatten om, og motarbeide effekten av, klimaendringer i landet. Men både befolkningen og myndighetene må blir mer bevisst på miljø og klima. Ødeleggelsen av landets gjenværende skog fortsetter av flere grunner. Folk mangler alternative drivstoffkilder og smuglere tjener penger på å hugge trær og frakte veden til Pakistan. Samtidig jakter befolkningen stadig på truede dyre- og fuglearter uten hensyn til beskyttelsesstatus. Fra hyppig til varig tørke I følge en EU-rapport er det observert jevnlige tørkesykluser på rundt 15 år på steder forventede tørkeperioden var på 2-3 år. Imidlertid, i nyere tid, har det vært en markert tendens til at denne tørkesyklusen opptrer mer hyppig enn modellen forutsier, og siden 1960 har landet opplevd tørke i , , og Stockholm Environmental Institute varslet et slikt mønster allerede i Da hevdet instituttet at deler av landet kom til å bli forvandlet til ørken og at landbruksjorden ville miste fertiliteten på grunn av tørke. «Det er sannsynlig at tørke betraktes som normalen innen 2030, i motsetning til en midlertidig eller syklisk hendelse,» heter det i instituttets rapport. Klimaflyktninger Ifølge en miljøvurdering fra 2007, gjort av Asian Development Bank, var effektene av forørkning og tørke spesielt synlige i landets tørre nordlige, vestlige og sørlige områder. Dette inkluderer Harirud-dalen i vestre del av Herat-provinsen, som er et av de mest fruktbare områdene i hele Sentral-Asia. Allerede i år 2000, det nest siste året med Taliban, var Herat hjem for internt fordrevne mennesker. De fleste var nomader fra Badghis, en av de minst utviklede og mest utsatte provinsene i landet. De flyktet fra en kombinasjon av kamphandlinger og tørke som hadde kostet dem 75 prosent av avlingene og halvparten av buskapen. På denne tiden oppsto begrepet «det afghanske sultbeltet». Beltet besto av deler av det vestlige og nordlige Afghanistan. Flere enn tre millioner mennesker var avhengige av matvarehjelp her. Det er mer enn halvparten av befolkningen i området. Katastrofen nådde også deler av det sentrale og sørlige Afghanistan. I de sørligste distriktene av Kandahar var mesteparten av befolkningen fordrevne. Deres buskaper med kameler og andre dyr, hadde omkommet av vannmangel. Det ble hevdet at noen ble reddet av Taliban med helikopter etter at alle dyrene hadde omkommet og de var strandet midt i ørkenen. De fleste av disse tørkeflyktningene kunne ikke returnere til sine hjemdistrikter fordi tørkeforholdene ikke bedret seg på mer enn sju år. I Badghis har situasjonen heller ikke endret seg vesentlig i løpet av det siste tiåret. Fremdeles, i 2014, plasserte den britiske avisen The Independent provinsen i et afghansk sultbelte. «Korn er den eneste valutaen som gjelder», skrev avisen, i det fjerde året av en tørkeperiode, som har ødelagt distriktsøkonomien. Herats største flyktningleir fra 2000 finnes fortsatt, og kalles Maslakh etter det nedlagte slakteriet som tidligere huset flyktningene. I 2014 rapporterte UNHCR at det fortsatt bodde personer der. Flyktningene i Maslakh og i det sørlige Kandahar kan trolig kategoriseres som klimaflyktninger. I 2011 rapporterte FNs humanitære samordningsenhet (UNOCHA) at rundt tre millioner mennesker, 10 prosent av hele befolkningen, var rammet av alvorlig tørke. I 2015, det varmeste året noensinne på verdensbasis, viste tørkekatastrofene i Afghanistan ingen tegn til å gi seg. Hvor sterk er tilpasningsevnen? Allerede i 2009 beregnet afghanske myndigheter at landets nasjonale tilpasningsplan for klimaendringer ville kreve milliarder amerikanske dollar over de neste ti årene. Til Paris-konferansen i 2015 var kravene økt til milliarder dollar. Samtidig har Afghanistan begrenset evne til å tilpasse seg. Regjeringen er klar over at den mangler kunnskap og erfaring, samt at grunnleggende miljøbevissthet er mangelvare, både hos myndighetene og hos befolkningen generelt. Under disse omstendighetene er det en fare for at internasjonal finansiering kan bli offer for ineffektivitet eller korrupsjon. Som mål for bistandsmidler har klimatilpasning uansett falt i skyggen av nødhjelp og prioriterte utviklingsspørsmål som utdanning og helse. Selv om regjeringen delvis benekter det, hevder miljøorganisasjoner at den afghanske regjeringen heller ikke har en nasjonal strategi for klimatiltak. Til tross for det har landet en klimahandlingsplan med en prislapp på mer enn 17 milliarder amerikanske dollar. Ettersom Afghanistans klimagassutslipp er blant verdens laveste, forventer regjeringen å få innvilget store midler til miljøtiltak. Utvikling kontra miljø Noen utviklingsland og framvoksende økonomier har satt sine utviklingsmål opp mot kampen for å begrense klimagassutslipp. De argumenterer at industrilandenes hydrokarbonbaserte utvikling gjennom de siste århundrene har gitt dem en fordel, Tørkekatastrofer vil sannsynligvis bli et vedvarende problem i Afghanistan. Bilde: Det australske utenriksdepartementet. og at andre land må tillates å benytte samme midler for å ta igjen forspranget. Afghanistan har også sluttet seg til dette. Den afghanske regjeringen hevdet at selv om Afghanistan så langt «har svært lave relative klimagassutslipp per innbygger ville det bety lavere kostnader og en mer tydelig utviklingsretning for Afghanistan hvis landet søkte å oppnå utvikling hovedsakelig ved bruk av fossilt brensel, slik andre land har gjort». Afghanistans egne prognoser for konsekvensen av økt vekst og velstand, som ble forberedt for Paris-konferansen, er dårlig nytt for landets miljø. Transportsektoren forventes å trenge 10 ganger så mye diesel og bensin og 22 ganger så mye flydrivstoff i 2030 som i Samtidig vil økt velstand og livsstilsendringer skape dobbelt så mye avfall i byene. Det finnes imidlertid flere umiddelbare tiltak som kan dempe effekten av denne mulige utviklingen på klimaet, og slik spare det afghanske helsesystemet og landets miljø for store belastninger. Disse inkluderer noen enkle lovendringer. Først er en oppdatering av kvalitetsstandarden for drivstoff. Den er fortsatt basert på en sovjetisk standard fra 1970-tallet. Allerede i 2010 plasserte en gjennomgang av miljøstudier Kabul blant verdens ti mest forurensede byer. En stans i importen av de mest utdaterte bruktbilene vil hjelpe mye, sammen med bedre trafikkavvikling i Afghanistans største byer. På lengre sikt må Afghanistan bygge en stabil energiplattform basert på sol- og vannkraft, og fase ut dieselgeneratorer, som nå er en viktig strømkilde i mange hjem og arbeidsplasser

17 Enkene som bygde hus Forfatter: Naheed Esar Bibikoh med sine barnebarn. Hun er en samfunnsstøtte i kvinnenes by: Zaanabad. Øverst på et høydedrag sydøst i Kabul finnes et enestående samfunn. Historien om Zanabad («Kvinnenes by») er en fortelling om utfordringene afghanske kvinner står overfor, men enda mer er det en fortelling om kvinners evne til å mestre disse utfordringene. Afghanske kvinner blir ofte omtalt som ofre, men AANs forsker Naheed Esar ville gjerne fortelle en annen historie. Han jobbet tidligere i Zanabad som forskningsassistent med fokus på etnografi om enkers hverdagsliv, og besøkte stedet på nytt for å skrive denne historien. Zanabad har overlevd alle tumultene i de siste tiårene. En gruppe kvinner begynte å bygge boliger for seg selv helt tilbake på 1990-tallet. I begynnelsen ble de sett ned på av folk i nabolaget. Kvinnene brøt tabuer ved å leve på egenhånd og bygge sin egen landsby, men nå blir de respektert. Da jeg besøkte enkene på bakketoppen for første gang i 2007, ønsket en av dem meg velkommen til huset sitt. Tolv kvinner satt på jordgulvet hennes, opptatt med å lære å lese og skrive. De hadde tatt i bruk en enkel bok med mange illustrasjoner. Min vertinne, Bibikoh, hadde organisert lesekurset selv. Hun hadde også funnet læreren, Zarghuna, som i tillegg underviste dem i grunnleggende helsevern, basert på en bok med tittel Der det ikke finnes leger. Boken, som er utgitt av en frivillig organisasjon, Care International, var på engelsk, men Zarghuna brukte bildene og oversatte teksten til studentene sine. Zanabad: bygget av kvinner Huset lå øverst på et steinete og ganske bratt høydedrag i Kart-e Naw, en stor bosetting sydøst i Kabul. Kart-e Naw betyr «nytt område» fordi det ble etablert av afghanere som ble gjort hjemløse under krigene på 1980-tallet. Når det regnet ble de bratte bakkene svært glatte. Siden området manglet både vann og strøm, måtte kvinnene bære bøtter eller krukker med vann fra de etablerte bosetningene nedenfor, ved foten av bakken. Bibikohs hus var lite, med bare to rom, ett oppholdsrom og ett for gjester, uten et adskilt kjøkken. Toalettet var fremdeles under oppførelse. Kvinnene satt i gjesteværelset og snakket om sine ukentlige klasser og om hvordan de holdt på med byggingen av husene sine, faktisk deres samfunn, med egne hender. Samfunnet ble kjent som Zanabad, «Kvinnenes by», eller også «bygget av kvinner». Ingen av enkene eller noen myndigheter i området kan huske nøyaktig når Zanabad ble etablert, eller kvinnene som etablerte den. Det kan tyde på at det skjedde under det politiske kaoset og borgerkrigen tidlig i 1990-årene, etter at President Najibullahs regjering ble styrtet i Afghanistans mange enker Krigen på 1980-tallet og de påfølgende krigene etterlot seg et enormt antall enker. Ifølge Beyond 9/11, en ideell amerikansk organisasjon som yter direkte økonomisk bistand til afghanske enker og deres barn, hadde Afghanistan omkring 1,5 millioner enker i Av disse lever omkring til i hovedstaden, Kabul. Offisielle tall på det nåværende antall enker finnes ikke, men både Care og FN anslår at tallet i dag er høyere enn 2 millioner. Dette er det høyeste antall enker i forhold til befolkning i verden. Gjennomsnittsalderen på afghanske enker er bare 35 år, forteller Beyond 9/11. Omkring 94 prosent kan hverken lese eller skrive. Omkring 90 prosent har barn, i gjennomsnitt fire barn. Enker har også større risiko for å utvikle «følelsesmessige problemer og nedsatt psykososial funksjon enn både gifte kvinner eller menn, vanligvis på grunn av sosial eksklusjon, tvangsekteskap, kjønnsbasert vold og mangel på muligheter til bedret økonomi og utdanning», sier organisasjonen. Funksjonærer i kvinnedepartementet legger til at husvære, mat, det å tjene til livets opphold og sosial beskyttelse er blant de mest presserende problemene for enker. For å overleve vever mange afghanske enker tepper, utfører skreddersøm, tigger eller går ut i prostitusjon. De mangler fortsatt sterk statlig og samfunnsmessig støtte. Sammenbruddet av Najibullahs regime i 1992 åpnet imidlertid også døren til nye muligheter. Folk kunne ta over statlige landområder. Høydedraget der Zanabad skulle bli etablert var et slikt område. Bilde: Naheed Esar 32 33

18 Bibikoh s bestikkelse Mange enker husker fortsatt godt hvor vanskelig det var å bygge husene sine med egne hender. En av dem, Humaira, en ung, sjenert enke i slutten av 30-årene, minnes denne tiden som dawa-ye talkh, det betyr: bitter medisin. Byggearbeidene «overgikk ofte hennes fysiske styrke» og ga henne «fysiske problemer». Likevel sa hun at å bygge sitt eget hus i dette samfunnet hadde «kurert» henne i det lange løp. Det hadde gitt henne beskyttelse for livet. Bibikoh legger til at de til tider måtte kjempe for å forsvare husene sine. Hun minnes hvordan hun beskyttet en annen enke ved å kaste stein på en politimann som prøvde å slå henne. Politiet kom jevnlig for å prøve å rive enkenes ulovlige hus. Hun minnes også hvordan andre familier som bodde i nærheten, hvor det var menn, ikke ville blande seg med dem. Disse standhaftige, uavhengige kvinnene som bygde hus, brøt tabuer. Naboene så ned på dem, kalte dem til og med prostituerte. Men etter hvert har de begynt å respektere enkene. Alle sammen, både naboer og enker, er mer eller mindre i samme båt samfunnsøkonomisk. Bibikoh heter i virkeligheten Bibi ul-zuqia. Hun er født i midten av 60-årene og motoren i Zanabadsamfunnet. Hun kom hit i begynnelsen av tallet, etter at hun ble enke for annen gang. Hun fikk lov til å ta en tomt hvor hun begynte byggingen, mot betaling - faktisk en bestikkelse - på afghanis (ca 100 dollar) til politifolk som voktet et militært arsenal på høydedraget. I dag hevder hun at hennes hus er verdt hundre ganger det opprinnelige beløpet. På grunn av arsenalet patruljerte politiet regelmessig på bakketoppen. Humaira fortalte AAN at hvis det ikke hadde vært for disse nattpatruljene ville hun ikke ha følt seg trygg ved å flytte hit med sine fem barn, og uten en voksen mann i huset. For flere enker AAN snakket med var sikkerheten på området en hovedgrunn til at de slo seg ned der. Fra «hodespiser» til samfunnsaktivist Bibikohs første mann døde da en rakett traff huset deres, i hennes hjemprovins, Parwan, nord for Kabul. Hennes andre ektemann, som hadde vært hennes svoger og en mujahedinsoldat, døde på slagmarken i Parwan. Fallet fra nåde som Bibikoh opplevde har å gjøre med den «tradisjonelle» sosioøkonomiske statusen til kvinner i det afghanske samfunnet. Før ekteskapet er en kvinne definert som datter av sin far, etter ekteskapet, som kona til mannen sin. Hun tilhører alltid den mannlige familiens overhode, som en slags handelsvare, og også en kroppsliggjøring av familiens «ære». Men enker blir i samfunnets øyne og av sine familier kvinner uten identitet og beskyttelse. Deg-e be-sarposh - en kjele uten lokk er den nedsettende betegnelsen. I de fleste tilfeller blir de enten sendt hjem til sin fars hjem eller gift med en svoger, som skjedde med Bibikoh etter at hennes første mann døde. Men uansett blir de ofte sett på som en byrde, et ekstra økonomisk ansvar. Dette blir enda vanskeligere i krigstid når mange familier kommer under ytterligere økonomisk press. Men Bibikoh gikk verken tilbake til sin far eller giftet seg med noen av mannens slektninger. Hun valgte en annen kurs. En enke, som allerede var bosatt der, fortalte henne om Zanabad og oppmuntret henne til å bli med. I sitt nye samfunn organiserte hun ukentlige samlinger for enkene for å studere, men også for å diskutere daglige hendelser. De så også utover sin gruppe og begynte å spre kunnskap i samfunnet. Noen av de 12 jeg møtte på denne første dagen i Zanabad kom til å holde sammenkomster med andre enker og fortelle ivrig om hva de hadde lært. Bibikoh gjennomførte også undersøkelser i sitt område for å hjelpe frivillige organisasjoner identifisere trengende enker og gi månedlige matrasjoner til dem. På grunn av sitt arbeid for å utdanne og lære dem å bli økonomisk uavhengige, er hun nå viden kjent som en aktivist i fellesskapet. Hun gjenvant den respekten hun tidligere hadde mistet, og fikk i tillegg et respektfullt kallenavn: Bibikoh «Bestemor fra fjellet». Sikkerhet og søsterskap Zarghuna, kvinnen som lærte enkene å lese og skrive, la merke til at utover det pedagogiske aspektet og diskusjonene, ble samlingene av kvinnene også et sted der de kunne dele smertefulle historier og, ved å fortelle dem, en måte å overvinne smerten. Med støtte fra International Centre for Transitional Justice, brukte kvinnene også interaktivt teater, hvor utøverne samhandlet med publikum, med dette til formål. Det trygge miljøet i Zanabad, sa Humaira, skapte en følelse av søsterskap blant medlemmene av samfunnet. Hun nevnte eksemplet på to unge kvinner, en enke og en skilt, som kom fra andre deler av Kabul for å bo på bakketoppen. De andre enkene ledsaget alltid de to kvinnene i deres daglige aktiviteter; noen ganger tilbrakte de til og med nettene med dem for at de skulle føle seg trygge. Noen enker i samfunnet beskrev deres felles smerte som den viktigste årsaken til søsterskapet i samfunnet, men felles arbeid og gjensidig hjelp bidro også. Blir lovlig Da vårt forskningsprosjekt tok slutt i 2011, var de fleste av disse 500 enkene i Zanabad ferdige med å bygge husene sine. Noen hadde blitt lesekyndige og, som et resultat av dette, i stand til å finne jobb. Noen jobber på andres boliger, mens andre har startet små bedrifter, hovedsakelig matlaging og salg av afghansk mat, nemlig bulani, mantu, ashak og shor nakhod, på markedet. Noen enker underviser på en jenteskole i Zanabad. Noen, inkludert Bibikoh og Anisa, jobber til og med som offentlig ansatte på den lokale politistasjonen. Få av dem har fortsatt å tigge på gaten. Forbedringene fortsatte. I dag ser samfunnet mer fargerikt ut, siden mange av bygningene nå er malt. I Bibikoh hus er gulvene nå dekket av røde afghanske tepper. Men vinduene er fortsatt dekket med plastduk, fattiges stil. Utenfor er det meste av søppelet fra tidligere kriger, som havarerte stridsvogner, artilleriskyts og rakettkastere, blitt ryddet unna. Gjenværende områder er blitt tatt i bruk av nykommere, både enker og familier. Humaira håper å kjøpe naboens tomt og bygge et nytt hus, for å huse sine foreldre. Anisa er ferdig med å male sitt andre hus, og leier det nå ut for 3000 afghanis (60 dollar). Veien opp bakken er fortsatt glatt. Men siden tidlig i 2014 har regjeringen forsynt dem med strøm og vann, og erkjenner dermed enkenes rett til å leve i Zanabad. Regjeringen har også tatt over jenteskolen. Enkene mangler likevel fremdeles juridiske dokumenter for tomtene de bor på, og Zanabad er ennå ikke en del av Kabuls offisielle bykart. Bibikoh sier de er i ferd med å overtale regjeringen til å gi dem eiendomsattester. Når deres status er fullt legalisert kan suksessen med Zanabad bli en modell for andre hjemløse enker. Med sin uvanlige beslutning om å ta saken i egne hender, har Bibikoh og enkene i Zanabad utfordret den gjengse ideen om at enker ikke har noen selvstendig identitet, kan ikke overleve uten beskyttelse, og kan ikke være økonomisk produktive. De har ikke bare fått tilbake sin sosiale status, men de har gitt det samfunnet de lever i en helt spesiell, feminin identitet. Bilde: Afghanistankomiteen Etter å ha blitt enke for andre gang, endret Bibikohs status i samfunnet seg dramatisk. Plutselig ble hun sett på som et dårlig varsel, og til tross for sine seks barn mistet hun respekten og støtten hun hadde i svigerfamilien. Hun ble kalt kala-khor, «hodespiser». Overgrepene nådde sitt høydepunkt da hun ble kastet ut av nabolaget for godt

19 Bilde: Ola Gamst Sæther. Afghanistankomiteen mener: Oppretthold bistandsnivået Afghanistankomiteen oppfordrer den norske regjeringen til å opprettholde bistandsnivået i Afghanistan, og la bistandsmidlene gå dit fattigdommen og behovene er størst. La behovene styre Den afghanske befolkningens behov må være førende når norske bistandsmidler fordeles. Midlene må fordeles på basis av en helhetlig bistandsstrategi og skal ikke være et verktøy for å oppnå diplomatiske, militære eller sikkerhetsmessige målsettinger. Bærekraftig bistand Bærekraft må være nøkkelord i all bistand. Raske løsninger gir kortvarige resultater. Å spre kunnskap og kompetanse lokalt, og bygge infrastruktur med lokale krefter og materialer er en forutsetning for resultater som varer. Lokal forankring Sikre kvinner og ungdoms deltakelse Styrke sivilsamfunnet Afghanistankomiteen har lang erfaring med lokal forankring, og mener dette er forutsetningen for god bistand. Bistandsaktører må samarbeide tett med lokale myndigheter og lokalbefolkningen når behov og løsninger skal de neres og arbeidet gjøres. I tiden som kommer må det særlig satses på kvinner og ungdoms deltakelse i fredsprosesser og i det politiske liv. Kvinner er marginalisert i Afghanistan. Det til tross for at lovverket gir muligheter for en aktiv rolle. 2/3 av landets befolkning er under 30 år. Samtidig har Afghanistan en svært patriarkalsk samfunnsstruktur. En inkludering også av kvinner og ungdom en forutsetning for et stabilt og demokratisk Afghanistan. Norsk bistandspolitikk må støtte et mangfold av sivilsamfunnsaktører i Afghanistan. Det er bra at Norge har engasjert seg sterkt i statsbygging i Afghanistan, men uten et sterkt sivilsamfunn som fremmer folkets krav, holder myndighetene ansvarlige og legger grunnlaget for folkelig mobilisering vil ikke dette prosjektet lykkes. Du kan bidra Bli medlem av Afghanistankomiteen du og! Du kan også bidra med frivillig arbeid. Les mer på våre nettsider Utgiver: Afghanistankomiteen, Kolstadgata 1, 0652 Oslo E-post: info@afghanistan.no Støtt oss på: Dette heftet er produsert med støtte fra Norad. Trykket i februar Ansvarlig redaktør: Liv Kjølseth Redaktør: Herdis Sigurgrimsdottir Redaksjonell bistand: Thomas Ruttig, Terje Watterdal, Afghanistankomiteens helseteam i Kabul, Heidi Sofie Kvanvig. Oversettelse: Jorunn Fergus, Runar Fergus

20 Om Afghanistankomiteen Afghanerne jobber hver dag for bedre levekår - Afghanistankomiteen er partnere i dette arbeidet. Vår hovedinnsats er knyttet til landsbygdutvikling, ressursforvaltning og utdanning av jordmødre og helsesøstre. Sterk lokal forankring, og samarbeid med lokalbefolkningen har gjort det mulig for oss å drive under skiftende regimer. Vi har 35 års erfaring fra Afghanistan. I Norge driver vi vennskapsskolearbeid, folkeopplysning og politisk påvirkningsarbeid. Et gjennomgående tema i alle våre prosjekter er kvinners stilling, samfunnsdeltakelse og rettigheter. Les mer på Om Afghanistan Analysts Network The Afghanistan Analysts Network (AAN) er en uavhengig, profittløs, anvendt forskningsorganisasjon. Den knytter sammen kunnskap, erfaring og engasjement fra mange eksperter. På den måten bidrar den til en større forståelse av afghanske realiteter og en mer informert policy om og i Afghanistan. AAN er drevet av engasjement og nysgjerrighet. Den står for analyser av Afghanistan og regionen, som er uavhengig, basert på forskning og holder høy kvalitet. Som de skriver om seg selv: Our aim is to be bi-taraf but not bi-tafawut impartial, but not indifferent. Les mer på Bilde: Afghanistankomiteen 38