Høringssvar «Nytt Studentdemokrati 2017»

Transkript

1 Til Studenttinget ved NTNU. Høringssvar «Nytt Studentdemokrati 2017» Innledende I likhet med høringsbrevet, legger jeg til grunn at den studentdemokratiske ledelsen legges til Trondheim. En mulig komplikasjon i dette premisset, som høringsbrevet ikke tok opp etter hva jeg så, er at dette også trolig vil gjelde det fakultetvise studentdemokratiet ved studentrådene. Min oppfordring der er at det også opprettes stedlige studentråd i Ålesund og Gjøvik, som kan ivareta de geografiske interessene og behovene. I kjølvannet av 96-fusjonen og utover 2000-tallet oppstod det en rekke særordninger i studentdemokratiet på fakultet- og instituttnivå, blant annet er det i dag svært varierende organisering av de fakultettillitsvalgte. Dette bør ryddes opp i, og det bør være en målsetning at i alle fall tillitsvalgte på fakultetnivået organiseres på samme vis ved hele NTNU. De særskilte behov som enkelte fagmiljø kan ha internt ved fakultetet bør ivaretas gjennom tilpasninger på instituttnivå og internt i studentrådene. Dette diskuteres også i rapporten fra Aarvelta-utvalget, og jeg anbefaler alle representanter i Studenttinget å gjøre seg kjent med denne rapporten, idet de nå skal ta stilling til studentdemokratiets organisering. Valgordning Etter fusjonen er det to utfordringer som trer frem med tanke på valgordning: Det ene er å sikre representasjon av studentene i Gjøvik og Ålesund, og det andre er å gjøre valgordningen oversiktlig for alle studenter. I begge tilfeller handler det om legitimitet og gjennomsiktighet i Studenttingets (STi) virke. Grunnen til at representasjonen av studenter i Gjøvik og Ålesund må ivaretas, regner jeg som åpenbar: Med campi som er langt unna NTNUs sentrale ledelse, kan manglende representasjon føre til at lokale problemer blir oversett eller forsømt. Valgordningens oversiktlighet er et vanskeligere tema, som vi også er kjent med fra den tidligere organiseringen av studentdemokratiet, men likevel vil jeg argumentere for at det er noen nye utfordringer etter fusjonen. I bunn og grunn handler det om å få studenter flest til å stemme. Min egen erfaring tilsier at det er en uoverkommelig oppgave, i den forstand at vi er langt unna at studenter flest stemmer også i dag, tross årevis med innsats for bedring. Problemet med lav oppslutning synes å komme av manglende kunnskap om tilhørighet og påvirkningskraft i universitetsdemokratiet, hvor et fåtall studenter er bevisst hvilket fakultet de studerer ved, og særlig blant studenter på lavere grad er også tilknytningen til eget institutt svak. Høringsbrevet legger til grunn at dagens ordning med fakultetvise studentråd fortsetter i en gjenkjennelig form med tillitsvalgte på minimum nivå 2, 3 og 4, og av den grunn kan vi anta at studentrådene vil fortsette å spille en viktig rolle som inngangsport til studentdemokratiet. Det vil være de organene som kan være aktive i studiehverdagen til studenter flest, og studentrådene vil derfor være en viktig samarbeidspartner for STi i arbeidet med å informere om politiske saker og valg til studentene, samt i påvirkningen av hele linja i NTNUs ledelse. Siden man legger til grunn at studentdemokratiet på nivå 2, 3 og 4 organiseres etter fakultet, kan det være naturlig å fortsette dagens ordning med valgkretser knyttet til fakultetene, siden dette i noen grad vil speile NTNUs egen organisering og gi representantene en naturlig «tilhørighet» til studentene ved sitt fakultet. Men som høringsbrevet også påpeker, kan dette medføre problemer med representasjon av studentene i Ålesund og Gjøvik ettersom disse ikke blir representert i fakultetsstrukturen. En annen mulighet høringsbrevet tar opp er geografiske valgkretser, hvor Trondheim vil få en naturlig dominant posisjon i Studenttinget. Den store svakheten ved en slik valgordning er at den sementerer en forskjell mellom NTNU Trondheim, NTNU Gjøvik og NTNU Ålesund, som kan være ugunstig med tanke på målsetningen om å skape en fellesskapsfølelse for alle studentene ved NTNU. Utifra mandat og de saker som tas opp, er det å forvente at STi også i fremtiden vil kunne oppleve fraksjoner med motstridende interesser, ettersom ulike fagmiljø kan ha ulike behov.

2 I en situasjon hvor Sti domineres av en «Trondheimsbenk» som skal omfavne en veldig bred gruppe studenter, kan det lett være at denne benken blir mer opptatt av interne forhandlinger og allianser for å få gjennom sine saker, enn å ta hensyn til interessene hos «Ålesundsbenken» og «Gjøvikbenken». De to mindre valgkretsene kan også ende opp som viktige alliansepartnere for fraksjoner i Trondheimsbenken for å sikre flertall. En annen svakhet er at representanter fra Ålesund og Gjøvik trolig vil måtte reise til Trondheim for å delta på møter, og dette kan medføre at disse kretsene opplever dårligere oppmøte enn representantene fra Trondheim, samtidig som eventuelle vara derfra vil måtte ha tidligere varsel på grunn av reise og mulig opphold i Trondheim. Dette vil også kunne gi en problematisk skjevhet til fordel for en «Trondheimsbenk». Resultatet synes uansett å bli et Studentting som i stor grad domineres av Trondheimsstudentene og på vegne av Trondheimsstudentene. Også valget av en så stor valgkrets som Trondheim kan bli kaotisk og uforutsigbart, ettersom enkelte fagmiljøer kan velge å mobilisere kraftigere enn normalt om de føler behov for å markere seg politisk. Det er ikke direkte et demokratisk problem, men kan medføre at studentdemokratiet oppleves som irrelevant eller endog komisk av studentene hvis representasjonen av fagmiljøene blir veldig skjev. Geografiske valgkretser alene synes for meg noe problematisk. Én valgkrets med listevalg er også en mulighet som trekkes frem, og det er en ordning som benyttes ved andre universiteter. Det vil åpne for en annerledes politisk dynamikk enn det studentdemokratiet ved NTNU har i dag, både med positive og negative konsekvenser. Listevalg kan gi en mer polarisert studentpolitikk, hvor valget ikke tar utgangspunkt i faglig eller geografisk tilhørighet, men i stedet legger opp til kamp mellom ulike ideologiske standpunkter og særinteresser. Ved NTNU etter fusjonen kan det også dukke opp lister som tar utgangspunkt i geografisk tilhørighet, eller endog tilhørighet til institusjoner som ble borte i fusjonene, både i 1996 og 2016 en NTH-liste er vel fortsatt ikke helt utenkelig. Ved universitetene som opererer med lister gjenspeiler disse ofte politiske partier, brede fagmiljøer eller andre interessegrupper. Selv om en slik ordning kan skape mer politisk debatt, er det også viktig å ha in mente at universitetspolitikken har begrensninger, og følgelig kan en styrket debatt bli lite mer enn tomt prat rundt saker man har liten eller ingen innflytelse over. En slik utvikling kan underbygge en allerede eksisterende kritikk av studentpolitikken som en lekeplass for broilere som er mer opptatt av å bli sett og hørt for å bygge egen karriere, enn å faktisk drive med politisk håndverk innenfor universitetet. I den sammenheng er det blitt fremhevet hvordan det studentpolitiske miljøet i Trondheim har vært flinke på å samarbeide med universitetsledelsen og andre aktører, nettopp fordi man ikke er opptatt med å kjempe symbolske kamper internt mellom lister, men har tatt utgangspunkt i interessene til ulike fagmiljøer og arbeidet for bred konsensus. Det har i lang tid vært utstrakt motstand mot en ordning med listevalg, og for meg synes ikke listevalg å være en god ordning. Muligheten for at representanter fra de tillitsvalgte automatisk sitter i Studenttinget trekkes også frem som en mulighet. Det mest naturlige vil være at en eller flere fakultettillitsvalgte fra hvert fakultet sitter rundt bordet, stedlige representanter for Gjøvik og Ålesund, og muligens ledere for andre viktige utvalg ved NTNU, Fordelen vil være at Studenttinget vil bestå av personer som arbeider deltid i studentdemokratiet, og som sådan er godt kjent med aktuelle saker både for universitetet og nasjonalt. Studenttinget vil altså kunne arbeide effektivt med tanke å gjennomslag og antagelig holde en høy kvalitet på det politiske arbeidet, samtidig som oppmøte fra representantene må forventes å være høyt, med liten bruk av vara. En mulig svakhet er at fakultetene ikke blir geografisk organisert. Det virker derfor sannsynlig at studentrådene, i likhet med Studenttinget, vil ønske å sitte i Trondheim, i nærhet av fakultetsledelsen. Av den grunn virker det usannsynlig at stillingen som fakultettillitsvalgt, som har en arbeidsbelastning på timer i uka (utifra min egen erfaring), vil være aktuell for studenter fra Gjøvik og Ålesund med mindre de tar en årsenhet i Trondheim samtidig. En måte å veie opp for dette på, er at man oppretter stedlige tillitsvalgte med lokale studentråd i Ålesund og Gjøvik, som

3 opererer på linje med de fakultettillitsvalgte. Med en deltidsstilling kan man forvente at disse jevnlig tar reisen til Trondheim for å delta på studentpolitiske møter. Men en slik valgordning vil være et langt steg fra dagens Studentting. Ordningen vil i større grad ligne på en kollegial styreform, og for den jevne student vil man trolig føle at dette organet er mindre tilgjengelig. Dette er en ordning som i høy grad lar seg kritisere som arnested for broilere, og kan svekke troverdigheten utad. I høringsbrevet snakkes det om å synkronisere valgperioder, siden fakultettillitsvalgte vanligvis sitter i overlappende perioder. Da tar man ikke høyde for at man med en slik ordning skaper organ som ligner mer på et kollegium, og ikke et parlament. I en slik situasjon vil jeg faktisk argumentere for at Studenttinget burde skifte navn, for å bedre reflektere at det i mindre grad fungerer som et ting, og mer som et kollegialt styre. Det vil ikke være nødvendig at periodene til de tillitsvalgte overlapper med perioden til organets ledelse og arbeidsutvalg, siden de ikke sitter der som valgte representanter til et parlament, men som medlemmer av et kollegium i kraft av sitt tillitsverv. Blant annet vil ikke arbeidsutvalgets deltidsstillinger fungere på samme måte som i dag, siden alle rundt bordet allerede sitter på deltid. Arbeidsutvalget utgår ikke fra kollegiet, men velges til sine stillinger på åremål av de til enhver tid sittende representanter i kollegiet. Siden de tillitsvalgte sitter for ett år av gangen, vil alle i løpet av sin periode delta på minst ett valg av arbeidsutvalg. Det vil være naturlig med en slik ordning, at alle stillinger i arbeidsutvalget, både heltid og deltid, er åpne for alle valgbare kandidater. Ved en slik ordning må valg av de aktuelle tillitsvalgte bli mer synlig og gjennomføres med en større grad av koordinasjon mellom de ulike fakultetene, om man skal beholde en solid demokratisk forankring. Med en slik ordning vil det øverste nivået stå fjernere fra studentene, noe som bør veies opp av at de tillitsvalgte inntar en mer synlig og aktiv rolle i det offentlige ordskiftet. Maktfordelingen mellom ledelsen og bordet vil også trolig forskyves fra dagens ordning, med utgangspunkt i at bordet består av færre personer som alle vil delta mer aktivt i universitetspolitikken på daglig basis. Kombinerte valgordninger Ingen av de omtalte valgordningene synes å være ideell i og for seg selv, noe som gjør det aktuelt å vurdere ulike kombinasjoner. Jeg tenker ikke å gå gjennom alle mulige kombinasjoner. Om man går inn for en kombinert ordning, fraråder jeg en kombinasjon av mer enn to valgordninger, nettopp for å ivareta en viss oversiktlighet. Listevalg med tillitsvalgte representanter er en mulighet hvor man ivaretar særinteresser sammen med forankringen i linja. Men i en slik ordning vil geografisk representasjon være svak, og begge valgordninger kan oppfattes å skape et miljø som dyrker frem politiske broilere, noe mange opplever som negativt. Kombinasjoner av listevalg med andre typer valgkretser synes ikke å være gunstig. Kombinasjonen av geografiske og fakultetvise valgkretser kan være en fornuftig løsning med tanke på at det gir en bred representasjon, som sikrer både geografisk og faglig representasjon. Her kan man vurdere ulike modeller: Enten kan man gi en helt jevn fordeling av representanter mellom de to, eller en ordning hvor en valgkrets prioriteres: Eksempelvis kan fakultetene få 60% av representantene, mens de resterende 40% fordeles i geografiske valgkretser eller omvendt. En annen mulighet er fakultetvise valgkretser, men at man innenfor disse opererer med en geografisk fordeling utifra stemmetall; dette vil uten tvil være en kompleks modell. En betydelig ulempe med en slik ordning, uansett hvordan man kombinerer de to, vil være at den er svært uoversiktelig for studentene som stemmer og for de som stiller til valg. Kombinasjonen av geografiske valgkretser med tillitsvalgte representanter fra fakulteter og utvalg er interessant. I en slik ordning er det naturlig å la hovedvekten av representantene tilfalle de geografiske valgkretsene, mens et mindretall utgjøres av de tillitsvalgte. På den måten unngår man den kollegiale formen som et organ kun bestående av tillitsvalgte vil få, samtidig som man klarer å forankre et slikt STi i linja til NTNU bedre enn i en rent geografisk valgordning. En kombinasjon av fakultetvise valgkretser og tillitsvalgte representanter synes ikke å

4 være gunstig, siden det blir smør på flesk når begge ordninger representerer fakultetene. Den eneste styrken i en slik ordning, synes å være at de tillitsvalgte på denne måten kan innta en slags lederrolle for representantene fra sitt fakultet. Dette kan medføre en sterkere polarisering mellom fakultetene, på godt og vondt. Alt tatt i betraktning vil jeg selv anbefale en kombinert ordning, hvor en blanding av valgkretser og tillitsvalgte synes mest gunstig så fremt man ønsker å beholde et parlamentarisk organ på nivå 1. Skulle man ønske en mer sentralisert eller desentralisert ledelse på nivå 1, synes det mest fornuftig å gå for et kollegialt organ bestående av tillitsvalgte fra fakulteter og utvalg, hvor man også oppretter og inkluderer stedlige tillitsvalgte i Ålesund og Gjøvik. Den kollegiale ordningen er helt klart et mer ytterliggående forslag som gir et radikalt nytt studentdemokrati, men tar man i betraktning at NTNU nå er spredt over tre fylker kan en radikal endring forsvares. Studenttingets interne organisering Den interne organiseringen av STi må sees i sammenheng med valgordningene. For eksempel vil en komitemodell egne seg dårlig for et mer kollegialt organ som kun består av tillitsvalgte. Jeg er av den mening at hvis man fortsetter med et STi som ligner på dagens, enten dette er med listevalg, geografiske eller fakultetvise valgkretser, samt ulike kombinasjoner med disse og eventuelle tillitsvalgte, synes det mest aktuelt å enten beholde dagens modell eller innføre en form for komitemodell. I den sammenheng vil jeg påpeke at en komitemodell i liten grad vil være oversiktlig for studenter utenfor studentdemokratiet, på samme måte som et fåtall av vanlige nordmenn kjenner godt til Stortingets komitearbeid. Dette er ikke nødvendigvis et demokratisk problem, men det er noe som bør tas med i vurderingen, all den tid man ønsker å konstruere et studentpolitisk system som er oversiktlig og forståelig uten erfaring fra miljøet. Der vet vi at dagens system ofte er lite kjent og misforstås jevnlig, med kun sporadisk bruk av komiteer knyttet til enkeltsaker. En komitemodell kan også medføre merarbeid for de i arbeidsutvalget, som i stedet for å kunne gjøre arbeidet på egenhånd internt må organisere og administrere en komite som del av saksgangen. Det gir også et nytt ledd i prosessen, hvor man også kan være å stand til å holde tilbake eller trenere saker fra å nå bordet i Sti. Det reiser også spørsmålet om komiteene skal ha noen egen autoritet til å avgjøre mindre spørsmål tilknyttet sitt saksfelt, og skulle de gis en slik autoritet må man være bevisst hvordan komiteene velges og konstitueres. Et Studentting som ligner på dagens, men hvor man velger en desentralisert modell hvor arbeidsutvalget får større handlingsrom innenfor et tydelig, prinsipielt rammeverk, er ikke en dårlig løsning med tanke på reisebehovet for representanter fra Gjøvik og Ålesund. Men en slik ordning må forutsette en betydelig gjennomsiktighet i arbeidsutvalgets prosesser og avgjørelser, samt at tinget eller et kontrollorgan valgt av tinget må være i stand til å føre tilsyn i etterkant, om man skal ivareta tingets demokratiske legitimitet. Dette må innebære at tinget eller kontrollorganet kan kreve fullt innsyn, uten at dette kan hindres på noen måte. Velger man derimot en ordning med tillitsvalgte i en kollegial variant av STi, fremstår det meget relevant å innføre en desentralisert modell eller en sentralisert modell med et styrket arbeidsutvalg. Begge ordninger tillater mindre hyppige møter, og gir aktørene større handlingsrom og autoritet. En sentralisert modell med styrket arbeidsutvalg kan forsvares, nettopp fordi de ikke lengre utgår parlamentarisk, men er valgt til sine stillinger på åremål av kollegiet. Da er det også naturlig at de gis et større ansvar og friere tøyler til å skjøtte stillingen utifra sitt mandat. En desentralisert modell er også et godt valg for en slik ordning, men da legges mer ansvar over på de tillitsvalgte fremfor ledelsen. Man kan da tenke seg at ledelsen først og fremst får en formell rolle som talspersoner offentlig, og som forhandlere overfor sentrale organer ved NTNU, og nasjonale aktører som KD og NSO. Innenfor en desentralisert modell vil man slik legge opp til at en større del av den politiske påvirkningen på NTNU skjer internt på fakultetene og instituttene. En slik ordning synes for meg kontraintuitiv med mindre også NTNU overfører mer makt til fakultetene på bekostning av den sentrale ledelsen, og i senere år er vel den allmenne oppfatning at det går den andre veien.

5 Velferdspolitikk Til tross for at høringsbrevet legger til grunn en rekke premisser som gitt for det fremtidige studentdemokratiet i åpningen av brevet, åpner man i slutten av høringsbrevet for en total revurdering av den velferdspolitiske organiseringen i Trondheim. Den største svakheten ved høringsbrevet i denne sammenheng, er at det ikke opplyser om relevante fakta knyttet til dagens velferdspolitikk og uunngåelige konsekvenser av å trekke NTNU ut av samarbeidet. Selv om NTNU ved å trekke seg ut av det velferdspolitiske samarbeidet under Sit ikke formelt ville oppløst Velferdstinget (VT), synes det svært urealistisk at de resterende institusjonene skulle fortsette samarbeidet i dagens form. Derfor ville det de facto være en oppløsning av VT, som også vil innbære en oppløsning av alle avtaler inngått av VT og alle utvalg som velges av VT. Alvoret i et slikt utfall burde vært formidlet i høringsbrevet, når man først åpner for det. Under punkt 1.1 nevnes det at i dagens system er det velferdspolitiske ansvaret på vegne av NTNUs og HiSTs studenter delegert til VT. Faktuelt er ikke dette direkte feil, men det gir ikke inntrykk av at VT er et samarbeidsprosjekt med flere andre institusjoner i byen. Det sender et uheldig signal til DMMH, BI, TJ F og NKH om at NTNU allerede er blitt farlig navlebeskuende, og som NTNU-student synes jeg dette er svært uheldig. VT er ment å være en samlet stemme for studentene som tilhører Sit, slik at man unngår et mangfold av motstridende velferdspolitiske signaler fra studenter ved ulike institusjoner. Man gir heller ikke informasjon om arbeidsmengden i det nåværende VT, hvor man i dag har to på heltid og fem på deltid, med en samlet stillingsprosent på 310%. Det er også medlemmer av VT, jeg er selv en av dem, som mener det er på tide å utvide ledelsen med en ny heltidsstilling. Detter kommer av at ledelsen i senere år har fått stadig flere oppgaver, ikke minst gjennom økt virksomhet mot nasjonale aktører, og nå med inkorporeringen av Gjøvik og Ålesund. I tillegg har VT også en konsulent på heltid. Ei heller tar man høyde for de mange organene som VT i dag har ansvaret for, og som ville forsvunnet om Velferdstinget ble oppløst. Blant annet vil jeg understreke at tapet av Kulturstyret i sin nåværende form ville vært et hardt slag for byens frivillighet. Den kanskje viktigste opplysningen som høringsbrevet burde inkludert, er at en oppløsning av VT ville medført at samarbeidsavtalen med samskipnaden også opphører. I dag forvalter VT semesteravgiften, men dette ville falle tilbake til Konsernstyret om Velferdstinget skulle bli oppløst. I og med at NTNUs studentdemokrati ikke representerer alle studentene som tilhører samskipnaden, synes det også lite sannsynlig at man ville klare å forhandle en ny avtale som vil være like gunstig som dagens samarbeid. Skulle NTNU trekke seg ut, vil man altså overføre så og si all velferdspolitisk myndighet og bestemmelsesrett til Konsernstyret i Sit, hvor studentenes eneste reelle påvirkningsmulighet vil være valget av de fire studentrepresentantene gjennom urnevalg. Dette ville redusert studentenes innflytelse betraktelig i forhold til dagens ordning. I dagens ordning må styrerepresentantene svare for seg overfor Velferdstinget, og Velferdstinget kan holde et nærmere øye med det arbeidet de gjør. I en situasjon hvor styrerepresentantene velges i urnevalg, ville man kunne gjøre som man ville i sine to år i Konsernstyret, så lenge det ikke skaper oppstandelse blant studentene og man blir presset til å trekke seg. Et mistillitsvotum gjennom urnevalg blant over studenter synes nesten umulig å gjennomføre, og det synes demokratisk uforsvarlig at en slik mulighet skal være tilnærmet umulig å gjennomføre. Studentdemokratiene ville kun hatt mulighet til å bedrive uformell lobbyvirksomhet mot styrerepresentantene. Dagens ordning med et felles Velferdsting, hvor alle utdanningsinstitusjonene tilknyttet Sit samarbeider om velferdspolitikken, er tuftet på prinsippet om at uansett hva man studerer og ved hvilken institusjon man studerer, har man de samme behovene for velferd. Dette prinsippet er i mine øyne enda viktigere i dagens NTNU, hvor vi har studenter i tre forskjellige byer. Dette prinsippet burde hegnes om av Studenttinget. Når man i stedet åpner for at Studenttinget trekker seg fra samarbeidet med de andre

6 265 institusjonene og overtar kontrollen med velferdspolitikken, vitner det om en manglende respekt for det velferdspolitiske arbeidet som gjøres i dagens ordning, og dessuten en slett forståelse av dagens samarbeid. Skulle Studenttinget overta kontrollen med velferdspolitikken, er det nemlig i realiteten et tap av kontroll over studentenes velferd, som i så fall ville vært ene og alene i hendene til Konsernstyret. Studenttinget ville blitt etterlatt med to tomme hender og enda en aktør å drive lobbyvirksomhet mot, i stedet for å kunne velge sine representanter til VT, hvor NTNU i dagens ordning uansett har et klart flertall. 270 Med vennlig hilsen 275 Henrik Stamnes Dahl Masterstudent i filosofi ved IFR, HF, NTNU Representant for NTNU i Velferdstinget