PÅ VIDDA. Inn på tunet, ut på havet og opp på fjellet. KVALSUND KOMMUNE

Transkript

1 PÅ VIDDA Inn på tunet, ut på havet og opp på fjellet. KVALSUND KOMMUNE

2 BUORE BEAIVVI Vi har kretset over flyplassen en liten halvtime i håp om at brøytebilene skal ta unna snøen på rullebanen. Nede på bakken er det tett snødrev med kuling styrke, stengte fjelloverganger og kansellerte flyavganger. I Karasjok skal vi møte Kristine Gaup Grønmo som er leder for Utviklingssenteret for sykehjemstjenester til den samiske befolkningen. Deretter skal vi reise videre til Vest-Finnmark for å besøke et dagaktivitetstilbud i den sjøsamiske bygda Kokelv. Her driver Ellen Birgitta Johansen, på oppdrag fra Kvalsund kommune omsorgstilbudet «Inn på tunet, ut på havet, opp på fjellet». Den «blågrønne» omsorgen inkluderer dagaktiviteter fem dager i uka, både i og utenfor Kokelv bo- og servicesenter. Aktivitetene er tilrettelagt for 8-10 personer med kognitiv svikt, og tar utgangspunkt i livet i Kokelv. - Det er kapteinen. Det snør tett, og vi får dessverre ikke opp tilstrekkelig bremseeffekt til å kunne lande i Tromsø. Vi vil derfor fly videre til Bardufoss. - Bardufoss? Vi skal jo til Lakselv. I kraftig vind setter flyet oss ned på Bardufoss lufthavn. Etter to timer i kabinen kan de første forlate flyet for å bli kjørt i buss til Tromsø. Det er like før midnatt når vi blir med flyet videre til Alta. Martin har ringt Budget bilutleie i Lakselv, og endret bestillingen fra Lakselv til Alta. I den stjerneklare vinternatta kjører vi de tyve milene over vidda. Det er magisk. Ubeskrivelig. Martin kjører inn til siden av veien. Er det nordlyset vi ser? Hør stillheten. Vidda er enorm. Himmelen er enorm. Vi er så små vi her nede. Tenk om bilen ikke starter. Det gjør den. Med to småsovende passasjerer i baksetet strever Martin med å holde seg våken. Gudmund overtar rattet og kjører de siste milene inn til Karasjok. Det er tidlig morgen når vi kommer inn i resepsjonen til Scandic Karasjok. 90 EN DAG OG EN REISE

3 Et par uker tidligere har Anita sendt oss følgende e-post: Hei Rune, Gudmund og Martin, Nå har jeg snakket med Kristine Gaup Grønmo i Karasjok og Ellen Johansen i Kokelv. Vi er velkomne! De sier at det er viktig at vi forstår vilkåra de driver under. Når det er 34 minusgrader som i dag, drar de ikke ut på havet. Det går ikke. Når det er minus gjør de det. I Kokelv understrekes det at når sola er borte, så er det få dagaktiviteter ute. Men de jobber innomhus. Jeg tenker at dette er vilkår for drift som er svært viktige. Det hun skisserer er aktiviteter som er annerledes enn det vi ellers ser... Hilsen Anita Vi skal besøke et dagaktivitetssenter som ligger i den sjøsamiske bygda Kokelv i Vest-Finnmark, nye 20 mil fra Karasjok. Men først skal vi treffe Kristine Gaup Grønmo som er leder for Utviklingssenteret for sykehjemstjenester til den samiske befolkningen. Det skal vise seg at det møtet skal sette spor, avsløre vår uvitenhet og gi oss tanker vi ikke har tenkt før. KARASJOK Fire timer med søvn gjør susen. Vi tusler ut av hotellet og går nedover bakken til Karasjok Helsesenter i Raddeviessogeaidnu 5. Tørr knitrende snø under beina. - Takk Gud for at dere kom fram. Kristine hilser oss velkommen. Mange veier er stengt i hele fylket. Og det har gått et ras i Nordreisa. - Vi vet, sier vi. Kristine har vært pleie- og omsorgsleder i kommunen. Nå leder hun utviklingssenteret, som skal være en pådriver for å styrke kunnskap og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene til den samiske befolkningen. I 2007 ble drømmen om «det samiske tunet» i tilknytning til omsorgsboligene realisert. - Jeg visste at vi skulle ha det tunet, sier Kristine bestemt. Prosjektet var et samarbeid mellom Karasjok kommune, Nasjonalt kompetansesenter for Aldring og helse, Husbanken og Hageselskapet. Tanken bak tunet har vært å skape et sted hvor samiske kulturelle aktiviteter kan tilrettelegges for personer med demens. Et kulturelt riktig sted hvor man kan ta del i kjente og meningsfulle aktiviteter, oppleve mestring og kjenne seg hjemme. Omsorgsboligene rommer bokollektiver for personer med demens i Karasjok kommune. Tett ved siden av ligger helsesenteret. Her er også et «Beaivveruoktu» eller dagtilbud, som vi kaller det på norsk, for hjemmeboende eldre som trenger å komme seg ut for å treffe andre. NÅR HJERTET GRÅTER - Selv var jeg seks år da jeg flyttet hjemmefra, forteller Kristine. Vi barna bodde på skoleinternat fra tidlig høst til sen vår. Det var tøft for et lite barn. Jeg delte rom med Berit. Hennes storesøster hadde falt ned i ei råk og frosset i hjel. Min romvenninne satt i sengen og gråt. Jeg husker jeg spurte, «hvorfor gråter du?». Jeg gikk til husmor på skolen og fortalte at Berit gråter for sin søster som 91 EN DAG OG EN REISE

4

5 93 EN DAG OG EN REISE

6 er død. Vi hadde ikke noe språk for sorgen. Det er vanskelig å være så langt borte fra mamma og pappa når hjertet gråter. Kristine er engasjert når hun forteller om de krenkelser den samiske befolkningen har opplevd. Det er ikke et foredrag. Det er levd liv, krenkelser hun selv har kjent og kjenner på kroppen. - Vi måtte bli gode nordmenn, bare snakke norsk og ikke drive med alle disse okkulte greiene. Det har ikke vært akseptert å være seg selv. Vi måtte alltid prestere. Gjøre oss norske. For å kjøpe eiendom måtte man ha et norsk navn. Derfor har ikke familien min bare samiske navn som Gaup, men også norsk som Grønmo. De eldre har aldri vært vant til å be om noe som helst. Selvberging har vært måten man kunne overleve på. Denne bakgrunnen må man kjenne til for å kunne gi riktig form for omsorg, og legge til rette for aktiviteter. Det er hele poenget. Derfor banker man ikke på dørene i omsorgsboligen. Det er bare øvrigheten som har hatt tradisjon for det. Lensmann eller prest. Ikke rart man skvetter til når noen banker på døra. Du skal håndhilse og si: - Bures! Og Buore beaivvi! som betyr godt og God dag! - Ipmel atti, svarer den andre. Det betyr Gud give! Kjennskapet til den samiske kulturen har gitt et fantastisk vakkert tun med en jordgamme som hovedelement. Når man har en gamme, så trenger man også en utedo. Her er lavvo, bålplass, uthus, sauefjøs, et vedhoggested med sagbukk, hoggestabbe og vedgamme og en båt på land. Vegetasjonen er lyng, mark, småskog og plen som bindes sammen av buede stier. Det er plantet solbær, rips og rabarbra for at de som bor der skal kunne høste slik som de pleide å gjøre da de bodde hjemme. Lokal kultur er den eneste medisin mot demens, mener Kristine. - Folk flest, sikkert dere også, tror at den samiske kulturen er godt ivaretatt. Men sannheten er at den er truet, både språklig og kulturelt! Det er ingen selvfølge at det samiske får den plass i samfunnet som den har krav på. Se bare på den såkalte «Oppgavemeldingen» eller kommunereformen som regjeringen nettopp har lagt på bordet. Der er det samiske fraværende! Det er bare trist. Vi ser på klokka. Vi skal videre til Vest-Finnmark og den sjøsamiske bygda Kokelv. Vi har gårsdagens nattlige tur over Finnmarksvidda friskt i minne, og vil komme oss avgårde før det blir for seint. Værmeldingen forteller om fortsatt kuling, storm i kastene og stengte veier. Det snør og blåser, men ikke verre enn at sjåfør, kartleser og baksetepassasjerer er optimistiske. Langs Porsangerfjorden tar situasjonen en brå vending. Store mengder fokksnø gjør at himmel og hav, vei og grøft går i ett. Bilen foran oss snur og kommer tilbake samme vei. Skal vi tørre å kjøre videre? Vinden og snøen gir oss et lite pusterom som gjør at vi fortsetter over fjellet til vi når Kokelv Sjøhus. 94 EN DAG OG EN REISE

7 95 EN DAG OG EN REISE

8 97 EN DAG OG EN REISE