antikvaskriftens versaler ann-kristin torgeirsen typografihistorie høsten hbmeda

Transkript

1 antikvaskriftens versaler ann-kristin torgeirsen typografihistorie høsten hbmeda

2 Oppgave: Grei ut om ulike teorier og synspunkter gjennom historien om hvordan antikvaskriftens versaler har blitt til eller bør konstrueres. Antikvaskriftens versaler Antikvaskriftens versaler slik vi kjenner dem i dag, har sin opprinnelse i den romerske senrepublikken og det etterfølgende keiserdømmet, fra ca. 200 f.kr. til 400 e.kr. I dette essayet skal jeg ta for meg noen av de mange ulike teoriene og synspunktene gjennom historen vedrørende antikvaskriftens versalers oppstandelse. Romernes alfabet, det vi i dag kjenner som det latinske alfabetet, stammer fra det gamle Hellas, men ikke direkte. Grekerne hadde lært skrivekunsten av fønikerne, men endret på utseende og la til vokaler. Videre nådde skriftspråket etruskerne, som ble de første i Italia til å skrive, via greske kolonier i sør Italia. En gang mellom 616 f.kr. og 509 f.kr. nådde skrivekunsten Roma da etruske konger regjerte i Roma (Gray 1986). Dette alfabetet innehold 21 bokstaver, men ble i løpet av rommerikets tid introdusert for flere, som blant annet Y og Z slik at greske låneord kunne skrives. Det er bevart svært lite annet enn innskrifter i stein fra denne perioden. Grunnene til dette kan være mange, men det antas at Romas klima har hatt en påvirkning på holdbarheten til materialer benyttet for uformell skriving som papyrus, pergament og vokstavler. Roma ble også utsatt for flere angrep som har ført til ødeleggelsen av flere historiske skrifter. Blant de tidligste funnene er gjort i Pompeii, som ble begravet av vulkanen Vesuv i år 79 e.kr. Der har man blant annet funnet praktfulle eksempler på versal rusticaskrift. Denne skriften har et tydelig duolineært skriftbilde og tydelige antikvaskriftens versaler typografihistorie ann-kristin torgeirsen høst

3 Figur 1: Utviklingen i skriftbildet i overgangen fra den republikanske perioden til keisertiden (Stiff). seriffer. Man antar at denne skriften ble brukt til hverdagsskriving og at skiltmaleren allerede da hadde en viss tradisjon (Anderson 1969). I løpet av de første seks århundrende av de romerske bokstavenes eksistens, var ikke stenhuggingen eksepsjonell. Omkring århundrende før Kristus ble den romerske skriften mer standardisert med et mer bestemt uttrykk. Det var ikke før omkring starten av vår tidsregning bokstavene ble komponert og utført med autoritet og eleganse (Anderson 1969). I overgangen fra den replubikanske perioden til keisertiden fikk versalene et radikalt nytt utrykk. Paul Stiff oppsumerer tre hovedtedenser i det nye skriftuttrykket: fullstendige seriffer, relativt større strekkontrast og enkelte bokstaver har gått fra kvadratpregede former til å bli mer elegant kondenserte. Han hevder videre at det faktum at disse tendensene oppstod i akkuyrat denne perioden ikke er tilfeldig. Disse forandringene har oppstått som et resultat av nye teknikker og verktøy som ble tatt i bruk. Arbeidsdeling I følge Jean Mallon ble produksjonen av innskriftene utført i tre faser. Først skisset ordinatoren teksten, før han overførte det til steinen i form av et midlertidig omriss som skulle veilede hånden til steinkutteren. Tilslutt fant selve uthoggingen sted. Videre hevder Mallon at det er den første delen som er den viktigste, men det er også denne delen som ikke har satt noen spor etter seg (Susini 1973, 2). Ifølge Mallon ble bokstavene først skrevet i vanlig håndskrift i kursive versaler av ordinatoren før han tegnet de korrekte versalene over på steinen. Man kan bevise at ordinatoren eksisterte, men har ingen bekreftelse på at denne personen ikke var den samme som steinhuggeren. antikvaskriftens versaler typografihistorie ann-kristin torgeirsen høst

4 Seriffenes ankomst Hvorfor, og hvordan seriffene oppstod, er en problemstilling preget av stor debatt og uneighet blant fagfolk gjennom tidene. Romerne skrev ingen skrive- eller bokstavmanualer, og det eksisterer derav ingen dokumentert informasjon på dette området (Catich, 1968). Det eneste vi vet om dem, er hva som er skrevet ned i moderne tid. Omtrent alle bøker om kalligrafi beskriver samme teoriene om evolusjonen av romerske bokstaver, bokstavform og seriffens oppstandelse. De fleste refererer til steinkutterens metode å jobbe på, som handler om at kutteren først meisler et merke på toppen og bunn av den kommende bokstaven. Disse huggene skulle fungere som en stopp-indikator slik at stenkutteren ikke skal hugge forbi endene på bokstaven. Disse stoppene ble de første delene av bokstaven som ble hugget inn, som etterhvert ble seriffer. Catich slakter denne teorien i The origin of the serif: brush writhing and roman letters (1968), og hevder disse teoriene er repetert så mange ganger og snakket om i så mange klasserom at det omtrent er akseptert som fakta. Hvis kutteren ikke hadde kontroll over hvor han skulle stoppe streken, og trengte disse stoppmerkene, ville han heller ikke hatt kontroll over hvor han skulle sette stoppstreken/seriffen. Catich stiller videre spørsmålstegn ved hvorfor seriffen ikke er formet som et linjerett kutt, men isteden har en tydelig kløft, om den er et resultat av meiselen. Han mistenker at mange forveksler stenhugging med trehugging. Man kan ikke hugge vekk store biter av sten på samme måte som av tre. Man kutter vekk små pulveriserte partikler av sten istedenfor splinter. En stenkutter vil starte på midten av stammen, kutte langsved stammen og veksle mellom den ene til den andre siden for å forstørre v-kuttet til bokstavens ytre kant. Derfor hevder han at det ikke er nødvendig. Catich hevder videre at meiselteorien ikke har noen forklaring på hvorfor seriffene ved grunnlinjen ikke holder seg på linjen, men er trukket under, som R og X. Han stiller også spørsmålstegn ved hvorfor er enkelte strekavslutninger på en del bokstaver (G, M, V, N) er uten seriffer, og hvorfor seriffene sitter usymmetrisk på grunnstrek, arm eller lignende på en del bokstaver (A, C, E, F, G, L, M, R, T, S). Mange gamle innskrifter har antydninger til inngraverte linjer over og under bokstavene, både horisontalt og vertikalt. Disse linjene ble antagelig brukt som et hjelpemiddel av stenkutteren for å unngå at skriften skulle bli skjev og for å avverge overkutting. Enkelte hevder disse linjene har noe med opphavet til seriffene å gjøre, en teori Catich går hardt ut mot. Han viser til eksempler hvor seriffene ofte går både over og under linjene, og hevder derav at det er høyst usansynlig at de hadde noen annen hensikt enn å fortelle stenkutteren hvor han skulle kutte. En teori, preget av stor uenighet, baserer seg på at innskriftene først var tegnet på med penn eller med blyant. Blant annet støtter Frederic Goudy denne teorien og hevder at pennen har preget formen og proposjonene til bokstavene (Hochuli 1973). antikvaskriftens versaler typografihistorie ann-kristin torgeirsen høst

5 Vinkelen man holdt pennen i ville påvirke formen på bokstaven. Den horisontale linjen i de romerske innskriftene er halvparten av den vertikale linjen, noe som tilsier en vinkel på omkring grader. En mindre vinkel ville innebært en for tynn strek. Hochuli er enig i at skriften har blitt preget av pennen, men vil ikke gå så langt som å si at formen kommer av dette redskapet. Stein er, på grunn av sin røffe overflate, ikke et egnet materiale for å skrive på med penn eller blyant. Det vil være svært utfordrende. Derfor mener mange at romerne istedenfor brukte en flat stiv pensel, ettersom dette redskapet i større grad vil fungere på dette materiale, samt skrive bokstaver i større størrelse og ta opp mer farge. Catich hevder derfor at det er penselen som er nøkkelen til seriffene. Han hevder videre at det er bevegelsen som avgjorde hvor lange seriffene ville bli og at det var den øverste og midtre stammen av E en som ville avgjøre hvordan alle de andre seriffene ville se ut. Barokk og renessanse Capitalis monumentalis ble mer eller mindre glemt etter romerikets fall på 400-tallet, men ble igjen hentet opp på 1400-tallet av italienske arkitekter og skrivemestere. På midten av 1500-tallet var Roma preget av splittelsen i kirken etter reformasjonen og Englands brudd med pavekirken. I 1565 svarte pavekirken med en motreformasjon etter et 20 års langt konsil i Trente hvor det blant annet ble besluttet at kirken skulle kommunisere med menigheten ved hjelp av følelser og billedlige virkemidler. De satte igang arbeidet med å bygge opp en by inspirert av de klassiske idealene innen kunst og arkitektur. Siden da har capitalis monumentalis blitt stående som kirkens «corporate font». Roma slik det er i dag, er for det meste preget av det som ble skapt under 1500-tallets renessanse og 1600-tallets barokk (Mosley 1997). På denne tiden ble det ikke satt så mye spørsmålstegn ved hvordan og hvorfor innskriftene ble produsert slik de ble. Det ble isteden fokusert på hvordan man skulle oppnå den samme skjønnheten i rekonstruksjonene. Renesansens fokus på rene geometriske former og perfekte proposjoner satte standarden for hvordan man mente at Romersk kapitalskrift skulle konstrueres og bokstavene ble bygd opp av sirkler og kvadrater kontruert med passer og linjal. Leon Battista Alberti priser blant annet sirkeles form som «enjoyed by nature above all others» i hans bok om kirkens ideélle form fra En av de offisielle skriverene for Vatikan-biblioteket i Roma, Giovanni Francesco Cresci, argumenterte på sin side imot den geometriske konstruksjonen av skrift. Han studerte især Trajansøylen fra e.kr for å underbygge sine argumenter for frihåndstegning av skrift. Han rådet sine studenter til å øve på å tegne den igjen og igjen. De fikk kun bruke linjal for å oppnå helt rette linjer, ellers skulle øyet være det viktigste verktøyet (Mosley 1964). Hans teorier hadde flere tilhengere, men også motstandere. En av dem var Giovanbattista Palatino som var sterk motstander antikvaskriftens versaler typografihistorie ann-kristin torgeirsen høst

6 av enhver som tegnet den romerske kapitalskriften uten regler og forståelse for den grunnleggende geometrien han hevdet lå i deres form. Kun ved mattematiske utregninger og tekniske hjelpemidler som linjal og passer kunne man rekonstruere den klassiske romerske antikvaskriften. Skrifttradisjonen Cresci og hans etterfølgere stod for er å finne på byggverk og skilter i Roma reist helt frem til i dag. Konklusjon Vi vil nok aldri få et dokumentert svar på hvorfor og hvordan antivkaskriftens versaler ble konstruert slik som den ble. Likevel ser vi med dette viktigheten av å ikke akseptere den første og beste teorien som sannhet, men å fortsette å undersøke. Referanser Anderson, D.M., The art of written forms (New York, 1969) Catich, E.M., The origin of the serif: brush writhing and roman letters (Davenport, Iowa, 1968) Gray, N., A histroy of lettering (Oxford, 1986) Hochuli, J., «Review of E.M. Catich, The origin of the serif». Visible Language, vol 7, no.1 (1973), pp Mosley, J., «Trajan revived», Alphabet, (1964), pp Mosley, J., «The baroque inscriptional letter in Rome», Printing Historical Society Bulletin, no. 43, (1997), pp. 1 4 Stiff, Paul «Studietur til Roma 2014» Susini, G., The Roman stonecutter: an introduction to Latin epigraphy (Oxford, 1973) antikvaskriftens versaler typografihistorie ann-kristin torgeirsen høst