Norges Handikapforbund. Sentralstyrets forslag til rammeplan

Transkript

1 Norges Handikapforbund Sentralstyrets forslag til rammeplan Landsmøtet 2015

2

3 Forslag til Rammeplan Dine kommentarer Rammeplanens formål og innretning Rammeplanen bygger på NHFs prinsipprogram Rammeplanens hovedformål er å gi organisasjonen føringer for noen få prioriterte hovedsatsningsområder i landsmøteperioden. Rammeplanens intensjon er å stimulere utvikling av god samhandling i organisasjonen. Rammeplanen er et overordnet styringsdokument for hele organisasjonen. Rammeplanen gir føringer for organisasjonsleddenes arbeid med virksomhets-/handlingsplaner. Slike planer vil ha lokale tilpasninger. Rammeplanen omhandler samfunnsmessige områder som bidrar til å styrke likestilling og deltakelse for funksjonshemmede i Norge og internasjonalt. Rammeplanen skal bidra til økt interessepolitisk bevissthet og engasjement i hele NHF og forplikte organisasjonsleddene til å delta i arbeidet. NHF ønsker å være en organisasjon som både synliggjør hverdagen for medlemsgruppene, påpeker mangler på viktige samfunnsområder, og bidrar til utvikling av gode løsninger. Satsningsområder i perioden Interessepolitikk Likestilling og menneskerettigheter For funksjonshemmede innebærer likestilling at de har de samme muligheter som andre borgere til å delta på alle samfunnsområder utfra egne forutsetninger. Målsetningen om full deltakelse lever i beste velgående i politiske dokumenter og politikeres festtaler. Likevel mangler vi effektive virkemidler for at visjonen skal innfris. Ulike forvaltningsnivåers praksis fører ofte til at mennesker med funksjonsnedsettelse diskrimineres ved at de ikke har den samme tilgang som andre til viktige samfunnsområder, eller at de henvises til segregerende løsninger. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (DTL) har virket i 5 år. Den har vært et viktig virkemiddel både for å bevisstgjøre om at diskriminering av funksjonshemmede finner sted, og for å prøve hvor langt diskrimineringsvernet strekker. Vi har høstet erfaringer med styrker og svakheter ved loven. Regjeringen har varslet at den vil legge fram forslag til en ny felles (universell) likestillings- og antidiskrimineringslov for alle diskrimineringsgrunnlag i løpet av Norge ratifiserte FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter sommeren NHFs landsmøte

4 Konvensjonen gir ikke enkeltpersoner nye rettigheter, men forplikter Norge som land å sørge for at funksjonshemmedes menneskerettigheter ivaretas. Konvensjonen er et viktig verktøy i argumentasjonen for likestilling av funksjonshemmede, men den har lav juridisk status. Så lenge Norge ikke har ratifisert tilleggsprotokollen til konvensjonen, har ikke enkeltpersoner klageadgang til FN. For å bruke FN-konvensjonen aktivt i påvirkningsarbeidet, er det viktig å bygge nettverk med menneskerettighetsorganisasjoner og miljø. at diskrimineringsvernet for mennesker med funksjonsnedsettelser i Norge styrkes at mennesker med funksjonsnedsettelser skal ha de samme muligheter som andre til å delta på alle samfunnsområder Forventede resultater for perioden at diskrimineringsvernet i ny felles diskrimineringslov blir bedre enn det er i DTL at NHF aktivt bidrar til sivilsamfunnets rapport til FN på konvensjonen og at FNs merknader blir fulgt opp. at FN-konvensjonen er innlemmet i norsk lov at Norge har ratifisert tilleggsprotokollen til konvensjonen at ny diskrimineringslov og konvensjonen er kjent i alle kommunale og fylkeskommunale råd for mennesker med funksjonsnedsettelser at det er etablert samarbeid med ulike organisasjoner og institusjoner som arbeider med menneskerettigheter Universell utforming fysisk tilgjengelighet Prinsippet om universell utforming av bygg, uteområder og kommunikasjonsmidler er nedfelt i lover, forskrifter og standarder. Plan- og bygningslov og tilhørende TEK 10 stiller krav om universell utforming i nye bygg, på sikt bidrar dette til bedre tilgjengelighet. Hovedutfordringen framover vil være å bedre tilgjengeligheten i eksisterende bygningsmasse. Det mangler mye før alle publikums- og arbeidsbygg gir mulighet for likeverdig deltakelse. De aller fleste skolebygg er bygget etter gammelt regelverk, og særlig grunnskolene i landet har store mangler når det gjelder å gi elevene en likeverdig skolehverdag. NHFs undersøkelser viser at ca. 80 % av landets grunnskoler har vesentlige mangler på tilgjengeligheten. Plan- og bygningsloven har hjemmel for å lage forskrifter med tidsfrist for når eksisterende bygninger skal være universelt utformet, men regjeringen har ikke laget disse forskriftene 4 NHFs landsmøte 2015

5 og heller ikke kommet med andre virkemidler som monner. Tilgang til transport er en viktig forutsetning for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne delta i samfunnet på lik linje med andre. Universell utforming er et av hovedområdene i Nasjonal Transportplan (NTP), og regelverk er i stor grad på plass når det gjelder kollektivtransport. Europeiske standarder for universell utforming på samferdselsområdet har også gyldighet for Norge. Offentlige kommunikasjonsmidler og trafikknutepunkter har fremdeles store mangler når det gjelder tilgjengelighet for personer med redusert bevegelsesevne, det ser ut til å skorte en del når det gjelder praktiske løsninger i lokale prosjekter. Det er fortsatt nødvendig at offentlig transport omfatter gode supplerende ordninger for de som ikke kan benytte universelt utformede eller tilgjengelige løsninger. TT-ordningen er et fylkeskommunalt ansvar, innholdet i ordningen varierer mye mellom fylkene. at mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne bruke alle publikums- og arbeidsbygg likeverdig med andre at mennesker med funksjonsnedsettelser skal ha samme tilgang til gode boliger som andre at mennesker med funksjonsnedsettelse skal ha samme mulighet til å benytte offentlig transport som andre Forventede resultater for perioden at Regjeringens handlingsplan for universell utforming er revidert at universell utforming har befestet sin posisjon i samfunnsplanleggingen at det er vedtatt tidsfrister for når alle grunnskolebygg skal være universelt utformet at kommuner har utarbeidet planer for universell utforming av alle sine bygg at kommuner/skoleeiere har gjennomført tiltak for å forbedre tilgjengeligheten i eksisterende skoler at det er utviklet gode løsninger for offentlige kommunikasjonsmidler og trafikknutepunkter lokalt og regionalt at det er etablert en fylkesovergripende TT-ordningen som ivaretar transportbehovet for de som ikke kan benytte kollektive transportløsninger NHFs landsmøte

6 Praktisk og personlig bistand Å ha mulighet til et familieliv, til å studere og jobbe og delta på ulike samfunnsarenaer handler om grunnleggende menneskerettigheter og ses som en selvfølge for alle. Men slik er ikke situasjonen for funksjonshemmede som trenger praktisk og personlig bistand for å fungere i hverdagen. Virkeligheten for mange er at de står utenfor samfunnsarenaer fordi de de får utilstrekkelig bistand. NHF mener prinsipielt at valg av tjenesteløsninger og -omfang må styres av brukernes reelle behov for å sikre den enkeltes mulighet for likestilling på alle livs- og samfunnsområder. En individuell rett til BPA trådte i kraft 1. januar 2015, men rettigheten har sterke begrensninger. De som faller utenfor rettigheten kan likevel få BPA. Kommuner med en presset økonomi vil prioritere lovpålagte oppgaver. Det innebærer at de som ikke omfattes av en individuell rett til BPA, vil stå i fare for å få et utilstrekkelig tjenestetilbud. Dagens praksis viser at mange kommuner utvikler egne BPA-ordninger som bryter med grunnleggende prinsipper for BPA, slik disse prinsippene er nedfelt i forarbeidene til rettighetsfestingen. For å gi kommunene entydige signaler om innretning og organisering av BPA, er det avgjørende at nytt rundskriv om BPA-ordningen raskt kommer på plass. Personlig bistand (PA) er en ordning kommunene skal ha på sin «tjenestemeny». Helseog omsorgstjenesteloven gir lite veiledning om hva tjenesten skal inneholde utover at det handler om praktisk og personlig bistand som ikke er brukerstyrt. NHF vil arbeid for: at alle som har behov for det skal sikres tilstrekkelige og gode ordninger for praktisk og personlig bistand på alle samfunnsområder Forventede resultater for perioden at nytt rundskriv for BPA er utarbeidet at kommunene sikrer brukerstyring og fleksibilitet for arbeidslederne i BPA at den individuelle retten til BPA er utvidet til å omfatte flere enn i loven som ble iverksatt at innholdet i PA-ordningen er beskrevet og tjenesten iverksatt i kommunene. 6 NHFs landsmøte 2015

7 Tekniske hjelpemidler Hjelpemidler gir den enkelte muligheten til en selvstendig hverdag og til å delta aktivt på alle livets områder. Folketrygdloven er grunnmuren i formidlingssystemet, både når det gjelder rettigheter og finansiering. Forankring i folketrygdloven gir forutsigbarhet for brukerne og sikrer et likeverdig tilbud uavhengig av alder, bosted og økonomi. Forankringen i folketrygdloven sikrer funksjonshemmede en likeverdig rett til hjelpemidler på alle livsområder; hjem, barnehage, skole, arbeid og fritid. Målet med formidlingssystemet er å sørge for tilgang til individuelt tilpassede løsninger slik at funksjonshemmede ikke blir hindret i sin livsutfoldelse. Økonomiske føringer går i retning av å standardisere hjelpemiddeltilbudet, mens hjelpemiddelområdets kjerne er å finne fram til de hjelpemidlene som fungerer for den enkelte. Smalt sortiment svekker den faglige kompetansen og dermed løsningsmulighetene. Anbudspolitikken gjør det vanskelig for ny teknologi å vinne innpass og gjør at nye muligheter ikke blir tatt i bruk. I Stortingsmelding 14 om kommunereformen «Nye oppgaver til større kommuner» foreslår Regjeringen at det meste av hjelpemiddelområdet skal overføres til kommunene. Stortingsmeldingen bygger i stor grad på forslagene i Holteutvalgets utredning. Meldingen skal behandles i Stortinget før sommeren Regjeringen har samtidig varslet en helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken. Dersom forslagene til Regjeringen blir vedtatt, innebærer dette et brudd med de politiske målene om et likeverdig og helhetlig tilbud. Regjeringen har signalisert at rettighetene ikke skal svekkes, men dersom rettighetene tas ut av folketrygden og overføres til lovverk på kommunesektorens område, vil det i praksis bety at det er forskjell på å ha rett og å få rett. at alle som har behov for det skal ha tilgang til gode og individuelt tilpassede hjelpemidler at kompensasjonsprinsippet må ivaretas Forventede resultater for perioden at hjelpemiddelsentralene har fokus på tjenestekvalitet og gode systemer for brukermedvirkning og samarbeid med kommunene at brukernes behov er i fokus i Regjeringens gjennomgang av hjelpemiddelområdet at retten til hjelpemidler fortsatt er forankret i folketrygden NHFs landsmøte

8 at retten til fritidshjelpemidler er utvidet for personer over 26 år at det satses på forskning og utvikling på hjelpemiddelområdet at brukere får tilgang til nyutviklede hjelpemidler Utdanning Likeverdig, inkluderende utdanning handler primært om hvordan den ordinære utdanningen fungerer for barn- og unge med funksjonsnedsettelser, og sekundært om spesielle tiltak. Det sterke individfokuset med omfattende bruk av særtiltak setter i dagens Norge over barn og unge med funksjonsutfordringer helt eller delvis utenfor de ordinære utdanningsfellesskapene. Etter å ha fulgt over 661 familier med funksjonshemmete barn gjennom hele barnas oppvekst, avdekker Jan Tøssebro og Christian Wendelborg og andre forskere ved NTNU Samfunnsforskning hvordan barn systematisk sluses ut av undervisningsfellesskapet med jevnaldrende, fra barnehage og til videregående skole (2014) Likestillings- og diskrimineringsombudet mener at politikerne tar altfor lett på at barn med funksjonsnedsettelser ikke får oppfylt sin lovfestede rett til likeverdig utdanning sammen med sine jevnaldrende. Norske kommuner bryter loven hver eneste dag når barn med funksjonsnedsettelser nektes den utdanningen de har krav på uten konsekvenser for kommunene. Istedenfor å se forskjellighet som ressurs har forståelser av normalitet og avvik vært den dominerende holdningen. Forståelsen av normalitet og avvik er med på å sortere hvem som gis/ikke gis anledning til verdig deltagelse i samfunnet. Det presenteres stadig ny forskning og dokumentasjon som belyser hvordan barn/elever som segregeres fra de ordinære/normale arenaene kommer dårligere ut på parametere mht livskvalitet, yrkesdeltagelse, sosial deltagelse og samfunnsdeltagelse. Det foreligger likeledes forskning som hevder at segregering fører til svekket selvbilde, følelse av mindreverd (tap av verdighet), sosial isolering og dermed økende funksjonsnedsettelser. Det sentrale er å se på hvordan klassifisering og stempling av barn og elever i opplæringssammenheng kan fungere som en del av samfunnets metode og praksis for å utestenge funksjonshemmede elever fra ordinære eller normale læringsmiljøer. Marit Uthus (2013) påpeker at så lenge feilen blir definert til å angå eleven med spesielle behov, og ikke normene i det sosiale systemet, kan skolen fortsette som før. Det kan og bør reises spørsmål ved om 5 i opplæringsloven fungerer ekskluderende for barn og unge som gis rett til spesialpedagogisk hjelp/spesialundervisning, fordi paragrafen 8 NHFs landsmøte 2015

9 baserer seg på en klassifisering og stempling av hvem som «faller utenfor» det ordinære utdanningstilbudet. Klassifiseringen, og den medfølgende retten til spesialundervisning, kan dermed gi legitimitet til utestengning fra de ordinære utdanningsarenaene. Et viktig grunnlag for inkludering av funksjonshemmede i samfunnet legges gjennom utdanningsløpet. Alle barn har rett til å få individuelt tilpasset undervisning på sin nærskole. Mange foreldre fratas en reell mulighet til å velge hvilken skole deres barn skal gå på. Foreldre opplever ofte at det pedagogiske innholdet i undervisningen ikke bidrar til å utvikle barnas evner og ferdigheter. I videregående skole er utviklingen av segregerende utdanningsløp kommet lengst. De fleste fylker har etablert egne skoler som er tilrettelagt for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Disse elevene blir sluset til bestemte skoler og har ikke den samme muligheten som andre til å velge fag og linje utfra egne interesser og anlegg. Henvisning til egne skoler signaliserer at elever med funksjonsnedsettelser ikke hører til blant jevnaldrende. Dette bidrar til det motsatte av inkludering og likestilling. Utdanning og arbeid er to viktige forutsetninger for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal oppnå likeverd og likestilling med den øvrige befolkningen. Forskning viser at utdanning har større betydning for arbeidsdeltakelse for mennesker med funksjonsnedsettelser enn for den øvrige befolkningen (Olsen og Van 2005). At samfunnets praksis med å klassifisere, sortere og utestenge mennesker med funksjonsnedsettelser tar slutt At hele utdanningssystemet fra barnehage til høgskole/universitet utvikles og endres til å tilby reelt inkluderende utdanningsinstitusjoner som ser på mangfold, forskjellighet og funksjonsulikhet som berikende ressurser for samfunnet At barn og unge med funksjonsnedsettelser oppleves som en selvfølgelig del av de ordinære utdanningsfellesskapene i nærskolen sin At ALLE barn og unge skal ha rett til individuelt tilpasset utdanning i en inkluderende skole Forventede resultater for perioden at offentlige myndigheter og politikere lokalt og nasjonalt er godt kjent med NHFs syn på en inkluderende skole at 5 i opplæringsloven blir revidert at eventuell rett til spesielle tiltak ikke fører til utestengning fra de ordinære utdannings fellesskapene NHFs landsmøte

10 at alle elever får et reelt inkluderende og individuelt tilpasset opplæringstilbud i sin nærskole at alle grunnskolebygg er fysisk tilgjengelige for elever og andre med funksjonsned settelser (se også under Universell utforming fysisk tilgjengelighet) Arbeid Arbeid handler ikke bare om inntektssikring, men også om tilhørighet og inkludering og om muligheten til å bruke og utvikle evner og kompetanse. En trygg og sikker arbeidssituasjon er en forutsetning for likestilling. Levekårsforskning i Norge viser at mennesker med funksjonsnedsettelser gjennomsnittlig har dårligere økonomi og dermed dårligere levekår enn gjennomsnittet i befolkningen. Manglende lønnsinntekt er hovedårsaken til dette misforholdet. Årsakene til at så mange ufrivillig er utenfor arbeidslivet kan skyldes flere forhold; hos den enkelte selv, holdninger hos arbeidsgivere, manglende tilrettelegging av arbeidsplassen, manglende fysisk tilgjengelighet til arbeidslokalene, manglende transportløsninger eller mangel på praktisk bistand. Uførereformen innebærer blant annet at gradert uføretrygd skal være hovedregelen, og at den enkelte skal utnytte sin arbeidsevne. Mange uføretrygdede ønsker å jobbe, men har ikke mulighet til å jobbe fulltid. Dette betyr at det er behov for mange deltidsstillinger som i dag er mangelvare. Normalen er at det lyses ut fulltidsstillinger, og at det er behov for nytekning og holdningsendring blant arbeidsgiverne om hvordan oppgaver kan løses. Endringer i arbeidsmiljøloven åpner for større bruk av midlertidige ansettelser. Dette fører til en utrygg og usikker arbeidssituasjon, og at funksjonshemmede står i fare for å bli en marginal arbeidskraft og som først vil merke innskrenkninger i økonomiske nedgangstider. at alle funksjonshemmede som ønsker det skal ha mulighet til å være i arbeid Forventede resultater for perioden at flere mennesker med funksjonsnedsettelse jobber i ordinære stillinger i det ordinære arbeidsmarkedet at kombinasjon av arbeid og uføretrygd er en reell mulighet for alle som ønsker det at det er utviklet et system for rask og ubyråkratisk tilrettelegging av arbeidsplassen 10 NHFs landsmøte 2015

11 at det er utviklet en god veiledningsordning for arbeidsgivere som har ansatte med funksjonsnedsettelse at det er utviklet et system der alle som har behov for det sikres nødvendig praktisk bistand på jobb at myndigheter, arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjoner skal ha igangsatt et arbeid for å endre holdningen til ansettelse av mennesker med nedsatt funksjonsevne Økonomiske levekår En trygg og forutsigbar personlig økonomi er viktig for gode levekår og en forutsetning for deltakelse på ulike samfunnsområder. Selv om arbeidsdeltakelse er den viktigste faktoren for en trygg og stabil inntekt, vil det personlige budsjettets utgiftsside avgjøre hvordan de økonomiske levekårene er for den enkelte. Mange av NHFs medlemmer opplever at deres økonomiske levekår gradvis svekkes blant annet på grunn av økning i egenandeler, bortfall av særfradragsordningen for store sykdomsutgifter, samt en økende tendens til å gjøre hjelpemidler helt brukerfinansierte. Kompensatoriske ordninger utvides ikke. Det avdekkes stadig flere negative og til nå ukjente konsekvenser av uførereformen. Dette handler blant annet om at mange fler enn antatt taper økonomisk på omleggingen både på grunn av endringer i beskatningsreglene og fordi en høyere bruttotrygd fører til at man mister andre ytelser eller at de blir redusert. At mennesker med funksjonsnedsettelser har økonomiske levekår på linje med andre Forventede resultater for perioden at det er på plass økonomiske kompensasjonsordninger som gir reell kompensasjon for merkostnader som følge av funksjonsnedsettelse at egenbetaling for tekniske hjelpemidler er opphørt at årlig rapportering om funksjonshemmedes levekår brukes i påvirkningsarbeidet de negative konsekvensene i uførereformen kompenseres og at de foreslåtte skjermingsordningene gjøres permanente Rehabilitering og habilitering For mange i NHFs målgruppe er rehabilitering og habilitering en forutsetning for å kun NHFs landsmøte

12 ne leve et selvstendig liv. Et hvert individorientert tiltak, tjeneste eller ytelse som har til hensikt å oppnå større selvstendighet og deltakelse for den enkelte, og som henger sammen med andre tilsvarende tiltak, kan være en del av en individuell rehabiliterings- og habiliteringsprosess. Rehabiliterings- og habiliteringsområdet er stort og komplekst og omfatter ulike forvaltningsnivå og mange tjenester. Samhandlingsreformen har ført til at kommunene er tilført nye, store oppgaver på helseområdet. Selv om kommunenes ansvar for rehabilitering og habilitering er tydeliggjort i den nye helse- og omsorgstjenesteloven, er NHFs bekymring at rehabiliterings- og habiliteringstjenester vil nedprioriteres. Forholdet mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er ett problemområde, endring i tilbudet ved private rehabiliteringsinstitusjoner er et annet. Riksrevisjonen publiserte i 2012 en kritisk rapport om rehabiliteringstilbudet med vekt på spesialisthelsetjenesten. Forskningen på området tyder på at noen grupper faller mellom to stoler. I Stortingsmelding om kommunereformen «Nye oppgaver til større kommuner» foreslår Regjeringen at større kommuner kan få et utvidet ansvar for rehabiliteringstjenester som i dag ivaretas av spesialisttjenesten. Dersom Regjeringens forslag blir vedtatt, kan dette føre til at mange med behov for spesialiserte tjenester må ta til takke med tilbudet som kommunene kan tilby. St. meld. nr. 21 ( ) anerkjente organisasjonenes likemannsarbeid som en viktig del av en individuell rehabiliteringsprosess og la opp til at organisasjonenes bidrag på området skulle styrkes. Lite har skjedd siden når det gjelder å utvikle samarbeidet mellom offentlige helse- og velferdstjenester og organisasjonene på likemannsområdet. at alle som har behov for det skal få et individuelt tilpasset rehabiliterings- og habiliteringstilbud Forventede resultater for perioden : at det er etablert et godt likepersonstilbud i organisasjonen at kommuner og helseforetak har god kjennskap til organisasjonens likepersontilbud og anerkjenner dette som et supplement til offentlige tjenester at det er etablert gode kommunale rehabiliterings- o ghabiliteringstilbud at rehabilitering og habilitering omfatter alle sammenhengende og systematiserte tjenester den enkelte har behov for i sin egen rehabiliterings- og habiliteringsprosess at de som har behov for rehabilitering og habilitering på spesialistnivå har god tilgang til dette 12 NHFs landsmøte 2015

13 Likepersonsarbeid Likepersonsarbeid kan betegnes som en samhandling mellom mennesker som opplever å være i samme båt, eller i noenlunde samme livssituasjon, og hvor selve samhandlingen skal være til hjelp. Det bærende prinsippet er at likepersonsarbeidet bygger på en aktiv og målrettet bruk av egenerfaring, hvor en av dem som inngår i relasjonen har lengre og mer bearbeidet erfaring enn de øvrige. Dette er likepersonen. Det unike ved denne kontakten er at egenerfaring brukes målrettet som hjelp i den livsfasen prosessen som andre med funksjonsnedsettelse er i. Et møte med et menneske som har mestret gir en god rollemodell og kan gi støtte til å finne nytt ståsted. Det understrekes at kontakten ikke kan være et tilfeldig møte mellom mennesker, men at den personen som skal utøve likepersonsarbeid har vært gjennom skolering i rollen og hva likepersonsarbeidet består av. Målsetningene med likepersonsarbeidet i NHF er uttalt som: En bevisstgjøring på egen livssituasjon, tilpasse seg en ny livssituasjon, økt kunnskap om egen diagnose og økt kunnskap om muligheter. Det foregår mye likepersonsarbeid i organisasjonen, i landsforeningene er dette en kjerneoppgave. NHFs regioner har ansvar for å koordinere likepersonsarbeidet i egen region. Sentralstyret vedtok høsten 2014 ny strategi for likepersonsarbeidet, der det er tatt strategiske grep for å utvikle området. at organisasjonen skal kunne tilby gode og differensierte likepersonstilbud til de som har behov for det Forventede resultater for perioden : at det er utviklet og implementert nødvendige administrative rutiner for utvikling og oppfølging av likepersonsarbeidet, herunder et rapporteringssystem for gjennomførte aktiviteter at alle likepersoner får grunnopplæring og tilbud om faglig påfyll at alle likepersoner får oppfølging i arbeideidet de utfører at tilbudet om Jobbverksted er etablert som en permanent ordning at det er etablert en felles telefontjeneste for personer som har behov for likepersonshjelp at det er etablert et godt samarbeid med relevante fagfolk og miljø lokalt og nasjonalt NHFs landsmøte

14 Internasjonalt bistandsarbeid I 2013 ble NHFs internasjonale arbeid løftet inn i NHFs rammeplan ( ), og i virksomhetsplaner for 2014 og for Det har blitt satt et større fokus på å forankre det internasjonale arbeidet i hele organisasjonen. I NHFs strategi for internasjonalt arbeid, som ble vedtatt av sentralstyret i september 2014, står følgende målsettinger: «For å sikre at organisasjonens brede erfaring og kompetanse skal komme til uttrykk i operasjonaliseringen av bistandsstrategien, er det behov for ytterligere forankring blant tillitsvalgte, medlemmer og ansatte i NHF. Dette vil også kunne bidra til å styrke og synliggjøre organisasjonens internasjonale bistandsarbeid». Intensjonen har vært godt fulgt opp gjennom presentasjon av internasjonalt arbeid i regionene og ikke minst i Handikapnytt, som har bidratt til god informasjon om internasjonale spørsmål generelt og om vårt internasjonale arbeid spesielt. Dette har ført til økt kunnskap og interesse i organisasjonen, noe som har kommet til uttrykk i at flere tillitsvalgte har ytret ønske om et større direkte engasjement. Som en direkte følge av dette er det tatt initiativ til dannelsen av et bistandsforum bestående av tillitsvalgte og ansatte, i første omgang medlemmene av sentralstyret, ledergruppa og ansatte i internasjonal avdeling, hvor hensikten på den ene side er økt kunnskap og engasjement blant tillitsvalgte og våre medlemmer i vårt internasjonale arbeid, og på den annen side at deltakelse i bistandsforum vil kunne gi ansatte i internasjonal avdeling en større faglig ballast som representanter for NHF i sitt arbeid ute. Økt forståelse og engasjement for NHFs internasjonale bistandsarbeid, ved at tillitsvalgte driver holdningsskapende og interessefremmende arbeid, bl.a. blant NHFs medlemmer. Forventede resultater for perioden : Tillitsvalgte engasjerer seg i vårt internasjonale arbeid gjennom aktiv mobilisering og informasjon av lokallag, regioner og landsforeninger Økt kunnskap og interesse for vårt internasjonale arbeid blant våre tillitsvalgte og våre medlemmer uttrykt i økt antall aktiviteter ute i organisasjonen. Tillitsvalgte, lokallag, regioner og landsforeninger er engasjert aktiviteter som styrker det økonomiske fundamentet til NHFs internasjonale bistandsarbeid. Tillitsvalgte deltar i NHFs arbeid for å påvirke andre organisasjoner og norske myndigheter til å inkludere av funksjonshemmede i sitt bistandsarbeid. 14 NHFs landsmøte 2015

15

16