FORORD 3 1. SAMMENDRAG INNLEDNING Om Saltnes Bakgrunnen for prosjektet Nærmere om prosjektet 7 3.

Transkript

1 INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD 3 1. SAMMENDRAG 4 2. INNLEDNING Om Saltnes Bakgrunnen for prosjektet Nærmere om prosjektet 7 3. REGELVERKET Nærmere fortolkning av mandatet Friluftsloven Innmark og utmark Ulovlige stengsler og forbudsskilt Kommunens oppgaver Ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven Kommunens oppgaver Reaksjonssystemet Tilbakeføring av det ulovlige tiltaket Forholdet mellom friluftsloven og plan- og bygningsloven PROSJEKTETS FASER Registreringsfasen prosjektets del Gjennomføringsfasen prosjektets del Valg av arbeidsstrategi Inndeling i delstrekninger Prioritering FREMGANGSMÅTE Systematisering av grunnlagsmaterialet Besiktigelse av området Henvendelse til grunneier Befaring sammen med grunneier Videre behandling Avtale Pålegg om fjerning Tilbakemelding der vi har bedt om redegjørelse Dispensasjonssøknad eller bestridelse av søknadsplikt RESULTATER Ulovlige byggverk Sjikanøse stengsler Gjerder/porter/skilt Gelender/rekkverk 31 1

2 6.2.3 Flaggstang Lys og lykter/beplantning Prosjektets bruk av skilt Prosjektets bruk av orienteringstavler ERFARINGER OG RÅD TIL ANDRE KYSTKOMMUNER KILDER OG RELEVANT STOFF 43 VEDLEGG 1 kart over prosjektområdet 45 VEDLEGG 2 eks. på arbeidsdokument 46 VEDLEGG 3 eks. på løpende arbeidsjournal 47 VEDLEGG 4 eks. på brev vedr. pbl. og friluftslov 48 VEDLEGG 5 eks. på avtalebrev 49 2

3 FORORD Råde kommune og Østfold fylkeskommune legger med denne rapporten fram resultatene fra pilotprosjektet Strandsone for alle. Målet med prosjektet har vært å fjerne ferdselshindringer på en strekning på Saltneskysten i Råde hvor det er foretatt mange små inngrep i strandsonen, og hvor allmenne interesser samtidig er betydelige. En viktig målsetting har også vært å dokumentere arbeidsmåten og metodikken som har vært brukt, slik at erfaringene fra prosjektet kan benyttes i det videre arbeidet med fjerning av ferdselshindre på Østfoldkysten. Store deler av Østfoldkysten er preget av inngrep og bebyggelse som hindrer allmennhetens ferdsel. Det har gjennom flere år vært satt fokus på dette, og Kystsoneplanen for Østfold, som ble vedtatt som fylkesdelplan i 2006, prioriterte opprydding i strandsonen som en viktig målsetting. Prosjektet i Råde er en direkte oppfølging av Kystsoneplanen. Ved siden av Råde kommune og fylkeskommunen, har også Fylkesmannen i Østfold og Oslofjordens Friluftsråd deltatt i prosjektgruppa. Prosjektet er finansiert ved midler fra Råde kommune, fylkeskommunen og Direktoratet for naturforvaltning. Råde kommune har hatt prosjektledelsen. En spesiell takk går til Fylkesmannen i Østfold, som velvilligst har lånt ut Anita Kotte Syversen som prosjektrådgiver for hovedfasen i prosjektet og stilt til rådighet kontorplass i Statens hus. I Råde kommune har særlig Gaute Walberg, Eigill Tangen og Øivind Kristiansen vært viktige samarbeidspartnere. Vi håper at prosjektet Strandsone for alle vil være til både inspirasjon og praktisk nytte for andre kystkommuner i det viktige arbeidet med å gjøre kysten mer tilgjengelig. 3

4 1. SAMMENDRAG Til tross for byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen har det, bl.a. gjennom dispensasjoner, likevel skjedd en omfattende bygging i de nære strandområder. I de senere årene har det dreid seg om utvidelse av bygningsmassen og en utvikling av eiendommene med stadige tilrettelegginger i form av plattinger, terrasser, inngjerdinger og beplantninger. Dette er med på å endre hytteområdende fra utmarkspregede arealer til opparbeidede tomter som virker privatiserende, og allmennhetens tilgang til strandsonen blir gjennom dette stadig mer redusert. Pilotprosjektet Strandsone for alle er et samarbeidsprosjekt mellom Råde kommune og Østfold fylkeskommune. Målsettingen har vært å bedre allmennhetens muligheter for ferdsel gjennom å fjerne ferdselshindre på en bestemt strekning i strandsonen i Råde. Det har videre vært en målsetting å dele erfaringene med andre kystkommuner, noe denne rapporten tar sikte på. Strekningen som ble valgt ut, er på ca. 4,5 km og går fra Saltholmen i sør til Makrellrød i nord. Denne delen av Saltneskysten er forholdsvis sterkt nedbygd og privatisert, og det ble antatt at man kunne oppnå håndfaste resultater ved en nærmere gjennomgang i forhold til å fjerne både fysiske hindringer og psykiske hindringer i form av privatiserende installasjoner. Prosjektgruppen ble enig om å foreta en gjennomgang av materialet både etter friluftslovens regler om ulovlige ferdselshindre og etter plan- og bygningslovens regelverk om ulovlig bygging. Videre var det enighet om å legge seg på en løsningsorientert metode, slik at man i størst mulig grad prøvde å komme til enighet med grunneierne i stedet for å vedta pålegg om fjerning. På den måten ville man spare både tid og ressurser, og man ville også få grunneierne med seg på laget. Etter gjennomgang av strekningen, ble det ikke avdekket noe stort omfang av ulovlig bygging etter plan- og bygningsloven. Det ble avdekket noen brygger og en del plattinger som ikke var søkt om, og disse ble fulgt opp på foreskrevet måte. Etter friluftslovens bestemmelser var det atskillig mer å ta tak i. Prosjektet prioriterte i hovedsak å gå videre med de mange gjerder, gelendre og rekkverk som fantes på strekningen, og oppnådde i alle sakene unntatt i ett tilfelle å inngå tilfredsstillende avtaler med grunneierne om hel eller delvis avkorting. I et tilfelle ble det nødvendig å fatte pålegg om fjerning. Av andre forhold som det også ble inngått avtaler om fjerning av, var lyktestolper, frittstående gjerdestolper, hagemøbler og vegetasjon plantet for å vanskeliggjøre ferdsel forbi. Prosjektet har også valgt å skilte om at ferdsel er tillatt på de mest privatiserte strekningene, og å sette opp orienteringstavler på friområdene som gir mer grundig og utfyllende informasjon om allemannsretten, både ferdselsrett og oppholdsrett. Mange kommuner har nedprioritert oppfølgingen av ulovlig bygging og privatisering av strandsonen, og denne rapporten vil forhåpentligvis gi en oversikt over relevante problemstillinger og gode råd for hvordan kommunen kan legge opp arbeidet med å fjerne stengsler i strandsonen. 4

5 2. INNLEDNING 2.1 Om Saltnes Råde kommune er en liten kystkommune i Østfold, beliggende mellom kommunene Fredrikstad i sør og Rygge i nord. Det bor ca innbyggere i kommunen, som har et totalareal på 122 kvkm og en strandlinje på totalt ca. 47 km, inkludert fastland og øyer. Utsnitt av Saltneskysten i Råde I tillegg til kommunesenteret Karlshus, har Saltnesområdet ute ved kysten blitt et etablert tettsted i kommunen, og det sted som har hatt størst bolig- og befolkningsvekst de senere år. I dag bor det drøyt 2300 innbyggere i Saltnes. Dette skyldes at det er attraktivt å bo ved kysten, og at det her har vært tilrettelagt for nye boligområder. Regionalt har Saltnesområdet også stor betydning som utfartssted om sommeren. Ikke bare folk fra Råde, men også folk fra kommunene omkring benytter kystområdene til bading og småbåtliv. Det er flere populære friområder/badeplasser i området, og i 2008 ble kyststien gjennom kommunen ferdigstilt. Kyststien er en vandringsled som i det aktuelle området ikke går langs selve strandkanten, men som er trukket noe lenger opp i baklandet. Saltnesområdet er i dag forholdsvis sterkt nedbygd, og man har i nyere arealplaner søkt å begrense ytterligere utbygging. Hovedmålet for fremtidig arealbruk er i kommunedelplan for Saltnesområdet derfor uttrykt som Arealene i Saltnesområdet skal planlegges og utnyttes med vekt på et godt leve- og oppvekstmiljø som tar hensyntar tålegrensen for stedets kvaliteter knyttet til naturgrunnlag, friluftsliv, rekreasjon og historisk identitet. I tillegg til de etablerte boligområdene som er etablert i Saltnes, ligger det også svært mange bolig- og fritidseiendommer helt ute ved kysten. Mange av disse er oppført på tallet. Presset på strandsonen i Saltnes er derfor ganske stort, og det er knyttet utfordringer til å begrense dette og tilgjengeliggjøre strandsonen for allmennheten. 5

6 Tilgjengeligheten reduseres ikke bare gjennom utbygging, men også gjennom privatisering av områdene rundt. Kommunen har et ansvar for å sikre allemannsretten, retten til fri ferdsel og opphold i utmark. Det er ikke lov å ha gjerder, skilt eller innretninger som platting eller sittegrupper i utmark, når hensikten er å hindre allmennhetens ferdsel og opphold. Summen av slike sjikanøse stengsler har i de siste årene redusert muligheten for allmennheten til å komme ned til strandsonen og å ferdes langs den. Dette er velkjente utfordringer også for de andre kystkommunene i Østfold. 2.2 Bakgrunnen for prosjektet Arbeidet med å vurdere lovligheten av allerede oppførte byggetiltak og ferdselshindringer i strandsonen er kompleks og krevende, både tids- og kompetansemessig. De fleste av kystkommunene i Østfold har håndtert forvaltningen på samme måte som Råde kommune har gjort. Kommunens byggesaksavdeling vurderer forhold og tiltak på en eiendom i forbindelse med at det behandles saker i strandsonen, hvis ikke kommunen er gjort oppmerksom på et forhold på annen måte. Med andre ord er gjennomgangen av lovligheten av tiltak og ferdselshindringer nokså tilfeldig. En mer systematisk gjennomgang har blitt ansett for å være for ressurskrevende til å inngå i administrasjonens daglige gjøremål. På denne måten har en systematisk strandsoneforvaltning blitt nedprioritert fra kommunenes side. I 2000/2001 ble det gjennomført en registrering av ferdselshindre i regi av Østfold fylkeskommune og Fylkesmannen i Østfold gjennom Tilgjengelighetsprosjektet kartlegging av ferdselshindringer langs Østfoldkysten. Resultatene fra prosjektet ble imidlertid i liten grad fulgt opp fra kommunene i form av videre skritt for å fjerne ulovlige hindre. Dette var noe av bakgrunnen for at tilgjengelighet i strandsonen ble et sentralt tema i Kystsoneplanen for Østfold som ble vedtatt Ett av tiltakene i planen er igangsetting av en felles aksjon for fjerning av hindre i strandsonen. Råde kommune meldte sin interesse, både politisk og administrativt, for å delta i et slikt prosjekt. Som en direkte oppfølging av planen fattet fylkeskommunens Samferdsel, næring og miljøkomité den følgende vedtak: Felles aksjon for fjerning av hindre i strandsonen. Det tas kontakt med Råde kommune og Fylkesmannen i Østfold for å gjøre en full gjennomgang av en begrenset kyststrekning så snart som mulig. Erfaringene fra dette gjøres tilgjengelig for alle kystkommunene. Råde kommune vedtok deretter dette prosjektet som ett av flere utviklingsprosjekter for I Utvalg for teknikk den ble prosjektets mandat presisert og gitt følgende ordlyd: Fylkeskommunen vedtok Kystsoneplanen for Østfold den Et av tiltakene i planen er igangsetting av en felles aksjon for fjerning av hindre i strandsonen. Som en oppfølging av dette, har Fylkeskommunen og Råde kommune blitt enige om å gjennomføre et pilotprosjekt for registrering av ferdselshindre og opprydning av en strekning på Rådes kystlinje. Erfaringene 6

7 fra pilotprosjektet skal kunne benyttes i det videre arbeidet med fjerning av ferdselshindre på Østfoldkysten. Prosjektet omfatter: 1. Kartlegging av ferdselshindre på strekningen Fredrikstad grense Makrellrød 2. Fjerning av ferdselshindre for å legge til rette for allmennhetens ferdsel i strandsonen 3. Dokumentasjon av metodikk, resultater og erfaringer Valg av geografisk område for gjennomføring av prosjektet ble innledningsvis drøftet politisk i kommunen, og også i en dialog mellom kommunen og fylkekommunen /fylkesmannen. Etter en nærmere vurdering ble kyststrekningen i Saltnesområdet fra kommunegrensen mot Fredrikstad i sør til Makrellrød båthavn i nord prioritert, en strekning på ca. 4,5 km. Se flyfoto av strekningen i vedlegg 1. Hele denne strekningen er i kommunedelplanen for Saltnes, vedtatt i 2007, avsatt til landskaps-, natur og friluftsområde (LNF). I slike områder vil i utgangspunktet oppføring av ethvert privat tiltak som ikke er ledd i landbruksvirksomhet, være i strid med arealformålet og dermed være forbudt. Bakgrunnen for å velge nettopp denne strekningen, er at den er forholdsvis sterkt nedbygd og ligger i direkte tilknytning til et tettsted. Det er både bolig- og hyttebebyggelse i området, med eiendommer langs sjøen som har fått et stadig med privat uttrykk. Samtidig er det flere populære friområder/badeplasser og etablert kyststi i området. Et mangfold av problemstillinger antas dermed å være representert, både av juridisk og ikke-juridisk karakter. Man vurderte det slik at en gjennomgang her kan gi et allsidig erfaringsgrunnlag og en betydelig gevinst i forhold til å bedre tilgjengelighet mot sjøen for en stor befolkningsgruppe i nærmiljøet. Østfold fylkeskommune og Råde kommune har stått som eiere av prosjektet, som fikk navnet Strandsone for alle. Prosjektledelsen ble lagt til Råde kommune v/planog miljørådgiver og prosjektrådgiver (jurist). Prosjektgruppen har bestått av følgende personer: Magnar Tveit - Østfold fylkeskommune, Regionalavdelingen Ole Martinsen - Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavdelingen Rune Svensson - Oslofjordens friluftsråd Gaute Walberg, Øivind Kristiansen, Anne Engebretsen, Henriette Wisur Olsen - Råde kommune Anita Kotte Syversen - ansatt som prosjektrådgiver 2.3 Nærmere om prosjektet Prosjektet har vært todelt. Forberedende arbeider startet opp allerede senhøstes 2006, da kommunen meldte sin interesse for å delta i prosjektet. Formell oppstart av prosjektets første del var Første del omfattet registrering av alle installasjoner/ferdselshindre mv. i strandsonen på en utvalgt kyststrekning. Dette for å gi et best mulig grunnlag for videre prioriteringer rundt konkrete tiltak for å bedre tilgjengeligheten ned til og langs 7

8 kysten. Etter en begrenset konkurranse ble firmaet Eide + Fyhri Landskapsarkitekter engasjert til å gjennomføre en detaljert registrering på kystavsnittet. Første del omfattet også informasjon ut til grunneiere/rettighetshavere til eiendommene langs sjøen. Informasjonen gikk både ut på en redegjørelse for bakgrunnen for prosjektet og en anmodning om frivillig innsats for å fjerne eventuelle ferdselshindre. Andre del av prosjektet startet opp den Det ble da ansatt prosjektrådgiver for å foreta prioriteringer for videre innsats og gjennomføring av konkrete tiltak, både i forhold til stengsler etter friluftsloven og ulovligheter etter plan- og bygningsloven. Dette arbeidet pågikk frem til årsskiftet 2008/2009. Samtlige registrerte objekter var da vurdert i forhold til begge lovverk og det var foretatt en prioritering av hva man ønsket å gå videre med. Denne rapporten tar sikte på å gi en nærmere oversikt over metoden vi har valgt og hvilke resultater vi har oppnådd. Vårt håp er at dette kan ha direkte overføringsverdi for andre kystkommuner i Østfold eller i landet forøvrig. Oppfølgingen av strandsonevernet er ressurskrevende også kompetansemessig. Gjennom å gi en oversikt og anbefalinger med tanke på hvordan man kan angripe problemstillingene, håper vi dette vil bidra til å senke terskelen for å ta fatt på arbeidet med å bedre tilgjengeligheten i strandsonen! 3. REGELVERKET 3.1 Nærmere fortolkning av mandatet I prosjektets andre fase var det innledningsvis nødvendig med en nærmere definisjon og fortolkning av hva som ligger i mandatets pkt. 2: fjerning av ferdselshindre for å legge til rette for allmennhetens ferdsel i strandsonen. Prosjektgruppen valgte etter en nærmere vurdering å legge seg på en utvidet fortolkning av mandatet. Med dette forstås at man i tillegg til å søke å fjerne ulovlige stengsler i strandsonen som er satt opp for å hindre eller vanskeliggjøre lovlig utøvelse av allemannsretten (gjerder, hagemøbler, skilt osv.), også skulle foreta en kontroll av lovligheten i forhold til plan- og bygningslovens bestemmelser. Med sistnevnte menes at man undersøker om de oppførte tiltak på strekningen er søkt om og gitt tillatelse til etter plan- og bygningsloven. Man valgte med andre ord å vurdere lovligheten av de registrerte installasjonene både etter friluftsloven og plan- og bygningsloven. På denne måten foretas en full gjennomgang av eiendommene på den utvalgte strekningen etter to ulike lovsett. Bakgrunnen for at man valgte denne tilnærmingen, er at når man først har mulighet og ressurser til å gjennomgå eiendommene på systematisk vis, bør kommunen ta tak i funnene under ett. Ulovligheter blir ellers ofte bare oppdaget enkeltvis og tilfeldig, for eksempel etter befaring i forbindelse med en sak, eller etter tips fra publikum. Andre prosjekter har valgt en annen innfallsvinkel. Noen kommuner har gjennom prosjekter valgt å fokusere kun på ulovlighetsoppfølgning etter plan- og bygningsloven. Andre kommuner har gjennomført prosjekter som kun har hatt oppfølging av allemannsretten som tema. 8

9 3.2 Friluftsloven Hovedmålsettingen med prosjektet har vært å fjerne ferdselshindre for å legge til rette for allmennhetens ferdsel i strandsonen. Det er derfor viktig å vite hva som ligger i begrepet ferdselsrett og hva som karakteriserer et ferdselshinder. Bestemmelsene som regulerer disse spørsmålene er nedfelt i friluftsloven av 28. juni 1957 nr. 16. Allemannsretten er et begrep som brukes til å betegne den rett alle og enhver har til ferdsel, opphold og aktivitet i naturen. Retten regulerer med andre ord ikke bare allmennhetens rett til ferdsel, men også opphold og aktiviteter som jakt, fiske etc. Prosjektet Strandsone for alle har først og fremst fokus på ferdselsretten. Ferdsel er den av allemannsrettene som er minst tyngende for grunneier å tåle, og samtidig en forutsetning for utøvelse av de andre allemannsrettene Innmark og utmark Siden allmennhetens rett til ferdsel beror på om et areal er å anse som innmark eller utmark, er det viktig å vite hva som ligger i begrepene som står svært sentralt i friluftsloven. Det er en langt videre adgang for allmennheten til bruk av utmark enn innmark. Det er tillatt å ferdes til fots i utmark hele året, mens retten til ferdsel til fots i innmark er atskillig mer begrenset. Det gjelder regler om vinterferdsel i innmark, men disse gjelder ikke for de typer ferdsel som er interessant for dette prosjektet. Før vi ser nærmere på definisjonen i loven, er det verdt å merke seg at det har ingen betydning om grunnen er privat eller offentlig, når man skal avgjøre om man befinner seg på innmark eller utmark. Det har prinsipielt heller ingen betydning hvilket formål grunnen er avsatt til i kommuneplanens arealdel. Friluftsloven 1a angir hva som er å anse som innmark og utmark. I bestemmelsens første ledd regnes hva som er innmark, mens det i annet ledd fremgår at andre arealer er utmark etter loven. Som innmark eller like med innmark regnes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogplantefelt samt lignende områder hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Av annet ledd fremgår at andre arealer enn disse, er utmark etter loven. Spørsmålet om et areal er innmark eller utmark må avgjøres etter en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle, der lokale forhold kan få betydning. Det fremgår av definisjonen i 1a at innmark er mange ulike typer arealer, men erfaringsmessig er de fleste konflikter i strandsonen knytte til innmarksalternativet hustomt. Tomtebegrepet omfatter både hustomter og tomter tilknyttet fritidseiendommer. Furumoadommen (Rt 1998 s 1164) er en høyesterettsavgjørelse om fjerning av gjerder som sperret for ferdsel på en strandeiendom i Sandefjord. Dommen er av stor prinsipiell interesse, da Høyesterett gir uttrykk for synspunkter som har betydning ved anvendelse av friluftsloven på andre tilsvarende saker. Både i teori og ikke minst i rettspraksis er det lagt til grunn at innmarksdelen av en hustomt ikke nødvendigvis faller sammen med hele huseiendommen i målt areal, men heller samsvarer med det 9

10 en kan kalle den private sone rundt et hus eller en hytte. Det er dette arealet som er innmark, og det er her grunneier har krav på å være uforstyrret. Hva menes med den private sone? Uttrykket er skjønnsmessig, men danner utgangspunktet for vektlegging av kriterier. Det er ikke mulig å fastsette standardavstander i meter for hva som er innmark rundt hus, men forvaltningspraksis kan gi oss noen holdepunkter. Stortingets sivilombudsmann for forvaltningen la i en konkret sak om inngjerding (15K/75) til grunn at minst 1 dekar tomt rundt en hytte var å anse som innmark. En slik rettsoppfatning vil medføre at innmarksområdet normalt strekker seg til ca meter rundt boligen regnet fra veggen på alle sider. I Furumoadommen var avstanden fra huset ned til et sivbelte ved stranden 65 meter. Selv om ikke Høyesterett tok stilling til hvor skillet mellom innmark og utmark gikk, slo de fast at i alle fall stranden var utmark. Hvor bygningen ligger slik at terrenget danner en naturlig grense mellom innmark og utmark, for eksempel ved en fordypning i terrenget, vil terrengformasjonen kunne skape den fornødne private sone. Med andre ord vil trær og formasjoner i naturen gjøre at allmennhetens ferdsel ikke vil være til sjenanse fra bygningen. Hvor terrenget eller vegetasjonen på noen sider av huset danner avgrensningen mellom innmark og utmark, kan det være naturlig at den private sone utvides tilsvarende på andre deler av tomten. Det gjelder ikke noe prinsipielt skille mellom hytter/fritidsboliger og helårsboliger når det gjelder innmarksvurderingen. Hvor mye og hvordan tomten er opparbeidet med plen, beplantninger og sitteplasser, vil til en viss grad kunne ha betydning for innmarksvurderingen. En naturtomt vil av allmennheten lettere kunne oppfattes som utmark enn en opparbeidet hage. På den andre siden kan ikke en grunneier gjerde inn eller opparbeide et uforholdsmessig stort område av eiendommen, med mindre det tjener hans berettigede interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for allmennhetens ferdsel. I tettbebygde strøk langs kysten, må en akseptere et mindre privat uterom enn der bebyggelsen er spredt. I Hvalerdommen (Rt 2005 s 805) ble det uttalt at for allmennhetens behov for rekreasjon og friluftsliv står strandområder i en særstilling. Som følge av den store betydning slike områder har for allmennhetens friluftsliv, må grunneiere som bygger i strandsonen, etter min mening finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens behov for ferdsel er mindre. 10

11 Ulovlige stengsler og forbudsskilt Som det fremgår av foregående kapittel, er det ikke eiendomsgrensene som er avgjørende for utøvelsen av ferdselsretten, men sondringen mellom utmark og innmark. Friluftsloven 13 om ulovlige stengsler og forbudsskilt er en bestemmelse om eierens plikt til å respektere allmennhetens ferdselsrett, og ikke legge hindringer i veien for dens utøvelse. Bestemmelsens første ledd lyder: Eier eller bruker av grunn må ikke ved stengsel eller på annen måte vanskeliggjøre den ferdsel som er tillatt i denne lov, med mindre det tjener hans berettigede interesser og ikke er utilbørlig fortrengsel for allmennhetens ferdsel. Med dette forstås at en eier som mener ferdsel er til belastning, ikke selv kan ta seg til rette med sperringer og lignende. Bestemmelsen vil ramme tiltak av forskjellig art, såfremt hensikten med tiltaket er å hindre lovlig ferdsel. Med stengsel forstås først og fremst gjerde. Dette innebærer alle former for gjerder og stakitter, men også plantet hekk, blomsterrabatter, steiner i rekke osv. Men bestemmelsen er ikke bare et forbud mot fysiske stengsler som sådan, men også mot det vi kan kalle psykiske stengsler gjennom privatisering av eiendommen. Slik ulovlig privatisering er og har vært et særlig stort problem i strandsonen. Hagemøbler, små plattinger, solur, flaggstenger og lyktestolper er ikke nødvendigvis fysiske stengsler for allmennhetens ferdsel. De kan imidlertid utgjøre psykiske stengsler som gjennom sin plassering kan gjøre at allmennheten føler seg uønsket og derfor lar være å gå i områder hvor de lovlig kan ferdes etter friluftsloven. Ved anvendelsen av 13 må det foretas en interesseavveining mellom grunneieres interesser og på den andre siden hensynet til allmenn ferdsel. En hindring vil normalt måtte godtas dersom den har et fornuftig formål. Å sette opp et gjerde for husdyr, eller sperring av et farlig stup av sikkerhetsgrunner vil derfor være lovlig. En problemstilling som har vist seg aktuell gjennom arbeidet i dette prosjektet, er de tilfeller hvor grunneier ikke er erkjenner at tiltaket eller installasjonen er anlagt med hensikt å vanskeliggjøre ferdsel og det heller ikke er grunn til å tro at dette har vært et fremtredende motiv, men hvor det faktiske resultatet likevel har blitt privatisering av utmark. Det må i slike tilfeller foretas en helhetsvurdering av inngrepets eller inngrepenes samlede effekt Kommunens oppgaver Da friluftsloven ble revidert 21. juni 1996, fikk loven følgende formålsbestemmelse: Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og å sikre allmennhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes. Dette innbærer at kommunen som friluftsorgan ikke bare skal være passiv forvalter, men også gå aktivt inn i arbeidet med å fremme friluftslivet. 11

12 Kommunene har, på linje med fylkeskommunen og fylkesmannen, rett til å opptre, klage og reise søksmål for å ivareta allmennhetens interesser i alle saker av interesse for friluftslivet. Kommunen kan på eget initiativ både foreta en generell registrering av sjikanøse stengsler i strandsonen og ta opp tvilsspørsmål og konflikter i enkeltsaker. Der det er tvil om et område er innmark eller utmark, kan kommunen avgi uttalelse i saken jf. friluftsloven 20. Friluftsloven 40 er en sentral bestemmelse når det gjelder prosjektets arbeid og en kommunes arbeid med å håndheve allemannsretten. Bestemmelsen gir kommunen hjemmel for å fjerne ulovlig oppsatte stengsler og forbudsskilt. I de tilfeller hvor slike ulovlige stengsler allerede er oppsatt, kan kommunen fjerne disse på eiers kostnad. Hvordan skal kommunen få kjennskap til om det finnes ulovlige stengsler i kommunen? Det vil stemme dårlig med formålsbestemmelsen som pålegger kommunene en offensiv rolle, om de ikke i alle fall pålegges en viss aktivitetsplikt med hensyn til kunnskap om egen strandsone. Det er vel vanskelig å få god kjennskap til tilstanden i egen strandsone uten å forta en form for systematisk kartlegging fra kommunens side. 3.3 Ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven I forhold til plan- og bygningsloven har prosjektet konsentrert seg om ulovlig bygging. I dette begrepet ligger 1) tiltak som det er gitt tillatelse til, men som ikke er i tråd med tillatelsen, og 2) søknads- eller meldepliktige* tiltak som ikke er tillatt etter regelverket eller ikke på forhånd er meldt/søkt om, og gitt tillatelse til fra kommunens side. I det følgende brukes kun ordet søknad/søknadspliktig for enkelhets skyld. I de tilfellene der det på forhånd er søkt om tillatelse og gitt byggetillatelse, er det viktig å lese alle dokumentene i saken for å kunne fastslå om tiltaket er i tråd med tillatelsen. Det kan i noen tilfelle være opplagt at utførelsen ikke stemmer med det som det er søkt om og gitt tillatelse til, mens i andre tilfelle er dokumentasjonen mer mangelfull (tegninger, kart, terrengprofiler m.v.) noe som kan medføre at det er vanskelig å konstatere om tiltaket faktisk er ulovlig. Når det gjelder tiltak som det ikke er søkt om, regnes disse for ulovlige både i de tilfeller de etter de materielle reglene ikke er tillatte og i de tilfeller der de er tillatte, bare de blir søkt om. Det norske systemet er med andre ord slik at det anses ulovlig, selv om tiltaket er tillatt etter regelverket, så lenge det ikke er søkt om. Det er ved gjennomgang av eiendomsmappene man kan se om tiltaket er søkt om og gitt tillatelse. Der det er snakk om eldre tiltak, kan det være at det er oppført på et tidspunkt det ikke var søknadsplikt. I 1965 kom daværende bygningslov. Før denne ble gjort gjeldende, var det ikke søknadsplikt for tiltak som for eksempel brygger i områder som dette. Å avgjøre tidspunktet for oppføringen kan medføre relativt omfattende undersøkelser. *Meldepliktige tiltak er avhengige av dispensasjon på forhånd der tiltaket er i strid med arealformålet i kommuneplanen. I LNFområdene er med andre ord også små tiltak som ellers kun er meldepliktige, avhengige av dispensasjon. 12

13 Ulovligheter kan oppdages ved at kommunen er ute på befaring i forbindelse med en annen sak, ved at ansvarlig kontrollerende foretak melder fra eller ved at for eksempel naboer eller andre varsler kommunen Kommunens oppgaver Av plan- og bygningsloven 10-1, 1. ledd fremgår det helt klart at oppfølging av ulovlig bygging er en lovpålagt kommunal oppgave. Bestemmelsen fastslår at kommunen skal føre tilsyn med at plan- og bygningslovgivningen holdes i kommunen. Det å påse at tiltak blir søkt og gitt tillatelse til før de oppføres, er selvsagt et viktig tilsynsarbeid i hele kommunen. Men det har de senere år vært et særlig fokus på å verne strandsonen mot inngrep og ytterligere nedbygging, og da vil oppfølgingen av tiltak som ikke har tillatelse være særlig viktig i et sårbart område som strandsonen i pressområder er. Å ikke følge opp ulovlig bygging, vil på sikt ha en meget uheldig ringvirkning. Dersom grunneiere får en følelse av at risikoen er liten for at et ulovlig forhold blir oppdaget og får videre følger i form av sanksjoner fra kommunens side, vil terskelen for å bygge ulovlig generelt senkes med de følger det har for videre nedbygging. Erfaring fra mange kommuner har vist at det er viktig at et økt fokus på ulovlige tiltak er politisk forankret. Når det kommer til enkeltsaker, har det i mange tilfeller vært en tendens til at sakene ikke blir fulgt opp med sanksjoner. Det kan derfor være hensiktsmessig at det foreligger et prinsippvedtak i kommunestyret eller i det faste utvalget for plansaker som er styrende for kommunens fremtidige oppfølging av ulovlige tiltak. Et slikt prinsippvedtak er selvsagt ikke hjemmel for oppfølging, men vil virke som en bevisstgjøring og en ansvarliggjøring av politikere som er med på å behandle enkeltsakene Reaksjonssystemet i plan- og bygningsloven I lovens kapittel XIX er det gitt generelle regler for å forfølge brudd på bestemmelser gitt i loven, forskriftene, vedtektene eller planer. Plan- og bygningsloven 113 gir kommunen hjemmel til å gi pålegg rettet mot den ansvarlige. Et slikt pålegg følger hovedregelen i forvaltningsretten; det har ikke tvangskraft. Tvangskraft betyr at en pålagt plikt kan fullbyrdes ved forføyning av namsmyndighetene. Etter 114 kan kommunen på bestemte vilkår gi forelegg mot den ansvarlige. Et forelegg kan få virkning som rettskraftig dom og gjennom det få tvangskraft. Reglene om selve tvangsfullbyrdelsen av pålegg og forelegg står i plan- og bygningsloven 115 og i tvangsfullbyrdelsesloven. I 116 a har kommunen hjemmel til å treffe vedtak om tvangsmulkt for å fremtvinge en oppfyllelse av et pålegg. Kommunen har også adgang til å la være å forfølge overtredelser av bagatellmessig betydning, se 116 b annet ledd Tilbakeføring av det ulovlige tiltaket Der kommunen oppdager et tiltak det ikke er søkt om, bør tiltakshaver gis anledning til å søke om tillatelse i ettertid før eventuelle sanksjoner iverksettes se rundskriv H-3/01 Reaksjoner mot ulovligheter etter plan- og bygningsloven. Vil kommunen etter slik søknad tillate det allerede oppførte tiltaket, skal det da gis etterfølgende 13

14 tillatelse/dispensasjon. Alternativt gis det avslag på søknaden og det ulovlige tiltak forutsettes da tilbakeført til lovlig tilstand. Kommunen bør vurdere om det i første omgang er tilstrekkelig å henstille den ansvarlige om å innrette seg lovlig innen en rimelig frist før andre reaksjoner tas i bruk. Dersom en slik anmodning ikke fører frem, er det på tide å ta i bruk de hjelpemidler plan- og bygningsloven har. Krav om tilbakeføring kan være en tidkrevende prosess, og det er svært viktig at plan- og bygningslovens formkrav blir nøye fulgt. Denne rapporten gjennomgår ikke de ulike sanksjonsmidlene. Fylkesmannen i Hordaland har på sine hjemmesider laget egne sider med råd og utarbeidede maler som på en god måte viser prosessen fra varsel og frem til tilbakeføring. 3.4 Forholdet mellom friluftsloven og plan- og bygningsloven Friluftsloven må ses i sammenheng med plan- og bygningsloven. Noen av de stengsler som i forhold til friluftsloven i utgangspunktet kan anses som sjikanøse, vil også omfattes av plan- og bygningslovens regler, og kreve dispensasjon, tillatelse osv. Kommunen kan i de tilfeller velge om de vil kreve tiltaket/stengselet fjernet enten etter friluftsloven 40 eller etter sanksjonsreglene i plan- og bygningsloven, dersom det blir gitt avslag på etterfølgende søknad. Dersom det dreier seg om tiltak som er godkjent etter plan- og bygningsloven, vil fjerning etter friluftsloven ikke være aktuelt. Det samme gjelder tiltak som formelt ikke er omsøkt og godkjent, men som er oppført før 1965 og på en tid det ikke var søknadsplikt. Slike eldre tiltak anses for lovlige i plan- og bygningslovens forstand, og det vil ikke være riktig å søke å fjerne disse etter friluftslovens regelverk. 4. PROSJEKTETS FASER 4.1 Registreringsfasen prosjektets del 1 Som grunnlag for registreringsarbeidet til landskapsarkitektfirmaet Eide + Fyhri benyttet man erfaringer fra 2000/2001: Tilgjengelighetsprosjektet kartlegging av ferdselshindringer langs Østfoldkysten. Det ble den gang lagt ned mye arbeid i å definere hva som oppleves som et ferdselshinder, og det ble opprettet 18 ulike kategorier for å dele inn hindringene. De samme kategoriene er også anvendt i prosjektet Strandsone for alle. På strekningen fra Saltholmen i sør til Makrellrød båthavn i nord ble det registrert 230 objekter på strekningen, mens man i Tilgjengelighetsprosjektet som ble utført i 2000 og 2001 fant 99 på samme strekning. Registreringen fant sted i mai 2007 og foregikk på samme måte som i fotografering, stedfesting på kart med nøyaktig posisjon og en klassifisering av objektene i forhold til de 18 kategoriene. Der det var naturlig, ble det gitt supplerende kommentarer. Objektene ble gitt et nummer og ble så plottet inn i digitalt kart. Arbeidsverktøy var digitalt fotoapparat, kart i målestokk 1:2000, håndholdt GPS, samt Excel dataprogram for systematisering av registreringene og Auto Cad for 14

15 digitalisering av ferdselspunktene. Mye av grunnlag for registreringsarbeidet er nøye beskrevet i Direktoratet for Naturforvaltnings håndbok 26 Kartlegging av ferdselshindre i strandsonen. Objektene ble registrert på den enkelte eiendom, og det ble samtidig foretatt en grov sondering av om objektene anses å ligge i innmark eller utmark eller om det er tvil om det. Det ble samtidig gjort merknader mht. grad av privatisering. I registreringsarbeidet ble det ikke tatt stilling til om det enkelte objekt er å anse som en ferdselshindring. For å belyse dette, kan man vise til de 86 bryggene/stupebrettene som ble registrert. En brygge vil vanligvis ikke være et sjikanøst stengsel, og det skal mye til før en kan si at bryggen er bygd med det for øye å hindre lovlig ferdsel. En brygge kan imidlertid være ulovlig bygd etter plan- og bygningslovens bestemmelser, og kan kreves fjernet på det grunnlaget. Med andre ord var de 230 registrerte installasjonene kun et utgangspunkt for videre vurderinger. Landskapsarkitektfirmaet Eide + Fyhri brukte følgende grupperinger av objekter: Hytte, tilbygg hytte, uthus/naust: 18 funn Dette omhandler bygninger som ikke er avmerket på kart og som ikke er registrert i GAB. Også bygninger som har en mulig bruksendring, typisk fra naust til anneks, ble registrert. Brygge, stupebrett og moloer: 86 funn Dette er et stort antall, og avspeiler det faktum at Saltneskysten karakteriseres av de mange bryggene som ligger som perler på en snor. Svært mange av dem ble oppført samtidig med fritidsboligen på eiendommen, på tallet. Platting: 24 funn Plattingene har ulik utførelse; både i betong-, stein eller trekonstruksjon. Trapper/gangveier: 25 funn Gelender/rekkverk: 4 funn Dette innebefatter gelender og rekkverk både i tilknytning til trapper og frittstående i ulendt terreng. Flaggstang: 7 funn Lys og lykter: 2 funn Lys og lyktestolper både på gangveier og plattinger, og som frittstående i ulendt terreng. Gjerder, porter og skilt: 32 funn 15

16 Gjerdene har ulik utførelse; både tregjerder, trådgjerder og steingjerder ble registrert. Løse gjenstander: 31 funn Gruppen løse gjenstander innebefatter griller, stoler/sittegrupper, beplantning/blomsterpotter, seilbrett/småbåter på land osv. Opparbeidet plen: 27 funn Det ble i denne gruppen registrert arealer i tilknytning til eiendommen som er opparbeidet til plenarealer, for eksempel gamle strandenger Campingvogn: 1 funn Fritt hensatt campingvogn utenfor campingplass Kjørevei: 7 funn Gamle stier frem til hytter som er opparbeidet til kjørbar standard. Andre: 19 funn Etter at registreringene var foretatt, ble berørte grunneiere/rettighetshavere invitert til et møte i juni Hensikten bak møtet var å lage en arena der alle berørte grunneiere og prosjektgruppen kunne møtes til en dialog, samt å gi partene en nærmere orientering om prosjektet, den gjennomførte registreringen og det videre arbeidet. For å gi en økt forståelse for arbeidet, ble det også gitt en innføring i friluftslovens regler for ferdselsrett/ferdselsvett i strandsonen, en sondring mellom innmark/utmark m.v. Videre ble grunneierne anmodet om en frivillig dugnadsinnsats, en opprydding for å bedre tilgjengeligheten på sine eiendommer langs sjøen. For prosjektet har det vært viktig å gi muligheten for en frivillig innsats rundt dette, før man eventuelt gir pålegg om fjerning av objekter. På grunneiermøtet i juni, ble det gitt frist til over sommeren for å gjennomføre tiltak for å bedre ferdselsmulighetene i strandsonen. I september 2007 ble det foretatt en befaring for å kartlegge om anmodningen om frivillig innsats hadde noen effekt. Det ble da ikke registrert endringer i forhold til status i mai måned. 4.2 Gjennomføringsfasen prosjektets del 2 Med ovennevnte grundige dokumentasjon var grunnlaget lagt for det videre arbeidet i prosjektet og del 2 av prosjektmandatet: Fjerning av ferdselshindre for å legge til rette for allmennhetens ferdsel i strandsonen. 16

17 Før man tok fatt på det praktiske arbeidet, diskuterte prosjektgruppen hvilken strategi/arbeidsmetode vi ønsket å benytte og hvilken som vi trodde ga beste og hurtigst konkrete resultater. Det var enighet innad i prosjektgruppen om at man skulle prioritere å fjerne de ferdselshindrene som var synligst og hadde størst negativ innvirkning på forbipasserendes ferdsel. Man ønsket raske resultater og også å skape en symboleffekt. Videre ble strekningen på 4,5 km delt inn i fire delstrekninger og vi bestemte oss for en prioritert rekkefølge for videre arbeid Valg av arbeidsstrategi Når det gjelder arbeidet med ferdselshindre etter friluftslovens regler, ble det etter en nærmere vurdering og innhenting av erfaringer fra andre lignende prosjekt, bl.a. fra Vestby kommune, valgt en løsningsorientert metode. For prosjektet var det viktig å oppnå resultater forholdsvis raskt, i og med at denne delen av prosjektet var beregnet til ett år. Å gå veien via pålegg om fjerning jf. friluftsloven 13 og 40 er en nokså omstendelig prosess, og ofte kan man oppnå løsninger som er gode nok gjennom frivillige løsninger med grunneier. Med andre ord var det ønskelig å komme frem til avtale med den enkelte grunneier om fjerning av ferdselshinderet, helt eller delvis. For å få til frivillige løsninger, må man ofte inngå kompromisser, ved at noe får stå mot aksept for ferdsel. Ved å inngå en avtale om at det er tilstrekkelig å fjerne for eksempel 5 meter av et gjerde i stedet for 15 meter, kan man da hevde at kommunen har forhandlet bort friluftsloven? Etter prosjektets vurdering har man ikke gjort det. I det enkelte tilfelle har man foretatt en konkret vurdering av ferdselshinderet og hva som skal til for å lette ferdsel forbi eiendommen. I mange tilfeller så vi at en delvis fjerning var tilstrekkelig i forhold til prosjektets målsetting. Imidlertid var det viktig å ha med i den enkelte avtale at den kun er bindende mellom kommunen og grunneier, og ikke overfor allmennheten som sådan. Dersom privatpersoner og organisasjoner ønsket å få prøvd forholdet til friluftslovens bestemmelser på nytt og uavhengig grunnlag, er det adgang til det. På den annen side: dersom kommunen ikke oppnådde enighet gjennom en avtale og frivillighet, måtte man gå - den nokså omstendelige veien - gjennom å fatte pålegg om fjerning av ferdselshinderet. Når det gjelder ulovlig bygging etter plan- og bygningsloven, er det ikke den samme adgang til å inngå avtaler. I de tilfellene der det konstateres at et tiltak er oppført ulovlig, skal tiltakshaver gis anledning til å søke om tillatelse, eventuelt også dispensasjon i ettertid. Men dersom kommunen gir avslag på søknaden, er den pliktig til å følge opp med sanksjonsmidler dersom forholdet ikke frivillig blir rettet opp/fjernet. 17

18 I denne sammenheng kan nevnes at kommunen har adgang til å la være å forfølge overtredelser av bagatellmessig betydning, jf. plan- og bygningsloven 116 b annet ledd Inndeling i delstrekninger Strekningen ble delt inn i fire delstrekninger for å lette det videre arbeid, der man foretok en vurdering av hvor egnet den enkelte strekningen er for friluftsliv. Det er viktig at man foretar en vurdering og belyser delstrekningens friluftspotensiale hvor tilgjengelig er området for allmennheten i dag, og hva kan sannsynligvis oppnås av resultater etter en nærmere gjennomgang? Etter en slik vurdering, kan det være at kommunen konkluderer med at enkelte kyststrekk er så nedbygd og privatisert at det er lite aktuelt for de fleste å legge turen ned i fjæra. To av de fire delstrekningene ble vurdert å ha størst forbedringspotensiale, og man valgte å starte med disse for det videre arbeidet. Å komme i gang og ikke kjøre seg fast i tunge enkeltsaker var viktig for prosjektgruppen. Delstrekningene Saltholmen til Rubingen camping og Agnes til Makrellrød ble ansett for å være minst nedbygd/privatisert, mens strekningene fra Rubingen til Holmeskogen og Holmeskogen til Agnes er forholdsvis sterkt nedbygd Prioritering Etter friluftslovens bestemmelser valgte prosjektgruppen først og fremst å fokusere på gjerder/rekkverk/gelendre, da fjerning av disse ble ansett for å ha størst effekt for allmennhetens ferdselsrett. Men også beplantning, lyktestolper og hagemøblement ble tatt tak i. I motsetning til byggverk av eldre dato, spiller det ingen rolle om ferdselshinderet ble satt opp før friluftslovens ikrafttredelse i Friluftsloven bygger på gammel sedvane, og spørsmålet om ferdselsretten vurderes derfor på det tidspunkt spørsmålet blir reist. Etter plan- og bygningslovens bestemmelser, ble det foretatt en gjennomgang av byggverkene på eiendommene, og da først og fremst med fokus på alle bryggene/stupebrettene som var på strekningen, men også plattinger av ulik størrelse. Ad bryggene: ferdselsretten etter friluftsloven gjelder ikke på brygger, bortsett fra delen av bryggen som ligger på land. Man måtte derfor foreta en vurdering av bryggenes lovlighet etter plan- og bygningsloven. Det som karakteriserer det store flertallet av bryggene, er at de opprinnelig ble oppført på tallet, i forbindelse med oppføringen av fritidsbolig på samme eiendom. Daværende bygningslov kom i 1965, og før dette tidspunkt var det i dette området ikke nødvendig å søke om tillatelse til oppføring av bryggene. I eiendomsmappene som ble gjennomgått for hver eneste eiendom på strekningen, fant man forholdsvis få tillatelser til oppføring, noe som også stemmer med at bryggene ble oppført i en tid det ikke var søknadsplikt. Dersom det ikke finnes en lovhjemmel som tilsier søknadseller meldeplikt på oppføringstidspunktet, vil det heller ikke være det i dag. Men i de tilfeller der det var klart at bryggen var oppført senere enn 1965 og den ikke var omsøkt, ble det konkludert med at den var oppført ulovlig. 18

19 Om bryggen er oppført før eller etter 1965, er ofte vanskelige bevisspørsmål. Utgangspunktet til prosjektgruppen har vært å be grunneier redegjøre og dokumentere, eventuelt med bilder, når bryggen er oppført. Kommunen på sin side må undersøke med gamle kart og flyfoto, for å se om bryggen er inntegnet der. 5. FREMGANGSMÅTE En omfattende gjennomgang av et større prosjektområde forutsetter en god del planlegging, innhenting av faktaopplysninger og ikke minst systematisering. 5.1 Systematisering av grunnlagsmaterialet Fra excel-arket som ble laget i registreringsfasen, ble de enkelte funn samlet pr. eiendom. For hver eiendom på strekningen ble det laget et arbeidsdokument (se eksempel i vedlegg 2), hvor fotografiene fra registreringen som gjaldt denne eiendommen, ble heftet bakpå. På dokumentet ble det gjort vurderinger av hva som spesielt måtte sjekkes nærmere ved gjennomgang av eiendomsmappen i byggesaksarkivet og hvilke eventuelle ferdselshindre som måtte undersøkes nærmere ved besiktigelse, før man innkalte grunneier til befaring. I tillegg ble det laget et skriftlig register/journal i word (se eksempel i vedlegg 3), inndelt i delstrekninger og eiendommer, hvor alle hendelser ble registrert fortløpende: utgående/inngående brev, besiktigelser, befaringer, telefonhenvendelser osv. Dette gjorde arbeidet mer oversiktlig, da man har mange saker gående samtidig. I denne innledende fase ble følgende dokumenter/register gjennomgått: Gjennomgang av kartgrunnlag Gjennomgang av GAB Gjennomgang av GisLine Eiendomsmappene i byggesaksarkiv 5.2 Besiktigelse Etter å ha sortert funnene pr. eiendom, gjennomgått eiendomsmappene for å sammenholde med tidligere tillatelser og foretatt en vurdering hva man ønsker å se nærmere på, var det tid for å foreta en nærmere besiktigelse av delstrekningen. Med uttrykket besiktigelse menes her en undersøkelse i marken uten at grunneierne er varslet og uten at disse er til stede. Med uttrykket befaring forstås i det følgende innkalling av grunneier i forkant og befaring av eiendommen sammen med denne. Registreringsarbeidet i prosjektet Strandsone for alle ble avsluttet i mai 2007, mens fase 2 i prosjektarbeidet tok til i februar For prosjektet var det derfor nødvendig å undersøke om de registrerte funnene fortsatt var der, og om det var kommet til nye i mellomtiden. Det viste seg at de fleste funnene var uforandret på det ¾ året som var gått. Dersom gjennomføringsfasen foretas umiddelbart etter registreringen, kan man vurdere å sløyfe besiktigelsen. 19

20 Der registreringen er foretatt av andre enn de som skal foreta vurderingene videre, er det viktig nettopp å se nærmere på de fotograferte funnene, hvordan de befinner seg i terrenget og hvilken innvirkning de har på allmennhetens ferdselsrett. Å fastslå om et område er innmark eller utmark er ikke noe skrivebordsarbeid! Det er nødvendig å vurdere hvordan det registrerte funnet virker på en forbipasserende turgjenger. Vil objektet medføre full stopp for videre passasje, bidrar det til at man vil kvie seg for å passere eller har det ingen betydning for ferdselsretten? Den konkrete vurderingen beror jo på størrelser som er beskrevet innledningsvis: objektet selv, avstand mellom bygningen på eiendommen og objektet, topografien i området osv. Det ble ofte tatt notater og ytterligere bildemateriell i denne fasen, som så snart som mulig ble systematisert etter at besiktigelsen var gjennomført. 5.3 Henvendelse til grunneier Etter at besiktigelsene var foretatt, notater og vurderinger var systematisert og eiendomsmappene var gjennomgått for å sammenholde funnene med innholdet i disse, ble grunneier eller tiltakshaver tilskrevet i de tilfeller hvor man fant et ferdselshinder eller et ulovlig byggverk. Dersom det var flere eiere/tiltakshavere, ble samtlige tilskrevet. Samtlige grunneiere på strekningen var allerede tilskrevet to ganger tidligere, med informasjon om prosjektet Strandsone for alle og at nærmere gjennomgang av deres eiendommer ville bli foretatt. I tillegg var grunneierne invitert til å være med på et informasjonsmøte, der det ble gitt en mer detaljert gjennomgang av prosjektet og gitt anledning til å komme med meningsytringer. Med andre ord var den enkelte grunneier klar over at det eventuelt ville komme en henvendelse. Mange av funnene ble ansett for ikke å være til hinder eller vanskeliggjøring for ferdselsretten eller ulovlig etter plan- og bygningslovens regler, og eier ble da tilskrevet med beskjed om dette og en anmodning om at eiendommen også for fremtiden holdes fri for installasjoner. I og med at prosjektet både skulle forfølge ulovligheter etter plan- og bygningsloven og ferdselshindre etter friluftsloven, ble brevet delt i to deler dersom det var funn etter begge lovverkene. Eksempel på slikt brev finnes i vedlegg 4. Etter friluftsloven: Grunneier ble bedt om å kontakte prosjektrådgiver innen en bestemt dato, ca. tre uker etter brevets dato, for å avtale dato for en felles befaring. I brevet ble det angitt hvilke(t) funn som det var ønskelig å se nærmere på sammen på befaringen, og at det var et mål for prosjektet å komme frem til frivillige ordninger i stedet for å fatte vedtak om pålegg om fjerning. Etter hvert som det i prosjektets arbeid ble inngått konkrete avtaler om fjerning av ferdselshindre, ble det i henvendelsen også vist til at det allerede var inngått frivillige avtaler med andre grunneiere på strekningen om fjerning av lignende stengsler. Prosjektgruppen valgte bevisst ikke å utforme denne henvendelsen som et varsel om pålegg om fjerning etter friluftsloven 40 etter reglene om varsel i forvaltningslovens forstand. Da måtte brevet inneholde utdrag fra lovbestemmelsene i 13 og 40, og 20