Tanker som teller. side 22 STUDENTAVISA I TRONDHEIM NR ÅRGANG 21. MARS - 3. APRIL

Transkript

1 Tanker som teller side 22 STUDENTAVISA I TRONDHEIM NR ÅRGANG 21. MARS - 3. APRIL

2 LEDER 21. mars - 3. april 2006 Fullfør visjonen STUDENTAVISA I TRONDHEIM SIDEN 1914 TELEFON TELEFAX E-POST ud@underdusken.no annonse@underdusken.no NETTADRESSE KONTORTID Hverdager 9-16 på Samfundet Vedlagt denne utgaven av Under Dusken finner du et bilag om samlokalisering, utgitt av styret på Studentersamfundet. I morgen (onsdag 22.mars) skal Storsalen, på vegne av Samfundets 9000 medlemmer, avgjøre om den ønsker at dragvollmiljøet skal flyttes til sentrum og forenes med resten av universitetet samt høgskolen. Dette er noe NTNU-styret har ønsket siden 2003, da det gjorde et prinsippvedtak om samlokalisering. Siden den gang har HiST, SiT og Trondheim kommune sagt at de også ønsker å samle utdanningsinstitusjonene. Man har også for tre uker siden fått en hovedrapport om eventuell samlokalisering, som slår fast at det er både fysisk og økonomisk mulig å samle tilsammen studenter og ansatte ved Gløshaugen. Men til tross for alle positive utredninger, positive samarbeidspartnere og uttalte intensjoner, er det ennå fare for at NTNU-styret vil sette en midlertidig stopper for planene når dommen faller den 10.mai. I såfall tar de et lang steg vekk fra visjonen om å «være ledende i Norge når det gjelder tverrfaglig forskning og undervisning». Denne visjonen er hentet fra NTNUs strategiplan, som også sier at NTNU «skal bygge ned faglige og administrative barrierer som hindrer tverrfaglig samarbeid». En slik barriere må absolutt være at campusene ligger nesten fem kilometer fra hverandre. Noen argumenterer med at det teknisk-naturvitenskapelige universitetet ikke trenger å være lokalisert på samme sted for å samarbeide på tvers av disiplinene. Men tverrfaglighet kommer ikke over av seg selv, og i alle fall ikke når motstanden mot en sammenslåing er så stor som hos de ansatte ved NTNU. Uten at man fysisk legger til rette for det, kommer NTNU aldri til å kunne dra full nytte av den enorme spennviden som finnes i egne fagmiljøer. Scenarioet med et overbelastet Trondheim sentrum er et annet argument mot en samling. Men ut fra hovedrapporten tyder mye på at en samlokalisering faktisk kan være et puff i baken, både for bygging av studentboliger på steder der studentene faktisk ønsker å bo, og når det gjelder å få gjort noe med den fryktelig forurensede Elgesetergate. Vi skal heller ikke glemme at fortetting av byen er det eneste Trondheim får ros for fra Samferdselsdepartementet, og som gjør at det drypper litt belønningsmidler. Både Trondheim og NTNU vil bestå slik vi kjenner dem uten samlokalisering. Men en samlet kunnskapsbase i sentrum gir både byen og universitetet mulighet til å bli så mye mer.ud 4 7 Sparekniven slakter semesteroppgaven 9 Samfundetleder etter tenkepause 11 Ny studentsjef 12 Slepphendte NTNU får kritikk 18 Franskmenn raser mot radikal lov 20 Møte med en lykkejeger år med gyllent trønderbrygg 26 Nyanserende rebell 30 Impulserende reise til Baltikum 32 Små kropper, store filosofer 35 En bønn om forsoning 42 Som en saueflokk Trondheims studentpolitikere får på pukkkelen 41 Trådløst på Solsiden 44 Du skal høre mye 45 UKEstyret er klart 46 Rockebyen prioriterer 50 Er vann best på flaske? 52 Anmeldelser Vil det bli 150 nye? Jobber for luselønn Litteraturstudenter på billigsalg REDAKSJON ANSVARLIG REDAKTØR Ellen Synnøve Viseth Tlf.: DAGLIG LEDER Nils Chr. Roscher-Nielsen Tlf.: NYHETSREDAKTØR Bjørn Romestrand Tlf.: REPORTASJEREDAKTØR Eline Buvarp Aardal Tlf.: KULTURREDAKTØR Pål Vikesland Tlf.: FOTOREDAKTØR Magnus B. Willumsen Tlf.: ANNONSEANSVARLIG Erik Hersleth Tlf.: GRAFISK ANSVARLIG Maren Fredbo DEBATTANSVARLIG Andreas Runesson INTERNASJONALT ANSVARLIG Gøril Furu ØKONOMIANSVARLIG Andreas D. Landmark DATAANSVARLIG Erlend Hamnaberg JOURNALISTER Aleksander Johansen Anders S. Rydningen Andreas Runesson Ane Teksum Isbrekken Anna Brander Arve Rosland Eva-Therese Grøttum Gøril Furu Hans Henrik Moe Helle Wensberg Holte Ingrid Kristine Aspli Kristine V. Størkersen Magnus B. Drabløs Merete Jentoft Sirnes Merete Skogrand Morten Dahlback Morten S. Smedsrud Ole Omejer Ole Petter B. Stokke Pål Aastad Sivert Frøseth Rossing Torbjørn Endal Victoria Uwonkunda FOTOGRAFER Audun Reinaas Birger Jensen Erlend Dahlhaug Paxal Magnus B. Willumsen Marte Lohne Stina Å. Grolid Therese M. Tande Mari Vold Mona Ranum Østbråthen ILLUSTRATØRER Ane G. Uleberg Ole Chr. Gulbrandsen GRAFISKE MEDARBEIDERE Per Arne Svarstad (n) Cathrine Virik Olsen (k) Anna-Inga Haugtrø (r) Are Håvard Høien Kristian Kalvå Ida Mille Hukkelås ANNONSE OG MARKEDSFØRING Ingve Løkken Jane Rogstad Slette Nina Bull Eide Trygve L. Haugen DATA Anders Båtstrand Asbjørn L. Johansen Jan Ove Øyen Safurudin Mahic KORREKTUR Birgitte Berggreen Camilla Kilnes Christian Skare Stendal Daniel Flathagen Nina N. Sjøholt OMSLAGSFOTO Erlend Dahlhaug Paxal TRYKK Grytting Under Dusken er et selvstendig organ for studenter, utgitt i Trondheim av AS Mediastud. Under Dusken blir delt ut gratis på læresteder i Trondheim med medlemsrett i Studentersamfundet. Under Dusken kommer ut åtte ganger i semesteret. Opplaget er Storsalen i Studentersamfundet velger redaktør på politisk grunnlag. Redaktøren velger selv sin redaksjon. Redaktøren plikter å arbeide i samsvar med den redaksjonelle linje redaktøren er valgt på. KiSS mæ i ræva kor treig dokk e!

3 KOMMENTAR UD FOR 75 ÅR SIDEN Herr Chimp- Hanssen «Deres ondsinnede og smålige artikkel i forrige «U.D.» er blitt lest og har overalt vakt en voldsom indignasjon. Den er fullstendig uberettiget, og vi studenter har besluttet helt å overse den og late som intet.»... «Enn De hr. Chimps-Hanssen. Er De selv så mege t bedre? Drikker De aldri rabbis? De stiller dem selv på en pidestall, som hvis jeg først begynte å plukke dens dele fra hverandre, ledd for ledd, utvilsomt til slutt vil de falle sammen. Da jeg ikke besitter den samme lavpannethet som De, vil jeg dog ikke gjøre dette. Jeg vil bare tilføie én ting. Hvis De hadde sett de smil og hørt de spydige bemerkninger vi mottok Deres artikkel med, ja da vilde De ha følt Dem liten og flat.» Førstekonsulent Øl versus politikk KOMMENTAR SIVERT FRØSETH ROSSING Nyhetsjournalist Torsdag 9. mars ble Edina Ringdal valgt som ny leder for Studentersamfundet. I år trengte Storsalen bare en valgrunde for å bli enige om en verdig kandidat. Ringdal fikk rundt 65 prosent av stemmene. Hvis man imidlertid tar medlemsmassen til Studentersamfundet i betraktning fikk hun under to prosents oppslutning. Et overveldende flertall av Samfundets medlemmer valgte altså å ikke møte opp, og signaliserte dermed likegyldighet til Studentersamfundets politiske ansikt. Hva kan så grunnen til dette være? At majoriteten av Samfundets medlemmer har større nytte av å få billigere øl enn muligheten til å forme Samfundets politiske profil, kan bety at Samfundets påvirkningskraft ikke er det den var, og at det politiske som skjer ikke er engasjerende nok. Det kan også bety at studentene ikke føler behov for å påvirke sine omgivelser, fordi de rett og slett har det så bra at det ikke er verdt «å bry seg», fordi man har for lite å vinne. Verdien av å lære gjennom diskusjon og uenighet er på vei ut. Påvirkningskraft er nok ikke en god nok grunn til å holde seg hjemme når det arrangeres ledervalg eller lørdagsmøter. Hvis man for eksempel ser på vedtaket om israelboikott, er det opplagt at Studentersamfundet fremdeles har muligheten til å skape heftig debatt rundt det de setter av å lære ʻʻVerdien gjennom diskusjon og uenighet er på vei ut. på dagsorden. Motpoler på lørdagsmøtene bør fremdeles ha muligheten til å gjøre folk forbanna. Joda, kvaliteten på disse møtene kan nok være svingende, men det er fremdeles det beste politiske tilbudet trondheimsstudenter har. Den økte satsningen på Samfundet som underholdningsmidtpunkt, kombinert med en nedprioritering av politisk aktivitet, har kommet som et resultat av hva studentene faktisk vil ha. Med dette ønsket gir de fra seg muligheten til å påvirke det rundt seg, og tilbake får de rabatter og gode konserter. Utviklingen Illustrasjon: Ane G. Uleberg kan ikke kalles annet enn markant. Er det riktig at Studentersamfundets 9000 medlemmer står bak den leder som er valgt av de 300 som møter opp og stemmer på ledervalget? Hvor går grensa for hva som er en legitimt valgt leder? Man kan selvfølgelig argumentere med at så lenge valglovene er tilfredsstilt er riktig leder valgt. Man kan også påstå at en leder valgt av 300 personer ikke har spesielt stor tyngde. Hva skal man så gjøre hvis en endring er på sin plass? Hadde flere møtt opp hvis man hadde gjort en bedre jobb med markedsføring og profilering? Kanskje er det sånn at politisk deltakelse ikke bør påtvinges folk, men at man heller bare skal la den leve sitt eget liv. Det som i alle fall er sikkert, er at eventuelle endringer i demokratiet bør diskuteres i Storsalen. Folk som ikke gidder å møte opp, kan ikke rette sin kritikk om systemet til Samfundets leder på fylla. Alle de stilte spørsmålene er absolutt modne for debatt. Hvert enkelt medlem av Studentersamfundet bør gjøre seg opp en mening om systemet fungerer eller ikke, og eventuelt hvordan det heller burde fungere. Hver enkel student bør også gå i seg selv og finne ut hvorvidt de vil bry seg om det som skjer rundt dem, både på Samfundet og i samfunnet.ud 25 ÅR SIDEN NAKKESKUDD PÅ GOURMETIKKEN «Er du gourmet?»... «Da går du tunge tider i møte, for snart er de over oss. MacDonalds og Burger King. Internasjonale fôr-forretninger som stapper i deg en hamburger raskere enn Sonja skifter hatter, mens du ser en reklamefilm for «Den blå lagune» på video og digger tilværelsen.» «WHOOPER MAT MED GROOV» «Ved disken ropes bestillingene inn i bakrommet av en ekspiditøse med en stripete chips-eske på hodet. Colaen fylles i beger med plastlokk og sugerør. Akkompagnert av rikelige mengder is for å døyve papp-smaken. Den bør drikkes raskt, før begeret går i oppløsning.» «Smakløst rett og slett.» 10 ÅR SIDEN Dusken informerer Jon Bon Jovi til NTNU «Etter at Elvis er død, er det kun ett navn som utmerker seg. Med sine vekkende sosialrealistiske tekster om sitt anstrengte forhold til kvinner og livet generelt, fremstår Jon Bon Jovi som tidenes låtskriver, skriver kreftene i en pressemelding. Jon Bon Jovi tapte for øvrig kampen mot Arve Tellefsen om å bli NTNUs første æresdoktor.» 3

4 NYHETER 21. mars - 3. april 2006 Skremmende bjellesaulo j Delegater fra Studenttinget ved NTNU (STi) får kraftig kritikk for hvordan de oppfører seg i nasjonale fora. - De oppfører seg som en sovjetisk delegasjon fra Stalins tid, hevder tidligere tillitsvalgte i Norsk Studentunion (NSU). STUDENTPOLIIKK tekst: Helle Wensberg Holte hellewen@underdusken.no Kraftsalven kommer fra Marte Holten Jørgensen, tidligere velferdsansvarlig i Norsk Studentunion (NSU). Hun får støtte av seks andre tidligere NSU-tillitsvalgte, i tillegg til sittende representant Benjamin E. Jonsrud i landsstyret. Sammen maner de til debatt. Det er på tide at trondheimsstudentene tar stilling til sitt Studenttings handlingsmønster i øvrige studentpolitiske fora, mener Jørgensen. Ingen avvikere De åtte kritikerne føler det er noe oppsiktsvekkende ved måten STis representanter stemmer i fora der studenttillitsvalgte fra hele landet samles: De mener NTNUs tillitsvalgte opptrer «i blokk» når samtlige studentpolitiske saker skal stemmes over. I praksis vil dette si at alle delegatene stemmer likeens, i sak etter sak, på landstinget og landsstyret. Ifølge Benjamin E. Jonsrud skader dette studendemokratiet på landsplan. Organisasjonsmodellen NTNUerne representerer gjør det vanskeligere å få fram politiske målsetninger i våre fora. Den fungerer godt for studentene i Trondheim, men den ødelegger for alle andre på landsbasis, understreker han. Saueflokk Jonsrud reagerer sterkt på enstemmigheten delegatene fra STi tilsynelatende sverger til. Måten de opererer på gjør at de ikke er følsomme i det hele tatt for politiske stemningsskifter, og fungerer derfor som en bremsekloss for progressive forslag i studentpolitikken, hevder han. De fjerner en del av bredden som er valgt inn i Studenttinget når de stemmer slik i blokk, legger Jørgensen til. De sammenligner STi-representantene med sauer. En saueflokk er en flokk som slavisk følger sin leder, poengterer Jørgensen. De oppfører seg som en sovjetisk delegasjon fra Stalins tid. Partipolitisk uavhengige STi skiller seg fra andre nasjonale studentdemokratier. I motsetning til andre medlemslag i NSU er Trondheims studentting partipolitisk uavhengig, noe Studenttinget selv mener gir dem en studentpolitisk fordel på landsbasis. Hvorfor skal studentpolitikken baseres på en høyre-venstre-akse? Vi er opptatt av å fremme det som er best for studentene, og da er det ikke nødvendigvis naturlig å bruke partipolitikk for å avgjøre dette, sier studenttingslederen, Harris Utne. Stikk i strid med Utne understreker Marte H. Jørgensen viktigheten av partipolitisk nærvær i studentpolitikken. Skillelinjene blant sakene som behandles i NSU går i større grad langs høyre-venstre-aksen enn den går på geografi, mener hun. Hun forklarer at mange av sakene det er votering over i NSU ikke har noe med lokallagstilknytning å gjøre. Avvik fra demokratiske idealer Nåværende NSU-landsstyrerepresentant Jonsrud, vil ikke gå så langt som til å hevde at Studenttinget bevisst undergraver demokratiet med deres praksis på landstinget, men han setter spørsmålstegn ved det demokratiske aspektet ved den. Ingen andre medlemslag «låser» sine representanter ved å bli enige om hva de skal stemme i sakene på forhånd av et landsting, slik NTNU-erne gjør, hevder han. Ifølge han og hans likesinnede representerer dette et avvik fra NSUs demokratiske idealer. Stemmer som de vil Utne lar seg imidlertid ikke rokke av anklagene om blokk- og sau-flokkmentalitet som nå har kommet rett før landstinget i Bergen. Det er ikke sånn at jeg som delegasjonsleder «presser» representantene til å stemme unisont. Folk er der for å stemme ut fra hva de selv mener er riktig. Noe annet ville vært urimelig, sier studenttingslederen. Han legger vekt på at Studenttingets ENSTEMMIGE: Studenttingets delegater er tilsynelatende enstemmige på landstinget til NSU. Bildet aktive kan tenke selv, noe han mener de beviser ved sitt engasjement og sin iver for det de holder på med. Utne vedgår imidlertid at delegatene som er valgt til å representere Studenttinget på landstinget samles på forhånd av begivenheten. Det gjør de for å forberede seg til sakene som kommer opp i Bergen. For oss i Trondheim er det i alle fall naturlig å være godt forberedt når vi drar på slike møter, forteller Utne. Et slags Messia At NTNU-erne opptrer som enstemmige sauer på landstinget er imidlertid ikke det eneste Jonsrud kritiserer. NTNU-erne lider av et slags Messias-kompleks, som vil si at NTNU, i NSU-sammenheng, står frem som om de er det eneste organet med en konstruktiv måte å organisere studentdemokratiet på, sier Jonsrud. Han legger vekt på at representantene fra NTNU ser seg for gode for å ta opp saker som er følsomme for ideelle skillelinjer, noe Jonsrud mener er ødeleggende for muligheten til å arbeide målrettet. Alt som bærer med seg et snev av idealisme blir sett på som spedalsk, hevder hanud Diskuter saken på er hen

5 NYHETER jal saueflokk ʻʻ NTNU-erne lider av et slag Messias-kompleks Benjamin Jonsrud FAKTA NSU (NORSK STUDENTUNION): En interesseorganisasjon for omlag studenter ved universiteter, og høyskoler. Har arbeidet i 70 år for studentenes faglige, sosiale og økonomiske rettigheter. Arbeider aktivt overfor politikere, byråkrati, media, lånekassen og ledelsen på lærestedene for å bedre forholdene for studentene. Har medlemslag ved universitetene i Trondheim, Oslo, Bergen, Stavanger, Ås og Tromsø, og dessuten ved Handelshøgskolen i Bergen og seks vitenskapelige høgskoler i Oslo. Studentene ved NTNU har opprettet Studenttinget for å ivareta studentenes interesser overfor styret ved universitetet og NSU. Drøfter og uttaler seg i saker som legges fram av NTNU og NSU sentralt, eller som er viktige for studentene ved NTNU. Skal aktivt fremme studentenes interesser i saker som Det sentrale utdanningsutvalget (DSU) behandler. Sender delegater som skal representere NTNU på landstinget som skal foregå helgen mars. LANDSTINGET: NSUs øverste organ. Samler representanter fra NSUs medlemslag til tre dager med diskusjoner, vedtak, valg. Styrer NSU gjennom sine debatter og vedtak. Består av i alt 87 delegater med stemmerett og tale- og forslagsrett fra medlemslagene. Årets landsting skal holdes helgen mars, der de politiske hovedsakene som skal debatteres er forholdet mellom universitet og høgskole, og sammenslåing av NSU og Studentenes Landsforbund (StL). LANDSSTYRET: Skal lede NSU i overensstemmelse med organisasjonens statutter og landstingets vedtak. Består av 25 representanter med stemmerett. Studenter ved NSUs medlemsinstitusjoner er valgbare. Kilder: nsu.no og org.ntnu.no/sti/ ildet er hentet fra fjorårets NSU-landsting. (Foto: Anniken C. Mohr, Studvest) Et spørsmål om anerkjennelse NSU-lederkandidat, Jens Maseng, mener angrepet fra tidligere NSU-tillitsvalgte viser mangel på anerkjennelse. TEKST: Helle Wensberg Holte hellewen@underdusken.no En av årets kandidater til ledervervet i NSU, trondheimsstudenten Jens Maseng, legger vekt på at saken som nå har dukket opp egentlig handler om ulike måter å strukturere studentdemokratiet på. De respektive institusjonene representerer svært forskjellige kulturer. Uttalelsene som har kommet som angrep mot Studenttinget viser egentlig en mangel på anerkjennelse av hverandres valgordninger, påpeker Maseng. Ifølge Maseng indikerer denne anerkjennelsesmangelen et fravær av felles målsetninger innad i NSU, noe han mener er en forutsetning for at dagens studentdemokrati skal fungere optimalt. Hvis NSUs opgave er å sende klare signaler til departementet er det viktig med dialog. Målet er ikke å kjøre over hverandre. Er man reelt uenige må selvfølgelig dét komme til uttrykk, men dette må skje på en konstruktiv måte, understreker lederkandidaten. Han må imidlertid innrømme at han synes utspillet fra de forhenværende NSU-tillitsvalgte ikke bare er kritikkverdig. Det er frekt, men friskt. Sånn sett er det artig, skyter Maseng inn. Nå skal han bevege seg mot de vestlandske beitemarker, med visjoner om å vende tilbake som leder for alle Norges universitetsstudenter.ud Landsmøte i StL Også landsmøtet til Studentenes Landsforbund (StL) fellesorganisasjonen for høgskolene i Norge skal møtes helgen mars. De viktigste sakene som skal taes opp, omhandler konverteringsordningen og opptakskrav, ifølge leder Andreas Bach i Studentparlamentet HiST. På møtet, som arrangeres på Hamar, skal det vedtaes et nytt prinsipprogram og arbeidsprogram, i tillegg til en nye ledelse i StL. En HiST-student, Mikael Strand, stiller til et verv i ledelsen. Han ønsker å bli fag- og forskningsansvarlig. 5

6 Ja, så må dere huske at det skal være ramme rundt annonsene da. 0,5 tjukk.

7 NYHETER Tilbakesteg for samfunnsfag Skuffet: Fakultetstillitsrepresentant Sverre Bugge Midthjell mener studentene taper mye på kuttet i semesteroppgave 2 ved Insitutt for sosiologi og statsvitenskap. Institutt for sosiologi og statsvitenskap (ISS) må spare inn én million kroner. Resultatet er at hjemmeeksamen kuttes fra høsten. UTDANNINGSTILBUD tekst: Eva-Therese Grøttum evatheg@underdusken.no Foto: Erlend Dahlhaug Paxal Høsten 2003 ble det innført en semesteroppgave i alle 15-poengsfagene ved ISS. Oppgaven var et resultat av kvalitetsreformen, og skulle gi en mer variert vurderingsform i fagene ved at den talte mellom 40 og 50 prosent av eksamenskarakteren. Nå har imidlertid ISS bestemt at oppgaven koster for mye penger. Prioritering på instituttet Dekan Jan Morten Dyrstad ved Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse (SVT) forstår at studentene reagerer på beslutningen, men viser til at pengene fordeles etter en felles modell for hele NTNU. Fordelingsmodellen er i hovedsak den samme i 2006 som den var i 2005, men beløpet som fordeles til fakultetene avhenger av antall studenter, forklarer han. Det er selvsagt betenkelig at studentene får mindre skrivetrening og individuell oppfølging. Jeg synes det er bra at de reagerer, for det viser at de ønsker et godt utdanningstilbud. Videre hevder dekanen at denne beslutningen dreier seg om det å ha avveid forholdet mellom forskning og utdanningstilbud. Så lenge studentene opplever å få det tilbudet de har blitt lovet, kan instituttet forvalte pengene sine slik de ønsker. Slik kan kuttet i semesteroppgaven skyldes flere faktorer, for eksempel prioritering av forskningsprosjekter. Fremdeles best på skrivetrening Da reformen med brask og bram ble lansert, så det ut til at den skulle bringe med seg mer penger, og ISS utvidet både skrivetreningen og veiledningen. Nå viser det seg at den økonomiske oppgangen for instituttet var et blaff, med andre årsaker enn kvalitetsreformen, sier professor Willy Martinussen. Han er leder for undervisningsutvalget på ISS, og er også foreleser i emnet Samfunnstruktur og samfunnsutvikling (SOS1001), som rammes av endringen. Han mener innstrammingen selvsagt er beklagelig, men like fullt en forsvarlig beslutning. Skrivetreningen er fortsatt adskillig mer omfattende enn ved våre søsterinstitutter andre steder i landet, mener professoren. Et langt skritt tilbake Fakultetstillitsrepresentant Sverre Bugge Midthjell mener likevel dette er et tilbakesteg. Dette er et langt skritt tilbake og et tap for studentene, mener han. Bugge Midthjell tror dette er et tegn i tiden på Dragvoll generelt, og synes det er fryktelig synd at økonomien begrenser studietilbudet. Ressursene fordeles som kjent ut fra antall studiepoeng og forskningspublikasjoner. At ISS må kutte i antall semesteroppgaver er et resultat av dette, og gir et dårligere undervisningstilbud som på sikt kan føre til færre studenter. Dragvollstudenten ikke slapp Martinussen mener det er usikkert om kuttet i semesteroppgave 2 vil senke studieprogresjonen hos den jevne student ved ISS. Vi har ikke statistikk som kan fortelle noe om dette. Jeg tror ikke gjennomsnittsstudenten på Dragvoll er slapp, men jeg tror politikernes forestillinger om heltidsstudenten er urealistisk. Dyrstad tror det er viktig å tenke nytt for å styrke utdanningstilbudet. Studentveiledning trenger ikke begrenses til tradisjonell læring med en professor som skribler en karakter på en oppgave. Hvorfor tror du det er lav status på øvingsgruppene? spør han, og følger opp: Det er på grunn av tradisjonstenkning. Vi må bli flinkere til å tenke alternativt for å benytte oss av de ressursene vi rår over. Dette handler om penger, men også om interne prioriteringer.ud 7

8 NYHETER 21. mars - 3. april 2006 Ber styret ignorere dei tilsette BER STYRET TENKJE LANGSIKTIG: Allan Krill har undersøkt saka nøye og meiner at styret ikkje bør høyre for mykje på dei tilsette når dei gjer vedtak om ei eventuell NTNU-samling. NTNU-tilsette vil stoppe protestane mot ei samling av universitetet når det kjem eit vedtak, spår geologiprofessor Allan Krill. SAMLOKALISERING TEKST: Bjørn Romestrand romestra@underdusken.no ARKIVFOTO: CHRISTIN HAGEN Medan storparten av dei tilsette ved NTNU har markert seg som motstandarar av ei flytting av dragvollmiljøa til Gløshaugen, håper og trur Allan Krill at styret vedtek ei samlokalisering på møtet 10. mai. Ei samlokalisering vil styrkje NTNU og gje universitetet høgare status, trur geologiprofessoren. Han trur også at protestane vil stilne når NTNU-styret har gjort eit vedtak i saka. Eit vedtak han håper seier ja til samlokalisering. Dersom det kjem eit vedtak for samling av universitetet, vil nok mange bli rasande. Men det går over. Krill åtvarer styret ved NTNU mot å leggje for stor vekt på det dei tilsette meiner, sjølv om han estimerer at mellom sytti og åtti prosent av dei er mot ei samling. Styret bør tenkje langsiktig og på kva som er best for heile NTNU. Dei vitskaplege tilsette er spesialistar på deira eiga forsking og dagens undervisningsbehov. Dei er ikkje spesialistar på å tenkje langsiktig og heilskapleg. Vi ser også at når vitskapleg tilsette blir valt inn i leiinga, så vert dei meir positive til ideen om samlokalisering, hevdar han. Bør ta seg betre tid Geologiprofessoren trur imidlertid universitetsleiinga bør ta seg betre tid enn planlagt. Det kan vere skadeleg å starte samlokaliseringa dersom dei tilsette ikkje er positive. Derfor bør dei få litt tid å roe seg på, slik at protestane vert dempa, seier han. Dei førebelse planane er heller ikkje gode nok. Han forstår kvifor dei tilsette blir frustrerte. Dei siste ti åra har det vore mange omorganiseringar. Dei tilsette må rapportere om alt mogleg og får ikkje konsentrere seg om forskinga si. Fleire kritikarar hevdar at NTNU ikkje klarer å fokusere på fagleg framgang samstundes som organisasjonen bruker mange krefter på ei samlokalisering. Krill fryktar ikkje dette. Det går an å forske samtidig som det skjer ei utbygging. Å flytte kontor tek ikkje meir enn eit par dagar, seier han. Krill er ein bajas Svein Kristiansen er leiar for Forskarforbundet ved NTNU den største fagforeininga for vitskapleg tilsette ved universitetet. Han er ikkje einig med Krill. Mitt inntrykk er at Allan Krill er ein bajas som liker å vere usamd med fleirtalet. Eg synest ikkje det er særleg djupn i det han seier. Krill er jo sjølv ein vitskapleg tilsett. Og viss han har rett i det han seier, er heller ikkje han spesielt god til å ta tenkje langsiktig med mindre han har spesielle evner, seier Kristiansen syrleg. Forskarforbundet har vore skeptisk til ei samlokalisering av NTNU sidan temaet vart kjent. For å gjere NTNU til eit framifrå universitet, må vi skape gode studiemiljø og bli gode på forsking, ikkje byggje bygningar, seier han. Forbundet vil likevel studere den nye rapporten, som konkluderer med at det er økonomisk mogleg å samle NTNU i området ved Gløshaugen, nøye. Dette er ei viktig sak, så vi vil bruke tid på å gå grundig gjennom rapporten, seier Kristiansen. Djupt ueinig Svein Lorentzen sit i NTNU-styret som representant for dei vitskapleg tilsette. Også han er djupt ueinig i det Krill seier. Styret har jo einstemmig vedteke ei brei høyring, og det er fordi det er veldig interessert i kva dei tilsette meiner, seier han. Samstundes er Lorentzen einig i at det vedtaket som blir gjort på styremøtet 10. mai må respekterast. Alle, både tilhengarar og motstandarar av ei samlokalisering, må slutte seg til det styret vedtek i mai. Men dersom dei tilsette kjem med eit heilt eintydig råd i saka, så vil det vere eit argument som må vege tungt når styret skal ta ei endeleg avgjerd.ud SAMLOKALISERING DETTE HAR HENDT 1. februar 2002: NTNU-styret vedtok å byggje eit nytt universitetssjukehus på Øya. Eit framlegg om å flytte sjukehuset til Dragvoll, og Historiskfilosofisk fakultet og Fakultet for samfunnsvitskap og teknologileiing til Øya, vart nedstemt. 1. april 2003: NTNU-styret søkte om midlar til å byggje nytt bibliotek på Dragvoll. Samstundes slo det fast at «NTNUs langsiktige mål er å flytte de aktivitetene som i dag er på Dragvoll til Gløshaugenområdet». Dåverande rektor ved NTNU, Eivind Hiis Hauge, vedgjekk at det var ubehageleg å ha ein «så tvetydig strategi». 8. februar 2005: NTNU-styret vedtok å halde fram prosjektet som undersøkjer moglegheita for å samle NTNU ved Gløshaugen. 10. mars 2006: Prosjektorganisasjonen NTNU 2020/HiST 2020 Eventuell samlokalisering leverte den endelege rapporten, som konkluderer med at det er mogleg å samle universitetet på og ved Gløshaugen, både ut frå økonomiske og arealmessige omsyn. DETTE VIL SKJE 10. mai: NTNU-styret gjer eit endeleg vedtak på om det ønskjer å samlokalisere universitetet på og ved Gløshaugen.

9 Mamma støtter meg NYHETER Labert oppmøte for Schibsted Edina Ringdal vant ledervalget på Samfundet. Men etter seiersdansen begynte hun å tvile på om hun var rett kvinne for jobben. Schibsted holdt for en gang skyld bedriftspresentasjon på Dragvoll, men pågangen uteble. LEDERVALG tekst: Anders Sund Rydningen FOTO: ERLEND DAHLHAUG PAXAL KARRIERE tekst: Eva-Therese Grøttum Ikke fortell dette til mamma! Det var Edina Ringdals spontane reaksjon da hun vant ledervalget på Studentersamfundet. Hun hadde lovet moren sin å ikke ta på seg flere verv. Det var ingen tvil om at jeg hadde lyst, men jeg fant ut at det mest fornuftige ville være å konsentrere seg om studiene, sier hun til Under Dusken. Benkeforslag Da valgmøtet startet hadde bare en kandidat meldt seg: 24 år gamle Sjur Urdson Gjerald. Etter et par runder med spørsmål fra salen, ble 22 år gamle Magnus Brattset Drabløs foreslått fra salen. En stund etterpå kom også benkeforslaget på Edina Ringdal. Hun takket først nei, men etter litt press fra Storsalen valgte hun å sette seg blant kandidatene. Jeg syntes ikke at jeg kunne nok om Samfundets interne liv til å være en egnet kandidat, sier hun selv. Til tross for at Ringdal ikke tidligere har vært aktiv på Samfundet, ønsket Storsalen den tidligere velferdstingslederen som ny leder for Samfundet. Hun ble valgt med klar margin allerede i første valgomgang. Usikker etter seieren I dagene etter at seieren var et faktum, var Ringdal veldig usikker på om hun egentlig hadde kapasitet og mulighet til å være leder av Samfundet. Hun brukte mange dager før hun endelig bestemte seg for å takke ja. Grunnen til at jeg trengte så lang tid på å bestemme meg, er at tidligere verv har ført til at jeg henger litt etter i studieprogresjonen. Nå har jeg tenkt lenge, og det ble til at jeg fulgte magefølelsen. Jeg får begynne ordentlig med studiene neste år, ler hun. Ringdal ser fram til å lage samfundsmøter, til lederfestene, og til å kunne si: «Kan Storsalen falle til ro?» Men først må hun sette sammen et nytt styre, og KLAR SEIERSMARGIN: Den tidligere velferdstingslederen Edina Ringdal vant med 154 stemmer i ledervalget på Samfundet. Edina har allerede gjort seg noen tanker om hvem hun trenger for å sette sammen et godt styre. For det første trenger jeg noen som er bedre kjent med det interne livet på Samfundet enn det jeg er. Hun vil lete på alle utdanningsinstitusjonene i sin søken etter styremedlemmer. Jeg trenger folk fra alle steder. Om de går på BI, Dronning Maud, HiST eller NTNU spiller liten rolle. Et av de målene jeg har er å gjøre Samfundet mer tilgjengelig for alle medlemmer, uavhengig av hvor de studerer. Hun har også noen ideer om hvordan nestlederen skal være. Det må være en person med utpreget ordenssans, som kan holde litt orden på meg. Kofi Annan og Jonas Gahr Støre? Edina har også tenkt litt på hva slags møter hun har lyst til å arrangere. Hun er ikke i tvil om at hun vil satse høyt. Jeg lå våken i natt mens jeg tenkte på hvordan vi skulle få Kofi Annan til å komme på et møte. Hun håper også at hun kan få til noen møter som provoserer og skaper engasjement. Selv om hun håper at det styret hun setter sammen kan komme med noen gode ideer og innspill, har hun allerede tenkt ut mulige temaer. «Frivillighetskulturen i Trondheim» ser hun for seg kunne være ett godt tema. Likestilling et annet. Jeg kunne gjerne ha hatt et temamøte om likestilling. Jeg vet det høres tabloid ut, men hva med å få en fra Ottar og en stripper til debatt. Eller hva med å få Jonas Gahr Støre til Storsalen? Har du fortalt mamma at du har blitt leder av Samfundet? Ja, smiler Edina. Mamma støtter meg.ud Torsdag 9. mars holdt Schibsted en presentasjon av traineeprogrammet sitt på Dragvoll. Til tross for at Schibsted er et ledende mediekonsern i Skandinavia, var det lettere pinlig stemning i salen da innleder måtte be de snaut tretti frammøtte om å flytte seg lenger ned i auditoriet. Dårlig planlegging Det er Futur, bedriftsgruppen til statsvitenskap, som stod bak presentasjonen. Leder av Futur, Hilde Rønning, tror ikke det dårlige oppmøtet skyldes manglende interesse hos studentene. Denne gangen var vi for sent ute. Det tok dessverre litt lang tid før vi fikk fastsatt tid og dato for presentasjonen, så vi fikk få dager til å informere studentene. I tillegg kolliderte presentasjonen med en forelesning i et innføringsemne i statsvitenskap, forklarer hun. Bedriftene drar til Gløshaugen Det er ikke alltid like vanskelig å lokke dragvollstudenter til slike presentasjoner, skal vi tro Futur-lederen. Da Utenriksdepartementet presenterte sine aspirantkurs, møtte de fullsatt sal. Futur ønsker likevel ikke å basere arrangementene på hvorvidt studentene dukker opp eller ikke. Vi prøver å presentere både de populære bedriftene og de som kanskje ikke så mange vet så mye om, sier Rønning. Hun merker det er vanskelig å få bedriftene til Dragvoll. På Gløshaugen opplever de de motsatte, her er det ikke tid til å ta imot alle bedriftene. Hos oss er det ingen problemer. Vi må faktisk si nei til bedriftene fordi vi er fullbooket, forteller leder av Bindeleddet, Ole Helliesen. UD

10

11 NYHETER Andreassen har fått sin erstatter FAKTA STUDENTTINGET (STi) Er NTNUs høyeste studentdemokratiske organ. Består av 25 valgte studenter som kommer fra alle av universitetets fakulteter. Har én leder og to nestledere som alle jobber med studentpolitikk på heltid. Har som formål å ivareta studentenes interesser overfor styret ved NTNU og Norsk Studentunion. I tillegg velger de studentrepresentanter til en rekke råd, verv og utvalg ved NTNU. Hvordan vil det bli med skolearbeidet framover? Det vil nok bli lagt helt på hylla. I alle fall nesten. Jeg skal ta en prat med studieveilederen, og så kan det jo hende at vi kan komme fram til en løsning. Det er ledervervet her som er prioritet én for meg nå, sier han. I motsetning til din motkandidat, kommenterte du aldri ham eller gjorde sammenligninger. Var dette bevisst? Ja. Jeg så ganske enkelt ingen grunn til det. NY LEDER: Etter at Trond Håkon Andreassen trakk seg fra vervet som leder av Studenttinget, ble Harris Utne nylig valgt som hans arvtaker. Posisjonen som NTNUstudentenes øverste leder er igjen besatt. Harris Utne ble nylig valgt som leder av Studenttinget (STi). STUDENTPOLITIKK tekst: Andreas Runesson runesson@underdusken.no FOTO: MAGNUS B. WILLUMSEN Etter at Trond Håkon Andreassen noe overraskende trakk seg av personlige årsaker den 24. februar, har STi vært uten leder. 26-årige Harris Utne fra Karmøy overtar nå hans stilling etter en knusende seier i ledervalget fredag 10. mars. Utne, masterstudent i teknisk fysikk, og med en fortid blant annet i ISFiT og UKA, var den eneste som før valgmøtet hadde meldt sitt kandidatur. Etter litt om og men fikk han endelig en motkandidat. To forsøk på å foreslå en lite villig Ingrid Oline Ødegaard lyktes ikke, men halvveis ute i møtet stilte Axel Sandaas opp. Skolen må vike Med 20-3 i avstemningen kan Utne trygt påberope seg Studenttingets tillit. Han er ikke overrasket over at han fikk en konkurrent. Jeg var klar over at jeg var den eneste forhåndsmeldte, men det var vel ikke akkurat uventet at en annen stilte som kandidat, sier en blid Utne. Du holder på med en mastergrad. Mer ledererfaring var avgjørende Axel Sandaas er til daglig profileringog likestillingsansvarlig i STi - et verv han vil fortsette i framover. Nederlaget for Utne tok han med fatning. Jeg tapte nok på to ting spesielt. For det første det at jeg kom sent inn i valget. I tillegg har Harris mer ledererfaring enn meg, kommenterer Sandaas. Hadde du vurdert å stille ditt kandidatur før det kom benkeforslag på deg? Tanken var der, ja. Men nå ble jeg jo benket og takket ja, og det gjorde jeg selvsagt ikke uten grunn, sier han. De to herrene var kanskje konkurrenter om ledervervet, men nå som utfallet er klart, uttrykker begge at det er «no hard feelings». Jeg ser fram til å jobbe med Axel. Vi skal definitivt ta en prat sammen. Nå skal ledelsen, arbeidsutvalget og Studenttinget som helhet sette oss ned og starte arbeidet, sier Harris Utne. På direkte spørsmål nevner han to områder som opptar ham; adgangsbegrensning og samlokalisering. Det er tunge temaer, men Utne stiller seg i utgangspunktet positiv til begge.ud 11

12 NYHETER 21. mars - 3. april 2006 NTNU gir for gode karakterer En rapport konkluderer med at NTNU gir for gode karakterer. Studieavdelingen ved NTNU mistenker enkelte sensorer for å være for snille. Skjerpelser kan være på vei. Karakterer tekst: Gøril Furu og ane teksum isbrekken ud@underdusken.no Et karakterpanel oppnevnt av Universitets- og høgskolerådet (UHR) har avgitt dom over karaktergivningen ved sivilingeniørutdannelsen i Trondheim. Den er ikke bare positiv lesning for NTNU, i det den hevder at «NTNU har gjennomgående (for) gode karakterer på prosjekter og masteroppgaver, men viser en trend i riktig retning fra høst 2003 til høst 2004 på de fleste fag». Indre disiplinering Rådgiver Mari S. Rigstad i UHR, forteller at de aller fleste utdanninger på høyere nivå har hatt en gjennomgang av karakterbruken de siste årene. Dette er et indirekte resultat av kvalitetsreformen siden den også medførte innføringen av den nye bokstavkarakterskalaen (da man gikk bort fra tallkarakterer som går fra 1 til 4, til bokstavkarakterer som går fra A til E, journ.anm.). Dette kan være litt av årsaken til at teknologiutdanninger over hele landet har gått i seg selv og vurdert de siste årenes karaktersetting. Det tar tid å få den nye karakterskalaen på plass slik den skal være. Målsettinga er ikke at det skal være en normalfordeling på enkelte fag, sier hun og påpeker at karakteren C skal framstå som en jevnt god prestasjon. Likevel forventer UHR at NTNU følger opp resultatene fra karakterpanelene. Det har blant annet vært snakk om at det skal settes ned sensorkorps som skal gå igjennom sensureringsregler, og sile bort enkeltpersoner som ikke har sensurert etter reglene. Derfor prøver man også i større grad å få inn eksterne sensorer. Det er ofte slik at veiledere gir best karakter til de elevene de kommer mest inn på, sier Rigstad. Hun anbefaler at det settes ned sensorkorps mellom flere institusjoner. Slik får du mer lik praktisering mellom forskjellige institusjoner og sikrer rettferdig behandling av studentene. Også på et nasjonalt nivå. Rigstad mener at offentliggjøringen av karakterstatistikker i alle tilfeller vil føre til en indre disiplinering hos institusjonene, som sørger for å rette opp skjevhetene som finnes. ABCDE - hva er det? Seniorrådgiver ved studieavdelinga på NTNU, Åge Søsveen, bekrefter dette. Ja, vi tar de signalene som kommer til etterretning. Blant annet ved å se på hvordan vi kan sikre en mer konsekvent karaktersetting, forklarer han. Dette vil man oppnå ved blant annet å opprette retningslinjer for sensorordninger, bruk av tilsynssensorer og eksterne sensorer. Det har vært mistanker om at noen har vært fristet til å gi for gode karakterer av ulike motiv. Det er viktig å få etablert en standard for hva en gitt karakter representerer i et visst fag, sier Søsveen. 70 prosent får toppkarakterer Olav Fagerlid i Forvaltningsutvalget for sivilingeniørutdannelsen (FUS) mener det er på høy tid at sensorene begynner å benytte hele karakterskalaen også på prosjekter og masteroppgaver. Det var omkring åtti prosent av studentene på siv.ing. som fikk karakteren A eller B på diplomen da FUS tok opp saken for tre år siden, sier han. I dag foreligger det karakterer for 825 av cirka 1200 av masteroppgavene som ble levert på siv.ing. i Andelen studenter som fikk A eller B ligger her på omlag 71 prosent. Antallet er med andre ord fortsatt høyt. Fagerlid frykter også for verdien av de andre karakterene. Poenget er at C skal være et uttrykk for en gjennomsnittsprestasjon. I små klasser skal C være gjennomsnitt over flere år. Når karakteren C får et dårlig rykte står man i praksis igjen bare med tre karaktertrinn der C blir oppfattet som en katastrofe. Karakterskalaen har bare fem karakterer, og hvis bare to karakterer blir brukt, blir det ikke nesten som bestått og ikke bestått, spør Fagerlid.UD REAGERER: Gunnar Hernborg fikk karakter A på sin diplomoppgaven da han var sivilingeniørstudent, (Foto: Kieran Kolle, Studvest) Kronen på verket Mellom 70 og 80 prosent av siv.ing.-studentene får A eller B på masteroppgaven. Gunnar Hernborg tror årsaken kan ligge i sterk arbeidsinnsats og forholdet til veilederen. tekst: Ane Teksum Isbrekken isbrekke@underdusken.no Gunnar Hernborg skrev den obligatoriske masteroppgaven på siv.ing. i 2004, og fikk i likhet med mange medstudenter karakteren A. Han reagerer på at andelen som får toppkarakterer de siste årene har ligget mellom 70 og 80 prosent, men mener man bør ta forhåndsregler når det gjelder å gå aktivt inn for å endre trenden. Urettferdig konkurranse Jeg er enig i at andelen som får toppkarakterer her er veldig høy. Samtidig skal man være forsiktig med å endre slike karakterregimer, fordi det gjerne tar noen år før næringslivet snapper opp endringene. Dermed kan det bli urett- men r 12

13 NYHETER Eva Bratholm og Norman G. Finkelstein «When in trouble, go to Auschwitz» udent, men reagerer på at mellom 70 og 80 prosent av masterstudentene får toppkarakterer. Lørdag 18. mars var samfundsmøtet viet Finkelstein og hans bok «Holocaustindustrien». Ifølge den amerikanske t statsviteren med doktorgrad fra Princeton University, har amerikanske jøder brukt holocaust som pressmiddel for å få ferdig konkurranse om arbeidsplassene mellom studenter fra forskjellige kull, mener Hernborg. Han tror likevel ikke at masteroppgaven er spesielt betydningsfull når bedriftene ansetter nyutdannede. Jeg har inntykk av at arbeidsgiverne ofte ser på helhetsbildet av alle karakterene. Masteroppgaven er så spesialisert, og ofte er det viktigere med generell kompetanse. Dessuten blir mange ansatt før de har fått karakter på masteren, forteller han. Studentene jobber bedre Hva kan være årsaken til at det deles ut så mange toppkarakterer akkurat her? Det var en professor som sa at masteroppgaven genererer en enorm arbeidsinnsats hos studentene. Masteroppgaven skal på en måte være kronen på verket. I tillegg får man jo et mer personlig forhold til veilederen, og veilederen får et dypere innblikk i arbeidet som legges ned i oppgaven, sier Hernborg. Kunne det være en idé å legge om vurderingen til bestått og ikke bestått? Jeg tror det ville ført til at mange hadde lagt seg på den linjen hvor grensen for å få bestått går. Og det ville jo ikke vært så veldig positivt, mener Hernborg.UD Hva har Israel og Oprah Winfrey til felles? Begge skyver Holocaust foran seg når kritikken hagler som verst, mener forfatteren Norman G. Finkelstein. SAMFUNDSMØTE tekst: HANS HENRIK MOE hanshenr@underdusken.no kloa i store summer fra en rekke europeiske land. Summer som i liten eller ingen grad har kommet Holocaust-ofrene til gode. Et annet sentralt poeng var hvordan ulike aktører benytter seg av holocaust for å vri seg unna kritikk. Alle fra staten Israel til Oprah Winfrey har benyttet seg av denne taktikken, som lot seg oppsummere med «when in trouble, go to Auschwitz». Av avisa The New York Times ble boka beskrevet som «an ideological fanatic s view of other people s opportunism». Finkelstein påpekte at selv Mein Kampf hadde mottatt bedre kritikk fra avisa. «I checked», lo han. Foredraget om utnyttelsen av jødiske lidelser etter andre verdenskrig, lett krydret med politisk ukorrekte spøker om holocaust samt et par billige vitser på bushregjeringens bekostning, ble godt mottatt av en fullsatt storsal. Ingen fra Holocaust-senteret i Oslo hadde ønsket å møte opp som motdebattanter i det de oppfattet som «et rent markedsføringstiltak» for Finkelsteins bok. Resultatet ble en tidvis repetitiv monolog fra Finkelstein, kun avbrutt av påtatt kritiske spørsmål fra journalist og tidligere USA-korrespondent Eva Bratholm, før Storsalen fikk slippe til talerstolen. Med få unntak var det heller ikke mye kritikk å hente derfra. Flere av spørsmålsstillerene gjorde det helt klart at selv om de kanskje kunne virke litt kritiske, kjente de seg godt igjen Finkelsteins virkelighetsforståelse. Hadde det ikke vært for Finkelsteins elegante veksling mellom alvor og humor i omtale av det kontroversielle temaet, ville fraværet av relevant debatt gjort møtet kjedelig i lengden. Det ble det heldigvis ikke. Finkelstein hadde også med seg et spørsmål til de frammøtte i Storsalen. Hvordan kunne vi nordmenn tillate at «this witch from Washington» kom og dikterte hvem vi kunne boikotte? Svaret kom i form av en dundrende applaus fra salen.ud 13

14 Ja, så må dere huske at det skal være ramme rundt annonsene da. 0,5 tjukk.

15 Siden sist Billige forskningspoeng Norske forskere publiserer stadig mer i kanalene der kvalitetssikringen er svakest, hevder professor Alf Erling Risa ved Universitetet i Bergen. Med innføringen av kvalitetsreformen begynte staten å tildele universiteter og høgskoler etter hvor mye forskerne publiserer. Dette har ført til at vitenskapelige ansatte har økt publiseringen mest i kanalene med minst kvalitetssikring. Det er en veldig vekst i bokkapitler fra 2004 til Dette er klart den typen publiseringsaktivitet der det er minst fagfellevurdering, sier Alf Erling Risa til Morgenbladet. Studenter er uinteressante Carl I. Hagen, avtroppende partileder i Fremskrittspartiet (FrP), sier partiet ikke ønsker å henvende seg til studenter. Å studere er en kortsiktig ting, og en altfor midlertidig greie. Gjennomsnittsstudenten studerer i 3-4 år, og da er det ikke interessant å bruke ressurser på en slik gruppe, sier Hagen til studentavisa Studvest i Bergen. Ifølge en meningsmåling av Opinion i mars er FrP landets største parti med 31,8 prosent av velgerne bak seg. Thommesen blir FN-direktør Christian Thommesen, ett av de fire eksterne styremedlemmene ved NTNU, tiltrer i august en direktørstilling i FN. Det betyr, mest sannsynlig, at han må trekke seg fra styrejobben ved NTNU. Thommesen har i dag mellom ti og femten styreverv. Han er blant annet styreformann i Opera Software, der han er en storaksjonær. På grunn av et charter som må underskrives før han tiltrer direktørstillingen, må Thommesen kvitte seg med alle styreverv tilknyttet forretningsvirksomhet. Nytt fotostudium Norges Kreative Fagskole (tidl. MI) planlegger å starte opp et nytt toårig fotostudium fra høsten av. Studietilbudet er tverrfaglig utformet slik at studentene skal jobbe både individuelt og i grupper, og mappebasert vurderingsform skal gi studentene en åpen og fleksibel studiesituasjon. Rektor Lill Bente Totland kan fortelle at utdanningen er et samarbeid mellom Norges Kreative Fagskole og et kommersielt drevet studio som skal benyttes i undervisningen. Studentene får på denne måten verdifull veiledning av profesjonelle og kontakter innad i fagmiljøet, sier hun. Utdanningen krever realkompetansevurdering i tillegg til generell studiekompetanse. Advarer mot studieagenter ANSA, utenlandsstudentenes interesseorganisasjon, er bekymret over at tallet på useriøse studieaktører ser til å øke, skriver forbruker.no. Store valgmuligheter og en omstendelig søknadsprosess venter den som vil studere i utlandet. Det er på bakgrunn av dette at det har dukket opp stadig flere firmaer som formidler studieplasser i utlandet. Men ikke alle holder det de lover. De fleste er seriøse, men ikke alle. Noen tilbyr studier som ikke engang gir studiepoeng dersom du prøver å få dem godkjent i Norge, sier ANSA-president Rasmus Myklebust. Bygdejenter vil ha utdanning Ny forskning ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring viser at ingen er så motiverte for høyere utdanning som jenter bosatt på bygda. Det melder NTB. Bygdejentene slår ut både gutter og jenter i bymiljø. Mens 86 prosent av jentene på bygda har klare planer for høyere utdanning etter videregående, har til sammenligning 77 prosent av jentene i mellomstore byer det samme. Bare 75 prosent av guttene på landet har planer for skoleveien videre. Storbygutta er minst interessert i å fortsette på skolebenken etter videregående. Kun 57 prosent av dem er innstilt på å ta høyere utdanning. Ikke kom til Bergen Leieboerforeningen i Bergen vil ikke at det skal komme flere studenter til Bergen. Det kommer for mange studenter til byen i forhold til antall boliger. De konkurrerer ut andre leieboere, sier leder for leieboerforeningen, Stig Høisæther til NRK Hordaland. I en pressemelding påpeker leieboerforeningen at studentene snart opptar halvparten av alle utleieboliger. Foreningen mener det er mindre integrering av familier, innvandrere og alenemødre med barn i sentrumsboligene. Dette vil føre et mindre mangfold blant sentrumsbeboerne i Bergen, hevder de. UD RETTER SIDEN SIST Flere kvinner ved NTNU Andelen kvinnelige professorer ved NTNU øker, skriver Universitetsavisa. Økningen er fra 13,7 prosent i 2004 til 14,1 prosent i Andelen kvinner i førsteamanuensisstillinger økte fra 27,4 til 29,3 prosent, mens kvinneandelen blant stipendiatene økte fra 33,6 til 35,9. Blant den faglige ledelsen er tallene mer nedslående. En av sju fakultetsledere er kvinner, mens sju av 53 instituttledere er kvinner. Risikerte liv og lemmer Spøkefuglen som vandaliserte Uken-logoen i Sandviken risikerte livet. Det er veldig bratt og farlig å være oppe i fjellsiden. Hvis noen har gjort dette som et stunt i fylla, så er det livsfarlig, sier PR-sjef for Uken, Helle Alvheim Andersen til Bergens Tidende. I løpet av en natt hektet noen på en ekstra «k» på Uken-bokstavene som er festet i fjellsiden over Sandviksbatteriet.. I Under Dusken nr. 5, 2006 kom vi i skade for å skrive at faget faget «Algoritmer og matematiske modeller», med fagkode IT1105, er et obligatorisk fag for alle sivilingeniører. For det første heter faget «Algoritmer og datastrukturer». For det andre er ikke faget obligatorisk for alle sivilingeniører (og heller ikke alle sivilingeniørstudenter). Det er et emne i bachelorgradsprogrammet i informatikk. Vi kom også i skade for å skrive at professor Arne Halaas ville fjerne late studenter fra universitetet. Det riktige er at han mener at mattesvake studenter ikke har forutsetninger for å gjennomføre sivilingeniørutdannelsen. 15

16 NYHETER 21. mars - 3. april 2006 Ferdig med barnesykdommene Aktivitetene i idrettsbygget på Gløshaugen er i gang igjen. Etter en periode med oppstartsproblemer, er studentene nå fornøyde. STUDENTIDRETT tekst: Sivert Frøseth Rossing sivertfr@underdusken.no Foto: Stina Å. Grolid og MARTE LOHNE Fredag 10. mars ble idrettsbygget på Gløshaugen offisielt åpnet. President Karl-Arne Johannessen i Norges idrettsforbund fikk æren av å klippe snora. Han fortalte de frammøtte at trondheimsstudentene er heldige som har et så godt tilbud. Gratulerer til dere som skal bruke bygget, sa presidenten til de frammøtte. Arne Brevik er idrettssjef i Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT). Han er også svært fornøyd med at det nye bygget er oppe og går, selv om de har opplevd noen oppstartsproblemer. Vi må ta erfaringene fra dette vårsemesteret med oss, slik at vi får alt på plass til høsten, sier Brevik. Han mener de trenger et semester på å komme i gang. Som et eksempel på utfordringene de har møtt, trekker han fram problemer med lufteanlegget. Danseglede Jørgen Karlsen og Victoria Juul tilbringer mye tid på det nye idrettsbygget. Vi danser boogie-woogie, og bruker vel timer i uka på treningsrommet, sier de. De muntre studentene forteller at kvaliteten på treningsfasilitetene er mye bedre nå enn de var før utbyggingen. Vi er spesielt fornøyd med ventilasjonsanlegget. I alle fall etter at det begynte å virke, forteller danserne. De forklarer oppstartsproblemene på bygget med at det kanskje ble åpnet litt for tidlig. Rett etter åpninga virket alt litt halvferdig, og mange fikk derfor et litt dårlig inntrykk. De første par dagene ble nok mange en smule skuffet, sier de danseglade. De har ellers veldig lite å utsette på nyervervelsen til NTNUI. Til vårt bruk er dette kjempebra, smiler de. Stor pågang Selv om kapasiteten har økt, opplever det nye idrettsbygget stor pågang. På det verste er det fullt både på Gløshaugen og på Dragvoll, forteller Arne Brevik. Problemet var imidlertid størst rett etter åpninga, blant annet fordi mange av NTNUIs grupper måtte forandre treningstider. Aktivitetsnivået ser nå ut til å ha stabilisert seg, sier idrettssjefen. Det er for øyeblikket ikke planlagt flere utbedringer for å gi studentene mer treningsplass i Trondheim. Andre utvidelser kommer nok ikke før en eventuell samlokalisering, spår Brevik.UD TRE PÅ IDRETTSBYGGET 1. Hva trener du? 2. Hva syns du om utbedringene på idrettsbygget på Gløshaugen? 3. Er idrettstilbudet for studenter generelt godt nok? Erik Wammer, 34 år 1. Jeg trener styrke på Gløshaugen to ganger i uka. 2. Forholdene er veldig gode. Treningsforholdene er mye bedre nå enn de var før utbyggingen. 3. Det virker veldig bra. Jeg synes det er fint at så mye frivillig arbeid nedlegges. Jørn Olav Løkken, 25 år 1. Tae kwon do og styrke. Jeg trener til sammen fire ganger i uka. 2. Det ble bra da ventilasjonsanlegget endelig begynte å fungere. 3. Ja. Jeg trener styrke på Dragvoll, og det er bra at det er mindre folk der nå. Danseglede: Jørgen Karlsen og Victoria Juul danser boogie-woogie på fritida. De er meget fornøyde med «det nye» idrettsbygget på Gløshaugen. ÅPNER BYGGET: Idrettspresident Karl-Arne Johannessen klipper snoren. Ida Winsnes Lund, 22 år 1. Jeg trener spinning og styrke mellom to og tre ganger i uka, og volleyball en gang iblant. 2. Mye bedre enn før, men det kunne ha vært enda litt større. 3. Jeg er fornøyd med tilbudet. 16

17

18 TRANSIT 21. mars - 3. april 2006 Nytt studentopprør i Paris En ny fransk lov gir arbeidsgivere rett til å si opp ansatte under 26 år uten grunn. Studentene svarer med streik, demonstrasjoner og beleiring av det prestisjefylte Sorbonneuniversitetet. Internasjonal utdanning tekst: Gøril Furu gorilfu@underdusken.no I Frankrikes gater har unge stemmer ropt høyt de siste ukene. Det prestisjefylte Sorbonne-universitetet i Paris er blitt beleiret av studenter, og ved nærmere 50 av Frankrikes 84 universiteter har studentene gått ut i streik. Bakgrunnen er vedtaket om en ny arbeidslov (CPE) som rammer unge ansatte under 26 år. I praksis innebærer loven at arbeidsgiverne kan ansette arbeidstakere i denne aldersgruppen for en prøveperiode på to år, og innen denne perioden si opp FAKTA CONTRAT PREMIERE EMBAUCHE (CPE) 9. mars 2006 vedtok den franske regjeringen å innføre en ny type arbeidskontrakt som gir arbeidsgivere rett til å si opp ansatte under 26 år uten å oppgi noen grunn i løpet av en prøvetid på to år. I den nye «førstejobbskontrakten» er prøvetiden utvidet fra de vanlige tre månedene til to år. Lønnstakere som har jobbet i minst fire måneder får en statlig kompensasjon på 490 euro i to måneder etter oppsigelsen, mens man med vanlige regler ikke hadde fått rett til arbeidsledighetstrygd før etter seks måneder. Denne typen kontrakter skal gi en individuell rett på etterutdanning allerede etter første måned og ikke etter et års ansettelse. En meningsmåling fra 10.mars viser at 55 prosent av franskmennene er imot loven. Kilder: Klassekampen.no, aftenposten.no, dagsavisen.no. arbeidstakeren uten å oppgi grunn til oppsigelse. Arbeidsledighet som kampsak Frankrike har en kjempehøy arbeidsledighet blant ungdom. Hovedbolken av arbeidsledige er unge uten høyere utdanning. I Frankrike er det slik at ungdom slutter i grunnskolen når de er 16 år, selv om de for eksempel har gått et par klasser om igjen. Det vil si at en 16-åring som slutter på skolen i praksis kan ha utdanning lik en 14-åring, og heller ikke vitnemål. Slik utvikles de til tapere i arbeidslivet, og det er disse den nye arbeidsloven blant annet retter seg inn mot, opplyser utdanningsansvarlig Brynhild Sirevåg ved den norske ambassaden i Paris. Det er denne arbeidsledigheten blant den yngre delen av befolkningen landets regjering vil få bukt med. Statsminister Dominique de Villepin står i spissen for den nye loven, og nekter å la seg dirigere av gruppen berørte demonstranter. Ordet på gata er at han hadde gjort klokt i å være mer fleksibel i kampen for å liberalisere lovverket. Polariserte synspunkter I media er det i hovedsak kritiske røster I januar 2006 var det 23 prosent arbeidsledige blant unge under 24 år. Dette gjennomsnittet skjuler store forskjeller: Blant unge arbeidstakere uten utdannelse er ledigheten nærmere 40 %. Situasjonen har også blitt verre for unge med et universitetsdiplom på bachelornivå eller høyere, med en arbeidsledighet på nærmere 10 %. I loven som er vedtatt, ønsker Villepin-regjeringen å redusere arbeidsledigheten blant unge ved å gjøre aldersgruppen til en mindre kostbar investering for arbeidsgivere. Regjeringen argumenterer med at avtalen om «første ansettelse» skal føre til at flere arbeidsgivere vil ansette ungdommer, fordi unge arbeidstakere lettere kan sies opp. Nærmere en million mennesker skal ifølge fransk fagbevegelse ha deltatt på demonstrasjoner i 160 franske byer i forrige uke. som er blitt presentert når det gjelder CPE. Men blant både arbeidsgivere og dem som berøres mest direkte av loven, er meningene delte. Jeg leste morgenavisen i dag, og da så jeg at en gruppe Lyon-studenter uttaler at de er for den nye loven. Jeg har registrert at en del av dem som hører til den gruppen som er positive er økonomistudenter. Men vi vet jo også at hver gang det er forslag om noe nytt som berører unge og studenter i Frankrike er, blir det ofte demonstrasjoner fra dem som holder med opposisjonen, sier Sirevåg. Leder Laurence Parisot i den franske arbeidsgiverforeningen MEDEF gikk først ut og kritiserte CPE, men den 15. mars kunne The New York Times meddele at Parisot hadde skiftet mening og dermed stiller seg bak statsministeren. President Jaques Chirac har også gått ut og gitt sin støtte til vedtaket. Forrykt! Leder for LOs Brüsselkontor, Knut Arne Sanden, kommer med krass kritikk mot loven. Vi i LO er veldig imot denne loven. Vi synes den er helt forrykt, fordi den svekker unges muligheter. De har for eksempel ikke mulighet til å etablere seg og skaffe bolig. Alt blir dermed veldig usikkert, mener Sanden. Kunne en slik lov forekommet i Norge? Ja, man kan tenke seg at den forrige regjeringen kunne foreslått noe sånt. De ville jo jobbe for utvidet bruk av midlertidige ansettelser. Det er et uttrykk for samme tankegang, hevder Sanden. Et slikt vedtak truer de unges plass på arbeidsmarkedet. De under 26 år blir annenrangs arbeidskraft, legger han til. Milliondemonstrasjoner Alt i alt er målsettingen med å redusere arbeidsledigheten for unge gjennom den nye lovgivningen mislykket. Slik understreker Anthony Thomas det negative forholdet til Frankrikes nye arbeidslov. Den innebærer en stor fare for at folk ikke lenger vil sitte like trygt i jobbene sine. Når du ikke vet hva du skal gjøre neste måned, er det ganske vanskelig å organisere livet ditt og lete etter bolig. Frankrike er blant landene med strengest regulert arbeidsliv i Europa. De skiller hovedsaklig mellom arbeidskontrakter på udefinert tid (CDI), som er normen, og diverse avgrensede kontrakter. Den nye CPE-en bygger på den alminnelige CDI-en, men med konkrete unntak som angår oppsigelsesprosedyrer de to første årene. Dette fører til problemer for studentene, og er bakgrunnen for de mange demonstrasjonene de siste ukene. De siste dagene har det hele også eskalert til voldelige opptøyer, med ildspåsettelser og sammenstøt mellom studenter og politi. Det anslås at så mange som en million mennesker demonstrerer mot liberaliseringen av arbeidslovgivningen. Unge mennesker er frustrerte fordi de må regne med en levestandard som 18

19 TRANSIT STUDENTOPPRØR ANNO 2006: Nærmere en million mennesker har demonstrert mot den franske regjeringens nye arbeidslov, som særlig rammer unge arbeidstakere. (Foto: Scanpix) er verre enn hva det var for foreldregenerasjonen, selv om utdanningsnivået er høyere. De bor hjemme lenger, arbeidsløsheten er høyere og universitetsgraden oppfattes som meningsløs, forklarer Anthony. Ingen dialog Arbeidsledighetsstatistikk for unge under 25 år i Frankrike viser at over tjue prosent er uten jobb. I de fattigste forstedene og byene rundt Paris er så mange som femti prosent arbeidsløse. Anthony, som selv er 24 år og ble ferdig utdannet journalist for et år siden, mener de store arbeidsledighetsproblemene skyldes at studentene ofte begynner på universitetet uten å ha noen som helst formening om hvilken arbeidskraft markedet etterspør. Han tror ikke loven om «første ansettelse» vil ha noen effekt på arbeidssituasjonen til unge franskmenn. Jeg jobber på endagskontrakter, eller en uke maksimum, og må jobbe for fire nyhetsbyråer samtidig for å ha en tålelig inntekt. Jeg vet aldri hvor mye jeg kommer til å jobbe den påfølgende uken. I en rapport fra den norske ambassaden i Paris kommer det fram at ikke bare lovens innhold, men også regjeringens handlemåte for innføring av ordningen, er under kritisk søkelys. Loven er i liten grad et resultat av dialog med de involverte partene, og statsminister de Villepin har tydd til konstitusjonelle virkemidler av tungt kaliber for å få lovforslaget vedtatt. Han krevde samlet debatt under den første presentasjonen av loven om «sosialt samhold» («cohésion sociale»), og stilte implisitt kabinettspørsmål. Samtidig ble debatten kortet ned til det minimale. Bruk-og-kastmentalitet Thomas er skeptisk til ettervirkningene: Bedrifter vil innføre den nye loven og dermed sparke ungdommer når de ikke trenger dem lenger. Jeg tror ikke det vil framdyrke jobber, men snarere bare gjøre de eksisterende mer usikre. Til slutt er Thomas tilbake på ambassadens innledende poenger: Loven kan være positiv for folk med lavere utdanning og for dem som forlot skolen uten noen form for utdanning eller vitnemål. Bedrifter burde vært mindre motvillig til å gi denne gruppen en sjanse.ud 19

20 BETENKNINGSTID 21. mars - 3. april 2006 MIN STUDIETID JON GELIUS 41 ÅR Programleder/ nyhetsanker i NRK Dagsrevyen. Journalistikk på Norsk journalisthøyskole i Oslo. JOAR VITTERSØ 46 ÅR Professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø Ulykkelig lykkelig, e Hvorfor valgte du de studiene? Jeg har alltid vært fascinert av journalistikk, og begynte tidlig å skrive i skoleavisa. Her fikk jeg den første smaken av yrket og fikk på en måte «jukset» litt i faget. Hvordan var studietiden? Journalisthøyskolen er en mer praktisk rettet skole enn andre, og vi fikk reelle utfordringer som å lage avis, radio og tv-innslag. Det er på mange måter en «yrkesskole». Samtidig hadde vi mange samfunnstopper som forelesere, både fra statsforvaltning og næringsliv. Jeg hadde en lang praksisperiode i NRK Radio, og takket være det fikk jeg jobb her i NRK. Var du en flittig student? Ja, jeg var vel helt gjennomsnittlig flittig. Jeg jobbet bra med de praktiske utfordringene, og fulgte med på forelesningene. Siden vi hadde en mer praktisk utdanning, jobbet vi mye mot en deadline og var sjelden ferdige i god tid. Det ble en del skippertak. Det ble også brukt en god del tid på «sightseeing» i Oslo. Verste minne? Nei, det har jeg i så fall fortrengt. Studietiden var et brytningspunkt mellom skole og jobb og var mer utfordrende enn problematisk. Beste minne? Det er vanskelig å si, men mitt sterkeste minne er den gangen vi som unge studenter fikk besøke drapsdømte Arnfinn Nesset i Ila fengsel. Dette var en stor sak i media, og fordi vi var studenter var vi de eneste journalistene som fikk møte ham. Har du noen råd til dagens studenter? Jeg synes at karakterjaget har tatt litt overhånd. Studentene må ikke bare være opptatt av det som står i pensum, men også livet utenfor skolebøkene. Mange nyutdannede er boklærde, men mangler praktiske erfaringer. Få litt møkk under neglene! Det er mitt råd. 20 Av Tor Helge Rimul Et lykkelig liv er noe de fleste ønsker seg, men hva vil det egentlig si å være lykkelig? Joar Vittersø er professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø, og forsker på saken. LYKKE TEKST: OLE ØVERGAARD OMEJER omejer@underdusken.no ILUSTRASJON: OLE CHRISTIAN GULBRANDSEN Hva er lykke? Det spørsmålet er blitt stilt i flere tusen år. Vi må ha klart for oss at ordet «lykke» brukes på mange forskjellige måter i språket vårt. Innenfor forskningen kan lykke forstås som en serie med enkelthendelser knyttet til gode følelser, eller som en mer generell oppfatning av om livet er bra eller dårlig. Det er den siste b e t y d n i n g e n som er den ʻʻ mest anvendte. Metoden som er mest vanlig innen lykkeforskning er spørreundersøkelser der folk angir hvor lykkelige de er, og hva som gjør dem lykkelige. Selvrapporteringen blir også utdypet ved undersøkelser av hjerneaktivitet og hormoner. Man har for eksempel påvist en sammenheng mellom aktivitet i venstre hjernelapp og lykkefølelse. Det er likevel vanskelig å trekke klare konklusjoner mellom forhold i hjernen og følelsen av lykke. Så hvordan blir man lykkelig? Vær optimist! De lykkeligste er de som ser på det de har som bra; de som ser halvfulle flasker. Av samme grunn burde man ikke sammenligne seg med dem som gjør det bedre enn en selv heller. De som ser på alle andre som mer vellykkede, blir ofte ulykkelige selv. Realistiske mål er også viktige, men her har vi et dilemma. Høye mål får oss til å strekke oss lenger, mens det altså kan virke negativt på vår lykke hvis vi ikke når målene våre. Hvilke konkrete faktorer som gjør folk mest lykkelige er vanskelig å si, men vi vet at sosiale relasjoner er viktige. Penger, da? Skaper de lykke? Dét er en interessant debatt med en del myter. Det er en viss sammenheng mellom inntekt og lykke. Penger kan bidra til å løse en del problemer og gjøre livet mer behagelig. Høy inntekt fører også til at man føler seg mer vellykket. Når det gjelder forbruk, så ser vi at de som er veldig opptatte av det ofte er mer misfornøyde enn andre. Det beste blir da paradoksalt nok å være lite opptatt av forbruk samtidig som inntekten er god. Å være opptatt av forbruk mens man har lav inntekt, er ikke uventet en dårlig kombinasjon. Det er også tegn som tyder på at for mye penger og for få utfordringer kan få negative konsekvenser for lykken. Det beste blir da paradoksalt nok å være lite opptatt av forbruk samtidig som inntekten er god. Så det er mulig å ha det for godt? I tillegg til det vanlige synet på lykke som det å ha det godt og behagelig, er lykke noe som også kan avhenge av engasjement og interesse. Hvis man ikke har noen utfordringer, kan man få problemer med å se meningen med livet, og oppleve tomhet. Et eksempel på hvordan dette har rammet en hel befolkning, ser vi på øya Nauru i Stillehavet. Det er en bitteliten stat som har tjent seg søkkrik på fosfat utvunnet av gjestearbeidere, mens øyas opprinnelige innbyggere har levd det søte liv på stranda. Som et resultat har befolkningen blitt kraftig rammet av fedme og sukkersyke. Sammen med lite fysisk aktivitet har dette ført til at levealderen har gått dramatisk ned. I tillegg har fyllekjøring på øyas 22 kilometer lange veistubb blitt en stor fritidssyssel og dødsårsak. Blant barna på øya er det vanlig å skulke skolen. Når man kan kjøpe seg ut av alle problemer og aldri behøver å tenke på noen ting, tror jeg man kan bli ulykkelig. Dette fenomenet er det noen som kaller affluenza. Kan man se paralleller mellom et lite land som lever av fosfat og et lite land som lever av olje? Jeg har tenkt tanken selv, men jeg tror nok nordmenn har nok å henge fingrene i selv om vi har det økonomisk godt. Vi er jo mange flere mennesker, og vi

21 BETENKNINGSTID, eller rett og slett lykkelig? har en annen næringsstruktur. Likevel kan vi se tendenser til affluenza andre steder enn på Nauru. Studier i USA har vist at ungdom fra velstående familier kan oppleve noe lignende. Likevel er det få ting som tyder på at hele befolkningsgrupper blir rammet av mangel på utfordringer. Hvor i verden er lykken høyest? Vi ser at Vest-Europa ligger høyt. Nederland, Irland og de nordiske landene gjør det bra. Dette er etablerte liberale demokratier med et høyt velferdsnivå og høy grad av likestilling. Enkelte forskere mener den nordiske velferdsmodellen gjør befolkningen lykkeligst, men det er ikke noe man kan si sikkert. Andre land som kommer godt ut er landene i den nordlige delen av Sør-Amerika. En bekymringsløs innstilling til materielle goder kan føre til et høyt lykkenivå, selv om landene er fattige. Innad i Norge er det ikke så stor forskjell mellom ulike grupper, men vi ser faktisk at lykkenivået for studenter ligger litt under nivået for befolkningen som helhet. Kan det ikke oppstå kulturforskjeller i vurderingen av om man er lykkelig? Det er et av de store spørsmålene. Vi ser at befolkningen i Øst-Asia ofte sier de er mindre lykkelige enn det befolkningen i vestlige land gjør. Dette behøver ikke være fordi de faktisk har det mindre godt. Det er flere kulturelle trekk som kan spille inn her. I taoistisk og buddhistisk tradisjon legges det vekt på balanse mellom lykke og ulykke. For disse inneholder kanskje det gode liv en viss mengde negative opplevelser. I vestlige land er det også mer sosialt akseptert, kanskje også påkrevd, å si at man er lykkelig. Henger økonomisk vekst sammen med lykkevekst? Det varierer litt fra land til land, men alt i alt er det liten sammenheng. Lykkenivået har vist seg å være stabilt i land som de siste femti årene har opplevd sterk økonomisk vekst. En mulig forklaring er at vi fort venner oss til nye situasjoner, og blir vant til å ha det godt. Vi ser heller framover mot det vi ønsker å oppnå, enn bakover på det vi har oppnådd. Ellers har mange forskere en tese om at fattige land vil oppleve en økning i lykke ved en økning i inntekten, men at denne veksten vil avta når landene når et visst 21

22 TEKST: OLE PETTER BAUGERØD STOKKE OG MORTEN DAHLBACK FOTO: ERLEND DAHLHAUG PAXAL Storm i glass De siste årene har vært vanskelige for bryggeriet i Strandveien 71. Problemene har tårnet seg opp, og Erich Christian Dahl har med jevne mellomrom rotert i graven. Skal han endelig få fred nå som trønderpilsen feirer 150 år? kjære dahlsvenner! Administrerende direktør i Ringnes, Jan Skål, Bodd, hever et glass med Dahls Jubileumsøl. Hans øl. Ringnes sitt øl. Men først og fremst trøndernes øl. Dette er festøl, ikke gravøl. Gudskjelov! De celebre gjestene som har kommet hit til Erkebispegården for å feire Dahls 150-årsdag, skyller jubileumsølet ned i sine trønderske kropper. Tore på sporet, Are og ordføreren føler seg med ett enda mer trønderske. For det er få ting som er så trøndersk som Dahls. Slik har det vært i 150 år. Men hvor mye lenger det kan være slik, tør ingen si. Det var nemlig på hengende håret trønderne fikk denne feiringen i det hele tatt. «IT WAS THE BEST OF TIMES...» Dahls-ølets nyere historie har vært både turbulent og til dels forvirrende. I 1986 ble E.C. Dahls et datterselskap i Nidar-konsernet. Etter at Nidar fusjonerte med Nora, ble bryggeriene skilt ut i en egen divisjon: Ringnes. Bryggeriet ble omdøpt til Ringnes E.C. Dahls, og i 1991 ble de innlemmet i Orkla-konsernet. Regnskapene viste pluss etter pluss. Slik gikk ti vintre. «...AND THE WORST OF TIMES.» Klokken tikket, kalenderbladene flagret, og med et slag skrev man Ringnes vurderte nedleggelser av lokale divisjoner, og bryggeriet i Trondheim var i faresonen. Trondheim utstøtte et kollektivt ramaskrik så det knirket i sammenføyningene i domen. Mens Rema-Reitan uttalte at den realistiske løsningen ville være å legge ned bryggeriet, sendte en UKE-sjef Kristian Wright i harnisk ut skriftlig melding om at UKA-03 ikke under noen omstendigheter ville servere festivalgjengerne Dahls som hadde blitt fraktet i tankbiler over Dovre. Sentrale LO-medlemmer var oppbrakte over at det var stemning for å dumpe arbeidsplasser, og sendte sinte polemikker til avisene og erklærte sin uforbeholdne støtte til E.C Dahls bryggeri. REDNINGEN. I 2003 troppet en LO-ledet delegasjon i følge med representanter for Dahls Ølets Venner opp på Carlsbergs hovedkontor. Med seg på ferden hadde de i overkant av underskrifter fra sinte ølpatrioter som ville bevare brygget sitt. Konsernsjef Nils Smedegaard Andersen og de resterende høye herrer i Carlsberg Breweries lot seg imponere over engasjementet i trønderdypet, og besluttet mot alle solemerker å la ølet strømme fra tankene på Lade. Enn så lenge. Regjeringen Bondevik II la i 2004 fram forslag om å fjerne grunnavgiften på emballasje. Hadde forslaget gått gjennom ville det effektivt tatt livet av gjenvinning av flasker, og tvunget bryggeriene til å mangedoble flaskeproduksjonen. Denne trusselen om økte utgifter tydet på at en ny krise var i anmarsj, men når de rødgrønne vant valget i Trøndelag under parolen «Heller en øl i magen, enn Høyre og Carl I. Hagen», ble bryggeriet nok en gang reddet i ellevte time. I DET ALLER HELLIGSTE. Før Dahlsen havner i glasset, glir ned i strupen og smører hjernevindingene for en stakket stund, har det hatt et langvarig opphold på bryggeriet i Strandveien. Iført en arbeidsskjorte med Ringnes logo plassert på brystkassen, tar bryggerimester Terje Øvre oss med rundt og kikker på rør og tanker. Vi puster inn søtlig 22

23 [150-årsjubilant] REPORTASJE maltlukt. Det krever et respektabelt antall rør og tanker for å lage øl og brus. Ølbrygging er en komplisert affære. Alt skal være perfekt; temperaturer og ingredienser. Prosessen overvåkes av ømfintlige apparater i alle ledd. Avvikene er og skal være minimale. Vi jobber med en levende organisme her, bemerker Øvre. Ølgjæren oppfører seg på forskjellig måte fra gang til gang. Den kan få infeksjoner, den kan mutere, den kan ta til seg næring fort eller sakte. Derfor er vi nødt til å bytte den ut med ny gjær fortløpende, ellers kan ølet forandre karakter. Det er viktig at kunden får et produkt som smaker likt fra gang til gang. Det er det ikke vanskelig å være enig i. Selv om mentale bilder av febersyk og pleietrengende gjærsopp med termometer i munnen melder sin ankomst, er det nok enighet om at slike bilder er langt å foretrekke foran den sære opplevelsen det må være å åpne en flaske Dahls og oppdage at man egentlig sitter og heller i seg en væske som minner mer om Seidel eller andre mer eller mindre tvilsomme ølsorter. De fleste ølhunder kan nok skrive under på at ingen er tjent med overraskelser av den typen. For å unngå slikt smaker bryggeriarbeiderene på ølet to ganger i uka. En lukrativ jobb for ekte herrer, synes vi, og spør med stjerner i øynene hvordan dette foregår. He-he, vi drikker bare et fingerbøl fra hver tank, smiler Øvre. Selv om vi får lov til å drikke øl på jobben, kan vi ikke overdrive. Så mye for de drømmene. Turen går videre inn i hjertet av bryggeriet, til tankene der ølet gjæres, filtreres og til slutt tappes på flaske eller boks. Vi produserer 30 millioner liter øl i året, og omtrent like mye brus, forteller han kry og peker på enorme tanker merket «PILS». De største tankene rommer ett hundre og tyve tusen liter øl. Det er drøye førti tusen liter mer enn det som ble konsumert under hele UKA- 05. Anselige mengder. SKIFTENDE FORHOLD. Øvre har jobbet på bryggeriet i 30 år. Det mener han beviser at han trives godt, selv om ting på ingen måte alltid har vært en dans på humle; bryggeriet har tross alt kuttet to hundre stillinger de siste ti årene. Det har jo vært litt fram og tilbake. De siste årene har vært litt turbulente og uryddige, forteller han og kikker ned på flaskene som strømmer jevnt ut fra maskineriet. Når man er i den situasjonen at arbeidsplasser blir vurdert, er det ikke særlig positivt. Nå har vi fått gode signaler for den nærmeste framtida, men dette er ikke noe bedriften har kontroll over. I hvert fall ikke helt, sukker han og sikter til omskiftende rammevilkår og den stadig mer sentraliserte makta. Men bryggerimesteren bruker ikke tid på å ergre seg over sine nye eiere. Det er ingen vits i å sutre over hvordan det har blitt. Ingen har det som de hadde det før, det er nå sånn utviklingen i næringslivet er. Det er slett ikke sikkert det hadde vært lett å være alene heller, smiler han. Klarer dere nye 150 år? Jeg gjør ikke det, nei, ler Øvre. Det jeg kan si er at det er en bra stemning her nå for tiden. Men 150 år... Han trekker på det. Det er umulig å spå. Ting kan skje i næringslivet, og med all grensehandelen og smuglingen er det vanskelig å si noe sikkert. INGEN STYGG ULV. Heller ikke administrerende direktør i Ringnes, Jan Bodd, kan love noe. Det er ikke vi som setter rammene. Det er det Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg som gjør. Jeg synes Dahls-ølet er flott og burde brygges i Trond- HØYBORGEN: Terje Øvre geleider rundt på bryggeriet. Arkitekturen er preget av tanker og rør. Det er nesten så man forventer at E.C. Dahls spøkelse skal dukke fram. 23

24 REPORTASJE [Kjedelig forsmedelig] PATRIOTENE: Stig Kirkhus nører opp under venneforeningens forventninger til 150-årsmarkeringen. heim, men jeg har ikke herredømme over politikken, sukker den mektige øleieren fra sitt kontor i Thorvald Meyersgate i Oslo. Det er ikke en lett bransje, men den er jævlig morsom å være i. Man gleder jo folk hver eneste dag, sier han og ler kort. Han forteller engasjert om omstruktureringene som har skjedd i den norske ølbransjen. Han har peiling. Det bør man ha når man er sjef over Norges største bryggeriselskap med ansvar for 1700 ansatte, og når man blir angrepet for å ikke bry seg om lokale ølsorter. Hadde jeg ikke respektert de lokale merkene, hadde jeg ikke hatt noen jobb. Rundt 80 prosent av Carlsbergs ølvolum lages av lokale bryggerier, sier han brydd når han blir konfrontert med kritikken. Slikt hører man av folk som ikke ser perspektivene. De luller seg inn i en «faen, nå gjør de sånn og sånn og tar beslutninger i Oslo»-fantasi. De prøver å sverte Carlsberg og Ringnes, og anklager oss for å ha dårlige motiver. Det har vi ikke! Jeg hadde ikke giddet å være i Trondheim for å feire Dahls jubileum om jeg ikke mente det var en verdi i de lokale merkene. Da hadde jeg vært dum. Det faller på sin egen urimelighet, mener Bodd. Slike spørsmål er ikke ukjente for direktøren. Han begynner å bli lei av dem. RAMMEBETINGELSER OG SMUGLING. En annen ølkjenner heter Halfdan Kverneland Olafssøn, direktør i Bryggeriforeningen. Akkurat nå er det rolig i rekkene, forteller Olafssøn fra sin mobiltelefon. Han er midt mellom to møter i Danmark, men setter av fem minutter for en statusrapport fra bryggerinæringen. Men det er alltid en usikkerhet. Spørsmålet er hva rammebetingelsene kan bli. Han er godt fornøyd med den rødgrønne regjeringens innføring av den såkalte «grunnavgiften» på engangsemballasje. Men EØS overvåkningsorgan ESA har gitt utrykk for at den strider mot internasjonale regler. Nå truer de med å fjerne den ved tvang. Det er bare et tidsspørsmål før det braker løs igjen. Vi får se hvor flink regjeringen er til å stå imot presset, sukker han. Men regjeringen har andre ting å gjøre om de fortsatt vil få servert lokalt øl på sine utflukter. At det ikke skjer noe med avgiftene er vi veldig skuffet over. Norges ølavgift er den høyeste i Europa. Olafssøn forteller at nordmenn hvert år handler rundt 30 milli- FAKTA E.C. DAHLS Grunnlagt i 1856 av Erich Christian Dahl. Det første bryggeriet var et ombygd sukkerhus på Kalvskinnet som produserte bayer. I 1966 ble bryggeriet og Aktiebryggeriet slått sammen, og all produksjon lagt til Strandveien, der det ligger i dag. I 2004 solgte Orkla seg ut av Carlsberg Breweries. Aksjene ble solgt til Carlsberg AS, og danskene ble da eneste eier av Ringnes og dermed Dahls, slik det er i dag. Opphevelsen av «ølkartellet» i 1987 førte til problemer for bryggeriene. Frem til da hadde hvert bryggeri hatt sine områder å selge øl i. Etter opphevelsen ble det konkurranse som ikke alle bryggerier taklet like lett, og store bryggerier kjøpte opp de mindre. Coca-Cola laget sitt eget tappeselskap i Bryggerier som tidligere hadde produsert den populære drikken, frigjorde en mengde maskiner, noe som førte til stor overkapasitet. Dahls har i dag rundt 250 ansatte og produserer i tillegg til brus Carlsberg-pils, E.C. Dahls-pils, Lysholmer Double Ice, Lysholmer Spesial, Munkholm, Nordlandspils, Ringnes-pils, Vørterøl og Tuborg, samt diverse sesongbaserte varer. Med et årlig innkjøp av liter øl er Studentersamfundet i Trondheim Dahls' største enkeltkunde. UKAs ølomsetning kommer i tillegg. 67 prosent av en halvliter du kjøper i butikken, 70 prosent av en flaske i butikken og 36 prosent av en pils på byen går til staten. 24

25 [150-årsjubilant] REPORTASJE oner øl fra utlandet. Med smugling på toppen estimerer Bryggeriforeningen at opp mot 40 millioner øl fraktes over grensen hvert år. Det er like mye som to mellomstore norske bryggeriers årlige produksjon. Vi er uheldigvis ikke i harmoni med resten av verden. Vi presser på for kraftige avgiftskutt, men har foreløpig ikke fått noen konkrete tilbakemeldinger. Regjeringen sier de skal se på det, men det er en lang vei derfra til action, sier direktøren og ler oppgitt. Til tross for kunder som bryr seg mer om pris enn lokal tilhørighet, vanskelige økonomiske rammer, økende vinkonsum og stadige nedleggelser av lokale bryggerier, er bransjen preget av optimisme. Den har tradisjonelt vært det, forklarer Olafssøn. EN BY OG DETS ØL. Er det lov å ta med kjerringa i fakkeltoget? Ta med begge to. Hø, hø, hø! Dahls Ølets Venner ler så Dahlsen skvulper og ølvommene rister. Hver tirsdag møtes mannfolka på Carl Johan Pub for dahlsøl og dahlsprat. Ukas møte blir brukt til å planlegge et fakkeltog i anledning favorittølets 150-årsmarkering, en markering denne gjengen skal ha noe av æren for. Planene ʻʻ Slikt hører man av folk som ikke ser perspektivene. De luller seg inn i en «faen, nå gjør de sånn og sånn og tar beslutninger i Oslo»-fantasi. De prøver å sverte Carlsberg og Ringnes, og anklager oss for å ha dårlige motiver. «Årets Ølkaill» til lag og folk som taler Dahls sak. For eksempel UKEsjef Kristian Wright, som slo et slag for trønderølet. Bjørnungen, som vi kaller den, Dahls på flaske, det er den vi vil folk skal kjøpe, forklarer Stig. Om folk gjør det, og regjeringen senker ølavgiften, kan Dahls ha en sjanse til å bestå enda lengre, mener karene. For som de understreker: Dahls har gått i overskudd i alle år. Troen står støtt i venneforeningen. DAHLS VERSUS LERKENDAL. En by med respekt for seg selv skal inneholde tre ting: En flott kirke, et godt øl og et dyktig fotballag, bedyrer klubbpresident Sæther. Trondheim har alle tre, men to av dem samarbeider ikke. Og vi snakker ikke om kirka og ølet. På Lerkendals VIP-område serveres bergensølet Hansa. Det er en skam, mener Dahls Ølets Venner. Det er fordi Ringnes en gang i tiden valgte å ikke videreføre samarbeidet vi hadde, forteller salgsdirektør i Rosenborg Ballklub (RBK), Erik Espeseth. Avtalen var god, forklarer han, og understreker: Ringnes hadde samme muligheter. Mulighetene til tross, RBKs supporterklubb, Kjernen, er ikke fornøyd med Lerkendals praksis. De er minst like glade i øl som i fotball. Dahlsøl, må vite. Det er merkelig at de ikke har fått i stand en leveringskontrakt med det lokale bryggeriet, i stedet for å kjøpe bergensk øl, forteller en skuffet leder, John Inge Korsgat. For oss er det prinsipielt viktig at Rosenborg støtter lokale foretak, men så lenge jeg ikke blir tvunget til å helle i meg hansavann går det greit. Jeg kan gå andre steder for å drikke, humrer han fornøyd. Dette er et poeng i seg selv, mener Espeseth i RBK. De som klager benytter seg ikke engang av tilbudet vårt. De sitter på sin egen pub og drikker egen øl, sier han og humrer minst like lystig som Korsgat. Jeg forstår at trønderne reagerer på at trønderpilsen ikke serveres på arenaen til den andre stoltheten deres, men å holde på med toppfotball krever penger og inntekter. Vi hadde ikke noe valg, påstår han fra kontoret sitt. FULL SIRKEL. Tilbake til bursdagsfesten i prestegården. Stemningen er god. En mann sprader rundt i lokalet utkledt som Erich Christian Dahl. Ølmarinert biff og annen fingermat går ned på høykant i takt med Dahls ferske jubileumsøl. Trondheims elite koser seg. Koser seg med Dahls. Øl er vår sjampanje, roper toppsjef Bodd. ʻʻ Vi står for den trønderske kulturen. Et Trondheim uten Dahls ville vært krise. Det kan sammenlignes med å miste Rosenborg. Så skåler han for femte gang i løpet av like mange minutter. Øl er kultur. Vi trenger drikkekultur, det er de fleste enige i, bedyrer Trond Giske fra talerstolen og får god tilbakemelding. Øl er gudenes drikk. På vegne av kirke og stat; skål! Gudenes drikk gjør Giske i godt humør. Ølet vårt er en del av trønderidentiteten, mener en begeistret ordfører Rita Ottervik. Hun står kry foran Trondheims makt- og kulturelite med nypusset ordførerkjede. Dahls er byens stolthet! Ordføreren som for et par år siden lovet Dahls redusert vannavgift, et løfte hun ennå har til gode å innfri kikker stolt utover de dresskledde herrene som mesker seg i gratis mat og drikke, og oppsumerer i lykkerus: Hva hadde vel Trondheim vært uten Dahls? UD innbefatter munkekutter, en veteranbil og avsluttende festligheter der det skal konsumeres jubileumsøl. Det blir gitt streng beskjed om å være forsiktig med hvor man peker med faklene. Ingen vil starte en ny bybrann, forståelig nok. Meningen med et Trondheimsøl forsvinner fort dersom byen reduseres til en askehaug. Formann Stig Kirkhus og president Svein Sæther forklarer hvorfor klubben ble opprettet i 1992: Det var en enkel sak, Ringnes kom inn i bildet og sa det kun skulle være ett øl i Norge, nemlig Ringnes. Vår klubb ble grunnlagt som en protest mot dette, forteller presidenten. Vi står for den trønderske kulturen. Et Trondheim uten Dahls ville vært krise. Det kan sammenlignes med å miste Rosenborg, sier Kirkhus engasjert, og foretar nok et dypdykk i halvliteren. Det småprates om ølsmaking og beslektede emner, og Stig forteller stolt om klubbens tur til Carlsberg i Danmark: De ble mektig imponert over det trønderske grasrotengasjementet. «Det hadde jeg aldri trodd» sa toppsjefen da han innså ølets betydning for trønderne, sier Kirkhus og smiler bredt. Klubben benytter seg også av andre våpen for å beholde sin kjære Dahls. De gir for eksempel ut prisen FIFFEN: Det skåles. Og skåles. Og skåles. Jan Bodd og Rita Ottervik skåler. Alle andre skåler. Deretter drikkes det. 25

26 26

27 TEKST: PÅL VIKESLAND FOTO: MARI VOLD PORTRETTET Otto jakter ikke neshorn Sportsredaktøren i Adresseavisen mener ikke alltid det han mener. har du et par kroner slik at noen fattige studenter kan få seg litt kaffe?! Tore, I Adresseavisens sportsredaksjon på Heimdal står en kar og krever oppmerksomheten fra en av sine kolleger. Den fanges umiddelbart. Sportsredaktør Otto Ulseth får grunkene han ber om, og svinser av gårde mot kaffeautomaten. I researchnotatene står det å lese at «Otto er et raust menneske som vil andre godt». Ordene tilhører Aalesund-trener Per Joar Hansen, en av hans nære venner. Førsteinntrykket stemmer godt overens med Hansens beskrivelse. Intervjuobjektet spanderer kaffe på journalist og fotograf. Det burde strengt tatt vært omvendt. Kaffen er nok litt billigere for smakens skyld, men den duger. Jo da, han vil oss godt. Otto setter seg til rette: Sånn, fyr løs! Historien om Otto Ulseths journalistiske liv og virke begynner en vårdag for tretti år siden. 18. MAI Nittenåringen Otto Ulseth våkner opp etter russetidas strabaser. Klokka er Han løfter av telefonrøret og slår nummeret til sportsredaktør i Adresseavisen, Victor Johansen. Hei, jeg vet jeg skulle begynne på jobb i dag, men jeg har forsovet meg. Kraftig. Er det greit om jeg begynner i morgen i stedet? Det var greit. SIDEN HAR OTTO og Adresseavisen hatt et kjærlig forhold. Han har riktignok ofte brutt ut av relasjonen. På begynnelsen av åttitallet jobbet han i Dagbladet i fire år. Fra 1987 til 1988 var han nyhetsredaktør i nå nedlagte Arbeider-Avisa. Innimellom har han flørtet med radiomediet i NRK. Også fotballtreneryrket har i flere perioder siden tidlig åtti-tall vært en del av Ottos liv siden tidlig åttitall. Men han vender alltid tilbake til Adresseavisen. Det er i avishuset på Heimdal han er på hjemmebane. Av kolleger og venner blir han beskrevet som ekstremt kunnskapsrik og samfunnsengasjert. Hans brede bakgrunn, blant annet fra nyhetsjournalistikken, gjør at han ser sport og idrett i et samfunnsmessig perspektiv. Likevel går han ikke med på at han vurderer sporten utenfra. Han gjør sine vurderinger med begge beina godt plantet i sportens verden. Sannheten er nok at jeg er litt feig. Det er alltid noen som skal gå på neshornjakt i Afrika eller hoppe i strikk fra enorme høyder. Jeg har litt sans for skomakeren som blir ved sin lest. Jeg er ingen strikkhopper. Selv om det blir lite neshorn i fryseren hjemme på Klæbu, er ikke Otto spesielt redd for å skape temperatur og debatt. Da han i slutten av februar skrev kommentaren «Mindre bråk - færre gull» utløste det en diskusjon om Olympiatoppens avtagende makt i idrettsnorge. Jeg var i en tv-debatt med idrettspresident Karl- Arne Johannesen for noen uker siden. Vi diskuterte Olympiatoppens rolle kontra særforbundenes innflytelse i idrettsnorge. Da fikk jeg tilbakemeldinger om at «det var jo modig gjort å gå i klinsj med idrettspresidenten». Men jeg mener, Johannesen er utdannet lege. Jeg har hatt idrettspolitikk som fag i tretti år. Det er klart jeg vet mer om det enn ham, forklarer sportsredaktøren. Han legger ikke skjul på at han står på stødige bein innenfor faget sportsjournalistikk. Ja, der er jeg trygg. Når jeg beveger meg utenfor FAKTA OTTO ULSETH Otto Ulseth er født i Han bor i Klæbu. Har vært gift med Anita så lenge han kan huske. Sammen har de tre barn. Ulseth er utdannet fotballtrener, med C-kurs og D-kurs. Han har vært trener for Tydal, Varden, Nardo, Stjørdals/Blink, Ranheim og Tromsø. Hans fotballfilosofi er tuftet på Nils Arne Eggens og Egil «Drillo» Olsens idealer. Blant Otto Ulseths nære venner er Per-Mathias Høgmo, Ola By Rise og Per Joar Hansen. 27

28 PORTRETTET VERDEN FRAMSTILLES SJELDEN så svarthvitt som i sportsjournalistikken. Otto Ulseth har stått på begge sider av mikrofonen. På fotballbanen kan et skudd millimeter på rett eller gal side av stolpen være forskjellen på hvorvidt spaltene fylles med unisone hyllester eller dommedagsprofetier. Som sportskommentator velger femtiåringen ofte å innta rollen som den rebelske gutten i klassen. Men ironisk nok er opprøret ofte med på å nyansere en debatt som gjerne har vært av det ensporede slaget. Da Nils Johan Semb ble ansatt som landslagstrener etter Drillo i 1998, hersket det bred enighet om at Semb var det rette valget. Få kritiske røster ble hevet. «Få»var Otto Ulseth. Da resultatene begynte å avta etter fotball-em i 2000 begynte et samlet norsk pressekorps å rasle med sablene. Etterhvert ble de også slipt. Få stilte seg foran Semb for å avverge huggene som nærmet seg. Få tok landslagstreneren i forsvar. «Få»var Otto Ulseth. Det er alltid synspunkt som er underrepresenfagfeltet, for eksempel om jeg har vært innom Stortinget i journalistisk medfør, har jeg vært på tynnere is. Man blir ydmyk i slike situasjoner. Men ydmykhet skal visst være sunt, det også, gliser han. NÅR VI SPØR HVILKEN misjon Ulseth har med sportsjournalistikken i Adresseavisen, må han tenke litt. Det er et meget viktig spørsmål. Man må ha et oppdrag eller prosjekt. Adresseavisen er den viktigste talerstolen i Midt-Norge. Det er et viktig prosjekt. Sportsjournalistikken skal selvsagt være et pustehull, men den er mer enn det, sier han. Idretten bidrar til å utvikle menneskers sosiale ferdigheter, og er den beste måten å forebygge dårlig helse på. Når det gjelder idrett for unge, er det viktigste kriteriet for suksess hvor mange som er med, ikke hvor god man er. Dersom Adresseavisen kan bidra til at flere unge utøver fysisk aktivitet, er det et viktig bidrag, forklarer han. SOM SPORTSJOURNALIST støtte Otto ofte på surmulende fotballfolk som mente at den unge bladfyken burde hatt litt mer kunnskap om det han skrev om. Det var som å vifte med et rødt flagg. Tyren meldte seg på trenerkurs. Jeg ble provosert til å ta C-trenerkurs. Folk mente vi måtte få litt peiling på det vi skrev om. Så jeg skulle vise dem, da! Utgangspunktet for å ta kurset var å bli en bedre journalist. Få faglig innsikt. Ved hjelp av daværende landslagstrener Tor Røste Fossen ble jeg kvotert inn på kurset. Men kurset gav mersmak, utover det å forbedre sin journalistiske kunnskap om fagfeltet. Fotballtreneren Otto Ulseth så dagens lys. Han har blant andre trent Nardo, Stjørdals/Blink og Ranheim. Og ført dem alle til opprykk. Høsten 2003 fikk Otto en telefon fra nyansatt Tromsø-trener Per- Mathias Høgmo. Han trengte en assistent, og ville gjerne diskutere noen kandidater med sin gode venn Otto Ulseth. Det beste alternativet viste seg å være en kunnskapsrik sportsredaktør fra Klæbu. Otto flyttet til Tromsø. Det samarbeidet jeg og Per-Mathias hadde var helt unikt. Vi utfylte hverandre på en fantastisk måte. Det var en «en-gang-i-livet-opplevelse», sier han. Samarbeidet fikk en brå slutt da Høgmo trakk seg fra trenergjerningen etter suksessesongen i Tromsø sto uten sjef. Etter å ha jobbet intensivt med å skaffe en erstatter, endte det med at Otto selv tok over jobben. Denne gangen lot imidlertid de gode resultatene vente på seg. Tromsø kjempet for å unngå nedrykk. 2. august 2005 fikk Otto Ulseth sparken fra jobben som hovedtrener. Jeg hadde et såpass avslappet forhold til trenergjerningen. Det gjorde meg nok til en bedre trener, og bidro også til at jeg sto bedre rustet når motgangen meldte seg. Jeg var svært rolig og trygg på meg selv. ble provosert til å ta C- ʻʻJeg trenerkurs. Folk mente vi måtte få litt peiling på det vi skrev om. Så jeg skulle vise dem, da! Utgangspunktet var å bli en bedre journalist. Det var ingen eksistensiell krise for min del. Selv om han er uenig i avgjørelsen som ble fattet en sensommerdag i Nordens Paris, mener han at det var best at det gikk som det gikk. Det var nok en del som måtte ta seg i nakken og bidra til at laget fikk et kollektivt løft. Men vi hadde berget plassen om jeg hadde fortsatt også. Vi var ganske enkelt for gode til å rykke ned. tert i journalistikken. For å få en fruktbar diskusjon, er det viktig å innta det standpunkt som mangler i debatten. Det er ikke bare viktig, det er nærmest noe storslagent over det, gliser Otto, før han gjør et noe halvhjertet forsøk på å moderere seg.... eller storslagent blir kanskje litt pompøst? Nei da, vi lar storslagent bli med. Men er dette en helt bevisst rolle du inntar, og som kanskje gjør at kommentarene går på bekostning av hva du egentlig mener? Ja, det kan du nok si. Dersom Rosenborg i år kommer til å gjøre det veldig bra, vil nok jeg være den som er kritisk. Skulle de gjøre det dårlig, er jeg fort den som ber de mest høylytte kritikerne om å dempe seg. Også under OL i Torino, hvor den ene medaljen etter den andre glapp ut av norske hender, manet Ulset til edruelighet fra det norske hylekoret. Da langrennsherrene skulle gå 15 kilometer klassisk, lå det meste til rette for norsk medaljefest. Slik gikk det ikke. Smøresjef Terje Langli ble gjort til syndebukk. Otto valgte et annet utgangspunkt for sin kommentar i Adresseavisen påfølgende dag. Under tittelen «Ikke heng ham» påpekte han kommunikasjonssvikt og ansvarsfraskrivelse hos den norske langrennsledelsen. Å gi Terje Langli hele skylda for miseren var for enkelt, mente han. Det er jo ingen tvil om at det ble smurt feil. Men Terje Langli sto ikke i et tomt rom og smurte skiene alene. Mannen burde selvfølgelig ha krav på å få beskjed om at man var i ferd med å smøre vekk gullsjansene, buldrer Otto. RINGEN ER PÅ ET vis sluttet. Etter at Otto ble avskjediget fra trenerjobben i Tromsø IL, sto han overfor tre valg. Han kunne fortsette som fotballtrener, eller gå tilbake til journalistikken, men da jobbe innenfor et annet felt enn sportsjournalistikken. Eller han kunne gå tilbake til det kjente og kjære, sportsredaktørjobben i Adresseavisen. Høsten 2005 holdt han en foredragsserie hvor han blant annet kritiserte grunnleggende sportsjournalistiske arbeidsmetoder. Kan man si at du i sin tid ble provosert til å bli fotballtrener, men at du selv provoserte deg tilbake til sportsjournalistikken? Ja, du kan kanskje si det slik. Jeg var ganske kritisk. Da jeg måtte ta et framtidsvalg, hadde jeg på et vis stilt meg slik til at jeg nærmest måtte gå tilbake til sportsjournalistikken. Men jeg er veldig glad for det. Det er her jeg hører hjemme.ud 28

29

30 REPORTASJE [Med vilje til fri vilje] TEKST OG FOTO: DANIEL FLATHAGEN Når skolearbeidet røyner på, tenker vi ofte på hvor herlig det hadde vært å bare stikke av et sted. Hvorfor gjør vi det ikke? SPONTAN I TET Det er sent mandag kveld etter en ikke særlig restituerende helg. En ny uke er like fullt godt i gang, med øvinger, Eksperter i Team, møtevirksomhet, og fester man bare nesten vil på. Så vil neste uke fortsette i samme stil. På Moholt sitter vi, to rastløse studenter, og uffer oss over mønsteret vi har falt inn i. Kanskje vi bare skal dra et sted? sier Tommy plutselig. Hvor da? svarer Daniel, overraskende lite overrasket over forslaget. Er det så nøye? Selvfølgelig er det ikke nøye. Ikke så lenge det er langt unna Trondheim og de rutinepregede studentlivene våre her. Men man kan jo ikke bare plutselig stikke av helt uten videre. Hva med gruppeinnleveringene, stud.ass.-jobbene, kontorvaktene? De greiene der har vi jo hver uke, så det er ikke i prinsippet noe verre å rømme nå enn senere. Sånn sett er det ingen grunn til å vente, fastslår Tommy. Dermed er det avgjort. TIRSDAG FORMIDDAG STÅR vi ved en disk på Værnes. Den lille sekken vi deler inneholder i alt to t-skjorter, boxere og fire sokker. Hendene våre vifter ivrig med pass og VISA-kort. Hvor kommer vi med dette? spør vi, og presiserer at alt utenfor Norden høres fortreffelig ut. Kvinnene bak skranken kan informere om at vi er fattige ti minutter for sent ute for den franske sørkysten, og vi kjenner noe i våre vinterkalde kropper forvitre. Dette blir raskt utjevnet av en indre glød når de i stedet velger å sende oss til Riga. Riga ligger i Latvia, kan de fortelle, og snart flyr vi mot et land vi ikke engang klarer å bli enige om er med i EU. Og hvilket språk snakker de? Hva er valutaen? Har de valuta? Burde vi tatt med korn og dyreskinn? Hva skjedde med begrepet research, egentlig? Lonely Planet og andre reisebøker er dog unødvendige utgifter, det meste besvarer seg selv av å bare være i landet: Kort tid etter landing er det klart at latvierne snakker rart og betaler med latviske uslinger. Det er bare å gange med tolv, snakke på barneskoleengelsk og la det stå til i begge tilfeller. Egen erfaring er uansett av større verdi enn glorifiserte skildringer fra andre. Det blir vi smertelig klare over etter at en nordnorsk lærerinne vi støter på lurer oss til å dra til «det latviske ferieparadiset Jurmala». Den samme spontaniteten som fikk oss til Riga har allerede besatt oss igjen, og plutselig befinner vi oss i en sesongbetont by på helt feil tid av året. DET ER BARE HALVANNET døgn siden vi bestemte oss for å skifte fokus. Det har vi til de grader oppnådd. Nå løper vi rundt på en strand som minner mer om Nordpolen, rett ved en «by» rensket for folk. Byen er derimot overfylt med falleferdige hus og forlatte, nedlagte hoteller. Var det dette lærerinnen mente med «spennende arkitektur»? Og hvordan våger Norwegians brosjyre å kalle dette hølet «Baltikums perle»? Dette er ikke «det nye Syden». Det er det gamle Sovjet! hyles det av glede ute i snøføyka. Vi har valgt å fryse av oss hendene på en nedsnødd strand i Latvia framfor å være på forelesning, og det 30

31 føles veldig riktig. Avkobling er ikke å legge fra seg skolebøkene, slå på tv-en og fremdeles ha bøkene i synsfeltet. Avkobling er å forlate alt når det trengs som mest, og ikke se seg tilbake før man er tilbake. Og har vi noe valg? Alt som krever noe av oss, er hundrevis av kilometer unna og med god margin utenfor vår kontroll. Vi lever i et vakuum ved siden av våre egne liv, og det er storartet, om det så enn betyr å fryse ræva av seg på et idiotisk sted. Før vi forlater Jurmala, besøker vi et av byens spahotell og håper at standarden på behandlingene er betraktelig høyere enn byen de tilbys i. Et gjørmebad og en klokketimes kroppsmassasje senere glir vi fornøyde inn på nærmeste tog, og en stoisk Tommy oppsummerer: Jeg føler meg så avslappet nå, men sannelig om jeg vet om det skyldes spabehandlingen eller at vi er på vei vekk fra Jurmala. I RIGA ER DET flere fine bygg. Evinnelig mange stygge, men også noen fine. Et av disse er Nasjonaloperaen, og vi begynner å diskuterer hvorvidt de synger på latvisk eller italiensk der. Ettersom vi ikke blir enige, entrer vi likegodt det ærverdige bygget, finner «Romeo un Dzuljeta» på en plakat, nikker gjenkjennende og bestiller to billetter. Før vi går, må vi bare få klarhet i én ting: In which language do they sing? Ekspeditrisen ser forundret på oss. Romeo and Juliet? It s a ballet. Vi kan glatt skrive under på at det å handle på impuls gjør livet mer spennende. I kveld ville vi antagelig vært på en eller annen fest som ville lignet på en eller annen annen fest. Det er bare Dette er ikke «det nye Syden».Det er det gamle ʻʻSovjet! å innse det: Fester er også rutine. Ved å ikke undertrykke våre innfall, befinner vi oss nå i stedet i en svær sal med staselige latviere og overværer en tre timer lang ballettoppvisning. Vi er norske studenter i skitne hverdagsklær, og skolebøkene er bare noen få tilfeldigheter og landegrenser unna. OMTRENT LIKE LANGT er det til god kundebehandling. I Latvia er det kun de som hater folk mest som får lov til å jobbe i serviceyrker, ser det ut til. Når vi igjen blir rastløse og spør på togstasjonen om hvordan man kommer seg til Estland eller Litauen, får vi likegyldige skuldertrekk fra sure, røykende kvinner til svar. Bare på turistinformasjonen blir vi møtt med åpne, gebrokne armer. For guds skyld, ikke ta tog. De er elendige. Ta heller buss. De er, vel, noenlunde ok. Og buss blir det. Både til Tallinn og Vilnius. Fire turer à fem timer. Det utkrystalliserer seg noen klare ulemper med å reise så lett som vi gjør. Den eneste form for underholdning vi har til bussøktene er Daniels walkmanmobil. Eneste låt: Backstreet Boys «Incomplete». Våre sjeler blir heldigvis renset i Vilnius med katolsk kveldsmesse. Brasja brasja brasja amen, sier presten, og vi skjønner at han er inne på noe. Utendørs setter kulden for alvor inn, og med den kommer en tanke som har hjemsøkt oss de siste dagene: Vi kunne vært i Nice nå. Nice. Og vi er her. TELEFONEN RINGER. Det er fra Norge. Ei venninne legger ut om dagen sin. Hun har vært på «bed.pres.». Bedriftspresentasjon, ja. Det var lenge siden. Vi har faktisk helt glemt alt det der. Det er et liv der hjemme også, og det fortsetter uten oss. Folk drar visst på forelesninger, fester og «bed.pres.» som om ingenting har skjedd. Men masse har skjedd. Åtte netter på åtte ulike overnattingssteder. Tre land tilbakelagt. Nok kulde for en mannsalder. På flyet vekk fra vår baltiske livsdigresjon og dens flere-og-tyve minus, lengter vi intenst etter golfstrøm med tilbehør. Ja, da går vi straks inn for landing på Trondheim Lufthavn Værnes, hvor det blåser surt og er nitten minusgrader. Frykt. Har det vi rømte fra for åtte dager siden blitt det vi rømte fra i dag? Allerede på flybussen blir nervene roet og hjertet varmet, av en (av alle ting) kundevennlig og smørblid billettselgerske. Snart shipper gode gamle linje 5 oss direkte til våre respektive utdanningsinstitusjoner hvor Eksperter i Team atter er i gang. Vi er skitne, slitne og tilbake der vi startet. Alt er som før. ALT ER IKKE som før. Det har skjedd mye i vårt lille vakuum. Hadde vi blitt hjemme sist mandag, ville vi antagelig ikke husket noe fra denne uken et år fra nå. Vi ville dessuten aldri møtt terrasse-strasse-mannen, lærerinnen som kalte elevene sine bavianer, eller den britiske animatøren som hadde strandet i Riga. Vi ville aldri ha dratt på spa, og definitivt aldri overvært tre akter latvisk ballett. Og ikke minst: Vi måtte ha gått inn på internett for å finne ut at det koster atten kroner minuttet å ringe fra Baltikum. Nå holdt det å vente på regningen.ud 31

32 REPORTASJE [Klar tale fra barnehagen] TEKST: INGRID KRISTINE ASPLI FOTO: ERLEND DAHLHAUG PAXAL ILL: ANNA- INGA HAUGTRØ Ein journalist, ein fotograf og ein assistent strever med å få opp ein port med barnesikring. Dei vil inn på Dragvoll barnehage. vi i avisa? spør Ane, som på ingen måte er fire år, men fire og eit halvt. -Kjem Ho er eitt av seks skarpe sinn, som samtlege krever å bli haldt i ande, og bli høyrd. Samtidig. Karriere og utdanning skal opp til debatt. Dei er nesten alle einige om at etter barnehage kjem skule. Berre Emma er litt usikker på om ho skal inn i den institusjonen. Dei andre prøver med gruppepress. Til lita nytte. Vi spør kva ein gjer på skulen. Ylva er kjapt ute: Ein rekkjer opp handa når ein vil prate. Ane legg til at denne sommaren vert ein milepæl på badefronten, for ho har nettopp byrja med armringar. FRAMTIDSPLANANE ER klare. Dette panelet har kome mykje lenger i karriereplanlegginga enn den jamne student kan skilte med. Johannes skal bli astronaut. For å komme dit, meiner han det er smart å vere litt i romskip fyrst. Ylva vil bli verdsmester på ski. Ane rådar henner til å bli Marit Bjørgen. For då får ho bilete sitt på melkekartongen, og alle barn vil sjå ho når dei skal ha sjokomelk. Emma vil bli mamma. Men det blir jo alle, roper Ane. Preben ristar bestemt på hovudet. Korleis blir ein mamma, da? 32 Ane ser nedlatande på journalisten før ho svarer. Ein må bli gravid! Emma er einig. Ein treng ikkje skulegang for å bli mamma. Om ein må gå på skole for å bli pappa, er derimot uvisst. Det vert splitting i forsamlinga. Ylva skjer gjennom og konkluderer med at far kan greie seg Dragvoll er eit drivhus ʻʻmed milliardar av folk på heimebane, men skal han på jobb, bør han innom skulen fyrst. Preben vert svar skuldig når vegen fram til politiyrket skal forklarast. Ane skyt triumferande inn: Ein må gå på politiskolen! Han er ikkje einig, det får vere nok å lære seg å køyre bil. Ane er med på kompromiss, og føresler bilskolen. Preben er framleis skeptisk. Det får halde å ta turen innom ein bilverkstad. DET STORE KVITE bygget borti hugget, kva er det for noko? U-ni-vers-i-tet, seier Johannes ettertrykkeleg. Ane meiner det er eit drivhus. Preben følgjer opp: Ja, for det er plantar i det. Og steinar! Ane vil leggje til at det er ein saft- og kjeksstasjon for barnehagebarn. Panelet har liten kjennskap til taleteikn, men no var det jo òg slik at handa ikkje treng å rekkas opp før ein kjem på skulen. Det herskar fullt innlegg og replikkanarki. Ordstyraren er sett ut av spel, men prøver å ta leiinga og makta tilbake ved å ymte frampå om at universitetsomgrepet må definerast noko klarare. Der er det milliardar av folk, utbryt Preben, og langar ut armane. Oliver har svaret klart når vi undrar på kva alle desse folka gjer: Dei har pausar og slikt. Oliver er eit oppkom av digresjonar og får i same slengen orientert om at Olsenbanden jr. plutseleg ein dag dukka opp på Nardo skole. Dessutan har mamma vore gravid ein gong. PÅ UNIVERSITETET ER det studentar. Det er det òg på Statoil, ifølgje Ane. Der har dei imidlertid halsband. Svarte med bilete på. Studentar er lure. I alle fall mammaen til Ane. Lurare enn barna i barnehagen,

33 KLOKE PODER: Ane, Preben, Ylva, Johannes, Emma og Oliver trur at studentar gjer følgj ande: Dei et mat, bur i hus forskjellige stadar, og om natta ser dei nyheiter. mon tru? Nei, der går grensa. Ane er definitivt smartare enn mor si. Panelet vert einige om at studentar har følgjande åtferdsmønster: Dei et mat, bur i hus forskjellige stadar, og om natta ser dei nyheiter. Vi går nærmare inn på kosthald. Kva et studenten, eigentleg? Lunsj, kjem det kontant frå Ylva. Oliver held ein knapp på pizza. Pappa har ete det mange gonger! Kva slags pizza, da, lurer journalisten. Preben lyser opp: Grandiosa! Johannes nikkar samtykkjande. Vi spør Emma kva hu trur. Ho tek ein god tenkepause, så ser ho oppgitt på oss og dreg seg i korketrekkarane. Hjernen min greier ikkje å tenke! EKSAMEN, DET ER å lese. Lenge, lenge, lenge, sukkar Ane. Dei har oppfatta at dette ikkje er noko lystig konsept. Dei er sikre på at eksamen er levande. Det er handa som går bortover sånn, viser Preben. Ein legemsdel i hardt arbeid, med tydeleg skrivekrampe, vert demonstrert. Professor er imidlertid eit noko vagare omgrep. Forskjellig type musikk, føresler Ylva. Oliver meiner at det heller er ein gal doktor. Ein som lager forskjellige saker og ting, prøver Preben seg diplomatisk. Eksperiment og sånn, føyer Oliver til. Kva slags farge har professoren da? spørjes det. Preben ser for seg ein mann i kvit frakk. Som luktar slim. Og ekle monstre. Panelet byrjar å bli utålmodige. Ane er mest oppteken av å få hjelp til å ta av ein altfor tjukk ullgenser. Ho kviknar til når det er tid for vitserunde. Det florerer av påkjørte tomatar, katter med slips, danskar, svenskar og norsken sjølvsagt. Som ikkje ville til himmelen, men i kjellaren for å hente potet. I forsøk på å sjarmere, og som takk for hjelpa, fôrar vi panelet med e-stoffer. Vi forstår fort at vi har gløymt noko sentralt; einkvar barnehage sitt uskrive rettferdsregime. Ane spring ut av rommet, og jublar triumferande til resten av avdelinga: Vi har fått seigmann! Vi snik oss skamfulle ut.ud 33

34

35 tekst: Eline Buvarp Aardal ILLUSTRASJON: OLE CHRISTIAN GULBRANDSEN TANKESPINN Ikke akkurat eksperter i team Til deg som kjørte buss nummer sju mot Vikåsen en tidlig kveld i desember: beklager! Unnskyld for at jeg ikke hadde stått i kø utenfor Team Trafikks salgskontor i Dronningens gate for å bruke 410 kroner på månedskort. Jeg kunne ikke se det som økonomisk fordelaktig å kjøpe et busskort som varer fra første til siste dato i måneden, siden jeg snart skulle hjem til jul, og derfor ikke ta den kronglete veien som «nieren» klatrer oppover på vei til Dragvoll så altfor mange ganger. Busskortløs som jeg var, steg jeg denne desemberkvelden på bussen i den tro at de 22 kronestykkene jeg hadde i hånda trygt kunne bringe meg til mitt mål for kvelden. I etterpåklokskapens lys ser jeg at det å overlevere 22 mynter var en tankeløs handling. I ti lange minutter hadde jeg hutrende stått og venta på deg, så jeg visste at du var seint ute. Jeg forsinka deg ytterligere med mine mange småkroner. Derfor var det selvfølgelig naturlig for deg å glefse mot meg da jeg la de blanke slantene på pengeskålen din. Ikke bry deg om den utrivelige stemningen du skapte. Jeg tenker nesten ikke på det lenger. VED NESTE BUSSTUR tok jeg forresten noen forholdsregler. Trodde jeg. Ingen mynter i min hånd, derimot en av de verdifulle lappene som finnes i lommeboka ved lykkelige studielåntider. Skrekk og gru, nå gremmes jeg av meg selv. Store lapper fører til et uakseptabelt tidsbruk på veksling! Ikke rart at du overøste meg med negativt ladde ytringer. Endelig har jeg lært. Fra nå av skal jeg ligge langt unna «lekepengene», og holde meg til det som virkelig gjelder: To enere og en tjuer. NÅR JEG NÅ er i gang med disse unnskyldningene, vil jeg på vegne av trondheimsstudentene rette dem mot alle byens bussjåfører. Vi er en gruppe som hyppig benytter oss av deres elskverdige tjenester. Jeg har skjønt at dere ofte opplever oss som håpløse tilfeller. Jeg er lei for at vi ikke klarer å trekke oss lenger bak i bussen, selv om dere gjentar det til stadighet etter hvert som flere og flere får presset seg inn døra. Å sette opp ekstra busser på de mest brukte strekningene - de opp til universitetene - er for mye å forlange. Vi er tross alt bare studenter. APROPOS FULLE BUSSER. Når vi, av latterlige grunner som trengsel, barnevogner og annet rot ikke klarer å komme oss fort nok ut bussdøra, skjønner jeg godt at dere smeller den igjen og kjører videre så fort som mulig. At vi ufrivillig må avslutte vår fantastiske bussreise ved neste holdeplass kalles en «lærepenge». Og det er godt vi får noen av dem, da lærer vi til neste gang: Så fort vi har trykket på stoppknappen skal vi kaste oss fram mens hjulene fortsatt ruller, hensynsløst dytte bort gamle damer som står i veien, for så å hoppe av i fart. Det er herved oppfattet. JEG ØNSKER FORRESTEN å komme med en innrømmelse, og håper dere kan tilgi mine synder. Et og annet styggord tiltenkt dere har sneket seg ut munnen min, der jeg har stått på Dragvoll en sen ettermiddag. Frustrert som en hjemmeværende skapfeminist på søttitallet, våt som ei drukna katt. Frustrert fordi begivenheten - at «nieren» skal kjøre ned til byen - er heller sjelden. Våt fordi værgudene trofast sørger for at trønderregnet aldri uteblir. Idet de sterke vindkastene har tatt pusten fra meg, slik de ofte gjør der oppe, har jeg desperat skottet mot venstre. Der sitter dere i de reddende englene deres, kanskje nynnende på sangen fra radioen, glade og lette til sinns som dere ofte er. Beklager for disse uberettiga orda. Å rulle fram til holdeplassen slik at vi kan sette oss inn og unngå frostskader strider, forståelig nok, mot den etter hvert så velkjente bussjåførholdningen. SÅ NÅ HÅPER jeg inderlig dere kan godta mine dype beklagelser. Jeg håper av hele mitt hjerte at ingen andre skal få lov til å konkurrere med deres tilbud her i byen. Jeg skjelver i skjørtene med tanke på at det ville kunne føre til en meget kort og konsis død for vårt alles kjære busselskap. Fy, forby! 35

36 MENINGER Meninger ANDREAS RUNESSON Kronikk og debattansvarlig Under Dusken tar gjerne imot leserbrev. For å gi rom for alle, begrenses lengden på et innlegg til 3000 tegn. Korte kommentarer og replikker begrenses til 1800 tegn. Vi forbeholder oss retten til å redigere og forkorte innlegg. Vi gjør oppmerksom på at innlegg også vil være tilgjengelige på UDs hjemmesider. Innlegg og kronikk kan sendes til: Frist: Torsdag 30. mars INFRASTRUKTUR: Trafikkorker i Elgeseter/Gløshaugen-området og rushtidavgifter er noe av det forfatteren spår vil skje dersom NTNU samlokaliseres. (Foto: Magnus B. Willumsen) Lokaliseringsrefleksjoner SAMLOKALISERING Kjell Tore Solberg Byborger i Trondheim Etableringen av NTH i 1910 har hatt vesentlig betydning for byens utvikling. Det er derfor naturlig at debatten om eventuell samlokalisering av NTNU omfattes med stor interesse også av byens borgere. Legger vi et globalt perspektiv på innholdet i hovedrapporten, er det vel ikke tvil om at en stor del av verdens befolkning vil se med forundring på ønsket om å tømme en velfungerende campus i naturskjønne omgivelser på Dragvoll, for så å bygge opp en ny campus fem tusen meter unna langs en forurenset hovedgate på Elgeseter. Enda mer ubegripelig må det fortone seg når dette vil koste samfunnet langt over to milliarder kroner. Et slikt forslag ville vel heller ikke ha vært fremmet her hvis vi ikke hadde hatt en oljesmurt økonomi. Det lokale perspektivet er imidlertid at den vestlige markedsøkonomien nå også preger universiteter og høgskoler. Nå konkurreres det om å ta størst mulig andel av studentmarkedet. Rapporten sier at samlokalisering kan være et grep for å få økt studenttilstrømning til byen, og for å nå NTNUs mål om å bli blant de beste universitetene i Europa. Det er imidlertid delte meninger blant fagfolkene om dette grepet vil gi de nødvendige 36 konkurransefortrinn. Presidenten i Norges Tekniske Vitenskapsakademi, professor Asbjørn Rolstadås, skriver for eksempel i Aftenposten av 6. mars at ønsket om et samlokalisert universitet kan slå bena under andre kvalitetsdrivende faktorer. Mange studenter er imidlertid positive til samlokalisering, og «kundene» skal man så absolutt lytte til. Men dette er jo dagens studenter som har kommet hit uten et samlokalisert universitet. Det ville jo fortsatt være en fordel at studentene søkte seg til NTNU fordi universitetet var best i klassen, og ikke fordi alle kommer nærmere byens sentrum. Hovedrapportens økonomiske konklusjoner virker ved første øyekast overbevisende. Det dokumenteres at man nå kan velge mellom å opprettholde og utvikle Dragvoll, eller samlokalisere ved foten av Gløshaugen. Samlokaliseringsalternativet er imidlertid omfattende og komplekst, og vil ha risiko selv innenfor en prosjektalliansemodell. Dragvollalternativet er fritt for risiko. De antydede 10 millioner kroner i årlige kostnadsreduksjoner ved eventuell samlokalisering, er som alltid ved store prosjekter vanskelig å forutsi og vanskelig å kontrollere etter utbygging. Sett på bakgrunn av at NTNU har et årlig budsjett på 2,8 milliarder kroner, synes uansett dette tallet å være meget beskjedent med tanke på prosjektets egentlige mål om økt konkurranseevne. Da kommunen er en av prosjekteierne og den endelige beslutning vil få stor betydning for byens innbyggere, er det naturlig at også byens borgere blir tatt med på råd. Derfor var det positivt at prosjektgruppen inviterte til orienteringsmøte for beboerne i Gløshaugens nabolag forleden. Rapporten sier tydelig at Elgeseter gate, Holtermannsveien, Strindveien og Høgskoleringen i dag har store avviklingsproblemer med personbil- og kollektivtrafikken. Den høye trafikkbelastningen har ført til store problemer med støy- og luftforurensning. Derfor var det ikke uventet at planene ble møtt med massiv motstand fra beboerne i området. Et enda dårligere bomiljø, hyblifisering, parkeringsproblemer og mer trafikkaos skremmer naboene. Det passerer biler i døgnet gjennom Elgeseter gate i dag, og samlokalisering vil øke dette tallet ytterligere. Er det rart beboerne i området er skremt? Nå sier rapporten at ved å investere 230 millioner kroner i ulike veitiltak skal trafikksituasjonen rundt gløshaugplatået bli så meget bedre. En dramatisk reduksjon i parkeringsmulighetene for ansatte og studenter og innføring av parkeringsavgift, skal kunne redusere den bebudede trafikkveksten noe. Personlig tror jeg rushtrafikken i området vil bli mye verre enn i dag, og da blir vel innføring av rushtidsavgift det neste trekket? Kommuneadministrasjonen har laget en innstilling til politikerne. Den uttrykker sterk vilje til å støtte videreutviklingen av institusjonene i tråd med de respektive styrers endelige vedtak. Det skinner imidlertid gjennom at samlokaliseringsalternativet prioriteres fordi det er i tråd med fortetningsstrategien og fordi det vil knytte universitet og høgskole nærmere andre viktige samfunnsaktører som næringsliv, offentlig virksomhet og kultur. Dette mener kommunen kan utløse ny kunnskap, kreativitet og innovasjon. Men er det ikke vel optimistisk å tro at en fem tusen meters forflytning av en velrenommert campus til Elgeseter gate virkelig kan utløse disse visjonene? I innstillingen listes det opp en rekke tiltak som kommunen bør bidra med for å få samlokaliseringsprosjektet gjennomført. Herunder nevnes bygging og finansiering av infrastruktur, forretningsmessig deltagelse i prosjektet, bidrag til å gjøre risikoen i prosjektet så liten som mulig og økonomisk støtte til bedring av trafikksituasjonen. Sett på bakgrunn av at rådmannen i kommunebudsjettet for 2006 sier at byens realkapital forvitrer, og at man ikke dekker innbyggernes primære behov, vil byens politikere virkelig få problemer med prioriteringen hvis de også skal innfri forslagene i denne innstillingen. Jeg håper NTNUs styre bestemmer seg for å utvikle det framtidsrettede dragvollalternativet med en pulserende campus som sentrum i en ny og spennende bydel.

37 Møt ung iver med råd, veiledning og midler! INNOVASJON Karoline Bjerkeset Politisk nestleder, Senterungdommen Er du ung, og har lyst til å skape din egen og kanskje også andres arbeidsplass, kan veien fort bli vanskeligere enn du tenkte deg. Mangt et engasjement er blitt knekt i møtet med tungt byråkrati og mangel på midler. Regjeringen må ta ansvar for at det skal bli langt Grip muligheten for samlokalisering SAMLOKALISERING Harris Utne Studenttingsleder NTNU Nå er endelig rapporten om mulighetene for en eventuell samlokalisering lagt fram. Den konkluderer med at det er mulig, det er nok penger og det er nok plass. Det er nå vi UKENS NETTDEBATT enklere å få informasjon, råd og ikke minst oppstartsmidler for dem som ønsker å starte egen virksomhet. Ung Tiltakslyst er et lavterskelprosjekt i regi av Nord-Trøndelag fylkeskommune, der ungdom får midler til å prøve ut ideene sine. Prosjektet er unikt fordi det er lav terskel for å få støtte, samtidig som unge gründere får råd, veiledning og knytter nettverk med både andre i samme situasjon og etablerte har muligheten til gjøre NTNU enda bedre som universitet, og Trondheim enda mer attraktiv som studieby. Det er på tide at vi får realisert tanken om NTNU slik det var tenkt: Et universitet av høy internasjonal klasse med teknologisk hovedprofil og en bredde av høyt framstående fagområder. Slik det er nå, mangler vi en felles identitet. Folk studerer enten på Gløshaugen eller fagfolk. Ung Tiltakslyst har skapt mange nye arbeidsplasser i Nord-Trøndelag. Senterungdommen vil at det skal satses på denne måten i hele landet, og investeres i ungdom og utvikling av nye arbeidplasser. Vi vil i tida framover jobbe for at Ung Tiltakslyst løftes fram i alle fylker, slik at ungdom over hele landet kan få sjansen til å skape sin egen arbeidsplass, og bidra til økt kompetanse og verdiskaping i sitt eget lokalsamfunn. Dragvoll og ikke ved NTNU. En samlokalisering vil kunne gi NTNU en sjanse, en sjanse til å skape ett universitet. For de av oss som har forsøkt å ta fag på tvers av campusene, har vi merket på kroppen de barrierene disse få kilometrene skaper. Resultatet blir fort at man får erfaringen med å være fjernstudent! Det handler om å gripe den muligheten vi har nå. MENINGER Resolusjonsforslag som skal fremmes på Samfundsmøtet 22. mars: Samlokalisering «Studentersamfundet i Trondhjem samlet til Samfundsmøte 22. mars 2006 ønsker å samle NTNU på ett campus og oppfordrer Styret ved NTNU til å gå inn for en flytting av fagmiljøene på Dragvoll til Gløshaugenområdet.» Fremmet av Styret ved Studentersamfundet Noe kommer til å skje uansett hvilken løsning vi velger. La oss velge den løsningen som er mest framtidsrettet: Ved en samlokalisering får vi mer plass og bedre egnede lokaler (kikk i rapporten). SiT har sagt at velferden de kan levere til oss studenter blir mye bedre. Trondheim kommune er positive, og sier at de ønsker en fortetting i området rundt Elgesetergate. Og sist, men ikke Om SiTs mattilbud og usunne studenter minst, vil vi kunne bygge opp et livskraftig studentområde nært sentrum med yrende liv både sent og tidlig. Nå har vi muligheten til å gjøre NTNU og Trondheim enda mer attraktive for studentene. Da gjelder det å løfte debatten, tenke inn i framtiden, og fatte en god avgjørelse som vil få konsekvenser for studenter og forskere i mange tiår fremover. «Dette var vel ikke akkurat noen bombe. Studenter sover uregelmessig, røyker, drikker - og spiser usunt. Vi er for unge til å bry oss om helsa. Så skal vi spise et eple er det fordi vi har lyst på et eple, og ikke fordi det er sunt.» Thomas Leikvoll, ekspert. «Kanskje det er på tide å tenke på å spise eplet fordi det er sunt? For at hjernen skal fungere trenger man faktisk energi. Og det er faktisk ikke særlig smart å putte i seg mer energi enn man forbruker.. buksa skal tross alt passe årene framover.» Juliane. «Det hjelper jo fint lite at de har et slags sunt tilbud, når det er mer kjedelig enn du klarer å gjøre hjemme med bind for øynene. Etter å ha spist lunsj i diverse bedriftskantiner, så er Statoils forskningssenter på Rotvoll min soleklare favoritt, og jeg skulle ønske SiT hadde fått til noe lignende» Julius. «Jeg har selv jobbet litt i oljebransjen (dog ikke Statoil), og bedre kantiner skal man lete lenge etter. Men selvfinansierende, det kan jeg ikke tenke meg at de er.» K. «Hva er egentlig problemet? Det er da vel ingen som tvinger folk til å handle på SiT. Selv tar jeg med matpakke, det er både mye billigere enn SiT, og minst like sunt. Jeg krever ikke mye av SiT, men jeg krever faktisk at de få gangene jeg spiser middag der, så kan jeg spise noe annet enn pizza og burgere og annen søppelmat.» matpakkelars «Selvfølgelig kan alle lage matpakke og ha med seg, men det har virkelig ingenting med denne saken å gjøre. Spørsmålet er hva SiT kan gjøre for å forbedre seg, hvordan de kan sørge for et bedre tilbud til studenter, hvordan de kan tilby sunnere mat.» Thomas Leikvoll, ekspert. «Der ute (hos Statoil) får man skjære seg brød (det kunne godt ha vært ferdigoppskjært allerede hos SiT), og så står det rekke på rekke med små porsjonsskåler med pålegg. Vil du ha leverpostei på en brødskive eller to? Ja, da tar du med deg en liten skål med en passe stor leverposteibit. Vil du ha rekesalat? Kjør på. Ønsker du ferske reker i stedet? Tut og kjør!» Julius. «At mamma en din lager bedre mat og at kantina på Statoil er billigere, kan umulig sammenlignes med SiTs evne til å gjøre det samme. Som det blir nevnt her: Hvis du vil ha brødskive med leverpostei, så er du fri til å lage det selv hjemme.» Thomas Leikvoll, ekspert. «Men uansett, det viktigste er at studentene har et helhetlig tilbud, og ikke bare usunn eller sunn mat, mener nå jeg.» Juliane. Innleggene kan være noe forkortet. SI DIN MENING: 37

38 KRONIKK 21. mars- 3. april 2006 Forskningsjuks - et symptom De som jukser i forskningen, oppfører seg helt rasjonelt etter den nyliberale tidsånden, hevder kronikkforfatterne. Så har me juksa litt.. RONNY KJELSBERG KRONIKK Medlemmer av NTNU/HIST Attac PER INGE MATHISEN Den siste tiden er det satt fokus på juks og uærlighet innen forskningen. Dette har også ført til et fokus på de belønningsmodellene som råder på dette området. Publiserte artikler gir status og penger, og økonomi blir nå brukt som insentiv for forskning i en slik grad at ansatte på universiteter selv må sørge for å generere midler til å dekke deler av sin lønn. Denne utviklingen - økonomiske modeller som fordeler «belønning» og «straff» etter forhåndsdefinerte indikatorer - hviler på en bestemt tro om at alt kan måles, og at slike belønningssystemer er den mest effektive måten å drive en offentlig virksomhet på. Dette er sentrale elementer i det som har er kalt «New public management», og inngår som en naturlig del av den nyliberale tenkningen som har hjemsøkt verden de siste par tiårene. En slik blind tro på målbarhet og på tallenes tale finner man ikke engang i realfagene, og den sterke plassen den har fått i økonomimodellene som skal styre offentlig sektor er urovekkende. Når problemer dukker opp, som det nå har gjort i forbindelse med indikatoren omkring forskningspublisering, søker man løsningen i flere indikatorer, og en enda mer nitid kontroll. Man tar derimot ikke høyde for de grunnleggende problemene en slik modell fører med seg. Jo mer kontroll, jo mer vil de som kontrolleres se på dem som utfører den som en fiendtlig motpart heller enn en medspiller med felles mål. Mens en kanskje kan avsløre flere juksemakere, senker man samtidig den moralske terskelen for å jukse og trikse blant alle - bare muligheten til å slippe unna med jukset byr seg. Disse toppstyrte økonomimodellene avslører liten tiltro til fornuften hos personer lenger ned i systemet. Det forventes at alle nedover i hierarkiet tilpasser seg som automater. Med en minimal menneskekunnskap burde en ikke bli forbauset når det viser seg at de i stedet tilpasser seg som individer med egne mål og meninger, mennesker som, når de ikke blir hørt eller stolt på, bruker systemet for å finne sin egen lykke og sine egne mål heller enn fellesskapets. Slike toppstyrte prosesser genererer en elite med enorm tro på seg selv, og en mistro til alle andre. Dette gjør at det kreves et enormt kontrollapparat nedover i systemet for å sikre at målene oppnås. Det man her ikke ser, er at de som jukser oppfører seg helt rasjonelt etter den nyliberale tidsånden. Slike økonomiske belønningssystemer baserer seg på grunntanken om at enhver er seg selv og sine nærmest. Mens forskere tradisjonelt har forsket med bakgrunn i en genuin glede over yrket, og av vitenskapelige idealer, blir de nå lært opp i at forskning er noe en må gjøre for å få sin økonomiske belønning. Når man slik ikke står ansvarlig overfor noen høyere idealer, hvorfor skal man da ikke jukse? Norge er ikke den siste sovjetstat. Norge er en av de statene som dukket opp da Sovjetunionen brøt sammen, bygd etter nyliberal oppskrift. Makt blir konsentrert i så få hender som mulig, med en hær av byråkrater, kontrollører og advokater til å passe på at alt skjer som mandarinene på toppen har planlagt. Som i det gamle Sovjet tilpasser aktørene A A Illustrasjon: Magnus B. Willumsen nedover i systemet seg planens bokstav, ikke planens ånd. Der byråkratene i det gamle Sovjet fant på å produsere bare store spiker fordi spikerplanen målte produksjonen i tonn, fant byråkratene i det nye Sovjet ut at folk langveisfra betaler bedre for helsetjenester enn syke i lokalbefolkningen, og la om inntaket deretter. Og hvorfor skulle de ikke det? Tall, prognoser og belønningssystemer inspirerer ingen til respekt, samhold eller ærlighet. Slike følelser har vi overfor våre medmennesker og medspillere, ikke overfor en motpart med en arrogant overmakt. Dette systemet har selvsagt den konsekvensen at stadig mer tid brukes på å fylle ut skjemaer, søknader og rapporter. Stadig flere kontrollører spiser i tillegg av det offentliges budsjetter, og det som skulle bli en «modernisering» og «strømlinjeforming» av offentlig sektor, ender opp som et pengesluk. Antall byråkrater øker i et mye høyere tempo enn antall leger på norske sykehus, og legene bruker stadig mer tid på byråkrati. Men hvorfor skjer dette? Som andre reformer i nyliberalismens ånd, skjer dette som en næringslivstilpasning. Ikke fordi næringslivet selv driver slik, det ville ikke vært lønnsomt, men fordi en slik modell gir enorme muligheter for næringslivet. Når alt fra helsestell til forskningsartikler og søppeltømming får stykkprisfinansiering, er det mye enklere for private aktører å tilby sine tjenester. Slik kan kommersielle selskaper gafle til seg de mest lønnsomme bitene, og etterlate det offentlige med ansvar for alle de oppgavene som ikke lønner seg, ikke er stykkprisprioritert eller er håpløse å sette en stykkpris på, slik som diffuse lidelser som utbrenthet. Det åpner gode markeder for anbud, konsulenttjenester og privatisering. På denne måten har vi laget en modell som er skreddersydd til å gi private kommersielle aktører gedigne sugerør ned i statskassa. Vi blir «sjokkerte» over jukset, men hvorfor det? Ifølge nyliberal teori er ærlighet kun rasjonelle menneskers tilpasningspunkt mellom mulighetene for risiko og gevinst. Når vi leser om hvor enkelt det er å jukse, burde vi ikke føle oss dumme som ikke utnytter systemet bedre til egen vinning? På den andre siden er det også mulig at den nyliberale teorien ikke gir noen gode løsninger på de problemene vårt samfunn står overfor. Kanskje ligger det noe mer i begreper som ærlighet, samhold, solidaritet og samfunn, noe vi har mistet i all tallmagien, alle reformene og all kontrolliveren. Send inn kronikkforslag til meninger@underdusken.no 38

39

40 KULTUR 40 Kultur En fet dunpute Magnus Brattset Drabløs KOMMENTAR Under Dusken har det siste året blitt noe av et trikkestallmagasin, med utallige artikler rundt det storslåtte prosjektet på Buran som omfatter bygging av 17 flunkende nye øvingsrom. Ved første forsøk skulle det stå ferdig høsten Så var det våren Nå ser det ut til at vi kanskje får byggestart i løpet av året. Det må man forresten, ettersom man mister en million i støtte om man ikke har startet byggingen innen seks måneder. Godt over tretti band har vært med på dugnad for å gjøre loftet klart til bygging, en prosess som var ferdig for ett år siden. I mellomtiden har 18 øvingsrom blitt stengt på Skansen, og dermed er det ingen overdrivelse å si at situasjonen for musikkmiljøet i Trondheim er prekær. Men det nytter ikke å gå til kommunen og klage. De har jo tross alt skjenket store midler til Trikkestallen, og dermed føler de at jobben er gjort. Og det kan man kanskje si at den var for tre år siden, da prosjektet ble startet opp. Det kan se ut til at dette prosjektet, som i nasjonal skala står uten like, er blitt en stor og fet dunpute for kommunen. De 17 rommene som etter planen skal bygges på loftet til Trikkestallen, klarer knapt å dekke de bandene som var med på dugnaden. Så hva med de bandene som står på gata etter at Skansen stengte dørene? Nøden lærer som vi vet naken kvinne å spinne, akkurat som hjemløse band lærer seg å ta initiativ til å ordne rom på egen hånd. Tommel opp til dem som har fått til det, for kommunen har på ingen måte vært flinke til å gjøre jobben lettere for dem. Med kyndig hjelp fra Lilleby. biz og andre ildsjeler i byen, popper det opp rom på UFFA og Meieriet. Illustrasjon: Ane Gunhild Uleberg Kommunen har på sin side funnet det for godt å gi en god slump penger, nærmere fire millioner kroner, til et nasjonalt prosjekt kalt «Kulturbunker Dora». I en uttalelse til Adresseavisen er fylkesordføreren så frekk at han trekker fram Trikkestallen som et eksempel på hvordan Trondheim Øst er et slags kultursentrum i byen. Han representerer den samme fylkeskommunen som ikke innvilget mer enn kroner av de to millionene som det i sin tid ble søkt om fra Trikkestallen. Greit nok, penger til slike bygg som Trikkestallen, eller kulturbunkeren for den saks skyld, er gjerne øremerkede. Et sted i systemet er det uansett blitt gjort en brøler av en feilprioritering. Og hva i pokker skal byen med pop- og rockmuseum om det knapt finnes utøvere i byen? Det handler om å tilrettelegge for at unge musikere i byen skal få utfolde seg med gitar eller trommesett, ikke hammer og spiker! LITT PÅ SIDEN Et drivhus av kunnskap Mang en forelesning har jeg hutret meg igjennom. På Dragvoll er det nemlig alltid kaldt. Innsurret i jakke, skjerf og votter har jeg tømt kopp etter kopp med varm drikke. Varmen som så ønskelig skal bre seg nedover kroppen, gjør det imidlertid ikke. Resultatet blir heller en stressa blære som er sprekkeklar hver pause. Hvorfor må det være så innmari kaldt? Er det fordi vi studenter ikke skal duppe av til meget engasjerte forelesere? Nu vel, jeg skal ikke nekte for at det har skjedd, men man skal ikke trenge å sitte med skjerf og votter inne. Denne vinteren har jeg også hatt noen forelesninger ved NTNUs hjertebarn: Gløshaugen. Og jammen var det ikke like kaldt der. Da det ikke hjelper på trøttheten at auditoriene er bitende kalde, må man gå til innkjøp av kaffe, både for trøtthetens og kuldens skyld. Problemet er bare at SiTs kaffe smaker dritt. Sur med søtlig ettersmak, som fører med seg kvalme i stedet for våkenhet. Det ene er verre enn det andre. Beveger man seg derimot til lesesalen, snur vinden. Der er det så varmt at man må kaste flere plagg enn man visste man hadde på seg, samt at trøttheten slår ut i full fiol. Kald. Kvalm. Varm. Trøtt. Nå er vi over halvveis i mars måned, og vårsola begynner å titte fram. Dragvollgatas kalde gufs er nå blitt byttet ut med en klam varme, skjønt forelesningsrommene er like kalde. Kler man av seg på Gata, må man kle på seg i auditoriet. Dragvolls byggestruktur minner særdeles mye om et drivhus, og har dermed de samme egenskapene som drivhus flest: Iskaldt om vinteren og svettende klamt om sommeren. Med andre ord: et lite strategisk bygg for mennesker. Jeg forstår tanken om at vi studenter skal bære og videreutvikle kunnskapens frukter. En og annen av oss er kanskje en frukt i seg selv også, noe som er både vel og bra. Poenget er bare at skal frøet spire må det ha egnede temperaturer, altså ikke for varmt og ikke for kaldt. Og hvor vanskelig kan det egentlig være å vri på varmehjulet i kunnskapens drivhus? Frk. Winter

41 KULTUR Surfing i sola med sursøt bismak Nå kan alle NTNU-studenter surfe gratis på trådløst internett rundt Solsiden, takket være prestisjeprosjektet Trådløse Trondheim. Men lever nettet opp til forventningene? TRÅDLØSE TRONDHEIM TEKST: Kristine Størkersen og Eline Aardal ud@underdusken.no FOTO: MARTE LOHNE Det er søndag ettermiddag, og den gule klatten på himmelen glimter til. På en kafé på Nedre Elvehavn starter fire studenter sine bærbare datamaskiner. Benedicte Raae, Bente Brunes, Grethe Brox Nilsen og Svein Økland tester ut Trådløse Trondheims løfter. Funksjonalitet Nettet går litt sakte, er Raaes første reaksjon. Men MSN fungerer bra her, konstaterer Brunes fornøyd. HiST-student Økland er ikke like glad. Han har ikke mulighet til å logge seg på. Det er elendig at HiST ikke vil være med på finansieringen av Trådløse Trondheim. Da ville også vi fått tilgang til nettet. Alle studenter i Trondheim burde ha samme tilbud. Bruksområder Innlogging til e-postkonti lykkes på andre forsøk, og de primære behovene er oppfylt. Men for studerende holder ikke nettverket mål. Jeg liker å forberede meg til eksamen på kafé, men nettet er for ustabilt for programmering, mener datastudenten Raae. Hanen i hønseflokken ser muligheten til kombinering av sommerliv og lesing: Forarbeidet til konteeksamen hadde vært behagelig hvis man kunne sitte ute og jobbe. Drømmen om late dager sprekker idet testpanelet konstaterer at man ikke ser noe på dataskjermen når sola skinner på den. Men det kan være greit å ha muligheten til å sjekke ting på nettet når man er på kafé.treghet til tross, det er raskere enn å gå hjem og logge seg på, sier Raae, og alle er enige. Ubevisst demonstrerer gjengen ved nabobordet nytten med nettet. Etter å ha observert nettbruken spør de om å få låne en pc for å «sjekke en ting». Jobbe ute? Å spontant kunne koble seg til internett på Solsiden er vel og bra, men studentene ser ikke det store poenget når signalene ikke strekker seg innomhus. Et utendørs nett i Trondheim kan kun brukes tre dager i året og da er det ikke studenter her, ironiserer Økland. Nytten av nettverket kan få helt andre dimensjoner hvis man har en WiFitelefon. Studentene vet imidlertid lite om hvordan slike telefoner kan brukes til å utnytte det trådløse nettet bedre. Hvis vi får WiFi-telefoner vil vi nok heller bruke MSN enn SMS, funderer Brunes og Raae. Men foreløpig er de for dyre. Alt i alt konkluderes det med at det trådløse nettilbudet kan brukes til en viss grad, men at behovet ikke er det helt store. Bynettet kan ikke erstatte kabelnettet på skolen når det trådløse går så tregt og ikke fungerer innendørs. - Det handler om framtida Prosjektleder Thomas Jelle i Trådløse Trondheim er ikke enig i konklusjonen som blir fastslått rundt kafébordet på Solsiden. Jelle synes derimot det er flott at studentene har begynt å teste ut det trådløse nettet han har arbeidet med det siste året. Det er viktig å poengtere at det er en teknisk pilot vi har oppe nå. Vi holder blant annet på å kalibrere systemet med hensyn til frekvenser og båndbredde, både gjennom programvareinnstillinger og posisjonering av antenner, forteller Jelle. Den kapasiteten som ble oppnådd på Solsiden var derfor langt lavere enn hva den skal være. Han forteller at Trådløse Trondheim har en målsetning om et innovativt og framtidsrettet næringsliv. Prosjektet handler om forskning og utvikling, og kalles derfor et FoUprosjekt. Vi vil bidra til at tjenester og terminaler etter hvert kommer, sier han PROBLEMATISK: HiST-student Svein Økland må se på at NTNU-studentene Benedicte Raae, Bente Brunes og Grethe Brox Nilsen sliter med Trådløse Trondheims pilotprosjekt. Og jeg som hadde håpet å få gratisnettet inn i stua mi. Nå må jeg i beste fall sitte ute på takterassen, sukker Brunes.UD og fortsetter: Hadde WiFi-telefonene og andre trådløse enheter vært allemannseie, kunne ikke dette vært et FoU-prosjekt. Om alle hadde hatt WiFi-telefoner i dag, ville vi ikke ha satset på det. Det er de nye mulighetene som er interessante å forske på. På anklagen om tregere hastighet enn vanlige kabelnettverk er svaret enkelt: Vi prøver ikke å konkurrere med innendørsnett hjemme og på universitetet. Dette skal være et supplement som etter hvert vil øke fleksibiliteten i hverdagen til folk, spår Jelle.UD FAKTA HVALER Trådløse UTEN Trondheim FORELDRE Prosjektet er finansiert av NTNU, Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Næringsforeningen i Trondheim. Etablerer full trådløs internettdekning i Midtbyen og på NTNUs campus til semesterstart høsten Skal teste ut teknologiske muligheter, for eksempel nye arbeids- og kommunikasjonsmåter eller posisjonering av mennesker i forhold til reklame- og søketjenester. En forutsetning for mange nye tjenester er mobiltelefoner som kan brukes både på mobilnettet og trådløst internett (WiFi-telefoner). 41

42 KULTUR Føydale forlag? KOMMENTAR Anna Brander Med jevne mellomrom trer noen fram i offentligheten og påpeker det lave lønnsnivået til akademikere under utdanning. Denne gangen har turen kommet til litteraturgransker Jon Rognlien. Å sparke oppover er en aktivitet han ofte bedriver, og her gjøres det på vegne av litteraturstudentene. Med begrep som «utnyttelse» og «føydalisering av forlagsbransjen» i baklomma raser han mot det han omtaler som forlagenes bruk av maktesløse studenters arbeidskraft. Tilsynelatende er det flere momenter han utelukker i vurderingen. At det dreier seg om økonomiske spørsmål, har han fått med seg. Men at flere studenter faktisk er villige til å jobbe for den såkalte «luselønna», ser han ut til å glemme. I et stramt arbeidsmarked kan forlagene tillate seg å sette prisen lavt, og betale lite i form av lønn, men mye i form av lukrativ relevant arbeidserfaring. Dette er et resultat av lav forhandlingsmakt hos studentene. Arbeidet som litteraturviterne utfører er framfor alt kvalitativt. At det kun er Cappelen av de store forlagene som opererer med denne formen for arbeid, demonstrerer at tilbudet lett kan nedprioriteres. Ideelt sett burde akademikere med nesten fem år på skolebenken bak seg selvsagt fått bedre betalt. Problemet er at ved å forlange høyere grad av økonomisk kompensasjon risikerer man å prise seg ut av markedet slik at færre følger Cappelens eksempel. På denne måten mister de utvalgte muligheten til et verdifullt samarbeid med forlagene, og det er det ingen som er tjent med. Hvis man videre erkjenner at disse fortjener høyere lønn, møter vi spørsmål rundt lønnstruktur. Hvem skal få hva? Bør man følge et gradualistisk syn der verdien av en akademikers arbeid øker proposjonalt med antall studieår, eller er det bedre å operere med to grupper: studerende og ferdigutdannede? Avslutningsvis bør det nevnes at praksisen er vanlig innenfor de fleste bransjer. Rognliens fokus på forlagene som syndebukker bør derfor korrigeres. Diskusjonen må utvides til å vurdere om framgangsmåten er god nok på et generelt grunnlag. Bare slik kan samfunnsdebatten nå et saklighetsnivå det er verdt å rette oppmerksomhet mot. IKKE KRAVSTORE: Studenter går langt for å fylle CV-en med verdifull erfaring (bildet er arrangert). 42

43 KULTUR Erfaring mot luselønn I et knallhardt jobbmarked tilbyr enkelte studenter seg å jobbe gratis for å få en fot innenfor bransjen. Dette ønsker Cappelen å dra nytte av. ARBEID TEKST: Arve Rosland OG MORTEN S. SMEDSRUD ud@underdusken.no FOTO: STINA Å. GROLID Cappelen initierte nylig et prosjekt der de ønsker å rekruttere ti litteraturstudenter som skal fungere som frilanskonsulenter i en periode på ett år. Studentene skal vurdere om utenlandsk litteratur er egnet for utgivelse på norsk. For denne jobben får de 500 kroner per bok, som kun er en tredel av standardhonoraret. Cappelen bedyrer at dette nærmest er å betrakte som en gave, skriver oversetter og litteraturforsker Jon Rognlien i et leserinnlegg i Aftenposten. Et utdanningstilbud Rognlien er svært kritisk til måten Cappelen tilknytter seg nye talenter på mot lovnader om verdifull forlagserfaring. Cappelens nye taktikk med å tilby studenter en gave for å la dem snuse på forlagsverdenen, er et symptom på en føydalisering av hele bransjen, raser han i sitt leserinnlegg. Direktør i Cappelen, Anders Heger, er av en annen oppfatning. Opplegget er grovt misforstått av Rognlien. Cappelen ser på dette som et utviklings- og utdanningstilbud, og har ingen moralske betenkeligheter med praksisen. Heger mener at hele debatten kunne vært unngått dersom Cappelen i utgangspunktet ikke hadde tilbudt studentene honorar. Masterstudent i litteraturvitenskap ved NTNU, Hilde Watne Frydnes, mener at forlagsbransjen gambler med det pressede jobbmarkedet for litteraturstudenter. Erfaringen til tross, er det ikke bra at studenter oppfordres til å selge seg billig på denne måten. Lik lønn for likt arbeid Forlagsgigantene Aschehoug og Gyldendal har ingen umiddelbare planer om å sette i gang lignende prosjekter. Vi driver ikke med slik underbetaling, sier redaksjonssjef Janneken Øverland i Gyldendal, og fortsetter: Vi er stadig på utkikk etter nye konsulenter, men de som kommer gjennom nåløyet får samme lønn som alle andre. Leder Sverre Magnar Nyrønningen i det trondheimsbaserte forlaget Communicatio, har ikke opplevd stor pågang fra studenter som ønsker å jobbe gratis. Jeg har i høyden fått seks forespørsler fra studenter som vil jobbe i forlaget det siste året. Slik jeg ser det, er det ikke noe problem i Trondheim at studenter vil jobbe gratis. Ved ett tilfelle har Communicatio knyttet til seg en student som tilbød seg å lese manus, uten at dette er en praksis forlaget ønsker å videreføre. Jeg har en prinsipiell holdning til Ikke bare forlagsbransjen Tendensen at studenter med høy utdannelse er interesserte i lavtlønnede jobber for erfaringens skyld, er ikke bare begrenset til forlagsbransjen. Vi mottar en til to søknader i måneden der søkerne bedyrer at de er villige til å gjøre nesten hva som helst for å få jobb, forteller konstituert redaktør i TV-Adressa, Nils Heldal. Ifølge Heldal havner disse søknadene vanligvis nederst i bunken. Søknadsmessig er det sjelden et gullkorn å skrive at man gjør hva som helst for å få jobb, heller stikk motsatt, sier han og utdyper: Det går rett og slett ikke an å ha folk jobbende gratis i en seriøs bedrift. Mange søknader av samme kaliber havner også i postkassen til NRK Tyholt. Årlig mottar vi mellom 25 og 30 søknader av en slik karakter, forteller personalkonsulent Mona Eggen, og legger til at dette ikke inkluderer søknadene om sommerjobb. Mange av søkerene er ungdom i videregående skole, men flere er også studenter med relevant utdanning innen journalistikk eller lignende. Adresseavisen opplever derimot ikke noen stor pågang fra studenter som vil jobbe gratis for å tilegne seg erfaring fra mediebransjen. Dette forekommer sjelden. Jeg husker ikke sist jeg så en slik søknad, sier Kai Otto Ødegård i Adresseavisen.UD eventuell konsulentbruk som går ut på at alle skal få full betaling for jobben de gjør, det være seg studenter eller mer etablerte konsulenter, slår han fast. Bunnlinja råder Børge Beisvåg er karriereveileder ved Studentservice på NTNU. Han forteller at få studenter oppsøker ham med ønsker om å jobbe gratis for erfaringens del. De som har oppsøkt meg i forbindelse med dette, har kommet fra andre land med andre jobbkulturer. Spesielt amerikanere synes å være åpne for å jobbe gratis for å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Beisvåg synes likevel ikke tiltak som Cappelens er utelukkende negative. Dette kan sammelignes med internships eller kortere engasjement ved ambassader. Lønna er vanligvis symbolsk, men man tilegner seg til gjengjeld verdifull erfaring. Han framhever at det uansett er viktig med en klar dialog med arbeidsgiveren før man begir seg inn på denne typen arbeid. For private arbeidsgivere er bunnlinja i regnskapet ofte en større motivasjonfaktor enn ønsket om å gi studenter arbeidserfaring.ud FAKTA Cappelens prosjekt Cappelen ønsker å rekruttere ti studenter, fortrinnsvis mastergradsstudenter med kompetanse i fremmedspråk, som kan fungere som frilanskonsulenter i en periode på ett år. I denne perioden skal studentene lese mellom fem og ti utenlandske bøker og vurdere om de er egnet for utgivelse på forlaget. Studentene vil motta 500 kroner per jobb, mot ordinær konsulentbetaling som er på 1500 kroner. Til gjengjeld vil forlaget arrangere tre halvdagsseminarer der studentene kan få innsikt i hva forlagsarbeid går ut på. Dette betyr i praksis at Cappelen, ved hjelp av denne ordningen, kan få vurdert mellom femti og hundre utenlandske bøker i løpet av et år til en tredel av vanlig kostnad. Cappelen anser ikke prosjektet som ren veldedighet, men som en vinn-vinn-situasjon, som gagner både studentene og forlaget. FIRE PÅ DRAGVOLL 1. Har du noen gang jobbet gratis i en bedrift for erfaringens skyld? 2. Synes du det er greit at næringslivet lokker med erfaring, og benytter studenter til billig eller gratis arbeid? Robert Skage 23 år, datateknikk 1. Nei. 2. Tja. Når man er under utdanning, kan dette være greit, da erfaringen man tilegner seg kan ha stor verdi senere. Ida Fjøseide 26 år, idrett- og bevegelsesvitenskap 1. Nei. 2. Nei, det er absolutt ikke greit. Man skal ha lønn for det arbeidet man gjør. Deus Komba 31 år, utviklingsstudier 1. Nei, men jeg har jobbet gratis for humanitære organisasjoner i Tanzania. 2. Det er ikke greit at kommersielle foretak benytter seg av gratis arbeidskraft. For ideelle organisjoner er dette derimot ok. Silje Belsvik Taftø 29 år, filmvitenskap 1. Ja. Jeg har i stramme tider jobbet gratis et sted hvor jeg i utgangspunktet var ansatt. 2. Nei. Dette vil være å utnytte arbeidskraften. Hadde ikke jobbmarkedet vært så presset, hadde ikke dette vært mulig. 43

44 KULTUR Forsker advarer konsertgjengere Hørselskader er permanente og kan ikke kureres, sier forskningssjef Odd Pettersen ved SINTEF. HØRSELSKADER TEKST: Pål Lillejord Aastad FOTO: STINA Å. GROLID Media har i den senere tid fokusert en del på farene knyttet til den økende lydeksponering unge mennesker utsetter seg for. Flere musikere, blant annet Kaizers Orchestras Geir Zahl, har uttalt at de sliter med store plager i forbindelse med konstant øresus. Under UKA-05 kunne Under Dusken fortelle om et faretruende høyt lydnivå ved flere konserter. Da ble lydnivået målt til opptil 120 desibel (db) under to timer lange konserter. Dette er langt over de kritiske grensene. Det er helsefarlig å spille så høyt., men jeg er ikke overrasket for å si det sånn, sa seniorforsker ved SINTEFs akustikkavdeling, Truls Gjestland, til Under Dusken da. Forskningssjef ved SINTEF og professor i akustikk, Odd Pettersen, understreker nå alvorligheten i dette. Hørselskader er permanente og kan ikke kureres. Man vil måtte leve med det resten av livet, sier han. Et liv i sus og dus Mange har opplevd plagene ved å ha en konstant pipelyd i ørene dagen etter at man har vært på konsert. Gjerne i tillegg til følelsen av å ha dotter i ørene. Pettersen kan forteller at en slik reaksjon er svært vanlig. Det er ørets måte å si fra om at det har fått nok lyd og trenger hvile, forteller han. Fenomenet omtales gjerne som temporært terskelskift (TTS) på fagspråket. Vanligvis vil dette avta over tid, men den dagen det ikke lenger gjør det har man pådratt seg det som kalles et permanent terskelskift (PTS). Pang, du er døv Pettersen trekker gjerne en sammenligning mellom hørselen og en ståltråd. Man kan bøye og tøye den, men om man gjør det veldig lenge vil den til slutt ryke. Det samme er tilfellet med hørselen. Den kan utsettes for mye støy over tid, men til slutt får øret nok og permanent skade oppstår. 44 Det farligste for hørselen er å bli utsatt for korte, kraftige smell. Da ryker «ståltråden» tvert av, legger han til. Forskningssjefen peker på at det likevel har vist seg at det finnes mennesker med det man gjerne kaller «steinører». Disse vil ikke engang ta skade av et kanonsmell, ei heller hyppige konsertbesøk. Bruk ørepropper Odd Pettersen mener man må gjennomføre grep for å unngå tilstander som under UKA-05. Når man merker at lyden blir smertefull, og det blir den ved dette nivået, lønner det seg å bruke ørepropper, eller gå derfra, oppfordrer han. Han forteller at det finnes alternativer for dem som mener vanlige ørepropper ødelegger den fulle musikkopplevelsen. «Musikerproppen» finnes nå å få kjøpt i musikkforretninger. Denne kan bli støpt spesielt til din øregang. Effekten ved å bruke en slik er faktisk at man hører musikken bedre, men uten at de skadelige lydene kommer gjennom. Proppen kan innstilles på demping fra 15 til 25 desibel. Varm opp! Gløshaugenstudentene Elin Ulstad og ʻʻDet farligste for hørselen er å bli utsatt for korte, kraftige smell. Merethe Hagen forteller at de prøver å passe godt på hørselen sin. De vil for enhver pris unngå å pådra seg permenent øresus, også kalt tinnitus. Flere ganger har jeg måttet holde for ørene når jeg har vært på konsert i Storsalen. Det har vært direkte smertefullt, forteller Ulstad. Hagen tror også det er viktig å ta sine forholdsregler: Jeg har alltid med meg ørepropper når jeg går på konsert, sier hun. For studenter som er hyppige konsertgjengere, men ønsker å bevare hørselen, TA FORHOLDSREGLER: Professor i akustikk, Odd Pettersen, ber studenter om å varme opp ørene før de går på konsert. har Pettersen følgende råd: Det går som regel veldig bra dersom man plasserer seg et stykke unna scenen og høyttalerne, der lyden er sterkest. Under en utendørskonsert vil lyden for eksempel dempes med seks desibel ved en dobling av avstanden til lydkilden. Nyere forskning har også vist at det kan lønne seg å «varme opp» med musikk før man drar på konsert. Akkurat som før en idrettskonkurranse, er det lurt å forberede ørene på belastningen som kommer.ud Diskuter saken på: FAKTA HVALER UTEN FORELDRE hørsel nordmenn defineres som hørselshemmede. Tinnitus er en plagsom og ukontrollerbar lyd i form av kraftig øresus, som ikke skyldes lyder i den tinnitusrammedes omgivelser. Cirka nordmenn er så hardt rammet av tinnitus at de har problemer med å fungere i hverdagen. Grenseverdien for det øret skal tåle over 30 sekunder er 115 desibel. Kilde: Folkehelseinstituttet

45 KULTUR MIN ANBEFALING HVALER Gry Hege UTEN Thorslund Gir deg været på TV2 Musikk Den siste plata jeg kjøpte var And The Glass Handed Kites av danske Mew. For de som enda ikke har skaffet seg den, eller forgjengeren Frengers - løp og kjøp! Ellers har jeg vært stor fan av duoen Lamb i mange år. Bok Det må bli P.S. Jeg elsker deg av Cecelia Ahern. Den er en morsom, ganske trist, tidvis romantisk, men også en veldig glad bok. Jeg tror den skal filmatiseres. Det gleder jeg meg til! Film Jeg har sansen for de litt store og pompøse produksjonene som Moulin Rouge! og Romeo og Julie, og jeg falt også for Den fabelaktige Amelie fra Montmartre. Om du liker disse, vil jeg anbefale De Fortapte barns by, en ganske snodig fransk film med en hær av fargerike karakterer. Tv-serie Jeg er blitt helt hekta på Frustrerte fruer! Det er lite annet jeg følger fast med på, men jeg får av og til med meg Joey og That 70 s Show. Champis på Britannia: Fra venstre: Maria Stephansen (kultursjef), Eivind Berge Hofland (økonomisjef), Lise Alund Skjølås (UKEsjef), Stian Michael Kristoffersen (markedssjef), Øystein Bjering (salgssjef). Ikke tilstede: Marthe-Julie Lundeby (administrasjonssjef). Her er det nye UKEstyret Teater Jeg elsker å gå i teater, men det blir dessverre altfor sjeldent. Den siste oppsetningen jeg så, var Festen på Den Nationale Scene, men det er pinlig lenge siden. Billedkunst Det må nok bli Vebjørn Sands malerier. Spesielt de fra Antarktis. Ellers er kunst laget av mennesker jeg kjenner det som virkelig gir meg noe. Jeg setter stor pris på at nevøen min på åtte gir meg en tegning jeg kan ha på kjøleskapet. Det er helt klart også kunst for meg! Tegneserie Jeg ler så utrolig mye av Larsons gale verden! Det må bli min anbefaling her. Komiker Oi, her kunne jeg ramset opp mange. Må nesten trekke fram Raske Menn, i tillegg til Dagfinn Lyngbø og Are Kalvø. Pål Lillejord Aastad Som et ledd i UKEsjefens ønske om flytte beslutningsmakten lenger ned i organisasjonen, er styret redusert fra åtte til seks medlemmer. UKA-07 TEKST: Arve Rosland rosland@underdusken.no FOTO: Magnus B. Willumsen - Jeg håper at en reduksjon av UKEstyret kan bidra til en enklere beslutningsprosess og bedre informasjonsflyt, sier en meget fornøyd UKEsjef Lise Alund Skjølås. Reduksjonen medfører at stillingen som teatersjef blir underlagt kultursjefen. På denne måten kan teatersjefen utelukkende konsentrere seg om teatertilbudet og ikke andre styrerelaterte oppgaver, sier Skjølås. Videre blir stillingene som PR-sjef og reklamesjef nå slått sammen til én stilling om markedssjef. Færre gjengsjefer UKEstyret er ikke det eneste som beskjæres. Vi kommer også til å redusere antall gjengsjefer fra femti til tjuefem for å flytte ansvar og beslutningsmakt lenger ned i organisasjonen, forteller UKEsjefen. Er du ikke redd for at arbeidsbelastningen skal bli for stor når halvparten så mange skal gjøre samme jobben? Nei, dette er en organisasjonsform vi har tro på. Færre ansvarlige med større beslutningsmyndighet fører til at hver enkelt vil ha en bedre oversikt. Skjølås fikk førstevalget sitt på samtlige styremedlemmer. Påfallende nok studerer hele den mannlige delen av styret på Gløshaugen, mens jentene studerer på Dragvoll. Ren tilfeldighet, ler Skjølås, og forteller at bredden er stor med representanter fra Røde i sør til Hammerfest i nord. Tiden framover skal nå brukes til å bli kjent med hverandre, og til å lage et rammeverk og en visjon for UKA-07. Opptaket av gjengsjefer og funksjonærer starter for alvor etter sommeren. UKA blir like lang Nybakt økonomisjef, Eivind Berge Hofland, lå hjemme på hybelen og så på Sopranos da Skjølås omsider nådde ham på fasttelefonen med tilbud om å være med i UKEstyret. Jeg hadde mistet mobiltelefonen min og var derfor ikke tilgjengelig på denne, forteller han, og fortsetter: Jeg gleder meg til å ta fatt på oppgavene framover, og håper at jeg klarer å kombinere UKEarbeid med studier. Under UKEsjefvalget uttalte Skjølås at hun ikke gikk av veien for å gjøre festivalen noe kortere. Etter flere uker opplæring sammen med tidligere UKEpersonligheter har hun nå valgt å gå bort fra dette. Jeg har skjønt at det ikke går an å kutte ut noen av temahelgene. UKA- 07 blir derfor like lang som tidligere år.ud 45

46 KULTUR Tomme lokaler: Loftene på Trikkestallen (til venstre) står fortsatt tomme, og er lite matnyttige for musikalsk utfoldelse. Samtidig blir millioner brukt på videreutvikling av et opplevelsessenter på Dora. (Arkivfoto: Erlend Dahlhaug Paxal) Fortsatt usikkerhet rundt Mens behovet for øvingslokale for Trondheims musikere er større enn noen gang, bevilger staten og kommunen ytterligere åtte millioner kroner i støtte for å videreutvikle det nasjonale opplevelsessenteret på Dora. TRIKKESTALLEN TEKST: Aleksander Johansen aleksjo@underdusken.no Det er stor aktivitet i planene rundt Dora. Både det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock, og prosjektet Kulturbunker Dora står høyt opp på alle mulige prioriteringslister. Sistnevnte skal romme blant annet billedkunst. Samtidig som bevilgninger økes og ytterligere midler spyttes inn fra nasjonalt hold, sitter unge trøndermusikere med hendene i fanget. Trikkestallprosjektet, som fra høsten 2005 skulle inneholde sytten innflyttingsklare øvingsrom, er ennå ikke påbegynt. Ekstrem mangel på øvingslokaler Marius Pettersen i kompetansesenteret Lilleby.biz føler mangelen på øvingslokaler på kroppen. Han blir nedringt fra mer eller mindre frustrerte musikere som står på bar bakke. Telefonen min ringer i alle fall et par ganger daglig med henvendelser om øvingslokaler. Nå har folk også sett at de i mangel på lokaler er nødt til å ta større økonomisk ansvar selv. Det er heller ikke mangel på spørsmål om hvordan man kan få støtte fra diverse fond, forteller Pettersen. Etter at Skansen ble nedlagt, står enda færre håpefulle med lokaler egnet til musikalsk utfoldelse. Pettersen tror både musikkmiljøet i byen internt og Trondheim som rockehovedstad vil nyte godt av en snarlig byggestart i de tomme lokalene. Nå som atten rom på Skansen har forsvunnet, er behovet for øvingslokaler i byen mildt sagt ekstremt. Det har kommet opp en del nye celler på Meieriet, UFFA og andre steder, men dette veier på ingen måte opp for det som er tapt og de rommene som skulle stått ferdige for en tid siden. Ved å få Trikkestallen på beina vil ikke mangelen på øvingsrom få en permanent løsning, men det vil helt klart gi en pangstart. Pettersen mener også at Trondheim som rockeby vil bli mer attraktiv for eksterne mennesker som ønsker å innta trønderhovedstaden og melke den for det den har å tilby av kompetanse. Ved å profilere byen som et sted hvor det finnes miljø og hjelp, vil det være lettere å lokke nye folk som holder på med musikk til byen, sier han og understreker at en snarlig løsning på problemet er å foretrekke. Kan ikke leve med avslag Kommunalt ansvarlig for Trikkestallen, Anita Overelv, håper at den kan tilby mer enn tomme lokaler i nær framtid, selv om pengene ennå ikke er helt på plass. - Det ble søkt om 2 millioner kroner fra Sør-Trøndelag Fylkeskommune hvorav kroner ble bevilget. I tillegg til dette ble det søkt om 2 millioner fra Velferdstinget, en søknad som vi har fått skriftlig avslag på. Det er nå sendt inn en søknad til Kulturog kirkedepartementet på 3,1 millioner kroner, men denne kommer dessverre ikke med under årets statsbudsjett. Vi kan leve med at den blir utsatt, men vi kan på ingen måte leve med et avslag, sier hun. Nasjonal prestisje foran lokal nytte Frank Jenssen, gruppeleder i bystyregruppa til Høyre understreker at det vil bli byggestart innenfor en periode på seks måneder. Slik vil den ene millionen som er blitt bevilget av Norsk Kulturråd ikke trekkes tilbake, selv om de nødvendige pengene ennå ikke er på plass. ʻʻ- Det er nok ofte slik at nasjonale prestisjeprosjekter sniker seg foran det som kulturlivet lokalt er best tjent med Trondheim kommune har gitt tillatelse til byggestart av Trikkestallen. Det er ikke verre enn det. Pengene som mangler vil komme inn enten under 46

47 KULTUR Mediefusjon under filmfestival Trikkestallen neste års budsjettforhandlinger eller via statsbudsjett. Det er helt sikkert. Høyrepolitikeren kan imidlertid se at hele situasjonen kan virke merkelig når det gjelder økonomiske prioriteringer. Det er viktig å skille midlene staten bevilger, og de prioriteringer som blir gjort fra kommunens egen pengesekk til bruk innenfor bygrensene. Det er på ingen måte sånn at Dora går på bekostning av Trikkestallen fra kommunens side. Vi ser fram til en synlig framgang i utøvende trøndersk kunstliv, og ønsker derfor å få Trikkestallen på beina så fort som mulig. Men det er nok ofte slik at nasjonale prestisjeprosjekter sniker seg foran det som kulturlivet lokalt er best tjent med, vedgår Jenssen. Anita Overelv er ikke i tvil om hva som er viktigst å prioritere Man kan ikke ha et rockemuseum i en by hvor det ikke tilrettelegges for et rockemiljø. Man bør få opp Trikkestallen før det åpnes et utstillingsvindu for gamle helter.ud FAKTA HVALER UTEN FORELDRE TRIKKESTALLEN OG ROCKEMUSEUM Trikkestallen er et prosjekt i regi av Trondheim kommune som skal sikre 17 nye øvingslokaler. Trikkestallen skulle stått ferdig høsten Selv om det er flertall i bystyret for bygging av trikkestall, er det fortsatt ingen byggestart. 1. november 2005 ble det vedtatt at opplevelsessenteret for pop og rock skal ligge i Trondheim. Dette opplevelsessenteret er et nasjonalt støttet prosjekt. Omtrent 60 registrerte trondheimsband står nå uten øvingslokaler. Fredag 24. mars starter årets Kosmorama, men det er ikke bare film på programmet. I tillegg kan du være med på årets livesending fra studentmediene i Trondheim. MEDIASTUDSAMARBEID TEKST: Kristine Størkersen og eline aardal ud@underdusken.no FOTO: MARI VOLD Studentradion, Student-TV og Under Dusken legger sin årlige livesending til åpningsdagen av filmfestivalen Kosmorama. De tre mediene i Mediastud AS er godt fornøyd med løsningen. Vi samarbeider med et felles ønske om å nå ut til alle studenter i Trondheim, også dem som ikke hører til på Studentersamfundet. Ved å samkjøre livesendingen med Kosmoramas åpningsarrangement kan vi oppnå akkurat dét, forteller Berit Ryhaug i Student-TV. Spennende gjester Sendingen vil finne sted på Olavs Pub ved Nova. Gøril Furu i Under Dusken forteller at stedet er valgt med et snev av egeninteresse. I området rundt Nova vil det være mye folk på åpningsarrangementet av Kosmorama. Da får vi en fin mulighet til å markedsføre oss selv. I tillegg åpner det muligheter for å få spennende gjester inn i studio. Da Under Dusken gikk i trykken var gjestelista ennå ikke komplett, men på vegne av mediene lover både Ryhaug og Furu at gjestelista blir interessant. Det blir konkurranser, underholdning og god stemning, så vi oppfordrer alle til å komme på Olavs Pub fredag 24. mars. Nye nettsider for radion På Studentadions kontorer er det for tiden hektisk. I tillegg til mediastudsamarbeid, står lansering av nye nettsider på plakaten. Disse er klare 21. mars. Radion holder et høyt nivå, og nå fortjener innholdet en ny innpakning. De nye nettsidene vil daglig oppdateres med studentnyheter, musikkanmeldelser og programinnhold, noe vi håper kan bidra til å gjøre oss enda mer aktuelle enn vi er i dag, sier Birgit Karlsen Segtnan, redaktør for Studentradion. Ifølge pressesjef for Radion, Ida Aalen, er det for få som kjenner til Radions konsept. Dette kan nettsidene gjøre noe med. Hun tror også at nettopp den daglige oppdateringen vil fylle et behov som trondheimsstudentene ikke har i dag. Vi kommer til å være først ute med nyheter, siden de to andre studentmediene har sending og gir ut avis henholdsvis hver og annenhver uke, bedyrer Radions pressesjef.ud PLANLEGGERE: Espen Brauer Mikkelsen, Gøril Furu og Berit Rydhaug fra henholdsvis Studentradion, Under Dusken og Student-TV lover god underholdning under årets livesending. 47

48

49 KULTURDUELLEN TEKST: Tor Helge Rimul Folket mot fiffen? KULTUR Placido Domingo og Sissel Kyrkjebø kommer til Olavsfestdagene. For den dyreste billetten må du betale 1290 kroner. Per Kvistad Uddu, direktør for Olavsfestdagene Sveinung Sundli, daglig leder for Storåsfestivalen Ja, den er viktig for å sette Trondheim på kartet internasjonalt. Mange av verdens fremste artister spør hvem som har opptrådt på festivalen tidligere. Dermed betyr det mye å ha verdens kanskje fremste tenor på en slik liste. Hvis publikum vet å benytte seg av denne anledningen, vil vi få flere konserter på dette nivået i årene som kommer her i Trondheim. Er konserten med Sissel Kyrkjebø og Placido Domingo viktig for Trondheim som kulturby? For unge mennesker tror jeg ikke den er viktig. Om den er viktig for de eldre, må nesten de som tar seg råd til å betale billetten svare for. Selger den godt, er jo det et bra tegn. Ståplassene koster 490 kroner. Det er den laveste prisen som har vært for en slik konsert. Sitteplassene er også billige i forhold til internasjonalt nivå. Pavarotti alene koster 1300 kroner i Oslo. En VIPbillett til VM i fotball koster kroner. Er det for dyrt å betale 890 kroner for den billigste sitteplassen under denne konserten? Det er vanskelig å si for meg som ikke har sterke følelser for de to artistene, men jeg skulle generelt hatt store problemer med å betale så mye for en enkelt konsert. På vår festival får man konserter for under den prisen. I tillegg får man gratis overnatting, stort utvalg av aktiviteter, kurs og kunstutstillinger samt billig mat og drikke. Det har vært enda flere kommentarer på at vi har blitt altfor folkelige. I og med at vi har med svært mange aktører fra regionen tror jeg ikke at balansen mellom internasjonale, nasjonale og regionale aktører er så ille. I et innlegg på adressa.no var det noen som mente at Olavsfestdagene er lite folkelig og en hån mot aktører som driver med kultur i Trondheim. Hvilken kommentar har du til det? Det tror jeg nok blir for enkelt å si. Det er nok mange som får gode opplevelser gjennom Olavsfestdagene. Folkelig er jo så mangt. Vi har ikke danseband, selv om det er mange i dalføret som ønsker det. De har jo hatt konsert med artister fra Idol, og det må man jo absolutt kunne kalle folkelig. Det bør være noe for alle som bor i regionen og for alle tilreisende omkring Olsok, og det er ikke få. I og med at vi hadde besøkende i fjor, tyder det på at vi har gjort noe riktig her. Hvem bør Olavsfestdagene være for? Det må de som jobber med Olavsfestdagene få bestemme. Liker man ikke festivalen, kan man jo lage et alternativ selv. Først og fremst et godt kvalitetsprogram som fenger, med noe for enhver smak, og dessuten hyggelige priser og god markedsføring. Det er også viktig med lokal forankring, men kvalitetskravet må alltid være der. Majoriteten av vårt publikum er nok trøndere. Hva er det som skal til for å få trøndere til å gå på festival? Det er nok ingen fasit. Men Storåsfestivalen solgte i fjor over festivaldøgn med et artistbudsjett som trolig er lavere enn honoraret til konserten med Sissel Kyrkjebø og Placido Domingo. Det tror jeg vi gjorde ved å selge en god opplevelse, og å gå litt imot det vanlige. «Gallia mot Romerriket» har vi pleid å si. Men man kan kanskje heller si Storås mot Trondheim? 49

50 KULTURTEGN Om å kjøpe sand Sildrande, rennande, fossande, flytande. Vatn kjem på mange måtar og i stadig fleire smaksvariantar. FLASKEVATN TEKST: Bjørn Romestrand romestra@underdusken.no ILLUSTRASJON: OLE CHRISTIAN GULBRANDSEN Få romerske gudinner har gjort så dårleg karriere som Salus. Ho var gudinna for helse. Men sjølv om få i dag veit kva mytologien seier om ho, har iallfall bodskapen hennar vunne fram. Menneska, særleg i den vestlege verda, har aldri vore så opptekne av helsa si som no. Det viser seg også i Noreg, blant anna i form av eit sterkt dalande brussal. Brus er kanskje sjølve symbolet på ein usunn livsstil, og i februar kunne analysebyrået ACNielsen melde at salet av sukkerhaldig FAKTA Flaskevatn I 2005 kjøpte nordmenn kjeldevatn for over 140 millionar kroner. Det er ein vekst på 19 prosent. Omsetjinga av vatn med kolsyre var på 540 millionar kroner. Det er ei auke på 64 millionar, eller 14 prosent. Lettbrussalet har auka med heile 232 millionar kroner. Det vil seie 24 prosent. Samstundes sokk salet av sukkerhaldig brus med 302 millionar kroner, eller 12 prosent. Tal frå Dagbladet viser at dei største bryggeria sel 24 ulike vassprodukt. I tillegg vil Bonaqua og Hansa lansere nye produkt med det aller første. Ekspertane er samde om at årsaka til tendensen er eit auka fokus på helse og sukker. Samstundes hevdar kritikarane at det er absurd at folk bruker pengar på vassprodukt, i og med at dei fleste husstandar i Noreg har gratis tilgang på springvatn. Kjelder: dagbladet.no og acnielsen.no. brus sokk med tolv prosent i Det er heller ikkje mange som kjenner til kjeldevatnet Salus, som vart tappa i august Men som den romerske navnesøstra har flaskevatn vunne fram i den moderne tid. For medan brussalet har falle dramatisk, sprengjer salet av vatn på flaske alle demningar. Nordmenn kjøpte vatn for 684 millionar kroner i fjor, ein auke på 19 prosent. Vil dette talet stige til vers? Nei, trur trendforskar Ole Petter Nyhaug i analysebyrået Fishnet Nordic. Salet av vanleg flaskevatn har nådd toppen, seier han. Nyhaug spår at marknaden vil omfavne den nye trenden: smaks- og vitamintilsett vatn. Tendensen vil bli at fleire og fleire vassprodukt vil få profilerte eigenskapar. Vi vil få vatn som er tilsett ulike smakar, vitaminar og mineral. For ein kvar smak Dei største bryggeria har sett det same som Nyhaug. Det er grenser for kor lenge det er spennande å kjøpe vanleg vatn, sjølv om det er tappa frå ei kjelde med eit høgtideleg namn. Tidlegare sat bursjoasiet med blåfarrisen i handa og humra diskret av dei som i si vankunne valte vatn med ei dråpe sitron eller lime. Slik er det ikkje lengre. I fjor vår lanserte Ringnes Farris Bris ein mindre boblande og mildare variant av storebroren med eksotiske smakar som mango/papaya og lemon/ lemongrass eller sitron/sitronskal, om du vil. Og påfunna ville ingen ende ta. Ikkje før forbrukarane hadde fått svelgt unna siste munnfull med Farris Bris, blei Farris Pluss lansert. Og marknadsføringskonsulentane har ikkje lege på latsida. Du kan velje mellom pære, sitronmelisse og ginseng eller grapefrukt, lime og guarana. Internkonkurransen i Ringneskonsernet skal ingen klage på. Imsdal stillvatnvarianten til Farris får du no også med solbær/ginseng og pære/ ingefær. Vassmarkaden er slik at du stadig må lansere nye produkt for å få vekst, seier Liv Berg i Ringnes. Det har også konkurrenten Hansa Borg forstått. I februar såg derfor Olden Boble med smakar som eple og solbær dagens lys. Vi skal vere innovative og finne på ting som har god smak. Produkta våre skal utmerke seg, seier marknadsføringsdirektør Lisbeth Hope Frugård i Hansa Borg til TV 2 Nettavisen. Galskap? Men kvifor bruke så mykje pengar på noko dei fleste kan tappe gratis frå springen? Det er spørsmålet dei snusfornuftige blant oss har stilt sidan produkta Imsdal og Olden dukka opp. At folk bruker mykje penger på å kjøpe vatn viser at nordmenn har altfor god råd, seier talsmann Steinar Lem i Framtida i våre hender. Å selje dyrt flaskevatn i Norge er som å selje dyr sand i Sahara, tordnar han. Lem meiner at vasstrenden er latterleg og viser til ei undersøking i regi av Norsk institutt for vannforskning (NIVA) som viser at vatn i springen faktisk er reinare enn kjøpevatn på flaske. Noko av det mest absurde eg ser, er folk som klager over at bensinen er 50

51 i Sahara KULTURTEGN I denne spalten ser vi på nye trender og fenomener innenfor kulturens verden. for dyr. Men når dei har fylt tanken, går dei inn på bensinstasjonen for å kjøpe pølse og flaskevatn. Sjølv om sterke marknadsføringskrefter kan påverke forbrukarane, meiner Lem at det er sistnemnte som sit med hovudansvaret. Vi lever i eit fritt land, og det er ingen som tvinger folk til å kjøpe vatn på flaske. Men flaskevatn har fått ein veldig høg status. Det er liksom så kult og moderne å drikke kjøpevatn, seier Steinar Lem. Brus er ut Spørsmålet er om kjøpevatn er ein konkurrent til springvatn. For brussalet dalar like fort som vassalet stig. Folk har blitt meir medvitne på helseaspektet ved forbruket sitt. Det er heilt klart grunnen til at fleire vel vatn i staden for brus, samstundes som det er blitt mindre trendy å drikke brus. Det er moderne å vere helsesam. Og dersom du drikk flaskevatn, viser du at du er det, seier Ole Petter Nyhaug i Fishnet Nordic. Tendensen er den same i heile Europa. Vi ser den same utviklinga internasjonalt. På mange område heng Noreg litt etter. Brussalet i Noreg har eigentleg vore kolossalt dei siste åra, og sjølv om fallet no er ganske dramatisk, er brussalet framleis mykje større en salet av flaskevatn, seier Nyhaug. Kva slange? Salus er gløymd i dag av dei fleste. Dei som vitjar musea kan studere ho på gamle myntar, der ho matar ein slange. For romarane var slangen eit symbol på helse, og denne slangen lever i dag også blant anna i flagget til Verdas Helseorganisasjon (WHO). Men slangen kan også vere eit symbol på upåliteligheit og bedrageri. Spørsmålet er: Kva slange står bak farsotten kjøpevatnet? Er det den helsegjevande slangen; eller er det den utspekulerte, svikefulle slangen som lurer oss til å bruke pengar på noko vi kunne fått gratis?ud 51

52 ANMELDELSER TEATER PLATE STUDENTRADIOALBUMET KUNSTUTSTILLING Hedda Gabler Trøndelag Teater, 15. mars (premiere) Instruktør: Per-Olav Sørensen Gravitasjon av DumDum Boys (oh Yeah! / EMI) Black Hole/Blank Canvas av Motorpsycho (Sony BMG) Signaler på Vitenskapsmuseet, varer fram til 30. april Halvveis Hedda Seige jævler Magisk monster Dårlig dekning TEKST: Merete Skogrand TEKST: Pål Lillejord Aastad TEKST: Pål Vikesland TEKST: Aleksander Johansen Ibsenåret verdig setter Trøndelag Teater opp Hedda Gabler. Klassikeren omhandler valg, status og frustrasjon, og handlingen har i denne oppsetningen blitt lagt til nåtiden. Det nærmere to timer lange stykket blir til tider stillestående og lite engasjerende, noe som fører til at publikum lett kan miste fokus. Likevel gjør skuespillerne en god jobb, og det er imponerende hvordan energien opprettholdes gjennom hele stykket. Tekstarbeidet er grundig og godt. Mye av teksten er kuttet, men likevel går ikke poengene til spille. Bruk av mobiltelefon erstatter Ibsens brevkorrespondanse, og for nåtidens forfatter er en minnepinne stedet for tekstoppbevaring. Fornyelse ved hjelp av tekniske elementer og språk til tross: Mange av de opprinnelige replikkene kommer fortsatt til sin rett. Musikkbruken i Per-Olav Sørensens oppføring av Hedda Gabler er spennende, og en søtlig melodi med nifs undertone setter en tvetydig stemning. En ambivalens gjør seg også gjeldende da Hedda, i Anna Bache-Wiigs skikkelse, inntar pianokrakken og spiller en lett melodi over den tunge stemningen. Det ironiske ved Hedda trer fram og fører stemningen over i det mer livlige. Den mest gripende pianoseansen står imidlertid Eilert Løvborg, spilt av Pål Christian Eggen, for. Hans toner maner fram et sårt bilde av minner, håp og valg som visualiseres så sterkt at det er vanskelig å ikke bli berørt. Situasjonsskiftene skjer ved bruk av skarpe, raske lyder. Dette er et enkelt og effektivt grep, som gjør handlingen spennende. Scenografien er minimalistisk og i fargene svart, rødt og metall. De samme fargene går også igjen i rollefigurenes kostymer. Uttrykket er rent, og med en sterk symbolikk. En visuelt pen oppføring av dagens Hedda Gabler, men som likevel ikke engasjerer spesielt. Det er mange som lever på fortidens bragder, og spiller gamle sanger om igjen. Det gjør ikke DumDum Boys. Gravitasjon er trønderrockernes første studioalbum på åtte år, og forventingspresset har vært enormt. De har kjempet om å leve opp til en legende, nemlig seg selv. Likevel treffer de her blink med ei plate som har alt det man kan forvente: elleve solide låter. Den rå og energiske «Lunta Brenner»slår deg brutalt i bakken som et herlig førstespor. Her vises ingen tegn til prestasjonsangst, og gutta fortsetter der de slapp. Det velkjente Dum Dum-lydbildet er absolutt til stede, med Prepple Houmbs krasse tunge og Kjartan Kristiansens heftige gitarriff. Låta «Seig Jævel»er minst like rå som førstesporet, et av albumets store høydepunkt. For de med sarte ører kan imiddlertid bandet også friste med flere rolige, dystre og stemningsfulle ballader. «Vi henger alle i en tynn tynn tråd...» synger Prepple, like positiv som vanlig, på låta «Tynn Tråd». Man begynner så lett å synge med. I gamleguttas fravær har Johndoe og Hopalong Knut gjort sitt beste for å fylle savnet etter ordentlig norskspråklig rock. Men de har hatt noen enorme sko å fylle. Houmb har en slik unik evne til å gjøre det norske språket akkurat så tøft at det passer inn i et rockeimage...en egenskap han bare har delt med Joachim «Jokke» Nielsen. Det er heller ingen tvil om at gitarist og låtskriver Kjartan Kristiansen har levert varene med kjempehiten «Enhjørning». Den har et like stort slagerpotensiale som «Splitter Pine», og gir deg en pekepinn på plata kvaliteter. Det hele avsluttes med herlig seige «Waltzheimer» der du plutselig finner deg selv gyngende fram og tilbake i valsetakt.. Den som venter venter, den som får se, får se. Og vi konkluderer med at DumDum Boys definitivt er tilbake! Etter at trommis Håkon Gebhardt la inn trommestikkene, har Hans Magnus Ryan og Bent Sæther gått tilbake til uttrykket som gjorde Motorpsycho til Norges suverent beste rockeband på nittitallet. Det er et særdeles klokt veivalg. For dette er bare så forbanna knusebra. Black Hole/Blank Canvas når ikke helt, helt opp til Demon Box eller Timothys Monster, men det er jaggu ikke langt unna. Og Sæther trakterer selv trommene som om det gjaldt livet. Første låta, «No Evil», setter umiddelbart en skyhøy standard. Dersom vi skal holde oss i det nostalgiske hjørnet, kan vi si at den hadde gjort seg fint på Blissard, albumet fra Helt riktig blir det likevel ikke. For Motorpsycho har alltid skydd laurbær som pesten. Lefling med femtitallspop og Beach Boys-referanser, som har gjort de tre foregående skivene til forholdsvis uinteressante saker, er gudskjelov forkastet til fordel for monstrøse, kompromissløse og episke rockelåter. Sytten låter fordelt på et dobbeltalbum er akkurat som det skal være. Totalt tikker Black Hole/Blank Canvas inn på 85 minutter. Det er ikke et sekund for mye. Spor som «The 29th Bulletin», «Hyena» og ikke minst den hypnotiske og «Critical Mass» tangerer trønderrockerenes fineste øyeblikk. Det suggerende og majestetiske lydbildet er umiskjennelig Motorpsycho. De lange, oppbyggende låtene som har vært av psykoenes kjennemerke, er ikke til stede her. Det er synd, men også det eneste ankepunktet mot dette mesterverket av en plate. Det ble tidlig julaften i Akevitten smaker fortreffelig. I gavesekken ligger en grandios presang kalt Black Hole/ Blank Canvas. Julenissen er et tohodet monster kalt Motorpsycho. Ho ho ho! Motorpsykedelia er den beste psykedelia. Black Hole/Blank Canvas gruser alt som finnes på den norske rockescenen anno Bedre enn dette blir det ikke. Signaler er en utstilling hvor flere av NTNU-miljøene har bidratt for å skape mangfold og dele informasjon. I utstillingens egen beskrivelse står det : «De siste 200 årene har nye medieteknologier påvirket våre drømmer og hverdagsliv i stadig sterkere grad. Apparater som telegrafen, telefonen, radioen, fjernsynet og datamaskinen har skapt nye modeller for hvordan vi sanser verden og kommuniserer med hverandre. Utstillingen formidler denne historien og gir samtidig en opplevelse av signalenes estetikk.» Dessverre er dette helt feil. Signaler er et bøttekott fylt med plansjer. Hvordan noen som helst kan kalle det for kunst, eller i det hele tatt evner å sette det opp som en utstilling, er for meg helt ubegripelig. Ikke er det provoserende, ikke er det nyskapende og ikke forteller det meg noe heller. Etter en time med pjatt og skrål fra diverse professorer, musikere og nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein, med påfølgende høylytte klapping, åpnet dørene til utstillingen. Dersom midler er spyttet inn i et slikt prosjekt, og det er det jo sikkert, dersom timer og atter timer er lagt ned for å lage ti digitale veggaviser, føler jeg det er på sin plass å revurdere budsjettene til NTNU, både når det gjelder økonomiske og menneskelige midler. Signaler er det verste jeg har sett på ganske lenge. Med i betraktningen er Heidi Hauges beste på dvd. For dem som er glade i å se telefoner og telegrafmaskiner, er helt sikkert Signaler et utmerket sted å bruke femten minutter av en travel hverdag. For dem som enda synes internett og tekstmeldinger er ei grei ordning, kan dagen, med visshet om at man ikke går glipp av noen verdens ting, disponeres på en helt annen måte. Til tross for tett samarbeid mellom flere NTNU-miljøer blir Signaler en kjedelig og lite opplysende seanse. 52

53 ANMELDELSER Skriver historien på nytt bok Piker, vin og sang - 50 år med jenter i norsk rock og pop Av Marta Breen (Spartacus Forlag) TEKST: Kristine Vedal Størkersen kriststo@underdusken.no ILLUSTRASJON: ANE GUNHILD ULEBERG Musikkjournalisten Marta Breen ble lei av at rockehistoriebøkene var dominert av ett kjønn. Siden skribentene nesten utelukkende har vært menn med fokus på egne interesser, så hun seg nødt til å skrive et eget verk om jentenes rockog pophistorie. Piker, vin og sang starter med rockens ankomst i Norge. Tenåringsjentene var de første til å synge rockelåter fra norske scener, men platebransjen etterspurte ikke kvinner. Studioene så etter en norsk Elvis. Rockens barndom følges opp av tema som siden har vært essensielle i kvinners musikkutøvelse. Historien kommer dermed ikke helt kronologisk, men boka starter med det som var viktig for femti år siden og jobber seg framover, fra barnestjerner til Akks-miljøet til Zoom-konkurransen. Strukturen gjør boka lett å lese. Hvert kapittel handler om et emne som innledes med musikk- og samfunnskontekst. Deretter redegjør Breen for fenomenet og skildrer viktige aktører og hendelser. Alle kapitlene slutter med informative oppsummeringer og elegante overganger til neste tema. Selv om boka primært tar for seg pop og rock, dekker den de fleste musikalske sjangre. Forfatteren skriver like selvfølgelig om country, hiphop og punk som metal, visesang og trance. Samtidig tar Breen opp politikk, musikkjournalistikk, platebransjen, kvinnekamp samt viktige personer, miljø, hendelser og steder. Trondheim og Samfundet har en solid plass i boka. Også UFFA, Schlæz og TUR er med i den kvinnelige rockhistorien. Referanser til hovedoppgaver, biografier og andre historiebøker gir i begynnelsen inntrykk av en akademisk tekst, med flyt i språket og tiltalende emner, vel å merke. Etter hvert slenges det imidlertid ut normative bemerkninger som man innser er forfatterens egne. Det virker forvirrende fordi det er sjangeroverskridende, men Breens personlige betraktninger, morsomme sitater og drivende fortellerstil gir oss samtidig lyst til å lese videre. Ukjente historier og fargerike reiseskildringer gjør boka mer leservennlig enn hva lignende faktatekster ofte er. I tillegg til å bli provosert av at vi ikke har hørt om viktige The Dandy Girls, kan vi underholdes av kuriositeter som at M2M-jentene har vært kjærester med hver sin Hanson-bror. Piker, vin og sang ble skrevet før Marit Larsens og Elvira Nikolaisens suksess, men Marta Breen forutså jentebølgen. Kvinner er fortsatt i fåtall på mange områder, men jentene skriver egne tekster, oppretter plateselskap, produserer musikk, kontrollerer image og styrer egne karrierer. Bakerst i boka listes det opp førti utgivelser av kvinnelige musikere man bør ha. Piker, vin og sang har overbevist meg om at det er enhver musikkinteressert persons ansvar å sjekke ut disse albumene. Det er et poeng i seg selv at undertegnede ikke kan nok om kvinnelig rockehistorie til å bedømme om alle som har fortjent det er nevnt. Uansett er det en viktig og samtidig underholdende bok, som kan leses fra perm til perm. Marta Breen gir gode råd til både platekjøpere og (blivende) musikere. 53

54 Rapporten en skuffelse Universitetsbefolkningen var skuffet da de fikk hendene på rapporten som utredet muligheten for samlokalisering. Her kan det bo samer Spitozten registrerer:... at en blond tøs kom inn fra kulden og vant Storsalens hjerter... at den uskyldigheten hun profi lerte seg på ikke kunne ha vært annet enn påkledd... at den blonde tornadoen prøvde å komme Spitposten i forkjøpet ved å si at hun allerede hadde vist frem mammariene sine offentlig... at en av de andre kandidatene ønsket å gi ut en internavis på 4-6 sider... at bladfyken skulle slitt med å få til en 6-siders avis at Storsalen derfor gjør som BigBrother - fem av sju velger blondt!... at BigBrother er mye morsommere, der driter iallefall ikke deltagerne seg ut ved å synge sanger de ikke kan... at høyres pygmèleder angret bittert på sine frekkheter da han for første gang møtte sin israelboikott-motdebattant i egen høye person... at Sandaas faktisk motsto fristelsen det måtte ha vært å gi oppkomlingen Rød Isaksen en på oppstoppernesa... at alle tilstedeværende på Samfundets «mjød vs cola»-møte gjerne kunne tenkt seg å pynte på nesa til rabulist Erling Fossen... at Fossen gikk den kvasikritiske studentpamfl etten Under Dusken en høy gang når det gjaldt å gjøre seg mektig upopulær på rekordtid... at Lyche har nådd nye høyder og utrolig nok greid å servere middag før Barne-TV opp til fl ere ganger den siste uka... at de likevel har prestert å servere egg og bacon uten bacon, og til tider uten egg... at nyere forskning viser at folk som blir tvunget til å smile på jobb er oftere syke... at dette forklarer hvorfor KISS ikke har bemanningsproblemer... at apropos KISS. Et Guns N Roses bestående av Axl Rose og noe annet uoriginalt musikerrask på ingen måte redder sommergleden for musikkgale nordmenn... at for Spitposten derimot er øl og Axl mer en godt nok... at «Jeg er kulturminister, ikke kunstminister! Det vil si, jeg er kunstminister også, men først og fremst kulturminister». Hilsen Trond Giske... at Trond Giske og Spitpostkjendis Djupedal helt tydelig seiler i samme mentale båt Vi hadde strengt tatt forventet mer enn et kart over Finnmark med masse røde prikker, sier en. Dette bærer preg av hastverksarbeid, sier en annen hoderystende. Inge Fottland, som står bak utredningen, mener imidlertid at han bare har gjort det han har blitt bedt om. Jeg har fått i oppdrag å undersøke hvor det er mulighet for samelokalisering, og det har jeg gjort. Fikk du ikke i oppdrag å analysere muligheten for samlokalisering? Øøøøh, det kan jeg ikke komme inn på akkurat nå. Jens Masengs tiltredningstale Jens Maseng lover Norges studenter at han skal «gruble seg fram til universitetenes rolle i samfunnet» dersom han får bli leder i Norsk Studentunion. Spitposten har fått tak i et utdrag fra tiltredelesestalen: «POSISJONE- RING i en INTERNASJONAL, ja for ikke å si INTERUNIVERSAL kontekst vil være en VIKITG del av min HVERDAG som leder av studentorganisasjonen NSU. Æ vil satse på to ting; to ting. For det første, større MULIGHET til den enkelte INSTITUSJON for en REFLEKSIV gjennomgang av alle ASPEKTER ved driften. For det andre, STUDENTENS mulighet til REFLEKSJON og SELVSTENDIG TANKEGANG.» IQ-trimmen, denne gangen med: Hva får du når ostehøvelen høvler over hullene til sveitserosten? Aiai - vi fortsetter den endeløse suksessen med: Looksalikes IKKE ALLTID GRUBLENEDE: Noen ganger går Jens Maseng praktisk til verk. Her sammen med Sindre Balas. (Arkivfoto) Hva er dette? Hint: Under Duskens favorittsak fra et års tid tilbake. Ostegåta TM Mari Marilyn Refset Kosmorama Liker støydrama Oscarvinner Tommeltvinner

55 Denne gangen: For et par uker siden var jeg invitert til å delta på Onsdagsdebatten på Studentersamfundet Chateau Neuf i hovedstaden. Her ble jeg fortalt at jeg skulle debattere trykkekunsten og dens enorme betydning for samtiden. De kunne ikke funnet en bedre kandidat enn meg selv, tenkte jeg da jeg takket ja til tilbudet. Min kompetanse ligger jo nettopp innenfor dette uhyre viktige området. Studentene hadde ventet siden i høst på å få høre meg prate om veien fra Gutenberg til digitaltrykk. Og for å være helt ærlig skjønner jeg dem godt. Det er ikke hver dag man har muligheten til å høre sjefen for kunnskap prate om en så viktig ting som det trykte ord. Samme dag som debatten skulle avholdes kom det meg imidlertid for øret at det hele var en stor sammensvergelse. Temaet som skulle diskuteres var ikke trykkekunsten, men noe så tørt og intetsigende som «Veien videre etter Clemet». Kollegene mine hadde prøvd å lure meg på debatt ved å fortelle meg at den handlet om noe helt annet enn det som var faktum. Jeg var rystet. Ikke fordi de prøvde å lure meg, men fordi de vet at jeg hadde gledet meg til å glimre med mine kunnskaper innen trykkefaget. Selv om jeg i utgangspunktet ønsket å møte studentene til debatt var jeg nødt til å avlyse det hele. Premissene for debatten passet meg ikke. Arrangørene har siden spekulert i om jeg trakk meg fordi jeg ikke likte motdebattantene. De mener jeg er arrogant, og jeg kommer ikke til å sløse bort noe trykksverte på å forsvare mitt valg. oztefri zone Pikk eller punk? Torbjørn og Marius fra Torch besøkte Spitposten for å promotere bandets nye album. Eller var det dem? Det ble mest snakk om følelser og sånt. Grand Prix er superkult! Ja, Jostein Pedersen er sååå konge! Hæ? Er det de tøffe rockerne Torbjørn og Marius fra Torch som snakker? Spitpostens utsendte prøver å pusse ølbrillene. Foran oss sitter to svartkledte guttevalper med hipp sminke. Den ene har et avlangt hode med pigget hår og den andres hode er rundt med kinnskjegg. De kan minne om trønderrockere. Men de snakker om en eller annen form for Grand Prix-tilstelning der de måtte synge Dana International. Homohelter På dette eller et annet arrangement ble de også tvunget til å fremføre en boybandlåt. Gudhuskerhvorfor. De mystiske karene blir ikke presset til noe som helst sammen med Spitposten, i alle fall ikke ting som har med søtladne svisker å gjøre. Likevel setter de i gang en helhjerta ode til oss: Living my life without you. Can it be true? Something is missing, baby. What can I do? I think I m going crazy. Vi innrømmer at boyband er gøy. Men det passer ikke Spitpostens fordomsfulle hode at hypertøffe hardrockband kan vedkjenne seg at de har hørt om Backs- treet Boys. Eller hvem som står bak den forrige låta. Slikt vet selvsagt ikke Spitposten noe om. Som scheriøse musikksjornalister må vi be gutta om å nevne viktige inspirasjonskilder. Den ene, han med avlangt ansikt, mener at alle har et intenst forhold til Michael Jackson, mens kinnskjegget er mest opptatt av Jimmy Hendrix påvirkningskraft. Nirvana er nærmest mitt hjerte, jeg elsker dem, kommer det plutselig fra piggsveisen. Du lukter svette, hvisker Marius til Torbjørn. Eller omvendt. De sjarmerende smågutta kan enes om at de ikke liker Michael Bolton. Kanskje de er rockere likevel? Nja... De er veldig enige om at Queen er et utrolig band. I want to break free. Fy fan, så bra! hoies det på herlig trondhjemsk. Men de andre i Torch liker ikke Queen. De er kjipe. Neida. Pikk eller pung I iveren etter å vinne pullsveitzerprisen, eller hva den nå heter, kaster svimle Spitposten ut et case: Beskriv bildet av ditt livs øyeblikk. Han med det avlange ansiktet følger fl ittig Sixpack-praten med i timen og svarer raskt: Jeg står på den oransje scenen på Roskilde, har på meg et skilt med «hei mamma». I forgrunnen viser en hær av publikummere fuck you-fi ngeren til oss. Spitposten gir rockekred og vender seg forventningsfullt mot nestemann. Han med det hjerteformete ansiktet stirrer uforstående på telefonen sin. Ei jente har ringt og sagt «jeg elsker deg, du har den største kuken jeg har sett». Du har jo skikkelig stor kuk! utbryter kompisen. En merkelig seanse med pikk eller pung følger. «Selskapsleken», ja. Faktisk. En skinnfell blir vist fram og Spitpostens skjøreste mumler stille: «Hvis ikke dét var pung, så vil jeg ikke vite». Vi minner Marius/Torbjørn (stryk det som ikke passer) om å beskrive bildet av sitt øyeblikk. Jeg gjør pikk eller pung foran et fullsatt Oslo Spektrum. Nei, forresten, bare Team Aylar er publikum. Og de er nakne. Det ferske albumet til Torch heter visst Dead to perfection. Hvem vet. Av frisørene Elene og Helene. Foto: Marte Breen.