A.J. Kazinski. Den siste gode mann. Oversatt fra dansk av Elisabeth Bjørnson

Transkript

1 A.J. Kazinski Den siste gode mann Oversatt fra dansk av Elisabeth Bjørnson

2 Originaltittel: Den sidste gode mand Copyright by A.J. Kazinski 2010 Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS Første gang utgitt av Politikens Forlag, København 2010 Published by agreement with Leonhardt & Høier Agency A/S, Copenhagen Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Holmen Book 1,8 Boken er satt med Sabon 10.5/12 pkt. Omslag: Bjørn Kulseth & Co. Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN ISBN (Bokklubben)

3 To noter til leseren Myten om «Guds rettferdige menn» som omtales i romanen, stammer fra den jødiske Talmud en samling religiøse skrifter nedtegnet i Israel og i landflyktighetstiden i Babylon som ifølge troen er en direkte gjengivelse av det Gud fortalte Moses. Gud sa blant annet at det alltid vil være seksogtredve rettferdige mennesker på jorden. De seksogtredve beskytter oss alle. Uten dem vil menneskeheten gå til grunne. De seksogtredve vet ikke selv at de er utvalgt. *** Den 11. september 2008 ble det i FN-hovedkvarteret i New York avholdt verdens største vitenskapskonferanse om nær døden-opplevelser, under ledelse av dr. Sam Parnia. Formålet var å debattere det stigende antallet nær døden-opplevelser som hvert år blir innrapportert overalt i verden. Rapporter om mennesker som er blitt gjenopplivet, og som etterpå har beskrevet de mest utrolige fenomener fenomener vitenskapen ikke kan forklare.

4 DEL I De dødes bok

5 Å, jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! jobs bok 16.18

6 Folk dør hele tiden. Ofte på sykehus. Derfor var planen genial. Enkel, nesten banal: Alle nær døden-opplevelser legene hørte om, skulle verifiseres. Hvordan? På akuttmottakene, naturligvis. For det var et mønster i det folk fortalte de menneskene som hadde vært klinisk døde, mennesker hvis åndedrett hadde stanset og hjerte ikke slo lenger. De svevde oppover. De hang oppe under taket og så ned på seg selv. Ofte kunne de beskrive detaljer som hjernen umulig kunne ha diktet opp i en siste dødsrus: Hvordan en lege hadde veltet en vase, hva han eller hun hadde ropt til sykepleierne, hvem som hadde gått inn og ut av rommet og når. Noen kunne til og med fortelle hva som hadde skjedd på rommet ved siden av. Likevel gjaldt det ikke som vitenskap. Men det skulle det nå rådes bot på. Akkuttmottak, intensivavdelinger og traumesentre der folk oftest ble gjenopplivet skulle benyttes. Som ledd i en verdensomspennende undersøkelse ble det satt opp små hyller. Små hyller helt oppunder taket. På hyllene ble det lagt bilder, illustrasjoner som vendte oppover umulige å se nedenfra. Agnes Davidsen var en del av det danske teamet. Legene hadde ledd av planen, men ikke satt seg imot den. Bare teamet selv betalte for å få satt opp hyllene. Agnes var med den dagen det ble satt opp en hylle på Rigshospitalet i København. Hun var selv med for å holde stigen da portøren klatret opp med den forseglede konvolutten i hånden, og det var hun som slo av lyset før seglet ble brutt og tegningen plas- 11

7 sert på hyllen. Bare hovedkvarteret visste hva som var på tegningen. Ingen andre hadde noen som helst anelse om det. Et tv-apparat sto på i bakgrunnen. Programmet dreide seg om forberedelsene til klimatoppmøtet i København. Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, uttalte at Europa ikke ville akseptere at temperaturen på jorden steg med mer enn to prosent. Agnes ristet på hodet og hjalp til med å rydde bort stigen. Det hørtes helt vanvittig ut når det ble sagt på den måten, tenkte hun. Ikke akseptere. Som om vi mennesker kan skru jordens temperatur opp og ned som om den var en termostat. Hun takket portøren og så opp på hyllen oppunder taket. Nå gjensto bare å vente på at sykehuset ringte og fortalte at en person hadde dødd på dette rommet. Og vendt tilbake igjen.

8 1 Yonghegong-tempelet, Beijing Kina Det var ikke rystelsene i jorden som vekket ham. Dem var han vant til metroen gikk like under Yonghegong-tempelet og truet konstant med å velte det 350 år gamle tempelkomplekset midt i den kinesiske hovedstaden. Han våknet fordi noen eller noe hadde stått bøyd over ham mens han sov. Betraktet ham. Det var han sikker på. Munken Ling satte seg opp i sengen og så seg rundt. Solen hadde bare så vidt begynt å gå ned, smertene hadde sendt ham tidlig i seng. Er det noen der? Smertene sirkulerte, han klarte ikke finne ut om det var ryggen, magen eller brystet det var noe galt med. Han kunne høre de unge munkene snakke nede på tempelplassen de siste, vestlige turistene var på vei ut. Ling trosset smertene og reiste seg. Han hadde fortsatt en fornemmelse av at det var noen i rommet. Men det var ingen å se. Han klarte ikke å finne sandalene sine og vaklet på nakne føtter bortover steingulvet. Det var kaldt. Kanskje jeg holder på å få en blodpropp, tenkte han. Han hadde vanskelig for å trekke pusten. Tungen hadde svulmet opp, og han vaklet. Et øyeblikk holdt han på å miste fotfestet, men visste at han måtte holde seg på bena. Falt han nå, kom han ikke opp igjen. Han trakk pusten dypt og kjente en brennende følelse ned gjennom luftrøret og lungene. Hjelp meg! forsøkte han å rope. Men stemmen var for svak, og ingen hørte ham. Hjelp meg! Ling gikk ut i en smal, fuktig gang og inn i et annet rom. 13

9 Svakt, oransje sollys trengte inn gjennom takvinduet. Han studerte kroppen sin. Det var ingenting å se. Hverken på armene, magen eller brystet. Et kraftig smertestikk fikk det til å svimle for ham. Et øyeblikk lukket han øynene. Ga opp å kjempe imot og forsvant inn i et mørke av grenseløst ubehag. Så fikk han et øyeblikks ro. Smertene kom i små støt som hver gang var kraftigere enn det forrige. Nå hadde han et pusterom. Hendene skalv da han åpnet skuffen og lette igjennom den med famlende bevegelser. Endelig fant han det han lette etter: et lite, oppskrapt lommespeil. Han så seg selv i speilet. Et ansikt fullt av frykt. Ling trakk lendekledet litt ned og holdt speilet opp så han kunne se den nederste delen av ryggen. Så holdt han pusten. Gode Gud, hvisket han og slapp speilet. Hva er dette? Det eneste svaret han fikk, var lyden av speilet som gikk i knas mot gulvet. Den gammeldagse mynttelefonen på veggen så langt fra ut som noen reddende engel, men den var hans eneste sjanse. Han slepte seg bort til den. En ny smertebølge fikk ham til å stoppe opp. Det føltes som en evighet. Han åpnet øynene og så på mynttelefonen han hadde vært så inderlig imot at de satte opp. Myndighetene forlangte det på grunn av de besøkende turistene hvis det tilstøtte noen av dem noe, måtte man kunne tilkalle hjelp. Av samme grunn sto nummeret til nødsentralen med store tall på veggen, og ved siden av sto en krukke med mynter. Ling strakte hånden frem og forsøkte å nå krukken; han fikk fatt i kanten på den, men mistet balansen og måtte støtte seg til veggen. Skår og mynter utover gulvet. Ling nølte. Tanken på å bøye seg ned virket uoverkommelig. Og skulle en av hans siste handlinger i verden virkelig være å bøye seg ned etter de skinnende myntene han hadde brukt det meste av livet på å forsake? Men han ville ikke dø ennå og tok opp en mynt med skjelvende hender, puttet den i telefonen og slo de tre sifrene som sto skrevet på veggen. 14

10 Kom igjen, kom igjen, hvisket han anstrengt. Endelig lød det en kvinnestemme: Nødsentralen. Dere må hjelpe meg! Hva dreier det seg om? Hvor ringer De fra? Stemmen i røret var rolig og fattet. Nesten mekanisk. Jeg brenner. Jeg Ling tidde og snudde seg. Det var noen der, han var helt sikker. Noen som holdt øye med ham. Han gned seg i øynene, men det hjalp ikke, kan kunne ikke se noen. Hvem ville gjøre noe slikt mot ham? Jeg må vite hvor De er, sa kvinnen. Hjelp meg For hvert ord han uttalte, gikk det et smertestikk fra ryggen opp gjennom halsen til munnen og den oppsvulmede tungen. Kvinnen avbrøt vennlig, men bestemt: Hva er navnet? Ling. Ling Zedong, jeg Hjelp meg! Huden min den brenner! Herr Ling Hun var utålmodig nå. Hvor befinner De Dem akkurat nå? Hjelp meg! Han bråstoppet. Plutselig var det som om noe inni ham raste sammen. Som om verden rundt ham trakk seg et skritt tilbake og etterlot ham i en tilstand av uvirkelighet. Lydene forsvant. Den spredte latteren fra gårdsplassen. Og stemmen i røret. Tiden sto stille. Han befant seg i en ny verden. Eller på terskelen til en annen verden. Det rant blod ut av nesen hans. Hva er det som skjer? hvisket han. Det er så stille. I det samme slapp han røret. Hallo? lød den mekaniske stemmen fra telefonrøret som hang og dinglet. Hallo? Men Ling hørte den ikke. Han vaklet et par skritt mot vinduet. Han så på de tre glassene i vinduskarmen. Det var vann i det ene kanskje det ville hjelpe. Han grep etter det, men fikk ikke ordentlig tak i det. Isteden forsvant det ut av vinduet og ble knust mot steinhellene i gården. Munkene nedenfor så opp. Ling forsøkte å signalisere til dem. Han så munnene deres bevege seg, men hørte ingenting. 15

11 Ling kunne både smake og kjenne blodet som rant ut av nesen hans. Gode Gud, stønnet han. Hva er det som skjer med meg? Et øyeblikk følte han at han var på vei til å bli utvisket. Som om han var redusert til en brikke i et annet menneskes drøm, et menneske som holdt på å våkne. Og han kunne ikke kjempe imot. Lydene rundt ham var borte. Han falt. Landet på ryggen og så opp. Det var helt stille rundt ham. Så smilte han og strakte hånden opp i luften. Der taket hadde vært for et øyeblikk siden, var det nå fritt utsyn til de første, svake stjernene på nattehimmelen. Det er så stille, mumlet han. Venus. Og Melkeveien. *** De andre munkene kom stormende inn i rommet og bøyde seg over ham. Men Ling så dem ikke. Den utstrakte hånden hans falt slapt ned. Han hadde et smil om munnen. Han har forsøkt å ringe. En av munkene sto med røret i hånden. Til nødsentralen. Ling! En av de andre munkene den yngste, ikke stort mer enn en stor gutt forsøkte å komme i kontakt med ham. Ling. Kan du høre meg? Intet svar. Den unge munken så opp på de andre. Han er død. Alle tidde. Bøyde hodet et øyeblikk. Flere av dem fikk tårer i øynene. Den eldste munken brøt tausheten: Hent Lopøn. Vi har ikke lang tid. En av de andre ville sende gutten, men den eldste stoppet ham. Nei, gå og hent ham du. Gutten har aldri opplevd dette. La ham bli her og oppleve det. Munken løp av gårde, og gutten så på den eldste av munkene. Hva er det som skal skje? spurte han engstelig. Phowa. Vi skal sende sjelen videre. Snart kommer Lopøn. Phowa? 16

12 Phowa hjelper sjelen videre. Gjennom kroppen og ut gjennom hodet. Vi har bare noen få minutter. Hva skjer hvis vi ikke rekker det? Vi rekker det. Lopøn er rask. Kom, hjelp meg. Han kan ikke ligge her. Ingen reagerte. Ta i. Gutten og de to andre munkene grep tak i Lings ben. De løftet ham opp og la ham på sengen. Han lå litt på siden. Da den eldste munken ville rulle ham helt over på ryggen, fikk han øye på noe. Hva er dette? spurte han. De andre kom nærmere for å se. Se. Der på ryggen hans. Alle sto nå bøyd over den døde munken. Hva er det? spurte gutten. Ingen svarte. De sto bare tause og stirret på det besynderlige merket som hadde vokst frem på ryggen til munken Ling. Det bredte seg fra skulder til skulder og halvveis nedover ryggen. Som en tatovering eller et brennemerke. Eller som om det hadde vært brann i ryggen hans.