Den gjenfødte morderen

Transkript

1 A.J. Kazinski Den gjenfødte morderen Oversatt fra dansk av Elisabeth Bjørnson

2 Originaltittel: Den genfødte morder Copyright A.J. Kazinski and JP/Politikens Hus A/S 2015 Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS Første gang utgitt av Politikens Forlag, København 2015 Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Stempel Garamond 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Stoltzedesign.dk Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN ISBN (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se

3 Del I Drapets bok

4 «I virkeligheten, Simmias,» sa Sokrates, «streber de sanne filosofer etter å dø, de frykter minst av alle mennesker døden.» platon, faidon

5 1 Sikringsanstalten, Nykøbing Sjælland Bakdøren på bilen gikk opp med en hard, metallisk lyd. Et øyeblikk var Niels Bentzon helt blendet. Så kunne han se politifolkene utenfor. Tre stykker. Bevæpnet med MP5- maskinpistoler. To av dem gikk inn til ham. De sa ingenting. Den ene låste opp lenken til bena hans og førte ham ut av fangetransportbilen. De sto i en garasje. Lysrør i taket, nakne vegger. En svak lyd fra en ventilasjonssjakt et eller annet sted. Niels talte fire overvåkningskameraer plassert oppe i hvert sitt hjørne. Da går vi inn her, sa den ene betjenten, den høyeste, og åpnet en dør. Alle gikk inn, Niels i midten. Håndjernene satt så stramt at blodsirkulasjonen stanset ved håndleddene. Bak dem ble en dør lukket. Lyden av en tung lås. Og videre. Flere skritt, nå sto de inne i en slags vareheis. Gulvet var et gitter av rustent jern. Bare mørke under dem. Niels tenkte på helvete, muslimenes helvete, noe han hadde lest eller hørt. At muslimenes helvete var så dypt at hvis man kastet en stein nedi, ville den falle i sytti år før den traff bunnen. De kjørte bare én etasje opp før heisdøren åpnet seg og en ny dør sto for tur. Vi venter her. De sto stille et øyeblikk. Niels hørte døren gli igjen bak dem, lyden av en lås. Da han gikk gjennom neste åpning, hadde han helt mistet overblikket. Hvor mange dører var blitt 9

6 låst bak ham? Hva var klokken? Foran seg hadde han en lang, smal gang. En svak eim av piss. Stopp her, sa den høye betjenten før han forsvant. Smerter, det dunket i hendene, blodet som banket. Endelig ble håndjernene låst opp. Niels ristet fingrene og hendene. En plutselig tanke meldte seg. Ville han noensinne komme ut igjen? I nyere tid var det ingen som hadde klart å flykte fra stedet. Sikringen var landets mest fluktsikre anstalt. Eller fengsel. Kun tredve personer satt innesperret her de farligste fangene i kongeriket. Massemordere, schizofrene gærninger, mennesker som var så uberegnelige at de ikke kunne være i vanlige fengsler, og som selv ikke de lukkede psykiatriske institusjonene var sikre nok for. Disse menneskene ble sperret inne på Sikringen på ubestemt tid. Ofte kom de aldri ut igjen. Og i dag kom en ny beboer ved navn Niels Bentzon. Jens? Niels så opp, et øyeblikk i tvil om det var ham hun snakket til. Jens. Jo, det var det navnet de hadde utstyrt ham med. Jens Petersen. Et helt alminnelig dansk navn. En Jens Petersen kunne være skolelærer. Jens Petersen kunne være bonde. Eller han kunne være gal. Kvinnen hadde et alvorlig ansikt, hun var midt i femtiårene, iført hvit uniform og hvite joggesko. Jeg heter Merete. Jeg er avdelingssykepleier her på Sikringen. Du kan bli med meg. Hun snudde seg og gikk. To av betjentene fulgte etter, like bak Niels. De gikk i taushet bortover gangen, hvite gulv, nakne, lyseblå vegger, dører på begge sider. Vi starter her inne, sa Merete og åpnet en dør. Et nesten tomt rom, betonggulv, et bord inntil endeveggen. Det så ut som et avhørsrom, tenkte Niels. Den ene betjenten ble igjen utenfor, den andre gikk inn sammen med Niels og sykepleieren. En bred, skallet mann tok imot ham med et nikk. Erik, sa han lavt, uten å rekke frem hånden. Du må skannes. Kan du løfte armene opp over hodet? Mannen viste Niels hvordan han skulle gjøre. Og spre bena litt. Har du noe i lommene? 10

7 Nei, sa Niels. Ingen mynter, lommebok, sånne ting? Nei. Bra, sa Erik og lot skanneren gli langs Niels armer og ben. Han var grundig. Det var ikke som på flyplassen, dette var alvor. Så gikk de ut igjen. Nå skal vi bare innom legen, sa avdelingssykepleieren. Ok, sa Niels. De ble møtt av en sterk, klinisk spritlukt. Fliser på gulvene, bakveggen var av gul murstein, tre hvite kitler hang fra en knagg i hjørnet. Det så mer ut som et sted hvor man slaktet dyr enn et legekontor. Det sto en seng inntil veggen, et skrivebord midt i rommet. En vekt var klemt inn i det ene hjørnet. Legen nærmet seg pensjonsalderen. Han hadde et stetoskop hengende rundt halsen. Gamlingen ga Niels et umerkelig klapp på skulderen før han rolig tok på seg plasthansker. Ziegler, sa han med en stemme som først og fremst var monoton. Jeg er ikke psykiater, Jens. Jeg skal bare sjekke lungene og hjertet ditt. At du lever, sa han og prøvde seg med et innøvd smil. Jeg lever, sa Niels og la merke til at sykepleieren sa noe til betjentene. Legen trakk ut en skuff. Han holdt noe opp: en tube i en liten, gjennomsiktig, lukket plastpose. Han la den på bordet foran Niels. Vent ti minutter før du skyller. Hva er det? spurte Niels og så på den lille, fiolette tuben. Desinfiserende såpe, i tilfelle du skulle ha lus, sa legen. Du har jo riktignok ikke så mye hår, men det kan ligge egg i hodebunnen. Vi venter med badet til i morgen, sa Merete kort. Helt greit for meg, sa Ziegler. Det er dere som skal leve med lukten. Niels kunne merke det på ham. Legen hadde ikke lyst til å snakke med ham. I hans øyne var Niels uten selvkontroll, et dyr, noe som måtte skrubbes med medisinsk såpe og spennes fast som en gal okse. 11

8 Det sto to nye menn i rommet nå. Harde øyne, brede karer i blå skjorter. Vakter. Hadde de vært der hele tiden? Niels ble plutselig usikker. Vaktene nikket til betjentene, inntok plassene sine i taushet, mens betjentene forsvant. Da kan du ta av deg klærne, Jens, sa legen. Merete ble stående. Niels ventet et øyeblikk. Hadde hun tenkt å gå ut? Nei. Han skalv på hendene. Ikke mye, det var ikke synlig, men han kunne så vidt kjenne det. En skjelving. Og hjertet hans, han kunne kjenne det slå, han var redd. Den siste tanken dukket opp som en nøktern konstatering. Sånn var det, situasjonen gjorde ham redd, noe han ellers ikke pleide å være. Som politimann var han vant til å stå foran desperate mennesker med våpen i hånd. Mennesker som hadde drap i øynene og dype arr i sjelen. Han var blitt slått og sparket og skutt etter. Han var blitt banket og ydmyket og truet på livet. Men dette var noe annet. Det andre var hans hjemmebane, der visste han hva han skulle gjøre, hva han skulle si. Nå visste han ingenting. Du kan legget tøyet der, sa legen og pekte på sengen. Niels gjorde som han sa. Først skal vi veie deg, sa legen og så på vekten. Kan du stille deg på den? Vekten var av stål, den føltes kald mot fotsålene. Nitti komma fem kilo, sa legen og tastet inn tallene. Og høyden? Kan du gå bort til veggen? Niels kunne kjenne ånden hans da de sto ansikt til ansikt. Kaffe, og kanskje sterk lakris? En meter og femogåtti. Noen sykdommer du vet om? Legen var tilbake ved pc-en, tastet med kjappe fingre. Nei, sa Niels. Allergi? Nei. Tar du noen medisiner? Nei. Har du fått stivkrampevaksine i løpet av de siste åtte årene? Legen gikk bort til ham. Ja, sa Niels. 12

9 Og du bruker høreapparat, konstaterte Ziegler og noterte et eller annet. Hvor mye er hørselen redusert? Sytti prosent. Men bare på høyre øre? Du kan høre alt jeg sier? Ja. Øyenfarge? Legen svarte selv, før Niels rakk å si noe: De er visst grønne. Hårfarge? Niels svarte ikke. Hvilken hårfarge har du? Det var mørkt en gang, sa Niels og lot hånden gli over det skallede hodet med en antydning til grå stubber. Åpne munnen. Niels gjorde som han fikk beskjed om. Legen studerte munnen hans, lyste inn i ganen med en liten, skarp lykt. Og ut med tungen, sa legen. Ja takk. Jeg må lytte litt på deg også. Legen satte stetoskopet mot brystet hans. Sto et øyeblikk og lyttet konsentrert før konklusjonen endelig kom: Det er bra. Kan jeg kle på meg? Du kan bli stående litt til, sa Ziegler, mens han skrev inn et par raske notater på pc-en. Opp mot veggen, det tar bare et øyeblikk. Kan du snu deg? Niels adlød. Han visste hva som ville komme nå, og han visste at det ikke var noe å gjøre ved det. Spre bena, sa legen, og Niels kjente at legen undersøkte rumpehullet hans. En enkelt tåre i øyekroken. Niels ga blaffen i om legen så den. Fint, Jens. Nå skal du få litt å sove på. Tre små piller i en liten pappkopp. Legen satte den på bordet, sykepleieren hentet vann fra kranen og satte plastkruset ved siden av. Hva er det? For at du skal få en god natt, sa legen. Niels så på pillene, to av dem var blålige, den siste kritthvit. Hva er det? Legen så kjapt på sykepleieren. Og i neste øyeblikk sto vaktene rett bak Niels. 13

10 Du kan like godt lære det med det samme, sa legen og satte seg. Niels kunne kjenne pusten til den ene vakten i nakken, sykepleieren hadde trukket seg tilbake til døren. Legen kremtet og fortsatte: Det er én ting vi setter pris på her, Jens. Og det er at man tar medisinene sine. Ellers kan vi ikke hjelpe. Skjønner du? Jeg vil bare gjerne vite hva det er, sa Niels lavt. Vi gjør det ikke på den måten her, Jens. Vi gir deg den medisinen du trenger. Det er bortimot det eneste vi kan gjøre for deg. Og hvis du ikke vil ta medisinen selv, får du den injisert. Sånn er det bare, det er ikke noe å diskutere. Legen ristet på hodet og hevet øyenbrynene mens han gjentok: Forstår du det, Jens? Niels la pillene på tungen. Skylte dem ned med vannet, som etterlot seg en trist smak av klor. Så fulgte han etter sykepleieren. Vaktene holdt armene hans, førte ham bort til enda en dør. Metall, tung, grønn. Porten til helvete. Setningen gjentok seg et par ganger i hodet hans mens sykepleieren låste opp og lot Niels gå inn i et lite, kvadratisk rom. En seng, et skap, en hylle, et vindu på størrelse med et A4-ark, sprinkler for vinduet. Ingenting annet. Du får ditt eget rom fra i morgen, sa Merete og lot hånden hvile på sengekanten. Da skulle alt være i orden. Du sover om to minutter. Men hva om jeg må på toalettet? sa Niels. Bruk håndvasken, sa hun. Niels hørte at døren gikk i lås, en lyd som ble etterfulgt av en kort, elektronisk summing. Det fantes ikke nøkler på Sikringen. Nøkler ble borte eller stjålet. Eller kopiert. Alt var elektronisk, alt krevde koder og kort. Niels satte seg på sengen. Han kunne høre sitt eget åndedrett, tungt og urolig. Han satt sånn i flere minutter. Forsøkte å få kontroll over pusten, angsten, forestilte seg at han falt. I sytti år, nedover og nedover og nedover. Da stemmen dukket opp i øret hans, trodde han først det var hans egen. En indre stemme, akkurat som dem gærningene på Sikringen hørte like før de skar hodet av sin egen mor eller skjøt en tilfeldig person gjennom hodet. 14

11 Bentzon? Hører du meg bra? Leons stemme var fjern. Niels rettet litt på høreapparatet, skjøv det helt på plass. Si noe mer, Leon. Er det bedre nå? Jeg tror det. Eller snakker jeg for høyt? Den skal sitte godt inni øret. Det er bra, sa Niels, mens han et øyeblikk så Leon for seg. Innsatslederen, han satt ute i mannskapsbilen en knapp kilometer fra Sikringen. Niels kunne høre opphisselsen i stemmen hans, spenningen over at planen foreløpig hadde lyktes. Niels hadde kommet inn i landets mest lukkede fengsel. Ingen visste at han var politimann. Det var den første delen av planen. Annen del var den vanskeligste. Alt som ventet de neste dagene. Oppklaringen av drapet på Sikringsanstaltens psykiatriske overlege: Christian Paludan.