Norges politikk innen bistand på vannområdet og i kraftsektoren. Statssekretær Anne Stenhammer

Transkript

1 Norsk vannforenings seminar: Vann i bistand bærekraftig vannkraft, Ingeniørenes Hus, torsdag 22. november 2007 Sjekk mot fremførelse Norges politikk innen bistand på vannområdet og i kraftsektoren Statssekretær Anne Stenhammer I Norge har vannet stått helt sentralt i vår samfunns- og velferdsutvikling. Vi har en helt unik natur og store forekomster av vann. Våre fossefall og innsjøer er blant de høyeste og dypeste i verden. Vi har lært oss å utnytte denne ressursen - til rekreasjon, energi, transport, drikkevann og matproduksjon. De første norske bosettingene ble her, som ellers i verden, etablert langs elver eller andre vannkilder. Og vi har også vår del av vannproblemene, som forurensning av vannkilder, flom, osv., men vi har gunstige forutsetninger for greie av å håndtere disse problemene. Samlet sett har verden mer enn nok vann til å dekke menneskehetens behov. Fordi vann er et gode som er ulikt fordelt mellom land og i land er vannknapphet likevel et problem. Dette gjelder mengden tilgjengelig vann like mye som tilgang på infrastruktur. Men nå står vi alle overfor en stor utfordring, nemlig framtidige klimaendringer. Klimaendringer vil endre tilgangen på vann i mange områder. Det blir enten mindre eller mer, nedbøren kommer til andre tider med en annen intensitet, det blir mer tørke og flere flommer. Konsekvensene er forskjellige alt avhengig av hvor vi er i verden. Som på de fleste andre områder så er det vi i nord som kommer best ut av det, mens de som bidrar minst til problemet er de som rammes hardest. Oppsummert kan det sies tørt blir tørrere og vått blir våtere. La meg gi noen eksempler på framtidige endringer i våre samarbeidsland: Markert mindre tilgang på vann i Øst-Afrika, Sahel og det sørlige Afrika etter hvert som nedbørsmengden avtar og temperaturen stiger, med store produktivitetstap for standard basismatvarer. Overslag for regnavhengige områder i Øst-Afrika antyder et potensielt produktivitetstap på inntil 33 % for mais, over 20 % for durra og 18 % for hirse. Svikt i matproduksjonen setter ytterligere millioner mennesker i fare for å lide hungersnød. Økende bresmelting fører til styrtflommer i første omgang, og redusert vanntilførsel på mellomlang sikt i en stor gruppe land i Øst-Asia, Latin-Amerika og Sør-Asia. Forstyrrelser i monsunmønstrene i Sør- Asia gir potensielt mer regn, men også færre regndager og flere tørkerammede. Stigende havnivå fører til inntrenging av saltvann, og dermed ferskvannstap i elvedeltaer i land som Bangladesh, Egypt og Thailand. 1

2 I følge FN er det i dag over 25 millioner på flukt fra naturødeleggelser på grunn av klimaendringer. De anslår at dette tallet vil øke til 150 millioner i Det betyr at flere flykter fra miljøødeleggelser enn fra krig. Selv med drastisk reduserte karbonutslipp betyr tidligere tiders utslipp at verden fortsatt må leve med farlige klimaendringer. Klimaendringer er ikke en framtidig trussel, men en realitet som land og folk må innrette seg etter - NÅ. Hvordan kan så land begynne arbeidet med å tilpasse seg til framtidige klimaendringer Ulike land står overfor svært forskjellige utfordringer i forvaltningen av vannressursene og håndtering av klimaeffekter. Men noen overordnede temaer avtegner seg sammen med noen generelle krav til en vellykket strategi. Selv om fremtidsbildet ofte synes dystert, er det mange godt utprøvde tiltak som kan redusere negative konsekvenser i betydelig grad. Blant de viktigste er: Styrket vannressursforvaltning vil være et helt sentralt bidrag til tilpasning til framtidige klimaendringer. Dette vil kreve tiltak rettet mot bygging av nødvendig vanninfrastruktur, inklusive lagring av vann, småskala nedbørfeltstiltak, samt institusjonell og organisatorisk styrking. Utvikling av strategier for integrert forvaltning av vannressursene, med nasjonale forbruksnivåer innenfor grensene av hva som er økologisk forsvarlig og med et samlet planverk for alle vannressurser og gjøre vannforvaltning til en integrert del av nasjonale strategier for fattigdomsreduksjon. Anerkjennelse av vannets reelle verdi gjennom en passende prispolitikk, endrede nasjonale regnskapssystemer og avvikling av subsidieordninger som stimulerer til overforbruk. Aktivt følge opp de nye utfordringene knyttet til global oppvarming ved å legge større vekt på tilpasningsstrategier i nasjonal vannforvaltningspolitikk og bistandsinnsats. Energiforsyningens sårbarhet ovenfor økt variasjon i nedbør kan sterkt reduseres ved at det inngås regionale avtaler om vannbruk og kraftledninger som gir mulighet til kraftutveksling mellom land. Norges energiforsyning sikres av god mulighet til handel med naboland og deler av kontinentet. Regjeringen har satt spørsmål knyttet til energi og klima høyt på den innenriks- og utenrikspolitiske dagsorden. Tidligere i år lanserte vi et Initiativ for ren energi i utviklingssamarbeidet. Dette initiativet vil sammen med Olje for utvikling initiativet, utgjøre en viktig del av den helhetlige norske politikken på energiområdet. De to temaene for dette seminaret vann og energi henger uløselig sammen. Vann er en viktig kilde til energi og utvikling. Vannkraft er en uutnyttet ressurs for mange utviklingsland. Iflg. Verdensbanken er bare 4 % av Afrikas vannkraftpotensial bygget ut. Energi er (nesten) like viktig som vann for å sikre utvikling og framskritt i fattige land. Med dagens fokus på CO2 og klima er energi fra forbrenning av kull og olje et stigende problem. Vannkraft er i dag den største og 2

3 rimeligste fornybare energikilde av noen betydning, og vil fortsatt være det i overskuelig framtid. FN har beregnet at en betydelig utbygging av ny vannkraft er helt nødvendig for å sikre fornybar energi fram mot 2015, en økning fra 2380 TWh (1995) til 4210 TWh (2010). Dette tilsvarer 122 TWh pr år, det samme som Norges totale elproduksjon i dag! Energisituasjonen i Afrika er særlig kritisk. Mer enn 500 millioner mennesker mangler tilgang til elektrisitet og høye oljepriser medfører store makroøkonomiske konsekvenser for landene. Høye oljepriser, tørke med påfølgende redusert produksjon fra vannkraftanlegg, dårlig overførings- og distribusjonsnett som følge av manglende vilje og evne til å vedlikeholde anlegg, kjennetegner situasjonen i store deler av Afrika. Afrika er ekstra utsatt for negative virkninger av klimaendringer på grunn av utbredt fattigdom, høy befolkningsvekst og svakt styresett. Mange afrikanske land er ensidig avhengig av vannkraftsystem med liten magasineringskapasitet og ingen mulighet til å foreta utveksling mellom overskudds- og underskuddsområder. Samlet gjør disse faktorene Afrika til verdens mest sårbare kontinent. Samtidig har olje- og gassforekomstene i enkelte afrikanske land ført til raskt voksende interesse fra utenlandske investorer, spesielt fra Kina. Mange land i Asia har de samme utfordringene når det gjelder tilgang til energi. Her vil også reduksjon av klimautslipp fra de raskest voksende økonomiene være en sentral utfordring. Norge har gjennom sine naturlige forutsetninger bygd opp ledende internasjonal kompetanse og industri innen forvaltning av energiressurser, utbygging og drift av vannkraft, transmisjon og distribusjon av elektrisk kraft, inklusive elektrifisering, regionalt kraftsamarbeid og forskning og høyere utdanning på energiområdet. Videre har Norge god kompetanse knyttet til samlet planlegging for bruk og vern av vannressursene og sammenhengen mellom energi og miljø. Fra norsk side kan man trekke på mange tiårs erfaring fra utviklingssamarbeid innen energisektoren og med utgangspunkt i denne tilby en samlet satsing på ren energi tilpasset de spesifikke utfordringene i våre samarbeidsland. I tillegg til framtidige klimaendringer så er vi alle kjent med de andre klassiske vann- og sanitærproblemene verden står overfor. At 2,6 milliarder mennesker mangler tilgang på tilfredsstillende sanitæranlegg fører bl.a. til at halvparten av sykehussengene i utviklingsland er okkupert av pasienter som lider av vannrelaterte sykdommer. I går (21 november) ble FNs internasjonale sanitærår lansert av den nederlandske kronprinsen. Alle snakker om vann, men få snakker om betydningen av sanitær. Sanitæråret skal bidra til at spørsmål om sanitær settes på den internasjonale dagsorden. I Miljøhandlingsplanen har vi prioritert at fokus på arbeidet med å nå tusenårsmålene for vann og sanitær skal være på sanitær. I følge WHO/UNICEFs Joint Monitoring Programme (JMP), kan målet om trygt drikkevann nås innen 2015, men sanitærmålet er ikke innenfor rekkevidde uten en kraftig økning i innsatsen. Hovedårsaken til at vannmålet kan nås er primært framgangen i India og Kina. De fleste av de fattigste landene, spesielt i Afrika, vil ikke kunne nå verken vann- eller sanitærmålet. I tillegg til å bidra til at tusenårsmålene for vann og sanitær nås, vil vi framover fokusere utviklingssamarbeidet på klima, ren energi og vannressursforvaltning. La meg nå gi noen hovedpunkter i denne satsingen. Først, hva er status for norsk vann- og energibistand? 3

4 Den norske vann- og sanitærbistanden er relativt liten i volum (i 2006 var den på 180 millioner kroner, omtrent på samme nivå som hele perioden siden 2000, dvs. at vann- og sanitærområdet ikke har fått noen andel av den økte norske bistanden) og spredt på mange aktører. Hovedsatsingen skjer gjennom multilaterale organisasjoner (UNICEF, UNHabitat, UNDP, AfDB, ADB og Verdensbanken), ved støtte til internasjonale vassdragsprosesser (Nilen og Zambezi) og gjennom NGOer (spesielt Kirkens Nødhjelp innen tjenestelevering). Vi er en betydelig større aktør når det gjelder bistand til ren energi. Utviklingssamarbeidet på energisektoren har utgjort ca 1 milliard kroner de siste par årene hvorav % har vært brukt på petroleumssektoren. Ca 70 % av bevilgningene har vært benyttet i et bilateralt samarbeid og resten gjennom samarbeid med utviklingsbankene, FN og Norfund/SNPower. I tillegg har bistanden til ODA-godkjente land på Balkan og andre ODA-godkjente OSSE land en betydelig bistand til energisektoren. Hva vil vi så gjøre framover? Ifølge en FN-rapport fra 2006 er dårlig styresett, manglende politisk styring for bærekraftig utvikling og manglende investeringer noen av hovedutfordringene i vannressursforvaltning. Norge vil støtte tiltak for bedre og mer koordinert forvaltning og derved tilrettelegge for økte investeringer på vannområdet. I Soria Moria-erklæringen slår Regjeringen fast at den vil øke Norges innsats for tilgang til rent vann. Vi vil styrke og forbedre vårt samarbeid og våre aktiviteter med land og organisasjoner. Vi legger opp til å øke vår bistand til vannressursforvaltning, vann og sanitær, og vil arbeide aktivt sammen med andre givere og samarbeidsland for å bidra til at tusenårsmålene for vann og sanitær nås. I Handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid som ble lansert i fjor sommer, heter det at Norge vil arbeide for at alle skal sikres retten til vann og for forståelsen av vannressurser som fellesgode. FN har slått fast at det å ha tilgang til rent vann skal være en menneskerett. Rettighetsgrunnlaget har vi, men mye gjenstår før denne retten kan hevdes å være en realitet. I dialog med aktuelle land, vil Norge fremheve betydningen av å sikre befolkningen rent vann til en pris befolkningen kan betale, samt at retten til vann og sanitær integreres i utviklingsplaner, nasjonale budsjetter og fattigdomsstrategier. Videre er det vår holdning at myndighetene i de enkelte land har kontroll over egne ressurser. Vi vil støtte myndigheter i utviklingsland slik at de styrker eller utvikler kompetanse og kapasitet til å utarbeide integrerte vannressursplaner som fordeler vannressursene til ulike formål på en god og rettferdig måte. Vi jobber for at Verdensbanken ikke presser land til å privatisere vannsektoren i strid med landets egne ønsker. Nylig ble det besluttet å avvikle støtte til et Verdensbankfond som hadde krav om privatisering knyttet til finansiering av vannprosjekter. I tilknyting til spørsmål om fred og forsoning vil Norge spille en mer aktiv rolle i internasjonale vassdragsinitiativ (bygget på erfaringene fra Nilen og Zambezi), samt å støtte tjenesteleveranser av vann og sanitær i sårbare stater. Få donorer prioriterer disse landene og det er her de største behovene er. Bedre samkjøring av humanitær og langsiktig bistand vil være viktig. Støtte til vann og sanitær kan være et effektivt virkemiddel til stats- og samfunnsbygging, spesielt siden dette 4

5 bidrar til lokal organisering, baserer seg på lokale teknologier og materialer og i liten grad krever en velfungerende sentraladministrasjon. Vi vil bidra til at klimahensyn integreres i alt vår arbeid. Fokus vil særlig være på tilpasning i de fattigste land, og støtte til utslippsreduksjon. Styrket vannressursforvaltning vil være et helt sentralt bidrag til dette. Vi vil bidra med støtte til økt bruk av ren energi. Økt tilgang til energi er ikke et mål i seg selv, men et middel til bærekraftig utvikling. Basert på ny teknologi og kunnskap er det mulig at utviklingsland kan unngå noen av problemene og ulempene Norge og andre industrialiserte land har hatt ved bruk av fossilt brensel, og i hvert fall dekke noe av det økte energibehovet økonomisk utvikling gjerne krever med fornybar energi. Økt bruk av og etterspørsel etter ren energi er et hett tema i verdensmarkedet, både med hensyn til å imøtekomme klimaendringer og på bakgrunn av nasjonale prioriteringer om å gjøre seg uavhengige av olje. Ulike former for fornybar energi, slik disse energikildene brukes i dag, er ikke udiskutable kilder til bærekraftig utvikling generelt eller god vannressursforvaltning. I den internasjonale debatten om biodrivstoff hersker f.eks. bred enighet om at økt produksjon av biodrivstoff kan forsterke og utløse miljøproblemer som avskoging, redusert biologisk mangfold og overforbruk av knappe vannressurser. Slik produksjon har også sosiale sider. I flere land, deriblant Mexico og Indonesia, har fattige deler av befolkningen protestert mot sterkt stigende matpriser som følge av økt biodrivstoffproduksjon. Norge må bidra til at det kommer på plass ulike internasjonale standarder og sertifiseringsordninger som kan bidra til at vi får bærekraftig produksjon og bruk av biodrivstoff og unngår å skape sosiale og miljømessige problemer. Vannkraftproduksjon, som bl.a. Kina har en storstilt satsing på, kan også medføre store miljømessige og sosiale konsekvenser. Norge kan bidra med lang erfaring og spisset kompetanse, men vil sørge for at både store og små vannkraftutbygginger Norge støtter skal ha blitt vurdert i forhold til og søkt integrert med andre vannbruksinteresser før de støttes. Utfordringer rundt bruk av fornybar energi viser hvordan miljørettet utviklingssamarbeid stiller oss overfor en rekke dilemmaer. Disse må vi ta hensyn til, og samtidig bidra bl.a. til utvikling av nye energiformer som verden trenger. Kvinner og barn har ofte den største belastningen både når det gjelder innsamling av og forurensning fra bruk av tradisjonelle energikilder. Utviklingssamarbeid om ren energi skal bidra til å bedre kvinners stilling og deres energibehov og vurderinger skal ivaretas i planleggingen. Satsingen på ren energi må som alt annet utviklingssamarbeid forholde seg til internasjonale utviklingspolitiske forpliktelser som er nedfelt i Pariserklæringen om bistandseffektivitet. Sentrale premisser for utviklingssamarbeidet er at landene selv må eie sin utviklingsagenda og at samarbeidet er forankret i nasjonale utviklingsstrategier og budsjetter og i størst mulig grad gjør bruk av landets systemer og prosedyrer, samt at innsatsen skal være basert på arbeidsdeling og koordinering mellom giverne. 5

6 La meg avslutningsvis si at vann er en livsviktig ressurs og vann og energi er en kilde til og forutsetning for økonomisk utvikling! Gjennom utviklingssamarbeidet vil vi nå i sterkere grad fokusere på klima, ren energi og miljø. Vann- og energisikkerhet er en del av det utvidede begrepet for menneskelig sikkerhet. Vi vet også at ingen terrorhandling forårsaker økonomisk ruin i et slikt omfang som krisen knyttet til vann og sanitær - de 1,8 millioner barna som dør hvert år pga vannrelaterte sykdommer får tapstall i forbindelse med voldelige konflikter til å virke ubetydelige. Den tredje største dødsårsaken i fattige land skyldes luftveissykdommer som følge av matlaging med fyring av ved og tørket gjødsel. For å få bukt med fattigdom trengs fred, en sterk og velfungerende stat som fordeler godene rettferdig, åpen og gjennomsiktig økonomi, satsing på utdanning og infrastruktur, og mobilisering av ressurser gjennom investeringer og bistand. Det er dette som er hovedmålet for norsk utviklingspolitikk. Økt bistand til klima, vann og ren energi vil være et viktig bidrag til dette. Takk for oppmerksomheten. 6