Vurdering klage på vedtaket i kulturutvalget om stedsnavnene Vassvik og Selvik

Transkript

1 Utvalg for kultur og oppvekst sak 19/09 vedlegg 5 Sandnes Mållag Sandnes, Deres ref.: Vår ref : Saksbehandler: Rune Idsøe Arkivkode : E: L32 Vurdering klage på vedtaket i kulturutvalget om stedsnavnene Vassvik og Selvik Innledning Kultursjefen viser til brev datert , med overskriften Klage på vedtaket i kulturutvalet om stadnamna Vassvig og Selvig. Klagen bunner i en uenighet med kommunen ved kultursjefen av prinsipiell karakter når det gjelder forståelsen av enkelte begreper og momenter i Lov nr. 53 av 1990 om stadnamn med tilhørende forskrift, først og fremst om riktig forståelse av begrepet rettskrivingsprinsipp og innholdet i forskriftens 2-3. Dette er grunnlaget for at Mållaget i klagebrevet oppsummerer og konkluderer med at: I saksframlegga for desse to stadnamna, Selvig og Vassvig, er det så mykje feil at ein må ta opp att saksframlegget frå botn av, med høyringar, vurderingar og vedtak av di lovforståinga og føresetnadene som er lagt fram for dei ulike organa, er feil og vedtaket då fatta på feil grunnlag. Me ser fram til at loven vert etterlevd. Dette berører forhold som Mållaget har påpekt flere ganger tidligere, både i klager, høringsuttalelser og telefonsamtaler. Uklarhet om hva klagen gjelder Kultursjefen beklager den lange saksbehandlingstid. Dette skyldes delvis at klagen berører kompliserte prinsipielle forhold som det tar tid å behandle, men først og fremst uklarhet om hva klagen gjelder. Etter overskriften i klagen å dømme, ble denne oppfattet som en ren klage på vedtakene, og at innholdet i brevet for øvrig var ment som en begrunnelse for denne. Siden begge disse primærnavnene har relevans i forhold til tidligere behandlete klagesaker, var det derfor vår intensjon å forberede en klagesaksbehandling hos sentral klagenemnd for disse vedtakene. En slik prosess tar som kjent lang tid, og et raskt svar er ikke å forvente, jf. forvaltningslovens 11 a. annet ledd. Ved telefonsamtale med Egil Astad i Sandnes Mållag den ble det imidlertid presisert at klagen gjelder selve saksgangen og premissene i saksframleggene, og derfor primært tar sikte på en avklaring av de prinsipielle problemstillingene, ikke først og fremst at navnevedtakene tas opp til ny vurdering. Adresse: Rådhuset, Jærveien 33, Sandnes. Telefon Telefaks Postadresse: Postboks 583, 4305 Sandnes

2 En vanlig klagesaksbehandling i henhold til stadnamnlova i Utvalg for kultur og oppvekst vil nå i første omgang derfor ikke være den mest hensiktsmessige framgangsmåte, og vil ikke kunne gi den avklaring Mållaget egentlig ønsker. Det ble derfor avklart med Mållaget pr. e-post den at brevet foreløpig ikke behandles som en klage på forvaltningsvedtak, men som en henvendelse der det bes om en forklaring og nærmere utredning av våre formuleringer i saksgangen. Denne behandlingsformen ble akseptert av Mållaget i e-post sendt den Denne misforståelsen/uklarheten er også grunnen til at det ikke har vært gitt et foreløpig svar på klagen innen en måned, jf. forvaltningslovens 11 a. annet og tredje ledd. Hva innebærer begrepet rettskrivingsprinsipp? En av bærebjelkene i den kritikk som Mållaget i lengre tid har rettet mot kommunens behandling av de kommunale navnesaker, og som er hovedgrunnlaget for drøftingen i klagen, dreier seg om prinsippene nedfelt i stadnamnloven om fastsetting av skrivemåten, først og fremst fortolkningen av begrepet rettskrivingsprinsipp. I stadnamnlovens 4 står det at: Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten av stadnamn takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk. Mållaget mener at Sandnes kommune har oppfattet loven feil, og kritiserer den standardiserte formulering som følger de fleste brev angående navnesaker fra oss, der det etter gjengivelse av stadnamnlovens 4 står at: Prinsippene om a) lokal uttale og b) korrekt skrivemåte er med andre ord førende for hvordan et bruksnavn skal skrives. Mållaget mener at rettskrivingsprinsippet er feilaktig oppfattet til å bety korrekt rettskriving, at dette punkt b) er grunnleggende feil og fører lovoppfølgingen på avveier. Begrepet rettskrivingsprinsipp er definert i ordforklaringen til gjeldende forskrift som: Allmene reglar for korleis lydar og lydkombinasjonar skal givast att i skrift. Denne definisjonen gjentas i 2 f) i den nye stadnamnlova, som trer i kraft 1. august i år. Kjell Erik Steinbru ved Statens navnekonsulenter på Vestlandet gikk i telefonsamtale den god for at våre formuleringer omkring rettskrivingsprinsippet er helt i tråd med stadnamnloven og dennes intensjon. Videre bekreftet han at rettskrivingsprinsippet i 4 har sammenheng med korrekt skrivemåte eller rettskriving, om man vil. Han utdypet dette med å si noe om hva som ligger i begrepet ut fra definisjonen. Når denne slår fast at det dreier seg om allmenne regler, innebærer dette et sett med formelle normeringsregler som er og har vært styrende for utformingen av de ulike normerte skriftspråk. Dette omfatter både eksisterende og forhenværende, ikke bare nynorsk og bokmål, men eksempelvis også samnorsk, riksmål og til og med embetsmannsnorsken i dansketiden. Skrifttradisjon kan sies å være et stikkord. Også ordlyden gjeldande rettskrivingsprinsipp indikerer at det dreier seg om et sett med formelle regler. I merknadene til lovutkastet fra om regler for skrivemåten står det at: Det vil bli gitt forskrifter med utfyllande reglar om skrivemåten av stadnamn, m.a. når det gjeld bruken av nynorsk og bokmål. Dei to målformene vil bli likestilte ved fastsetjing av skrivemåten. Ved fastsetjing av skrivemåten skal ein som hovudregel nytte dei formene (hovud- og sideformer) i gjeldande rettskriving som høver best med uttalen på staden. Her brukes begrepet rettskriving. Gjeldande rettskriving er i ordforklaringen til forskriften definert som: Den rettskrivinga som til Side 2 av 8

3 kvar tid gjeld og som ein finn i godkjente ordlister. Omfattar både hovud- og sideformer. Ordlister inneholder som alle vet normerte skriftspråk. Disse merknadene illustrerer mer enn tydelig nok at rettskriving har blitt tillagt vekt helt siden lovens utarbeidelse, og at rettskrivingens relevans er helt i tråd med lovens intensjon og bokstav. 2-3 i forskriftene fastslår videre at det ved fastsetting av skrivemåten skal velges en hovedform eller sideform i den målformen som passer best med den nedarvede lokale uttalen. Det kan likevel velges nasjonale samleformer, regionale samleformer eller rene målføreformer når særlige grunner taler for det. Denne siste presiseringen viser at rene målføreformer vil være å regne som avvik fra normal praksis. Paragrafen fastslår videre at navn som inneholder allment kjente ord eller navneledd som hovedregel skal rette seg etter rettskrivingen, med enkelte unntak. Vanlig definisjon av begrepet målform er språknormal eller skriftnormal, det vil i vanlig praksis i dag si bokmål og nynorsk. Det er ikke helt tydelig hvordan Sandnes Mållag oppfatter begrepet rettskrivingsprinsipp når de kan motstride dette, men de viser også til definisjonen i den nye lovtekstens 2, som er gjengitt over. Det kan virke som at de mener at også dette prinsippets hensikt er å fremme dialekter, og at det nærmest legitimerer enhver skriftlig gjengivelse av dialektformer, bare man følger et ikke nærmere presisert sett av regler for hvordan uttale skal overføres til skrift. Mållaget definerer ikke disse prinsippene nærmere, annet enn med eksemplet: Hat vert skrive med ein t for å få lang a. Hatt med to t-ar for å få kort a. Det kan derfor se ut til at Mållaget tar siste ledd av definisjonen litt for bokstavelig, og at de ser helt vekk i fra første ledd om allmenne reglar, som ble forklart ovenfor. En slik forståelse av definisjonen innebærer at de to prinsippene for fastsetting av skrivemåte, henholdsvis lokal uttale og rettskrivingsprinsipp, er en og samme sak, der dialekt er både utgangspunkt og målsetning for de begge. Med andre ord at rettskriving ikke har relevans i det hele tatt. En slik forståelse er som denne gjennomgangen viser fundamentalt feil. Det er store strukturelle forskjeller mellom uttale og skrift, dette kommer man ikke utenom. Rettskrivingsprinsippet i stadnamnloven er ingen åpen invitasjon til å gjengi enhver dialektform i skrift ved fastsetting av skrivemåten for stedsnavn. Riktig tolkning av prinsippene for fastsetting av skrivemåte er da oppsummert en form for kompromiss mellom nedarvet lokal uttale, slik dette presiseres i de grammatikalske reglene i forskriften, og rettskriving, slik dette er normert i både gjeldende og tidligere skriftspråk, som skrifttradisjon. Med dette burde diskusjonen omkring begrepet rettskrivingsprinsipp og rettskrivingens relevans være avklart. Tolking av forskriften Kommunen foretar ikke egen fortolkning av stadnamnloven med forskrift for å fastsette riktig skrivemåte for stedsnavn, men støtter seg til den faglige vurdering og tilråding som Statens navnekonsulenter ved nordisk institutt, Universitetet i Bergen, gir i hver enkelt navnesak. Navnekonsulentene gir da en tilråding basert på både forskriftene og på de innkomne høringsuttalelser. Side 3 av 8

4 Dette kjenner Mållaget meget godt til. Likevel påstår de at ordlista er fasit for kommunen, og at kommunen tolker stadnamnloven med forskrift feil, med andre ord er skyld og ansvar når det gjelder tolking av forskriftene helt feilplassert. Argumentasjonen i klagen illustreres med å-endinger og harde versus bløte konsonanter, to velkjente stridstemaer i kommunens navnesaker i lang tid. Også dette vil vi nå kommentere nærmere. Å-endinger Det er ikke bare forvirring hos Sandnes Mållag omkring prinsippene for fastsetting av skrivemåte. Det kan også se ut til at Mållaget ikke helt forholder seg til gjeldende forskrift og de grammatiske hovedregler som gjelder i de ulike målføreområder i landet, som forskriften presiserer nokså grundig. Det virker å være særlig stor uklarhet omkring de vokaler som forskriften fastsetter som ending i hunkjønnsord. I klagen eksemplifiserer Mållaget sin oppfatning av rettskrivningsprinsippet med å argumentere for gyldigheten av å-endinger, en sak som Mållaget lenge har stått forholdsvis alene om å kjempe for i Sandnes. I klagen skriver Mållaget at: I forskrift til loven er det god heimel for å la hokjønnsord enda på å, jf: 2-3. I forskriftens 2-3 pkt. e. om bøyingsverk står det imidlertid at både sterke og svake hunkjønnsord som hovedregel skal ha endingen a. En eventuell å-ending blir da å oppfatte som et avvik fra gjeldende rettskrivingsprinsipp, som kan brukes når særlige grunner taler for det, jf. lovens 4 siste ledd. En slik praksis mener Mållaget er legitim, fordi, sitat: Denne innleiinga i 2-3 er generell og står over dei spesifikke reglane som kjem etter. Slik vi forstår dette utsagnet, er det uttrykk for en noe underlig oppfatning av at man kan velge å se vekk fra forskriftens grammatiske presiseringer der en måtte finne det for godt, ut fra argumentasjonen at denne uspesifiserte innledningen er overordnet presiseringene i den samme paragraf. En slik pragmatisk bruk av unntak fra regelen bryter ikke bare med den slaviske oppfølging av forskriftene som Mållaget etterlyser for øvrig. Den er også i konflikt med ordlyden videre i den samme generelle innledningen, der denne som nevnt krever at det skal foreligge særlige grunner for slike unntak. Statens navnekonsulenter har uttalt seg om dette i en rekke enkeltsaker, og de har hver gang uttalt at de kan ikke se at forskriften gir hjemmel for å-ending. Steinbru kom i telefonsamtalen med et argument som tidligere ikke har vært framme i denne diskusjonen. Når man hører gamle mennesker fra distriktet her prate, kan man legge merke til at de faktisk ofte har o-ending. Dette kan også illustreres med Arne Garborgs Knudaheio, hvor uttalen er mest mulig direkte overført til skrift. Denne endingen har vært tradisjonen i svært lang tid, mens å- endinger er et forholdsvis nytt innslag i den lokale uttale. Når man også legger tradisjonsprinsippet til grunn i sentensen nedervd lokal uttale i lovens 4 og forskriftens 2-3, er det derfor faktisk ikke fullgodt talemålsgrunnlag for å bruke å-endinger i stedsnavn i vårt distrikt. Det er egentlig ikke tilstrekkelig å vise til at folk bruker å-endinger i muntlig tale i dag. De færreste vil ønske seg o-endinger i vårt distrikt, som i dag assosieres med helt andre kanter av landet. Den mer nøytrale a- endingen er derfor ikke bare i tråd med forskriftens presisering, men synes derfor også å være hensiktsmessig når vi mangler et fullgodt talemålsgrunnlag for noe annet. Side 4 av 8

5 En kan ikke innføre en praksis der stedsnavn skrives kun etter uttale, og konsekvent la avvik fra forskriftene være regelen og ikke unntaket. Det nylig vedtatte Luftå kan sies å være et slikt unntak, der nok Utvalg for kultur og oppvekst mente at det helt spesielle begrepsgrunnlaget bak navneforslaget og navneformen uten tradisjonell endelse tilsa at det her dreier seg om særlig god grunn til å avvike fra hovedregelen. Dette til tross for at det brøt med navnekonsulentenes anbefaling og kultursjefens tilråding. Harde eller bløte konsonanter Kommunen har ikke innført noen praksis om å se vekk fra bløte konsonanter, slik Mållaget hevder. Dette prinsippet fravikes heller ikke slavisk. Igjen må det minnes om at kommunen fra administrasjonen sin side følger den tilråding som Statens navnekonsulenter gir. De har tidligere vist til at forskriftene fastslår at en som hovedregel skal bruke b, d og g for p, t og k der det er talemålsgrunnlag for dette. De har imidlertid i en tidligere prinsipputtalelse også gjort det klart at denne regelen ikke kan praktiseres hardhendt og konsekvent i møte med innarbeidede skriftlige former, for eksempel i enkelte gårdsnavnsaker. Det stiller seg annerledes når det gjelder nyopprettede navn. Steinbru kom i telefonsamtalen inn på at det er ikke å komme fra at det i praksis gjerne vil være en del unntak fra dette hovedprinsippet. Mållaget hevder ut fra forskriftens 2-3 at: ut frå den overordna innleiande setningen skal det då sers mykje til for å bryta denne unntaksregelen, det vil bare bli i einskilde godt grunngivne unntak. Her tilfører Mållaget flere kriterier til forskriftens fastsetting av som hovudregel, for denne nevner ikke noe om at slike unntak kun kan benyttes i et fåtall og godt grunngitte tilfeller. Det er Statens navnekonsulenter, og ikke Sandnes Mållag, som etter en samlet vurdering fastslår i sin tilråding hvorvidt det bør brukes harde eller bløte konsonanter, og følgelig når og hvorfor man skal avvike fra denne hovedregelen. I sakene om Vassvik og Selvik, som klagen tar utgangspunkt i, ønsket både grunneiere og bydelsutvalg at navnene skrives med k, med henvisning til lang og etablert praksis. Dette burde være grunngiving god nok, slik Mållaget påstår er nødvendig for å bryte med hovedregelen, selv om de likevel hevder at slike grunner ikke foreligger i disse to sakene. Mållaget hevder at unntak har blitt hovedpraksis. Fra den senere tids navnevedtak er Stølsviga et konkret eksempel på at så ikke er tilfelle, som staves med bløt konsonant g, og ikke med k. Det er en inkonsekvens i Mållagets forklaring av forskriftene. På den ene siden maner de, med henvisning til innledningen i forskriftens 2-3, til at unntaket fra hovedregelen skal brukes konsekvent når det gjelder å-endinger, men samtidig ønsker de å tette igjen for det de oppfatter som uønskede og ikke godt nok grunngitte unntak fra hovedregelen om bløte konsonanter. Navnesaker også en demokratisk prosess Navnevedtak er ikke bare et resultat av den eneste riktige, sanne eller gyldige fortolkning av lov og forskrift, men også et resultat av en demokratisk prosess, der uttalelser fra alle høringsberettigede tillegges vekt. Både lov, forskrift og den etablerte praksis åpner for variasjon, som naturligvis også vil preges av skjønnsmessige vurderinger, der blant annet etablert praksis er et svært viktig moment. Det er innlysende at det i saker som gjelder gårds- og bruksnavn må tas særlig hensyn til de berørte grunneiernes synspunkter, som i tilfellet med Vassvik og Selvik, som klagen gjelder. Side 5 av 8

6 Sandnes Mållag er en av mange høringsparter. Andre høringsparter har gjerne andre oppfatninger enn de Mållaget har. Alle høringsuttalelser er i utgangspunktet likeverdige og legges til grunn av både Statens navnekonsulenter i sine tilrådinger og av kultursjefen ved diskusjonen i saksframleggene og i forslag til vedtak. Saksutredningene i navnesaker er nøye og omfattende. Det holdes høringer der både private grunneiere, berørte organisasjoner og bydelsutvalgene får uttale seg. Det innhentes en vurdering fra Statens navnekonsulenter, som gir sin faglige tilråding når det gjelder skrivemåten. På dette grunnlag presenteres så saken for Utvalg for kultur og oppvekst, som er kommunens vedtaksorgan etter stadnamnlovens 6. I saksframleggene legges alle disse meninger og synspunkter fram, som så diskuteres samlet. Kultursjefen stiller forslag til vedtak, som stort sett er i tråd med den faglige tilråding som Statens navnekonsulenter gir. På dette grunnlag fatter utvalget lovlige politiske vedtak. Kanskje Mållaget derfor burde respektere at disse vedtakene ikke alltid tilfredsstiller deres språkpolitiske program. Det nylig vedtatte Skarahødden er et godt eksempel på at det blir tatt hensyn til den lokale uttalen innenfor det som forskriftene tillater. Dersom kommunen praktiserte en slik villfaren fornorskingsprosess som Mållaget påstår, ville det korrekte etter normert skriftform vært å skrive Skarahøyden. Denne skriveform var faktisk den opprinnelig foreslåtte, men Sandnes historie- og ættesogelag påpekte at formen med hødden er mer i tråd med det lokale talemålet, en form som også Sandnes Mållag støttet. Statens navnekonsulenter sa seg langt på vei enige i dette, og den tilrådde formen Skarahødden ble derfor vedtatt. Dette illustrerer både høringsprosessens hensikt og verdi. Det kan imidlertid legges til at det den siste tiden har kommet flere henvendelser fra Skaarlia velforening og en rekke berørte beboere som nå skal få adresse Skarahødden. De reagerer alle på endelsen hødden, beklageligvis ett år etter at høringen ble holdt, og lenge etter at vedtak er fattet. En av de ville forhøre seg om det ikke er slik at gatenavn skal rette seg etter ordbøkene, noe han gjerne skulle sett var tilfelle. Dette nevnes for å illustrere at meningene er forskjellige, og at de vedtatte navneformer ikke kan tilfredsstille alle parter. Mållaget ønsket seg Skarahødden, beboerne vil ha Skarahøyden. Dette illustrerer også at det er en viss språkkonservatisme i Sandnes. Man må kunne leve med språkpolitisk uenighet. Kanskje det hadde vært mer hensiktsmessig dersom Mållaget forsøkte å arbeide for en endring i lov og forskrift, framfor å forsøke å påvirke den gjeldende praksis ut fra sin egen oppfatning av hvordan denne burde være. Om navnevern og navnsetting På klagens siste side hevder Mållaget at det ikke bare er skrivemåten som er uttaletema for høringspartene, med henvisning til stadnamnlovens 1 og 3 om stedsnavn som kulturminne og at nedarvede stedsnavn ikke kan byttes ut med navn uten tradisjon på stedet, dersom ikke særlige grunner taler for det. Dette er imidlertid tilføyelser i den reviderte loven, som ikke har gyldighet før 1. august i år. Stadnamnlova med forskrift omhandler for øvrig og i all hovedsak skrivemåten. Når det er presisert, skal det legges til at kommunen ikke har ført noen navnesaker som bryter med disse prinsippene som Mållaget her viser til. Mållaget argumenterer her dessuten mot seg selv. Når et nedarvet stedsnavn ikke skal byttes ut, og det heller ikke foreligger noen grunner til det, er det ikke annet igjen å diskutere enn skrivemåten, slik tilfellet er med bruksnavnet Vassvik og gårdsnavnet Selvik. Side 6 av 8

7 Når det gjelder oppretting av nye navn, er dette overlatt det enkelte vedtaksorgan. Kommunen står fritt til selv å velge navn på kommunale veier og gater. Valg av navneforslag er altså ikke underlagt stadnamnlovens bestemmelser om høring, men kommunen har unntaksvis bedt eksterne høringsparter om å komme med slike navneforslag. I dette har Sandnes historie- og ættesogelag gjort en særdeles grundig og prisverdig innsatt. Kultursjefen er dessuten helt klar i sin oppfatning av at slike nye navn dersom mulig bør bygge på den lokale navnetradisjonen. Vurderingsgrunnlaget Den vurdering som her er gitt, bygger på vår forståelse og håndheving av stadnamnloven, slik dette kommer fram av ordlyden i denne, samt tilhørende forskrift og merknadene til lovutkastet fra Det ble også konferert med rådgiver Kjell Erik Steinbru ved Statens navnekonsulenter på Vestlandet pr. telefon den Kommunen har ikke forutsetninger til å kunne gi en nærmere eller endelig avklaring av klagens grunnlag enn den som er gitt her. Statens navnekonsulenter har faglig ekspertise på dette felt, og har gjennom en rekke tidligere høringsuttalelser samt pr. telefon gitt uttrykk for støtte til vår håndheving og våre formuleringer. Deres vurderinger bygger imidlertid, i likhet med våre, også på tolkning av lov med forskrift. Den eneste instans som da kan gi en endelig avklaring på de forhold som klagen tar for seg, vil være den som har utformet lov og forskrift. Vi kommer derfor til å be departementet om å kommentere de prinsipielle problemstillingene som her tas opp, om grunnlaget i klagen ut fra den argumentasjon som føres, og om våre formuleringer. Konklusjon Som denne gjennomgangen viser, er det etter vår klare oppfatning ikke grunnlag for noen behandling av navnevedtakene på grunnlag av argumentasjonen i klagen. Reglene for saksbehandling fastsatt i stadnamnlovens 7 er fulgt. Formuleringene i saksframlegget er ikke i strid med stadnamnloven, dennes ordlyd eller intensjon. Det er fattet et lovlig politisk vedtak i tråd med forskriftene. Foreløpig trenger Sandnes Mållag derfor ikke forholde seg til noen nærmere fastsatt klagefrist for enkeltvedtakene Vassvik og Selvik, og hvorvidt de ønsker å opprettholde en klage på disse. Denne saken er foreløpig ferdig behandlet fra vår side. Det vil være opp til Mållaget, og innen tre uker fra de er gjort kjent med utfallet av departementets vurdering, å melde fra dersom de i denne mener å finne grunnlag for at en klage på navnevedtakene prøves for Utvalg for kultur og oppvekst. En eventuell framtidig klagebehandling vil være avhengig av at Mållaget finner støtte for noen av sine påstander og kritikk av saksgangen/våre formuleringer. Mållaget ble i e-posten sendt den også orientert om at det ikke er kjent hvor lang tid det vil ta før en slik vurdering foreligger. Framtidig klagesaksbehandling De prinsipielle problemstillingene som har vært utgangspunktet for Mållagets brev, som også har vært framsatt en rekke ganger tidligere, er fra vår side nå endelig avklart. Dersom det fra departementet eller annet hold ikke framkommer nye opplysninger, vil vi for framtiden ikke gå ytterligere inn i liknende diskusjoner. Side 7 av 8

8 Når disse forhold er avklart, vil eventuelle klager på navnevedtak som tar utgangspunkt i den samme argumentasjon fortløpende bli avvist. Begrunnede klager som ikke tar utgangspunkt i disse prinsipielle problemstillingene vil bli behandlet på vanlig måte. Det presiseres at språkpolitisk uenighet omkring vedtatt skriveform ikke er gyldig klagegrunnlag. Med hilsen Per-Harald Nilsson Kultursjef Mette Paavola Kulturvernleder Kopi: Kultur- og kirkedepartementet. Statens navnekonsulenter på Vestlandet. Utvalg for kultur og oppvekst. Kommuneadvokaten. Byplan v/oppmåling. Side 8 av 8