Internasjonal mobilitet: handel, kapitalbevegelser og arbeidsmigrasjon

Transkript

1 Kapittel 15, november 2015 Internasjonal mobilitet: handel, kapitalbevegelser og arbeidsmigrasjon I mesteparten av boka har vi sett på en lukket økonomi. Det har vi gjort fordi det forenkler fremstillingen, og mange av de viktigste mekanismene i økonomien kommer faktisk klare frem når vi ser på en lukket økonomi. Men samtidig er det klart at økonomisk samkvem med andre land er av fundamental betydning for økonomien. Hvis Norge var alene i verden, ville vi trolig fortsatt vært på steinaldernivå. I dette kapitlet skal vi derfor utvide perspektivet og se på en åpen økonomi. Vi vil se på åpenhet langs tre dimensjoner, åpenhet i vare- og tjenestemarkedene, slik at bedrifter og husholdninger kan kjøpe varer og tjenester fra andre land, åpenhet i finansmarkedene, slik at investorer kan velge mellom innenlandske og utenlandske verdipapirer, og åpenhet i arbeidsmarkedet, slik at mennesker kan flytte mellom land. Økonomisk samkvem med andre land gir store fordeler. Handel gir oss tilgang til andre eller bedre produkter enn vi kan produsere selv, og til lavere priser. Åpne kapitalmarkeder gir oss også mulighet til å spare store deler av vår oljeinntekter til fremtidige pensjoner og velferd. Men åpenhet mot andre land endrer også hvordan økonomien virker på sentrale områder. Når vi handler med andre land, kan vi bli kraftig påvirket dersom utlandet plutselig kjøper mindre av oss, eller tilgangen på produkter fra utlandet endres. Når vi låner penger i andre land, eller eier verdipapirer der, blir vi mer sårbare for nedgang i de internasjonale kapitalmarkedene, men samtidig har vi en ekstra økonomisk sikkerhet dersom nedgangen skulle skje i Norge. I dette kapitlet skal vi studere fordelene ved internasjonal handel vise hvordan Norge på 1970-tallet dro fordel av å kunne låne i utlandet for å finansiere investeringer i oljevirksomheten, mens vi nå kan spare oljeinntektene i utenlandske aksjer og obligasjoner forklare hva globale ubalanser er drøfte hvorfor kapitalen i liten grad strømmer fra rike land med mye kapital til fattige land med store kapitalbehov se på de økonomiske virkningene av arbeidsinnvandringen til Norge 1

2 Internasjonal handel Internasjonal handel innebærer store fordeler, ikke minst for et lite land som Norge med verdifulle naturressurser. Vi får tilgang på et mye større og bedre produktutvalg enn vi kunne greid alene, og de aller fleste varer vi kjøper er produsert i utlandet. Samtidig kan vi selge våre spesialiserte produkter til gode priser til andre land. Viktige norske eksportprodukter er først og fremst olje og naturgass, men også skipsfartstjenester, metaller, skip og oljeplattformer, maskiner og fisk, mv. Økonomer trekker gjerne fram to hovedårsaker til at land handler med hverandre. Teorien om komparative fortrinn sier at hvert land vil eksportere de varene og tjenestene som landet har særlige forutsetninger for å produsere, og importere andre varer og tjenester, se boks 15.1 for nærmere forklaring. Det er tre hovedgrunner til komparative fortrinn for et land. Klima Tilgang på produksjonsfaktorer Teknologi For Norges del er tilgang på naturressurser, særlig olje, gass, elektrisk strøm og fiskeriforekomster viktige årsaker til komparative fortrinn, mens Norge på grunn av vårt klima har en ulempe i produksjon av f.eks. bananer eller garantert solfylte og varme badeferier. Den andre hovedteorien for internasjonal handel er bygger på stordriftsfordeler og produktdifferensiering. For mange typer produksjon som fly, biler, og mobiltelefoner innebærer store utviklingskostnader at produksjonen per enhet blir mye billigere ved høye produksjonskvanta (stordriftsfordeler). Dermed blir produksjonskostnadene lavere når produksjonen konsentreres til færre land, som da eksporterer til andre land. Samtidig gir det også mulighet til mye større utvalg. Når forbrukere i ulike land f.eks. kan velge mellom møbler fra mange land, blir utvalget mye større enn om norske forbrukere bare kunne kjøpe norske møbler. Internasjonal handel vil også ha betydning for inntektsfordelingen, inklusiv den funksjonelle inntektsfordelingen, dvs. fordelingen av inntektene mellom produksjonsfaktorene arbeidskraft og realkapital. Med sin store befolkning har Kina svært mye arbeidskraft, og lønningene i Kina har vært svært lave. Kinas inntog i verdenshandelen har dermed gitt en kraftig vekst i tilbudet av arbeidsintensive produkter, dvs. produkter som bruker mye arbeidskraft i produksjonen. Dette har presset prisene ned på slike produkter, noe som igjen har svekket lønnsevnen til bedrifter i de rike landene som lager tilsvarende produkter. Økt eksport fra Kina og andre lavkostland har derfor trolig dempet lønnsveksten i rike land, til fordel for kapitaleierne i disse landene, i tråd med faktorprisutjevningsteoremet, se boks Selv om internasjonal handel innebærer store fordeler samlet sett, skjer det ikke uten kostnader. Når vi kjøper bedre eller billigere produkter fra andre land, vil noen innenlandske bedrifter og arbeidstakere kunne tape på dette. I USA og enkelte europeiske land har mange jobber blitt borte på grunn av hard konkurranse fra lavkostland som Kina. 2

3 Boks 15.1 Komparative fortrinn og Hecksher-Ohlin Teorien om komparative fortrinn sier at alle land vil produsere de varer som de har særlige forutsetninger for å produsere. Selv om et land kan produsere alle varer mer effektivt enn et annet land, og dermed har absolutt fortrinn for alle varer, vil forskjellen i effektivitet vanligvis være forskjellig for ulike varer. Landet som er minst effektivt vil derfor ha komparativt fortrinn for de varer der effektivitetsforskjellen er minst. For å illustrere dette poenget er det enklest å se på et talleksempel med to land og to varer, slik David Ricardo gjorde da han presenterte denne teorien i Vi ser på Norge og Kenya, og de to varene er fisk og skjorter. I Norge er det 1000 arbeidstimer som er tilgjengelig, og de kan brukes til produksjon av fisk eller skjorter. En arbeidstime kan brukes til å produsere 4 enheter fisk eller 2 skjorter. I Kenya er det 2000 arbeidstimer tilgjengelig, og i løpet av en arbeidstime kan de produsere 1 enhet fisk eller 1 skjorte. Norge har dermed absolutt fortrinn for begge varer, siden produktiviteten per time er høyest i Norge. Vi antar at i utgangspunktet er det ingen handel, og begge land bruker like mye ressurser på hver vare. I Norge blir det 500 timer på hver vare, slik at produksjonen blir = 2000 enheter fisk og = 1000 skjorter. I Kenya blir produksjonen = 1000 enheter fisk og = 1000 skjorter. Total produksjon for begge land under ett blir 3000 enheter fisk og 2000 skjorter. Vi skal nå se at samlet produksjon kan øke ved handel. Produktivitetsforskjellen er størst for fisk, slik at Norge har komparativt fortrinn i produksjon av fisk, og Kenya har komparativt fortrinn ved produksjon av skjorter. Hvis Norge bruker alle arbeidstimene på produksjon av fisk, og Kenya alle arbeidstimene på produksjon av skjorter, blir produksjonen av fisk lik = 4000 enheter fisk, og produksjonen av skjorter blir = 2000 skjorter. Vi ser at handel har ført til en økning i total produksjon av fisk med = 1000 enheter, med samme produksjon av skjorter lik Ved å handle med hverandre kan dermed begge land få mer fisk, og fortsatt få like mange skjorter som før. Hecksher-Ohlin-teorien, som ble utviklet av de svenske økonomene Eli Hecksher og Bertil Ohlin rundt 1920, forklarer komparative fortrinn ved ulik relativ tilgang på innsatsfaktorer. Hecksher-Ohlin teoremet sier at et land har komparativt fortrinn i produksjon av den varen som er intensiv i bruken av den produksjonsfaktoren som landet relativt sett har mye av. For eksempel vil et land med stor tilgang på arbeidskraft ha komparativt fortrinn i produksjon av varer som krever mye bruk av arbeidskraft i produksjonen, gjerne kalt arbeidskraftintensive varer. I følge Hecksher-Ohlin teorien vil lønnsnivået være lavt i land med relativt stor tilgang på arbeidskraft, mens lønnsnivået vil være høyt i land med relativt stor tilgang på kapital. Med internasjonal handel vil land med mye arbeidskraft selge arbeidsintensive varer, mens land med mye kapital vil selge kapitalintensive varer. I landet med mye arbeidskraft vil eksport av arbeidskraftintensive varer øke etterspørselen etter arbeidskraft, slik at lønnsnivået øker. Tilsvarende vil eksport av kapitalintensive varer fra landet med mye kapital føre til økt kapitalbehov, og relativt sett mindre arbeidskraftbehov, slik at lønnsnivået synker her. Internasjonal handel vil derfor føre til at lønnsforskjellen mellom landene reduseres. Dette er faktorprisutjevningsteoremet, som sier at internasjonal handel vil utjevne forskjellene i faktorpriser mellom land. I boks 15.2 ser vi et eksempel på hvordan reduserte transportkostnader på 1800-tallet førte til økt handel og utjevning av faktorpriser mellom Nord-Amerika og Europa. 3

4 Boks 15.2 Handel og faktorpriser på 1800-tallet I løpet av siste del av 1800-tallet overtok dampskipene stadig mer av varetransporten over Atlanterhavet fordi de var både raskere og mer pålitelige enn seilskipene. Dette førte til et kraftig fall i transportkostnadene for mat. I Nord-Amerika var det relativt få mennesker og store jordbruksarealer slik at mat var billig, og dette førte til en omfattende eksport av hvete og andre matvarer til Europa. Handelen innebar redusert tilbud og dermed høyere matpriser i Nord-Amerika, samtidig som økt tilbud av mat førte til lavere priser i Europa. Nedgangen i matvareprisene i Europa gjorde det mindre lønnsomt å produsere mat, og prisen på landeiendommer falt dramatisk i forhold til lønningene. I Nord-Amerika, derimot, steg eiendomsprisene mer enn lønningene. Vi ser at den økte handelen var fordelaktig for landeiere på det amerikanske kontinentet og for arbeidstakere i Europa, mens særlig landeiere i Europa tapte på dette. Den samme utviklingen ble forsterket av den store utvandringen fra mange europeiske land. Utvandringen reduserte tilgangen på arbeidskraft i disse landene slik at lønningene steg, mens innvandringen av arbeidskraft dempet lønnsveksten på det amerikanske kontinentet. Disse endringene skjedde imidlertid ikke uten motstand. På begynnelsen av 1920-tallet ble det strengere begrensninger på innvandringen til Nord-Amerika, og landeiere i Europa hadde også greid å få økt tollsatsene på handel over Atlanteren. Disse teoriene om internasjonal handel har i all hovedsak et statisk perspektiv, ved at de viser hvilke fordeler internasjonal handel kan gi basert på den eksisterende produksjonsteknologien. Men sett i et lengre perspektiv er det klart at internasjonal handel og samkvem er svært viktig for teknologisk utvikling. Handel med andre land gjør at vi kan lære av dem, og det gir oss verdifull innsikt og produkter som vi kan bruke til egen teknologisk utvikling. Dette vil igjen ha stor betydning for den økonomiske veksten på lengre sikt. Sparing og investering i en åpen økonomi En annen sentral virkning av internasjonal handel er at det gir mulighet for sparing eller lån. Et land kan spare ved å ha overskudd på handelsbalansen, og dermed bygge opp fordringer på andre land, eller det kan finansiere investeringer gjennom å låne fra andre land, og dermed ha underskudd på handelsbalansen. I kapittel 2 så vi at i en åpen økonomi kan et land spare på to måter, gjennom økt realkapital (nettorealinvestering) eller økte fordringer på utlandet (nettofinansinvestering) 4

5 Sparing = nettorealinvestering + nettofinansinvestering Sparing =nettorealinvestering+ handelsbalanse + netto lønn, formuesinntekt og stønader fra utlandet Nettofinansinvestering er som nevnt i kapittel 2 lik driftsbalansen overfor utlandet, som består av summen av handelsbalansen (nettoeksporten) og netto lønns-, formuesinntekt og stønader fra utlandet. Hvis driftsbalansen er større enn null, betyr det at landet mottar mer valuta fra utlandet enn det landet betaler, slik at landet bygger opp fordringer på utlandet i form av mer valuta. Muligheten for overskudd eller underskudd på driftsbalansen betyr dermed at det enkelte land kan gjennomføre store investeringer i ny realkapital uten å ha tilsvarende sparing, eller det kan spare mye, uten å måtte investere tilsvarende mye i ny realkapital. I boks 15.3 blir dette poenget illustrert for et land som vi antar ønsker å spare mye, men der avkastningen på realinvesteringer blir lav dersom landet investerer mye i eget land. Landet vil derfor ha fordel av å kunne spare ved å låne penger til andre land istedenfor, og så få pengene tilbake med renter en gang i fremtiden. 5

6 Boks 15.3 Internasjonale kapitalbevegelser i en to-periode-økonomi Produksjon og konsum periode 2 Figur 15.1 Konsumtilpasning i autarki (uten kapitalbevegelser) Y 2 =F(I 1 ) C 2 A = Y 2 A A 1+r A C1 A I 1 A Y 1 Konsum i periode 1, C 1 Vi ser på en modell med to perioder. I periode 1 er inntekten gitt lik Y 1, målt langs den horisontale aksen. Inntekten kan brukes til konsum, C 1, eller realinvestering, I 1, dvs. at Y 1 = C 1 +I 1. Produksjon og konsum i periode 2 måles vertikalt, og den krumme kurven viser hvordan produksjonen i periode 2 avhenger av størrelsen på realinvesteringene i periode 1, gitt ved funksjonen Y 2 = F(I 1 ). Konsumet i periode 2 er lik produksjonen i periode 2, C 2 = Y 2. Med innenlandsk realrente r A blir realinvesteringene gitt ved det punkt der linjen 1+r A tangerer den krumme kurven, dvs punkt A. Realinvesteringene blir lik I 1 A, og konsum i periode 1 og 2 lik hhv. C 1 A og C 2 A. 6

7 Produksjon og konsum periode 2 Figur 15.2 C 2 Konsumtilpasning med internasjonale kapitalbevegelser B A Y 2 D 1+r A 1+r F C 1 Y 1 I 1 Finans I 1 Konsum i periode 1 Med mulighet for internasjonale kapitalbevegelser kan landet spare eller låne i utlandet til gitt rentenivå r F. Vi antar at rentenivået i utlandet, r F, er høyere enn ved autarki, r F > r A, slik at det vil lønne seg å investere mindre hjemme og heller plassere penger i utlandet til høyere rente. Realinvesteringen, I 1, blir gitt ved tangeringspunktet mellom linjen 1+r F og den krumme kurven (punkt D), og produksjonen i periode 2 blir Y 2. Ved å velge å plassere en del av inntekten i periode 1, I 1 Finans, i utlandet til rente r F, kan landet oppnå mye høyere konsum i periode 2, som illustrert ved punkt B, med konsum C 2. Se Vedlegg 15.1 for en mer fullstendig drøfting. 7

8 Norge er et godt eksempel på fordelen ved å kunne låne og spare i utlandet. På 1970-tallet hadde vi nylig funnet olje, og det var behov for store investeringer i petroleumssektoren. Dersom disse investeringene skulle vært finansiert i sin helhet gjennom sparing i Norge, måtte privat og offentlig forbruk vært redusert betydelig. Det ville vært vanskelig å få til, og heller ikke ønskelig når vi kunne regne med store fremtidige inntekter. Ved å låne i andre land gjennom store underskudd på handelsbalansen i 1977 var underskuddet mer enn 10 prosent av BNP kunne vi ha høye investeringer samtidig som konsumet vokste. I tiårene etterpå har Norge i perioder hatt svært høye petroleumsinntekter, pga høy produksjon og relativt høye priser på olje og gass. Ved å spare mesteparten av inntektene gjennom et stort overskudd på driftsbalansen, kan vi kjøpe utenlandske aksjer og obligasjoner gjennom Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). Når oljeinntektene blir mindre, kan en del av vår import dekkes av avkastningen på de utenlandske verdipapirene. Hvilke land låner, og hvilke land driver finansiell sparing? Internasjonal kapitalmobilitet gir mulighet til store gevinster for verdens land. Land med gode investeringsmuligheter har mulighet til å låne fra andre land, og dermed få gjennomført flere investeringer enn de ellers ville kunne. Land som ønsker å spare, kan gjøre det ved å låne til eller investere i andre land. I all hovedsak skulle man tro at kapitalbevegelsene ville gå fra de rike land i verden til de fattige. De rike landene i den vestlige verden har lav befolkningsvekst og aldrende befolkning. Disse landene har behov for betydelig sparing til pensjoner i framtiden, men ikke like stort behov for investeringer i ny realkapital. I de fattige landene i verden, derimot, er befolkningsveksten gjerne høy, samtidig som det er stort behov for mer realkapital i form av fabrikker, bygninger, veier og annen infrastruktur. Det taler for at begge parter ville tjene på at investeringer i realkapital i de fattige landene ble finansiert ved lån eller egenkapital fra de rike landene. De rike landene med aldrende befolkning skulle derfor ha betydelige overskudd på driftsbalansen nå, for å bygge opp formue til å betale for høy import i årene framover når et økende antall pensjonister innebærer lavere produksjon. Men hvis vi ser på kapitalstrømmene mellom verdens land, er det bare delvis slik. Figur 15.3 viser at noen rike land som Tyskland, Sveits og Nederland har store overskudd på driftsbalansen, og oljeeksporterende land som Saudi-Arabia, Russland, Norge og Kuwait hadde store overskudd fram til oljeprisen falt i Men det er Kina og andre fremvoksende økonomier i Asia, som Singapore og Taiwan som står for det største overskuddet. Disse landene har sterk vekst og et svært høyt investeringsnivå, men siden de sparer enda mer, blir det også rom for stor sparing i form av økte fordringer overfor utlandet. Blant kapitalimportørene er det USA som er desidert størst. Til tross for at USA er et av verdens rikeste land, bruker landet betydelig mer enn det produserer, og har derfor hatt store underskudd på driftsbalansen gjennom flere tiår. Andre rike land som Storbritannia, Canada, og Australia er også betydelige kapitalimportører. 8

9 Hvorfor mottar USA og enkelte andre rike land en betydelig del av verdens kapitalimport? Det er flere årsaker til dette. Den høye sparingen i Kina og andre asiatiske land, samt i mange oljeproduserende land, har gitt økt tilbud av kapital som bidratt til å presse ned realrentenivået i verden som helhet. I USA og flere andre rike land, har lav rente gjennom mange år ført til lav sparing hos husholdninger. Den amerikanske staten har også hatt store underskudd gjennom mange år, dels på grunn av store utgifter til to kriger (Afghanistan og Irak), og etter finanskrisen på grunn av kraftig fall i skatteinntektene. De investeringene som likevel gjøres, blir dermed i stor grad dekket med lån fra andre land, blant annet fra Kina, som har plassert store beløp i amerikanske statsobligasjoner. Men USAs og andre rike lands underskudd på driftsbalansen skyldes også forhold i fattige og framvoksende økonomier. Bedrifter, institusjoner og privatpersoner, fra både rike og fattige land, har i begrenset grad tort å investere i de fattige landene. Mange investorer har oppfattet det som risikabelt å investere i fattige land, blant annet fordi en har oppfattet de fattige landene som usikre rent økonomisk. Det er også andre typer risiko knyttet til korrupsjon, politisk uro, usikkerhet om eiendomsrettigheter eller fare for at kapitalen kan bli nasjonalisert, det vil si ekspropriert eller tatt av staten. Derfor har investorene heller foretrukket å plassere pengene sine i USA og andre rike land. <FIGUR 15.3 Store over og underskudd på driftsbalansen 9

10 Land som Tyskland og Kina har stort overskudd på handelsbalansen eksporten er altså mye større enn importen. Dette overskuddet låner de ut til andre land, eventuelt bruker det til å investere i andre land, det vil si at de eksporterer kapital. USA har et stort underskudd på handelsbalansen og importerer følgelig kapital for å dekke dette underskuddet. Kilde: Det internasjonale pengefondet (IMF). > De store under- og overskuddene på driftsbalansen i mange land har lenge vært en kilde til bekymring blant mange makroøkonomer og i internasjonale organisasjoner. En del økonomer har ment at disse globale ubalansene kan bli en kilde til ustabilitet og nedgang. Hvis et land med stort underskudd blir utsatt for et negativt sjokk, f.eks. en kraftig nedgang i landets eksportmarkeder, kan det bli vanskelig for landet å finansiere sitt store underskudd. I så fall kan det måtte stramme kraftig inn i innenlandsk etterspørsel, med negative virkninger både i eget land og for handelspartnerne. De siste årene har likevel de globale ubalansene blitt noe mindre, som vist ved reduksjonen i over- og underskudd i figur Internasjonale finansmarkeder Finansmarkedene er nå i stor grad internasjonale. I de rike landene er det få begrensninger på bedriftenes og privatpersoners mulighet til å låne, investere eller plassere penger i andre land. Det har ikke alltid vært slik. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var investeringer i andre land og verdensdeler utbredt, men to verdenskriger, i og , samt økonomiske kriser på og 1930-tallet, førte til omfattende regelverk som begrenset mulighetene til finansielle plasseringer eller lån i andre land. I tiårene etter den andre verdenskrigen var derfor finansmarkedene i all hovedsak nasjonale. Fra midten av 1980-tallet har stadig flere land fjernet reglene som begrenset kapitalbevegelser over landegrensene. Som vist i figur 15.4, har internasjonale finansbevegelser økt svært kraftig de siste tiårene, og betydelig mer enn handelsstrømmene. 10

11 Figur 15.4 Sterk økning i internasjonale handels- og finansielle strømmer Handel er målt som verdens import og eksport som andel av verdens BNP. Finansielle strømmer samlede finansielle fordringer og gjeld, inkludert banklån, direkte investeringer, obligasjoner og aksjer), som andel av BNP. Kilde: Det internasjonale pengefondet IMF. 11

12 Avkastning og risiko ved kapitalbevegelser Hvorfor skjer denne sammenvevningen eller integrasjonen av finansmarkedene? Svaret kan knyttes til to stikkord: avkastning og risiko. Når investorer kan plassere penger i mesteparten av verden, har de mer å velge mellom, og de kan derfor lettere finne pengeplasseringer som gir høy avkastning på plasseringen. Tilsvarende gjelder for dem som har behov for kapital. Ved å låne i utlandet kan de kanskje få billigere kapital, for eksempel til å finansiere en realinvestering som et nytt fabrikkbygg, enn de kunne fått i sitt eget land. Investorer må imidlertid også ta hensyn til hvilken risiko en pengeinvestering innebærer, det vil si om det er en fare for å tape hele eller deler av det beløpet en har plassert. Kapitalintegrasjon mellom ulike land har fordeler her også ved at det innebærer økte muligheter for investorer til å spre risiko, såkalt diversifisering. Istedenfor å plassere alle pengene i sitt eget land, kan en investor også kjøpe aksjer og obligasjoner i andre land. Dersom det går dårlig i ens eget land, går det kanskje bedre i andre land, og tapet blir dermed mindre. For Norge er det en stor fordel at oljeinntektene er plassert i utenlandske verdipapirer gjennom Statens pensjonsfond utland. Hvis Pensjonsfondet kjøpte aksjer i Norge og det gikk dårlig her i landet, ville vi få dobbelt tap, både ved lavere inntekter fra produksjonen (lavere BNP) og mindre verdi på aksjekapitalen. Den store formuen vi har i utenlandske aksjer og obligasjoner gjør det mulig å i stor grad skjerme de offentlige budsjettene selv ved at kraftig fall i oljeprisen, slik vi har sett gjennom 2014 og Virkninger av kapitalbevegelsene En konsekvens av kapitalbevegelsene er at det skjer en utjevning av avkastning og rente mellom verdens land. Uten kapitalintegrasjon blir rentenivået høyt i land med stor etterspørsel og lite tilbud av kapital (for eksempel på grunn av mange gode investeringsprosjekter, men lav sparing), mens rentenivået blir lavt der det er motsatt. Med kapitalintegrasjon vil långivere fra land med lavt rentenivå isteden velge å plassere pengene sine i land med høyt rentenivå. Da stiger tilbudet på kapital i land med høyt rentenivå, slik at renten faller der, se figur15.5. Derimot synker tilbudet av kapital i land med lavt rentenivå, slik at rentenivået stiger der. Forskning i Det internasjonale pengefondet (IMF, 2014) viser at forskjellene i realrentenivåer mellom de rike land i verden er mye mindre enn de var på 1980-tallet, da finansmarkedene var mindre globale. Merk at vi her også ser på rente- og avkastningsnivå på risikofylte investeringer, og ikke bare på pengemarkedsrentene, som i stor grad følger sentralbankenes styringsrenter. 12

13 Figur 15.5 Kapitalmobilitet fører utjevning av rentenivået i ulike land Tilbudet av kapital består av sparingen fra husholdninger, bedrifter og regjeringer som sparer penger. Kapitalen etterspørres av andre som har behov for å låne, blant annet til investeringer. Rentenivået i landet bestemmes ved likevekt mellom tilbud og etterspørsel. Ved kapitalmobilitet over landegrensene vil tilbyderne av kapital flytte pengene sine fra land med lavt rentenivå til land med høyt rentenivå. Dermed synker tilbudet i land med lavt rentenivå, slik at renten stiger der. Tilbudet stiger i land med høyt rentenivå, slik at renten faller der. Dermed blir renteforskjellene mindre. Når avkastning og renter utjevnes mellom ulike land, gir det en mulighet til å bruke kapitalen på en bedre måte. I et land med høyt rentenivå er det gjerne mange gode investeringsprosjekter som ikke blir gjennomført fordi renten er så høy. Dersom det kommer mer kapital til landet, slik at renten faller, kan flere av disse gode investeringsprosjektene bli gjennomført. Et godt eksempel på dette er utbyggingen av jernbaner og annen infrastruktur i Nord-Amerika og Australia i siste del av 1800-tallet. Disse investeringene var i stor grad finansiert ved lån og egenkapital fra europeiske investorer. I perioden hadde særlig Storbritannia store overskudd på driftsbalansen, og disse pengene gikk i stor grad til investeringer i «den nye verden», der behovet for kapital var stort. En annen konsekvens av utviklingen er at finansmarkedene i ulike land følger hverandre tett. Etter finanskrisen i har sentralbankene i store økonomier som USA og euroområdet holdt renten svært lav, og dette har også bidratt til å trekke ned rentenivået i andre land også. Sammenhengen er enda sterkere når det gjelder aksjekurser, der børsene verden over blir sterkt påvirket av utviklingen på Wall Street, det vil si børsen i New York. Kapitalintegrasjonen innebærer at hvis det oppstår økonomiske problemer i ett land, kan disse bli kraftig forsterket gjennom finansmarkedene. Hvis investorer mister tiltroen til et land, kan de trekke enorme beløp ut av landet på svært kort tid ved å selge aksjer og obligasjoner eller ta ut bankinnskudd. Fallende aksjekurser og mangel på kapital kan føre til at mange bedrifter må redusere sin virksomhet og si opp ansatte. Når kapitalen trekkes ut, vil rentenivået vanligvis stige. Sammen med fallende aksjekurser og eiendomspriser kan dette 13

14 føre til et kraftig fall i konsum- og investeringsetterspørselen. Dermed får bedriftene solgt færre produkter, og de må redusere produksjon og sysselsetting ytterligere. Asiakrisen, som beskrives i boks 15.4, er et eksempel på en slik krise. BOKS 15.4 Asia-krisen I siste del av 1980-årene og første del av 1990-årene hadde en rekke land i Sørøst-Asia svært høy vekst. Dette ble omtalt som det «asiatiske økonomiske mirakel». Men sommeren 1997 ble bildet snudd på hodet. Etter kraftig spekulasjon mot den thailandske valutaen, som hadde fast kurs mot amerikanske dollar, ble Thailand tvunget til å oppgi fastkursen. Valutaen falt til under halvparten av sin opprinnelige verdi. Dermed sto thailandske bedrifter, institusjoner og privatpersoner som hadde tatt opp lån i utenlandsk valuta, plutselig med en gjeld som var blitt dobbelt så stor, målt i deres egen pengeverdi. Mange selskaper gikk konkurs, og aksjekursene falt til 25 prosent av nivået før krisen. Store økonomiske tap, redusert produksjon og økt arbeidsledighet fulgte også i kjølvannet. Krisen i Thailand spredte seg til nabolandene, særlig Indonesia og Sør-Korea, men også Hongkong og Malaysia ble rammet. Senere ble også Russland og enkelte latinamerikanske land trukket med. Mange økonomer mente at Asia-krisen skyldtes svakheter i den økonomiske politikken. Flere av landene hadde betydelige underskudd på driftsbalansen, som de finansierte med store og kortsiktige låneopptak i utlandet. Da eksportinntektene falt i flere asiatiske land i 1996, ble mange utenlandske investorer og långivere bekymret for om pengene var plassert på en god måte. Noen trakk pengene ut, mens andre krevde høyere rente fordi de mente at risikoen var blitt større. Dermed økte presset på kriselandene. I ettertid har de asiatiske landene kommet seg over krisen og oppnådd god vekst. De har også lagt stor vekt på å ha overskudd på driftsbalansen og betydelige finansielle reserver, slik at ikke en tilsvarende krise skulle inntreffe igjen. Men siden driftsbalansen for alle verdens land til sammen må summere til null, innebærer dette at andre land til sammen har hatt betydelige underskudd på driftsbalansen. Den høye sparingen i mange asiatiske land har dermed bidratt til lave rentenivåer internasjonalt, og dermed mindre sparing og større underskudd på driftsbalansen i andre land. TEKSTBOKS SLUTT 14

15 Migrasjon Gjennom historien har det vært omfattende migrasjon eller folkevandringer, der store grupper mennesker har flyttet fra et land eller område til et annet. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, fram til ca 1920, var det svært høy innvandring til Nord-Amerika, særlig fra Europa. I denne perioden utvandret om lag personer fra Norge til Nord-Amerika. Økonomiske nedgangstider førte så til en kraftig reduksjon i innvandringen til rike land som Nord-Amerika. De siste tiårene har det imidlertid igjen blitt en betydelig økning i innvandringen til rike land, også til Europa. I Norge har innvandringen vært relativt lav, men dette har snudd etter I 2013 hadde vi den neste høyeste innvandringen målt i forhold til folkemengden blant industrilandene, bare slått av Sveits (OECD, 2015, figur 1.3). I fremstillingen her vil vi konsentrere oss om innvandringen til Norge, med vekt på de økonomiske virkningene av arbeidsinnvandringen. Arbeidsinnvandring til Norge De siste ti årene har det vært en kraftig økning i innvandringen til Norge. Mens nettoinnvandringen fra midten av 1980-tallet fram til 2004 lå mellom 10 og personer i året, har nettoinnvandringen etter det ligget på rundt i året, se figur Figur 15.6 Kilde: 1. januar 2015 var det innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge, dvs. 16 prosent av befolkningen totalt. Arbeid har vært den viktigste innvandringsårsaken det 15

16 siste tiåret, men en stor del av innvandringen er også knyttet til familiegjenforening og flukt, se figur Antallet flyktninger blir i hovedsak bestemt av uro og problemer i landene som flyktningene kommer fra, og av innvandringspolitikken som Norge og andre land fører. Økningen i innvandringen etter 2004 er i stor grad knyttet til at en rekke østeuropeiske land ble medlem av EU det året, og dermed ble del av et felles europeisk arbeidsmarked der Norge også er med. EU/EØS-området består nå av ca 500 millioner mennesker, dvs. 100 ganger Norges befolkning. I mesteparten av dette området er arbeidsledigheten betydelig høyere og lønnsnivået betydelig lavere enn det er i Norge. Norge vil derfor være et attraktivt land å komme til for mange, såfremt de greier å få en jobb her. Figur 15.7 Økonomiske virkninger av arbeidsinnvandringen I følge standard økonomisk teori vil arbeidsinnvandring bidra til lavere lønninger fordi arbeidstilbudet øker. Dette er det empirisk støtte for, særlig i de yrker og bransjer der det har kommet flest innvandrere, som bygg og anlegg, deler av industrien, spesielt i verfts- og næringsmiddelindustrien, og innen servicesektoren. Bratsberg og Raaum (2013) finner at en økning i innvandrerandelen på 1 prosentpoeng innebærer en reduksjon i lønnen på mellom 0,5 og 1 prosent for arbeidstakere i samme yrkesgruppe. Det er særlig arbeidstakere uten fullført videregående skole og innvandrere som har kommet tidligere, som får lavere lønn ved sterk konkurranse fra ny arbeidsinnvandring. Gjelsvik, Nymoen og Sparrman (2013) finner at innvandringen også har hatt en dempende virkning på lønnsveksten i økonomien som helhet. Men siden arbeidsinnvandringen trolig også innebærer lavere prisvekst, fordi bedriftenes lønnskostnader dempes, er virkningen på reallønnsnivået i Norge uviss. 16

17 Når det gjelder virkningen på arbeidsledigheten kan det være nyttig å skille mellom konjunkturelle virkninger knyttet til endringer i tilbud og etterspørsel, og virkningene på likevektsledigheten. I utgangspunktet skulle man tro at konjunkturledigheten ville øke, siden arbeidsinnvandringen innebærer økt arbeidstilbud, og dermed større konkurranse om jobbene. Innvandrerne har også gjerne lavt konsum, og sender ofte betydelige pengesummer til sin familie i hjemlandet. Men på den annen side innebærer arbeidsinnvandring også økt behov for realkapital, til de bedrifter som ansetter innvandrerne, til andre bedrifter som øker sin produksjon når befolkningen øker, til boliger, og til offentlig infrastruktur og tjenester, som veier, jernbane, skoler, helsevesen mv. Som vist i boks 15.5 har befolkningsvekst stor betydning for investeringsnivået. Siden økte investeringer normalt vil ha en betydelig stimulerende virkning på økonomien, slik vi har sett i Keynes-modellene i kapittel 5 og 6, taler dette for at innvandring og økt befolkningsvekst på lengre sikt gir en større økning i etterspørselen etter arbeidskraft enn i tilbudet. Hvis innvandringen fører til økt etterspørsel, taler dette for at den nøytrale realrenten øker, dvs. at sentralbanken må sette en høyere rente for at BNP skal bli lik potensielt BNP (se kapittel 10). Figur 15.8 Figurtekst: Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivninger under ulike alternativer for innvandring, dødelighet og fruktbarhet. Kilde: Brunborg m.fl. (2012) 17

18 Boks 15.5 Befolkningsvekst og investeringer For å belyse virkningen av innvandring på investeringene, kan vi tenke oss en økonomi som er i en likevekt med konstant vekst, som økonomer gjerne kaller en stasjonærtilstand. Vi antar befolkningen vokser med en konstant vekstrate n > 0, og at BNP per innbygger på grunn av teknologisk fremgang vokser med en konstant vekstrate g > 0. Siden økonomien er i likevekt, antar vi videre at realkapitalbeholdningen, K, vokser med samme rate som BNP. Vi har dermed at (15.1) K K Y g n Y Vekstraten for BNP, ΔY/Y, er lik summen av veksten i BNP per innbygger, g, og befolkningsveksten, n. Vi er interessert i hvilken betydning økt befolkningsvekst har for investeringsbehovet. Vi ganger derfor med K/Y på begge sider av (15.1), og får (fra 2. til 3. linje bruker vi at endringen i kapitalbeholdningen er lik bruttorealinvestering, I, minus kapitalslit, dvs ΔK = I- δk, der δ er depresieringsraten) (15.2) K K K g n K Y Y K K g n Y Y I K I K K g n Y Y Y Y I K g n Y Y I likevekt har vi dermed at investeringene som andel av BNP, I/Y, er lik forholdet mellom kapitalbeholdningen og BNP, K/Y, multiplisert med g+ n + δ, dvs summen av vekstraten i BNP per innbygger, befolkningsveksten og depresieringsraten. Realistiske anslag for disse størrelsene er g = 0,02, δ = 0,05 og K/Y = 3, slik at hvis befolkningen er konstant, n=0, har vi at I K 0,02 0,05 3 0,21 Y Y (15.3) g n dvs. at investeringene utgjør 21 prosent av BNP. Hvis befolkningsveksten øker til 1 prosent i året, dvs. n=0,01, og de andre størrelsene på høyresiden i (15.3) er uendret, blir investeringsandel I/Y = (0,02+0,01+0,05)3 = 0,24, dvs. investeringsandelen øker til 24 prosent av BNP. Selv om det økte investeringsbehovet ved høyere befolkningsvekst kan føre til at man ender opp på et noe lavere nivå på realkapitalbeholdningen målt i forhold til BNP, blir investeringsbehovet likevel betydelig større. Boks slutt 18

19 Den samlede virkningen på likevektsledigheten er uviss. Arbeidsinnvandringen har i stor grad kommet i de sektorer der det er stor etterspørsel etter arbeidskraft, og begrenset tilgang på lokal arbeidskraft, og dermed lett å få jobb. Dermed bidrar innvandringen til bedre tilpasning mellom arbeidsgivernes behov og tilbudet av arbeidskraft, noe som isolert sett bidrar til redusert likevektsledighet. Arbeidsinnvandrere vil normalt også være mer fleksible geografisk, og dermed bedre kunne tilpasse seg til behovet for arbeidskraft. Det vil også bidra til mindre mistilpasning og lavere likevektsledighet. I tillegg er arbeidsinnvandrere typisk også motiverte og mange har gode yrkesmessige kvalifikasjoner, noe som også kan bidra til lavere likevektsledighet. På den annen side har arbeidsinnvandrere også ulemper i det norske arbeidsmarkedet på grunn av svakere ferdigheter innen norsk språk og kultur. Arbeidsledigheten for innvandrere fra vestlige land er noe høyere enn ledigheten for norske arbeidstakere, mens øvrige innvandrere, inklusiv innvandrere fra de østeuropeiske EU-landene, hadde i 2014 flere ganger høyere ledighet enn norske arbeidstakere. Økt arbeidsinnvandring innebærer dermed et økt antall arbeidstakere med høyere risiko for arbeidsledighet, noe som isolert sett bidrar til økt likevektsledighet. En stadig strøm av ny arbeidsinnvandring vil også innebære en sterk konkurranse for arbeidssøkere i Norge med svake kvalifikasjoner, både norske og innvandrere som har kommet tidligere. Det kan føre til at arbeidstakere med svake kvalifikasjoner hele tiden taper kampen om jobbene, noe som i så fall vil føre til økt langtidsledighet og dermed økt likevektsledighet. Virkningen av innvandring på offentlige finanser avhenger av i hvilken grad innvandrerne kommer og forblir i jobb, og i hvilken grad de mottar ulike former for økonomisk støtte i form av trygd eller på andre måter. Arbeidsinnvandrerne har svært høy yrkesdeltakelse når de kommer, men yrkesdeltakelsen vil ofte kunne falle over tid. For innvandring med bakgrunn i familiegjenforening og ikke minst flukt er naturligvis yrkesdeltakelsen betydelig lavere. Innvandring innebærer også utgifter i form av offentlige investeringer til barnehager, skoler, infrastruktur, mv. Samlet finner Holmøy og Strøm (2013) at innvandrere fra andre rike land, som i gjennomsnitt har en yrkesdeltakelse nær resten av befolkningen har, nokså raskt bidrar positivt til de offentlige budsjetter i gjennomsnitt. Innvandrere fra andre deler av verden, i all hovedsak med bakgrunn i flukt og familiegjenforening, har gjennomgående lavere yrkesdeltakelse, og vil dermed bidra negativt til offentlige budsjetter. Hvem vinner og hvem taper på arbeidsinnvandringen? De store vinnerne er innvandrerne selv, og deres etterkommere. Innvandrerne kommer til en økonomi med høyere velstandsnivå, og innvandrerne får i stor grad del i dette velstandsnivået, noe som gir de aller fleste av dem betydelig høyere velstandsnivå enn de hadde i opprinnelseslandet. For opprinnelseslandet er det blandete effekter økonomisk sett. Migranter er gjerne unge og initiativrike, ofte godt utdannet, slik at det kan være et reelt tap for opprinnelseslandet når disse forsvinner. På den annen side sender migranter gjerne betydelige summer tilbake til slekten i sitt opprinnelige hjemland, som kan bidra til å støtte opp om økonomien der. 19

20 For mottakerlandet er det store spørsmålet i hvilken grad arbeidsinnvandrerne kommer og forblir i betalt arbeid. Hvis arbeidsinnvandrerne har like høy yrkesdeltakelse som tilsvarende aldersgrupper i resten av befolkningen, kan det være gunstig med en viss arbeidsinnvandring. Særlig gjelder det dersom befolkningsveksten i utgangspunktet er lav, slik den er i praktisk talt hele Europa, om enn i ulik grad. Arbeidsinnvandring bidrar til økt tilgang på arbeidskraft særlig på de deler av arbeidsmarkedet der behovet er størst. Samtidig ser det ut til at yrkesdeltakelsen til arbeidsinnvandrerne kan falle over tid, og at en stadig strøm av ny arbeidsinnvandring kan ha negativ virkning for lønn og arbeidstilknytning for utsatte grupper i arbeidsmarkedet, både innfødte arbeidstakere og tidligere innvandrere. Hva har du lært? Oppgaver Litteratur Brunborg, H., I Texmon og M. Tønnessen (2012). Befolkningsframskrivninger Resultater. Økonomiske analyser 4/2012, Imbs, J. og I Méjean (2010). Trade elasticities. A final report for the European Commission. European Economy Economic Papers 432, December Jorda, O., M. Schularick og A.M. Taylor (2010). Financial crisis, credit booms and external balances: 140 years of lessons. NBER Working paper OECD (2015). International migration outlook. Holmøy, E. og B. Strøm (2013). Kostnaden for det offentlig av flere innvandrere. Samfunnsspeilet 5/ &checksum=f0790ce28a d03c14d80118c57 20

21 21

22 Vedlegg Vedlegg 15.1 Kapitalbevegelser i en to-periode økonomi I dette vedlegget ser vi nøyere på to-periode-økonomien vi presenterte i boks Vi ser på tilpasningen til et land over tid, og deler i to perioder, nåtid og fremtid. Vi studerer spare- og investeringsbeslutningen i periode 1, nåtiden, og ser på virkningene i periode 1 og periode 2. Først ser vi på tilpasningen uten mulighet til kapitalbevegelser, dvs. uten mulighet til å låne eller spare i andre land. Deretter ser vi på hva som skjer med kapitalbevegelser. I periode 1 er inntekten, Y 1, gitt. Inntekten kan brukes til konsum, C 1, eller realinvestering, I 1, dvs. at (15.4) Y 1 = C 1 +I 1. Produksjonen i periode 2 er en voksende funksjon av realinvesteringene i periode 1, gitt ved (15.5) Y 2 = F(I 1 ). Denne produktfunksjonen er tegnet inn som den krumme kurven i figur 15.x som starter i punktet for Y 1 på x-aksen, og så stiger mot venstre når investeringene, I 1, øker. I periode 2 er konsumet lik produksjonen, C 2 = Y 2, slik at konsummulighetene i de to periodene er gitt ved produktfunksjonen i figur Det er en representativ bedrift i økonomien, som finansierer investeringene ved å låne på det innenlandske kredittmarkedet til rente r A. Bedriftens profitt hvis ved å investere I 1 er lik (15.6) Π = Y 2 (1+r A )I 1 = F(I 1 ) (1+r A )I 1. Bedriftens mål er å maksimere profitten, slik at investeringsnivået blir bestemt ved førsteordensbetingelsen for profittmaksimum (15.7) Π = F (I 1 ) (1+r A ) = 0, eller F (I 1 ) = 1+r A. I figur 15.9 har vi tegnet inn det optimale investeringsnivået I 1 A, gitt ved F (I 1 A ) = 1+r A, i punkt A. Vi antar at alle konsumentene i økonomien er like, og ser på tilpasningen til en representativ konsument. Den andre krumme kurven i figur 15.9 er en indifferenskurve, som viser de konsumkombinasjoner (C 1, C 2 ) som gir samme nyttenivå u A til konsumenten. Indifferenskurven er som vanlig fallende, fordi økt C 1 gir økt nytte, slik at konsumenten kan oppgi noe C 2 og likevel oppnå samme nyttenivå. Vi antar at konsumenten eier bedriften og dermed mottar alle inntektene i økonomien. Konsumenten kan spare eller låne til gitt rente r A, slik at den intertemporale budsjettbetingelsen er (15.8) C 1 + (1+r A )C 2 = Y 1 + (1+r A )Y 2 22

23 Den stiplede linjen 1+r A viser budsjettlinjen for konsumenten. I tråd vanlig konsumenttilpasning blir likevekten i økonomien bestemt ved tangeringspunktet mellom indifferenskurven og budsjettlinjen, i punkt A. I likevekt blir rentenivået i økonomien, r A, dermed bestemt ved tangeringspunktet mellom produktfunksjonen og indifferenskurven, fordi dette rentenivået er det eneste som er konsistent med at både konsumenten maksimerer sin nytte og at bedriften maksimerer sin profitt. Produksjon og konsum periode 2 Figur 15.9 Konsumtilpasning i autarki (uten kapitalbevegelser) Y 2 =F(I 1 ) C 2 A = Y 2 A A u A 1+r A C1 A I 1 A Y 1 Konsum i periode 1, C 1 Med innenlandsk realrente r A blir realinvesteringene gitt ved det punkt der linjen 1+r A tangerer produktfunksjonen, dvs punkt A. Realinvesteringene blir lik I 1 A, og konsum i periode 1 og 2 lik hhv. C 1 A og C 2 A. 23

24 Mulighet for internasjonale kapitalbevegelser. Vi antar så at landet får tilgang til et internasjonalt kapitalmarked. Bedriftene kan låne til rente r F, og konsumenten kan låne eller spare til dette rentenivået. I figur er dette rentenivået tegnet inn ved den heltrukne rette linjen 1+r F. Bedriftens profitt er nå (15.9) Π = Y 2 (1+r F )I 1 = F(I 1 ) (1+r F )I 1 Og førsteordensbetingelsen for profittmaksimum er (15.10) F (I 1 ) = 1+r F. I figur har vi tegnet inn det optimale investeringsnivået I 1 F, gitt ved F (I 1 F ) = 1+r F, i punkt D. Konsumtilpasningen blir bestemt ved tangeringspunktet mellom en indifferenskurve og budsjettlinjen 1+r F, vist ved punkt B i figur Vi ser at i dette tilfellet vil konsumenten spare mye mer enn det bedriften låner til sin realinvestering, slik at konsumenten dermed vil plassere det resterende beløpet, I 1 Finans, på det internasjonale kapitalmarkedet. Produksjon og konsum periode 2 Figur C 2 Konsumtilpasning med internasjonale kapitalbevegelser B Y 2 A D B u 1+r A 1+r F C 1 Y 1 I 1 Finans I 1 F Konsum i periode 1 Med mulighet for internasjonale kapitalbevegelser kan landet spare eller låne i utlandet til gitt rentenivå r A. Vi antar at rentenivået i utlandet, r F, er høyere enn ved autarki, r F > r A, slik at det vil lønne seg å investere mindre hjemme og heller plassere penger i utlandet til høyere rente. Realinvesteringen, I 1, blir gitt ved tangeringspunktet mellom linjen 1+r F og produktfunksjonen, og produksjonen i periode 2 blir Y 2. Ved å velge å plassere I 1 Finans i utlandet til rente r F, kan konsumenten oppnå mye høyere konsum i periode 2, som illustrert ved punkt B, med konsum C 2 24