STOR TAKK TIL. Norges forskningsråd v/forskningsprogrammet Kvener og skogfinner i fortid og nåtid for tildeling av stipend.

Transkript

1

2 STOR TAKK TIL Norges forskningsråd v/forskningsprogrammet Kvener og skogfinner i fortid og nåtid for tildeling av stipend. Institutt for sosialantropologi for tilsetting som stipendiat og instituttets tjenester. Veileder, professor Trond Thuen for usvikelig vennlighet og faglig hjelpsomhet. Befolkningen i Bugøynes, Neiden og (søndre) Pasvik for å ha tatt meget vel imot meg og gitt raust av tid og kunnskap. Og kiitos til tospråklige som snakket finsk i mitt enspråklige nærvær. Øvrige informanter i Sør-Varanger som også ga verdifull kunnskap og hyggelig samvær. Ingjerd Hoëm for gjennomlesning av og gode kommentarer og innspill til manus. Steinar Wikan for gjennomlesning av og kommentarer og mer viten til kontekstkapitler. Torstein Tylden for diagram. Lars Storaas Tylden for redigering av billedsider. Svanhild Andersen og Jorun Braeck Ramstad for gode diskusjoner, kommentarer og innspill. Lena Aarekol for hyggelige samtaler og praktisk hjelp.

3 INNHOLDSFORTEGNELSE Takkeord Kart: Norge, Finnmark, Sør-Varanger, tidligere etnisk fordeling 1. INNLEDNING Utgangspunkt Kven og kvensk Terminologi i avhandlingen Problemstilling Anonymisering Tema for kapitler Kap. 2: Forskjellighetens betydning Kap. 3-5: Kontekst I, II, III Kap. 6: Metode i felten Kap. 7-9: Empiri I, II, III Kap. 10: Politisering av etnisitet Kap. 11: Sluttord Sør-Varanger kommune FORSKJELLIGHETENS BETYDNING Klassifisering Relasjonell markering av forskjellighet KONTEKST I: OVERORDNEDE FAKTORER Befolkning av nytt land Bosetting, næring og språk til 2. verdenskrig Fornorskningspolitikk Folkegrupper, jordbesittelse og språk Skolegang og språk...50

4 3.4 Religiøsitet som sosiokulturell faktor Oppsummering KONTEKST II: PRESENTASJON AV STEDER Bugøynes Fiskevær Samhold Bebyggelse i soner Språk og status Læstadianisme Neiden Bebyggelse og soner Elva som kultur og makt Språk og status Pasvik Bosetting og språk Næringsliv og språk Fellesskap KONTEKST III: KOMPARASJON AV ØKOLOGISK TILPASNING Demografi og ressurser Sør- versus Nord-Varanger Bugøynes Neiden Pasvik Natur og kulturell tilpasning Barths modell Oppsummering kontekstkapitler METODE I FELTEN Problemstilling Metoder Metodisk kontekst

5 6.2.2 Telling Deltakende observasjon Standardintervju Spørreskjema og samtale EMPIRI I: INTERVJUPERSONERS SPRÅKOPPVEKST Fokus i empirikapitler Hvem ble intervjuet Grunnlag for komparasjon Hoved- og sidespråk Foreldres språk og kodevalg Dannelse av relasjonelle mønstre Søsken og språk Venners betydning Skolen og fornorskning Erfaringer EMPIRI II: SPRÅK OG GRUPPEIDENTITET Fornorskning og kjønn Språklig kjønnsfordeling Etterkrigsgenerasjonen og kjønnsroller Komparasjon steder Språkkode en felles identitetsmarkør? Metodisk utfordring Kodeskifte i kontekst Kollektiv identifikasjon Kulturell intimitet og identitet Språk som bare språk? Oppsummering Kontekstuelle faktorer.242

6 9. EMPIRI III: SELVBENEVNELSE OG ETNONYM Ka e æ? Intervjupersoners selvtilskrivelse Tilegnet, tilskrevet og pålagt identitet Diskurs Finsk eller kvænsk språk Skam eller stigma? Oppsummering POLITISERING AV IDENTITET Politisering Etnonym, et stridens eple? Modernitet, nasjonalitet og kognatisk slektskap Analytiske nivå Assimilasjon, en uekte transformasjon? Oppsummering etnisitet og identitet SLUTTORD Tekst billedsider 312 Referanser..313 Appendiks Kap. 3: Kontekst I: Folketellinger Kap. 4: Kontekst II: Dagens befolkning.327 Kap. 7: Empiri I: Tabeller foreldres språk : Sitat oppvekst og skole Kap. 8: Empiri II: Tabeller språk i dag Kap. 9: Empiri III: Sitat selvbenevnelse.375 Sitat Hva er en kven? 388 Sitat Hva er kvensk? Foto: Kari Storaas

7

8

9

10

11 1 INNLEDNING Finland er bak oss, Norge er vårt land. Sitatet er fra en informant på 82 år. Det ble gitt som svar på mitt spørsmål om hvordan hans besteforeldre fra Finland oppfattet seg selv. Jovisst var de finlendere, men de var kommet til Norge for å bli. Derfor var de norske. Sitatet favner innholdet i avhandlingen, en prosess fra finsk til norsk tilhørighet i tre lokaliteter i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Stedene er Bugøynes, Neiden og Pasvik, tidligere benevnt som kvænkolonier. De finske innvandrerne til Nord-Norge ble kalt for kvener, og deres etterkommere kalles kvener. Og hvordan identifiserte etterkommere seg selv i dag? Det var hva jeg ville finne ut. Utgangspunkt Med spørsmålet om hvordan de identifiserte seg selv etnisk, oppsto et dilemma om hvordan omtale dem og deres lokalfinske språk,- med emiske eller etiske termer. Formelt, offisielt og akademisk er etnonymet kvener og språket kalles kvensk. Så jeg skal først kort introdusere begrepene og deretter egen bruk av termer. Kven og kvensk Navnet kven har norrøn opprinnelse. Rundt år 890 besøkte den nordnorske høvdingen Ottar kong Alfred i England og beskrev bla landområder i nord og en reise til bjarmerne i Kvitsjøen. Øst for nordmennenes land lå ville fjell der finnene levde, og kvenenes land grenset opp til hans land i nord (Opsahl 2007:27ff). Kongen lot det nedtegne som tillegg til Orosuis verdenshistorie (fra 1400-tallet). Tillegget er eldste skriftlige kilde hvor ordet kven forekommer. Selve ordet er omdiskutert i forskningen (Hansen og Olsen 2004, Opsahl ibid). En tolkning er at det kommer fra gammelnorsk hvein som betyr tynt gress eventuelt myrlendt mark (Vahtola 1994), og som kan beskrive landskapet nord for Bottenviken. Annen tolkning er at det er norsk motstykke til det finske kainu som hører sammen med kaino (lavlendt

12 2 område), men det kan også bety stav/bjelke. Stav og såkalt karvstokk var handelsmenns tegn og regnskapsinstrument (Opsahl 2007:31 1 ). Kvenene var et væpnet handelsfolk som både handlet med samene og drev med plyndringstokter, også inn i norske områder. Det er ulike meninger om de kan kalles en etnisk gruppe, eller om navnet var en funksjonell og territoriell betegnelse på Ottars tid (Hansen og Olsen 2004:163, Opsahl op.cit.). Historikeren Erik Opsahl (op.cit.) mener det neppe er grunnlag for å betvile at kvener var en etnisk gruppe allerede da. Neste spørsmål han stiller, er om eller hvilken sammenheng der er mellom datidens kvener og de senere kvener i Norge. Navnet ble i alle fall brukt i norske kilder på tallet om finsktalende i innlandets elvedaler (Bottenviken) og deriblant handelsfolk. Et par hundre år senere ble betegnelsen også brukt om finskspråklige fra nevnte daler og som bosatte seg i Nord-Troms og Finnmark (Hansen og Olsen op.cit.). Navnet gjelder nå deres etterkommere. De ble anerkjent som en nasjonal minoritet i 1999 (Stortingsmelding nr ) 2. Kvensk ble offisielt anerkjent som et eget språk i 2005 og betegner den finske varietet som snakkes av kvener. Utredning for høringsuttalelsen ble utarbeidet av Kenneth Hyltenstam og Tommaso Milani. I oppsummeringen står: Vi menar att de samhälleliga och språkliga förhållanden som idag gäller för den kvenska minoriteten och som vi redogjort för i föreliggande rapport motiverar att kvenska betraktas som ett eget språk snarare än som en dialekt av finska. En sammanvägning och virkning av de slutsatser utifrån språk-dialekt-kriterierna samt språkbytes- och revitaliseringsaspekterna som presenterades i avsnitt 7 leder till denna slutsats. Relationen till meänkieli, som har status av eget språk i Sverige, är i alla avseenden tätare än till standardfinska, men kvenska har historiskt utvecklats i en annan sociokulturell kontext än meänkieli, varför de två varieteterna inte enkelt kan slås samman til ett gemensamt språk. (Hyltenstam og Milani 2003:67) 3 Terminologi i avhandlingen I Sør-Varanger er kven et eksonym fremfor endonym. Man har tradisjon for å benevne seg og språket som finsk. Betegnelsen finne er uvanlig, og finlender nyttes vanligvis om den som var/er født i Finland. Den analytiske kategori i avhandlingen kaller jeg derfor finskættet, dvs 1 Referanse til Christian Carpelan Skogfinner er også en nasjonal minoritet. De er etterkommere etter finsktalende som bosatte seg på Østlandet, derav Finnskogen. Andre nasjonale minoriteter er jøder, rom og romanifolket. Samer er en nasjonal minoritet men også urfolk. 3 Meänkieli snakkes i svensk Tornedal, såkalt tornedalsfinsk. Hyltenstam var også utreder for dette før det ble anerkjent som eget språk.

13 3 finskættet brukes ikke som etnonym 4. Målet var å se hvordan finskættede kunne identifisere seg,- som finsk, norsk, kven, (øst-)same, annet eller samtlige og om de la ulike meningsinnhold i begrepene. Med termen finskættet viser jeg spesifikt til den analytiske kategori. Med benevnelsen finsk følger jeg informanters generelle terminologi. Med etnonymet kven refererer jeg direkte eller indirekte til andres skriftlige eller muntlige bruk, inklusiv informanters. Med informant viser jeg til gruppen alle som bodde i de tre lokalitetene samt andre som direkte og indirekte ga informasjon jeg har brukt. Med lokalfødt mener jeg født på det angjeldende sted. Begrepsbruken kan synes forvirrende og endog problematisk. Imidlertid gjenspeiler den en problematikk i forholdet mellom et emisk (innenfra/subjektivt) og etisk (utenfra/ objektivt) perspektiv, mellom empiri og teori, mellom kategori og gruppe (Handelman 1977, Jenkins 2003a) og mellom mikro- versus mellom- og makronivå (Barth 1996a). Dette vil fremkomme gjennom teksten. Problemstilling Avhandlingen er en komparativ beskrivelse og analyse begrenset til et gitt geografisk område, en utvalgt kategori personer og en problemstilling med teoretisk fokus på etnisk identitet som uttrykt i sosial samhandling, selvtilskrivelse og bruk av språkene norsk og finsk. Supralokale og lokale kontekster er vektlagt for både å kunne komparere de tre stedene og å få frem prosesser over tid 5. Videre har jeg søkt å se om der var kjønnsforskjeller. Jeg valgte tre steder/bygder som ble befolket omtrent samtidig, og som innen 1900 var demografisk og kulturelt sterkt dominerte av finsktalende, derav det norske tilnavnet kvænkolonier. Samtidig var der klare forskjeller mellom stedene i landskap, tilgang på naturressurser og nærhet til andre folke- og språkgrupper. De lokale kontekster var såpass ulike at de kunne ha betydning for tilpasning og assimilasjon samt språkomlegging 6. Kommunen hadde en historie ulik andre i landet, og den lå bokstavelig talt på yttergrensen av norsk land. Både hvordan området ble befolket, av hvem og når, var forskjellig fra andre kommuner. Denne konteksten ville være lik for de tre stedene. Den overordnede kontekst var nasjonal/ statlig og prinsipielt (vel å merke) lik for stedene, kommunen, landsdelen og til dels landet for øvrig. Her jeg har fokusert på fornorskningsprosesser, fortrinnsvis myndighetenes spesifikke 4 Operasjonalisert definisjon av finskættede i kap Sted har her en vid betydning som dekker ulike konkrete, materielle, sosiale og symbolske forhold samt de mennesker som bor der (jf. kap.4). 6 Med kontekst menes gitte muligheter og begrensninger i omgivelsene, ikke en kjede av årsak og virkning. Kontekst er en prosess gjennom menneskers reaksjoner på omgivelser, dvs kontekst er gitt og skapes.

14 4 assimilasjonspolitikk og mer indirekte modernitet. Slik mente jeg å kunne få frem hvordan ulike kontekster kunne innvirke på folks sosiale og kulturelle tilpasning og hvordan de forholdt seg til dem, og til sist betydningen av overordnede versus lokale kontekster for de endringsprosesser som hadde funnet sted til nå (antropologisk tid). De ulike kontekster danner en historisk og nåtidig ramme for empiriske data som er konsentrert til frekvenser i bruk av (lokal)finsk i sosiale relasjoner og relatert til kollektiv og individuell identitet. Anonymisering Det følger et medmenneskelig, etisk (moralsk), faglig og juridisk ansvar med å studere mellommenneskelige forhold i små samfunn eller grupper og for deretter å offentliggjøre ikke bare hva man selv har forstått, men også hvordan man har forstått menneskene. Både mens man er i felten, og når man skriver, har man et ansvar for ikke å skade noen eller forårsake konflikter informanter imellom. Samtidig vet man at en leser kan oppfatte teksten eller bruke den på måter en ikke kunne forutse og heller ikke kan verne seg mot. Anonymisering er et spørsmål om både person- og gruppevern 7. Det siste har jeg vanskeliggjort ved å navngi stedene og plassere dem på kartet. Avgjørelsen er faglig betinget. Kontekstuelle forhold har inngått i problemstillingens premiss for komparasjon. Fiktivt navn på stedene og kommunen var da hensiktsløst. Men det har delvis gått på bekostning av stedsangivelse i teksten. For samtlige sitat fra intervjupersoner og en del observerte eksempler har jeg utelatt personers stedstilhørighet. Jeg fant det uforsvarlig å skulle oppgi sted, kjønn og alder på samtlige informanter, aller mest intervjupersoner. Ut fra materialet fant jeg at kjønn og alder kunne fortelle mer om prosesser enn steder, ikke minst fordi de stedlige forskjeller i visse henseender var relativt små og fremkommer dessuten i tabelloversikter. Til gjengjeld har jeg brukt rikelig med sitat fra intervjupersoner og samlet svarene på noen sentrale spørsmål i appendiks. Videre har jeg anonymisert personer ved å anvende aldersintervall på 10 år, eks. mann (40-50), og konsekvent for intervjupersoner. Ingen informanter er gitt et reelt eller fiktivt personnavn. Opplysninger om kjønn og aldersgruppe er reelle, så også stedstilhørighet når det nevnes. 7 Jf. Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi av 1993 endret av Utlevert på forskningskurs i etikk, UiT.

15 5 Tema for kapitler Her skal jeg kort introdusere innholdet i de resterende kapitlene. Kap. 2: Forskjellighetens betydning Etnisitet handler om egenart og forskjellighet fra andre. Det er et allment ord brukt i det daglige av leg og lærd og et analyseredskap i forskning. Som analytisk verktøy kan det modifiseres eller operasjonaliseres alt etter forsker og forskerens empiri. Etnisitet mangler en klar definisjon alle enes om, og glir over i begrepene kultur, rase og nasjon. Videre vil den rådende forståelse endres i tid og rom, og er slik kontekstuelt betinget. Ved å sammenstille enkelte ulike tilnærminger og relatere noen av dem til egen empiri, eksemplifiserer jeg hvordan en definisjon kan endre analysen og vice versa. Spørsmålet er hvilke teoretiske vinklinger kan best forklare empirien. Kap. 3-5: Kontekst I, II, III I tredje kapittel presenterer jeg overordnede faktorer for de tre lokalitetene fra 1826 og frem til Her dekkes innvandringen til Sør-Varanger og med fokus på den finske til de tre lokalitetene. De styrende faktorer var myndighetenes syn på innvandrerne og deres antall langs grensen mot Russland og Finland, gjerne omtalt som den finske fare (Eriksen og Niemi 1981). En sosialdarwinistisk ideologi rangerte dertil etniske minoriteter som mindre utviklete enn nordmenn. Tiltakene gjaldt både kvener og samer og hadde som hensikt å fornorske dem kulturelt, først og fremst språklig. Fornorskningen ble ulikt effektuert lokalt. Fjerde kapittel er en presentasjon av stedene for å vise særtrekk, likheter og forskjeller bla i bosettingsmønster og tidligere lokale språksoner. Demografisk skiller Pasvik seg ut med en relativt langt større andel norskættet befolkning som et resultat av statens målbevisste politikk. Neiden har en relativt og totalt større andel finlendere enn Bugøynes og ikke minst Pasvik. Bugøynes utmerker seg ved at folk utenfra har giftet seg inn i bygda, mens de også kan flytte inn på de andre stedene. I Neiden har man fått en etnisk rettighetsproblematikk gjennom østsamisk etnopolitikk som refererer til historiske forhold lokalt. I femte kapittel tar jeg opp den økologiske tilpasningen i Bugøynes, Neiden og Pasvik og relatert til Barths (1996b) prinsipielle synspunkt for slik tilpasning når flere etniske grupper bebor samme område. Stikkordene var konkurranse, maktbalanse eller symbiose mellom grupper alt etter hvem kunne utnytte hvilken økologisk nisje. Hans empiriske basis

16 6 for modellen, mosaikk -lignende samfunn i deler av Asia, innebar en kontekst ganske ulik den i Sør-Varanger på 1800-tallet da finlenderne slo seg ned. De kom til steder der det knapt var annen fastboende befolkning og som de dermed kunne dominere demografisk. De kunne utnytte stedenes ressurser uten annen innblanding enn de restriksjoner myndigheter satte. Andre etniske grupper utgjorde ingen trussel mot deres ressursutnytting og varierte tilpasning. De konflikter og rettstvister som oppsto (i Neiden og Pasvik), fulgte ikke etniske grenser. Sammenstilt viser de tre kapitlene hvilke overordnede og lokale faktorer hadde eller kunne ha betydning for folks oppfatning av seg selv og sitt/sine språk, og hvordan de forholdt seg til andre etniske grupper lokalt. De viser også hvordan fornorskningspolitikken og moderniteten gikk parallelt og forsterket hverandre i mellomkrigsårene, noe som fikk betydning for finsktalendes nærmest kollektive vektlegging av norsk språk i etterkrigsårene. Kap. 6: Metode i felten Kapittelet er en detaljert gjennomgang av, begrunnelser for og problematisering av de to kvalitative metodene for materialinnsamling og dataproduksjon, observerende deltakelse og relativt standardisert intervju. Intervjuene skulle utgjøre det empiriske grunnlaget for en kontrollert komparasjon mellom kjønn og steder og som jeg kunne kvantifisere for å vise tendenser. Metodene intervju og deltakende observasjon var interavhengige både for triangulering og utfylling av empiriske funn. Posisjonering inngikk som en tredje metode med innvirkning på materialtilgang. Også tid i felten og fordeling av den på de tre stedene fikk metodisk effekt. En rent kvantitativ metode var demografiske tellinger som både var nyttige for triangulering og nødvendige for utvelgelse av intervjupersoner. Kap. 7-9: Empiri I, II, III De tre kapitlene er en gjennomgang av data som underbygges av observasjoner og stor grad av sitat fra 71 intervjupersoner. Den emiske forståelse av etnisitet synes for mange heller ukomplisert og som å inngå i norsk tilhørighet og selvtilskrivelse. Syvende kapittel viser intervjupersoners språkoppvekst og hvilke faktorer som førte til finsk og/eller norsk språkbruk 8. Gjennom svarene fremkommer et relasjonelt og situasjonelt språkmønster som er felles for kjønnene og de tre stedene. Språkmønsteret står sentralt i kodeskifte mellom finsk og norsk. Fortrinnsvis før 2. verdenskrig var finsk forbudt språk for skoleelever. All undervisning foregikk på norsk. Men i motsetning til den store narrativen 8 Intervjupersoner ble delt inn i aldersgrupper fra 18 år og til 80 og eldre, dvs at de eldste var født ca 1920.

17 7 om den språklige lobotomisering (Bull og Gaski 1994) av finsk-/kvensktalende (og samiskspråklige) barn og straffereaksjoner hvis de brukte morsmålet, viser den lille narrativen i mine lokaliteter en litt annen virkelighet. Tilsvarende gjelder den store fortellingen om internering av barn på internatskoler for at de skulle glemme egen kultur (jf. Tjelle 2000). I åttende kapittel presenteres språkbruk i dag (antropologisk tid). Sett i sammenheng med forrige kapittel, får vi et bilde av språkskifte til norsk, en prosess her fra ca 1920 men som akselererer kraftig fra ca Kjønnsforskjeller fremkommer med etterkrigsgenerasjonen. Imidlertid signaliserer det ikke en større grad av fornorskning blant kvinner enn menn men et annet utviklingsmønster. Alternering mellom språkene i sosiale sammenhenger kan uttrykke ulike meningsinnhold alt etter kontekst. Gjennom empiriske eksempler viser jeg hvordan man med finsk bla kan markere kulturell intimitet eller identitet og som angir en kollektiv identifikasjon av og med stedet og dermed hverandre. I denne identifikasjonen ligger en bevissthet eller påminning om at bygda er/var opprinnelig finsk. Med niende kapittel tar jeg opp individuell identifikasjon og viser variasjoner både i selvbenevnelse og begrunnelser for dem. For intervjupersoner kan benevnelsene samles i fire hovedkategorier. Disse kaller jeg tilegnet, tilskrevet eller pålagt identitet. Finsk språk som diakritisk tegn på finsk etnisitet bekreftes, men denne tilhørigheten er ikke avhengig av den enkeltes språkbeherskelse i finsk. Etnonymet kven oppfattes fremdeles som et utgruppenavn og brukes helst i visse sammenhenger. Til sist litt om informanters lokalfinsk versus andres og kvensk språk 9. Kap. 10: Politisering av identitet Etnopolitisk organisering blant samer og deretter kvener har medført krav om equity, likeverd av forskjellighet, i tillegg til equality, likhet uaktet forskjellighet (Thuen 1995), dvs særretter for egen etniske gruppe med bibehold av like rettigheter som andre statsborgere. Staten, analytisk sett makronivå (Barth 1996a), har plassert minoriteter i et hierarkisk rettighets- og statussett av urfolk (samer), nasjonale minoriteter (bla kvener) og ordinære minoriteter. Minoriteter betraktes da som ulike og ulikeverdige seg imellom. Kvenske etnopolitikere søker å oppnå urfolkstatus for kvener. Grunnet særretter kan denne oppfattes som høyere enn statusen nordmann eller norsk borger. På mikronivå (finskættede informanter) er ikke etnisk identitet lenger et valg mellom finsk og/eller norsk selvtilskrivelse, men mellom kvensk og (for flere) samisk i tillegg, og der de to siste kan oppfattes som politiserte 9 Lokalfinsk er min term for å markere forskjell fra standardfinsk.

18 8 identiteter. Valg står mellom emisk forståelse av etnisitet, kulturell og følelsesmessig identifikasjon og/eller særretter. For flere blir det et spørsmål om equality versus equity. Kap. 11: Sluttord Meget kort om kontekst, etnisitet og etnisk identitet. Endringsprosesser fortsetter. Sør-Varanger kommune I sitt presentasjonshefte "Grenselandet Sør-Varanger" åpner Sør-Varanger Kommune med følgende: Kirkenes ligger klemt mellom to tidssoner, Helsinki og Moskva. Her snakkes det finsk i de små bygdene. Eller russisk og samisk. En smeltedigel der alle ser mulighetene i beliggenheten; mot nord Barentshavets spiskammer, mot øst det veldige Russland og mot sør Finland de tusen sjøers rike. Kirkenes og Sør-Varanger, som kommunen heter, er for deg som søker kontraster. Her finnes det hele: fra urbefolkningens naturalhusholdning til industrisamfunn i løpet av en generasjon. Den russiske revolusjon i 1917, vinterkrigen mellom Finland og Russland i 1939, 320 flyangrep og total rasering under den 2. verdenskrig samt 30 år med kald politisk krig. Til dagens samfunn hvor vi sakte, men sikkert prøver å bygge nye relasjoner på tvers av landegrensene. I regionenes Europa skjer det spennende ting - i Barentsregionen. (Sør-Varanger Kommune) 10 Mer en noen annen har kommunen vært i et geografisk fokus for internasjonal maktbalanse på Nordkalotten grunnet sin grense i øst; først mot tsarveldet Russland til 1917, så den kommunistiske Sovjetunionen i tre år før den ble mot Finland i , igjen Sovjetunionen til dens fall i 1989 og nå den Russiske Føderasjon. Ser vi bort fra grensens etterkrigshistoriske betydning som forsvarslinje, også for NATO-landene, er det folket i kommunen som har erfart hvordan grenser kan åpne eller stenge for sosial, økonomisk og kulturell kontakt mellom lands naboer 12. Som østsamer, nordsamer, nordmenn og finlendere en gang fant sitt livsutkomme i Sør-Varanger, er det nå russere som vandrer inn i søken etter en bedre fremtid. Så var det også russiske undersåtter, østsamer, som hadde hjemstavn her før grensesettingen i Det kan være symptomatisk at vi ikke lenger hører så meget om Sør-Varanger men 10 Udatert. Sitatet, som øvrig beskrivelse av kommunen, gjelder i antropologisk tid, dvs under feltarbeid. 11 I en keiserlig kunngjørelse av 1864 hadde Russland lovet Finland en del av Petsamo/Petchenga som erstatning for land Russland hadde tatt i Karelen. Ved freden i Dorpat 1920 ble løftet innfridd (Svein H Sørensen 2001). Dermed fikk Finland en tilgang til Barentshavet, kalt Petsamokorridoren, som ble tapt til Sovjetunionen i For forhold til russere, se Guri Olafsbye For kontakt med finlendere i Petsamo, se Olav Beddari 2005.

19 9 derimot Barentsregionen. "Grenselandet" er på vei til å bli grenseløst, en del av The Barents Euro-Arctic Region (BEAR) av 1993 som omfatter nordre regioner av Russland, Finland, Sverige og Norge 13. I Sør-Varanger har dette først og fremst hatt betydning for nærings- og kulturliv. Kommunen dekker km 2 og har en befolkning på per Kommunesenteret Kirkenes ligger på 70 o nord og 30 o grader øst, og lenge brukte man i distriktet finsketid eller såkalt soltid som lå en time foran norsk tid. Grensen mot Russland er 196 km lang og mot Finland 140 km. I vest går den mot Nesseby kommune og mot nord ligger Varangerfjorden og Barentshavet. Naturmessig går grensen i vann, skog og fjell. Vi finner 87% av den sysselsatte befolkning i tertiærnæringer (mot 66% på landsbasis), 10,5% i sekundærnæringer (mot 22,6%) og sølle 2,5% i primærnæringer (mot 11,2%). Sektormessig er halvparten (52,3% mot 34,9%) i offentlig forvaltning, de resterende i offentlige foretak og privat sektor 14. Rundt 1900 derimot var alle med få unntak sysselsatt i primærnæringer som fiske, reindrift, jord- og skogbruk og gjerne i kombinasjon. Industrivirksomhet utover sagbruk og kortvarig hvalfangst kom først med gruvedrift i 1906, og meget av den forsvant 90 år senere da driften opphørte. Her er ikke bare snakk om en radig overgang "fra naturalhusholdning til industrisamfunn" som kommunen skriver over, men også fra storindustri til småindustri og offentlig tjenesteyting. Overgangen har bla medført en befolkningsforskyvning til byen og dens nærområde på bekostning av distriktet hvor det har foregått en desimering av primærnæringer og utflytting i søken etter arbeid. Kirkenes er sentrum for sysselsetting, næringsvirksomhet, tjenestetilbud og handel. Derfra er det snaue 10 mil til sørligste punkt i Pasvik, 4,5 mil til Neiden og 8 mil til Bugøynes. Det offentlige kommunikasjonstilbudet i distriktet er såpass begrenset at man trenger egen bil. Distriktsbefolkning med daglig arbeid i byen kan kjøre 1 ½ time hver vei, men de fleste synes 1 time er mer enn nok vinterstid. Synlige språklige tegn forteller at dette er en norsk kommune med russisk innslag i Kirkenes Der er enkelte gateskilt også på russisk, og en stor matvareforretning har sine hylleanvisninger på norsk og russisk. Veiskilt til den norsk-russiske grense er på begge språk. Men på sykehuset finner vi avdelingsskilt på norsk og samisk. Litt før grenseovergangen til Finland står et opplysende skilt tekstet på norsk og finsk. Ellers er alt norskspråklig. Riktignok er avstikkeren til Bugøynes skiltet på finsk såvel som norsk, men skiltet står i nabokommunen. Med unntak av sykehuset som inkluderer samisk men ikke finsk språk, er det 13 BEAR består av 13 administrative enheter, i Norge fylkene Nordland, Troms og Finnmark. Tot. areal er km 2, befolkningstall er ca (Pettersen 2002:15). 14

20 10 umulig å se at her bor finsk- og samisktalende, bare norsk- og litt russisktalende. Heller ikke offentlige minnesmerker signaliserer en historisk finsk og samisk befolkning av kommunen. Det nærmeste er resultat av private initiativ; en skulptur i Bugøyfjord avduket i 2004 til minne om den samiske billedkunstner John Savio ( ), og et minnesmerke om finsk innvandring til Bugøynes avduket i Musealt er finske bosettere representert ved en nybyggergård i Neiden og noen nedfalne naust i Bugøynes. Bygningene til andre lokalmuseum angir norsk tilstedeværelse og aktivitet. På modermuseet i Kirkenes, Grenselandmuseet, finner vi tre faste utstillinger; billedsamling av John Savio, billedsamling av Kaare Espolin Johnson 15 og en lokal 'innføring' i 2. verdenskrig. I foajéen står et par glassmontre med samisk og russisk brukskunst samt bokstativ med aktuell litteratur. Blar man i bøker og hefter, får en viten om også finsk befolkning. Etter drøye 30 år med planer og forsøk på å skape noe musealt vedrørende skolte-/østsamene i Neiden, er Østsamisk museum vedtatt bygget men ikke realisert. Dette skal også omfatte østsamer i Russland og Finland hvor man bruker benevnelsen koltta. Turistnæringen har tradisjonelt fokusert på Bugøynes som et Pikko Suomi (Lille- Finland), på Skoltebyen med det greskortodokse St. Georgs kapell i Neiden, på russegrensen enten man kunne krysse den eller ikke og løkkuppelen på den russiske kirken i Boris Gleb som kan sees fra et gitt punkt på norsk side. I dag busses passasjerer fra Hurtigruta over denne grensen, og forøvrig kan man ta fly, følge buss eller kjøre egen bil. Russland er blitt en viktig 'næring' både som turistattraksjon og kjøpekraft i Kirkenes. Den nye trenden er krabbe- og sjøfiske, hundekjøring og andre regisserte villmarksopplevelser gjerne ilagt kulinariske nytelser basert på lokalt råstoff samt andre eksempler på lokal kultur. Selve symbolet på kultur er det praktiske spissteltet som nå bare benevnes som lavvo og består av trestenger med en teltduk over. Videre forstås symbolet som samisk, fjellfinnenes bolig. Lavvoen brukes av alle fra barnehaver som vektlegger det samiske, i såkalt flerkulturelle arrangement og i offisielle øyemed når en vil samle og bespise gjester i mer eksotiske omgivelser enn et ordinært spisested kan fremdrive 16. Kultur må være materiell, syn-, hør- eller spisbar og lett gjenkjennelig som annerledes skal den kunne selges, og det er ikke den finskættedes ser vi bort fra språk og badstu. I Sør-Varanger omsluttes det eksotiske element av stikkordene 15 ( ). Født i Surnadal, barneår i Vadsø og Kirkenes-Bjørnevatn til han var 14 år. 16 Et eksempel er fra juni 2005 da den finske og norske statsminister skulle besøke kvenene i Neiden. Da ble det satt opp en lavvo i Skoltebyen for middagsservering selv om verken skolter/østsamer eller finskættede i bygda har hatt teltet som tradisjon. Forøvrig har Neiden et hotell, et motell og en fjellstue (endog med stor lavvo) som kunne ha vært benyttet.