Jens Lapidus. Vip-rommet. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen, MNO

Transkript

1

2 Jens Lapidus Vip-rommet Oversatt av Inge Ulrik Gundersen, MNO

3 (Åtte år tidligere) Harddisken Stillheten som oppsto da Cecilia stoppet motoren, føltes et øyeblikk som en slags ro. Så sukket hun høyt. Hun hadde aldri vært så langt unna ro som nå. Bilen sto parkert på grusplassen utenfor barnehagen til Lillan. Vanligvis ville hun revet til seg vesken, som pleide å ligge i rommet i midtkonsollen, og skyndet seg inn for å hente datteren. Alltid på farten, alltid hodet fullt av neste punkt på agendaen. Men de siste ukene hadde det blitt uutholdelig. Livets puslespill var ikke noe puslespill lenger, det var et jordskjelv som truet med å kaste henne og familien ut i kaos og fornedring. I dag burde hun virkelig ha kastet seg ut av bilen for å hente barna, de var i fare. I stedet lente hun seg tilbake og ble sittende. Stillheten var så deilig, og her ville ingen hun kjente passere og lure på hvorfor hun tok seg en høneblund i bilen klokka fire om ettermiddagen. Men hun kunne ikke lukke øynene. Hun var redd for hva hun ville se på innsiden av øyelokkene. For omtrent en time siden hadde det skjedd noe som forandret alt. Igjen. Hun hadde gått fra Kungsholmen mot T-Centralen for å ta T-banen til jobben. Hun hadde sagt til sjefen sin at hun skulle til legen på grunn av ryggsmerter. Det regnet lett, og vanndråpene stakk henne i ansiktet

4 som små nåler. Pyttene på gata lignet mørke blanke flekker. Hun passerte Stadshuset og telte sju turistbusser som sto parkert utenfor. En gruppe kvinner, som alle var kledd i jakker som var så tykke at kvinnene lignet polarforskere, hadde samlet seg rundt en guide. De sto tett sammen med paraplyene oppslått som et felles skjold mot været. Cecilia gikk over gata for å slippe å trenge seg fram. Da hun fortsatte å småløpe på den andre siden, fikk hun en underlig følelse. Ti meter bak henne krysset også en mann gata, en mann med lua trukket langt ned. Han beveget seg også raskt. Hadde hun ikke sett den mannen stå og røyke utenfor BUP-mottaket? Som om han ventet på noe. Ventet på at hun skulle komme ut? Akkurat da ringte telefonen hennes. Skjult nummer. «Har jeg kommet til Cecilia Emanuelsson?» Det var en mann som snakket. «Ja, det er meg.» «Bra. Jeg vil bare si dette: Vi har mannen din.» «Hva er det du sier?» «Snu deg.» Cecilia snudde seg, lenger borte så hun at turistene beveget seg inn mot den store inngangen til Stadshuset. Hun lette med blikket. På den andre siden av gata gikk en mann i dress med paraply i hånden. Da så hun ham, mannen med vinterlua. Han sto et steinkast unna henne og lente seg mot en lyktestolpe. Det virket ikke som om han brydde seg om regnet. Han holdt en mobiltelefon mot øret. Da han så at hun hadde oppdaget ham, løftet han den opp, nesten som om han vinket med den. Så hørte hun ham si i telefonen: «Vær stille og hør etter nå. Det er veldig enkelt. Mats er hos oss. Og vi har

5 oversikt over alt du gjør. Hvis du eller noen andre går til politiet, dreper vi ham. Jeg ville bare at du skulle vite det.» Hun burde rive opp bildøra nå, løpe og hente Lillan og Benjamin. Deretter burde hun kjøre til Arlanda og ta første og beste fly til foreldrene sine. Å ringe politiet var ikke noe alternativ før hun hadde tenkt over betydningen av det som hadde skjedd. Dessuten ville hun plassere barna på et trygt sted først, langt unna Stockholm. Likevel klarte hun ikke å gå ut av bilen. Hun tenkte på hvordan det hadde blitt slik.

6 18. januar Skoene: Zegna. Smokingen: Corneliani. Skjorta: Fray. Philip Schale var top notch i kveld uslåelig. Hele outfiten: trettito tusen hos Hans Allde minus skjorta, som for øvrig var bestilt etter mål direkte fra Italia. Han hadde fått den og tre vanlige arbeidsskjorter for en uke siden. Sea Island Quality, two fold-bomull, ekte perlemor i knappene, håndsydde detaljer i armhulene og ved kragen. Det kom på nitten hundre euro. Det var som å få det. Men nå: Noen hadde sølt øl på smokingen og skjorta hans. Eller kanskje det var en drink. Eller var det vann? Saken var at han ikke husket hvordan det hadde skjedd. Han husket ikke engang hvor det hadde skjedd. Han visste bare at han kjente noe fuktig trenge gjennom super 120-ullen. Philip så seg rundt. Lørdagskveld på byens heteste sted. Dansegulvet i VIP-rommet på Clara s var overfylt. Axel var ikke å se. Kanskje han hadde gått rett hjem etter middagen det var allment kjent at han hatet veldedighetstilstelninger. Carl derimot veivet med armen ute på dansegulvet: Den svette pannen hans reflekterte stroboskoplysenes støt som et speil. Og Ian Philip snudde på hodet akkurat, han satt jo ved siden av ham ved drinkbordet. Jakkeslagene på smokingen slikket Ians nakke som et reklamebilde for Brionis vintersesong. Sløyfen var

7 fortsatt perfekt knyttet, til tross for at klokka var kvart over fire. Han hadde alltid vært nøye med sånt, Ian. Ian bøyde seg fram og nærmest ropte inni øret hans: «Sorry, jeg betaler renseriregningen. Ikke noe problem.» Det var altså hans skyld. «Det er en fin skjorte du har der. Du vet, nittifem prosent av pøblene her inne har ikke noen made-tomeasure-skjorte. Og femti prosent vet sikkert ikke hva Fray er engang. Fattige late idioter.» Philip skjønte ikke hva Ian snakket om. Kanskje han hadde fått i seg for mye, kanskje det bare var en avledningsmanøver på grunn av at han hadde sølt på ham, eller så var det bare som vanlig. Ut av høyttalerne: Avicii pumpet vertikal rytme. I neseborene: Kolaen drev den horisontale følelsen gulvet liksom dreide rundt sin egen akse. Philip hadde bøyd seg over bordet og dratt en stripe for tjue minutter siden. Dette var spesial-spesial-avdelingen: VIP-rommet ingen hadde brydd seg. So wake me up when it s all over. Folk sang med som gale, gryntet som griser. Spratt opp og ned, klamret seg til følelsen av sorgløshet. Ian bøyde seg fram igjen. «Se på dem. Lettkjøpte. Ensporede. I-di-o-ter.» Philip orket ikke å høre på sytingen. Han tok en slurk av drinken. Sitronsmaken var frisk han tok en slurk til, prøvde å fokusere på dansegulvet. Det var en der ute han kjente igjen. Stroboskopet sprutet andre bilder i hodet hans. Møtet hadde vært tidligere i dag private banking, Fernström & Qvist, knirkende parkett og trepanel på veggene. Gratis lunsj og krisp sancerre. Antikvarisk vernede rom

8 og fasader. Bankfyren med rosa Salvatore Ferragno-slips og grått ansikt, som prøvde å lære ham om investeringer. Det stemte at han hadde en viss overlikviditet i enkelte av selskapene. Men andre investeringer blødde. Framfor alt prøvde de å overbevise ham om at han burde bytte forvalter og rådgiver. Men hvis familien hadde brukt samme bank i seksti år, skiftet man ikke uten videre, det burde de vite. Likevel hadde Philip lyttet høflig, han ville ikke skuffe bankfyren, og så var det jo en grunn til at han hadde gått dit. Han visste bare ikke om grunnen var at han ville ha en bedre bank, eller noe annet. Han fikk et glimt av henne igjen. Et eller annet sted, jenta han hadde truffet for noen uker siden. Blikket hennes søkte hans. Han husket ikke helt navnet hennes, men det var kanskje Nina eller Anina. Røyken sprutet ut over dansegulvet. Carl danset med to jenter og snodde seg som en akrobat. I lyset fra en spot så han ansiktet hennes igjen, liksom oppløst i havet av mennesker, hun var en del av tåken, en del av hele dette stedet. Likevel så han det tydelig: blikket hennes. Hun hadde vært pratsom, snakket om alt hun skulle gjøre når hun ble ferdig med studiene. Han husket ikke hva hun studerte. Hun hadde snakket om hvem hun kjente og ikke kjente, om hvilke dørvakter som var greie, og hvilke som bare var i bransjen på grunn av sin sadistiske legning. Og nå: Øynene hennes var tydelige. Han sa ikke noe til Ian. Den store skjermen på Scandic Anglais-bygget viste noe om skiklær. Snøen i filmen var så lys at Philip snudde

9 ansiktet bort. Hvor var alle sammen? Stedet hadde stengt. Ian hadde dratt faen, det var jo han som hadde skjenket ham og fått ham til å bli igjen. Philip måtte hjem. Han så etter en taxi. Det var kaldt. De små pikslene som dannet reklameskjermen lyste ham opp som lyskastere. Han ville bare lukke øynene. Legge seg ned. Hvile litt. Flere personer kom mot ham. Han kikket ut over gata, det måtte da komme en bil snart. Noen dunket til ham. «Ey, du.» Det var en kortvokst kar med svart lue trukket langt ned over hodet og skjerfet et stykke opp over munnen. Philip tok et skritt til side. «Unnskyld,» sa han, mest av vane. Karen snudde seg. «Har du problemer, eller?» Skikkelig sving i steget. «Snakker dere til meg?» spurte Philip «Har du problemer eller, spurte jeg. Du dyttet til meg.» Karen kom nærmere. «Nei, det må ha vært en misforståelse. Jeg venter bare på taxi.» «Hold kjeft. Du har store problemer.» «Nei, jeg vet ikke» Slaget traff Philip over øyet. Han tok seg til ansiktet og skrek. Samtidig merket han at karen var tett på ham nå. Han prøvde å rygge unna. Da tok noen tak i ham bakfra.

10 Han prøvde å rive seg løs, vri på kroppen og sparke med beina. Men det hjalp ikke. En eller flere holdt ham for hardt fast. Så kom en av mennene bort til ham. Han hadde en gjenstand i hånden: et våpen. Mannen presset pistolen mot magen hans og stilte seg enda nærmere. Han bøyde seg fram mot ansiktet til Philip. En underlig følelse ved øret. Philip skjønte det med det samme. Mannen slikket på øreflippen hans. «Liker du dette? Du gjør det, ikke sant?» Stemmen var nær, likevel så fremmed. De presset ham framover. Han telte fire personer. Alle med mørke klær og luer trukket langt fram på hodet. De måtte bli oppfattet som en svært underlig gruppe der de gikk nedover Birger Jarlsgatan. Det var bare det at det ikke var så mange ute som kunne se dem på denne tiden av døgnet. Han visste ikke nøyaktig hva klokka var, bare at ingen av stedene i Stockholm hadde lov til å ha åpent lenger enn til fem. På noen steder så han enslige personer sitte sammenkrøpet på benker og i portrom, de hadde antagelig kastet opp og ville bli litt mer edru før de gikk hjem. Mennene sa ingenting. De gikk tett på ham, som om de var livvaktene hans. Han kjente hele tiden den harde pistolmunningen i ryggen. Han visste kanskje hva dette dreide seg om. De presset ham framover. Førte ham med seg. Hvor førte de ham? De passerte Riche på venstre side. Lysene var slukket der inne, og stolene sto på bordene. De siste dørvaktene