GAMMEL OG NY GEOLOGI VED KONGSBERG SØLVVERK

Transkript

1 GAMMEL OG NY GEOLOGI VED KONGSBERG SØLVVERK AV A. BUGGE 6 TEXTF!GURER or å nå frem til en nogenlunde tilfredsstillende bedømmelse av F ertsdistriktets verdi har Kongsberg Sølvverk i en årrekke holdt gående en omfattende geologisk oversikts- og detaljkartlegging av ertsområdet og grubene. Oversiktskarter er utført i stor målestokk og der er av Chr. A. Miinster 1 og Carl Bugge2 utgitt inngående beskrivelse av geologisk art. Angående sølvets utfelling på gangene har også professor j. H. L. Vogt3 gitt en interessant utredning. Siden 1921 har det været overdratt mig å fortsette det geologiske detaljkartarbeide. Som kartgrunnlag har Sølvverket latt utføre en stor mengde specialkarter over grubeområdene og der er tegnet fall og feltprofiler over de betydeligste gruber. Som materiale for studie av grubenes historie fra de blev apdaget og til deres nuværende dyp finnes ennvidere en mengde befaringsprotokoller og grubebeskrivelser. Utførlige beskrivelser om Sølvverket er trykt i gammel tid og der kan av disse særlig henvises til beskrivelser av Deichman4 og Briinnich5, men de inngående grubebeskrivelser finnes kun i befaringsprotokoller og manuskripter som er ordnet og maskinskrevet efter initiativ av avdøde sølvverksdirektør Chr. A. Miinster. Som et resultat av mitt arbeide med l Chr. A. Miinster: Kongsberg ertsdistrikt. Vid. skr. I Math. Naturv. Kl Carl Bugge: Kongsbergfeltets geologi. Norges Geo!. Undersøkelses skrifter nr j. H. L. Vogt: Ober die Bildung des gediegenen Silbers, besonders des Kongsberger Silber Z. f. pr. Geo! Deichmann: Historiske efterretninger om Sølvverket Kongsberg. Kgl. Vid. Selsk. Skr. 11. del M. T. Briinnich: Kongsberg Sølvverk i Norge 1826.

2 124 A. BUGGE grubenes historikk og geologi foreligger nu ferdig en beskrivelse av den del av ertsdistriktet som uten sammenligning har ydet mest erts. Min beskrivelse bilagt med karter er innlevert til Kongsberg Sølvverk høsten 1930, og nærværende avhandling er delvis å opfatte som et utdrag av min rapport. I dette utdrag har jeg søkt å gjøre rede for de forskjellige geologiske opfatninger man har hatt fra den første driftstid og frem til våre dage, og de forskjellige synsmåter som har gjort sig gjellende ved søkning efter nye ertsanvisninger. Historikk over opfatningen av ertsdistriktets geologi. Den gamle skjærping. Allerede 1490 var der bergverksdrift i distriktet, idet presten i Maria kirken i Oslo, Johan Paulsen og Henrik Krummedike fikk tillat.else til å drive "Kronens kobberverk i Sandtzwerth". Dette kobberverk som visstnok lå der, hvor man nu har gruben Verlohrene Sohn kaltes også Kobberberget. Det var sammen med bly og kobberverket Samsberg, som i følge min opfatning lå ved Sem gård nær Vestfossen, det eldste bergverk i dette distrikt. Skjærpingen foregikk øiensynlig spredt uten noget samlet system og det var sannsynligvis ønskekvistmenn "Ruthengangere" som ledet an i denne eldste skjærping. Disse Ruthengangeres anseelse led dog en hård knekk året før den første av det egentlige sølvverks gruber blev almindelig kjent. De tyske bergmenn, som hadde drevet undersøkelsesarbeidet erklærte nemlig 1622, at de anså disse trakter "uskikket til at indeholde ædle Geschicke, Ertze og Metalgænger". Ruthengangerne vant heller ikke senere nogen anseelse ved Kongsberg Sølvverk. Man gikk alltid ved skjærping frem efter bestemte geologiske metoder og det beskrives flere steder at man ikke kjenner til nogen sølvforekomst som er funnet ved hjelp av ønskekvisten. Det første sølvfunn som ledet til at Sølvverket kom i drift blev gjort ved et tilfelle. Det var gjetere, av hvilke nevnes Jacob Christoffersen Grosvold, som der hvor Kongens grube nu er, fant et metall som de først trodde var bly. Den første tid efter opdagelsen var der kun få nyfunn. Man hadde tydeligvis ikke noget system for skjærpingen, og der fantes kun en anvisning her og der. Plutselig kom der dog 1629, mens

3 GAMMEL OG NY GEOLOGI VED KONGSBERG SØLVVERK 125 dr. N ortmann var berghauptmann, system over sølv letningen og et storartet skjærpingsarbeide begynte. I dette skjærpingsarbeide var det ikke ønskekvistmennene som ledet an; men det var utvilsomt efter rent geologiske metoder disse første skjærpere arbeidet. Hvem det var som egentlig først opdaget systemet for sølvets optreden, det tør jeg ikke avgjøre; men det har sannsynligvis vært enten den gamle smed Andreas Sievert von Elbinggerode fra Blankenberg am Hartz eller skjærperen Samuel Lon hvilke dog muligens har fått sine anvisninger fra berghauptmannen. En av disse, må ha fått den ide, at de lange nord-syd strykende kisrike bånd eller "faller", som kunde følges kilometervis måtte virke foredlende på de tverrgående smale øst-veststrykende ganger, således at disse blev sølvførende når de overskar fallene. Å ret 1629 er det klart at de to skjærpere har været på det rene med hvorledes sølvet forekom. Da begynte nemlig den store opskjærping av sølvgruber, således at alle de betydeligste gruber eller grubefelter i det viktigste ertsdistrikt mellem Kobberbergselven og jondalselven blev funnet i løpet av årene 1629 og Der kom da også andre skjærpere til og som de heldigste av disse kan nevnes Georg Winkler, Christoff Gertner og j acob Tau ben; men dette var tydeligvis kun folk, som hadde lært sin kunst av de to førstnevnte. Efter at Samuel Lon hadde funnet Samuel grube 4 dager før sin død i pestens år 1630 var det slutt med den store opskjærping fantes Trefoldighet grube; men ellers bestod de senere nyfunn i grubeområdet vest for byen nærmest i utvidelse av de gamle kjente felter. Omkring 1700 opskjærpedes gangene på det nordligste Overberg og U nderberg og i tiden efter 1722 påbegyntes driften ved Anne Sofie og Vinoren gruber i Svene. I siste halvdel av 18. årh. foregikk dessuten adskillig skjærpingsarbeide i grubene vest for Overberget, syd for Kobberbergselven, samt ved grubene på Holtefjell og Skaragrubene. I løpet av det siste hundrede år, som sølvverket har været drevet efter gjenoptagelsen i 1815 har der ikke pågått noget organisert skjærpingsarbeide i dagen, og der er heller ikke i denne tid funnet mere enn to skjærp, som begge er blitt av mindre betydning. Bortsett fra funnet av Trefoldighet grube og nyfundene i Svene har der ved denne skjærping efter Samuel Lofi' død ikke været

4 126 A. BUGGE funnet nogen grube som i lengere tid har spilt en ledende rolle ved Sølvverket, og den malmgeologiske regel at sølvet finnes hvor gangen krysser de kisrike bergarter (fallene) har siden denne første skjærpetid været fulgt helt frem til våre dager. Faller. Den eldste beskrivelse av fallene og gangene samt forklaring om hvorledes man skulde gå frem ved skjærpingene er antagelig levert av Duwal, der var guardein og assessor i Overbergamtet. Hans beskrivelse som finnes i den Deichmanske manuskriptsamling, antas å være skrevet iallfall før Duwal sier at "ertsfall er et navn som all edel sten hvorudi sølv kan finnes og vokse blir nævnt". De stryker fra syd til nord og har en høist vekslende bredde, fra kun nogen få centimeter til 6 meter og mere. Fallene optrer sjelden alene men der følger gjerne flere efter hinannen med "døv sten" mellem dem. Fallen har sier Duwal videre "når den avhugges med bergsjern en særdeles friskhet og den har forskjellig kulør som all annen sten, dog finner man udi disse fremfor i annen sten fine kiser, røde eller sorte granater, glimmer eller glimrende sorte eller brunrøde flekker, ja i alle ting kjendelige mot døv sten hvilke kjendetegn ingen til nøie kan beskrive uten ved daglig erfaring praktisere. I dagen kan de lett kjennes ved at de er rødbrente av solen, der kalcinerer og forbrenner den mineraliske og martialske svovl, som er i fallen". Flere senere forfattere beskriver fallene; men der bringes lite nytt i tillegg til denne eldste beskrivelse. Friderich Gerhard Voss 1 beskriver 1749 bergartene i fallene, "fallartene" som "glimmergrå eller glimmersorte, sorte med enn u sortere flekker, sort med hvite spetter, hvit med sorte glimmerflekker og hvit med smale blå striper". Der er således ifølge den gamle definisjon av fallenes bergarter en rik variasjon og man får gjennemgående ikke noget inntrykk av at man har ment at sølvet var bundet til nogen bestemt bergart. Felles for alle fallarter er dog, at de er blandet med kise, at de stryker fra syd mot nord, og at de har steilt fall mot øst. Om man enn i eldre tid la en hovedvekt på forekomstene av kis i båndene, så utviklet der sig dog eftersom tiden gikk en bestemt karakteristikk av forskjellige bergart- eller båndtyper. l Friderich Gerhard Voss: Innledning til en norsk bergverkshistorie, 1749.

5 GAMMEL OG NY GEOLOGI VED KONGSBERG SØLVVERK 127 Man har således adskilt 3 typer, der nevnes som særlig betydningsfulle: l. Det sorte bånd (vinordiabas og amfibolitt). 2. Det hvite bånd (finkornig kvartsbiotittdioritt). 3. Kvartsbåndet (sekundære kvartsårer og linser). l. Det sorte bånd har til alle tider været kjent som en god veiviser til sølvforekomster og i befaringene helt tilbake til de eldste tider tales der således stadig om at man med sine feltorter måtte overfare "det sorte bånd" da "fallen" annet ste ds hadde vist sig edel inn til dette. Man fant dog nesten aldri sølv inne i det sorte kisfrie bånd, men kun på den ene side eller på begge sider. Hvis to sorte bånd optrådte nær hinannen, kunde det ofte hende at gangen var edel mellem begge bånd, men hvis båndene stadig nærmet sig mot hinannen så blev "de edle faller fortrykket". Mange sølvanvisninger er i eldre og nyere tid tapt på grunn av at de er "fortrykket av det sorte bånd"; men de er ofte senere funnet igjen på den annen side av disse ofte ganske smale bånd. Mens de sorte bånd var kjente for å fortrykke sølvet på gangene, var "det hvite bånd" tidlig kjent som en god "fall art". Det hvite bånd, som undertiden er relativt kisfattig, nevnes serlig som sølvgivende, hvor det ligger som smale linser optil de sorte Vinordiabasganger, som man ser det f. eks. ved Knutehåvet og Kjennerudvannets gruber. Som naturlig er overskjærer de yngre Vinordiabasganger de smale kvartsdiorittlinser og man finner da i de gamle beretninger de vanlige uttalelser om at "den edle fall blev fortrykket av det sorte bånd". De vanlige lite omvandlede hvite bånd betegnes i almindelighet som faste, men inngår glimmer og klorittmineraler finner man i befaringsprotokollene at stenen eller fallarten sies å være "mild". 3. Kvarts båndet omtales serlig på U nderberget og det er tydelig at hermed menes de smale langstrakte kisførende kvartslinser som med nord-sy.dlig orientering gjennemvever båndene. Disse kisrike kvartslinser har overalt en foredlende innflytelse på gangene. I følge de undersøkelser som blev utført av H. Schlanbusch 1 omkring år 1700, fant han at det gull som av og til finnes i Underbergets gruber kommer fra dette "kvartsbånd". t Deichmann: Nogle efterretninger om Norske Gullertser. Kong!. Dansk Vid

6 128 A. BUGGE Under skjærpearbeidet fikk man naturligvis god rede på de forskjellige faller i distriktet, og ved grubene utskilte man de "edle faller" som fra tiden omkring av, også kaltes "erts bånd". Med "edle faller" eller "erts bånd" forstod man altså de faller, som hadde vist en foredlende innflytelse på gangene. De to sølvverksfunksjonærer bergmester og markskeider Madetung samlet 1771 på et kart alle nærliggende faller i grupper som de på det tyske kart betegnet med flertallsformen "Fallbande", eller på norsk "fallbånd". Dette kart hvorav et utsnitt sees på fig. l er i virkeligheten det første geologiske kart over ertsdistriktet. Betegnelsene er anderledes enn de nu brukelige, og de enkelte bergarter er ikke utskilt, men stort sett er allerede ved dette kart trukket o p hovedlinjene for de senere mere spesielt kartlagte "fahlbånd". Fahlbånd er en betegnelse som jeg første gang har sett anvendt på Boecks store oversiktskart over Sølvverkets ertsdistrikt fra årene. Her benyttes gjennemgående det også nyinnførte uttrykk faldbånd, men et par steder anvendes også fahlbånd. Der synes altså på den tid å være megen tvil om nomenklaturen, og Boeck som var offiser har åpenbart ikke tatt noget fast standpunkt, og har brukt begge de to nyinnførte betegnelser. Sølvverkskommisjonen av 1833, hvor Keilhau representerte den geologiske innsikt, optok betegnelsen faldbånd, som derefter blev almindelig den første halvdel av det 19. årh.; men efter at Bø bert hadde benyttet ordet fah1bånd som en nærmere definert betegnelse for forekomster med impregnasjonskis er dette uttrykk litt efter litt blitt enerådende som navn på impregnasjonsforekomster, uten hensyn til om de inneholder de sølvgivende "faller" eller "ertsbånd". I sin beskrivelse av Fahlbånd ved Modum og Kongsberg, går Bøbert ut fra den feilaktige forutsetning, at fahlbånd er en gammel betegnelse ved Kongsberg og han mener at ordet kommer av det tyske fahl: rust brun. Navnet fahlbånd, således som Bøbert stavet og definerte det er 1849 optatt av Duroscher i hans beskrivelse av ertsdistriktet og er således innarbeidet i den geologiske litteratur. Utvilsomt er navnet betegnende, og har sin fulle berettigelse da impregnasjonssonene vanligvis lett ruster og forvitrer i dagen således l Karl F. Bøbert: Forsøk til en mineralogisk geognostisk Beskrivelse. Nyt mag. f. Naturv. V

7 'Z V o O! " :;: = IV Ill Il l <O Fig. l. Madelungs Fallbåndskart l Kongsberg by. Il U nderbergets fallbånd. Ill Over bergets fall bånd. l V Kobbervoldenes og Jonsknutskjærpenes fallbånd. V Helgevannsgrubenes fallbånd. VI Søndre Vinoren grubers fallbånd. Cl > 3: VI l ;!: ("Tl r VI l 8 z --< Cl ("Tl o r o 9 < ("Tl Cl ;;o: o z Cl CJ) cø ("Tl :::0 Cl CJ) <Sl r < < ("Tl :::0 ;;o: N <O

8 130 A. BUGGE at de er kjennelige på grunn av sitt "fahle" utseende; men det er helt feilaktig at navnet har nogen hevd fra det eldste sølvverks tid. Den gamle opfatning av fallbånd og edle faller er altså fremdeles gjeldende ved Sølvverket. Kun er, som det fremgår av ovenstående, navnene noget forandret. Hvis man foretar en befaring av sølvgrubene, vil man legge merke til at kismengden i og for sig ikke er avgjørende for om et bånd er godt. Enkelte bergarter med meget kis er nemlig ofte blitt helt upåaktet av både de gamle og nye bergmenn, mens andre som kanskje holder mindre kis, har været gjenstand for de grundigste undersøkelser. Briinnich sier he rom: "Når et rent kis bånd treffes som ved gruben i Sandsværd, befinnes det at gangen likesom fortørres uten å kunne foredle sig til erts". Skjærperne sier når de kommer med en gang til et sådant kisbånd at "det æder gangen op". Der kreves altså noget mere enn rett og slett kis og som Duwal sa, "ingen til nøie kan beskrive uten ved daglig erfaring praktisere". Chr. A. Miinster kommer i sitt arbeide av 1894 til at ertsbåndene har fått sin praktiske betydning på grunn av at de leder den elektriske strøm. Han formulerte denne opfatning således: "Sølvmengden innen en og samme gang er fortrinsvis bunnet til den sidesten som er den beste leder for.elektrisitet", og han foreslår at man ved måleapparater simpelthen skal måle sig frem til de beste bånd. Der er senere arbeidet videre med denne båndenes ledningsevne idet professor Birkeland 1911 gjorde nogen forsøk, og bergingeniør Magne Mortenson konstruerte 1925 et apparat, hvorved båndenes ledningsevne for den elektriske strøm kan bestemmes. (Beskrevet i Tidsskr. f. Kemi og Bergv. Nr ) Undersøkelsene med måleapparatet har tilfulle vist at Miinster hadde rett i sin ide, om at de sølvfellende bånd er serlig gode ledere for den elektriske strøm. Disse erfaringer passer godt sammen med den gamle Kongsbergerfaring, om at i et godt ertsbånd skal kisen være stripet sådan som man kan se det i f. eks. "kvartsbåndet" og "Det milde bånd" på U nderberget. I følge mine tidligere offentliggjorte arbeider 1, er jeg av den opfatning at kisen, foruten å være dannet som differensiasjon i og l Arne Bugge: En forkastning i det syd-norske grunnfjell N. G. U , (side 46). Arne Bugge: Oversikt over inndelingen av det syd-norske grunnfjell samt om fahlbåndene i Kongsberg ertsdistrikt. N. G. U.

9 GAMMEL OG NY GEOLOGI VED KONGSBERG SØLVVERK 131 ved Vinordiabasganger, også er utdifferensiert langs kontakten av de nord-syd strykende grenselinjer for diorittene. Som det fremgår av disse arbeider mener jeg ennvidere at kisen må være omkrystallisert ved den siste metamorfose som dette arkeiske grunnfjell har været underkastet. Kvarts og fahlbåndskis er da gjenopløst og senere atter utfelt. Man kan derfor se at bergartene på langs er gjennemtrukne av kvartslinser og forgrenede kvartsganger, som kan ha en mektighet fra under l cm op til 1/2 m. Denne gjennemvevning av nord-syd orienterte kvartsganger finner man serlig i fahlbåndssonene hvor opløsningene naturligvis har hatt lettest for å finne sin vei. Efter at kvartslinsene er kommet på plass, er den opløste kis avsatt som smale striper langs kvartsens sider. "K vartsbåndet" er derfor, som det også fremgår av de gamle beretninger, blitt en meget almindelig båndtype, således som man ser kvartslinsene på fig. 2, der viser fahlbåndstypen ved Kronprins Fredrik Grube på Overberget. Overalt finner man at kisen har en orientering langs kvartslinsene, og at de gjennemskjærer dem og altså er yngre enn disse, således som det fremgår av fotografiet fig. 3. I følge gammel erfaring og nye undersøkelser kan man altså nu fastslå at et "erts bånd" således som man hittil kjenner det kan være en hvilkensomhelst bergart hvori der finnes kisstriper, og disse kisstriper viser sig alltid å være gode ledere for elektrisk strøm. Man må dog ikke tro at sølvet kun finnes i gangene der hvor de skjærer ertsbåndet. Serlig på det sydlige Underberg, men også ved Anne Sofie Grube i Svene har man gode eksempler på at de kisførende ertsbånd er ganske smale, men at gangene allikevel er sølvgivende i betydelig bredde på begge sider av det kisførende bånd. Man har tidligere været opmerksom på dette faktum, og Briinnich uttrykker det således: "Et Fall bånd av 1/2!akters mektighet kan undertiden foredle en gang i 8 a 9!akters lengde på hver side". Ved Sølvverket kjenner man kun ett eksempel på at en sølvgrube er drevet i nesten kisfri bergarter, og i de gamle befaringer og beskrivelser nevnes dette som en serlig eiendommelighet i Sølvverkfeltet. Denne grube med så avvikende båndforhold er Kjennerud-

10 132 A. BUGGE vannets grube. Her finner man en meget betydelig sølvforekomst i en hvit dioritt langs kontakten mot en mørk Vinordiabas, der er rent usedvanlig anriket med magnetitt. Denne grube er således ikke nogen egentlig unntagelse fra Miinsters regel om at sølvmengden fortrinsvis er bunnet til den sidesten der er den beste leder for den elektriske strøm. Den helt uvanlige mengde magnetitt i Vinordiabasen bekrefter nemlig også her, at sølvet ikke utfelles i gangene, hvor de går i ertsfrie bergarter eller hvad de gamle kalte "døv sten". Sølvet finnes nemlig i den hvite sidesten nesten som et belegg på den sorte magnetittrike bergart. Th. Kjerulf gav en beskrivelse av sølvforekomstene som bilag til sølvverkskommisjonens innberetning av 1865, hvori han uttalte sin tvil om, at fahlbånd var nødvendig for at der skulde felles ut sølv i gangene, idet han mente der var utført for lite skjærping i de kisfri bergarter til at man kunde vite noget om gangenes ertsføring i disse. Der blev derfor efter hans tilskyndelse utført en del skjærpingsarbeide i de kisfri bergarter, for å bringe dette spørsmål på det rene. Disse undersøkelser gav dog et negativt resultat, og der har siden ikke fra noget hold været ytret nogen tvil om den gamle "kryssregels" gyldighet før det siste år. I Tidsskriftet for Kemi og Bergv. No. l, 193 1, optar nemlig bergmester Holter atter den tanke, at der også kan utfelles sølv i gangene utenfor fahlbåndene. Gangene og deres skjæring med "fallene". Man var allerede i det eldste sølvverks tid opmerksom på at det var i gangene at sølvet fantes, og man la megen vekt på å følge dem i deres øst-vestlige strøkretning samt deres temmelig steile fall mot dypet. Alle forfattere, som har skrevet om sølvverket, beskriver gangene. Her skal kun leveres et kort utdrag av de eldste beskrivelser. Duwal sier at "gange er av langt anderledes beskaffenhet enn faller, og er med sine drummer og sletter, hvorudi sølvet ved fallenes hjelp vokser, som smale hvite render udi bjerget av kulør som hvit marmor. Deres bredde er uviss og avvekslende fra l finger, 1/s til4lakter1, dog ikke meget bredere,... gemenlig følger 2-3 og flere tilsammen l 1!akter er ca. 2 m. l finger er ca. 2 cm.

11 GAMMEL OG NY GEOLOGiVED KONGSBERG SØLVVERK 133 Fig. 2. Fahlbånd ved Kronprins Fredrik grube. l fahlbåndsbergarten sees langstrakte kvartslinser med kis langs sidene. Fig. 3. "Det Milde Bånd" ved Samuel grube. Kvartslinser gjennemskåret av smale kisstriper.

12 134 A. BUGGE og har dog lang og kott distanse fra hinannen av ædel og uædel sten... når det deles og skilles av bredde i mange dele, så kalles de smaleste drummer, og det som ikke er et hår bred kalles sletter". Kun ved en grube har Duwal observert at de riktig brede ganger fører meget sølv. Voss har lite nytt å legge til den eldre beskrivelse. Kun bør nevnes den stadig bekreftede uttalelse at "gangene er av vekslende mektighet, og kaster sig av til siden av det rettlinjede strøk, hvilket enten kommer derav at gangen kommer fra en fast bergart og stryker gjennem en mildere (bløtere), eller den stryker ut av den milde bergart". Samtidig blir gangen gjerne av samme årsak enten bredere eller smalere, eller den spalter sig i drummer. I dagen sies det at gangene er lette å kjenne "når de kun er blottlagt, og ikke dekket med jord, ti de viser sig tversover fjellet, som en hvit rand i øst-vestlig retning". Undertiden viste gangene sig i dagen rødfarvet av koboltblomst. Deichmann beskriver således "ved de nyfundne gru ber på Windnoven (Vinoren) så store og derbe Cobolt-Bltithe at de stod over stenen som store jordbær". Som tidligere nevnt må allerede de gamle skjærpere 1629 ha opdaget den såkalte "kryssregel", ifølge hvilken sølvet finnes hvor gangene skjærer fallen. Alle forfattere som beskriver Sølvverkets gruber i de første 200 år holder fast på denne regel, og i den store mengde grubebeskrivelser tales der alltid om at man må undersøke gangenes skjæring med fallene. Duwal beskriver kryssregelen således: "Fall og gang gjør som før nevnt et kors med hinannen ved deres strygende. Den første nemlig fallen fra syd til nord, den siste eller gangen fra øst til vest, og av disse to så ordentlig som mann og kvinne avles ertsen eller sølvet som et foster, og uten at de begge er sammen, så kan intet utrettes ut av nogen av delene, derfor så har de gamle kallet fallet for faderen, gangen for moderen og sølvet for sønnen, der likevel forvisst enn haver sin riktighet, besynderlig hvad der er årsak til sølvets vekst efter mine tanker". For skjærperne gjaldt det å undersøke alle skjæringspunkter mellem kalkspatgangene og fallene. Når, som det ofte er tilfelle, fallene var sterkt overdekket, lette de i den "Døve sten" på sidene efter ganger eller gangspalter. Ifølge Duwals og Voss' beskrivelser

13 GAMMEL OG NY GEOLOGI VED KONGSBERG SØLVVERK 135 siktet de inn retningen for de funne gangspalter og fulgte dem så over myr og småknauser frem til nærmeste "Fall". I fallen foretok de da sitt avdekkingsarbeide, og når de var kommet til fjellet, arbeidet de sig med nogen "fyrsetninger" ned i friskt fjell for å undersøke om gangen var sølvførende. Det var almindelig at man ikke så sølv i dagen; men hvis gangen var sølvførende, så skulde man ved første, annen eller tredje fyrsetning ha erts. Så snart en skjærper hadde lagt en fyrsetning på gangen var han finner, og hadde rett til den almindelige finnelønn, samt blev som oftest stiger ved gruben. Man var nok interessert i å følge en gangspalte frem til en hvilkensomhelst fall, eller omvendt å følge en fall frem til en kjent gang; men hvad der serlig var av betydning for skjærperen var å undersøke skjæringen av ganger og faller som man visste var edle andre steder. Når skjærperne derfor hadde fulgt en gang inn i et fallbånds område, gikk de mot nord eller syd langs fallen, for fra en kjent god sølvforekomst å følge dennes edle fall frem til gangspaltens siktelinje. Hvis nu gangen efter utført undersøkelsesarbeide visste sig ikke å være sølvførende sa man at den "stod i død mittel" og så gikk man i vei med å undersøke den på mulig utestående faller til øst og vest. Den første driftstid ved Sølvverket var preget av megen uro og manglende plan, men utbyttet var dog gjennemgående godt. Helt oppe under dagflaten fant man ved flere gruber sølvklumper av over 100 kg's vekt, og tiltrods for de primitive arbeidsmetoder måtte driften ved så rike forekomster lønne sig. Ved arbeidet mot dypet hendte det dog ved alle gruber at gangen kilte ut, og der kom da en tid med nedleggelse og "Zubuss", inntil der enten mot nord eller syd fantes en ny gang. Oftest forsvant gangen jevnt og gikk tilslutt over til en smal slette; men det hendte også at den blev borte mot tilfallende "flatganger" når disse førte med sig "død besteg" (lere). Sådanne ganger kalles nu skråganger, og det er ofte også i de senere driftsår påvist at ganger mister sin sølvføring over eller under en sådan skrågang. Når sølvet på gangene blev borte på dypet, blev gruben i almindelighet nedlagt, senere blev den som oftest optatt med bedre maskineri, og man ga sig atter til å avsenke den og drive tverrslag

14 136 A. BUGGE mot nord og syd. Da fant man som oftest parallellg ang er, og på denne måte fikk man allerede i den tidlig ste driftsperiode rede på at gang ene optrådte i knipper. Ved Gabe Gottes og Mildig keit Gottes grube, fant man endog så mang e nærlig gende parallellg ang er at strossene blev anlag t efter båndene med nord-sydlig leng deretning. Og så ved de store gang er, som avbyg gedes i eg ne drifter blev man tidlig opmerksom på, at de optrer samlet. Schlanbusch sier således 1702 om Gottes Hiilfe grube, at den var drevet til 40!akters dyp, som et helt gang tog der består av mang e skakter og gesenker. Utover den første halvdel av det 18. årh. blev man helt klar over at gang ene tapte sig mot dypet, og at man da hadde håp om å finne en ny gang mot nord eller syd. I en befaring fra 1756 av den da 280 m dype Gottes Hiilfe grube heter det således (se fig. 5): "Denne grube må betraktes som en samling av flere parallellstrykende gang er, som for det meste ikke har villet gjøre nog et godt i større dyb, før vi i våre tider er kommet til de mere nordlig e drummer, som sette med deres edelhet ned i et anselig større dyb og hvorpå gruben drives nu, nemlig l ste og 2nen nordre gang ". Denne gang enes drag ning mot dypet gjøres senere til en reg el som 1773 i en befaringsprotokoll ved Haus Sachsen grube uttrykkes således: "Den har ført god erts til nord i det lig g ende som til alle tider på Over berg et pleier gi det beste an brud". Man var altså allerede i det 18. årh. på Overberg et kommet i system med, at når en gang tapte sig mot dypet, så gikk man nær grubens bunn med tverrslag inn i det lig g ende for å lete efter en ny gang. Ved de større grubeområder som: Gabe Gottes - Gnade Gottes, justits-kong en (se fig. 4), Gottes Hillfe, (se fig. 5), Haus Sachsen og Kronprinsen fant man ved denne nye arbeidsmetode alltid nye gang er mot nord. Da gang ene på Overberg et faller mot syd er "det liggende" her alltid mot nord og mot dypet fremkommer der således en drag ning av driftene i denne retning. På grunn av denne gang enes drag ning blev naturlig vis fordring en og vannlensning en avbrutt og kostbar og værveksling en blev dårlig. Det er derfor et almindelig trekk ved berg verksdriften, at der fra dag en gjennem uholdig fjell blev drevet en "drivskakt" ned til en

15 GAMMEL OG NY GEOLOGI VED KONGSBERG SØLVVERK 137 av nordgangene ( se fig. 5) hvorfra gruben da kunde drives til et langt større dyp, inntil også denne skakt kom for langt til syd. På U nderberget er dette system ikke så iøinefallende som på Overberget, da gangene her optrer i mere nærliggende knipper. Da ennvidere i enkelte av disse grubeområder gangene faller mot syd og i andre mot nord får gangdragningen her forskjellige retninger og gangdragenes midtakse er på det midtre U nderberg langt flatere enn på Overberget. Der gikk derfor lang tid før man forstod gangdragningen på Underberget og lenge efter at man på Overberget var kommet i system med drift på "Nordgangene" fortsatte man ved de fleste av Underbergets gruber å drive mot dypet efter små og fatt ige ganger, i håpet om atter å treffe de rike partier, som man hadde i grubens øvre deler. Litt efter litt blev dog også her i siste halvdel av 18. årh. driften mot dypet opgitt på de nesten utkilte ganger og man fikk tak i gangdragningen. Mange gamle gruber blev ved denne drift sammendrevet både på Overberget og Underberget, således at deres navne nu kun inngår som lokale betegnelser i mere kompliserte grubeområder. Efter at det egentl ige Sølvverk hadde været nedlagt i 10 år, fra , var man så heldig 14 år efter gjenoptagelsen å treffe på et serlig rikt sølvparti i Kongens grube under Kristians stoll og senere traff man også en rik og utholdende gang i Gottes Hiilfe grube. Man drev da kun mot dypet efter de rike ganger og samtidig som Sølvverket over 50 år gikk med strålende overskudd, gjemtes kunsten å firine nye ganger og sølvforekomster. Man hadde sølv nokk, og ingeniørene arbeidet derfor vesentlig med den tekniske side av grubedriften. Der hevdedes i denne tid med erfaring vesentlig fra Søndre Vinoren den opfatning, at man kunde skille ut en rekke ganger, skiferspatgangene som ikke var sølvførende, og man ventet sig megen nytte av dette ved opfaringsarbeidet; idet man mente at det overalt var lett å skille ut skiferspatgangene fra sølvgangehe. I praksis har denne regel dog ikke fått nogen betydning andre steder enn på Søndre Vin oren. Kartlegningsarbeidet blev meget forsømt i den første halvdel av 19. årh., og da man begynte å se slutten på de rike ganger i Kongens og Gottes Hiilfe gruber, så det mørkt ut for sølvverket.

16 KONGENS GRUBE Fig. 4. Grubens sølvføring er angitt ved sort skrafering. Tallene merket L. ned betegner dypet i!akter (l!akter = 2 meter). De øvrige tall er årstall som viser hastigheten for grubens avsenkning. Fra dagen sees regnet fra syd Justits grube, Armen grube og Kongens grube. Justits grubes sydfallende ganger kiler ut, men drar sig gjen nem gruberummene mellem Armen og Kongens grube til norddriftene på dypet.

17 5DTTES HULFE 6AUBE s. /Y, r i f.r 2.. /fr/ Fig. 5. Den sorte skrafering og de påførte tall har samme betydning som på vertikalprofilet over Kongens grube. Gangene i dagen er fra gammel tid betegnet med mange grubenavner. De kiler ut mot dypet og nye nordganger kommer til.

18 140 A. BUGGE Man hadde lite med karter og ingen samlet beretning om hvorledes man i tidligere tider hadde gått frem ved skjærpingsarbeidet. Nye gruber blev optatt både på Overberget og Underberget, idet man ventet å finne sølv ved å avsenk e mot dypet, således som man hadde funnet det i Kongens og Gottes Hiilfe gruber. Heri blev man dog sk uffet. Der dreves med stort tålmod avsenk ning i 4 av de gruber som i gammel tid hadde gitt det beste utbytte; men man fant nesten ik ke spor av sølv. Dessuten dreves fra Kongens og Armen gruber med stor iherdighet undersøk elsesarbeider umiddelbart under den gamle nedlagte justits grubes bunn, syd for Armen grube, (se fig. 4) uten at man fan t mer enn svak e antydninger av sølv i små ganger. Mens man lette efter justits grube, traff man dog på sølvgivende ganger dypere enn justits, men noget lengere mot nord og dermed var man i Kongens grubepartiet atter kommet inn på et rikt sølvparti. Man fant en rekke forholdsvis små og korte ganger som ga en mengde sølv mellem Fredriks stoll og Kristians stoll. Gangene tapte sig mot dypet og opad, men alltid fantes der nye nedad og mot nord, inntil de spredte sig noget efterat sølvpartiet var kommet forbi Kongen s grubes gang på høide med Kristians stoll. I alle sølvverkets gruber hadde sølvet omk ring århundredesk iftet tapt sig ved avsenkning i fortsettelsen av de gamle drifter, og man kunde ik ke øine noget sik kert sy:stem hvorefter sølvforek omstenes forsettelse kunde opsøk es. Kun i Samuel grube hadde man funnet vakre anvisninger syd for den gamle grube, og i Gottes Hiilfe vant man sølv på nordgangene mens sydgangene hadde tapt sig helt. Likeledes hadde man i Gabe Gottes grube funnet sølvførende ganger nord for sk ak ten. I denne for Sølvverket overmåte kritisk e tid opdaget endelig Sølvverk ets daværende bergmester Per Mortenson systemet for opfaringsarbeidet mot dypet, som da i 100 år hadde været bortglemt. Han kalte sitt system for "Gabe Gottes lov< som han gav følgen de ordlyd: "De enk elte ganger og ganggrener faller som regel mot syd, men ertssonen har drag mot nord". Systemet gav gode resultater ved Gabe Gottes grube og ved en lok al opsk jærping av Gottes Hiilfe grubes nordgang. Dessuten fant han efter dette system at det, ved Kongens grube besk revne sølvparti, som fra justits grube nedad hadde en dragning mot nord, kunde følges videre mot dypet nord for Kongens grube. Samtidig

19 GAMMEL OG NY GEOLOGI VED KONGSBERG SØLVVERK 14 1 med denne utvikling i opfaring en gav undersøkelsesarbeidet i Samuel grube glimrende resultater som også bestyrket reg elen om ertssonens drag ning. Der blev da ifølg e forslag fra sølvverkskommisjonen av 1903 ig ang satt en omhyg gelig geolog isk kartteg ning og videnskapelig beskrivelse av grubene og ertsdistriktet. Dette arbeide blev overdratt daværende myntmester Carl Bug ge, som 1917 utg av det før nevnte arbeide om Kong sberg feltets geolog i, bilag t med et stort kartmateriale. Som assistent ved denne kartteg ning, senere som markskeider og i de siste år som verkets geolog, har jeg ennvidere utført meg et kartarbeide for å klarleg ge spørsmålene om gang er og bånd. Mitt første arbeide var å søke å nå frem til en mere omfattende utnyttelse av Mortensons system for ertssonenes drag ning. Mortenson var av den opfatning at gang ene gjennemskar båndene til stort dyp lang s hele fahlbåndets leng de, og at de blev sølvførende, når de skar spesielle sølvg ivende "nyrer" eller "rum" i fjellet. Disse rum som gjorde gang ene sølvførende, beteg ner Mortenson som "faller", idet han som støtte for denne opfatning holdt sig til den definisjon, som er gitt i Deutsche Wi::irterbuch 1862, og Rinnmanns svenske berg verksleksikon av Han tenkte sig de sølvfellende faller spredt rundt i båndene med en leng deretning mot dypet motsatt gang enes fall, og han fikk derved en forklaring på sølvforekomstenes drag ning. Den tyske og svenske beskrivelse av faller som ertsførende rum, stemmer som jeg før har beskrevet ikke med den spesielle Kong sberg opfat ning; hvilket også Deichmann gir uttrykk for i sitt arbeide om Kong sberg Sølvverk av Efter å ha omtalt faller annetsteds sier han: "Gandske anderledes har det sig med disse Fallbaand ved dette Werk", og i overensstemmelse med berg mester Madelung sier han at fallene forekommer i lange bånd og at de "maaske ingen steds giver sig s å a tydelig tilkjende eller (er) av et saa vidløftig strøg." Disse gamle iakttagelser stemmer som det fremg år av den foranstående fahlbåndbeskrivelse, senere tids kartteg ning. nøie overens med resultatene av den Kartteg ning en har dog og så stadig vist at sølvforekomstene har en drag ning mot dypet; men grunnen til denne dragning har i alle tilfeller vist sig å være at gang ene kiler ut, og nye beg ynner leng er mot dypet i motsatt retning av gang enes fall og der finner man, som

20 142 A. BUGGE den gamle før cit ert e besk rivelse sier at de "sett e med sin edelhet ned i et anseelig st ørre dyp". Eft er at denne gang enes drag ning blev påvist, er der lag t meg et arbeide i, på nord-syd profilene å tegne inn de forskjellig e gang drag, og så finne ut drag et s akse. Dereft er er forsøk sarbeidene (t verrslag ene) idet de har fulg t de kjent e "gode bånd" - blit t dirig ert frem til gang drag ak sen i de forsk jellig e dyp således som det fremg år av nord-syd profilene fra Kong ens grube og Got tes Hlilfe grube. Den først e beskrivelse over konst ruk sjonen av et sådant gang drag har jeg gitt i Tidssk rift for Berg vesen nr. 2, og senere er der ved en rekke gruber trukk et op gang drag som syst emat isk er undersøk t. Kong sberg Sølvverk har vært så heldig at det i de sist e 20 år har hat t samme berg mest er - Albert Holt er - som i denne tid syst emat isk har fulg t de forsk jellig e grubers gang drag mot dypet. Ved dette opfaring sarbeide, som forøvrig ik ke hadde været mulig, ut en de samt idig forbedrede teknisk e met oder er i denne drift speriode opfaret så st ore malmmeng der, at Sølvverk et s produksjon har kunnet sett es op til det dobbelt e av hvad den var tidlig ere. Enk elt e gang drag har vist sig å være meg et sølvrike; mens andre har tapt sig mot dypet, eller de fortset ter, men har mist et sin sølvføring. For alle gang drag er det dog et felles trekk, at gang ene mot de st ore dyp samler sig til nærliggende gangknipper, med kort utstrekning i deres øst -vest lig st røk ret ning, således at de kan av byg ges samlet ved mag asindrift i rum, som er omt rent runde, og har en diamet er av m. Ut enfor disse gang fylt e "rør", som kan se ut rent som en breccie, ser man kun undt ag elsesvis st ørre ganger, og man kan oft e med undersøk elsesarbeider (t verrslag ), gå forbi sølvrik e gang drag få meter til øst eller vest, ut en å ane deres eksist ens. Det te innt reffer dog kun i de dypere deler av gang drag ene - ved de st ore gang drag omtrent fra havet s nivå og nedover. - Høiere oppe er de flest e gang er av lang t større ut st rek ning, og man risik erer sjelden å gå forbi dem med de nord-syd løpende undersøk elsesarbeider (t verrslag ). Som et eksempel på gang drag enes sammendrag ning mot dypet kan nevnes Gott es Hi.ilfe grube. Her breder gang drag et sig på bunnen 700 m ned over en nord-sydlig leng de av 15 m og øst -vest kan den st ore meng de av sølvg ivende gang er kun følg es som smale ut ydelig e gang spalt er ut enfor det 12 m brede gang drag sområde. Opad brer derimot gangene sig over en nord-sydlig st rek ning av 80 m, de kan i sit t øst -vest lig e st røk følg es i en leng de av hen-

21 GAMMEL OG NY GEOLOGI VED KONGSBERG SØLVVERK 143 imot et par hundrede meter og man har i denne grube funnet en gang mektig het av endog op til 2 meter. På U nderberg et har de eg entlig e sølvførende ganger kun en leng de av meter, Det kan synes underlig at så korte gang er over mang e kilometer lang e strekning er optrer lang s de forholdvis smale nord-syd strykende fahl båndssoner. Studerer man kartene vil man dog se, at det har sin naturlig e forklaring. Over hele Underberg et sees således at de øst-vest stryk ende gang er finnes orientert mellem to, eller lang s en, nord-syd stryk ende gang spalte som - mulig ens med en avbrytelse - hele fahlbåndets leng de. kan følg es lang s Disse nord-syd stryk ende gang spalter danner oftest den østlig e og vestlig e beg rensning for de utstrossede gruberum. Det samme ser man og så på Overberg et nord og syd for de lang e gang er i Gottes Hiilfe partiet. Disse nord-syd g ående gang spalter som gjennemskjærer fahlbåndet på lang s og danner retning slinjer for gang drag ene kalles skiktningsganger. På profilene lig ger de altså i papirets plan. Allerede ved det tidlig ere beskrevne undersøkelsesarbeide under justits grubes bunn mellem Armen og Kong ens grube, blev man opmerksom på at sølvet forekom på småg ang er, som var orientert hovedsakelig lang s østsiden av en nord-syd stryk ende gang {sk iktning sg ang en). Denne var fylt med kalk spat i en bredde av fra etpar cm op til 5 cm og undtag elsesvis nog et bredere. Lang s siden så man ofte glidespeil av grafitt og sidesleppene var belag t med leire. Man lærte snart at denne nord-syd strykende gang var en ganske sikker veiviser frem til nye tverrg ang er og sølvforekomster; men det var kun sjelden, at den selv var sølvførende. Da gang en som oftest følg er båndene i deres steile fall mot øst, og deres nordsydlig e strøk kaltes den "skiktningsgang en ", og ved de senere års kartleg ning s arbeide er den under dette navn fulgt over stor leng de. På Overberg et og Underberg et og ved de fleste av de øvrig e grubeområder er skiktning sg ang en erfaring smessig blitt en orientering for de nordsyd rettede tverrslag s plasering. Ved å trekk e op den sannsynlig e skjæring slinje for gangdrag og skik tning sg ang, har man således ved mang e gruber på forhånd kunnet konstruere de forhåpning spunkter, som må undersøk es på hver etasje. Der finnes ofte skiktning sg ang er i de båndede berg arter utenfor fahlbåndsonen; men disse har hittil aldri vist sig sølvførende, og man

22 144 A. BUGGE har derfor lite kjennskap til dem. De enkelte ganggrener i et gangdrag langs skiktningsgangene er som nevnt oftest ganske korte (et par m). Der er dog også ganger, der som Kongens grubes gang løper over 100 m ut til siden. Gottes H lilfes gru bes ganger står på en viss måte i en særstilling. De er fulgt flere hundrede meter i øst-vestlig retning uten at de skjæres av nogen stor skiktningsgang, som kan sies å gi gangene en bestemt orientering. Disse gangtyper finnes dog som påvist av Carl Bugge i nærheten av de eldre kvartsganger, og har altså fått en serlig kraftig utvikling ved disse gamle sprekkesystemer. I beskrivelsen av grubefeltet finner man foruten de her nevnte ganger flere steder ofte omtalt diabasganger, som i alder ligger mellem kvartsgangene og de sølvførende kalkspatganger og ofte følger de eldre kvartsgangers spalter. Diabasgangene i Kongsbergdistriktet har altid været antatt å tilsamme erupsjonsperiode som Oslofeltets diabaser og Carl Bugge har også henlagt kvartsgangenes alder til denne tidsperiode. Man har dog hittil ikke hatt noget bevis for disse aldersbestemmelser. - Under kartleggingsarbeide i sommer fant jeg på grunnfjellet nær Dørjas utløp i Fiskumvannet en rest av basalkonglomerat med påhvilende kambrisk skifer gjennemsatt av en av de vanlige kvartsganger med sulfidiske ertser og i g runnfj ellet fant jeg samme kvartsgangtype med bruddstykker av alunskifer. Den av Carl Bugge hevdede opfatning at kvartsgangene og dermed også diabasgangene tilhører Oslofeltets erupsjonshistorie må derfor nu ansees å være helt sikker. Som en følge av de av Holtedahl gjorte funn av permiske plantefossiler under Oslofeltets porfyr- og porfyrittdekker må endvidere ialfall diabasene og sølvforekomstene tilhøre en permisk eller postpermisk tid. Gangenes utstrekning mot dypet. I følge det store kartmateriale og de mange iakttagelser som nu foreligger må det ansees å være fastslått at enkeltvis optredende små ganger kun har ganske kort utstrekning mot dypet mens derimot de store gangdrag kan følges til stort dyp. På de store dyp trekker dog gangene sig sammen til en nesten rund breccieaktig gangmasse. I følge erfaringer fr:a Sølvverkets 5 dypeste gruber skjer denne forandring i gangenes optreden omtrent i samme nivå. Ennu har man ikke fulgt nogen av de store gangdrag til så stort dyp, at

23 GAMMEL OG NY GEOLOGI VED KONGSBERG SØLVVERK 145 gangene er blitt borte; men ved dem alle har gangene omtrent ved havets nivå forandret karakter. Ved det midtre gangdragsparti på U nderberget faller dragene inn mot de mange kvartsganger og her spreder de sig og taper sin verdi. Selv om ikke gangene er forsvundet i de dypeste gruber er det dog et eiendommelig treff, at i alle har sølvet avtatt sterkt i omtrent samme nivå. Der kan ved avslutningen være rike partier, men på bunnetasjene er der ikke sølv. Ennu er ikke opfaringen så langt fremskredet at man har fått på det rene hvorledes man skal opfatte dette forhold. Det kan rett og slett være et eiendommelig tilfelle, som snart vil forandres. Det kan også tilskrives at gangene, som jo mot dypet som oftest er korte, er falt inn i dårlige bånd eller det kan hende at sølvet ikke har kundet utfelles på disse store dyp. Det tør være vanskelig å gi nogen bestemt uttalelse om dette spørsmål, men de mange iakttagelser som nu foreligger berettiger muligens å opta til diskusjon hvorledes gangdragene er dannet. Man må for å gjøre sig op en mening herom, ha på det rene at det prekambriske peneplan neppe har ligget høit over den nuværende overflate. Ved Krekling ca. 5 km øst for grubeområdet og ved Ljøterud ca. 5 km mot syd, hviler de kambriske skifere direkte på peneplanet. Da der ikke kan påvises, nogen forkastningslinje mellem det utvilsomme peneplan og grubeområdet, er det sannsynlig at den nuværende dagoverflate faller meget nær sammen med den pre kam briske. Vest for Kongsberg er der sannsynlig at der har været nogen hevning, langs den lange brecciedal, nedenfor (østenfor) Underbergets gruber. Men man kan sikkerlig gå ut fra, at her kun er en hevning av nogen få hundrede meter, og at peneplanet fra fjellet vest for Kongsberg by, mot syd har fall jevnt nedover mot Ljøterud hvor nu dagoverflaten faller sammen med peneplanet. På skissen fig. 6 har jeg tegnet peneplanet i grubeområdet i høide med jonsknuten og jeg har vel da neppe gjort en feil som dreier sig om mange hundrede meter. Man ser av skissen, hvilket også tidligere er nevnt, at omtrent på samme nivå - l 000 m - gangdragene forandret karakter, under det antatte peneplan - har og man har fått de tidligere beskrevne breccieaktige gangdrag, som iallfall for flere grubers vedkommende nu har tapt sin sølvføring. Opover mot peneplanet løser de enkelte ganggrener sig ut av de sylinderisk formede gangdrag og de kan følges mot dagen som Norsk geo!. tidsskr. XII. 10

24 146 A. BUGGE et stadig mere forgrenet og spredt gangtog. Man danner sig det klareste billede av gangdragets utseende ved å tenke sig at bergartene fra neden på et begrenset sted har fått et voldsomt støt hvis virkninger har spredt sig opover mot grunnfjellsoverflaten. I disse grunnfjellsdistrikter, hvor der flere steder er kjent eksplosjonskratere, er det også naturlig å tenke på, at bergartene virkelig er blitt utsatt for kraftige støt som følge av eksplosjoner, der ikke har maktet å slynge de overliggende bergarter helt op til over- BORTEROOERET OSLOFEZ::T BORTEROOERET (irunnfjell Fig. 6. De her skisserte 5 største grubeområder omfatter i dagen mange parallelle ganger av ofte stor øst-vestlig lengde, de har en relativt stor utbredelse i nord-sydlig retning og er fra gammel tid avbygget i mange forskjellige gruberum. Mot dypet samles gangene og blir korte således at de kan avbygges samlet i et gruberum. flaten, men på et begrenset område har opbrutt dem til breccier der opad mot peneplanet spreder sig som vanlige gangspalter. Det er også naturlig å tenke sig at disse eksplosjoner er orientert langs de nord-syd løpende bruddlinjer, som skiktningsgangene representerer. Hvor, som på det midtre Underberg, gangdragene er orientert omkring kvartsgangene blir forholdene naturligvis noget anderledes og mere komplisert på grunn av at svakhetslinjene som representeres av kvartsgangene, atter er opbrudte. Efter at gangspaltene er brudt op er skiktningsgangene og gangdragene fylt av de sølvførende karbonatopløsninger, og man kommer

25 GAMMEL OG NY GEOLOGI VED KONGSBERG SØLVVERK 147 da over til det meget omskrevne spørsmål om hvorledes sølvet er utfeldt på gangene. Duwal mente å ha påvist at der var kviksølv sammen med sølvet på gangene, og han var av den opfatning at "ved vel temperert fuktighet og hete er kviksølv og svovel det hvorav ei alene sølv og andre metaller vokser", og enn videre mente han at, "når disse metaller har forrettet sitt, da duer de selv til intet, og kan heller ikke mere efterlade sig end gjerningen de har gjort". Først ved røstning kan de da bringes ut av sin "mathed". Senere kommer man over i lateralsekresjonsteorien som først fremholdes av Deichmann Også lateralsekresjonsteorien er nu helt forlatt, og der har i de siste 40 år været fremsatt flere teorier, der dog ikke alle forklarer de forskjellig tilfeller som man møter i grubene. Ennu må man vel si med Deichmann: "Vi famler i mørke". Der mangler nemlig ennu mange opgaver om sølvets forekomst før man har for sig alle iakttagelser som man må ha, for å ta op spørsmålet om sølvets utfelling til overveielse. Som en avslutning på mitt arbeide om ertsgangene håper jeg å få anledning til å foreta en mikroskopisk undersøkelse av de forskjellige sølvtyper, og dessuten må gangmineralene beskrives. Når disse arbeider er utført kan man først med håp om å komme til et riktig resultat opta det viktige spørsmål om hvorledes man må anta at sølvet er utfelt på gangene. Der har, som det ofte har været fremholdt, hittil været nedtegnet for få faktiske oplysninger om sølvforekomstene til at man har kunnet opgjøre sig noget pålitelig billede av dem, og man har nærmest måttet svare som den før nevnte Duwal når han fremsetter spørsmålet: "Så er det umulig at beskrive en bergmanns forstand?" "Ganske umulig..... ingen bergmann kan forestille sig hvad han vet, såsom han fra barnsben har været stedse ved det samme og har ingen ting skrevet for sig til sådan sin efterretning; men at ans videnskap består i erfarenhet og den lange eksersis; ti blev det vel måske så at hvad han ikke skulde estimere i sine tanker at skrive, det skulde vel mest reflekteres på".

26 Trykt oktober 1931.