BORGARTING LAGMANNSRETT

Transkript

1 BORGARTING LAGMANNSRETT DOM Avsagt: Saksnr.: i Borgarting lagmannsrett ASD-BORG/01 Dommere: Lagdommer Lagdommer Konst. tingrettsdommer Håvard Holm Tonje Vang Geir Sunde Haugland Ankende part Anne Sophie Aarheim Advokat Morten Steenstrup Ankende part Ole Christian Schrøder Advokat Morten Steenstrup Ankende part Elisabeth Mo Advokat Morten Steenstrup Ankende part Cathrine Ditlev-Simonsen Advokat Morten Steenstrup Ankemotpart Advokatfirmaet Haavind AS Advokat Vidar Strømme Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 Saken gjelder spørsmål om hvilke tap som står i adekvat årsakssammenheng med erstatningsbetingende handlinger begått av en partner i et advokatfirma. Avdøde Ole Schrøder, som er far til Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim og var gift med avdøde Ruth Schrøder, drev et familierederi med i hovedsak shippingaktivitet og investering i eiendom. Virksomheten ble drevet gjennom flere selskaper, blant annet Ole Schrøder Holding AS (OSH AS) og Anco Enterprises AS. I november 2006 overførte Ole Schrøder 2/3 av aksjene i OSH AS og Anco Enterprises AS, til Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. Omtrent samtidig fikk Per Engen, administrerende direktør i OSH AS, overta de resterende 1/3 av aksjene som følge av arvepakt mellom Ole og Ruth Schrøder. Ole Schrøder henvendte seg i november 2006 til advokat Wilfred Rohde Garder (Garder) i Advokatfirmaet Haavind AS (Haavind) for å få diverse juridisk hjelp. I brev til Garder 2. januar 2007 skrev Ole Schrøder at han trengte hjelp til en del private saker som selvangivelse, "offisielle commitments", passe på eiendeler, testamente og inntekter. Han skrev at det ikke dreide seg om saker som trengte mye juridisk innsikt, men heller jevn oppfølgning. Kort tid etter Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim hadde blitt eier av aksjene, ville Ole Schrøder ha aksjene tilbake. Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim fikk opplysningene i telefon fra Garder i slutten av januar Det ble inngått avtaler om innløsning av aksjene 9. februar Garder bisto Ole Schrøder ved inngåelsen av avtalene. Den 15. februar 2007 inngikk Ole Schrøder og Garder avtale om overføring av de samme aksjene til Garder. Ruth Schrøder ga som ektefelle sitt samtykke i skriftlig påtegning til avtalen. Den 2. mars 2007 ble avtalene av 9. februar 2007 endret slik at aksjene i stedet ble overført til Werg AS, som Garder eide samtlige aksjer i. Overføringen ble gjort i form av sluttsedler hvor kjøperen var angitt å være «Nystiftet aksjeselskap - under stiftelse». Ved overføringen av aksjene var Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim ukjent med at dette var et selskap Garder eide. Da avtalene ble inngått i februar-mars 2007, var Garder partner i Haavind. Han varslet om uttreden den 12. mars 2007, og fratrådte som partner 31. mars Ole Schrøder døde 23. juni Utover sommeren og høsten 2007 reiste familiemedlemmer spørsmål om hvem som var blitt eier av aksjene i OSH AS og Anco Enterprises AS. Det ble da etter hvert kjent for familiemedlemmene at Garder var eier av aksjene. Ved brev 30. november 2007 til Garder ga advokat Morten Steenstrup på vegne av Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim uttrykk for at de mente at han og hans selskap ASD-BORG/01

3 urettmessig hadde tilegnet seg aksjene i OSH AS og Anco Enterprises AS. Dette ble avvist av Garder. I februar 2008 ble Garder innklaget av Ole Christian Schrøder til Advokatforeningens disiplinærutvalg for brudd på reglene om god advokatskikk. I Disiplinærnemndens vedtak 11. desember 2008 ble Garder ilagt en advarsel for å ha opptrådt i strid med disse reglene. Advokatforeningens hovedstyre traff 27. august 2009 vedtak om å ekskludere Garder fra Advokatforeningen. Ole Christian Schrøder, Ruth Schrøder og Anne Aarheim tok 11. mars 2009 ut stevning for Oslo tingrett mot Werg AS og Garder med krav om tilbakeføring av aksjene i OSH AS og Anco Enterprises AS. I tillegg ble det krevd erstatning for eller restitusjon av utbetalt utbytte. Det ble også krevd midlertidig avgjørelse om at Garder/Werg AS skulle forbys å ta uttak fra selskapet eller disponere over aksjene. De saksøkte ble frifunnet i tingretten, men etter anke kom Borgarting lagmannsrett i dom 4. mars 2011 (RG , saksnummer ASD-BORG/01) til at avtalene av 9. februar 2007 om innløsning av aksjer var ugyldige etter avtaleloven 36, og at avtalene av 15. februar 2007 og 2. mars 2007 var ugyldige etter avtaleloven 33. Garder og Werg AS AS ble på dette grunnlag dømt til å tilbakeføre aksjene i OSH AS og Anco Enterprises AS til Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. I tillegg ble Garder og Werg AS dømt til å tilbakeføre de utbyttene som det på dette tidspunkt var kjent at Garder hadde tatt fra selskapene, som et restitusjonsoppgjør. Lagmannsrettens dom har denne domsslutning: 1. Wilfred Rohde Garder og Werg AS dømmes til å tilbakeføre 334 aksjer i OSH AS og 7 aksjer i Anco Enterprises AS til Ole Christian Schrøder innen to uker fra forkynnelsen av dommen. 2. Wilfred Rohde Garder og Werg AS dømmes til å tilbakeføre 333 aksjer i Werg AS og 7 aksjer i Anco Enterprises AS til Anne Aarheim innen to uker fra forkynnelsen av dommen. 3. Wilfred Rohde Garder og Werg AS dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Ole Christian Schrøder: a) tohundreogfemtitusen - kroner med tillegg av 3 % avsavnsrente fra 29. juni 2007 til 4. mars 2011 b) enmillionfemhundretusen - kroner med tillegg av 3 % avsavnsrente fra 12. september 2007 til 4. mars 2011 c) tremillioner - kroner med tillegg av 3 % avsavnsrente fra 18. august 2009 til 4. mars 2011 med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven 3 første punktum fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer ASD-BORG/01

4 4. Wilfred Rohde Garder og Werg AS dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Anne Aarheim: a) tohundreogfemtitusen - kroner med tillegg av 3 % avsavnsrente fra 29. juni 2007 til 4. mars 2011 b) enmillionfemhundretusen - kroner med tillegg av 3 % avsavnsrente fra 12. september 2007 til 4. mars 2011 c) tremillioner - kroner med tillegg av 3 % avsavnsrente fra 18. august 2009 til 4. mars 2011 med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven 3 første ledd første punktum fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer. 5. Wilfred Rohde Garder og Werg AS frifinnes for krav om tilbakeskjøting av eiendommen Gustav Vigelands vei Wilfred Rohde Garder og Werg AS dømmes en for begge og begge for en til å betale sakskostnader for tingretten til Ole Christian Schrøder, Anne Aarheim og Ruth Schrøder i fellesskap med ,05 - tomillioneråttehundreogåttitotusenfemhundreogtrettisju 05/100 - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen. 7. Wilfred Rohde Garder og Werg AS dømmes en for begge og begge for en til å betale sakskostnader for lagmannsretten til Ole Christian Schrøder og Ruth Schrøder i fellesskap med tomillioner - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen. 8. Wilfred Rohde Garder og Werg AS dømmes en for begge og begge for en til å betale sakskostnader for lagmannsretten til Anne Aarheim med enmilliontohundretusen - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen. Lagmannsretten avsa også kjennelse i begjæringen om midlertidig forføyning om at Garder/Werg AS skulle forbys å ta uttak fra selskapet eller disponere over aksjene. Lagmannsrettens kjennelse har slik slutning: 1. Wilfred Rohde Garder og Werg AS forbys å disponere over aksjene i OSH AS og Anco Enterprises AS som i henhold til denne dom skal tilbakeføres til Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. 2. Wilfred Rohde Garder og Werg AS forbys å foreta enhver form for handlinger som kan innebære at det tas verdier ut av OSH AS, Anco Enterprises AS eller andre selskaper i konsernet. 3. Wilfred Rohde Garder og Werg AS dømmes én for begge og begge for én til å betale sakskostnader for tingretten til Ole Christian Schrøder, Anne Aarheim og Ruth Schrøder i fellesskap med ,81 tohundreogtrettitretusenetthundreogførtini 81/100 kroner innen to uker fra forkynnelse av kjennelsen. 4. Wilfred Rohde Garder og Werg AS dømmes én for begge og begge for én til å betale sakskostnader for lagmannsretten til Ole Christian Schrøder, Anne ASD-BORG/01

5 Aarheim og Ruth Schrøder i fellesskap med femtusenetthundreogseksti kroner innen to uker fra forkynnelse av kjennelsen. Dommen ble anket til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet. Både dommen og kjennelsen er rettskraftig. Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim har fått tilbakeført aksjene i samsvar med lagmannsrettens dom 4. mars De har også forsøkt å inndrive erstatningskravene som de ble tilkjent. Samlet krav mot Garder og Werg AS utgjorde i overkant av 25 millioner kroner. Etter lagmannsrettens dom begjærte Werg AS oppbud, og de ankende parter har fra konkursboet bare mottatt en liten del av det beløpet som selskapet ble pålagt å betale. Garder meddelte under gjeldsinndrivelsen at han ikke hadde midler til å gjøre opp sine forpliktelser. Det ble inngått avtale mellom de ankende parter og Garder som blant annet gikk ut på at Garder skulle betale kroner. Størstedelen av de ankende parters krav står ennå udekket. Ole Christian Schrøder, Anne Aarheim og Ruth Schrøder tok 12. april 2012 ut stevning mot Haavind for Oslo tingrett med krav om erstatning for utgifter ved å få aksjene i OSH AS og Anco Enterprises AS tilbakeført, og tap de var påført ved at det ble tatt ut midler fra selskapene mens Garder hadde kontroll over selskapene. Som ansvarsgrunnlag påberopte de blant annet bestemmelsene i skadeserstatningsloven 2-1 om arbeidsgiveransvar og domstolloven 232. Tingretten avsa 31. mai 2013 dom med slik domsslutning: 1. Advokatfirmaet Haavind frifinnes. 2. Ruth Schrøder, Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim dømmes til å erstatte Advokatfirmaet Haavind AS' saksomkostninger med kroner kronertomillioneretthundreogfemtitretusenetthundre - innen 2 - to - uker fra forkynning av dommen. Tingretten kom til at ansvar etter skadeserstatningsloven 2-1 var utelukket fordi bestemmelsen i paragrafens nr. 1 annet punktum om at ansvaret ikke omfatter skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet, måtte få anvendelse. Ruth Schrøder, Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som 2. oktober 2014 avsa dom med slik domsslutning: ASD-BORG/01

6 1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Ole Christian Schrøder, Anne Aarheim og Ruth Schrøder en for alle og alle for en åttehundreogsøttiåttetusen - kroner til Advokatfirmaet Haavind AS innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen. Lagmannsretten kom til at en partner ikke kunne anses som arbeidstaker, men måtte anses som selskapsdeltaker og selvstendig næringsdrivende. Erstatning for arbeidsgiver ansvar var derfor utelukket, jf. skadeerstatningsloven 2-1. Heller ikke de øvrige ansvarsgrunnlagene som var gjort gjeldende kunne føre frem. Ole Christian Schrøder, Anne Aarheim og Ruth Schrøder anket til Høyesterett. Høyesteretts ankeutvalg fattet 23. desember 2014 beslutning med følgende slutning: Anken til Høyesterett tillates fremmet. Forhandlingene begrenses slik at det foreløpig kun forhandles om ansvarsgrunnlaget i henhold til skadeserstatningsloven 2-1 og domstolloven 232, jf. tvisteloven tredje ledd. Ruth Schrøder døde 24. mars Som følge av dette ble partsstillingen for Høyesterett endret slik at Ruth Schrøders to andre barn, Elisabeth Mo og Cathrine Ditlev Simonsen, kom inn som parter i tillegg til Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. Høyesterett avsa dom 5. mai 2015 med slik domsslutning: 1. Lagmannsrettens dom oppheves 2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Advokatfirma Haavind AS til Ole Christian Schrøder, Anne Aarheim, Elisabeth Mo og Cathrine Ditlev Simonsen i fellesskap nihundreognittientusensekshundreogfemtien kroner innen 2 to uker fra forkynnelse av denne dom. Høyesterett kom til at Haavind måtte hefte på grunnlag av arbeidsgiveransvaret etter skadeerstatningsloven 2-1. Partnere som utøver advokatvirksomhet, måtte anses som arbeidstakere etter bestemmelsen. Bestemmelsens krav om saklig tilknytning mellom arbeidsgivers virksomhet og den skadegjørende handling var oppfylt. Ettersom saken for Høyesterett var begrenset til spørsmålet om ansvarsgrunnlag, og advokatfirmaet også hadde fremsatt andre innsigelser som ikke var behandlet av de tidligere retter, ble lagmannsrettens frifinnende dom opphevet. Det vises til avsnitt 89 i dommen: Da Haavind blant annet har påberopt foreldelse og for enkelte poster mangel på årsakssammenheng, og saksbehandlingen for Høyesterett har vært begrenset til ASD-BORG/01

7 spørsmålet om ansvarsgrunnlag, kan Høyesterett ikke avsi dom i samsvar med påstandene. De innsigelser Haavind har fremmet utover at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag, har ikke vært behandlet av tidligere retter. Disse innsigelsene bør behandles av lagmannsretten først. Etter dette må lagmannsrettens dom oppheves, jf. tvisteloven andre ledd. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har Haavind frafalt anførselen om at erstatningskravet er foreldet. Ankeforhandlingen i lagmannsretten er etter dette begrenset til å prøve spørsmålet om årsakssammenheng og tapets størrelse. Haavind har også forut for ankeforhandlingen frafalt en anførsel som går på størrelsen på tapet, nærmere bestemt at de ankende parter ikke oppfylte tapsbegrensningsplikten da de innstilte forfølgningen mot Garder. Ankeforhandling er holdt 16. og 17. februar 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. Partsstillingen er den samme som for Høyesterett. Representanter for partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Ankeforhandlingen er gjennomført etter modellen for Høyesterett hvor det ble gitt ett innlegg fra hver side, med påfølgende replikk og duplikk. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. De ankende parter, Ole Christian Schrøder, Anne Sophie Aarheim, Elisabeth Mo og Cathrine Ditlev-Simonsen, har i hovedtrekk anført: Høyesterett har kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag for Haavind etter skadeerstatningsloven 2-1. Det er årsakssammenheng mellom Garders ansvarsbetingende handlinger overfor Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. De ansvarsbetingende handlingene er at Garder rettsstridig tilegnet seg aksjene ved avtalene 9. februar og 2. mars Samtlige tap som de ankende parter har lidt står i adekvat årsakssammenheng med de skadevoldende handlingene. Det økonomiske tapet består av to tapsposter: 1) Tapte verdier fordi Garder har brukt opp verdiene (utbytte) som tilhørte Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. 2) Påførte utgifter for å få aksjene tilbake, det vil si kostnader til advokatbistand. I tillegg kommer avsavnsrenter. Tapte verdier ved at Garder har tatt utbytte, kreves erstattet av Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim fordi disse var de rettmessige eier av aksjene. Kostnadene for påførte utgifter for å få aksjene tilbake, kreves erstattet av samtlige ankende parter. Det er ikke riktig slik ankemotparten anfører at Ruth Garder ikke har lidt noe tap som følge av disse kostnadene. Ruth Garder var part i avtalen 15. februar 2007 som overførte aksjene fra Ole Schrøder til Garder, og som senere er kjent ugyldig av lagmannsretten. Det er Garders rettstridige handlinger i februar/mars 2007 som er den nødvendige betingelse for tapet, og den mest sentrale faktoren i årsakskjeden. Dersom Garder ikke ASD-BORG/01

8 hadde tilegnet seg aksjene på urettmessig måte, hadde ikke tapet skjedd. Garder hadde ikke da tatt utbytte, og det hadde ikke løpt kostander ved å få aksjene tilbake. Ankemotparten anfører at Haavind må frifinnes for kravet knyttet til utbytte fordi utbytte bare kan kreves tilbake av selskapet. Dette er ikke riktig. Garder har på rettsstridig måte tilegnet seg aksjene og skaffet seg kontroll over selskapet, slik at han kunne beslutte aksjeutbytte til seg selv. Selskapet er ikke skadelidt. Utbyttet er lovlig, og aksjelovens regler er fulgt. Det er ikke tale om et tredjemannstap, og selskapet kan ikke gjøre kravet gjeldende. Ankemotpartens henvisning til Skiltmakerdommen, Rt side 1816 er ikke treffende. Uansett om tapet er et tredjemannstap, er tapet påregnelig, og ikke fjernt eller avledet. Forholdet kan sammenlignes med hjemmehjelperdommen, Rt side 755, hvor en kommune ble holdt ansvarlig ved at en hjemmehjelp rettsstridig tilegnet seg et bankkort og en kode fra en bruker, og deretter tok ut penger på kortet. På tilsvarende måte er det påregnelig at når noen rettsstridig tilegner seg aksjene og kontrollen i et selskap, blir det tatt utbytte i selskapet. Fremgangsmåten ved å skaffe seg tilgang til verdier fra en bankkonto og midler i et selskap, har likhetstrekk, og påregnelighetsvurderingen blir den samme. Det er ikke riktig slik ankemotparten anfører at tapet knyttet til kostnader ved å få aksjene tilbake, ikke kan kreves erstattet på grunn av tapets særlige karakter. Tapspostene kan ikke unntas fordi de relaterer seg til saksomkostninger i en annen rettssak. Det er ikke, slik ankemotparten anfører, tale om å pålegge Haavind solidaransvar med Garder i den opprinnelige saken etter tvisteloven Ettersom det var Garder gjennom sitt selskap Werg AS som var i besittelse av aksjene, måtte det opprinnelige søksmålet om tilbakeføring av aksjene rettes mot Garder og Werg AS. Da aksjene var tilbakeført og det ble konstatert at Garder/Werg AS ikke kunne betale sakskostnadene, var størrelsen på tapet konstatert. Kostnadene med å få aksjene tilbake må kunne kreves dekket av Haavind uavhengig av tvistloven Det skal ikke foretas reduksjon av tapsposten knyttet til utbytte. Utbyttet som Garder tok, er forbrukt, og skal erstattes i sin helhet. Garders rettsstridige handlinger førte til at han kunne ta ut et skjevdelt utbytte til seg selv. Det skal ikke gjøres fradrag for 1/3 del av aksjene som Engen var eier av. Det er ikke grunnlag for å gjøre fradrag for skattefordel. Ruth Schrøder har lidt tap og er tilkjent sakskostnader i lagmannsretten for kravet om tilbakeføring av aksjene. Tapet ville ha blitt det samme selv om Schrøder ikke var part i saken ASD-BORG/01

9 De ankende parter, Ole Christian Schrøder, Anne Sophie Aarheim, Elisabeth Mo og Cathrine Ditlev-Simonsen har lagt ned slik påstand: 1. Advokatfirmaet Haavind AS dømmes til å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn til henholdsvis Ole Christian Schrøder, Anne Aarheim, Elisabeth Mo og Cathrine Ditlev Simonsen med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven 3 første ledd første punktum fra to uker etter forkynnelsen av dommen og frem til betaling skjer. 2. Advokatfirmaet Haavind AS dømmes til å erstatte henholdsvis Ole Christian Schrøder, Anne Aarheim, Elisabeth Mo og Cathrine Ditlev Simonsens for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. Ankemotparten, Advokatfirmaet Haavind AS, har i hovedtrekk anført: Etter Høyesteretts dom legges det til grunn at det foreligger ansvarsgrunnlag for Haavind. Erstatning er avskåret på grunn av kravets særlige karakter (manglende erstatningsrettslig vern) og som følge av rettslige avgrensninger i årsakssammenhengen. Tapet er ikke adekvat. Den ene hoveddelen av kravet gjelder utbytte som Garder ikke klarte å betale tilbake. Det følger av aksjeloven og rettspraksis at det bare er selskapet som har betalt utbytte, som kan kreve utbyttet tilbake. Selskapskapitalen tilhører selskapet. Dersom selskapskapitalen blir mindre, går dette ut over både selskap og aksjonær. Selskapet får mindre verdier, og aksjonærenes aksjer blir tilsvarende mindre verdt. Det er sikker rett at det er bare selskapet som kan kreve slike tap dekket, og ikke aksjonæren. Dette er slått fast i Skiltmakerdommen, Rt side Den andre hoveddelen av kravet gjelder erstatning for kostnader med å få aksjene tilbake i tvist mellom Garder og de ankende parter. Dersom saken mot Garder og Haavind hadde vært forent til felles behandling, kunne ikke retten etter tvisteloven 20-6 statuert solidaransvar for omkostningene fordi de ikke er saksøkt i samme sak. Det er ikke hjemmel for å pålegge parter i selvstendige saker, som forenes til felles behandling, solidaransvar. Begrunnelsen er at den som trekkes inn i et søksmål i ettertid ikke har samme mulighet til å øve innflytelse over sakens gang og kostnader ved saken, som den som er med fra begynnelsen av. De ankende parter har ventet i flere år før det er anlagt sak mot Haavind. De usedvanlige høye kostnadene har ikke Haavind kunne påvirke ASD-BORG/01

10 Tapene er uansett ikke en adekvat følge av den ansvarsbetingende handlingen. Tapet er fjernt og avledet. Tapet skyldes etterfølgende forhold og andre handlinger enn det ansvarsgrunnlaget refererer seg til. Tapet har i tid oppstått lenge etter de ansvarsbetingende handlinger, og etter at Garder sluttet som partner. Utbytte ble besluttet etter at Garder fratrådte som partner, og Garder viklet seg inn i søksmål som gjorde at pengene forsvant. Werg AS gikk konkurs, og Garder manglet betalingsevne. Den mest sentrale årsaksfaktoren i hendelsesforløpet er Garders manglende betalingsevne. Haavind er ikke erstatningsrettslig ansvarlig for et slikt hendelsesforløp som Haavind ikke har hatt innflytelse over. De ankende parter har også saksøkt Per Engen og Garders prosessfullmektig, advokatfirma Arntzen de Bech. Retten har ikke i disse sakene akseptert at det skal foreligge ansvar for slike tapsposter. Avgjørelsene har overføringsverdi til denne saken. Tapet knytter seg til tapt utbytte og påløpte sakskostnader i andre saker. Rettsetterfølgere til Ruth Schrøder har uansett ikke lidt noe tap. Ruth Schrøder hadde ikke aksjer og har ikke forfulgt egne krav ved domstolene. En vesentlig del av utbyttet, 4,1 millioner kroner, var knyttet til den tredjedelen av aksjene som tilhørte Per Engen og ikke de ankende parter. Utbyttebetalingene skjedde ved skjevdeling til Garder, men de ankende parter har krevd alt utbytte til seg selv. Det er ikke påberopt at Garder foretok seg noe uberettiget overfor Engen, og Engen har heller ikke krevd erstatning. Som eier av denne tredjedelen, deltok Engen i generalforsamling hvor utbytte ble besluttet. Det må gjøres fradrag for denne delen av utbyttet. Skattefordeler som de ankende parter har hatt, må trekkes fra. Advokatfirmaet Haavind AS har lagt slik påstand: 1. Anken forkastes. 2. Advokatfirmaet Haavind tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten bemerker at tvistetema i saken er om de tapspostene ankende part har påberopt, står i adekvat årsakssammenheng med det ansvarsgrunnlaget som Høyesterett har slått fast. Dersom slik årsakssammenheng foreligger og tapet har erstatningsrettslig vern, må lagmannsretten ta stilling til tapets størrelse. Lagmannsretten har kommet til at anken må føre frem. De tapspostene som de akende parter har gjort gjeldende står i adekvat årsakssammenheng med ansvarsgrunnlaget i saken, og kan kreves erstattet av Haavind ASD-BORG/01

11 Lagmannsretten vil i det følgende først redegjøre nærmere for Høyesteretts fastlegging av ansvarsgrunnlaget i saken, og de rettslige avgrensningene som må foretas ved spørsmålet om det aktuelle tapet står i årsakssammenheng med de erstatningsbetingende handlingene. Dernest vil lagmannsretten drøfte spørsmålet om adekvat årsakssammenhengen knyttet til hver av de to tapspostene, og til slutt tapets størrelse. Nærmere om ansvarsgrunnlaget Høyesterett har i dom 5. mai 2015 avgjort at det foreligger arbeidsgiveransvar for Haavind. De skadevoldende handlingene i saken er at Garder bisto under transaksjonene 9. og 15. februar og 2. mars 2007, og på den måten urettmessig tilegnet seg de aktuelle aksjene fra Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. Lagmannsretten vil innledningsvis redegjøre nærmere for den faktumbeskrivelse som ansvarsgrunnlaget bygger på. Det vises til dommen fra Høyesterett avsnitt 49: Etter at Garder var blitt engasjert som advokat for Ole Schrøder, bisto han ved transaksjonene 9. og 15. februar og 2. mars Ved gjennomføringen av disse transaksjonene ble Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim presset av Garder til å overføre aksjer i familieselskapene OSH AS og Anco Enterprises AS til et selskap, Werg AS, som Garder eide. På denne måten sørget Garder forsettlig og planmessig for å tilegne seg verdier som før 9. februar 2007 tilhørte Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. Det er på det rene at Garder gjorde seg skyldig i et vesentlig brudd på advokatetiske regler ved ikke å frasi seg advokatoppdraget for Ole Schrøder da han kom i en posisjon som ga ham partsinteresse i saken. Blant sentrale forhold er at Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim ikke ble opplyst om at det var Garder som skulle overta aksjene, at Garder måtte forstå at avtalene bygget på et irrasjonelt grunnlag, og at Garder ved gjennomføringen av transaksjonene utøvde et utilbørlig press overfor Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. Garder var partner i Haavind frem til 31. mars 2007, og fremsto som advokat for Ole Schrøder frem til transaksjonene var gjennomført. Som det fremgår ovenfor ble samtlige avtaler kjent ugyldige etter avtaleloven i lagmannsrettens rettskraftige dom 4. mars Lagmannsretten skriver følgende i dommen på side 32 vedrørende Garders fortielse av at det var han som skulle ha aksjene: Lagmannsretten legger etter dette til grunn at da avtalene 2. mars 2007 ble inngått, visste ikke Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim at Wilfred Rohde Garder hadde inngått avtale med Ole Schrøder om overføring av aksjene til seg, og at aksjene på det grunnlag ble overført til et selskap som var eid av Wilfred Rohde Garder. [ ] [ ] Lagmannsretten finner det klart at dersom Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim hadde vært kjent med de faktiske forhold, ville de ikke inngått avtale om overføring av sine aksjer til Werg AS. Wilfred Rohde Garder kan utvilsomt bebreides for at han ikke informerte Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim om de faktiske forhold ASD-BORG/01

12 Det må ha fremstått klart for ham at Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim ikke ville overdratt aksjene dersom de var kjent med disse forholdene. Ved vurderingen av om det forelå tilstrekkelig saklig tilknytning mellom Garders skadevoldende handling og Haavind til at vilkårene i skadeerstatningsloven 2-1 var oppfylt, foretok Høyesterett en avveining av hensynet til Haavind og hensynet til skadelidte, jf. Rt side 755 avsnitt 45. I den nærmere avveining av de motstående hensyn skriver førstvoterende med tilslutning fra de øvrige dommere i avsnitt 83-85: Ved avveiningen må det tillegges vesentlig vekt at de skadevoldende handlinger skjedde i forbindelse med at Garder utførte oppdrag for Ole Schrøder, og at det fremsto slik for Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. Selv om tapet her ikke rammet oppdragsgiver, må det ved avveiningen i alminnelighet legges betydelig vekt på den tillit også andre enn oppdragsgiver bør kunne ha til at advokater utøver sitt virke på en forsvarlig måte. At også andre enn klienter kommer inn under et slikt tillitsaspekt, er en naturlig konsekvens av at en kunnskapsbedrift organiserer seg som et fullintegrert økonomisk fellesskap og markedsfører seg med den kompetanse, kapasitet og bredde som det samlede fellesskapet til enhver tid gir. Ved dette skapes en forventning overfor omgivelsene om at fellesskapet tar ansvar for de tjenester den enkelte deltaker leverer, og ved dette sikrer at tjenestene har en høy faglig og etisk standard som omverden ikke skal måtte etterprøve. Virksomheten vil være avhengig av slik tillit og må - selv for konkrete skader man ikke har kunnet forbygge - ha et ansvar for å reparere dem gjennom erstatning. Også prevensjonstanken taler for en slik løsning. Tilfellet i vår sak har på flere punkter vesentlig likhet med saken som ble avgjort i Rt side hvor en bank ble holdt ansvarlig etter skadeserstatningsloven 2-1 som følge av arbeidstakers forsettlige skadevoldende handling - uten at det er nødvendig å gå nærmere inn på den avgjørelsen. Ved avveiningen må det også sees hen til skadelidtes mulighet for og oppfordring til selv å forhindre skaden, se for eksempel Rt side Haavind har gjort gjeldende at Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim hadde mistanke om at Garder kunne være kjøper av aksjene deres, og at slik mistanke taler mot ansvar i en situasjon hvor Haavind var helt uvitende om Garders handlinger, ikke minst fordi Anne Aarheim ble bistått av advokat. Det fremholdes at man kunne eller burde ha varslet Haavind om mistanken. Slik denne saken ligger an, er det imidlertid ikke grunn til å frita Haavind for ansvar under henvisning til skadelidtes forhold slik selskapet tar til orde for. Som tidligere nevnt utøvde Garder betydelig press overfor Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim for å få dem til å overføre aksjene ved blant annet å true med tap av arverettigheter om de ikke medvirket til å gjennomføre avtalene med Ole Schrøder av 9. februar 2007 på den måte som ble lagt opp til den 2. mars Det ble også fremholdt at foreldrene ville ta manglende samarbeid svært tungt. Ole Christian Schrøders og Anne Aarheims manglende positive kunnskap om Garders partsinteresse og tvangssituasjonen de befant seg i, gjorde det forståelig at de valgte å overføre aksjene uten å ta opp med Haavind muligheten for at Garder hadde økonomisk egeninteresse i avtalene ASD-BORG/01

13 Spørsmålet er etter dette om de påberopte tapene står i adekvat årsakssammenheng med den ansvarsbetingende handling, som Høyesterett har lagt til grunn. Årsakssammenheng innledning og noen teoretiske utgangspunkter Tapet Lagmannsretten bemerker at de ankende parter har krevd erstattet to ulike tap: 1) Tapte verdier fordi Garder har brukt opp utbytter som tilhørte Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim, 2) Påførte utgifter (sakskostnader i sak mellom Garder og de ankende parter) for å få aksjene tilbake. Det totale tapet som de ankende parter gjør gjeldende er til sammen kroner eksklusiv avsavnsrente. Dette omfatter både det restitusjonskravet som Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim er tilkjent av lagmannsretten i dom 4. mars 2011, og sakskostnader som Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim og Ruth Schrøder er tilkjent i samme dom. I tillegg kommer utbytte på 5,5 millioner som de ankende parter ikke var kjent med på dette tidspunkt, og sakskostnader ved Garders anke til Høyesterett hvor anken ikke ble tillatt fremmet. Med tillegg av avsavnsrente på 3 prosent utgjør det opprinnelige kravet mot Garder kroner. Som det fremgår ovenfor er Werg AS konkurs, og de ankende parter har bare mottatt en liten del av det selskapet var pålagt å betale. Under gjeldsinndrivelsen mot Garder viste det seg også at han ikke hadde evne til å dekke hele tapet. Ankende parter og Garder har etter dette inngått utenrettslig forlik. Etter innbetaling fra Werg og Garder på til sammen inklusiv avsavnsrente på 3 prosent, er det totale kravet på kroner. Kravet om nødvendig årsakssammenheng gjelder for hele tapet. Lagmannsretten drøfter derfor i det følgende spørsmålet om årsakssammenheng separat for de to tapene. Erstatningsrettslig vern adekvat årsakssammenheng Tapene som kreves erstattet i denne saken er rene formuestap. Det foreligger ingen integritetskrenkelse som har ledet til formuestapet. Spørsmålet blir hvor langt ansvaret for disse tapene skal rekke. Ankemotparten har i tillegg til å anføre at tapene ikke står i adekvat årsakssammenheng med ansvarsgrunnlaget, anført at tapene ikke er erstatningsrettslig vernet på grunn at tapets særlige karakter. Ankemotparten har herunder anført at tapet som knytter seg til utbytte, er et tredjemannstap, som ikke er vernet etter selskapsrettslige prinsipper. Videre er det anført at tapet som knytter seg til sakskostnader ikke er vernet fordi spørsmålet om solidaransvar uttømmende er regulert av tvisteloven Spørsmålet om de aktuelle tapene i denne saken har erstatningsrettslig vern eller om de står i adekvat årsakssammenheng med tapet, er langt på vei et spørsmål om terminologi og ASD-BORG/01

14 systematikk, men trolig ikke fullt ut. Det vises i denne sammenheng til Hagstøm og Stenvik, Erstatningsrett, side : Det er når man står overfor tredjepartstap og rene formuestap, at forholdet mellom adekvanskravet og kravet om at skaden må ha rammet en erstatningsvernet interesse, er minst avklart. De fleste er nok enige om at man står overfor to selvstendige krav, men det til dels noe tilfeldig om en konkret sak avgjøres på grunnlag av de ene eller andre kravet, og det er heller ingen enighet om hvilket virkningsområde hvert av de to kravene tilkjennes. [ ] Det kan i utgangspunktet være spørsmål om terminologi og systematikk om man legger hovedvekten på adekvanslæren eller på interessevernet. I utgangspunktet er det nok også slik, men ikke fullt ut. I den videre systematikken drøfter lagmannsretten de aktuelle tapene under overskriften adekvat årsakssammenheng. De konkrete anførslene knyttet til selskapsrettslige skranker og tvistelovens regler om solidaransvar, drøftes i tilknytning til hver av tapspostene. Teoretiske utgangspunkter Vurderingen av om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlag og rene formuestap reiser noe særlige spørsmål. Lagmannsretten har funnet veiledning for drøftelsen i Bjarte Thorson, Erstatningsrettslig vern for rene formuesskader, side 1159 følgende, og funnet det hensiktsmessig å redegjøre for noen teoretiske utgangspunkter som fremgår her. I Thorson op.cit, vises det til at det er et generelt behov for å avgrense mot varierende, abstrakte og fjerntliggende skader og tap, men at behovet ofte vil være større ved rene formuestap. På side 1166 benyttes fellesbetegnelsen nærhetsvurdering om argumentasjonsmønsteret som representerer disse avgrensningsprinsippene: Konkret påregnelighet spiller i prinsippet samme rolle ved rene formuestap som ved andre typer skader. Det er imidlertid karakteristisk for rene formuestap at den konkrete påregneligheten normalt ikke kan trekke hensiktsmessige grenser alene. [ ]. Rent systematisk er det naturlig å ta utgangspunkt i at nærhet er den overgripende vurderingen, og at konkret påregnelighet er et normalt nødvendig underelement, men hvordan dette formelt sees, har ingen betydning. I den videre argumentasjonslinjen for nærhetsvurderingen fremgår det videre at det er et moment hvor direkte eller sikker sammenhengen er. Om dette står det følgende på side 1167: En objektivisert vurdering av hvor direkte og sikker sammenhengen er, vil først og fremst handle om de generelle mulighetene for mellomkommende årsaksfaktorer, og ASD-BORG/01

15 om hvor direkte tapet kan knyttes til begrunnelsen for at atferden i utgangspunktet anses erstatningsbetingende. I den videre drøftelsen av om sammenhengen er tilstrekkelig nær, trekkes også følgende momenter frem: om tapet går via andre subjekter og er indirekte (side 1171 flg), om tapet oppstår lenge etter i tid (side 1175 flg), om tapet er av usikker karakter (side 1177 flg) om tapet skyldes andres disposisjoner (side 1180 flg), og om tapet har sammenheng med ansvarsgrunnene (side 1181 flg). I den nærhetsdrøftelsen som lagmannsretten skal foreta nedenfor, vil flere av disse momentene stå sentralt. Høyesteretts dom Ankende part har pekt på at Høyesterett i dommen 5. mai 2015 la til grunn at ansvarsbegrensningen i skadeerstatningsloven 2-1 annet punktum ikke kom til anvendelse. Det heter i dette unntaket at "[a]nsvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstaker går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet". Ankende part har herunder anført at Høyesteretts vurdering av ansvarsgrunnlaget langt på vei konsumerer spørsmålet om påregnelig og adekvat årsakssammenheng. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det er korrekt slik ankende part anfører at tilknytningskravet i 2-1 inneholder en påregnelighetesvurdering av samme type som tradisjonelt er blitt kalt adekvansvurdering. Det vises til Bjarte Askeland, Erstatningsrettslig identifikasjon, side 109. Høyesterett har imidlertid i sin dom bare tatt stilling til om Garders urettmessige tilegnelse av aksjer ved avtalene i februar/mars 2007 er en påregnelig følge av virksomheten. Dette er noe annet enn vurderingen av om selve tapet som er en påregnelig følge av den skadevoldende handling. Imidlertid vil det i adekvansdrøftelsen være et moment i hvor stor grad tapet kan knyttes til begrunnelsen for at adferden anses erstatningsbetingende. Høyesteretts begrunnelse for fastlegging av ansvarsgrunnlaget vil derfor få betydning ved den nærmere drøftelse av de rettslige avgrensingene for årsakssammenhengen. Det vises til lagmannsrettens redegjørelse for Høyesteretts vurdering av ansvarsgrunnlaget ovenfor. Lagmannsretten går etter dette over til å behandle spørsmålet om det foreligger adekvat årsakssammenheng med tapsposten som gjelder erstatning for tapt utbytte. Årsakssammenheng erstatning for tapt utbytte Lagmannsretten vil innledningsvis vise til hva som var lagmannsrettens vurdering i dom 4. mars 2011, i saken som Ole Christian Schrøder, Anne Aarheim og Ruth Schrøder anla for å få tilbakeført aksjene. I tillegg krevde Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim å få tilbakeført utbytte som Garder hadde fått utbetalt til seg ASD-BORG/01

16 I lagmannsrettens dom på side 34 fremgår det at "[k]ravet er begrunnet både under henvisning til aksjelovens regler, til det ulovfestede culpaansvaret og til restitusjons- og berikelsessynspunkter". Det var ubestridt at Garder gjennom sitt heleide selskap Werg AS, hadde mottatt utbytter med til sammen 15 millioner kroner. Det måtte gjøres fradrag for kostnader ved kjøp av aksjene, og nettokravet utgjorde til sammen 9,5 millioner kroner. Lagmannsretten kom til at utbyttet måtte tilbakeføres som en del av restitusjonsoppgjøret. Det vises til dommen side 34-35: Lagmannsretten legger til grunn at den generelle restitusjonsplikten innebærer at ved en tilbakeføring av hovedgjenstanden, skal også avkastning og eventuell nytte ved å disponere hovedgjenstanden omfattes. Et utbytte som er mottatt av en som ikke var berettiget til dette grunnet mangler ved tilkomsten til aksjene, må således tilbakebetale dette ved avlevering av aksjene. En annen løsning ville fremstå som en tilfeldig fordel, med et tilsvarende tap for den part som skulle ha eiendomsretten til aksjene. [ ]. Det er ikke bestridt at Werg AS har mottatt utbytte fra OSH AS med til sammen kroner. Dette er utbytte som skulle ha tilkommet Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim, som rettmessige eiere av aksjene. Lagmannsretten finner at mottatt utbytte må tilbakeføres til Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim som en del av restitusjonsoppgjøret. I og med at Werg AS betalte kroner for aksjene, er beløpet som skal tilbakeføres kroner. Dette fordeles med en halvpart på Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. Det viste seg at det meste av utbyttet var forbrukt, og Garder har bare i begrenset grad klart å betale tilbake de beløpene han er dømt til å betale. Det vises til redegjørelsen ovenfor vedrørende forliket mellom Garder og de ankende parter. Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim har i vår sak krevd erstatning fra Haavind for tap som følge av utbytte som er utdelt fra selskapene. Det er vist til at utbytte urettmessig er utbetalt til Werg AS og Garder, i stedet for til Ole Christian Røder og Anne Aarheim som var reelle eiere av aksjene. Da den forrige lagmannsretten behandlet anken, var ikke de ankende parter kjent med at Garder hadde tatt ytterligere utbytter med til sammen 5,5 millioner kroner. Dette er ikke bestridt. Totalt har Garder etter dette tatt utbytter med til sammen 21 millioner kroner. Som følge av fradrag for kostnader ved kjøp av aksjene, gjelder erstatningskravet altså tap knyttet til utbytter med til sammen 15 millioner kroner med tillegg av avsavnsrente. Haavind har motsatt seg dette under henvisning til at kravet er fjernt og avledet, og mangler erstatningsrettslig vern. Det er videre vist til at kravet gjelder et tredjemannstap, og at det er selskapet som må gjøre kravet gjeldende. Det er i den sammenheng særlig vist til Skiltmakerdommen, Rt side ASD-BORG/01

17 Lagmannsretten har kommet til at tapet knyttet til utbyttene står i adekvat årsakssammenheng med ansvarsgrunnlaget og kan kreves erstattet av Haavind. Lagmannsretten bemerker at når den skadevoldende handlingen består i å tilegne seg aksjer og kontroll i et selskap med store verdier, er det et naturlig og påregnelig hendelsesforløp at skadevolder sikrer seg betydelige verdier i selskapet ved å beslutte utbytter til seg selv. Det var derfor grunn til å regne med at Garder ville sikre seg verdier på denne måte. Tapet har nær sammenheng med den skadevoldende handling og begrunnelsen for at Garders handlinger i utgangspunktet ble ansett som erstatningsbetingende. Lagmannsretten viser særlig til Høyesteretts dom avsnitt 82 hvor det ved avveiningen legges vesentlig vekt på at de skadevoldende handlingene skjedde i forbindelse med at Garder utførte oppdrag for Ole Schrøder, og at det fremstod sånn for Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. Ved avveiningen legger Høyesterett videre betydelig vekt på den tillit også andre enn oppdragsgiver bør kunne ha til at advokater utøver sitt virke på en forsvarlig måte. Om dette skriver førstvoterende med tilslutning fra samtlige dommere i avsnitt 82 midt på: At også andre enn klienter kommer inn under et slikt tillitsaspekt, er en naturlig konsekvens av at en kunnskapsbedrift organiserer seg som et fullintegrert økonomisk fellesskap og markedsfører seg med den kompetanse, kapasitet og bredde som det samlede fellesskapet til enhver tid gir. Ved dette skapes en forventning overfor omgivelsene om at fellesskapet tar ansvar for de tjenester den enkelte leverer, og ved dette sikrer at tjenestene har en høy faglig og etisk standard som omverden ikke skal måtte etterprøve. Virksomheten vil være avhengig av tillit og må selv for konkrete skader man ikke har kunne forebygge ha et ansvar for å reparere den gjennom erstatning. Også prevensjonstanken taler for en slik løsning. Etter lagmannsretten mening gjør denne begrunnelsen seg gjeldende med tyngde når utbyttet som i dette tilfellet er det direkte resultatet av en forsettlige skadevoldende handling som er utført i forbindelse med et advokatoppdrag. Haavind har anført at manglende betalingsevne hos Garder er den mest sentrale årsaksfaktor i hendelsesforløpet, og at tapet knyttet til utbyttet derfor er fjernt og avledet. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Tapet oppstod hos Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim i det Garder tok et utbytte som i realiteten tilhørte dem. Det faktum at Garder ikke har klart å oppfylle lagmannsrettens dom om å tilbakebetale utbyttet etter restitusjonsprinsipper, er ingen nødvendig årsaksfaktor til tapet i saken som de ankende parter har anlagt mot Haavind. De ankende parter kunne i prinsippet har krevd tapet dekket hos Haavind etter arbeidsgiveransvaret uten at utbyttet var krevd tilbakeført fra Garder. Dette var nok likevel ikke en naturlig fremgangsmåte, særlig fordi Garder nektet å gi fra seg aksjene, og kravet om tilbakeføring av aksjer måtte rettes mot Garder. Selv om det ikke har betydning for ASD-BORG/01

18 resultatet, bemerker lagmannsretten likevel at manglende betalingsevne hos Garder ikke kan føre til at tapet anses for fjernt og avledet. Når skadevolder har utøvet utilbørlig press på Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim, og tilegnet seg aksjene på en forsettlig og planmessig måte, ligger det også innenfor det påregnelige og naturlige hendelsesforløp at utbyttet raskt blir forbrukt. Ankende part har anført at Haavind kunne ha begrenset tapet ved å bidra til å opplyse saken blant annet da de ankende parter begjærte midlertidig forføyning for Oslo tingrett. Det var da tvist mellom partene om Haavind måtte legge frem en intern granskningsrapport, og de ankende parter fikk ikke medhold. Haavind er ikke enig i dette, og har på sin side vist til at Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim hadde mistanke om at Garder kunne vært kjøper av aksjene og burde varslet Haavind om mistanken. Det er ikke holdepunkter for at noen av de ankende parter satt med informasjon av betydning som ikke personer i Haavind allerede hadde, og som kunne bidratt til å redusere tapet. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på om Haavind i noen grad har kunnet forebygge skadens omfang. Lagmannsretten mener at tapet er av en slik art og har en slik nærhet til den skadevoldende handling at arbeidsgiver må ha ansvar for å reparere den gjennom erstatning uansett om tapet kunne vært hindret eller ikke. Det utbyttet som Gaarder har sikret seg, er en direkte og naturlig følge av at Gaarder tilegnet seg aksjene på urettmessig måte mens han utførte oppdrag for Ole Schrøder. Hensynet til tilliten til advokatmonopolet, og at allmennheten skal ha tillit til at advokater utøver sitt virke på en forsvarlig måte, tilsier at dette er en type tap som må anses å ha erstatningsrettslig vern, og som arbeidsgiver må ha ansvar for å reparere. Etter lagmannsrettens mening er Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim direkte skadelidt. Tapet kan ikke anses som et tredjemannstap, slik ankemotparten har gjort gjeldende. Det vises til det som er redegjort for fra lagmannsrettens dom 4. mars 2011 i saken mellom Garder og de ankende parter. Lagmannsretten la til grunn at utbyttene på til sammen 15 millioner kroner skulle tilkommet Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim som de rettmessige eierne av aksjene. Dette er denne lagmannsrett enig i. Ole Christian Garder og Anne Aarheim var de rettmessige eierne av aksjene, og de ble lurt til å overføre aksjene til Garders selskap, Werg AS. Utbyttene på til sammen 15 millioner kroner var derfor i realiteten Ole Christian Schrøder og Anne Aarheims penger, som de nå krever erstattet. Ankemotpartens anførsel om at det bare er selskapet som kan kreve et slikt tap dekket, og ikke aksjonærene, kan ikke føre frem. Lagmannsretten kan ikke se at selskapet er påført noe tap i selskapsrettslig forstand. Det er ikke bestridt at utbyttene er delt ut lovlig etter ASD-BORG/01

19 aksjeloven, og det er ikke påberopt noen andre konkrete grunnlag for at selskapet kan kreve utbyttene tilbakeført. Det er således ikke tale om et krav som aksjonærene gjør gjeldende, som i stedet tilhører selskapet. Pengene som Garder urettmessig tilegnet seg ved utbytte fra aksjene, tilhørte i realiteten Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim, som var de reelle eierne av aksjene. Dette er derfor et direkte tap som Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim har lidt. Ankemotparten har påberopt Skiltmakerdommen, Rt side 1816, til støtte for sin anførsel om at tapet knyttet til utbytte ikke kan kreves av aksjonærene. Lagmannsretten kan ikke se at Skiltmakerdommen kan lede til et annet resultat. I Skiltmakerdommen drev en skiltmaker sin enmannsvirksomhet i form av et aksjeselskap. Han ble skadet i trafikken, og et forsikringsselskap hadde godtatt ansvar etter bilansvarsloven for dekning av tapte lønnsinntekter. Høyesteretts flertall kom imidlertid til at fremtidig inntektstap ikke kunne utgjøre redusert aksjeutbytte fra selskapet som følge av at skaden reduserte selskapets verdiskapning og nettoinntekt. I avsnitt 28 i dommen skriver førstvoterende med tilslutning fra to dommere: Utgangspunktet må vere at ein direkte skadeliden kan krevje bøtt det tapet som rammar han sjølv, og ikkje det tapet som rammar andre. Eit aksjeselskap er eit sjølvstendig rettssubjekt, forskjellig frå aksjeeigarane, også der selskapet har eineeller hovudakjseeigar. Det er etter mitt syn framandt for vår rettsorden å seie at aksjeeigarar lir tap der tapet direkte rammar aksjeselskapet, sjølv om tapet på kort eller lang sikt vil redusere inntektsstraumen i form av utbyte til aksjeiegarane. Det er tap ramma reit sjølvstendig rettssubjekt, må det i staden spørjast om tapet har skadebotvern på selskapet si hand, noko eg kjem attende til. Skiltmakerdommen gir etter lagmannsrettens mening begrenset veiledning i vår sak. Det særegne ved Skiltmakerdommer er at den bygger på en betraktning om at det fremtidige tapet som aksjonæren gjorde gjeldende, var et såkalt tredjemannstap, det vil si et tap som egentlig tilhører et annet rettssubjekt. Dette slår ikke til i vår sak. Det er i vår sak i stedet tale om et tap som rammer den skadelidte direkte, og ikke selskapet. Det vises til lagmannsrettens drøftelse ovenfor. Pengene som Garder tilegnet seg ved det lovlige utbyttet, tilhørte i realiteten Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim. Det er ikke opplysninger i saken som tilsier at selskapet ville kunne forfølge kravet ettersom utbyttet var lovlig etter aksjelovens regler. Lagmannsretten bemerker også at risikofordeling og avveiningen mellom hensynet til skadelidte og Haavind, tilsier et slikt resultat. Dersom Garders utbytte fra den forsettlige skadevoldende handling ikke kunne kreves erstattet fra Haavind, ville de skadelidte bli sittende med et tap som arbeidsgiver i dette tilfellet er nærmest til å bære ASD-BORG/01

20 Etter dette har lagmannsretten komme til at tapet som knytter seg til utbytte er en adekvat følge av den skadevoldende handling som Haavind er ansvarlig for, og som Ole Schrøder og Anne Aarheim kan kreve erstattet. Lagmannsretten går så over til å drøfte spørsmålet om årsakssammenheng til tapsposten som gjelder kostnader ved å få aksjene tilbake. Årsakssammenheng erstatning for kostnader ved å få aksjene tilbake Garder har tilbakeført aksjene til de rettmessige eierne etter at lagmannsrettens avsa dom for dette. Erstatningskravet gjelder de kostnader som påløp for å få aksjene tilbakeført. Lagmannsretten vil innledningsvis redegjøre for hvilke kostnader det gjelder. Som det fremgår ovenfor avviste Garder standpunktet fra Ole Christian Garder og Anne Aarheim om at han hadde ervervet aksjene i OSH AS og Anco Enterprises AS på urettmessig vis. Ole Christian Schrøder, Anne Aarheim og Ruth Schrøder tok da ut stevning ved Oslo tingrett med krav om at aksjene skulle tilbakeføres til rettmessig eier og krav om erstatning. Det ble også krevd midlertidig avgjørelse. De totale sakskostnadene for behandling av saken i to instanser samt av Høyesteretts ankeutvalg, kom på til sammen kroner. Dette er omkostninger som domstolene har tilkjent de ankende parter, men som bare i noen grad er betalt. Det vises til lagmannsrettens redegjørelse ovenfor vedrørende forliket som ble inngått mellom Garder og de ankende parter. Ole Christian Schrøder, Anne Aarheim, Elisabeth Mo og Cathrine Ditlef Simonsen har etter dette krevd disse kostnadene erstattet av Haavind. Haavind har motsatt seg dette under henvisning til at tapet er fjernt og avledet, og mangler erstatningsrettslig vern. Det er videre vist til at kravet gjelder sakskostnader i saken som Ole Christian Schrøder, Anne Aarheim og Ruth Schrøder anla mot Garder blant annet med krav om å få aksjene tilbakeført, og at tvisteloven 20-6 er til hinder for å oppstille solidaransvar for disse kostnadene når søksmålet er fremsatt i en annen sak. Lagmannsretten har kommet til at tapet som kreves erstattet står i adekvat årsakssammenheng med ansvarsgrunnlaget, og at tapet kan kreves erstattet hos Haavind. Lagmannsretten bemerker at når den skadevoldende handlingen består i å tilegne seg aksjer på urettmessig måte, er det i utgangspunktet et naturlige og påregnelig hendelsesforløp at skadevolder nekter å tilbakeføre aksjene. Når skadevolder i tillegg som i dette tilfellet har utøvet utilbørlig press på Ole Christian Schrøder og Anne Aarheim, og tilegnet seg aksjene på en forsettlig og planmessig måte, ligger det også innenfor det påregnelige og ASD-BORG/01