Kurt Hanssen. Nattegjest. Kriminalroman

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Kurt Hanssen. Nattegjest. Kriminalroman"

Dag Øverland
8 år siden
Visninger:

2 Kurt Hanssen Nattegjest Kriminalroman

3 til min far, Thorbjørn Hanssen ( ) og til mine barn, Gustav og Ingrid

4 For them that think death s honesty Won t fall upon them naturally Life sometimes must get lonely Bob Dylan, It s Alright, Ma (I m Only Bleeding) Well she used to have a carefree mind of her own and a delicate look in her eye These days I m afraid she s not even sure that her name is Veronica Elvis Costello, Veronica

she used to have a carefree mind of her own and a delicate look in her eye

5 Prolog: Nå

6 Mannen lå på rygg på gulvet, en slapp og snorkende sekk, de ubarberte kinnene dirret innhult hver gang han trakk pusten, blåste seg opp når han pustet ut. Det lange, svarte håret var sammenfiltret og fuktig, men det var vanskelig å si om det var av svette eller noe helt annet. Ved siden av seg hadde mannen en tom literflaske Absolut, fingrene på venstre hånd holdt slapt rundt tuten, som om det første han ville gjøre når han våknet, var å løfte flasken i håp om å klemme ut noen dråper. Den andre hånden lå på magen, på en skjorte som nok hadde vært ulastelig hvit da han tok den på seg, men som på et eller annet tidspunkt hadde fått et tilfeldig mønster med striper og flekker av gulbrunt oppkast nedover brystet. Den mørke dressen han hadde jakken på var medtatt og krøllete, men litt for tilfeldig til at det kunne kalles moteriktig. Personen som kom gående gjennom den åpne ytterdøren og inn i det store rommet, behøvde slett ikke å liste seg, en brølende Harley Davidson ville ikke klart å skape synlige bevegelser hos den nedsløvede mannen. Den kraftige dunsten av alkohol bekreftet inntrykket av at dette var assistert søvn, søvn som ville kreve aktiv vekking, men nykommeren var ikke der for å si god morgen, på tide å stå opp. Bak lukket og låst dør var det en enkel sak å rydde i

Ved siden av seg hadde mannen en tom literflaske Absolut, fingrene på venstre hånd holdt slapt rundt tuten, som om det første han ville gjøre når han våknet, var å løfte flasken i håp om å klemme ut

7 den andre delen av rommet, flytte møbler og utstyr inntil veggene, så siste akt kunne iscenesettes ute på det tomme gulvet. Det eneste virkelige problemet var å få flyttet den sovende mannen. Ikke at han var så tung, han var ganske tynn og ikke så veldig høy, men han var slapp og umedgjørlig, det var ingen hjelp å få av ham. Derimot kunne rommet hjelpe. Huset hadde tidligere vært et stort redskapsskjul, og de gamle, kraftige takbjelkene lå fortsatt åpne under taket. Det mest spesielle var at det gamle taljesystemet var bevart, det hadde vært brukt til å trekke tunge vogner og annet utstyr både inn og ut, og da skjulet ble bygd om til sin nåværende stand som kombinert bolig og arbeidsplass, lot de taljene bli hengende under bjelkene. Nå var det en enkel sak å slå en løkke under armene til den sovende mannen, hekte løkken til kroken og så bruke taljen til å trekke ham lenger inn i rommet. Med sterke armer gikk flyttingen greit. De velsmurte blokkene laget ikke en lyd da tauet strammet seg. Et halvkvalt snork kom fra den sovende idet overkroppen hans ble løftet fra gulvet, men han våknet ikke selv om hodet dinglet faretruende fram og tilbake. Dressjakken ble trukket oppover på kroppen, og kragen foldet seg rundt ørene av det stramme repet. Den tomme vodkaflasken lå ensom igjen på parkettgulvet mens mannen i dress ble slept innover mot den andre delen av rommet. Atelieret. Den hvite, avlange platen lå midt på gulvet, rett under taljen, og ventet på ham. Ingen lamper var tent her, men platen lerretet skinte likevel uhyggelig skarpt i det

Huset hadde tidligere vært et stort redskapsskjul, og de gamle, kraftige takbjelkene lå fortsatt åpne under taket.

8 halvmørke rommet. Utenfor var det sommernatt, lysere enn inne i huset. Snart ville sola stå opp, de første fuglene hadde allerede begynt å melde om at en ny dag nærmet seg. Den sovende måtte plasseres med omhu. Men det lot seg gjennomføre uten problemer. Nesten lydløst, til og med. Han ble senket langsomt, i en glidende bevegelse, og endte liggende på rygg, med overkroppen på det hvite rektangelet, de slappe armene strakt ut til sidene. Fingrene fomlet litt i tomme luften, som om de lette etter noe å holde i, kanskje var det flasketuten, men så sluttet de å bevege seg. Mannen begynte å snorke igjen, men svakere nå. Litt sikkel hadde rent ut av den ene munnviken mens han ble slept bortover, det glitret som en sølvtråd i halvmørket. Repet ble hektet av kroken og smøget av den sovende, taljen trukket tilbake der den opprinnelig hadde hengt. Nå gjensto bare den aller siste handlingen. Bare to snitt. Raskt og presist. Ett i hver arm. Enkelt og greit. Mye blod, men det var jo som det skulle være. Det var fullbrakt. Sov godt. For alltid.

Han ble senket langsomt, i en glidende bevegelse, og endte liggende på rygg, med overkroppen på det hvite rektangelet, de slappe armene strakt ut til sidene.

9 Første del: En uke tidligere

10 1 Mannen på den andre siden av bordet skar en grimase. «Ja, for helsike, jeg ble jo stående ute på fortauet i bare underbuksa. Man glemmer ikke det så lett. Det var ikke bare pinlig, jeg holdt på å fryse ballene av meg også.» Etter å ha levert denne beskrivelsen av noe som hadde skjedd for veldig lenge siden, løftet mannen et fullt ølglass, tok en stor slurk, smattet fornøyd og fortsatte i en mer høytidelig tone: «Man glemmer ikke en brann så lett, ikke sant, når man er så langt fra å dø» han viste den ubetydelige distansen mellom liv og død med tommel og pekefinger på den ledige hånden «det sitter ganske så spikret da, skal jeg si deg.» Politioverbetjent Brede Monsen sukket innvendig, men nikket høflig, ikke nevneverdig imponert over det selvopptatte utbruddet etter alle disse årene. Men det var Brede selv som hadde spurt ham om hva han husket, Brede som absolutt ville grave i minnene fra en over tjuefem år gammel hendelse, brannen hvor broren hans mistet livet, en brann som hadde vært påsatt, en brann som den andre mannen hadde overlevd. «Broren min var ikke langt fra å dø,» sa Brede lavt. «Han omkom.» «Jeg husker jo det,» sa mannen, og strøk en tykk pekefinger mellom skjortekragen og hudfoldene på halsen. Fingeren glinset av svette da han var ferdig.

» Etter å ha levert denne beskrivelsen av noe som hadde skjedd for veldig lenge siden, løftet mannen et fullt ølglass, tok en stor slurk, smattet fornøyd og fortsatte i en mer høytidelig tone: «Man

Like dokumenter

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot