Kort latvisk litteraturhistorie

Transkript

1 Kort latvisk litteraturhistorie med fokus på slutten av det 19. århundrede og begynnelsen av det 20. århundrede perioden da latvisk litteratur ble grunnlagt. Forfatter: Marts Hahelis Oversatt til norsk av Vija Jerckane og Hans Birger Nilsen

2 Den latviske litteraturen ble som for de fleste andre nyere nasjoners del utviklet på grunnlag av folketradisjonen. På slutten av det 19 århundrede og i begynnelsen av det 20 århundrede ble det samlet inn store mengder folkeviser, historier og annet etnografisk materiale. Selv om den latviske nasjonsbyggingen ble kunstig forsinket på grunn av utenlandsk undertrykkelse og godseiervelde, førte impulser fra Europa til at foregangsmenn dro rundt på landsbygda og samlet inn nasjonens åndelige rikdom. I forhold til mer industrialiserte land var den latviske tradisjonen fortsatt fullt levende, slik at store deler av folketradisjonen kunne skrives ned og bevares for ettertiden. Latvisk folkelitteratur preges som så mange andre lands folkelige tradisjoner av kjærlighet til fedrenes jord og det nasjonale. I Latvia sto korte, firelinjers folkesanger spesielt sterkt. Det er sanger med ofte lakoniske tekster som fulgte folk gjennom livet opp gjennom århundredene med fremmedstyre. De ble sunget både til fest og til arbeid og hjalp folk til å se glede og skjønnhet også i hverdagslivet og til å overvinne livets vanskeligheter. Også i årene under den russiske tsaren (fram til 1918) beholdt folkesangene sin sosiale funksjon. Den store latviske folkesangskatten ville ha forsvunnet med utviklingen av industrisamfunnet, hvis det ikke hadde vært for foregangsmenn som skrev ned den muntlige tradisjonen. Fremst blant disse var den åndelige kjempen Krišjānis Barons ( ), som samlet og systematiserte flere hundre tusen av de latviske folkesangene, de såkalte dainas. Barons var en mann med usedvanlig intelligens, iherdighet og arbeidsevne, og blir kalt for dainaenes far. Han ga ut den første samlingen med dainas for 106 år siden, og verdien av hans arbeid blir stadig større, både som poesi og kulturhistorisk dokumentasjon. De gamle dainas er fortsatt populære, folk trenger et korrektiv til dagens oppdrevne livsrytme og kompliserte kultur, dainas er som forfriskninger fra en evig kilde av enkle sannheter formet som kunst. De gamle folketradisjonene gir også kunnskap om livet på landet i gamle dager gjennom beskrivelse av arbeidsmetoder og redskap. Krisjanis Barons samlet og ikke minst kategoriserte dainas slik at de kan brukes til å forstå fortiden bedre. Barons metodikk for kategorisering har dannet skole for det internasjonale arbeidet med folketradisjoner. Den latviske folketradisjonen, representert gjennom dainas, har mye til felles med tradisjonen i andre land, både nært og fjernt. Det gjør de tematiske folkesangene enda mer verdifulle, og viser deres allmennmenneskelige karakter. De gamle folkesangene er derfor ikke bare av interesse for kulturhistorikere, men har fortsatt en betydelig rolle i folkelivet i Latvia, både direkte og indirekte som en kilde til den nasjonale litteraturen. Hvem kan tvile på den poetiske sjela til det latviske folket når dainas beskriver intime deler av livet som møte mellom den mannlige gullålen og det kvinnelige ekornet. Folkesangene på en måte den latviske kulturens bibel, dens hellige skrifter som gjennom ideer, tanker og poesi fører mennesker fram til det lyse, gode og evige.

3 I det 19 århundrede begynte utviklingen av en egen latvisk nasjonal litteratur. Den bygget på folketradisjonens språklige og poetiske tradisjoner. Samtidig tok den opp i seg den europeiske litteraturens hovedretninger, realismen og romantikken. Den første latviske romanen, Landmålerens tid av brødrene Reinis og Martis Kaudleites ble utgitt i 1879, og fikk stor og varig betydning. Det var en sosialrealistisk roman som beskrev en krets av individer i den prosess av daglige gjøremål og konflikter som utgjør et vanlig menneskes liv, i den sosiale sammenheng som hersket i datidens Latvia. De beskrev konflikter om eiendomsrett til egen jord, havesyke, hykleri, bedrageri og vold. Avsløringen av slike forhold er en hovedoppgave i romanen, samtidig som den peker framover gjennom å beskrive valget mellom det onde og det gode, hvor det gode representerer kristen moral og normer og framtidsmennesket. Forfatterne lar imidlertid framtidsmennesket tape i kampen. De uærlige, dumme og kyniske vinner mennesker med egenskaper som heller ikke er fremmede i dag. Det er et pluss for romanen, men et minus til dagens samfunn. I begynnelsen av den romantiske tradisjonen i latvisk litteratur er den store forfatteren nasjonalromantikeren Andrejs Pumpurs ( ),. Han priser de gode gamle dager, folkelivet og fedrelandskjærligheten. Pumpurs så det nasjonale som litteraturens hovedoppgave. Hans mest kjente verk er eposet Lāčplēsis eller Bjørnejegeren. Den starter med Bjørnejegeren den latviske folkehelten, skrevet av Pumpurs på grunnlag av folkelige sagn. I middelalderens Europa oppsto store epos som den anglo-saksiske Beowulf og det skandinaviske Edda. Seinere oppsto flere nasjonale epos som ledd i nasjonal oppvåkning, i de nye nasjonene som begynte å finne sin form i Øst- og Sentral-Europa. Bjørnejegeren er et eksempel på dette, som Kalevala i Finland og Kalevipoeg i Estland. Bjørnejegeren ble første gang utgitt i Pumpurs flettet på dyktig vis sammen den latviske folketradisjonens figurer og motiver med elementer hentet fra andre lands nasjonale epos. Bjørnejegeren ble svært populær, den appellerte til vanlige folk i en tid hvor kampen for et selvstendig Latvia for første gang sto på dagsordenen. I lys av opplysningstidens filosofi med krav på utvikling av ånd og fornuft blandet med historisk heroisme uttrykte Pumpurs en tro på folkets heltemodighet, utdødelighet og frihetens seier i framtiden. Formelt er Bjørnejegeren et kunstig folkeepos, hvor dikteren bruker folketradisjon og historie fritt sammen med egen fantasi i oppbyggingen av historien. Verkets popularitet har ført til at både samtiden og ettertiden har kanonisert Bjørnejegeren som latvisk folkeepos. Minnene fra fortiden framtrer i verket som grunnlaget for det latviske folks eksistens. Pumpurs figurer og motiver har blitt overført til det 20 århundres latviske kultur gjennom nye forfattere og diktere.

4 Den neste klassikeren i latvisk litteratur som må nevnes er Rūdolfs Blaumanis ( ). Han var den første som løftet latvisk moderne realistisk prosa opp til europeisk nivå gjennom psykologiske noveller og romaner. Han regnes også som skaperen av moderne latvisk realistisk drama. Blaumanis beholdt bondegården som dominerende bakgrunn, slik de fleste forfatterne før ham hadde gjort, men han beskriver arketyper satt inn i en konkret tid og et konkret miljø. Det er ikke moralske ideer eller lærdom som er det sentrale momentet, det er mennesket selv som er i sentrum. I Blaumanis verker deltar ikke forfatteren selv som et moralsk korrektiv, han lar personene og situasjonene utvikle seg logisk med tragiske konsekvenser uten å kommentere eller moralisere. I Blaumanis tanke er det litteraturens estetiske sider som er hovedkriteriene for hva som er god og dårlig litteratur, et syn han prøver å realisere i sine egne verk. Samtidig erkjente også Blaumanis litteraturens ideologiske og emosjonelle funksjon, men han mente at individet og samfunnet best kan oppdras moralsk gjennom realistisk kunst. Den viktigste fortjenesten til Blaumanis er at han gjennom sin behandling av arketyper og konflikter avbilder menneskets selvmotsigende kjerne. To krigende sjeler i ett hjerte ble bildet på Blaumanis skjønnlitterære verker. Mennesket og dets alter ego, det vil si dets sårbare natur som befinner seg i underbevisstheten var det viktigste tema hos Blaumanis. Også i dag er særlig hans skuespill svært populære, selv om de ble skrevet i slutten av det 19 århundrede og i begynnelsen av det 20. Blant grunnleggerne av latvisk litteratur innehar lyrikeren Aspazija ( ) en spesiell plass. Hun het egentlig Elza Rozentevja. I begynnelsen av 1890-årene tiltrakk hun seg stor oppmerksomhet i litterære og sosiale kretser. Hun sto bak et program for åndelig fornyelse, personlig selvrespekt og selvrealisering. Hun kvinne, og en kvinne som talte om personlig respekt og selvrealisering. Til sist fordi hun grunnla en tradisjon i latvisk drama gjennom å vise sine karakterer som selvmotsigende, både som naturlige og troverdige karakterer, og som generaliseringer og symbol for ideer. Hun regnes som den første aktive forfatter i romantisk latvisk litteratur og hun aktualiserte heltetypene fra den romantiske litteraturen, med særlig vekt på kravet om fornyelse av samfunnsidealene og forholdet til individet og individets personlige utfoldelse. Aspazijas mål var å vise veien fra den grunne hverdagen til livets dypeste mening, opp til eksistensens høyeste sfærer. I Aspazijas lyrikk og dramaturgi dominerer forståelsen av livet som et fengsel og tilværelsen som et bur som må brytes ned. Som lyriker identifiserer hun heltene sine med ild og lyn. Helten er en opprører som kjemper for nye ideer og verdier, som tror på sin egen misjon og sine egne krefter. Helten er en romantisk misjonær som kan klare alt og Framtiden er det eneste virkelige idealet, et ideal som bare kan oppnås gjennom drømmen. Aspazija assosieres med den individualisme som var karakteristisk for hennes tidsalder, og hennes naturalistiske skuespill preges av moderne feministiske ideer. Aspazija førte Latvias mest kjente forfatter inn på den litterære løpebane, nemlig hennes egen livsledsager Jānis Rainis ( ). Han het egentlig Jānis Pliekšāns, og debuterte som forfatter i Han hadde sin mest produktive periode i årene etter 1906, men hans tidligste verk regnes som de mest betydningsfulle, og blant de mest betydningsfulle overhodet i latvisk litteratur. Han forener folketradisjon med klassiske kunsttradisjoner og ideer om sosial rettferdighet.

5 Rainis er elev av de store klassikere fra antikken og middelalderen, men først og fremst av Goethe. Fra Goethe henter han ideene om altruisme, individets utvikling og den evige åndelige revolusjon. Blant de store forfatterne i sin tid ligner han en del på Ibsen, men med sin dyrking av kvinnen og åndelighet som verdi henter han fra Dante. Allerede med sine første diktsamlinger klarer Rainis på overbevisende måte å sammenføye det nasjonale med det menneskelige og det sosiale. I det nasjonale fortsetter Rainis den bruken av folkloristiske symboler som Pumpurs innførte i Bjørnejegeren. Men Rainis fører inn aktuell sosial symbolikk gjennom folketragedier som i blant overtrer grensene for det nasjonale og uttrykker de allmennmenneskelige motsetningene mellom det gode og det onde, mellom egoisme og altruisme og mellom det statiske og det dynamiske. Rainis symbolisme skiller seg fra både den vesteuropeiske og den russiske symbolismen, som begge var en motreaksjon på den dominerende realistiske trenden, og som estetisk og filosofisk prøvde å lukke seg inn i en slags verden av evige og åndelige verdier. Rainis sentrale idé var Å forandre seg opp, en idé som filosofisk kan karakteriseres som en dialektisk tolkning av forhold og ting som er i forandring, både i forhold til samfunnets utvikling og individets utvikling. Sosialaltruisme er et sentralt begrep. Rainis uttrykker tanken om mennesket som et evig vesen i et uendelig verdensrom i alle sine diktsamlinger. Han tolker menneske, samfunn og natur som deler av et hele. I den tidlige lyrikken sin prøver Rainis på forstå tidens og evighetens problemer og han forkynner en kjærlighet til folket og mennesket som overvinner menneskets ensomhet og kulde. I sine seinere skuespill ser han på den nasjonale folkeviljen som han henter fra gamle legender og sagn og som utvikler seg gjennom historiske forandringer. Gjennom Rainis diktning løftes tidsepokens og personlige konflikter opp til et allmennmenneskelig nivå, og her kommer den latviske søken etter identitet klart fram. Som forfatter er han en kategorisk motstander av det han oppfatter som disharmoni, mørke og ondskap. Rainis innsats både som lyriker og dramatiker kan best sammenlignes med Shakespeare, Goethe og Ibsen i nasjonal betydning. I ettertid regnes han for å være langt forut for sin tid, og allerede i sin første diktsamling presenterte han seg selv som en reformater innen poesien. Han renset latvisk poesi for unødvendig sentimentalisme og skapte nye språklige uttrykksformer som rørte og blendet leserne. Den store dikteren Rainis fikk stor betydning for utvikling av moderne latvisk språk. Både i sin diktning og i sitt eget liv var Rainis et fremtidsmenneske med sola i sitt hjerte, en sol som varmet alle.