Hålogaland, kristninga og kulturelle impulser utenfra

Transkript

1 Hålogaland, kristninga og kulturelle impulser utenfra Av Merete Røskaft Foredrag, Nordlandsseminaret, torsdag 27. september 2012 I siste del av 1100-tallet ble det bygd ei steinkirke på Gildeskål i Salten. Kirka ble viet til helgenen Sankt Thomas Beckett, erkebiskopen av Canterbury som ble drept av kong Henry 2s menn inne i sin egen katedral i Kirka i Gildeskål må være bygd få år etter Thomas Becketts død, trolig ble den innviet rundt år Slik kirka står i dag, er den preget av brann med påfølgende gjenoppbygging på 1700-tallet, og restaureringsarbeider på 1900-tallet. 1 Gildeskål kirke Det er mye interessant vi kunne sett på når det gjelder den gamle kirka i Gildeskål. Så vidt jeg har skjønt er det et større prosjekt på trappene, som skal ta for seg historien til det gamle kirkestedet. Når jeg starter foredraget mitt med noen små glimt inn i historien til kirka i Gildeskål, er det fordi det raskt setter oss inn i noe av tematikken jeg skal gå inn på her i dag. For det første bygde man ei kirke i stein, i et område hvor man ellers bygde små hus av jord, torv og stein. For det andre ble kirka innviet til minne om en engelsk erkebiskop, som var blitt helgenkåret kort tid før kirka sto ferdig. For det tredje var kristendommen, som lå til grunn for alt det andre jeg har trukket fram her, en religion som var blitt innført i Hålogaland, og resten av landet, i løpet av middelalderens første hundreår. Kirkebygginga i Gildeskål var med andre ord et ganske konkret resultat av religiøse, ideologiske og kulturelle impulser utenfra. 1 Øystein Ekroll: Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen Samlaget, 1997:

2 Kristningskongene Kristninga av Hålogaland blir tradisjonelt framstilt som en konfliktfylt affære, hvor kampen sto mellom de gamle høvdingene og rikskongene, som påtvang folket en ny religion. I perioden ca fant det sted en endring i religiøs tilknytning for den norrøne befolkninga i regionen. Sterkt påskyndet av rikskongenes politiske samlingskamp, ble kristendommen innført i hele landet gjennom en gradvis prosess som involverte både misjonsarbeid og bruk av tvang. Når vi snakker om at hele landet ble kristnet, så er ikke det helt presist. Det var den norrøne folkegruppa som var målet for kristningskongene rundt år Mens den norrøne befolkninga i Nordland ble kristnet i årene rundt år 1000, fortsatte store deler av den samiske befolkninga i Nord-Norge å holde fast ved sin tradisjonelle religion. Det var først på tallet at stordelen av den samiske befolkninga ble inkludert i kirka på alvor. Urgraver fra Rørvær, mot Henningsvær Kristning og politisk samling gikk hånd i hånd. De tre mest markante norske kristningskongene, slik sagatradisjonen framstiller det, var Håkon den gode (ca ), Olav Tryggvasson ( ) og Olav Haraldsson ( ). Alle tre hadde oppholdt seg utenfor landets grenser i kortere eller lengre perioder. Håkon den gode var for eksempel fostret opp ved hoffet til den engelske kongen Ethelstan eller Adalstein, som navnet blir i fornorsket versjon. 2 Her var han blitt kjent med kristen kultur, og et politisk styresett med 2 Claus Krag. «Kirkens forkynnelse i tidlig middelalder og nordmennenes kristendom», i: Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge. Red. Hans-Emil Lidén. Universitetsforlaget 1995:

3 tette bånd til kirka. Ikke minst fordi kirka, med sitt organisatoriske apparat, bød på en god modell for verdslige herskere som skulle bygge opp et administrativt apparat. I utlendighet hadde altså alle de tre vikingkongene fått innblikk i hvilket effektivt instrument for politisk og økonomisk styring kirkas organisatoriske apparat bød på. I tillegg var kirka en viktig forbundsfelle for en konge som ønsket å oppnå innflytelse og skaffe seg makt over større territorier. Når jeg vektlegger sekulære faktorer, altså ikke-religiøse, i omtalen av forholdet mellom kirke og kongemakt, så betyr ikke det at jeg ser bort fra at også religiøse beveggrunner kan ha vært viktige for aktørene i denne perioden. I denne sammenhengen er det imidlertid kirkas samfunnsmessige rolle i transformasjonen fra et før-statlig samfunn til et statssamfunn som er det sentrale. Kristninga av Hålogaland De norske kongenes forsøk på å kristne de nordlige delene av landet, vakte ifølge Snorre Sturlassons kongesagaer motstand. Vi ser det klart i fortellingen om Raud den ramme, storbonden og blotmannen som holdt til inne i Saltenfjorden, og som gjorde sitt beste for å stikke kjepper i hjulene for Olav Tryggvasons kristningsferd nordover. Rauds motstand førte i første omgang til at kong Olav måtte oppgi forsøket på å komme seg inn Saltenfjorden, til det stedet hvor Raud holdt til. Storm og uvær herjet i fjorden, og det framgår klart av Snorres fortelling at det er trolldom som ligger til grunn. Og at trolldommen kan knyttes til Rauds nære og gode forbindelser med samene. Fra Saltenfjorden 3

4 Olav Tryggvasson seilte videre nordover, til Omd, kristnet folk alle steder hvor han kom, og satte så kursen sørover igjen. Stormen raste like ille i Saltenfjorden, men med hjelp av biskop Sigurd, som var i kongens følge, løyet vinden. Kongen lyktes i å ta seg inn fjorden, tok Raud til fange og krevde at han lot seg døpe. Raud nektet, og det ble begynnelsen på slutten for den store blotmannen. Raud ble torturert til døde, ved at en lyngorm ble tvunget inn i munnen hans. I parentes bemerket må det sies at lyngorm ikke finnes nord for Saltfjellet, så på dette punktet var ikke Snorre helt stø. Kongen klarte å få has på Raud, men trollkreftene var likevel ikke helt temmet: «Kong Olav kristnet hele fjorden, siden dro han sørover langs med landet, og på den ferden hendte det mye som det går sagn om, troll og onde vetter eglet seg inn på mennene og stundom på han sjøl óg». 3 Den motstanden mot kristningen som Snorre tillegger nordnorske høvdinger og stormenn, er ikke noe særegent for Hålogaland. Den er like framtredende i det bildet han tegner av nabolandskapet i sør, Trøndelag. Med innføringen av kristendommen fulgte ikke bare et nytt religiøst verdensbilde, men også et politisk system med en konge som gjorde krav på herredømme over tidligere mer eller mindre selvstyrte områder. For den gamle høvdingeklassen førte dette til at deres maktgrunnlag endret seg nokså radikalt. De gikk fra å være ledere for den religiøse kulten, politiske ledere og dominerende på de fleste områder av samfunnslivet, til å bli underlagt rikskongedømmet. Og selv om rikskongene i den første tiden rådde over et ganske begrenset maktapparat, skapte ideologien de bygde sin samlingskamp på, et klima som utfordret den gamle makteliten. Trolig er det først og fremst på den bakgrunn vi skal tolke sagalitteraturens motstandskamp. Rikskongene bød ikke bare på en ideologi som utfordret den gamle makteliten. Kongemakten hadde behov for å sikre et økonomisk fundament for sitt virke. De økonomiske ressursene som høvdingene hadde bygd sitt maktgrunnlag på, ble nå attraktive for en kongelig administrasjon under oppbygging. For Nord-Norges del representerte jordegods, finneskatt og pelshandel store økonomiske verdier. Beskatning av lofotfisket ble også ganske raskt en del av dette ressursgrunnlaget. 4 Maria, Thomas Beckett og Olav Vi så innledningsvis at Gildeskål kirke ble viet til helgenen Thomas Beckett. Helgenkulten var sentral innenfor middelalderkirkas religiøse univers og praksis. Da kirka etablerte seg på norsk jord, ble helgenkulten snart viktig for folket i kristendommens nordlige utpost, også. I noen grad har nok historiene om mennesker som kjempet, og døde for sin tro, også fungert som inspirasjon for folk. Helgenene ble en inspirasjonskilde for menneskene, og legender om 3 Snorre Sturlasson: Norges kongesagaer. Olav Tryggvasons saga kap. 80. Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldendal Norsk Forlag Håvard Dahl Bratrein og Einar Niemi: Nordnorsk kulturhistorie. Bind 1. Det gjenstridige landet. Red. Einar- Arne Drivenes, Marit Anne Hauan og Helge a. Wold. Gyldendal Norsk Forlag 1994:

5 hellige menn og kvinner spilte en viktig rolle i kristningsprosessen. Dette gjelder her til lands, på samme måte som ellers i Europa. Helgenkulten ble innført i Norge samtidig med at de første kirkene ble bygd. Alle kirker var innviet til minst én helgen, og til Gud. Det var grunnen til at ei kirke i Gildeskål ble viet minnet om en engelsk erkebiskop, og at Alstahaug kirke på Helgeland ble viet til Margareta. St. Margareta av Antiokia St. Margareta var en av middelalderens mest populære helgener, og led ifølge legenden en grusom martyrdød i kristendommens første hundreår. Hun var født i Antiokia i Syria, i dag en del av Tyrkia. Hun mistet tidlig sin mor, og hennes far så med lite bilde øyne på at hun vendte seg mot kristendommen. Da Margareta nektet å gifte seg med den mannen familien valgte for henne en ikke-kristen ble hun torturert, og til sist halshogget. St. Margaretas popularitet i middelalderen, både i Norge og ellers i den vestlige kristenheten, henger ikke minst sammen med at hun ble ansett for å være vernehelgen i forbindelse med graviditet, fødsel, død, for flyktninger og for bønder (forklarende tekst til bilde 4). Det var, og er, innenfor den katolske kirke at tanken om at enkelte mennesker etter sin død kom til å fungere som et mellomledd mellom menneskene og Gud har stått sterkest. Helgenene var personer som i sin jordiske tilværelse, enten gjennom sin kamp for sin kristne tro eller et spesielt fromt levevis, hadde opparbeidet en nærhet til guddommen. Etter sin død 5

6 ble de, på bakgrunn av sin rolle som et mellomledd mellom Gud og mennesker, oppfattet som menneskenes beskyttere. 5 Det er ikke tilfeldig at Norge fikk sin nasjonalhelgen nettopp i kristningstida det samme ser vi i for eksempel Ungarn. Helgenkulten har som vi har vært inne på bidratt til at nyomvendte kristne har blitt introdusert for viktige sider ved den kristne læren. Det er interessant at utpregede fromme skikkelser, som Frans av Assisi, ikke ser ut til å ha nådd stor popularitet i Norge. Olav den hellige framstilles derimot først og fremst som en myndig og kraftfull verdslig hersker, og som en god kristen og god konge. Han er stolt og herskesyk, drar i viking, og kjemper med alle midler for sin egen makt. Han har sans for livets goder, og har barn utenfor ekteskap. Olav kan ses som en overgangsskikkelse mellom den gamle og den nye religionen. Han vant oppslutning både fordi han var konge, og fordi han personifiserte de tradisjonelle nordiske herskeridealene. 6 Olav den hellige Nye navn fra fjerne himmelstrøk Mens barn født i Hålogaland før kristendommens innføring fikk navn av norrønt opphav Sigurd, Ingeborg, Arne og Torunn kom det nå også i bruk navn som til dels hadde sitt opphav langveisfra. Det er først fra 1521, i listen over de som betalte tiendepengeskatt dette året, at vi begynner å få et litt bredere tilfang over navnematerialet. Fortsatt er det mange som har navn av norrønt opphav. Olav er for eksempel ett av de mest brukte mannsnavnene, gjerne brukt i formene Oluf eller Ola. Andre norrøne navn som finnes i listen over skatteytere i Jón Viðar Sigurdsson: Norsk historie Det Norske Samlaget 1999: Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge. Tanker, tro og holdninger Aschehoug 1998:

7 er Guttorm, Aslak og Toralf. Blant kvinnenavnene finner vi blant annet Ingerid, Åse og Sigrid. 7 Men så er det altså et ganske stort innslag av navn som stammer fra andre navnetradisjoner av gresk, latinsk, hebraisk og keltisk opphav. Av de vanligste navnene var Anders/Andreas, Jon, Mikkel/Mikael og Pål. Mange av navnene ble fornorsket: Peter ble i norsk tapning gjerne til Per, Laurentius til Lars, og et navn som Johannes finnes i svært mange varianter: Jens, Hans, Johan, Jo og Jon. Blant kvinnenavnene som har klar kristen innflytelse, er Beritte/Berit (av Birgitte), Margritte/Meritte (av Margrete) og Anne. Margrete, av den hellige Margareta som vi allerede har vært innom, finner vi for øvrig i mange varianter i kildene: Margit, Marit, Marte og Merete er blant de vanligste. Og Anne er en variant av Anna, navnet på Jomfru Marias mor, som ble dyrket som helgen i middelalderen. De fleste av navnene som ble populære skrev seg fra de mest utbredte helgenene. Navnetradisjonen viser at folket i Hålogaland søkte trøst hos mange av de samme helgenene som folk vendte seg til lenger sør i Europa. Man håpet at det skulle bringe barnet hell og lykke å bli oppkalt etter en helgen som man holdt av. Visse lokale variasjoner kan man finne når man ser på navnematerialet fra ulike deler av landet, men mange navn går igjen. Navn som Per, Lars, Marit og Anne har som vi vet holdt stand helt opp mot de seinere år. I dag tenker vi på disse navnene som «urnorske». Da de fikk fotfeste i de første hundreårene etter kristendommens innføring, representerte de likevel noe helt nytt, språklig og kulturelt. Kristenretten nye krav til leveregler og moralske standarder Med innføringen av kristendommen kom nye påbud og leveregler som påvirket hverdagen til folk flest. Vi kan i denne sammenheng snakke om at kulturelle impulser utenfra direkte grep inn i levesettet til befolkninga i Hålogaland, som den gjorde det for folk innenfor hele den vestlige kristenheten. Kristenretten, den delen av middelalderens lover som omhandlet kirka og dens menn, brudd på kirkelige lover og saker som skulle dømmes av kirkelige domstoler, skulle kort og godt gi folk en rettesnor for en livsførsel som harmonerte med kirkas normer og krav. Reglene for hvordan folk skulle innrette seg i det daglige var ganske detaljerte, og på noen områder må det ha bydd på problemer å følge det opp. På helligdager var det for eksempel forbud mot å arbeide. Dette gjaldt fra non (rundt kl. 15) på lørdager og til mandags morgen, samt på alle andre høytidsdager. Omtrent hver fjerde dag var helligdag i middelalderen. Det sier seg selv at det måtte få betydning for folks mulighet til å utføre de oppgavene som trengtes, både i jordbruk, fangst og fiske. I et jordbrukssamfunn langt mot nord, med dårlige klimatiske forhold, var man avhengig av å kunne arbeide når været tillot det. I 1247 ble det 7 Knut Skorpen: «Tiendepengeskatten på Helgeland », i: Årbok for Helgeland Harald Monsen (red.). Helgeland Historielag

8 utstedt et dispensasjonsbrev fra helligdagsbestemmelsene for de norske bøndene. Hvis silda plutselig gikk mot land, skulle de ha lov til å drive fiske. Det ble også åpnet for at man kunne berge inn høy på helligdager. 8 Fastebestemmelsene må ha virket fremmede på folk da de ble innført. Vi har ingen indikasjoner på at man i førkristen tid hadde perioder da man unnlot å spise spesielle typer mat. Med innføringa av kristendommen fikk man tre typer faste: faste på vann og brød, avhold fra kjøtt og fisk og avhold fra bare kjøtt. I fasteperiodene skulle man ikke bare gi avkall på mat, seksuell avholdenhet hørte også med. Hvilken type faste man til enhver tid praktiserte, var avhengig av hvor hellig dagen var. Den lengste fasteperioden kom før påske, langfasten, og den varte i syv uker. Før jul skulle man faste i fire uker. 9 Oppkomsten av de kommersielle fiskeriene, med eksport av tørrfisk fra Lofoten til store deler av Vest-Europa i middelalderen, hang for øvrig nært sammen med kirkas fasteregler. Etterspørselen etter fisk økte kraftig etter som kristendommen fikk rotfeste i de europeiske landene i tidlig middelalder. I et slikt perspektiv kan vi si at religiøse og kulturelle endringer, internasjonalt og nasjonalt, også fikk stor økonomisk betydning for befolkningen i Nordland. Det er klart at det kunne by på spesielle utfordringer for folkene og menighetene i den nordlige ytterkanten av kristenheten og skulle overholde alle kirkas regler og påbud. Et vitnesbyrd om dette har vi i et brev fra første halvdel av 1200-tallet, fra pave Gregor IX til erkebiskopen i Nidaros. Erkebiskopen har åpenbart kommet med en forespørsel til pavene om man ved kornmangel eller vinmangel kunne gi folk en annen sort brød, og eventuelt øl eller en annen drikk i stedet for vin ved nattverden. Dette ble ikke tillatt av paven. 10 Et nytt begrep om tid For oss framstår en ukentlig syklus på sju dager som noe i nærheten av en naturlov. Dette var imidlertid noe nytt for menneskene i Hålogaland ved kristendommens innføring. I tillegg til en sjudagers syklus, fikk man en helligdag og en fastedag man fastet fredag og holdt søndagen hellig. I tillegg fikk man de store høytidene, som bidro til å dele inn året: jul, påske og pinse. Så var det fester for ulike helgener, spredt gjennom hele året. Man regner med at omtrent hver fjerde dag var helligdag i middelalderen. Dette må ha skapt noen utfordringer for de som skulle leve av å dyrke jorda, og høste av ressursene i havet. 11 Vi vet relativt lite om hvordan folk tenkte rundt tid i førkristen tid. I et samfunn langt mot nord, med markante skiller mellom årstidene, er det vanlig å anta at midtsommer og midtvinter utgjorde naturlige vendepunkter i året. Årstidenes skiftninger, og derav følgende oppgaver i jordbruk og fiskerier, har trolig vært med på å forme årsrytmen og tidsregningen mer enn noe annet. En slik måte å tenke tid på fortsatte da også lenge etter at kristendommens 8 Sverre Bagge 1998: Sverre Bagge 1998: Diplomatarium Norvegicum I, nr / Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge. Tanker, tro og holdninger Aschehoug 1998:

9 tidsbegrep, med helligdager og høytider, fikk innpass. Det var altså ikke snakk om at et nytt tidsbegrep erstattet et eldre, men kanskje snarere at flere måter å tenke rundt tid på eksisterte side ved side. Fortsatt hadde fenomener i natur og dagligliv betydning. Men det nye var at hendelser og personer som til dels hadde sitt opphav langt tilbake i tid, eller i fjerne himmelstrøk, nå også fikk innflytelse på hverdagen til bønder og fiskere langt mot nord. Det var en helt ny måte å tenke rundt tid på som kom med kristendommens innføring. Ikke bare ble uka delt inn i sju dager, men man fikk også inn tanken om at tida hadde en begynnelse og en slutt. Det gikk ei linje fra Skapelsen til Dommedag, det som kalles ei lineær tidsoppfatning. Dommedag ventet, og i middelalderen var det en utbredt oppfatning at denne dagen ikke kunne være langt unna. Både frykt og forventning var forbundet med tanken på dommedag. Som vi har sett, grep kristendommen på ulike måter inn i folks hverdagsliv. Nye normer bidro i ulik grad til at hverdagen på noen måter ble preget av den nye religionens verdier. Jeg skal avslutte innlegget mitt i dag med å fokusere på noen av de reint fysiske sporene vi har etter middelalderens kristendom i Nordland. Middelalderkirkene kan ses både som konkrete uttrykk for en religiøs praksis, og som arkitektoniske og kunsthistoriske vitnesbyrd om kulturelle impulser utenfra. Arkitektur og utsmykning i kirkebyggene Det er bevart seks steinkirker fra middelalderen i Nordland. De seks kirkene er: Alstahaug, Herøy, Dønnes, Gildeskål, Bodin og Steigen. I arkitektur og utsmykning skilte ikke kirkene i Nord-Norge seg fra kirker som ble reist ellers i landet. Middelalderens katolske kirke hadde en uniformitet i organisasjon og oppbygging som også gjaldt for gudshusene. Slik sett ligger de bevarte steinkirkene som mer eller mindre godt bevarte uttrykk for kulturelle impulser utenfra. 9

10 Dønnes kirke Byggingen av steinkirkene var store og omfattende prosjekter, og arkitekturen brøt som vi har vært inne på klart med den eksisterende byggeskikken. Kirkene må ha ruvet i terrenget i mer enn en forstand. De var sin tids monumental- eller signalbygg, for å bruke et moderne uttrykk. Utformingen av byggene, og utsmykningen både inn- og utvendig, brakte nye estetiske elementer inn i folks nærmiljø. Kirkene var møteplasser og arenaer for viktige hendelser i folks liv. Her døpte de sine barn, til kirka kom de for å begrave sine døde. På kirkebakken utvekslet folk nytt, og kunngjøringer ble lest opp. Kirkene ble sentra i bygdene, og de ble de første «offentlige» byggene. Ved at den religiøse kulten, med kristendommens innføring, ble flyttet ut av husholdet eller gården, kan vi også si at det bidro til å åpne opp og skape nye rom rundt folks tilværelse. Dette siste både i overført og direkte betydning. De bevarte steinkirkene i Nordland er i hovedsak datert til perioden ca til Kirkene er med andre ord bygd i den perioden da det ble bygd kirker i stort omfang i norske bygdesamfunn. I noen tilfeller erstattet steinkirkene tidligere, mindre trekirker. Uansett bygningsmateriale, hadde kirkerommene mye til felles. Grunnstrukturen, med kor og skip, gjenfinner vi i både små og store kirkerom. Alteret var rommets sentrale punkt, hvor messen ble feiret. Kirkene som ble bygd i Vest-, Midt og Nord-Norge på og 1200-tallet, fikk en utforming som særlig var påvirket av stilutviklinga på de britiske øyer. Kulturkontakter med England og Irland var sterke gjennom hele vikingtida. Som vi har vært inne på, var flere av de norske 10

11 kristningskongene sterkt påvirket av engelske forhold. Ja, vi kan på mange måter hevde at Norge ble kristnet fra de britiske øyer. I et slikt perspektiv virker det bare naturlig at kirkearkitekturen her til lands også viser store likheter med det vi finner i England. Den anglo-normanniske stilen, som ble utviklet fra andre halvdel av 1000-tallet, fikk stor innflytelse på norsk, romansk arkitektur. I tillegg til tunge, massive former, tjukke vegger og krysshvelv, skapte anglo-normannisk kunst sine egne ornamenter uten romersk tradisjon. De to viktigste er chevronen eller sikksakkbordene, og «sunken stars» - karveskurdstjerner. I Alstahaug kirke finner vi for eksempel «sunken stars» i sørportalen i koret. Portalen er rundbuet, og buen er dekket av karveskurdstjerner. Sørportalen i Alstahaug kirke All kunnskap om steinbygging ble innført til landet via håndverkere og byggmestere fra andre land. Gjennom hele middelalderen hadde vi en stadig innvandring av fagfolk. Etter hvert vokste det også fram fagmiljø innenlands, særlig konsentrert omkring byene og bispesetene. De som stor bak bygginga av de flere hundre steinbygningene her til lands i middelalderen, har knapt nok etterlatt seg noen skriftlige vitnemål. 12 Hver steinhogger hadde imidlertid sitt eget bumerke eller signatur, som han risset inn i de steinene han hogde. Gjennom studier av steinhoggermerker, blant annet ved Nidaros Domkirke, har man fått en del kunnskap om hvor steinhoggerne kom fra, og ved hvilke kirker de arbeidet. Jeg har i dette innlegget beveget meg nokså fritt mellom ulike former for religiøse og kulturelle endringer, og impulser som i varierende grad har påvirket livene til folk i Hålogaland i middelalderen. Forekomsten av ulike tidsoppfatninger, som har eksistert parallelt, og til dels har utfylt hverandre, tror jeg sier mye om hvordan de nye religiøse og kulturelle impulsene formet samfunnet. Kristendommen brakte med seg nye normer og regler 12 Øystein Ekroll: Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen Samlaget 1997:

12 for livsførsel, og kulturelementer som dels hadde opprinnelse langt unna kristenhetens nordlige flanke. Disse har i ulik grad blitt inkorporert i folks liv og bevissthet. Hvordan folk i det daglige har forholdt seg til de nye normene for livsførsel, har vi liten mulighet til å etterprøve. Endringer i bruken av personnavn, og kirkebyggenes fysiske tilstedeværelse i landskapet, kan hver på sin måte leses som uttrykk for at nye impulser har slått rot. Samtidig ga arbeidsoppgavene, årstidenes skiftninger og klimaet en ramme rundt folks liv som ikke endret seg nevneverdig. Brudd og kontinuitet, nye impulser og videreføring av gamle tradisjoner hører med i bildet. 12