NATO 60 år og pensjonist? Noen tanker ved alliansens 60 års jubileum. Foredrag for Sjømilitært forum i Oslo Militære Samfund. Onsdag 29.

Transkript

1 NATO 60 år og pensjonist? Noen tanker ved alliansens 60 års jubileum Foredrag for Sjømilitært forum i Oslo Militære Samfund Onsdag 29. april 2009 Takk for invitasjonen til å dra noen tanker om NATO ved alliansens 60 års jubileum. Da den russiske og franske presidenten møttes i Evian i Frankrike 9. oktober i fjor gjentok president Medvedev det gamle russiske forslaget om en ny euroatlantisk sikkerhetsordning til erstatning for NATO med utgangspunkt i OSSE. Og president Sarkozy kom ham i møte ved å peke på muligheten for et toppmøte i OSSE for å diskutere europeisk sikkerhet. Dersom det russiske forslaget denne gang skulle føre til et revitalisert OSSE og det i tillegg lykkes EU å styrke sin felles forsvar og sikkerhetspolitikk i tråd med Frankrikes ønske om at EU skal utvikle seg til en autonom militær aktør med global rekkevidde, vil det kunne redusere NATOs relevans for europeisk sikkerhet i framtiden. Og dersom NATO i tillegg går på et nederlag i Afghanistan kan det bidra til å framskynde en slik prosess. Det er derfor et høyst aktuelt og relevant spørsmål Sjømilitært forum har utfordret meg på i kveld: Er NATO på vei inn i, eller bør NATO snart bevege seg inn i, pensjonistenes rekker? Mitt korte svar er allikevel: Ikke ennå, og forhåpentligvis ikke, men om vi ikke passer på og gjør noe aktivt for å unngå det, skal vi ikke se bort fra at det kan skje, fortere enn vi aner. For alternativet til et relevant og troverdig NATO er ikke at alliansen i overskuelig framtid blir borte. Internasjonale organisasjoner som dette, med et veletablert byråkrati forsvinner ikke selv om det ikke lenger skulle være bruk for dem, men har et eget liv lenge etter døden. Alternativet er et irrelevant NATO uten innflytelse i europeisk forsvars og sikkerhetspolitikk. Det vil i så fall innebære et mer utrygt og mindre stabilt Europa. Det vil være uttrykk for at USA ikke anser at NATO lenger har noen brukbar funksjon i amerikansk utenriks forsvars og sikkerhetspolitikk, at det enten ikke lenger anser Europa for å være viktig, eller at det foretrekker å drive sin europeiske forsvars og sikkerhetspolitikk i forhold til EU eller i forhold til de største europeiske statene, Russland, Storbritannia, Frankrike, 1

2 Tyrkia, på bilateral basis i stedet for innenfor rammen av alliansen. Det vil være et tap for små europeiske land som Norge av flere enn en grunn: For det første mister vi en viktig konsultasjonsarena, en kontaktflate og en påvirkningsmulighet i forhold til USA og de regionale stormaktene i Europa. Ikke minst mister vi en viktig arena for håndtering av Russland. For et lite naboland som Norge vil det kunne bli et særlig følbart tap. For det annet mister vi en viktig kompetansebrønn for det norske forsvaret. For det tredje uten formelle forsvarsforpliktelser i NATO blir det politisk vanskeligere å opprettholde forsvarsbudsjettene, og Forsvaret kan komme til å forvitre ytterligere. Sist, men ikke minst, uten en troverdig sikkerhetsgaranti fra NATO blir Norges utsatte posisjon som kyststat til de nordlige havområder og naboland til Russland ennå mer utsatt. Det er ikke EU, men NATO, som er Europas viktigste fredsorganisasjon. Om NATO sykner hen i irrelevans blir Europa et farligere og mindre politisk stabilt sted. NATO etter den kalde krigen NATOs rolle og funksjon har endret seg etter den kalde krigen. Rollen som forsvarsallianse er trådt i bakgrunnen til fordel for rollen som kollektiv sikkerhetsorganisasjon. I fravær av en felles eksistensiell trussel, og fordi antall medlemsland etter den kalde krigen har økt fra 16 til 28, (de to siste, som ble valgt inn på Alliansens jubileumstoppmøte i år, var Albania og Kroatia), kan ikke medlemslandene regne med at Alliansen vil greie å fatte beslutning om å rykke ut i enhver konflikt de måtte bli innblandet i. Dette er for så vidt ikke noe nytt. Atlanterhavspaktens artikkel 5 innebærer ikke at det er noen automatikk i at et medlemsland får hjelp om det skulle bli angrepet. Medlemslandene forplikter seg kun til å ta slike forholdsregler som de anser nødvendige. Under den kalde krigen var det for eksempel aldri aktuelt for NATO å ta side i konfliktene mellom Hellas og Tyrkia eller Storbritannia og Argentina. Og for Norges vedkommende var det faktisk i lange perioder på 1960 og 1970 tallet, da Norge lå foran NATOs første forsvarslinje på linjen Grønland Island Storbritannia, the GIUK gap, 2

3 heller ikke uten videre gitt at NATO ville kommet til unnsetning om Sovjetunionen hadde angrepet. Norge tok gjentatte ganger opp nordflankens sårbarhet i Washington og Brussels uten nevneverdig respons. Det var først da Sovjetunionens nordflåte utover på 1970 tallet begynte å få en troverdig evne til å true de livsviktige forsterknings og etterforsyningstransportene over Atlanterhavet fra USA til Europa, at dette endret seg. For å demme opp for og nøytralisere trusselen fra den Sovjetiske nordflåten ble det nødvendig for USA og NATO å etablere sjøherredømme i Norskehavet. Vi fikk USAs framskutte maritime strategi, Lehman strategien, med The 600 ship Navy. Kontroll av norskekysten ble dermed igjen viktig vi fikk besøk av amerikanske hangarskipsgrupper i norske fjorder og Norge fikk plutselig prioritet når det gjaldt utbygging av NATO infrastruktur. Om vi studerer oversikten over allierte forsterkninger til Norge, ser vi at det var først på 1980 tallet og utover at slike for alvor kom på plass. (UK/Nl 1982, NALMEB 1982, II MEF 1983 osv) Det hadde selvfølgelig sammenheng med at SACEURs Rapid Reinforcement Plan, RRP, kom på plass i 1982, men var også uttrykk for de nye militærstrategiske realiteter. Norge fikk prioritet fordi USA og NATO trengte det, ikke fordi Norge trengte det. Med RRPen på plass, med forsvarsplaner ferdig utarbeidet, styrker allokert til planene som regelmessig, hvert eneste år øvde i de områdene i Norge hvor de kunne bli satt inn, går det an å hevde at på annen halvdel av 1980 tallet var det faktisk i praksis stor grad av automatikk i artikkel 5. Da hadde forsvarsforberedelsene fått et slikt omfang og var gitt så stor prioritet at hadde det oppstått en krise ville de nærmest automatisk ha blitt iverksatt, rett og slett fordi de utgjorde et fiks ferdig, velprøvd, svar politikerne kunne gripe til. Nå er selvsagt alt dette avviklet. NATOS historie etter 1989 og den kalde krigens avslutning har vært historien om alliansens kontinuerlige, og etter mitt syn imponerende vellykte bestrebelser på å tilpasse alliansen nye strategiske realiteter og alliansens styrkestruktur og kommandoapparat til de nye oppgavene som de nye strategiske realitetene har medført. Vedtaket om NATOs nye strategiske konsept på toppmøtet i Washington 24. april 1999 bidro til å omforme NATO og innebar noe dramatisk nytt både i alliansens historie men også i Norges historie. Utviklingen i Europa etter 1992, og kanskje særlig på Balkan, hadde medført at NATO etter hvert påtok seg nye og utvidete oppgaver, i medhold av et strategisk konsept som ble vedtatt på toppmøtet i Roma i Et viktig formål med det nye konseptet i 1999 var å kodifisere den praksis som var etablert i og med NATOs engasjement i Det tidligere Jugoslavia. 3

4 Fra å være en ren reaktiv allianse for militært forsvar av mandatområdet var NATO blitt en proaktiv allianse for krisehandtering og intervensjon også utenfor mandatområdet. Det andre dramatisk nye var intensjonen om å utvide alliansens mandatområde østover gjennom å ta opp nye medlemsland fra det som tidligere var Sovjetunionens og dens arvtakerstat Russlands domene. For Norge besto det dramatiske nye i at Norske militære styrker for første gang siden krigene på 16 og 1700 tallet, i en situasjon der Norge verken var angrepet eller truet, ble satt inn i krig utenfor landets grenser. NATOs rolle etter den kalde krigen har allikevel ikke endret seg. Den er fortsatt å bidra til fortsatt fred og stabilitet i Europa. Strategidokumentet fra 1999 var således egentlig ikke annet enn et uttrykk for at trusselbildet hadde endret seg, og at Europas sikkerhetsbehov tilsa at alliansen også ble gitt en evne til å gripe inn utenfor mandatområdet. Før 1955 var NATOs oppgave, slik alliansens første generalsekretær Lord Ismay litt uhøytidelig spissformulerte det: To keep the Americans in, the Russians out and the Germans down. Det går an å hevde, selv om det av naturlige årsaker ikke står skrevet noe sted at, etter at Vest Tyskland ble medlem av NATO i 1955, har en av NATOs viktigste oppgaver vært å forhindre at medlemslandene går til krig mot hverandre og at betydningen av NATOs utvidelse østover etter den kalde krigen har bidratt til å utvide det området i Europa hvor landene som bebor det ikke lenger fører krig mot hverandre. Måten NATO bidrar til fred mellom medlemslandene på består av to hovedkomponenter: For det første medlemslandenes felles, og helt gjennomsiktige, forsvars og styrkeplanlegging, som bidrar til å fjerne en klassisk årsak til krig mellom stater; rustningsspiralen som består av mistanke om og frykt for forsvarsforberedelser hos naboen. For det annet utgjør NATO et konsultasjonsorgan, en arena, der konflikter kan håndteres, uten at de truer fred og stabilitet, ved at medlemslandene kan snakke om sine mellomværender med supermakten USA som overdommer. Det er grunnlag for å påstå at uten NATO hadde Hellas og Tyrkia vært involvert i mange flere og mye blodigere konflikter enn sammenstøtet over Kypros i Og uten NATO er det heller ikke sikkert at de såkalte torskekrigene mellom Storbritannia og Island mellom 1958 og 1976 hadde forløpt såpass fredelig som de tross alt gjorde. 4

5 Utvidelsen av NATO etter den kalde krigen har så langt vært en enorm suksess som har bidratt til å styrke alliansens relevans i Europas forsvars og sikkerhetspolitikk og til å stabilisere og sikre vår del av verden. Men om videre utvidelse av den grunn utelukkende bidrar til fred og stabilitet er ikke uten videre gitt. Det er antakelig grenser for hvor langt utvidelsen kan gå før den kan komme til å bidra til økt spenning og ustabilitet i Europa, i stedet for det motsatte. Invitasjonen om å bli medlem til land som Ukraina og Georgia, er i denne sammenheng antakelig uklok. Dette er land som tradisjonelt er nært knyttet til Russland og som befinner seg langt inne i det Russland betrakter som sin interessesfære, sitt domene. Det er et eliteprosjekt blant politikere som blant annet ser økonomisk gevinst ved å bli knyttet nærmere til vesten, men som, i alle fall i Ukraina, ikke har støtte i befolkningen. Russlands iherdige protester mot utvidelsen, USAs planer om utplassering av et rakettskjold i Tsjekkia og Polen, NATOs planer om et eget system som gir dekning til alle de NATO allierte i Europa, og Russlands krig i Georgia, har skapt frykt for at Europa er i ferd med å bli delt på nytt, og for økt opprustning og redusert sikkerhet i vår del av verden. Det kan virke som om denne utviklingen har kommet overraskende på europeerne. I Europa blir klassisk maktbalansepolitikk, inndeling av verden i interessesfærer, og diplomati understøttet av militærmakt, betraktet som noe gammeldags og dysfunksjonelt, noe umoralsk som russerne driver med. Men verken USA eller Russland ser det slik. Bak USAs press for å utvide NATO til stadig nye land i Sentral og Øst Europa ligger forestillinger om at det vil bidra til å redusere Russlands innflytelse i Europa og øke USAs. Og Russlands deltakelse i marineøvelser i Venezuela i fjor, og planene om å etablere en stående flåtestyrke i Middelhavet med base i den syriske havnen Tartus, er reaksjoner på hva russerne opplever som NATOs inntrengen i deres interessesfære. Den voldsomme russiske reaksjonen på Georgias innmarsj i utbryterrepublikken Abkhasia må også forstås på denne bakgrunn. Bestrebelser på politisk nivå i Georgia og Ukraina for å søke medlemskap i NATO blir oppfattet som dypt foruroligende i Moskva. Og reaksjonen på Georgias innmarsj, enten den var oppmuntret av USA eller ikke, var antakelig ment som en advarsel mot ytterligere amerikanske framstøt mot Russlands bløte mellomgulv. Begivenhetene i Georgia antydet at det er klare grenser for NATOs evne til å bidra til fortsatt fred og stabilitet i Europa. Og til tross for at Georgia ikke er medlem av NATO, bidro det til ytterligere å svekke NATOs og USAs 5

6 troverdighet, at det ble så åpenbart at noen form for vestlig militær bistand til Georgia, som kunne innebære risiko for krig med Russland, var utelukket. Særlig de baltiske NATO landene merket seg dette. For første gang var en tidligere sovjetrepublikk blitt direkte angrepet av Russland. De spør seg nå om NATOs garanti er tilstrekkelig for å verne regionen mot Russland, og ber om en mer offensiv respons fra alliansen, flere NATO øvelser i Baltikum, mer flypatruljering og et større fokus på forsvar av NATOs ytre grenser. Utfordringen for de større landene i alliansen består i å balansere mellom å stå sammen mot en mulig trussel, og samtidig unngå å provosere Russland. På NATOs 60 års jubileumstoppmøte i Strasbourg og Kehl 2. til 3. april vedtok alliansen blant annet å iverksette arbeidet med et nytt strategisk konsept til erstatning for konseptet fra Arbeidet er allerede godt i gang. Blant viktige spørsmål på dagsorden i denne sammenheng er balansen mellom det man kunne kalle USAs globale og de europeiske medlemmenes regionale utsyn. Å finne balansen mellom oppgaven å bevare et sikkert og stabilt Europa, en oppgave som på langt nær er fullført på Balkan og fremdeles er krevende i Baltikum og et globalisert NATO som aktivt forfølger sine interesser utenfor mandatområdet. Bærebjelken i NATO har alltid vært og kommer også i fremtiden til å være det kollektive forsvaret av medlemslandene. Etter en periode med hovedfokus på operasjoner utenfor mandatområdet har endringene i det sikkerhetspolitiske bildet, med relativ tilbakegang i USAs innflytelse og framveksten av flere nye maktsentra, slike som Kina, India, Brasil osv, brakt geopolitikken tilbake. Disse trendene kan føre til at NATO igjen må prioritere sitt eget nabolag. Ikke på samme måte som før den kalde krigen er heldigvis ikke tilbake. Men NATO må være relevant også for de nye sikkerhetsutfordringer medlemslandene står overfor her hjemme som for eksempel energisikkerhet, nye transportruter, nettsikkerhet og luftovervåking. Samtidig må NATO forberede seg på at den storpolitiske utviklingen på lengre sikt igjen kan gjøre gamle sikkerhetsutfordringer mer relevante. Det går an å hevde at NATOs evne til å gjennomføre operasjoner utenfor mandatområdet, som den i Afghanistan, vil bli styrket av at NATOS medlemsland ser klarere at NATO er relevant også for utfordringer i hjemlandet, fordi det bidrar til å gi alliansen både større relevans og oppdragene ute større legitimitet, slik opinionen i hjemlandet ser det. Et annet viktig tema NATOs nye strategi skal utformes er alliansens forhold til Russland. NATO Russland rådet, og samarbeidspakten mellom NATO og 6

7 Russland som ble undertegnet i Roma i mai 2002 kan bidra til å gjøre NATO til en viktig arena for russisk utenriks og sikkerhetspolitikk i Europa på samme måte som alliansen er det for USA. Særlig for alliansens europeiske medlemsland, som er skjebnebestemt til å leve med Russland som nabo, er det avgjørende viktig at Russlands ulike mye større vekt kan kanaliseres inn i en ramme som NATO, og der Russlands vekt på sett og vis kan avbalanseres av USA. Men da er alliansen nødt til å ta Russland på alvor, begynne å lytte og vise landet den respekt det tilkommer som stormakt. Det er ikke det samme som å gi Russland veto i NATO. Når Russlands forhold til NATO har vært så smertefullt og preget av at russerne gang på gang suspenderer samarbeidet, nå sist etter krigen i Georgia, er det selvsagt et uttrykk for at russerne føler at det ikke er dialog, kun diktat. Skal NATO fungere som et organ der Russland kan integreres i europeisk politikk må dette bli annerledes. Forholdet til EU Forholdet mellom NATO og EU er også et tema som ligger der mer eller mindre uløst og uforløst. Det skyldes til dels amerikansk skepsis til EUs rolle som forsvars og sikkerhetspolitisk aktør, men også at de to pådriverne for en europeisk forsvars og sikkerhetspolitikk, Storbritannia og Frankrike har diametralt motsatt syn på hva forholdet mellom NATO og EU skal være. Storbritannia vil ha et EU som kan komplementere NATO, men som anerkjenner alliansen som den viktigste aktøren av de to innenfor forsvarsog sikkerhetspolitikk, og at det er NATO som avgjør hvorvidt EU skal engasjeres eller ikke, mens Frankrike vil at EU skal utvikle seg til en selvstendig militær aktør med global rekkevidde, noe som innebærer at EU utvikler komplementære kapasiteter til NATO. Det ville i stor grad bidra til å effektivisere forholdet mellom EU og NATO om dette forholdet fant sin avklaring i det nye strategiske konseptet. NATOs atomstrategi Arbeidet med et nytt strategidokument kan være en anledning til å gå NATOs atomstrategi etter i sømmene. Til tross for at trusselbildet etter den kalde krigen hadde endret seg, ble atomvåpen fortsatt gitt en sentral plass i NATOs strategidokument fra Hovedformålet med våpnene er å forhindre krig og enhver form for militært press gjennom avskrekking. Et annet hovedformål er å binde USA til forsvaret av Europa gjennom utplassering av 7

8 amerikanske atomvåpen på europeisk jord. NATO utelukker ikke muligheten for førstebruk av atomvåpen, i den forstand at våpnene er ment å bidra til at ingen aggressor skal kunne være sikker på hvordan alliansen vil svare på militær aggresjon mot alliansens medlemsland. NATOs atomstrategi hviler først og fremst på amerikanske, såkalte substratregiske, atomvåpen, i praksis flybomber, utplassert i Europa. Tanken er at disse skal utgjøre en forbindelse til USAs strategiske atomvåpen og dermed også binde USA til forsvaret av Europa. Våpnene er utplassert ved baser i Tyskland, Nederland, Belgia, Italia og Tyrkia, og fly fra disse landene er sertifisert for å kunne levere våpnene. Derimot er NATOs atomvåpenstrategi betydelig endret etter den kalde krigen, først og fremst som følge av at trusselen om sovjetisk invasjon av Vest Europa, og russernes overlegenhet i konvensjonelle styrker, er borte. NATOs konkrete krigsplaner er, som nevnt, avviklet og våpnene er ikke lenger rettet mot forhåndsplanlagte mål. Antall våpen er redusert. Det samme er beredskapen. Våpnene har i dag først og fremst en politisk rolle som avskrekking. NATOs førstebruksdoktrine er derimot opprettholdt. Det er ansett at førstebruk er en forutsetning for effektiv avskrekking idet den opprettholder usikkerheten hos en potensiell aggressor mht om NATO vil bruke atomvåpen eller ikke. Nasjonalt har alle NATOs tre atommakter erklært at de vil kunne bruke atomvåpen mot ikke atommakter som svar på terrorangrep og på angrep med masseødeleggelsesvåpen. NATOs førstebruksdoktrine er således på linje med atommaktenes nasjonale strategier. Arbeidet med NATOs nye strategidokument bør føre til en ny gjennomgang av NATOs atomstrategi og omfatte en vurdering av hvorvidt NATO i første omgang bør avvikle førstebruksdoktrinen og deretter atomstrategien i sin helhet. Det er, etter mitt syn, flere vektige grunner til dette: Førstebruksdoktrinen var tenkt som en kompensasjon for alliansens underlegenhet i konvensjonelle styrker i forhold til Sovjetunionen. I dag er NATO totalt militært overlegen enhver tenkelig aggressor mot alliansen. 8

9 Førstebruksdoktrinen er i dag tenkt som et bidrag til effektiv avskrekking av terrorangrep og angrep med masseødeleggelsesvåpen mot NATOs medlemsland, først og fremst fra såkalte røverstater men også fra ikke statlige terrorgrupper. Det er svært lite belegg for å tro at trussel om bruk av atomvåpen vil bidra til å avskrekke fundamentalistiske terroristgruppers, eller deres sponsor eller vertsland, fra å angripe vestlige mål. 1 Førstebruksdoktrinen hviler på en forestilling om at atomvåpen er brukbare. Å opprettholde førstebruksdoktrinen er derfor en viktig grunn til at ikke atommakter fristes til å skaffe seg våpen og utgjør derfor også en trussel mot ikkespredningsregimet. NATOs atomstrategi forutsetter at amerikanske atomvåpen utplasseres på ikke atomvåpenstaters territorium og at de kan leveres av disse ikke atomvåpenstatenes fly. Den kommer således i konflikt med artikkel I og II i ikkespredningsavtalen som hhv forbyr atomvåpenstater å overføre til og forsyne ikke atomvåpenstater med atomvåpen og forbyr ikke atomvåpenstater å motta atomvåpen. NATOs atomstrategi bidrar til å gi atomvåpen økt prestisje og utgjør derfor en trussel mot ikkespredningsregimet selv om alliansen skulle gi avkall på førstebruksdoktrinen. NATOs atomstrategi utgjør en formell forpliktelse for NATOs atomvåpenstater til å bidra til alliansen med våpen og kompetanse og bidrar på den måten til å legitimere at disse statene opprettholder og videreutvikler sine arsenaler. Dersom NATO ga avkall på sin atomstrategi ville det derfor være et viktig bidrag til å komme i gang med den atomavrustningen atomvåpenstatene er forpliktet til i ikkespredningsavtalen. Dette siste punktet er samtidig den viktigste grunnen til at atomvåpenstatene i NATO ikke ønsker å endre alliansens atomstrategi, slik det kommer til uttrykk i NATOs Declaration on Alliance Security som ble vedtatt på jubileumstoppmøte i Strasbourg/Kehl i april i år, nemlig at Avskrekking, basert på en fornuftig blanding av kjernefysiske og konvensjonelle kapasiteter, forblir et nøkkelelement i alliansens overordnede strategi. Men det er håp i hengande snøre, særlig etter at Barrack Obama kom på banen med sin versjon om en atomfri verden, og debatten er i full gang i Tyskland om landet bør tre ut av NATOs atomstrategi og be amerikanerne å fjerne atomvåpnene som er lagret på tysk jord. 1 Se f eks.: Keith Payne: Deterrence in the Second Nuclear Age, The University Press of Kentucky,

10 NATO og Norge Som et lite land utenfor EU og nabo til Russland utgjør alliansen med USA i NATO fortsatt en grunnstein i norsk forsvars og sikkerhetspolitikk. Fordi det norske forsvaret er blitt så sterkt nedbygget etter den kalde krigen, og til tross for at den umiddelbare trusselen om invasjon østfra er borte, er Norge som kyststat til de nordlige havområder, som naboland med Russland og gitt den globale oppvarmingen som blant annet fører til økt tilgjengelighet til, og dermed økt konkurranse om ressursene i Arktis, samtidig som viktige juridiske spørsmål knyttet til avgrensing av kontinentalsokkel og soner og grunnlaget for norsk jurisdiksjon på Svalbards kontinentalsokkel i dag på mange måter mer utsatt og dermed også mer allianseavhengig enn før. Etter den kalde krigen er også NATOs styrkestruktur blitt sterkt redusert. Det har derfor vært en utfordring for Norge at NATOs fokus, alliansens ansvar og oppgaver, de senere år er blitt utvidet fra det euroatlantiske området til også å omfatte sikkerhetsutfordringer av mer global karakter. At NATOs fokus ikke lenger er rettet mot øst og nord, men sørover mot Balkan, Midtøsten, Sentral Asia og Kaukasus, gjør at troverdigheten av alliansens sikkerhetsgaranti til Norge er redusert. Dertil kommer at mange av de konfliktene Norge kan bli involvert i i nordområdene, konflikter knyttet til rett til og kontroll med utvinning og transport av strategisk viktige ressurser som olje, gass og fisk, sannsynligvis vil være av en slik karakter at NATO ikke er aktør. Det kan i den sammenheng være verdt å minne om at den siste konflikten med militære dimensjoner, om tilgang til fiskeressurser i de nordlige havområder, var de tre torskekrigene mellom 1960 og 1976, hvor et NATO land, Storbritannia, satte inn fregatter mot et annet NATO land, Island. Forsvarets funksjon i norsk NATO politikk er å bidra til å oppnå Alliansens styrkemål, å yte relevante styrkebidrag til NATOs styrkestruktur, for dermed å bevare Alliansens handlekraft. Det er derfor omorganiseringen av det norske forsvaret etter den kalde krigen er blitt så sterkt preget av både av NATOs forsvarskonsept med vekt på mobile reaksjonsstyrker framfor stående invasjonsforsvarsstyrker, og av alliansens styrkemålsettinger, dens krav til enhetenes og avdelingenes ytelse og kvalitet, og kravet om evne til samvirke med allierte styrker. Finnland tenker som kjent helt annerledes. En av årsakene til at dette har kunnet skje, har sammenheng med mangelen på tradisjon for selvstendig strategisk tenkning, og dermed også svake akademiske fagmiljøer innenfor den del av statsvitenskapen som handler om 10

11 geopolitikk, strategi og militærteori. Vi har vennet oss til å gå til Brussel og Washington for å finne ut hva trusselbildet er, og hvordan det norske forsvaret bør innrettes. Og det er kanskje ikke noe rart, om vi ser på Norges historie de siste 200 år. Fra 1814 til 1905 ble trusselvurderinger utenriks og sikkerhetspolitikk primært utformet i Stockholm. Så gikk det 35 år hvor Norges utenrikspolitikk, litt spissformulert, var ikke å ha noen utenrikspolitikk, deretter fem års tysk okkupasjon, hvor London regjeringens forsvarspolitikk, selvsagt, stort sett ble utformet med utgangspunkt i vurderinger i London og Washington. Deretter etter et kort mellomspill bar det inn i NATO der trusselvurderinger og forsvarsstrategi stort sett ble utformet i Washington og Brussel. Årsaken til at hæren ble Norges viktigste forsvarsgren etter 2. verdenskrig, (til tross for at den i motsetning til marinen og flyvåpenet nesten ikke hadde utrettet noe som helst, og hæroffiserer som ville sloss enten måtte la seg innrullere i britiske avdelinger, slik som f eks Hamre og Bratland eller, som Tønne Huitfeldt, etter fullført krigsskole verve seg til tjeneste som menig i marinen), var først og fremst at NATO tydelig ga til kjenne at de allierte flåtemaktene Storbritannia og USA ville ta seg av havområdene mens Norges landområde var det i første omgang bare nordmennene selv som kunne forsvare. Resultatet var en stor norsk hær, en liten norsk kystmarine og norske admiraler som sa opp i protest. Under den kalde krigen var det viktig og riktig av norske myndigheter å basere forsvarsog sikkerhetspolitikken på analyser i Brussel og Washington. Etter den kalde krigen, hvor vi er mer utsatt, og står mer alene, enn på lenge, blir det feil. Det blir feil særlig fordi Norges strategiske stilling og forsvarsbehov er så forskjellig fra de andre europeiske NATO land. Norske myndigheter har imidlertid unnlatt å imøtekomme NATOs anbefalinger på flere områder. Norge opprettholder for det første alminnelig verneplikt, til tross for anbefalinger fra alliansen om å gå over til profesjonelle styrker. Norge har heller ikke imøtekommet anbefalingen fra NATO om at forsvarsbudsjettet bør utgjøre 2 prosent av brutto nasjonalprodukt. Og Norge er langt fra NATOs anbefaling om at 40 prosent av det norske forsvaret skal kunne deployeres utenlands på kort varsel og at 8 prosent av det norske forsvaret skal kunne oppholde seg utenlands på ubestemt tid. Det er allikevel rimelig å hevde at allianseforpliktelsene i NATO har bidratt til å forhindre at det norske forsvaret er blitt bygget enda lengre ned, slik det f eks har skjedd i Sverige. Et annet viktig norsk bidrag til NATO er deltakelse med styrker i NATOs operasjoner, først i Bosnia, deretter i Kosovo og nå til sist i Afghanistan. Det 11

12 har, som nevnt, ført til at norske soldater, for første gang siden 1700 tallet, nå deltar i krig utenfor Norges grenser. Men Norge har ingen vitale interesser verken på Balkan eller i Afghanistan. Formålet med deltakelsen er i stedet å bidra til alliansens fortsatte relevans i europeisk og transatlantisk sikkerhetspolitikk, og har f eks lite med å få afghanske kvinner ut av burkaen å gjøre. Deltakelsen hviler også på en forestilling om at man ved å bidra innlegger seg fortjenester hos NATO og hos USA som kan gjøre at sannsynligheten øker for at Norge vil få hjelp om det måtte bli nødvendig. Men deltakelse i internasjonale operasjoner kan på ingen måte betraktes som et slags sikkerhetspolitisk innskudd Norge har trekkrettigheter på i en situasjon hvor Norge selv trenger militær hjelp. I enhver demokratisk stat er myndighetene avhengig av politisk støtte hjemme som basis for lovlig fattede vedtak i egne konstitusjonelle organer. Så vidtrekkende, kostbare og risikable beslutninger som å bidra med militære styrker i en konflikt i et annet land vil alltid måtte være resultat av politiske helhetsvurderinger der en lang rekke andre hensyn enn eventuelle formelle eller moralske forpliktelser man måtte ha overfor det andre landet vil veie inn. Det er med andre ord ingen garanti for at Norge i en gitt situasjon vil få alliert hjelp selv om vi ber om det. Det tilsier også at Norge er avhengig av å holde seg med en nasjonal forsvarsterskel med en viss stridsevne og utholdenhet. Den styrkestrukturen som er skissert i gjeldende langtidsplan for Forsvaret i perioden 2009 til 2012 har dessverre ingen slik evne. Avslutning Jeg tror at det initiativet bl.a. Norge har tatt i forbindelse med arbeidet på det nye strategidokumentet, om i større grad å bringe alliansen tilbake til de tradisjonelle oppgavene med fokus på artikkel 5 og mer knyttet til medlemslandenes territorielle sikkerhet, er et viktig perspektiv. Utfordringen består i å få USA med på det. For ute USA er NATO ingen ting. Oppgaven består i å overbevise USA om at et NATO som først og fremst er engasjert out of area vil bidra til å splitte alliansen fordi medlemslandenes interesser her er så forskjellige. Og USA trenger NATO på samme måte som Europa gjør det. Vi kan nemlig ikke ta fortsatt fred og stabilitet i Europa for gitt. Det må jobbes for hele tiden. Oppgaven består i å minne USA på at det er interessert i et fortsatt fredelig og stabilt Europa og at det er her NATOs hovedoppgave i framtiden ligger. 12