Oslohelsa. Oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorene

Transkript

1 Oslohelsa Oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorene

2 Denne rapporten er utgitt av Helseetaten, Oslo kommune, mai 2016 Henvendelser vedrørende publikasjonen kan rettes til: Oslo kommune, Helseetaten Seksjon for kvalitetsmåling og epidemiologi Postboks Oslo Forsidefoto: Trykk: Bymiljøetaten. Fra lekeplassen Holmlia PressPlay NetPrint AS

3 Sammendrag Oslo kommune skal ha oversikt over helsetilstanden i befolkningen, og positive og negative faktorer som påvirker den. Både oppvekst- og levekårsforhold, fysisk, biologisk, kjemisk og sosialt miljø og helsevaner har stor betydning for befolkningens helsetilstand. Faktorene virker inn på helsa på ulike måter, og endring i disse faktorene forutsetter ofte tiltak i flere sektorer. Befolkningssammensetning har også betydning for sykdomsbildet. En god oversikt bidrar til et mer treffsikkert folkehelsearbeid. Levekår og helse er ujevnt fordelt i Oslos befolkning. Det er geografiske forskjeller, og forskjeller etter sosioøkonomisk bakgrunn. Mye av variasjonene mellom bydelene kan tilskrives at sammensetningen av innbyggerne er ulik. På mange områder er det et bydelsmønster hvor ytre by vest, med Bydel Nordstrand, skiller seg ut fra øvrige bydeler, i bedre helse og levekår. Vi ser også en opphopning av en del risikofaktorer og levekårsutfordringer i indre by og ytre by øst og Bydel Søndre Nordstrand. Samtidig er Oslo en mer sammensatt by enn todelt langs et øst/ vest-skille. Noen ganger er det ikke noe tydelig bydelsmønster, for eksempel ved ensomhet blant unge. Andre ganger ligger helseutfordringene i vestlige bydeler. Det gjelder snusing, alkohol og brystkreft blant annet. Det er også store forskjeller innad i bydelene. Hovedfokuset for rapporten er å presentere påvirkningsfaktorer og sykdomstilstander som utgjør de største helseutfordringene, og vise hvordan disse er fordelt mellom bydelene. Det er et viktig mål for folkehelsearbeidet å redusere sosial ulikhet i helse. I et folkehelseperspektiv er det videre viktigst å konsentrere seg om sykdom og påvirkningsfaktorer som lar seg forebygge. Befolkning Oslo er den byen i Europa med høyest befolkningsvekst, og det forventes høyest vekst i de eldste aldersgruppene fremover. Forekomsten av en rekke sykdommer øker med alder. Befolkningsveksten og veksten i antall eldre kommer til å føre til press på de kommunale helsetjenestene i årene som kommer, som gjør det svært viktig å drive helsefremmende og forebyggende arbeid. Rundt en tredjedel av befolkningen i Oslo har innvandret, eller er barn av innvandrere. Det påvirker i noen grad hvilke helseutfordringer vi ser, men dette er også et område vi har for liten kunnskap om. Innvandrerbefolkningen er en svært sammensatt gruppe, med større forskjeller innad, enn mellom innvandrere og den øvrige befolkningen. Både andelen innvandrere, og sammensetningen av innvandrergruppen, varierer mye mellom bydelene. Levekår og oppvekst Oslo har både flere innbyggere med høy inntekt og flere med lav inntekt enn resten av landet. 14 prosent av befolkningen i Oslo har vedvarende lav inntekt, sammenlignet med ni prosent i landet som helhet. Forskjellen er enda større når det gjelder barn som lever i familier med lav inntekt. Barnefattigdom er mer utbredt i Oslo enn i resten av landet, og det er store forskjeller innad i byen. Innvandrere er overrepresentert blant lavinntektshusholdninger i Oslo. Forsørgere med lavinntekt er samtidig oftere uten arbeid, har kort utdannelse, mottar sosialhjelp eller offentlige ytelser, har mange barn og/eller er enslige. Det er en positiv sammenheng mellom utdanningsnivå og helse. Utdanningsnivået er høyere i Oslo enn i resten av landet. 48 prosent har høyere utdanning, sammenlignet med 31 prosent i Norge. Sentralt og vest i Oslo har seks av ti høyere utdanning, mens i Groruddalen og i Bydel Søndre Nordstrand har tre av ti eller færre høyere utdanning, det samme som i resten av landet. En av fire fullfører ikke videregående innen fem år. Bydeler i ytre vest har lavere frafall enn Norge som helhet, mens bydeler i indre Oslo øst og Groruddalen høyere. Foreldres utdanningsnivå påvirker resultatene fra grunnskolen, som igjen har stor betydning for gjennomføringsgraden. Å redusere ii

4 frafall i videregående er et viktig satsingsområde for å redusere sosiale forskjeller i utdanning og helse. Barn og unge fra familier med lav sosioøkonomisk status eller med innvandrerbakgrunn deltar mindre i det sosiale fellesskapet, og føler seg oftere ekskludert. Blant ungdom med foreldre født i Norge, er det en høyere andel som blir mobbet blant dem med lav sosial bakgrunn enn blant dem med høy sosial bakgrunn. Ungdom i ytre by vest og Bydel Nordstrand deltar i større grad i fritidsaktiviteter enn i landet som helhet. For øvrige bydeler er deltagelse like vanlig som ellers i landet. En av fire i videregående er plaget av ensomhet. Helsa er jevnt over dårligere og levealderen kortere blant mennesker med kort utdanning, lav inntekt, lav yrkesstatus og som er utenfor det sosiale fellesskapet. Jo høyere man befinner seg i det sosioøkonomiske hierarkiet, jo bedre er helsa, og jo lenger lever man. Sosiale vilkår i barndommen påvirker barns muligheter og senere livssjanser. Tidlig innsats er derfor avgjørende for å forebygge sosiale helseforskjeller. Miljø Det fysiske, biologiske og kjemiske miljøet som omgir oss er grunnleggende for helse, livskvalitet og trivsel. Generelt er luftkvaliteten i Oslo god, men er spesielt utsatt for svevestøv om vinteren. Veitrafikk og vedfyring er hovedkilden til luftforurensingen. Støy er det miljøproblemet som berører flest innbyggere i Oslo, også her er veitrafikk hovedkilden. 65 prosent av osloborgerne velger kollektivtransport eller bil som framkomstmiddel i hverdagen, mens kun 8 prosent benytter sykkel. To av tre syklister er voksne menn. Barn og eldre sykler mindre. Det kan henge sammen med sykkelveinettets utilgjengelighet for disse gruppene. Helsevaner I følge det globale sykdomsbyrdeprosjektet ligger kosthold helt på topp blant de ti viktigste risikofaktorene som bidrar mest til den norske sykdomsbyrden. Vi har for lite kunnskap om kostholdet til innbyggerne i Oslo, mattilbudet på fellesarenaer som barnehager, aktivitetsskolen og skole, og muligheten for å gjøre sunne matvalg i lokalmiljøet. Både i Oslo og på landsbasis er det 65 prosent som oppgir å spise grønnsaker daglig, men kun 15 prosent voksne oppnår anbefalt inntak. Generelt er inntaket av frukt og grønnsaker høyere blant kvinner enn menn, og høyere med økende utdanning og alder. 65 prosent av elevene på ungdomsskole, og 55 prosent av elevene på videregående skole i Oslo spiser frokost hver dag. Tre av fire osloungdom oppgir at de trener ukentlig. Det er flere i vestlige bydeler som trener ukentlig enn i østlige. En av tre voksne i Norge tilfredsstiller de nasjonale anbefalingene om å være fysisk aktiv minst 150 minutter per uke. Generelt er nivået på fysisk aktivitet for lavt, samtidig som det er klare sosiale forskjeller. Oslo er det fylket i landet med lavest andel dagligrøykere, og stadig færre røyker daglig. Imidlertid har det ikke vært nedgang i av-og-til-røykingen i Oslos befolkning. Denne tendensen ser vi også for ungdom. Røyking blant ungdom er mest utbredt i indre by. Det er sosial ulikhet i andelen som røyker, mens det ikke er en slik sammenheng i av-og-til-røykingen. To prosent av ungdommene i Oslo røyker daglig. Ni prosent røyker av og til, mens andelen bare er tre prosent for hele landet. Flere snuser, særlig blant de unge. Det er flere unge som snuser enn røyker daglig. Snusing er klart mest utbredt i vestlige bydeler, der en av fire på videregående snuser minst ukentlig. Alkohol er det mest brukte rusmiddelet i Norge. Inntak av større mengder gir økt risiko for uhell, skader og ulykker, og for utvikling av sykdommer og avhengighet. Osloungdom er sjeldnere beruset nå enn før. Det er klare bydelsforskjeller i andelen ungdom som har vært beruset siste året. De høyeste andelene finner vi i de vestlige bydelene og Bydel Nordstrand. Befolkningen i Oslo og Akershus drikker oftere alkohol enn nordmenn generelt. Særlig drikker kvinner i Oslo og Akershus oftere alkohol enn kvinner i resten av landet. iii

5 Forventet levealder Helsetilstanden til Oslos befolkning er i hovedsak svært god. Åtte av ti osloborgere vurderer helsa si som god, og den forventede levealder ved fødsel har aldri vært høyere. Forventet levealder ved fødsel i perioden var 79,6 år for menn og 83,8 år for kvinner. For første gang er den like høy i Oslo som i Norge som helhet. Samtidig finner vi store sosiale helseforskjeller i Oslo. Forventet levealder ved fødsel for menn er åtte år høyere i Bydel Vestre Aker enn i Bydel Sagene. Forskjellen er større mellom bydelene i Oslo enn mellom fylkene i Norge. Men forskjellene blir stadig mindre. Tidlig på 2000-tallet var forskjellen på ti år. Kvinner lever i gjennomsnitt lenger enn menn, og det er mindre bydelsforskjeller i kvinners dødelighetsnivå. Forskjellen i forventet levealder mellom de med høy og de med lav utdanning er høyere i Oslo enn i resten av landet. Psykisk helse I regjeringens folkehelsemelding fra 2015 likestilles psykisk og fysisk helse i folkehelsearbeidet. Psykiske plager er svært vanlig i befolkningen, og en viktig årsak til helsetap i Norge. Psykiske lidelser bidrar i stor grad til sykefravær, og er for aldersgruppen år den vanligste årsaken til uførepensjon. Alvorlig depresjon og angstlidelser er blant de fem største årsakene til helsetap i Norge. Slike plager er vanligst blant kvinner og jenter i tenårene. Andel jenter med depressive symptomer øker utover ungdomsskolen, og flater ut på videregående. Nær en av tre jenter i videregående har depressive plager. Andelen jenter med slike plager har økt fra 1996 (15 %) til 2015 (26 %). Andel unge med depressive plager er noe høyere i Oslo, enn i resten av landet. Det er bydelsvariasjoner, hovedsakelig blant de på videregående skole. Andelen er størst i sentrumsbydelene, bydeler i Groruddalen og Bydel Søndre Nordstrand, og lavest i ytre by vest. Ikke-smittsomme sykdommer Sykdomsbildet i Norge preges av ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer, diabetes type 2, KOLS og kreft. Risikofaktorer knyttet til de kroniske sykdommene er tobakksforbruk, høyt alkoholkonsum, usunne matvaner, fysisk inaktivitet og høyt blodtrykk. I Oslo er de vanligste dødsårsakene hjerte- og karsykdommer og kreft. Samtidig er det lavere forekomst av hjerte- og karsykdommer og lungekreft i Oslo enn i resten av landet. Død som følge av hjerte- og karsykdommer er fortsatt den dødsårsaken som har størst betydning for den totale sosiale ulikheten i dødelighet i Norge, selv om forskjellene har blitt mindre. Hjerte- og karsykdommer er den vanligste dødsårsaken blant menn i Oslo, og den nest vanligste blant kvinner. For kvinner er kreft den vanligste dødsårsaken. Den vanligste kreftformen blant kvinner er brystkreft, og den er vanligere i Oslo enn i resten av landet. Brystkreft forekommer hyppigere blant kvinner med høy utdanning. Det var flest nye tilfeller i bydelene Ullern og Frogner. Prostatakreft er den vanligste kreftformen blant menn. Samtidig er forekomsten lavere i Oslo, enn i resten av landet. Forekomsten av lungekreft varierer betydelig mellom bydelene. Det er høyest forekomst i Bydel Sagene, som også har lavest forventede levealder. Bydelene i ytre vest og Bydel Nordstrand har lavest forekomst av lungekreft. Muskel- og skjelettsykdommer og -plager Muskel- og skjelettsykdommer og -plager bidrar til en stor del av helsetapet i Norge. Disse sykdommene og plagene er også blant de viktigste årsakene til sykefravær og uførhet. Plagene er vanligere hos personer med lav sosioøkonomisk status. iv

6 Hoftebrudd Oslo har den høyeste rapporterte hoftebruddinsidens i verden. Hoftebrudd regnes som de mest alvorlige bruddene, og om lag 70 prosent skjer blant kvinner. I tillegg til de negative konsekvensene et hoftebrudd har for den enkelte, er behandling og rehabilitering svært kostnadskrevende for samfunnet. Et enkelt hoftebrudd er beregnet å koste over kroner det første året, fordelt på stat og kommune. Barn og unges helse Unge er sjeldnere syke enn voksne. Samtidig handler ikke helse bare om fravær av sykdom, men i like stor grad om fysisk, psykisk og sosialt velvære. Unges egenvurderte helse er derfor viktig å fange opp. Syv av ti osloungdom svarer at de er litt eller svært fornøyd med helsa. Likevel oppgir 13 prosent at de har daglig fysiske plager. De vanligste fysiske plagene blant osloungdom er hodepine, etterfulgt av magesmerter og deretter nakke- og skuldersmerter. I mange tilfeller kan slike plager være uttrykk for stress og psykososiale vansker. Her er igjen jenter mer plaget enn gutter. Barn og unges helsetilstand er viktig, siden grunnlaget for framtidig helse legges i barndommen. Den offentlige tannhelsetjenesten, sammen med helsestasjon og skolehelsetjenesten, er de eneste helsetjenestene i landet som innkaller barn og unge mellom 3 og 18 år til regelmessige undersøkelser, og har dermed en unik mulighet til å avdekke skjevutvikling hos barn. Helsesøstre erfarer at dårlig tannhelse forekommer ofte hos barn som også har andre helseproblemer. Det er betydelige forskjeller mellom ulike områder i byen når det gjelder tannhelse, og spesielt blant femåringene. Lav sosioøkonomisk status reduserer sannsynligheten for å ha god tannhelse. v

7 Innhold 1 Innledning Bakgrunn Folkehelse Sosial ulikhet i helse Bydelene i Oslo Om innholdet og organiseringen av rapporten Oslos befolkning Innledning Befolkning og befolkningsutvikling Befolkningsframskriving En aldrende befolkning Barne- og ungdomsbefolkningen Fruktbarhet og fødsler Innvandrerbefolkningen Husholdningssammensetning Sosiale faktorer som påvirker helse Innledning Oslo en sammensatt by Utdanning Inntekt Arbeid Helserelaterte trygdeytelser Sosiale tjenester Bolig Sosialt miljø Oppvekstvilkår Innledning Oppvekstsituasjon Barnehage Skole Sosialt miljø blant unge Fysisk, biologisk og kjemisk miljø Innledning Luftkvalitet Støy og stille områder Drikke- og badevann Inneklima Friområder og grøntstruktur Anleggsdekning Skader og ulykker Innledning Fallulykker Hoftebrudd Brann Vold Trafikkulykker Arbeidsskade vi

8 6.8 Drukningsulykker Selvmord Dødsfall fra ulykker Helsevaner Innledning Fysisk aktivitet og helse Kosthold og helse Vekt og helse Røyking og snusbruk Alkohol og andre rusmidler Abort Helsetilstand Innledning Sykdomsbyrde Selvrapportert helse Psykisk helse Forventet levealder Somatiske sykdommer Smittsomme sykdommer og vaksinasjoner Tannhelse Avslutning, anbefalinger og veien videre God oversikt et skritt på veien til et systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid Prinsipper og avgrensing for våre anbefalinger Fire satsingsområder Bibliografi vii

9 1 Innledning 1.1 Bakgrunn Oslo kommune er pålagt etter folkehelseloven 5 å ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne. Oversikten skal identifisere folkehelseutfordringene i kommunen, herunder vurdere konsekvenser og årsaksforhold. Loven sier videre at kommunen skal være særlig oppmerksom på trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale eller helsemessige problemer eller sosiale helseforskjeller. Hvert fjerde år skal kommunen utarbeide et samlet oversiktsdokument som skal ligge til grunn for det langsiktige folkehelsearbeidet (forskrift om oversikt over folkehelsen, 5). Det er første gangen Oslo kommune utarbeider et slikt oversiktsdokument etter den nye folkehelseloven. Hovedhensikten med dette oversiktsdokumentet er å forankre folkehelsearbeidet politisk, på tvers av sektorer og som en langsiktig satsing. Oversiktsdokumentet skal inngå som grunnlag for arbeidet med planstrategien og være knyttet opp mot prosessene i plan- og bygningsloven. Oversikten skal også ligge til grunn for folkehelseplanen for Oslo som skal gjelde fra I tillegg skal oversiktene være grunnlag for beslutninger i folkehelsearbeidet som utøves «fra dag til dag». Det er her viktig å understreke at folkehelsearbeid må foregå i alle sektorer, og således være et tverrsektorielt arbeid, da det er svært mange ulike faktorer som spiller inn når det kommer til å skape forutsetninger for god helse i befolkningen. Oversikten skal gjøre folkehelsearbeidet kunnskapsbasert og treffsikkert (Helsedirektoratet, 2014). Det å ha god oversikt over helsa til Oslos innbyggere og hva som påvirker den i positiv og negativ retning, er en forutsetning for å kunne beskrive folkehelseutfordringene og -ressursene, og nødvendig for å planlegge og for å gjennomføre tiltak. For at folkehelsearbeidet skal være effektivt og av god kvalitet, må det bygge på kunnskap om helse og helseutfordringer, om hva som påvirker helsa og om hvilke virkemidler og tiltak som har effekt (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015). Oversiktsdokumentet er bare del av det bredere oversiktsarbeidet som Helseetaten har ansvaret for. Vi skal også holde løpende oversikt, det vil si følge med på og vurdere ulike kilder til informasjon, som statistikk og forskningsrapporter. I praksis innebærer det løpende oversiktsarbeidet blant annet å oppdatere Oslo kommunes Statistikkbank og nettsiden «Oslohelsa», utarbeide egne folkehelseprofiler for bydelene som gis ut en gang i året, og skrive artikler om helse og påvirkningsfaktorer i kommunens tidsskrift «Oslospeilet». Oversiktsarbeidet er videre bare en del av det systematiske og kunnskapsbaserte folkehelsearbeidet. Folkehelseloven legger opp til en systematisk arbeidsform som innebærer oversikt over folkehelsesituasjonen, planforankring av mål, samt tiltak og evaluering av kommunens folkehelsearbeid på lang og kort sikt. 1

10 Kilder til oppdatert statistikk om helsetilstanden og påvirkningsfaktorer i Oslo Oslo kommunes statistikkbank Statistikkbanken er en del av det løpende oversiktsarbeidet i kommunen. Per desember 2015 finnes det omkring 150 ulike tabeller i Oslo kommunes statistikkbank, fordelt på åtte hovedområder: Befolkning Inntekt, levekår og sosiale forhold Barnehage, skole og høyere utdanning Oslohelsa Samfunnsliv Arbeids- og næringsliv, bygg Miljø og samferdsel Kommunal økonomi og forvaltning Tallene presenteres hovedsakelig på bydelsnivå, men i noen tabeller finnes også tall på delsbydelsnivå. Helseetatens bydelsprofiler Helseetatens bydelsprofiler viser noen trekk ved helsetilstanden i bydelenes befolkning og forhold som virker inn på denne. Bydelsprofilene er ment som et utgangspunkt for videre arbeid med helsefremmende og forebyggende tiltak i bydelene. Bydelsprofilene presenterer indikatorer innenfor seks temaområder: befolkningssammensetning oppvekst- og levekårsforhold fysisk, biologisk, kjemisk og sosialt miljø skader og ulykker helserelatert atferd helsetilstand I bydelsprofilene sammenlignes den enkelte bydelens gjennomsnitt med tall for hele Oslo på et tjuetalls indikatorer innenfor de seks temaområdene. Bydelsprofilene kan også brukes til å se på forskjeller i befolkningens helse på tvers av bydeler i Oslo. OSLOSPEILET ble utgitt første gang i 1991, og kommer nå ut to ganger årlig. OSLOSPEILET inneholder informasjon og faktabaserte analyser fra kommunens statistikktjeneste om områder av sentral betydning for Oslo kommune. Oslo kommunes statistikktjeneste er organisert som et tverretatlig samarbeid mellom Byrådsavdeling for finans, Utviklings- og kompetanseetaten, Bymiljøetaten, Helseetaten og Utdanningsetaten. Faktaark om befolkning, levekår og boforhold Oppdateres årlig. Finnes for hver bydel, og viser også statistikk på delbydelnivå om befolkning, levekår og boforhold. Oslotrender 2015 Gir en beskrivelse av fakta og viktige utviklingstrekk i kommunen og bysamfunnet som er relevante for den videre planlegging av byens fremtidige utvikling, og grunnlag for planstrategien. Oslotrender inneholder informasjon om alle kommunens sektorer og tjenesteområder. I denne utgaven har folkehelse fått større plass enn tidligere. Folkehelseprofiler fra Folkehelseinstituttet FHI gir i begynnelsen av hvert år ut folkehelseprofiler for både fylke, kommune og bydel, som hjelp til kommunene i arbeidet med oversikts- og folkehelsearbeidet. Profilene er basert på statistikkbankene Kommunehelsa og Norgeshelsa. Oslo kommunes statistikkbank og våre bydelsprofiler skal være komplementære til FHIs statistikk, dvs. vi tar ikke med statistikk som finnes hos FHI. 2

11 1.2 Folkehelse Befolkningens helse påvirkes både av samfunnsforhold og kunnskaper og holdninger hos den enkelte. Helse skapes der folk bor og lever sine liv. Folkehelse defineres i folkehelseloven som «befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i en befolkning». Gjennom folkehelseloven er kommunen lovpålagt «å fremme folkehelse innen de oppgaver og med de virkemidler kommunen er tillagt, herunder ved lokal utvikling og planlegging, forvaltning og tjenesteyting». I folkehelsearbeidet kan vi skille mellom primær, sekundær- og tertiærforebygging. Primærforebygging dreier seg om tiltak for å fremme befolkningens helse og trivsel, og for å hindre sykdom, skade og lidelse. Det primærforebyggende arbeidet foregår i hovedsak utenfor helseinstitusjonene. Sekundærforebygging handler om å stanse sykdomsutvikling og/eller å hindre tilbakefall, mens tertiærforebygging dreier seg om å hindre forverring og sikre best mulig liv med en eventuell helsesvikt. Her tenker vi først og fremst på folkehelse som primærforebygging. Folkehelsearbeid er en viktig samfunnsoppgave som skal utøves i alle sektorer, gjennom å påvirke faktorer som har positive eller negative effekter på helsa. Kommunen har et helhetlig ansvar for folkehelsa som knyttes til alle kommunens sektorer i henhold til folkehelseloven. Det er viktig å huske at faktorer som ikke nødvendigvis kobles direkte til helse, ofte kan ha store helsemessige konsekvenser for den enkelte. Arbeidet skal være rettet mot hele befolkningen eller store grupper av befolkningen. Folkehelsearbeid er definert i folkehelseloven som «Samfunnets innsats for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen». Bevissthet, planer og tiltak i alle sektorer legger grunnlaget for å skape gode levekår og oppvekstsvilkår. Det må legges til rette for at befolkningen kan ta helsevennlige valg, etablere gode holdninger, fremme fellesskap, trygghet og deltakelse. Nåværende folkehelseplan for Oslo gjelder for perioden Hovedmålet i folkehelseplanen er at: «Samordnet innsats skal gi mulighet for god helse og trivsel, uavhengig av hvem du er og hvor du bor i Oslo.» Folkehelseplan for Oslo er en overordnet strategisk plan som skal bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse i alle kommunens virksomheter. Planen skal rulleres og rullert plan skal gjelde for perioden Satsningsgruppen «Barn og unge 0-25 år» vil videreføres i rullert plan for å kunne konsentrere innsatsen på et prioritert område i folkehelsearbeidet. Derfor har vi fokus på barn og unge også i oversiktsdokumentet. Mange sentrale temaer innenfor folkehelseområdet trekkes frem i andre kommunale planer, og det er viktig å se alle planene i en sammenheng, de ulike planene er viktige bidrag til det tversektorielle folkehelsearbeidet i kommunen. 3

12 1.3 Sosial ulikhet i helse Sosiale helseforskjeller er systematiske, urettferdige og mulig å gjøre noe med. Det fins flere typer systematiske helseforskjeller som kan kalles «sosiale» (Helsedirektoratet, 2014), og som er relevante for Oslo. For det første er det de geografiske forskjellene. Oslo som storby og landets hovedstad skiller seg på mange måter fra resten av landet, og ikke minst er det store helseforskjeller mellom ulike områder i byen. For det andre er forskjeller i helse mellom kjønn og etter opprinnelsesland til dels sosialt skapte. Den tredje typen sosiale helseforskjeller de sosioøkonomiske helseforskjellene er den som ser ut til å være den mest grunnleggende og omfattende. Med dette menes helseforskjeller etter utdanning, økonomi og/eller yrke (Helsedirektoratet, 2014). I Oslo henger disse nært sammen med bydelsforskjellene i helse, fordi disse samvarierer, som vi vil vise mange eksempler på i kapittel 3. Når vi bruker begrepet «sosiale helseforskjeller» i denne rapporten, mener vi i all hovedsak sosioøkonomiske ulikheter i helse. Det er imidlertid viktig å undersøke hvordan ulike typer sosiale ulikheter virker inn på hverandre, særlig den sosioøkonomiske sammensetningen i de ulike bydelene og bydelsforskjellene i helse. Det har vist seg at de andre sosiale helseforskjellene langt på vei forsvinner når vi tar hensyn til sosioøkonomiske faktorer. Sosiale ulikheter i helse er problematiske i et folkehelseperspektiv, fordi befolkningens totale helsepotensiale ikke utnyttes fullt ut. Dersom alle i Oslo hadde hatt den samme lave dødeligheten som de i bydelene med høyest forventet levealder, ville vi ha vunnet mange leveår. Sosiale ulikheter i helse er også problematisk av andre grunner. For det første er det et rettferdighetsproblem, fordi mennesker i lavere sosiale lag frarøves livssjanser. Helse har en verdi i seg selv, men det er også en betingelse for å leve det livet en selv verdsetter. Vi kan snakke om en dobbel urettferdighet, ved at mennesker med lavere sosiale bakgrunn både har dårligere levekår og opplever mer sykdom og oftere tidligere død. For det andre er det et levekårsproblem, fordi sviktende helse er en viktig faktor ved sosial eksklusjon i Norge. For det tredje er det et samfunnsøkonomisk problem, fordi det reduserer sysselsetting og verdiskaping og øker offentlige utgifter, og svekker dermed den norske velferdsstatens økonomiske bærekraft. For det fjerde er det også et velferds- og livskvalitetsproblem, fordi personer med helseproblemer og lav sosioøkonomisk status har langt dårligere forutsetninger for trivsel, generell tilfredshet og livskvalitet (Dahl m.fl., 2014). Til tross for at vi i Norge har et velutbygd velferdssamfunn, lav inntektsulikhet, små klasseforskjeller og lite fattigdom sammenlignet med andre land, har vi ikke lyktes med å fjerne sosiale ulikheter i helse. Dette kalles ofte for et «helseparadoks» (Stoltenberg & Strand, 2014). 4

13 1.4 Bydelene i Oslo Oslo har 15 bydeler, og i tillegg Sentrum og Marka, se Figur 1.1. Bydel Frogner er den mest folkerike bydelen med innbyggere, mens Bydel Grorud har den minste befolkningen med sine innbyggere. Disse tallene er per De 15 bydelene har siden 2007 vært inndelt i 94 delbydeler, inklusive Sentrum og Marka. Hver bydel inneholder fire til åtte delbydeler (Oslo kommune, 2015). I noen tilfeller er det behov for en grovere inndeling, da benyttes gjerne en femdelt inndeling av bydelene: indre by øst: Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene indre by vest: St. Hanshaugen og Frogner ytre by vest: Ullern, Vestre Aker og Nordre Aker ytre by øst: Bjerke, Grorud, Stovner og Alna, som ofte omtales som Groruddalen ytre by sør: Østensjø, Nordstrand og Søndre Nordstrand Figur 1.1. Kart over bydelsinndelingen i Oslo. (Oslo kommune, 2015). 5

14 1.5 Om innholdet og organiseringen av rapporten Kravene i 3 i forskriften til oversikt over folkehelsa er utgangspunktet for innholdet i rapporten. Denne sier at oversikten skal omfatte opplysninger om og vurderinger av: a) befolkningssammensetning b) oppvekst- og levekårsforhold c) fysisk, biologisk, kjemisk og sosialt miljø d) skader og ulykker e) helserelatert atferd f) helsetilstand Vi har imidlertid gjort visse tilpasninger i hvordan vi har delt opp stoffet. Vi starter i kapittel 2 med å gjøre rede for befolkningssammensetningen, som legger rammer for folkehelsearbeidet og utfordringsbildet, og som er viktig som bakgrunn for vurderingen av informasjonen i resten av dokumentet. Oppvekst- og levekårsforhold har vi delt på to kapitler. Vi skriver om levekår i kapittel 3, som mer generelt omhandler sosiale faktorer som påvirker helse, mens oppvekstsvilkår har fått sitt eget kapittel (4). Vi har valgt å skrive om temaet sosialt miljø i kapittel 3, mens fysisk, biologisk og kjemisk miljø som på mange måter overlapper med «miljørettet helsevern» behandles i kapittel 5. Kapittel 6 omhandler skader og ulykker, og er det klart korteste kapittelet. Kapittel 7 omhandler ulik helserelatert atferd: kosthold, fysisk aktivitet, tobakk og rus. Alle disse kapitlene beskriver med andre ord den delen av oversiktsarbeidet som omhandler påvirkningsfaktorene, mens det er først i kapittel 8 vi kommer til beskrivelsen av helsetilstanden til Oslos befolkning. Helt til sist, i kapittel 9, oppsummerer vi og peker på kunnskapsbehov som vi har identifisert i løpet av arbeidet. Mange av temaene er nært knyttet opp til hverandre, og dokumentet kunne blitt organisert på en rekke andre måter enn den vi har landet på. Til en viss grad er det slik at alt henger sammen med alt, men for å sikre en struktur på stoffet, må det likevel behandles adskilt. Loven slår fast at vi skal være spesielt oppmerksomme på sosial ulikhet i helse. Vi har valgt å ikke ha et eget kapittel om dette, men derimot omtale det under hvert tema, fordi problemstillingen er så gjennomgående. Barn og unge har sitt eget underkapittel og behandles i hovedsak først under hvert tema, fordi de er satsingsgruppe i folkehelseplanen, mens f.eks. eldre og innvandrere ikke er skilt ut systematisk i egne underkapitler. Andre løsninger kunne vært valgt; det er fordeler og ulemper ved ulike måter å organisere stoffet på, og det fins nok ingen ideell løsning. Siden Oslo er en sammensatt by, med til dels store forskjeller mellom bydelene, har vi tatt med bydelsforskjeller i statistikken der det er mulig. Det kan også være store forskjeller mellom delbydelene innad i bydelene, og Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune har etter hvert tilgjengeliggjort stadig mer statistikk også på bydelsnivå. Imidlertid mangler det opplysninger på delbydelsnivå på de fleste helseindikatorer. Det er derfor ikke noe statistikk på delbydelsnivå i denne rapporten, men henvisning til statistikken der det fins. Kapitlene avsluttes med hva vi anser som de viktigste utfordringene for hver bydel, basert på analysene som har kommet fram under det gjeldende temaet. Innenfor temaene som det er angitt at vi skal gi en oversikt over i dette dokumentet, ligger det potensiale til å skrive svært omfattende. Det har vært nødvendig å foreta en del avgrensninger, både for at arbeidet ikke skal bli alt for ressurskrevende, og for å gjøre dokumentet leservennlig. Som Byog Regionforskningsinstituttet (NIBR) har konkludert med i sin evaluering av oversiktsarbeidet i Vestfold Fylkeskommune, er det en innebygget dualitet i dette arbeidet (Hofstad m.fl., 2015). På den ene siden skal det gi oversikt både i bredden og dybden, men på den andre siden skal det munne ut i et prioritert utfordringsbilde som grunnlag for arbeidet med kommunens planstrategi og videre inn i plan- og politikkutformingen. 6

15 2 Oslos befolkning Hovedfunn Oslo er hovedstaden med høyest befolkningsvekst i Europa. Store alderskull og økt levealder gjør at det innen 2040 forventes dobbelt så mange over 80 år i Oslo, noe som vil ha stor betydning for sykdomsbyrden. Samlet fruktbarhetstall var 1,61 i 2015, det laveste i landet 3/4 barn bor med begge foreldrene sine 1/3 av Oslos befolkning har innvandrerbakgrunn. I noen bydeler har 6/10 barn og unge innvandrerbakgrunn men mer enn 9/10 er født i Norge Oslo har en ung befolkning og flere som bor alene, sammenlignet med resten av landet 2.1 Innledning Befolkningssammensetningen og -utviklingen legger rammer for folkehelsearbeidet, og er viktig bakgrunnsmateriale for vurderingen av informasjonen i resten av dokumentet. Denne type informasjon kan også være vesentlig i seg selv som del av utfordringsbildet for folkehelsa i kommunen. 2.2 Befolkning og befolkningsutvikling Oslo er en by i sterk vekst. Ved inngangen til 2015 var folkemengden i Oslo på personer 1. Byens innbyggertall vokste med personer i løpet av Litt over halvparten av veksten kom som resultat av et innflyttingsoverskudd. Det ble i alt registrert flyttinger til Oslo og flyttinger ut av Oslo. Oslo hadde en positiv flyttebalanse med Norge for øvrig med 102 flere innflyttere enn utflyttere. Flyttebalansen mellom Oslo og utlandet i 2014 endte med et innvandringsoverskudd på Resten av veksten skyldtes naturlig tilvekst (fødte minus døde). I 2014 ble det født barn i Oslo, og personer døde. Befolkningsveksten i 2014 var høyere enn for de to foregående årene, men lavere enn i I løpet av de siste ti årene har folkemengden økt med nesten personer; det er en årlig vekst på rundt 2 prosent siden 2004 (Oslo kommune, 2015). Det tilsvarer like mange personer som det bodde i Groruddalen for ti år siden; vi kan altså si at Oslo har fått «en ekstra Groruddal» i antall innbyggere i denne perioden. Befolkningen i Oslo skiller seg en del fra befolkningen i resten av Norge ved å ha en ung befolkning, og ved at nesten en tredjedel av befolkningen har innvandrerbakgrunn (Byrådsavdeling for finans, 2015). 1 Personer registrert som bosatt i Oslo per 1. januar Baseres folketallet på faktisk adresse for studenter, framfor registrert adresse som benyttes her, vil Oslo få et noe høyere folketall. Hovedtall fra folke- og boligtellingen 2011 viste en økning på omkring bosatte i Oslo dersom alle studentene ble inkludert. 7

16 2.3 Befolkningsframskriving Ifølge befolkningsframskrivinger 2 for 2015 vil Oslo ha en folkemengde på i Dette tilsvarer en årlig befolkningsvekst på vel innbyggere. Det forventes vekst for samtlige aldersgrupper, men sterkest vekst forventes blant de over 67 år (Felde og Gundersen, 2015). Det er ventet en befolkningsvekst på over 10 prosent i alle bydeler, med unntak av Bydel Søndre Nordstrand, som har laveste forventet vekst (8 prosent), se Figur 2.1. Det er imidlertid svært store variasjoner, fra 8 prosent til 38 prosent (Bydel Gamle Oslo). Den høye forventede befolkningsveksten i bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Bjerke skyldes hovedsakelig boligutbygging (Byrådsavdeling for finans, 2015). Figuren viser antallet innbyggere i 2015, og forventet innbyggertall i Den forventede befolkningsveksten er angitt i prosent over søylene. Figur 2.1. Faktisk og framskrevet folkemengde i bydelene i Oslo. Forventet prosentvis vekst % 23 % 16 % 14 % 16 % 19 % 15 % 16 % 31 % 14 % 11 % 12 % 15 % 15 % 8 % Kilde: (Statistisk sentralbyrå, 2015) Det forventes at Oslo får en litt lavere andel unge relativt til eldre i 2040, men at Oslos alderssammensetning sammenlignet med landet for øvrig forblir mer eller mindre uendret (Byrådsavdeling for finans, 2015). Figur 2.2 viser befolkningsframskrivingen fordelt på aldersgrupper. Det forventes en økning på 37 prosent blant barn 0-5 år i perioden fra 2015 til 2040, en økning på 38 prosent i aldersgruppa 6-12 år, og en økning på 47 prosent i aldergruppen år (Felde og Gundersen, 2015). Fordi det forutsettes lavere nettoinnflytting til Oslo framover forventes det lavere vekst i aldersgruppa år sammenlignet med den totale befolkningsveksten som forventes i Oslo, se figur 2.2. I denne gruppa forventes det en vekst på omkring 34 prosent. Ser man på den yrkesaktive delen av befolkningen under ett (19-66 år) forventes en vekst på omkring 38 prosent (Felde og Gundersen, 2015). 2 En befolkningsframskriving er en beregning om den framtidige befolkningen basert på antakelser om fødselshyppighet, dødelighet og flytting. Her benytter vi «mellomalternativet». Ulike forutsetninger er lagt til grunn for framskrivingene. For det første er det forventet at antall fødte vil øke, både som følge av økt fruktbarhet og økning i antall kvinner i fødedyktig alder. Videre vil trolig endringer i befolkningssammensetningen medføre at antallet døde i årene framover holder seg stabilt, for så å øke etter 2023 som følge av at antallet eldre på 67 år og over øker. Det forventes en noe lavere nettoflytting de nærmeste årene sammenlignet med de siste årene, og deretter en nedgang fram mot 2040 (Felde og Gundersen, 2015). 8

17 Figur 2.2. Befolkning etter alder. Oslo. Statistikk per Framskrevet per og år 6-12 år år år år år år år år 90+ år Kilde: (Statistisk sentralbyrå, 2015) 2.4 En aldrende befolkning Den største relative veksten i befolkningen forventes i de eldste aldersgruppene. Det kommer tydeligst fram i figur 2.3, som viser utviklingen relativt til antall i Antall 80-åringer forventes å fordobles i løpet av perioden. Disse aldersgruppene bor i stor grad allerede i Oslo, og er et resultat av de store fødselskullene og tilflytting etter krigen. Det er særlig i siste del av perioden veksten i den eldste befolkningen for alvor vil sette inn (Felde og Gundersen, 2015). I tillegg har levealderen i den norske befolkningen har økt med om lag 2-3 måneder per år de siste tiårene, og prognoser tyder på at levealderen vil fortsette å øke i de kommende tiårene, både blant kvinner og menn. Figur 2.3. Befolkningsframskriving i aldersgruppene 67-79, og 90+. Oslo. Årlige framskrivinger fram til Mellomalternativet. Prosent av befolkning anno år år år 80 Kilde: (Statistisk sentralbyrå, 2015) 9

18 Det faktum at antall eldre vil øke i årene framover, har betydning for sykdomsmønsteret i befolkningen. Selv om flere eldre enn tidligere rapporterer god funksjonsevne og i større grad enn tidligere klarer hverdagens utfordringer, er det også mange som lever lenge med kroniske sykdommer. Risikoen for en rekke slike sykdommer øker med alderen og vil i større grad prege folkehelseutfordringene i de kommende tiår. Det er videre de samme sykdommene som gir tapt helse mot slutten av livet som er de hyppigste dødsårsakene (Folkehelseinstituttet, 2014). Kreftrisikoen øker med alderen, og med en aldrende befolkning vil det bli flere eldre med en kreftdiagnose. Dødeligheten av hjerte- og karsykdommer hos eldre har gått ned i Norge, men det vil til gjengjeld være flere som lever med disse sykdommene grunnet bedre overlevelse. Brudd er svært vanlig hos eldre, og forårsaker ofte nedsatt funksjonsevne og behov for bistand i hverdagen. Demens og kognitiv svikt øker med alderen, og det må derfor påregnes en kraftig økning i utbredelse som følge av dette i årene framover (Folkehelseinstituttet, 2014). Vi kommer tilbake til dette med hvordan en aldrende befolkning vil påvirke helsetilstanden i kapittel Barne- og ungdomsbefolkningen Oslo har få åringer relativt til andre aldersgrupper sammenlignet med resten av landet, og tenåringskullene er blant de minste alderskullene. Det skyldes at mange småbarnsfamilier flytter ut av byen før barna blir tenåringer ( (Strand, 2015). Særlig i indre by bor det få tenåringer. Som figur 2.4 viser, er det store variasjoner mellom de ulike bydelene i hvor mange barn og unge som bor der. Flest barn og unge bor det i de ytre bydelene. Antall barn med innvandrerbakgrunn varierer også mye mellom bydelene (figur 2.4). I bydelene Stovner og Alna har seks av ti barn innvandrerbakgrunn, mens i bydelene Grorud og Søndre Nordstrand har halvparten av barna innvandrerbakgrunn. I fire bydeler, Ullern, Nordstrand, Vestre - og Nordre Aker, har rundt ett av ti barn innvandrerbakgrunn. Samtidig er det verdt å merke seg at 9 av ti av barn og unge under 18 år er født i Norge. Figur 2.4. Befolkningen i bydelene 0-18 år etter innvandrerbakgrunn. Oslo Antall Uten innvandrerbakgrunn Innvandrer Norskfødt med innvandrerforeldre Kilde: Statistisk sentralbyrå 10

19 2.6 Fruktbarhet og fødsler I 2015 ble det født barn i Oslo. Det var en liten nedgang fra Mellom 2001 og 2010 var det en sterk økning i antall fødsler i Oslo, men etter det har det ligget ganske stabilt eller falt litt. Det totale antallet fødsler i befolkningen påvirkes også av antall kvinner i fødedyktig alder og av befolkningssammensetningen. Det er først og fremst dette som hadde betydning for veksten i antall fødsler etter årtusenskiftet. Et mål som ofte brukes på fruktbarhetsnivået er «samlet fruktbarhetstall 3 (SFT)». Samlet fruktbarhetstall i Oslo var på 1,61 i Oslo i Det har falt siden 2009, da det var på 1,88, og var det laveste på lenge. For at den befolkning skal kunne reprodusere seg selv, er det nødvendig med SFT på minst 2,1. Fruktbarheten er lavere i Oslo enn i landet som helhet (SFT=1,73), og lavest i landet sammen med Hedmark og Telemark. Innbyggerne i Oslo får barn senere enn folk andre steder i landet. Gjennomsnittsalder ved fødsel blant kvinner i Oslo var 32,3 år i 2015, blant menn var den 35 år. Tilsvarende tall for hele landet var 30,7 og 33,6. Gjennomsnittsalderen ved fødsler har økt i Oslo de siste årene, men har vært tilnærmet stabil i landet som helhet. Kvinner med innvandrerbakgrunn får litt flere barn enn kvinner uten slik bakgrunn, så de trekker fruktbarheten noe opp. Samlet fruktbarhetstall for innvandrerkvinner har imidlertid gått ned det siste tiåret. Døtre av innvandrerkvinner har klart lavere fruktbarhet enn sine mødre, og det ser ut til at de også har lavere fruktbarhet enn kvinner uten innvandrerbakgrunn. Innvandrerfruktbarheten er noe lavere i Oslo enn i landet som helhet, men varierer med landbakgrunn. Kvinnene fra Vest-Asia og Afrika har den høyeste fruktbarheten, og de har også høyere fruktbarhet i Oslo enn i andre fylker (Tønnesen, 2014) (Statistisk sentralbyrå, 2015). 2.7 Innvandrerbefolkningen Ved inngangen til 2016 bodde det personer med en annen landbakgrunn enn norsk i Oslo. Denne gruppen, som vi kaller innvandrerbefolkningen, består av både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Innvandrerbefolkningen utgjør nå en tredjedel av byens folkemengde. For ti år tilbake, ved inngangen til 2004, utgjorde innvandrerbefolkningen 22 prosent av folkemengden. En stor del av Oslos befolkningsvekst de siste årene skyldes innvandring, og da spesielt en økning i arbeidsinnvandringen. Innvandrerbefolkningen er svært mangfoldig, langs flere ulike dimensjoner. Nesten en fjerdedel av innvandrerbefolkningen er født i Norge av to innvandrerforeldre, mens resten selv har innvandret. En annen fjerdedel har bodd i Norge i fem år eller mindre. Innvandrerne kommer fra mange ulike land. Ved inngangen til 2015 utgjorde personer med bakgrunn fra Asia 41 prosent av byens innvandrerbefolkning, mens 17 prosent hadde afrikansk bakgrunn. Personer med bakgrunn fra et europeisk land utgjorde 37 prosent av innvandrerbefolkningen. Enkeltlandene som er sterkest representert i innvandrerbefolkningen er Pakistan, Polen, Sverige og Somalia (i nevnt rekkefølge). Innvandrerbefolkningen er ujevnt fordelt i byen. I bydelene Stovner, Alna og Søndre Nordstrand har litt over halvparten av befolkningen innvandrerbakgrunn. Bydelene med lavest andel med innvandrerbakgrunn er Vestre Aker, Nordre Aker og Nordstrand, alle med mellom 16 og 18 prosent. Tall for hele landet viser at 13 prosent er innvandrere, mens 2,6 prosent er norskfødte med innvandrerforeldre. 3 Gjennomsnittlig antall levendefødte barn pr. kvinne i løpet av livet, under forutsetning av at fruktbarhetsmønsteret i perioden gjelder i hele kvinnens fødedyktige periode (15-49 år), og at dødsfall ikke forekommer (SSB). 11

20 Figur 2.5. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre som andel av befolkningen, etter bydel Prosent Innvandrer Norskfødt med innvandrerforeldre Kilde: SSB/Oslotrender Innvandrere og helse Når rundt en tredjedel av byens befolkning har innvandrerbakgrunn, vil det ha betydning for folkehelsearbeidet. Det er derfor nødvendig med kunnskap om hvordan migrasjon og innvandrerbakgrunn påvirker helsa til dem det gjelder, og hva dette betyr for helsetilstanden til Oslos befolkning. Ulike innvandrergrupper kan ha ulike helseutfordringer, som for eksempel mangel- og livsstilssykdommer, infeksjonssykdommer og psykiske problemer (Goth, 2014). Samtidig er innvandrere en meget heterogen gruppe, og det er lite hensiktsmessig å snakke om helsa til innvandrere generelt. Der det er relevant, vil vi omtale helsetilstand og levevaner blant ulike innvandrergrupper i kapitlene 7 (helsevaner) og 8 (helsetilstand). Kumar (2010) beskriver ulike hypoteser for at det kan være helseforskjeller ut fra etnisk bakgrunn: Utvalgshypotesen: Migranter kan ha en helseprofil som avviker fra majoriteten i befolkningen. De kan enten ha meget god helse («healthy worker-effect») eller være fra en marginalisert gruppe som har dårlig helse. Konsekvenser av migrasjon: Fremmedgjøring, kulturell tilpasning og stress kan påvirke helsa slik at etniske ulikheter oppstår. Kan påvirke gen-miljø-interaksjonen og kan bidra til høyere risiko for enkelte sykdommer blant innvandrere. Noen hevder at etniske forskjeller i helse kun eller i hovedsak er et utslag av sosioøkonomiske forskjeller, men dette er omdiskutert. Kulturelle ulikheter/ livsstilsfaktorer som kan påvirker bl.a. kosthold, trening og røyking. Genetisk eller biologisk betinget ulikhet i risikofaktorer kan påvirke sykdomsutfall (f.eks. genetisk risiko for diabetes). Det kan også være slik at innvandrere har dårligere tilgang til helsetjenester, og at det forekommer diskriminering. Som vi har sett, er omtrent en fjerdedel av innvandrerbefolkningen norskfødte med innvandrerforeldre, og for disse vil hypotesene ovenfor stemme i mindre grad. 12

21 2.8 Husholdningssammensetning Over halvparten av husholdningene i Oslo består av kun én person (Thonstad, 2015). Andelen aleneboere er langt høyere enn landsgjennomsnittet, som er på 40 prosent. Husholdningssituasjonen i Oslo skiller seg fra den vi finner nasjonalt og i Akershus. I Oslo har 26 prosent av husholdningene hjemmeboende barn. Det er over 8 prosentpoeng lavere enn for Norge. I Akershus har 40 prosent av husholdningene hjemmeboende barn. Samtidig utgjør andelen husholdninger med små barn (1-5 år) en større andel av alle husholdninger med barn i Oslo enn gjennomsnittet for Norge. Dette har sammenheng med stor flytteaktivitet blant småbarnsfamiliene. Sammensetningen av husholdningstyper i Oslo varierer mellom bydelene. Over 60 prosent av husholdningene i indre by består av aleneboere. I ytre by er det derimot færre husholdninger med aleneboende og flere husholdninger med barn. Sammensetningen av husholdningstyper i ytre by ligner dermed mer på husholdningstypene vi finner for hele Norge (Byrådsavdeling for finans, 2015). Av husholdningene med barn, har 49 prosent ett barn, 36 prosent to barn og 11 prosent har tre barn. Kun fire prosent av husholdningene med barn har mer enn tre barn, men i bydelene Stovner og Søndre Nordstrand har 8 prosent av barnehusholdningene mer enn 3 barn (Thonstad, 2015). Kjennetegn ved de store barnefamilienes situasjon er uforutsigbar og varierende inntekt, dårlig arbeidslivstilknytning, boligproblemer og ulike former for helseproblematikk (NAV Stovner, 2012) De fleste barn bor sammen med begge foreldrene sine, og det er små forskjeller mellom barns familier i Oslo og i landet som helhet. 76 prosent av barna i Oslo bor med begge foreldrene sine, det samme gjelder 78 prosent av barna i landet som helhet (gifte + samboende foreldre). Det er en litt større andel barn som bor med bare mor i Oslo (16 prosent) enn i landet som helhet (12 prosent). Det er få barn som bor med bare far. Figur 2.6. Andel barn (prosent) 0-17 år fordelt på foreldrenes samlivsform. Oslo og Norge Barn som bor med sine gifte foreldre Barn som bor med sine samboende foreldre Barn som bor bare med mor Barn som bor med mor og steforelder Barn som bor bare med far Barn som bor med far og steforelder Kilde: SSB Oslo Norge 13

22 3 Sosiale faktorer som påvirker helse Hovedfunn Helse og sykdom er ulikt fordelt mellom ulike sosioøkonomiske lag i befolkningen Det er store sosiale og økonomiske forskjeller mellom og innad i bydelene Oslo har høyest utdanningsnivå i landet, men også mange innbyggere med kun grunnskoleutdanning Oslo har både flere innbyggere med høy og lav inntekt enn resten av landet Det er større inntektsulikhet i Oslo enn i resten av Norge Det er høy sysselsetting i Oslo, men også høy arbeidsledighet Det er færre sykmeldte og uføre i Oslo enn i resten av landet Innbyggerne i Oslo ser ikke ut til å være mer ensomme enn befolkningen i mindre kommuner, selv om flere bor alene Det utføres mindre frivillig arbeid i Oslo enn i spredtbygde strøk 3.1 Innledning En lang rekke samfunnsforhold påvirker folkehelsa, og for å ha oversikt over faktorer som påvirker helsetilstanden til Oslos befolkning, er det nødvendig med en bred tilnærming. Folkehelsepolitikken, og arbeidet for å redusere helseforskjellene, både i Norge og internasjonalt, har de siste årene lagt til grunn det vi kaller perspektivet om «helsens sosiale determinanter». En determinant er en bestemmende eller avgjørende faktor. Verdens Helseorganisasjon (WHO) definerer sosiale determinanter i helse slik (World Health Organization, 2016): «Sosiale determinanter i helse er de samfunnsmessige forhold der mennesker fødes, vokser opp, lever, arbeider og eldes. Disse forholdene påvirker en persons muligheter for god helse, risiko for sykdom og forventet levealder. Sosiale ulikheter i helse de urettferdige og forebyggbare forskjellene i helsestatus mellom ulike grupper i samfunnet er de som forårsakes av ujevn fordeling av sosiale determinanter» (egen oversettelse). Det er spesielt viktig å fokusere på de sosiale helsedeterminantene fordi de ikke bare kan ha en direkte påvirkning på helsa (for eksempel konsekvensene av dårlige boforhold), de kan også påvirke de reelle alternativene og valgene mennesker har, deres muligheter og levekår, som i neste omgang kan påvirke deres personlige beslutninger, valg og livsstil (Helsedirektoratet, 2016). I «sosiale helsedeterminanter-perspektivet» legger vi altså til grunn at ens sosiale posisjon påvirker helsa. Men det er også omvendt: at helsa påvirker ens sosiale posisjon. I tillegg kan det være felles, bakenforliggende faktorer, som at oppveksten har betydning både for ens sosial posisjon og helsetilstand. 3.2 Oslo en sammensatt by «Østkanten» og «vestkanten» brukes gjerne om de to delene av Oslo som dannes av det økonomiske og sosiale skillet som historisk har gått langs Uelands gate. Akerselva blir også populært oppfattet som grensen mellom øst og vest (Lund, 2014). I 1994 gjennomførte Fafo en stor 14

23 levekårsundersøkelse i Oslo. De fant at det fortsatt var store levekårsforskjeller mellom Oslo øst og Oslo vest, og at det fortsatt var dekning for å kalle Oslo «den delte byen». I dag er ikke det skillet like tydelig og entydig lenger. Bydelene i indre by øst har gjennomgått store forandringer de siste årene, og skiller seg på flere områder mindre fra St. Hanshaugen og Frogner enn drabantbyene i ytre øst. Det gir nå kanskje mer mening å snakke om en tredelt by, mellom indre by, ytre vest med Nordstrand og drabantbyene i ytre øst og sør. Det er også store forskjeller innad i bydelene i Oslo (Lund, 2014). I denne rapporten inkluderer vi bare statistikk på bydelsnivå, men i publikasjonen «Oslotrender 2015» er det mange statistikker som viser variasjonene på delbydelsnivå (Byrådsavdeling for finans, 2015). Det kan være store levekårsforskjeller over små geografiske avstander innad i bydelene. «Selv om Oslo ikke lenger er sosialgeografisk delt i to øst og vest for Akerselva er det viktig å ikke underkommunisere at Oslo fortsatt er en by med store sosiale og økonomiske forskjeller. Avstanden mellom de delbydelene i vest som gjennomgående har lavest andel levekårsutfordringer, og delbydelene i øst som har størst andel levekårsutfordringer, er stor og økende» (Lund, 2014, s. 19). Lund (2014) peker også på at «det er vestkanten som skiller seg ut». Levekårene er generelt ikke så veldig dårlige på østkanten, sammenlignet med andre kommuner i Norge. Det er heller bydelene på vestkanten som ligger over det «normale» levekårsnivået i Norge. Dermed kommer bydelene på østkanten dårlig ut når de blir sammenlignet med bydelene på vestkanten med bl.a. svært høyt inntektsnivå. Oslo er en by med store variasjoner i levekår og økonomi. Men å kalle Oslo en delt by mellom en østkant og en vestkant er å forenkle for mye i forhold til dagens sosioøkonomiske kart. Det er mer riktig å kalle Oslo en sammensatt by. 3.3 Utdanning At det er en sammenheng mellom helse og utdanning, er godt dokumentert og velkjent. Personer med høy utdanning har blant annet lavere dødelighet, bedre egenvurdert helse, mindre psykiske helseproblemer og opplever i mindre grad langvarig/kronisk sykdom enn personer med lav utdanning (se for eksempel Dahl m.fl. 2014; Elstad, 2008). Hva er det med utdanning som har en positiv innvirkning på helsetilstanden? Ifølge en norsk kunnskapsoversikt gir utdanning tilgang til ulike typer ressurser som igjen har betydning for helsa. Utdanning gir tilgang på jobber med bedre arbeidsvilkår og tryggere inntekt, noe som påvirker helsa positivt. Utdanning gir også tilgang til andre ressurser som har positiv innvirkning på helsa, slik som ferdigheter og kompetanse, bedre muligheter til å ta kontroll over eget liv og tilgang til sosiale relasjoner og nettverk. I tillegg gir utdanning bedre tilgang til helseinformasjon og bedre forutsetning for å bruke informasjonen til helsebringende atferd og valg (Dahl m.fl. 2014: 144). 15

24 3.3.1 Utdanningsnivå i Oslo Oslo er det fylket i landet med størst andel av befolkningen med utdanning fra universitet eller høgskole. 48 prosent av Oslos innbyggere har høyere utdanning, mot 36 prosent i Akershus som er fylket med nest høyest utdanningsnivå, og 31 prosent i landet som helhet (Statistisk sentralbyrå, 2015). Figur 3.1. Bydelsbefolkningene fordelt (prosent) etter høyeste fullførte utdanningsnivå Grunnskole Videregående utdanning Universitet/høyskole Kilde: (Oslo kommune, 2015) Det klart høyeste utdanningsnivået finner vi i ytre by vest, samt de sentrumsnære bydelene St. Hanshaugen og Sagene, der rundt 60 prosent av innbyggerne har høyere utdanning. I de indre bydelene er andelen rundt 60 prosent, med unntak av Gamle Oslo som ligger omtrent på gjennomsnittet for hele byen. Utdanningsnivået er lavest i Groruddalsbydelene Stovner, Grorud og Alna, der flere har grunnskoleutdanning framfor høyere utdanning, i motsetning til i resten av byen. 16

25 3.4 Inntekt Sammenhengen mellom inntekt og helse viser ikke det samme trappetrinns-mønsteret som sammenhengen mellom utdanning og helse. Sammenhengen mellom inntekt og helse er også slik at de med høyere inntekt har bedre helse, men helseforbedringen avtar etter hvert som inntekten øker (Dahl m.fl., 2014). Gjennomsnittsinntekten i Oslo er høy sammenlignet med resten av landet, men inntektsnivået varierer mellom ulike deler av byen (Byrådsavdelingen for finans, 2015). Bydelene i vest og Nordstrand har høyest inntekt, og trekker gjennomsnittet opp. Bydelene i Groruddalen, Søndre Nordstrand og indre by, med unntak av Bydel Frogner, har alle lavere gjennomsnittlig alminnelig inntekt enn gjennomsnittet for Oslo. Ved å sammenligne delbydeler, blir forskjellene enda mer slående: I delbydelen hvor inntekten er høyest (delbydel Slemdal) er den nesten fem ganger så høy som i delbydel Fossum som har lavest gjennomsnittlig inntekt (Byrådsavdelingen for finans, 2015). Figur 3.2. Gjennomsnittlig alminnelig inntekt 4 per person for befolkningen >17 år Oslo: Landet: Kilde: (Oslo kommune, 2015) 4 Alminnelig inntekt er skatteberettiget inntekt, det vil si inntekt fratrukket særfradrag. 17

26 3.4.1 Inntektsulikhet Inntektsulikhet kan i seg selv ha negative konsekvenser for helsa i befolkningen, og ikke bare blant de som er nederst i fordelingen. Inntektsulikhetene er større i Oslo enn i landet som helhet 5, og kan uttrykkes gjennom Ginikoeffisienten. Gini-koeffisienten varierer mellom 0 (minst ulikhet) og 1 (størst ulikhet) (Folkehelseinstituttet, 2015). I Oslo er Gini-koeffisienten på 0,3, mens den for landet som helhet er på 0,24. Oslo skiller seg ut blant fylkene i Norge ved å ha større grad av inntektsulikhet enn de andre fylkene. De fleste fylkene har en Gini-koeffisient på 0,20 0,22 (Folkehelseinstituttet, 2015). Graden av ulikhet varierer mellom ulike bydeler i Oslo, og variasjonen er større mellom bydelene i Oslo enn mellom de ulike fylkene i landet. Figur 3.3. Gini-koeffisienten (mål på inntektsulikhet), for bydeler, Oslo og Norge ,4 0,35 0,3 0,25 Oslo: 0,3 Landet: 0,24 0,2 0,15 0,1 0,05 0 0,27 0,27 0,26 0,29 0,38 0,34 0,37 0,3 0,26 0,22 0,25 0,23 0,22 0,29 0,24 (Folkehelseinstituttet, 2015) I bydelene Frogner, Ullern og Vestre Aker er Gini-koeffisienten like høy som i land som Storbritannia og Hellas (OECD, 2015). I en rekke bydeler er ulikheten omtrent som nivået i Norge som helhet. Det kan altså se ut til å være slik at mye av ulikheten i Oslo er konsentrert i noen områder i byen. Dette er også de områdene som har høy gjennomsnittsinntekt og lite lavinntekt, slik at det meste av ulikheten der er skapt av at noen har svært høy inntekt 6. 5 For 2014 var Gini-koeffisienten på 0,31 for Oslo og 0,25 for landet som helhet (Statistikkbanken SSB: Inntektsog formuestatistikk for husholdninger, tabell 09114), men vi har ikke nyere statistikk på bydelsnivå. 6 En fordel med å bruke Gini-koeffisienten som mål på ulikhet er at den fanger opp variasjonen i hele fordelingen. En ulempe er at den er følsom for ekstremverdier, dvs. at svært høye inntekter trekker opp. Et alternativt mål er P90/P10, som ikke er like følsomt for ekstremverdier. Resultatene blir ikke veldig annerledes ved å legge det målet til grunn. 18

27 3.4.2 Lavinntekt Det er et klart gap i dødeligheten mellom de som kan defineres som fattige og ikke-fattige i Norge. Fattige har høyere dødelighet enn ikke-fattige, uavhengig av kjønn og alder (Elstad J., 2013). Oslo er det stedet i landet der fattigdomsproblemet er størst. Det er mange ulike måter å måle lavinntekt på. Et skille går mellom årlig og vedvarende lavinntekt. Vedvarende lavinntekt vil ha større betydning for helsa enn mer eller mindre tilfeldige fluktuasjoner under lavinntektsgrensen i ett år, fordi det vil ha større konsekvenser på forbruksmulighetene (Dahl m.fl. 2014). For å sammenligne bydeler har vi imidlertid bare årlig lavinntekt tilgjengelig. De tre bydelene med høyest andel personer med lavinntekt er geografisk spredt i byen: Gamle Oslo, Stovner og Søndre Nordstrand. Men både i Groruddals-bydelene og bydelen i indre by har høye andeler med lavinntekt. Det er ikke noe tydelig skille mellom indre by øst og indre by vest i andelen med lavinntekt. Andelen med lavinntekt er nesten dobbel så høy som i landet som helhet i en rekke av Oslos bydeler. Figur 3.4. Andel personer i husholdninger med årlig inntekt etter skatt per forbruksenhet under 60 % av median-inntekten. EU-skala Prosent Oslo: 16 Norge: Kilde: SSB Andelen med lavinntekt blir naturlig nok lavere for vedvarende enn for årlig lavinntekt. 14 prosent av befolkningen i Oslo hadde vedvarende lavinntekt 7 i Til sammenligning gjaldt det 9 prosent av befolkningen i hele landet. I tillegg til at andelen med vedvarende lavinntekt var høyere i Oslo enn i landet for øvrig, var også alderssammensetningen ulik. Unge voksne (18-34 år) er mest utsatt for vedvarende lavinntekt. I Oslo hadde 19 prosent av de unge vedvarende lavinntekt i årene Studenter er da utelatt. Andelen har økt de siste årene, fra 15 prosent i For landet som helhet hadde 14 prosent av de unge voksne vedvarende lavinntekt. Økningen har vært større i landet som helhet, og det var først nylig at andelen unge voksne med lavinntekt ble høyere enn andelen 67 år og eldre med lavinntekt. For Norge som helhet har de eldre inntil nylig vært den aldersgruppen der høyest andel hadde lavinntekt, mens andelen i Oslo har vært langt lavere. De over 67 år er nå den aldersgruppen i Oslo med lavest andel med lavinntekt. 8 prosent av de eldre i Oslo har lavinntekt, mot 10 prosent i landet som helhet. Andelen barn med vedvarende lavinntekt er nesten dobbel så stor i Oslo som i landet som helhet. I Oslo er barn under 18 år den aldersgruppa med nest størst andel med vedvarende lavinntekt, mens 7 Under 60 prosent av medianinntekt siste året og minst to av de tre foregående årene. EU-ekvivalensskala. Kilde for avsnitett er SSB Innteks- og og formuesskatt for husholdninger (Statistisk sentralbyrå, 2015). 19

28 det i landet som helhet er i den eldste aldersgruppen vi finner den nest største andelen. Les mer om fattigdom i barnefamilier i avsnitt Materielle og sosiale mangler Lav inntekt sier noe om indirekte fattigdom, men for å se på de faktiske utslagene av lavinntekt kan vi se på materielle og sosiale mangler (Normann, 2011). De aller fleste i Norge har råd til det meste, men det er en høyere andel i Oslo enn i andre deler av landet som oppgir at de ikke kan greie en uforutsett regning på kroner, noe som tyder på mindre økonomisk trygghet. Det er også flere i Oslo som sier at de ikke har råd til bil. Figur 3.5. Materielle og sosiale mangler Vanskelig/ svært vanskelig å få endene til å møtes Kan ikke greie en uforutsett regning på kr Har ikke råd til privatbil Minst to betalingsproblemer Ikke råd til å gå ut med venner og familie Ikke råd til regelmessige fritidsaktiviteter Kilde: SSB Oslo Akershus, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø Landet 20

29 3.5 Arbeid Arbeid kan være positivt for helsa. Arbeid gir inntekt, som kan omsettes mer eller mindre direkte i helsefremmende forbruk. For de fleste virker også arbeidet positivt inn på psykisk helse og velvære, fordi man får brukt evnene sine og føler seg verdsatt. Arbeid er dessuten en viktig inngang til sosiale relasjoner, som kan ha en positiv effekt på helse. Endelig er arbeidslivet en effektiv arena for folkehelsearbeid, fordi en så stor andel av befolkningen befinner seg der en stor del av tiden (Helsedirektoratet, 2014, s. 79). Høy sysselsetting er også viktig på et samfunnsnivå for å finansiere den omfattende velferdsstaten, noe som blir stadig viktigere med en aldrende befolkning Sysselsetting Det er store og godt dokumenterte helseforskjeller mellom de som er sysselsatt og de som står utenfor arbeidslivet (Helsedirektoratet, 2014, s. 82). Noe av grunnen kan være at arbeid i seg selv i noen grad er sunt for helsa, men den største forklaringen er nok helserelatert mobilitet inn i og ut av arbeidet. Med helserelatert mobilitet inn i arbeidslivet mener vi at noen allerede fra ungdomsårene er for syke til å komme seg i jobb, og at arbeidsgivere trolig foretrekker friske arbeidere. Mange forlater etter hvert jobben av helsemessige grunner (mobilitet ut). Mye tyder på at tap av jobb påvirker helsa negativt, slik at helseforskjellene påvirkes ytterligere. Den høyeste andelen sysselsatte finner vi i bydelene i ytre vest, samt Nordstrand og Østensjø. Sysselsettingen er lavest i bydelene i Groruddalen og i Bydel Søndre Nordstrand. Sysselsettingsandelene er relativt like i alle de sentrumsnære bydelene, men noe lavere i Bydel Gamle Oslo (se figur 3.6). Figur 3.6. Andel som er sysselsatt minst 20 t i uka, alder år Oslo: Kilde: SSB Arbeidsmiljø Når arbeidsmiljøet er tilfredsstillende, har deltakelse i arbeid i seg selv positiv effekt på helsa (Waddel og Burton, 2006). Arbeid gir tilgang til viktige, helsefremmende ressurser som sosiale relasjoner, identitet og personlig vekst, og økonomisk trygghet. Lav arbeidsledighet og høy yrkesdeltakelse vil inkludere flere i det sosiale fellesskapet som arbeidsplassen kan gi. Det er grunn til å tro at dette vil bidra til å fremme folkehelsa generelt, og forebygge psykiske lidelser spesielt (Folkehelseinstituttet, 2014). 21

30 Selv om deltakelse i arbeidslivet i det store og hele er bra for helsa, kan det være sider ved arbeidsmiljøet som kan utgjøre en belastning. Arbeidsplassen kan være en kilde til skader, sykdom og helsevansker knyttet til kjemiske, fysiske, mekaniske og psykososiale/organisatoriske belastninger. Mange av disse faktorene henger også sammen med økt risiko for sykefravær og uførepensjon (Folkehelseinstituttet, 2014). Få osloborgere arbeider innenfor tradisjonelt «tunge» og fysisk belastende yrker som industriarbeid og jordbruk. I 2013 var det bare tre prosent av de sysselsatte som arbeidet i industrien. Oslos næringsstruktur er preget av offentlig og privat tjenesteyting (Byrådsavdeling for finans, 2015). Det har imidlertid vært vekst i antall sysselsatte innen sosial- og helsesektoren. 13 prosent av de sysselsatte i Oslo jobbet innen denne næringen. Ergonomiske arbeidsmiljøbelastninger som tunge løft og ubekvemme arbeidsstillinger er vanlige i mange av yrkene innen denne sektoren, og kan således være arbeidsmiljømessige risikofaktorer for denne yrkesgruppen Arbeidsledighet Arbeidsledighet har betydning for både helse og levekår. Personer som står utenfor arbeidsliv og skole har dårligere psykisk helse og mer usunne levevaner enn personer som er i arbeid. 8 Arbeidsledigheten er noe høyere i Oslo enn gjennomsnittet for hele landet. I november 2015 var 3,2 prosent av arbeidsstyrken i Oslo helt arbeidsledige mot 2,9 i landet som helhet. I gjennomsnitt var 3,6 prosent av arbeidsstyrken i Oslo helt ledige i 2014, og det har ikke vært noen økning i ledigheten fram til november 2015, i motsetning til hvordan utviklingen har vært på Vestlandet (NAV 2015). Oslo skiller seg noe fra resten av landet når det gjelder alderssammensetningen på de arbeidsledige. Ungdomsledigheten er lavere i Oslo enn i landet generelt. For Norge som helhet er arbeidsledigheten på sitt høyeste i aldersgruppen år, med 4,4 prosent (helt ledige som andel av arbeidsstyrken, juni 2015). Til sammenligning er ledighetsprosenten i samme aldersgruppe i Oslo 3,8 prosent. Ledigheten i Oslo er høyest i aldergruppen år, og den er høyere enn for hele landet for alle aldre over 30 år. Figur 3.7. Helt ledige etter alder. November, ,5 4 3,5 3 2,5 2 1,5 1 0,5 0 Under 20 år Kilde: NAV Oslo Landet år og over Arbeidsledigheten i Oslo varierer mellom rett i overkant av to prosent i bydelene i ytre vest, til 5,3 i Bydel Søndre Nordstrand. Også bydelene Gamle Oslo, Grorud, Stovner og Alna har høy andel helt ledige sammenlignet med resten av byen og landet for øvrig. Oslo har et felles arbeidsmarked, så 8 Folkehelseinstituttet: Arbeidsledighet og helse. ( 22

31 variasjonene i ledighet mellom bydelene må ha sammenheng med befolkningssammensetningen i de ulike bydelene, og ikke med variasjoner mellom bydelene når det gjelder tilgang til arbeidsplasser. Figur 3.8. Helt ledige som prosent av arbeidsstyrker, etter bydel. November Oslo: 3, ,5 3,9 2,9 2,8 2,9 2,1 1,7 1,6 4,1 3,7 4,3 4,1 2,7 2,4 5 Kilde: NAV 3.6 Helserelaterte trygdeytelser I Norge har vi ulike trygdeordninger som skal sørge for livsoppholdet til dem som står utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker. Det er viktig å sørge for tilstrekkelig økonomisk og sosial trygghet for de som står utenfor arbeidslivet, slik at helsen ikke forringes ytterligere. I forståelsen av begrepet «helse» kan man skille mellom ulike typer forståelser. Sykefravær og uførhet er et eksempel på den dimensjonen av helsebegrepet som på engelsk kalles «sickness», eller sosiale konsekvenser av sykdom. sykdom i sosial forstand (sickness) knytter an til evnen til å fylle sosiale roller og til å utføre forventede sosiale aktiviteter Sykefravær Dersom det er medisinske grunner til at en person ikke kan arbeide, kan legen utstede hel eller delvis sykemelding. I 4. kvartal 2014 var sykefraværet i Oslo blant det laveste i landet, med 4,6 prosent. mot 5,4 i alt for hele landet (NAV, 2015). Men selv om sykefravær nødvendigvis har med sykdom å gjøre, så påvirkes statistikken over sykefraværet av en rekke andre forhold enn befolkningens helse. Sykefraværet varierer blant annet med arbeidsmarkedskonjunkturene, sammensetningen av arbeidsstyrken, normer, endringer i reglene for sykefravær, og endringer i praksis (NAV, 2015). Også sammenligningen av sykefravær etter diagnose må gjøres med overfor nevnte faktorer i mente. Muskel- og skjelettlidelser utgjør den største andelen av sykefraværet i Oslo, som i resten av landet, men det utgjør en mindre andel av sykefraværet i Oslo enn i resten av landet. Psykiske plager og lidelser står bak den nest største andelen av sykefraværet, og andelen er om lag like høy i Oslo som i resten av landet. Svangerskapssykdommer utgjør en større del av sykefraværet blant kvinner i Oslo 23

32 enn i resten av landet. Sykdommer i luftveiene utgjør en større andel av sykefraværet i Oslo enn i resten av landet både blant menn og kvinner. Figur 3.9. Sykefravær etter kjønn, bosted og diagnose. Andel (prosent) av tapte dagsverk. 4. kvartal Oslo Landet Oslo Landet Kvinner Menn Allment og uspesifisert Sykdom i fordøyelsesorganene Hjerte- og karsykdommer Muskel-/skjelettlidelser Sykdommer i nervesystemet Psykiske lidelser Sykdommer i luftveiene Svangerskapssykdommer Andre lidelser Kilde: (NAV, 2015) Uføretrygd Oslo har sammen med Akershus den laveste andelen av befolkningen som er ufør av landets fylker. Pr var 6,9 prosent av befolkningen i Oslo uføretrygdet, mot 9,4 prosent av befolkningen i hele landet (aldersstandardiserte tall). Andelen personer på uføretrygd i Oslo har vært stabil i flere år. Et godt og fleksibelt arbeidsmarked og høyt utdanningsnivå i Oslo bidrar til å trekke ned andelen med uføretrygd. 24

33 3.7 Sosiale tjenester Kommunen skal yte sosiale tjenester for bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet (sosialtjenesteloven, 1). Det innebærer blant annet sosialt forebyggende arbeid, tilbud til personer med rusproblemer, arbeidsrettede tiltak og økonomisk sosialhjelp. Sistnevnte er en stønad som de som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på. Mottaker av økonomisk sosialhjelp har naturlig nok lav inntekt og dårlig råd, men de har også dårlige levekår på en rekke områder og svak tilknytning til arbeidsmarkedet (Grebstad, 2012). Mange vanskeligstilte grupper er overrepresentert blant sosialhjelpsmottakere, blant annet rusmisbrukere og bostedsløse (Dahl m.fl., 2014). Sosialhjelpsmottakere, spesielt langtidsmottakere, har generelt dårlig helse. Det er spesielt høy forekomst av psykiske plager blant sosialhjelpsmottakere, og mange rapporterer om smerter. Sosialhjelpsmottakere har også høy dødelighet, spesielt høy for årsaker knyttet til rusmisbruk. Antall sosialhjelpsmottakere i Oslo økte fra personer i 2013 til personer i Forut for dette hadde det vært en nedgang i fire år, siden ,3 prosent av befolkningen mellom 20 og 66 år mottok sosialhjelp i 2014, mot 4,0 prosent året før. Det at noen har mottatt sosialhjelp i løpet av året kan innebære forskjellige ting, fra å ha fått hjelp med en regning en måned, til å ha sosialhjelp som hovedinntektskilde store deler av året. Hensikten er at stønaden skal være av kort varighet, og bidra til at vedkommende skal bli økonomisk selvstendig. Likevel hadde 27 prosent av sosialhjelpsmottakerne i Oslo i 2014 sosialhjelp som hovedinntektskilde i seks måneder eller mer. Dette var den høyest andelen av storbykommunene i Norge (KS, 2015). Oslo har en lavere andel unge sosialhjelpsmottakere (18-24 år) og en høyere andel sosialhjelpsmottakere mellom 25 og 66 år enn de andre storbykommunene (KS, 2015). Også andelen som mottar sosialhjelp varierer mellom bydelene, i et mønster som er gjenkjennelig fra andre levekårsindikatorer ( figur 3.10). Andelen er høyest i bydel Gamle Oslo, der 7,6 prosent av befolkningen mellom 20 og 66 år mottok sosialhjelp. Figur Mottakere av økonomisk sosialhjelp år som andel av befolkningen år, etter bydel Prosent Oslo 4, Kilde: Oslo kommune statistikkbanken I tillegg til de som er registrert som mottakere av sosialhjelp, kan også ektefelle, barn eller andre familiemedlemmer være berørt. I en del bydeler er andelen barn som bor i husholdninger som mottar sosialhjelp, langt høyere enn andelen voksne sosialhjelpsmottakere (se avsnitt Barnefattigdom). 25

34 3.8 Bolig Bolig påvirker både fysisk og psykisk helse på mange ulike måter. Noen faktorer har direkte påvirkning på helsa, andre mer indirekte. Fysiske forhold ved både boligen og bomiljøet kan påvirke helsa direkte, for eksempel inneklima, trafikkstøy eller forurensning. Andre faktorer, som for eksempel om man eier eller leier boligen, hvor god kontakt man har med naboene eller kriminalitet i bomiljøet, kan påvirke trivsel og trygghet og derigjennom helsa. Bolig er også en forutsetning for deltakelse i mange andre deler av samfunnet, som for eksempel skole og arbeidsliv, og påvirker dermed også helsa gjennom dette (Helsedirektoratet, 2015). En kunnskapsoversikt om bolig, helse og sosial ulikhet fra 2011 viser at det er en del forskning som påpeker eller forutsetter en sammenheng mellom bolig, helse og sosial ulikhet (Grønningsæter & Nielsen, 2011). De finner imidlertid at det sjelden er etablert klare årsakssammenhenger mellom disse, slik at det for eksempel kan være uklart om det er en faktor ved boligen som fører til redusert helse, eller om redusert helse har bidratt til at personen bor i den aktuelle boligen. Bak sosiale helseforskjeller kan det også ligge en opphopning av ulike faktorer, der bolig inngår som en del av disse. I dette dokumentet vil vi ta for oss tre sider ved bolig som kan påvirke helsesituasjonen: Boligstandard, bomiljø og tilgang på bolig Boligstandard Boligstandarden i Norge er generelt relativt høy (Grønningsæter & Nielsen, 2011). Likevel fins det boliger som kan påvirke beboernes helse i negativ retning. Dette henger ofte sammen med eldre eller dårlig vedlikeholdte boliger, som igjen påvirker boligprisene og fører til at det ofte er de med lavest inntekt som bor i boliger med dårlig standard. Dette er et eksempel på en opphopning av negative helsefaktorer, hvor de som fra før av er mest utsatt, også bor i boliger som utsetter dem for større helserisiko. Dårlig inneklima i boligen kan både føre til ubehag eller forverring/utløsing av sykdom og mistrivsel. Les mer om inneklima i underkapittel 5.4. Trangboddhet Boligstørrelse og trangboddhet er tradisjonelle mål på boligstandard. Trangboddhet kan defineres på flere måter. Én måte å måle trangboddhet på er å se på antall kvadratmeter i boliger pr. beboer. En vanlig definisjon er at det er færre rom i boligen enn personer i husholdningen. Ca. 7 prosent av husholdningene i Norge bor trangt etter denne definisjonen (Helsedirektoratet, 2015). Folke- og boligtellingen i 2011 viste at på landsbasis hadde 12 prosent av alle boliger mindre enn 30 m 2 per beboer. Oslo hadde størst andel trangbodde boliger etter denne definisjonen, med 22 prosent (Statistisk sentralbyrå, 2013). Tendensen nå er at leiligheter i byene bygges med mindre areal enn tidligere (Helsedirektoratet, 2015). Ifølge Grønningsæter og Nielsen (2011) mener over halvparten av de som bor i trange boliger (etter definisjonen færre rom enn personer i husholdet) selv at boligen er passe stor. Det er imidlertid sammenheng mellom husholdningsinntekt og boligstørrelse, og andelen som bor trangt er langt høyere for enkelte innvandrergrupper. 26

35 Figur Andel boliger som er trangbodde (færre rom enn personer i husholdningen) etter bydel Oslo; 9, Kilde: SSB Bomiljø Et helsefremmende bomiljø innebærer at både det fysiske og det sosiale bomiljøet må være godt. Det fysiske bomiljøet består for eksempel av tilgang på grøntarealer, trafikkbelastning eller forurensning/ren luft. I det sosiale bomiljøet inngår for eksempel forekomsten av kriminalitet i området, flyttehyppighet eller sammensetning av beboere i området. Også for bomiljø ser vi en tendens til geografisk skjevfordeling og opphoping av negative faktorer. Eiendomspriser reflekterer til dels også bomiljøkvalitet, og bidrar til opphoping av personer med lav sosioøkonomisk status i noen områder. Det vises for eksempel til forskning om at det i Oslo er mer luftforurensning i områder hvor personer med lav sosioøkonomisk status er i flertall (Grønningsæter og Nielsen, 2011). Grønningsæter og Nielsen peker også på forskning som viser at det er sammenheng mellom psykisk helse og bolig og nabolag. Flere studier tar for seg utfordringene knyttet til barns oppvekst i kommunale boliger, som ofte er lokalisert i belastede boområder. 27

36 3.8.3 Tilgang på bolig Det å ha en bolig er et grunnleggende velferdsgode. I den nasjonale strategien for boligsosialt arbeid er det blant annet et mål om at alle skal ha et godt sted å bo, og få hjelp til å skaffe en egnet bolig (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2014). I Norge eier de fleste husholdningene boligen de bor i (77 prosent). Studier har vist at de som eier egen bolig har bedre helse enn de som leier. Eie/leieforholdet har også betydning for flyttemønster og stabilitet i et bomiljø (Helsedirektoratet, 2015). Ifølge Statistisk sentralbyrå (2012) har Oslo lavest andel husholdninger som eier boligen sin (69 prosent) sammenlignet med de øvrige fylkene. Det er særlig lav eierandel i indre by. I ytre by, både i østlige og vestlige bydeler, er eierandelene høyere. I de østlige bydelene er det imidlertid flere som eier boligen gjennom et borettslag eller aksjeselskap enn i de vestlige bydelene. Tabell 1 viser fordelingen mellom eide og leide boliger i hver bydel i Tabell 1. Andel eide og leide boliger i bydelene. Bydel Eier boligen Leier boligen Oslo i alt Gamle Oslo Grünerløkka Sagene St. Hanshaugen Frogner Ullern Vestre Aker Nordre Aker Bjerke Grorud Stovner Alna Østensjø Nordstrand Søndre Nordstrand Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken Kommunale boliger En del av leiemarkedet består av kommunale boliger, som vanligvis tildeles personer som har ulike levekårs- eller helseutfordringer, som for eksempel personer med lav inntekt eller rusproblemer, eller flyktninger. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det kommunalt disponerte boliger i Oslo. Tabell 2 viser fordelingen av boliger pr. bydel og disposisjonsform. 28

37 Tabell 2. Kommunalt disponerte boliger i bydelene. Bydel Totalt antall kommunalt disponerte boliger Oslo i alt Gamle Oslo 1755 Grünerløkka 1497 Sagene 2426 St. Hanshaugen 635 Frogner 488 Ullern 188 Vestre Aker 390 Nordre Aker 469 Bjerke 343 Grorud 610 Stovner 580 Alna 890 Østensjø 923 Nordstrand 522 Søndre Nordstrand 550 Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken (KOSTRA) Bostedsløshet I 2012 ble det gjennomført en kartlegging av bostedsløshet 9 i Norge (Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), 2013). Ved utgangen av 2012 var det bostedsløse personer i Oslo etter denne definisjonen. Dette utgjorde 2,24 per 1000 innbyggere. Bostedsløse i Oslo er i store trekk lik populasjonen av bostedsløse i de andre stor-byene i Norge, med noen unntak. Innvandrere er overrepresentert blant bostedsløse i Oslo, og det er langt flere blant bostedsløse født i Afrika enn det er i de andre storbyene. Oslo har færre bostedsløse med en eller annen form for pensjon enn de andre storbyene, og flere som mottar sosialhjelp. 42 prosent har sosialhjelp som viktigste inntektskilde i Oslo. I 2014 hentet Statistisk sentralbyrå for første gang inn data om sosialhjelpsmottakeres boforhold. Bostedsløse ble her definert som personer som helt mangler bolig, som bor midlertidig hos venner/familie, eller som bor i akutte eller midlertidige botilbud. I Oslo var det i sosialhjelpsmottakere som var bostedsløse etter denne definisjonen (Statistisk sentralbyrå, 2015). 9 Definisjon: Som bostedsløse regnes personer som ikke disponerer egen eid eller leid bolig, men som er henvist til tilfeldige eller midlertidige botilbud, oppholder seg midlertidig hos nær slektning, venner eller kjente, personer som befinner seg under kriminalomsorgen eller i institusjon og skal løslates eller utskrives innen to måneder og ikke har bolig. Som bostedsløse regnes også personer uten ordnet oppholdssted kommende natt (Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), 2013). 29

38 3.9 Sosialt miljø Sosialt miljø og helse Sosiale miljøer omfatter fysiske omgivelser, kulturelle miljøer og sosiale relasjoner. Sistnevnte kan videre si noe om trivsel, livskvalitet og eventuelt manglende sosial støtte - ensomhet. Livskvalitet henger sammen med både fysisk og psykisk helse. Høy livskvalitet kan ses som en viktig beskyttelsesfaktor mot psykisk sykdom. Trivsel og livskvalitet synes også å ha positive konsekvenser for den fysiske helsetilstanden, muligens på grunn av positive effekter på sosiale relasjoner, livsstil og helseatferd, stress, ulykkeforekomst og generell mestring, men potensielt også direkte på immunforsvaret (Folkehelseinstituttet, 2015). Det er flere unge og eldre som føler seg ensomme sammenlignet med befolkningen for øvrig. Ensomhet trenger likevel ikke være synonymt med mangel på kontakt, flere føler seg ensomme selv i samvær med andre. Ensomhet kan være like skadelig for helsa som røyking (St. meld. 19, 2015), ved å ha innvirkning på den somatiske helsa i form av hjerte- og karsykdommer, diabetes og andre livsstilsykdommer. Dette har igjen sammenheng med at personene det er snakk om, ofte er mindre aktive og har en mer usunn livsstil enn personer som ikke er ensomme. Ensomhet øker også faren for psykiske helseutfordringer (Normann T. M., 2010). Unges sosiale miljø omtales i avsnitt Sosialt miljø blant voksne og eldre I figur 3.12 kan vi se at andelen som bor alene i Oslo og Akershus er noe høyere enn i hele landet for øvrig, både i aldersgruppen år og år. Forskjellen er størst i sistnevnte aldersgruppe, henholdsvis 20 prosent av befolkningen i hele landet totalt bor alene, mens andelen i Oslo og Akershus er noe høyere, 24 prosent. I aldersgruppen år bor 26 prosent alene i Oslo og Akershus mot 24 prosent i hele landet. Andelen eldre over 67 år som bor alene er lavere i Oslo og Akershus (39 prosent) enn i landet totalt (41 prosent). Figur Andel som bor alene i ulike aldersgrupper. Oslo og Akershus og hele landet samlet Prosent år år år år 67 + Hele landet Akershus og Oslo Bor alene Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken (tabell 08282) Til tross for at flere i Oslo bor alene sammenlignet med landet for øvrig, med unntak av den eldste aldersgruppen, ser det ikke ut til at mennesker som bor i storbykommuner som Oslo er mer ensomme enn i små utkantkommuner. Det å bo sammen med noen, ha god helse og høy utdanning beskytter mot ensomhet, mens ensomhet rammer sterkere blant de som har lite utdanning. Tiltak for å inkludere flere i utdanning og arbeid er derfor viktig (St. meld. 19, 2015). Fire av ti eldre nordmenn er ensomme. Mange eldre er ensomme fordi de ikke lenger har en arbeidsplass å gå til, og mange har mistet sin partner (Normann T. M., 2010). Videre kan sviktende helse og tap av andre nærpersoner og venner også føre til ensomhet. Dette er viktige risikofaktorer for angst og depresjon som igjen vil kunne påvirke fysisk helse og funksjonsevne. Ensomhet er mer 30

39 utbredt blant eldre enn blant yngre. Blant personer over 80 år oppgir omtrent tre av ti at de er ensomme (St. meld. 19, 2015) Frivillighet og organisasjonsdeltakelse Frivillig og ideell virksomhet utgjør en viktig del av det samlede tilbudet innenfor helse- og sosialområdet i Oslo. Organisasjonene bidrar blant annet til bedre levekår, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet for ulike grupper i vanskelige livssituasjoner. Organisasjonene bidrar også med nettverk og sosialt fellesskap som gir økt grad av selvhjelp og bidrar til mindre ensomhet. Samlet sett er det lag og foreninger i Oslo med omkring medlemmer (Byrådsavdeling for finans, 2015). Den største frivillige aktøren i Oslo er idretten. De fleste idrettslagene i Oslo er organisert i landets største idrettskrets, Oslo Idrettskrets (OIK). OIK organiserer idrettslag i Oslo (Seippel, 2006). Tros- og livssynsfeltet i Oslo er sammensatt. I tillegg til Den norske kirke, som per 1. januar 2014 hadde medlemmer, er det hele 661 registrerte tros- og livssynssamfunn i Oslo. Disse hadde medlemmer ved inngangen til Samfunnene er organisert på ulike måter. Noen har lønnet administrasjon, andre er basert på frivillig aktivitet alene. Alle tros- og livssynssamfunn har likevel mye frivillig aktivitet i sitt virke. Daglig er frivillige engasjert i gjennomføring av ritualer og seremonier, i møtevirksomhet, medlemsaktiviteter, barne-, ungdoms- og seniorarbeid samt misjonsvirksomhet. De fleste tros- og livssynssamfunn har også et tilbud innen omsorgs- og fellesskapsbyggende arbeid, som regel driftet av frivillige (Byrådsavdeling for finans, 2015). Det er et stort antall frivillige organisasjoner som er aktive innen mangfold og integrering. Det fins videre over 200 registrerte innvandrerorganisasjoner i Oslo. De fleste arbeider både innadrettet med fokus på egen kultur og eget språk, og utadrettet med fokus på å bygge sosiale nettverk og å styrke tilhørighet til, deltakelse i og forståelse av det norske samfunnet (Byrådsavdeling for finans, 2015). Mangfoldet av frivillig innsats av, for, og med eldre er en viktig del av det som gjør Oslo til en aldersvennlig by. Den største delen av frivillighet innen kategorien eldre og pensjonister utføres av de eldre selv (Byrådsavdeling for finans, 2015). I 2014 ble det utført frivillig arbeid tilsvarende fulltidsårsverk i Oslo. Den gjennomsnittlige timeinnsatsen per. osloborger er 44 timer per år. Det antas å være mindre frivillig arbeid i storbystrøk sammenlignet med mindre tettbygde strøk. En årsaksforklaring kan være at organisasjonslivet i storbystrøk ikke er en like viktig arena for sosial omgang som på mindre steder, da det i byer er et større innslag av egenorganisering og kommersielle tilbud. Frivillig deltakelse er også betinget av sosial bakgrunn. Funn viser at minoritetsbefolkningen er underrepresentert når det kommer til frivillig arbeid (Byrådsavdeling for finans, 2015). 31

40 4 Oppvekstvilkår Hovedfunn Barnefattigdom er mer utbredt i Oslo enn i resten av landet og det er store forskjeller innad i byen Foreldres psykiske helse, samlivsbrudd, kulturkonflikter, krav om å være vellykket, ensomhet og overgangen til videregående pekes ut som mulige årsaker til psykiske plager blant barn og unge Drøyt ni av ti ungdom i Oslo trives på skolen Bydeler i ytre vest har lavere frafall fra videregående skoler enn Norge som helhet, mens bydelene i indre Oslo øst og Groruddalen har høyere frafall Unge i ytre vest og i bydel Nordstrand deltar i større grad i organiserte fritidsaktiviteter enn unge ellers i Oslo og ellers i landet 4.1 Innledning Barns oppvekstvilkår har vært og er fortsatt et viktig politisk satsingsområde. I ny folkehelsemelding vektlegges betydningen av gode oppvekstvilkår og tidlig innsats for å fremme helse og forebygge sykdom senere og for å redusere sosiale ulikheter i helse. Barn som vokser opp skal gis mer likeverdige muligheter (St. meld. 19, 2015). En god barndom med trygg og stabil tilknytning til omsorgspersoner, gode voksenmodeller og velfungerende barnehager, skoler og nærmiljø er viktig for at barn og unge skal utvikle følelsen av mestring, selvfølelse og egenverd, noe som legger grunnlag for helsa i resten av livet (Helsedirektoratet, 2014). En norsk kunnskapsoversikt om sosial ulikhet i helse peker på sammenhenger mellom ulike påvirkningsfaktorer og ulike utfallsmål, faktorer som opptrer enkeltvis og i samspill. Den viser i hovedtrekk at læring og sunn utvikling de første leveårene er avgjørende for barnets muligheter, personlige vekst og senere livssjanser (Dahl m.fl., 2014). Hvert underavsnitt i dette kapitlet tar for seg påvirkningsfaktorer enkeltvis og hvordan disse påvirker barnas helse. Vi har valgt å se på påvirkningsfaktorer som har sammenheng med helseutfall som representerer store helseutfordringer og som kan tallfestes. Videre ser vi på faktorer som lar seg påvirke gjennom tiltak, som er viktige politiske satsingsområder, og som bidrar til sosial ulikhet. Vi har supplert tallmaterialet med kvalitativ informasjon fra helsestasjons- og skolehelsetjenesten i bydelene i Oslo, fordi vi mangler tall på bydelsnivå og fordi tjenesten utgjør en sentral kilde til informasjon om barn og unges oppvekstsituasjon (se avsnitt 4.2.1). Kvalitative undersøkelser er også et viktig supplement til kvantitative undersøkelser og registerdata. Dette er også i tråd med veileder til arbeidet med oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer, hvor erfaringsbasert kunnskap fra helsestasjons- og skolehelsetjenesten spesifikt omtales som en mulig kilde til informasjon (Helsedirektoratet, 2013). Kapitlet om oppvekstvilkår bør ses i sammenheng med kapitlet om sosiale faktorer som påvirker helse. Påvirkningsfaktorer som barn og unges fysiske, biologiske og kjemiske miljø, levevaner, deres helsetilstand og skader og ulykker blant unge omtales for seg i egne kapitler. 32

41 4.2 Oppvekstsituasjon En helhetlig og langsiktig satsing på folkehelse må starte tidlig, med hovedtyngden av innsatsen rettet mot barn, unge og foreldre (Helsedirektoratet, 2014). Det er foreldrenes ansvar å gi barna trygghet, omsorg og kjærlighet. Samtidig er det viktig at samfunnet har gode ordninger for å ivareta barn som ikke har trygge forhold i hjemmet eller er i en utrygg økonomisk eller sosial situasjon (St. meld. 19, 2015). Vi har lite data på de faktiske forholdene i hjemmet og hvordan barn i ulike alderstrinn opplever oppvekstsituasjonen, med unntak for ungdom. Her har vi hentet data fra Ung i Oslo 2015 om unges opplevelser av forhold i hjemmet (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015). Ellers presenteres indikatorer eller vurderinger fra tjenestene som indirekte kilder til informasjon om barn og unges oppvekstsituasjon Utfordringer blant barn og unge helsesøstres vurderinger Vi starter avsnittet om oppvekstsituasjonen med kvalitativ informasjon fra helsestasjons- og skolehelsetjenesten, fordi tjenesten kan gi et overblikk over problemer barn og unge sliter med i Oslo. Rett nok er tjenesten individrettet, men skal i prinsippet nå en hel populasjon gravide og barn og unge 0-20 år. Oppfølgingen skal omfatte barnets fysiske og psykososiale utvikling og bidra til gode oppvekstsvilkår (Helsedirektoratet, 2016). Således er tjenesten godt egnet som kilde til informasjon om barn og unges levekårssituasjon. Helseetaten har derfor gjennomført en kvalitativ intervjuundersøkelse i tjenesten i de ulike bydelene i Oslo for å kartlegge helsesøstrenes opplevelse av hovedutfordringer blant barn og unge 0-20 år (Helseetaten, 2015). Før vi presenterer resultatet av kartleggingen, er det viktig å presisere at intervjuene var lite strukturerte, og helsesøstrene snakket stort sett fritt omkring spørsmålet om hvilke hovedutfordringer de møtte i sin bydel. De ble med andre ord ikke bedt om å gi noen uttømmende liste over hovedutfordringer. Det kan derfor tenkes at helsestasjons- og skolehelsetjenesten opplever flere utfordringer enn det som kom fram under intervjuene. De ble heller ikke bedt om å prioritere utfordringene som kom opp. Intervjuene ga ikke grunnlag for å tallfeste omfanget av de utfordringene som ble omtalt. Selv om noen utfordringer var gjennomgående i de aller fleste bydelene, betyr ikke dette nødvendigvis at omfanget av utfordringen i hver bydel var den samme. En annen begrensning ved undersøkelsen er at den fokuserte på utfordringer framfor det som er bra. Derimot gir den erfaringsbaserte kunnskapen oss en beskrivelse og en dypere forståelse av noen hovedutfordringer barn og unge i Oslo har i dag. Den kan brukes til å utforske hva som kan være viktige områder eller utfordringer å fokusere nærmere på og hvorfor, samt til å generere hypoteser om problemene gjelder mange eller flere, og om forskjellene mellom bydelene er reelle og betydningsfulle. En begrensning ved den kvalitative metoden er nettopp at den ikke kan brukes til å tallfeste omfang eller utbredelsen av et problem, eller til å rangere utfordringer i forhold til hverandre. Til det benyttes kvantitative metoder. Således utfyller de kvalitative og de kvantitative metodene hverandre. Resultatene fra intervjuene viser at det er relativt stor variasjon mellom bydelene i Oslo når det gjelder hvilke utfordringer helsestasjons- og skolehelsetjenesten ser hos aldersgruppen 0 til 20 år, og i hver av aldersgruppene, 0-5 år, 6-15 år og år. Samtidig er det noen utfordringer som er felles for flere bydeler, eller felles for alle eller nesten alle. For gruppen sett under ett ble psykiske helseproblemer trukket fram som den største utfordringen blant barn og unge, men årsakene til problemene kunne variere mellom alderstrinn og mellom bydeler (se ulike alderstrinn for nærmere omtale). Dårlig økonomi og fattigdom, språkutfordringer, bruk av vold i oppdragelsen, problemer med å sette grenser og høy flyttefrekvens ble også nevnt som generelle utfordringer for hele aldersgruppen. 33

42 Dårlig økonomi og fattigdom kom opp som en generell utfordring flere steder i sentrum og øst. At familien har dårlig råd kan være en belastning for barna på flere måter, for eksempel ved at de i mindre grad har mulighet til å delta på fritidsaktiviteter, at de ikke kan få utstyr og klær som andre jevnaldrende har, og at de ikke kan delta i bursdager og lignende. Barn som vokser opp i fattige familier bekymrer seg også ofte for familiens dårlige økonomi. Under flere av intervjuene kom det fram at tjenesten opplever at det er en sammenheng mellom dårlig økonomi og foreldrenes forutsetninger for å følge opp barna, blant annet når det gjelder sunt kosthold og fysisk aktivitet. Språkproblemer er en utfordring i bydeler med høy innvandrerandel. Helsestasjonene opplever at foreldre som snakker lite norsk bidrar til forsinket språkutvikling hos barna (gjelder barn under seks år). Ved skolestart er dårlige norskkunnskaper blant barna en særlig utfordring hos de barna som er kommet til Norge rett før skolestart eller som ikke har gått i barnehage. Bruk av vold i oppdragelsen ble nevnt som en hovedutfordring i bydeler i indre og ytre øst og i Bydel Søndre Nordstrand. Det kom også fram under intervjuene at vold i oppdragelsen i noen grad handler om kulturforskjeller. I bydelene Nordstrand og Ullern erfarer helsesøstre at en del foreldre vegrer seg for å sette grenser. Denne utfordringen knyttes til at foreldrene har tilgang til og leser en overveldende mengde informasjon, med til dels motstridende råd om barneoppdragelse. I Bydel Ullern opplever de at det er mange foreldre som har en travel hverdag, noe som kan gå på bekostning av barneoppdragelsen. Utstrakt bruk av au pair i bydelene Ullern og Vestre Aker ble trukket fram som noe som kan ha en negativ innvirkning på samspillet mellom foreldre og barn. At smarttelefoner stjeler mye av foreldrenes oppmerksomhet, ble også nevnt som et hinder for godt samspill mellom foreldre og barn under intervjuene i bydelene Østensjø og Ullern. Det ble lagt vekt på at høy flyttefrekvens kunne ha en negativ innvirkning på det sosiale miljøet og være til hinder for integrering. Det er noe forskjell mellom bydelene i hvordan flyttemønsteret arter seg. Noen bydeler registrerer utflytting av småbarnsfamilier fra bydelen (bydelene St. Hanshaugen, Sagene og Grünerløkka), mens andre har stor tilflytting av småbarnsfamilier (bydelene Bjerke og Nordstrand). I Bydel Gamle Oslo rapporterer de om liten stabilitet i befolkningen generelt. Her er det mye inn- og utflytting i alle aldersgrupper. For detaljer i flyttemønsteret viser vi til befolkningsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå. For aldersgruppen 0-5 år ble, i de fleste bydeler, foreldrenes psykiske helse sett på som en særlig utfordring for barna, enten det gjaldt fødselsdepresjoner eller psykiske problemer generelt hos foreldre. Mange barn i bydeler i sentrum og øst har også behov for ekstra oppfølging. Blant årsakene er foreldrenes psykiske helse, dårlig språkutvikling, prematurt fødte barn og foreldre som trenger ekstra foreldreveiledning. Helsesøstre oppgir at mange opplever overgangen til å bli foreldre som vanskelig. Deres erfaring var at dette spesielt gjelder for ressurssterke foreldre som er vant til å greie det meste, men som ikke opplever det like lett når de får barn. Informasjonssøking på internett skaper også mye uro i denne gruppen. Nybakte foreldre med lite nettverk rundt seg, som er ensomme, har også behov for ekstra oppfølging og støtte. Helsesøstre erfarer også at dårlig tannhelse hos barna forekommer ofte hos barn som også hadde andre helseproblemer. For aldersgruppen 6-15 år erfares skilsmisser og samlivsbrudd som en viktig årsak til psykiske helseproblemer hos barna. Høyt konfliktnivå mellom foreldrene kan føre til at barna føler at de blir årsaken til konflikten. Helsesøstre registrerer også at barn og ungdom med innvandrerbakgrunn ofte opplever stort press ved å tilhøre to kulturer og et dilemma om hvilken kultur de skal følge når kulturene er ulike. Sterkt karakterpress, høye krav til å være vellykket hjemmefra og ensomhet ble i noen vestkantbydeler nevnt som viktige årsaker til psykiske problemer blant barn og unge. I bydelene Frogner og Grorud ble psykiske problemer blant foreldrene pekt ut som en viktig årsak til psykiske problemer blant barna. I Bydel Sagene, som er den bydelen med høyest antall kommunale boliger, opplever helsesøstre at mange barn og unge har psykiske vansker knyttet til det å bo i 34

43 kommunale boliger. Kommunale boliger har ofte dårlige boforhold, lav standard og huser personer med svært ulike og sammensatte problemer. Les mer om boforhold i avsnitt 3.7. I denne aldersgruppen ble også vekt- og kostholdsproblemer nevnt som en utfordring for mange. Skolehelsetjenesten ser blant annet en sammenheng mellom dårlig råd og dårlige matvaner. I indre og ytre øst er dårlig kosthold og overvekt et problem, i ytre vest undervekt og overdrevent sunnhetsfokus. Bydel Frogner hadde utfordringer knyttet til både overvekt og undervekt i barne- og ungdomsskolen. Elever i mottaksklasser trenger ekstra oppfølging i form av helseundersøkelser og vaksinering, og har dessuten utfordringer knyttet til språk, fag og psykisk helse (kom opp under intervjuene i bydelene Alna, Frogner, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand). Aldersgruppen år har, ifølge helsesøstres vurderinger, i stor grad de samme utfordringene knyttet til psykisk helse som barn og unge 6-15 år. Under flere av intervjuene ble det i tillegg påpekt at overgangen fra ungdomsskolen til videregående for mange kan være en vanskelig tid, hvor ungdommen stilles overfor mange valg og forventninger fra ulike hold. Frafall i videregående er også et gjennomgående problem, spesielt i bydeler i ytre øst. Rusmiddelbruk og seksuell helse blant ungdom ble nevnt som utfordringer i flere bydeler, fordelt i sentrum og i bydeler i øst og vest Foreldre og barn En stabil og trygg familietilknytning er en grunnleggende forutsetning for harmonisk vekst og trivsel (Dahl m.fl., 2014). Det fins mange forhold i hjemmet som kan gjøre at denne forutsetningen for vekst og trivsel likevel ikke er tilstrekkelig til stede, noe som kan føre til at barnet får psykiske plager eller lidelser. Det er godt dokumentert at sannsynligheten for at barn utvikler psykiske symptomer øker hvis foreldrene har perioder med mange symptomer på psykiske lidelser, som angst og depresjon. Risikoen øker også dersom forholdet mellom foreldrene er konfliktfylt eller foreldreferdighetene mangelfulle, eller dersom familien har mange belastninger, negative livshendelser og lite sosial støtte. I tillegg påvirkes sannsynligheten for å få en psykisk lidelse av karaktertrekk ved barnet selv (Mathiesen m.fl., 2009). Størst er sannsynligheten for å utvikle psykiske vansker i familier hvor foreldrene selv har psykiske lidelser som varer over tid, er rusmisbrukere eller voldelige. Familier, eller barn selv, som kom hit som flyktninger medbringende traumatiske erfaringer, er også spesielt utsatt. I tillegg er barn med særlig biologisk risiko, eller barn som er marginaliserte, sosialt isolerte eller som blir mobbet, særlig i faresonen for å utvikle psykiske symptomer (Mathiesen m.fl., 2009). Om lag barn i Norge opplever at foreldre flytter fra hverandre hvert år. Foreldre som går fra hverandre gir negative følger for anslagsvis en tredjedel av barna, slik som depresjon, utagerende atferd og problemer på skolen. Det er særlig konflikt mellom foreldrene som bidrar til dette. Andelen barn og unge (11-16 år) som lever i skilsmissefamilier minker med høyere sosioøkonomisk status. Anslagsvis barn observerer eller utsettes for vold i nære relasjoner årlig i Norge. Både fysisk og psykisk helse er signifikant dårligere blant personer utsatt for vold og overgrep som barn (Dahl m.fl., 2014). Det er vanskelig å skaffe statistikk for Oslo om forhold i hjemmene. Vi baserer avsnittet på svar fra unge i undersøkelsen Ung i Oslo 2015 om deres relasjon til foreldrene (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015). Det store flertallet av ungdom i Oslo er fornøyd med foreldrene sine (85 %). En noe høyere andel ungdom i ytre vest og i Bydel Nordstrand er fornøyd med foreldrene sine (87 %) enn hva de er i de 35

44 sentrumsnære (79-82 %). Samtidig viser undersøkelsen at ungdom med høy sosial bakgrunn er mer fornøyde enn de med lav sosial bakgrunn 10, noe som kan forklare noe av bydelsvariasjonene. På mer konkrete spørsmål om relasjonen til foreldrene, har en høy andel av osloungdommen svart at foreldrene har god oversikt over vennene de unge er sammen med på fritiden (83 %). En betydelig lavere andel oppgir at foreldrene har oversikt over hvem de unge har kontakt med på internett (50 %). Mindre vanlig er det at de krangler ofte med foreldrene sine (20 %) og at de unges foreldre krangler med hverandre (16 %) Barnefattigdom Dårlig familieøkonomi og svekkede materielle levekår påvirker barn og unges hverdag og utvikling negativt. Dårlig familieinntekt kan blant annet medføre ekskludering fra viktige sosiale arenaer og gi dårlige boforhold, som igjen kan bidra til utrygghet og påvirke barnas helse på sikt (Helsedirektoratet, 2014). Ifølge kunnskapsoversikten om sosial ulikhet i helse lever sju prosent av norske barn i familier som defineres som vedvarende fattige. 11 Barna som vokser opp i fattige familier har ofte dårligere helse enn andre barn. Barn i fattige familier vokser ofte mindre enn andre barn, har større tendens til overvekt, dårligere trivsel, uheldig psykososial tilpasning og problematferd, har flere fraværsdager på skolen, overvekt av ADHD og blant 13- til 15-åringene er det flere dagligrøykere. Men hvordan de fattige kommer ut, varierer også i noen grad med valg av helsemål (Dahl m.fl., 2014). Fattigdom påvirker dermed også barnas helse på lengre sikt ved at de med større sannsynlighet begynner voksenlivet med færre muligheter og dårligere utsikter enn andre barn. Fattigdom finner vi særlig i husholdninger uten yrkesaktive, der forsørgere har kort eller ukjent utdannelse, der forsørgere mottar sosialhjelp eller offentlige ytelser, i familier med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, i husholdninger med mange barn og blant enslige forsørgere (Dahl m.fl., 2014). Unge voksne, spesielt tidligere barnevernsbarn, barn fra fattige familier og unge som har droppet ut av skolen, har også økt risiko for selv å bli fattige (Seim og Larsen, 2011). For å måle fattigdom tar vi utgangspunkt i et relativt fattigdomsbegrep, som kan defineres som det å mangle ressurser for å kunne fungere sosialt og delta i de aktivitetene og ha den levestandarden som er vanlig i samfunnet (Seim og Larsen, 2011). Omfanget av fattigdom er avhengig av hvilke tilnærminger en bruker for å måle fattigdom. De vanligste tilnærmingene er inntektsfattigdom, levekårsfattigdom og subjektive fattigdomsmål. Det er ikke konsistens mellom de ulike målene, og andelen som faller under fattigdomsgrensen vil variere sterkt, avhengig av hvilke mål som brukes (Seim og Larsen, 2011). Særlig utfordrende er det å finne gode barnespesifikke fattigdomsmål. Siden mesteparten av tilgjengelige data er på husholdningsnivå, har man gjerne det som utgangspunkt, og må gjøre antakelser om hvilke konsekvenser husholdningens levekår har for barn i husholdningen (Seim og Larsen, 2011). Lav disponibel familieinntekt brukes oftest som mål på barnefattigdom, men forutsetter at barn i husholdningen får en rimelig andel av familiens inntekt (Seim og Larsen, 2011). Operasjonalisert på denne måten, blir barn regnet som fattige om de tilhører en husholdning som har inntekt lavere enn 50 eller 60 prosent av den inntekten som er vanlig i samfunnet (medianinntekt). Det justeres for familiestørrelse gjennom bruk av ulike ekvivalensskalaer. Faktaboksen viser de ulike måtene å beregne lavinntekt i husholdninger på. 10 I undersøkelsen er dette målt gjennom et samlemål for familiens sosioøkonomiske ressurser, definert som «summen» av foreldrenes utdanningsnivå, bøker i hjemmet, om man drar på ferie, har eget soverom, om man har bil osv. 11 Andre fattigdomsdefinisjoner vil gi større andeler. 36

45 Faktaboks: Definisjoner av lavinntektshusholdning Husholdningsinntekten korrigeres for ulikheter i husholdningens størrelse ved hjelp av ulike skalaer. I EUskalaen gis første voksne vekt lik 1, andre voksne vekt lik 0,5 og hvert barn vekt lik 0,3. EU-skalaen er en modifisert versjon av OECD-skalaen, og legger større vekt på de økonomiske stordriftsfordelene av at flere bor sammen enn OECD-skalaen. Til sammenligning gir OECD-skalaen vekt lik 1 for første voksne, 0,7 for andre voksne og hvert barn vekt lik 0,5. Husholdningen er definert som en lavinntektshusholdning dersom inntekten er lavere enn 50 prosent eller 60 prosent av medianinntekten. Andelen fattige blir gjennomgående høyere med OECD-skalaen enn med EU-skalaen, men lavere dersom lavinntekt defineres som inntekt lavere enn 50 prosent av medianinntekten, ikke 60 prosent. Dersom vi alternativt til definisjonen brukt i figur 4.1 måler lavinntekt som inntekt under 50 prosent av medianen og etter OECD-skalaen, blir andelen barn i lavinntektshusholdninger 10 prosent for Oslo og 6 prosent for Norge. Andelen barn i lavinnteksthusholdninger blir høyere dersom vi alternativt bruker medianinntekten for Oslo som sammenligningsgrunnlag, istedenfor den nasjonale medianinntekten som her. Kilde: Statistisk sentralbyrå Figur 4.1 viser andel barn 0-17 år som lever i husholdninger med inntekt under 60 prosent av medianinntekten, og hvor EU-skalaen er brukt til å beregne inntekt per forbruksenhet. 12 Andelen barn som lever i lavinntektshusholdninger er høyere i Oslo (18 %) enn i Norge som helhet (12 %). Tallene gjelder for Det er kun i bydelene i ytre vest og i Bydel Nordstrand at andelen er lavere (7-8 %). Andelen er godt over landsgjennomsnittet i indre by øst, da spesielt i Bydel Gamle Oslo (32 %), i Groruddalen (23-29 %) og i Bydel Søndre Nordstrand (28 %). Figur 4.1 Barn som bor i husholdninger med årlig inntekt etter skatt pr. forbruksenhet under 60 % av medianinntekten basert på EU-skala. Barn 0-17 år. Bydeler samt Oslo og Norge totalt Prosent Oslo: 18 Norge: Kilde: SSB. 12 Tabellen (tabell 08764) figuren er hentet fra viser andel personer under 18 år som lever i privathusholdninger med årlig inntekt etter skatt pr. forbruksenhet under ulike avstander til den nasjonale medianinntekten (50 % eller 60 %) og med bruk av ulike ekvivalensskalaer (EU- eller OECD-skala). 37

46 Tall for 2013 viser også store variasjoner innad i bydelene i andel lavinntektshusholdninger, målt etter EU-definisjonen. I bydel Gamle Oslo er spredningen spesielt stor; i delbydel Nedre Tøyen er andelen barnehusholdninger med lavinntekt 44 prosent, mens i delbydel Helsfyr er andelen 13 prosent. Andelen barnehusholdninger i Oslo regnet som lavinntektshusholdninger økte fra 13 prosent i 2010 til 15 prosent i I Groruddalen og Søndre Nordstrand har økningen vært størst, med mellom tre og fem prosentpoeng. Av husholdningene i Oslo med innvandrerbakgrunn 13 var 38 prosent lavinntektshusholdninger i 2013 etter EU-definisjonen. Dette er langt over gjennomsnittet for Oslo (Byrådsavdeling for finans, 2015). Tallene viser omfanget av fattigdom på et gitt tidspunkt (2013) og ikke vedvarende fattigdom gjennom en lengre periode. Vedvarende lavinntekt har større betydning for helsa og er således et bedre mål på fattigdom. Ideelt sett skulle vi hatt bydelsstatistikk som viser fattigdom blant barn etter denne definisjonen. Men vi vet at andel barn med vedvarende lavinntekt er nesten dobbel så høy i Oslo som i landet som helhet (se avsnitt om lavinntekt). Å benytte inntektsmål kan være en for snever tilnærming til måling av fattigdom. Inntekt måler ikke forskjeller i hva familiene faktisk disponerer til forbruk. Privat formue, gjeld og støtte fra familie og nære varierer på tvers av husholdninger. Mange andre faktorer kan også ha betydning for barns levekår. Som eksempel kan nevnes at mye av barns forbruk kommer gjennom barnehage og utdannings- og helsevesenet (Seim og Larsen, 2011). Forekomst av barnefattigdom kan som et alternativ måles som andel barn som bor i familier som mottar sosialhjelp. Figur 4.2 viser andel barn under 18 år som er berørt av sosialhjelp. Også etter denne definisjonen er fattigdom mer utbredt i Oslo (9 %) enn i landet som helhet (5 %). Igjen er det bare bydelene i ytre vest og Bydel Nordstrand som ligger under gjennomsnittet for Norge, øvrige bydeler ligger over. Andelen barn berørt av sosialhjelp er derimot gjennomgående lavere enn andelen barn som bor i lavinntektshusholdninger (se figur 4.2). Høyest er andelen berørte i Bydel Gamle Oslo (20 %), lavest i ytre vest (2-3 %). Figur 4.2. Barn i familier som mottar sosialhjelp. Barn 0-17 år. Bydeler samt Oslo og Norge totalt Prosent Oslo: 9 Norge: Kilde: SSB 13 Innvandrerbakgrunn er her definert som de med landbakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EFTA. 38

47 Helsesøstre erfarer også at fattigdom og dårlig økonomi er en hovedutfordring blant barn og unge i sentrum og øst i Oslo, og peker på mulige følger det har for barna (se avsnitt 4.2.1). En doktorgradsavhandling har undersøkt følgene av barnefattigdom nærmere, og har vist at ungdom i familier med dårlig råd er sjeldnere sammen med venner og er sjeldnere involvert i organiserte fritidsaktiviteter. Likevel mangler vi gode mål for å fange barnefamilienes økonomiske situasjon og hvilke konsekvenser den har for barna (Seim og Larsen, 2011). Økonomien påvirker også hva slags bolig familien har råd til, om de eier/leier bolig og om de for eksempel bor i kommunal bolig. Fattige familier omgis oftere av bomiljø og boforhold som kan påvirke trivsel og helse negativt. Det å bo trangt kan blant annet gjøre det vanskeligere å ta med venner hjem eller få plass og ro til skolearbeidet. Boforhold generelt omtales i avsnitt 3.7. En kunnskapsoppsummering peker på funn som viser at en betydelig høyere andel voksne enn barn rapporterer om at familien har dårlig råd eller er fattig, og at foreldrene skjermer barna fra å oppleve familiens økonomiske problemer (Seim og Larsen, 2011). I så fall overvurderes omfanget av barnefattigdom, eller konsekvensene av den, om vi spør de voksne eller tar utgangspunkt i husholdningsdata. Vi trenger flere treffsikre mål på barnefattigdom, gjerne flere tilnærminger og definisjoner for å belyse ulike aspekter ved fattigdommen (Seim og Larsen, 2011) Barnevern Familier som får hjelpe- og omsorgstiltak fra barnevernet har ofte sammensatte problemer. For gruppen som helhet er sannsynligheten stor for at foreldrene har lav utdanning og inntekt, står uten arbeid, har dårlig bostandard og hyppige flyttinger, og ikke minst har dårlig psykisk og fysisk helse. Mange barnevernsbarn befinner seg i en utsatt posisjon både som barn og senere som voksne, med vedvarende dårlig helsetilstand (Dahl m.fl., 2014). Dette funnet støttes både av utenlandsk og norsk forskning. Adverse Childhood Experiences (ACE)-studien av voksne viser at barn utsatt for tøffe oppvekstvilkår i form av fysisk, psykisk eller seksuelt misbruk i barndommen, eller omsorgspersoner med rus- og/eller psykiske problemer, hadde en betydelig økt risiko for å oppleve dårlig helse og levekår som voksne. Studien er fra midten av 1990-tallet. Forskning i etterkant viser tilsvarende resultater. Forskningen viser også at dette ikke bare handler om at de som har vært utsatt for belastninger tidlig i livet, har en tendens til å havne i dårligere miljøer og får en mer usunn livsstil. Det har også biologiske forklaringer. En tøff barndom setter hjernen i overlevelsesmodus. Det innebærer et svakere nevralt apparat til å beskytte seg mot senere belastninger og sykdommer (Jacobsen, 2015). En omfattende norsk longitudinell studie viser at tidligere barnevernsbarn har dårligere levekår enn tilsvarende personer i totalbefolkningen. De har blant annet lavere utdanning, mindre inntekt, er oftere avhengig av sosialhjelp og flere er arbeidsledige. En viktig årsak til dette er at disse barna har et mye dårligere utgangspunkt enn andre barn. Analyser av data om foreldre viser dette. Resultatene ble målt i 2005 for barn i kontakt med barnevernet i perioden (Clausen & Kristofersen, 2008). Resultater fire år senere for de samme unge voksne med barnevernserfaring viste at de fortsatt skåret dårligere på de valgte utfallsmålene enn unge voksne uten slik erfaring. Likevel hadde det skjedd en vesentlig forbedring for mange. Det kan tyde på at mange barnevernsbarn trenger mer tid på å få etablert seg enn andre unge (Backe-Hansen, Kristofersen, & Hvinden, 2014). Det som kjennetegnet dem som oppnådde gode overganger til voksenlivet i barnevernsutvalget, var at de i større grad var unge kvinner enn menn, oftere hadde mottatt ettervernstiltak, og oftere hadde vært plassert i fosterhjem. Dessuten gjorde unge voksne med innvandrerbakgrunn det noe bedre enn norskfødte, noe som nok har sammenheng med at flere av de norskfødte mottok tiltak på grunn av egne, store atferdsproblemer og rusproblemer (Backe-Hansen, Kristofersen, & Hvinden, 2014). 39

48 Figur 4.3 viser andel barn med barneverntiltak i forhold til befolkningen 0-17 år, etter type tiltak. Vi har vurdert det hensiktsmessig å dele opp andel på tiltak i andel på omsorgstiltak og andel på hjelpetiltak i statistikken, siden hjelpetiltak representerer et forholdsvis lite inngripende tiltak i samarbeid med foreldre og barnet selv, mens omsorgstiltak er tiltak der barnevernet overtar omsorgen for barnet, frivillig eller ved tvang (se Lov om barneverntjenester). Barn i kontakt med barneverntjenesten representerer med andre ord en uensartet gruppe, med ulike problemer og utfordringer som varierer i alvorlighetsgrad. En høy andel på tiltak er derfor ikke nødvendigvis et uttrykk for et stort omfang av sosiale problemer, store utfordringer for barnet selv eller omsorgssvikt. Det kan også være et resultat av at barneverntjenesten de senere årene har rettet mer fokus på forebyggende arbeid for å sikre barn god helse og utvikling. Det gir derfor mer informasjon å dele opp statistikken på denne måten. Figur 4.3. Barn med barneverntiltak i løpet av året i forhold til befolkning 0-17 år, etter type tiltak. Bydeler og Oslo totalt Prosent. 8,0 7,0 6,0 5,0 4,0 3,0 2,0 1,0 0,0 3,9 3,8 0,9 0,7 5,1 1,2 4,8 0,8 5,3 1,5 3,3 3,3 0,9 0,5 1,7 1,8 1,2 0,2 0,1 0,2 4,5 0,5 7,0 1,1 5,5 3,6 3,6 0,8 0,7 0,6 2,0 0,4 6,6 1,0 Andel på hjelpetiltak Andel på omsorgstiltak Kilde: KOSTRA, Statistisk sentralbyrå. Andelen på hjelpetiltak og omsorgstiltak var i underkant av henholdsvis 4 prosent og 1 prosent for byen totalt, om lag som i landet for øvrig. Bydelene Stovner og Grorud, bydelene øst i sentrum samt Søndre Nordstrand har andeler over landsgjennomsnittet. Det er grunn til å anta at forskjeller i andel på ulike tiltak har en sammenheng med sosiale ulikheter mellom ulike grupper av befolkningen. 40

49 4.3 Barnehage Barnehagen utgjør en viktig arena for helsefremmende og forebyggende arbeid. Barnehager kan fange opp og hjelpe barn som viser tegn til ulike psykiske plager, språk- eller atferdsproblemer. Å sette inn hjelpetiltak tidlig gir bedre mulighet for å unngå senere psykiske vansker og uheldig utvikling (Folkehelseinstituttet, 2015). Likevel viser en oppsummering av noen av de mest kjente barnehageforskningsprosjektene sprikende resultater når det gjelder betydningen av barnehage for språkutvikling, kognitive ferdigheter, sosial og emosjonell kompetanse, og hvordan det går med barna videre i livet. Utviklingen av barnas ferdigheter påvirkes blant annet av kvaliteten på tilbudet i barnehagen (Utdanningsdirektoratet, 2014). Samtidig er barnehagen en viktig arena for utjevning av sosiale helseforskjeller (Folkehelseinstituttet, 2015). Data fra den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa-studien) 14 tyder på at barnehageutbyggingen mellom 2003 og 2008 har gitt en betydelig reduksjon i forskjellen mellom barn fra lavinntektsfamilier og andre barn når det gjelder språkvansker. En evaluering av gratis kjernetid 15 i barnehage viser at barna med innvandrerbakgrunn i Oslo-bydeler med et slikt tilbud jevnt over presterer bedre på kartleggingsprøver i lesing og regning i første klasse enn innvandrerbarn i sammenlignbare bydeler uten et slikt tilbud (Utdanningsdirektoratet, 2014). I Oslo går 86 prosent av barn i alderen ett til fem år i barnehage, mot 90 prosent for Norge som helhet. 16 For de minoritetsspråklige barna har andelen økt over tid, men den er fortsatt lavere enn i befolkningen ett til fem år sett under ett. Både for Oslo og Norge totalt var dekningsgraden 75 prosent blant minoritetsspråklige ett til fem år i Fra 2009 til 2014 har andelen for denne gruppen økt med 7 prosentpoeng for Norge som helhet og 8 prosentpoeng i Oslo. 17 Figur 4.4 viser hvordan andelen ett- til femåringer som går i barnehage varierer mellom bydelene i Oslo. Dekningsgraden er jevnt over høyere i totalbefolkningen enn i minoritetsbefolkningen, med unntak for bydeler i Groruddalen og Bydel Søndre Nordstrand, hvor tendensen er motsatt. Dette kan tolkes som at ordningen med kjernetid i disse bydelene har hatt effekt. 18 Andelen barn ett til fem år i barnehage er lavest i bydelene i Groruddalen (64-79 %), i bydelene Søndre Nordstrand (71 %) og Østensjø (80 %), som er lavere enn for Norge totalt (90 %). Bydelene St. Hanshaugen, Frogner og Nordre Aker har imidlertid andeler godt over 100 prosent. 19 Bydelsforskjellene kan til dels tilskrives forskjeller i sosial bakgrunn mellom bydelene. Bydeler med høy andel barn med innvandrerbakgrunn og foreldre med lav sosioøkonomisk bakgrunn har lavere dekningsgrad enn øvrige bydeler. Forskjeller skyldes også at mange barnehagebarn ikke bor i bydelen 14 MoBa-studien er en longitudinell kohortstudie Forsøket med gratis kjernetid innebærer at alle fire- og femåringer i enkelte bydeler med høy andel minoritetsspråklige barn får tilbud om gratis barnehage 20 timer i uka. Formålet med tiltaket er å forberede barna på skolestart, å bidra til sosialiseringen generelt og å bedre norskkunnskapene for barn som har annet morsmål. Mens barna er i barnehage får foreldrene blant annet mulighet til å lære norsk og få foreldreveiledning. 16 Kilde: 17 Kilde: Statistisk sentralbyrå: tabell (barnehage nivå 2 (K)). 18 Siden 2006/2007 har fire- og femåringene i Oslo-bydelene Alna, Stovner, Grorud, Bjerke og Søndre Nordstrand fått tilbud om gratis kjernetid i barnehage. 19 Spesielt bydelene St. Hanshaugen og Nordre Aker har mange bedriftsbarnehager med mange barnehagebarn som ikke bor i bydelen. Disse bydelene vil med dette få for høy dekningsgrad, mens de øvrige bydelene får noe lavere dekningsgrad enn de i realiteten har. 41

50 de går i barnehage i. Dette overdriver forskjellene, ved at noen bydeler får høyere dekningsgrad enn de i realiteten har, mens andre får lavere. Figur 4.4. Andel (prosent) 1-5 åringer i barnehage i forhold til innbyggere 1-5 år, etter bydel og befolkningsgruppe Andel barn 1-5 år i barnehage Andel minoritetsspråklige barn 1-5 år i barnehage Kilde: Statistisk sentralbyrå og Oslo kommune statistikkbank 4.4 Skole Utdanning påvirker helsa positivt. Personer med høy utdanning har blant annet lavere dødelighet, bedre egenvurdert helse, færre psykiske helseproblemer og opplever i mindre grad langvarig/kronisk sykdom enn personer med lav utdanning (Dahl m.fl., 2014; Elstad, 2008). Sammenhengen er nærmere omtalt i kapitlet om sosiale faktorer som påvirker helse. Statistikken vi presenterer viser hvordan det går med barna, målt ved frafall i videregående og leseog regneferdigheter. Den sier også noe om læringsmiljøet, fordi det er med på å påvirke elevenes prestasjoner og er noe skolen kan gjøre noe med. I folkehelsemeldingen satses det blant annet på å styrke skolens arbeid mot mobbing og å forebygge frafall fra videregående skole bedre (St. meld. 19, 2015). Inneklima i skoler omtales i avsnitt Frafall i videregående opplæring Frafall fra videregående opplæring har vist seg å ha negativ innvirkning på helsa, ved at det øker sannsynligheten for å oppleve helse- og levekårsproblemer senere i livet (Bergsli, 2013). Personer som ikke fullfører videregående opplæring har dårligere forutsetninger for videre utdannings- og arbeidslivskarriere. De blir i større grad arbeidsledige, uføretrygdet og mottakere av sosialhjelp, sammenlignet med andre som fullfører videregående opplæring (Falch og Nyhus, 2009). I tillegg kan helsetilstand påvirke sannsynligheten for å falle fra videregående opplæring. En forskningsgjennomgang viser at elever med helseproblemer i form av blant annet dårlig selvrapportert helse, kronisk sykdom og somatiske symptomer, kreftsykdommer, søvnproblemer og psykiske og psykososiale problemer har større sannsynlighet for å falle fra videregående opplæring enn elever med god helse (Dahl m.fl., 2014). Frafallsmønsteret i videregående opplæring er preget av betydelige sosiale ulikheter, ved at sannsynligheten for ikke å fullføre videregående opplæring varierer med sosioøkonomisk bakgrunn, kjønn og innvandrerbakgrunn (Vibe et al., 2012). Å redusere de sosiale ulikhetene har vært omtalt som et tiltak for å utjevne sosiale forskjeller i både utdanning og helse (St. meld. 20, ). 42

51 Figur 4.5 viser at det er relativt stor variasjon mellom bydelene i Oslo i hvor stor andel av elevene som faller fra eller ikke består videregående opplæring innen fem år 20. I statistikken er det hvilken bydel elevene bor i som legges til grunn, ikke hvilken bydel de går på skole i. Bydelene i indre Oslo øst og Groruddalen (med unntak av Bydel Bjerke) har høyere frafall enn landsgjennomsnittet, mens bydelene i ytre vest har lavere frafall. Frafallet varierer fra 12 prosent i Bydel Ullern og Bydel Vestre Aker til 39 prosent i Bydel Gamle Oslo. For Oslo samlet er andelen som faller fra eller ikke består videregående i løpet av fem år noe lavere (23 %) enn i resten av landet (25 %). Figur 4.5. Frafall/ikke bestått videregående opplæring i løpet av fem år. Bydeler i Oslo, gjennomsnitt for Oslo og Norge. Gjennomsnitt for årene Prosent, standardisert Norge: 25 Oslo: (Folkehelseinstituttet, 2015) Dersom man ser på gjennomføringen innen studieforberedende og yrkesfaglige utdanningsprogram hver for seg, skiller ikke Oslo seg fra resten av landet (se Figur 4.6). At den samlede andelen som fullfører innen fem år er høyere i Oslo enn i resten av landet, henger altså sammen med at det en betydelig høyere andel av Oslo-elevene som velger studieforberedende utdanningsprogram enn i Norge sett under ett (Frøseth et al., 2008). I Oslo er det, i likhet med i landet for øvrig, en høyere andel som fullfører blant de som begynner på studieforberedende enn blant de som begynner på yrkesfag (Figur 4.6). I tillegg er det en høyere andel som fullfører videregående blant kvinner enn blant menn. Kjønnsforskjeller i kompetanseoppnåelse i videregående opplæring skyldes i stor grad prestasjonsforskjeller. Når man sammenligner gutter og jenter med samme karaktersnitt fra ungdomsskolen, er kompetanseoppnåelsen i videregående opplæring så å si den samme (Vibe et al., 2012). 20 Frafall i videregående opplæring kan defineres på ulike måter. Med frafall her menes personer som startet på grunnkurs i videregående opplæring for første gang et gitt år og som har gjennomført, men ikke bestått videregående etter fem år, samt elever som startet opp dette året, men som sluttet underveis. Personer som etter fem år fortsatt er i videregående skole regnes ikke som frafalt. Statistikken viser dermed andelen frafalt eller ikke bestått i løpet av fem år. I Oslotrender/Oslo kommunes statistikkbank viser vi frafallstall for Disse tallene avviker noe fra tallene her, som er gjennomsnitt for treårsperioden , i tillegg til at definisjonen er litt ulik. I Oslo kommunes statistikkbank regnes de som fortsatt er registrert i videregående opplæring fem år etter oppstart som frafalt. Det gjør at andelen er gjennomgående noe høyere der. 43

52 Karakterer fra ungdomsskolen har vist seg å være den enkeltfaktoren som har desidert mest å si for sannsynligheten for å fullføre og bestå videregående opplæring eller ikke (Markussen 2014; Vibe et al., 2012). Det er store sosiale ulikheter i karakterene fra ungdomsskolen (Bakken og Elstad, 2012). Sosiale forskjeller i karakterer fra ungdomsskolen kan i stor grad bidra til å forklare forskjellene som man finner i gjennomføring av videregående opplæring etter elevenes sosioøkonomiske bakgrunn (Vibe et al., 2012). Figur 4.6. Fullført og bestått videregående opplæring innen fem år i Oslo og Norge, etter kjønn og utdanningsprogram Prosent Begge kjønn Menn Kvinner Begge kjønn Menn Kvinner Norge Oslo Studiefoberedende Yrkesfag Kilde: Statistisk sentralbyrå Språk-, lese- og regneferdigheter Å beherske språk er en nødvendig forutsetning for mestring på mange arenaer i livet. Barn med språkvansker utvikler oftere atferdsmessige, sosiale, skolerelaterte og psykiske problemer enn det barn med normal språkutvikling gjør. Språkvansker handler om problemer med å forstå språk, uttrykke seg, bruke språk i sosiale sammenhenger, uttale og/eller taleflyt. 21 Barn som er i en innlæringsfase med et nytt språk, vil også streve med læring og språkbruk. I slike tilfeller kan det være vanskelig å skille spesifikke vansker med språk, som tilsier en spesiell tilrettelegging, fra forbigående vansker i forbindelse med læring av et nytt språk. 22 Språkferdigheter har ofte direkte betydning for utvikling av barns lese- og skriveferdigheter. Å kunne lese er en verdi i seg selv, for opplevelse, engasjement og identifikasjon, og det er et nødvendig grunnlag for læring i de fleste fag. Regning er også en viktig basisferdighet. Både lese- og regneferdigheter har betydning for hvordan det går i videre utdanningsløp og arbeidsliv (Folkehelseinstituttet, 2015). Andelen på laveste mestringsnivå i lesing og regning er lavere i Oslo (lesing: 21 %, regning: 22 %) enn i Norge som helhet (lesing: 25 %, regning: 27 %). Resultatene er for perioden 2011/ /14. Resultatene har holdt seg stabile over tid. 21 Kilde: FHI: Språkvansker hos barn- faktaark: 22 Kilde: 44

53 Andelen varierer mellom bydelene i Oslo og er lavest i Bydel Ullern (lesing: 7 %, regning: 11 %) og høyest i Bydel Gamle Oslo (lesing: 35 %, regning: 39 %) 23 (se figur 4.7). Noen bydeler i øst har høyere andeler sammenlignet med landet for øvrig, mens bydeler i ytre vest har betydelig lavere. Som omtalt under avsnitt om frafall i videregående, kan sosiale ulikheter bidra med å forklare forskjeller i skoleprestasjoner i de ulike bydelene i Oslo. Figur 4.7. Laveste mestringsnivå i lesing og regning. 5. klassetrinn. Bydeler i Oslo. Gjennomsnitt for 2011/ /14. Andel (prosent), kjønnsstandardisert Leseferdighet Regneferdighet (Folkehelseinstituttet, 2015) Trivsel i skolen Økt trivsel er et sentralt mål for folkehelsearbeidet. Trivsel på skolen er en av flere faktorer som påvirker elevenes motivasjon for å lære, og trivsel er viktig for å kunne mestre utfordringene i skolehverdagen (Øia, 2011). Opplevelse av mestring styrker barns selvtillit og psykiske helse. Trivsel kan på lengre sikt ha betydning for hvorvidt elevene gjennomfører videregående opplæring. Videre kan trivsel i skolen knyttes til tilfredshet med livet, spesielt gjelder dette for jenter (Danielsen, Samdal, Hetland, & Wold, 2009). Ung i Oslo 2015-undersøkelsen viser at de fleste elevene i Oslo trives på skolen (94 %). Skoletrivselen har økt klart siden 1996, da om lag 20 prosent ikke trivdes. Det er generelt små forskjeller i skoletrivsel mellom ungdommer i Oslo og resten av landet, mellom bydeler, etter skoletrinn, etter kjønn og etter foreldres fødeland. Blant dem uten innvandrerbakgrunn er det færre med lav sosial bakgrunn som trives (92 %), sammenlignet med dem med høy sosial bakgrunn (97 %). 23 Resultater om lese- og regneferdighet er hentet fra nasjonale prøver fra alle offentlige og private skoler. 5. klassinger antas å ha tre mestringsnivåer i lesing og tre i regning. Mestringsnivå en er lavest. Med utgangspunkt i poengsum, fordeles elevene på ulike mestringsnivåer. Poenggrenser er satt ut ifra resultatene på nasjonalt nivå. Statistikken viser gjennomsnitt for overlappende 3-årsperioder. 45

54 Selv om mange trives, og ungdom har vist seg mer veltilpasset over tid, ved at de blant annet er mer hjemme og gjør mer lekser, er det også 44 prosent som kjeder seg på skolen, og 16 prosent som gruer seg til å gå på skolen. I alt 13 prosent føler at de ikke passer inn blant elevene. Samme andel synes at lærerne ikke bryr seg om dem. Undersøkelsen viser også en økning i psykiske plager blant unge (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015) Barn i aktivitetsskolen Aktivitetsskolen er et tilbud for elever fra 1. til 4. klasse før og etter skoletid og i skoleferier. Figuren viser hvor stor spredning det er i andel barn i 1. til 4. klasse som går på aktivitetsskolen. Figuren viser ikke hvilke skoler det er snakk om, men alle de ordinære skolene med mindre enn halvparten av elevene på aktivitetsskolen ligger i Groruddalen eller Bydel Søndre Nordstrand. Aktivitetsskolene med tilnærmet full oppslutning ligger alle i vestlige deler av byen, med ett unntak: Tøyen skole. Der har aktivitetsskolen vært gratis siden 2013, og mens 27 prosent gikk på aktivitetsskolen i 2012, gjorde 97 prosent det i En heltidsplass på aktivitetsskolen koster mer enn en barnehageplass, men er inntektsgradert. Figur 4.8. Andel barn trinn som går på aktivitetsskolen, etter skole % 90% 80% 70% 60% 50% 40% 30% 20% 10% 0% Skole Kilde: Utdanningsetaten 46

55 4.5 Sosialt miljø blant unge Innledning Et inkluderende sosialt miljø fremmer livskvaliteten, akkurat som ensomhet og mobbing hemmer den, og kan gi både kroppslige og psykiske plager og lidelser (se avsnitt om mobbing). Mangel på støtte hjemmefra og i nærmiljøet, mangel på glede, mening, mestringsfølelse og tilhørighet er andre eksempler på faktorer som hemmer unges livskvalitet. Tiltak som systematisk styrker livskvaliteten kan muligens forebygge mer psykisk uførhet enn tiltak som bare retter seg direkte mot psykiske lidelser. 24 I hvilken grad barn og unge deltar i det sosiale fellesskapet avhenger også av barnas sosiale bakgrunn. Fattigdom kan forårsake sosial eksklusjon av barn og unge (se avsnitt om barnefattigdom), men også andre sosiale faktorer bidrar. I denne sammenhengen forstås sosial eksklusjon som ikkedeltakelse på sentrale levekårsområder eller som mangel på sosiale relasjoner. I EU-sammenheng blir sosial eksklusjon ansett som mer relevant å bekjempe enn fattigdom (Seim og Larsen, 2011), og er også et fokus i den nye folkehelsemeldingen (St. meld. 19, 2015). I meldingen satses det på å styrke faktorer i nærmiljøet som fremmer helse og trivsel (St. meld. 19, 2015) Nærmiljø Fysiske møteplasser for barn og unge og tilrettelegging i nærmiljøet kan også ha betydning for deltakelsen i det sosiale fellesskapet, spesielt blant dem som ellers har lite ressurser og nettverk. Stedsutvikling og bymiljø kan påvirke levekår og folkehelse mer enn sosial bakgrunn; hvis sunne aktivitetsvalg og grøntområder blir tilgjengelige, endrer folk sin livsstil og bruker dem. Det forutsetter en stedsutvikling basert på brukermedvirkning og kunnskap om hva som virker. 25 For nærmere omtale av fysiske omgivelser, se kapittel om fysisk, biologisk og kjemisk miljø. Boforhold og bomiljø påvirker også det sosiale miljøet og er omtalt for seg i eget avsnitt under sosiale faktorer som påvirker helse. Syv av ti osloungdommer er fornøyde med lokalmiljøet der de bor, som i Norge som helhet. Det er tydelige bydelsforskjeller. Høyest er andelen fornøyde i vest, bydelene St. Hanshaugen og Nordstrand, og høyere enn i landet for øvrig. Unge i Groruddalen, i indre øst og i Bydel Søndre Nordstrand er minst fornøyde. Generelt er de uten innvandrerbakgrunn mer fornøyde med lokalmiljøet enn de med innvandrerbakgrunn. Det er også markerte forskjeller mellom ungdom med høy og lav sosial bakgrunn, der de med høy sosial bakgrunn er mest fornøyde (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015). Tallene kan gi en indikasjon på at det eksisterer forskjeller i tilfredshet med nærmiljøet, etter bydeler og etter sosial bakgrunn. Likevel er det vanskelig å tolke forskjellene, siden spørsmålet ikke gir svar på hva det er ved nærmiljøet ungdommen liker/misliker. 24 Kilde: FHI: Faktaark om livskvalitet og trivsel blant barn og unge: 25 Kilde: Presentasjon, Bianca Hermansen, Cititek, Forskningsbasert bykulturs- og stedsutviklingskontor: 47

56 4.5.3 Nære relasjoner Ni av ti osloungdommer har minst én venn de kan stole fullstendig på og som de kan betro seg til om alt mulig. Det er ingen forskjeller mellom Oslo og resten av landet. Det er liten variasjon etter bydel, kjønn og klassetrinn. Blant de med innvandrerbakgrunn er det noen færre som har en nær venn enn blant de uten innvandrerbakgrunn. Noe færre av de med lav sosial bakgrunn har en venn i forhold til de med høy sosial bakgrunn (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015). Ung i Oslo 2015-tallene viser videre at andel som er plaget av ensomhet 26 varierer mellom bydeler og etter skoletrinn (figur 4.9). Unge i videregående er mer plaget enn unge i ungdomsskolen. I videregående er andelen høyest i sentrum og øst (25-29 %) og lavest i ytre vest og Bydel Stovner (19-22 %). For Norge som helhet er andelen 22 prosent. På ungdomsskoletrinnet varierer andelen mellom 15 (Bydel Vestre Aker) og 23 prosent (Bydel Sagene), mot 18 prosent i Norge som helhet. Vi ser ikke her noe klart mønster etter hvor man bor i byen. Undersøkelsen viser at en betydelig andel unge oppgir at de er plaget av ensomhet, selv om langt de fleste har en venn de kan stole på. Figur 4.9. Andel unge som er plaget av ensomhet, etter skoletype. Bydeler og Norge totalt Prosent Ungdomsskolen Videregående Kilde: Ung i Oslo Andel som svarer «ganske mye plaget» eller «veldig mye plaget» på spørsmålet: Har du vært plaget av ensomhet i løpet av siste uke? 48

57 4.5.4 Mobbing Barnehage og skole er viktige arenaer for læring, kunnskap og sosial inkludering. Samtidig kan spesielt skolen være en arena for utstøting og marginalisering, for eksempel for barn med lærevansker eller gjennom mobbing (Seim og Larsen, 2011). Mobbing er en vesentlig individuell risikofaktor for psykiske lidelser. Barn som mobbes har opptil syv ganger høyere risiko for psykiske plager som engstelse, depresjon, ensomhet og rastløshet, enn barn som ikke mobbes. Blant barn og unge som mobbes er også kroppslige helseplager som hodepine, ryggsmerter, magesmerter og svimmelhet dobbelt så vanlig som blant andre barn. Jo oftere et barn blir mobbet, desto større er risikoen for helseplager (Folkehelseinstituttet, 2015). Én av ti osloungdom har månedlig eller oftere blitt utsatt for plaging, trusler eller utfrysing av andre på skolen eller i fritiden. Nær 6 prosent oppgir at de har blitt mobbet minst hver 14. dag, om lag som i Norge totalt. Andelen som regelmessig blir mobbet, er høyest i ungdomsskolen. Det er ingen tydelige forskjeller mellom kjønnene. Det er heller ikke slik at de med innvandrerbakgrunn mobbes mer når man ser på byen under ett. Blant ungdom med en eller begge foreldre født i Norge, er det en høyere andel med lav sosial bakgrunn som regelmessig mobbes (8 %) enn blant de med høy sosial bakgrunn (4 %). Noe tilsvarende mønster ser vi ikke blant ungdom med foreldre som begge er født i utlandet, annet enn at de med middels sosial bakgrunn mobbes minst (5 %). Samme undersøkelse viser at 5 prosent av osloungdom en gang i måneden eller oftere blir utsatt for plaging og trusler fra andre unge via internett eller mobil (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015) Fritidsaktiviteter Fritidsaktiviteter bidrar til muligheter for utfordrende og komplekse erfaringer, og til å utvikle relasjoner til voksne og jevnaldrende. Slike aktiviteter er forbundet med mindre problematferd og større tilbøyelighet for sunn tilpasning senere i livet (Dahl m.fl., 2014). En annen studie utdyper denne sammenhengen mellom deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter og helse og trivsel. Å være med i slike aktiviteter gir mening, sosial tilhørighet, mestring og viktige ferdigheter å ta med seg videre i livet. Gjennom deltakelse i beslutningsprosesser i en organisasjon, vil man også kunne få en grunnleggende praktisk opplæring i hvordan et demokrati fungerer (Friberg, 2005). Figur 4.10 viser andel som er aktiv i en fritidsorganisasjon og bydelsvariasjon etter skoletrinn. 27 På videregående er det færre som deltar i organiserte fritidsaktiviteter enn på ungdomsskolen. Unge i ytre vest og i bydel Nordstrand deltar i større grad i organiserte fritidsaktiviteter enn i landet som helhet, og forskjellen gjør seg særlig gjeldende i ungdomskolen. Deltakelsen er lavest i enkelte av de sentrumsnære og østlige bydelene, men disse har andeler som ikke skiller seg vesentlig fra Norge sett under ett. Andelen som deltar varierer klart med sosial bakgrunn, der de med lav sosial bakgrunn deltar i minst grad. Ettersom høy sosial bakgrunn er vanligere i vest enn i øst og sentrum, bidrar dette til bydelsforskjellene. Innvandrerbakgrunn virker også inn på bydelsforskjellene, siden en høyere andel av befolkningen har denne bakgrunnen i østlige bydeler. Blant ungdomsskoleelever deltar klart færre med innvandrerbakgrunn enn de med norsk bakgrunn. Undersøkelsen viser også at gutter driver mer med organiserte fritidsaktiviteter enn jenter. Kjønnsforskjellen har holdt seg stabil fra 2012 (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015). 27 Definert her som å ha vært med på totalt fem eller flere aktiviteter i følgende fritidsorganisasjoner siste måned: idrettslag, fritidshus/ungdomshus, religiøs forening, korps, kor, orkester, kulturskole/musikkskole og annen organisasjon, lag eller forening. 49

58 Figur Andel unge som er aktiv i fritidsorganisasjon, etter bydeler og skoletype Prosent Ungdomsskole Videregående Kilde: Ung i Oslo Forskjellene vi her ser etter sosial bakgrunn støttes også av tidligere funn. Tidligere undersøkelser viser at ungdom med minoritetsbakgrunn i betydelig lavere grad deltar i organiserte fritidsaktiviteter enn ungdom generelt. Særlig jenter med minoritetsbakgrunn deltar lite. De som har foreldre med høyere utdanning og de som har gode karakterer deltar også i langt større grad enn andre (Friberg et al., 2005). Familieøkonomi har også betydning for om barn og unge deltar i fritidsaktiviteter(dahl m.fl., 2014). 50

59 5 Fysisk, biologisk og kjemisk miljø Hovedfunn Generelt er luftkvaliteten i Oslo god, men er spesielt utsatt for blant annet svevestøv om vinteren. Veitrafikk og vedfyring er hovedkilden til luftforurensningen Støy er det miljøproblemet som berører flest innbyggere i Oslo, også her er veitrafikk hovedkilden. Rundt 90 prosent av innbyggerne i sentrum er utsatt for støy fra vei og bane om natten, og omkring 85 prosent gjennom hele døgnet I Oslo bor hele 98 prosent av befolkningen mindre enn 300 meter fra et grøntområde Selv om «aktiv transport» er den mest praktiske og miljøvennlige måten å øke fysisk aktivitet på i det daglige liv, er det kun 8 prosent av befolkningen som sykler og 18 prosent som går til fots på sine hverdagsreiser Det tilrettelegges anlegg innenfor et bredt spekter av idretter i Oslo, likevel er det en svakere anleggsdekning enn i andre storbyer og storkommuner i Norge 5.1 Innledning Miljørettet helsevern er en del av det kommunale folkehelsearbeidet. Miljørettet helsevern omfatter de faktorene i miljøet som kan ha direkte eller indirekte innvirkning på helsa. Disse omfatter blant annet biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer. I denne rapporten har vi valgt å behandle sosiale miljøfaktorer i kapittel 3, sammen med andre sosiale faktorer som påvirker helsa, og i kapittel 4 om oppvekstsvilkår når det dreier seg om barn og unges sosiale miljø. Miljøet som omgir oss er grunnleggende for helse, trivsel og livskvalitet. Med fysisk miljø menes blant annet negative miljøfaktorer som støy og stråling, men også tilrettelegging av sykkelveinett og tilgang til friområder. Luftforurensning er en viktig kjemisk miljøfaktor som påvirker helsa til Oslos befolkning. Sykdomssmitte er en biologisk miljøfaktor som kan forekomme nærmest overalt i miljøet vi omgir oss i. I tråd med 9 i folkehelseloven skal kommunen føre tilsyn med de faktorer og forhold i miljøet som kan ha en direkte eller indirekte innvirkning på befolkningens helse. Flere lover og forskrifter er aktuelle for kommunene i dette arbeidet. Ansvar og myndighet for fagområdet miljørettet helsevern er lagt til kommunen med hjemmel i folkehelseloven kapittel 3. Miljørettet helsevern er et tjenesteområde som gir kommunen et helhetlig ansvar for et trygt og helsefremmende miljø. Miljørettet helseverntjeneste i kommunene er en viktig oppgave og ressurs i det brede folkehelsearbeidet. Tjenesten har sin oppmerksomhet rettet mot hele befolkningen, og den er både sektorovergripende og gir kommunen virkemidler overfor virksomhet og eiendom, både privat og offentlig. Miljørettet helsevern og folkehelseloven kapittel 3 inngår som et sentralt virkemiddel i kommunens helhetlige folkehelseansvar. 51

60 µg/ m3 5.2 Luftkvalitet Luftforurensning utløser og forverrer sykdommer, først og fremst i luftveiene og hjerte-karsystemet. Det er imidlertid også stadig sterkere holdepunkter for at luftforurensning kan påvirke nervesystemet og øke hyppigheten av sykdommer som diabetes. De mest sårbare for luftforurensning er barn, eldre og personer med underliggende sykdommer som luftveissykdommer (astma, KOLS og hjertekarlidelser). I tillegg synes fedme og lav sosioøkonomisk status å kunne disponere for de uønskede helseeffektene. Kortvarig eksponering for luftforurensning gir hovedsakelig forverring av eksisterende sykdommer, mens langvarig eksponering også kan bidra til utvikling av sykdom (Folkehelseinstituttet, 2015). De viktigste komponentene når det gjelder helseeffekter synes å være svevestøv, nitrogendioksid og ozon. All reduksjon i eksponering for luftforurensning har helsegevinst. Generelt er luftkvaliteten i Oslo god, og den har bedret seg vesentlig de siste årene. Nivåene på de fleste luftforurensende stoffene er nå så lave at de utgjør liten eller ingen helserisiko (Oppegaard, 2015). Mengden av nitrogendioksid (NO 2 ) og svevestøv gir likevel utfordringer. Veitrafikk og vedfyring er hovedkilden til luftforurensningen. Oslo er spesielt utsatt for luftforurensning på vinteren. Bykjernen omgis av åser som danner en gryteform, og på kalde dager kan dette gi luftstagnasjon med dårlig utskiftning av luftmassene. I kalde perioder bidrar også vedfyring vesentlig til luftforurensning (Byrådsavdelingen for finans, 2015) Nitrogendioksid Overholdelse av grenseverdiene for NO 2 er per i dag den største utfordringen når det gjelder luftforurensingen i Oslo (Oppegaard, 2015). Eksos fra biltrafikk, spesielt fra dieselkjøretøy, er den absolutt største kilden til nitrogendioksider i Oslo. Både års- og timegrenseverdi for nitrogendioksid overskrides på flere av målestasjonene i Oslo. Figur 5.1 viser gjennomsnittlig konsentrasjon av nitrogendioksid i løpet av året for 2013 og 2014, samt grenseverdien for årsmiddelkonsentrasjonen. Årsmiddelverdien av NO 2 var lavere i 2014 enn tidligere år, hovedsakelig på grunn av en vinter med forholdsvis varmt og ustabilt vær med mye vind. Dette medførte at konsentrasjonene av NO 2 var rundt halvparten av det som typisk måles på vinterstid. Årsmiddelverdien lå likevel over grenseverdien på Manglerud, i Bygdøy allé, på Hjortnes og Smestad. Figur 5.1. Årsmiddelkonsentrasjon av NO 2, etter målestasjon og år, samt grenseverdi (40 µg/ m 3 ) Grenseverdi Kilde: Oslo Kommune Statistikkbanken Nivåene i Oslo vil fortsette å overskride tillatt grenseverdi hvis ikke ytterligere tiltak for å begrense utslipp iverksettes. Oslo arbeider for tiden med å utrede hvilke tiltak som vil være nødvendige for å overholde grenseverdiene i forurensningsforskriften. For forurensning fra NO 2 er trenden stabil. Beregninger i Tiltaksutredning for bedre luftkvalitet i Oslo og Bærum viser hva som skal til for å 52

61 overholde grenseverdiene i Både reduksjon i trafikk og bedre teknologi er blant tiltakene. For å overholde de foreslåtte grenseverdiene for NO 2, må utslippene reduseres med ca prosent. Overskridelsene av grenseverdien for timemiddel av NO 2, dvs. enkeltdager med svært forurenset luft, varierer veldig med været fra år til år. I 2014 ble timegrenseverdiene overholdt på alle målestasjonene i Oslo. Hittil i 2015 har det blitt registrert flere overskridelser enn tillatt på målestasjonen Hjortnes ved E18. Det er spesielt mange overskridelser langs hovedveiene. Figur 5.2. Årsmiddelkonsentrasjon av NO 2, Oslo NO 2 årsmiddelkonsentrasjon for Oslo 2013 Kilde: nilu.no Svevestøv I Oslo er også nivåene av svevestøv til tider en utfordring. Svevestøv er en kompleks blanding av mikroskopiske partikler 28. De viktigste lokale kildene til svevestøvet i Oslo er trafikk, hovedsakelig asfaltslitasje i piggdekksesongen, og utslipp fra vedfyring (Oppegaard, 2015). De viktigste tiltakene mot svevestøv er piggdekkgebyr, miljøfartsgrense, økt gaterengjøring og støvdemping samt tilskuddsordningen for utskifting av gamle vedovner. Figur 5.3 viser hvor mange døgn i 2013 og 2014 det var for mye svevestøv (>35 µg/m 3 ) i lufta ved de ulike målestasjonene. Ifølge forurensningsforskriften skal det ikke være flere enn 35 døgn med slike overskridelser i løpet av året (vist med grønn strek på figuren). Tidligere var dette er et stort problem i Oslo, men forurensningen fra svevestøv har vist en nedadgående trend. Siden 2007 har ikke grenseverdiene for svevestøv blitt overskredet, med unntak av på Hjortnes i I 2014 var konsentrasjonene av svevestøv noe lavere enn tidligere år (Bymiljøetaten, 2015). Hovedgrunnen til dette er trolig at mye nedbør i 2014 førte til forholdsvis få perioder med oppvirvling av veistøv og at litt mildere vær førte til noe mindre forurensning fra vedfyring enn i år med kaldere vintre. 28 Partiklene deles inn etter størrelse, hvorav de viktigste er partikler mindre enn 10 mikrometer (µm), kalt PM10, og partikler mindre enn 2,5 µm, kalt PM2,5. PM2,5 stammer i hovedsak fra forbrenningspartikler (fyring og eksos), mens PM10 i tillegg inneholder partikler som stammer fra veistøv, dvs. støv fra slitasje av både veidekke, bildekk og bremser. Lokalt kan også andre kilder bidra vesentlig til konsentrasjonene av svevestøv, f.eks. svevestøv fra bygg- og anleggsarbeid. 53

62 µg/ m3 Antall oversktidelser Figur 5.3. Antall døgn med overskridelser av forurensningsforskriftens grenseverdi for døgnmiddel av svevestøv (PM 10 ) Grenseverdi Kilde: Oslo Kommune Statistikkbanken En annen måte å måle svevestøv på er å se på årsmiddelkonsentrasjonene. Årsgrenseverdiene for PM 10 og PM 2,5 som er fastsatt i forurensningsforskriftene overskrides ikke i Oslo. Men luftkvalitetskriteriene som Folkehelseinstituttet har fastsatt (lilla strek Figur 5.4), er betydelig lavere enn de juridiske grensene (grønn strek i Figur 5-4). Disse er bestemt ut fra eksisterende kunnskap om hvilke nivåer som er forbundet med negative helseeffekter. Årsmiddelkonsentrasjonen av svevestøv PM 10 overskred luftkvalitetskriteriene på flere målestasjoner i 2013, men bare på to stasjoner i 2014, som vist i Figur 5.4. Bildet er det samme for PM 2,5. Figur 5.4. Årsmiddelkonsentrasjonen av PM 10 etter målestasjon, grenseverdi og luftkvalitetskriteriet Grenseverdi Luftkvalitetskriteriet Kilde: Oslo Kommune Statistikkbanken Også eksponering for NO 2 synes å bidra til helseeffekter, men kan i befolkningsstudier være vanskelig å skille fra effekten av eksponering for svevestøv (Folkehelseeinstituttet, 2013a). Mange 54

63 luftforurensningskomponenter utløser de samme helseeffektene, og virker trolig sammen. Siden befolkningen utsettes for en rekke forskjellige komponenter samtidig, vil helseeffektene som observeres være et resultat av den samlede eksponering for luftforurensning. 5.3 Støy og stille områder Støy er det miljøproblemet som berører flest mennesker i Oslo. Veitrafikken er hovedkilden. Figur 5.5. Støykart Oslo, Kilde: Miljøstatus.no/kart Det fins ingen terskel for når lyd kan oppfattes som støy, forutsatt at lyden er hørbar. Ethvert lydtrykknivå vil derfor medføre en viss sannsynlighet for plage eller forstyrrelser. Negative helsevirkninger av støy er knyttet til støy som en stressfaktor som kan påvirke atferd, trivsel, kommunikasjon, hvile og søvn. I tillegg kan støy utenfra påvirke folks atferd, som for eksempel redusert bruk av uteområder og balkonger, at vinduer må holdes lukket samt endret bruk av rom innendørs. Forstyrrelse av søvn regnes blant de mer alvorlige virkningene av støy. I tillegg til at søvnmangel på kort sikt gir økt søvnighet, redusert velvære, nedsatt prestasjonsevne og økt risiko for ulykker, har 55

64 senere års forskning gitt holdepunkter for at kronisk søvnmangel også kan bidra til eller forsterke helseproblemer. Derfor er støy om natten spesielt negativt. Det er viktig å vite hvor mange som er utsatt for støy fra trafikken og hvor de mest støyutsatte områdene er, for å kunne gjøre støyreduserende tiltak i byen. Støykartleggingen i Oslo viser at 62 prosent av innbyggerne i kan regnes som støyutsatte for vei- og skinnegående trafikk (dvs. gjennomsnittlig støynivå i døgnet overskrider 55 desibel utendørs ved bolig). Kartleggingen viser også at 72 prosent regnes som utsatt for støy om natten (> 45 db om natten), og at 19 prosent er svært støyutsatt (> 65 db). Det er store forskjeller mellom bydelene i hvor utsatt de er for trafikkstøy. De sentrumsnære bydelene er naturlig nok mest støyutsatt. Der er rundt 90 prosent utsatt for støy fra vei og bane om natten, og prosent gjennom døgnet. Vi har ikke med Sentrum i våre figurer, men av de som bor i Sentrum, er så godt som alle utsatt for støy. De som bor i Bydel Søndre Nordstrand er minst plaget av støy. I bydelene St. Hanshaugen, Frogner og Grünerløkka er fire av ti svært støyutsatt. Andelene er litt lavere i de sentrumsnære bydelene Sagene og Gamle Oslo. Bydel Bjerke ligger midt på treet når det gjelder støyutsatthet generelt, men er den av de fem ytre bydelene hvor flest er svært støyutsatt. Figur 5.6. Utsatt for trafikkstøy etter bydel Prosent. St.Hanshaugen Frogner Gamle Oslo Grünerløkka Sagene Grorud Østensjø Bjerke Alna Nordre Aker Stovner Nordstrand Ullern Vestre Aker Søndre Nordstrand Støyutsatt om natten Støyutsatt gjennom døgnet Svært støyutsatt Kilde: Oslo kommune, Statistikkbanken Befolkningsveksten og utbygging i støyutsatte områder medfører at antall støyutsatte øker, mens støyreduserende tiltak medvirker til å begrense denne økningen. Det forventes at flere personer vil bli støyutsatt i framtiden pga. fortetting og utbygging i støyutsatte områder. I tillegg medfører blanding 29 Det skal foretas en ny støykartlegging i Oslo i

65 av næring og boligformål på konsentrert areal økt risiko for støy fra utesteder, varemottak, vifter o.l., i tillegg til nabostøy (Byrådsavdelingen for finans, 2015). Stille områder Oslo kommune har pekt ut stille områder spredt rundt i byen. I et stille område kan du gå tur, leke, trene, hvile og være skjermet fra støy. Stille områder er å anse som en positiv miljøfaktor som bidrar til folkehelse gjennom aktivitet, friluftsliv og rekreasjon. Oslo er en av de første byene i Europa som har pekt ut stille områder. De utpekte stille områdene er Lysakerelva, Mærradalsbekken, Hoffselva, Frognerelva, Akerselva, Hovinbekken, Alna, Ljanselva, Bygdøy, Ekeberg, Østensjø miljøpark, Hvervenbukta, Akershus festning og Slottsparken. Lydlandskapet i de 14 områdene skal beskyttes og forbedres. I tillegg har vi Oslomarka og øyene i Oslofjorden som gir store sammenhengende skogs- og friluftsområder der plagsom støy er beskjeden. I 2012 bodde 35 prosent av befolkningen under 300 meter fra ett av de 14 stille områdene. 5.4 Drikke- og badevann Å sikre rent drikkevann er viktig for å forhindre at folk blir syke av smittsomme mikrober og farlige kjemikalier. Oset - og Skullerud vannbehandlingsanlegg forsyner hele byen med drikkevann som normalt tilfredsstiller alle kvalitetskrav i drikkevannsforskriften. Dagens vannforsyning er fullstendig avhengig av leveranse av vann fra Maridalsvannet og Oset vannbehandlingsanlegg, og Oslos befolkning har i de siste ti årene blitt anbefalt å koke vannet fra Oset ved tre anledninger (Byrådsavdelingen for finans, 2015). God badevannskvalitet er først og fremst å anse som en positiv miljøfaktor som bidrar til folkehelse gjennom aktivitet, friluftsliv og rekreasjon. I tillegg er det viktig med rent badevann for å hindre at folk blir smittet av badevannsbårne sykdommer. Klassifisering av badeplassene med basis i EUs badevannsdirektiv for , viser at vannkvaliteten er utmerket på de fleste av Oslos badeplasser: 26 av de 39 badeplassene klassifiseres som utmerkede, 6 som gode, 4 som tilstrekkelige og 2 som dårlige. I tillegg kommer Tjuvholmen, hvor det foreløpig ikke er nok data til å klassifisere kvaliteten. Badevannskvaliteten i Oslofjorden påvirkes i negativ retning etter store nedbørsmengder og påfølgende overløp av kloakk. Enkelte strender ser også ut til å bli påvirket av avrenning fra land. Det er ofte vanskelig å relatere sykdom til badevannet. Det foreligger i dag ingen registrering av badevannsbåren sykdom i Norge, men risikoen for å bli syk ved bading i friluftsbad (badestrand e.l.) i Norge anses normalt som liten. Risikoen for smitteoverføring via forurenset badevann stiger med økende innhold i vannet av tarmbakterier fra mennesker eller dyr, noe som oftest stammer fra utslipp av avløpsvann eller overløp, ofte etter større nedbørsmengder. Alle smittestoffer som kan forekomme i avløpsvann, kan man derfor finne igjen i avløpspåvirket badevann. I Oslo fins det varslingsrutiner for når det er risiko for smittestoffer i badevannet. 57

66 5.5 Inneklima Dårlig inneklima i boligen kan både føre til ubehag eller forverring/utløsing av sykdom og mistrivsel. Dårlig inneklima kan for eksempel være fuktskader, muggvekst, luftforurensning eller radoneksponering. I folke- og boligtellingen i 2011 var det syv prosent av husstandene i Oslo og Akershus som oppga at de bodde i boliger med fukt og/eller råte (Statistisk sentralbyrå, 2013) Radon Radon og datterproduktene er kreftfremkallende for mennesker, og regnes for å være den viktigste risikofaktoren for lungekreft nest etter røyking. Den kreftfremkallende effekten av radon forsterkes i betydelig grad av røyking 30. Radon fins i enkelte bergarter, særlig i granitt og alunskifer. Fra radon dannes igjen nye radioaktive datterprodukter. Inhalering av disse radioaktive stoffene utgjør størrelsesmessig den viktigste strålekilden for den generelle befolkningen i Norge. Radon fra grunnen kan trenge inn i kjellere via sprekker i sålekonstruksjon og grunnmur, rundt rørgjennomføringer, sluk, ledningssjakter osv. Grenseverdien for radon er på 200 becquerel (bq). I tillegg er det en tiltaksgrense på 100 bq. Det vil si at dersom årsmiddelverdien fra radonmålinger avdekker høyere nivåer enn tiltaksgrensen, anbefaler Strålevernet at effektive radonreduserende tiltak iverksettes så snart som mulig for å senke radonnivåene. Det er ønskelig at radonnivåene er så lave som mulig, så derfor er det aktuelt å iverksette tiltak også når det målte radommålet er under 100 bq. Strålevernet anbefaler alle å måle radon i hjemmet sitt. For boliger som leies ut, er det gitt grenser for radonnivået i strålevernforskriften. Å måle radon er både enkelt og rimelig. Det er umulig å forutsi hvilke boliger som har et radonproblem. Den eneste måten å finne det ut på, er å måle. I boligblokker kan det være tilstrekkelig å måle i et utvalg av leilighetene 31. Figur 5.7. Andel boliger der det er målt over 100 bq i radonkonsentrasjon Prosent. Søndre Nordstrand Sagene Vestre Aker Gamle Oslo Ullern Grorud Nordre Aker Frogner Grünerløkka Nordstrand Østensjø Alna Stovner Bjerke St.Hanshaugen Oslo i alt Kilde: Statistikkbanken Folkehelseinstituttet. Radon Statens strålevern. Måling av radon i boliger 58

67 5.5.2 Inneklima i skoler, barnehager og offentlige bygg Ca. 64 prosent av skolene og 76 prosent av barnehagene i Oslo er godkjent etter «Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v.» (se Figur 5.8). Formålet med godkjenningsordningen er å bidra til at miljøet i skoler og barnehager fremmer helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og forebygger sykdom og skade. Forskriften fungerer som barnas arbeidsmiljølov, og godkjenningsordningen er et sentralt virkemiddel for å sikre barn og unges arbeidsmiljø. At en virksomhet er godkjent betyr at virksomheten tilfredsstilte kravene i forskriften på godkjenningstidspunktet. Godkjenning må derfor ses i sammenheng med tilsyn som er ført med virksomheten for å si noe om kvaliteten i dag. Manglende godkjenning kan skyldes manglende oppfyllelse av forskriftskrav eller at søknaden ikke er behandlet, men for de fleste virksomheter uten godkjenning er det ikke søkt. At vilkår fra tidligere godkjenning ikke er etterkommet er også gjeldende for flere i denne kategorien. Når en virksomhet ikke er godkjent, er det avvik fra forskriften, men dette betyr ikke nødvendigvis at den ikke kan drives videre. Tilsynsmyndigheten (bydelen) vil da foreta nærmere oppfølging med sikte på å oppnå godkjenning. Figur 5.8. Andel skoler/barnehager med vedtak om godkjenning etter bydel per juni Prosent Skoler Barnehager Kilde: Helseetaten 59

68 5.6 Friområder og grøntstruktur Planlegging og infrastruktur som legger til rette for allmenn og sikker tilgang til parker, grøntområder, anlegg for rekreasjon, idrett og friluftsliv i nærheten av hjem eller arbeidsplass, bidrar til at befolkningen generelt er mer fysisk aktive (St. meld. 19, 2015). Ulike muligheter for å drive idrett, friluftsliv og fysisk aktivitet er også et vesentlig element i en moderne byutvikling. Ifølge Oslos kommuneplan 2015 skal det være god tilgang til grøntområder og anlegg for idrett, rekreasjon og fysisk aktivitet. Målet er at alle innbyggerne skal ha tilgang til grøntområder for lek, idrett, naturopplevelser og annen utendørs rekreasjon i akseptabel gangavstand fra bolig (Bymiljøetaten, Oslo kommune, 2015b) Bynære parker og andre friområder Parkene og friområdene i Oslo er arena for friluftsliv og ulike egenorganiserte aktiviteter. Parker omfatter både sentrale parker (forvaltes av Oslo kommune sentralt), lokale parker (forvaltes av bydelene) og enkelte større statlig forvaltede parker, slik som Slottsparken. Det fins også flere private parker befolkningen kan benytte, samt en rekke mindre friområder og fellesarealer som er knyttet til boområder. Disse fungerer i praksis som lokale parker og friområder for innbyggere som bor i disse områdene (Bymiljøetaten, Oslo kommune, 2015b). I Oslo har nær 98 prosent av befolkningen mindre enn 300 meter til et grøntområde. Tabell 3 viser tilgjengeligheten til grøntområder (større enn m 2 og større enn m 2 ) i Oslo, henholdsvis i 2006 og 2013 (Bymiljøetaten, Oslo kommune, 2015b). Tabell 3. Tilgjengelighet til grøntarealer i Oslo. Tilgjengelighet til grøntarealer i Oslo >1000 m² innenfor 300 m, hele byen 94,6 % 97,7 % >1000 m² innenfor 300 m, indre by 95,4 % 97,4 % >5000 m² innenfor 300 m, hele byen 92,0 % 94,0 % >5000 m² innenfor 300 m, indre by 91,0 % 94,8 % Kilde: Bymiljøetaten, Oslo kommune Bildet er ikke like positivt for andelen som har trygg tilgang til rekreasjonsareal og nærturterreng., som er en statistikk SSB publiserer 32. I 2013 hadde vel halvparten (52 %) av Oslos innbyggere trygg tilgang til rekreasjonsareal. For de under 20 år var andelen noe høyere (56 %). Det er færre som har trygg tilgang til nærturterreng 37 prosent av alle, 44 prosent av personer under 20 år. Samlet sett utgjør fjorden, områdene som grenser til fjorden og vannene i Marka en viktig ressurs innen friluftstilbudet. Badeplassene er viktige utfartsområder om sommeren. Oslo har om lag 80 km med kystlinje inkludert øyene innenfor Oslo kommunes grenser. Av de 80 km med kystlinje, er om lag 50 km fastlandsbasert, hvorav halvparten er allment tilgjengelig (Bymiljøetaten, Oslo kommune, 2015b). Marka er en annen verdifull ressurs for friluftslivet for Oslo kommunes innbyggere, sommer som vinter. Sentrale tilretteleggingstiltak er turveier og -stier, samt serveringssteder og overnattingsmuligheter. I tillegg er tilrettelegging for å komme seg ut i Marka viktig for tilgjengeligheten (Bymiljøetaten, Oslo kommune, 2015b)

69 5.6.2 Tilrettelegging for fysisk aktivitet Kvaliteten på det fysiske miljøet betyr mye for hvor fysisk aktive vi er. God byplanlegging med fokus på tilrettelegging for ulike aktiviteter er en forutsetning for å øke hverdagsaktiviteten. Videre betyr nærhet og trygg tilgang til arenaer for fysisk aktivitet i nærmiljøet mye for barns fysiske og motoriske utvikling. Barn og unges oppvekstmiljø er et nasjonalt prioritert område, og kommunen skal tilrettelegge for at barn og unge har gode og trygge fysiske rammebetingelser for lek, fysisk aktivitet og opphold ute (St. meld. nr. 34, 2013). Jo lenger unna man bor friområder, skog/mark/fjell, idrettsanlegg og treningssenter, desto lavere er aktivitetsnivået. Personer som bor i ett til ti minutters gåavstand fra friområde/park/turvei har gjennomsnittlig 6 prosent høyere aktivitetsnivå enn de som bor minutter unna, og 10 prosent høyere aktivitetsnivå enn de som bor mer enn 30 minutter unna (Hansen et al., 2015). Turveinettet i Marka benyttes både til gåing og sykling om sommeren og prepareres for skigåing på vinteren. Hver vinter kjøres det opp 325 km med skiløyper, som er gratis for alle å bruke. Videre fins det om lag 550 kilometer med turveier i byggesonen, og over 120 kilometer med sykkelstier og sykkelfelt med fortau. Dette betyr at Oslo totalt har omkring 1,1 meter turveier, sykkelstier og sykkelfelt med fortau per innbygger (Bymiljøetaten, Oslo kommune, 2015b) Oslo som sykkelby «Aktiv transport» er den mest praktiske og miljøvennlige måten å øke fysisk aktivitet på i det daglige liv (Helsedirektoratet, 2014). Det må imidlertid legges til rette for at innbyggerne skal velge å gå til fots eller sykle framfor å bruke bilen. Figur 5.9 viser hvilke former for transport osloborgerne velger på sine hverdagsreiser. 65 prosent av reisene foretas med kollektivtransport eller bil, mens kun 8 prosent benytter sykkelen. Figur 5.9: Transportfordeling hverdagsreiser. Oslo Prosent Kollektivtransport 34 Bil 31 Til fots 18 På sykkel 8 Annet 3 Kilde: Oslo sykkelstrategi Den vanligste lengden på en reise i Oslo (medianreisen) er fire kilometer. Det er i dag flere som reiser med bil enn med sykkel på strekninger under en kilometer i Oslo, og halvparten av alle bilreiser er fem kilometer eller kortere (Oslo kommune, 2014). Osloinnbyggernes gjennomsnittlige avstand til byens hovedsykkelveinett er i dag 641 meter. Totalt bor eller jobber 59 prosent av innbyggerne mindre enn 500 meter fra hovedsykkelveinettet, 24 prosent bor eller jobber mindre enn 200 meter fra. Anbefalt avstand mellom sykkeltraseer er mellom meter, noe mindre i sentrale byområder. I Oslos sykkelveinett er avstanden gjennomsnittlig meter (Oslo kommune, 2014). Få barn og unge i Oslo sykler. I en holdningsundersøkelse ble sykkelveinettets utilgjengelighet for barn og eldre påpekt som den største mangelen ved Oslo som sykkelby. 31 prosent av rektorer ved 61

70 grunnskolene i Oslo opplever at trafikksikkerheten rundt skolen er dårlig eller svært dårlig 33. Analyse av sykkelveinettet i Oslo slår fast at 57 prosent av Oslos skolebarn ikke har mulighet til å komme seg mellom hjem og skole på trafikksikre strekninger. Dagens brukere av Oslos sykkelveinett beskrives som «sterke og uredde menn»; to av tre syklister er menn, og over 70 prosent er i aldersgruppa år (Oslo kommune, 2014). Se også avsnitt 6.6, om sykkelulykker. 5.7 Anleggsdekning Oslo har den klart laveste dekningen i idrettsanlegg sett i forhold til antall innbyggere i landet, og også sammenlignet med andre store byer i Norge (Bymiljøetaten, 2015a). Dette må ses i sammenheng med at det kan oppnås tilnærmet fullt belegg på de fleste typer anlegg i Oslo på grunn av korte avstander og tett befolkning, men tilbudet oppleves å ikke møte etterspørselen fra idretten. Befolkningsveksten i Oslo, sammen med det høye aktivitetsnivået, skaper utfordringer i arbeidet med å sørge for et tilstrekkelig og kvalitetsmessig godt idrettstilbud i kommunen. Ikke minst gjelder dette indre by, hvor anleggsdekningen er lavest. Siden idrettsanlegg er en knapp ressurs, har Oslo idrettskrets (som fordeler tid i hallene) besluttet å definere hvilke idretter som får og hvilke som ikke får tid hallene. Eksempler på idretter som ikke får tid er dans og kampsport (som er en av idrettene i størst vekst). Det er heller ikke rom for egenorganisert idrett i anleggene. Sammensetningen av befolkningen i Oslo er i ferd med å endre seg, og i den forbindelse kan også preferansene og etterspørselen for type idrettsanlegg endre seg. Et eksempel på dette er cricket, som er den idretten som har vokst klart mest det siste tiåret. Det er en målsetting at Oslo skal være verdens vinterhovedstad, i tillegg til å være en internasjonalt attraktiv idrettsby med mulighet for å utøve og oppleve toppidrett. Oslo kommunes satsing på idrettsanlegg, støtte til barne- og ungdomsidrett og tilrettelegging for idrettsutøvelse innen mange ulike idrettsgrener, er viktige bidrag til gode rammebetingelser for det frivillige arbeidet. Idretten er den største frivillige aktøren innen fritidssektoren i Oslo, og det er idretten selv som skaper og driver idrettsaktivitetene. Kommunens rolle er å tilrettelegge gjennom å utvikle og ta vare på anlegg for idrett og fysisk aktivitet (Byrådsavdelingen for finans, 2015). 33 Intervjuer med rektorer på 86 av Oslos 122 grunnskoler. 62

71 6 Skader og ulykker Hovedfunn De hyppigste årsakene til voldsomme dødsfall i Oslo, som i Norge, er forgiftning, fall- og transportulykker I 2014 ble det registrert totalt 663 ulykker i veitrafikken i Oslo. Totalt ble fire personer drept og 829 skadet I indre by mangler tre av fire grunnskolebarn mellom 9 og 14 år en trafikalt trygg sykkelstrekning til nærmeste skole 80 prosent av alle skader og ulykker blant eldre skyldes fall, og fall er en av de fem ledende årsakene til år levd med funksjonshemming i Norge Norge ligger på verdenstoppen i hoftebrudd, og Oslo har den høyeste rapporterte hoftebruddsinsidensen i verden Det er ingen forskjell i hvor utsatt Osloungdom er for vold som medfører skade (men ikke krever legebehandling), sammenlignet med ungdom ellers i Norge 6.1 Innledning Kommunen har ansvar for å forebygge skader og ulykker, blant annet gitt gjennom å fremme befolkningens helse, ivareta samfunnssikkerhet og brannsikkerhet. Forebygging av skader og ulykker kan gi stor helsegevinst i kommunen i form av økt livskvalitet og flere leveår i befolkningen (Helsedirektoratet, 2015). En ulykke er en ufrivillig hendelse karakterisert ved en hurtigvirkende kraft eller påvirkning som kan ytre seg som skade på kroppen. Mennesker pådrar seg skader i mange typer ulykker, eksempelvis i brannulykker, trafikkulykker, forgiftningsulykker og fallulykker (Folkehelseinstituttet, 2014). Skader varierer i alvorlighetsgrad og dekker et vidt spekter, fra bagatellmessige skrubbsår til mer omfattende skader som kan medføre innleggelse på sykehus, varige mén eller i ytterste konsekvens død. Det er vanlig å skille mellom skader som skjer utilsiktet (ulykkesskader) og skader som påføres med hensikt (voldsskader eller selvpåførte skader) (Folkehelseinstituttet, 2014). Kommunens demografiske sammensetning er relevant for det ulykkesforebyggende arbeidet. Vanlige barneulykker innen hjem og fritid er fall, brannskader, forgiftninger og kvelning. Ulykker ute resulterer ofte i kutt og skrubbsår, brudd og forstuingsskader, hodeskader og tannskader. Den hyppigste ulykkestypen hos eldre er fall, etterfulgt av kvelning, trafikkulykker, brann og forgiftning. Eldre mennesker har større risiko for å dø i brannulykker enn den yngre delen av befolkningen. Bilførere over 65 år har lave ulykkestall, men har større risiko for å bli skadet når de kjører bil enn gjennomsnittsbilisten. Skaderisikoen for eldre fotgjengere og syklister er også betydelig. I alle aldersgrupper er det flere menn enn kvinner som dør som følge av ulykker (Helsedirektoratet, 2015). En rekke studier har funnet at det er en sammenheng mellom sosioøkonomisk posisjon og ulykkesskader. Folkehelseinstituttets rapport Sosioøkonomiske forskjeller i ulykkesskader fra 2009 viser en tydelig sammenheng mellom utdanningsnivå og dødelighet ved ulykker; jo lavere utdanningsnivå, desto høyere dødelighet ved ulykker. Personer med lavere utdanningsnivå er også mer utsatt for ikke-dødelige skader (Helsedirektoratet, 2015). 63

72 6.2 Fallulykker Ulykker og skader er en stor helseutfordring, og fall er den hyppigste ulykkestypen hos eldre. De fleste personskader etter fall har lav alvorlighetsgrad, men jo eldre en person er, desto mer sannsynlig er det at skaden er av alvorlig karakter. Av de personskadene som ble rapportert til Norsk pasientregister i 2014 var rundt halvparten av skadene i Norge forårsaket av fall. For de over 80 år utgjorde fall omkring 80 prosent av rapporterte skader (Helsedirektoratet, 2015a). Fallskader er den 6. største årsaken til helsetap i Norge, i følge estimater fra det globale helsebyrdeprosjektet (se avsnitt 8.2). De fleste fall skjer i hjemmet. For eldre (over 65 år) er det fall i bolig/-område og i helseinstitusjoner som dominerer. Personer i de yngre aldersgruppene er som oftest utsatt for fallskader i bolig/- område og i utdanningsinstitusjoner, barnehager og SFO. For personer i aldersgruppen år oppstår fallskader som oftest i veiområder (Folkehelseinstituttet, 2014). Figur 6.1. viser hvordan ratene (per tusen) for fallskader som krever behandling i Oslo øker med alderen, og hvordan andelen som faller innendørs øker med alderen. For de aller eldste aldersgruppene utgjør fall på institusjon en betydelig del av skadene. Figur 6.1. Pasienter med skade pga. fall, etter skadested og alder. Befolkningen over 65 år. Oslo Per Annet skadested Veiområde Institusjon Bolig år år år år år 90+ Kilde: Norsk pasientregister Hovedårsakene til fall blant eldre er risikofaktorer som høy alder, nedsatt balanse og gangfunksjon, nedsatt kognitiv funksjon, bruk av mange legemidler samtidig (polyfarmasi), svekket syn, alkoholbruk, underernæring/mangelsykdommer, samt forhold i bolig og utemiljø (Helsedirektoratet, 2013). 6.3 Hoftebrudd Norge ligger på verdenstoppen i hoftebrudd, og Oslo har den høyeste rapporterte hoftebruddsinsidensen i verden (Hektoen, 2014). De fleste hoftebrudd skjer innendørs, og det er ukjent hvorfor det skjer så mange hoftebrudd i Norge (Folkehelseinstituttet, 2015). Blant eldre er hoftebrudd ofte en konsekvens av et fall, som krever både behandling og rehabilitering. Hoftebrudd regnes som de mest alvorlige bruddene, og om lag 70 prosent av disse bruddene skjer blant kvinner. I yngre aldersgrupper er menn i flertall. Hos eldre forekommer hoftebrudd selv ved moderate fall. Dette 64

73 Per 1000 innbyggere (blå markør) Antall pasienter (rød søyle) skyldes bensvinnet som utvikler seg hos eldre, og særlig hos kvinner etter overgangsalderen (St. meld. nr. 34, 2013). Hoftebruddspasienter har forhøyet dødelighet både året etter bruddet, og i årene som følger. Dødeligheten (uansett årsak) i en gruppe norske hoftebruddspasienter var på 21 prosent i året etter bruddet og 59 prosent etter fem år, mens dødeligheten i en kontrollgruppe var henholdsvis 6 prosent og 25 prosent (Diamantopoulos m. fl., 2013). Hoftebrudd fører også med seg smerter, lidelse, funksjonssvikt, redsel for nye fall, avhengighet og tap av helserelatert livskvalitet for pasientene (Hektonen, 2014). I tillegg til de negative konsekvensene et hoftebrudd har for den enkelte, er hoftebrudd svært kostnadskrevende økonomisk for samfunnet. Gjenommsnittskostnaden til ett enkelt hoftebrudd er anslått å være kroner det første året, hvorav minst halvparten dekkes av kommunen (Hektoen, 2014). Det er altså er stort potensiale for kostnadsreduksjon ved å forebygge hoftebrudd. De fleste fallforebyggende tiltak har lave kostnader (Helseetaten og Høgskolen i Oslo og Akershus, 2013). I 2015 fikk 940 personer over 65 år hoftebrudd i Oslo. Det er betydelig variasjon mellom bydelene, se Figur 6.2. Flest fall skjer i Bydel Østensjø, etterfulgt av Bydel Nordstrand (angitt med blå markører/ venstre akse i figuren). I et kostnadsreduksjonsperspektiv er antall brudd viktig. Men antallet påvirkes i stor grad av befolkningsfordelingen, derfor har vi også tatt med aldersstandardiserte rater, som sier noe om risiko. Figur 6.2. Pasienter over 65 år med hovedtilstand hoftebrudd, etter bostedsbydel. Antall (høyre akse, rød stolpe) og aldersstandardiserte rater per 1000 innbyggere (venstre akse, blå markører). Begge kjønn Kilde: Norsk pasientregister I 2013 var det 17 pasienter med hoftebrudd per kvinner i Oslo over 65 år, og 8 per menn. Det har vært en nedgang i forekomsten av hoftebrudd både blant menn og kvinner i perioden 2008 til

74 6.4 Brann Siden tidlig på 90-tallet har det årlig omkommet i gjennomsnitt 64 personer i branner i Norge. Boligbranner dominerer; åtte av ti som omkommer i brann, gjør det i egen bolig. Eldre over 70 år er særlig utsatt, og flere menn enn kvinner omkommer i brann. Den vanligste brannårsaken ved dødsbranner er «bar ild», med røyking som den hyppigste enkeltårsaken. Flest dødsbranner inntreffer om vinteren og særlig i helgene (Direktoratet for samfunssikkerhet og beredskap, 2010). En bygningsbrann defineres som åpen varme i en bygningskonstruksjon. Antall bygningsbranner i Oslo har variert noe de siste årene med 403 boligbranner i 2005, 448 i 2013 og 437 i Figur 6.3. Antall bygningsbranner i Oslo etter år og bydel Kilde: Brann og redningsetaten statistikk årsrapport 2014 Resultatene i figur 6.3 viser antall bygningsbranner i Oslo i 2013 og 2014 sortert etter bydel. Det var færrest bygningsbranner i Bydel Vestre Aker med 11 branner, og flest bygningsbranner i bydel St. Hanshaugen med 72 branner. Av de totalt 437 brannene i Oslo i 2014 var 232 av disse boligbranner. 6.5 Vold Sannsynligheten for å bli utsatt for vold har en klar sammenheng med alder. Ulike levekårsundersøkelser viser at andelen voldsofre er langt høyere i de yngre aldersgruppene enn blant de eldre, både for menn og kvinner. Levekårsundersøkelsen fra 2012 viste at nesten 6 prosent av alle i aldersgruppen år, med en klar overvekt av menn, hadde opplevd å bli utsatt for vold i løpet av det siste året. Forekomststudier fra vestlige land indikerer at mellom 2 og 4 prosent av befolkningen over 65 år utsettes for vold eller andre former for overgrep årlig (St. meld. 15, 2013). I undersøkelsen Ung i Oslo 2015 var det flere spørsmål knyttet til vold. De aller fleste som deltok i undersøkelsen oppga at de ikke hadde opplevd vold på kroppen i løpet av det siste året. Syv prosent hadde imidlertid opplevd det én gang, mens tre prosent hadde opplevd det to ganger eller mer. Det er ingen forskjeller i hvor utsatte Osloungdom er for vold som medfører skade, men ikke krever legebehandling, sammenlignet med ungdom ellers i Norge. Det er flere gutter enn jenter som sier de har fått sår eller skade som følge av vold, mens det ikke er noen klare forskjeller i hvor utsatt man er for vold etter foreldrenes landbakgrunn. Hvor utsatt man er for vold varierer imidlertid med sosial 66

75 bakgrunn blant de uten innvandrerbakgrunn; de med lav sosial bakgrunn utsettes oftere for vold enn de med høy sosial bakgrunn (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015). Figur 6.4 viser andelen unge på henholdsvis ungdomsskole og videregående skole i de ulike bydelene, som på grunn av vold de siste tolv månedene har fått sår eller skade. I 11 av de 15 bydelene er andelen voldsutsatte som har fått sår eller skade høyest på ungdomsskolen, og høyest andel finner vi i bydelene Gamle Oslo og Sagene. Høyest andel voldsutsatte som har fått sår eller skade i videregående skole finner vi i bydelene St. Hanshaugen og Grorud. Figur 6.4. Andel som på grunn av vold har fått sår eller skade. Bydel og skoletype Gamle Oslo Sagene Frogner Grünerløkka St. Hanshaugen Grorud Nordstrand Bjerke Vestre Aker Stovner Alna Søndre Nordstrand Østensjø Nordre Aker Ullern Ungdomsskole Videregående Kilde: (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015) 6.6 Trafikkulykker Veitrafikkskader er den åttende største dødsårsaken på verdensbasis, og den vanligste dødsårsaken blant ungdom i alderen år. I Norge har det siden 2003 vært i underkant av 300 årlige dødsfall i veitrafikken. Omkring halvparten av de omkomne er bilførere og passasjerer i bil (Folkehelseinstituttet, 2015). I 2014 ble det registrert totalt 663 ulykker i veitrafikken i Oslo, hvor totalt fire personer ble drept og 829 skadet (Statistisk Sentralbyrå, 2015). Figur 6.5 viser at det har vært en nedgang i antall skadde (både lettere og hardt skadde) i perioden I 2006 ble det registrert skadde totalt i veitrafikken i Oslo. Når det gjelder antall drepte i veitrafikken i Oslo i samme periode, har dette gått litt opp og ned, med 9 drepte i 2008 og 4 drepte i 2006 og

76 Figur 6.5. Antall skadde totalt i veitrafikkulykker i Oslo Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken (tabellene og 10209) I 2008 ble 788 personer skadd (både lettere og hardt skadd) i trafikkulykker som førere eller passasjerer i bil i Oslo. I 2014 var antallet 460, se Figur 6.6. Det har i samme periode også vært en nedgang i antall skader i de øvrige trafikkgruppene som presenteres her. For fotgjengere ble det i 2008 registrert 186 skadde, mot 162 skadde i I 2008 ble 137 personer skadd som førere eller passasjerer av sykkel, mens det i 2014 var 125 skadde. Disse tallene omfatter kun ulykker som er meldt til politiet. Dette betyr at mindre alvorlige ulykker og skader ikke er registrert i disse skadetallene. Figur 6.6. Antall personer skadd i trafikkulykker i Oslo etter trafikkgruppe Fotgjengere Førere og passasjerer på sykkel Førere og passasjerer på motorsykkel/moped Bilførere og passasjerer Kilde: Statistikk Sentralbyrå, Statistikkbanken (tabell 09011) Ser vi på antall sykkelskader som registreres i NMD 34 ved Oslo skadelegevakt, supplerer dette Statistisk sentralbyrås tall som baserer seg på politiets registreringer. Disse tallene viser naturlig nok en langt høyere forekomst, da de mindre alvorlige ulykkene og skadene også inkluderes her. Totalt var det pasienter med registrert sykkelskade i Oslo i 2014, hvorav 77 prosent av disse ble registrert med skadested Oslo by. Av alle de registrerte pasientene var 65 prosent menn, med en medianalder på 34 år, mens medianalderen for kvinner var 32 år. Det var betydelig færre sykkelskader i aldersgruppen 15 til 20 år. 96 prosent av pasientene hadde lette og moderate skader (Melhuus, Siverts, Enger og Schmidt, 2015). Bydelstall fra 2010 viser at det var flest registrerte fotgjenger- og sykkelulykker i bydelene Frogner (36), Grünerløkka (34) og St. Hanshaugen (28). Det har vært en nedgang i antall fotgjenger- og sykkelulykker i perioden I 2004 ble det registrert henholdsvis 53 fotgjenger- og sykkelulykker i Bydel Frogner, mens det var 52 i Bydel St. Hanshaugen. Disse personskadeulykkene 34 Nasjonalt minimum datasett (NMD) for ulykkesskader i det elektroniske pasientjournalsystemet (EPJ) 68

77 omfatter også bare ulykker som er meldt til politiet, noe som innebærer at mindre alvorlige ulykker og skader ikke er registrert i skadetallene. For å se tallene, gå til Statistikkbanken, Oslo kommune. Ser man på trafikksikkerheten i Oslo, er denne lavere i indre by sammenlignet med ytre by. I hele Oslo har 25 prosent av sykkelnettet lav trafikal trygghet 35, mens tilsvarende andel i indre by er 37 prosent. 94 prosent av sykkelstrekningene i indre by med kollektivtrafikk har lav trafikal trygghet. I Oslo som helhet mangler mer enn halvparten (57 prosent) av grunnskolebarna mellom 9 og 14 år en trafikalt trygg sykkelstrekning til nærmeste skole. I indre by er andelen tre av fire (Spacescape, 2014). 6.7 Arbeidsskade Det er estimert at arbeidsskader utgjør omkring 12 prosent av alle skader i Norge. Omkring personer rammes av arbeidsskader hvert år (Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og helse (NOA), 2011). Arbeidsskader rammer de yrkesaktive, og kan derfor medføre stor nedsatt funksjon, reduksjon i antall yrkesaktive år, samt tap av leveår med god helse. Grunnet underrapportering og dårlig kvalitet på datakildene, fins det ingen fullstendig oversikt over forekomst og trender av arbeidsskader i Norge (Folkehelseinstituttet, 2014). Det er imidlertid fire hovednæringer som tradisjonelt skiller seg ut med flest arbeidsskadedødsfall i Norge. Disse er bygg og anlegg, hvor det ble registrert elleve dødsfall i 2014, jordbruk, skogbruk og fiske (8 dødsfall), transport og lagring (8 dødsfall) og industri (6 dødsfall) (Arbeidstilsynet, 2015). Antall arbeidsskadedødsfall 36 har stort sett vært stabilt i Oslo siden 2006, med mellom 1 og 3 registrerte dødsfall årlig grunnet arbeidsulykker. Unntakene var årene 2010 og 2011, hvor det ble registrert et høyere antall arbeidsskadedødsfall i Oslo. I 2010 omkom totalt 6 personer i arbeidsulykker i Oslo. Det høyere antall dødsfall i 2011 skyldtes terrorhandlingene 22. juli. I 2014 omkom en person i Oslo (Arbeidstilsynet, 2015). 6.8 Drukningsulykker I 2014 ble det registrert totalt 115 drukningsulykker i Norge, mot 119 i Dette er nesten en dobling fra 2012 da 61 personer druknet i Norge (Norsk Folkehjelp, 2015). I Oslo omkom fire personer etter drukning, mens tre personer ble reddet (Brann- og redningsetaten, Oslo kommune, 2015). Ifølge tall fra Vernepliktsverket i 2012, som baserte seg på selvrapporterte data, oppga 79,4 prosent av guttene og 73,2 prosent av jentene at de kunne svømme 200 meter. Tallene for Norge totalt er henholdsvis 87,9 prosent for guttene og 84,4 prosent for jentene. Andelen i Oslo som oppgir at de kan svømme 200 meter, er med dette godt under snittet og lavere enn i alle de øvrige fylkene (Statistisk sentralbyrå, 2015). 35 Basert på en sykkelbyindeks får kriteriet «trafikal trygghet» poeng som definerer sykkelvennligheten i hver grunnkrets. Det er totalt 10 ulike kriterier. 36 Arbeidsskadedødsfall defineres som en arbeidsskade som medfører at den skadde dør innen ett år etter ulykken 69

78 6.9 Selvmord WHO definerer selvmord som en aktiv, villet handling som fører til døden. Årsakene til selvmord er komplekse og resultat av ulike faktorer, men de viktigste risikofaktorene er tidligere selvmordsforsøk og psykiske lidelser (eksempelvis depresjon). I aldersgruppen år var selvmord årsak til ca. 30 prosent av alle dødsfall i 2013, noe som gjorde det til den hyppigste dødsårsaken i denne aldersgruppen dette året. De siste ti-femten årene har selvmordsraten i Norge ligget nokså stabil på om lag per innbyggere. Raten er 2-3 ganger høyere hos menn enn hos kvinner. Dette innebærer totalt selvmord hvert år, ifølge tall fra SSB. Den vanligste metoden for selvmord er henging, etterfulgt av forgiftning, skyting og drukning. Det er imidlertid store kjønnsforskjeller; henging og kvelning er vanligst blant menn, mens forgiftning er vanligst blant kvinner. Ifølge tall fra SSB ble det i 2014 begått 548 selvmord, i 2013 var antallet 554, noe som tilsvarer en rate på 12,5 per innbyggere over 10 år. Av de 554 registrerte selvmordene i 2013 var 378 menn og 176 kvinner, noe som tilsvarer en rate på 17,0 for menn og 7,9 for kvinner per Oslo hadde det høyeste absolutte tall av landets fylker med 74 selvmord i 2013, (13,6 per innbyggere over 10 år), etterfulgt av Akershus med 55 selvmord (11,2 per ). Som vi kan se av Figur 6.7, varierte antall selvmord i Oslo en del i perioden På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet ble det registrert 86 selvmord per år, på begynnelsen av 2000-tallet var antallet registrerte selvmord 61. Figur 6.7. Antall selvmord i Oslo Kilde: FHI og SSB Basert på data om selvmord fra FHI i 2009 fant man at 33,3 prosent av de døde testet positivt for alkohol, 23 prosent for antidepressiva og 20,8 prosent for smertestillende midler, opiat og heroin. Selvmordsatferd er sammensatt og ofte resultat av et samspill mellom flere faktorer, fra psykiske lidelser til sosioøkonomiske faktorer Dødsfall fra ulykker Omlag personer blir skadd og rundt personer dør som følge av ulykker i Norge hvert år. Voldsomme dødsfall omfatter ulykkes dødsfall, drap og selvmord, og utgjør omtrent seks prosent av alle dødsfall i Norge. Omtrent 75 prosent av de voldsomme dødsfallene skyldes ulykker (Folkehelseinstituttet, 2015). 37 Nasjonalt senter for selvmordforskning og forebygging: Fakta om selvmord. 70

79 De hyppigste årsakene til voldsomme dødsfall i Norge er fallulykker, forgiftning og transportulykker. Det samme finner vi for Oslo, se Figur 6.8. Transportulykker rammer spesielt ungdom og unge voksne, mens fallulykker er som nevnt mest vanlig blant eldre. Menn skader seg oftere enn kvinner fram til midten av femtiårene, deretter forekommer skader mer hyppig hos kvinner. I alle aldersgrupper er det flere menn enn kvinner som dør som følge av ulykker. Det er forskjeller i skadeforekomst etter både geografi, sosioøkonomisk og etnisitet. Personskader som følge av ulykker er fremdeles en stor utfordring for folkehelsa. Skader og dødsfall etter ulykker har et stort forebyggingspotensiale og en reduksjon av ulykker kan gi en solid helsegevinst i befolkningen (Folkehelseinstituttet, 2015). Ulykker er fremdeles en viktig årsak til død blant unge, hvor ett av fem dødsfall blant gutter/menn under 25 år skyldes ulykker. Når det gjelder mindre barn er disse spesielt utsatt for brannskader. Om lag 25 prosent av brann- og etseskadene som behandles i spesialisthelsetjenesten rammer barn mellom 0 og 4 år. Hodeskader er også mer hyppig blant barn og unge enn i de eldre aldersgruppene (Folkehelseinstituttet, 2015). Figur 6.8 viser antall dødsfall etter detaljert dødsårsak for Oslo i perioden Tall for 2013 er angitt i figuren. Figur 6.8. Antall dødsfall etter detaljert dødsårsak. Oslo Transportulykker (V01-V99, Y85) Fallulykker (W00-W19) Forgiftningsulykker (X40-X49) Andre ulykker (V01-X59, Y86-Y86) Selvmord, villet egenskade (X60-X84, Y870) Drap (X85-Y09, Y871) Kilde: Folkehelseinstituttet - dødsårsaksregisteret 71

80 7 Helsevaner Hovedfunn Befolkningen i Oslo er mer fysisk aktive enn i de øvrige fylkene, likevel er bare én av ti i tilstrekkelig fysisk aktivitet Det er sosioøkonomiske forskjeller i kosthold. Forskjeller i befolkningens kosthold henger sammen med sosiale bakgrunnsvariabler som både inntekt og utdanningslengde. Det er også betydelige forskjeller mellom kvinner og menn og mellom aldersgruppene Det er en utfordring å øke inntaket av grønnsaker, blant annet i barnehager og aktivitetsskoler Andelen overvektige er noe lavere i Oslo og Akershus enn i resten av landet Det er en høyere andel 17-årige jenter i Oslo som er undervektig enn i resten av landet Stadig færre røyker daglig, men det er ingen nedgang i av og til-røykerne Oslofolk, og særlig kvinnene, drikker mer alkohol enn i resten av landet Klart flere elever ved videregående skole i Oslo har prøvd hasj siste året sammenlignet med resten av landet 7.1 Innledning Norge har sluttet seg til en global målsetning om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer med 25 prosent innen Verdens helseorganisasjon har definert ikke-smittsomme sykdommer i denne sammenheng som hjerte- og karsykdommer, kreft, kroniske lungesykdommer og diabetes, og felles underliggende risikofaktorer som tobakksbruk, usunt kosthold, fysisk inaktivitet og skadelig bruk av alkohol (Helsedirektoratet, 2013). Ifølge det globale sykdomsbyrdeprosjektet (se avsnitt 8.2) ligger høyt systolisk blodtrykk, usunt kosthold og tobakksrøyk helt på topp blant risikofaktorene som bidrar mest til den norske sykdomsbyrden, for begge kjønn og alle aldre samlet 38. Forekomsten av de ulike risikofaktorene har endret seg de siste årene; tobakksrøyking er sterkt redusert og kostrelaterte risikofaktorer som høyt blodtrykk og blodkolesterol har utviklet seg mot lavere verdier fra 1970 til Bruk av alkohol har derimot økt ganske kraftig, en stor andel av befolkningen er fysisk inaktive og andelen med overvekt og fedme har økt kraftig de siste 30 årene (Helsedirektoratet, 2013). 7.2 Fysisk aktivitet og helse Mangel på fysisk aktivitet er en av de største truslene mot folkehelsa i Norge. WHO har slått fast at fysisk inaktivitet er den fjerde største risikofaktoren for ikke-smittsomme sykdommer, og dermed en større risikofaktor enn både høyt blodtrykk og høyt blodsukker. Fysisk aktivitet har også betydning for psykisk helse. Fysisk aktivitet er særlig viktig for å forebygge og behandle milde og moderate tilstander av depresjon. Studier det siste 10-året peker på at fysisk aktivitet har effekt på linje med

81 antidepressiva eller kognitiv terapi for lette og moderate depresjoner. Fysisk aktivitet kan også ha en forebyggende effekt (Major, 2015) Fysisk aktivitet blant barn og unge Barns fysiske og psykiske helse forbedres om de gis mulighet til bevegelse, lek og idrett. WHO anbefaler at barn mellom 5 og 17 år er fysisk aktive minst 60 minutter per dag. Aktiviteten bør være variert og allsidig. Minst tre ganger i uka bør aktiviteten være med høy intensitet, og inkludere aktiviteter som gir økt muskelstyrke og styrker skjelettet (Helsedirektoratet, 2014). For norske barn er andelen som tilfredsstiller anbefalingene om fysisk aktivitet henholdsvis 90 prosent for seksåringene, 80 prosent for niåringene og 50 prosent for 15-åringene, ifølge en kartlegging fra Det er dermed et klart fall i andelen som oppfyller anbefalingene fra 6 til 15 år. I de to sistnevnte aldersgruppene er det betydelig flere gutter enn jenter som tilfredsstiller anbefalingene for fysisk aktivitet (Kolle, Stokke, Hansen og Anderssen, 2012). Resultater fra ovennevnte kartlegging viste at seksårige jenter i Oslo og Akershus har et lavere aktivitetsnivå enn i alle de øvrige regionene 39. Blant gutter på samme alder er det ingen forskjell i gjennomsnittlig aktivitetsnivå i de ulike regionene. Også 9 år gamle jenter i Oslo og Akershus har et langt lavere aktivitetsnivå (21 %) enn jevngamle jenter i Hedmark og Oppland (Kolle, Stokke, Hansen og Anderssen, 2012). Ifølge undersøkelsen Ung i Oslo 2015 er det mange unge i Oslo som trener regelmessig, og mange trener mye. Det er imidlertid nokså store forskjeller mellom bydelene når det gjelder hvor fysisk aktive ungdommene er. Færre ungdommer i de østlige bydelene trener ukentlig sammenlignet med unge i de vestlige bydelene. Sammenlignet med ellers i landet trener unge i Oslo litt mer når de går på ungdomsskolen og VG1, deretter er det en nedgang i antall som trener (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015) Figur 7.1. Andel unge som trener ukentlig. Bydeler og snitt Oslo Prosent snitt Oslo: Kilde: (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015) Det er også store forskjeller mellom kjønnene når det kommer til hvor fysisk aktive de er på ungdomsskolen. I samtlige av bydelene er andelen gutter som trener minst tre ganger i uka høyere 39 Regionene: (i) Oslo og Akershus, (ii) Finnmark, Troms og Nordland, (iii) Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Hordaland, (iv) Nord- og Sør-Trøndelag, (v) Hedmark og Oppland, (vi) Telemark, Buskerud, Østfold og Vestfold, (vii) Rogaland, Aust- og Vest-Agder 73

82 enn andelen blant jenter, se Figur 7.4. Andelen gutter som er fysisk aktive minst tre ganger i uka er høyest i bydelene Nordre Aker og Nordstrand (76 %), mens den er lavest i bydelene Grünerløkka (51 %) og Grorud (53 %). Den høyeste andelen jenter som er fysisk aktive minst tre ganger i uka finner vi i bydelene Ullern (68 %) og Nordre Aker (67 %), mens den er lavest i bydelene Alna (34 %), Stovner og Søndre Nordstrand (36 %). Figur 7.2. Andel ungdomsskoleelever som er fysisk aktive minst tre ganger i uka etter bostedsbydel Prosent Gutter Jenter Kilde: (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015) Forskning viser at det er omtrent like mange som trener i dag som for tjue år siden, men mange er langt mindre fysisk aktive ellers i hverdagen, og det tilbringes mye tid foran ulike typer skjermer. Det er færre jenter enn gutter som trener ukentlig på alle klassetrinn (8. trinn-vg3), og kjønnsforskjellene øker tydelig med alderen (Andersen og Bakken, 2015). Både for gutter og jenter er andelen som trener mer enn tre ganger i uka høyere blant de med norskfødte foreldre (en eller begge) enn de med utenlandsfødte foreldre, på alle trinn. Nedgangen er imidlertid høyere på videregående skole for ungdom med norskfødte foreldre enn for ungdom med utenlandsfødte foreldre. For gutter på VG3 er det endog en økning i andelen som trener. Dette må ses i sammenheng med at det er færre som har besvart undersøkelsen blant guttene med utenlandsfødte foreldre på videregående. Disse tallene må derfor tolkes med varsomhet. Det er grunn til å tro at dette blant annet henger sammen med frafall i videregående skole. Det er stor forskjell i hvor fysisk aktive ungdommene er om man ser på foreldrenes fødeland, og særlig på ungdomsskolen, dette kan ses i Figur 7.3. For eksempel ser vi at i 8. trinn er 64 prosent av jentene med norskfødte foreldre fysisk aktive mer enn tre ganger i uka, mens tilsvarende tall for jenter med utenlandsfødte foreldre er 31 prosent. På 10. trinn er forskjellene noe mindre. 74

83 Figur 7.3. Andel unge som er fysisk aktive minst tre ganger per uke etter foreldrenes fødeland. Ungdomsskole og videregående skole, trinn 9. trinn 10. trinn VG1 VG2 VG3 Utenlandsfødte foreldre (begge) Gutter Norskfødte foreldre (en eller begge) Gutter Utenlandsfødte foreldre (begge) Jenter Norskfødte foreldre (en eller begge) Jenter Kilde: (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015) Ser vi på hvor ofte de unge i Oslo trener og hvilke aktiviteter de bedriver, ser vi at de vanligste ukentlige aktivitetene er å trene i idrettslag (ca. 40 %) eller å trene på egenhånd (ca. 40 %). Én av tre trener ukentlig på treningsstudio, mens 19 prosent driver med annen trening ukentlig (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015). Den vanligste organiserte fritidsaktiviteten blant ungdom i Oslo er å være med i idrettslag, og hver tredje ungdom har deltatt i idrettslagsaktiviteter fem ganger eller oftere den siste måneden (Andersen og Bakken, 2015). På landsbasis er også idretten den organiserte aktiviteten som klart de fleste av ungdommene er med på; i overkant av 60 prosent på landsbasis har deltatt i aktiviteter gjennom et idrettslag siste måned. Den brede deltagelsen finner vi imidlertid særlig blant de yngste ungdommene, mens det å være aktiv i idrettslag blir mindre vanlig utover i tenårene, mens egentrening øker (Bakken, Ungdata. Nasjonale resultater 2013, 2014). 75

84 Figur 7.4. Utvalg av Osloungdom fra 8. trinn til VG3. Aktivitetsspesifikk deltakelseshyppighet (prosent) i Trener eller trimmer på egenhånd (løper, svømmer ) N= Trener på treningsstudio eller helsestudio N= Trener eller konkurrerer i et idrettslag N= Driver med annen organisert trening (dans, kampsport ) N= Aldri Sjelden 1-2 ganger i måneden 1-2 ganger i uka 3-4 ganger i uka Minst 5 ganger i uka Kilde: (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015) Fysisk aktivitet blant voksne og eldre Om lag 30 prosent av den voksne befolkningen i Norge (20-64 år) tilfredsstiller de nasjonale anbefalingene om fysisk aktivitet (minst 150 minutter per uke). Videre bruker de i gjennomsnitt ni timer per dag på stillesitting (Folkehelseinstituttet, 2014). Andelen som er fysisk aktive øker med økende sosioøkonomisk status (St. meld. nr. 34, 2013). Tallene ovenfor bekreftes i en nasjonal kartlegging fra 2014/2015, hvor fysisk aktivitet og sedat tid (tid i ro/stillesitting) blant voksne og eldre i Norge (20-85 år) er studert nærmere. Ifølge kartleggingen tilfredsstiller 32 prosent av deltakerne gjeldende anbefaling for fysisk aktivitet 40. Aktivitetsnivået er stabilt i alle aldersgrupper (20-85 år), men lavere hos eldre (65+) med et tydelig fall etter fylte 75 år. Eksempelvis har kvinner og menn over 80 år et aktivitetsnivå som er henholdsvis 35 prosent og 47 prosent lavere enn kvinner og menn i aldersgruppen år. Det er signifikant flere kvinner (34 prosent) enn menn (29 prosent) som tilfredsstiller anbefalingene. Personer i gruppen med høyest utdanning har omtrent dobbelt så stor odds for å oppfylle anbefalingene, sammenliknet med deltakere i gruppen med lavest utdanning (Hansen et al., 2015). For hele utvalget utgjør gjennomsnittlig tid i ro/stillesitting totalt 9,1 timer per dag, eller 62 prosent av våken tid. Menn har noe mer sedat tid enn kvinner, og antall minutter per dag med sedat tid er høyest i den yngste (20-34 år) og eldste aldersgruppen (65+). Lett fysisk aktivitet utgjør totalt 4,8 timer per dag, noe som tilsvarer 34 prosent av våken tid. Kvinner har noe mer lett fysisk aktivitet enn menn. Fysisk aktivitet av moderat intensitet utgjør 35 minutter per dag (omtrent 4 prosent av våken tid), og menn har et noe høyere nivå av aktivitet av moderat intensitet enn kvinner (Hansen et al., 2015). Befolkningen i Norge eldes, og det er viktig at de eldste holder seg mest mulig i fysisk aktivitet og har god helse lengst mulig. Effekten av fysisk aktivitet er like god hos eldre som hos yngre, og bidrar til å vedlikeholde motoriske funksjoner og hindre funksjonsfall. For godt voksne og eldre inngår styrke- og balansetrening i de nye anbefalingene om fysisk aktivitet. Å opprettholde muskelstyrke, god balanse og førlighet kan bidra til å redusere eller utsette pleiebehov (St. meld. 19, 2015) minutter med aktivitet av moderat intensitet eller 75 minutter med aktivitet av høy intensitet i løpet av en uke, eller en kombinasjon av moderat og hard fysisk aktivitet 76

85 I en brukerundersøkelse om aktivitet og vurdering av tilbudet innen idrett og friluftsliv, ble Oslos innbyggere spurt om hvilke aktiviteter den enkelte hadde utført i løpet av de siste 12 månedene, innenfor et gitt antall svarkategorier. Sommeren 2014 oppga totalt 69 prosent at de hadde gått fottur i Marka, mens halvparten hadde syklet i området der de bor. Hele én av tre hadde besøkt en av byens øyer eller gått på ski i Marka, mens én av fire hadde syklet i Marka(figur 7.5) (Bymiljøetaten, Oslo kommune, 2015b). Figur 7.5. Andel av befolknigen som har gjennomført ulike aktiviteter de siste 12 mnd. Oslo Sommer 2014 og vinter Gått fottur i området der du bor Gått fottur i marka Syklet i området der du bor Besøkt en av byens øyer Gått på ski i marka Syklet i byens sentrum vår, sommer, høst Syklet i marka Besøkt et av byens bad Drevet med organisert idrett Syklet i byens sentrum på vinteren (innenfor Ingen av disse Gått på ski i en av byens parker Vinter 2015 Sommer 2014 Vinter Kilde: Bymiljøetaten Oslo kommune, 2015 En annen undersøkelse fra Oslo, fra 2013, viste at 18 prosent går til fots og 8 prosent benytter sykkelen som hovedtransportmiddel i hverdagen, se Figur 7.6. Det er store variasjoner mellom bydelene i andelen gående eller syklende. Det er også store kjønnsforskjeller, to av tre syklister i Oslo i dag er menn. Aldersgruppen år er overrepresentert (71 prosent), mens det er svært få barn, unge og eldre som sykler. En intervjuundersøkelse indikerer at kun 15 prosent av osloelevene sykler til skolen i sommerhalvåret (Bymiljøetaten, Oslo kommune, 2013). 18 prosent av menn i bydelene St. Hanshaugen, Frogner og Nordre Aker sykler, mens det er færre enn én1 prosent av kvinnene i Bydel Alna som sykler. I de fleste bydelene er andelen som sykler størst blant menn, mens det er høyest andel kvinner blant de gående. I bydelene Gamle Oslo og St. Hanshaugen går henholdsvis 38 og 41 prosent kvinner, mens tilsvarende tall for menn i Bydel Grorud er 4 prosent. Til tross for den sentrumsnære beliggenheten, er sykkelandelen i Bydel Gamle Oslo kun 4 prosent (Bymiljøetaten, Oslo kommune, 2013). Til sammenligning benytter 60 prosent av københavnerne sykkel daglig til og fra jobb eller studier. (Oslo kommune, 2014). 77

86 Figur 7.6. Transportfordeling sykkel og til fots på hverdagsreiser, bydel og Oslo totalt Prosent Til fots Sykkel Kilde: Bymiljøetaten, Oslo kommune - Reisevaneundersøkelsen for Oslo Sosioøkonomiske forskjeller i fysisk aktivitet Generelt er nivået på fysisk aktivitet i befolkningen for lavt, samtidig som det er klare sosiale forskjeller i aktivitetsnivå. Innvandrere er mer inaktive enn nordmenn, og blant innvandrergruppene er kvinner mer inaktive enn menn (Kumar, 2008). Det er klare sosiale forskjeller i aktivitetsnivå. Andelen fysisk inaktive er høyest i gruppene med kort utdanning og lav inntekt. Personer med lang utdanning mosjonerer oftere enn personer med kort utdanning. Barn som har foreldre med lang utdanning, mosjonerer oftere enn barn som har foreldre med kort utdanning. Undersøkelser av det fysiske aktivitetsnivået til ungdom i Oslo viser at ungdom fra familier med god økonomi i større grad er fysisk aktive enn ungdom fra familier med dårlig økonomi (St. meld. nr. 20 ( ), 2007). Ifølge Ung i Oslo 2015 er det vanligere å trene ukentlig blant unge med høy sosial bakgrunn enn blant unge med lav sosial bakgrunn. Man ser videre at andelen som trener ukentlig er større blant de uten innvandrerbakgrunn, sammenlignet med unge med slik bakgrunn. Denne forskjellen reduseres imidlertid noe etter hvert som ungdommene blir eldre (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015). Figur 7.7. Andel unge som trener ukentlig etter foreldrenes fødeland og sosial bakgrunn. Oslo Prosent lav sosial bakgrunn Middels sosial bakgrunn Høy sosial bakgrunn En eller begge født i Norge Begge født i utlandet Kilde: Ung i Oslo

87 Kun 1,5 prosent av jenter med pakistansk bakgrunn er aktive medlemmer i idrettslag, mot 34 prosent av de norske jentene. Det er store forskjeller mellom ulike innvandrergrupper og mellom kjønn. Ungdommer med bakgrunn fra Pakistan skiller seg særlig ut med lite deltakelse, og ikke-vestlige jenter deltar i betydelig mindre grad enn guttene (Friberg, 2005). 7.3 Kosthold og helse Ifølge det globale sykdomsbyrdeprosjektet er usunt kosthold den risikofaktoren som gir flest tapte leveår grunnet tidlig død i Norge. Samlebetegnelsen «usunt kosthold» er satt sammen av 14 kostholdskomponenter. Det er spesielt lavt inntak av frukt, grønnsaker, nøtter og frø som bidrar til betydningen av denne risikofaktoren, men også høyt saltinntak og lavt inntak av omega-3 fettsyrer spiller inn (Folkehelseinstituttet, 2015). Rapporten Anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet fra Helsedirektoratet skal gi grunnlag for planlegging av kosthold og fysisk aktivitet som bidrar til vekst, utvikling og god helse. Anbefalingene legger stor vekt på den helsemessige betydningen av helheten i kostholdet og det totale fysiske aktivitetsnivået (Helsedirektoratet, 2014). God ernæring er en forutsetning for tilfredsstillende vekst og utvikling i fosterliv, spedbarnsalder og barne- og ungdomsår. Kostholdet er viktig både for å forebygge sykdom og fremme god helse. På tross av flere positive utviklingstrekk i matvareforbruket de siste årene har kostholdet til store deler av befolkningen fortsatt klare ernæringsmessige svakheter som medvirker til utvikling av hjerte- og karsykdommer, kreft, overvekt, type 2-diabetes, forstoppelse, tannråte og jernmangel. Det er videre en svært stor utfordring å utjevne forskjeller i kosthold og andre levevaner som fører til sosiale helseforskjeller i befolkningen (Helsedirektoratet, 2015). Matvanene endres ved innvandring, og hovedtrenden er kosthold med mer energi og fett og mindre fiber. Inntaket av kjøtt og meieriprodukter ser ut til å øke, mens det spises mindre grønnsaker. Slike endringer i matvanene fører til økt risiko for overvekt, fedme og diabetes 2 og hjerte- og karsykdom (Holmboe-Ottesen og Wandel, 2012). Eksempelvis har undersøkelser vist at jernmangelanemi er noe mer utbredt blant enkelte grupper av innvandrerbarn enn hos etnisk norske barn. Det er også rapportert dårlig vitamin D-status og tilfeller av rakitt (Helsedirektoratet, 2012) Kosthold hos barn og unge Norske barns kosthold inneholder generelt for mye mettet fett og sukker, og for lite kostfiber, vitamin D og jern. Videre spiser norske barn og unge under halvparten av anbefalt mengde frukt og grønnsaker. Sunt kosthold for barn er avgjørende for optimal vekst og utvikling, og bidrar til trivsel og overskudd til lek og læring. Barns kosthold har også betydning for framtidig helse, da matvaner etableres tidlig og påvirker helsa gjennom hele livet. Kostholds- og spisevaner påvirkes av en rekke forhold, og sosioøkonomisk status er en viktig faktor. Barn av foreldre med høy sosioøkonomisk status har sunnere spisevaner enn barn av foreldre med lav sosioøkonomisk status. Det er grunn til å tro at sosioøkonomiske forskjeller som bakgrunn for kostholdsvaner er medvirkende til å forklare sosial ulikhet i helse (Samdal et al., 2012). Barn og unge tilbringer mange timer hver dag i barnehage og skole, noe som betyr at inntaket av mat og drikke på disse arenaene har stor betydning for vekst og utvikling (Sosial- og helsedirektoratet, 2007; Helsedirektoratet, 2015). En kartlegging av måltider i Oslos barnehager ble utført i 2011, og den viste at det daglige tilbudet av mat og måltider i barnehagen på mange måter er innenfor myndighetenes anbefalinger. Det ble satt 79

88 av god tid til måltidene. Søte påleggstyper ble lite brukt, og vann var tørstedrikk mellom måltidene. Frisk frukt/bær ble tilbudt i 80 prosent av barnehagene fem dager i uka, mens det i 32 prosent av barnehagene var tilbud om friske grønnsaker daglig (Avdeling for ernæringsvitenskap, UIO, 2011). Opplysningskontoret for frukt og grønt har et eget konsept tilegnet barnehager, hvor hensikten er å inspirere og motivere til å servere mer frukt og grønt. Barnehagene i Oslo er blitt oppfordret til å melde seg på, og per november 2015 var 398 barnehager i Oslo påmeldt 41. Fiskesprell er et nasjonalt kostholdsprogram som Oslo kommune har prioritert å være med på som en del av folkehelsearbeidet. Ansatte i barnehagene inviteres til kurs med praktisk matlaging av fiskeretter. Per september 2015 deltok 337 barnehager i Oslo 42. Det er per i dag rundt barn i Aktivitetsskolen i Oslo. Mat og helse er et av fem målområder i rammeplanen, og hovedmålet er at «Aktivitetsskolen skal legge til rette for at måltidet fungerer som en læringsarena for sosiale og språklige ferdigheter». I en kartlegging som ble gjennomført i 2010 svarte 30 prosent av 81 aktivitetsskoler i Oslo at de serverte frukt hver dag, og 11 prosent serverte grønnsaker hver dag. Videre var det 33 prosent av aktivitetsskolene som serverte sjelden eller aldri frukt, mens nesten 40 prosent serverte sjelden eller aldri grønnsaker (Høgskolen i Akershus, 2010). En nasjonal undersøkelse fra viste at omtrent halvparten av elevene spiste frukt og grønt ganger eller mer per uke (Samdal mfl. 2016). Blant guttene var det en klar nedgang i andelen fra 6. klasse til 1. vgs., mens det for jenter var relativt konstant på tvers av alder. Det er sterkt ønskelig med kunnskap om inntak av frukt og grønt, sukkerinntak og andre opplysninger om ungdoms kosthold i Oslo. Fra Ung-i-Oslo undersøkelsen har vi opplysninger om måltidsvaner, og vi skal se nærmere på frokostspising, som vi anser som spesielt viktig (Ohrem, 2015). Et sunt kosthold er langt mer enn det å spise frokost hver dag, men det anses gjerne som del av en ønsket livsstil for god helse. Forskere har konkludert med at det å få flere ungdommer til å spise frokost kan være viktig for prestasjonene deres på skolen (Folkehelseinstituttet, 2009). Dette støttes av en norsk undersøkelse blant åringer, som viste at det var tre ganger så stor sannsynlighet for gode skoleprestasjoner hos de som spiste frokost hver dag (Stea og Torstveit, 2014). Tidligere norske studier har vist at regelmessig inntak av frokost er mer vanlig blant barn og unge fra familier med høy sosioøkonomisk status enn blant barn fra familier med lav sosioøkonomisk status (Samdal et al., 2012) 65 prosent av elevene på ungdomsskolen og 55 prosent av elevene på videregående skole i Oslo spiser frokost hver dag. Figur 7.8 viser at det er stor forskjell mellom bydelene; det er flest ungdom i de vestlige bydelene som spiser frokost hver dag. I noen av bydelene i indre by, samt i Groruddalen, er det under halvparten av elevene på videregående som spiser frokost hver dag

89 Figur 7.8. Andel elever som spiser frokost hver dag. Etter bydel og skoletype Prosent Ungdomsskole Videregående Kilde: Ung i Oslo-undersøkelsen 2015 Flere gutter (65 %) enn jenter (56 %) pleier å spise frokost hver dag. Halvparten av elevene med to foreldre født i utlandet oppgir å spise frokost hver dag, mot 66 prosent blant de øvrige elevene. 81

90 7.3.2 Kosthold i den voksne befolkningen Det har skjedd en positiv utvikling i det norske kostholdet de siste 30 årene, men det er fortsatt en vei å gå. De viktigste positive endringene er reduksjon i innholdet av fett, mettet fett og transfett i kosten, og en økning i forbruket av frukt og grønnsaker. Dette har bidratt til en markant nedgang i dødelighet knyttet til hjerte- og karsykdommer siden 1970-tallet. I perioden har det vært en økning i andel personer som spiser grønnsaker daglig, og andelen er nå 65 prosent, både i Oslo og på landsbasis. Det er imidlertid kun 15 prosent av den voksne befolkningen som får i seg nok grønnsaker per dag (Helsedirektoratet, 2015). Det er et mål å øke inntaket av frukt og grønnsaker i hele befolkningen 43. Generelt er daglig inntak av frukt og grønnsaker vanligere blant kvinner enn menn, vanligere med økende alder og lang utdanning (St. meld. 19, 2015). I Figur 7.9 ser vi andelen over 16 år som spiser grønnsaker, frukt og bær én eller flere ganger daglig. Figuren viser både tall for Oslo, totalt og etter utdanningsbakgrunn. Som vi ser, spiser grunnskoleutdannede mindre av både grønnsaker, frukt og bær daglig sammenlignet med de med høyere utdanningsbakgrunn. Figur 7.9. Andel over 16 år som spiser frukt, bær og grønnsaker en eller flere ganger daglig Prosent Oslo totalt Grunnskoleutdannede Videregående utdannede Høgskole-/universitetsutdannede Frukt og bær Grønnsaker Kilde: Statistisk sentralbyrå - Levekårsdata Kvinner spiser både mer grønnsaker, frukt og bær enn menn. Andelen kvinner som spiser grønnsaker én eller flere ganger daglig er 72 prosent, mens tilsvarende andel for menn er 59 prosent. Andelen kvinner som daglig inntar frukt og bær er 67 prosent, for menn er andelen 54 prosent. Fiskeforbruket i den norske befolkningen er lavere enn ønskelig, og vesentlig lavere enn forbruket av kjøtt. Dette viser både forbruksundersøkelser og de nasjonale kostholdsundersøkelsene Ungkost og Norkost. Inntaket av fisk var særlig lavt i de yngre aldersgruppene. Helsedirektoratet anbefaler å spise gram fisk i uka. Den nasjonale kostholdsundersøkelsen Norkost viste at kun 21 prosent av kvinnene og 24 prosent av mennene spiste den anbefalte mengden på 200 gram fet fisk i uka (Helsedirektoratet, 2015). Begrensning av befolkningenes saltinntak er pekt på som et prioritert tiltak for å redusere sykdomsbyrden i verden. Personer som får i seg mye salt, har økt risiko for høyt blodtrykk og dermed 43 Helsedirektoratet anbefaler et inntak av minst fem porsjoner grønnsaker, frukt og bær daglig. Det tilsvarer et totalt inntak på ca. 500 gram per dag. 82

91 hjerte- og karsykdommer. Nyrene kan også bli skadet av mye salt i kosten. WHOs eksperter mener en halvering av dagens saltinntak vil øke folkehelsa betydelig. Kroppen trenger kun 1,5 gram salt i døgnet. Helsedirektoratets anbefalinger er fem gram per dag, mens det gjennomsnittlige saltinntaket i Norge er anslått til omtrent 10 gram per dag. Inntaket er noe lavere for kvinner enn menn (Helsedirektoratet, 2015). Omtrent tre fjerdedeler av saltet kommer fra industribearbeidet mat (Helsedirektoratet, 2015). I Danmark er det beregnet at hvis det gjennomsnittlige saltforbruket reduseres med ca. 3 gram per dag, kan Danmark unngå dødsfall hvert år, forvente færre med forhøyet blodtrykk og spare 1-2 milliarder kroner på utgifter relatert til hjerte- og karsykdommer hvert år. Det er grunn til å tro at tilsvarende tall også gjelder for Norge (Helse- og omsorgsdepartementet, 2014) Sosioøkonomiske forskjeller i kosthold Utviklingen i norsk kosthold 2015 peker på at det å utjevne forskjeller i kostholdsvaner som fører til sosiale helseforskjeller, er en stor utfordring innen kostholdsområdet. Blant annet er bruk av fisk, grønnsaker og frukt sett i sammenheng med lang eller kort utdanning (Helsedirektoratet, 2015). Forskjeller i befolkningens kosthold henger sammen med sosiale bakgrunnsvariabler som inntekt og utdanningslengde. Det er også betydelige forskjeller mellom kvinner og menn og mellom aldersgruppene. Generelt er det slik at grupper med lang utdanning og høy inntekt har et bedre helsemessig kosthold enn de med kort utdanning og lav inntekt. Det er vist at barn av foreldre med lang utdanning spiser sunnere og har mer regelmessige måltider enn barn av foreldre med kort utdanning (Departementene, 2007). Jo lavere sosioøkonomisk posisjon, desto mindre inntak av frukt og bær, og større inntak av sukkerholdig drikke. En studie av 11-åringer fra Oslo-området 44 viste at foreldrenes utdanningslengde hang sammen med barnas forbruk av sukkerholdige drikkevarer (Folkehelseinstituttet, 2014). Ungdom fra hjem med lav sosioøkonomisk status spiser også sjeldnere frokost, frukt og grønnsaker enn ungdom fra hjem med høy sosioøkonomisk status (St. meld. 19, 2015). Dette er forenelig med resultatene fra en studie av voksne i Oslo, hvor man fant at jo lengre utdanning, desto større inntak av sunn mat (Folkehelseinstituttet, 2014). Internasjonale studier har vist at grupper med lavere sosioøkonomisk posisjon har høyere inntak av saltholdig mat enn grupper med høyere sosioøkonomisk posisjon, målt ved både yrke og utdanning, og det er ingen grunn til å tro at dette mønsteret er annerledes i Norge. Slike sosiale gradienter i kosthold går igjen i mange vestlige land (Dahl m.fl., 2014). For å lykkes med ernæringsarbeidet er det nødvendig å ta i bruk virkemidler som reduserer den skjeve fordelingen av sykdom og uhelse som eksisterer mellom ulike sosioøkonomiske grupper. Samfunnsbaserte tiltak som gjør det enklere for alle å velge sunt, vil i mange tilfeller være de mest effektive for å bedre folkehelsa. For at sunne valg skal bli de enkleste valgene når det gjelder kosthold, er tilgjengelighet til helsefremmende matvarer og pris på mat og drikke av stor betydning (Helsedirektoratet, 2012) unge deltok i undersøkelsen 83

92 7.4 Vekt og helse Norge har sluttet seg til WHOs mål om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer, diabetes, KOLS og kreft. For å nå dette målet må blant annet risikofaktorene inaktivitet, usunt kosthold, overvekt og fedme reduseres betydelig (St. meld. 19, 2015) Overvekt og fedme Overvekt og fedme defineres ut fra kroppsmasseindeks (KMI). KMI brukes som et objektivt mål for å vurdere det totale kroppsfettet. Ut ifra dette klassifiseres vekten i kategoriene undervekt, normalvekt, overvekt eller fedme 45 (Helsedirektoratet, 2010). Overvekt og fedme er tilstander som er krevende å behandle, både for helsetjenesten og for personen selv. Dette er en av de viktigste oppgavene i folkehelsearbeidet, og det er svært viktig med fokus på forebyggingsstrategier blant barn og unge. Årsaker til overvekt kan være sammensatte, men ved å etablere gode levevaner tidlig i livet reduseres risiko for sykdommer senere i livet (Helsedirektoratet, 2010). Det er her viktig å belyse diskusjonen om hvorvidt det er overvekt eller det konstante vektfokuset som er helseskadelig. Stigmatisering av overvektige personer og fokus på vekt, spesielt hos barn og unge, er en uheldig utvikling, og de helsemessige effektene av vektreduksjon og endret kosthold anses av noen som overkommunisert i samfunnet. Den anerkjente positive effekten av økt fysisk aktivitet derimot, formidles ofte ikke tydelig nok Overvekt og fedme hos barn og unge Ifølge Vekststudien i Bergen har det de siste årene vært en signifikant økning i overvekt og fedme blant barn og unge i Norge. Det antas at et sted mellom 15 og 20 prosent av tredjeklassingene har overvekt eller fedme (Folkehelseinstituttet, 2014). Overvekt, inkludert fedme, ser ut til å være mindre utbredt i Oslo enn i landet som helhet, vurdert etter selvrapporterte data for jenter og gutter fra sesjon (17 år). Andelen gutter og jenter i Oslo med overvekt eller fedme er lavere enn i de øvrige fylkene. Andelen i 2013 var 14,8, mens tilsvarende andel for Finnmark var 28,3. Det samme resultatet finner vi for Med unntak av Oppland er andelen med overvekt eller fedme rapportert høyere i 2013 for alle landets fylker sammenlignet med andelen for 2012 (Folkehelseinstituttet, 2015). Utover sesjonsdataene fins det ikke nyere tall på overvekt og fedme hos barn og unge i Oslo. Det vises derfor til en undersøkelse fra Undersøkelsen Skolebarns vekt i Oslo 2004 viste at det var store forskjeller mellom de østlige og vestlige bydelene 47 i andel overvektige barn i alderen 8 og 12 år. Mens andelen for de vestlige bydelene var mellom 15 og 19 prosent, var andelen i de østlige bydelene mellom 26 og 29 prosent. Andelen overvektige barn i disse aldersgruppene for Oslo samlet var i overkant av 21 prosent (Vilimas, Glavin og Donovan, 2005). 45 KMI 18 25: normalvekt, KMI > 25: overvekt, KMI > 30: fedme grad I, KMI > 35: fedme grad II, KMI > 40: fedme grad III 46 «Er det overvekt vektfokus som er helseskadelig?» 47 Indre vest (Bygdøy-Frogner, Uranienborg-Majorstua og St. Hanshaugen-Ullevål), indre øst (Sagene-Torshov, Grünerløkka-Sofienberg og Gamle Oslo), eldre drabantbyer (Lambertseter, Bøler, Manglerud, Østensjø, Helsfyr- Sinsen, Grorud og Bjerke), nye drabantbyer (Søndre Nordstrand, Hellerud, Furuset, Stovner og Romsås) og ytre vest (Ekeberg-Bekkelaget, Nordstrand, Grefsen-Kjelsås, Sogn, Vinderen, Røa og Ullern). 84

93 Figur Andel overvektige blant 8- og 12-åringer i geografiske områder av Oslo Prosent Indre øst Indre vest Eldre drabantby Ny drabantby Ytre vest Totalt Kilde: Vilimas, Glavin og Donovan Overvekt hos 8- og 12-åringer i Oslo i 2004 Barnevekststudien 2012 fant at andelen overvektige tredjeklassinger i Helse Sør-Øst var signifikant lavere enn andelene i de øvrige helseregionene, se Figur Dette framgikk av målinger samlet for årene 2008, 2010 og Studien viste at 15 prosent av barna i Helse Sør-Øst hadde overvekt eller fedme; henholdsvis 12 prosent hadde overvekt, mens 3 prosent hadde fedme. Til sammenligning hadde Helse Nord høyest andel tredjeklassinger med overvekt eller fedme, totalt 19 prosent; 15 prosent hadde overvekt, mens 4 prosent hadde fedme. Figur Overvekt blant tredjeklassinger fordelt på helseregion. Tall samlet for 2008, 2010 og Prosent Helse Sør-Øst 11,8 3,2 Helse Vest 13,1 3,3 Helse Midt-Norge 14 4,4 Helse Nord 14,8 4,4 Overvekt Fedme Kilde: Barnevekststudien 2012, Folkehelseinstituttet Overvekt i den voksne befolkningen Tall fra Levekårsundersøkelsen 2012 viser at totalt 15 prosent av den voksne befolkningen i Oslo og Akershus samlet er overvektig (KMI 27-30), noe som er litt lavere enn andelen for hele landet, som er 17 prosent. Videre har 7 prosent av befolkningen i Oslo og Akershus fedme (BMI over 30), mens andelen i hele landet er 10 prosent. Dette er tall for begge kjønn. Tall for Oslo og Akershus viser at overvekt er vanligere blant menn (17 prosent) enn kvinner (12 prosent), og vanligere med økende alder. I aldersgruppen år er 21 prosent overvektige, mens andelen er lavere i de øvrige aldersgruppene. Den samme tendensen gjelder for fedme; andelen er lavere i yngre aldersgrupper, mens den er noe høyere blant de eldste (aldersgruppen 67+). 85

94 Figur Overvekt og fedme i ulike aldersgrupper. Oslo og Akershus og Norge Prosent Oslo og Akershus 10 Norge Oslo og Akershus Norge 5 12 Oslo og Akershus Norge Oslo og Akershus Norge Oslo og Akershus Alder i alt år år år 67 år+ Norge Overvekt Fedme Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken, tabell Det er store forskjeller mellom ulike etniske grupper når det kommer til overvekt og fedme, noe som er svært sentralt for Oslo. Fedme er svært vanlig blant kvinner født i Tyrkia og Pakistan (St. meld. nr. 34, 2013). Innvandrere fra Sri Lanka og Pakistan har høy forekomst av diabetes, sammenlignet med etnisk norske og andre innvandrergrupper. I Oslo var forekomsten av diabetes blant innvandrere fra disse to landene prosent. Det ser ut til å være en sterkere sammenheng mellom overvekt/fedme og diabetes for innvandrere fra Sri Lanka og Pakistan enn for etnisk norske (Folkehelseinstituttet, 2014). Les mer om diabetes i kapittel Sosioøkonomiske forskjeller i overvekt og fedme Ifølge tall fra levekårsundersøkelsen er det i første rekke fedme som er relatert til sosial ulikhet på en noenlunde konsistent måte for menn og kvinner, mens moderat overvekt og overvekt ikke har noen klar utdanningsgradient og viser heller ingen klare trender i ulikhetsmønstrene (Dahl m.fl., 2014). Flere norske studier har vist at andelen med fedme er lavere blant 40-åringer med høy utdanning enn hos 40-åringer med lavere utdanning. I Oslo er den voksne befolkningen tyngre i østlige enn i vestlige bydeler, særlig gjelder dette kvinner (Folkehelseinstituttet, 2014). Ungdommer fra familier med dårlig familieøkonomi har høyere forekomst av overvekt og fedme sammenlignet med de som kommer fra familier med god familieøkonomi (Grøholt, Stigum og Nordhagen, 2008). Vi har ikke bydelstall på dette, men tall fra Barnevekststudien (2010) viste at andelen barn med overvekt er 30 prosent høyere blant barn av mødre med lav utdanning enn blant barn av mødre med høy utdanning Underernæring og undervekt Både i forskningslitteratur og media viser mange til overvekt som et økende problem, mens undervekt som nevnt tidligere debatteres og tallfestes i mindre grad. Undervekt defineres som KMI under 18,5 for befolkningen over 17 år, og under 22 for personer over 75 år. Overvekt er en risikofaktor for lidelsene nevnt ovenfor, i tillegg til muskel- og skjelettlidelser og søvnapné, for å nevne noen. Undervekt på sin side omtales og tallfestes i mindre grad. At undervekt er mindre omtalt, kan skyldes at man som oftest snakker om sykdommer der utfallet er undervekt, heller enn å snakke om undervekt i seg selv. Tall fra Vernepliktsverket i 2011 basert på sevrapportert høyde og vekt fra sesjon viste at én av ti jenter på 17 år var i kategorien undervektig (Kjelvik, 2013). Undervekt synes også å være et stort problem blant mange eldre, men dette får også lite fokus. 86

95 7.4.6 Undervekt hos barn og unge Det er nokså store forskjeller mellom landets fylker når det gjelder andel undervektige barn og unge. Forekomsten av undervekt er større blant ungdommer i byer og sentrale strøk, enn blant dem som bor på landsbygda. Tall fra Vernepliktsverket bekrefter at det er flere undervektige enn overvektige i Oslo enn i de øvrige fylkene, men viser ikke forskjeller innad i Oslo. Mens 15 prosent av 17-årige jenter i Oslo var definert som undervektige ut fra selvrapporterte opplysninger ved sesjon del 1 48, var andelen 6 prosent i Finnmark. Landsgjennomsnittet var 11 prosent (Kjelvik, 2013). Som vi kan se av Figur 7.13, viser tallene fra Vernepliktsverket for 2011 at en langt større andel av 17-årige jenter i Oslo oppga at de var undervektige enn overvektige. Sammenlignet med hele landet er andelen undervektige høyere og andelen overvektige lavere i Oslo enn i hele landet. Figur Selvrapportert under- og overvekt blant jenter 17 år. Oslo og hele landet Prosent Oslo Hele landet Undervekt Overvekt Kilde: Vernepliktsverket, Statistisk sentralbyrå Undervekt blir sjelden studert isolert, men heller som et symptom på og som en effekt av ulike sykdommer. Årsaker til undervekt kan være sammensatte. De kan være en konsekvens av spiseforstyrrelser som øker risikoen for en rekke andre fysiske helseplager og i tillegg psykiske lidelser (Kjelvik, 2013). En befolkningsundersøkelse fra Oslo og Sogn og Fjordane viste at forekomsten av anoreksi og bulimi (og andre psykiske lidelser) var langt høyere i Oslo enn i Sogn og Fjordane (FHI-rapport 2009:8.). Erfaringer fra helsesøstre ved Osloskolene peker på at undervekt er en større utfordring enn overvekt ved vestkantskolene i Oslo (NRK, 2012). En intervjuundersøkelse fra Oslo i viser samme tendens. I aldersgruppen 6-15 år ble vekt og kosthold trukket fram som en stor utfordring i flere bydeler. Mens en del bydeler i sentrum og øst opplevde dårlig kosthold og overvekt som et problem, ble overdrevent sunnhetsfokus og undervekt ansett som en utfordring i noen av de vestlige bydelene (Vestre Aker, Nordre Aker og Ullern) (Helseetaten, 2015). Blant jenter med innvandringsbakgrunn i alderen år er 14 prosent undervektige (selvrapportert). Det er en langt høyere andel enn blant guttene i samme befolkningsgruppe, hvor bare 3 prosent er undervektige. Blant guttene er derimot overvekt mer vanlig (Kjelvik, 2013) Undervekt blant voksne Personer over 70 år bør ideelt sett ha en KMI mellom 22 og 27. Det er flere årsaker til at eldre blir undervektige, og bildet kan ofte være sammensatt. Nedsatt allmenntilstand, høyt forbruk av medisiner, kronisk sykdom og ensomhet er eksempler på faktorer som gjør eldre mennesker utsatt 48 Sesjon del 1 er et internettbasert spørreskjema som er obligatorisk for alle utskrevne hvert år - om lag jenter og gutter i hvert årskull 49 En kartlegging basert på samtaler med helsesøstre i 15 bydeler i Oslo - Hovedutfordringer i aldersgruppen 0-20 år 87

96 for underernæring. Samtidig skjer det naturlige endringer i kroppen som kan ha innvirkning på kostholdet; smaken endrer seg, appetitten synker og aktivitetsnivået reduseres. Uønsket vekttap eller mangel på næringsstoffer kan medføre svekket muskulatur og skjelett, nedsatt immunforsvar, dårlig sårtilheling, hjerte- og pusteproblemer, svekket livskvalitet, nedstemthet og depresjon samt flere liggedøgn ved sykehusopphold. Underernæring skaper ofte en ond sirkel hvor den underernærte er mer utsatt for sykdom, noe som igjen kan medføre lav appetitt og dermed mer vektreduksjon (Helsedirektoratet, 2009). Underernæring blant eldre er et stort og underkjent problem i norske helseinstitusjoner, og blant eldre som ikke er tilknyttet en helseinstitusjon vet man enda mindre om omfanget. En studie av 340 hjemmeboende eldre som mottok hjemmesykepleie i Oslo og Bærum viste at hele 46 prosent var underernært eller i ernæringsmessig risiko (Sørbye, 2003). Det anslås at forekomsten av underernæring hos pasienter i sykehus og sykehjem varierer mellom 10 og 60 prosent (Helsedirektoratet, 2009). En annen studie, gjennomført i 2012, viste at underernæring er svært utbredt blant hjemmeboende pasienter med kognitiv svikt og demenssykdom. Omkring halvparten av pasientene 50 var underernært eller sto i fare for underernæring (Rognstad, Brekke, Holm, Lindberg og Lühr, 2013). En studie fra et sykehjem i Oslo viste at over 40 prosent 51 av deltakerne hadde en KMI i kategoriene for undervekt eller risiko for undervekt (KMI<20,5) (Helsedirektoratet, 2015). Resultater fra registrering av objektive kvalitetsindikatorer i Oslo 52 2/2014 viser at 93 prosent av alle beboerne på sykehjem er veid i løpet av siste måned. 64 prosent av alle beboerne er vurdert for ernæringsmessig risiko, og av disse er 42 prosent vurdert å være utenfor risikosonen. For beboerne i ernæringsmessig risiko er det iverksatt ernæringstiltak hos 81 prosent. Av de 889 beboerne i høyrisikogruppen er 55 prosent moderat underernært, 14 prosent alvorlig underernært og 31 prosent ingen av delene (Helseetaten, 2015). 7.5 Røyking og snusbruk Røyking øker risikoen for de store folkesykdommene hjerteinfarkt og andre karsykdommer, kreft og lungesykdommen KOLS. I tillegg er røyking forbundet med økt risiko for en rekke andre sykdommer. Halvparten av de som røyker dør tidligere enn de ville gjort om de ikke røykte (Peto, 1994, sitert Folkehelseinstituttet, 2014). Det er beregnet at røyking står for 16 prosent av dødsfallene og 9 prosent av den samlede sykdomsbyrden (helsetapsjusterte leveår) i Norge (Global burden of disease 2010) 53. Blant befolkningen mellom 50 og 70 år er røyking den risikofaktoren som tar flest liv, og røyking bidrar mer til sykdomsbyrden blant menn enn blant kvinner (Folkehelseinstituttet, 2016) Røyking blant de unge Det har skjedd nokså dyptgripende endringer i synet på røyking også blant de unge de siste tiårene. Røyking var tidligere en viktig markør for voksenhet og var forbundet med en viss status. I dag gir røyking derimot liten status og respekt i de fleste ungdomsmiljøer (NOVA, 2014). I 1996 røykte én av fem ungdommer i Oslo daglig, mens rundt halvparten ikke hadde prøvd. I 2015 røyker bare to prosent av ungdommen i Oslo daglig, mens rundt tre av fire aldri har røykt (Andersen 50 N=282 studien ble gjennomført som en tverrsnittstudie fra fire utvalgte bydeler i Oslo 51 N= To ganger årlig rapporterer sykehjemmene i Oslo kommune inn tall til Helseetaten på kvalitetsindikatorene trykksår, ernæring, fall, tannstatus og helsetjenesteassosierte infeksjoner

97 & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015)Forskjellene til resten av landet er små. Regjeringen har som mål at mindre enn seks prosent av de mellom 16 og 24 år skal røyke daglig innen 2016 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012). Unge i Oslo ligger altså godt an til å nå dette målet. Byrådet i Oslo har som mål å redusere andelen som røyker ytterligere. Selv om det store flertallet av ungdom i Oslo aldri har røykt, er det ganske mange flere som aldri har røykt 87 prosent i hele landet. Det ser ut til å være flere unge i Oslo som røyker av og til enn i resten av landet. Ni prosent av skoleungdom i Oslo røyker sjeldnere enn én gang i uka, mot bare tre prosent i hele landet (Bakken, 2015; Andersen og Bakken, 2015). Hvor utbredt røyking er, varierer med alder. På ungdomsskolen er det 2 3 prosent som røyker ukentlig eller daglig i de fleste bydelene, og det er små variasjoner mellom bydelene. Bare St. Hanshaugen og Sagene skiller seg noe ut, der fem prosent røyker daglig eller ukentlig. I Figur 7.14 har vi derfor konsentrert oss om elever på videregående skole. Blant disse er røyking mer utbredt, og det er store forskjeller i ungdommens røykevaner i de ulike bydelene i Oslo. Blant videregående elever bosatt i indre by med unntak av Bydel Gamle Oslo er røyking nokså vanlig. Rundt 15 prosent av disse røyker minst én gang i uka. Lavest andel som røyker finner vi blant videregående elever bosatt i Bydel Søndre Nordstrand, der 5 prosent røyker. Det er grunn til å tro at disse tallene underestimerer røykingen blant de aktuelle alderskullene, i og med at de kun gjelder skoleelevene åringer som ikke går i videregående skole er ikke med, og det er godt mulig at de som ikke er i gang med videregående utdanning røyker hyppigere enn de som går på skole. Andelen som har falt ut av videregående skole varierer dessuten med bydel, slik at også bydelsforskjellene påvirkes av dette. Figur Andel elever i videregående skole i Oslo som røyker og/eller snuser minst én gang i uka, per bydel Prosent Røyker Snuser Å røyke av og til blir ikke sett ned på i alle ungdomsmiljøer på samme måte som dagligrøyking blir det. Kvalitative studier tyder på at ungdom forbinder helt andre ting med det å røyke av og til, «festrøyking», enn det å røyke daglig, og at de heller ikke identifiserer seg selv som røykere (Tokle, 2012). Av og til-røykingen forbindes her med individualitet, attraktivitet, nytelse og frihet - i noen situasjoner. Det er et sosialt fenomen, og forbindes med kontroll, ikke avhengighet. 89

98 7.5.2 Røyking i Oslos befolkning Det blir stadig færre osloborgere som røyker hver dag 54. I røykte 11 prosent daglig, sammenlignet med 29 prosent dagligrøykere i rundt årtusenskiftet. Dette er samme tendens som i landet som helhet. Oslo er det fylket med lavest andel dagligrøykere (Helsedirektoratet, 2013). Dagligrøyking er nå like vanlig blant kvinner som blant menn i Oslo. Det nasjonale målet er at under 10 prosent av befolkningen skal røyke daglig, så det nærmer vi oss. Oslo skiller seg ut ved å ha en forholdsvis stor andel av-og-til røykere, og tilnærmet like mange som røyker daglig som av-og-til (SSB, 2016). Det har ikke vært nedgang i «av og til-røykingen» i Oslos befolkning. 10 prosent av kvinnene og 15 prosent av mennene oppgir at de røyker av og til, men ikke daglig. Blant menn er det altså flere som røyker av og til enn daglig. Figur 7.15 viser at det har vært en klar nedgang i andelen som røyker, både i Oslo og i Norge som helhet, blant både menn og kvinner de siste 20 årene. Men når vi ser samlet på de som røyker daglig og de som røyker av og til, er ikke røyking mindre utbredt blant menn i Oslo enn blant menn i resten av landet. Kvinnene i Oslo lå lenge i front med røykereduksjon. I siste periode var imidlertid røyking omtrent like utbredt blant kvinnene i resten av landet som blant kvinnene i Oslo. Kjønnsforskjellene har også blitt redusert. Figur Andelen som røyker daglig eller av og til etter år, kjønn og geografi. Prosent. Avkortet y-akse Oslo Menn Oslo Kvinner Norge Menn Norge Kvinner Kilde: SSB, Røykevaneundersøkelsen Fortsatt røyker omtrent én av fire menn og en av fem kvinner i Oslo daglig eller av og til. Av og tilrøykingen har også negative helsekonsekvenser. Den øker klart risikoen for bl.a. lungekreft, koronarsykdom og KOLS. Av og til-røyking fører til økt risiko for både kardiovaskulær død og død 54 Tall i dette avsnittet og i figur 7.15 er hentet fra SSBs Røykevaneundersøkelse. Tabell: 07662: Dagligrøykere og av og til-røykere, etter kjønn (prosent) (F). Sist lest:

99 uansett årsak (Gallefoss, 2014). Denne typen røyking har fått for liten oppmerksomhet, både blant forskere og i det tobakksforebyggende arbeidet Sosioøkonomiske forskjeller i røyking Det er en sosial gradient i andelen som røyker i Norge. Jo lavere utdanningsnivå, desto flere som røyker. Norge er ett av de landene hvor forskjellen i dagligrøyking mellom de ulike utdanningsnivåene er størst (Helsedirektoratet, 2014), og dette antas å være en viktig årsak til de sosiale forskjellene i dødelighet i Norge (Strand, 2014). Samtidig har det de siste årene vært tegn til en reduksjon i utdanningsulikheten i røyking (Dahl m.fl., 2014). Det er derimot ingen klar sammenheng mellom utdanning og det å røyke av og til (Helsedirektoratet, 2013). Av og til-røykerne er forskjellig fra dagligrøykerne når det gjelder demografiske kjennetegn og røykerelatert atferd. Av og til-røykerne er yngre og mer urbane enn dagligrøykerne, og tilhører i større grad høyere sosiale lag (Kvaavik, Scheffels og Lund, 2014). Forskjellene mellom bydelene i andel unge som røyker i Oslo antyder det samme Snus Snus er et tobakksprodukt som inneholder helseskadelige og avhengighetsskapende stoffer. Bruk av snus øker risikoen for flere typer kreft og har også andre negative helseeffekter. 55 Samtidig som andelen dagligrøykere falt, ble det i flere år stadig flere «dagligsnusere». På landsbasis var det i 2015 noen flere menn som brukte snus daglig (15 prosent) enn som røykte daglig (14 prosent). Trenden mot at snusbruk tar over for røyking gjelder spesielt blant ungdom, hvor snusbruk er langt mer vanlig enn i den voksne befolkningen. Det er utbredt å kombinere snusbruk og av og til-røyking. Nedgangen i røyking er likevel større enn økningen i snusbruk for befolkningen sett under ett, slik at den samlede tobakksbruken har gått ned. Det nasjonale målet er at under 8 prosent av befolkningen skal snuse, så her er veien lenger å gå enn når det gjelder røyking. Økningen i snusbruk ser nå ut til å være i ferd med å snu, eller i alle fall å stoppe opp. Det har vært lite endring i bruk av snus samlet sett etter På landsbasis har derimot andelen menn år som brukte snus daglig falt fra 27 prosent i 2013 til 20 prosent i Vi ser den samme tendensen blant de unge for Oslo. Andelen som har prøvd snus, var lavere (73 %) i 2015 enn i 2012 (79 %), og det er noe færre som snuser daglig (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015). Snusing er klart mest utbredt blant de unge i de bydelene i indre vest, der rundt én av fire på videregående skole snuser minst ukentlig (Figur 7.14). Som med røyking, er det i Bydel Søndre Nordstrand færrest som snuser. 7.6 Alkohol og andre rusmidler Som Norges største by og hovedstad har Oslo kommune større utfordringer knyttet til rusmiddelmisbruk enn andre norske byer. Alkohol utgjør det mest omfattende rusproblemet i Oslo. I tillegg har det i løpet av flere år utviklet seg et åpent og illegalt rusmiljø i Oslo sentrum (Velferdsetatens årsberetning 2014). Alkohol er det mest brukte rusmiddelet i Norge, og er derfor det rusmiddelet som er mest skadelig for folkehelsa. Små mengder alkohol innebærer vanligvis liten skaderisiko for friske personer. Inntak av større mengder gir derimot rusvirkninger, fulgt av økt risiko for uhell, skader og ulykker. Ved gjentatt forbruk av alkohol over tid øker risikoen for utvikling av sykdommer og avhengighet 57. Det er 55 Les mer om helseskader ved snus:

100 estimert at de samfunnsmessige kostnadene for Norge som følge av alkoholbruk ligger på mellom 18 og 19,6 milliarder kroner årlig Alkoholbruk blant ungdom Hver tredje osloungdom har vært beruset minst én gang det siste året (Andersen og Bakken, 2015). Det har vært en klar nedgang i andelen som har vært tydelig beruset fra 1996 til I 1996 hadde nesten halvparten (45 %) av de unge vært tydelig beruset i løpet av året. Det er færre som har vært beruset i Oslo enn i resten av landet. Det er små kjønnsforskjeller i alkoholbruk, men jenter drikker seg beruset noe oftere enn gutter. Andelen som har vært beruset øker ikke uventet med alder. Figur 7.16 viser hvordan andelen som har vært beruset minst en gang siste halvår øker fra trinn til trinn, men også hvordan det varierer mellom ungdom som har to foreldre født i utlandet og ungdom som har ingen eller bare en forelder som er født i utlandet. Blant unge med en/ ingen forelder født i utlandet, har en tredjedel vært beruset minst en gang siste halvår når de går på 10. trinn, og for de som går på første trinn på videregående har seks av ti vært beruset. En fjerdedel av disse får lov av foreldrene sine til å drikke. Foreldrenes holdninger ser ut til å ha mye å si, det er også kjent fra andre undersøkelser. Samtidig er det langt flere som har vært beruset enn som får lov, særlig på disse alderstrinnene. I siste år på videregående er elevene over 18 år, og kan derfor drikke alkohol lovlig, og så godt som alle med foreldre født i Norge får lov til det. Det stiller seg annerledes for elever med to foreldre født i utlandet. En tredjedel av dem får lov av foreldrene sine til å drikke alkohol når de går på tredje trinn, og 38 prosent har vært beruset minst en gang siste halvår, mot 86 prosent av ungdom med norskfødte foreldre. Foreldre født i Norge og utlandet har omtrent like restriktive holdninger til alkoholbruk mens barna går på ungdomsskolen, mens etter hvert som barna begynner på videregående skole, er det større andel av de norske foreldrene som gir barna lov til å drikke alkohol (en del av elevene kan også være fylt 18 år selv om de går på lavere trinn) og større sprik mellom hva barna tar seg lov til og hva foreldrene gir lov til, enn for ungdom med utenlandskfødte foreldre. Figur Andel ungdom som får lov av foreldrene sine til å drikke alkohol, og andel som har vært beruset, etter skoletrinn, og om foreldre er født i Norge eller utlandet. Prosent Kilde: Ung i Oslo trinn 9. trinn 10. trinn Videregående trinn 1 Får lov til å drikke Begge foreldre født i utlandet Får lov til å drikke En/ ingen født i utlandet Videregående trinn 2 Har vært beruset minst en gang siste 6 mnd Begge foreldre født i utlandet Har vært beruset minst en gang siste 6 mnd En/ ingen født i utlandet Videregående trinn

101 Det er klare bydelsforskjeller i alkoholbruk. De høyeste andelene som har vært beruset siste år finner vi i de vestlige og sentrumsnære bydelene (Figur 7.17). En del av forklaringen er at andelen ungdom med innvandrerbakgrunn, som drikker mindre alkohol, varierer mellom bydelene. Men også blant ungdom som har foreldre født i Norge har en lavere andel i østlige bydeler vært beruset det siste året (Andersen og Bakken, 2015). Ungdommenes drikkemønster samsvarer tydelig med foreldrenes drikkemønster. Det er i vestkantog sentrumsbydelene foreldrene drikker klart mest (også korrigert for etnisitet). Foreldrenes drikkevaner har stor betydning for ungdommenes drikkevaner. Figur Andel som har vært tydelig beruset i løpet av siste år, etter bydel og skoletrinn Ungdomsskolen Videregående Kilde: Ung i Oslo Alkoholbruk blant voksne og eldre Tall fra levekårsundersøkelsen i 2012 viser at folk fra Oslo og Akershus drikker oftere alkohol enn nordmenn generelt. Særlig drikker kvinner i Oslo og Akershus oftere alkohol enn kvinner i resten av landet. Vi har dessverre ikke data om alkoholbruk kun for Oslo, eller fordelt på bydeler i Oslo. Det er særlig de som har nådd pensjonsalderen som drikker oftere i Oslo og Akershus enn de gjør i resten av landet. De unge drikker ikke oftere i Oslo og Akershus enn i resten av landet. 93

102 Figur Andel som drikker alkohol minst to ganger i uka, eller som drikker seg beruset minst en gang i uka, etter kjønn og bostedsfylke Begge kjønn Menn Kvinner Begge kjønn Menn Kvinner Drikker alkohol minst to ganger i uka Hele landet Drikker seg beruset minst en gang i uka Akershus og Oslo Kilde: SSB Alkoholbruken er lavere i noen av Oslos største innvandrergrupper fra land i Asia enn i den etnisk norske befolkningen. Særlig blant kvinnene er det mange som aldri eller svært sjelden drikker alkohol (Kumar, 2008). Med tanke på at en større del av befolkningen i Oslo og Akershus enn i resten av landet er minoriteter som drikker lite, er det mulig å tenke seg at forskjellene i drikkemønster mellom hovedstadregionen og resten av landet blant etniske nordmenn er større enn det som framkommer her. Voksnes alkoholmisbruk har også negative konsekvenser for barn og unge, og for andre pårørende. Med passiv drikking menes de skader og problemer som den som drikker påfører andre enn seg selv vold, trafikkulykker, fosterskader, pårørende, barn av rusavhengige foreldre, trusler og sjikane, ordensforstyrrelser, sosiale og samfunnsmessige omkostninger Alkoholavhengighet Ruslidelser knyttet til alkohol utgjør de hyppigst forekommende ruslidelsene. Det er ikke mulig å angi et presist og entydig tall for hvor mange som er avhengige av alkohol, eller hvor mange som er alkoholmisbrukere i Oslo. Det avhenger av hvordan man definerer misbruket eller avhengigheten, og tall om dette er mangelfullt. Tidligere studier har vist at livstidsforekomsten for alkoholmisbruk var om lag 23 prosent i Oslo, og at den andelen var langt høyere enn i rurale områder (Kringlen, 2011, sitert i Folkehelseinstituttet 2014, s. 174). En nyere kartlegging fant at 17 prosent av Norges befolkning har et risikofylt alkoholforbruk. Bare to prosent var i gruppen for høy risiko, mens 15 prosent hadde middels risiko. Disse personene har ikke nødvendigvis et alkoholproblem, men de har et forbruk som gir økt risiko for negative konsekvenser som skader under beruselse, og/eller å utvikle misbruk eller avhengighet over tid ( (Halkjelsvik & Storvoll, 2014) (lav svarprosent). Blant menn i 20-årene endte rundt 30 prosent i gruppen med mild risiko. Dataene fra denne studien tyder på at det kan være mye å hente i et folkehelseperspektiv på å rette fokuset mot de som har et risikofylt alkoholbruk uten nødvendigvis å oppfylle kriterier for en diagnose. Denne gruppen er stor, og enkle intervensjoner har vist seg å være effektive virkemidler. 94

103 7.6.4 Hasj og marihuana blant unge 9 prosent av ungdommene i Oslo har brukt hasj eller marihuana (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015). Det er flere gutter enn jenter som har prøvd det. Av de som går i første klasse på videregående er det 14 prosent som har brukt hasj eller marihuana siste år. Det er de unge i sentrumsbydelene og på vestkanten som i størst grad eksperimenterer med hasj og marihuana. Bruken av hasj eller marihuana gikk tydelig ned fra 1996 til 2006, mens det fra 2006 til 2012 ikke var noen endring (Tallene fra 2015 er ikke helt sammenlignbare). Mange av de som prøver marihuana eller hasj, bruker det bare én eller noen få ganger, de går ikke over til regelmessig bruk (SIRUS, 2015). Det er litt flere unge i Oslo enn i andre deler av landet som bruker hasj eller marihuana, og det er lettere å skaffe i Oslo (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015). Men norske ungdommer befinner seg i det helt nedre sjiktet i hvor stor andel som har brukt cannabis, sammenlignet med ungdom i andre Europeiske land (Sirus, 2015). En av ti unge i Oslo har brukt hasj eller marihuana siste år, men bruken varierer veldig med kjønn, alder, foreldrene fødeland og del av byen de bor i. Det er svært få ungdomsskoleelever som bruker hasj eller marihuana, vi konsentrerer oss derfor om elever i videregående skole. I motsetning til for alkohol, er det store kjønnsforskjeller i cannabisbruk, ved at flere gutter enn jenter har brukt hasj eller marihuana det siste året. Hvor store kjønnsforskjellene er, varierer imidlertid mellom bydelene. Hvis vi først ser på gutter finner vi at Bydel Ullern er den bydelen der flest har brukt hasj eller marihuana det siste året. En nærmere analyse av tallene viser at av guttene i Bydel Ullern som går i 3VG og har besvart undersøkelsen, har halvparten brukt hasj eller marihuana det siste året. Deretter følger de sentrumsnære bydelene St. Hanshaugen, Grünerløkka og Sagene. I drabantbyene på østkanten er det langt mindre utbredt å ha prøvd hasj eller marihuana. Bydel Grorud skiller seg fra de andre bydelene i Groruddalen ved å ha en noe høyere andel gutter som har brukt hasj eller marihuana. Blant jenter er det de som bor i bydelene Sagene, Frogner og Grünerløkka som i størst grad har brukt hasj eller marihuana. Det er bare omtrent halvparten så mange jenter som gutter i Bydel Ullern som har brukt hasj eller marihuana. I bydelene Bjerke, Alna og Gamle Oslo er det omtrent like stor andel jenter som gutter som har brukt hasj eller marihuana. 95

104 Figur Andel elever på videregående skole som har brukt hasj eller marihuana minst en gang siste 12 md., etter kjønn og bydel Prosent Gutter Jenter Kilde: Ung i Oslo-undersøkelsen 2015 Elevene på videregående skole ble også spurt om hvorvidt de oppfatter hasj og marihuana som helseskadelig. Rett under halvparten svarer at de er helt enig i påstandene «hasj er helseskadelig» og «marihuana er helseskadelig». 36 prosent er helt eller delvis uenig i at marihuana er helseskadelig, og 28 prosent er uenig i at hasj er helseskadelig Narkotikabruk Høyrisiko narkotikabruk er definert av EUs narkotikabyrå EMCDDA som «stadig tilbakevendende narkotikabruk som forårsaker faktisk skade for personen (inkludert avhengighet, men også problemer med somatisk og psykisk helse/sosiale problemer), eller setter personen i en situasjon med høy sannsynlighet/risiko for å bli plaget av slike skader» (Skretting m.fl., 2014). Det er mange narkotiske stoffer som kan forårsake slike skader. Dessuten kan samtidig bruk av stoffer, og måten de inntas på, øke risikoen for ulike skader. EMCDDA har derfor etablert flere indikatorer, hvorav de tre obligatoriske er: 1) antall høyrisikobrukere av opioider, 2) antall sprøytebrukere og 3) antall høyrisikobrukere av cannabis. I tillegg foreslår EMCDDA at en velger ut andre indikatorer som er nødvendige for å beskrive høyrisikobruk, eksempelvis høyrisiko kokain- eller amfetaminbruk. Det er anslått at vi i Norge har personer i alderen år (gjennomsnitt perioden ) med risikofylt opioid-bruk. Antallet er imidlertid svært usikkert. Anslaget for 2012 på antall personer som injiserte narkotika i Norge var personer, med et intervall fra personer, noe som gir god sannsynlighet for å dekke det egentlig tallet (Skretting m.fl. 2014). Beregningen av antall høyrisikobrukere av cannabis baserer seg på spørreundersøkelser i befolkningen som foretas av SIRUS/SSB. Personer som oppgir at de har brukt cannabis mer enn 20 av de siste 30 dagene før undersøkelsen, blir inkludert. I undersøkelsene for 2012 og 2013 svarte 0,32 prosent i aldersgruppen år at de hadde brukt cannabis minst 20 av de siste 30 dagene. Dette tilsvarer personer i alderen år. Usikkerheten er imidlertid stor også her, men intervallet 96

105 fra til personer vil med stor sannsynlighet dekke det riktige tallet. Anslaget omfatter ikke høyrisiko cannabisbrukere som er sosialt marginalisert og som dermed ikke nås med spørreundersøkelser. Slike brukere vil vanligvis ha problemer også med annen narkotikabruk og kan dermed være inkludert i andre indikatorer. Samlet sett har narkotikabruk store konsekvenser både for individet, pårørende og samfunnet. For å implementere tiltak med sikte på forebygging og skadereduksjon bør en ha oversikt over omfanget av narkotikabruken og hvilke typer stoffer som blir brukt. Om en har kunnskap om hvilke typer stoffer som brukes, kan de forebyggende tiltakene tilpasses deretter. Bruk av amfetaminer, kokain og andre narkotiske stoffer forårsaker få dødsfall, men hyppig og risikofylt bruk fører til personlige, sosiale og helsemessige problemer. Det er foreløpig ikke beregnet antall høyrisikobrukere for slike stoffer. Rusmiddelanalyser i kloakkvann fra store europeiske byer tyder på at Norge er blant landene med høyest forbruk av metamfetamin per innbygger 59. I Oslo går personer på substitusjonsbehandling. Sprøyterommet på Prindsen mottakssenter hadde 900 brukere i 2013 (Velferdsetaten, 2014) Det åpne rusmiljøet i Oslo Uteseksjonen har siden 2004 utført tellinger av de åpne og synlige rusmiljøene i Oslo sentrum i sommermånedene, og kan med utgangspunkt i datamaterialet fra disse tellingene si noe om utviklingen i disse miljøene (Velferdsetaten, 2014). Det mest framtredende fra sommertellingen i 2014 er at det tunge, åpne rusmiljøet som tidligere har vært på Jernbanetorget og i Skippergata (sentrum), nå har flyttet seg østover til Storgata/Brugata. Sommeren 2014 ble det talt opp i gjennomsnitt mellom 10 og 15 personer i sentrumsområdene, mot rundt 30 året før. Antallet var på topp i 2009/2010, med rundt 70 personer i gjennomsnitt per dag. Menneskene som nå oppholder seg i sentrum er i all hovedsak tunge, etablerte rusmisbrukere som er der for å benytte seg av lavterskeltilbudene i området. Samtidig steg antallet som oppholdt seg i Sentrum øst-området. Sommeren 2014 ble det telt omkring 45 personer der i gjennomsnitt på dagtid, og rundt 55 personer på kveldstid. Antallet er markant høyere enn i årene før. Det er også en tydelig økning i antallet personer under 25 år i dette området. Det ble telt ti mindreårige personer i løpet av sommeren 2014 i de åpne rusmiljøene Narkotikautløste dødsfall Antall dødelige overdoser i Oslo er betydelig redusert de siste årene. Sammenlignet med toppåret i 1998 (112 dødsfall), er antallet mer enn halvert. I 2013 ble det blant bosatte i Oslo registrert 48 narkotikautløste dødsfall. Dette er på nivå med de tre foregående årene. Hordaland har nå flere narkotikautløste dødsfall per innbyggere enn Oslo (Amundsen, 2015). Norge har nest høyest narkotikautløst dødelighet i Europa (EMCDDA, 2015). Det er en del vansker med denne statistikken, blant annet knyttet til ulik praksis ved registrering av dødsårsaker, men det er likevel alt for mange som dør av overdoser med opioider (Waal, 2015). 59 FHI Faktaark om amfetamin. 63=6464:0:25,6414&List_6212=6218:0:25,6415:1:0:0:::0:0 97

106 7.7 Abort Oslo har de høyeste abortratene i landet. Mens det ble utført 11,7 aborter per kvinner i hele Norge i 2014, var tallet 16 i Oslo. Abortraten er høyest i aldersgruppen år. Oslo ligger godt over landsgjennomsnittet i denne aldersgruppen, med 28,9 aborter per kvinner i Til sammenligning ble det utført 21,1 aborter per kvinner år i hele Norge samme år (figur 7.20). Antall aborter er på vei ned, både i Oslo og i landet som helhet. I 2008 ble det utført 18,8 aborter per kvinner i Oslo, og 41,6 per 1000 kvinner mellom 20 og 24 år. Det er først og fremst blant de unge det er nedgang i antall aborter. Fra 2012 til 2014 falt abortraten blant åringer i Oslo fra 36,6 til 28,3 men nedgangen i abortraten i denne aldersgruppen stanset opp og raten økte litt fra 2014 til 2015 i Oslo, mens nedgangen fortsatte i resten av landet. I Oslos folkehelseplan er det et mål om å redusere antallet aborter blant de under 24 år. Blant jenter mellom 15 og 19 år var det derimot en nedgang i antall aborter fra 2014 til 2015 også i Oslo, fra 11,4 til 9,1 per Også her ligger Oslo over landsgjennomsnittet (8,2 i 2015), men i motsetning til for åringene er det flere fylker som ligger høyere (tall fra Norgeshelsa, ikke tatt med i figuren under). Figur Utførte aborter per kvinner etter aldersgruppe og år. Oslo og Norge Oslo år Hele landet år Oslo Alle aldre Hele landet Alle aldre Kilde: Norgeshelsa, Folkehelseinstituttet 98

107 Figur 7.21 viser at det er store bydelsforskjellene i andelen kvinner mellom 20 og 24 år som utfører abort. I 2015 var abortraten klart høyest i Gamle Oslo, som har opplevd en kraftig økning i aborttallene de siste årene, fra 28 i Fram til da hadde bydelen opplevd en kraftig nedgang. Antallet aborter i hver bydel i aldersgruppen kan være lavt, slik at relativt små variasjoner i tallene slår ganske kraftig ut på ratene, men Bydel Gamle Oslo er blant bydelene med høyest antall (det var 92 aborter i bydelen i denne aldersgruppen i 2015, mot 54 i 2013). Det er store variasjoner i hvor mange unge kvinner det bor i de forskjellige bydelene også, så noen kan ha et lavt antall og en høy rate. Det er ikke gitt hva som er det riktigste tallet og se på. Det kan også være lurt å se på et gjennomsnitt over flere år for å sammenligne bydeler, men da mister man utviklingen fra år til år, som kan være viktig å følge med på når målet er å redusere aborttallene. Uansett hvilket mål vi bruker, er det flest aborter blant jenter i de indre bydelene, men det er Gamle Oslo som skiller seg ut ved å ha en økning de siste to årene. Figur Abortrate per 1000 kvinner år, etter bydel Oslo; 29 Norge; Kilde: Abortregistret, Folkehelseinstituttet 99

108 8 Helsetilstand Hovedfunn Oslo har hatt markant vekst i forventet levealder de siste årene Forskjellene i forventet levealder mellom bydelene har blitt mindre, men er fortsatt betydelig. Oslo har større sosial ulikhet i dødelighet enn resten av landet Åtte av ti Oslo-borgere vurderer helsa si som god, mens syv av ti osloungdom er litt/svært fornøyd med helsa Nær én av tre jenter i videregående skole i Oslo har depressive symptomer. Størst er andelen i sentrum, lavest i ytre vest. Andelen har økt over tid Det er lavere forekomst av hjerte- og karsykdommer og lungekreft i Oslo enn resten av landet Det er betydelige forskjeller i tannhelse mellom ulike områder av byen, spesielt ses dette blant 5-åringene 8.1 Innledning Til nå har denne rapporten drøftet ulike påvirkningsfaktorer for helse. I dette kapitlet skal vi rette blikket mot helsetilstanden til Oslos befolkning. Folkehelsearbeid dreier seg om primærforebygging, det vil si at arbeidet skal konsentreres for å unngå sykdom. Men for å kunne målrette den forebyggende innsatsen, er det viktig med en oversikt over hvilke helseutfordringer som er størst. I et folkehelseperspektiv er det videre viktigst å konsentrere seg om sykdommer som regnes som forebyggbare. Sykdomsbildet i Norge preges av ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer, diabetes type 2, KOLS og kreft. Risikofaktorer knyttet til disse kroniske sykdommene er tobakksforbruk, høyt alkoholkonsum, usunne matvaner, fysisk inaktivitet og høyt blodtrykk. Ikkesmittsomme sykdommer er en økende trussel mot folkehelsa, og Norge har forpliktet seg til å slutte opp om WHOs mål om 25 prosent reduksjon i for tidlig død forårsaket av ikke-smittsomme sykdommer innen Disse sykdommene er i stor grad forebyggbare, noe som illustrerer potensialet i folkehelsearbeidet. Det er disse sykdommene og risikofaktorene som har fått mest fokus i folkehelsearbeidet til nå. Men psykiske plager og lidelser er en av de største folkehelseutfordringene vi har i dag. Det er like vanlig å få psykiske helseutfordringer i løpet av livet som fysiske. I den siste folkehelsemeldingen (St. meld. 19, ) slår derfor regjeringen fast at psykisk helse skal likestilles med fysisk helse i folkehelsearbeidet. De psykiske lidelsene påfører befolkningen en stor sykdomsbelastning. Psykisk helse påvirker også den somatiske helsa og omvendt. 100

109 8.2 Sykdomsbyrde Det fins ikke noe entydig svar på hvilke sykdommer, lidelser, plager og skader som har størst negativ betydning for folkehelsa i Oslo. Det kommer an på hva man legger mest vekt på, og hvordan man måler. Tabell 4 gir en oppsummering av de ti viktigste helseproblemene etter ulike måter å måle på, med utgangspunkt i det internasjonale sykdomsbyrdeprosjektet (se faktaboks). Det er foreløpig ikke foretatt beregninger for Oslo spesielt, men vi antar at hovedmønsteret er det samme i Oslo som i resten av landet, selv om det er en del ulikheter i forekomst, noe vi vil komme tilbake til under hver sykdom. Iskemisk hjertesykdom, (det vil si angina pectoris og hjerteinfarkt) er den sykdommen som fører til flest tapte leveår. Samlet sett står hjerte- og karsykdom for 26 % av tapte leveår i Norge. Rygg- og nakkesmerter og psykiske lidelser (alvorlig depresjon og angst) bidrar mest til helsetapet. Samlemålet på helsebyrde er «helsetapsjusterte leveår». Norge har en høy samlet sykdomsbyrde fra ikke-dødelige sykdommer. De fleste av sykdommene som bidrar til størst sykdomsbyrde er forebyggbare, noe som illustrerer potensialet i folkehelsearbeidet. Vi skriver mer om de enkelte sykdommene og skadene videre i dette kapittelet, men det er nyttig å se bidragene fra de enkelte i sammenheng innledningsvis. Forventet antall leveår har økt de siste årene. Det samme har antall friske år (helsetapsjustert forventet levealder), men ikke like mye. Det betyr at vi også lever flere år med sykdom. Denne forandringen er viktig å følge med på, fordi den trolig fører til økende kostnader for helse- og omsorgstjenestene i kommunen.. Faktaboks: Det internasjonale sykdomsbyrdeprosjektet «Global burden of disease» (GBD 2013) Prosjektet er et globalt, deskriptivt, epidemiologisk prosjekt, hvor forskere går vitenskapelig og systematisk til verks for å tallfeste helsetap og døp, for å få oversikt over bidraget fra ulike sykdommer, skader og risikofaktorer, og for å kunne sammenligne og følge utviklingen over tid. En rekke beregninger og forutsetninger ligger til grunn for sykdomsbyrdetallene, og påvirker resultatene, og det er stor usikkerhet knyttet til estimatene. Det er planlagt at den norske delen av prosjektet i fremtiden også skal gjøre beregninger av sykdoms-byde etter fylke. Viktige begreper (engelsk i parentes): Tapte leveår (Years of Life Lost YLL): Gjenstående forventet levealder ved den alderen dødsfallet skjer. Dødelighetsmål som gir høyere vekt til dødsfall tidlig i livet. Beregnes fra en referanse-dødelighetstabell. Helsetap (Years Lived with Disability YLD): Mål på sykelighet i befolkningen. Beregnes ved å multiplisere forekomst (prevalens) av sykdommer, skader og følgetilstander med tilhørende alvorlighetsvekter. Alvorlighetsvektene er en kvantifisering av helsetap ved ulike helsetilstander med utgangspunkt i resultater fra spørreundersøkelser i den generelle befolkningen. Helsetapsjusterte leveår (Disability Adjusted Life Years DALY): Samlemål for sykdomsbyrde. Summen av tapte leveår og helsetap. Kilde: Folkehelseinstituttet (2016), Se også: 101

110 Tabell 4. Viktigste årsaker til sykdomsbyrde i Norge, etter ulike mål. Andel av tapet i parentes). Fra GBD Tapte leveår Helsetap Helsetapsjusterte leveår Iskemisk hjertesykdom (17 %) Lungekreft o.l. (7 %) Hjerneslag (7 %) Alzheimers sykdom og andre former for demens (5 %) Tykk- og endetarmskreft (5 %) KOLS (4 %) Selvmord (4 %) Nedre luftveisinfeksjoner (3 %) Ruslidelser pga. illegale rusmidler (2 %) Prostatakreft + brystkreft (2 % hver) Korsrygg- og nakkesmerter (20 %) Angstlidelser (6 %) Depressive lidelser (6 %) Hudsykdommer (6 %) Sykdommer i sanseorganene (5 %) Fallskader (5 %) Diabetes (4 %) Kronisk nyresykdom (3 %) Tann- og munnsykdommer (3 %) Andre muskel- og skjelettsykdommer (3 %) Korsrygg- og nakkesmerter (11 %) Iskemisk hjertesykdom (7 %) Alzheimers sykdom og andre former for demens (4 %) Hjerneslag (4 %) Lungekreft (3 %) Fallskader (3 %) KOLS (3 %) Angstlidelser (3 %) Depressive lidelser (3 %) Hudsykdommer (3 %) Kilde: Healthdata.org og Folkehelseinstituttet En annen måte å vurdere betydningen av ulike sykdommer og ulykker på er se på kostnadene. Sykdommer og ulykker utgjør en enorm samfunnskostnad. Helsetapet utgjør den største delen av kostnadene, i tillegg kommer helsetjenestekostnadene og produksjonstapet, det vil si tapte skatteinntekter (Helsedirektoratet, 2015). Størst ressursbruk i form av helsetjenestekostnadene knytter seg til diagnosegruppene svulster, psykiske lidelser, sykdommer i sirkulasjonssystemet og muskelskjelettsykdommer. Psykiske lidelser og muskel-skjelettsykdommer utgjør til sammen nesten 60 prosent av produksjonstapet. Dette skyldes at psykiske lidelser og muskel- og skjelettsykdommer rammer mange, samt at de i større grad rammer den arbeidsføre befolkningen enn f. eks. svulster og sykdommer i sirkulasjonssystemet. Ved å summere opp de ulike typene av samfunnskostnader, er det diagnosegruppene «Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser» og «Sykdommer i muskelskjelettsystemet og bindevev» som står for de største samfunnskostnadene totalt.

111 8.3 Selvrapportert helse Innledning Befolkningens subjektive vurdering av egen helsetilstand kan gi et overordnet bilde av helsetilstanden i befolkningen, og er derfor et naturlig sted å starte før vi mer spesifikt omtaler dødelighet og de enkelte sykdomstilstandene, inkludert den psykiske helsetilstanden og tannhelse (se underkapitlene ). Dette underkapitlet tar for seg egenvurdert helsetilstand generelt. Egenvurdert helse favner både fysisk og psykisk helse. Den fysiske helsa påvirker den psykiske, og omvendt. I underkapitlet om psykisk helse (kapittel 8.4) omtales mer spesifikke egenrapporterte psykiske plager og tilstander rapportert fra tjenestene. Likevel kan det det være nyttig å se disse kapitlene i sammenheng. Den subjektive vurderingen av egen helse sier noe om den enkeltes opplevelse av mestring, trivsel og livskvalitet i hverdagen, som gir en annen type informasjon enn hva en diagnose gir. Kartleggingen av den subjektivt vurderte helsa er ikke minst viktig ved utforming og tilrettelegging av tjenester. Det er en sammenheng mellom egenvurdert helse og forbruk av helsetjenester, framtidig sykelighet og dødelighet (Folkehelseinstituttet, 2015). Med selvrapportert helse mener vi her både den subjektive helhetsvurderingen av helsetilstanden og mer spesifikke selvrapporterte helseplager og funksjonsnedsettelser som påvirker hverdagen Selvrapportert helse blant unge Helse handler ikke bare om fravær av sykdom, men i like stor grad om fysisk, psykisk og sosialt velvære. Unge er sjeldnere syke enn voksne, men har likefullt en helse som kan oppleves som alt fra god til dårlig. I tillegg legges ofte grunnlaget for framtidig helse i ungdomstiden. Derfor er de unges vurdering av egen helsetilstand viktig å fange opp. Til å måle helse og trivsel blant ungdom er egenvurdert generell helse godt egnet, men også indikatorer på egenrapporterte plager som for eksempel hodepine, magesmerter, nakke- eller skuldersmerter. I mange tilfeller kan slike plager være uttrykk for stress og psykososiale vansker. Vi viser til blant annet avsnitt om mobbing (4.5.4) og avsnitt om psykisk helse blant barn og unge (8.4.2) for mer omtale. De fleste osloungdommene er fornøyde med helsa si (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015). Syv av ti svarer at de er litt eller svært fornøyde, omtrent som i Norge som helhet. Andelen er uendret siden forrige Ung i Oslo-undersøkelse i Jenter er mindre fornøyde, og andelen synker med økende klassetrinn. Tendensen er at unge i ytre vest er mest fornøyde med egen helse, mens unge i sentrum og øst er minst fornøyde (figur 8.1). Vi ser ikke noen klar forskjell i egenvurdert helse etter foreldrenes fødeland, bortsett fra i ytre vest. Her har ungdom av innvandrerforeldre vesentlig dårligere egenvurdert helse enn annen ungdom. 103

112 Figur 8.1. Andel som er fornøyd med helsa si, etter bydel Prosent Norge : 72 Oslo: Kilde: NOVA, Ung i Oslo Den vanligste fysiske plagen blant osloungdom er hodepine (77 %), etterfulgt av magesmerter (62 %) og dernest nakke- og skuldersmerter (61 %). Forekomsttallene viser andelen unge som har hatt disse fysiske plagene noen ganger, mange ganger eller daglig i løpet av den siste måneden. Unge i Oslo og unge ellers i landet skårer nokså likt i type og omfang av fysiske plager (Andersen og Bakken, 2015). Andelen osloungdom som rapporterer om daglige fysiske plager er 13 prosent. Det er ikke noe tydelig mønster i fysiske plager etter bydel. Andelen ligger på mellom 11 og 14 prosent i alle bydeler. På alle klassetrinn er jenter daglig mer plaget enn hva guttene er. Kjønnsforskjellene øker i løpet av ungdomstiden og holder seg stabile på videregående. Her er mer enn dobbelt så mange jenter (19 %) som gutter daglig plaget (8 %) (Andersen og Bakken, 2015). Resultater fra HEVAS-undersøkelsen viser at en høyere andel blant de yngste elevene (11-åringer) opplevde sin helse som svært god sammenlignet med eldre elever. Inkluderer vi svarene fra dem som rapporterte om god eller ganske god egenvurdert helse, blir forskjellen mindre. Andelen med selvrapporterte fysiske/psykiske plager er gjennomgående lavest blant de yngste og øker med alder. Jenter er mer plaget enn guttene, og kjønnsforskjellene har en tendens til å øke med alder. Undersøkelsen er landsdekkende og siste publiserte tall er fra (Samdal et al., 2012) Selvrapportert helse blant voksne Tall som presenteres i avsnittet er hentet fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse for helse, omsorg og sosial kontakt, gjennomført blant voksne, definert som 16 år og eldre. 61 Andelen som vurderer helsa si som meget god eller god, har for perioden variert rundt 80 prosent både for Oslo og Norge som helhet. Andelen blant de voksne er noe høyere enn tilsvarende tall for de unge (71 %). Den er også høyere enn andelen blant eldre (65-79 år) i 2012 som vurderte helsa si som god/meget god (70 %). De som er på institusjoner (som sykehjem og sykehus) er ikke intervjuet i helse- og levekårsundersøkelsene. Resultatene for eldre gjelder derfor hjemmeboende (Folkehelseinstituttet, 2015). I 2012 var det 8 prosent i Oslo som vurderte helsa si som meget dårlig eller dårlig; tilsvarende tall på nasjonalt nivå var 9 prosent. Det er en svak økning fra perioden hvor gjennomsnittet for Oslo og landsgjennomsnittet lå stabilt rundt fem til seks prosent. 60 Undersøkelsen kartlegger helsevaner blant skoleelever og blir gjennomført i 40 andre europeiske land. WHO står bak prosjektet. Undersøkelsen gjennomføres blant elever på 6., 8. og 10. trinn i grunnskolen og 1. år på videregående skole. 61 Se tallene i Statistikkbanken til Oslo kommune. 104

113 Levekårsundersøkelsen kartlegger også i hvilken grad selvrapportert kronisk sykdom/funksjonshemming påvirker respondentens hverdag. Med faktorer som påvirker hverdagen menes blant annet smerter, angst, søvnproblemer, tretthet og ulike typer funksjonsnedsettelser generelt. Andelen som rapporterer at de har sykdom som påvirker hverdagen i stor eller noen grad, har ligget på omkring 30 prosent både i Oslo og i hele landet sett under ett for perioden De varige sykdommene som flest rapporterer om, er sykdom i skjelett- og muskelsystemet (andel som rapporterer sykdom her varierer rundt % for Oslo og landet som helhet i perioden), sykdom i åndedrettsorganene (rundt 20 % som gjennomsnitt for Oslo og landet) og for dem med hjerte- og karsykdommer (rundt 15 %). Respondenten ble bedt om å oppgi alle sykdommer og lidelser som hadde vart i minst seks måneder eller nyere sykdom/lidelse som man regnet med ville bli varig Sosioøkonomiske forskjeller i egenrapportert helse Det er en sammenheng mellom inntekt og selvrapportert helse, om enn ikke så stor som mellom inntekt og forventet levealder (Dahl m.fl., 2014). I helse- og levekårsundersøkelsen 2002 vurderte flere helsa som meget god/god blant de med høy inntekt (nærmere 90 %) enn de med middels og lav inntekt (mellom %). Forskjellene var statistisk signifikante mellom alle inntektsgruppene og for begge kjønn (NOU 2009:10). Tilsvarende ser vi en tendens til at andelen som rapporterer om sykdom som påvirker hverdagen er lavere jo høyere inntekten og utdanningsnivået er. 62 Andelen med redusert funksjonsevne 63 er lavere i vestlige bydeler (rundt 10 %) enn i østlige (variasjon rundt %). Tallene gjelder for Oslo-ungdommens 64 vurdering av familiens økonomi i forhold til andre familier viser meget tydelig sammenheng med vurdering av egen helse. Ungdom fra familier med dårlig råd oppga oftere at de hadde dårlig helse. Foreldrenes samlivssituasjon hadde en viss sammenheng med ungdommenes vurdering av egen helse. Samme undersøkelse viste at ungdom med planer om allmenn videregående eller høyere utdanning oftere vurderte egen helse som god/meget god enn det ungdom med planer om yrkesfaglig utdanning gjorde (Grøtvedt og Gimmestad, 2002). Tall fra Ung i Oslo 2015 viser tilsvarende funn. Her er det også markant flere som er fornøyde med egen helse blant de med høy sosial bakgrunn enn blant de med lav sosial bakgrunn 65 (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015) 62 Se tallene i Statistikkbanken til Oslo kommune. 63 Kilde: SSB. Fra og med 2010 er redusert funksjonsevne definert som nedsatt arbeidsevne, i tillegg til mottak av sykepenger eller uførepensjon. Nedsatt arbeidsevne omfatter personer som på grunn av sykdom, skade eller andre hindringer har behov for ekstra oppfølging fra NAV for å få eller beholde arbeid. Se tallene i Statistikkbanken til Oslo kommune. 64 Ungdomsundersøkelsen av HUBRO blant 10. klassinger i Oslo. Svarprosenten var 88. Helseundersøkelsen i Oslo (HUBRO/UNGHUBRO) pågikk fra I undersøkelsen er dette målt gjennom et samlemål for familiens sosioøkonomiske ressurser, definert som «summen» av foreldrenes utdanningsnivå, bøker i hjemmet, om man drar på ferie, har eget soverom, om man har bil osv. 105

114 8.4 Psykisk helse Innledning I ny folkehelsemelding inkluderes psykisk helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet. Flere skal oppleve god psykisk helse, og de sosiale forskjellene i psykisk helse skal reduseres. Det skal skapes et samfunn som i større grad fremmer psykisk helse gjennom å legge mer vekt på forhold i omgivelsene som fremmer mestring, tilhørighet og opplevelse av mening (St. meld. 19, 2015). Psykisk helse er mer enn fravær av symptomer og plager. I folkehelsearbeidet er det behov for å finne et begrepssett som i større grad peker på positive aspekter ved psykisk helse, det vil si mestring, tilfredshet, tilhørighet, utvikling og vekst, autonomi, opplevelse av mening, delte mål og verdier, samt positive relasjoner. WHO og OECD benytter begrepet «well-being» for å beskrive denne tilstanden av positiv fysisk og psykisk helse. I den offisielle oversettelsen av WHO-definisjonen er velvære brukt, men trivsel og livskvalitet brukes også om noen av de samme fenomenene (Helsedirektoratet, 2014). Samtidig med det økte fokuset på velvære og trivsel, er også kunnskap om forekomst av psykiske plager og lidelser viktig i folkehelsearbeidet. I avsnittet om psykisk helse ser vi på fordelingen av slike plager og lidelser i ulike deler av befolkningen. Psykisk helse henger også sammen med egenvurdert helse og rus, og helsetilstanden mer generelt. Disse temaene omtales i egne avsnitt. Vi viser til kapitlene om påvirkningsfaktorer for nærmere omtale av hva som forklarer variasjon i trivsel, livskvalitet og helse. Psykiske helseutfordringer forekommer hos mennesker i alle aldersgrupper og i alle deler av befolkningen. Mange vil klare å håndtere situasjonen på egenhånd og med støtte fra familie, nettverk eller selvhjelpstilbud. Noen henter støtte fra frivillige organisasjoner, mens andre vil ha behov for tjenester fra kommune eller spesialisthelsetjenesten i en kortere eller lengre periode. Psykiske helseproblemer kan beskrives ut ifra symptomenes art, grad og varighet (Helsedirektoratet, 2014). Vi skiller mellom psykiske plager og lidelser. Disse måles på ulikt vis. Vi viser til faktaboks for nærmere omtale. Med psykiske plager mener vi tilstander som oppleves som belastende, men ikke i så stor grad at de karakteriseres som diagnoser. Betegnelsen psykiske lidelser brukes bare når bestemte diagnostiske kriterier er oppfylt. Psykiske lidelser omfatter alt fra enkle fobier og lettere angst og depresjonslidelser, til omfattende og alvorlige tilstander som schizofreni. 66 Faktaboks: Metoder for måling av psykiske plager og lidelser Til å kartlegge plager benyttes ofte spørreundersøkelser. Å spørre den enkelte om egenvurdert psykisk helse støtter opp om målet om at tjenestene skal utformes i et bruker- og mestringsperspektiv (Helsedirektoratet, 2014) og om Oslo kommunes ønske om å fremme uavhengighet, selvstendighet og evne til å mestre eget liv for mennesker med helseutfordringer eller lidelser (Oslo kommune, 2015). Psykiske lidelser registreres av klinikere og/eller ved hjelp av et strukturert klinisk intervju der man avgjør om de ulike diagnosekriteriene er oppfylt. Kilde: FHI - Faktaark om psykiske plager og lidelser hos voksne, Helsedirektoratet veileder for lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne (2014) og Helseetaten handlingsplan for psykisk helsearbeid i Oslo kommune ( ) 66 Kilde: FHI: Psykiske plager og lidelser hos voksne faktaark med helsestatistikk: 63=6464:0:25,6337&List_6212=6218:0:25,6338:1:0:0:::0:0, sist endret

115 Psykiske og atferdsmessige lidelser står samlet for 25 prosent av helsetapet for Norge, og 4 prosent av tapte leveår. Alvorlig depresjon og angstlidelser er blant de fem ledende årsakene til helsetap i Norge. Alvorlig depresjon står for 9 prosent av helsetapet, angstlidelser for 5 prosent (Folkehelseinstituttet, 2014). Psykiske plager og lidelser gir i seg selv ofte redusert livskvalitet og kan også påvirke omgivelsene. I tillegg har personer med psykiske lidelser høyere forekomst av kroppslige sykdommer og de lever kortere enn befolkningen for øvrig (Folkehelseinstituttet, 2014). Tidligere død kan skyldes dårligere levevaner, høyere forekomst av somatisk sykdom og den psykiske helsetilstanden mer direkte, gjennom bivirkninger av enkelte medikamenter eller gjennom høyere forekomst av selvmord, ulykker og voldelig død (Major, 2015). Personer med psykiske helseproblemer har også økt risiko for å bli sykmeldt og ufør (se statistikk i avsnittene om unge og voksne nedenfor) og generelt økt sannsynlighet for å havne utenfor det sosiale fellesskapet. Det utgjør en tilleggsutfordring utover det å være syk, både for den enkelte og samfunnet. Vi vet lite om enkeltårsakene, men både genetiske og miljømessige faktorer kan øke risikoen for å utvikle psykiske lidelser (Folkehelseinstituttet, 2014). Foruten medfødte egenskaper og evner, vil også forhold i hjemmet, i barnehagen, i skolen og nærmiljøet, samt arbeidsforhold, boforhold og sosioøkonomiske faktorer ha betydning for trivsel og psykisk helse (omtalt i kapitlene om sosiale faktorer som påvirker helse og oppvekstvilkår). Dårlige levevaner kan også bidra til psykisk sykdom som angst og depresjon, selv om de ikke utgjør de viktigste og mest direkte risikofaktorene (Major, 2015) Psykiske plager og lidelser blant unge Psykiske plager og lidelser er et stort helseproblem blant barn og unge i Norge i dag prosent av barn og unge 3-18 år har nedsatt funksjon på grunn av psykiske plager som angst, depresjon og atferdsproblemer (Folkehelseinstituttet, 2014). Forekomsten av psykiske lidelser er høyere blant ungdom enn blant barn (Mykletun m.fl., 2009). Hos om lag tre av fire pasienter diagnostisert med psykiske lidelser starter sykdommen før 25-års alder (Folkehelseinstituttet, 2014), og de fleste har tilbakevendende plager gjennom livet. Det medfører en belastning for den enkelte og samfunnet ved at mange allerede fra tidlig voksen alder er sykmeldt eller mottar uførestønad. Det er små kjønnsforskjeller i forekomsten av psykiske lidelser fram til seksårsalderen. De hyppigste symptomene på psykiske vansker i denne aldersgruppen er søvnvansker, vansker med renslighet, atferdsforstyrrelser og angstlidelser. I aldersgruppen 6-12 år er to av tre med diagnostiserbare psykiske lidelser gutter. Etter puberteten er to av tre med psykiske lidelser jenter. Dette reflekteres tydelig i behandlingsapparatet i Norge. Hyperaktivitet og konsentrasjonsvansker, atferdsforstyrrelser og ADHD er de vanligste henvisningsgrunnene for gutter. Flest jenter blir henvist på grunn av tristhet og depresjon og emosjonelle symptomer. Sett under ett er angstlidelser den vanligste typen psykiske lidelser blant barn og unge, dernest depresjon (Mykletun, Knudsen, Mathiesen og Schjelderup, 2009). Ung i Oslo-dataene (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015) viser en høy forekomst av psykiske plager. Andelen som er så mye plaget at man kan betrakte det som tegn på depressive symptomer 67 er spesielt høy blant jenter og øker med alder. Økningen er størst på ungdomsskolen og flater ut på 67 De som har depressive symptomer her er de som i «gjennomsnitt» oppgir at de er ganske mye eller veldig mye plaget av samtlige seks symptomer: 1) følt at alt er et slit, 2) bekymrer seg for mye om ting, 3) hatt søvnproblemer, 4) følt seg ulykkelig/trist/deprimert, 5) følt håpløshet med tanke på framtiden og 6) følt seg stiv eller anspent. 107

116 videregående. Nær én av tre jenter i videregående har depressive symptomer. Andelen blant jenter med slike plager har økt fra 1996 (15 %) til 2015 (26 %). 68 Kjønnsforskjellen er tydelig på alle trinn, og størst på 9. og 10. trinn. Her er andelen med depressive symptomer fire til fem ganger høyere blant jenter enn blant gutter (figur 8.2). Figur 8.2. Andel som har depressive symptomer, etter kjønn og skoletrinn Prosent trinn 9. trinn 10. trinn VG1 VG2 VG3 30 Gutter Jenter Kilde: (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015) Ung i Oslo-rapporten viser også at andelen med depressive plager på videregående trinn er noe høyere i Oslo enn i Norge som helhet. Det er variasjon etter bydel, hovedsakelig blant de på videregående; størst er andelen i sentrum og ytre øst, lavest i ytre vest (figur 8.3). Figur 8.3. Andel som har depressive symptomer, etter bydel og skoletype Prosent Ungdomsskolen Videregående Kilde: (Andersen & Bakken, Ung i Oslo 2015, 2015) Det er en sterk samvariasjon mellom depresjons- og angstlidelser, selv om angstlidelser ofte utvikles tidligere enn depresjon (Mykletun, Knudsen, Mathiesen og Schjelderup, 2009). Blant osloungdom oppgir én av ti at de er veldig mye plaget eller ganske mye plaget av å være plutselig redd uten grunn i løpet av den siste uka. Tilsvarende andel er stadig redde og engstelige. En høyere andel opplever nervøsitet og indre uro (21 %) (Andersen og Bakken, 2015). 68 Kun ungdom fra 9. trinn, 10. trinn og første år på videregående (VG1) er med i sammenligningen over tid. 108

117 Selv om flere jenter enn gutter har psykiske plager, er samvariasjonen mellom disse plagene og mange andre forhold lik for begge kjønn. Ungdom som sliter mest med psykiske plager, trives dårligere på skolen, de gjør mindre lekser, skulker mer og sikter seg i mindre grad inn mot høyere utdanning. Samtidig fins det også velintegrerte og ambisiøse ungdommer som sliter. De med flest psykiske plager har dårligere relasjon til foreldrene sine, de har færre venner, blir oftere mobbet og de liker seg dårligere i lokalmiljøet enn de med god psykisk helse. De har også i større grad deltatt i kriminalitet og bruker mer rusmidler. Videre har ungdom med psykiske plager oftere fysiske plager og dårligere selvbilde. Selv om gutter og jenter som sliter med psykiske helseplager har mange av de samme kjennetegnene, har relativt flere av jentene et negativt selvbilde. Dataene gjelder for ungdomsskoleelever i hele Norge for perioden (NOVA, 2015). Ung i Oslo-tallene viser også en tendens til samvariasjon mellom psykiske plager og selvbilde blant jenter på ungdomsskolen. Andelen som er fornøyde med seg selv avtar fra 8. trinn (82 %) til 10. trinn (74 %) samtidig som andelen med depressive plager øker. Tallene viser ikke en tilsvarende sammenheng på videregående. I en kartlegging av hovedutfordringer basert på samtaler med helsesøstre i hver av bydelene nevner alle psykiske plager som en av hovedutfordringene blant barn og unge 0-20 år, men svarene tyder på at de psykiske problemene i noen grad arter seg ulikt i de ulike bydelene og ulikt etter alder. For mer detaljert omtale av undersøkelsen viser vi til kapittel Folkehelseinstituttet har publisert bydelsprofiler med en litt annen aldersinndeling. De slår sammen ungdom og unge voksne (15-29 år). Statistikken viser forskjeller i andel av befolkningen år i de ulike bydelene som har oppsøkt fastlege/legevakt på grunn av psykiske symptomer og lidelser. Tallene viser årsgjennomsnitt for perioden og er alders- og kjønnsstandardiserte. Forskjellene innad i Oslo er små og må tolkes med varsomhet. Datagrunnlaget er KUHR-databasen, og datakvaliteten er omtalt i egen faktaboks om databasen. Figur 8.4. Innbyggere per 1000 i gruppen år som i løpet av ett år var brukere av fastlege/ legevakt pga. psykiske symptomer og lidelser i. Årsgjenomsnitt for perioden , for bydelene, landet (grønn strek) og Oslo (rød strek) Landet: 142 Oslo: (Folkehelseinstituttet, 2015) Basert på denne statistikken, ser det ut til at unge i bydelene i ytre vest, sammen med Bydel Stovner, har lavest andel unge som oppsøker fastlege/legevakt med psykiske plager og lidelser (figur 8.4). Det er ellers vanskelig å se noe klart bydelsmønster. I Oslo er andelen som oppsøker fastlege/legevakt med psykiske plager og lidelser lavere blant unge enn blant den voksne befolkningen samlet (se avsnitt om voksne). For landet som helhet er andelen like høy som for alle aldersgrupper, slik at 109

118 forskjellen mellom unge i Oslo og unge i resten av landet er noe større enn forskjellen for hele befolkningen. Faktaboks: KUHR - databasen som datagrunnlag KUHR er et system for behandling og kontroll av refusjonsutbetalinger til blant annet fastleger og legevakt. Data om bruk av primærhelsetjenesten kan gi informasjon om helsetilstand og utbredelse av sykdom. Diagnosene er kodet etter ICPC-kodeverket. Pasienter registrert ved Oslo skadelegevakt inngår ikke i statistikken, da denne er en del av Oslo universitetssykehus. Private klinikker er også inkludert i den grad de mottar støtte fra det offentlige. Data med utgangspunkt i helserefusjonskrav har i liten grad vært brukt til å si noe om helsetilstanden i befolkningen tidligere, og vi vet foreløpig ikke nok om datakvaliteten. Det antas at tallene påvirkes av legenes diagnostiseringspraksis, samt av legesøkingsadferd. Kilde: (Folkehelseinstituttet, 2015) Psykiske plager og lidelser blant voksne Psykiske lidelser og plager er svært utbredt. Det fins flere kilder om forekomst av psykiske plager og lidelser blant voksne, og forekomsten varierer ut ifra hvordan den er målt. Selv om færre har psykiske plager og lidelser på et tidspunkt, er det vanligere å få det i løpet av livet. Spørreskjemaundersøkelser gir også andre svar enn studier basert på klinisk validerte diagnoser. Det gjør også data fra utvalgsundersøkelser sett i forhold til registerdata. Norske og internasjonale studier viser at prosent av den voksne befolkningen vil få en psykisk lidelse i løpet av livet. 69 I Oslo er livstidsforekomsten av psykiske lidelser over 50 prosent, i Sogn og Fjordane rundt 30 prosent (Folkehelseinstituttet, 2014). Forekomsten av depresjon og angstlidelser er dobbelt så høy hos kvinner sammenlignet med menn, mens ruslidelser og schizofreni er hyppigere hos menn (Folkehelseinstituttet, 2014). I løpet av ett år vil prosent av den voksne befolkningen ha psykiske plager som oppfyller kriteriene for minst én psykisk lidelse, og av disse vil halvparten fylle kriteriene for minst to lidelser (Folkehelseinstituttet, 2014). Rundt hver fjerde innbygger i Oslo i alderen år bruker reseptbelagte legemidler mot psykiske lidelser i løpet av et år. 70 Andelen skiller seg ikke vesentlig fra landet for øvrig, og har vært forholdsvis stabil de siste årene (nedgang fra 2005 på ett prosentpoeng nasjonalt og i Oslo). I underkant av hver femte i denne aldersgruppen bruker sovemidler og beroligende midler (19 % i Oslo, 18 % nasjonalt), og rundt 9 prosent antidepressiva. Andelen i Oslo som bruker legemidler mot psykiske lidelser er høyere blant kvinner. Denne forskjellen viser seg også på landsbasis. Som det framgår av figur 8.5, oppsøker en noe lavere andel av befolkningen i Oslo fastlegen sin eller legevakten med psykiske plager og lidelser enn befolkningen i landet som helhet. 69 Mange av lidelsene som klassifiseres som psykiske lidelser i ICD-systemet (International Classification of Diseases) favner ganske bredt. Eksempler er spesifikke fobier, lette depresjoner og alkoholmisbruk eller avhengighet. Mange med slike diagnoser vil verken av seg selv eller andre oppfattes som psykisk syke. Befolkningsundersøkelser basert på ICD-diagnoser overvurderer derfor etter manges oppfatning forekomsten av psykisk sykdom i befolkningen (Folkehelseinstituttet, 2015). 70 Kilde: Reseptregisteret. Dersom en bruker henter ut flere resepter på samme legemiddel, telles vedkommende bruker bare én gang. Legemidler inkluderer her sovemidler, beroligende midler, antidepressiva og antipsykotika

119 Figur 8.5 Innbyggere 0-74 år som i løpet av et år var brukere av fastlege/ legevakt pga. psykiske symptomer og lidelser Prosent Landet: 14 Oslo: Kilde: Bydelsprofiler FHI Forskjellene i legebesøk mellom Oslo og resten av landet, og innad i Oslo, er imidlertid små. Bydelene i ytre vest skiller seg ut i Oslo med lavere andel besøk hos fastlege/legevakt på grunn av psykiske plager og lidelser enn de øvrige bydelene. Uten disse bydelene medregnet, ville gjennomsnittet for Oslo vært det samme som for landet. Tall fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse i 2012 viser at i gjennomsnitt har 12 prosent av den voksne befolkningen i løpet av de siste 14 dagene hatt betydelige psykiske plager. 71 Resultatet er det samme både for Oslo og Akershus sett under ett og for Norge som helhet. Totalt oppga flere kvinner enn menn at de hadde psykiske plager. Andelen for Oslo og Akershus har økt med 3 prosentpoeng fra Svarprosenten har gått ned over tid, og betydelig fra 2008, noe som gjør det vanskeligere å tolke resultatet. Andelen som rapporterer om psykiske plager her er antageligvis noe lavere enn det reelle nivået i befolkningen som helhet. Årsaken til det kan være at psykisk syke og andre risikoutsatte grupper ofte vegrer seg for å delta i helseundersøkelser (Nes og Clench-Aas, 2011). Tall på legemeldte sykefraværsdagsverk fra NAV for 4. kvartal 2014 viser at 20 prosent av tapte dagsverk skyldes psykiske lidelser. Denne andelen er høyere blant kvinner enn menn. Psykiske lidelser utgjør 42 prosent av økningen i totalt antall tapte årsverk fra 4. kvartal Andelen i Oslo med uførepensjon på grunn av psykiske lidelser var i overkant av 40 prosent per , mot 32 prosent i landet som helhet. Det er en tendens til økt forekomst av psykiske lidelser i uførepopulasjonen over tid. For aldersgruppen år er psykiske lidelser den vanligste årsaken til at uførepensjon er innvilget Psykiske plager og lidelser blant eldre I en litteraturgjennomgang fra Folkehelseinstituttet om psykisk helse blant eldre er hovedkonklusjonen at vi mangler kunnskap om forekomsten av psykiske plager og lidelser i Norge 71 Kilde: Statistikkbanken SSB, helseforhold i levekårsundersøkelsen. Resultatene viser andel som skårer 1,75 eller høyere på HSCL-25. HSCL-25 måler ikke om en medisinsk diagnose er til stede, men psykiske plager i generell forstand. Hvert av de 25 spørsmålene skåres med verdier fra 1 (ikke plaget) til 4 (veldig mye plaget). En gjennomsnittsskåring over 1,75 brukes tradisjonelt som grenseverdi for det som anses som alvorlige psykiske plager. 72 Kilde: NAV: Sykefraværsstatistikk. 73 Kilde: NAV: Statistikknotat, 2014: Utviklingen i uførediagnoser per

120 blant dem over 65 år. Likevel antas det at yngre eldre i årsalderen som bor hjemme antagelig har relativt lav forekomst av psykiske plager og lidelser sammenlignet med den øvrige voksne befolkningen. Imidlertid finner studier blant eldre som bor på ulike former for institusjoner høy forekomst av psykiske plager og lidelser. Om lag 4-8 prosent av eldre over 65 år kan lide av alvorlig depresjon, mens om lag 25 til 35 prosent kan ha depressive plager. Forekomstestimatene for alvorlige angstlidelser og symptomer på angst ser ut til å være om lag de samme som for depresjon. Mens mye tyder på en lavere forekomst av angst- og depresjonslidelser rundt 65-årsalderen enn i yngre aldersgrupper, tyder noen av resultatene på en høyere forekomst i de aller eldste aldersgruppene. Mer psykiske plager og lidelser mot slutten av livet kan være knyttet til somatisk sykdom og smerter, funksjonsnedsettelse og tap av nære personer (Langballe og Evensen, 2011). 74 Vi har heller ikke tall for Oslo som viser forskjeller i forekomst av angst og depresjon blant de eldre. Ifølge ekspertuttalelse fra Geriatrisk ressurssenter i Oslo kommune antas det å være mørketall når det gjelder hvor utbredt disse plagene og lidelsene er i den eldre befolkningen. Det er en generasjon som vanskelig ber om hjelp når psykiske plager dukker opp. Det oppleves for mange skambelagt å være psykisk syk. Demens i en tidlig fase og depresjon er dessuten vanskelig å skille diagnostisk. Likevel antas det at andelen med angst eller depresjon er høyere blant de eldste eldre (85+) enn blant de yngre eldre. Flere norske studier basert på et representativt utvalg av norske sykehjemspasienter har funnet høy grad av overlapp av symptomer på demens og ulike psykiatriske symptomer. For eksempel er angst og depresjon vanlig ved alle grader av demens. Demens forekommer sjelden før 65-årsalder, og økende alder er den viktigste risikofaktoren. Demensforekomsten er over 40 prosent blant de aller eldste, helt oppe i 80 prosent i enkelte sykehjemsstudier (Langballe og Evensen, 2011). Demens er nærmere omtalt i eget kapittel. Resultater fra levekårsundersøkelsen 2012 viste at andelen som rapporterte om betydelige psykiske plager de siste 14 dagene var 9 prosent i Oslo og Akershus blant eldre over 67 år, om lag som i landet for øvrig. Til sammenligning var andelen 12 prosent i den voksne befolkningen sett under ett. Den eldste aldersgruppen besto av relativt få personer, og i tillegg var det bare hjemmeboende eldre som var med i undersøkelsen. Det tyder på at det var de sykeste av de eldre som falt fra, noe som skulle tilsi at prevalens for psykiske plager hos eldre i dette materialet var betydelig lavere enn hva som er reelt i befolkningen (Vrålstad og Amdam, 2014; Nes og Clench-Aas, 2011). De eldre i utvalget (67 år+) rapporterte også på spesifikke psykiske plager de hadde hatt i løpet av de siste tre månedene. De vanligste plagene var søvnproblemer (forekomst på 22 % av de eldre), tretthet og slapphet (14 %) og nedstemthet og depresjon (12 %). Færre var det som hadde hatt angst og fobier (6 %) eller som hadde vært irritable eller aggressive (4 %). Tallene er fra 2012 for Oslo og Akershus. 75 Tall for 2008 viste forskjell mellom de eldre i funksjonsnivå og mestringsgrad (Nes et al., 2011). 76 Mens 32 prosent av de eldre mellom opplevde liten grad av kontroll og mestring i hverdagen, 74 Litteraturgjennomgangen legger spesielt vekt på resultater fra Norden, samt resultater fra andre land som kan være overførbare til norske forhold. Undersøkelsene viser stor spredning i omfanget av psykiske plager og lidelser blant eldre avhengig av hvilke utvalg som har blitt undersøkt, hvilke data som har blitt samlet inn og hvordan datainnsamlingen har foregått. 75 Kilde: Statistikkbanken SSB, helseforhold i levekårsundersøkelsen. 76 Her er også de sykeste eldre underrepresentert. 112

121 var andelen særlig høy blant eldre over 75 år (43 %). Til sammenligning var andelen 26 prosent for utvalget sett under ett (alle 16 år+). Tallene er for Norge som helhet Sosioøkonomiske forskjeller i psykisk helse Ulike studier har vist at det er en sammenheng mellom sosial status og psykisk helse. Årsakssammenhengen kan gå begge veier. Sosiale forskjeller i psykisk sykelighet viser seg enten forskjellene måles i form av utdannelse eller inntekt. 77 Fattige 78 har høyere forekomst (16 %) enn ikke-fattige (8 %) av psykiske plager (Dahl m. fl., 2014). I gruppene med lavere utdanningsnivå er det også mer selvrapporterte psykiske plager enn blant de med høyere utdanningsnivå (Folkehelseinstituttet, 2014). Tilsvarende funn finner vi blant barn og unge. I familier med lav sosioøkonomisk status er det en høyere andel barn og unge som vurderer helsa si som dårlig, sammenlignet med barn og unge i familier med høyere sosioøkonomisk status (Folkehelseinstituttet, 2014). Ung i Oslo-dataene for 2015 viser at flere unge med lav sosial bakgrunn er plaget med depressive symptomer (23 %) sammenlignet med dem med høy sosial bakgrunn (15 %). 79 Resultatet gjelder for unge med foreldre hvor en eller begge er født i Norge. Forskjellene er mindre tydelige blant unge med foreldre som begge er født i utlandet. 8.5 Forventet levealder Faktaboks: Forventet levealder ved fødsel Forventet levealder beregnes ut fra de aldersavhengige dødssannsynlighetene i perioden. Det er et vanlig brukt mål for å oppsummere dødeligheten ved alle aldre i ett enkelt tall, og gir et mål på hvor lenge en person kan forvente å leve gitt at denne personen gjennom hele sitt liv helt hypotetisk levde under de dødelighetsforhold som gjelder i dag. Det er viktig å merke seg at forventet levealder er et mål på nåtidens dødelighet, og vil i regelen være en dårlig prognose for hvor lenge en nyfødt faktisk vil leve fordi han/hun vil leve sitt liv inn i framtiden der dødeligheten trolig vil ha endret seg fra dagens situasjon. Kilde: Folkehelseinstituttet og Statistisk sentralbyrå Oslofolk lever nå like lenge som folk i resten av landet Forventet levealder ved fødsel for menn i Oslo var 79,6 år i perioden Det var 1,5 år høyere enn i forrige fem-årsperiode. Kvinner har høyere forventet levealder enn menn, og for Oslokvinnene var den 83,8 i Kjønnsforskjellene har blitt mindre med årene. I den første perioden i figur 8.6 var forventet levealder for kvinner i Oslo 6,9 år kortere enn for menn, mens den nå altså er 4,2. 77 Kilde: FHI: psykiske plager og lidelser hos voksne faktatark med helsestatistikk: 63=6464:0:25,6337&List_6212=6218:0:25,6338:1:0:0:::0:0, sist endret En person defineres som fattig om hans/hennes husholdning, i tre år på rad, har hatt en ekvivalent disponibel husholdningsinntekt under 60 prosent av medianen for hele befolkningen. 79 I undersøkelsen er dette målt gjennom et samlemål for familiens sosioøkonomiske ressurser, definert som «summen» av foreldrenes utdanningsnivå, bøker i hjemmet, om man drar på ferie, har eget soverom, om man har bil osv. 113

122 I den samme perioden har forventet levealder ved fødsel økt mer i Oslo enn i hele landet samlet. Dermed kan folk i Oslo ut fra dagens dødelighetsrater nå forvente å leve omtrent like lenge som folk i hele landet i gjennomsnitt. I kunne menn i Oslo forvente å leve 1,5 år kortere enn menn i resten av landet i gjennomsnitt (kvinner: 1,2), og tidlig på 2000-tallet 0,8 år kortere (kvinner: 0,9). Historisk sett har befolkningen i Oslo hatt lavere forventet levealder enn de i resten av landet så langt tilbake vi har registre. Særlig var dødeligheten mye høyere i byen på 1800-tallet (Borgan, 2007). Figur 8.6. Forventet levealder ved fødsel etter kjønn, bosted og tidsperiode Kvinner - Landet Kvinner -Oslo Menn -Landet Menn - Oslo Kilde: SSB Store, men minkende bydelsforskjeller Gjennomsnittstallene for hele Oslo skjuler store bydelsforskjeller. Forventet levealder blant menn i Bydel Vestre Aker var 82,1 år, mens den i Bydel Sagene var på 74,2 år og i Bydel Grünerløkka 74, 8 år (Figur 8-7). Forventet levealder var lavere i Bydel Sagene enn i Finnmark, som er fylket med lavest forventet levealder, og høyere i Bydel Vestre Aker enn i Sogn og Fjordane, som er fylket med høyest forventet levealder. Spriket i levealder er altså større internt i Oslo enn mellom de ulike fylkene i Norge, og tilsvarer forskjellen for hele landet mellom 1960 og 2013 (FHI, 2014, s. 45). Selv om de store dødelighetsforskjellene mellom bydelene i Oslo fortsatt består, har de blitt redusert etter årtusenskiftet. Forventet levealder var 7,9 år høyere i Bydel Vestre Aker enn i Bydel Sagene i På begynnelsen av 2000-tallet var denne forskjellen på 10,2 år (Berntsen, ). Fra perioden til perioden økte levealderen med 5 år i Bydel Sagene mot bare 2,2 år i Bydel Vestre Aker. Det er imidlertid ikke noe generelt klart øst-vest-mønster i hvilke bydeler som har hatt sterkest vekst i forventet levealder. Gamle Oslo, Frogner og Østensjø er andre bydeler som har opplevd sterk vekst i forventet levealder ved fødsel (minst 4 år), mens Grünerløkka, Nordre Aker, Bjerke og Søndre Nordstrand er bydeler som i likhet med Vestre Aker har hatt svak vekst (maksimalt 2,5 år)

123 Norge har som mål å være blant de tre landene i verden med høyest levealder (St. meld. 19, ). Et viktig bidrag til å oppnå det vil være å redusere dødelighetsforskjellene i Oslo, ved at levealderen i de bydelene som har lavest forventet levealder øker ytterligere i årene framover. Kvinner lever generelt lenger enn menn, og det er mindre forskjeller i kvinners dødelighetsnivå mellom bydelene. Forventet levealder ved fødsel for kvinner i Oslo var i på 83,5 år, altså 4,2 år lenger enn menn. Kjønnsforskjellen har blitt redusert over tid. Gjennomsnittlig forventet levealder for kvinner i Oslo er omtrent den samme som gjennomsnittet for hele Norge, men også for kvinner er det stor forskjell mellom bydelene, selv om de er mindre enn for menn. Forventet levealder ved fødsel er for kvinner som for menn høyest i Bydel Vestre Aker med 85,9 år, etterfulgt av de andre vestlige bydelene. Lavest er forventet levealder for kvinner i bydelene Grünerløkka (79,6 år) og Sagene (81,1 år). Bydel Gamle Oslo er ikke blant bydelene med lavest forventet levealder blant kvinner lenger. På begynnelsen av 2000-tallet var forventet levealder blant kvinner i Bydel Gamle Oslo 77,6 år (Berntsen, 2013) og den laveste av alle bydelene. I var den på 82,8. Figur 8-7. Forventet levealder ved fødsel, menn i Oslo, etter bydel og tidsperiode (forkortet y-akse) Kilde: SSB 115

124 Figur 8-8. Forventet levealder ved fødsel, kvinner i Oslo, etter bydel og tidsperiode (forkortet y-akse) Kilde: SSB Sosioøkonomiske forskjeller i dødelighet Forskjellene i dødelighet mellom bydelene i Oslo henger sammen med de sosiale forskjellene mellom bydelene. Det er godt etablert at dødelighet varierer med sosial status, enten det blir målt med utdanning, yrke eller inntekt (Dahl m.fl. 2014). For første gang siden 1960-tallet har forskjellene i dødelighet etter utdanningsgruppe i de siste årene begynt å flate ut, men bare for menn 81. Ved årtusenskiftet kunne hjerte- og karsykdommene forklare om lag halvparten av forskjellen mellom gruppene med lang og kort utdanning når det gjaldt tidlig død. Etter år 2000 har det imidlertid blitt betydelig mindre sosiale forskjeller i hjerte- og karsykdommer, både blant menn og kvinner (Strand, 2014). Røyking er fortsatt den viktigste årsak til utdanningsforskjeller i dødelighet. For kvinner har den sosiale ulikheten i dødelighet av lungekreft og KOLS økt mer enn nedgangen i dødelighet av hjerteog karsykdommer. Dermed har det totalt sett vært en fortsatt økning i de sosiale forskjellene i levealder for kvinner (Strand, 2014). Det er nesten tre ganger så mange tapte leveår i utdanningsgruppen med kortest utdanning, sammenlignet med dem som har lengst utdanning. Forskjellen gjelder ikke bare mellom de som har kortest utdanning, men antall tapte leveår faller systematisk med lengre utdanning (Elstad, 2013) Størst forskjeller i forventet levealder etter utdanningsnivå i Oslo Forskjeller i forventet levealder mellom ulike utdanningsgrupper kan gi oss en indikator på sosiale helseforskjeller. Fra 2015 oppgir Folkehelseinstituttet slike utdanningsforskjeller i forventet levealder i Folkehelseprofilene. I Oslo er forventet levealder for personer med kun grunnskoleutdanning i gjennomsnitt 5,7 år kortere enn for de som hadde videregående eller høyere utdanning er høyere i 81 Folkehelseinstituttet: «Ulikheter i dødelighet flater ut for menn»

125 Antall år Oslo. Forskjellen er større enn i landet som helhet (4,9 år). Det viser at det er større sosiale helseforskjeller i Oslo enn i resten av landet. Figur 8-9 viser at utdanningsforskjellene i forventet levealder er minst i Groruddalen, og klart størst i Bydel Sagene. Den store forskjellen i Bydel Sagene trekker opp gjennomsnittet for utdanningsforskjellene i forventet levealder for hele Oslo. Bydel Sagene har altså også lavest forventet levealder, men det ser generelt ikke ut til å være noen statistisk samvariasjon mellom forventet levealder og utdanningsforskjeller i forventet levealder i bydelene. Utdanningsforskjellen i forventet levealder i Groruddalen varierer fra 4,5 år i Bydel Alna til 5,4 år i Bydel Bjerke. Samlet for de fire Groruddalsbydelene er den sosiale ulikheten i dødeligheten (målt på denne måten) omtrent like stor som for landet som helhet. Groruddalen er et område med lav grad av økonomisk ulikhet 82. Andelen med kun grunnskoleutdanning er høy i bydelene i Groruddalen sammenlignet med andre deler av byen. Innvandrere med lav utdanning har lavere dødelighet enn norskfødte med lav utdanning (Elstad, m.fl., 2015). Dette kan også bidra til å forklare at utdanningsforskjellene i forventet levealder er lavest i Groruddalen, som har en høy innvandrerandel og lavt utdanningsnivå. Figur 8-9. Forskjell i forventet levealder (antall år) mellom de med kun grunnskoleutdanning og de med videregående eller høyere utdanning Oslo: 6,2 Landet: 4,8 4,5 4,7 5 5,4 5,4 5,6 5,6 5,6 5,6 5, ,3 6,5 9 Kilde: Folkehelseinstituttet For å undersøke ulikheter i utdanningsforskjellene i forventet levealder mellom de ulike bydelene i Oslo nærmere, er det nødvendig å ikke bare se på forskjellene, men også på hva den forventede levealderen faktisk er for de ulike utdanningsgruppene i forskjellige bydeler (figur 8-10). Forskjellene kan skapes både av at de med lav utdanning i en bydel har lavere forventet levealder enn vanlig, og av at de med høy utdanning i en bydel har høyere forventet levealder enn de med høy utdanning i andre bydeler. Underlagstallene viser at det først og fremst er de som har lav utdanning i Bydel Sagene som har lav forventet levealder, også sammenlignet med de som har lav utdanning i andre 82 I Folkehelseprofilene er inntektsulikhet målt i P90/P10, dvs. forholdet mellom inntekten til den personen som befinner seg på 90-persentilen og den som befinner seg på 10-persenttilen. For Grorudalsbydelene er P90/P10 mellom 2,7 og 3,1, de laveste i byen (sammen med Østensjø, som ligger på nesteplass når det gjelder utdanningsforskjell i forventet levealder). Landet: 2,7. Oslo: 3,5 117

126 deler av byen. En person med kun grunnskoleutdanning som bor i Bydel Sagene har en forventet levealder på 70,1 år, mens for Oslo som helhet er forventet levealder for en person med grunnskoleutdanning 76 år. Sagene er også en bydel med høy andel kommunale boliger, der det kan være opphopning av ulike levekårsproblemer. Men Sagene har også blitt en bydel med høyt utdanningsnivå, og forventet levealder blant personer med høy utdanning i Sagene er lavere enn den er i mange andre bydeler. Bydel Søndre Nordstrand ligger omtrent på Oslo-gjennomsnittet i forventet levealder. Men som figur 8-10 viser, har personer i Bydel Søndre Nordstrand høyere forventet levealder enn personene i noen annen bydel, når vi ser på hver utdanningsgruppe for seg. En person med høy utdanning i Bydel Søndre Nordstrand kan forvente å leve i gjennomsnitt - nesten tre år lenger enn en person med høy utdanning i Bydel Vestre Aker. Og en person med lav utdanning i Bydel Søndre Nordstrand kan forvente å leve nesten 8 år lenger enn en person med lav utdanning i Bydel Sagene. Det er altså reelle forskjeller i forventet levealder mellom bydelene, i tillegg til forskjellene som oppstår fordi sammensetningene i bydelene er forskjellige. Årsakene til dette, har vi ikke så mye kunnskap om. Søndre Nordstrand er en bydel der mange er fysisk aktive. Det er god tilgang til friområder, og området er lite plaget av luft- og støyforurensning. Utdanningsnivået er lavt. Det er også interessant å merke seg at alle bydelene i indre by (Gamle Oslo, Grünerløkka, Sagene, St. Hanshaugen og Frogner) har lavere forventet levealder enn andre bydeler både for personer med lav og høy utdanning. Figur Forventet levealder ved fødsel etter utdanningsnivå og bydel i Oslo (forkortet y-aske) (Folkehelseinstituttet, 2015) Grunnskole Videregående Universitet eller høyskole Observasjonsperioden for utdanningsforskjellene i forventet levealder i Oslo og Norge var fra 2006 til For tilsvarende tall på bydelsnivå, er det nødvendig med en lengre observasjonsperiode. For å sammenligne bydelene seg imellom, er dødelighetsratene fra årene 1998 til 2012 lagt til grunn. Antall års forskjell i forventet levealder mellom de som kun hadde grunnskoleutdanning og de som hadde videregående utdanning og høyere for hele Oslo er da 6,2 år. Det vil si at forskjellen i sosial ulikhet i 118

127 dødelighet i Oslo har blitt redusert de siste årene, siden den var på 5,7 for årene Det har ikke vært en tilsvarende nedgang for landet som helhet. 8.6 Somatiske sykdommer I det følgende tar vi for oss noen av de somatiske sykdommene som har størst betydning for helsetilstanden i Oslos befolkning, presentert i alfabetisk rekkefølge Demens Demens er fellesbetegnelsen på flere sykdommer som medfører kognitiv svikt forbundet med funksjonstap i hjerne (Folkehelseinstituttet, 2014). Risikofaktorene for demens ser for en stor del ut til å være de samme som risikofaktorene for hjerte- og karsykdommer (se nedenfor), men de aller fleste demenstilfeller er likevel knyttet til høy alder (aldersdemens). Vi vet ikke nøyaktig hvor mange som har demens i Oslo, eller i Norge, men studier fra andre europeiske land viser at omtrent 1,5 prosent av befolkningen har demens, og at nesten hver femte person vil få demens i løpet av livet (Folkehelseinstituttet, 2014). Andelen med demens øker med økende alder, og med en aldrende befolkning vil flere få demens. En undersøkelse fra Stockholm viser at drøyt 3 prosent av mennene og knapt 6 prosent av kvinnene over 60 år har demens, og at fra års alderen dobles forekomsten nesten hvert femte år, til omkring 40 prosent blant 90-åringene. Dette er minimumsestimat, da de som deltok i undersøkelsen var friskere enn de som ikke deltok (Fratiglioni & Santoni, 2015). I Norge har vi gode estimater for forekomsten av demens i sykehjem og blant hjemmeboende tjenestemottakere. Om lag 84 prosent av de som bor i sykehjem har demenssykdom, og over 40 prosent av dem som er over 70 år og får hjemmetjenester har demens. Hvis vi slår sammen disse tallene, er det i dag om lag personer med demens blant hjemmeboende tjenestemottakere og sykehjemsbeboere. I Stockholm fant man at halvparten av alle med demens fortsatt kunne bo hjemme hvis de fikk hjelp til instrumentelle og/eller personlige aktiviteter, og at i 30 prosent av tilfellene var behovene så store at de ikke lenger kunne bo hjemme (Fratiglioni & Santoni, 2015). Vi ser imidlertid at eldre i dag har bedre helse enn tidligere, og flere studier indikerer at andelen med demens i ulike aldersgrupper er i ferd med å synke. Men siden det blir flere eldre de neste tiårene, vil antallet med demens likevel øke betydelig (Helse- og Omsorgsdepartementet, 2015). Forekomsten av demens er høyere blant personer med lav utdanning enn blant høyt utdannede. I Stockholm var andelen med demens bare halvparten så høy blant de med universitetsutdanning som blant de med kun grunnskoleutdanning (Fratiglioni & Santoni, 2015). Demens er ikke en uunngåelig konsekvens av høy alder, men kan i noen grad forebygges ved en helsebringende livsstil, god kontroll med hjerte- og karsykdommer og økt mental kapasitet (Fratiglioni & Santoni, 2015) Diabetes Diabetes er en av de store folkesykdommene, og er forbundet med alvorlige komplikasjoner. Vi kjenner ikke det totale antallet personer med diabetes i Norge i dag. Basert på data fra ulike kilder anslår Folkehelseinstituttet at rundt fire prosent av befolkningen, eller personer, har fått diagnostisert diabetes. I tillegg tyder internasjonale studier og upubliserte data fra Norge på at det er mange i befolkningen som har diabetes uten å vite om det (Stene & Lovdal Gulseth, 2014). Personer med diabetes har for høyt blodsukker. Ved Type 1-diabetes danner ikke kroppen hormonet insulin, som regulerer blodsukkeret. Man kjenner ikke årsaken til dette, men trolig er det en 119

128 kombinasjon av arv og ukjente miljøfaktorer. Diabetes type 1 oppstår i alle aldersgrupper, men er mest vanlig hos barn (Diabetesforbundet, 2013). Type 1-diabetes er ikke en livsstilsykdom. Type 2-diabetes forekommer betydelig hyppigere enn type 1-diabetes, med unntak av for barn. Ved diabetes type 2 danner kroppen insulin, men for lite. I tillegg er effekten av insulinet nedsatt. Diabetes type 2 skyldes også i en viss grad arvelige faktorer, men sjansen for diabetes type 2 øker ved usunt kosthold, overvekt og fysisk inaktivitet. Sykdommen debuterer gjerne hos voksne over 40 år, og forekomsten øker sterkt med alderen. Men også stadig yngre mennesker får diabetes type 2 ( Figur 8-11viser antall personer som tar legemidler mot diabetes. Det er en større del av befolkningen i Oslo som bruker legemidler til behandling av type 2-diabetes enn det er i hele landet (Figur 8-11). Ikke alle som har fått diagnostisert diabetes behandles med medisiner. Noen behandles også med kostholds- og mosjonsveiledning, så legemiddelstatistikken fanger ikke opp alle 83. Figur Brukere av legemidler til behandling av type 2-diabetes (30-74 år) i Norge og Oslo Personer per 1000, standardisert Hele landet Kilde: Fylkeshelseprofil Oslo Oslo Det er flere menn (45 per 1000) enn kvinner (32 per 1000) som bruker diabetesmedisiner i Oslo. Utviklingstrekk viser at forskjellen mellom kjønnene blir større. Bruken av diabetesmedisin øker kraftig med alder. Av personer mellom 35 og 49 år bruker 7 prosent slike legemidler, mens av de over 70 år bruker 41 prosent det (Folkehelseinstituttet, 2015). Type 2-diabetes blant innvandrere Innvandrere med opprinnelse fra det indiske subkontinent har høyere forekomst av type 2-diabetes. Disse får ofte type 2-diabetes i yngre alder enn det etniske nordmenn gjør. En undersøkelse i bydelene Romsås og Furuset i Oslo viste at i aldersgruppen år hadde 14 prosent av mennene og 28 prosent av kvinnene fra Pakistan, India og Sri Lanka kjent eller nyoppdaget diabetes, mot henholdsvis seks og tre prosent av dem med norsk bakgrunn (Jenum, Holme, Graff-Iversen, & Birkeland, 2005). Analyser fra innvandrer-hubro bekrefter at innvandrere fra Pakistan og Sri Lanka har meget høy forekomst av diabetes, mens innvandrere fra Tyrkia og Vietnam har moderat forhøyet risiko. Med unntak av de med tyrkisk bakgrunn, er forekomsten i Oslo mye høyere enn i hjemlandet hos disse gruppene. (Kumar m.fl., 2010) 84. Blant innvandrere fra Pakistan og Sri Lanka er det flere kvinner enn menn som har diabetes, mens det er omvendt blant personer uten innvandringsbakgrunn. Mange studier tyder på at høyere forekomst av diabetes type 2 blant sørasiatiske innvandrere har sammenheng med både gener, lav sosioøkonomisk status, lavt utdanningsnivå, lav inntekt og 83 I FHIs beregning har man lagt til grunn at 28 prosent bare behandles med kosthold/mosjon 84 Kumar, B.N., Viken, B. (2010). Folkehelse i et migrasjonsperspektiv. Bergen: Fagbokforl. Side

129 kulturforskjeller, og at sammenhengene er komplekse (Mako m. fl., 2013). 85 I tillegg har en høy andel av særlig kvinner fra Pakistan og Sri Lanka fedme 86, som er en kjent risikofaktor for diabetes (Kumar, 2008). Svangerskapsdiabetes Svangerskapsdiabetes er diabetes som oppdages eller oppstår i graviditeten. Det kan gi økt risiko for svangerskapsforgiftning og føre til komplikasjoner under fødselen, blant annet fordi barnet kan få høy fødselsvekt. Det viktigste man kan gjøre for å forebygge svangerskapsdiabetes, er å passe vekten før man blir gravid, samt ikke legge for mye på seg under svangerskapet (Diabetesforbundet, 2013). Tall fra Fødselsregisteret for 2013 viser at om lag 30 av gravide på landsbasis får svangerskapsdiabetes, mens færre har diabetes før de ble gravide. Det er tre ganger så mange gravide som utvikler svangerskapsdiabetes i dag enn for ti år siden. Høyere alder og overvekt hos gravide får skylden. Tilsvarende tall for Oslo i 2013 var 27 per gravide, altså noe lavere enn landsgjennomsnittet. Svangerskapsdiabetes forekommer oftere hos innvandrere fra India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka og Nord-Afrika, sammenlignet med andre innvandrergrupper og etnisk norske (Diabetesforbundet, 2013). I forskningsprosjektet STORK Groruddalen ble over 800 gravide i bydelene Stovner, Grorud og Bjerke systematisk undersøkt med tanke på svangerskapsdiabetes. Studien viste at 11 prosent av etnisk norske gravide hadde diagnosen, mens tallet for gravide med minoritetsbakgrunn var 15 prosent. Studien viste for øvrig at svangerskapsdiabetes var langt mer utbredt enn tidligere antatt (Diabetesforbundet, 2013) Hjerte- og karsykdommer Hjerte- og karsykdommer er et samlebegrep som omfatter sykdommer i hjerte og kretsløp, som blant annet hjerteinfarkt og hjerneslag. Sykdommene skyldes arvelige faktorer i samspill med miljøfaktorer som røyking, høyt blodtrykk, høyt kolesterolnivå og diabetes ( Også fysisk inaktivitet og fedme er viktige risikofaktorer. Små endringer i kosthold og livsstil kan ha stor betydning på lang sikt, og det er et stort forebyggingspotensiale. Hjerte- og karsykdommer er den vanligste dødsårsaken for menn i Oslo, og den nest vanligste for kvinner. Sammenlignet med andre fylker er Oslo blant fylkene med laveste dødelighetsrater for hjerte- og karsykdommer i landet, både for menn og kvinner (Kollerud, Petrila, & Steen, 2014). Både forekomst og dødelighet av hjerte- og karsykdommer øker med økende alder. Menn har høyere dødelighet enn kvinner, men kjønnsforskjellene har avtatt. Selv om hjerte- og kar er den sykdomsgruppen som tar flest liv, har dødeligheten av hjerte- og karsykdommer falt betydelig siden 70-tallet. Nedgangen skyldes både færre sykdomstilfeller (sunnere levekår og forebygging) og mer effektiv behandling (FHI, 2014, s. 124). Samtidig er det blitt observert en bekymringsfull trend blant yngre voksne (Sulo, 2014, sitert i FHI, 2014, s. 120). Også i denne aldersgruppen har det vært en nedgang i dødelighet, men det skyldes at flere overlever, ikke at sykeligheten har sunket slik den har gjort hos de eldre. Forskerne advarer også om at nedgangen kan snu, fordi vi ser en klar tendens til en negativ endring av flere viktige risikofaktorer for sykdommen som fysisk inaktivitet, diabetes og fedme (Kollerud, Petrila, & Steen, 2014) (FHI, 2014, s. 123). 85 Mako, R., & Høgskolen i Oslo og Akershus Institutt for sosialfag. (2013). Ethnic Inequalities in Health : Why Is the Prevalence of Type 2 Diabetes Higher among South Asian Immigrants? 86 Hofte-liv-ratio>

130 Det er en markert sosial ulikhet i dødeligheten av hjerte- og karsykdommer. Fra 1960 til 2000 økte denne forskjellen på grunn av en særlig bratt nedgang i dødelighet blant personer med høy utdanning (Strand, 2010). Men i perioden snudde denne utviklingen, og ulikhetene i hjerte- og kardødeligheten ble redusert, fordi nedgangen i dødelighet i den siste perioden var størst blant de med lavest utdanning (Strand m. fl., 2014). Forskjellene har altså blitt mindre. Hjerte- og kardødelighet bidrar i langt mindre grad enn før årtusenskiftet til den totale ulikheten i dødelighet, men er fortsatt den dødsårsaken som har størst betydning for den totale sosiale ulikheten i dødelighet i Norge. Innvandrere fra det indiske subkontinentet og det tidligere Jugoslavia hadde forhøyede risikofaktorer for hjerte- og karsykdom, sammenlignet med andre etniske grupper, mens innvandrere fra østastatiske land hadde lavere risiko (Rabanal, ). Innbyggerne i Oslo er i noe mindre grad i kontakt med fastlegen sin eller legevakten på grunn av hjerte- og karsykdommer enn det innbyggerne i resten av landet er, som det framgår av figur Det er noen bydelsforskjeller i andel som har vært i kontakt med fastlegen sin eller legevakten på grunn av hjerte- og karsykdommer. I de vestlige bydelene har innbyggerne sjeldnere slik kontakt, mens i bydelene i ytre øst er innbyggerne i kontakt med fastlegen/legevakten på grunn av hjerte- og karsykdommer like hyppig som det befolkningen i resten av landet er. Figur Andel innbyggere 0-74 år som var brukere av fastlege/legevakt pga. hjerte- og karsykdommer, etter bydel Prosent. p r o s e n t Landet: 11 Oslo: (Folkehelseinstituttet, 2015) Statistikk over pasienter innlagt på sykehus i perioden på grunn av iskemiske hjertesykdommer (til sammen personer) viste større forskjeller mellom bydelene. De vestlige bydelene hadde de laveste ratene, mens bydelene i indre og ytre øst hadde de høyeste. Det var nesten to ganger så høy forekomst i bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Stovner som i vestlige bydeler. Bydelene med de laveste ratene var bydelene Vestre Aker, Frogner, Ullern og Nordre Aker (Kollerud, Petrila, & Steen, 2014)

131 8.6.4 KOLS Kronisk obstruktiv lungesykdom Kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) er en sykdom som kan gi betydelig funksjonshemming. KOLS er en vanlig sykdom i den voksne delen av befolkningen, men det er vanskelig å beregne det faktiske antallet. Mange har diagnosen uten å vite om det. KOLS er den femte største bidragsyteren til antall tapte leveår i befolkningen, ifølge sykdomsbyrdeberegningen (4 prosent av tapte leveår). Røyking er den vanligste årsaken til KOLS, og forklarer to av tre tilfeller. Men også arbeidsmiljøbelastning og luftforurensing er blant bidragsfaktorene 88. Andelen av befolkningen som har plager øker med alderen. Siden det blir flere eldre i befolkningen framover, vil det trolig bli flere med sykdommen også. Som vi har sett, er det nedgang i antall røykere, noe som vil kunne motvirke denne økningen. Men det vil ta tid før denne effekten blir synlig. Personer med grunnskoleutdanning har tre ganger høyere risiko for KOLS enn personer med universitetsutdanning. Det er nå omtrent like mange kvinner som menn som har KOLS Kreft Kreft er en fellesbetegnelse for en hel rekke sykdommer som kan ha forskjellige risikofaktorer og ulik sykdomsutvikling (FHI, 2014, s. 133). Felles for sykdommene er at de kjennetegnes ved ukontrollert celledeling av unormale celler som har evne til å invadere vev og organer omkring, og til å gi dattersvulster andre steder i kroppen. Ondartede svulster vil fortsette å vokse, og kan etter hvert gjøre alvorlig skade på nærliggende vev og organer. Kreft kan også spre seg til andre steder i kroppen ved at løse kreftceller blir transportert rundt i kroppen i blodet og lymfesystemet. Disse cellene kan da slå seg til helt andre steder i kroppen og gi dattersvulster. I de fleste slike tilfeller vil pasienten etterhvert dø av sin kreftsykdom (Johnsen og Ursin, 2014). Samlet sett er kreft den sykdommen som tar flest liv i Oslo. Særlig hos kvinner er kreft årsak til en høy andel av dødsfallene. Det blir stadig flere som får kreft. Risikoen for å få kreft øker kraftig med alderen for de fleste kreftformer, og med økende eldrebefolkning vil det i tiden framover ble en ytterligere økning i antall som får kreft, hvis ikke noe annet endrer seg. Men flere overlever kreft enn tidligere, slik at dødeligheten av kreft har vært relativt stabil, selv om flere får kreft. Det fører også til at stadig flere lever med eller har overlevd sin kreftsykdom (FHI, 2014). Kreftregisteret gir ut en årlig fylkesrapport om kreft (Kreftregisteret, 2015). Den er kilde til resten av dette kapitlet, om ikke annet er oppgitt. Den viser at det var nye krefttilfeller i Oslo i 2013, og personer som var i live etter en kreftdiagnose. Menn i Oslo har en lavere forekomst av alle kreftformer sett under ett enn landet for øvrig, mens den samlede forekomsten for kvinner ligger på landsgjennomsnittet. 88 KOLS- Faktaark om Kronisk obstruktiv lungesykdom. Folkehelseinstituttet, 123

132 Tabell 5 gir en oversikt over kreftformene med flest nye tilfeller per innbyggere de siste årene for menn og kvinner i Oslo. 124

133 Tabell 5. De vanligste krefttypene i Oslo Aldersstandardisert insidensrate per Årlig gjennomsnitt. Kvinner Menn Brystkreft/ Prostatakreft 85,5 84,3 Lungekreft 25,7 30,3 Tykktarmkreft 22,7 24,8 Føflekkreft 20,1 20,0 Kilde: Kreftregisteret Den vanligste kreftformen for kvinner er brystkreft. Det er en signifikant høyere forekomst av brystkreft blant kvinner i Oslo enn blant kvinner i resten av landet. Årsaken til dette er ikke høyere deltakelse i screeningundersøkelser i Oslo. 63 prosent av kvinnene i Oslo møter opp til mammografiprogrammet etter invitasjon, mens landsgjennomsnittet er 74 prosent 89 Brystkreft forekommer hyppigere hos kvinner med høy utdanning. Det var flest nye tilfeller i bydelene Ullern og Frogner (figur 8-13). Figur Nye tilfeller av brystkreft pr (insidens). Kvinner. Gjennomsnitt (for landet: ) Oslo:86 Norge: Kilde: Kreftregisteret Blant menn er prostatakreft den vanligste formen for kreft. Her har Oslo lavere forekomst enn resten av landet. Ellers i landet er det også en klar sammenheng mellom forekomst og testing for prostatakreft, men Oslo er både det fylket med høyest testfrekvens og et av fylkene med lavest forekomst. Fram til 1980-tallet hadde Oslo høyest forekomst av lungekreft for både menn og kvinner. For menn har forekomsten av lungekreft etter den tid falt betydelig, og Oslo er nå et av fylkene med lavest forekomst av lungekreft blant menn. Blant kvinner i Oslo har vi ikke sett den samme positive trenden. Forekomsten av lungekreft varierer betydelig mellom bydelene (figur 8.14). Blant menn er Bydel Sagene som har lavest forventet levealder klart på topp når det gjelder lungekreftforekomst hos menn. Bydelene Vestre og Nordre Aker, Nordstrand og Ullern har lavest forekomst. Forekomsten av lungekreft hos kvinner varierer ikke like mye mellom bydelene

134 Figur Nye tilfeller av lungekreft per (insidens) etter bydel. Gjennomsnitt Kvinner Menn Når det gjelder tykktarmskreft ligger Oslo på landsgjennomsnittet, men kvinner i Norge har den høyeste raten av tykk- og endetarmskreft på verdensbasis. Kvinner i Oslo har signifikant lavere forekomst av føflekkreft enn kvinner ellers i landet, mens andre fylker i Sør-Norge har en høyere forekomst enn nordlige fylker Muskel- og skjelettsykdommer og -plager Samlet sett er muskel- og skjelettsykdommer og -plager den diagnosegruppen som «plager flest og koster mest». 32 prosent av den samlede helsetapet i Norge skyldes muskel- og skjelettlidelser (FHI, 2014). Disse lidelsene er dermed den ledende årsaken til helsetap i Norge. Korsryggsmerter er den største av disse lidelsene. Helsetapet er først og fremst knyttet til livskvalitet, i svært liten grad til tapte leveår, men muskel- og skjelettlidelser står også for den største delen av den samlede sykdomsbyrden (sum av tapte leveår og helsetap). Muskel- og skjelettsykdommer bidrar særlig til produksjonstap i samfunnet i form av sykefravær og uførepensjon, men er også blant de sykdomsgruppene som fører til størst ressursbruk i form av helsetjenestekostnader (Helsedirektoratet, ). Vel 75 prosent av alle voksne i Norge opplever smerter eller plager fra muskel- og skjelettsystemet i en eller annen form i løpet av en måned (Lærum, 2013). Det meste av dette er lette plager som ikke krever behandling. Det er imidlertid en betydelig del av befolkningen som har kroniske smerter. Det er vanligst å ha plager fra korsryggen, nakken og skuldrene. Det er også mange som har smerter i hofter, bekken og knær. Ofte er det ikke mulig å stille spesifikke diagnoser på slike plager, og mange har symptomdiagnoser. I Norge står plager og sykdommer i muskel- og skjelettsystemet for 40 prosent av det legemeldte sykefraværet (Brage, Nossen, & Thune, 2013). Andelen er litt lavere i Oslo enn for landet som helhet,

135 med 35 prosent av de tapte dagsverkene, men det er likevel klart den viktigste årsaken til sykefravær. 91 Det er flere kvinner enn menn som rapporterer muskel- og skjelettsmerter, og man ser generelt en økning i forekomst med økende alder. Forekomsten av muskel- og skjelettplager ser ut til å holde seg stabil i befolkningen over tid. Muskel- og skjelettsykdommer er vanligere hos personer med lav sosioøkonomisk status. Tall fra levekårsundersøkelser i Norge tyder på at denne sammenhengen har økt de siste 30 årene (Dahl m.fl., 2014). Muskel- og skjelettplager er langt mer utbredt blant innvandrere fra Tyrkia, Iran, Pakistan, Vietnam og Sri Lanka enn blant etniske nordmenn (Kumar, 2008). For alle gruppene var kvinner mest plaget, men kjønnsforskjellene ser ikke ut til å være like store som de er blant nordmenn. Bydelsforskjeller Det ser ut til å være mindre muskel- og skjelettplager i Oslo enn i resten av landet, å dømme ut fra andelen som har oppsøkt legevakten eller fastlegen sin med slike plager. Unntakene er bydelene i Groruddalen og Bydel Søndre Nordstrand, der andelen er som landet generelt eller litt høyere (figur 8-15). Befolkningen i de vestlige bydelene har minst slike plager, og de ligger langt under landsgjennomsnittet. Figur Andel innbyggere 0-74 år som var brukere av fastlege/legevakt pga. muskel- og skjelettplager og -sykdommer Per tusen Landet: 26 Oslo: Kilde: FHI Kommunehelsa/ KUHR 91 Statistikk fra NAV Statistikkportalen, sykefraværsstatistikk. Tabell «Legemeldt sykefravær etter diagnose og bosted. Kvartal. Andel sykefraværstilfeller.» 3. kvartal

136 8.7 Smittsomme sykdommer og vaksinasjoner På 1800-tallet var smittsomme sykdommer som kolera, tyfus og tuberkulose vanlige dødsårsaker i Oslo. Mange døde også av barnesykdommer som difteri, meslinger og skarlagensfeber. Tidlig på 1900-tallet rammet spanskesyken - en influensapandemi hardt. Smitteverntiltak som bedret hygiene og vaksinasjon, samt bedre levekår og ernæring, førte til en sterk nedgang i smittsomme sykdommer utover på 1900-tallet. I dag skyldes mindre enn ett av ti dødsfall smittsom sykdom, og så lite som ett av førti dersom vi ikke teller med lungebetennelse hos gamle mennesker. Selv om smittsomme sykdommer er en langt mindre trussel mot folkehelsa nå enn tidligere, er det viktig å opprettholde beredskapen. Det er verdt å merke seg at Oslo har betydelig høyere forekomst av en rekke smittsomme sykdommer enn resten av landet, noe som igjen har sammenheng med befolkningssammensetningen i byen. Det gjelder for eksempel seksuelt overførte infeksjoner som HIV, syfilis og gonoré som særlig påvises blant menn som har sex med menn, tuberkulose som i hovedsak fins blant asylsøkere og innvandrere, og hepatitt C som særlig smitter blant sprøytenarkomane. Nye infeksjonssykdommer har dukket opp de siste årene. Eksempler er HIV (1981), SARS (2002), svineinfluensa (2009) og Middle East Respiratory Syndrome (MERS 2012). Vi må alltid regne med at tidligere kjente mikrober kan endre egenskaper eller at nye mikrober kan oppstå. Selv om forholdsvis få osloborgere dør av infeksjonssykdommer i dag, vet vi ikke hva som vil skje i framtiden. Tabell 6 på neste side viser antall og forekomst av en del smittsomme sykdommer. Vi omtaler de viktigste blant disse. Tabell 6 Tabell 6. Antall registrerte tilfeller av en del smittsomme sykdommer i Oslo i 2014, og insidensrater (antall tilfeller per innbyggere) for Oslo og for hele landet. Sykdom Antall Oslo IR Oslo IR Norge Sykdommer som smitter via vann og mat Campylobacteriose Giardiasis 57 8,9 5,2 Salmonelloser Sykdommer som er seksuelt overført Chlamydiainfeksjon, genital Gonoré HIV ,8 Syfilis ,7 Sykdom som smitter fra mor til barn Hepatitt B, kronisk Sykdom som smitter via sprøyter Hepatitt C Sykdommer som smitter via insekter Lyme borreliose 20 3,1 6,3 Malaria 40 6,2 2,3 Sykdommer som smitter via luft og spyttdråper 128

137 Kikhoste Legionellose 7 1,1 1,0 Systemisk gr. A streptokokk 28 4,4 3,7 Syst. meningokokksykdom 6 0,94 0,35 Tuberkulose ,3 Sykdommer som smitter ved direkte og indirekte kontakt MRSA-infeksjon MRSA-bærerskap Antibiotikaresistens Antibiotikaresistens innebærer at bakterier kan leve videre og formere seg selv om de utsettes for antibiotika, dvs. at antibiotika ikke lenger har effekt på disse bakteriene. Økende antibiotikaresistens hos bakterier er en alvorlig trussel for framtidig medisinsk behandling. En av de viktigste antibiotikaresistente bakterier er Meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA). Gule stafylokokker er bakterier som er vanlige på hud og slimhinner hos mennesker, og de gir sjelden sykdom hos friske mennesker. På sykehus og sykehjem er de imidlertid en utfordring. Resistente gule stafylokokker gjør behandling med antibiotika vanskeligere og dyrere. Norge har en av de lavest registrerte forekomstene av MRSA i verden, men forekomsten er økende og høyere i Oslo enn ellers i landet (figur 8-16) viser utviklingen i antall meldte tilfeller i Oslo fra 2005 til Figur Antall meldte tilfeller (infeksjoner og bærerskap) av MRSA per år i Oslo Kilde: MSIS Årsstatistikk 2005 og 2014 Det er også økende forekomst av resistente Gram-negative stavbakterier. Noen av disse (ESBL CARBA ) kan være meget vanskelige å behandle. Det samme gjelder gonokokker, der det er en raskt økende resistensutvikling. Det utvikles få nye antibiotika, og situasjonen gir grunn til bekymring, også i Norge. Utvikling av resistens kan motvirkes ved å bare bruke antibiotika på klare indikasjoner, og ved mest mulig bruk av såkalte smalspektrede midler (eks. penicillin). Noe av økningen skyldes import via innvandring og at nordmenn smittes på turistreiser i utlandet. 129

138 8.7.1 Vaksinasjoner Hensikten med vaksinasjon er å redusere risikoen for helseskader og dødsfall ved å oppnå immunitet uten å måtte gjennomgå sykdommen først. Det er ønskelig med høyest mulig vaksinasjonsdekning, også for å oppnå flokkbeskyttelse. Med det menes at så mange er vaksinert at det også beskytter de som av ulike årsaker ikke kan vaksineres. Det er viktig å fortsatt arbeide for økt vaksinedekning. De siste årene har det vært flere utbrudd av meslinger i Europa. I Oslo var det et utbrudd i 2011, med 24 smittede. Det største utbruddet startet i bydel Gamle Oslo, som hadde bare 85 prosent dekning for 2-åringer født i Meslingutbrudd kan nettopp oppstå i slike «lommer» med mange uvaksinerte (Steen T. W., 2012). Gamle Oslo er fortsatt blant bydelene med lavest vaksinasjonsdekning mot meslinger, men den er kommet opp på 92 prosent. Barnevaksinasjonsprogrammet inneholder vaksine mot 11 forskjellige sykdommer. Flere av vaksinene gis som kombinasjonsvaksiner. Barn i Oslo er i hovedsak godt vaksinert mot sykdommer som inngår i barnevaksinasjonsprogrammet. Mer enn ni av ti barn og unge fikk de anbefalte barnevaksinene i Tabell 7 viser andelen av barna i et årskull som er fullvaksinert med ulike sykdommer. Vaksinasjonsdekning hos barn i Oslo har økt de siste ti årene, og økte også fra 2014 til MMR-vaksinen gir blant annet beskyttelse mot meslinger, som er vår alvorligste barnesykdom og svært smittsom. WHO anslår at 95 prosent vaksinasjonsdekning er nødvendig for å eliminere meslinger. I 2015 var dekningen blant 2-åringene i Oslo på 95 prosent, mot 92 prosent i For ti år siden var vaksinasjonsdekningen for MMR i Oslo på bare 86 prosent. Tabell 7. Vaksinasjonsdekning, etter alder og vaksine Prosent. 2-åringer 16-åringer DTP-IPV-Hib MMR Pneumokokk 93 - Fra 2013 ble HPV-vaksine innført for jenter i 7. klasse. HPV er en forkortelse for humant papillomavirus. HPV-infeksjon er den vanligste seksuelt overførbare infeksjonen i verden, og ca. 70 prosent blir smittet av HPV i løpet av livet. Noen HPV-typer er ufarlige og gir ingen plager, mens andre kan gi kjønnsvorter og ulike former for kreft hos både kvinner og menn. HPV-vaksinen beskytter særlig mot livmorhalskreft. 75 prosent av 16-åringene i Oslo hadde fått denne vaksinen i 2015, opp fra 63 prosent i Dekningsgraden er fortsatt litt lavere enn for landet samlet. Det er betydelige variasjoner mellom de ulike bydelene i Oslo, men den er lavere enn i tidligere år (Rotavirus-vaksinen ble innført mot slutten av 2014, og etter ett år hadde nesten ni av ti spedbarn nasjonalt fått rotavaksinen, men det foreligger ikke statistikk over dekningsgraden i Oslo ennå. Det er grunn til å tro at Oslo-tallene er «minimumstall» og at reelle dekningstall ligger iallfall 1-2 prosent høyere (Steen T., 1/ 2015). Det er ingen store forskjeller i vaksinasjonsdekning mellom 92 Vaksine mot difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt og Hib-infeksjon 93 Vaksine mot meslinger, kusma og røde hunder 130

139 bydelene når det gjelder barnevaksiner. Vi vet imidlertid at dekingen av MMR-vaksinen er lavere blant somaliske barn enn i den øvrige befolkningen. Rotavirus er årsak til om lag halvparten av tilfellene med diaré og oppkast blant sped- og småbarn. Infeksjonen gir ofte kraftigere symptomer enn andre mage-tarminfeksjoner (Folkehelseinstituttet, 2015). Rotavirus-vaksinen ble innført mot slutten av 2014, og etter ett år hadde nesten ni av ti spedbarn nasjonalt fått rotavaksinen, men det foreligger ikke statistikk over dekningsgraden i Oslo ennå (Folkehelseinstituttet, 2015). Det tilbys mange vaksiner utenom barnevaksinasjonsprogrammet, som influensavaksiner og reisevaksiner. Det mangler god statistikk for disse. Vi har imidlertid gode tall for meningokokkvaksinasjon (vaksine mot smittsom hjernehinnebetennelse) til russen. Her varierer dekningsgrad fra 51 prosent i bydel Nordstrand til 11 prosent i bydel Gamle Oslo; det er altså klare sosiale forskjeller med hensyn til opptak av vaksine. Tabell 8. Vaksinasjonsdekning (fullvaksinert) etter bydel og infeksjon/alder Prosent. HPV-infeksjon jenter 16 år Meslinger 2-åringer Bydel Gamle Oslo Bydel Grünerløkka Bydel Sagene Bydel St. Hanshaugen Bydel Frogner Bydel Ullern Bydel Vestre Aker Bydel Nordre Aker Bydel Bjerke Bydel Grorud Bydel Stovner Bydel Alna Bydel Østensjø Bydel Nordstrand Bydel Søndre Nordstrand Oslo Norge

140 8.8 Tannhelse God tannhelse er viktig for den generelle helsa, for velvære og livskvalitet. Karies er kanskje vår vanligste kroniske infeksjonssykdom, og det er mistanke om at slike infeksjonsprosesser i munnhulen kan øke risikoen for andre sykdommer, for eksempel hjerte-/karsykdommer (Lyshol og Biehl, 2009) Tannhelse hos barn og unge Den offentlige tannhelsetjenesten er (sammen med helsestasjons- og skolehelsetjenesten) den eneste helsetjenesten i Norge som innkaller barn og unge mellom 3 og 18 år til regelmessig undersøkelse. Tannhelsetjenesten har dermed en unik mulighet til også å avdekke omsorgssvikt og overgrep mot barn (Departementene, 2013). Dersom vi sammenligner fylkene og ser på andelen 5-åringer helt uten karieserfaring, kommer Oslo dårligst ut av landets fylker, med en andel på 73 prosent i Landsgjennomsnittet er 82 prosent, mens Oppland hadde høyest andel 5-åringer helt uten karieserfaring, med en andel på 86 prosent. Det er viktig å presisere at tallene som presenteres, ikke er basert på undersøkelser av hele populasjonen 5-åringer. Det er nokså stor variasjon mellom fylkene når det kommer til hvor stor andel av 5-åringene som blir undersøkt i løpet av året. Tannhelsetjenesten har målrettede innkallinger som innebærer at de med dårligst tannstatus blir innkalt/undersøkt med hyppigere intervall enn de med god tannhelse. Andelen 5-åringer som ble undersøkt i Oslo i 2014 var 64 prosent, mens andelen i hele landet var 78 prosent. I Oppland ble nær 97 prosent av 5-åringene undersøkt. Man kan med dette anta at tannstatus på populasjonsnivå for 5-åringene er noe bedre enn tallene viser, da de med erfaringsvis best tannstatus ikke blir innkalt like hyppig (Statistisk Sentralbyrå, 2015). Totalt er det 25 offentlige tannklinikker i Oslo, hvorav 7 av disse er «bi-klinikker» (fengsler, sykehjem og Haukåsen skole tannklinikk) (Oslo kommune, 2015). Tannhelsa blant barn og unge i Oslo har variert en del i perioden , som vi kan se av Figur 8.7. For 5-åringene var det en tydelig nedgang i andel med bare friske tenner i perioden fra , det samme gjaldt for 12-åringene i perioden I begge aldersgrupper har det hovedsakelig vært en økning i andel med bare friske tenner etter de nevnte periodene. Blant 18-åringene har det derimot vært en nokså stabil andel over hele denne perioden, men med en økning de siste årene. For de tre aldersgruppene var andelen med bare friske tenner i prosent for 5-åringene, 60 prosent for 12-åringene og 27 prosent for 18-åringene. Figur 8.7. Andel barn med bare friske tenner etter alder og år. Oslo. Målrettet innkalling. Prosent år år 18 år Kilde: Tannhelsetjenesten, Oslo kommune 132

141 Det er betydelige forskjeller i tannhelse mellom ulike områder av byen, spesielt ser vi dette blant 5- åringene. Tall fra 2015 (Figur 8.8) viser at ved Karslrud tannklinikk (Bydel Nordstrand) og Smestad tannklinikk (Bydel Ullern) hadde 91 prosent av 5-åringene helt friske tenner. Ved Bjørnholt tannklinikk (Bydel Søndre Nordstrand) var det kun 45 prosent av 5-åringene som hadde helt friske tenner. Av 18-åringene som ble undersøkt ved Bjørnholt tannklinikk i 2015 hadde bare 12 prosent helt friske tenner (Oslo kommune, 2015). Figur 8.8. Andel 5-åringer med bare friske tenner, fordelt på tannkinikker i ulike bydeler, Oslo totalt og Norge (*Tall for Norge fra 2014). Prosent Oslo: 74 Norge: 82* Kilde: (Oslo kommune, 2015) Tannhelse i den voksne befolkningen Kunnskapen om den voksne befolkningens tannhelsestatus er begrenset. Osloundersøkelsene 94 viste imidlertid at tannhelsa (målt som kariesforekomst) hos 35-åringene i Oslo har blitt betydelig forbedret fra 1973 til 2003 (Lyshol og Biehl, 2009). Det er relativt små forskjeller mellom kvinner og menn i alderen 21 år og eldre i de ulike landsdelene når det kommer til tannhelse. Forskjellene i dårlig tannhelse mellom Nord-Norge og landsdelene for øvrig er størst blant menn. Mens 7 prosent av menn i Oslo og Akershus vurderte egen tannhelse som dårlig eller svært dårlig, var den tilsvarende andelen 12 prosent blant menn i Nord-Norge. For kvinner var andelen 7 prosent i Oslo og Akershus, mens den var 11 prosent for kvinner fra Nord-Norge (Ekornrud og Jensen, 2010) Tannhelse blant eldre Kariesproblemer samt tannkjøtt- og slimhinnestatus har stor betydning for tannhelsa. Infeksjoner og smerter i munnregion kan gi problemer i forbindelse med inntak av mat og drikke, som igjen kan føre til underernæring og dehydrering (Helseetaten, 2015). 94 Tverrsnittsundersøkelser av 35-åringer fra Oslo i 1973, 1984, 1993 og Hensikten med undersøkelsen har vært å følge utviklingen i tannhelsa i Oslo 133

142 De som tilhører de eldste aldersgruppene, hadde begrenset tannhelsetilbud i oppveksten, noe som har betydning for deres tannhelse i dag. I tillegg er det mange som bruker medisiner som påvirker spyttsekresjonen og dermed tannhelsa. I en landsomfattende spørreundersøkelse i 2004 var det mellom 63 og 69 prosent av hjemmeboende personer over 70 år som vurderte sin tannhelse som god og mellom 6 og 9 prosent som vurderte den som dårlig (Lyshol og Biehl, 2009). Andelen eldre på institusjon/sykehjem som ikke har egne tenner er høyere sammenlignet med hjemmeboende eldre. Undersøkelsene har vist at det til dels er store udekkede behandlingsbehov, både blant hjemmeboende og institusjonaliserte eldre (Lyshol og Biehl, 2009). Tannhelsetjenesten i Oslo undersøker munnhygienen hos alle sykehjemsbeboere i Oslo en gang i året. Til å måle munnhygienen brukes belegg- og slimhinneindeks (BSI) 95. Sykehjemmene benytter resultatene fra denne screeningen i rapportering av indikatoren tannhelse til Helseetaten 96. Tall fra rapporteringen i uke 20/2015 viste at 52 prosent (1 865) av sykehjemsbeboere på langtidsplass i Oslo har bra/akseptabel munnhygiene. 14 prosent (509) har ikke akseptabel munnhygiene og 5 prosent (188) har dårlig munnhygiene. For 29 prosent (1 024) er BSI ikke kartlagt. Det er stor variasjon mellom sykehjemmene (Helseetaten, 2015) Sosioøkonomiske forskjeller i tannhelse Det er vist en relativt klar sammenheng mellom inntektsnivå, tannhelsetilstand og bruk av tannlegetjenester i den norske befolkningen. Blant befolkningen over 21 år er det slik at lav inntekt er en av faktorene som øker sannsynligheten for å ha dårlig egenvurdert tannhelse og reduserer sannsynligheten for å ha god tannstatus (over 20 egne tenner). Det er videre funnet at lav inntekt øker sannsynligheten for å bryte med helsemyndighetenes og fagfolkenes anbefalinger 97 om hvor ofte voksne bør gå til tannlege, samtidig som lav inntekt øker sannsynligheten for ikke å gå til tannlege ved behov (Vrålstad og Amdam, 2014). Personer med universitets- eller høgskoleutdanning har bedre tannhelse enn de med lavere utdanningsnivå, og forskjellene etter utdanningsnivå er større blant kvinner enn blant menn. Det er flere som vurderer tannhelsa som god eller svært god, og færre som vurderer tannhelsa som dårlig eller svært dårlig blant de med universitets- eller høgskoleutdanning. Mens 78 prosent av de på det høyeste utdanningsnivået rapporterte god eller svært god tannhelse i 2008, var den tilsvarende andelen 74 prosent blant de med grunnskoleutdanning og 69 prosent blant de med videregående utdanning. Videre var det 4 prosent av de med universitets- og høgskoleutdanning som hadde dårlig eller svært dårlig tannhelse, mens det blant de med henholdsvis grunnskoleutdanning og videregående utdanning var 9 prosent som hadde det (Ekornrud og Jensen, 2010). 95 Summen av beleggindeks (BI) og slimhinneindeks (SI) gir BSI, som videre graderes etter følgende skala: BSI 2-4=akseptabel status, BSI 5-6=ikke akseptabel status og BSI 7-8=dårlig oral status 96 To ganger årlig rapporterer sykehjemmene i Oslo kommune inn tall til Helseetaten på kvalitetsindikatorene trykksår, ernæring, fall, tannhelse og helsetjenesteassosierte infeksjoner 97 Voksne bør få tennene sjekket med ett til to års mellomrom og oftere ved behov 134

143 9 Avslutning, anbefalinger og veien videre Denne rapporten gir en oversikt over helsetilstanden i Oslo, og faktorer som påvirker helsen i positiv og negativ retning. Rapporten er det 4-årige oversiktsdokumentet som kommunene er pålagt å utarbeide av folkehelseloven 5 og forskrift om oversikt over folkehelsen. Dokumentet skal bidra til at planleggere og beslutningstakere kan gjøre gode og fornuftige prioriteringer som oppnår best effekt lokalt i bydeler, og i hele Oslo. Oversiktsdokumentet sier noe om helsetilstanden og påvirkningsfaktorer på nåværende tidspunkt, og peker på noen utfordringer. Satsingsområdene i Oslo kommunes folkehelseplan bør gjenspeile utfordringsbildet som oversiktsdokumentet viser. For å gjøre noe med den sosiale ulikhetsgradienten i helse må vi fokusere på å utjevne sosiale forskjeller. Vi tilegner oss helseatferd og helsevaner tidlig i livet, og det er derfor viktig å satse på barn og unge er i folkehelsearbeidet, blant annet gjennom fellesarenaer som fremmer sunne valg. Psykiske helseproblemer er et voksende problem, særlig er økningen i depressive symptomer stor blant unge jenter. Grunnlaget for helsa vår skapes hovedsakelig på andre arenaer enn i helsesektoren. Det er derfor avgjørende med et tverrsektorielt fokus framover. Det nye byrådet i Oslo vektlegger i sin byrådserklæring at det skal være helse i alt vi gjør, og det er et sentralt mål for byrådet å utjevne helse- og levekårsforskjellene i byen. Byrådet vil legge til rette for en sunnere by ved å gjøre det enklere å ta sunnere valg og bevare egen helse, som å gå eller sykle til jobben og ha en fysisk aktiv fritid. 9.1 God oversikt et skritt på veien til et systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid Oversikt over befolkningens helse og påvirkningsfaktorer er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for et kunnskapsbasert folkehelsearbeid. Oversikten skal blant annet bidra til peke ut satsingsområder. I neste omgang er det viktig at tiltak som iverksettes er kunnskapsbasert. Vi vet fremdeles ikke nok om hvilke tiltak som gir hvilke effekter i folkehelsearbeidet. Det positive er at vi vet stadig mer. Det kunnskapsbaserte folkehelsearbeidet har økt kraftig i omfang de siste årene, og det finnes mange velbegrunnete og forskningsbaserte anbefalinger og eksempler på tiltak. Det er bred enighet om at vi må ha mer kunnskap om hvilke tiltak som har effekt og ikke. Oslo kommune kan bidra til dette ved at igangsatte tiltak også evalueres. Flere gode kunnskapsoppsummeringer er laget på området. Noen av disse nevnes i faktaboksen nedenfor. Viktige kilder til anbefalingene: (ikke uttømmende) Københavns universitet: Tackling Health Inequalities Locally: the Scandinavian Experience Dahl, E. m.fl.: Sosial ulikhet i helse. En norsk kunnskapsoppsummering. HiOA 2014 Kommunal- og regionaldepartementet: Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2015 Folkehelsearbeid i kommunen (nettside Helsedirektoratet) Folkehelseprofilene og faktasider fra Folkehelseinstituttet. Oslo kommune: Oslo en aldersvennlig by. WHOs globale nettverk av aldersvennlige byer En fersk nordisk rapport kommer med 11 anbefalinger til hvordan vi kan implementere arbeidet med sosial ulikhet lokalt (Diderichsen, Scheele, & Little, 2015). Rapporten peker på at områdene politikk, kunnskap og organisasjon må arbeide sammen, og på tvers av sektorer, for å nå målet om å utjevne sosial ulikhet i helse. Tabellen under er tatt fra rapporten og viser mangfoldet i sektorer som spiller en rolle i påvirkning og har ansvar for de ulike sosiale helsedeterminantene. 135

144 Kilde: (Diderichsen, Scheele, & Little, 2015) De 11 anbefalingene (engelsk originaltittel i parentes): A: En altomfattende tilnærming (A comprehensive approach) B: Politikk på premissene til hver sektor (Policies build on the premises of each sector) C: Støtte med generell veiledning om lokale strategier og tiltak (Support for generic policies) D: Kunnskap om kostnadseffektivitet (Knowledge of cost effectiveness) E. Fordelingsindikatorer knyttet til hver sektor (Equity indicators linked to each sector) F: Utvikle ferdigheter i policy-making (Build policymaking skills) G: Lovgivningsspørsmål (Legislation matters) H: En tilnærming som omfatter hele samfunnet (Whole-of-society-approach) I: Involver alle sektorer tidlig på like vilkår (Involve all sectors on equal terms ) J: Vertikalt samarbeid og støtte (Vertical collaboration and support) K: Langsiktig forpliktelse (Long-term commitment) Helsedirektoratet har laget veivisere til lokalt folkehelsearbeid som gir en rekke råd innenfor viktige områder som psykisk helse og livskvalitet, utdanning, økonomi, bolig, arbeid, miljørettet helsevern, skader og ulykker, ernæring, alkohol, fysisk aktivitet, tobakk og seksuell helse. I Danmark har Sundhedsstyrelsen utarbeidet 11 «forebyggelsespakker» med konkrete faglige anbefalinger til landets kommuner. Arbeidet startet i Utfordringene i Danmark er i stor grad lignende som i Norge, og pakkene vil derfor også inneholde aktuelle anbefalinger for oss. En norsk kunnskapsoversikt om sosial ulikhet i helse gir konkrete anbefalinger for å redusere sosial ulikhet i barn og unges muligheter, helserelatert sosial mobilitet, kosthold, rusmiddelbruk og fysisk aktivitet med flere (Dahl m.fl., 2014). Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har også gjort relevante kunnskapsoppsummeringer som vurderer effekten av ulike tiltak for å bedre helsen til ulike grupper. Disse kunnskapsbaserte anbefalingene vil være nyttig når kunnskapen fra dette oversiktsdokumentet skal bidra til prioritering av innsatsområder i folkehelsearbeidet i Oslo kommune de neste årene. 136