De skjulte straffede Marit Egge ISBN Desember 2004

Transkript

1 De skjulte straffede Marit Egge ISBN Desember 2004

2 INNLEDNING Utgitt av: Redd Barna Hammersborg torg Oslo Tlf: Intervju, bearbeiding og tekst: Marit Egge Foto: Gaute Gjöl Dahle Design: Soda reklamebyrå Noen barn straffes uten å ha gjort noe galt. De bærer sin del av byrdene knyttet til at far eller mor sitter eller har sittet i fengsel. Vi har valgt å kalle dem de skjulte straffede. For barna starter ikke nødvendigvis straffen den dagen mor eller far fengsles eller slutter den dagen de slipper ut. Straffen barna bærer er ikke avgrenset i tid og rom for mange preger den store deler av oppveksten. Dette heftet er skrevet til dere som jobber i barnehager, skoler og fritidsklubber. Til helsesøster og PPkontor, til naboer og venner, fotballtrenere og barnevernsarbeidere: det er skrevet for å minne om at barn bærer ulik bagasje. Gjennom klokskap og kunnskap kan dere være med å ta et tak for å lette byrdene. Gjennom uvitenhet og intoleranse gjøre straffen enda hardere. Heftet er også ment å være en støtte for foreldre og barn hvis de velger å fortelle omgivelsene om familiesituasjonen, og en påminnelse til politi og kriminalomsorgen om at mistenkte, siktede og innsatte også kan være far, mor, bror eller søster. Hovedstemmene i dette heftet er barna og de unge selv, barn og unge som har delt sine opplevelser, håp og ønsker. Det er vanskelig å snakke om så personlige ting. Derfor vegrer mange seg. Samtidig er det viktig at noen tør og vil fortelle om sine opplevelser; så vi forstår at selv om far eller mor er fengslet er de likevel vanlige barn og unge. Det uvanlige ligger i deres livssituasjon og erfaringer. Det går en varm takk til de barna og ungdommene som har villet og orket å dele sine erfaringer. Fortellingene dette heftet bygger på tar utgangspunkt i familier der den som soner har hatt kontakt og omsorg for barna før fengslingen. Det handler ikke om mødre og fedre som aldri har vært der og aldri stilt opp. De historiene ville blitt annerledes. Hvordan den av foreldrene som sitter igjen med omsorgen, ansvaret og alle spørsmålene opplever sitt liv er ikke tema i dette heftet. Men glimtvis får vi øye på det gjennom barnas fortellinger. I glimtene ser vi hvilken innsats de gjør, og hva denne innsatsen betyr for barna. Prosjektet er finansiert av: Alle bildene er illustrasjonsfoto, og personene er ikke identiske med personer omtalt i rapporten. 2 3

3 FORTELLINGEN OG FORTIELSEN Viktig å tenke på at Selv om barn vet, kan det fortsatt være mye de lurer på. Barn får vite det på ulike måter selv om de opplever åpenhet, opplever de ikke nødvendigvis ivaretakelse. Å få vite sannheten er et første skritt på veien til å få bearbeidet følelser. Det er en tillitserklæring å bli fortalt man skal ha respekt for den delen av historien som er blitt delt, samtidig som man ikke må ledes til å tro at man vet alt. For de fleste barn og unge er det en stor sorg at foreldrene blir fengslet. For noen er det både en sorg og en stor lettelse. Fortellingen og fortielsen - Mamma fortalte det selv. Hun prøvde å ta ansvar. Et av de viktige og vanskelige spørsmålene er om man skal fortelle barn. Hvis svaret er ja blir det neste dilemmaet hva som skal vektlegges, om noe skal utelates, og ikke minst, hva er riktig tidspunktet? Blant barna og ungdommene som er intervjuet har alle fått vite men på ulik måte og til forskjellig tid. Noen blir pratet til, men ikke med. Andre blir verken pratet til eller med, men hører voksne prate om. De får greie på det ved at de overhører en samtale, ser et brev eller får antydninger fra noen som har snappet det opp og ikke klarer å la være å lekke det videre. Andre har visst det hele tiden ikke nødvendigvis fordi de ble fortalt det, men fordi de ble en del av hendelsen: Jeg var 4-5 år Skjønte ikke helt - husker bare at jeg lå og sov. Så kommer det to politimenn med en schæfer. Jeg var redd først, og jeg husker at de ikke tok av seg skoene. Mamma sa alltid at man måtte ta av seg skoene i gangen. Jeg husker at jeg var 5 4

4 FORTELLINGEN OG FORTIELSEN våken, og at det ikke var koselig. Døren min var alltid åpen, for jeg var redd for mørket. Mamma var i gangen. Hun var ikke veldig rolig i hvert fall. Jeg ropte på henne, men hun hørte ikke. Derfor sto jeg opp, men tror jeg måtte gå og legge meg igjen. Da kom en politimann inn på rommet mitt, og jeg fikk leke med lommelykten hans. Tror ikke pappa var hjemme så de gikk igjen. Mamma sa at jeg ikke måtte si dette til noen det var ikke noe farlig, men jeg måtte ikke si det til noen. Det er dumt når de sier noe annet, for da lurer de sine egne barn. Skal et barn få tillit må man være ærlig. For enkelte barn kan det være en lettelse når sannheten kommer på bordet. En gutt som hadde blitt fortalt at far var på ferie, ble mer og mer redd fordi han aldri kom hjem. Redselen slapp taket da han fikk vite at faren satt i fengsel, for da visste han i hvert fall at han kom tilbake. Barn opplever også å bli fortalt historier som til å begynne med virker greie, men som etter hvert sprekker i limingen: Mamma hadde sagt til både broren min og meg at pappa var i Amerika. Broren min var bare 2-3 år, og han hadde vært med og besøkt pappa. Og da kom han til meg og sa at han hadde vært i Amerika og besøkt pappa. Hadde han vært i Amerika? Da reagerte jeg veldig på det og da fortalte mamma det Jeg tenkte ok greit han er i fengslet. Man klarer ikke å reagere med en gang når man er så liten Men jeg tror jeg spurte hvorfor er han i fengsel, da, hvorfor?? Andre igjen lever med virkeligheter som gjør at fengsling av ulike grunner oppleves som redningen. Bak røffe ord skjuler det seg ofte en blanding av redsel og omsorg: Jeg synes det er bra hun sitter inne, får seg en pause, ellers ville hun vært stein dau. I gruppen av barn med foreldre i fengsel er det også dem som er lettet fordi deres verste trussel er borte: Han er vekk men hvis han kom hjem igjen sa en jente som ikke orket å fullføre setningen. Ville ikke vite det på en måte Ungdommen som ikke ville vite visste at faren hadde vært i retten og visste hva han var dømt for. Likevel skjøv han realitetene fra seg. Han deler reaksjonsmåte med mange andre som heller ikke ville ta det inn - i hvert fall ikke der og da. De sier de prøvde å stenge det ute, tenke på noe helt annet, det gikk ikke opp for meg. Virkeligheten kan bli så tøff at den må omskrives: Når man er liten vil man liksom bare at alt skal være bra og alt være fint. Være prinsesse på slottet. Man vil liksom ikke tenke på sånne ting, for det er ikke noe kul tanke. Man lager heller sin egen lille historie. Barn er forskjellige og reagerer forskjellig på det de blir fortalt. Barnets alder og hvilket forhold de har til den fengslede spiller naturlig inn. Det viktigste er kanskje allikevel måten det blir fortalt på. Barn og unge som blir fortalt uten at foreldrene verken tar hensyn eller viser ansvar, får det tyngre enn nødvendig. De tør heller ikke å spørre. Barna som derimot opplever at voksne klarer å være voksne, også når de må avsløre sin egen utilstrekkelighet, ser ut til å få det mye lettere, slik som denne gutten på 9 år: Pappa sa han skulle fortelle meg noe og så fikk jeg vite det i sengen til mamma og pappa, og så fortalte de at han skulle i fengsel. Og så fikk jeg vite hvorfor. Det ble forklart på en ganske god måte. Det er lurt at mamma og pappa sa det samtidig for det er godt å ha både mammaen og pappaen sin der. 6 7

5 FORTELLINGEN OG FORTIELSEN Hvis de ikke forteller kan de heller ikke trøste. Barna og ungdommene som har blitt intervjuet har tanker knyttet til hvordan det ville være å ikke bli fortalt det. De fleste mener det ville blitt vanskelig, noen sier så vanskelig at jeg kanskje ikke hadde klart det. En gutt anklager foreldrene sine for å ha ventet for lenge med å fortelle og sier: Hvordan kunne jeg bli lei meg så lenge etterpå? Da kan man ikke gråte, ikke få ut sorgen sin, for man er ikke lei seg lengre. På en måte har de tatt fra meg den sorgen. Mange vet ikke hvor lang fengselsstraffen er, og det kan være skummelt å spørre. Det skaper usikkerhet, og barn tror ofte det verste, slik som denne jenta som lettet fortalte: Trodde det var sånn at han skulle være der mange år så fikk jeg høre at han skulle være der bare det var nesten et år. Da ble jeg ikke så lei meg lengre. Foreldrene mine gav ingen restriksjoner, men de sa jeg burde vurdere litt hvem jeg sa det til. Noen velger fullstendig åpenhet. Venner vet det, det blir informert om på skole og i barnehage. De barna som opplever denne åpenheten ser ut til å få en beskyttelse. Det kan ikke tiskes og viskes bak ryggen deres, og eventuell mobbing blir lettere å ta tak i, både for den det gjelder og voksne rundt. En gutt som opplevde at farens fengsling ble fortalt på skolen, først til foreldrene og senere til elevene, synes det nesten ble litt vel mye positiv oppmerksomhet: Mange kom til meg og sa hyggelige ting til meg og ville trøste meg. Det ble litt for mye for de gikk rundt meg hele tiden Likevel er nok dette et lite problem i forhold til dem som går rundt og er redd for at noen får greie på den store hemmeligheten. Det er umulig å pålegge barn og unge å ikke fortelle videre. Foreldrene må derfor være forberedt på at plutselig vet alle, selv om barna har fått beskjed om ikke å fortelle: I barnehagen dagen etter sa jeg det til den ene barnehagetanten hun het Turid og hadde krøller. Jeg hadde ikke skjønt at jeg ikke skulle si det. Husker ikke hvordan hun reagerte, men snakket sikkert med mamma. Jeg likte Turid veldig godt. Hun tok med meg og Lise på skøyter en ettermiddag. Jeg likte henne veldig godt. Det er noen som synes det er så trist, flaut eller vondt at de ikke forteller det til noen. Ofte henger det sammen med hvilken forbrytelse som ligger bak. En ungdom som hadde vært åpen rundt soningen til faren mente åpenhet var det beste, men la til: Hadde det vært en voldsforbrytelse hadde det vært annerledes Jeg har tiet for å beskytte henne - men den store løgnen biter alle. Utsagnet over er fra en mor som har valgt ikke å fortelle jenta si at faren sitter i fengsel. Hun står fast ved at avgjørelsen er riktig, men opplever samtidig løgnenes og fortielsens byrder. Hun vet innerst inne ikke hva datteren vet, og hemmeligheten har vart så lenge og blitt så stor at hun ikke tør å spørre henne. Hun bites av sin egen løgn. En dag vil hun fortelle, sier hun, men tror alt har sin tid. At datteren vil bli sint for at mamma har løyet for henne, er hun sikker på, men vet hun kan svare med hånden på hjertet at hun gjorde det hun mente var best. Hun vet om andre barn som har fått problemer når de har fått greie på hva faren deres har gjort, og fortsetter: Faren har ingen god fortid og ingen klar fremtid. Jeg er redd hun skal få skyldfølelse på grunn av forbrytelsen han soner for. Jeg vil skjerme henne i hvert fall så lenge hun er liten. Jeg måtte jo få vite det, ellers kunne jeg ikke være lei meg. 8 9

6 RETTIGHETER OG MULIGHETER Viktig å tenke på at Barn har rett til kontakt. For å ivareta retten må det tilrettelegges slik at barna kan være sammen med foreldrene sine på en naturlig måte. Foreldrene har et ansvar for at innholdet i samværet blir på barnas premisser. Når fengslene innfører økende kontrolltiltak, sikkerhetsrutiner og uforutsigbarhet knyttet til besøk, bygger de opp barrierer det kan være vanskelig for barn å forsere. Regelmessig telefonkontakt kan være en god brobygger. Det er ingen i dagens system som har ansvar for at barn får uttale seg i saker som angår dem og at deres mening blir tatt hensyn til. Det var tøft å være i fengsel. Ikke noe skummelt. Jeg stakk av med håndjernene. Rettigheter og muligheter Det er ikke retten til, men muligheten for kontakt som endres når foreldre fengsles Både FNs barnekonvensjon og norsk lov gir barn en selvstendig rett til kontakt med sine foreldre, så sant det er til barnets beste. Lovverket åpner for at innsatte med barn blant annet kan få hyppigere besøk og utvidet besøkstid, telefontid eller permisjonskvote. For barna er det ofte en stor spenning, og påkjenning, knyttet til besøk i fengslene, derfor er det ekstra viktig at det som møter dem er tilpasset deres behov. Rettigheten de har må gjenspeiles i tilretteleggingen i tilbudet. Barn har mange forestillinger. Noen blir skuffet, noen skremt, men noen blir også positivt overrasket når de møter virkeligheten: Trodde det var hvitt og grått og at det ikke var så mange fine farger der. Det var mer farger enn jeg trodde. Mye finere. Jeg ville ikke at det skulle være som på den gamle skolen min for den synes jeg ser ut som et fengsel. Og så er det så ekkel lyd det er ekko der

7 RETTIGHETER OG MULIGHETER RETTIGHETER OG MULIGHETER FNs barnekonvensjon regulerer barns rettigheter når den ene eller begge foreldrene er fengslet. Ingen barn skal diskrimineres på grunn av foreldrenes status, og det pålegger staten å respektere barns rett til samvær med foreldrene. Fakta: Det er stor forskjell på om soningen er i et fengsel med høyt sikkerhetsnivå eller et fengsel med lavt sikkerhetsnivå. Er det høyt sikkerhetsnivå må besøkende igjennom en metalldetektor. De kan også bli undersøkt av narkotikahund eller oppleve visitasjon selv om det ikke foreligger mistanke om ulovligheter. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter har bestemmelser om beskyttelse av familielivet. I den europeiske menneskerettighetskonvensjon er det imidlertid tatt inn et punkt om at staten kan begrense denne retten når sikkerhetsmessige hensyn gjør det nødvendig, noe som kan være tilfellet ved fengsling. Ved soning i fengsel med lavere sikkerhetsnivå, åpen anstalt, vil det stort sett være lettere og mer skånsomt for barn å komme på besøk. Det kan også medføre at barn og forelder ser hverandre mer, fordi åpne anstalter ofte tillater flere besøk en ett per uke. Noen åpne anstalter har også bedre tilrettelagt besøksforhold enn fengsler med høyt sikkerhetsnivå. Straffegjennomføringsloven regulerer de rettighetene man har som innsatt i norske fengsler. I loven heter det at barns rett til samvær skal særlig vektlegges under gjennomføringen av reaksjonen. 3 annet ledd. Fengsel det er liksom de slemme som sitter i fengsel, og da er det bak lås og slå. Husker første gang. Vi parkerte langt unna. Det er et gitter, et svært gitter foran fengslet. Mamma måtte si hvem vi skulle besøke, og så sa det psss og så fikk vi komme inn. Så måtte vi gå et langt stykke før vi kom til et hus og så var det psss der og. Og så var det colaautomat der og en sofa. Og før vi kunne komme inn ble vi kroppsvisitert med en metallgreie, og mamma måtte ta av seg øredobber og penger og belte. Vi måtte vente før pappa kom. Så gikk vi inn på et rom et sånt rom som var overvåket. Og det var vakt der tror i hvert fall det. Det var koselig å se pappa, igjen, men det var ikke så veldig hyggelig der Det var en sofa et bord og en stol og en kasse med noen stygge leker en dokke som var brukt sikkert i 20 år. Jeg snakket ikke så mye med han. Mamma snakket. Satt ikke på fanget hans heller. Da vaktene sa vi måtte gå, trodde jeg at jeg hadde gjort noe galt. Men det var bare at besøkstiden var over. Så måtte vi kjøre hjem. MAN BLIR SÅ LEI! Dra langt for å besøke pappa i fengsel og så er det ikke noe koselig. Det er selvfølgelig koselig å møte pappa, men det verste er man må dra med en gang, man kan ikke være der for alltid. Hvis man kunne si for ting og mot ting: Den ene tingen at man må dra en gang, veier så mye at det er nesten bedre å ikke komme. Det er egoistisk, ikke sant, for det er han som sitter der alene, ikke sant. Når vi fikk kontakt var det alltid bare fem minutter igjen. I dag er tilretteleggingen for besøk i fengslene svært varierende, både når det gjelder kontrollrutiner og standarden på de rommene som er avsatt til besøk. Barna kan fortelle om kontrollrutiner som oppleves svært skremmende, men har også eksempler på at de er blitt mottatt og kontrollert med nennsomhet og omtanke. De forteller om tilrettelagte familierom, men har også eksempler på at de har blitt henvist til besøksrom som bærer preg av å være utstyrt for par. Barna ønsker seg mindre kontroll når de kommer. De har ikke lyst til å sitte på et lite rom de vil kunne gå ut og leke og spille ball. De vil ha med mat og være der lengre. Det tar tid å venne seg til hverandre selv om man er en familie. Jeg så det på han at han syntes det var trist at vi så han på et sted vi aldri skulle sett han. Uansett hvor godt tilrettelagt det er for besøk vil noen foreldre synes det er vanskelig at barna kommer til fengselet. Besøket tydeliggjør situasjonen og bekrefter nederlaget og sviket. Barna føler noe av det samme. De kan synes det er veldig trist og veldig fint på samme tid. Uberørte er de i hvert fall ikke

8 RETTIGHETER OG MULIGHETER Fengselet skal legge forholdene til rette for at besøk av barn kan gjennomføres på en skånsom måte. Straffegjennomføringsloven 31 Innsatte bør så langt det er praktisk mulig innvilges minimum ett besøk pr. uke med en varighet på minst en time. Utvidet besøkslengde og mulighet for hyppigere besøk skal vurderes ved besøk fra innsattes barn dersom besøk er til barnets beste. Barnets interesser må vurderes i samråd med ønsker fra barnets pårørende, og pårørendes ønsker bør som hovedregel være utslagsgivende. Det jeg husker var det å treffe henne, vite at hun var i live. For mange av barna var det ikke besøket som sådan som var viktig. De var opptatt av å få vite hvor mor eller far var, og være sikre på at de hadde det bra. Det kan også gjøres gjennom telefon og brev. Det er godt å oppleve at pappa, selv om han sitter i fengsel, er den samme pappaen som før. En jente forteller at faren hennes fortsatte med å fortelle henne tøysete historier som fikk henne til å le. Tidligere gjorde han det på sengekanten. Nå gjorde han det på telefon fra fengslet. Når det gjelder den innsattes mulighet til kontakt med barna sine via telefon varierer også det i forhold til sikkerhetsnivået i fengslet. I fengsel med høyt sikkerhetsnivå har den innsatte svært begrenset tilgang til telefon. Utvidet ringetid kan innvilges hvis særlige grunner foreligger. Slike grunner kan være hvis det kan bidra til å opprettholde kontakt med barn. Soner man i fengsel med lavere sikkerhetsnivå gjelder ikke de samme tidsbegrensningene. Det var mye deiligere da han fikk permisjon, for da følte vi oss som en hel familie. Fanger med barn har noe utvidede muligheter både til å få velferdspermisjon, såkalt fremskutt permisjon og få utvidet den ordinære permisjonskvoten fra 18 til 30 dager i året. Forutsetningen er behov for særlig hyppig kontakt mellom barn og innsatte, og det må dokumenteres at utvidet besøks- og telefontid ikke er tilstrekkelig for å ivareta denne kontakten. Barna opplever at den store endringen skjer når mor eller far får permisjon og de kan møtes utenfor fengselet. En jente fortalte gledesstrålende at faren hennes fikk permisjon i 30 timer i måneden for å følge opp henne og brødrene hennes. Første gang han hadde permisjon gledet hun seg helt syk: Fakta: Forskningsstiftelsen Fafo har gjennomført en undersøkelse om innsattes levekår. Den fastslår at over halvparten av de innsatte har barn og at et flertall av disse har kontakt med barna ukentlig eller oftere. Dette viser at det er mulig å opprettholde kontakt når foreldre er fengslet, og i noen tilfeller også reetablere brutte bånd. Første gang han kom på permisjon da spøy jeg på veien. Vet ikke hvorfor hadde ikke spist frokost. Alltid før lagde han livretten min. Det hadde jeg savnet skikkelig - ingen kunne lage den. Så stoppet vi en butikk og kjøpte alle ingrediensene. Så lagde vi det! Barn skal bli hørt Fafo rapport 429. Levekår blant innsatte (2004) Et viktig vurderingskriterium når det gjelder permisjoner er om permisjonen virkelig er for å møte barna og om dette er til barnets beste. Den samme vurderingen kan legges til grunn når det gjelder besøk i fengslene. I saker som angår barns hverdagsliv har de rett til å uttale seg, det gjelder også forhold knyttet til besøk og permisjoner. Det kan være situasjoner der foreldrenes og barnas interesser står mot hverandre. Hvem skal da ta ansvar for å bestemme om besøket er bra for barnet? Kanskje burde man innført barnets talsperson som kan sikre barnas interessert knyttet til permisjoner og besøksordninger

9 DEN SKJULTE STRAFFEN Viktig å tenke på at For noen blir hele oppveksten preget av at far eller mor fengsles. For andre er det en episode de tilsynelatende raskt legger bak seg. Barn med foreldre i fengsel lever ofte med stor uforutsigbarhet. Når barn opplever ubehag har de ikke alltid ord for det, og følelser og frustrasjoner kan ta stor plass. Det blir mindre igjen til læring, lek og aktiviteter. Det er vanskelig å få plassert sinnet der det hører hjemme. Barna har stor evne til å tilgi og gjemme egne behov. Vi må tillate dem både å være glad i og sinte på, både å føle seg knyttet til og løsrevet fra den foreldren som har sviktet. Å føle seg utstøtt gir mange utslag. Ensomhet er et av dem. Det var trist. Både fordi han hadde det vondt og fordi vi ikke kunne være sammen. Den skjulte straffen Da han dro måtte jeg venne meg til det. Da han kom ut igjen måtte jeg venne meg til det og. Det er bare sånn det er. For den voksne kan den store bøygen være å fortelle. For barnet kan det å få vite være starten på et langt løp med sorg, sinne og mange spørsmål. Men det er stor ulikhet mellom barns situasjon selv om de deler den felles opplevelse å ha en av foreldrene i fengsel. Noen har kunnet opprettholde en trygg ramme rundt livet sitt, uten at verken sosialt nettverk eller familieøkonomien endres. For andre preges oppveksten av sosial utstøting og manglede beskyttelse en ungdom med en narkoman mor forteller at han ble satt på sidelinja av både lærere og elever og fikk alltid høre det. Han konkluderte nøkternt: Jeg har ikke akkurat hatt en vanlig oppvekst. Barna forteller om nye rutiner, om flytting, og om hvordan hverdagen blir preget av den som ikke er der: Det er et stress hver fredag å ta toget for å besøke far. Men det er viktig for oss, for han har ikke mulig

10 DEN SKJULTE STRAFFEN DEN SKJULTE STRAFFEN Har aldri vært sinna på faren min. Det er mye lettere å bli sint på ting eller noen som er der. Jeg gjør mye for å unngå å bli sint på pappa. Jeg har liksom ikke noe å bli sint på han for. het for å besøke oss. Det er barna som må tilpasse seg. Det blir mange flinke til. Tror det var verst for pappa. Jeg har aldri vært sur på pappa, for det er han det er stakkars på vi har hverandre. Barn har stor evne til å tilgi foreldre, og gjemme egne behov. Det er ikke dem det er synd på, det er mamma, kanskje en lillesøster eller bror, men stort sett er det den som sitter inne de har medfølelse med når de blir spurt om hvem som har det verst. Men barnas rolle strekker seg lengre enn til å synes synd på: Jeg er en viktig person for han, for jeg er den eneste som godtar han, forteller en ungdom om faren sin som sitter inne. Jeg er sinna for noe jeg ikke vet hva jeg er sinna for. Egen frustrasjon kan det være vanskeligere å finne plass til, men den er der: To ungdommer beskriver det samme sinnet selv om det viser seg på ulik måte: Jeg tror jeg har mye sinne i meg. Ja, jeg tror nok det. Det har lett for å gå ut over lærerne jeg har ikke tenkt på det jeg sier nå, men når jeg snakker om det nå blir det ganske logisk i hodet mitt. Kanskje særlig mannlige lærere. Om det har noe med pappa å gjøre har jeg ikke tenkt på før nå, men det kan godt hende. Når jeg for eksempel er ute og sykler kan jeg plutselig bli sinna, og da kaster jeg sykkelen. Og så sloss jeg. Ødelegge noe. Jeg er aldri sinna på faren min, men mamma ja, jeg er ofte sinna på henne! Noen ser i hvert fall i ettertid, sammenhengen mellom egne problemer og situasjonen i familien. En jente som hadde opplevd at faren var gjennom en lang rettssak som endte med dom og soning slet med spiseforstyrrelser i mange år. Underarmen var full av arr etter selvskading. Forklaringen hennes var enkel: Filosofien min den gangen var det er bedre å ha vondt utenpå enn inne. Det ligger alltid i bakhodet. Det er en sorg. Når barn bærer store byrder, stjeler det tanker og oppmerksomhet. Noen beskriver det som så kaotisk at det gjør vondt - så tungt at det står i veien for alle andre ting. Andre sier det har ført til ensomhet, for de vet ingen de kan sammenlikne seg med. Tror han tenker på familien nå. Vi har lært nok. Når en av foreldrene fengsles utfordres forholdet mellom voksne og barn. Det kan være vanskelig å ha foreldre som har forbrutt seg mot regler barna har lært det er viktig å overholde. Og det kan være skremmende å se at den som skulle vært der for beskyttelse og omsorg selv blir satt under formynderskap. En jente oppsummerer sine opplevelser i tre setninger: Det viktigste for barn er å bli oppdratt av mamma og pappa. Det har vært tungt å se alle de andre med pappaene sine. Det er ikke et helt ødelagt liv, men vi trengte han i barndommen

11 ANSVAR OG STØTTE Viktig å tenke på at Venner, lærere, naboer alle kan være den viktige støttespilleren som barnet trenger. Hjelpes den voksne til å styrke sin foreldrerolle, hjelpes barna til å legge av seg sitt ansvar. Foreldre har ikke mindre ansvar selv om de sitter inne, men noen foreldre har så store egne behov at de ikke klarer å se barnas. Det er behov for et gjensidig samarbeid mellom kriminalomsorgen og kommunale etater der barn og unge er fokus. Det beste vi kan gi barna er troen på en fremtid. Ansvar og støtte Føler han stiller opp. Selv om han er narkoman er han ikke uten samvittighet. Noen foreldre klarer, selv fra en så underlegen sitasjon som soning i fengsling er, å ta ansvar. Både for det de har gjort og i noen grad for barna sine. Ungdommen som er sitert over er raus nok til å se at faren gjør så godt han kan. En mor som har hatt aleneansvar for barna i mange år uttrykte det samme da hun sa om mannen sin: Ut fra de mulighetene han hadde så har han brukt tiden på dem. Jeg har alltid kunnet stole på han når det gjelder det. Ved å ta ansvar gjenetablerer foreldrene noe av foreldreautoriteten, og fortsetter å være en som barna kan respektere. En ungdom uttrykker lettelse over at faren har stått for det han har gjort, innrømmet det og blitt ferdig med det og han avslutter: Han må ta ansvaret. Han er jo voksen. Det handler om han. Selvfølgelig handler det om han! 20 21

12 ANSVAR OG STØTTE Det er mamma som har ført til problemene, men det er hun som har hjulpet meg gjennom dem. Det barnet eller den ungdommen som har foreldre som klarer å være på deres banehalvdel får plassert frustrasjon, redsel og sinne der det hører hjemme. De får også et rom for kontakt, håp og framtid. Men ikke alle foreldre har krefter og muligheter til å gjenskape det som er ødelagt, og ikke alle barn klarer å ta imot fra den som har sviktet. fange opp hva som skjer. Noen greide det. Barna og ungdommene forteller om sosiallæreren som brydde seg, om læreren som skjønte at uroen hadde en årsak og om den barnehageansatte som fulgte med og fortalte mamma. Men de fleste gikk for seg selv. Ble problemene tydelige nok fikk de hjelp, men da var det for symptomene ikke for årsaken. En gutt som hadde strevd i mange år sa: Da jeg fikk hjelp var det altfor sent. Nei, skal de gjøre noe må de handle raskt men på en skånsom måte. Det er lite et barnesinn kan forstå. Har pratet med en venninne. Jeg var litt letta da jeg hadde pratet ut med noen. Noen ungdommer snakker bare med nærmeste familie. De føler de ikke kan stole på noen andre og at skammen er så stor at det er uoverkommelig å dele den. Det viktigste ser ut til å være å ha noen. For som en gutt sa: Du blir gæ ærn hvis du holder det inne. Hvis du bare har det i hue, og tenker på det. Så det er bra å ha noen å prate med. Hvis ikke blir det bare verre og verre. Må få det ut. Det er godt å kjenne noen som har det som en selv. Det er godt å ha noen å dele følelsene sine med. Og savnet etter en pappa kan man dele - selv om ikke begge sitter i fengsel: Jeg har en venninne faren hennes er ikke i fengsel, men han er veldig ofte i Tromsø så han er heller ikke hjemme. Så hun skjønner hvordan det er å ikke ha pappaen sin hjemme. Jeg tror det er verre å ha pappaen sin i Tromsø enn i fengsel for han kan ikke komme hjem så ofte. Sosiallæreren på skolen. Hun så at jeg hadde problemer Barn og unge er i barnehagen eller på skolen hver dag. De som jobber der har en unik mulighet til å Det viktigste er å ikke bli fratatt fremtiden Hos noen av ungdommene var det et sterkt ønske om å klare seg, både på skolen og ellers. Det er som de vil vise at det går an å ta andre valg enn det mor eller far har tatt. Noen av dem er også opptatt av den trøsten det er for foreldrene å se at de ikke detter utafor, men klarer seg! Jeg skal gå allmenn. Vil bli advokat. Jeg får fine karakterer. Læreren er imponert over at jeg får så fine karakterer. For jeg har jo mange problemer, problemer med å konsentrere meg og sånn. Nå går det veldig bra, har fått orden på livet mitt. For et halvt år siden fikk jeg kjæreste det hjalp for jeg ble mobbet på grunn av dialekten det gikk jo det gikk jo det, og. Så kom det noen som likte meg, og da ble jeg glad! Anne, 14 år. Jeg vet hva jeg skal. Ikke gjøre noe kriminelt uansett hvor dårlig råd jeg får. Ikke bruke penger på tull. Ikke finne på noe. Har lært det! Vi er blitt godt oppdratt. Mor har vært der og vist oss de rette sidene. Jeg vil ha utdanning og jobb i stedet for å tape så mye av livet. Da slipper jeg å gå rundt og være redd. En eller annen gang må du få straff for det du har gjort. Det var rettferdig at han fikk en straff. Natasja, 15 år Jeg skal ha et straight liv. Leve! Jeg er ivrig på å være meg selv. Går på skolen, har venner. Har det jeg trenger, men jeg har jobbet mye for det. Far slipper ut til jul. Han kommer hjem for å feire jul rusfri jul. Det er mitt krav! 22 23

13 FRA INNELUKKING TIL UTESTENGING Viktig å tenke på at Det bør foretas en barnefaglig vurdering i hver enkelt utvisningssak. At myndighetene påfører barna tapet av en av foreldrene, kan skape mistillit til samfunnet de vokser opp i. Det er et samfunnsansvar å sette grenser for hvor mye barn skal lide på grunn av voksnes handlinger. Hvordan barn og unge opplever seg behandlet kan både virke positivt forebyggende og negativt akselererende på tilpassing, helse og utvikling. Å leve i uvisshet med vekselsvis håp og fortvilelse er en stor psykisk belastning. Fra innelukking til utestenging - Det er han selv som må ta ansvaret for at han sitter i fengsel, men ikke i forhold til å bli utvist. For de fleste barn med mor eller far i fengsel knytter det seg gode forventninger til løslatelsen. For noen går det fra vondt til verre. Far kommer ikke bare ut av fengsel, han fraktes ut av landet. For barn kan utvisningen oppleves verre enn den egentlige straffen. En jente som hadde hatt regelmessig kon- takt med faren sin så lenge han satt i fengsel, men som ikke så han mer sa: Han lever men han er ikke sammen med oss. Det er en sorg man ikke blir ferdig med. Mange har det som henne, for som regel fører utvisning til familiesplittelse. Språklige, økonomiske, jobbmessige, sikkerhetsmessige, familiære og sosiale grunner fører til at familien ikke ser det som en mulighet å flytte sammen med den utviste

14 FRA INNELUKKING TIL UTESTENGING Utvisning er et institutt i utlendingsretten som kan benyttes mot personer som oppholder seg i Norge, men som ikke er norske statsborgere. Et vedtak om utvisning innebærer at en person blir bedt om å forlate Norge, og i tillegg gis et forbud mot senere innreise. Innreiseforbudet kan gjøres varig eller for et avgrenset tidsrom. Argumenter som kan tale mot utvisning er hensynet til samlivspartner eller barn bosatt i Norge, helseforhold, lang botid i riket, at utlendingen kom til Norge i ung alder, og at utlendingen er godt integrert i det norske samfunnet. Selv om familien mister en inntekt ved at en av foreldrene utvises, får den gjenværende ektefellen ikke ekstra barnetrygd, slik andre aleneforsørgere får. Eneste mulighet for å få utløst disse pengene er ved å skille seg fra den utviste ektefellen, noe som igjen gjør det vanskeligere å få den utviste tilbake til Norge på et senere tidspunkt. - Det skulle ikke være lov med utvisning. De brydde seg ikke om at han hadde to barn. Barna har rettigheter knyttet til kontakt med foreldre. Barnets beste skal være et overveiende hensyn i alle saker som berører barn, også utvisningssaker. Det er ikke praksis for å foreta barnefaglig vurdering eller vektlegge hensynet til barn. FN s komité knyttet til barnekonvensjon har kritisert Norge for dette. Det oppleves uforstårlig for barna og ungdommene at deres situasjon ikke betyr noe i forhold til utvisningsvedtaket: UDI skulle ha snakket med oss før utvisningen. Det gjorde de ikke. Tiden i fengsel og på permisjon telte ikke noe fra eller til. Det burde telle positivt. Så slapp han ut. Alle trodde det var greit. Mamma og søsteren min og jeg var på ferie så ringte de til oss han hadde gått på gata, så ble han tatt. De hadde sagt: Nå skal du hjem! Hjem? - det er jo her det! Vi fikk ikke rukket og dratt å si ha det en gang. Det er tre år siden han ble utvist. Jeg savner han og tenker på han. Før ble jeg så lei meg men nå klarer jeg nesten ikke å bli lei meg han er så langt borte. Det betyr ikke at jeg ikke savner han det betyr jo ikke det! men man kan ikke være lei seg for noen man ikke har sett på så lenge... Jeg er selvfølgelig glad i han, blir dritglad når han ringer, men det er jo ikke det samme - han vet jo ikke lengre hvordan jeg er Tror ikke han kommer tilbake. Hadde jeg vært han ville jeg holdt meg langt borte fra Norge jeg ville ha hatet det landet her. Virkelig hatet det tenk å ødelegge så manges liv på en gang! Men jeg kan ikke gå rundt å være sur på alle som er norske det funker ikke, det blir jo helt dust. Men jeg kan være sur på dem som mener at det staten gjorde var riktig. De kan jeg være sint på. Jeg vet jeg skal flytte til et annet land senere i livet. Og da skal jeg treffer faren min i et annet land. Selvfølgelig! Fakta: Utvisning av utlendinger med barn i Norge 2001 I 200l var det totalt 26 utlendinger med mindreårige barn i Norge som ble utvist, 18 av disse varig. Disse 26 utvisningene rammet 46 barn under 18 år, hvorav 34 barn fikk sin far varig utvist. Ved en gjennomgang av sakene fant man at samvær med barn ikke var avgjørende der den ilagte straffen hadde en strafferamme på mer enn 3 års fengselsstraff. I saker der strafferammen lå under 3 år vurderte myndighetene konkret i hver enkelt sak i hvilken grad utlendingen hadde kontakt med barna. Dersom de vurderte at kontakten hadde vært god, lot de dette få betydning ved avgjørelsen. Ved avgjørelsen om en person med barn skal utvises skal det tas hensyn til hvilke konsekvenser dette vil ha for barnet og om vedtak om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak. Disse konsekvensene utredes svært sjelden. I 2001 ble bare 8 av sakene utredet. Ingen av disse utredningene var initiert av utlendingsforvaltningen, og utlendingsmyndighetene viste ikke i noen av sakene til disse barnefaglige uttalelsene, bortsett fra i enkelte saker som dokumentasjon på god kontakt og jevnlig samvær med barn. Irene Palm Hansen og Gunhild Bolstads: Utvisning 2001 I 2001 var det 125 utvisninger knyttet til straffeloven. I 2003 var antallet økt til 576. Etter 2001 har vi ikke tall på hvor mange barn som berøres av denne type utvisningssaker. En registrering er nå iverksatt i regi av UDI, og vil inkludere saker fra sommeren Info fra UDI, nov

15 DEL AV EN STØRRE HELHET DEL AV EN STØRRE HELHET Del av en større helhet I dette heftet er det barn og unges stemmer vi først og fremst hører. Men i utarbeidelsen har det vært av uvurderlig nytte å knytte seg til foreninger og organisasjoner som gjennom år har arbeidet for å bedre de pårørendes situasjon: Foreningen for Fangers Pårørende, Juss-Buss, Voksne for Barn og Interessegruppa for utvistes familier. Foreningen for Fangers Pårørende Foreningen for Fangers Pårørende (FFP) ble etablert i 1992 av en gruppe pårørende, innsatte og advokater. Foreningens formål er å jobbe for å ivareta de pårørendes situasjon. FFPs viktigste arbeidsoppgave har siden den gang vært å motta telefoner fra pårørende som trenger støtte, veiledning eller praktisk rådgivning. Temaene som tas opp er ofte økonomi, spørsmål vedrørende fengsler samt barnas situasjon. Ofte er det behovet for å ha noen å snakke med som er viktigst for de som ringer. Mange lever med hemmeligheten om fengslingen på grunn av redsel for omgivelsenes reaksjoner. FFP samarbeider med kriminalomsorgen, gjennom sitt engasjement for at fengslene legger til rette for gode besøksforhold for alle pårørende. Besøksforhold inne bærer alt fra de fysiske omgivelsene fengslet tilbyr i sine besøksavdelinger til de holdninger ansatte i fengslene møter pårørende med. FFP påvirker lovverket gjennom å være høringsinnstans til aktuelt lovverk. Gjennom prosjektvirksomhet utvikler FFP ny kompetanse om fangers pårørendes situasjon, blant prosjektene er: Prosjekt løslatelse og tilbakeføring til samfunnet, Pårørendes helse og Fangers barn. I prosjektet om fanges barn ble det gitt ut to informasjonsbrosjyrer, ett til barna og et til voksne. Heftene kan fåes ved henvendelse til foreningen. Tlf post@ffp.no Juss-Buss Fengselsgruppa Fengselsgruppa på Juss-Buss yter fri rettshjelp til innsatte i norske fengsler. De driver oppsøkende virksomhet ved at de har månedlige saksmottak ved Ullersmo fengsel, Ringerike fengsel og Ila fengsel, forvaringsog sikringsanstalt. I tillegg forsøker de å avlegge besøk ved noen andre fengsler enn de faste i løpet av hvert semester. Studenter tilknyttet fengselsgruppa fungerer som fullmektiger for de innsatte, og bistår dem med saker tilknyttet deres rettigheter etter straffegjennomføringsloven; blant annet søknad om fremstillinger, permisjoner, prøveløslatelse, overføring til annet fengsel, klage på ilagt reaksjon etc. De bistår også i klageadgangen. Innvandringsgruppa Innvandringsgruppa på Juss-Buss jobber med utlendingsrett avgrenset mot asyl. De har årlig over 500 utlendingsrettslige saker og tallet er stadig økende. Deres hjelp består i stor grad av informasjonsarbeid og der det er nødvendig hjelper de klienter ved å konkret gå inn i forvaltningsprosessen, som regel ved å skrive klage på vedtak som er gjort av utlendingsmyndighetene. En vesentlig mengde av deres utlendingsrettslige saker dreier seg om familiegjenforening. Innvandringsgruppa har dessuten jobbet aktivt rettspolitisk med spørsmål knyttet til utvisning. Tlf jussbuss@hotmail.com Voksne for barn Voksne for Barn (VfB) er opptatt av at barns interesser synliggjøres og at barn og unges psykiske helse ivaretas. VfB er en frivillig, ideel medlemsorganisasjon som er opptatt av at barn og unge i Norge skal få en omsorgsfull oppvekst, preget av trygghet og trivsel. For å bidra til det jobber de både direkte med barn og unge, foreldre og andre omsorgspersoner samt fagfolk. VfB er en organisasjon for alle som tar barn og unges oppvekst på alvor! Voksne for Barn og Foreningen for Fangers Pårørende har utviklet et kursprogram som retter seg inn mot ansatte i fengselvesenet og kommunene med tema barn som har foreldre i fengsel. Hensikten er å rette søkelyset på barnas situasjon når en av foreldrene er inne til soning, hvordan forholdene i fengslene kan legges til rette, kommunikasjon med barn samt hvordan fengsel og kommunalt ansatte kan utnytte hverandres kompetanse til beste for barna. Programmet er prøvd ut i fengselsregion øst. I 2004 vil tilbudet bli utvidet til de øvrige regionene. På foreldretelefonen eller foreldre@vfb.no kan de som har spørsmål eller bekymringer vedrørende barn og unge ta kontakt. Tlf vfb@vfb.no Interessegruppa for utvistes familier (IGUF) IGUF ble startet i 1995 av kvinner som selv var rammet av utvisning ved at ektefelle/kjæreste var vedtatt utvist fra Norge, samt av støttespillere med erfaring fra Juss-Buss. IGUF jobber for at utenlandske statsborgere som er bosatt i Norge og har familie her, skal behandles likt med norske borgere og ikke dobbeltstraffes gjennom utvisning. Utenlandske statsborgere kan utvises dersom de har brutt utlendingsloven eller er straffedømt. IGUF samarbeider med andre organisasjoner for å påvirke utvisingspraksis i en mer human retning. IGUF jobber for å få fram hvordan dagens utvisningspraksis rammer familiene, og har spesielt fokus på barnas situasjon. Sammen med Juss-Buss har IGUF utarbeidet forslag til lovendring for å sikre et sterkere vern mot utvising av utenlandske statsborgere med tilknytning til Norge. IGUF er en frivillig organisasjon og drives uten noen form for støtte. IGUF har fungert som en selvhjelpsgruppe og pressgruppe for å endre utvisingspraksis. Per i dag har de ikke kapasitet til å ivareta nye medlemmer, men fungerer fortsatt som en ressursgruppe og kan bidra med erfaringer gjennom nesten 10 år. IGUF har en egen hjemmeside. net/iguf. De kan kontaktes gjennom Foreningen for Fangers Pårørende

16 30

17 Soda Faren min har ikke egne nøkler. Han sitter i fengsel. Redd Barna Hammersborg torg Oslo Postadresse Postboks 6902 St. Olavs plass 0130 Oslo Tel: Faks: