Om boka. Et samarbeid mellom: Nasjonal kompetansetjeneste ROP. Stiftelsen Amalie Skrams Hus i Bergen

Transkript

1

2 Et samarbeid mellom: Om boka Nasjonal kompetansetjeneste ROP Stiftelsen Amalie Skrams Hus i Bergen Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse

3 Redaksjonen består av: Anne Landheim Frøy Lode Wiik Marit Brendbekken Morten Brodahl Stian Biong

4 På vei til et bedre liv Ei bok om at bedring fra rusproblemer og psykiske helseproblemer er mulig Ei bok som skal ha oppmerksomhet på recovery Ei bok om håp Ei bok med førstehåndsfortellinger Ei bok der brukeren selv forteller sin historie Ei bok om erfaringskunnskap Ei bok som kombinerer erfaringskunnskap fra brukere, fagfolk og forskning

5 Hvorfor denne boka? Ei bok om bedring fra rusmiddelmisbruk og psykiske helseplager Ei bok der brukeren selv skriver sin historie om bedring, og hva som har vært viktig i bedringsprosessen Ei bok der fagfolk reflekterer rundt historiene Ei bok som formidler erfaringskunnskapen sammen med forskningsbasert kunnskap

6 Hva handler boka om? De 14 forfatterne er rekruttert fra: Amalie Skrams Hus Ekspertrådet ved N-ROP Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse

7 Hva handler boka om? 14 historier fra personer som har opplevd bedring fra rusmiddelproblemer og psykiske helseproblemer Veien til et bedre liv Hva som har vært viktig på veien til et bedre liv Med egne ord (narrativer)

8

9 Hva er recovery? Aller mest handler det om at livet oppleves bedre, med eller uten rusmidler og psykiske helseproblemer Bedring kan være at konsekvensene av rusmiddelmisbruket blir mindre, at rusmidler misbrukes i perioder, at en klarer å holde seg helt unna rusmidler, eller at en får substitusjonsbehandling Et bedre liv er ikke nødvendigvis et problemfritt liv

10 Det å skrive sin egen historie Det er deres opplevelse og fortelling, slik de har erfart den når de tar et tilbakeblikk på livet. Det subjektive og det erfaringsnære Dette gir en mulighet til selv å definere virkeligheten, og hvordan livet er erfart Historiene presenteres derfor slik den enkelte ser det Gjennom å fortelle konstruerer fortelleren identitet og mening omkring tidligere opplevelser og handlinger, og noen ganger kan det ha en terapeutisk effekt å skrive sin historie.

11 Det å skrive sin egen historie Historiene handler ikke bare om en personlig bedringsprosess, men også om sammenhengen mellom bedring og eksterne faktorer som samfunnsmessige forhold, tjenestenes betydning og ikke minst betydningen av sosiale relasjoner. På den måten peker bedringshistoriene utover individet selv

12 Det å skrive sin egen historie Det har ikke vært noe poeng at disse historiene skal være representative for alle som har et rusmiddelproblem og/eller psykiske helseproblemer Historiene kan leses som personlige beretninger, og vi kan lese dem samlet som en helhet. Vi kan spørre oss om det er noen mønstre som går igjen når den enkelte snakker om recovery.

13 Hvorfor denne boka? Formidle erfaringsbasert kunnskap Synliggjøre dialogen mellom erfaringsbasert kunnskap fra brukere og fagfolk og forskning Stimulere til utviklingen av recovery-orienterte tjenester Formidle håp

14 Målgruppe Studenter innenfor helse- og sosialfag Fagfolk i kommunen og spesialisthelsetjenesten Brukere og pårørende Folk flest

15 Gangen i boka Bokas tre deler

16 Innholdet i boka Hva handler recovery om? v/marit Borg og Stian Biong Hva viser forskningen om recovery? Anne Landheim De 14 historiene Å bli en del av fellesskapet. v/stian Biong Liv og lære: posisjonerte perspektiver på bedringshistorier i to fokusgrupper. v/marit Brendbekken Rusmiddelproblemer og avhengighet er ingen livstidsdom. v/helge Waal Hva kan leger og psykologer lære av historiene? V/Lars Lien Vi må slutte å behandle samtidig rus og psykisk lidelse-vi skal behandle mennesker. V/Arnhild Lauveng. Selvhjelp-problemet som ressurs i egen endringsprosess. V/Solbjørg Talseth Hvordan kan vi jobbe recoveryorientert i kommunen? V/Mestringsenheten Sandnes kommune Recovery-perspektivet: utfordrende, men utydelig og uavklart. v/ole Petter Askheim

17 De 14 historiene 14 ulike historier 14 veier inn i misbruket, og 14 veier til et bedre liv 14 historier om hva som har vært viktige faktorer i bedringsprosessen

18 Trosset alle flyttet til Amsterdam Jeg heter Silje Mack og er 23 år. Jeg er oppvokst med en psykisk syk og rusavhengig mor, og flyttet elleve ganger mellom ulike barnevernsinstitusjoner før jeg fylte 18 år. Jeg har ingen utdanning utover ungdomsskolen, og ble tidlig gitt opp av offentlige instanser. I flere år levde jeg som en traumatisert rusmisbruker, frem til jeg for snart fire år siden flyktet til Nederland for å starte et nytt liv. I dag lever jeg en selvstendig tilværelse som oversetter og journalist, og er en aktiv samfunnsdebattant i norske medier. På fritiden samarbeider jeg med frivillige organisasjoner for å hjelpe andre som har det vanskelig. Jeg sliter fremdeles med ettervirkninger av traumene fra oppveksten, og kjemper den dag i dag for å få hjelpen jeg trenger og har krav på.

19 «En dag så vil det gå deg bra» Jeg heter Karl Olaf og er 53 år. Nesten hele min barne- og ungdomstid var jeg i barnevernets omsorg, og som niåring ble jeg sendt på spesialskole for vanskelige gutter. Da jeg var 14, ble jeg fengslet for misbruk, salg av narkotika og kriminelle handlinger. Jeg har vært inn og ut det som er av institusjoner for rus og psykiske problemer. Etter nesten 30 år med rus og mange diagnoser klarte jeg å finne veien ut. I dag anses mine erfaringer som en ressurs, og jeg har oppdrag fra Helsedirektoratet og underviser på skoler. Jeg jobber fast som erfaringskonsulent ved Sørlandet Sykehus. Mye av min fritid går med til verv i sentralstyret til Mental helse.

20 «Selv om systemet svikter, så er det mulig å få det til» Jeg heter Hågen Haugrønningen, er 43 år og jobber som veileder, kurs- og foredragsholder. Jeg er ugift, har to barn og er nå bosatt i Oslo. Av utdanning er jeg adjunkt og agrotekniker. I tillegg er jeg sertifisert konstellatør innen familie og organisasjon fra Institutt for konstellasjoner og traumearbeid.

21 «Kunsten gir håp» Jeg heter Reza Adib, er 43 år gammel, født i Iran. Da jeg var 15, kom jeg til Norge via Tyrkia som politisk flyktning i følge med en kamerat. Jeg har to barn. Etter videregående har jeg tatt to års kunstnerutdanning. Jeg har misbrukt heroin i om lag 15 år. Jeg har også slitt med mye angst og depresjon. I dag er jeg rusfri. Oppvekst i Iran

22 «Følelsen av tilhørighet og at jeg kan bidra til samfunnet, gjør at jeg føler meg verdifull.» Jeg heter Roald, er 41 år, har tre barn og kommer fra Vestlandet. Jeg startet å ruse meg i 13-årsalderen og fortsatte til jeg fylte 37 år. Jeg har vært innlagt tre ganger ved psykiatrisk avdeling i forbindelse med depresjon og selvmordsforsøk. Jeg har også hatt oppfølging av et poliklinisk ungdomsteam og var innlagt en gang for avrusing i ung alder. Men jeg fikk ikke noe ettervern, og det fungerte ikke for meg. Da jeg var 37 år, gikk jeg i behandling ved en 12-trinnsklinikk, og der fikk jeg til slutt den hjelpen jeg trengte. I dag er jeg fast ansatt i fylkeskommunen der jeg bor, og jeg har fått tilbake omsorgen for min yngste sønn. Jeg har ikke ruset meg på over tre år.

23 «Vil ikke være det vonde foruten» Jeg heter «Trine», er 39 år, fra Sørlandet. Etter mange år med høyt alkoholforbruk utviklet jeg en avhengighet som holdt på å ødelegge livet mitt. For tre år siden gikk jeg i behandling på en 12-trinnsklinikk, og jeg har vært edru siden. Jeg har samboer, barn og jobber som lektor i pedagogikk.

24 «Slutt på dobbeltlivet» Jeg heter «Anna Marie», er 38 år og utdannet jurist. Jeg er oppvokst på Sørlandet og bor nå i Bergen. I barndommen hadde jeg søvnforstyrrelser, men ellers ingen klar diagnose. 15 år gammel begynte jeg med heroin, og siden den gang har jeg brukt hasj, amfetamin og opiater. Jeg har en tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus bak meg, og jeg har gått til psykolog i flere år. I dag trapper jeg ned på LAR.

25 «Noen frø trenger en vinter for å kunne spire» Jeg heter Morten og er 42 år gammel. Heroin, piller, hasj og amfetamin inntok jeg daglig de siste årene av mitt rusaktive liv. Etter endt rehabilitering i fikk jeg god hjelp til mine psykososiale problemer av mitt lokale DPS. Jeg har i flere år vært aktiv i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO), både som frivillig og som ansatt. Jeg jobber for tiden som erfaringsrådgiver ved en ambulant akuttenhet og ved Nasjonal kompetansetjeneste ROP.

26 «Har betydd enormt mye å få diagnosen dokumentert og bekreftet» Jeg heter «Kari», er 32 år og oppvokst i nærheten av Eidsvoll. Jeg har vært rusmisbruker i 13 år. Det har vært et blandingsmisbruk, men jeg har brukt mest amfetamin og piller. Jeg har vært på flere avrusninger og utredninger. I 2010 fikk jeg til slutt diagnosene ADHD og generalisert angstlidelse. I alt har jeg rundt 15 innleggelser bak meg ved psykiatrisk og/eller rusinstitusjon. Nå har jeg vært rusfri i to år. For tiden jobber jeg som sekretær på et verksted og som veileder i en kafé på en åpen bondegård. Jeg arbeider også en del i fjøset på gården. Jeg er utdannet legesekretær, bor alene og har ingen barn. Jeg bruker legemiddelet Concerta for min ADHD.

27 «Må over dørstokken kvar dag» Eg heiter Stina Nilsen, er 40 år og kjem frå Hardanger. Eg lir av angst og har ein kronisk somatisk sjukdom. Eg begynte å ruse meg då eg var 23 år gammal, og sidan har eg misbrukt alkohol og piller. Eg har vore innlagt to gonger på psykiatrisk sjukehus og tre gonger til rusrehabilitering. I dag er eg mor til Nina (1 år), utdanna barne- og ungdomsarbeidar, går på AAP, nyttar medisinar for angst og søvnproblem, samt for kronisk somatisk sjukdom.

28 «Løp meg til bedring» Jeg heter Asbjørn Jensen, er 49 år og kommer fra Tromsø. Da jeg var 10 år, begynte jeg å sniffe lim og drikke alkohol. Jeg har brukt amfetamin og hasj i 32 år. Jeg har to opphold bak meg på rusrehabilitering. I dag er jeg rusfri og bruker ingen medikamenter. Jeg har to døtre og begynner på videreutdanning til høsten.

29 «5070 dager siden jeg tok min siste drink» Jeg heter Erik Torjussen og er 59 år. Jeg er født, oppvokst og bor i Kristiansand. Etter å ha slitt med alkoholproblemer i over 20 år kom jeg til behandling på A-klinikken høsten 2001 og fikk diagnosen alkoholavhengig. I dag er jeg medisinfri, driver mitt eget firma og er aktiv i bruker- og pårørendeorganisasjonen A- larm. Gjennom A-larm er jeg med i flere arbeidsgrupper og råd/utvalg på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I tillegg holder jeg foredrag for næringslivet og er likemann for flere. Jeg er gift, har tre døtre, tre svigersønner og fem barnebarn

30 Brukerengasjement ble en livsstil Jeg heter Lise Aasmundstad og er 48 år. Jeg vokste opp i Langesund i Telemark, og har bodd i Oslo og Bærum siden Da jeg var 12 år, begynte jeg å ruse meg. Som 15-åring satt jeg min første sprøyte heroin, som senere skulle bli mitt favorittrusmiddel. Mitt første behandlingsforsøk var på Vesleia i 1991, der jeg var i to korte opphold. Senere var jeg to ganger på Arken, videre på Vinderen, Veiviseren og til slutt Tyrili. Innimellom dette forsøkte jeg utallige ganger å avruse meg uten hell. I dag lever jeg er et godt og nyktert liv med jobben min i REHABpiloten, som har 10-års jubileum i Jeg eier min egen leilighet og har en nær og god relasjon til datteren min og den øvrige familien, som har betydd alt for meg. Etter 16 år med metadon er jeg nå halvveis i nedtrapping med mål om å gå helt av. Jeg er under omfattende tannbehandling og planlegger behandling av min hepatitt C-diagnose, som jeg fikk allerede som 15-åring, i slutten av Jeg har lært meg å leve med min angst og mine manier og har aldri hatt noe ønske om å utrede noen diagnoser.

31 Hva forteller historiene oss? Det finnes håp! Mange svar på hva som er bedring og veien til bedring Bedring er en prosess og varer hele livet Bedring er å leve et bedre liv, ikke et problemfritt liv Å bli sett, bli bekreftet Å bli en del av fellesskapet Mening i hverdagen og livet

32 Hva forteller historiene oss? Om relasjonens betydning Samtaleterapi er kanskje overvurdert! At egne krefter er en viktig ressurs Om de gode hjelperne. «Hjelperne» som går litt ut av rollen sin, som gjør det «lille ekstra» Om mangel på folkeskikk Om fragmenterte tjenester og avmakt

33 Hva betyr denne kunnskapen for praksisfeltet? Å ta utgangspunkt i personens verdier, preferanser og kontekst Å ta utgangspunkt i de forhold personen selv ønsker å endre Å la levekår, livshistorie, mestring, interesser og ressurser få større plass Å være litt mindre «ekspert»

34 Hva betyr denne kunnskapen for praksisfeltet? Støtte brukeren i bedringsprosessen. Tjenestene, familie, venner, nabo, lokalsamfunnet. Strategisk assistanse og strategiske tjenesteressurser Tilrettelegge for bolig, meningsfylt aktivitet, arbeid, sosiale fellesskap, sosiale nettverk, terapi Være medmenneske Ikke sykeliggjøre

35 Hva kan vi lære av historiene? «Å anerkjenne personens erfaringskunnskap og betydningen av den enkeltes innsats, samt at god hjelp ved ROP-lidelser kan erfares i folks hverdagsliv og utenfor en behandlingssetting, er en del av dette» (Sitat fra Stian Biong)

36 I handel cirka 1. juli 2016