3. Geologiske enheter definert på grunnlag av materialinnhold eller andre fysiske egenskaper

Transkript

1 NORSK GEOLOGISK TlOSSKRIFf 66 SUPPL (1986) Enheter definert på grunnlag av materialinnhold Geologiske enheter definert på grunnlag av materialinnhold eller andre fysiske egenskaper 3.1. Alminnelige egenskaper og organisering av bestemmelsene for enhetene Alle kategorier av geologis ke enheter innen dette kap itlet er definert ut fra ulike materialegenskape r (litologi, fossiler, magnetisme) og/ell er andre fysiske egenskaper (grense- og kont ak tforhold, for m, struktur). De kategorier som er tatt med her er litostratigrafiske enheter (3.2.), litodemiske enheter (3.3.), magnetostrafigra fiske enheter (3.4.), biostratigrafiske enheter (3.5.), pedostratigrafiske enheter (3.6.), geo logiske formenheter (3.7.), struk turgeo logiske lineære enheter (3.8.), strukturgeologiske flateenheeter (3.9.), morfostratigrafiske enheter (3.10.) og tektonostratigra fiske enheter (3.11.), se tabell! og fig.1. Seismisk stratigrafi er om talt (3.12.). Bestemm elsene for hver enkelt enhet er delt i 9 hovedpunkter: I. Grunnleggend e definisjon 2. Enh etens rang og plass i et eventuelt hierarkisk inndelingssystem 3. Dimensjon og utstrekning 4. Kar tleggbar het og metoder for iden tifisering 5. In nhold og øvrig e egens kaper 6. Navnsetting 7. Variant er av enheten, forho ld til andre enheter, utfyllend e kommentarer 8. Eksempler 9. Nøkkelreferanser 3.2. Litostratigra fiske enh eter A/minnelige egenskaper Litostratigrafi dreier seg om beskrivelse og inndeling av sedimenter, sedimentæreog vulkanske bergarter på grunnlag av litologiske egenskaper og pålagringsforhold. En litostrat igra fisk enhet er en kro pp av sedimentære, vulkanske, metamorfe sedimentære eller metamorfe vulkanske lag som er avgrenset på grunn av særegne litologiske egens kaper og stra tigrafisk pos isjon. Litostratigrafiske enheter følger "Loven om naturlig pålagring" ("L aw of superposition"). Det vil si at yngre lag er avsatt oppå eldre. Litostratigrafiske enheter defineres uavhe ngig av tolkninger om geologisk historie, dannelsesmiljø og bio logisk utvikling. Grensene for litostrat igrafiske enheter er i prinsipp et uavhengig av tidshorisonte r. De fleste litostratigrafis ke grenser skjærer tidsflatene og er tidstransgressive. Undergrensen for en enhet dannet ved en plutselig og kortvarig katast rofehendelse kan likevel være næ r syn kron over hele utbredelsesområdet, f.eks. en vulkansk askeavsetni ng eller lag avsatt ved en storflom eller en storm. Gre nsene mellom litostratigrafiske enheter kan være litologisk skarpe og markere en inkonforrnitetsfl ate (avsnitt ), men det kan også være gradvise overganger. Gradv ise overganger er særlig vanlig ved laterale faciesforandringer. Litostratigrafiske enheter kan på denne måten kile inn i hverandre. Litostratigrafiske enheter har ofte en tredimensjo nal form som ei plate, skive, linse, en kile, rygg, finger eller tunge. Ulike litostratigrafi ske grenseforhold er vist i fig.2, 3 og 4. I tillegg til litostratigrafiske grenser, kan litostr atigra fiske enheter også være avgrenset av sekundære grenseflater av intrusiv, tektonisk og metamorf opprinnelse (Fig.l). Litostratigrafis ke enheter tje ner som enheter ved geologis k kartl egging. Enhetene benyttes ved und ersøkelser og bes krivelser, utredn ing av den geologiske histori en og vurdering av økonomisk nyttbare forekomster (olje, malm, mineraler, grus, grun nvann, etc.). De litost ratig rafiske enhetene er, etter synkende rangordning overgruppe, gruppe, fo rmasjon, ledd, lag eller strøm. Formasjonen er grunnenh eten Formasjon (Forma/ion) Formasj onen er en bergar tskropp eller et legeme av løsmasser som opptrer som en del av en lagrekke. Den kjennetegnes ved sin stratigrafiske posisjon i lagrekken og ved et sett av karakteristiske lito logiske egenskape r som skiller den fra tilgrensende bergarts- eller løsmassee nheter. Formasj onen ha r ofte en tredime nsjona l form som ei plate, skive, linse, en kile eller tun ge (Fig. 2, 3 og 4) Formasjon en er den grun nleggende formelle enheten for litostra tigrafisk inndeli ng og navnsett ing. Formasj ons inndelingen har et praktisk siktemål for framstilling av geologiske kart og ved beskri velse av et område s geologiske, geofysiske og geotekniske egenskaper og dets geologiske utviklingshistorie. En for masj on kan videreinndeles i ledd, og to eller flere formasjoner kan defineres som gruppe Det settes ingen begrensnin ger på dimensjonene aven formasjon utover det at den ska l kunne kartl egges eller følges i underg runnen (av-

2 16 Navnsetting av geologiske enh eter i No rge k 2 NORS K GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (19 6) D Gr a nit t Ox x Dioritt [Zj v v Gabbro ~ Foldete bergarter E2d Gneis f/".< J S a n d st e in Ko n g l o me r at Tekt o n is k brek s ie Vulk ansk e bergarter Porfyrgan g Li t odemi s ke e nh et er: A, B, C, F, G, H, H' F i ,. ~ Sk r å l a g a v san d og grus Morene og gla s im a rine avsetni n g er m Leirs k if er -I Inkonformitetsfl a te Skyvef orkast ni n g T ektonostratigrafiske enheter: EI ' E 2, E 3 Litostratigrafiske enheter: d, i, Morfostr atigr afi s ke enheter: k, k 2, k 3, kl AI dersrek k efølge: A-B-C-l-d-E I -E 2 -E 3 -F-G-II- H- H' -III-i-lV-j-kl,k z,k 3,k 4 Fig. J. Ulike kate gor ier og type r av geo logiskeen heter som kan defineres på grunnlag av materialinnhold eller flateegenskaper, lnkonformitetsflatene l, 11. III og IVer geologiske formelementer, mens skyveforkastn ingene og no rma lforkastningene som avgrenser det struktureile komplekse! C og de litostratigrafiske enhetene i er strukturgeologiske fl åteenheter. l den geologiske utvikling shistor ia har det vært forkastningsbevegelse langs kanten av bassenget mens lagrekken i ble avsatt. De morfostratigrafi s.e enhetene kl k4 er israndav etninger dannet ved tilbaketrekning aven brefont.

3 NORSK GEOLOGISK T IDSSKRIFT 66 SUP PL (1986) snitt ). Tykkelsen kan variere fra und er en meter til flere kilometer Formasjonen skal kunne kartlegges på overflaten eller følges i undergrunnen. En formasjon som er blottlagt i overflaten skal kunne kartlegges på alment tilgjengelig kart grunnlag (offentlige topografiske kart, økonomisk kartverk, privatproduserte, men åpent tilgjengelige kart). En formasjon må også kunne fram stille s på sæ rlig konstruerte kart, eller tverrsnitt i samme målestokk, beregnet til å vise utbredelse og tredimensjonal form av den i undergrunnen. En sæ rlig tynn formasjon kan framstilles som en enkelt tynn strek på kart og i tverrsnitt. Formasjonen kartlegges på overflaten og registreres i undergrunnen ved vanlige feltgeologiske metoder, graving av snitt, boringer og geofysiske målinger En formasjon kan bestå av (a) en enkelt bergart eller løsmassetype, (b) to eller flere bergarter eller løsmassetyper i veksling, eller (c) en uen s artet litologi som i seg selv utgjør en enhet i forhold til tilgrensende bergarts- eller løsmasseenheter. Formasjonen kje nnes ved en eller flere litologiske egenskaper som kan omfatte rnineralsamrnenset ning, kjemisk sammensetning, fossilinnhold, strukturer, kornstørrelse og andre teksturelie egenskaper. Grensene for en formasjon kan være litologisk skarpe, eller de må defineres ved en endring i en eller flere litologiske egenskaper hvis det er en gradvis overgang mellom to tilstøtende litostratigrafiske enheter (Fig.2). En formasjon kan være kjennetegnet av elektriske, termiske, magnetiske, radiometriske, hydrauliske, seismiske og andre fysiske særtrekk som er avledet av de litologiske egenskapene. En formasjon kan inneholde to eller flere inkonformitetsflater (Avsnitt ). Disse kan for eksempel væ re avspeilet ved en manglende sammenheng i fossilinnholdet. Fossilmaterialet innen en formasjo n kan definere en eller flere bio soner (Avsnitt ) Formasjonen gis form elt eller uformelt navn etter "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geolo giske enh eter" (Kap.2). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med o rd et "formasjonen" i form e lle n a vn, f.eks. K istefjellformasjonen, Friggformasjonen, Båtsfjordformasjonen. Det andre navneleddet kan istedenfor "formasjonen" væ re en kort beskrivende betegnelse for den dominerende litologien i formasjonen, for eksempel "sandsteinen", "leira", " basalten", "ruffen", "fyllitten", slik som f.eks. Moel v- Enh eter definert på grunnlag av materialinnhold 17 tillitten, Stokkvolakonglomeratet. Disse to navneformene kan brukes på en og samme forma sjo n som likeverdige formelle bete gnelser. Sammen stillingen med " formas jonen" anbefales når den formelle status av enheten ønskes framhevet En formasjo nsenhet kan endre karakter regionalt slik at det i et område utenom typeornrådet vil være mest hensiktsmessig å betegne enheten som ledd eller gruppe (Fig.d.). Egennavnleddet til den opprinnelig definerte formasjonen kan beholdes, selv om den stratigrafis ke rangen i slike områder forandres til ledd eller gru ppe. Egennavnleddet kan beholdes selv om det bergartsbetegnende andreleddet blir endret som følge av at bergarten går over fra umetamorf til metamorf tilstand, for eksempel fra skifer til fyllitt (se avsnitt 2.5.) Eksempler: En rekke formasjonsnavn er i bruk innen norsk geologisk litteratur. Mange av disse er tradisjonelt brukte navn på enheter som er mer og mindre godt definert ut fra et typeområde. Eksempler på moderne, formelt definerte formasjoner finne s hos Siedlecka & Siedlec ki (1971), Mørk et al. (1982), Nystuen (1982), Ph araoh et al. (1983) og Worsley et al. (1983) Nøk kelref eranser: ISSC (1976), NACSN (1983) Gruppe (Group) Gruppen er en lagdelt bergartskroppeller et lagdelt legeme av løsmasser som består av to eller flere formasjoner eller tilsvarende antall uformelle litostratigrafiske enheter Gruppen er en formell litostratigra fisk enhet med rang nest over formasjonen. To eller flere grupper kan de fineres som overgrupp e Tykkelsen og utbredelsen aven gru ppe er bestemt av samlet tykkelse og regional utstrekning for de formasjonene eller de uformelle litostratigrafiske enhetene som inngår i gruppen. Gruppen behøver ikke å bestå av de samme formasjonene innen hele sitt utbredelsesområde (FigA ) Grup pen er kartleggbar p å overflaten og kan følges i undergrunnen ved hjelp av geologiske og geofysiske metoder. Gruppen er ofte en hensikt s messig litostratigrafi sk enhet å fram stille på regionale oversiktskart i liten måle stokk En gruppe kan bestå av (a) formelt definerte

4 18 Navnsetting av geologiske enheter i No rge NO RSK GEOLOGISK T IDSS KRIFT 66 SUPPL (19 6) 1km 50k m I-:-~-:-~ I Silt og s ilt ste in Br e k s i e ~ K al k s t e in t--~j Leir o g leirskifer Sand o g s an ds t e in A - G : Formas j oner Fig. 2. Litostratigrafiskeenheter. Figuren viser lateral faciesvariasjon mellom litologiske hovedenhetersom kan defineres som formasjoner. Formasjonene A og B kiler inn i hverandre fra land og utover i bassenget. Forma sjon en C er defi nert som en karakteristisk overgangsfacies mellom formasjo nene Bog D. Kalksteinsforrnasjonen E er del ave n kar bonatplat tform som på sidene er avgrenset av utrast materiale innen forma sjonene F og G. Legg merke til endringer i facies og litost ratigrafi fra bassengkanten og utover i bassenget. og navngitte for masjoner, (b) forme lt definerte, nav ngitte formasjoner og en eller flere udefinerte og uformelle litostratigrafiske enh eter og (c) ba re uformelle litostratigrafiske enheter, med eller uten navn og betegnelser, som må antas å kun ne få rang av formasjoner ved senere defi nisjoner. De litostratigrafiske enhetene innen en gruppe, formelle eller uforme lle, har en nær samhørighet med hensyn til geologisk utvi kling og dannelsesmiljø. De kan også vise likhet i litologi, men dette er inge n betingelse. Gru ppe n kan defineres fra et eller flere typesnitt (se avsnitt ) so m en helhet, uten at formasjoner først har blitt define rt. Når gruppen etableres som en samling av allerede defi nerte formasjoner, er under- og overgrensen for gruppen bestemt av unde r- og overgrense n for henholdsvis und erste og øverste formasjon i gruppen Gru ppen gis bare formelt navn ette r de "alminne lige bestemmelser for navngiving og definisjo n av geologi ske enheter" (Kap.2). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "gru ppen"/"gru ppa" slik som i Sassendalgruppen, Løk vikfjellgruppen, Band ak gruppen. Et navneledd so m beskriver hovedlitologi kan settes inn mellom egennavnet og ordet "gruppen"/ "gruppa", men dette er ikke vanlig. En gruppe som er de finert i et områ de med etablert formasjonsstratigrafi beholder navnet sitt i områder der det enda ikke er opprettet formelle formasjonsenheter En gruppe kan endre karakter region alt slik at det i et område utenom typeo rnrådet vil være mest hensiktsmessig å betegne enheten som formasjon. Egen navn leddet til den opprinnelig definerte gru ppen kan beholdes selv om den stratigrafiske ran gen i slike områder forandres til formasjon. I visse tilfeller kan det være øns kelig å dele en gruppe inn i undergrupper (subgroups). Disse kan væ re formelle med egne navn, eller uformelle med betegnelser som " und re", "midtre" og "øvre" (Avsnitt ) Eksempler: Eksempler på moderne formelt

5 NORSK GEOLOGISK T IDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) Enheter defin ert på grunnlag av materialinnhold 19.:.' 100m 5km I ~ ~ ~ L e ir Ka lk stein o g leir s k ifer 1, Il og ill : Stra t igrafisk e s ni t t ~ ~ S a nd Kalkst ein, re vfa cie s H - L : Mulige form asj onsinndelinger Fig. 3. Litostrati grafiske enheter, form, grenseforhold og mulig inndeling. Figuren viser en tenkt lagrekke på en kontinentalsokkel med hovedsa kelig teppe- og linsefor mete enheter. Snittene I og Il (brø nner) viser alternative inndelinger av lagrekken i formasjo ner. I brøn n III er enheten L en revfaeies som har ryggforrn. Den kan defineres som egen formasjon eller som et ledd av formasjonen H. K er en sandform asjon da nnet ved progradasjon av et delta og kystlinjen. Den har dels teppeform, dels kileform, dels fingerform. definerte grupper finnes blant an net hos Siedleck a &Siedlecki (1971), Mørk et al. (1982), Ph araoh et al. (1983) og Worsley et al. (1983) N økkelrefe ranser. ISSC (1976), ACSN (1983) Overgruppe (Super Group) Overgruppen er en lagdelt bergartskroppeller et legeme av løsmasser, som består av to eller flere grupper, eller av grupper og formasjon er Overgruppen er en formell litostrat igrafisk enhet med rang nest over gruppen Overgru ppen ha r regional utbredelse med tykkelse og utstrekning bestemt av de gru ppene som inng år i den. Overgru ppe n behøver ikke å bestå av de samme gruppene innen hele sitt utbredelsesområde Overgru ppen er kartleggba r på overflaten og kan følges i undergrunnen ved hjelp av geolo-

6 20 Nav nsetting av geologisk? enheter i No rge NO RSK GEOLOG ISK TIDSSKRI FT 66 SU PPL (1986) 10 0m ~ ~-:~-:=--=-:: 5km I,llogIll : M : Gruppe S v ar t s k if e r t\)r:\\?1sand stein Leir-siltskifer (slarnst e in) Stratigrafiske snitt f?pij EE:E Tuff III Dolomitt/sandig dolomitt N, O og P : Formasjoner Q og R : L e d d og ledelag Fig. 4. Litostratigrafi ske enheter, form, grensefo rhold og muli g innd eling. I snitt I, sent ral bassengpo sisjon, er lagrekken definert som gruppen M. Den består av form asjon en e N og P (snitt Il ). I snitt Ill, næ rme re bassengkant en, er gru ppen M inndelt i formasjon ene N, O og P. Sandsteinsformasjo nen O kan isin distale utvikling defi neres som et ledd av formasjonen N. Denne skiferenheten kiler inn i sandsteinsenheren i den mer land nær e pos isjo nen ved snitt III og kan her bli de finert som et ledd av formasjon O. Qog R er ledelag med ran g av ledd. Begge inngår i både for ma sjonen N og formasjonen O. Det vulkanske as kelage t R har en næ r isok ron undergrense. Qog R kan gi opphav til seismiske reflektorer av stor betydning for regionalseismisk sekvensa nalyse (se avsnin 3.l2.). Det finnes flere alternative inn de lingsmå ter av denne lagrekken! giske og geofysiske metoder. Overgruppen er en litostratigrafisk enhet som er egnet til framstilling på regionale oversiktskart i liten må lestokk En overgruppe kan best å av (a) en samling av pålagrete grupper, eller (b) en samling av gru pper og formasjoner der form asjonene ikke inn går i noen gruppe. De litostratigrafiske enhetene innen en overgru ppe har en nær samhørighet med hen syn til geologisk utvikling. De er gjerne dannet i ba s senger som er knyttet sammen i tid og rom gjennom et felles geotektonisk rammeverk (f.eks. bassenger innen det samme segmentet av et orogen) Overgruppen gis bare form elt navn ett er de "alminnelige bestemmelser for navn givin g og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2.) Egennavnleddet (Avsni tt ) for en overgruppe som er blottlagt i overflaten skal væ re navnet på et stø rre distrikt, fylke, region, landsdel, eller tilsvarende, der overgrup pe n dekker en vesent lig del av arealet og er en viktig del av undergrunnen. For en overgru ppe på kontinentalso kkelen kan et annet navn enn et steds navn brukes so m egennavn (Avsnitt ) Egenn avnleddet sammenstilles med o rdet "overgruppen"/o vergruppa" uten noen tilføyelse av litologitype.

7 NORSK GEOWGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) En overgruppe skal bare kunne opprettes etter en grundig vurdering av om dette vil ha noen praktisk betydning. Det kreves en omfattende kartlegging og vitenskapelig dokumentasjon av den geologiske oppbygningen og utviklingshistorien for den aktuelle lagrekken før den kan bli formelt definert som en overgruppe (se avsnitt 2.4.) Eksempler: Få overgrupper er definert innen norske områder. Den prekambriske lagrekken av sedimentær og vulkansk opprinnelse som opptrer i Telemark, ble opprinnelig betegnet "Telemarksuiten" (Dons 1960). Den skal nå hete "Telemarkovergruppen". I Finnmark har Pharaoh et al. (1983) definert den litostratigrafiske Raipasenheten som "Raipas Supergruppe". Denne blir da "Raipasovergruppen" på norsk Nøkkelreferanser: ISSC (1976), NACSN (1983) Ledd (Member) Leddet er en bergartskropp eller et legeme av løsmasser som opptrer innen en lagdelt formasjon Leddet er en formell litostratigrafisk enhet med rang nest under formasjonen. Et ledd kan videreinndeles i lag eller strømmer Utbredelsen av et ledd er vanligvis mindre enn utstrekningen av den formasjonen som leddet er en del av. Et ledd kan lateralt gå fra en formasjon og inn i en annen (Fig.4) Leddet behøver ikke å være kartleggbart på det samme kartgrunnlaget som kreves for kartrnessig framstilling av den tilhørende formasjonen. Leddet kan være følgbart i undergrunnen ved geologiske og geofysiske metoder Et ledd defineres når dette er ønskelig for å skille ut en spesiell litostratigrafisk del aven uensartet formasjon. En formasjon behøver ikke å inndeles i ledd. Deler aven formasjon kan være etablert som ledd, eller hele formasjonen kan være inndelt i ledd. Et ledd kan bestå av lag eller strømmer, men kan ikke inneholde andre ledd Leddet kan gis formelt eller uformelt navn etter de "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2.). Egennavnleddet sammenstilles med ordet "leddet" i formelle navn. Det kan også føyes inn en karakte- Enheter definert på grunnlag av materialinnhold 21 riserende litologisk betegnelse mellom egennavnet og uttrykket "leddet". Et formelt definert og navngitt ledd skal være en del aven formell formasjon. Hvis ikke, er enheten uformell. Det kan ofte være hensiktsmessig å benytte uformelle betegnelser på ledd (Avsnitt 2.3.) Et ledd kan lateralt endre sin karakter slik at det i et område utenom typeornrådet vil være mest hensiktsmessig å betegne enheten som formasjon (Fig.4). Egennavnet til det opprinnelig definerte leddet kan beholdes, selv om den stratigrafiske rangen i slike områder forandres til formasjon Eksempler: Den senprekambriske - kambriske Vangsåsforrnasjonen ved Mjøsa er formelt inndelt i Vardalsandsteinsleddet og Ringsakerkvartsittleddet (Bjørlykke et al. 1967). Føyn et al. (1983) har delt den senprekambriske Ifjordforrnasjonen i Finnmark i tre formelle ledd, Gozavarre-, Loavdajavarre- og Elvevikleddet Nøkkelreferanser: ISSC (1976), NACSN (1983) Lag (Bed), Strøm (Flow) Laget er den minste formelle litostratigrafiske enheten i sedimentære lagpakker, og strømmen er tilsvarende den minste enheten i vulkanske bergarter og avsetninger dannet ved strømning av lava- eller askemasser Laget og strømmen har litostratigrafisk rang nest under leddet, men slike formelle enheter kan også opprettes i formasjoner uten at ledd inngår i den formelle stratigrafiske inndelingen Lag og strøm har vanligvis begrenset lateral utstrekning innen utbredelsesområdet for den høyere litostratigrafiske enheten som de er deler av Laget og strømmen er vanligvis ikke kartleggbare, unntatt på spesialkart i særlig stor målestokk. Enhetene kan framstilles i tverrsnitt med egnet målestokk. Lag og strøm kan være følgbare i undergrunnen ved geologiske og geofysiske metoder Laget representerer vanligvis en avsetningsbegivenhet i en sedimentær lagrekke og er kjennetegnet ved sammensetning, struktur og tekstur. Strømmen er en vulkansk strømningsbergart dannet ved en hendelse av vulkansk utbrudd. Strømmen kjennes ved sammensetning, struktur, tekstur,

8 22 Navnsetting av geologiske enheter i Norge paleomagnetisme og andre egenskaper, f.eks. slik som de ulike rombeporfyrstrømmene av permisk alder i Oslofeltet. Lag og strøm kan inneholde laminae (entall: lamina) som ikke gis navn Laget og strømmen gis formelt eller uformelt navn etter "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter (Kap.2.). Egennavnleddet sammenstilles med ordet "laget", eller "strømmen" i formelle navn. Det kan også føyes inn en karakteriserende litologisk betegnelse mellom egennavnet og uttrykket "laget", eller "strømmen". Formelle navn for lag og strøm bør bare opprettes der dette er av særlig stratigrafisk eller praktisk betydning. Det kan ofte være hensiktsmessig å benytte uformelle betegnelser på lag og strøm (Avsnitt 2.3.) Nøkkel/ag (key bed), eller ledelag (marker bed), er et særlig framtredende og lett kjennelig lag eller ledd med stor lateral utbredelse (Fig.4). Det er av praktisk betydning i korrelasjon og utredning av foldemønster. Nøkkellaget kan gis formelt eller uformelt navn Eksempel: Formelt definerte lag fra Svalbarder Skilislaget, Brevassfjellaget, Blanknutlaget, Verandelaget (Mørk et al. 1982) og Marhøgdlaget (Båckstrorn & Nagy 1985). Brentskardhauglaget er et viktig ledelag i den jurassiske lagrekken på Svalbard. Navnet ble brukt første gang av Parker (\967) som ikke definerte enheten formelt. Beskrivelse som tilfredsstiller kravene ved formell definering er gjort senere av Båckstrom og Nagy (\985) slik at Brentskardhauglaget nå er et formelt navn. Veddeaskelaget (Vedde Ash Bed) er et formelt definert ledelag fra den kvartære lagrekken i Vest Norge (Mangerud et al. 1984). Inndelingen av den permiske lavalagrekken i Oslofeltet ved det alfanumeriske systemet BI. RP,. RP2 osv. er eksempel på uformell inndeling av strømmer (Oftedahl 1960) Nekkelreferanser: ISSC (\976), NACSN (\983) Litodemiske enheter Alminnelige egenskaper og bestemmelser En litodemisk enhet består aven eller flere kropper av eruptivbergarter som kan være dyp-, gang- eller dagbergarter og/eller sterkt omdannete og deformerte bergarter (Fig. I og 5). Enheten defineres utelukkende på grunnlag av litologisk karakter. Til for- NORSK GEOWGISK TIDSSKRIfT 66 SUPPL (1986) skjell fra litostratigrafiske enheter, følger ikke den litodemiske inndelingen prinsippet om at yngre bergarter skal være dannet oppå eldre. Litodemiske enheter opprettes derfor i områder hvor bergartene ikke følger på hverandre etter "Loven om naturlig pålagring", eller hvor det er meget vanskelig å påvise en slik sammenheng. Litodemiske enheter tjener som enheter ved geologisk kartlegging i områder der berggrunnen ikke er entydig lagdelt. Enhetene benyttes ved undersøkelser og beskrivelser, utredning av den geologiske historien og vurdering av økonomisk nyttbare forekomster. Kontaktene til andre geologiske enheter kan være av sedimentær, intrusiv, metamorf eller tektonisk opprinnelse. De litodemiskeenheteneer, etter synkende rangordning oversuite, suite og litodem. Litodemen er grunnenheten. Kompleks er uten rangplassering, men vil i størrelse vanligvis tilsvare suite eller oversuite. Det harikke vært vanlig i Norge å bruke formelle litodemiske navn på geologiske kart og kart bladbeskrivelser. Litodemiskeenheterhar vanligvis blitt angitt med petrografiskebetegnelser. I regionale og petrografiske arbeider har det derimot ofte blitt brukt uformelle stedsnavnsbetegnelser på dypbergarter, eruptivbreksjer og lignende bergartskropper. Enkelte slike betegnelser, så som "Drammensgranitt" og "Grefsensyenitt", har blitt brukt dels som litodemiske egennavn, dels som petrografiske fellesnavn. En slikdobbeltbrukbør unngås. Hvis et litodemisk egennavn ønskes brukt som almen petrografisk typebetegnelse, skal det skrives med liten forbokstav som et fellesnavn, både på norsk og engelsk. Typebetydningen kan framheves ved tilføyelse av ordet "type", f.eks. "drammensgranittype", "grefsensyenittype". Formelle litodemiske enheter bør bare defineres og opprettes hvis det tjener et praktisk formål. Navn på uformelle litodemiske enheter skal ikke settes sammen av et stedsnavn (eller annet navn for kontinentalsokkelen) og en formell hierarkisk enhetsbetegnelse (jfr. avsnitt ) Litodem (Lithodeme) Litodemen er en bergartskropp aven intrusiv, vulkansk eller høymetamorf og/eller gjennomdeformert bergart som mangler opprinnelige avsetningsstrukturer. Den kjennetegnes ved ett sett av litologiske egenkaper som skiller den fra tilgrensende geologiske enheter Litodemen er den grunnleggende formelle

9 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) enheten for litodemisk inndeling og navnsetting. To eller flere litodemer av samme klasse kan defineres som en suite Det settes ingen begrensninger på dimensjonene aven litodem utover det at den skal kunne kartlegges eller følges i undergrunnen Litodemen skal kunne kartlegges på overflaten eller følges i undergrunnen ved geologiske og geofysiske metoder. Den skal kunne kartlegges på alment tilgjengelig kartgrunnlag (offentlige topografiske kart, økonomiske kartverk, privatproduserte, men åpent tilgjengelige kart) En litodem består aven bergart som kan identifiseres ved sine litologiske egenskaper gjennom feltgeologiske metoder. Litodemen kan bestå av (a) en enkelt type bergart, (b) to eller flere bergartstyper i en karakteristisk veksling eller mønster, eller (c) en uensartet litologi som i seg selv utgjør en enhet til tilgrensende bergartsenheter. En litodem kan være en intrusivbergart i form aven pluton, diapir, stokk, lakkolitt, gang, plugg eller lignende, et legeme av vukanske bergarter med innbyrdes kompliserte grenseforhold, eller en kropp aven høymetamorfbergart. Grensene for en litodem kan være litologisk skarpe, eller grensene må defineres ved en endring i en eller flere litologiske egenskaper hvis det er en gradvis overgang til tilstøtendegeologiske enhet(er). En litodem kan være kjennetegnet av elektriske, termiske, magnetiske, radiometriske, hydrauliske, seismiske og andre fysiske særtrekk som er avledet av de litologiske egenskapene. Se fig.1 og Litodemen gis formelt eller uformelt navn etter "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og etter bestemmelsene i avsnitt Den vanligste formelle navneformen er et stedsnavn (eller annet navn for kontinentalsokkelen) sammenstilt med den aktuelle litologiske betegnelsen ("granitten", "syenitten", "breksjen", "gneisen", etc.), eller med en strukturgeologisk/genetisk betegnelse ("pluggen", gangen", etc.). Slike navneformer kan også være uformelle, f.eks. "Lekaofiolitten", "Gardnosbreksjen", "Lofoteruptivene", "Nesoddgangen", etc a. Litodemen motsvarer i rang formasjonen i det litostratigrafiske klassifikasjonssystemet, også når den brukes uformeltpå karteller i beskrivelser b. En litodem kan endre karakter regionalt Enheter definert på grunnlag av materialinnhold 23 slik at det i et område utenfor typeområdet vil være mest hensiktsmessig å betegne enheten som suite. Det opprinnelige egennavnet kan i et slikt tilfelle beholdes (se avsnitt ) c. En litodemsom er definertinnenen metamorf lagrekke kan omdefineres som formasjon. Forutsetningen er at det kan dokumenteres at enheten inntar en bestemt stratigrafisk stilling innen en lagrekke av opprinnelige sedimentære og/eller vulkanske bergarter. Ved en slik omdefinering kan det opprinnelige egennavnet beholdes (se avsnitt ) Eksempler: En rekke betegnelser på intrusive bergartskropper har karakter av litodemnavn uten at de formelt har blitt definert slik. Fra Oslofeltets dypbergarter finnes eksempler på slike navn hos bl.a. Sæther (1962) og Gaut (1981) Nøkkelreferanse: NACSN (1983) Suite (Suite) Suiten er en litodemiskenhet som bestårav to eller flere litodemer, eller tilsvarende antall uformelle litodemiske enheter. De enkelte litodemer innen en suite skal tilhøre samme klasse, det vil si enten størkningsbergarter eller metamorfe berg.arter Suiten er en formelliitodemisk enhet med rang nest over litodemen. To eller flere suiter av samme eller ulik klasse kan defineres som en oversuite Suiten har vanligvis regional utstrekning, eller den består av enkelte atskilte enheter som tilsammen har regional utbredelse Suiten er kartleggbar på overflaten og følgbar i undergrunnen ved geologiske og geofysiske metoder En suite består av formelle litodemer og/eller uformelle og ikke navngitte litodemiske enheter som tilhører samme klasse av bergarter. De kan enten være intrusive, eller metamorfe (inkludertmetasomatiske og sterkt deformerte bergarter). En suite kan derfor være en plutonsk suite, intrusiv suite, gangsuite, metamorf suite, eller tilsvarende. De enkelte formelle eller uformelle enhetene i en suite har ett eller flere karakteristiske fellestrekk som ofte

10 24 Navnsetting av geologiske enheter i Norge knytter dem sammen i en felles geologisk utviklingshistorie eller dannelsesmåte. Se fig. l og En suite gis bare formelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter (Kap. 2). Navnet kan være todelt og sammensatt av et stedsnavn (eller annet navn for kontinentalsokkelen) sammenstilt med ordet "suiten". l tredeltenavn kan det mellom disse leddene skytes inn et beskrivende ledd, for eksempel "intrusiv", "metamorf", eller tilsvarende, Fig a. Suiten motsvarer i rang gruppen i det litostratigrafiske inndelingssystemet b. En suite kan endre karakter regionalt slik at det i et område utenom typeområdet vil være mest hensiktsmessig å betegne enheten som litodem. Egennavnleddet til den opprinnelig definerte suiten kan beholdes selv om den litodemiske rangen endres tillitodem (jfr ) c. "Suite" har tidligere blitt bruktom en litostratigrafisk enhet med rang over gruppen, slik som i "Telemarksuiten". Slike enheter skal nå betegnes overgruppe, se avsnitt Eksempler. De permiske dyp- og gangbergartene i Oslofeltet har blitt inndelt i "serier" (Brøgger 1933).I denne betydningen vil en "serie" kunne defineres som en "magmatisk suite" Nøkkelrejeranse: NACSN (1983) Oversuite (Supersuite) Oversuiten er en litodemisk enhet som består av to eller flere suiter eller komplekser som har en naturlig samhørighet, enten lateralt eller vertikalt Oversuiten er en formelllitodemisk enhet med rang nest over suiten Oversuiten har regional utstrekning Oversuiten er kartleggbar på overflaten og følgbar i undergrunnen ved geologiske og geofysiske metoder En oversuite kan bestå av litodemiske enheter tilhørende samme og/eller ulik klasse av bergarter En oversuite gis bare formelt navn i samsvar NORSK GEOWGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap. 2). Navnet er todelt og består av et stedsnavn (eller annet navn for kontinentalsokkelen) sammenstilt med "oversuiten" a. Oversuiten motsvarer i rang overgruppen i det litostratigrafiske klassifikasjonssystemet b. En oversuite skal bare kunne opprettes etter en grundig vurdering av om dette vil ha noen praktisk betydning. Det kreves en omfattende kartlegging og vitenskapelig dokumentasjon forut for opprettelsen aven oversuite Eksempel: Hittil har ingen oversuite blitt definert innen norsk område. Enheten kan f.eks. være aktuell for de magmatiske litodemene i Oslofeltet og for større samlinger av plutonske litodemer i både grunnfjellet og i Den kaledonske fjellkjeden Nøkkelrejeranse: NACSN (1983) Kompleks (Complex) Komplekset er en litodemisk enhet som består aven blanding eller samling av bergarter tilhørende to, eller alle, av de tre bergartsklassene eruptive, sedimentære og metamorfe bergarter Komplekset er uten rang i det litodemiske klassifikasjonssystemet Det settes ingen begrensninger på dimensjonene for et kompleks, men det er oftest av regional utstrekning Komplekset er kartleggbart på overflaten og følgbart i undergrunnen ved geologiske og geofysiske metoder De enkelte sammenhørende kropper av ulike bergartsenheter i et kompleks kan være formelt navngitte litodemer, litostratigrafiske enheter og/eller uformelle og navnløse litologiske enheter. De er ofte deformert sammen i et komplisert strukturmønster, men dette er ingen betingelse. Et kompleks av stor regional utbredelse kan gjerne inneholde komplekser som er av mindre arealmessig utbredelse Et kompleks gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap. 2.). Navn sammensatt av et stedsnavn og "kom-

11 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) Enheter definert på grunnlag av materialinnhold 25 1-<>-<>-<>- 1 øyegneis -<>- -<> Syenitt []IIJ Diabas E-=--=- -=- g Amfibolitt ~ Gneis A-J : Litodemer Monzonitt m Alk.granitt ~ v v v Dioritt ~ Granitt A + B + C: Metamorf suit e eller metamorft kompleks D + E + F + G + H + I : Plutonisk su ite, eruptivsuite J : Gangsuite D-J : Mulig magmatisk oversuite Fig. 5. Litodemiske enheter og mulig inndel ing. De enkelte bergartsk ropper er litodemer. Det er naturlig å samle de metamorfe litod emene ien høyere enhet med rang av suite eller komple ks. de plutoniske litodemene som en plutonisk suite og ganglitodernene som en gangsuite. Hvis dyp- og gangbergarter er genetisk nær stående, kan de sammenfattes som en magmati sk oversuite. plekset" bør fort rinnsvis bare brukes på formelt definerte komplekser Ufr ) a. Komplekset er en praktisk kartenhet i områder der det er vanskelig eller uhensiktsmessig å skille ut de enkelte litodemiske eller litostratigrafiske enhetene på de n aktuelle kart målestokken b. Komplekset er ofte i størrelse sammenlignbart med suite eller oversuite c. Et vulkansk ko mpleks er en sa mling forskjellige slags vulkanske bergar ter med tilhørende intrusjons- og forvitri ngsprodukter (Fig.l) d. Et strukturelt kompleks er en samling av ulike slags bergarter som er blandet sa mmen ved tektoniske prosesser (Fig.l) e. Med unntak av c og d ovenfor, skal geologiske enheter som består av blandinger av ulike

12 26 Navnsetting av geologiske enheter i Norge bergarter av samme klasse, ik ke betegnes komplek s, men eventuelt intrusive eller metamorfe suiter f. Begrepet "kompleks" benytte s også i forbinde lse med sprek kekomp leks (3.9.3.), forkast nin gskompleks (3.9.7.) og dekkekompleks ( ), j fr. avsnitt g. Begrepet "serie" har ofte vært benyttet på litod emiske og litostratigrafiske enh eter tilsvarende suite, oversuite, kompleks, gruppe og overgruppe. "Serie" skal ikke brukes i navn av formell karakter, det vil si med stedsnavn (eller annet navn for kontinentalsokkelen), på noen slike geologiske enheter, heller ikke på tek tonostratigrafiske enheter Ufr ) Eksempler: Begrepet "komp leks" har blitt brukt på mange litodemiske enheter i Norge, mest i uformelle sammenheng. Ikke alle av disse er komplekser i sa msva r med defi nisjonen ovenfor. "Gabbrokornplekser" er til eksempel enten en gabbrolitod em eller en gabbrosuite. Samlingen av hø ymetam orfe gneisser og plutonske bergarter i Vest-Finn mark (Krausko pf 1954, Roberts 1974) vil kun ne definer es som et kompleks. Ringstruktu rer (som i Oslo feltet) so m består av flere kropper av dypbergarter og gangbergarter vil være ringsuiter. Hvis de også inneholder vulkanske og eventuelt sedim ent ære bergarter, vil de være ringkomplekser eller kalderaer (cauldro ns) Nø k kelrefe ranse: NACSN (1983) Magnetostratigrafiske enheter 3.4./. Alminnelige egenskaper, magnetopolare enheler Magnetostratigrafi sk klassifikasjon er grunnlagt på bergarters eller løsmassers sæ regne remanente magnetiske egenskaper. Fire hovedtyper av paleoma gne tiske fenomener kan bestemmes eller tolk es fra rema nent magnetisme: (a) polaritet, (b) posisjon av pol ene for dipolfeltene (innbefattet tilsynelatende polvandring), (c) ikkedipol komponenten (sekulærvariasjonen), og (d) feltint ensiteten. Mange paleomagnetiske egenskaper hos en bergart avspeiler jordmagnetismen på den tid en da bergarten ble dannet. Fysiske og kjemiske end ringer i bergarten kan ha ført til at en eller flere av de rema nente magnetiske komponentene i bergarten er gjengivelser av jordas magnetiske kraftfelt på et senere tid spunkt enn da bergarten ble dannet. De paleomagnetiske egenskapene må derfor kunne NORSK GEO LOGISK TlDSSKRIf'T 66 SUPPL (1986) releres med bergartens geologiske histo rie for å kunne tol kes. I samsvar med NACS (1983) definere s her bare magnetopolare enheter under denne kategorien. Magnetopolaritet er "avt rykket" i en bergart eller løsmasse av histor ien for hvordan po lariteten av jordas magne tiske dipolfelt har endret seg og vari ert. Defini sjonen av en magnetopolar enhet gjø res ut fra et type snitt med nærmere angivelse av de litostratigrafiske og/ eller biostratigra fiske enhetene i snittet (jfr, avsnitt 2.4.). Definisjonen aven magnetopolar enhet krever ikke viten om i hvilket tidsrom enheten fikk sin remanente magnetisme, som dermed kan væ re den opprinnelige da bergarten ble da nne t, eller av senere opprinnelse. Påvisn ing av pr imær opprinnelse av de magnetop olare egenskapene krever bruk av petrografiske kriter ier og korrel asjon er ved hjelp av bio stratigrafi og nu.neriske aldersbestemmelser. Magnetopolare enheter kan derfor ikke brukes som et uavhengig gru nnlag for kronos tratigrafisk inn deling, selv om grensene an ses for å væ re synkrone (se polaritetskronostratigrafiske enheter, 4.5., og polaritetskronologiske enheter, 4.6.). Den grunnleggende enhe t for magnetopolare enheter er polaritetssonen Polaritetssonen (Polarity Zone) Polaritetssonen er en kropp av bergart eller løsmasse som kjennetegnes ved sin sæ regne rernanente magne tiske polaritet som er forskjellig fra den tilsvarende egenskapen hos tilstøtende rnagnetopo lare enhete r. Hvis det kan op pstå mis forståelser med andre typer av polaritet, bør beteg nelsen magnetopolaritetssonen brukes for en heten Polaritetssonen er den grunnleggende formelle enhe t for ma gnetopolar stratigra fisk klassifikasjon Det settes ingen prinsipielle begren snin ger i tykkel se og utbredelse av bergarten/løsmassen som definerer en polarite tssone, heller ikke i den tiden som so nen omfatter Polaritetssonen ide ntifiseres og kartlegges på grunnlag av sin sæ regne remanente magnetiske polaritet ved hjelp av paleomagne tiske analy emetoder En po lari tetssone defineres ved en und re og øvre grense som hver viser en forandring i polariteten til den remanente mag netiseringen. Gren ene kan rep resente re enten et bru dd i av etningen eller

13 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) en overgang i det magnetiske feltet. Slike grenser kan være av to hovedtyper: (a)polaritetsrevers horisont (polarity-reversal horizon) er enten en klar definerbar flate eller en overgangssone tynnere enn 1 m, (b) Polaritetsovergangssone (polarity transition-zone) er en grense der overgangen i polaritet skjer innen et stratigrafisk rom på over 1 m. En polaritetssone bør ha en vissgrad av indre homogenitet. Den kan inneholde bergarter/løsmasser preget aven polaritet eller av blandet polaritet Polaritetssonen gis formelt navn etter "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2). Navnet settes sammen av et stedsnavn fra typesnitt! typelokalitet og betegnelsen "polaritetssonen" (Polarity Zone). En karakteriserende betegnelse for polariteten (normal, revers, blandet) kan skytes inn mellom egennavnet og enhetsbetegnelsen En polaritetssone kan deles inn i undersoner (Subzones). To eller flere polaritetssoner kan samles i en høyere rang av polaritetsoversone (Polarity Superzone) (Tabell I) Nøkkelreferanse: NACSN (1983) 3.5. Biostratigrafiske enheter Alminnelige egenskaper Biostratigrafi dreier seg om beskrivelse og inndeling av sedimenter og sedimentære bergarter på grunnlag av fossilinnholdet. En biostratigrafisk enhet er et legeme av sediment eller sedimentær bergart som er definert kun på grunnlag av sitt innhold av fossiler. Fossiler som definerer en biostratigrafisk enhet skal være av samme alder som den horisonten eller den lagpakkende opptreri. Resedimenterte fossiler, som opprinnelig er avsatt i eldre lag (bl.a. remanie fossiler), må ikke anvendes. Det må vises stor påpasselighet ved studiet av borhullsmateriale der forurensningsfaren er tilstede i betydelig grad. Biostratigrafiske enheter er definert på grunnlag av kriterier som er vesensforskjellige fra de som brukes til litostratigrafisk inndeling. Grensene for disse to kategoriene av stratigrafiske enheter kan være sammenfallende eller ikke. Biostratigrafiske og litostratigrafiske enheter er helt uavhengige av hverandre. De stratigrafiske og geografiske begrensningene for en biostratigrafisk enhet er også utbredelsesgrensene for de fossilene som definerer enheten, ba- Enheter definert på grunnlag av materialinnhold 27 sert på den observerte utviklingsmessige opptreden eller utdøing av de fossile tak sa. Grensene for de fleste biostratigrafiske enheter vil derfor være diakrone, i motsetning til grensene av kronostratigrafiske enheter. Biostratigrafiske enheter er derfor også prinsipielt uavhengig av kronostratigrafisk inndeling. Biostratigrafiske enheter vil likevel som oftest være de mest effektive hjelpemidler i tolkning av kronostratigrafiske forhold mellom forskjellige lagpakker. Den biostratigrafiske enheten er biosonen (forkortelse for biostratigrafisk sone). Det er tre hovedtyper av biosoner:forekomstsonen, samlingssonen og maksimumssonen Biosone (Biozone) Biosonen er et legeme av sediment eller sedimentær bergart som er kjennetegnet og definert av et nærmere angitt fossilinnhold Biosonen er den grunnleggende formelle enheten for biostratigrafisk inndeling og navnsetting En biosone kan i vertikal utstrekning omfatte alt fra en enkelt horisont til enheter av flere tusen meters tykkelse. Utstrekningen kan variere fra lokal til regional og verdensomfattende Biosonen er kartleggbar på overflaten og følgbar i undergrunnen ved hjelp av geologiske og paleontologiske metoder. Gravde snitt eller boringer er nødvendig for å skaffe prøver til biostratigrafisk inndeling av lagrekker som bare opptrer i undergrunnen Biosonen kan defineres på grunnlag av ulike kriterier for opptreden av fossiler. Dette gir grunnlag for ulike hovedtyper av biosoner: forekomstsonen ( ), samlingssonen ( ) og maksimumssonen ( ) Forekomstsonen (range zone). Forekomstsonen omfatter lagpakken mellom to bestemt angitte og dokumenterte laveste og/eller høyeste opptredener av enkelte fossile taksa (Fig.6). Det frarådes å benytte "intervallsone" da intervallsone er definert forskjellig i ISSC (1976) og NACSN (1983). Det er tre hovedtyper av forekomstsoner, a, b og c: I.a. Intervallet mellom laveste og høyeste opptreden av ett enkelt takson, det vil si en taksonforekomstsone, (Fig. 6A.).

14 28 Navnsetting av geologiske enheter i Norge l.b. Intervallet mellom den laveste opptreden av ett takson og den høyeste opptreden av et annet takson. Dersom to taksa delvis dekker hverandre i stratigrafisk opptreden, kan sonen betraktes som en særtype av fellesforekomstsonen ( l.b), definert av kun to taksa (Fig. 6 B). Hvis opptredenen av to taksa ikke dekker hverandre NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFr 66 SUPPL (1986) delvis, men brukes til å dele opp utbredelsen av et tredje takson, vil intervallet kunne betraktes som en delforekomstsone (Fig. 6 C) l.c. Intervallet mellom dokumenterte etterfølgende laveste opptredener, eller etterfølgende høyeste opptredener av to taksa. Når dette intervai- A. Taksonforekomstsone for tak son x med laveste og høyeste opptreden av x B. x y Fellesforekomstsonen for taksa x og y I I I I I ly Delforekomstsone av ~ takson z, definert av C. Iz høyeste opptreden I r I av x og laveste I opptreden av y I I D. EalPha ~ ) Utvik lingsrek k e sonen av takson x.alpha =:r= I I I Laveste, henholdsvis høyeste stratigrafiske opptreden av et tak son Fig. 6. Biostratigrafiske enheter. Biosoner definert som ulike typer av forekomstsoner: A. taksonforekomstsone, B. fellesforekomstsone. C. delforekomstsone og D. utviklingsrekkesone. Omarbeidet fra NACSN (1983).

15 NO RSK GEOLOGISK TIDSSK RIFT 66 SUPPL (1986) let faller mellom to etterfølgende laveste opptredener innenfor en utviklingsrekke, utgjørdetteen utviklingsrekkesone (Fig. 6 D) Samlingssonen (assemblage zone, cenozone av ISSe, 1976, s.50). Sam lingssonen omfatter en lagpakke som er definert ved en naturlig samling av tre eller flere taksa, uten strenge hensyn til det enkelte taksons utbredelse. Sonen kan grunnlegges på alle fossile ne som er tilstede, eller bare på noen bestemte taksa (Fig.7). Typer av samlingssoner: a. En samlingssone kan enten innehol de en st rat igrafisk begrenset sa mling, eller to/flere samtidige samlinger med felles karakterist iske tak sa. Dette siste tilfellet er å betrakte som en sammensatt samlingssone (composite assemblage zone), Fig.7A b. Fellesjorekomstsonen (Oppelzone, concurrent range zone av ISSe, 1976, s.55 og 57) er kjennetegnet av flere enn to ta ksa. Grensene for so nen er definert av to eller flere do kumenterte første og/eller siste opptredener av karakteristiske ta ksa (Fig. 7 B.) c. Kenosonen (ceno zone) slik som definert av Isse (\976, s.50), er kjennetegnet av et næ rmere angitt men gde forhold mellom flere taksa uten hensyn til det enkelte takson s fullstendige stratigrafiske ut bredelse (Fig. 7 C). En definisjon av denne type n vil vanligvis kreve en nøya ktig kva ntitativ angivelse av sonens karakteristiske ta ksa Mak simumssonen (abundance zone, acme zone av ISSe, 1976, s.59). Maksimumssonen er en biosone som er de finert ved en kvant ita tivt markert topp i hypp ighe ten av ett eller flere ta ksa. Grensene for mak simumssonen er definert av bet y delige forandringer i hyppigheten av de tilstedevæ rende tak sa Formell opprettel se av en bioson e følger "alminnelige bestemm elser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) Navnet, so m også skal beteg ne sonetypen, kan væ re grunnlagt på en eller to karakteristiske og/elle r vanlige fossiler som ent en (a) er begrenset til biosonen, (b) oppnå r mak simal relativ hyppi ghet innenfo r biosonen, eller (c) dekker hveran dre fullstendig stratig rafis k innenfor bio sonen. Slike navn vil vanligvis væ re basert på slekts/underslektsnavn eller fulle arts / unde rartsnavn (f.eks. Exus (Prote- Enheter definert på grunn/ag av materialinnho/d 29 xus) taksonutbredelsessonen eller Exus (Protexus] a/bus ta kson utb redelsesso nen). Slekts/underslektsnavnene kan forkortes, men trivielle arts/underartsnavn kan ikke brukes alene (f.eks. E. (R) albus taksonutbredelsessonen, men ikke albus taksonutbredelsessonen) Navnet kan også være grunnlagt på en kombinasjon av bokstaver utledet fra navnene til tak sa som karakteriserer biosonen (f.eks. EPA taksonutbredelsessonen) I den førs te for melle definisjonen aven biostratigrafisk enhet skal biosonens karakter klart oppgis. Når dett e er gjo rt, kan en senere bruke en enklere omtale, f.eks. "Exus a/bus sonen" istedenfor den mer om stendige "Exus albus taksonutbredelsesson en", Alfanumeriske inndelinger laget på grunnlag av kombinasjoner av tall og bok staver (som f.eks. Oslo feltets eta sjeinndeling), eller inndelinger basert kun på enkle rekker av tall eller bokstaver (\, 2, 3 eller A, B, C) kan nyttes som uformelle biostratigrafiske enheter Endring av navn. Biosonen kan endres på gru nnlag av nye opplysninger. Grensene kan om defineres eller beskrives i mer detalj, og nye karakteristiske ta ksa kan godtas, eller eksisterende taksa kan erstattes. Dersom betyde lige forandringer foretas i definisjonen av biosonen, bør et nytt sonenavn foreslås for å unn gå misforståelser i senere henvisninger. Sonenavnet bør også forandres hvis de navngivende tak sa forandrer navn (jfr. avsnitt 2.5.) a. En biosone kan helt eller delvis inndeles i formelt definerte underbiosoner/underson er (subbiozones/ subzones) dersom en slik inndeling er form ålstjenelig b. Fossiltomme mellomrom, mellom eller innenfor biosoner, er jossiltomme intersoner, henhold svis jossiltomme intrasoner c. Fossile tak sa i visse samlings- og mak simumssoner kan avspeile dominerende lokal økologisk kontroll. Biosoner som er definert på gru nnlag av slike foss ilsamlinger skal betraktes som uformelle økoso ner d. 8 iohorisont (Bioho rizon). En biohorisont er en flate hvor det skje r en biostratigrafisk endring, eller som har en sæ regen biostratigrafisk

16 30 Navnsetting av geologiske enheter i No rge NO RSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) UIIg '." I.>. - - t-.. ">..'.': :-..':'.-: -:< ',..:..:. <'. :-:.: I I..J......'.. '...:.: 1.: ::,,:: :::::<:>:-:::::::~: : :::::: ::::: C. Kenosone B. Fellesforekomstsone " Reg ion I Samlingssone W " " " Re gio n II Sa mlingsso ne X. -I l..... "Tl"...:.. I - ::..:. :IT.. I,,' : :. ~.: : : : :~ ~ : : : :<:::::;:.-: I -. -r- "," '", 1 1 ' :n-'. : : <i-+:':: ~ : : : : ::., 7. :- ~. 'n :;::: ::.::'"TTC T.:::</<)../.: (./ ~;.aa~ ~. n : : : ~ ~~ : ; i i. : : > : : : i i: > 1: <. ~ L~z~ 1 ; [ -f iiiris:j l i a e 2 "a' b- ' '- d - -e i... Fell eskar ak terist i s k e '--- taksa --,---.l I I A. Sammensatt samlingssone U Definert samlingss on e a-e og 1-8: Forskjellige t ak s a T " I " I " I " --'-...J.J- Strat igraf isk utb r e d e ls e a v taksa med bar e en av grensen e k j e nt I -r -.r I " Stratigr a f isk utbr e dels e av ta k s a m e d I "... I...LI... " b å d e under- og overgren sene kjent Fig. 7. Biostratigrafiske enheter. Biosoner defin ert som A. sammensa tt sarnlingsso ne, B. fellesforekomstsone og C. kenosone. karak ter, og som der ved er nytt ig for korrelasjon. Biohorisonter bruke s ofte som definisjon av gren ser for biosoner, men biohorisonter kan også finn es innen so nene. Begrepet bioho rison t brukes også noen ga nge r om tynne, sæ regne biostrat igrafiske soner. Eksempler på biohorisonter er første forekomst, siste forekomst, end ringer i mengde, endringer i sammensetn ing av tak son, endringer på grunn av utvikling og endring av karakterer ved et ta kson Eksempler. Det er på norsk territorium få biosoner med klare definisjoner av onetyper. Sonene i kam brium, grunnlagt på tr ilobitter (Henningsmoe n 1957), kan hovedsakelig betraktes som sa mlingssoner. Den kjente utviklingsre kka innenfor slekte n Strieklandia, nylig beskrevet i detalj av Baarli (1986), kan gi grunnlag for definisjon av utviklingsrekkesoner innenfor lagene i LIandovery. Mange maksimum ssoner som er innført i biost rat i-

17 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) grafien avspeiler økologiske forhold istedenfor utviklingsstyrte prosesser Nekkelreferanser: NAC~N (1983), ISSC (1976) Pedostratigrafiske enheter Alminnelige egenskaper og bestemmelser Pedostratigrafi omhandler stratigrafisk inndeling av eldre begravde nivåer eller horisonter med jordprofil, dannet ved pedologiske prosesser. Pedologiske prosesser omfatter kjemisk forvitring, biogene omsetninger og aktiviteter og dannelse av sekundærmineraler. Et vertikalt jordprofil kjennetegnes ved ulike typer av pedologiske horisonter. Den vanligste benevnelsen for disse er, fra overflatenog nedover: A-horisonten med blanding av organisk materiale og forvitret mineralmateriale, B-horisonten med ut felt materiale og/eller konsentrasjon av residualmateriale og C-horisonten med forvitret underlagsmateriale. C-horisonten har vanligvis en gradvis overgang nedover til uforvitret undergrunnsmateriale. Over jordprofilet kan det ligge et lag av organisk materiale, O-horisonten. En pedostratigrafisk enhet er et bergartslegeme/løsmasselegeme som består aven eller flere pedologiske horisonter utviklet på et underlag aven eller flere litostratigrafiske og/eller litodemiske enheter. Den er overlagret aven eller flere formelt definerte litostratigrafiske enheter. Den øvre grensen for en pedologisk enhet er definert ved den aller øverste horisonten som er dannet ved pedologiske prosesser. O-horisonten, som ikke er dannet ved pedologiske prosesser, inngår ikke i en pedostratigrafisk enhet. (Et eventuelt organisk topplag kan klassifiseres som en lito- eller biostratigrafisk enhet). Den undre grensen settes ved det laveste nivået som er klart påvirket av pedologiske prosesser (som regel undergrensen for B-horisonten). De fysiske egenskapene hos en pedologisk enhet skiller seg klart ut fra både opphavsmaterialet under, og den litostratigrafiske enheten som ligger over. For en og samme pedologiske enhet kan de fysiske egenskapene som farge, tekstur, innhold av organisk materiale, mineralinnhold eller konkresjoner endre seg lateralt som funksjon av variasjon i bl.a. opphavsmateriale, dreneringsforhold, vegetasjon o.l. Grensene for en pedostratigrafisk enhet er tidstransgressive. Identifisering og lateral oppfølging aven pedostratigrafisk enhet gjøres ved litologiske kriterier og stratigrafisk korrelasjon ved hjelp av de Enheter definert på grunnlag av materialinnhold 31 lito- og/eller biostratigrafiske enhetene under og over, eventuelt ved numeriske aldersbestemmelser. Den eneste og grunnleggende pedostratigrafiske enheten er paleojord (palaeosol). En paleojord defineres og navngis etter en typelokalitet eller et typeområde i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon" (Kap.2). For norsk territorium er pedostratigrafisk inndeling hittil ikke blitt brukt, men kan kanskje få anvendelse innen lagrekken på kontinentalsokkelen. Nekkelreferanse: NACSN (1983) Geologiske formenheter Alminnelige egenskaper og bestemmelser Definisjoner. I studier av såvel kvartære som eldre avsetninger er det behov for å kunne definere og navnsette geologiskeformenheter. Geologiske formen heter er geomorfologiske elementer og strukturgeologiske formelementer, Fig.8. Geomorfologiske elementer er nåtidige og eldre begravde land former som lar seg skille ut på grunn av særegne fysiske kjennetegn. Geomorfologiske enheter kan være (a) avsetningsformer, som f.eks. en morenerygg, et delta, en strandvoll; (b) erosjonsformer, som f.eks. et gjel, en spylerenne; (c) former dannet ved både avsetning og erosjon, som f.eks.en strandterrasse, en dalsideterrasse, og (d) strukturelle former dannet ved tektoniske bevegelser, som f.eks. en horst og en graben. Strukturgeologiske formelementer omfatter både nåtidige og eldre strukturelle landformer (gruppe d ovenfor), og strukturelle formelementer som ikke har vært avspeilet i overflaten som landformer, eller slike hvor det er uvisst om formelementene noengang har vært uttrykti overflatetopografien. Slike strukturelementer kan være en antiklinal, synkiinal, dom, diapir, horst, graben. De geologiske formenhetene kan inndeles i positive og negative former (Fig. 8). De positive formene er oppragende mens de negative utgjør fordypninger. Dette er direkte synlig i overflaten for alle geomorfologiske formelementer, og i vertikalsnitt for strukturgeologiske formelementer i eldre lagrekker. Inkonformiteterkan definere positive eller negative former, men er i seg selv hverken positive eller negative, Fig.9 og Identifisering og kartlegging. - Geologiske formelementer identifiseres og kartlegges ved hjelp av flere metoder: (a) Overflateregistrering av geo-

18 32 Navnsetting av geologiske enheter i Norge NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) Positive formelementer Negative formelementer Graben (Grab e n) Riftdal (Rift valley) Au1akogen (Aulacogen) Sk Iærb a s s en'q (Pull-apart basin) Anti/orm (Antiform) Synklinal (Syneline) Hvelv (Arch) Synklinorium (Synclinorium) Syn/orm (Synform) Fig. 8. Oversikt over hovedtyper av geologiske formenheter. morfologiske formelementer; (b) registrering ved geologiske og geofysiske metoder av strukturgeologiske formelementer i lagrekker blottet på land; og (c) registrering ved hjelp av geofysiske metoder for strukturgeologiske formelementer i undergrunnen på land og på kontinentalsokkelen (Fig.9 og 10). Ved leting etter økonomisk nyttbare malm- og mineralforekomster i undergrunnen, ikke minst petroleum på kontinentalsokkelen, er identifisering og arealmessig oppfølging av strukturgeologiske formelementer særlig viktig. De strukturgeologiske formelementene vil kunne identifiseres som geofysiske anomalier (f.eks. magnetiske eller gravimetriske), eller identifiseres i forhold til en nærmere bestemt geologisk eller seismisk flate ved f.eks. refleksjonsseismisk kartlegging. Det kan også være aktuelt å definere og navngi geologiske formelementer som ikke lenger eksisterer, hverken i overflaten eller i undergrunnen. Dette kan være tidligere sedimentasjonsbasseng og havbasseng som indirekte avspeiles aven lagrekke. Det skilles her mellom "rotfaste" og "rotløse paleobassenger". De rotfaste paleobassengene ligger med sine innfylte lagrekker i de samme områdene som der de engang var aktive sedimentasjonsbassenger. Rotløse paleobassenger er uttrykt ved lagrekker i fjellkjedenes skyvedekker. Slike bassenger har ikke lenger noen direkte tilknytning til det området der de eksisterte som aktive bassenger Navnsetting. - Det etterfølgende ikke-hierarkiske systemet for navnsetting av geomorfologiske og strukturgeologiske formelementer er bygget opp med ikke-genetiske betegnelser som de mest generelle (Fig. 8). Til eksempel så vil "høyde" være den grunnleggende betegnelsen på et positivt geomorfologisk eller strukturgeologisk formelement av ikke-spesifisert opprinnelse og form. En langstrakt høyde av ikke nærmere bestemt opprinnelse kan betegnes "rygg". Hvis en rygger avgrenset langs sidene av forkastninger, er opprinnelsen bestemt, og den kan betegnes en "horst", se fig. 9 og 10. "Is-

19 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPP L (1986) Enheter definert på grunnlag av materialinnhold 33 Fig. 9. Strukturgeologi ske formelementer vist ved dybd e ned tilen inkonformitetsflat e (seismisk reflekt or) iet idealisert undergrunnskart aven kontinentalsokkel. Formelementene er identifisert og gitt enhetsb etegnelser i fig.10. randrygg" er et annet eksempel på en genetisk ryggbetegnel se. Ved navngivingen bør det begrepet som gir mest geologisk informasjon benyttes. Hvis det for eksempel har blitt vist at en bestemt strukturgeologisk form har blitt dannetsom en horst, skal betegnelsen "horst" brukes, og ikke "høyde". Ved pågående undersøkelser kan derfor strukturgeologiske formelementer omdefineres (Avsnitt ) ettersom nye kunnskaper oppnås om strukturen (se forøvrig avsnitt 2.4.). Navnsettingen skjer etter "alminnelige bestem melser for navngi ving og definisjon av geologiske enheter" (Kap. 2). Det bør understrekes at prinsippet om at flere geologiske enheter ikke skal ha samme egennavn (2.2.2.), også gjelder denne kategorien, bortsett fra for skrenter ( ) og rotløse pa leobassenger ( ) En skrent kan gis egennavn etter den navngitte strukturen som den avgrenser eller følger. For rotløse paleobassenger skal egennavnet på den litostratigrafiske enheten som definerer paleobassenget også benyttes som egennavn på det rotløse bassenget. Egennavn på geomorfologiske enheter som inngår i et morfostratigrafisk inndelingssystem kan også brukes på den avledete morfostratigrafiske enheten (3.20.). Geologiske formenheter gis form ell status med beskyttet egennavn når de er definert etter reglene for formelle enheter i kap Enheter. - Denne kategorien omfatter følgende geologiske enehter: inkonformitet, høyde, rygg, utstikker, forkastningsblokk, horst, dom, antiklinal, platå, plattform, skrent, senkning, basseng, trau, graben, synklinal Inkonjormitet (unconformity) Inkonformiteten, eller inkonformitetsflaten, er en flate som representerer et betydelig stratigrafisk brudd i den geologiske lagrekken. Inkonformiteten er grenseflaten melom to stratigrafisk tilstøtende enheter der den yngste ikke er avsatt ved en kontinuerliggeologisk utviklingifra den eldre og undre enheten. Inkonformiteten kan avspeile (a) at det har vært et opphold i avsetningsforløpet slik at en del av lagrekken ikke har blitt avsatt, eller (b) at en bergartslagfølge har blitt løftet opp og erodert (Fig. Il, 12, og 13).

20 34 Navnsetting av geologiske enheter i No rge NO RSK GEOLOG ISK T IDSS KRIFT 66 SUPPL (1986) o k m...a Forkastn ing Fig.JO. Strukturgeolog iske for mele menter i en idealisert kont inentalsokkellagrekke, ident if isert på gru n nlag av konturkart et av inkonformitetsflaten i fig lnkonformiteten reflektererofte en strukturell hendelse (se deformasjonsdiakrone enhter, 4.8.) En inkonformitet kan være av lokal eller regional utstrekning lnkonformitetener kartleggbar ved hjelp av geo morfologiske, geologiske og/ell er geo fysiske metoder En og sam me inkonformi tet kan være uttrykt på forskjellige måter innen sitt utbredelsesområde. En inkonformitetsflate kan være definert ved en tid stran sgressiv eller en tids regressiv stratigrafis k lagrek ke En inkon formitet gis for melt eller uformelt nav n i samsva r med "alminnelige bestemm elser for navngiving og defini sjon av geologiske enheter" (Kap. 2) og regler for navngi ving av geo logiske formenheter (3.7.1.). Navnet består av et steds navn (eller annet navn for kontinentalsokkelen) på typesnitt, typelokalitet eller typeo mråde (2.4.5.), satt sammen med betegne lsen "inkonformiteten ". Typebetegnelsen av inkonformite ten (se ) kan benyttes istedenfor "i nko nformiteten". Uformelle navn kan også være betegnelser som er navngitt med prefikset "sub", eller " under", etter overliggende lito stratigrafiske enhet eller etter påfølgende kronostratigrafi ske enhet. Uformelle navn er også betegnelser som inn eholder navn av en deforrn a sjonshendelse som har gitt opphav til inkonfo rmiteten (f.eks. "d et subkamb riske peneplanet", "den senkimmeriske inkonfo rmitet") I engelsk terminologi benyttes inkonforrnitet (unconformity) om en strukturell diskordans. I amerikansk terminologi skilles det mellom fire typer av inkonformiteter: ikke-konformitet, vinkeldiskordans, diskonformitet og parakonformitet. Bortsett fra den siste typen, som antyder en usikker eller tvilsom inkonformitet mellom parallelle lag (Dun ba r & Rodgers 1957), anbefales det at de tre første typene benyttes i nor sk geologisk ter minol ogi a. En ikke-konformitet (nonconformity) er en inkonformitetsflate mellom en eldre litodemisk enhet (dypbergart eller massiv metamorf bergart)

21 NORSK GEOLOGISK TIDSSKR IFT 66 SU PPL (1986) Enheter definert på grunn lag av materialinnhold :.' "" _... ' '...,, ~ "- <, " '- "- " " <,, "- '-, -, "- ~,, " -... '. " " -",~ : Yngre lagrekke ov er ikke-konformitetsflaten 3 3 : Ikke-konformitetsflate, skyggelagt 2 : Granittlitodem} 1 : Gneislitodem eldre underlag for la grekken 4 Fig.JJ. Inkon formitetsf1ate ut viklet so m en ik ke-k onform itet (3), dannet ved eros jo n av et eldre krystallint underlag (I og 2) som er overlagret av en yngre lagrekke (4) _... --, ,,...,, '-, ' -,,... -,... 3 : Yngre lagrekke over diskonformitetsflaten 2 2 : Diskonformitetsflate, skyggelagt 1 : Eldre lagrekke under diskonformitetsflaten 2 Fig.J2. Inkonformitetsflat e ut viklet so m en disk onf ormitet (2), dannet ved erosjo n aven eldre lagrek ke (I ) som er overlag ret aven yngre konform lagrekke (3).

22 36 Navnsetting av geologiske enheter i Norge og overliggende, yngre sedimentær eller vulkansk lagrekke. Det eldre litodemiske underlaget (ba sement) har vært utsatt for erosjon før avsetning av den yngre påliggende lagrekken, fig. Il. (Dunbar & Rodgers 1957) b. En diskonjormitet (disconformity) er en inkonforrnitetsflate der bergartene under og over det stratigra fiske bruddet hoved sakelig er parallelle. Diskon forrnitetsflaten avspeiler et bet ydelig opphold i avsetningen og/eller ero sjon, der de eldre lagene forbl e horisontale (Fig. 12). Betegnelsen diskonformitet bør fortrinnsvis brukes på slike typer av stratigrafiske brudd som skiller mellom enheter med rang av formasjon eller hø yere (Stokes & Varnes 1955) c. En vinkeldiskordans (angular unconformit y) er en inkonforrnitetsflate der bergartene under og over det stratigrafiske bruddet ikke er parallelle. Vinkeldiskordansen viser at bergartsenheten under har blitt skråstilt eller folde t før erosjon og avsetning av den yngre påliggende enheten (Fig.13). NO RSK GEO LOG ISK TIDSSKRIIT 66 SUP PL (1986) d. Betegnelser som brukes på inkonformiteter må ikke forveksles med betegnelser på tidsrom som avspeiles av et stratigrafis k brudd. Hiatus er det tidsrommetsom er representert aven inkonforrni tet, mens diastem er et enda mer kortvarig tidsrom, med op phold i sedime ntasjonen Eksempler: Formell navngiving av inko n forrnitetsflate r har hittil ikke vært praktisert i no rsk geologis k litteratur. Ute n at selve inkonformiteten har blitt navnsatt, har flere slike vært benyttet som de finisjonsgrunnlag for defo rmasjonsdiak ron e enheter (se 4.8.), f.eks. "Tr ysilhevningen" og "Ekneorogenesen" (Vogt 1928). " Det subkambriske peneplanet" og "d et subpermis ke peneplanet" er uformelle inkonfor mitetsbetegnelser. I ordsjøområdet har den senkimmeriske inkonfo rmiteten blitt brukt som betegnelse på inkonforrnit etsflater av både regional og lok al utstrekning (Rawson & Riley 1982). Betegnelsen har blitt tillagt veksle nde innhold og men ing og skal brukes uformelt _ _ _ "... '-... ' ,:.. 3 : Yng re lagr ek k e over vinkeld iskordansen 2 2: Vinkeldiskordans, skyggelagt 1: Eldre lagrekke under vinkeldiskor dansen 2 Fig.13. Inkonforrnitetsflate utviklet som en vinkeldiskordans (2). dannet ved erosjon aven eldre skr åstilt lagrekke (1) som er overlagret aven yngre lagrekke (3).

23 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) Nøkkelreferanser: Stokes & Varnes (1955), Tomkeieff (1962), Dunbar & Rodgers (1957), Bates & Jackson (1980) Høyde (High) Høyden er (a) et nåværende eller tidligere positivt geomorfologisk og/eller strukturelt formelement av ikke-spesifisert opprinnelse og form, og (b) en positiv geofysisk anomali Høyden er et alminnelig begrep for (a) et oppragende geologisk eller geomorfologisk element og (b) en positiv geofysisk anomali Det settes ikke begrensninger på dimensjonene aven høyde Strukturen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder En høyde vil i mange tilfeller kunne deles opp i (a) mindre geomorfologiske og strukturelle elementer og (b) mindre geofysiske anomalier En høyde kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og regler for navngiving av geologiske formenheter (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "høyden" i egennavnet. Datagrunnlaget for definisjonen av høyden kan angis ved en tilføyelse så som "gravimetrisk" eller "magnetisk". Dersom høyden er kjent som en strukturell høyde eller geomorfologisk høyde, kan dette angis ved en tilføyelse, f.eks. "strukturell høyde" a. Høyden kan være del av et større geomorfologisk, strukturelt og/eller geofysisk element. Høyden har status blant positive elementer tilsvarende senkningen blant negative elementer. En strukturell høyde behøver ikke å være eller ha eksistert som en landform b. Massiv (rnassif) er en geomorfologisk og/eller strukturell høyde med regional utbredelse, og som består av eldre, oftest krystalline bergarter. Massivets bergarter danner utenfor massivet underlaget for yngre lagrekker, f.eks. Det Bøhmiske massivet, Londonmassivet. "Massiv" brukes også i betydningen fjellmassiv om vidstrakte og markerte oppragende fjellpartier. Enheter definert på grunnlag av materialinnhold Eksempler: Fra kontinentalsokkelen utenfor Norge er Frøyhøyden (Frøya High) (Hinz 1972) og Midtnordsjøhøyden (Mid North Sea High) (Rhys 1974) eksempler på strukturelle høyder Nekkelreferanse: Bates & Jackson (1980) Rygg (Ridge) Ryggen er et positivt, langstrakt geornorfologisk og/eller strukturelt formelement som begrenses av bratte flanker i forhold til omgivelsene. Flankenekan være definertav forkastninger (Fig.lO og 11) Enhver rygg er en høyde Det settes ikke begrensninger på dimensjonene aven rygg Strukturen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder Enrygg kan opptresomet frittstående, selvstendig formelement, men kan også være en del av et større geomorfologisk og/eller strukturelt formelement. En rygg vil i mange tilfeller kunne deles opp i mindre formelementer En rygg kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiskeenheter" (Kap.2) og regler for navngiving av geologiske formenheter (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "ryggen" i det sammensatte navnet. Dersom ryggen er kjent som en geomorfologisk rygg, kan dennes natur angis ved et karakteriserende ledd, så som "vulkansk rygg", "midthavsrygg", eller annet, se a. En rygg som er klarlagt som en strukturell rygg, men som ikke er avgrenset av forkastninger, kan være en antiklinal, antiform eller et hvelv b. Israndrygg (ice marginal ridge) er i kvartærgeomorfologien generellbetegnelsepå en ryggform som er dannet langs randen aven isbre, uavhengig av indre oppbygning og sammensetning. Israndrygger omfatter ryggformete isranddeltaer, morenerygger og rygger av blandet opprinnelse. ("Ra" er i Østfold og Vestfold den lokale betegnelsen på hovedisrandryggen fra Yngre Dryas i disse distriktene).

24 38 Navnsetting av geologiske enheter i Norge c. Morenerygg (moraine ridge) er i kvartær geomorfologienhver ryggformet avsetning som hovedsakelig består av jordarten morene. Slike rygger kan være avsatt som endemorener og sidemorener på land og i vann, som fyllinger i bresprekker og ved sammenpressing av morenemateriale under isbre d. Esker (esker) brukes som morfologisk og/ellergenetisk betegnelse på en ryggformet avsetning dannet i smeltevannsløp i tunneler eller sprekker i isbre. Betegnelsen "rullesteinsås" og "geiterygg" kan benyttes i uformelle navnsammensetninger e. Vol/, strandvoll (beach ridge) er en lav, ofte langstrakt ryggform som består av sand, grus eller stein lagt opp av bølger langs en strandsone. Strandvoller kan ofte markere eldre relative havnivåposisjoner, f. Ås og egg er betegnelser på ryggformer hovedsakelig i berggrunn. Egg (bestemt form "egga") brukes også om kanten av terrasser på land og om kanten av kontinentalsokkelen, se også skrent, g. Formelementene b-fkan gis formelle eller uformelle navn. Enkelte slike formelementer kan ha gamle tradisjonelle egennavn. Slike formelementer kan danne grunnlag for morfostratigrafisk klassifikasjon, se avsnitt Eksempler. Senjaryggen (Sundvor 1971) er en av flere strukturelle rygger på norsk kontinentalsokkel Nøkkelrejeranser. Bates & Jackson (1980), Gjessing (1978) Utstikker (Spur) Utstikkeren er et positivt geomorfologisk og/eller strukturelt formelement som stikker ut fra en høyde. Utstikkeren har en kileform i plan- eller kartsnitt eller form som en spore, engelsk "spur" (Fig.9 og 10) Enhver utstikker er en høyde og en plattform En utstikker kan ha regional utstrekning, men vil alltid være mindre enn det formelementet som den er knyttet til Utstikkeren er kartleggbar ved hjelp av ge- NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) ornorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder En utstikker vil i mange tilfeller kunne deles opp i mindre geomorfologiske og/eller strukturelle elementer En utstikker kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og regler for navngiving av geologiske formenheter (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "utstikkeren" i det sammensatte navnet Utstikker omfatter geomorfologiske formelementer som nes (point, prornontory), nese (nose), tange (spit), odde (spit), krumodde (hook) og revle (Klemsdal 1979) Eksempel: Tampenutstikkeren (Tampen Spur), Rønnevik et al. (1975a) Nøkkelrejeranse: Bates & Jackson (1980) Forkastningsblokk (Fault Block) Forkastningsblokken er en blokk av jordskorpa som har blitt dannet ved forkastningsbevegelser og som har forskjøvet seg som en enhet. Forkastningsblokken kan være helt eller delvis avgrenset av forkastninger og kan ha hvilken som helst form i kart bilde (Fig.9 og 10) "Forkastningsblokken" er den generelle betegnelsen for forkastningsavgrensete jordskorpeblokker, uansett form Det settes ikke begrensninger på dimensjonen aven forkastningsblokk Forkastningsblokken er kartleggbar ved hjelp av geornorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder En hevet forkastningsblokk kan gi opphav til en høyde, eller strukturell høyde, og en nedsunket forkastningsblokk kan gi opphav til en senkning, eller strukturell senkning. Store forkastningsblokker kan være delt opp i mindre underordnete forkastningsblokker En forkastningsblokk kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestem-

25 NORSK GEOWGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) meiser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og regler for navngiving av geologiske formenheter (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "forkastningsblokken"/"forkastningsblokka" i det sammensatte navnet. Hvis det ikke kan oppstå misforståelser, kan "blokken"/"blokka" brukes som kortform i det sammensatte navnet Betegnelsen "forkastningsblokk" skal benyttes framfor "horst" når en hevet forkast ningsblokk ikke er utpreget langstrakt og avgrenset av to hovedforkastninger langs flankene. Det vil være grensetilfeller ved en slik inndeling Eksempler: Innen kontinentalsokkelen er det mange eksempler på forkastningsblokker av ulik geometri. Permisk forkastningstektonikk i Oslofeltet har også resultert i forkastningsblokker med ulik form Nøkkelreferanse: Bates & Jackson (1980) Horst (Horst) Horsten er en avlang, relativt oppløftet forkastningsblokk som er avgrenset av parallelle eller nær parallelle forkastninger langs flankene. Horsten er et strukturelt formelement som ikke nødvendigvis behøver å være eller ha eksistert som en landform (Fig.9 og 10) "Horsten" er en genetisk betegnelse på et positivt strukturelt formelement. Enhver horst er en strukturell høyde Det settes ikke begrensninger på dimensjonene aven horst Horsten er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder En horst kan opptre som et frittstående, selvstendig formelement, men kan også være en del av et større geomorfologisk og/eller strukturelt formelement. En horst vil i mange tilfeller kunne deles opp i mindre formelementer En horst kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) ogregler for navngiving avgeologiske formenheter (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "horsten" i formelle navn. Enheter definert på grunnlag av materialinnhold Betegnelsen "horst" skal benyttes framfor "rygg" når det er kjent at det strukturelle formelementet er avgrenset av forkastninger langs flankene Eksempler. Halibuthorsten (Halibut Horst) (Kent 1975)er en begravd horst i Nordsjøen. Solbergåsen på Hedemarken (Skjeseth 1963)er en nå framerodert horst av grunnfjell, avgrenset av parallelle forkastninger mot kambro-siluriske bergarter. Nesodden i Oslofjorden danner en langstrakt, trekantet forkastningsblokk av grunnfjell, hevet i forhold til omliggende bergarter. Nesoddblokken kan betraktessom en erodert horst der forkastningene langs sidene ikke er helt parallelle Nekkelreferanser: Bates & Jackson (1980) Dom (Dome) Domen er et positivtgeomorfologisk og/eller strukturelt formelement som defineres ved en regelmessig kurvet overflate. I horisontalsnitt har domen et tilnærmet sirkulært eller elliptisk omriss. Strukturen er vanligvis ikke avgrenset av forkastninger (Fig.9 og 10) Enhver dom kan også klassifiseres som en høyde Det settes ikke begrensninger på dimensjonene aven dom Domen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder En dom vil i mange tilfeller kunne deles opp i mindre geomorfologiske og/eller strukturelle elementer. Hvis strukturen er mer langstrakt enn sirkulær i omriss, er begrepet hvelv passende ( c) En dom kan gis uformelt eller formelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og regler for navngiving av geologiske formenheter (3.7.1.). Dersom domen er kjent som en strukturell eller geomorfologisk dom kan dette angis ved en tilføyelse så som "strukturell dom", "saltdom", "vulkansk dom" e.l a. En strukturell dom behøver ikke å være eller ha eksistert som enlandform b. Diapir er en dom eller en antiklinalfold

26 40 Navnsetting av geologiske enheter i Norge der oppbulingen har ført til at bergartene over er blitt gjennombrudt av plastisk materiale fra kjernen i diapiren Eksempeler. Gjersødomen (Gjersø dome) er en strukturell dom i grunnfjellet (Zetterstrøm 1974) Nekkelreferanse: Bates & Jackson (1980) Antiklinal (Anticline) Antiklinalen er en fold som vanligvis er konveks oppover, og hvor de stratigrafisk eldste bergartene finnes i kjernen. Antiklinalen er et strukturelt formelement som ikke behøver å være eller ha eksistert som en landform "Antiklinalen" vil kunne være en genetisk betegnelse på et positivt strukturelt formelement Det settes ingen begrensninger på dimensjonene aven antiklinal (se hvelv) Antiklinalen er kartleggbar ved hjelp av geologiske og/eller geofysiske metoder En antiklinal kan omfatte flere mindre strukturelementer En antiklinal kan gis uformelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og regler for navngiving av geologiske formenheter (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "antiklinalen" i det sammensatte navnet a. En antiform (antiform) er en fold som er konveks oppover, og hvor lagene er invertert, eller lagenes relative alder er ukjent b. Et antiklinorium (antic1inorium) er et positivt strukturelt formelement av regional utstrekning, satt sammen av flere mindre folder hvor de stratigrafiskeldstebergartenefinnes i kjernen av strukturen c. Et hvelv (arch) er en bred åpen antiform av regional utstrekning (se "bue", ) d. Antiform, antiklinoriumog hvelv kan gis formelle eller uformelle navn Eksempler. Salangsantiformen (Salangen NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) Antiform) (Gustavson 1972) er en kaledonsk "tverrfold". Flere av vinduene i den kaledonske dekkeregionen er dannet over antiformstrukturer med karakter av hvelv, f.eks, Komagfjordvinduet, Børgefjellvinduet, Tømmeråsvinduet (kalt "Tømmeråsantiklinalen" av Peacey, 1964) og Atnsjøvinduet, se Sigmond et al. (1984), Østensjøantiklinoriet (Østensjø antic1inorium) er en grunnfjellstruktur (Graversen 1984) Nøkkelrejeranse: Bates & Jackson (1980) Platå (Plateau) Platået er et positivt geomorfologisk og/eller strukturelt formelement som består av et vidstrakt område dominert aven overflate med lavt relieff. Platåets utjevnete overflate ligger vesentlig høyere enn de samtidige omliggende områder. Platået kan være dannet ved tektoniske og vulkanske prosesser og/eller ved erosjon (Fig.9 og 10) Ethvert platå er en høyde Platået har regional utstrekning Strukturen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder Et platåvil kunneomfatte flere geomorfologiske og/eller strukturelle elementer, så som oppstikkende høyder, dype nedskjæringer og forkastningsavgrensete strukturelementer. Denne type formelementer er arealmessig underordnet platåets jevne flate Et platå kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiskeenheter" (Kap.2) og regler for navngiving av geologiske formenheter (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "platået" i det sammensatte navnet. (3.7.1.) Dersom platåets overflate ligger under havets nivå brukes betegnelsen undersjøiskplatå (submarine plateau). Bordfjell (table mountain), mesa, guyot er høyder med platåtopper (Bates & Jackson 1980) Eksempler. Vøringplatået ble opprinnelig definert av Nansen (1904). Hvis det tertiære paieorelieffet legges til grunn er Vøringplatået avgrenset i sørvest av kontinentalskråningen, i nordvest av

27 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) Lofotbassenget og i øst av Vøringbassenget. Ut fra den nåværende topografien av havbunnen, er Vøringplatået en del aven plattform. "Krokskogplatået" og "Hardangerviddplatået" er betegnelser som er brukt på riktig måte om platåformete høyder Nøkkelreferanse: Bates & Jackson (1980) Plattform (Platform} Plattform er et geomorfologisk og/eller strukturelt formelement som består av et flatt og tektonisk relativt stabilt område. Plattformens jevne overflate er dannet ved erosjon og/eller avsetning av hovedsakelig sedimenter. Plattformen er avgrenset på en eller flere sider av samtidige, tilgrensende lavereliggende områder (Fig.9 og 10) Plattformen er et formelement som nivåmessig ligger imellom en høyde og en senkning (Fig.8) Plattformen har regional utstrekning. Undertyper kan ha lokal utstrekning, se Strukturen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder En plattform vil i mange tilfeller kunne deles opp i flere geomorfologiske og/eller strukturelle formelementer En plattform kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og regler for navngi ving av geologiske formenheter (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "plattformen" i det sammensatte navnet a. Plattformmorfologien omfatter alle typer av terrasser. Terrasse(ter race) omfatter en lang og smal terrasseflate som vanligvis heller slakt ut mot en ytterside. Der er den avgrenset aven terrassekant og en brattere terrasseskråning mot en senkning. På innersiden er terrasseflaten avgrenset aven tilsvarende brattere skråning mot en høyde. "Terrasse" har blitt brukt både om selve terrasseflaten og om terrasseskråningen, og bør også omfatte terrassekanten mellom dem. Se skrent, "Plattformskråning" og "plattforrnkant" brukes på tilsvarende måte som "terrasseskråning" og Enheter definert på grunnlag av materialinnhold 41 "terrassekant" (Fig.9 og 10) b. Marin terrasse (marine ter race) er en terrasse bygd opp mot et havflatenivå ved avsetning av løsmateriale, og/eller utformet ved bølgeerosjon i berggrunnen eller løsmasser. Trinn har blitt brukt som formbetegnelse på marine terrasser og isavsetninger (Kjerulf 1879, Holtedahl 1924). I dette regelverket benyttes trinn som en diakron tidsenhet (avsnitt ) c. Strandterrasse (beach terrasse) er en smal marin terrasse som omfatter strandsonen av et eldre marint nivå d. Dalsideterrasse, kameterrasse (valley side terrace, kameterrace) er hovedsakelig bygget opp av vanntransportert materiale langs siden aven dalbre. Terrasseskråningen kan ha oppstått som en isstøttekontakt, som en erosjonsflate, eller som en kombinasjon av begge mekanismene. Sete og egg er lokale betegnelser på dalsideterrasser e. Strandlinje (shore line) er skjæringslinjen mellom land og hav, eventuelt mellom land og innsjø. Eldre strandlinjenivå kan være definert ved en strandterrasse, strandvoll, erosjonsinnhakk i berggrunn eller løsmasse (strandhakk) og deltaflate. Tidligere strandlinjenivå kan også defineres lito- og biostratigrafisk f. Terrasser og strandlinjenivå kan gis formelle eller uformelle navn. Terrasser og strandlinjenivå kan gi grunnlag for morfostratigrafisk inndeling (Avsnitt 3.10., og fig. 26) Eksempler: Trøndelagsplattformen (Trøndelag Platform) (Gabrielsen et al. 1984) er en av flere strukturelle plattformer på norsk kontinentalsokkel Nekkelreferanse: Bates & Jackson (1980) Skrent (Escarpment) Skrenten er en lang og mer og mindre sammenhengende bratt skråning som vender i en hovedretning. Den skiller vanligvis mellom to mer slakthellende flatesegmenter og er dannet enten ved forkastning og/eller erosjon. Skrenten er en nåværende eller tidligere landform eller et strukturgeologisk formelement (Fig.9 og 10) Skrenten er et formelement som nivåmessig ligger imellom en høyde og en senkning (Fig.S),

28 42 Navnsetting av geologiske enheter i Norge Det settes ingen begrensninger i utstrekningen aven skrent Skrenten er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder En skrent av regional utstrekning vil kunne deles opp i undersegmenter som kan ha avvikende strø k og fall En skrent kan gis formelt eller uformelt navn etter "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og regler for navngi ving av geologiske formenheter (3.7.1.). En skrent kan gis et stedsnavn (eller annet navn for kontinentalsokkelen) som kan være det samme som egennavnet til den forkastningen den følger, eller den plattformen/platået den avgrenser. Egennavnleddet (Avsnitt ) settes sammen med ordet "skrenten" i det sammensatte navnet En skrent kan være uttrykt geomorfologisk langs en forkastning, den kan være en brattkant som avgrenser et platå eller en plattform, og den kan være en terrasseskråning. En skrent kan være en "bergskrent" i fast berggrunn eller en "løsmasseskrent" der bergoverflaten er dekket med løsmasser. En skrent kan også være et strukturgeologisk formelement som påvises ved hjelp av seismikk Eksempler. Gabrielsen et al. (1984) definerte Vøringplatåets brattkant (Vøring Plateau Escarpment). Etter dette regelverket vil betegnelsen være Vøringskrenten. Dette er et strukturgeolgisk formelement NøkkelreJeranse: Bates & Jackson (1980), Gjessing (1978) Senkning, eller søkk (Depression, Low) Senkningen, søkket, er (a) en nåværende eller tidligere negativ landform og/eller et strukturelt formelement av ikke-spesifisert opprinnelse og form, eller (b) en negativ geofysisk anomali (Fig.9 og 10) "Senkningen", "søkket", er et generelt begrep for (a) et lavtliggende geologisk eller geomorfologisk element som vanligvis er omgitt av høyereliggende områder på alle sider, eller (b) en negativ NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) geofysisk anomali. Langstrakte senkninger kan være åpne i den ene eller begge endene Det settes ikke begrensninger på dimensjonene aven senkning Strukturen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder En senkning vil i mange tilfeller kunne deles opp i (a) mindre geornorfologiske og strukturelle elementer, eller (b) mindre geofysiske anomalier En senkning kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og regler for navngiving av geologiske formenheter (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "senkningen" eller "søkket" i det sammensatte navnet. Datagrunnlaget for senkningen kan angis ved en tilføyelse, så som "gravimetrisk" eller "magnetisk". Dersom senkningen er kjent som en strukturell senkning eller geomorfologisk senkning, kan dette angis ved en tilføyelse, f.eks. "strukturell senkning" eller "strukturelt søkk" a.Senkningen kan være del av et større geomorfologisk, strukturelt og/eller geofysisk element. Senkningen har status blant negative formelementer tilsvarende høyden blant positive formelementer. En strukturell senkning behøver ikke å være, eller ha vært, uttrykt geomorfologisk b. "Senkning" ("søkk") eller "strukturell senkning" ("strukturelt søkk") skal på norsk brukes framfor "depresjon", henholdsvis "strukturell depresjon". På engelsk brukes "depression" både om geomorfologiske og strukturelle elementer. "Low" brukes om strukturelle og geofysiske elementer. "Senkning" anbefales her framfor det lengre "forsenkning" (jfr. Norsk Riksmålsordbok, s. 1255og 1462). "Søkk" kan nyttes både i bokmål og nynorsk c. For sirkulære eller ovale vulkanske senkninger der diameteren er vesentlig større enn dybden benyttes begrepet "kaldera" ("caidera") Eksempeler. Det generelle begrepet "senkning" ("søkk") vil omfatte alle kjente, store og små negative landformer såvel SOm store havbassenger. Eksempler på navngitte kontinentale senkninger er

29 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) Quattarasenkningen i Egypt og Turfansenkningen i Sinkiang i vestlige Kina Nekkelreferanse: Bates & Jackson (1980). Gjessing (1978) Basseng (Basin} Bassenget er en nåværende eller tidligere landform og/eller et strukturelt formelement. I horisontalsnitt kan bassenget ha hvilken som helst form, sirkulært, ovalt, langstrakt eller uregelmessig. Bassenget er ofte, men ikke nødvendigvis, avgrenset av forkastninger. Det inneholder ofte en sedimentær og/eller vulkansk lagrekke, men dette er ikke alltid tilfelle (Fig.9 og 10). De fleste bassenger som idag fylles inn med sedimenter på fastlandet og nær inntil fastlandet i Norge er dannet ved iserosjon Ethvert basseng kan også klassifiseres som en senkning Det settes ikke begrensninger på dimensjonene av et basseng Bassenget er kartleggbart ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder Et basseng vil i mange tilfeller kunne deles opp i mindre geomorfologiske og/eller strukturelle elementer Et basseng kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2.) og regler for navngiving av geologiske formenheter (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "bassenget" i det sammensatte navnet a. Et strukturelt basseng behøver ikke å være eller ha eksistertsom en landform. Underbassenger (subbasins) er mindre bassenger som strukturelt er en del av et større hovedbasseng. Paleobassenger er eldre bassenger som ikke lenger er geologisk aktive, hverken tektonisk eller sedimentologisk b. Rotfastepaleobassenger (rooted palaeobasins) er eldre bassenger som ligger der de opprinnelig ble dannet og som kan gjenkjennes ut fra sin gamle og bevarte form, sin strukturelleinnramming og bevarte bassenglagrekke. Rotfaste paleobassen- Enheter definert på grunnlag av materialinnhold 43 ger gis formelle eller uformelle navn. For navnsetting av sedimentasjonsbassenget for en nærmere bestemt enhet av lagrekken (ledd, formasjon eller gruppe), kan dette bestemte sedimentasjonsbassenget gis navn etter den aktuelle litostratigrafiske enheten, fortrinnsvis som et uformelt navn. De strukturelle bassengene på kontinentalsokkelen er rotfaste paleobassenger c1. Rot/øse paleobassenger (rootless palaeobasins) er eldre bassenger som bare kan gjenkjennes på grunnlag aven bevart bassenglagrekke. Bassengets opprinnelige avsetningsflater kan være helt eller delvis ødelagt på grunn av tektonisk deformasjon. Rotløse paleobassenger vises av forflyttede lagrekker i skyvedekker. Rotløse paleobasenger skalgis navn etter den litostratigrafiske enheten som definerer bassenget. Egennavnleddet i den aktuelle litostratigrafiske enheten vil være det eneste stedsnavnet som det er naturlig å sette i sammenheng med det tidligere bassenget c2. Rotløse paleobassenger som tidligere har hatt meget stor regional utbredelse, så som et nå lukket haveller havarm, bør gis navn som ikke er hentet fra noe nåværende land eller sjøområde eller fra noe navngitt eksisterende strukturelement. Slike navn kan være av mytologisk opprinnelse, som f.eks. Tethyshavet og Iapetushavet Eksempler: Tromsøbassenget (Rønnevik et al. 1975b)er et rotfast strukturelt basseng på kontinentalsokkelen. Valdresbassenget, Hedmarksbassenget og Engerdalsbassenget er rotløse senprekambriske bassenger (Kumpulainen & Nystuen 1985). Fra Finnmark har Siedlecka (1985) definert det senprekambriske Barentshavsbassenget (Barents Sea Basin) som også er et rotløst paleobasseng. Kråkenesbassenget er eksempel på et lite kvartært sedimentasjonsbasseng (Larsen & Mangerud 1981). Zechsteinbassenget (Zechstein Basin) er et basseng som er navngitt etterden litostratigrafiskeenheten Zechstein som definerer bassengets utstrekning og historie (Taylor 1984) Nekkelreferanse: Bates & Jackson (1980) Trau (Trough} Trauet er et negativt, avlangt geomorfologisk og/eller strukturelt formelement som begrenses av bratte flanker i forhold til omgivelsene. Flankene kan være definert av forkastninger (Fig.9 og 10).

30 44 Navnsetting av geologiske enheter i Norge Ethvert trau er et basseng og en senkning Trauet har regional utstrekning Strukturener kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder Et trau kan opptre som et isolert, selvstendig formelement, men kan også være en del av et større geomorfologisk og/eller strukturelt formelement. Et trau vil i mange tilfeller kunne deles opp i mindre formelementer Et trau kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminneligebestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2.) og regler for navngiving av geologiske formenheter (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "trauet" i formelle navn a. Et trausom er klarlagtsom forkastningsavgrenset, er en graben eller rift (se graben) b. En grøft (trench) er også et negativt, langstrakt geomorfologisk og/eller strukturelt formelement, men er begrenset av brattere flanker i forhold til omgivelsene enn et trau. Betegnelsen "grøft" brukes spesielt om avlange regionale havbunnssenkninger i platetektonisk sammenheng ("dyphavsgrøft", "oceanic trench") og kan gis formelle eller uformelle navn c. Begrepet renne brukes i geomorfologisk sammenheng om langstrakte, smale senkninger, f.eks. "spylerenne" (marginal meltwater channel) i kvartærgeologi. I marin geologi benyttes "renne" om langstrakte fordypninger i havbunnen. Disse kan ha regional utstrekning og kan gis ufo/melle eller formelle navn. En regional, dyp undersjøisk renne bør på engelsk betegnes "trench" og ikke "channel", dKanal (channel), brukti kystgeomorfologisk sammenheng, betegner (1) et smalt hav-, eller innsjøbelte som ligger mellom to store landmasser og forbinder to store vannkropper, og (2) den dypere delen aven vannkropp der hovedvannstrømmen går og som er best egnet for skipstrafikk. Denne siste betydningen vil ofte tilsvare "renne" i norsk språkbruk. Kanaler har gjerne egennavn e. Gjel (canyon) er en dyp kløft med steile sider dannet ved elveerosjon eller undersjøiske ero- NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) sjonsprosesser (undersjøisk gjel, submarine canyon). Juv er gjel og dype fjellkløfter med bunner som heller bratt. Framtredende gjel har ofte lokale egennavn Eksempler. Bamletrauet (Bamle Trough) er et strukturelt trau (Rønnevik et al. 1975b). Eksempler på platetektoniske dyphavsgrøfter er Marianegrøfta (Mariane Trench), Japangrøfta (Japan Trench) og Peru-Chile-grøfta (Peru-Chile Trench). (Disse formelementer har misvisende blitt kalt "groper" i norske atlas; "grop" er en mer sirkulær enn avlang senkning). Norskerenna (Norwegian Trench) er eksempel på en undersjøisk renne, mens Jutulhogget og Savco (Altaelva) er eksempler på gjel Nøkkelreferanse: Bates & Jackson (1980) Graben (Graben) Grabenen er et negativt, langstrakt strukturelt formelement som er avgrenset av parallelle eller nær parallelle forkastninger langs begge flankene, eller bare langs den ene flanken. Grabenen er et strukturelt formelement som ikke nødvendigvis behøver å være eller ha eksistert som en landform "Grabenen" er en genetisk betegnelse på et negativt strukturelt formelement Det settes ingen begrensninger på dimensjonene aven graben Grabenen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder :;' En graben kan opptre som et isolert, selvstendig formelement, men kan også være en del av et større geomorfologisk og/eller strukturelt formelement. En graben vil i mange tilfeller kunne deles opp i mindre formelementer En graben kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og regler for navngivning av geologiske formelementer (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "grabenen" i det sammensatte navnet Begrepet "graben" omfatterogså følgende formelementer:

31 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL.(1986) a. Rift (rift) er en langstrakt smal senkning som er avgrenset langs flankene av norrnalforkastninger,den er en graben av regional utstrekning, og markerer en sone der litosfæren helt eller delvis har blitt brutt ved ekstensjon b.Aulakogen (aulacogen) er en langstrakt, tektonisk senkning, avgrenset av norrnalforkastninger. Det er en graben av regional utstrekning på et kontinent, og strukturen er åpen på havsiden c. Skjærbasseng (pull-apart basin) er en rombeformet graben dannet mellom to sidelengsforkastninger d. Riftdal (rift valley) er en negativ landform (senkning) som følger en rift e. Halvgraben (half graben) er en graben som er avgrenset aven eller flere parallelle, eller nær parallelle forkastninger langs den ene langsiden, og av fleksur langs den andre langsiden f. Rift, aulakogen, skjærbasseng, riftdal og halvgraben kan gis formelle eller uformelle navn Eksempler: Vikinggrabenen (Viking Graben) og Sentralgrabenen (Central Graben) er to markerte grabenstrukturer i Nordsjøen (Ziegler 1982). Oslograbenen er en paleograben som idag i store trekk står fram som et sett av høyder på grunn av erosjon ned til de massive permiske dyperuptivene i grabenstrukturen Nøkkelreferanse: Bates & Jackson (1980) Synklinal (Syncline) SynkIinalen er en fold som vanligvis er konkav oppover, og hvor de stratigrafisk yngste bergartene finnes i kjernen. Synklinalener et strukturelt formelement som ikke behøver å være eller ha eksistert som en landform "Synklinalen" vil kunne være en genetisk betegnelse på et negativt strukturelt formelement Det settes ingen begrensninger på dimensjonene aven synklina! SynkIinalen er kartleggbar ved hjelp av geologiske og/eller geofysiske metoder En synklinal kan omfatte flere mindre strukturelementer. Enheter definert på grunnlag av materialinnhold En synklinal kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og regler for navngiving av geologiske formenheter (3.7.1.). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "synklinalen" i det sammensatte navnet a. En synform (synform) er en fold som er konkav oppover, og hvor lagene er invertert, eller lagenes relative alder er ukjent b. Et synklinorium (sync1inorium) er et negativt strukturelt formelement av regional utstrekning satt sammen av flere mindre folder hvor de stratigrafisk yngste bergartene finnes i den sentrale delen av strukturen c. Synform og synklinorium kan gis formelle eller uformelle navn Eksempler: Fra grunnfjellsområdet i Sør Norge er Østmarksynklinalen (Østmarka sync1ine) definert av Graversen (1984). Foslie (1949)betegnet en markert fold i de kaledonske dekkene ved Ofoten som Håfjellsmulden (rnulde e synklinal). Denne er omedefinert som Ofotsynformen (Ofoten Synform) av Gustavson (1972) Nøkkelreferanse: Bates & Jackson (1980) Strukturgeologiske lineære enheter Alminnelige egenskaper og bestemmelser Strukturgeologiske lineære enheter omfatter alle små og store strukturer som har egenskaper som en linje. De små lineasjonene i en bergart, parallellorienterte mineralkorn, glidestriper, foldeakser m.fl., er ikke aktuelle å gi egne navn og vil ikke bli behandlet her. Strukturgeologiske lineære elementer omfatter også større rette eller bueformete strukturer som framkommer på grunn av særegne trekk i berggrunn og landskap og som kan sees særlig tydelig på satellittbilde, flyfoto eller kart. Slike lineære elementer kan ha sin opprinnelse i overflatesporet av ulike flate- eller linjeformede strukturer og jordskorpeelementer (Fig.14og IS). Vedregistreringen kan opprinnelsen ofte være ukjent, usikker, delvis kjent eller sammensatt. Disse typer av strukturer registreres ved en eller flere metoder for fjernanalyse (rernote sensing) og sammenfattes' under betegnelsen "lineamenter". En stadig økende bruk av fjernanalysemetoder i de senere årene har skapt behovet for en enhetlig terminologi for linea-

32 46 Navnsetting av geologiske enheter i Norge menter. Enhetene i denne kategorien er lineament og lineamentsone. Navnsetting Navnsettingen følger reglene i "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2). Det anbefales at bare de mest framtredende lineamenter og lineamentsoner defineres formelt og gis formelle egennavn. I det formelle navnet består egennavnleddet av enten ett stedsnavn, eller av to stedsnavn satt sammen med tankestrek. Disse to navn skal velges blandt steder som ligger nær ytterpunktene av strukturen (se avsnitt ). For kontinentalsokkelen kan andre navn enn stedsnavn benyttes (Avsnitt ). Lineamentstrukturen kan omdefineres når dannelsesmåten er klarlagt (Avsnitt ) Lineament (Lineament) Lineamentet er en lineær eller kurvlineær struktur som enten er direkte synlig på (jordloverflaten, eller som framkommer på et topografisk eller geofysisk kart, satellitt- eller flybilde. Lineamenter antas å avspeile en geologisk inhomogenitet i undergrunnen, så som brudd, bergartsgrense, fold, lineært bergartslegeme eller malm kropp (Fig.14 og 15). Skjæringslinjer mellom overflaten og foliasjon betraktes ikke som lineamen ter "Lineamentet" er det grunnleggendebegrepet for en lineær struktur av ukjent, usikker, delvis kjent eller sammensatt geologisk opprinnelse Det settes ikke begrensninger på dimensjonene av et lineament i felt, men i den aktuelle måle- NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) stokken som et lineament framstilles i, har lineamentet form som en linje Strukturen er kartleggbar på overflaten ved hjelp av geomorfologiske, geologiske eller geofysiske metoder. Et lineament kan defineres på grunnlag aven eller flere typer fjernanalysedata, så som satellitt- eller flybilder, gravimetriske, magnetiske og seismiske målinger, etc. Lineamentet framstilles som en linje i den aktuelle målestokken Et lineament består i mange tilfeller av to eller flere parallelle eller subparallelle, rettlinjeteeller svakt kurvete linjesegmenter. Segmentene kan være av forskjellig opprinnelse og utstrekning og kan inngå i kontinuerlige eller diskontinuerlige lineamenter (Fig.15). Diskontinuerlige lineamenter består av atskilte linjesegmenter som er ens orientert, men som ligger nær inntil hverandre. Enkle Iineamenter (simple lineaments) er dannet aven type lineære strukturer, mens sammensatte lineamenter (composite lineaments) består av mer enn ett lineært karaktertrekk i berggrunnen (Fig.l5). Et lineament som er definert på grunnlag av fjernanalysedata i liten målestokk (f.eks. satellittbilde), vil derfor som regel kunne løses opp i flere mindre enkeltlineamenter og framtre som en lineamentsone når strukturen analyseres i større målestokk Lineamentergis uformelle og formelle navn i samsvar med "aliminnelige bestemmeler for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og bestemmelsene i avsnitt Datagrunnlaget for lineamentet kan angis ved en beskrivende betegnelse, så som "fotolineamentet" og "gravimetriske Lineament Overllatespor av Overflatespor av Overflatespor av Kartbilde av Kartbilde av bruddsone, fold bergarts - lineær lineært sprekksone, grense geofysisk orienterte forkastning, anomali bergartsetc. kropper, vulkanoyer, etc. I I Fig.Is. Strukturgeologiske lineære enheter. Lineamenter framkommer som overflatespor av ulike strukturer i jordskorpa.

33 NOR SK GEOLOGISK T IDSSKRIFT 66 SU PPL (1986) Enheter definert på grunnlag av materialinnhold 47 Fork a stnin g Sp re kk so ne r l Ok m l Q k m Ber gart sgr ens e LI --' A. Enk e lt, k ontinue rl i g lin e am ent B. Enk elt, diskon t i nue r l ig line ament C. Enk e lt, k ont inu erlig line a me nt Ge of y si sk anoma li Ga b b r o plugg er 5 km 50 km D. Enk e lt, k ont in ue r li g l i ne a me n t E. Enk e lt, d is ko nt i nue r l ig Ii ne a me nt F. En k e lt, d is kon ti nue r l ig line ament Vu lk an sk øy b ue Fo rk a s tning Sp re kk \~V V F o r k a stn in g \ + Be r ga rt sgr en s e G. Enk el t, di sk ontinuer li g bu eform e t line a ment H. Sammen s a tt, diskonti nu e rl ig li ne a me nt 1 Q k m l--.-j Fig./5. Lineamenter av ulike typer og opprinnelse sett i kartb ilde. lineament". Et lineament kan omdefineres når stru kturens geologi ske opprinnelse er klarlagt som overflatespor av bruddsone, sprekksone, forkas t ning, forka stningssone, forkastningssystem eller forkastningskompleks. Veden slik omdefinering av et formel t lineament, kan det opprinnelig gitte geogra fiske egennavn beho ldes (jfr, ) a. Bue (are) er et stru kturelt betinget, kurvilineæ rt element (Fig.l 5). Bue må ikke forveks les med hvelv (areh) som er en bred åpen ant iform av regional utstrekning (se antiklinal). Med utgangspunkt i den bue te formen av mange vulkanske øyrekker (øybuer), har etterhvert begrepet "bue" også fått en generell platetektonisk betydning som den lan gstrakte, hevete magmatiske eller stru kt urelle sentralsonen i et mob ilt belte, selv om denne son en er nær rettlinjet b. Begrepet " Iineæ r" ("linear ") skal ikke brukes som syno nym for " Iineament". Det skal bare brukes som adjektiv, slik som i begrepet "lineær stru ktur" (" linear structu re") og tilsvarende (O'l..ear y et al. 1976) Eksempler: Kjerulf (1876, 1879) definerte på grunnlag av det topografiske kartet over Norge i målestokk 1:1 million en rekke lineære strukturer som i hans kart fram stilling har karakter av linea menter. Begrepet lineamenter (linea ments) ble brukt av Hobbs (1904, 1911) på Kjerulfs (1876, 1879) lineære stru kturer. Ga brielsen & Ramberg (1979) fant at disse lineæ rstru kturer var soner som ble kalt "intensity zones", i dette regelverket kalt lineam entsoner. På Varan gerhalvøya er Trollfjord Komagelv- forkastningssone, opprinnelig navngitt og tolket som en skyveforkastning av Siedleeka & Siedlecki (1967), definerbar som et lineament på NOAA og Landsat satellittbilder (Ga brielsen 1984). Bergensbuene, eller lille og store Bergensbue (Kolderup & Kolderup 1940)er eksemplerpå kurvilineæ re elementer med karak ter av lineamentsoner. Øybuer er eksempler på store regionale buestrukturer (Fig.l5) Nekkeireferanser: Hobbs (1904), El-Etr (1 976), Hobbs et al. (1976), O'l..eary et al. (1976), Sabins Jr. (1978).

34 48 avnsetting av geologiske enheter i orge NORSK GEOLOGI K TID KRI FT 66 UPPL (19 6) Lineamen tsone (Lineament Zone) Lineamentsonen bestårav flere lineamenter med nær geometrisk tilhørighet, og som opptrer innen et langstra kt geografisk område. Lineamentene i sonen kan ha genetisk tilknytning til hverandre, men dette er ingen betingelse Linea mentsonen er det lineære elementet med ran g nest over lineamentet Lineamentsonens utstrekning defineres ved de ytterste lineamentene i sonen. Forøvrig settes det ikke begrensni nger på lineamentsonens utbredelse Sonen er kartleggbar på overflaten ved hjelp av geomorfologiske, geologiske eller geofysiske metoder. Graden av detaljrikdom i kartframstillingen aven lineamentsone vil være avhengig av kartrn ålestokken og da tagru nnlaget En lineamentsone vil kunne be tå av flere egmenter av forskjellig opprinnelse eller geometri. Segmentene kan inngå i en kontinuerlig eller diskontinuerlig lineamentsone (Fig.lS) Lineamentsoner gis uformelle og formelle navn i ams var med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.Z) og bestemmelsene i avsnitt Datagrunnlaget for lineamentsonen kan angis ved en beskrivende betegnelse, så som "fotolineamentsone" og "gravi metriske lineamentsone". En linearnentso ne kan om defi neres når st ru kturens geologis ke opprinnelse er klarl agt som f.eks. overflat espor av bruddsone, sprekksone eller forkast ningssone. Ved en slik omdefiner ing aven formell iinea ments one, kan det opprinnelig gitte egenn avnet beholdes (2.5.1.) Lineam entsone tilsva rer det som EI-Etr (1976) kalte "lineament set" og "lineament master set" (EI-Etr brukte " linear" istedenfor "li neament"). Begrepet lineamentsone skal brukes framfor de betegnelsene som ble fore lått av EI-Etr (1976) Eksempler. Hobbs (1904, 1911) betegnet Kjerulfs (1876, 1879) lineære trukturelementer i Sør- I orge om lineamenter, f.ek. "Christiania lineamentet". Dette ble kalt "Oslo-Trondheim intensity zone" av Gabrielsen & Ramberg (1979), her "Oslo-Trondheim-lineamentsone". Ette r Gabrielsen og Ramberg (1979) er andre ek empler løre-trøndelag-lineam ent sone og Agder-Iineamentsone 'ekkelreferan se: Hobbs (1904) beskrev lineamentsoner, men han brukte ikke elv dette uttrykket Stru kturgeo logiske flat eenheter A lminnelige egensk aper og bestemmelser Strukturgeologiske flåteenheter om fatte r en rekke små og store strukturer, bl.a. kløv, foliasjon, akseplan, sprekker og forkastninger. Dette regelverket om handler bare de stru kturer som er så store og framtredende at de er kartleggbare i vanlig brukte kartmålestokker, og om kan registreres direkte i felt eller ved hjelp av fjernanalyse. Dette er'flater dannet ved brudd, (Fig.l6). Det vil si bruddsone, sprekksone, forkastning, forkastningssone, forkastningssett, forkastningskompleks, f orkastningssystem og sky veforkastning. Under flere av disse enhetene er det og å tatt med undertyper, varianter og beslektede enheter. Det innbyrdes forholdet mellom enheter med rang av - one, -sett, system og -komplek er vi t i fig.l 7. lnkonform i tetsflater er behandlet for eg under kategorien "geologiske formenheter" (3..). Enhetene under "strukturgeologiske flateenheter" kan gi formelle navn, der egennavnet for den enke lte enheten kan være ett eller to ted navn (eller annet navn for kon tinentalsokkelen, ). Benyttes to stedsnavn skal disse gjelde for steder nær endepunktene av strukturen. De to navnene knyttes sammen med tankestrek (se kap.2. og av nitt ). Ved navnsetting av skyveforkastninger (3.9.9.) skal disse gi samme stedsnavn som i egennavnet til det dekket eller skyveflaket som de danner golv- eller såleforkastningen til. Fo rk as tnin g (F ault ) For sk yvning Br udd ( Fr a c tu r e ) Sp a lt e (F issur e) Uten fo rskyvning --I Spre (Jomt) Fig./6. Sammenhengen mellom begrepene brudd. for.astning, sprekk og spalte.

35 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) Enheter definert på grunnlag av materialinnhold 49 A. -sone B. -sett Enkeltelementer i sonen er av uspesifisert relativ alder <>: I Enkeltelementer / i settet er av samme alder og nær paralelle C. -kompleks D. -system -sett Sett 1 og 2 er av forskjellig Sett 1 og 2 er I eller ukjent alder av samme alder Fig.17. Det innbyrdes forholdet mellom begrepene -sone, -sett, -kompleks og -system slik de er brukt i forbindelse med brudd. sprekker og forkastninger Bruddsone (Fraeture Zone) Bruddsonen er en sammensatt struktur som består av flere nærliggende bruddflater (sprekker og/eller forkastninger).disse kan være genetisk knyttet til hverandre, men dette er ingen betingelse (Fig.l7) Bruddsonen har rang nest over bruddet (bruddflaten) Bruddsonenhar sitt utgåendeinnen et langstrakt geografisk område. Sonens bredde defineres ved de ytterste bruddflatene i sonen. Det settes forøvrig ikke begrensninger på bruddsonens utstrekning En bruddsone er kartleggbar på overflaten og/eller følgbar i undergrunnen ved hjelp av geomorfologiske, geologiske eller geofysiske metoder. Graden av detaljrikdom i kartframstillingen aven bruddsone vil være avhengig av kartmålestokken og datagrunnlaget Bruddsonen vil mange steder være kjennetegnet ved uregelmessige landskapstrekk. Den kan være kjennetegnet ved langstrakte høydedrag eller

36 50Navnsetting av geologiske enheter i Norge senkninger, avhengig av deformasjonstypen innen bruddsonen og kompetansen til tilstøtende bergarter En bruddsone kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og bestemmelsene i avsnitt Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "bruddsonen" i det sammensatte navnet a. Bruddsoner kan opptre innen kontinentalskorpe og havbunnsskorpe såvel som mellom litosfæreplater av samme eller ulik sammensetning og opprinnelse. Bruddsoner kan danne geomorfologiske formelementer både på land og på havbunnen. I platetektonisk sammenheng er betegnelsen "bruddsone" ("fracture zone") benyttet om den inaktive forlengelsen aven transformforkastning. Når betegnelsen brukes på denne måten kan det beskrivendeleddet "oseanisk" benyttes i det sammensatte navnet b. Brudd (fracture) er en generell betegnelse for alle slags oppbrytningersom skyldes mekaniske spenninger i berggrunnen, med eller uten forskyvning langs bruddflaten. Brudd omfatter sprekker (cracks, joints) og forkastninger (faults) (Fig.!6) c. Bruddsystem (fracture system) er en samling av nærliggende bruddflater, parallelle eller skjærende hverandre, og som antas å være dannet under samme deformasjonsepisode. Bruddsystem bør fortrinnsvis bare gis uformelie navn (Fig.!7) Eksempler. Mjøsa - Vånern-bruddsone (Oftedahl 1980) er en geologisk sammensatt bred bruddsone i kontinentalskorpe. Jan Mayenbruddsone (Johnson & Heezen 1967)er en av flere oseaniske bruddsoner som har oppstått ved havbunnsspredning i Norskehavet. Disse er alle karakterisert som framtredende undersjøiske, uregelmessige formelementer (Grønlie & Talwani 1977, Talwani & Eldholm 1977) Nekkelreferanser: Anderson (1951), Price (1968), Bates & Jackson (1980) Sprekksone (Joint Zone) Sprekksonen er et strukturelement satt sammen av flere nærliggende sprekkflater. Sprekkflatene i sonen kan ha genetisk tilknytning til hverandre, men dette er ingen betingelse (Fig.! 7). NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) Sprekksonen har rang nest over sprekken (sprekkflaten) Sprekksonen har sitt utgående innen et langstrakt geografisk område. Sprekksonens bredde defineres ved de ytterste sprekkflatene i sonen. Det settes forøvrig ikke begrensninger på sprekksonens utstrekning Strukturen er kartleggbar på overflaten og/eller følgbar i undergrunnen ved hjelp av geomorfologiske, geologiske eller geofysiske metoder. Graden av detaljrikdom i kartframstiiiingen aven sprekksone vil være avhengig av kartmålestokken og datagrunnlaget En sprekksone vil i mange tilfeller være kjennetegnet ved uregelmessige landskapstrekk og kan mange steder følge daler og senkninger En sprekksone gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngi ving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og bestemmelsene i avsnitt 3.9.!. Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "sprekksonen" i det sammensatte navnet a. Sprekk, sprekkjlate (joint) er en bruddflate uten forskyvning i en bergart. Sprekkflaten er i de fleste tilfeller jevn og plan b. Sprekksett (joint set) er en samling av mer eller mindre parallelle, nærstående sprekker som antas å være dannet under samme deformasjonshendeise (Fig.l7) c. Sprekksystem (joint system) er to eller flere sprekksett som skjærer hverandre og som antas å være dannet under samme deforrnasjonshendelse (Fig.l7) d. Sprekkompleks(joint complex) er to eller flere sprekksett som skjærer hverandre og som er dannet under forskjellige deforrnasjonshendelser, eller som har ukjent alders forhold (Fig.l7) e. Spalte (fissure) er en åpen sprekk, eller en sprekk som åpenbart har vært åpen, men som er fyllt sekundært med mineralmateriale (f.eks. kvartsfyllte fjærspalter) f. Spaltesystem (fissure system) er flere paralielle og nærstående spalter av antatt sammealder (Fig.! 7).

37 NORSK GEOLO GISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) g. Strukture lementene b-f bør fortri nnsvi s bare gis uformelle navn (se avsnitt 2.3.) Eksempler: På Vestlandet er det eksempler på sprek ker og sprekksoner av ulik retning (N-S og NØ-SV til ØNØ-VSV). Dannelsen av disse sprekkene og deres betydning for fjordmønsteret har væ rt mye diskutert (se bl.a. O.Holteda hl 1956, H.Ho ltedahl 1967, Nilsen 1973, Roberts [973) N økkelrej eranse: Ho bbs (191 1), Anderson (1951), Price (1968) Forkastning (Fautt) Forkastningen er en bruddflate som skiller mellom to bergartslegemer som er forflyttet i forhold til hveran dre. Når fallet av forkastningsflaten er mindre enn 90, betegnes det bergar tslegemet som ligger over flaten for hengen (hanging wall) og bergartslegemet under flaten for /iggen (footwall) (Fig.l8) For kastningen er den gru nn leggende betegnelsen på en brudd flate i jorskorpa hvor det har skjedd en forskyvning Det settes ikke begrensninger på for kastningens dimensjoner hva angår geografisk utstrekning og forskyvning. Forskyvninge n må ikke nødvendigvis kunne demo nstre res i den kartm ålesto kken som forkastningen fram stilles i Strukturen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/e ller geo fysiske metoder. I kartbildet vil forka stningen vanligvis kunne frams tilles som en linje, men ved kartlegging i stor målestokk vil ma nge forka stninger kunne videreinndeles i delforkastninger eller segmenter En forkastning kan bestå av (a) en grenseflate mellom to bergartslegemer som har beveget seg i for hold til hverandre, eller (b) en bergar tssone mellom de to forkastningsblokkene som kjennetegnes ved et forgreinet møn ster av flater der det har skje dd forskyvninger og bevegelser. En slik bergartssone vil ha en strukturell oppbygni ng som er forskjellig fra bergar tene i de to forkas tningsblokkene og kan bestå av kataklastiske (f.eks. for kastningsbreksje) eller mylonitt iske bergarter. En forkast ning kan også (c) være utformet dels som (a) og dels som (b) En fork ast ning gis forme lt eller uformelt navn i samsvar med "al minnelige beste mme lser for Enheter dejinert på grunnlag av materialin nhold 51 navngi vning og defin isjo n av geologiske enh eter (Kap.2) og bestem melsene i avsnitt Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "forkastningen" i det sammensatte navnet Forkastninger omfatter mange typer. Forkastninger kan klassifi seres etter (I) de relative bevegelsene mellom de to tilstøtende bergartslegemene og helningen av forkastnin gsflaten og (2) forka stningsflatens geome triske forhold til bergar tene som forkastningen skjæ rer gjennom (Dennis 1972). Det beskrivende leddet på en forka stning vil vanligvis være knyttet til den første klassifikasjonsmå ten. Slike forka stninger om fatter følgende hovedt yper (Fig.l8): a. N ormaljorkastning (nor mal fault, gravity fault, normal slip fault) er en forkastning der hengen synes å ha beveget seg nedover i forhold tilliggen, hovedsakelig langsmed forka stningsflatens fallinje. For kastni ngsflaten s fall er vanligvis Det kan skilles mellom høy vinklete (over 45 ) og lavvinklete (mindre enn 45 ) nor malfo rka stninger. Listriske no rm aljo rkastninger (listric no rmal fault) viser avtagende fall mot dypet (Fig.! 8). De kan være knyttet til en sålejorkastning (sole fault) eller golvjorkastning (floor fault) som er dannet ved en avglidni ng (detachment) av hengen i forh old tilliggen langs en flattli ggende bruddflate (Fig.l 8). Hengen av en slik flattliggende forka stning vil i et basseng dannet ved eksten sjon kun ne bestå av skråstilte, kilefor mete blokker begrenset til sidene av listriske normalforkastn inger (Bally et al. 1981, Wernicke & Burchfield 1982, Gibb s 1984). Såle- og golvforkastn ing er ikke-geneti ske betegnelser på nær flattliggende for kastninger og anvendes også på skyvefor kastninger Ufr a. og b) b. Reversj orkastn ing (reverse fau lt) er en forkastning der hengen synes å ha beveget seg op p over i for hold til liggen, hovedsaklig lan gsmed forkastningsflaten s fallinje. Forkastningsflatens fall er vanligvis (Fig.l 9). Med avtagende fall av forkast ningsflaten vil en reversfor kastning kun ne gå over i en skyveforkastning c. Sidelengsjorkas tning (strike-slip fault, lateral fault, wrench fault, tra nscurrent fault) er en for kast ning der den relat ive forskyvningen hovedsakelig har skjedd parallelt med strøkretningen av forkastningsflate n. Forkastningsflaten har som regel et steilt fall. Vertikale eller næ r vertikale sidelengsforkastn inger (wrenc h faults) kan forgreine seg vifteformet oppover eller nedover i blomster-

38 52 NavnSe/ling av geologiske enheter i No rge NORSK GEOLOGISK TIDSS KRIFT 66 SUPPL (19 6) 1 : Normalfork astning 2: listrisk normalforkastning 3: Så/e- eller golvforkastning 4: Forkastningssone 5: Horst a-3 : Minste spenningsakse (J"2 : 0'"1: Midlere spenningsak se Største spenningsakse 6 : Graben 7: Halvgraben 8: liggen 9: Hengen

39 NO RSK GEOLOGISK T IDSSK RIFT 66 SU PPL (1986) Enheter define rt på grunnlag av materialinnh old 53 1: Reversforkastning (J3 : Min ste sp enningsakse 2: Forkastningssett er 2: er 1: Midlere spenningsakse St ør st e spennings ak se Fig./9. Reversforkastninger og forkastningssett. stru kturer (f1ower struct ure) (Harding 1985). Sidelengsforkastninger omfatt er to hovedtyper, el og c2 (Fig.2 0) cl. Høyrelengsj orkastning, høyrehåndsforkastning, høyreglippfo rkastning (dext ral fault, right- slip fau lt, right-lateral fault) er en sidelengsforkastning der for skyvningen synes å ha skjedd mot høyre c2. Venstrelengsj orkastnin g, venstrehå ndsforkast ning, venstreglippfor kastning (sinistra l fault, left-slip Iault, left-iateral fault) er en sideleng sforkastning der forskyvningen synes å ha skjedd mo t venstre c3. Skråjorkastning (oblique-slip fault) er en forkastning der forskyvningen mellom hengen og Iiggen omfatter både en sideleng skomponent og. en komponen t langsmed forkastningsflatens fallinje. Slike forkastninger kan være normalskråforkastninger og reversskråforkastninger av venstrelengs- eller høyrelengstype c4. Transjormjorkastning (transform fault) er en side lengs forkastning so m brukes i platetektonisk sammenheng (Wil so n 1965). En transformforkastning forbinder to segmenter av en midtoseanisk rygg og skiller derfor to Iitosfæreplater med motsatt bevegelsesretning. Ute nfor den aktive spredningsryggen ka n en tra nsformforkastning gå over i en oseanisk bruddsone (fracture zon e).

40 54 Navn setting av geologiske enheter i Norge NO RSK GEOLOG ISK T IDSSKRIFT 66 SU PPL (1986) 1 : Vens t reien gs f orkastning 2 : Høyrelen gs fo rkastning 3 : Forkas tnings sy st em Minste spenningsakse Midlere spenningsakse Største spenningsakse 4 : Forkastnings sett 5 : Forkastningsflate Fig. 20. Sidelengsfor kastninger, forkastningssystem og for kastningssen d. Skyveforkastning (thrust, th rust fault), se avsnitt e. Alle betegnelser nevnt under a-d kan bru kes som karakteriserend e ledd i formelle eller uformelle navn på forkastn inger Eksemp/er: Innen Oslo feltet er det eksempler på mange normalforkastninger som lenge har væ rt kjent, bl.a. Nesoddforkas tninge n og Ekebergforkastn ingen (Ho ltedah l & Don s 1952). Rendalsforkast ningen og Engerd alsforkast nin gen (Schiøtz 1902) er eksempler på regionale norrnal for kastn inger som kan deles inn i flere del fork astninger og segmenter N økke/referanse: And erson (1951 ), Pr ice (1965), Denn is (1972), Davis (1984) Forkastningssone (Faut! Zone) Forkastningssonen er et strukturelement

41 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) som består av flere nærstående forkastninger. Sonen skiller seg ut fra tilstøtende områder som har en vesentlig lavere hyppighet av forkastninger. Enkeltforkastningene i forkastningssonen vil i mange tilfeller ha blitt danneti nær tilknytningtil hverandre, men dette er ingen betingelse (Fig.17) Forkastningssonen har rang nest over forkastningen Forkastningssonens utgående vil i alminnelighet finnes innen et langstrakt geografisk område. Forkastningssonens bredde defineres ved de ytterste forkastningene i sonen. Forøvrig settes det ikke begrensninger på forkastningssonens dimensjoner Strukturen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder. Det kartmessige bildet aven forkastningssone vil være avhengig av den målestokken den framstilles i Den enkelte forkastningen i forkastningssonen vil kunne være karakterisert ved samme eller ulik strukturell oppbygning (se forkastning, avsnitt ) En forkastningssone gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og bestemmelsene i avsnitt Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "forkastningssonen" i det sammensatte navnet En forkastningssone kan være et forkastningssett der enkeltforkastningene er nærstående, og forkastningssoner kan også definere forkastningssystemer og forkastningskompleks. I forkastningssonerer enkeltforkastningenei mange tilfeller orientert en echelon Eksempel: Møre - Trøndelagforkastningssone (Møre - Trøndelag Fault Zone) (Gabrielsen et al. 1984) Nøkkelreferanse: Bates & Jackson (1980) Forkastningssett (Fault Sel) Forkastningssettet betegner en gruppe parallelle eller subparallelle og nærstående forkastninger som kan antas å ha blitt dannet under samme deformasjonshendelse (Fig.17). Enheter definert på grunnlag av materialinnhold Forkastningssettet har, som forkastningssonen, forkastningssystemet og forkastningskomplekset, rang nest over forkastningen Forkastningssettets bredde defineres ved avstanden mellom de ytterste av de parallelle eller subparallelle forkastningene som er antatt å være av samme alder. Det settes ellers ingen begrensninger på forkastningssettets utstrekning utover dem som er gitt av enkeltforkastningene i settet Strukturen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder De enkelte forkastninger i forkastningssettet vil kunne være kjennetegnet ved samme eller ulik strukturell oppbygning (se forkastning, avsnitt ) Et forkastningssett gis fortrinnsvis uformelt navn eller betegnelse (se avsnitt 2.3.) Et forkastningssett består av forkastninger dannet under samme spenningsfelt og vil derfor bestå av samme type forkastninger, normalforkastninger, reversforkastninger eller sidelengsforkastninger Eksempler: På Hardangervidda finnes et forkastningssett av normalforkastninger som er nær parallelle og som stryker NØ-SV og er av postkaledonskalder (Jorde 1977, Naterstadet al. 1973). Fra Masi i Finnmark har DIesen(1985)beskrevet et forkastningssett av parallelle normalforkastninger som er av sen pleistocen til holocen alder Nøkkelreferanse: Bates & Jackson (1980) Forkastningskompleks (Fault Camp/ex) Forkastningskomplekset består av to eller flere kryssende eller geometrisk sammenknyttede forkastninger eller forkastningssett som er av forskjellig alder eller av ukjent relativ alder. Forkastningskomplekset består vanligvis av enkeltforkastninger som representerer to eller flere deformasjonshendeiser (Fig.17) Forkastningskomplekset har som forkastningssone, forkastningssett og forkastningssystem, rang nest over forkastningen Det settes ikke begrensninger på forkastningskompleksets utstrekning utover dem som er

42 56 Navnsetting av geologiske enheter i Norge satt for enkeltelementene i forkastningskornplekset Strukturen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske og/eller geofysiske metoder Forkastningskomplekset består i de fleste tilfelier av forkastninger med ulik struktureli oppbygning (se forkastning, avsnitt ) Et forkastningskompleks bør fortrinnsvis defineres formelt og gis navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og bestemmelser i avsnitt Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "forkastningskomplekset" i det sammensatte navnet De enkelte forkastninger i et forkastningskompleks kan være dannet under forskjellige fysiske forhold og i spenningsfelt av ulik orientering. Forkastningskomplekset kan derfor inneholde norrnalforkastninger, sidelengsforkastninger, reversforkastninger og forkastninger med strukturelementer fra alie de tre hovedtypene. Gjentatte forkastningsbevegelser langs eldre bruddsoner vil kunne gi opphav til forkastningskompleks Eksempler: Gabrielsen & Robinson (1984) definerte Kristiansund - Bodø-forkastningskornplekset på kontinentalsokkelen utenfor Midt Norge. Ringvassøy - Loppa-forkastningskomplekset og Troms - Finnrnark-forkastningskornplekset (Gabrielsen et al. 1984)er andre forkastningskomplekse. på kontinentalsokkelen utenfor Troms og Finnmark. Trollfjord - Kornagelv-forkastningssonen i Finnmark er også eksempel på et forkastningskompleks idet "sonen" inneholder forkastningssegmenter av ulik alder (Gabrielsen 1984) Nokkelreferanse: Bates & Jackson (1980), men med den endring at forkastningskompleks ikke omfatter forkastningssett av samme alder (se forkastningssystem) Forkastningssystem (Fau/t System) Forkastningssystemet bestårav to elier flere kryssende elier geometrisk sammenknyttede forkastninger eller forkastningssett som antas å være dannet under samme forkastningsepisode (Fig.l") Forkastningssystemet har som forkastningssone, forkastningssett og forkastningskornpleks, rang nest over forkastning. NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) Det settes ikke begrensninger på forkastningssystemets utstrekning utover de som er satt for enkeltelementene i forkastningssystemet Strukturen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder De enkelte forkastninger i forkastningssystemet kan være av samme eller ulik strukturell oppbygning (se forkastning, avsnitt ) Et forkastningssystem bør fortrinnsvis defineres formelt og gis navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og bestemmelser i avsnitt Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "forkastningssystemet" i det sammensatte navnet Skyveforkastning (Thrust Fault, Thrust) Skyveforkastningen er en bruddflate, elier et sett av bruddflater, som skiller mellom to bergartslegemer der det ene, hengen (hanging wall), har blitt forflyttet opp over det andre,liggen (footwall). Skyveforkastningen har opprinnelig vært tilnærmet horisontal elier lavvinklet (mindre enn 45 ). Langs skyveforkastningen kan eldre bergarter være skjøvet over yngre, elier yngre over eldre. Skyveforkastningen dannes ved sammenpresning (kompresjon) og innebærer en horisontalforkortning i den delen av jordskorpa forkastningen deformerer (Fig.21) Skyveforkastninger opptrer ofte sammen i et forgreinet skyvejorkastningssystem (thrust system) der de enkelte skyveforkastninger har ulik rang elier orden, med hovedskyveforkastninger (major thrusts) og underordnete eller mindre forkastninger (minor thrusts) (Fig.22 og 27) Det settes ikke begrensninger på skyveforkastningens dimensjoner, hverken på geografisk utstrekning eller skyvningens lengde Strukturen er kartleggbar ved hjelp av geomorfologiske, geologiske og/eller geofysiske metoder En skyveforkastning er i de fleste tilfelier kjennetegnet ved en bergartssone med struktureli oppbygning som er forskjellig fra sidebergarten(e). En slik bergartssone kan bestå av kataklastiske eller mylonittiske bergarter. Når skyveforkastningen be-

43 ORSK GEOLOGISK TlDSSKR IFr 66 SUPPL (1986) stå r av et sett av bruddflater vil disse ofte avgrense linsefor mete bergartslegemer i bevegelsessonen En skyvefor kastnin g kan gis formelt eller uformel t navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og defini sjon av geologiske enheter" (Kap.2). En skyveforkast ning som danner golvforkast ningen til et bestemt dekke eller flak, skal navngis slik at egenn avnleddet er det samme som egenn avnledd et i navnet på dekket eller flaket. Ved valg av egennavn på skyveforkastninger, skal det legges vekt på at navnet også skal kun ne nyttes på den tektonostratigrafiske enheten som forkastningen danner sålen av. Hvis det ikke kan oppstå misforståel ser, kan betegnelsen for kastning bru kes alene i navnet på en skyveforkastn ing I moderne litter atur om skyvefo rkastninger (Elliott & John son 1980, Boyer & Elliott 1982, Butler 1982) benyttes flere betegnelser som hitt il ikke har blitt gitt norske navn. I man ge flak, dekker, dekkekomplek ser og dekkesystemer danner skyveforka stn inger et sterkt forgreine t, gjerne trappeformet (staircase) skyvefor kast ningssystem (thrust system). De ulike typer skyveforkastninger, eller deler av skyveforkast ninger, klassifise res i forhold til de tektonostratig rafiske bergartslegemer de avgrense r, Enheter def inert på grunnlag av materialinnhold 57 eller i forhold til det innbyrdes geometriske forholdet mellom skyvefor kast ningene: a. Sålef orkastning (sole thrust) er en skyveforkastning som avgrenser et dekke eller hovedflak mot underliggende bergartsenheter. Betegnelsen brukes ofte om den underste regionale skyveforkastningen i en dekkel agpakke (Fig. 22 og 27). Betegnelsen brukes også om en næ r flattliggende forkast ning da nnet ved ekstensjon, jfr a b. Golvforkastning (floor thrust) er en skyveforkast ning som avgrenser et dekke, flak eller skjell i bunn en (Fig. 22 og 27). Betegnelsen brukes også om en næ r flatt liggende forka stning dannet ved ekstensjon, jfr a c. Takforkastning (roof thrust) er en skyveforkastning som avgrenser et dekke, flak eller skjell i toppen (Fig. 22 og 27) d. Ledefo rkastning (leading thrust) er en skyveforkast ning som danner bunn og front i skjell, flak, dek ke, dekkekomplek s eller dekke system (Fig. 22 og 27) e. Slepefo rkast ning (trailing thrust) er en -JS 1: Sk y vefor k ast ning, sk yggelagt 2: Hengen 3 : Uggen Fig.2t. Skyveforkastning. Blokken over forkastningsflate n, hengen. har beveget seg oppover i forhold til blokken under. liggen, i pilas retning.

44 58 Navnsetting av geologiske enheter i No rge NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFr 66 SUPPL (19 6) 1, 2 & 3 : Sk yv efor k ast ninger, skyggelagt 1: Så leforl<astning Flaten AHGF : Takfork as t ning over fl aket og flakets slepefor k ast ning Flaten ABCDEF : Golvfor k astning under fl ak et Flaten BCD E : Flak ets ledeforkastning Linjene AB, BE og FA er forgreiningslinjer Fi g.22. Skyvefor kastninger, Skyveforkastningen I er såleforkast ning, mens 2 og 3 er underordnete forkastninger som avgrenser et skyveflak som go lv- og takforkastn inger, Iedefo rkastning og slepeforkastning, Bevegelsene langs skyvefor kastningene er i pilas retning. skyveforkas tning som danner topp og ba kre avgrensn ing av skjell, flak, dekke, dekkekompleks eller de kkesystern (Fig. 22 og 27) f. Flatejorkastnin g (flat) er en skyveforkastning som oppri nnelig var hori son tal da skyvefo r kastningen ble dannet. En flat eforkastning som dannes i en udefo rmert lagrekke vil være parallell med lagningen (Butler 1982) (Fig. 22 og 27) g. Rampej orkastning eller rampe (ra mp), er en del aven en skyve forkastning som skjærer stratigra fisk oppover gje nno m den skjøvne lagpakken i retn ing av fo rlandet. Ramper omfatte r fro n/rampe (front ramp ), siderampe (lateral ramp) og diagonalrampe (diago na l ram p, oblique ram p). Disse betegnelsene refererer seg i forho ld til den tektoniske tra nsportretnin gen (Fig. 23 og 27) h. Splittjorkastning (splay th rust) er en underordnet skyvefor kastning so m greiner ut fra en hovedskyveforkastning langs en forgrei nings linje. Splittforkastn inger kan inndeles videre etter der es geometriske forhold til hovedskyvefo rkas tn ingen (Boyer & Elliott 1982) (Fig. 24 og 27) i. Sky veforkastn inger av typ en a-h ovenfor kan gis uformelle eller formelle nav n. Bortsett fra sæ rlig framtredende forkas tn inge r, bør na vnene fortrinnsvis væ re uformelle Eksempler: I Den kale donske fjellkjeden i Ska ndinavia er del en rekke alminnelig kjente eksempler på sky veforkastninger av ulik rang og orden. De danner golvforkastninger under dekkeenhetene og ulike typer av mer underordnete skyveforkastni nger inne n dekkelagpakkene. avngiving av selve skyvefo rkastningene har ik ke vært

45 ORSK GEOLOGISK T IDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) Enheter definert på grunnlag av materialinnho ld Skyvefork ast ning, sk y ggelagt Flaten ABCFG : Fla tefork ast ning Fl aten CDEF : Fr ontr ampe 1-4 : Strati gr af isk e enhet er Flaten EFGH : Diagonalra mpe Fla ten HGAI : Siderampe Fig.23. Skyveforkastninger. En sammen satt skyveforkastningsflate, skyggelagt, er delt opp i segmenter som flateforkastning, frontrampe, diagonalrampe og siderampe. Rampeforkastningene skjærer stratigrafisk oppover i bevegelsesretningen for hengen, i pilas retning. vanlig. Fra Valdresornr ådet betegnet Hossack et al. (1985) skyveforkast ningene un der Valdres- og Synnfjelldekkene for henholdsvis "Valdres thrust" ( = Valdresskyveforkastningen) og " Synnfjell thrust" ( = Synnfjellskyveforkastningen) Nekkelreferanser: McClay (1981), Boyer & Elliott (1982), Butler (1982) Morfostratigrafi A lminnelige egenskaper og bestem melser Morfostratigraf i. - Mor fostra tigra fi dre ier seg om stratigrafisk inndeling ved hjelp av geo morfolo giske elementer (landfor mer ). Det stratigrafiske prinsippet (Avsnitt 1.2.) an vendes her på lan d fo rmer som ligger plassert i en tidsmessig rekkefølge fra eld re til yngre. Morfostratigrafi har tradisjon tilb ake til midten av forrige århund ret i Nord-Europa ved studie r av kvartæ rtidens isra ndavsetninger og strandlinjenivåer, Bruken av lan d for mer som mo rfos tratigra fiske enheter ha r væ rt disk ute rt. Frye & Willman (1962) foreslo at slike enheter bur de brukes. Mangerud et al. (1974) argumenterte for en forts att bruk av morfostratigra fiske enh eter i Nord-Europa, og framhevet spesielt den prak tiske a nvende lsen av slike enheter i studiet av inn lan dsisens tilb aketrekning og landhevnin gshistorien. I den amer ikans ke tradi sjo nen (jfr, Frye & Willmann 1962) omfatter morfostratigrafiske enheter båd e formen og sedime ntene i forme leme ntet, mens den no rdiske tradi sjonen Ufr. Mangeru d et al. 1974) ba re lar mo rfostratigrafiske enheter de fineres av den abstrakte formen. Morfost ratigrafi inngår ikke i ISSC (1976) og heller ikke i NAC SN (1983). Det sistnevnte regelverket ha r derimot innført et allostratigraf isk innde lingssystem. En allostrat igra fisk enhet defineres dels på gru nn lag av sitt materialinnho ld, dels på gru nnlag av sin overflate form og morfolog iske grenseforhold til tilstøtende en heter. So m på pekt ovenfor har en slik klassifi kasjonsmå te av løsmasser og formelementer ingen trad isjon i Norge og No rden. NSK

46 60N avnsetting av geologiske enheter i N orge NO RSK GEOLOGIS K TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) Skyveforkastninger, skyggelagt 1: Golv- og ledeforkast nin g un d er dekke eller f lak 2 : Sp littforkastninger som ender som bl indforkastninge r langs tupplinjene De og GF 3 : Splittforkastninger som er ut gåend e i overflaten Li njene AS, HE, IK og Ml ml er f orgreinings linj er Fig.24. Skyveforkast ninger. 1er golv. og ledeforkastn ing und er et dekk e eller skyveflak. Splitt forkastninger merket 2 og 3 greiner seg ut fra golvfo rkastningen og oppover i heng en av denne. finne r også at identifika sjonskriterier av dels litologisk, dels morfologisk karakter, er uheldig. Av disse grunnene vil SK ikke anbefale det allost rat igrafiske klassifikasjonssystemet, men heller mo rfostratigrafisk inndeling, eventuelt sammen med litostratigrafisk eller bio stratigrafisk innd eling hvis det skulle være behov for det. Det har hitti l manglet et systematisk klas sifikasjonssystem for morfostratigrafi og retningslinjer for navngiving av morfostratigra fiske enheter. En viss samme nblanding av mo rfostratigrafi og kro no stratigrafi har det også vært (se avsnitt ). D et foreliggende morfo stratigrafiske in ndelingssysternet benytter lignende enhetsbete gnelser som for Iitodemiske enheter (3.3.). Begru nnel sen for dette er (I) at hverken morfostratigrafi ske eller Iitode miske enheter følger i egentlig forstand " Loven om naturlig p ålagring" (Avsnitt 1.2.), (2) enheter i begge kategorier kan ha en sammensatt dan nelsesmåte og beh øver ikke å være lateralt sammenhengende, og (3) enhets betegnelsene er genet isk nøytrale Def inisj on. - En morfostratigrafisk enhet er en avgrensba r landform, eller en amling av landforme r, som danner en komponent av flere tilsvarende enheter so m tilsa mmen viser en geologisk utvikling i tid og rom. Landformene kan væ re dannet ved avset ning, erosjon, eller ved en ko mbinasjon av avsetning og ero sjon. Den mor fostratigrafiske enheten definer es uavh engi g av mater ialinnhold o g tidsrom for dannelsen av landformen, eller landformene, i enh eten. Fig. 25 og 26 viser idealiserte eksempler. Den enkelte landformen i en morfostratigrafisk en het kan være definert og navngitt ette r reglene for

47 NORSK GEOLOGISK T IDSSK RIFT 66 SUPPL (1986) "geolo giske enheter" (3.7.). Material innholdet kan væ re definert som litostratigrafiske (3.2.), litodemiske (3.3.) eller biostra tigrafi ske enheter (3.5.). Tiden som de mor fostratigrafiske enhetene representerer kan væ re definert geokron ometrisk (4.4.) eller diakroni sk (4.7.). Det er viktig å ho lde disse ulike kategoriene fra hverandre ved mor fostratigra fisk inndeling Navnsetting. - Mor fostra tigrafiske enheter gis navn etter "a lminnelig e bestemmelser for navn giving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2). Formelle navn er satt sammen av et egennavn og den morfostratigrafiske enhe tsbetegnelsen, eventuelt med en betegnelse imellom som karakteriserer enhetens egena rt (f.eks. israndrygg, Enheter defin ert på grunnlag av materialinnhold 61 terra sse, strandvoll), se også Egennavnet er et stedsnavn for typelokalitet eller typeområd e. Tradisjonelt brukte egennavn kan også brukes. En morfostratigrafisk enhet som er avledet av en tidligere opprettet geologisk formenhet, kan ha denne enhetens egennavn, hvis det ikke kan oppstå noen misfor ståelser Enheter og hierarki. - De mo rfo stratigrafiske enhetene som inngår i et hierarkisk klassifikasjonssystem er, med synkende rang morfooversuite, morfosuite og morfodem. Mo rfokompleks er en enhet uten rang i hierarkiet. Morfodemen er den grunnleggende enheten. Disse betegnelsene er første gang innført og defi nert i dette regelverket. 10km 1 Israndrygg, def iner t som en israndmorfodem 2 Flere samme nhør e nd e israndrygger, definert som en is randmor f o suit e 3 Flere sammenhø r end e israndrygger o g isran d delt a er, definert som en israndmorfosuite Fig.25. Morfostratigrafiske enheter. Tilbaketrekningshistor ien for en brefro nt er i en fjor darm vist ved en rekke påfølgende israndavsetninger. Hver enkelt av disse kan betegnes som en israndmorfodem. Flere næ rstående israndmorfodemer kan definere israndmorfosuiter. Pila viser hovedretningen for brefrontens tilbaketrekning.

48 62 Navnsetting av geologiske enheter i No rge Mo rjodem (Morphodeme) Morf odemen er en lan dfo rm da nnet ved avsetning eller/ og erosj on, og inngår i et lateralt mønster av tilsva rende enheter som samlet viser en geologisk utvikling Morfo demen er den grunnleggende formelle enh eten fo r morfostratigrafisk inndeling og navnsett ing Det settes ingen begrensninger på dimensjo nene aven morfodem Morfodemen skal kunn e kartlegges på overfl aten ved geomorfo logis ke metod er Morfo demen er en land form som identifiseres utelukkende på grun nlag av sæ regne formegenskaper. Mor fodemen representerer et diak ront tidsrom (se avsnitt 4.7.) og kan være dann et under en enkelt geologisk hendelse, eller under en hendelse som består av flere enkeltbeg ivenh eter. Det tidsrommet som omfattes av en morfod em er derfor som regel av ulik varighet langs uts trekningen av morfodemen (se ). En mo rfo dem kan væ re en israndavsetning som kan følges lateralt som en morfostratigrafisk enhe t (Fig. 25). En slik israndenhet kan bestå av segmenter av ulik dannelsesm åte, sammensetning og alder. En morfodem kan også være en marin terrass e, dalsideter rasse, strandvoll eller ann et formelement som kan følges lateralt som en mo rfostratigra fisk enhet (Fig. 26) En morfodem gis formelt eller uformelt navn ette r "alminnelige bestemmelser for navn giving og definisjon av geologis ke enh eter" (Kap.2) og etter bestem melsene i avsnitt Egen navnledde t (Avsnitt ) sa mmenstill es med ordet "morfodemen" i for melle navn, eventuelt med en kjennetegne nde beteg nelse (" isrand", " terrasse", "strandvoll", o.l.) imello m. Hvis det ikke vil oppstå misforståelser om betydn ingen, kan enhetsbetegnelsen " mor fodemen" sløyfes i navnet når enheten fø rst er formelt definert (se ) En morfodem kan bestå av en eller flere formelt eller uformelt definer te geomo rfologiske elementer (Avsnitt 3.7.). Det totale tidsrommet for dannelsen av mo rfodemen kan væ re et skifte, et trinn eller en f ase (se diak ron e enheter, ) Eksempler: Trad isjonelle eksempler på morfologiske enheter i No rge er pleistocene- NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFf 66 SUPPL (1986) holocene israndavsetn inger og strandterrasser. De morfostratigrafiske israndavsetn ingene har blitt kalt " linjer" og "trinn", f.eks. " Ra-tr inne t", "Skitrinnet", "Aker- trinne t" (se Holtedahl 1953). Begrepet " trinn" var blitt bru kt av Kjerulf (1 879) som betegnelse på mar ine terra sseflater. Holtedahl (1924, s.1l) brukte opprinnelig også "trinn" i en ren morf ologisk betyd nin g på isranda vsetni ngene. Ette rhvert fikk ordet " trinn" på israndavsetninger betydning som tidsbegrep ( orsk Riksmålsordbok s. 2946) og ble oversatt til engelsk med "sta ge" eller "substage" (jfr.holteda hl 1960). I tråd med denne betydningen av " trinn", ble også "stadium" (pc'stadier") brukt som en slags morfostratigrafisk betegnelse (Anundsen & Simonsen 1967). Mangerud (1 973) foreslo at " trinn" skulle bru kes som en mo r fologis k betegnelse, og dette har hovedsakelig blitt praktisert senere. " Trinn" er i dette regelverket define rt som en tidsdiakron enhet (4.7.3.), og de engelske begrepene "stage" og "substage" er kronostratigrafiske enheter (4.2.5.). Stadium er også en tidsbetegnelse, og ingen av disse betegnelsene skal brukes i morfostra tigra fisk sammenheng. Den framt reden de isran d ryggen som kalles " Raet" i Østfol d og Vest fold er en viktig mor fostratigrafisk enhet (An dersen 1960). Den bør ha rang av morfodem, " Ramorfodemen" (" Ra Morphodeme"), eller i kortform " Raet israndr ygg" eller bare " Raryggen". (Deler av Raet kan være gitt geomorfologiske egennavn. Betegnelsen "ra" har fra gammelt av også blitt brukt som fellesnavn på flere større og mindre israndrygger ellers i Oslo fjord området) Nøkkelref eranse: dette regelverket Morjosuite (Mo rphosuite) Morfosuiren er en mo rfo stratigrafisk enhet som består av to eller flere morfodemer, eller tilsvarende antall uformelle morfodemi ske enheter. En kelten heten e innen en morfosuite skal tilh øre samme klasse Mo rfosuiten er en formell morfodemi sk enhet med ran g nest over mor fodem en. To eller flere m o rfosuiter av sam m e el ler ul ik kl a sse kan definere s som en morfooversuite Mo rfo suiten har va nligvis regional utstrekning, eller den kan bestå aven elte at skilte enheter som tilsammen har regio nal utbredelse Mo rfosuiten er kartleggba r ved geomorfologiske metoder.

49 NORSK GEOLOG ISK TIDSSKRIFT 66 SUP PL (1986) Enheter def inert på grunnlag av mater ialinnhold 63 10km Løsmasse Berggrunn Typer av morfodemer A : Strandhakk berggrunn B : Strandhakk løsmasse 1, 2 og 3 er strandlinjenivå med synkende alder. Disse kan defineres som tre s tr andiinjemorfokomplekser C : Strandvoll D : Deltaterrasse E : Marin terrasse Fig.26. Morfostrat igrafi ske enheter. Postglasial landhevning er i en fjordarm vist av ulike typer morfodemer, A-E. 1, 2 og 3 kan defineres som strandlinjemorfokomplekser. l er define rt ved strandhakk i løsmasse, deltaterrasse og marin terrasse, 2 ved strandhakk i berggrun nen, strandvoller og marin terrasse og 3 ved strandvoller og strandhakk i løsmasse.

50 64 Nav nsetting av geolog iske enheter i No rge En morfosuite består av formelle morfodemer og/eller uformelle og ikke navngitte morfodemiske enheter som tilhører samme kla sse av landformer. Slike klasse r av lan dformer kan væ re israndavsetninger, marine terasseflater, st randvo l ler, dals ideterrasser eller tilsvarende (se fig. 25 og 26). Enkeltenhetene innen en morfosuite opptrer relat ivt nær hveran dre i en samling, men behøver ikke å foreko mme innen hele utbredelsesområdet for morfosuiten En morfosuite gis bare formelt navn i samsva r med "alminnelige bestemmelser for navngiving og defi nisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og bestemmelsene i avsnitt Navnet kan væ re todelt og sa mmenst ilt med ordet "morfosuit en". I tredelte navn kan det mellom disse leddene skytes inn et beskrivende ledd, for eksempel " israndrygg", " terrasse", "strandvoll", eller tilsvarende En mo rfosuite kan endre karakter regionalt slik at det i et område utenom typeområdet vil være mest hen sikt smessig å betegne enheten som morfodem. Egennav nleddet til den opprinnelige defi nerte morfosuite n kan beho ldes selv om rangen endres til mo rfo dem Ufr ) Eksempler: Det er hittil ikke de finert morfosuiter i Norge. En mulig morfosuite kan væ re flere nærstående isra ndavset ninger. I området ÅS Ski øst for Oslofjord en er det en samling av flere store og mindre isrand rygger (Sørensen 1983) som kan inngå i en israndmo rfos uite N økkelrej eranse: dette regelverket Mo rfokompleks (Morphocomplex) Mo rjokomplekset er en morfodemisk enhet som består aven blanding eller samling av landformer tilhørende to eller flere klasser Morfokomplekset er uten rang i det mor fodemi ske inndelingssystemet Det settes ingen begrensninger på dimen sjonene for et morfokompleks, men det er oftest av regional ut strekning Morfokomplekset er kartleggbart ved geomorfologiske metod er De enkelte sammenhørende morfostratigra fiske enhetene i et morfokompleks kan være for- NO RSK G EOLOG ISK T IDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) melt eller ufo rmelt definerte enheter av forskjellig op prinnelse. Et morfokompleks so m består av terrassem or fod emer, strandvollmo rfodemer og strandhakkmorfodemer kan for ek empel o pprettes til definisjo n av et strandlinjenivå (se e., Fig. 26.) Et morfoko mpleks gis formelt eller uformelt navn i sa msvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og defi nisjon av geolo giske enhete r" (Kap.Z) og beste mmelsene i avsnitt avn sammensatt av et steds navn og " mo rfo komplekset" bør fort rin nsvis bare brukes på formelt definerte morfoko mpl ekser Ufr ) Begrepet "morfokompleks" skal ikke benyttes på sam linge r av mor fostratigrafiske enheter so m består av samme klasse (israndavsetning, marin terrasse, strandvoll 0.1.), selv om de enkel te landfor mer har en sammensatt (" kompleks") litologi og dan nelsesm åte, Slike samlinger er enten mor fosuiter eller mo rfoo versuiter Eksempler: Det er hittil ikke definert morfokomplekser i No rge Nøkkelrejeranse: dette regelverket Tektonostratigrafiske enheter 3.lI.I. Alminnelige egenskaper Tek tonostratigraj i. - Tek ton ostratigrafi dreier seg om stratigrafisk inndeling av bergartskropper som ligger stablet oppå hverandre og som er atskilt av skyvefo rkastninger (avsnitt ). En tektonostratigrafisk enh et er der for en bergartskropp so m er forflyttet langs en skyveforkastn ing (golvforkastn ing), og som i topp en kan væ re avgrenset aven takforkastning eller terre ngoverfla ten (Fig. 27). Den tektonostratigrafiske inndelingen er der for prin sipielt forskje llig fra litostratigrafi sk og litodemisk klassifikasjon. En tektonostratigrafisk enhet kan der for bestå av en eller flere litostratigrafiske og /eller Iitodemiske enhe ter Na vnsetting. - Tekton ostrat igrafiske enheter gis navn etter "a lminnelige bestemm elser for navngiving og definisjon av geologiske en heter" (Kap.2). Formelle navn er satt sammen av et stedsnavn (eller annet navn for kontinentalsokkelen) og den tekt onostratigra fiske enhetsbetegnelsen. En tektonostratigrafi sk enhet so m defineres først etterat dens go lvfo rkast ning har blitt gitt et formelt

51 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 66 SUPPL (1986) navn, skal ha samme egennavnleddet som golvforkastningen. Og omvendt, en golvforkastning skal gis samme egennavnledd som det dekket den ligger i bunnen av. Mange dekker i Den kaledonske fjellkjeden har hevdvundne navn tatt fra et typeområde. For slike dekker bør det kunne opprettes referansesnitt for deres avgrensende skyveforkastninger. Nye tektonostratigrafiske enheter som ønskes opprettet, skal fortrinnsvis defineres ut fra et typesnitt, eventuelt i tillegg av et eller flere referansesnitt, for de avgrensende skyveforkastningene. Særlig viktig er det at dette gjøres for golvforkastningen (se avsnitt , og fig.22.) Enheter og hierarki. - De tektonostratigrafiske enhetene som inngår i et hierarkisk klassifikasjonssystem er, med synkende rang dekkesystem og dekkekompleks, dekke, flak og skjell. Flak eller skyveflak (thrust sheet), kan også brukes som almen ehetsbetegnelse uten rang. Dekke er den grunnleggende enheten. Dekkekompleks og dekkesystem er sidestilt i rang, men skjelnes fra hverandre på grunnlag av de relative aldersforhold for bevegelsene for de interne skyveforkastningene. 3.JJ.2. Dekke, skyvedekke (Nappe) Dekket, eller skyvedekket, er et plate-, skive-, kile- eller linseformet bergartslegeme som har blitt forflyttet regionale avstanderlangs en skyveforkastning (thrust fault). Skyveforkastningen langs sålen av dekket er tilnærmet horisontal eller lavvinklet, eller den kan antas å ha vært det før senere deformasjon. Dekket består av ett eller flere flak (dekkeflak, skyveflak) som antas å ha gjennomgått en felles forflytning på dekkets golvforkastning. Bergartenei et dekke kan avvike fra de stedegne (autoktone) bergartene i den geologiske regionen der dekket finnes med hensyn til en eller flere av følgende egenskaper: stratigrafi, sammensetning, sedimentær facies, graden av omdannelse og deformasjon Dekket er den grunnleggende formelle enheten for tektonostratigrafisk inndeling og navnsetting Det settes ingen begrensninger på størrelsen av et dekke. Dekket kan på grunn av erosjon være delt opp i flere fritt liggende dekkerester, klipper (klippen), og kan omslutte ett, eller flere vinduer (windows). I vinduet er tektonostratigrafiske.enheter under dekket blottlagt. Enheter definert på grunnlag av materialinnhold Dekket er kartleggbart på overflaten eller følgbart i undergrunnen ved hjelp av geologiske og/eller geofysiske metoder s.a. Et dekke kan bestå aven eller flere bergarter av ens eller forskjellig opprinnelse, alder, grad av omdannelse og deformasjon. Innenfor dekket kan det derfor skilles ut litostratigrafiske, Iitodemiske og biostratigrafiske enheter. Bergartene i et dekke stammer i de fleste tilfeller fra ett eller få platetektoniske miljøer innen et orogen, f.eks. forlandsbasseng på kontinentalskorpe, vulkansk øybue, forbuebasseng, dyphavsgrøft, havbunnsskorpe, eller lignende (jfr. tektonostratigrafisk terreng, ) s.b. Dekket avgrenses mot underliggende eldre eller yngre bergarter ved en skyveforkastning som er dekkets golvforkastning (sole thrust). Dekket vil forøvrig kunne avgrenses av senere avsetningsflater, andre tektoniske flater, f.eks. en takforkastning som vil kunne være golvforkastningen til et overliggende dekke, intrusjonskontakter og terrengflaten (Fig.27). 3.l1.2.5.c.Dekket kan være tektonisk uoppdelt eller bestå av skjelldelte flak og duplekser, og av store foldestrukturer der betydelige deler av dekkets lagpakke kan være bevart med overbikket lagstilling, slik som i foldedekker (fold nappes) (fig. 27) Dekker kan gis formelle eller uformelle navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og bestemmelsene i Dekker bør fortrinnsvis defineres formelt. Typesnitt eller typelokalitet for et dekke ligger innen utbredelsesområdet for flakene i dekket. Dekkets navn skal som førsteledd ha samme stedsnavnet som golvforkastningen, hvis denne gis navn. Et dekke skal ikke gis navn med samme stedsnavnledd som navngitt litologiske enheter i dekket. Navnet på dekket kan brukes formelt eller uformelt også i de tilfeller der dekkeenheten defineres som et skyveflak (thrust sheet). Egennavnleddet (Avsnitt ) sammenstilles med ordet "dekket" i formelle navn. 3.l1.2.7.a. Bergartene i et dekke kan sies å væreflyttet (alloktone), hvis de avviker vesentlig fra forlandets stedegne (autoktone) lagpakke og dets underlag (basement) i sammensetning, stratigrafi, sedimentær facies og i graden av omdannelse og deformasjon, slik at det av denne grunn kan antas at dekkebergartene har blitt flyttet over regionale avstander.

52 66 Navnsetting av geologiske enheter i Norge Stedegne i egentlig forstand er bare de bergarter som har forblitt urørt i forhold til det kontinentale skorpeunderiaget på foriandet. Denne delen av lagrekken sies å være naglet (pinned), underforstått "naglet til underlaget:' 3.l1.2.7.b. Bergartene i et dekke kan sies å være nær stedegne (parautoktone) hvis den sedimentærelagpakken i dekket er lett å korrelere med stratigrafi og sedimentær facies i den stedegne lagrekken, slik at det av denne grunn kan antas en mer moderat forflytning av dekket. 3.l1.2.7.c. Betegnelsen "dekke" er ikke-genetisk og sier derfor ingenting om hvilke mekanismer som har ført til forflytningen av dekkebergartene d. I moderneanglo-amerikansk navnebruk (Elliott and Johnson 1980, Boyer and Elliott 1982, Butler, 1982) omkring "thrust systems" vil dekke tilsvare "dominant thrust sheet", eventuelt "major thrust sheet". Disse kan bestå av "minorthrustsheets", men ofte benyttes betegnelsen "thrust sheet" alene om tektonostratigrafiske enheter som varierer i størrelse fra små flak og skjell til store dekkeenheter Eksempler. En rekke dekker har blitt navngitt i Den kaledonske fjellkjeden i Skandinavia. Eksempler og referanser finnes i Gee &Sturt (1985)., Nekkelreferanser: Tollmann (1968), McClay (1981), Boyer & Elliott (1982) Flak, skyveflak (Thrust Sheet) Flaket, eller skyveflaket, er et plate-, skive-, kile-, eller linseformet bergartslegeme som har blitt flyttet oppover langs en skyveforkastning (thrust fault). Skyveforkastningen kan være tilnærmet horisontal, lavvinklet eller listrisk (konkav oppover), eller den kan antas å ha hatt en av disse formene før senere deformasjon Flaket har rang nest etter dekket i områder hvor dekket er definert som formell tektonostratigrafisk enhet. Et flak som inngår i en dekkeenhet kan også kalles et dekkeflak (nappe sheet). "Flak" eller "skyveflak" kan også benyttes som tektonostratigrafisk betegnelse uten rang (se ) Det settes ingen begrensninger på dimensjonene 'og forflytningslengden av et flak. Liksom dekket, kan flaket være erodert og delt opp i klipper, og det kan omslutte ett, eller flere vinduer. NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIIT 66 SUPPL (1986) Flaket er kartleggbart på overflaten eller følgbart i undergrunnen ved hjelp av geologiske og/eller geofysiske metoder. 3.l1.3.5.a. Et flak kan bestå aven eller flere bergarter av ens eller forskjellig opprinnelse og grad av omdannelse og deformasjon. Innenfor flaket kan det derfor skilles ut litostratigrafiske, litodemiske og biostratigrafiske enheter b. Flaket avgrenses mot underliggendeeldre eller yngre bergarter ved en skyveforkastning som er flakets ledeforkastning (Ieading thrust), eller golvforkastning (f1oor thrust). Flaket kan også være avgrenset mot overliggende flak ved en skyveforkastning som er flakets slepeforkastning (trailing thrust) eller takforkastning (roof thrust). Flaket kan forøvrig være avgrenset av andre tektoniske flater, senere avsetningsflater, intrusjonskontakter og terrengflate (Fig. 22, 24 og 27) c. Flaket kan være tektonisk uoppdelt, ha en fjærformet skjelldelt struktur (imbricate fan) eller ha dupleksgeometri (Fig.28) Flak kan gis formelle eller uformelle navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og bestemmelsene i Hvis begrepene "flak", "skyveflak", "dekkeflak" (thrust sheet) brukes på en tektonostratigrafisk enhet som allerede er definert som et dekke, skal dekkets stedsnavnledd også brukes sammen med flakbetegnelsen i formell skriveform. Et flak som er definert og gitt et formelt navn kan få sin status endret til dekke hvis undersøkelser dokumenterer at dette er ønskelig. Hvis golvforkastningen under flaket er gitt navn, skal flaket ha samme navn formelt eller uformelt, som denne skyveforkastningen. (Hvis golvforkastningen under flaket er golvforkastningtil et dekke som flaket inngår i, bør dekket og golvforkastningen ha samme geografiske egennavn, jfr ). Et flak, skyveflak eller dekkeflak, skal ikke gis formelle eller uformelle navn med sammestedsnavn som en av de litologiske enhetene i dekket eller flaket. Egennavnleddet (avsnitt ) sammenstilles med ordet "flaket", "skyveflaket" eller "dekkeflaket" i det sammensatte navnet I moderne anglo-amerikansk navnebruk på skyveforkastningssystemer (Boyer & Elliott 1982) brukes begrepet "thrust sheet" i videste forstand på alle forflyttede bergartskropper som er avgrenset aven eller flere skyveforkastninger, uansett

53 NORSK GEOLOGISK TIDSSKR IFT 66 SUPPL (1986) Enheter de/inert på grunnlag av materialinnhold 67 Sk y v e f or k astnin g t\ /\ 1\ t\ Utgå ende a v s k y ve for k as t ni ng un d e r dekke Utg åe nd e a v skyveforkastning under fl ak o g skjell : Det gamle stede gne un derlage t 12 ; Sk j elldelt d ekk e utv iklet so m duplek s av gre nset av go lv- og tak for k astning 2 : Ikke-konformitet sflat e, peneplan 13 ; De k k e med un d er or dn e t e skyve flak 3 ; St ed egen, naglet, forlandsl agr ek k e 14 ; Duplek s med enke ltsk je ll der underlag (1) og 4 : Sk y ve fro nt eldste enhe t av forlandslagre kk en (3) er bev ar t 5 ; Dekk efront, nåv ær en d e ero s jo ns gre nse f or de k k er 6 ; Regi on al e så le fo rkast ning 7 ; Fr ontr amp e, fr onten av så le fo r k as t ni nge n 8 : Splitt fork astning 9 ; Ramper, deler av så le fo rkastningen 10 ; Fl at ef or k astning, d el av sålefo r kast ningen 1 1 ; Bl ot tl a gt d el av f jærsk j ell e t sk y v e f la k : Dekk er so m er langtran spor t ert i f orhold til underliggende t ekt onost r ati gr afisk e enhe te r 13, 15 og 16 ; Dekk er med fell es framskyvningshis torie 17, 18 og 19 ; Dekk er med st erkt meta mo r fe ber garter og med us ikk er og dels ukjent f r ams k y vnings his t o r ie Fig.n. Diagram som viseret enkelt snitt fra forl andet aven fjellkjedetil høyreog innover mot dekkeregionen til venstre viser tektenostratigrafi sk oppbygning fra det gamle stedegne underlaget nederst til langtfl yttede dekker øverst,

54 68 Navnsetting av geologiske enheter i No rge størrelse av enheten. Med de næ rmere gitte vilkår som er gitt i dette regelverket, tillat es en tilsvarende bruk av "flak" (se , og ) Eksempler. Eksemp el på navngitt flak er Mistraflak et (Holmsen & Oftedahl 1956) Nø k kelreferanser. McCl ay (1981), Boyer & Elliott (1982). 3.llA. Skjell (Small thrust sheet) Skjellet er et flak som er (a) avgrenset på alle sider av skyveforkas tninger eller (b) avgrenset av skyveforkastninger og terrengflaten. Skjellet er kile- eller linseformet og er ikke oppdelt i mindre tektonostratigrafiske enheter. Skyveforkastn ingen e under og over skjellet, henholdsvis golvforkastningen og takforkastningen, har, eller antas å ha hatt, listri sk eller S-formet (sigmoidal) geometri Skjellet har lavest ran g blant de tektonostrat igrafis ke en hetene og kan inngå i stø rre fla k og dekker i form av skjelldelte, fjær formete flak og som duplekser (Fig. 28) Det settes ingen ned re grense på stø rrei en av et skjell. Dimen sjonene vil ellers væ re begrenset av stø rrelsen på det flaket eller dekket so m skje llet er en del av Skjelle t er kartleggbart i overflaten og følgbart i undergrunnen ved hjelp av geologiske og geofysiske metoder. Små skjell beh øver ikke å være kartleggbare på det tilgjengelige kartgrunnlaget Et skjell kan bestå aven eller flere bergartstyper av ens eller forskjellig opprinnelse, alder og grad av omdannelse og defo rmasjon. Innenfor skjell kan det derfor skilles ut litostratigrafiske, litodemiske og biostratigrafiske enheter Skjell kan gis formelt eller uformelt navn i samsvar med "alminnelige bestemmelser for navngiving og definisjon av geologiske enheter" (Kap.2) og bestemmelsene i Skjell bør fortrinnsvis gis uformelle navn Skjell er de min ste tektoniske enheter skjei/delte flak og duplekser (Fig. 28) a. Skjelldeltef/ak (imbricate fan, Boyer and Elliott 1982) består av skjell som er stablet på hverandre med en imbrikert, fjærformet geometri sett i vertikalsnitt på tvers av skjellstrukturen. (l B. de 'O RSK GEOLOG ISK T IDSS KRIFT 66 SUP PL (1986) enkelte kjellene møtes ikke i ett punkt slik som spilene i en vifte, og sammenligningen med en vifte (fan) er misvisend e). Hvert skje ll er avgrenset aven ledeforkastning (ieading thrust) og en lepeforkastning (trailing thrust) som har listr i k geometri og møter flakets golvforkastn ing (Iloor thrust) lang s forgreiningslinjer (branching lines). Det kjell delte flaket er i toppen enten avgrenset av terrengflaten, eller aven lagpakke der skyveforkastningene mellom skjellene dør ut som blindforkastninger (blind faults) lang s tupplinjer (tiplines) under dagoverflaten (se fig. 22, 24 og 28). c A Skjelldelte flak. Duote k s e r --- Fj æ r s k j etlet slepe fla k - Ouplek s ~~ r me d lall mot~ baklandet Antif or m- _ ~ s t a k k ~ Ouplek s med fall mot fo rlande t Er o s j~f1 a t e Tupp lin je 8 lo l l 1' - l' d, ---;- C' ~~.7~ O 1' ' Fig.2B. A. Ulike typer av skjelldelte flak (og dekker). B. Vertikalsnill på tvers av bevegelsesrerningen mot høyre for et fjær skjellet flak i to synorogene erosjonsnivåer, I del øverste snittet har de en kelte splitt forkasmingene ikke nådd opp til den synorogene overflaten CC, og de ender langs tupplinjer. Det fjærskjellete flaket er i deue tilfelle t usynlig. I det underste snittet har spliu for kastningene nådd opp til den synorogene flaten DD. og det fjærskjellete flaket er synlig. Så leforkaslningen er en blindfork astnin g. Eller Boyer & Ellioll (19 2) b. Duplekser (duplexes, Boyer and Elliott 1982) er fla k so m består av S-formete (sigmoida le) skjell (ho rses), om ligger stablet på hverandre i et imbrikert møn ter, og om er avgrenset i bunnen av en gol vfor astn ing (f1oor thrust) og i toppen av en tak forkastning (roo f thrust). Sk yveforkastningen e