Hvalfangere på alle hav

Transkript

1 DAG INGEMAR BØRRESEN Hvalfangere på alle hav Arbeidskonflikter, organisering og svartelisting i hvalfangsten Da mannskapet fra hvalkokeriet «Ems» ankom Sandefjord på forsommeren 1913 etter endt sesong i Grytviken på Syd Georgia, tok skipsaksjeselskapet Rollo ut tiltale mot 13 mann av besetningen. Arbeidsgiveren anklaget hvalfangerne for mytteri. De tiltalte reiste sak mot selskapet for å ha brutt hyrekontrakten og forlangte full hyre utbetalt, 200 kroner i erstatning og overtidsbetaling. Saken ble behandlet av Kristiania Sjørett i januar Den moderne hvalfangsten i Antarktis startet fra Grytviken på Syd Georgia i Hvalfangstselskapet Compania Argentina de Pesca (Pesca) spilte en sentral rolle i denne virksomheten. Selskapet var argentinsk, men bestyreren Carl Anton Larsen og brorparten av mannskapene var norske. Hvalbåter og annet materiell ble levert fra verksteder i Norge. I tiårsperioden fram mot første verdenskrig spredte norske hvalfangstselskaper seg til flere kontinenter og verdenshav på jakt etter driv verdige hvalfangstfelter. Arbeidskonflikter, organisering og svartelisting før første verdenskrig er lite omtalt i den moderne hvalfangstens historie, men konflikten om bord på «Ems» er blant de best dokumenterte episodene. 2 A/S Rollo ble stiftet i Sandefjord av banksjef og disponent Lars Klaveness i 1912, etter initiativ fra C. A. Larsen, som skjøt inn halvparten av kapitalen i selskapet. Klaveness var Pescas representant i Norge og samarbeidet nært med Larsen. Transportskuten «Ems» ble kjøpt fra Tønsberg Hvalfangeri og ombygd til kjøttkokeri. Det ble montert presskjeler til kjøttkoking og tørker til guanoproduksjon (gjødsel) om bord. Selskapet fanget ikke hval selv og var avhengig av å kjøpe råvarene. Ledelsen planla at kokeriet skulle ligge fortøyd i Grytviken og koke kjøtt 135

2 og bein fra flensede hvalskrotter, hovedsakelig fra Pescas hvalfangst. 3 «Ems» skulle frakte en last kull til Syd Georgia. Hvis produksjonen av hvalolje ikke lønte seg, var alternativet å frakte hvalolje tilbake til Europa for et annet selskap. Det ble hevdet at mannskapet ikke fikk beskjed om ordningen ved ansettelsen og at den faste hyren var lav, fordi hovedinntekten skulle komme fra partsandel av fortjenesten ved kjøttkokingen. Dette slo feil fra starten av. Det ble ikke kokt kjøtt den første måneden. Arbeidet om bord besto hovedsakelig av å losse kull og laste hvalolje på fat, produsert av andre selskaper. De få hvalskrottene man kokte om bord i «Ems» ga dårlig resultat det ble sagt at råvarene stort sett besto av utkokt kjøtt og ben. 4 Vitner fortalte at 2. styrmannen på kokeriet ved flere tilfeller hadde slått to av besetningen i ansiktet med knyttneven. 136 Bakgrunn for konflikten Både arbeidsgiver og arbeidere var enige om at misnøye med lønnen var en viktig årsak til konflikten om bord på «Ems». Folkene var hyrt med avtale om 30 til 50 kroner måneden i fast lønn med partsandel fra kokingen i tillegg. Som nevnt var avtalen at kokingen av hvalolje skulle begynne ved ankomst til Syd Georgia og at dette ville sikre en god part. Da mannskapene kom om bord i «Ems», fikk de vite at skipet først skulle losse 1700 tonn kull for et annet selskap. Kullsjauen tok åtte dager. Arbeiderne fikk ingen ekstra betaling for arbeidet og ingen inntekter fra den forventede parten. Dette førte til utbredt misnøye. Mye taler for at fraværet av de forventede inntektene fra kokingen var den viktigste årsaken til anspent og dårlig stemning blant mannskapet. Arbeiderne følte seg urettferdig behandlet. Konfrontasjonen lot ikke vente på seg. En dag beordret kapteinen på «Ems» to mann til å bære hvalbein om bord i kokeriet uten ekstrabetaling. Mennene nektet å utføre ordren. Kapteinen svarte ved å varsle trekk i hyren på kroner 12,50 for begge. En slik sum utgjorde minst 25 prosent av den faste månedslønnen. 5 Dagen etter nektet 13 mann å fortsette arbeidet hvis ikke straffen mot arbeiderne ble frafalt. Stasjonsbestyrer Larsen ble tilkalt fra land for å megle mellom mannskapene og selskapet (hvor Larsen selv eide halvparten av kapitalen). Det skulle vise seg at det ikke bare var tapte lønnsinntekter man var misfornøyd med. Vitner fortalte at 2. styrmannen på kokeriet ved flere tilfeller hadde slått to av besetningen i ansiktet med knyttneven. Det gikk særlig hardt ut over den 17 år gamle messegutten, Ferdinand Sørlie, som fikk store hevelser i ansiktet etter et slag. Under vitneavhørene i Kristiania sjørett ble det sagt at både skipperen og 2. styrmannen hadde for vane å skjelle ut folkene og kalle dem idioter. Et tredje vitne forklarte at han hadde fått et par kraftige slag i ansiktet av

3 2. styrmannen fordi han var for syk til å arbeide. Videre kom det fram at mannskapet var misfornøyd med kosten og at man uten resultat hadde forlangt å få ny kokk om bord. 6 Ifølge disponent Klaveness uttalelser til Norsk Hvalfangst-Tidende var selskapet villig til å gjøre visse innrømmelser for å dempe konflikten. Bestyrer Larsen skulle visstnok ha varslet at han godtok å avsette 2. styrmannen på «Ems» på betingelse av at mannskapene gikk tilbake til arbeidet. Selskapet signaliserte vilje til å forhandle om høyere betaling og ekstra timebetaling for overtidsarbeid. Til tross for signaler om bedre vilkår var ikke de streikende arbeiderne under noen omstendigheter villige til å ta opp arbeidet. Også bestyrer Larsens forsøk på forhandlinger strandet. I ettertid fortalte banksjef Klaveness til Norsk Hvalfangst-Tidende «at han paa forhaand hadde gjort opmerksom paa, at arbeidet med kulllosningen selvsagt maatte utføres før kokningen av olje kunde begynde». 7 Dette tyder på at misnøye med at de forventede inntekter fra «parten» uteble var en viktig årsak til konflikten, men generelt dårlige levevilkår og liten tillit til hensynsløse og brutale offiserer gjorde neppe saken enklere å løse. Fangeskipet «Tijuca» Arbeiderne hevdet at selskapet hadde brutt hyrekontrakten. De nektet å fortsette arbeidet og forlangte avmønstring og hjemreise. Kapteinen om bord på «Ems» svarte på arbeidernes arbeidsnedleggelse med å tilkalle den britiske politimesteren i Grytviken. Politimesteren ga ordre om at de 13 norske hvalfangerne skulle settes i forvaring. Et ubemannet argentinsk seilskip, ««Tijuca»», lå på havnen i Grytviken og ble tatt i bruk som fengsel. I denne fastlåste situasjonen hadde de streikende arbeiderne lite å stille opp med overfor arbeidsgiveren. De nektet å arbeide, men det var umulig å komme seg bort fra Syd Georgia på egen hånd. I ettertid ble det framhevet av flere vitner at kaptein C. A. Larsen var sterkt imot at arbeiderne skulle få anledning til å forlate Syd Georgia før sesongen var slutt, selv om det var flere skipsavganger fra øya. I de kommende månedene avgikk flere dampskip fra Grytviken til Buenos Aires og til England. Det var vanlig praksis at alvorlig syke hvalfangstarbeidere ble sendt fra Grytviken til Buenos Aires med dampskipene. Om bord på «Ems» var flere i arbeidsstokken syke i perioder. En ble hjemsendt for beriberi og to for tuberkulose. Mannskapet hadde forlangt at den mest tæringssyke skulle hjemsendes. «Hertil svarte kapteinen paa Ems, at han ikke fik lov hertil av bestyrer Larsen.» Mannen døde åtte dager senere. 8 Arbeidsgiverens intensjon var å holde de streikende arbeiderne fra 137

4 Landstasjonen Grytviken på Syd Georgia. Ved kai ligger seilskipet der de streikende arbeiderne fra «Ems» ble holdt internert i nesten fire måneder i Foto: Hvalfangstmuseets arkiv 138 «Ems» internert til sesongslutt. Om bord i «Tijuca» fikk fangene bevege seg stort sett som de ville, men de fikk ikke tillatelse til å gå i land og ble samtidig nektet både fortjeneste og hjemreise. Etter tre måneders varetekt om bord i «Tijuca» klarte fire internerte å rømme til Argentina. Mennene snek seg i land om natten og klatret om bord i et dampskip som avgikk til Buenos Aires om morgenen. De skjulte seg om bord til neste formiddag da Syd Georgia var godt ute av syne. Ni mann ble fortsatt holdt i forvaring, før de ble transportert til Sandefjord med seilskipet «Nor» etter nesten fire måneders frihetsberøvelse. Det ble fortalt at mennene fortsatt hadde status som fanger under den 65 dager lange reisen til Norge, og at de måtte oppholde seg nede på det lite komfortable «tyskendæk, hvor lugten av hvalolje var fæl, og hvor de selv maatte sy sig hængekøier av seilduk». 9 Under vitneavhør i sjøretten i Sandefjord hevdet kjøregutten Halvdan Arnt at arbeiderne fra «Ems» gikk til streik i protest mot avstraffelsen av arbeiderne som nektet å laste hvalbein uten ekstrabetaling. 10 Dette antyder at solidariteten med de straffede, koblet med en generell misnøye med lønnsvilkårene og manglende forventede inntekter

5 motiverte arbeiderne til felles opptreden. At flere av mannskapet følte seg krenket av 2. styrmannens oppførsel bedret ikke situasjonen. At de streikende takket nei til bedre betingelser, høyere lønn og fortsatt nektet å gå tilbake til arbeidet før straffen mot de to arbeidskameratene var frafalt, vitner om at konflikten sto mer om holdninger og menneskeverd enn om lønn. En slik konsekvent holdning må ha virket skremmende på ledelsen i Grytviken og bidro nok til stasjonsbestyrer C. A. Larsens kraftige reaksjon på arbeidsnedleggelsen. Man kan spørre seg om konfliktene i Grytviken kom overraskende. Streiken om bord på «Ems» var spontan og hadde neppe grunnlag i de samfunnsmessige forholdene på landstasjon i Grytviken. Streiken om bord på Industrianlegget hadde vært i virksomhet i ti år, uten at det «Ems» var spontan finnes spor av uoverensstemmelser mellom arbeidsgiverne og arbeiderne. Var det noe i samfunnet der i som skulle og hadde neppe tilsi at det ble konflikt, eller var det en episode som skyldtes grunnlag i de uheldige omstendigheter? Finn Olstad mener at arbeidskonfliktene og de spede organisasjonsforsøkene som fant sted i forholdene på samfunnsmessige hvalfangsten fra 1912 kan ha sammenheng med økt konkurranse og vanskeligere forhold for næringen. Dette kan ha fått landstasjon i Grytviken. rederne til å skjære ned på lønninger og kosten, som utgjorde en tredjedel av driftsutgiftene. «Ikke minst kan det ha ført til krav om større effektivitet.( ) Oppsetsighet ble ikke tålt. De som nektet å arbeide på selskapenes betingelser, ble betraktet som kriminelle.» 11 Da saken om «Ems» gikk for sjøretten i 1914 skrev Social-Demokraten i en kommentar at påtalemyndighetene hadde henlagt saken. Det var ikke grunnlag for å tiltale kokeriarbeiderne for mytteri, men folkene ble allikevel nektet både hyre og erstatning for tapt fortjeneste. Banksjef og disponent Lars Klaveness hadde anledning til å formidle sitt syn på konflikten gjennom hvalfangstnæringens bransjeorgan Det var ikke grunnlag Norsk Hvalfangst-Tidende. Klaveness mente at det var for å tiltale kokeriarbeiderne for selskapet og ikke mannskapene som var blitt forurettet ved arbeidsnedleggelsen. 12 mytteri, men folkene Arbeidsgiverens begrunnelse var at mannskapene hadde ble allikevel nektet nektet å arbeide om bord i «Ems» og måtte ta følgene av sine både hyre og handlinger. Rederen hevdet at bakgrunnen for arbeidsnedleggelsen var at mannskapet var misfornøyd med kostholdet om erstatning for tapt bord, men også at affæren delvis bunnet i en personlig konflikt fortjeneste. mellom mannskapet og 2. styrmannen som hadde tiltalt arbeiderne på en måte de ikke kunne finne seg i. Klaveness hevdet at mannskapet til slutt hadde erklært at det ikke var noe å utsette på kosten, og at det ble benyttet førsteklasses proviant om bord og at hver mann fikk tildelt sine porsjoner nøyaktig etter det norske kostreglementet. Det var et dilemma for arbeidsgiveren at tilgangen til arbeidskraft på 139

6 140 Syd Georgia var begrenset. Det var flere dagsreiser med skip til Buenos Aires og både kostbart, vanskelig og tidkrevende å erstatte kvalifiserte arbeidere. Kravet om hjemreise ble en prinsippsak for arbeidsgiverne. Arbeiderne måtte ikke få inntrykk av at det bare var å legge ned arbeidet hvis man var misfornøyd med vilkårene, og forvente transport til fastlandet. Hvis kravet ble innfridd og dette ble vanlig praksis, fryktet man lavere produksjon og økonomiske tap for selskapet, men man var også redd for at aksjonen ville oppildne arbeiderne i Grytviken og på Syd Georgia. Man måtte forstå, understreket Klaveness, at det var utenkelig å beholde de 13 streikende om bord i «Ems», hvor streiken fort kunne spre seg til hele landstasjonen. Man ville ikke gi de streikende anledning til å påvirke resten av arbeidsstokken. Arbeidsgiverne argumenterte for at frykten for en utvidet arbeidskonflikt i Grytviken var en legitim grunn til å internere de streikende om bord i et seilskip i fire måneder «hvor indredning og forhold forøvrig var upaaklagelig» sett bort ifra at fangene ble nektet å gå i land, tjene penger eller reise hjem. Man kan spørre seg om det ikke ville vært like enkelt for stasjonsbestyreren å sende de streikende arbeiderne med første båt til Buenos Aires, men denne konflikten handlet nok mest om prinsipper og å statuere et eksempel overfor resten av arbeidsstokken. I Norsk Hvalfangst-Tidende ble det framhevet at fengslingen av de streikende var nødvendig av preventive grunner. Det skulle koste dyrt å gå til streik på Syd Georgia. Lars Klaveness fryktet dessuten at sjøretten ville gi arbeiderne medhold og at det ville oppstå nye ukontrollerte streiker og lovløse tilstander på landstasjonene på Syd Georgia. Hvalfangstnæringen forventet at de norske domstolene støttet A/S Rollo mot de streikendes krav og at dette i siste instans ville øke «respekten for kontraktsmæssige avgjørelser( ) til fælles bedste baade for fangstrederiene og for den hæderlige og pligtopfyldende arbeider». Konflikten om bord i «Ems» kom opp for Kristiania Sjørett i januar 1914, ble henlagt og anket av arbeidernes advokat og behandlet i Høyesterett høsten Arbeiderne tapte. Rederiet ble frifunnet på alle punkter. Arbeidsnedleggelsen i Grytviken var rettsstridig. Interneringen av arbeidere om bord i «Tijuca» ble ikke påtalt. De streikende ble ikke tilkjent hyre i tiden etter arbeidsnedleggelsen og fikk ikke medhold i kravet om erstatning. Selv om de streikende tapte saken, viste det seg i ettertid at representanten for det britiske Colonial Office på Falklandsøyene hadde vært svært bekymret over den britiske politimesterens «wholly illegal» internering av arbeiderne i Grytviken britiske myndigheter mente at man var heldig som slapp så billig fra saken. 13

7 Grytviken Arbeiderforening Internering av arbeiderne fra «Ems» var trolig en viktig årsak til at arbeiderne i Grytviken organiserte seg. Arbeidsgivernes maktdemonstrasjon styrket behovet for en samlende organisasjon. Skjærtorsdag 1913 holdt arbeiderne i Grytviken fellesmøte og stiftet Grytviken Arbeiderforening. Dette var trolig den første fagforeningen i den moderne hvalfangstens historie. Over halvparten av arbeiderne ved stasjonen støttet umiddelbart opp om foreningen. 129 arbeidere meldte seg inn på møtet. Formann ble Albert Johannessen, sekretær Knut Johanson, styremedlemmer Karl Wikstrøm, Konrad Falk og Johan Kristenson. Suppleanter ble Willebrand og Karl Joranson. Formannen var tidligere en aktiv fagforeningsmann i Jern og Metall ved Framnæs Mekaniske Verksted i Sandefjord, og hadde arbeidet på Syd Georgia i flere sesonger. 14 I sin første resolusjon oppfordret Grytviken Arbeiderforening alle verdens hvalfangere til å organisere seg for å ivareta sine interesser; «likeledes at søke samarbeide med andre foreninger sa der kan opnaaes likhet i arbeidsvilkaarene paa de forskjellige hvalfangerstationer. Videre henstiller foreningen til de organiserte arbeidere, særlig i Skandinavien, at oplyse arbeidere, som reiser paa hvalfangst, om nytten av organisation». 15 Bestyrer Larsen la ikke skjul på at han ble kraftig provosert av arbeidernes egenrådighet og organisasjonsvilje. Arbeiderforeningen ble oppfattet som en trussel. Larsen svarte på streik og organisering ved å innføre en skriftlig kontrakt for alle arbeidere som steg i land i Grytviken, hvor de måtte forplikte seg til å ikke fagorganisere seg. Målet var å kvitte seg med alle bakmennene for foreningen, men bare sekretæren forlot Syd Georgia før sesongslutt. Resten av styret sto sesongen ut, men det er lite som tyder på at foreningen var aktiv. Trolig oppnådde Larsen å passivisere virksomheten. Arbeidernes kontrakter løp ut. Som vi skal se var det trolig en lett sak å bli kvitt de Bestyrer Larsen la uønskede blant mannskapet og få dem svartelistet etter hjemkomsten til Norge slik at de ikke kom på hvalfangst igjen. 16 ble kraftig provosert ikke skjul på at han Man kan spørre seg om opprettelsen av arbeiderforeningen av arbeidernes i Grytviken var et isolert fenomen knyttet til ett fabrikkanlegg egenrådighet og på Syd Georgia eller om initiativtakerne samarbeidet med arbeidere på andre landstasjoner. To dager etter stiftelsesmøtet i Grytviken skal det ha brutt ut streik i Leith Harbour. organisasjonsvilje. Streiken skal ha vært en protest mot dårlig kost og boforhold, ubrukelig lege og at man satte unggutter til å arbeide som voksne mot «guttebetaling». En nokså usikker kilde forteller at det allerede høsten 1912 var opprettet en fagforening i Leith Harbour og at det var denne som aksjonerte. Ledelsen i Leith tilkalte magistraten i Grytviken, 18 mann ble arrestert og utvist. De ble ikke internert på stasjonen, men sendt til 141

8 Buenos Aires. Det sies at aksjonistene ble ledet av en gruppe svenske anleggsarbeidere. 17 Det er ikke mulig å fastslå om arbeiderne i Grytviken og Leith samarbeidet, men det er sikkert at både arbeiderforeninger og streiker skremte stasjonsledelsen og de britiske myndighetene på øya. At halvparten av arbeiderne i Grytviken sluttet opp om foreningen fikk trolig bestyrer Larsen til å tenke på mottiltak. En måned senere, etter gudstjenesten på Bededagen, vedtok den lille menigheten i Grytviken med bestyreren og pastoren i spissen at det skulle bygges kirke i Grytviken. Kirkebygging et mottiltak? Bestyreren ville at de ansatte i Grytviken skulle bidra til å finansiere bygget og iverksatte pengeinnsamling, men den slo ikke an hos arbeiderne. Bestyreren måtte dekke hovedparten av kostnadene til kirkebygget fra sin private lommebok. Fra før av lønnet han presten med egne midler. I et brev til Morgenbladet fortalte pastor Kristen Løken at alle kristne mennesker hadde grunn til å glede seg over at hvalfangerne på Syd Georgia hadde fått sin egen selvfinansierte kirke. Pastoren betraktet dette som åndens seier over «de materielle Interesser, som saa mange Steder altfor meget tar Overhaand». 18 Et karakteristisk trekk ved det sosiale miljøet på flere av landstasjonene på Syd Georgia og ved andre norske hvalfangststasjoner, var bestyrernes paternalistiske holdning. Kaptein C. A. Larsen tronet som en «pater familias» i det lille industrisamfunnet i Grytviken. Broren Lauritz Larsen regjerte på landstasjonen i New Fortuna Bay. Den tradisjonelle paternalistiske arbeidsgiveren var både forsørger og oppdrager. Arbeidsgiveren ønsket å forme arbeidernes tanker og holdninger, både politisk og religiøst. Det var ikke uvanlig at Det er ingenting som tyder på at kirken var industrieierne oppfordret til edrulighet og sparsommelighet, noe arbeiderne på og bygde boliger, butikker og forsamlingslokaler til arbeiderne. 19 stasjonen virkelig ønsket seg. I god paternalistisk ånd ønsket Larsen å sørge for at arbeidsstokken fikk et gudsord med seg i hverdagen og skape en motvekt til arbeidernes organisasjonstrang. Det er ingenting som tyder på at kirken var noe arbeiderne på stasjonen virkelig ønsket seg. Det er ikke utenkelig at bestyrerens kraftige motstand mot Arbeiderforeningen, hjemsendelse av sekretæren og avstraffelsen og interneringen av de streikende arbeiderne på «Ems» var medvirkende til at kirken i ettertid ble lite besøkt. På folkemunne ble det sagt at hvalfangerne forlangte overtidsbetaling for å møte til gudstjeneste. 142 Landstasjonene på Syd Georgia hadde nok felles trekk med samtidige

9 Kirken i Grytviken på Syd Georgia ble reist i 1913 etter initiativ fra stasjonsbestyrer C. A. Larsen. Mannen i forgrunnen med kamera er Theodor Anderson, svensk sosialist og arbeider på stasjonen. Foto: Hvalfangstmuseets arkiv industrisamfunn i Norge og var preget av en paternalistisk ledelse, men de hadde også mange likhetstrekk med et skip. Fabrikkanleggene kan karakteriseres som «totalinstitusjoner» som ga arbeidsgiveren stor grad av kontroll over arbeiderne. Fabrikkanleggene var plassert i kalde og ugjestmilde strøk det var umulig å forlate uten tillatelse fra stasjonsledelsen. Som om bord på et skip ble landstasjonene styrt gjennom et tradisjonsbundet og autoritært system, hierarkisk og sterkt laginndelt. 20 Bestyrer Larsens ansettelse av den unge pastoren fra Hamar i 1912 og bestrebelsene for å få reist verdens sydligste kirke i Grytviken, var uttrykk for hans paternalistiske holdninger og kan forstås som et forsøk på å bevare ro og orden og de rådende maktforhold på stasjonen. Løken var den første presten som tjenestegjorde på Syd Georgia. Han hadde militær bakgrunn og formidlet også i perioder det kristne budskap på fabrikkanlegget i New Fortuna Bay, hvor Larsens eldre bror var bestyrer

10 144 Pastor Løkens syn på arbeiderne Løken mente at han hadde to hovedoppgaver på Syd Georgia en kristelig og en kulturell. Den første var å styrke hvalfangernes gudstro gjennom prekener og gudstjenester, den andre å drive oppbyggelig virksomhet og oppmuntre til et gudfryktig liv ved hjelp av foredrag, opplesning, sang og musikk. Historiske foredrag, men også avholdsforedrag og sedelighetsforedrag, spilte en viktig rolle, skrev presten. Han håpet at foredragene og kveldsunderholdningen kanskje kunne bidra til å «trække arbeiderne bort fra barakkelivets forraaende indflydelse med dets hasardiøse kortspil og lidderlige snak». Under tyfusepidemien sommeren 1912 assisterte han doktoren som sykepleier. Opprettelsen av Grytviken Sangforening var et forsøk på å trekke arbeiderne bort fra brakkelivets dårlige påvirkning, men uten stor suksess: «At danne en menighet blant samfundets bærme, der har kulturens forbandelse over sig er ingen let opgave.» 22 De fleste arbeiderne i Grytviken ble rekruttert fra Buenos Aires, fortalte Løken, og under halvparten var nordmenn. Presten beskrev arbeiderne som havarerte individer, ødelagte og nedbrutte mennesker, åndelig som legemlig. Han forklarte at mange var tidligere fengselsfugler og rømte sjøfolk som var kommet på kant med tilværelsen. De var nedsunket i fyll og usedelighet: «Deres aandelige nød er saa stor, at kun meget faa av dem er sig den selv bevidst. De fleste har i sit ustadige og omflakkende liv tapt enhver forbindelse med kirke og kristendom.» Forholdene var visstnok noe bedre på landstasjonen i New Fortuna Bay, hvor selskapet var norsk og de fleste arbeiderne fra Larvik. Kristen Løken omtalte forholdet mellom arbeiderne og arbeidsgiveren i Grytviken som anstrengt,og mente at dette ikke gjorde det lettere å nå fram med det kristne budskap. Streiken om bord på «Ems» og interneringen av arbeiderne ble ikke nevnt i brevene til Norge. Presten fortalte kun at man arbeidet om bord i «Ems» også på søndager. Om Grytviken Arbeiderforening skrev presten kort at arbeiderne på stasjonen hadde organisert seg og at stasjonsbestyreren var sterkt imot fagorganisering. Den unge pastoren la aldri skjul på at han var skeptisk til arbeiderne på Syd Georgia, men han ble allikevel overrasket over hjertelaget og offerviljen i arbeidsstokken. Innsamling av penger til støtte for arbeidskamerater som ble invalidisert i arbeidsulykker var et vanlig fenomen. Hvis en arbeidskamerat døde og etterlot seg enke eller uforsørgede barn, ble det organisert pengeinnsamlinger til støtte for de etterlatte. Ved slike anledninger satt pengene løst hos hvalfangerne, forteller Løken. I påsken 1913 arrangerte arbeiderne på hvalfangststasjonen i New Fortuna Bay innsamling til Frithjof Johannesen, som året før hadde mistet begge beina i en ulykke om bord i en hvalbåt. Det ble samlet inn 900 kroner. 23 Til en arbeider som fikk armen revet av i en ulykke, ble det

11 En hvalfanger begraves på kirkegården i Grytviken. Det var kirkegårder på alle landstasjonene på Syd Georgia. Det er registrert i alt 247 dødsfall på øya. En vanlig dødsårsak var drukning eller ulykker. Foto: Theodor Anderson / Hvalfangstmuseets arkiv samlet inn 3500 kroner bare i Grytviken. Pastor Løken mente at man dessverre ikke kunne betrakte arbeidernes giverglede som utslag av kristelig nestekjærlighet, men av ren klassesolidaritet og et utslag av «den brorskapsfølelse, som paa forhaand findes blant arbeidsklassen ogsaa blant de lavest sunkne blant dem». Presten mente dessuten at klassebevisstheten blant arbeiderne var hovedårsaken til den dårlige grobunnen for religiøs virksomhet i Grytviken. Prestegjerningen og oppholdet på Syd Georgia ble preget av uoverstigelige barrierer og kulturmotsetninger mellom den fromme presten og de hardbarkede hvalfangerne og fabrikkarbeiderne. Spranget fra salmeboken og prekestolen til hvalbåtdekket, det blodige flenseplanet, kortspillet i brakkene og den tøffe omgangstonen ble for stort. Det var en desillusjonert pastor som forlot Syd Georgia våren C. A. Larsens ansettelse av prest, streiken om bord på «Ems», arbeidernes samling om Grytviken Arbeiderforening, etterfulgt av kirkebygging foregikk omtrent samtidig.og kan forstås som samling om motsatte verdisyn om stasjonsbestyrerens tradisjonelle borgerlige, paternalistiske og kristne verdier og om arbeiderklassens kamp for organisasjonsog streikeretten, fagbevegelsen og sosialismen. Hendelsene i Grytviken 145

12 viste at arbeidsgiverne var villige til å ta kraftige virkemidler i bruk av preventive grunner og for å statuere eksempel. Et annet virkemiddel som ble iverksatt for fullt fra hvalfangstselskapenes side, og fikk stor gjennomslagskraft og ringvirkninger for arbeiderne i hvalfangstnæringen, var en organisert svartelisting av uønskede arbeidere. 146 Organisert svartelisting Urolighetene blant mannskap og arbeidere på Syd Georgia og om bord i flere flytende kokerier på andre fangstfelt, var en viktig årsak til at Den Norske Hvalfangerforening (1912) i 1913 startet en organisert og omfattende svartelisting av uønskede hvalfangstarbeidere og sjøfolk. Målet var å bli kvitt bråkmakere og udyktige folk. Flere dokumenter i Hvalfangstmuseets arkiv viser at affæren med mannskapet på «Ems» ble rapportert til disponent Klaveness i Sandefjord, og, som vi skal se, videre til Hvalfangerforeningens funksjonærer. Svartelisting var ikke noe nytt i norsk arbeidsliv. Knut Kjeldstadli skriver at norske arbeidsgivere utviklet teknikker for å registrere og kontrollere arbeiderne på slutten av 1800-tallet. Formålet var først og fremst å unngå ansettelser av uønskede arbeidere, men også å holde lønningene nede. Bedriftseierne bygde opp en privat etterretning for svartelisting av arbeidere uten lovhjemmel. Ifølge Kjeldstadli foregikk det hovedsakelig tre former for svartelisting. Enkeltindivider som drev faglig aktivitet, ledet ulovlige aksjoner eller hadde uønskede politiske sympatier kunne bli utestengt. Disse kunne risikere å bli trakassert og utestengt fra arbeidslivet i årevis. Ved streik eller lockout ble det sendt ut lister over deltakerne og advart mot å ta disse inn på andre arbeidsplasser. Formålet var å tvinge arbeiderne til å ta opp igjen arbeidet på arbeidsgivernes vilkår. Den tredje formen for svartelisting, skriver Kjeldstadli, «bestod i å opprette permanente registre kalt svartebøker eller seddelkataloger over arbeidere». 25 De første spede tankene om opprettelsen av felles svartebøker for hvalfangstflåten kom trolig fra rederiet Chr. Salvesen & Co. i Skottland. Forslaget ble positivt mottatt i Norge. I et brev til Hvalfangerforeningen uttrykte rederne i Storm Bull & Co ønsket om å få til et samarbeid om felles betingelser for forhyring av mannskaper og lønnsforskudd til disse, og en felles ordning om svartelisting over landegrensene. Målet var å sikre at hvalfangstselskapene ikke forhyrte folk som hadde deltatt i streik «eller vist sig vrangvillige, opsætsige o.s.v.» 26 Svarteboken ble først en realitet da formannen i Hvalfangerforeningen, Tarald Dannevig, i desember 1912 gikk i bresjen for at man skulle føre journal over offiserer og mannskaper som hadde vist seg mindre

13 dyktige eller hadde andre svake sider som gjorde at vedkommende ikke kunne anbefales til hvalfangst. En slik «karakterbok» skulle forbeholdes foreningens medlemmer, som måtte forplikte seg til å rapportere om uønskede mannskaper fra egne fartøyer og stasjoner, slik at disse ikke fikk anledning til å ta hyre hos andre selskaper. Dannevig opererte allerede med svartelister for egne selskaper. Han hadde store forhåpninger om at svarteboken ville forhindre at uønskede mannskaper fikk hyre i den norske hvalfangstflåten, og han regnet også med at trusselen om svartelisting på sikt ville virke disiplinerende på hvalfangerne. Svarteboken var et virkemiddel for å motvirke streik. Den skulle ikke være hemmelig, men være til skrekk og advarsel for de ansatte. Hvis de ikke skikket seg, risikerte hvalfangerne å bli stengt ute fra fangstflåten og samtidig miste mulighetene til å arbeide som sjømann «Det er ingen tvil om at en saadan «Svartebok» vil gjøre sin gavnlige tjeneste ikke alene direkte derved at man vil være betrygget mot at faa med disse slette elementer, men de folk der agter at fortsætte i hvalfangst vil i bevidsthet om at de paa denne maate kontrolleres bli mer forsigtige i sin optræden.» 27 Registrering av uønskede hvalfangere ble raskt satt i system. I mars og april 1913 strømmet det inn rapporter til Hvalfangerforeningens kontorer i Sandefjord. Foreningens funksjonærer kvitterte med å føre et sentralt register over de svartelistede og med noen ukers mellomrom forsyne selskapene med oppdaterte lister, sirkulærer og utdrag fra svarteboken over hvalfangere man ville advare mot. Når et nytt rederi eller selskap meldte seg inn i Hvalfangerforeningen fikk man tilsendt foreningens lover og svartebøker. Bestyrerne fikk hver sin bok til rapporter til foreningen over «ubrukelige» mannskaper, og i tillegg tre notisbøker med alfabet til registrering av alle personer i svarteboken som ble rapportert tilbake fra Hvalfangerforeningen. Det ble bygd ut et vidtrekkende apparat. Ett år etter etableringen av svarteboken hadde Hvalfangerforeningen 27 rederier som medlemmer, fordelt på 39 hvalfangstselskaper fra Vestfold, 2 fra Haugesund og 5 fra Kristiania. Alt tyder på at samtlige rederier støttet opp om «svarteboken». Dessverre er det sentrale svartebokregisteret, som flere kilder beskriver, ikke bevart, men det finnes bruddstykker av listene spredt i arkivet. 28 Svarteboken var et virkemiddel for å motvirke streik. Den skulle ikke være hemmelig, men være til skrekk og advarsel for de ansatte. Hvem ble svartelistet? En liste over nyregistrerte hvalfangere fra slutten av mars 1913 gir oss et inntrykk av hvem som ble svartelistet. Listen inneholdt 24 navn. 147

14 148 Majoriteten på 17 mann sto oppført som arbeidere. I tillegg besto listen av en spekkskjærer, en kjøttskjærer, en fyrbøter, en 2. maskinist, en kjelestuer og to vinsjmenn. De fleste var ansatt om bord på flytende kokerier eller landstasjoner. Karakteristikkene «arbeidsuvillig» og «dårlig oppførsel» var gjengangere. En tysk fyrbøter, Otto Seifert, og arbeideren Peter Petersen ble begge omtalt som dårlige fyrer. Den svenske arbeideren Frantz Schevenius og kjelestuer Asmundsen fra Skien ble beskyldt for oppvigleri. Andre ble svartelistet for opptøyer, tyveri, eller ble beskrevet som udugelige, «storsnutet» og udyktige. Olaf Osmundsen fra Larvik ble beskrevet som farlig han bruker kniv mot befalet, advarte Hvalfangerforeningen. 29 De fleste beskrivelsene i svartelisten var korte og kategoriske, men av og til ble det gitt mer inngående personkarakteristikker. Om tønnemaker (bødtker) Nilsen ble det meddelt at han var meget svakelig, syk annenhver dag, at han slurvet i jobben og ikke mestret faget sitt som tønnemaker. 30 Vi har hørt om arbeiderne fra kjøttkokeriet «Ems» i Grytviken som la ned arbeidet og ble holdt i forvaring om bord i seilskipet «Tijuca». Under et kuropphold i Valdres i juli 1913 skrev disponent Klaveness brev til Hvalfangerforeningen for å få svartelistet flenser Hans E. Johansen fra Horten. Begrunnelsen var at mannen hadde oppført seg dårlig om bord i kokeriet «Vik» i forrige sesong, og «har iaar været en av Ophavsmændene til mange Opsætsigheter» om bord i kjøttkokeriet «Ems» i Grytviken. Tre uker senere fulgte en fullstendig liste over arbeiderne som hadde vært internert om bord i «Tijuca». Klaveness karakteriserte mennene som mytterister som måtte svartelistes fra hvalfangsten for godt. 31 I rapporten trådte de tiltalte mannskapene fra «Ems» tydeligere fram. Alle 13 ble listet opp med fullt navn, yrke og hjemsted. Nesten ingen av de streikende var kokeriarbeidere av profesjon, men sjøfolk. Gruppen besto av fem matroser, tre lettmatroser, to fyrbøtere, en reparatør og i tillegg en arbeider og en jungmann. Tre matroser og to lettmatroser var svenske (Gustavson, Karlson, Anderson, Hahnsten og Lundin). Fem mann var fra Kristiania. Kun lettmatros Henry Hansen og jungmann Robert Ask var fra Vestfold (Sandeherred). Matros Thomas Karlsen var fra Kragerø. I sesongen mottok Hvalfangerforeningen flere svartelister fra Syd Georgia. Tønsberg Hvalfangeri advarte mot to fyrbøtere fra Kristiania som hadde mønstret av i Buenos Aires. Fyrbøterne hadde vært ansatt på selskapets landstasjon «Busen» i Husvik Harbour. Fyrbøter Kristian Pedersen ble karakterisert som en udugelig trettiåring, både som fyrbøter og til vanlig arbeid på landstasjonen. Han var doven og «opsætsig». Arbeidskameraten, Arthur Halvorsen fra Kristiania, var

15 visstnok ikke stort bedre. Han måtte svartelistes fordi han også var å betrakte som absolutt udugelig både som fyrbøter og arbeider han ble i tillegg beskrevet som doven og brutal. 32 Flere hjemsendelser fra Syd Georgia I januar 1914 ville bestyreren i Husvik for enhver pris svarteliste 30 år gamle Axel W. Johanson fra Kalmar i Sverige. Arbeideren måtte utestenges fra hvalfangstflåten snarest. Stasjonsbestyreren hadde lite fordelaktig å fortelle om svensken, han ble arrestert ved ankomst til stasjonen og hjemsendt «gjennem Magistraten, da han nægtet at udføre Arbeide, og desuden optraadte med bedragriske Hensigtiger. Han anstrængte sig ogsaa med, Sosialistisk Agittacion». 33 Alt tyder på at det var svenskens politiske engasjement som ble ansett som den største trusselen. Med konfliktene i Grytviken og Leith Harbour friskt i minne ble erklærte sosialister ikke tålt. Påstander om arbeidsnekt og bedrageri gjorde ham ikke vanskeligere å svarteliste. Hvalfangerforeningen reagerte umiddelbart og distribuerte et rundskriv til hvalfangstselskapene, hvor det ble advart mot Johanson og to hvalfangere fra Sandefjord som hadde vært forhyrt om bord på hvalkokeriet «Pythia». Førstestyrmann Christophersen måtte utestenges, rederiet beskrev ham som en egenmektig, krakilsk og vrang person. 34 Fabrikkanlegget og kirken på Syd Georgia på slutten av 1920-tallet. Foto: Theodor Anderson / Hvalfangstmuseets arkiv

16 Få måneder senere kom flere meldinger fra Tønsberg Hvalfangeri. Tre mann var sagt opp, sendt hjem fra Syd Georgia og måtte svartelistes umiddelbart. Østerdølen Peder Hemstad fra Storelvdal var 21 år og hadde vært ansatt som beinskjærer på fabrikkanlegget i Husvik. Han ble omtalt som doven og udugelig, «samt opsætsig». Den jevngamle blikkenslageren Henrik Amundsen fra Kristiania var brutal, men også han «opsætsig». Kjeletømmer Danielsen fra Aremark ble anklaget for å legge ned arbeidet fordi han spilte syk. Det var ikke uvanlig at sykdom ble brukt som oppsigelsesgrunn i hvalfangsten. Stasjonsbestyreren i Husvik sørget for at mennene ble sendt til Norge og stemplet som ubrukelige til hvalfangst. Hvalfangerforeningen orienterte medlemmene, og tilføyde en advarsel fra kaptein Ellefsen på hvalbåten «Sorell» styrmann Nils Julius Sørensen fra Nøtterøy måtte ut av hvalfangsten, han ble karakterisert som oppvigler, storkjeftet og «har ofte indvendinger naar noget skal gjøres». 35 Ved den neste hvalfangstsesongens slutt i mai 1915, kom en ny melding fra bestyreren i Husvik. Han ønsket å bli kvitt den svenske brakkesjefen Johan Eriksson. Svensken var doven, skrev bestyreren. Men kanskje enda verre var det at han «øver daalig Indflydelse paa de øvrige Arbeidere». Hva den dårlige innflytelsen gikk ut på, ble ikke sagt. Konklusjonen var at svensken måtte utestenges fra hvalfangstyrket for all framtid. 36 Også på Chr. Salvesen & Cos stasjon i Leith Harbour ble det sagt opp og svartelistet arbeidere. En stor andel av arbeiderne på stasjonen var norske. Misnøye med kosten førte ofte til klager og uro blant arbeiderne. I korrespondansen mellom bestyreren og selskapets hovedkvarter i Skottland ble det ofte diskutert og gitt ordre om oppsigelser og hjemsendelser. Selv om svartelister ikke nevnes bokstavelig i korrespondansen, bekrefter mange brev i arkivet at man var opptatt av at folk som hadde fått sparken måtte forhindres fra å få hyre i hvalfangstflåten igjen. Det ble ikke lagt skjul på at man registrerte og svartelistet uønskede mannskaper Streik på Afrika-feltet I årene før første verdenskrig var utbrudd av mangelsykdommen beriberi et stort problem i hvalfangstflåten. Sykdommen ga grobunn for konflikter på fangstfeltet. Konfliktene ga ny næring til svartelistene. Under hvalfangstboomen i Afrika i årene kjenner vi til flere episoder. Om bord på hvalkokeriet «Pythia» var det konflikter flere sesonger på rad. Fartøyet tilhørte The Dominion Whaling Co. og var disponert fra Sandefjord av Tarald Dannevig & Co. Dannevig var som før nevnt blant initiativtakerne til svarteboken og en av de første til å rapportere inn mannskaper for svartelisting.

17 I februar 1913 ble det gitt varsel om at 20 mann som var mønstret på «Pythia» for hvalfangst ved Afrika-kysten under forrige sesong måtte svartelistes. Hele spekteret av stillinger om bord var omfattet. Både 1. og 2. styrmann ble svartelistet, i tillegg til sjøfolk som matroser og lettmatroser, hvalfangstarbeidere som flensere, kjøttskjærere og andre arbeidere. Gruppen omfattet åtte mann fra Grenlandsområdet i Nedre Telemark, sørlendinger og østlendinger, svensker, en danske og en italiener. Den vanligste karakteristikken av de svartelistede var doven, tyvaktig eller bør unngås. Italieneren var visstnok den eneste som erklærte at han gikk til streik. 38 I 1913 måtte det samme hvalkokeriet avslutte fangsten ved Fransk Kongo og returnere til Sandefjord før sesongen var slutt. Mannskapene la ned arbeidet og gikk til streik. Bakgrunnen for streiken er uklar, men den hadde trolig sammenheng med beriberiutbruddene. Det hevdes blant annet at arbeidsnedleggelsen skyldtes misnøye med dårlig kost og generelt dårlig behandling av mannskapene om bord. Streiken fikk alvorlige følger for de involverte, som ble nektet hyre i hvalfangstflåten for all framtid. I januar 1914 skrev Social-Demokraten at man hadde sikre bevis for at mannskapene som deltok i streiken ble boikottet hos de andre hvalfangstselskapene. 39 Korrespondansen i Hvalfangerforeningens arkiv bekrefter at den sosialistiske presse hadde rett i at mannskapene som streiket om bord på «Pythia» ble svartelistet og utestengt fra hvalfangstflåten. Det ble rapportert inn 38 mann fra kokeriet. 37 av disse hadde Med få unntak fikk deltatt i streiken. Med få unntak fikk majoriteten av de svartelistede kun betegnelsen «deltatt i streik på fangst med s/s svartelistede kun majoriteten av de «Pythia» 1913». På noen registerkort i svarteboken ble det betegnelsen «deltatt i tilføyd opplysninger om enkeltpersoner. De svenske brødrene streik på fangst med Nils og Erik Nordberg ble omtalt som bakmennene og beskyldt for å drive agitasjon og oppfordre arbeidskameratene s/s «Pythia» 1913». til «opsætsighed» og streik. Brødrene var i slutten av 20-årene og eldre enn de fleste andre som streiket. Erik var flenser og blant de best betalte arbeiderne. Også en 23-årige flenser fra Kristiania og en 16-åring fra Nedre Eiker ble anklaget for å drive agitasjon blant mannskapet. Den yngste ble i tillegg beskyldt for å være tyvaktig. Majoriteten av de streikende om bord i «Pythia» var hyrt som alminnelige arbeidere om bord på kokeriet. Bare to svenske matroser tilhørte sjøfolkene. Bortsett fra en koker på 43 år, var alle yngre enn 30 år. Hele 25 personer var 20 år eller yngre, de to yngste var bare 16 år. De fleste streikende arbeiderne var fra Østlandet: 11 mann var fra Vestfold, 7 fra Telemark, 5 fra respektive Østfold, Buskerud og Christiania. 4 mann var svenske. Som tilfellet var med streiken om bord på «Ems» i Grytviken førte også denne saken til etterforskning, men ingen endelig avgjørelse. 151

18 Tatovering i arbeiderbrakkene i Grytviken. Det sies at Grytviken var sammensatt av flere nasjonaliteter enn de andre landstasjonene på Syd Georgia. Foto: Theodor Anderson / Hvalfangstmuseets arkiv 152 Det er uklart hva som skjedde videre med de streikende, men man må anta at de ikke fikk hyre i hvalfangst igjen. 40 Det var uroligheter og konflikter mellom mannskaper og arbeidsgivere på norske hvalfangststasjoner på flere kontinenter. Fra Port Armstrong i Alaska fortalte stasjonsbestyreren om mange vanskeligheter med streikevillige skandinaviske mannskaper, som brukte «friheten» i Amerika som argument for å forlate stasjonen. Rømming og kontraktsbrudd var nokså vanlig i Alaska, forklarte stasjonsbestyreren. Arbeidsfolkene ble rastløse etter et par måneder på en arbeidsplass, og søkte gjerne arbeid andre steder de var ikke vant til å arbeide lenge på et sted. De norske arbeiderne var misfornøyd med at norske hyrer var lavere enn de amerikanske, men turen over til USA bød også på en anledning til å emigrere. 41 I vanlig skipsfart, hvor man anløp havner over hele verden, var rømming nokså vanlig, men hvalfangstflåten var sjelden i havn i fremmede land. Fra landstasjonene var det vanskelig å rømme, men dette var avhengig av mulighetene for å komme seg videre med andre skip eller over land. Det var enklere for de norske hvalfangerne i Alaska å

19 skifte jobb eller rømme fra arbeidsplassene enn det var for hvalfangerne på Syd Georgia eller i Afrika. Gjennom mange tiår hadde USA vært mål for en massiv emigrasjon fra Europa, og det var etablert store norskamerikanske miljøer. På Syd Georgia var det nesten umulig å komme seg bort. Stasjonsbestyrerne hadde bukten og begge endene. Dampskipsforbindelsene til Buenos Aires var Det var enklere for de begrenset. Det fantes ingen alternative arbeidsplasser. Ingen norske hvalfangerne i steder å kjøpe mat eller overnatte. Alt var avhengig av Alaska å skifte jobb stasjonsbestyrernes godvilje. Det var nok vanskelig å klare eller rømme fra seg på egen hånd i Afrika også, men ubemidlede hvalfangere kunne oppsøke de norske konsulatene i Durban og Cape Town arbeidsplassene enn for å få hjelp. det var for hvalfangerne på Syd Georgia Arbeidsstokken i den norske hvalfangstflåten var svært sammensatt under den første verdensomspennende ekspansjonen i tiåret fram til første verdenskrig. Mannskapene på eller i Afrika. hvalbåtene og de flytende kokeriene var norske, men på landstasjonene utenom Syd Georgia, og særlig i Afrika, ble det gjerne brukt billig innfødt arbeidskraft. På den omtalte hvalfangststasjonen ved Port Armstrong i Alaska besto arbeidsstokken i juni 1914 av 76 mann fordelt på 16 nasjonaliteter. Det var flest japanere, nordmenn og svensker. Det var ikke uvanlig å finne svensker i norsk hvalfangst før første verdenskrig. Guvernøren på Falklandsøyene fortalte i 1911 at befolkningen på Syd Georgia hovedsakelig besto av svensker og nordmenn. Det var ofte svensker som markerte seg i arbeidskonflikter på land og om bord på kokeriene. De svenske brødrene Nordberg ble beskyldt for å oppfordre til streik om bord i «Pythia» ved Afrika-kysten. Halvparten av de streikende om bord på «Ems» i Grytviken i 1913 var svenske sjøfolk. Det ble sagt at den samtidige streiken i Leith Harbour ble organisert av svenske anleggsarbeidere. Flere svensker ble fraktet tilbake til fastlandet (Buenos Aires) fra Syd Georgia fordi de var sosialister og kunne påvirke arbeiderne på landstasjonene i uønsket retning. 42 Svartelistingens omfang og varighet Hvor omfattende var svartelistingen og hvor langt fram i tid varte registreringen av hvalfangere? Korrespondansen i Hvalfangerforeningens arkiv viser at det jevnlig ble rapportert om uønskede mannskaper i årene Det ser ut til at virksomheten avtok fra utbruddet av første verdenskrig i 1914, da fangstvirksomheten ble vesentlig redusert og mange kokerier ble satt inn i fraktfart. Selv om svartelisting etter første verdenskrig ikke er dokumentert i Hvalfangerforeningens arkiv, er det lite som tyder på at ordningen ble avviklet. Det foreligger kilder fra andre arkiver som omtaler svartelistingen og bekrefter at den fortsatte. Vi kan 153

20 154 slå fast at registreringen av uønskede mannskaper fortsatte i mellomkrigsårene, etter andre verdenskrig er det mer usikkert. Man kan stille spørsmål om hvorfor det er så få kilder til svartelistingen i Hvalfangerforeningens omfattende arkiv. Det er velkjent at arkivet ble gjennomgått av foreningens funksjonærer før overleveringen til Hvalfangstmuseet. Thor Devig skrev i sin hovedoppgave i historie om fagbevegelsen og hvalfangerne at han i forbindelse med avhandlingen søkte om innsyn i arkivet, men ble nektet tilgang. Det kan tenkes at materiale som kunne virke kompromitterende for Hvalfangerforeningens ettermæle ble kassert, og at svarteboken og svartelistene ble fjernet fra arkivet i denne forbindelse. Dokumentasjonen før 1914 har form av blåkopier og ligger spredt i foreningens korrespondanse. Det er ikke utenkelig at disse dokumentene ble oversett da man kasserte svartebøkene. 43 Selv om ikke Hvalfangerforeningens arkiv innholder dokumenter som viser at svartelistingen fortsatte etter første verdenskrig, er det spor etter svarteboken i andre arkiver. I februar 1925 rapporterte bestyrer Sørlle på landstasjonen i Strømnes på Syd Georgia til disponent Rasmussen at hele mannskapet om bord på hvalbåten «Morelos» måtte svartelistes. I august 1927 bemerket bestyreren at han heldigvis ikke hadde merket noe til organisert sabotasje fra arbeidsfolkene på hvalfangst. Arbeidere som var dovne eller lite samarbeidsvillige var lette å bli kvitt, de ble hvert år ført på svartelisten og fikk ikke hyre i neste sesong. 44 En rapport fra en hvalfangstinspektør som fulgte med på fangstfeltet med et flytende kokeri i sesongen forteller om utsiling og svartelisting av mannskaper, og at dette var noe hvalfangstarbeiderne var klar over og oppfattet som en trussel. At svartelistene var offentlig kjent, kunne man også lese i lokalavisen Sandefjords Blad i mai I en kommentar om hvalfangstnæringen omtalte avisen svartebøker og svartelister som et stort framskritt. Det ble betraktet som en fordel at rederne hadde et redskap for å bli kvitt folk man ikke ønsket om bord. Ved hjelp av svartelistene var det mulig å sortere arbeidskraften. Det var utsorterte, skikkede og dyktige folk som egnet seg på hvalfangst, mente avisen. 45 På begynnelsen av 1980-tallet samlet Hvalfangstmuseet inn et omfattende muntlig kildemateriale i form av intervjuer av tidligere hvalfangere. Denne dokumentasjonen bekrefter inntrykket av svartelistingen som et avskrekkende og disiplinerende virkemiddel. Opplysningene bekrefter at svartelisting ble oppfattet som en trussel også på 1930-tallet. En informant fortalte at folkene på forhyringskontorene var sterkt imot fagorganisering, og at mange hvalfangere var redde for å bli svartelistet. En slektning av informanten hadde deltatt i en streik på landstasjonen i Prince Olav Harbour på Syd Georgia rett etter første verdenskrig. Han

21 Dokument fra Hvalfangerforeningens arkiv. ble svartelistet og fikk aldri hyre på hvalfangst igjen. Flere informanter oppga redselen for å miste jobben og bli svartelistet som forklaring på hvorfor hvalfangerne ikke organiserte seg i Sjømannsforbundet før på midten av 1930-tallet. En annen informant forteller at hvalfangerne hadde lite de skulle ha sagt før yrkesgruppen organiserte Folk kunne bli seg. Det var lett å få sparken hvis de overordnede ikke likte svartelistet for fyll, trynet på deg. 46 dovenskap, sinnslidelser, nervøsitet og Vi har ingen opplysninger om at Hvalfangerforeningens svartebok var i virksomhet og ble oppdatert under andre legemlige sykdommer verdenskrig. Hvalfangsten stoppet nesten helt opp. Mange som astma og kokerier ble satt inn i de alliertes fraktfart over Atlanteren, og mange ble senket. Mange hvalfangere gjorde tjeneste i bronkitt. En hvalfanger ble karakterisert Nortraship. I kaptein Onesimus Andersens arkiv i Tønsberg finnes dokumentasjon av svartelisting av hvalfangere etter som «troublemaker krigen. Andersen var forhyringsagent i Norge for det skotske & sick». selskapet Chr. Salvesen & Co s hvalfangstflåte. Som nevnt var Chr. Salvesen trolig initiativtakeren til opprettelsen av svarteboken i I arkivet i Tønsberg finnes en «svarteliste» i form av et kartotek hvor personopplysninger ble ført. Kartoteket inneholder om lag 300 navn. Folk kunne bli svartelistet for fyll, dovenskap, sinnslidelser, nervøsitet og legemlige sykdommer som astma og bronkitt. En hvalfanger ble karak- 155

22 terisert som «troublemaker & sick». Et dokument forteller at folkene på Onesimus Andersens kontor ventet på oppdaterte svartelister fra Sandefjord før forhyringen av mannskaper startet om høsten. 47 Tilsvarende registrering og karakteristikker av mannskaper finnes også i A/S Rosshavets arkiv i Hvalfangstmuseet, over avmønstrede mannskaper fra siste halvdel av 1950-tallet og første halvdel av tallet. Også i dette personkartoteket er det mange eksempler på at hvalfangere ble betegnet som «våte» og oppsagt for fyll. Andre ble karakterisert som ubrukelige på hvalfangst, ikke til å stole på eller ikke noe å samle på. Det er ikke påvist at opplysningene fra disse personkartotekene ble innrapportert til en sentral svartebok, men det er i alle fall sikkert at negative karakteristikker av uønskede mannskaper ble bevart for framtiden. 48 Flensere skjærer av spekket på en blåhval på flenseplanet i Grytviken. Bildet er fra slutten av 1920-tallet. Foto: Theodor Anderson / Hvalfangstmuseets arkiv