3. Kvartal 2016, Den østsentralafrikanske divisjon

Transkript

1 Barnas Misjon 3. Kvartal 2016, Den østsentralafrikanske divisjon

2 Barnas misjon 3. kvartal, 2016 Den østsentralafrikanske divisjon Oversettelse: Crispen T.P. de Lange Innhold: Rwanda Jessica og Jesus Reddet fra Satan Familieaktivitet Kenya Flukten mot håpet, del 1 Flukten mot håpet, del 2 En ny venn for Jesus Burundi Det er enkelt! Jeg skammer meg ikke Den dyrebare sabbaten Sør-Sudan Uganda Lillebror viser vei Ressurser Program for 13. sabbat Kommende prosjekter for 13. sabbats kollekt «Jeg må bare fortelle andre!» En trofast familie Kollekten monner: For tre år siden gikk kollekten deres på 13. sabbat til å bygge boliger til lærere og gifte studenter ved «University of Eastern Africa» i Baraton i Kenya. Kollekten dere gav gikk også til å bygge nye klasserom til barna som går på menighetskolen Baraton barneskole ved siden av universitetet. Tusen takk for gavene som dere gir! «Baraton Housing»

3 Kjære sabbatskolelærer, Dette kvartalet skal vi på besøk til Den østsentralafrikanske divisjon, som omfatter landene Burundi, Kongo, Eritrea, Etiopia, Kenya, Djibouti, Rwanda, Somalia, Sør-Sudan, Uganda, og Tanzania. I denne divisjonen bor det altså mer enn 351 millioner mennesker, inkludert over 3 millioner syvendedags-adventister. Det betyr at det er 1 adventist per 117 mennesker. Vi skal besøke flere av landene i divisjonen i løpet av kvartalet, men kollekten på 13. sabbat går til Rwanda og Sør-Sudan. Begge disse landene har opplevd forferdelige kriger (blant annet folkemordet i Rwanda i 1994, og den pågående krigen i Sør-Sudan). Vi har vært forsiktige med å velge ut fortellinger som passer til denne aldersgruppen, men pass likevel på at du leser gjennom fortellingene i forkant så du er fortrolig med materialet. Misjonspotluck Arranger gjerne en potluck med misjonen som tema en gang dette kvartalet! Velg oppskrifter fra de aktuelle landene, og plasser små skilt foran hver rett som angir opprinnelseslandet. Pynt spisebordene med afrikanske regnpinner som barna kan lage i løpet av kvartalet, og andre fargerike afrikanske gjenstander. Heng også opp bilder av landene, klippet fra reisebrosjyrer eller reiseblad, eller skrevet ut fra Internettet. Be barna ønske folk velkommen på swahili når de kommer inn i spisesalen. De kan si «jambo» (hei) og «karibu» (velkommen). Etter maten kan barna synge en sang eller to som de har lært i løpet av kvartalet, og ta opp et spesielt offer til misjonen. Spesielle innslag/elementer Kollektbøsse: Vi synes det er veldig kjekt at vi har anledning til å tilby barna spesielle sparebøsser til 13. sabbat, som også kan brukes på ny. Du trenger bare skrive til oss på: missionquarterlies@gc.adventist.org. Angi hvor mange sparebøsser dere trenger og samt postadresse. Gratis Mission Spotlight DVD fra Adventist Mission: på denne DVD-en finnes det en kort video som er spesielt beregnet på barn. Den kan også lastes ned på Mer informasjon og flere aktiviteter: En spesielt interessant nettside til bruk i barnearbeid heter «Our Africa.» Her finner du flere gode videoer som barn og ungdom har laget, for at andre skal bli kjent med landet deres. Jeg anbefaler på det sterkeste at du ser på denne nettsiden, på rwanda. Jeg ønsker nok en gang å rette en enorm takk til deg/dere som gjør så mye for å hjelpe barn til å bli kjent med sine åndelige brødre og søstre rundt om i verden, og lærer barna til å delta i misjonsarbeidet som vår menighet driver gjennom frivillige gaver. Med ønske om Guds rikeste velsignelser! Redaktør for Barnas misjon

4 Rwanda 2. juli Jessica og Jesus Jessica Jessica og familien hennes bor i Kigali, som er hovedstanden i det lille landet Rwanda i det østlige Afrika [finn landet Rwanda på et kart]. Jessica var litt lei seg fordi pappaen hennes aldri var hjemme, og han drakk mye alkohol. Men så en dag, da Jessica var 8 år gammel, fikk hun en invitasjon som kom til å forandre livet hennes for alltid. Og ikke bare livet hennes, men også livet til de andre i familien. Onkelen til Jessica, den yngre broren til faren hennes, inviterte henne med seg til kirken. Han sa det skulle være et spesielt barneprogram i kirken. Jessica ble veldig glad da foreldrene gav henne lov til å bli med onkel! Hun ble overrasket over hvor mange barn det var i kirken. Hun likte sangene og fortellingene veldig godt, og sabbatskolelæreren husket til og med navnet hennes! Hun kunne nesten ikke vente på å gå i kirken igjen. Jessica begynte å gå regelmessig i sabbatskolen og kirken, og jo mer hun var der, desto mer lærte hun om Jesus og hans kjærlighet. Det gjorde henne kjempeglad inni seg å tenke på at hun betydde noe for Jesus. Hun ville fortelle familien sin om ham. Hvorfor gråter du? Så var det en sabbats morgen, rett før Jessica skulle gå til sabbatskolen, at hun fikk se pappa som kom hjem med en flaske øl i hånden. Han var full. Da begynte Jessica å gråte. «Hvorfor gråter du?» spurte pappa henne. «Jeg vil så gjerne at du skal slutte å drikke øl,» sa hun. Faren til Jessica ble lei seg da han fikk se hvor trist han hadde gjort henne. «Det er greit!» sa han. «Jeg skal slutte å drikke øl!» Og det gjorde han hjemme. Men han fortsatte å stikke innom baren på vei hjem fra jobb, før han kom hjem. Jessica ba for pappa hver eneste dag, og hun inviterte begge foreldrene til å bli med henne til kirken. Selv

5 om de ikke var interessert til å begynne med, fortsatte Jessica å invitere dem. Og hun fortsatte å be for dem. Interessante drømmer Så skjedde det at faren til Jessica fikk to drømmer. I den første drømmen så han en kirke, men det var ingen mennesker inne i kirken, og det vokste gress ut over hele gulvet. I den neste drømmen fikk han se den samme kirken, men denne gangen var det mennesker inne i kirken, og de sang sanger mens noen andre ble døpt. Pappa visste at det var en adventkirke han hadde drømt om, for han kjente igjen sangen. Det var den samme sangen han pleide å synge da han var liten gutt og gikk i adventkirken sammen med foreldrene sine. Han begynte å tenke over det å komme tilbake til Gud. Det var Den Hellige Ånd som virket i hjertet hans. Jessica fortsatte å be for ham. Og hver uke gikk hun til pappa og spurte: «Vær så snill, pappa, kan ikke du bli med meg i kirken nå på sabbaten?» Men han svarte alltid: «Ikke denne gangen.» Etter dette ble livet litt tøffere for pappaen til Jessica. Han mistet jobben. Og så kom det tyver og stjal de få pengene han hadde igjen. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Men så husket han på Gud. Invitasjon En dag kom det to damer fra adventkirken på besøk til Jessicas familie. De inviterte moren og faren hennes til å bli med på en spesiell møteserie i adventkirken. Jessica ble kjempeglad da foreldrene sa ja til å bli med! Foreldrene til Jessica likte musikken og programmet ellers. Da taleren snakket om mennesker som har gått bort fra Gud, ble de lei seg. Faren til Jessica følte det som om det var ham taleren snakket til. Mot slutten av talen inviterte taleren alle som ønsket det om å gi hjertet sitt til Jesus og bli døpt, og komme fram. Hjertet til Jessica dunket av glede faren hennes gikk fram! Ikke lenge etter dette, bestemte moren til Jessica seg for at hun også ville bli døpt. Jessica var utrolig glad og takknemlig på den dagen da begge foreldrene ble døpt. Men hun ville også at resten av familien skulle gi hjertet til Jesus. Derfor snakket hun med andre slektninger og fortalte dem også om hvor mektig Gud er, og hun inviterte dem i kirken. Ikke så lenge etter dette ble 8 nye mennesker døpt! Jessica og familien hennes er utrolige lykkelige nå! «Vi er lykkelige sammen, og vi priser Gud for det nye livet vi har fått,» sier faren hennes. Raske fakta Rwanda er et av de minste landene i verden. Landet er bare kvadratkilometer. Med en befolkning på over 11 millioner mennesker, er Rwanda også et av de tettest befolkede landene i hele verden. Rwanda er et av tre land der det er mulig å se fjellgorillaer. Rwanda er også kjent som «Landet med de tusen fjell.»

6 Rwanda I 9. juli Reddet fra Satan Moderne Moderne Gutter og jenter, dere husker kanskje historien om moren som kom til Jesus for å få hjelp med datteren hennes, som var besatt av en ond ånd? Dere kan lese om hendelsen i Matteus 15, Vi finner en liknende historie i Markus 9,17-25, der en far trygler Jesus om å hjelpe sønnen hans, som er besatt av en demon. Fortellingen vår i dag minner om disse historiene fra Bibelen. Den handler om en gutt som var besatt av en ond ånd, og moren hans som ba for ham. Kontrollert av demoner Moderne bor i Kigali i Rwanda, sammen med moren sin, Fru Aziza, og lillebroren, som heter Dino. Da Moderne var 9 år gammel, begynte han å få helt forferdelige problemer. Han klarte ikke å sove om natten, og han klarte ikke å spise. Han begynte å se og høre ting som ingen andre kunne se eller høre. Han prøvde å kjempe imot disse opplevelsene, og han pleide å ødelegge mange gjenstander rundt seg under kampene. Han var mye sterkere enn en gutt på hans alder burde være. Det var fordi demoner hadde gått inn i ham og kontrollerte ham. Fru Aziza tok med sønnen sin til legene på sykehuset, men de kunne ikke hjelpe. De visste ikke hva som var galt med ham. Noen ganger gjorde demonene Moderne blind i flere dager på rad, og andre ganger slo de ham eller fikk ham til å falle. Fru Aziza gråt mye, fordi hun elsket sønnen sin og ville at han skulle ha det bra. Det var da hun bestemte seg for å be til Jesus. Hun ba og ba om at demonene ville forlate sønnen hennes, og at han skulle bli frisk. Bønnens makt Moderne kunne faktisk merke at moren hans ba for ham, men hver gang hun sa navnet Jesus, tvang demonene Moderne til å dekke over ørene sine. Likevel fortsatte Fru Aziza å be. Lillebroren hans, Dino, ba også for ham.

7 Litt etter litt begynte Moderne å bli bedre, men demonene kom likevel tilbake og gjorde ham svært syk og redd. Fru Aziza husket på historien fra Bibelen der disiplene ikke klarte å hjelpe en gutt som var besatt av demoner, men Jesus klarte å kaste demonene ut. Da disiplene spurte Jesus hvorfor de ikke hadde klart det, sa han til dem: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste» (Markus 9,29). Bønn og faste Fru Aziza visste hva hun måtte gjøre. Hun bestemte seg for å faste (altså ikke spise noe) og be i tre hele dager. I løpet av de dagene kom hun veldig nært til Jesus. Hun ba: «Kjære Gud, jeg ønsker å komme nærmere deg. Jeg ønsker å kommer nærmere deg enn jeg klarer å forestille meg. Jeg ønsker å fortelle deg om alle problemene mine, og jeg vet at du kan gi meg svarene jeg trenger.» Fru Aziza hadde en liten notisblokk der hun skrev ned alle problemene sine, og et etter et svarte Gud på hvert av de. Gud viste henne svarene hun trengte i Bibelen. Etter hvert som Fru Aziza ba mer og mer, opplevde hun at problemene ble løst, et etter et, og hun visste at Gud kom til å helbrede sønnen hennes. Hun begynte å lære Moderne å si navnet «Jesus» og så lærte hun ham å be. Ganske snart hadde alle demonene forlatt Moderne og han var helt frisk. Jesus hadde helbredet ham! Moderne er nå 14 år gammel og er leder for barna i kirken. Han sier at det er svært viktig at barn vet hvordan de skal be til Jesus. Han sier til barna: «Dere kan be til Jesus om alle problemene dere opplever. Fortell ham om hvert enkelt problem, så vil han hjelpe dere. Be til ham hver morgen når dagen starter, og be Jesus om å hjelpe dere med alt som kommer i løpet av dagen. Tro på Gud, for han er mektig!» Misjonspost «Rwanda Union Mission» er med i Den østsentralafrikanske divisjon. Det er adventister i Rwanda, fordelt på kirker. Adventistene universitet i Rwanda, «The Adventist University of Central Africa,» holder på å etablere et medisinsk fakultet ved universitetet, der man kan utdanne seg til å bli lege. Kollekten som blir tatt opp å 13. sabbat i dette kvartalet går til å bygge en kafeteria og internater til studentene der.

8 Rwanda I 16. juli Familieaktivitet Natasha og Charity Charity og Natasha er søstre, og de bor i Rwanda, øst i Afrika [Vis Rwanda på et kart.] Charity og Natasha ser på det å dele Guds kjærlighet med andre, som en familieaktivitet. Alle blir med. Charity er 10 år gammel. Hun kan huske en gang da hun var i en alvorlig bilulykke, og så, bare få sekunder etterpå, ble hun nesten truffet av en ny bil mens hun lå utslått på veien. «Når jeg tenker på den dagen da jeg så lett kunne ha dødd,» sier hun, «får jeg lyst til å fortelle andre om Jesus.» Og det gjør hun! I friminuttene pleier hun å fortelle vennene sine om alt det som Jesus gjorde i Bibelen, og forteller dem at han kan gjøre like store ting i livene deres. Hun forteller dem at Jesus er hennes frelser, og inviterer dem til å la Jesus bli deres frelser også. Så inviterer hun dem til å bli med i kirken sammen med henne og familien hennes. Charity blir veldig glad når vennene hennes kommer til kirken. «Jeg introduserer dem alle for sabbatskolelæreren og noen av de andre barna, slik at de føler seg velkommen. Jeg deler også lekseheftet mitt med dem så de vet hva tema for leksen er,» sier hun. «Slik føler de at de er en del av gruppen.» Pauline deler de gode nyhetene En av jentene som Charity inviterte i kirken heter Pauline, og nå går hun i kirken hver sabbat. For noen måneder siden inviterte Pauline moren sin til å bli med henne i kirken. Moren til Charity pleier å snakke om Gud med Paulines mor, og det har hjulpet Paulines mor til å velge å tilbe Gud. Nå har Paulines mor begynt å gå regelmessig i kirken sammen med Pauline. Hun studerer Bibelen på egenhånd slik at hun kan finne svar på spørsmålene om Gud. For litt siden kom Paulines mor til Charitys far og ba ham om en tjeneste. Hun spurte ham om ikke han kunne ringe til Paulines far og invitere ham til å bli med i kirken. De to fedrene har snakket sammen på telefonen flere ganger. «Hele familien er med på å dele Guds kjærlighet med venninnen min og familien hennes,» sier Charity. «Pappa snakker med faren til Pauline om sabbaten og hva den betyr for menneskene. Paulines far har sagt til faren min at han har tenkt å bli med i kirken sammen med Pauline. Jeg ber for Pauline og familien hennes. Jeg vet hvor viktig det er for meg at hele familien min elsker Gud og tilber ham som en samlet familie. Jeg ønsker at venninnen min skal ha den samme tryggheten.»

9 Natasha deler sin tro Natasha er lillesøsteren til Charity. Hun har ikke tenkt å stå tilbake for noen når det gjelder å dele Guds kjærlighet med andre! «Jeg forteller vennene mine på skolen om Jesus,» sier Natasha. «Jeg inviterer dem til å bli med meg i kirken. Hvis de har lyst til å bli med, ber jeg mamma om å kontakte foreldrene deres først. Hvis de bor i nærheten av oss, tar vi dem med til kirken sammen med oss. Noen ganger er vennene mine sammen med oss hele sabbaten.» Så langt har fire av vennene til Natasha blitt med familien til kirken. Natasha inviterte søskenbarna sine til å bli med, og de ble med. «Pappaen deres har også blitt med i kirken noen ganger, men mammaen deres har ikke blitt med ennå,» sier Natasha. «Vi ber ofte for dem og foreldrene deres. Vi vil at hele familien deres skal tilbe Jesus sammen.» Familieaktivitet Foreldrene til Charity og Natasha synes det er kjempefint at jentene inviterer vennene sine til kirken. De har et like stort ønske som jentene, om at vennene og søskenbarna deres skal lære om Gud og Jesus. «Jeg vil at vennene mine skal få komme til himmelen sammen med meg når Jesus kommer,» sier Natasha. «Jeg vil gjerne oppfordre alle barna i sabbatskolen i dag om å invitere vennene sine med til sabbatskolen,» legger hun til. «På den måten kan flere barn lære om Gud.» Charity er helt enig. «Barn i hele verden kan invitere vennene sine til sabbatskolen, og på den måten kan de dele Guds kjærlighet med mange andre barn. Gud ønsker at de skal dele hans kjærlighet med alle de møter. Inviter vennene deres med til kirken! Da kan det hende dere får dere en overraskelse. Det kan jo faktisk hende at de blir med og tar med seg familien!» Gutter og jenter, la oss dele Guds kjærlighet med noen andre i løpet av uken som kommer, og prøve å invitere noen med oss til sabbatskolen neste uke. Det er en av mange måter vi kan fortelle verden at Jesus elsker dem. Raske Fakta Rwanda ligger rett nord for Burundi, mellom Uganda, Tanzania, og Kongo. Rwanda er et fjellrikt land med jordbruk på alt tilgjengelig land som ikke er for bratt eller utilgjengelig. Når det er vekstsesong i Rwanda, ser landet ut som noen har lagt et enormt grønt lappeteppe ned over hele landet. Ekvator går rett nord for Rwanda, men siden landet ligger så høyt over havet, er temperaturen behagelig hele året. Hovedstaden, og landets størst by, heter Kigali. Der bor det over 1 million mennesker.

10 Burundi I 23. juli En invitasjon fra Larissa Rosette og Larissa Larissa og Rosette bor i det lille landet Burundi, øst i Afrika. [Finn Burundi på et kart.] Larissa er 8 år gammel, og Rosette er 7. Jentene bor i nærheten av hverandre og er bestevenner. En invitasjon fra Larissa Larissa og familien hennes er adventister. En dag da jentene lekte sammen, kalte Larissas mor på henne og ba henne komme inn, for nå skulle de ha familieandakt. Larissa kikket på Rosette og sa: «Bli med inn da! Vi skal ha andakt.» Rosette fulgte Larissa inn i huset. Familien sang en sang om Jesus, og så leste mamma en bibelfortelling, og så holdt de alle en bønn. «Jeg likte familieandakten til Larissa,» sier Rosette. «Vi har ikke andakt hjemme hos meg, og jeg hadde lyst til å ha andakt hjemme hos Larissa igjen.» Bli med meg til sabbatskolen «Så en dag inviterte Larissa meg med til sabbatskolen,» sier Rosette. «Jeg fortalte foreldrene mine om familieandakten hjemme hos Larissa. Jeg fortalte dem også at Larissa ville at jeg skulle bli med henne til sabbatskolen. Jeg er veldig glad for at de gav meg lov. Jeg er kjempeglad i sabbatskolen!» Rosette har gått i kirken sammen med Larissa i 3 år nå. «Jeg trives kjempegodt i sabbatskolen,» sier Rosette. «Jeg liker sangene som vi synger og bibelfortellingene som vi får høre. Jeg lærer også bibelvers utenat, og jeg liker å lære dem.» Rosette pleide ofte å fortelle moren sin om det hun hadde lært i sabbatskolen. Noen ganger sa hun bibelversene hun hadde lært utenat for moren, og andre ganger sang hun sangene hun hadde lært i kirken for henne. Moren hennes hørte etter mens Rosette fortalte om alt det kjekke hun hadde gjort i sabbatskolen. Rosette likte til og med gudstjenesten som kom etter sabbatskolen. Invitasjonen fra Rosette En dag inviterte Rosette foreldrene sine til å bli med henne til sabbatskolen og gudstjenesten. Til å begyn-

11 ne med var de ikke interessert, men Rosette fortsatte å invitere dem. «Vær så snill da! Bli med meg i kirken bare én gang!» ba hun. Til sist sa moren hennes ja til å bli med henne til sabbatskolen. Rosette ble kjempeglad! «Det er så hyggelig at du skal bli med meg, mamma!» sa Rosette. «Det hadde vært kjempefint om du kunne blitt med meg hver uke.» Moren til Rosette hadde ikke mulighet til å komme i kirken hver uke, for hun studerte. Men hver gang hun ikke måtte gå på undervisning, ble hun med datteren i kirken. Da hun var ferdig med studiene på lørdagene, kunne hun bli med datteren i kirken oftere. Bønn med hverandre Rosette ville gjerne at familien hennes skulle be sammen på samme måte som familien til Larissa. Moren til Rosette begynte å gå hjem til en annen adventistfamilie for å ha andakt med dem, og da ble Rosette med. Rosette fikk etter hvert vite at foreldrene hennes gjerne ville ha et barn til. Derfor begynte hun å be til Jesus om å få en baby. Noen få måneder senere fikk Rosette vite at mamma ventet barn. Men mamma hadde flere overraskelser på lager til Rosette. Hun hadde bestemt seg for å bli døpt. Rosette ble kjempeglad! Bønn for pappa Faren til Rosette går ikke i kirken sammen med familien, men han synes det er helt greit at resten av familien går i kirken. Men Rosette vet hva hun skal gjøre. Hun har begynt å be om at pappa skal bli med familien til kirken for å tilbe Gud på sabbatene. I tillegg inviterer hun ham med til kirken. Mer enn noe annet, ønsker hun at hele familien skal bli med i Guds familie, akkurat som familien til Larissa. «Jeg vil at familien min skal ha familieandakt sammen, akkurat som familien til Larissa,» sier Rosette. «Kanskje jeg kan begynne å holde familieandakten selv!» Det er enkelt! Larissa sier at det var enkelt å invitere bestevennen sin til å bli venner med Jesus. Larissa vil at andre barn også skal invitere vennene sine til å elske Gud. «Det første dere kan gjøre er å be for dem,» sier hun. «Så kan dere invitere dem. Hvis de sier ja, er det flott. Og hvis de sier nei, kan dere fortsette å be for dem og invitere dem med i kirken. En dag kommer de til å være takknemlige for at du inviterte dem.» Rosette er glad for at Larissa inviterte henne med til kirken. Nå tenker Rosette på å invitere en av klassekameratene hennes med til kirken. Det er jo tross alt det misjonærer gjør. Raske fakta Burundi er et lite land som ligger i det østlige sentral-afrika. Landet ligger øst for Kongo, vest for Tanzania, og sør for Rwanda. Selv om landet er et av de aller minste i Afrika, er befolkningen relativt stor 10,1 millioner innbyggere. De fleste av disse bor imidlertid i små landsbyer der de driver en gård eller holder kyr. Hovedstaden heter Bujumbura og ligger vest i Burundi langs breddene til den enorme Tanganyikasjøen. Det er innbyggere i hovedstaden.

12 Burundi I 30. juli Jeg skammer meg ikke Loinçon Loinçon [LOI-son] bor i fjellene utenfor hovedstaden i Burundi. [Vis Burundi på et kart. Landet ligger i det østlige sentral-afrika]. Så lenge han kan huske, har foreldrene hans lært barna i familien å be og bruke sine talenter for Gud. Loinçon og storesøsteren hans liker godt å synge i kirken, og av og til blir de med faren sin ut for å besøke naboer og fortelle dem at Gud elsker dem. Noen av menneskene takker dem for at de kommer, mens andre ikke er interessert i å høre om Gud. Men Loinçon har bestemt seg for at det er viktig å forteller andre om Jesus, selv om de ikke tar imot ham som sin frelser. Spred budskapet Loinçon forteller klassekameratene sine om sin tro, og han inviterer dem i kirken. «I dag fikk jeg med meg tre av vennene mine i kirken,» sier han. «Andre ganger er det andre kamerater som blir med.» Foreldrene til Loinçon går i en menighet som ligger i nærhetene av der de bor, men Loinçon foretrekker menigheten i sentrum av byen. Derfor går han og vennene hans i 45 minutter for å komme seg til kirken. Guttene har ingenting imot gåturen. «Noen av vennene mine synes det er litt merkelig at vi går i kirken på sabbaten i stedet for på søndag,» sier Loinçon. «Derfor bruker jeg tiden mens vi går til å forklare hvorfor vi gjør ting litt annerledes i adventkirken. Jeg forteller dem alt det som jeg tror Jesus vil at jeg skal fortelle dem. Og så snakker vi sammen om det vi lærte i kirken på vei hjem igjen.» En av vennene til Loinçon som går i kirken med ham, har startet i barnekoret. Men til å begynne med var ikke foreldrene hans fornøyd med at han gikk i adventkirken på sabbatene. De sa til ham at hvis han fortsatte å gå i kirken på sabbaten sammen med Loinçon, ville de sparke ham ut og han måtte finne et annet sted å bo. Derfor dro gutten hjem til Loinçons familie og bodde hos dem i to uker. Så en dag tok foreldrene kontakt med ham igjen og sa at han kunne flytte hjem igjen. De lovet samtidig at han skulle få gå i kirken. Denne vennen til Loinçon elsker Jesus, og ønsker ikke at noen eller noe skal hindre ham i å tilbe Gud på sabbaten.

13 Et standpunkt for sabbaten Det er flere barn fra adventistfamilier som går i kirken sammen med Loinçon. Ganske snart må de ha nasjonale prøver for å avgjøre hvem som får fortsette i 7. klasse. Lærerne har spesielle undervisningstimer på lørdagene som skal hjelpe elevene til å forberede seg skikkelig til eksamenene. Men elevene som er adventister forteller lærerne sine at det er viktigere å tilbe Gud enn å gå på skolen. Lærerne og rektor kunne lett gjort livet vanskelig for elevene som ikke går på skolen på lørdagene. Men barna priser Gud for at lærerne hittil har vist forståelse og tillatt at de ikke er til stede. Noen ganger kommer vennene deres til dem og spør: «Hvorfor går dere ikke på skolen på lørdagene? Dere kan jo gå i kirken etter at undervisningen er over.» Loinçon prøver da å forklare hvor viktig det er at vi følger Guds bud. Skammer seg ikke «Jeg skammer meg ikke over min tro, og heller ikke over å dele min tro med andre,» sier Loinçon. «Jeg kommer til å fortsette å fortelle vennene mine om Gud, selv når de ler av meg.» Loinçon er en ekte misjonær. Vi som sitter her i dag kan også være misjonærer ved å fortelle vennene våre at vi elsker Jesus, og ved å invitere dem til å tilbe Gud sammen med oss. Vær misjonærer for Jesus i uken som kommer, dere også! Misjonspost Omtrent 2/3 av de som bor i Burundi er kristne. De fleste av dem er romersk katolske. 1/3 av innbyggerne følger heller de tradisjonelle afrikanske trosretningene og tilber ånder. I Burundi er det medlemmer i adventmenigheten, blant en total befolkning på De fleste av adventistene som bor i Burundi bor på landsbygda, der de er bønder eller holder kyr.

14 Burundi I 6. august Den dyrebare sabbaten Bella Fortellingen i dag kommer fra Bujumbura, hovedstaden i Burundi. Helt siden Bella var liten jente har foreldrene hennes lært henne å elske Gud og sabbaten. Men da hun begynte på skolen, forstod hun raskt at ikke alle er like glad i Gud eller sabbaten som hun er. Skolen som Bella gikk på hadde undervisning 6 dager i uken: mandag til og med lørdag. Hvert år når skolen startet opp igjen etter sommerferien, måtte foreldrene til Bella forklare for lærerne at hun ikke kom til å gå på skolen på lørdagene, for da gikk familien i kirken. Å stå alene I første og andre klasse fikk hun lov av lærerne å ikke være til stede på lørdagene. Men da hun begynte i 3. klasse, sa den nye læreren til henne at hun ikke ville få karakter på de prøvene hun gikk glipp av på lørdagene. Bella gikk hjem og fortalte foreldrene sine om dette, og de gikk til rektoren og snakket med ham. Rektoren sa at det var opp til den enkelte læreren om elevene fikk fritak fra undervisningen på lørdagene. Foreldrene til Bella oppfordret henne til å be om problemet og til sist ble læreren enig om å la henne ta lørdagsprøvene på mandagene i stedet. På lørdagene var det uansett bare en halv dags undervisning, og lærerne pleide alltid å ha prøver på de dagene for å være sikker på at elevene hadde skjønt alt det de hadde vært gjennom den uken. Hver eneste lørdag var det hele tre prøver, og hver mandag måtte Bella ha de prøvene tidlige på morgenen i første friminutt. De andre elevene la merke til at læreren ikke likte at Bella var borte på lørdagene. De begynte å erte henne, og noen av dem anklaget henne for å være lat som ikke gikk på skolen på lørdagene. Bella følte seg ofte ensom og mislikt som eneste adventist på skolen. Men hun fikk masse god støtte hos familien sin, og

15 de roste henne for at hun var modig nok til å følge Gud i stedet for mennesker. Bella og familien begynte å be Gud om hjelp til å finne en skole der det ikke var lørdagsundervisning. Bella jobbet kjempehardt med skolearbeidet for å få toppkarakterer på prøvene, og da elevene skulle ha nasjonale prøver, fikk hun høy nok poengsum til å få lov til å velge den skolen hun ville fortsette på. Da søkte hun på en skole som ikke hadde undervisning på lørdagene. Herlige sabbat! «Sabbaten er blitt enda viktigere for meg nå, fordi jeg måtte kjempe for å få lov til å holde sabbaten,» sier Bella. «Jeg vil gjerne oppmuntre alle barn til å være trofaste mot Gud og holde hans bud, selv om menneskene rundt dem kanskje gjør det vanskelig for dem. Når jeg var trofast mot Gud, fikk jeg anledninger til å dele min tro med andre, og til å la dem få vite at Gud ordner opp i problemene til de som er trofaste mot ham og hans bud.» Bella har helt rett. Når vi er trofaste mot Gud, både i store og små spørsmål, vil han hjelpe oss. Dessuten ser andre at vi er trofaste, og da vil de kanskje også følge Gud. Raske fakta Selv om kirundi og fransk er de offisielle språkene i Burundi, er det egentlig swahili som tales av de aller fleste i hele landet. I begynnelsen av 1900-tallet ble Burundi and Rwanda styrt av Tyskland og Belgia, og området var da kjent under navnet Ruanda-Urundi. Burundi og Rwanda ble selvstendige på 1. juli, 1962.

16 Sør-Sudan I 13. august «Jeg må bare fortelle andre!» Michael Michael og familien bor i Sør-Sudan, et land som ligger øst i Afrika [finn Sør-Sudan på et kart]. Dette området pleide å tilhøre landet Sudan, men i 2011 ble det skilt ut som eget land. Landet har opplevd mange kriger, og dessverre er det fremdeles krig der. Livet er svært vanskelig for de som bor i Sør-Sudan. Mange barn går sultne hver dag. Mange mennesker bekymrer seg hele tiden på grunn av alle kampene som foregår rundt dem. Men på tross av disse problemene, arbeider Gud i dette landet. Det er over syvendedagsadventister i Sør-Sudan! Og hvert år blir det stadig flere adventister. Håpet i Jesus Michael og familien hans er syvendedags-adventister. De bor i hovedstaden, Juba, og de ønsker å fortelle andre om det håpet de har i Jesus. Michael er 12 år gammel, og han elsker å fortelle andre om Gud og om Bibelen. «Det er mange som ikke engang vet om Bibelen, og det er derfor jeg forteller dem om den,» sier han. «Jeg ønsker å fortelle dem at Jesus elsker dem, og at de òg kan elske Jesus.» Michael liker spesielt godt å fortelle bibelfortellinger, som for eksempel den om Josef. Han forteller fortellingene til både barn og voksne. Han forteller også om Jesus som døde på korset for våre synder. «Hvis han ikke hadde dødd for våre synder,» sier Michael, «ville ikke vi visst om Gud.» Når Michael forteller andre barn og voksne om at Jesus kommer tilbake til jorden for å ta med sine venner til himmelen, blir de glade når de hører de gode nyhetene! Michael oppmuntrer dem til å lese Bibelen og til å be hver dag.

17 Lærer av familieandakten «Det er mamma og pappa som har lært meg alt dette når vi har hatt familieandakt hjemme, spesielt under kveldsandaktene,» forteller Michael. «Når vi har morgenandakt leser vi i Bibelen, og så viser mamma og pappa oss hvordan vi skal be. Om kvelden, rett før vi skal sove, leser vi i Bibelen igjen og så ber vi en siste gang. Dessuten liker vi å synge sanger sammen, som for eksempel «Pris Herren Gud.» Selv om Michael liker å fortelle andre om Jesus, har han ikke planer om å bli pastor. Han har tenkt å bli ingeniør og konstruere store bygninger når han blir stor. Men han kommer uansett til å fortsette å fortelle andre om Gud og hans sannhet. Del troen! Man trenger altså ikke å være pastor for å fortelle andre om Jesus. Og man trenger ikke engang å være voksen. Svært mange barn og ungdommer i hele verden deler sin tro med andre. Det kan dere også gjøre! Dere kan for eksempel be nå med det samme om at Jesus skal vise dere hvem dere kan fortelle om ham. Og husk også at dere kan be for Michael og alle de andre barna og ungdommene i Sør-Sudan. Kollekten fra 13. sabbat dette kvartalet går faktisk til å hjelpe nettopp dem til å få bygget en spesiell bygning der de kan komme sammen og ha sabbatskole, speider, rover, og andre aktiviteter. Sånn som det er nå, må de ha barnemøter og ungdomsmøter rett under trærne. Tusen takk for at dere gir en stor gave! Misjonspost I 2015 opprettet Adventistsamfunnet «The South Sudan Attached Territory of the SDA Church». Dette er nå kjent som Sør-Sudanmisjonen, og er en del av Den østsentralafrikanske divisjon. Det er 59 adventkirker i Sør-Sudan, med et totalt antall medlemmer på Mange mennesker mottar medisinsk hjelp ved adventistenes helseklinikk «Munuki Seventh-day Adventist Clinic» i Juba, hovedstaden i Sør-Sudan.

18 Sør-Sudan I 20. august Herr Victor og barna Herr. Victor og Shammah I misjonsfortellingen sist uke fikk vi høre om Michael og familien hans som bor i Sør-Sudan. Dere husker kanskje også at Michael elsker å fortelle andre om Jesus. I dag skal vi få høre om en gang da faren til Michael hjalp Herr og Fru Victor å lære mer om Gud. Herr Victor vokste opp i et hjem der faren hans drakk mye alkohol. Faren regnet med at han kunne fortsette slik uten at noe galt ville hende ham, selv om han drakk veldig mye. Men så en dag ble han veldig syk og døde. En tydelig stemme Under oppveksten drakk også Herr Victor alkohol, og en dag ble også han svært syk som følge. Det var da han hørte en helt tydelig stemme som sa til ham at hvis han ikke sluttet å drikke alkohol, ville han dø, på samme måte som faren hans hadde gjort. Han bestemte seg for å slutte helt med alkohol. «Det var den dagen da Gud begynte å virke i mitt liv,» sier han og tenker tilbake på det som skjedde. Herr Victor begynte å se på en kristen TV-stasjon og likte programmene godt. Omtrent på denne tiden traff han en hyggelig dame som het Vera, og de ble gift. Herr og Fru Victor gledet seg til å få barn. De ventet og ventet, men det kom ingen barn. De ble veldig triste og bestemte seg for å lese i Bibelen. De håpet at Gud ville hjelpe dem med å få barn, og det gjorde han. I Bibelen leste de om mange mennesker som gjerne ville få barn som for eksempel Abraham og Sara, og Hanna, som ba om å få en sønn og fikk Samuel. Herr og Fru Victor bestemte seg for å begynne å be om at Gud ville gi dem et barn. Lykkelige dager Det var omtrent på denne tiden at faren til Michael ble kjent med Victor-paret. Han spurte om de kanskje kunne tenke seg å studere Bibelen sammen med ham, og de sa «Ja!» De likte veldig godt å ha en person

19 som de nå kunne stille spørsmål og få svar fra Bibelen. Da bibelstudiene var over, ble Herr og Fru Victor døpt i adventkirken i Juba. Men så skjedde det noe mer! Herr og Fru Victor fikk en baby! De gav henne navnet Shammah. Og så kom det plutselig to babyer til tvillingjenter! Så gikk det enda en stund, og så kom det en baby til, og henne kalte de Faith. Familien Victor var utrolig lykkelige. Hver kveld før de la seg, hadde familien familieandakt sammen. De likte kjempegodt å synge salmer sammen, høre bibelfortellinger, og be sammen. Favorittbibelhistorien Etter at det var gått en stund, ventet familien enda et barn. Men denne gangen skjedde det noe veldig trist. Da Fru Victor dro til sykehuset for å føde barnet, var det komplikasjoner, og moren døde under fødselen. Herr Victor og barna var selvfølgelig forferdelig lei seg. Men de sluttet ikke å tro på Jesus, og de gleder seg til han kommer tilbake til jord. «Favorittbibelfortellingen min er den om Jesus, da han stod opp fra døden,» sier Shammah, som nå er 12 år gammel. «Pappa har fortalt meg at når Jesus kommer tilbake, skal Mamma stå opp fra døden, og så skal han ta oss med seg til himmelen!» Familien Victor samles fremdeles hver kveld for å ha familieandakt, og da synger de sanger, leser i Bibelen og ber. Hver sabbat gleder de seg over at de kan gå i sabbatskolen og på gudstjenesten. Men noen ganger kan ikke Shammah og søstrene hennes og de andre barna ha sabbatskole, fordi det regner! Det eneste stedet hvor de kan møtes for å ha sabbatskole er under trærne. Når det regner blir det forferdelig gjørmete og altfor vått. Dette kvartalet har vi en enestående anledning til å hjelpe barna i Juba, i Sør-Sudan! En del av kollekten fra 13. sabbat går til å bygge et såkalt «lamb shelter» til barna, altså et bygg som er spesielt til barna, der de kan møtes og ha sabbatskole, speidermøter, og mye annet kjekt for barn og ungdommer. Husk å ha med en spesielt god kollekt på 13. sabbat slik at dere kan hjelpe Shammah og de mange andre barna som bor i Juba i Sør-Sudan. Tusen takk! Raske Fakta Landet Sør-Sudan ble etablert i 2011 og er et av verdens aller yngste land. Sør-Sudan er et av de landene i Afrika med flest forskjellige språk. Det er flere hundre språkgrupper der. Regjeringen i Sør-Sudan er stort sett kristent og tradisjonell, mens i Nord-Sudan har de islamsk sharialov.

20 Kenya I 27. august Flukten mot håpet, del 1 Naeku Fortellingen i dag kommer fra Kenya. [Finn Kenya på et kart.] «Gepard!» gispet Shinai [sjin-ai]. Fort dere! Kom dere under sengen! Namu dyttet lillesøsteren sin inn under sengen i jordhytta som de bodde i. Lille Naeku presset seg inn mot jordveggen. Sengen, som var laget av et stort kuskinn som var strukket over en ramme av grener, gav ikke særlige mye beskyttelse. Barna grøsset da de hørte gepardens mørke knurring rett ved åpningen inn til hytta, som var uten dør. Til sist sovnet barna under sengen, og geparden gikk videre. Da Naeku våknet opp neste morgen, kravlet hun ut fra under sengen og stod og hutret ved siden av broren sin. Det tynne skjørtet hennes gav nesten ingen beskyttelse mot den kalde morgenluften. Det rumlet i magen hennes, men hun visste godt at det ikke fantes mat i huset. Shinai og Naeku er barn i masaistammen. Masaifolket er en stamme som bor i det sørlige Kenya og i det nordlige Tanzania. Livet er aldri lett for masaifolket. Shinai og Naeku bodde altså i en liten hytte som kalles for en manyatta, ute på de kenyanske slettene sør i landet. Helt siden moren deres hadde dødd under en fødsel, hadde faren etterlate dem alene i dagevis mens han glemte sorgene i alkohol. Barna gråt fordi de var sultne, og noen ganger kom det en nabo bort og gav dem litt melk fra kuen deres. Den nye skolen til Naeku Så en dag, da Naeku var fylt 5 år, kom det en mann og snakket med faren hennes. Mannen snakket lenge med ham. Så ropte faren på henne, der hun satt og skjulte seg i mørket i hytten, og sa: «Bli med denne mannen. Han skal ta deg med på skolen.» Naeku fulgte lydig med mannen bort til bilen hans. Hun lurte på hva som nå kom til å skje med henne, men hun var for redd til å spørre. Mannen skjønte at hun var redd og sa til henne: «Du kommer til å like deg kjempegodt på den nye skolen. Livet kommer til å bli mye bedre der.» Bilen skapte en stor støvsky der den humpet bortover grusveien. Naeku var fryktelig sulten og tørst, men hun klagde ikke. Ganske snart kom de fram til en samling av bygninger. Bilen stoppet, og en dame kom ut for å ønske dem velkommen. Mannen introduserte Naeku for damen, som var rektor på skolen. Den lille

21 jenta tok et skritt fram med bøyd hode for å motta damens myke hånd på hodet en vanlig hilsen der i området. Så inviterte rektoren Naeku forsiktig til å bli med henne så hun kunne kikke rundt i det nye hjemmet sitt. Nye opplevelser De gikk inn i en stor bygning og stilte seg i et stort rom. Det var rekker med senger langs veggene og i midten av rommet. Rommet var helt forskjellig fra den lille hytta deres hjemme, med sengen av kuskinn. Sengene her var utstyrt med myke madrasser og deilige lakener. «Det her er sengen din,» sa damen med et smil. Den lille jenta plasserte de få eiendelene sine i en eske og skjøv den inn under sengen. Så fulgte hun etter damen inn på et annet rom der hun fikk tildelt en bolle med kokt kassava, matoke*, og noen grønsaker. Rektoren smilte og nikket, og Naeku satte seg ned og spiste, for hun var forferdelig sulten. For første gang på mange måneder var hun mett i magen. Neste uke skal vi få høre om hva som skjedde med Naeku på den nye skolen. Fortsettelse følger neste uke! * Matoke er en stor plantein eller «kokebanan». Man koker altså bananen og så pleier man å mose den. Det er helt vanlig å spise slike i Kenya og i det meste av Øst-Afrika. Vi lærer om geparden Geparden er vedens raskeste dyr på land. Den kan komme opp i 120 kilometer i timen i kortere strekk. Den slanke kroppen med de lange beina er bygget for stor fart. Geparden skiller seg fra andre ville kattedyr ved at den er noe mindre, den har spesielle markeringer, hodet og ørene er små, og så har den en lett gjenkjennbar svart stripe, eller «tårerenne», som går fra innerste kant av øyet og nedover siden av nesen. Geparden er utrydningstruet. Den bor i de afrikanske landene Namibia, Kenya, og Tanzania. Raske fakta Masaifolket er nomader som passer kyrne sine, og bor i det sørlige Kenya og det nordlige Tanzania. Kyrne deres representerer hvor stor rikdom de har, og de flytter fra sted til sted for å finne nye beitemarker til kyrne. Ofte blir kvinner og barn igjen mens mennene og guttene følger med kyrne ut til de nye beitemarkene. De fleste av masaifolkene bor i små hus som heter kraals eller bomas [på swahili]. Disse små husene består av kvister som blir dekket av jord og dyremøkk. Som oftest har kraalene en døråpning, men ingen dør som kan beskytte menneskene der inne fra ville dyr.

22 Kenya I 3. september Flukten mot håpet, del 2 Naeku [Repeter kort historien fra sist uke for barna.] Rektoren gikk sammen med Naeku over skoleplassen mot en annen bygning. Nå kunne Naeku høre barn som gjentok en lekse høyt i kor med hverandre. Hun var ikke sikker på hva det betydde. De gikk inn i rommet, og Naeku stod og stirret på de bare føttene sine mens rektoren introduserte henne for den nye læreren og alle de nye klassekameratene. Det var et enkelt klasserom med vegger av betong, med enkle trebenker og pulter på gulvet. Men Naeku hadde aldri før sett noe så flott! Ensomheten Naeku ble fort vant til det nye hjemmet sitt, og den nye rutinen. Hun likte veldig godt å gå på skolen, og hun tok fort igjen de andre barna. Men når det var stilletid på kvelden og om natten, kjente hun ofte en bitter klump av ensomhet som steg opp i brystet da hun tenkte på broren sin, alene der hjemme i familiens hytte, og lillesøsteren sin som bodde hos tanten deres. Ofte, når hun trodde at ingen så henne, gråt hun i stillhet. Hun ønsket bare at de også kunne få et bedre liv, sånn som hun nå hadde fått. Naeku elsket den nye skolen, der hun lærte å lese og skrive og å elske Gud. Men hun savnet broren og søsteren sin så sårt. Da ferien kom, fikk Naeku lov til å dra hjem i tre dager. Det var fantastisk for henne å få treffe broren og søsteren sin igjen, og hun ble veldig glad da hun fikk vite at broren også hadde begynt å gå på skole. Men han var nødt til å gå mange kilometer hver dag, bare for å komme seg til skolen, og han var ofte sulten og fikk ikke maten han trengte. Etter hvert som hun lærte mer om Jesus, begynte Naeku å skjønne at hun kunne gå til Jesus med alle problemene sine for å få hjelp. Hun begynte å be til Jesus om at han måtte hjelpe broren og søsteren hennes til å få et bedre liv. Etter hvert som tiden gikk, begynte faren til Naeku å skjønne at han ikke klarte å ta ordentlig vare på barna sine. Han tillot sønnen å starte på en internatskole. Og da lillesøsteren til Naeku begynte på skolen der hun selv gikk, svulmet Naekus hjerte så mye av glede at hun trodde det skulle sprekke! Hjelper andre hele tiden Naeku husker hvor redd hun følte seg da hun først begynte på skolen, og hun husker hvor mye hun savnet hjemmet sitt. Det tok sin tid å forstå at skolen nå var det nye hjemmet hennes, der hun kunne få om-

23 sorg og trygghet. Derfor pleier Naeku å bli venner med alle nye jenter som kommer til skolen, og hjelper dem med å lære seg rutinene der. «Jeg prøver å hjelpe dem så mye som mulig, fordi jeg husker hvor ensom og liten jeg følte meg da jeg først kom hit,» sier hun stille. Elevene lærer seg å ta ansvar ved at de vasker sine egne klær, rydder på skoleplassen, og har ansvar for én plante hver. Og når det er morgenandakt og kveldsandakt og på sabbatene, får barna lære om Jesus som elsker dem og som ønsker det beste for dem. Med tiden lærer de å elske Jesus. «Jeg er så glad for at Jesus førte meg til nettopp denne skolen,» sier Naeku stille. «Her har jeg lært å elske Jesus. Nå stoler jeg på ham, og vet at han vil passe på meg. Jeg vet at det var Jesus som reddet meg og broren min fra geparden da jeg var liten.» Raske fakta Hos masaifolket blir jentene gift når de er 12 eller 13 år gamle, og noen ganger enda tidligere. Når ei jente blir gift, betaler mannen eller familien hans «medgift» for å få henne, i form av flere kyr. Derfor er folk glade for at de får døtre, for de kan tilføre familien rikdom. Mange av foreldrene ser ikke noe poeng i at jentene skal få noen skolegang eller utdanning, og derfor er det få jenter som går på skolen. Ofte skjer det at jenter blir reddet ut av tidlige ekteskap og blir tatt med til en internatskole i stedet. Der er de trygge og kan få seg en utdannelse. Foreldrene ser ofte ikke poenget med at barna skal gå på skolen, og de blir ofte ikke enige om å la barna fortsette på skolen før de selv ser fordelene ved at døtrene deres lærer seg å lese og skrive.

24 Kenya I 10. september En ny venn for Jesus Steve Steve er 12 år gammel. Han bor i det vestlige Kenya. En dag gikk Steve sammen med familien sin langs elva da de fikk øye på en mann som satt utenfor en liten hytte med tak av strå. Han så ganske ung ut, men skuldrene hans lutet som en gammel mann. De kunne se at han hadde drukket alkohol. En ny venn Steve fikk vite at den unge mannen het Kibogo. Steve begynte å besøke Kibogo hver gang han gikk tur langs elva. Noen ganger var Kibogo vennlig, men når han hadde drukket alkohol, skremte han Steve. Steve lærte seg at han måtte være litt forsiktig rundt denne mannen. En dag da familien hadde andakt, sa Steve: «Vi har jo et ansvar for å hjelpe de som trenger hjelp. Kibogo har jo bare opprevne klær å gå i. Kan ikke vi gi ham noen klær?» Mamma og pappa kikket på hverandre. De hadde ikke akkurat så mye penger, men de hadde nå et hjem og de hadde klær som de kunne ta på. «Jo da,» sa pappa, «jeg tror nok at vi skal klare å finne noen klær til Kibogo.» Klær til Kibogo Mamma og Steve dro til markedet og fant en skjorte, et par bukser, et par sko og sokker til Kibogo. Den kvelden gikk pappa og Steve en tur langs elvebredden og fant Kibogo sittende utenfor hytten sin. «Vi har tatt med noe til deg!» sa Steve, og overrakte posen til Kibogo. «Jeg håper at de passer.» Kibogo åpnet posen og dro fram skjorten og buksene. «Tusen takk,» sa Kibogo stille. «Hvorfor gjør dere dette for meg?» «Klærne dine er opprevne og gamle,» sa Steve. «Jeg ville bare at du skulle få noe nytt.» Steve ventet noen øyeblikk mens Kibogo tok på seg den nye skjorten. Den passet bra. «Vet du hva, Kibogo?» sa Steve. «Hvis du hadde sluttet å drikke og røyke, ville du hatt mye mer penger til mat og klær.» «Jeg vet det,» sa Kibogo med trist stemme. «Jeg har prøvd å slutte, men jeg klarer det ikke. Det er så vanskelig.» Steve og pappa tok farvel og vendte seg hjemover. «Hvordan kan vi hjelpe Kibogo til å slutte å drikke

25 alkohol, pappa?» spurte Steve. «Jeg vet ikke helt,» sa pappa. «Vi kan jo oppmuntre ham og be for ham. Men Gud blir nødt til å gjøre resten.» «Kan dere hjelpe meg?» Noen ganger tok Steve med en tallerken med hjemmelaget mat, som mamma hadde laget, til Kibogo. Ofte kom han over Kibogo mens han satt og hørte på den bærbare radioen sin utenfor hytta si. En dag da han og pappa kom for å besøke ham, var Kibogo opprømt og svært bekymret. Han hadde hørt på radioen at flere mennesker som drakk det lokale ølet hadde dødd av det. «Det er jo det eneste jeg drikker!» sa Kibogo. «Jeg ønsker ikke å dø. Hva skal jeg gjøre? Kan dere hjelpe meg til å slutte å drikke dette brygget?» ba han, og holdt fram flasken. Steve og pappa begynte å besøke Kibogo nesten hver dag for å oppmuntre ham og be sammen med ham. «La Gud hjelpe deg til å slutte å drikke,» sa pappa. «Det er kun Gud som kan fri deg fra denne avhengigheten.» En ny familie Steve inviterte Kibogo med i kirken flere ganger, og en dag sa han ja til å bli med. Da han kom til kirken, ble han ønsket varmet velkommen av alle som var der. Da det var tid for vitnesbyrd, reiste Kibogo seg og sa: «Jeg har drukket alkohol i mange, mange år, men jeg ønsker at Gud skal tilgi meg og ta vekk avhengigheten min.» Medlemmene i kirken gav Kibogo en stor klem og ønsket ham velkommen i familien. Steve og foreldrene hans satt sammen med Kibogo og lot ham vite at de var veldig glade for at han var der. Etter dette begynte Kibogo å gå i kirken hver sabbat. Steve syntes det var fantastisk å se hvordan Gud etter hvert forandret på livet til Kibogo. En sabbat reiste Kibogo seg i kirken og sa: «Jeg er ferdig med alkoholen! Jeg ønsker å følge Jesus og bli døpt!» Menneskene i kirken sa: «Pris Herren! Halleluja! Amen!» Steve var så lykkelig at han ikke klarte å si noe. Han bare smilte. Den dagen da Kibogo ble døpt, var Steve og familien utrolig lykkelige! Pastoren takket dem for at de hadde støttet Kibogo og vært venner med ham, og hjulpet ham til å finne Jesus. Kibogo, Guds venn Kibogo bor fremdeles i den lille hytten sin. Men nå har han fått jobb, som sikkerhetsvakt, og han sparer penger til å kjøpe seg et ordentlig hus. «Kibogo er vennen min,» sier Steve. «Vi er på en måte brødre. Vi tilhører jo begge Jesus.» I dag er Kibogo en svært aktiv medlem i menigheten. Han forteller andre om Jesus, på samme måte som Steve fortalte ham om Jesus. Hvem kan dere fortelle om Jesus? Misjonspost Adventistsamfunnet ble først organisert i Kenya i Kenya er en del av Den østsentralafrikanske divisjon. Landet er delt inn i Den Øst-Kenyanske Unionskonferensen, med hovedkontor i Nairobi, og Den Vest-Kenyanske Unionskonferensen, i Kisumu. Det er adventistkirker og hele medlemmer i Kenya.

26 Uganda 17. september Lillebror viser vei Kenneth Kenneth kjedet seg. Alle bestevennene hans hadde reiste bort til internatskoler, og han hadde ingen som han kunne leke med. Alle søsknene hans var eldre og de hadde ikke lyst til å leke med ham. Så fikk han en lys idé. Han gikk til foreldrene sine og ba om å få lov til å gå på den internatskolen der mange av vennene hans gikk. To av søstrene hans oppfordret også foreldrene til å sende Kenneth til den skolen. Til sist sa foreldrene ja, og Kenneth reiste til vennene sine på internatskolen. Oppdagelser på skolen «Til å begynne med likte jeg skolen kjempegodt fordi alle vennene mine var der,» sier Kenneth. «Men nå liker jeg også lærerne og bibelundervisningen, og jeg liker andaktene vi har hver dag. Spesielt godt liker jeg sabbatskolen fordi i menigheten min hjemme har de ingen kjekke grupper for barna der de kan lære om Gud.» Etter hvert som Kenneth studerte Bibelen, oppdaget han flere forskjeller mellom det foreldrenes menighet sa, og det adventistkirken sa. «I menigheten vår hjemme, lærer de oss om Gud, men de viser aldri hvor det står i Bibelen,» sier Kenneth. «Her på adventistskolen forteller lærerne oss noe, og så går de til Bibelen og leser verset hvor det står slik at vi vet at det er sant. Jeg begynte å forstå at ikke alt det som menigheten min hjemme lærer er helt sant.» Deler med familien Da Kenneth dro hjem i ferien, snakket han med foreldrene sine om noe av det han hadde lært på skolen. Foreldrene hans ble ikke sint på grunn av at han hadde lært mer om Bibelen. Men da faren hans spurte ham om han kunne tenke seg å bli syvendedags-adventist, svarte ikke Kenneth, for han ville ikke at faren skulle bli sint på ham. Til sist fortalte Kenneth likevel moren sin at han kunne tenke seg å bli syvendedags-adventist, og hun ba ham om å vurdere alt svært nøye før han tok en slik avgjørelse. Neste dag sa han til henne at han var helt

27 sikker på at han ville bli adventist. Moren ble faktisk glad da han sa dette, og Kenneth fortsatte å studere Bibelen og ble etter hvert døpt. Kenneth inviterte moren sin til å bli med ham i kirken hver gang han var hjemme i feriene. Men faren hans jobber på lørdagene og er ikke interessert i å skifte menighet. Adventistutdanning lønner seg Storebroren til Kenneth går på adventistenes videregående skole, og han fikk også bibelstudier og forberedte seg til dåp. «Det er bare vi to i hele familien som har gått på adventistskoler, og det er bare vi som skal bli adventister,» sier Kenneth. «Det beviser at adventistutdannelse er viktig!» «Vi har en fantastisk tro,» sier Kenneth når han snakker om adventistmenigheten. «Og Gud ønsker at andre også skal få vite om den. Det er opp til oss å fortelle dem. Vil dere være så snill å be for meg og broren min, at vi skal få visdom nok til å vite hvordan vi skal dele Guds kjærlighet med vår familie og våre venner.» Kenneth er på mange måter en misjonær. La oss be for Kenneth og broren hans nå med det samme! [Avslutt med bønn.] Raske fakta Den østsentralafrikanske divisjon omfatter landene Burundi, Kongo, Eritrea, Etiopia, Kenya, Djibouti, Rwanda, Somalia, Sør-Sudan, Uganda, og Tanzania. Divisjonens hovedkontor ligger i Nairobi, i Kenya. Det bor omtrent 3,1 millioner adventister i det østlige Afrika, det vil si én adventist per 115 innbyggere. Divisjonen betjener mennesker fra hundrevis av forskjellige etniske grupper som snakker hundrevis av forskjellige språk. Likevel er det tre språk som brukes mest av alt: engelsk, fransk og swahili, som er kommersspråket som brukes i det østlige Afrika.

28 PROGRAM FOR 13. SABBAT Dersom gruppen din skal ha en presentasjon for de voksne under sabbatskolen på 13. sabbat, kan følgende forslag være til hjelp i planleggingen. Øv dere på 2-3 sanger i forkant, slik at barna føler seg komfortable med å synge for de voksne. Hvis du ønsker å presentere fortellingen for 13. sabbat (nedenfor) for de voksne, kan du be en voksen person om å lese gjennom den slik at han/hun kan presentere den uten direkte opplesning. En eller to uker før 13. sabbat kan du lage en lapp til hver elev som minner dem og foreldrene om den spesielle kollekten som blir tatt opp på 13. sabbat. Hvis gruppen din ikke skal ha noen presentasjon for de voksne på 13. sabbat, kan du bruke forslagene nedenfor for å gjøre 13. sabbat til en spesiell opplevelse for barna: Minn barna på å ha med seg en spesiell kollekt på 13. sabbat. Hvis de har spesielle sparebøsser til 13. sabbat, kan du oppmuntre dem til å fylle dem ferdig og ta dem med på 13. sabbat. Bruk fortellingen nedenfor på samme måte som den vanlige misjonsfortellingen. Alternativt kan du be en spesiell gjest om å komme til sabbatskolen og snakke med barna om et eller flere av landene som blir omtalt i heftet dette kvartalet. Han vandrer med løver Takila er misjonær («Global Missionary Pioneer») i landet Zambia. En Global Missionary Pioneer er en person som drar frivillig ut til et område for å fortelle menneskene der om Jesus. Takila hadde gått på et spesielt forberedelseskurs før han dro ut som misjonær, for å lære hvordan han skulle fortelle andre om Jesus. Der lærte han litt om menneskene som bodde i området der han skulle reise. Han fikk høre at menneskene der trodde på heksekunst og heksedoktorer. Når menneskene ble syke eller de opplevde at livet ikke gikk så bra, gikk de til heksedoktoren for å få hjelp. Da sa heksedoktoren noen spesielle ord, og så kastet han noen amuletter og gamle bein ned på bakken. Og så «leste» han det som stod i amulettene og beinene, og fortalte personen hva åndene sa problemet gikk ut på. Noen ganger gikk problemet ut på en av forfedrene som var blitt sint fordi han eller hun ikke var blitt tilbedt på riktig måte. Eller kanskje heksedoktoren trodde noen hadde forhekset personen. For et visst beløp penger, kunne han fjerne problemet. Ofte testet folk hverandres troverdighet ved å forhekse dem. Hvis personen døde, var de tydeligvis ikke troverdige eller ærlige. Men hvis de overlevde, da kunne man stole på dem. Takila var veldig ivrig etter å komme i gang med arbeidet for Jesus. Han gikk til den første landsbyen i området sitt, og snakket med landsbyhøvdingen. Etterpå snakket han om Jesus til menneskene i landsbyen. Ganske snart var det på tide å reise videre til neste landsby. Takila visste ikke hvor langt det var dit, men ut fra det landsbyboerne sa, virket det som det ikke var altfor langt unna. Sent på ettermiddagen la Takila av gårde mot neste landsby. Varmen fra solen hadde avtatt noe.

29 Testet av løver Takila var ikke klar over det, men menneskene i landsbyen han hadde besøkt var veldig interessert i å vite om det han hadde fortalt dem om Jesus var sant. Derfor hadde de gått til heksedoktoren og bedt ham tilkalle løvene som levde på savannen rundt omkring landsbyen, for å teste om Takila var troverdig. Takila gikk nedover stien mot neste landsby, og ganske snart gled solen ned bak åsene i det fjerne. Han visste ikke hvor langt han måtte gå, og han visste heller ikke hvor han kom til å tilbringe natten. Etter hvert som mørket falt på, fikk Takila øye på løver i det fjerne. Det var akkurat denne tiden på døgnet når løvene kom ut for å jakte. Takila ble redd, men det var ingen vits i å rope etter hjelp, for det var ikke en sjel i nærheten som kunne hjelpe ham. Takila stoppet langs stien og ba Gud om å sende engler for å beskytte ham. Så fortsatte han å gå. Han la merke til at løvene nå gikk i samme retning som han, men de kom ikke nærmere. Takila kunne se øynene til løvene som glødet i lyset fra månen. Ha sa til løvene: «Er det dere som er englene som jeg ba Gud sende for å beskytte meg?» Plutselig kjente Takila at frykten i hjertet bare forsvant. Han fortsatte å gå. Løvene fulgte etter ham, bak ham og ved siden av ham. Takila begynte å bli trøtt, men det var ingen steder hvor han kunne sove, så han fortsatte å gå. Da han stoppet for å hvile seg, stoppet også løvene. Og da han begynte å gå igjen, begynte også løvene å gå. Takila gikk tvers gjennom hele natten, og løvene gikk sammen med ham. Og så, da solen endelig begynte å komme opp over de fjerne åsene igjen, fikk han øye på landsbyen langt der borte. Med fornyet energi satte han kursen mot den. Han glemte løvene i noen øyeblikk. Da han kom fram til landsbyen, snudde han seg for å se etter løvene, men de hadde forsvunnet i det lange gresset på savannen. Innbyggerne i landsbyen ble overrasket over å få besøk av en fremmed. De spurte hvor han hadde kommet fra. Han sa at han hadde kommet fra nabolandsbyen, og hadde gått hele natten for å komme fram. «Men det kryr av løver om natten på savannen,» sa landsbyboerne. «Hvordan klarte du å gå hele natten gjennom gresset på savannen uten å bli angrepet av løver? Mange fra landsbyen her er døde fordi de ble tatt av løver etter mørkets frembrudd.» Da fortalte Takila at han hadde stoppet for å be sin Gud om å sende sine engler for å beskytte ham, da det ble mørkt. Så fortalte han om løvene som hadde gått ved siden av ham og stoppet hver gang han stoppet. Nyhetene om Takilas gåtur med løvene gikk gjennom landsbyen som ild i tørt gress. Snart stimlet en hel flokk mennesker rundt ham for å høre. Landsbyhøvdingen ba Takila fortelle en gang til om hvordan han hadde kommet fram til landsbyen uten å bli spist av de sultne løvene. Da fortalte Takila igjen om hvordan han hadde klart å gå trygt hele natten igjennom, fordi Guden han tjente faktisk sendte løvene for å gå sammen med ham. Landsbyhøvdingen inviterte Takila til å tale til landsbyboerne om sin Gud. Med en gang regnsesongen var over, kom det en pastor der til landsbyen for å døpe alle de som ville gi hjertet sitt til Gud. Det er mange andre mennesker i landsbyene rundt omkring på savannene som har bedt Takila om å komme og fortelle dem om den mektige Guden som han tjener Guden som er i stand til å sende løver til å beskytte en mann som stoler helt på ham.

30 Dere er kanskje ikke misjonærer, men misjonskollekten som dere gir i dag kan virkelig gå langt i arbeidet for å spre Guds ord i verden! Kollekten fra 13. sabbat i dag går blant annet til å bygge en såkalt «lamb shelter» eller oppholdssted for barna i Sør-Sudan. Dette oppholdsstedet blir et tørt og trygt sted der barn og ungdommer kan ha sabbatskole, speideren, og mange andre kjekke møter. Kollekten som tas opp i dag går også til å bygge en kafeteria og internater til medisinstudentene ved adventistenes universitet «Adventist University of Central Africa» i Rwanda. Tusen takk for den gode gaven som dere gir i dag! [Ta opp kollekten.] Kommende prosjekter for 13. sabbat Neste kvartal skal vi høre fortellinger fra Den mellomeuropeiske divisjon. Spesielle prosjekter omfatter for eksempel å bygge en ny kirke til en internasjonal menighet i Wien i Østerrike, og en ny kirke til en menighet i Ragusa i Italia. Dessuten går pengene til et senter for jødisk-kristne i Paris, i Frankrike. Fargelegg flaggene: Rwanda

31 Sør Sudan Burundi Kenya

32 Den østsentralafrikanske divisjon