OSLO TINGRETT. Avsagt: Saksnr.: Dommer: Saken gjelder: mot i Oslo tingrett TVI-OTIR/06. Gyldigheten av forvaltningsvedtak

Transkript

1 OSLO TINGRETT Avsagt: Saksnr.: Dommer: i Oslo tingrett TVI-OTIR/06 Dommerfullmektig Monica H. Antonsen Saken gjelder: Gyldigheten av forvaltningsvedtak Pocos I nvestor AS Advokat John Aasmund Sveinsvold mot Staten vi Landbruks- og matdepartementet Advokat Erik Bratterud Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 DOM Saken gjelder gyldigheten av forvaltningsvedtak. Framstilling av saken Saksøker, Pocos Investor AS, eier eiendommen Hegnaveien 45 på Geilo, gnr. 64 bnr. 401, i Hol kommune (heretter "Eiendommen"). Eiendommen har i tidligere eiers eiertid vært benyttet som bolig. Hol kommune har lenge hatt forskrift om nedsatt konsesjonsgrense for bebygd eiendom som er eller har vært i bruk som helårsbolig. I januar 2008 ble kommunen oppmerksom på at det ildce var registrert fastboende på Eiendommen. Daværende hjemmelshaver, Tim Christensen, opplyste i brev til kommunen av at Eiendommen hadde vært bebodd aven student i , og i 2007 ble solgt til Pocos Investor AS, hvor Christensen er styrets leder. I brev av til Hol kommune søkte Pocos Investor AS om konsesjon for at Eiendommen kunne tas i bruk som fritidsbolig. Etter dagjeldende forskrift om nedsatt konsesjonsgrense etter konsesjonsloven 7, Hol kommune, Buskerud av (heretter "Forskriften") er konsesjonsfriheten for bebygd eiendom etter konsesjonsloven 4 (1) nr. 4 satt ut av kraft for bebygd eiendom som ellers har vært i bruk som helårsbolig i Hol kommune. Søknaden ble avslått i kommunens vedtak av Pocos Investor AS påklaget vedtaket, og saken ble oversendt til Fylkesmannen i Buskerud (heretter "fylkesmannen") for klagebehandling. I fylkesmannens vedtak av ble klagen ikke tatt til følge. Ved stevning av anla Pocos Investor AS søksmål ved Oslo tingrett med påstand om at fylkesmannens vedtak av loer ugyldig. I rettidig tilsvar av påsto Staten ved Landbruks- og matdepartementet seg frifunnet. Hovedforhandling ble holdt i Oslo tingrett den 02. og Saksøker møtte med prosessfullmektig og avga partsforklaring. Saksøkte møtte ved prosessfullmektig. Det ble avhørt 5 vitner, hvorav 1 sakkyndig, og foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Saksøker har i hovedsak anført: Fylkesmannens vedtak av er ugyldig. Prinsipalt anføres at fylkesmannens vedtak er ugyldig fordi Forskriften er i strid med konsesjonsloven 7, og at konsesjonsnektelsen derfor mangler hjemmel. Det vises til at det ved forskriftsfesting med hjemmel i konsesjonsloven 7 må foretas en slik vurdering som følger av EU-domstolens fortolkning av prinsippet om fri bevegelse av TVI-OTIRl06

3 kapital i forhold til nasjonal lovgivning som innskrenker denne friheten. Prinsippet er nedfelt i EF-traktaten art. 56 og i EØS-avtalen art. 40, som angir hvilke innskrenkninger det kan gjøres i retten til fri bevegelse av kapital, herunder fast eiendom. Det vises bl.a. til EU-domstolens avgjørelse i Festersen-dommen (sak C-370/05), som gjaldt gyldigheten av nasjonale konsesjonsbestemmelser. EU-domstolen la til grunn at nasjonale begrensninger i nevnte prinsipp må oppfylle følgende kriterier: begrensningen må gjelde et formål av allmenn interesse, den må anvendes på en ikke-diskriminerende måte, den må være i samsvar med proporsjonalitetsprinsippet, dvs. at den er egnet til å sikre oppfyllelsen av det formålet den forfølger, herunder om det finnes alternative tiltak som er mindre belastende, og begrensningen må ikke gå lenger enn hva som er nødvendig for å oppfylle formålet. Det kan ikke sees at forvaltningen har vurdert og dokumentert lovligheten av Forskriften. Det er ikke dokumentert hvordan en boplikt, selv om den er upersonlig, sikrer bosetting. Det er ikke dokumentert alternative tiltak for å sikre bosetting. Saksøker antar at bosetting sikres ved hjelp av arbeidsplasser, infrastruktur og tilrettelegging av boligbygging. Det er heller ikke dokumentert at boplikten er i samsvar med proporsjonalitetsprinsippet, og i den forbindelse at den er egnet til å sikre oppfyllelse av det angitte formålet den forfølger. Vilkåret om boplikt går også lenger enn hva som er nødvendig for å oppfylle formålet. Det anføres at EØS-avtalen, selv om den ikke får direkte anvendelse i saken pga. fraværet av et grenseoverskridende element, er et tolkningsmoment ved anvendelsen av de norske reglene. Herunder er likhetshensynet relevant. Saksøkers syn er at Forskriften er i strid med EØS-avtalen art. 40. Det har ikke vært lovgivers intensjon at det skal gjelde to ulike regelsett ved anvendelse av konsesjonsloven, som vil innebære en diskriminering av nordmenn i forhold til andre EØS-borgere. Vurderingen av om Forskriften om boplikt var nødvendig og forholdsmessig kan for øvrig ikke bero på forvaltningens frie skjønn. Dette underbygges bl.a. av EU-domstolens avgjørelse i Busley mfl. (sak C-35/08). Vurderingen kan overprøves fullt ut av domstolen. Det vises også til EMK tilleggsprotokoll 1 art. 1. Det erkjennes at bestemmelsen har begrenset betydning i saken, men den viser at proporsjonalitetsprinsippet er relevant også etter EMK. Dette er et tolkningsmoment ved vurderingen av Forskriftens lovmessighet. Subsidiært anføres at fylkesmannens vedtak er i strid med konsesjonsloven, og derfor er ugyldig. Både kommunen og fylkesmannen la til grunn at grunnlaget for å nekte konsesjon var begrunnet i bosettingshensynet. Det anføres at ingen av vilkårene som er angitt i Festersen-dommen er oppfylt. For det første har forvaltningen ikke dokumentert hvordan boplikt for Hegnaveien 45, selv om den er upersonlig, sikrer bosetting. Saksøker legger TVI-OTIRl06

4 også til grunn at det faktisk er fritidsboliger som sikrer bosettingen i Hol kommune og tettstedet Geilo, da turismen er et av de viktigste næringsgrunnlagene i kommunen. Det anføres også at fylkesmannens vedtak er beheftet med feil i saksbehandlingen og/eller rettsanvendelsen, da det ikke er fremstilt og dokumentert hvordan vilkåret om boplikt er egnet til å styrke bosettingshensynet. Det fremgår heller ikke av vedtaket at alternativer er vurdert. Saksutredningen er derfor mangelfull. Det anføres enn videre at vedtaket fremstår som vilkårlig eller som en usakelig forskjellsbehandling. Eiendommen og en annen eiendom er de eneste som er regulert til boligformål i området, mens to tilgrensende eiendommer er regulert til fritidsformål. Det er ikke riktig at Eiendommen ligger i et boligstrøk. Eiendommen ligger i et utpreget fritidsområde i direkte tilknytning til fritidseiendommer og opp til skianlegg som betjener turismen. Det fremstår som avgjørende at Eiendommen en gang har vært brukt som bolig, og ikke hva som gir en naturlig avgrensning mellom hhv. fritids- og boligområder. Reguleringskartet viser at avgrensningen fremstår som geografisk tilfeldig og med ulogisk arrondering. Saksøker har nedlagt slik påstand: 1. Fylkesmannen i Buskerud sitt vedtak av i Hol kommunes sak 44/09, hvor det ikke gis medhold i søknad om fritak for boplikt på eiendommen gnr. 64 bnr. 401 i Hol kommune, kjennes ugyldig. 2. Pocos Investor AS tilkjennes sakens omkostninger. Saksøkte har i hovedsal{ anført: Fylkesmannen i Buskeruds vedtak av er gyldig. Forskriften er tilstrekkelig hjemlet i konsesjonsloven 7. Forvaltningens vurdering av nødvendigheten av å innføre forskrift kan bare overprøves så langt det følger av myndighetsmisbrukslæren; feil faktum, feil saksbehandling, usakelige hensyn eller åpenbar urimelighet. Det hefter ikke slike feil ved forskriften. EØS-avtalen får ikke anvendelse pga. fraværet av et grenseoverskridende element, og har ikke betydning som tolkningsmoment. EMK kommer heller ikke til anvendelse i saken. Vedtaket er tilstrekkelig hjemlet i forskriften. Forvaltningens vurdering av nødvendigheten av å nekte konsesjon kan bare overprøves så langt det følger av myndighetsmisbrukslæren; feil faktum, feil saksbehandling, usakelige hensyn eller åpenbar urimelighet. Det hefter ikke slike feil ved vedtaket. Vedtaket er basert på korrekt faktum og er tilstrekkelig begrunnet. Skjønnet ligger innenfor konsesjonslovens og forskriftens rammer. Vedtaket er ikke vilkårlig eller diskriminerende. EØS-avtalen og EMK får ikke anvendelse. Saksøkte har nedlagt slik påstand: 3. Staten v/landbruks- og matdepartementet frifinnes. 4. Staten v/landbruks- og matdepartementet tilkjennes sakskostnader TVI-OTIRl06

5 Rettens vurderinger 1. Generelt om det relevante regelverket Konsesjonsloven har til fonnål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom bl.a. for å oppnå slike eier- og bruksforhold som er mest ganglige for samfunnet, bl.a. for å tilgodese hensynet til bosettingen, jf. konsesjonsloven 1 nr. 5. Hovedregelen etter konsesjonsloven 2 er at man må ha konsesjon for å erverve fast eiendom. I konsesjonsloven 4 (1) nr. 4 er det gjort unntak for bebygd eiendom på under 100 dekar der fulldyrket og overflatedyrket jord er mindre enn 25 dekar. Slike eiendommer kan altså i utgangspunktet erverves konsesjonsfritt. Eiendommen i foreliggende sak omfattes av denne unntaksbestemmelsen. Etter konsesjonsloven 7 kan konsesjonsfriheten imidlertid settes ut av kraft ved forskrift om nedsatt konsesjonsgrense. Det følger av bestemmelsens siste ledd at slik forskrift kun kan fastsettes "så langt det anses nødvendig for å hindre at eiendommer som bør brukes til helårsbolig blir brukt til fritidsfonnål". Det er Statens Landbruksforvaltning (SLF) som avgjør om det skal innføres forskrift etter anmodning fra kommunen. Fonnålet med denne utvidelsen av konsesjonsplikten er som det fremgår av lovens 7 å hindre at eiendommer som bør brukes til helårsbolig blir brukt til fritidsfonnål. Selv om spørsmålet er boplikt er gjenstand for rettspolitisk debatt, er det antatt i lovforarbeider og teori at det kan være til skade for den faste bosettingen at hus blir kjøpt av aktører som kun skal bruke det som fritidshus, til fortrengsel for personer som er tilknyttet distriktet og som ønsker å bosette seg der. Dette kan foruten prisøkning resultere i såkalte "spøkelsesbyer", hvor hus blir stående tomme i store deler av året (se f.eks. Torgeir Austenå, Konsesjonsreglane for fast eigedom, på s 43-44). Når forskrift om nedsatt konsesjonsgrense er gitt, som for Hol kommune, kan eiendom som omfattes av forskriften erverves konsesjonsfritt ved å bekrefte at eiendommen skal brukes som helårsbolig av erververen eller andre. Boplikten er upersonlig, dvs. at det er nok for å oppfylle boplikten at noen er folkeregistrert som bosatt på eiendommen. Hvis eiendommen ikke skal benyttes som helårsbolig må det søkes konsesjon, slik saksøker har gjort. Det er da konsesjonsloven 10 som angir når konsesjon skal gis. Etter 10 skal konsesjon gis når det ikke er nødvendig å hindre at eiendommen blir brukt til fritidsfonnål. Bestemmelsen nevner flere momenter som kan tillegges vekt ved denne vurderingen, herunder eiendommens beliggenhet, herunder om det området der eiendommen ligger har karakter av å være et utpreget fritidsområde, bebyggelsens art og standard, hvor lang tid som er gått siden eiendommen ble benyttet som helårsbolig, og om det er påregnelig at andre vil kjøpe eiendommen for å bruke den som helårsbolig TVI-OTI Rl06

6 2. Spørsmålet om Forskriften er i strid med konsesjonsloven 7 Hol kommune har i lang tid hatt forskrift om nedsatt konsesjonsgrense for bebygd eiendom som er eller har vært i bruk som helårsbolig. Konsesjonsfriheten ble opphevet i Hol kommune allerede ved forskrift av , som ble avløst av forskrift av søkte kommunen om å få utvide forskriften til også å gjelde eiendom med bebyggelse som ikke er tatt i bruk som helårsbolig, herunder eiendom med bebyggelse under oppføring i områder som er regulert til boligformål. Søknaden ble innvilget av SLF, og Forskriften av ble fastsatt. Denne forskriften er senere avløst av forskrift av , som også omfatter ubebygd tomt som er regulert til bolig. Saksøker har prinsipalt anført at Forskriften er i strid med konsesjonsloven 7, og at konsesjonsnektelsen følgelig manglet hjemmel. Retten finner at anførselen ikke kan føre frem. Forskriften er vedtatt av kommunestyret etter utredning på kommunalt nivå, og er stadfestet av SLF. Det er uomstridt at Forskriften er vedtatt av kompetente myndigheter, og at den på korrekt vis har vært sendt på høring mv. iht. forvaltningsloven 37 (2) flg. Kravet som kan utledes av hjemmelsgrunnlaget i konsesjonsloven 7, er at forskriften er ansett nødvendig for å hindre at eiendommer som bør brukes som helårsbolig blir brukt til fritidsformål, jf. bestemmelsens siste ledd. Kommunestyrets vedtak av om videreføre og utvide forskriften var begrunnet nettopp i at det ble ansett nødvendig for å hindre at eiendom som skal brukes som helårsbolig blir brukt til fritidsformål. Dette fremgår klart av møteboken for kommunens behandling og vedtak, som ble oversendt til SLF for godkjenning den Det fremgår herunder at forskrift om boplikt for boligeiendommer ble vurdert til å være minst like aktuell i 2008 som i 1978, da Hol kommunestyre vedtok å oppheve konsesjonsfriheten for bebygd eiendom, og at det ble ansett som viktig at det tidligere prinsippet om at hele kommunen skulle omfattes av forskriften ble videreført. Hva særlig gjelder den omsøkte utvidelsen i forhold til den tidligere forskriften, er det presisert at det i kommunen hadde vært flere tilfeller hvor enkelte eiendommer som er regulert til boligformål ikke var tatt i bruk i samsvar med reguleringsformålet, og at utvidelsen var ment å fange opp også disse tilfellene. Det fremgår for øvrig at kommunen hadde utarbeidet prosedyrer for å følge opp boplikten, og iverksatt oppfølgingstiltak overfor de enkelte boligeierne i kommunen. Kommunens vedtak av ble godkjent av SLF, og Forskriften ble fastsatt den Det fremgår av SLFs vedtak at SLF, med referanse til kommunens anmodning og møtebok, la til grunn at Forskriften var nødvendig for å hindre at eiendommer som bør brukes til helårsbolig blir brukt til fritidsformål i Hol kommune. SLF bemerket i denne forbindelse at kommunen selv har stor innvirkning på dette spørsmålet. Dette er i tråd med TVI-OTIRJ06

7 forarbeidenes merknader til konsesjonsloven 7, hvor det er påpekt at det i denne sammenheng "må... legges stor vekt på kommunens vurdering av om, og hvor det anses nødvendig å hindre at eiendom som bør brukes til helårsbolig blir brukt til fritidsbosetting" (Ot.prp. nr. 79 ( ) s. 82). Retten legger etter dette til grunn at såvel kommunen som SLF sitt vedtak bygger på en korrekt tolkning og anvendelse av konsesjonsloven 7. Retten kan ikke se at Forskriften er i strid med konsesjonsloven 7 og derfor mangler hjemmel. Saksøker har anført at forvaltningen ved vedtakelsen av Forskriften skulle ha vurdert Forskriftens lovmessighet i samsvar med EU-domstolens praksis knyttet til prinsippet om fri bevegelse av kapital. Det er anført at den fortolkning som er lagt til grunn i EUdomstolens praksis er et relevant tolkningsmoment i norsk rett gjennom EØS-avtalen. Retten finner ikke at anførselen kan føre frem. Det er uomstridt at EØS-avtalen ikke rar anvendelse i saken, idet saken ikke har noe grenseoverskridende element. Retten legger til grunn at EØS-avtalen heller ikke har betydning som tolkingsmoment, slik Saksøker har anført. Det vises i denne forbindelse til Høyesteretts avgjørelse i Rt s. 607, særlig avsnitt 67. Det kan derfor ikke påberopes at de norske reglene om boplikt diskriminerer saksøker i forhold til andre EØS-borgere (omvendt diskriminering). Retten finner det derfor ikke nødvendig å gå nærmere inn på forholdet til EØS-avtalen, og i dette henseendet rettspraksis under EF-traktaten, som Saksøker har vist til. Det bemerkes allikevel at de norske reglene om boplikt skiller seg vesentlig fra de nasjonale bestemmelsene som ble vurdert i avgjørelsene fra EU-domstolen som Saksøker har vist til, herunder særlig Festersen-dommen. De danske reglene som ble vurdert i Festersen-saken fastsatte en straffesanksjonert, personlig boplikt på landbrukseiendom, som altså påla eieren selv å bo på eiendommen. Foreliggende sak gjelder boligeiendom, og de norske konsesjonsreglene er mindre inngripende, bl.a. ved at boplikten ikke stiller krav til hvem som bor på eiendommen. Retten kan ikke se at Festersen-dommen tilsier at de norske reglene om boplikt er traktatstridige, idet de særtrekkene ved de danske reglene som EF-domstolen fant uforholdsmessige, ikke kjennetegner de norske reglene. Det skal også bemerkes at forholdet til EØS-avtalen ble adressert i forbindelse med at konsesjonsloven ble revidert i 2003 (Ot.prp. nr. 79 ( ) pkt ), selv om dette var før Festersendommen. Retten kan etter dette vanskelig se at Saksøkers anførsel kunne ha ført frem, selv om en la til grunn at EØS-retten er et tolkningsmoment ved vurderingen av Forskriftens lovmessighet. Til støtte for at Forskriften er lovstridig har Saksøker også vist til EMK. tilleggsprotokoll 1 art. 1, uten at dette er utdypet i særlig grad. Det er imidlertid vist til proporsjonalitetsprinsippet i lys av bestemmelsen er et tolkningsmoment i norsk rett. Retten legger til grunn at bestemmelsen ikke får anvendelse i saken, idet den ikke beskytter retten til å erverve TVI-OTIRJ06

8 eiendom, og kan heller ikke se at den har vesentlig betydning som noe tolkningsmoment i saken. Retten legger for øvrig til grunn at det i norsk forvaltningsrett ikke gjelder noe generelt krav til forholdsmessighet når det gjelder innholdet av forvaltningsvedtak, jf. bl.a. Høyesteretts avgjørelse av (HR A). Hva gjelder den konkrete vurderingen av om Forskriften var nødvendig for å forhindre at eiendommer som bør brukes til helårsbolig blir brukt til fritidsformål i Hol kommune, legger retten til grunn at denne faller innenfor forvaltningens frie skjønn, og bare kan bare prøves av domstolen i forhold til myndighetsmisbrukslæren, jf. Rt s 587 på s Det kan herunder prøves om Forskriften beror på feil saksbehandling, feil faktum, usakelige hensyn eller åpenbar urimelighet. Retten kan ikke se at det foreligger slike feil. Det kan herunder ikke sees å utgjøre en slik feil at kommunen og SLF har lagt til grunn at boplikt er et egnet og nødvendig tiltak for å sikre bosetting, uten at Forskriftens lovmessighet etter EØS-avtalen uttrykkelig er vurdert i deres vedtak, slik saksøker har vist til. Som saksøkte har påpekt, må et forvaltningsorgan i alminnelighet kunne forholde seg til et hjemmelsgrunnlag i norsk lov uten uttrykkelig å måtte drøfte forholdet til EØS"-retten ved fastsettelsen av forskrifter eller enkeltvedtak. Som nevnt kan Forskriften uansett ikke sees å være i strid med EØS-avtalen, som heller ikke får anvendelse i saken. Retten kan etter dette ikke se at nevnte forhold utgjør en saksbehandlingsfeil eller annen feil, eller at dette eventuelt kan ha innvirket på Forskriftens innhold. Med referanse til saksøkers anførsler, kan retten heller ikke se at det utgjør en ugyldighetsgrunn at det ved fastsettelsen av Forskriften ikke uttrykkelig er beskrevet eller dokumentert nærmere hvordan boplikt sikrer bosetting. Som nevnt i avsnitt 1 er spørsmålet om boplikt som virkemiddel gjenstand for rettspolitisk debatt. Det er herunder delte oppfatninger mht. i hvilken grad boplikt er et egnet tiltak for å opprettholde/styrke bosetting. Saksøker har i denne sammenheng vist til at det foreligger forskning som taler for at boplikt ikke er et egnet virkemiddel, men tvert imot kan gjøre det mindre attraktivt å bosette seg i området. Saksøker har særlig vist til undersøkelser som er utført av professor Normann Aanesland. Etter rettens vurdering følger det av kommunen og SLFs vedtak at Forskriften i dette konkrete tilfellet er ansett som nødvendig for å hindre at eiendommer som bør brukes som helårsbolig blir brukt til fritidsformål. Vitnet Marianne Solstad Barstad, seniorrådgiver ved SLF, har forklart at SLF er kjent med diskusjonen rundt boplikt, herunder Aaneslands forskning, men at SLFs standpunkt er at boplikt i alminnelighet er et egnet virkemiddel for å sikre bosetting. Vitnet Liv luchelka, leder for Samfunnsutviklingsavdelingen i Hol kommune, har forklart at Hol kommune ønsker stabile, og helst stigende folketall, og at boplikt er ansett som et egnet virkemiddel for å opprettholde bosetningen i kommunen. luchelka har opplyst at det også er tatt i bruk andre virkemidler for samme formål, herunder kommunal støtte til ungdom ved førstegangsetablering. I Kommuneplan for Hol kommune for fremgår det likeledes at det er et hovedformål å tilrettelegge for TVI-OTIRl06

9 befolkningsvekst, bl.a. i tettstedet Geilo, etter at folketallet i kommunen er redusert i perioden Ifølge kommuneplanen er en av flere strategier i denne sammenheng å arbeide for at bolighus ikke blir tatt i bruk som fritidsboliger. At kommunen og SLF ikke uttrykkelig har beskrevet eller dokumentert nærmere hvordan Forskriften om boplikt sikrer bosetting i Hol kommune, utgjør etter rettens syn ikke en saksbehandlingsfeil eller annen feil, og det kan uansett ikke antas at dette kan ha øvet innflytelse på Forskriftens innhold. Rettens legger etter dette til grunn at fastsettelsen av Forskriften er tilstrekkelig begrunnet og hjemlet i konsesjonsloven 7. At Forskriften er i strid med myndighetsmisbrukslæren kan for øvrig ikke sees å være påberopt av Saksøker. 3. Spørsmål om Fylkesmannens vedtak er i strid med loven mv. Saksøker har subsidiært anført at fylkesmannens vedtak er i strid med konsesjonsloven, og derfor er ugyldig. Det er vist til at kommunen og fylkesmannen har lagt til grunn at grunnlaget for å nekte konsesjon var begrunnet i bosettingshensynet, og at ingen av vilkårene som er angitt i EU-domstolens avgjørelse i Festersen-dommen er oppfylt. Retten finner at anførselen ikke kan føre frem. Som nevnt ovenfor legger retten til grunn at EØS-avtalen ikke får anvendelse i saken, ei heller som noe vesentlig tolkingsmoment. Retten finner derfor ikke grunn til å vurdere fylkesmannens vedtak opp mot EØS-avtalen art. 40, og i den forbindelse EF-domstolens praksis. Med referanse til merknadene rundt dette i avsnitt 2 ovenfor, bemerkes at retten uansett ikke kan se at vedtaket strider mot EØS-avtalen. Forholdet til EØS-avtalen er for øvrig også drøftet og funnet uproblematisk i fylkesmannens vedtak. Etter rettens vurdering bygger både kommunen og fylkesmannens vedtak på en korrekt tolkning og anvendelse av konsesjonsloven 10. Det fremgår av fylkesmannens vedtak at det er basert på en samlet vurdering der bosettingshensynet har vært avgjørende. Konsesjonsnektelsen er nærmere begrunnet med at det ble ansett nødvendig å hindre at Eiendommen blir brukt til fritidsformål, herunder tatt i betraktning de sentrale momentene som er listet i konsesjonsloven 10. I denne forbindelse er Saksøkers faktiske og rettslige anførsler for kommunen og fylkesmannen drøftet og vurdert i vedtakene, uten at de er ansett tilstrekkelige for å gi konsesjon. Etter rettens syn fremstår vedtakene som tilstrekkelig og adekvat begrunnet. Den konkrete avveiningen av de relevante momentene er gjenstand for begrenset domstolskontroll, da denne ligger innenfor forvaltningens frie skjønn, jf. Høyesteretts avgjørelse i Rt s 587 på s TVI-OTIRl06

10 At det i fylkesmannens vedtak, utover dette, ikke er "fremstilt og dokumentert hvordan vilkåret om boplikt er egnet til å styrke bosettingshensynet", kan heller ikke sees å utgjøre en ugyldighetsgrunn, slik saksøker har anført. Også i denne forbindelse har Saksøker vist til at forskning gir støtte for at boplikt ikke er et egnet virkemiddel, herunder særlig professor Aaneslands undersøkelser. Det vises til rettens bemerkninger om dette i avsnitt 2. Aanesland har presisert at hans undersøkelser ikke omfatter tettstedet Geilo spesielt. At boplikten som virkemiddel er omstridt i enkelte forskningsmiljøer mv. endrer ikke på rettens vurdering av at fylkesmannens vedtak er tilstrekkelig begrunnet. Saksøker har slik retten forstår det også anført at fylkesmannens vedtak bygger på feil faktum. I vedtakene er det vist til at Eiendommen er regulert til boligformål, og lagt til grunn at det området den ligger i hovedsaklig er å anse som et boligområde, selv om den bl.a. ligger rett ved et alpinanlegg og grenser til to fritidseiendommer. I kommunens vedtak er det uthevet som viktig at boplikten håndheves nettopp i områder som det foreliggende, slik at det ikke blir en gradvis omgjøring til hyttefelt, noe også fylkesmannen har referert til i sitt vedtak. Saksøker har for retten, som for kommunen og fylkesmannen, gjort gjeldende at Eiendommen ligger i et utpregetfritidsområde heller enn et boligområde, jf. vurderingskriteriet knyttet til eiendommens beliggenhet i konsesjonsloven 10. Det er også for retten vist særlig til dens beliggenhet nær alpinanlegg og to fritidsboliger. Retten finner det ikke godtgjort at fyllcesmannens vedtak bygger på et feil faktum. Fylkesmannen har bl.a. vist til at Eiendommen ligger i et område som er vedtatt regulert til bolig, og at saksøkers argumenter ikke tilsier at området har karakter av å være et utpreget fritidsområde. Retten kan ikke se at fylkesmannens vurdering på dette punktet er feil. Retten viser også i denne forbindelse til vitneforklaring fra Liv Juche1ka, som gir støtte for at området i hovedsak utgjør et boligområde. Juchelka har påpekt at Eiendommen ligger sentralt i Geilo, og at det også er boliger på den andre siden av skitrekket. Om de to tilgrensende fritidseiendommene har Juchelka opplyst at dette er hytter som har vært regulert som fritidseiendom helt siden 1909 og 1913, dvs. fra før plan- og bygningsloven, og at det i forhold til reguleringsplanen har vært snakk om å omregulere disse til boligeiendommer, uten at det er blitt gjennomført. Retten kan heller ikke ut fra reguleringskartet, som Saksøker har vist til, se at Eiendommen ligger i et utpreget fritidsområde heller enn et boligområde. Saksøker har også anført at vedtaket beror på vilkårlighet eller usakelig forskjellsbehandling. Også her har Saksøker særlig vist til de to tilgrensende fritidseiendommene. I lys av at disse historisk har vært regulert til fritidsformål, og bl.a. på den bakgrunn p.t. ikke er blitt omregulert, finner retten det klart at anførselen ikke kan føre frem. Retten kan heller ikke se at vedtaket av andre grunner fremstår som vilkårlig eller som en usakelig forskjellsbehandling. Saksøkers anførsler har etter dette ikke ført frem TVI-OTI Rl06

11 4. Sakskostnader Saksøkte har vunnet saken fullt ut, og har etter hovedregelen i tvisteloven (tvi.) 20-2 (1), jf (2), krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Retten kan ikke se at noen av lovens unntaksbestemmelser får anvendelse i saken. Selv om styrkeforholdet mellom partene er ujevnt, har retten bl.a. sett hen til at saken ikke har fremstått som spesielt tvilsom, og til at saksøkers interesse i saken i hovedsak er av økonomisk karakter. Saksøkte har krevd dekket sakskostnader for tingretten med totalt NOK eks. mva, herunder salær på NOK (42 timer a NOK 1 200) og utlegg med NOK Saksøker har ikke protestert mot salærkravets størrelse. Retten kan ikke se at kravet går utover det som fremstår som rimelig og nødvendig, og tar kravet til følge. Tvangsgrunnlag for forsinkelsesrenter av sakskostnadskrav følger av tvangsloven 4-1 (3) og tas ikke med i slutningen. Dommen er ikke avsagt innen lovens frist pga. relativt stor arbeidsbyrde. SLUTNING 1) Staten ved Landbruks- og matdepartementet frifinnes. 2) Pocos Investor AS dømmes til å betale Staten ved Landbruks- og matdepartementet femtifiretusenogtolv - kroner i sakskostnader innen 2 - to - uker fra denne dommens forkynnelse. ~ ;, Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges ?244TVI-OTI Rl06