Hanne Bogen og Åsmund Arup Seip. Holdninger til offentlig sektor

Transkript

1 Hanne Bogen og Åsmund Arup Seip Holdninger til offentlig sektor

2

3 Hanne Bogen og Åsmund Arup Seip Holdninger til offentlig sektor Fafo-rapport 2009:09

4 Fafo 2009 ISBN ISSN Omslag: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi AS

5 Innhold Forord Innledning Hva bør myndighetene ta ansvar for? Hva bør myndighetene ta ansvar for?...11 Holdninger til offentlige tiltak i den økonomiske politikken Holdninger til skatt og bruk av offentlige midler...23 Vilje til å betale skatt Bruk av offentlige midler Hvor godt lykkes offentlig sektor?...43 Offentlig sektors tjenestekvalitet Likebehandling i offentlig sektor...47 Holdninger til effektivitet i offentlig sektor...51 Myndighetene og krisehåndtering Hvor godt lykkes myndighetene? Fornyelse og modernisering...59 Holdninger til privat og offentlig drift av tjenester Fornyelse og modernisering i ISSP-undersøkelsen Holdninger til lønn og stillingstrygghet Holdninger til lønnsnivået i offentlig versus privat sektor...71 Vurdering av stillingstrygghet Om datamateriale og metode...75 Fafo-undersøkelsen ISSP-undersøkelsen Oppsummering...79 Referanser

6 4

7 Forord Foreliggende rapport presenterer resultater fra to undersøkelser om holdninger til offentlig sektor. Den ene ble gjennomført av Fafo i 2008, den andre i 2006 i regi av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) som del av en stor internasjonal undersøkelse om holdninger til offentlig sektor (ISSP). Begge undersøkelsene belyser befolkningens holdninger til ulike sider ved offentlig sektor. Fafo gjennomførte en liknende undersøkelse i En del av spørsmålene fra denne undersøkelsen er gjentatt i 2008 for å se om det har skjedd vesentlige holdningsendringer. Rapporten er utarbeidet på oppdrag av LO Stat. Prosjektet har hatt en referansegruppe bestående av Tone Sønsterud fra LO Stat, Tone Rønoldtangen fra Norsk Tjenestemannslag og Anne-Grethe Krogh fra Fagforbundet. De har alle gitt innspill til prosjektopplegg, spørreskjema og rapportutkast. Vi takker for godt samarbeid. Hanne Bogen har vært prosjektleder og Åsmund Arup Seip har vært prosjektmedarbeider og hatt ansvar for analysene av ISSP-dataene. Bent Sofus Tranøy har vært kvalitetssikrer og har gitt nyttige innspill til rapportutkast. Fafo, mars 2009 Hanne Bogen (prosjektleder) Åsmund Arup Seip 5

8 1 Innledning Norge har en stor offentlig sektor sammenliknet med mange andre land og stadig større deler av våre liv berøres av tjenester som er offentlige, enten det dreier seg barnehage og skole eller helse- og omsorgstjenester, tjenester som i andre land i større grad kan være private eller i mindre omfang utbygd. Vi er også blitt vant til et høyt skatte- og avgiftsnivå som skal gi grunnlag for å opprettholde og også bygge ut stadig flere og bedre offentlige tjenester til befolkningen. Men også offentlige budsjetter har sine begrensninger og krever prioriteringer og mest mulig effektiv drift, både for at ressursene skal strekke lengst mulig og for at offentlig sektor skal ha størst mulig legitimitet i befolkningen. Offentlig sektor er ikke utformet én gang for alle. Nye behov og nye prioriteringer i befolkningen kan oppstå og nye rammebetingelser, ikke minst de økonomiske, kan inntreffe. Vi har i Norge vært vant til, i det minste de siste 30 år, stadig bedre statsfinanser som har gitt rom for en jevnt økende offentlig sektor og offentlig sysselsetting og mange vil også mene at vi har fått stadig forbedrede offentlige tjenester. Det er uansett viktig at det kontinuerlig foregår en debatt i offentligheten om hvor stor den offentlige sektoren skal være, hvordan den skal organiseres for å gi best mulig tjenester, likeledes hvordan den skal finansieres for at ressursutnyttelsen skal bli best mulig og hvilke oppgaver den i første rekke skal ivareta, gitt at det ikke er rom for å dekke alle behov gjennom offentlige budsjetter. Det er derfor også nyttig jevnlig å undersøke hvordan befolkningen forholder seg til offentlig sektor og offentlige tjenester og også om det eventuelt har skjedd endringer over tid i folks oppfatninger. Offentlig sektor i Norge har vært igjennom store endringer de siste tiårene, fra en situasjon der offentlige tjenester i hovedsak ble utført av offentlige organer og offentlige ansatte, til en situasjon der private virksomheter i større grad utfører oppgaver på vegne av det offentlige, men med offentlige midler. Offentlig myndighetsutøvelse skjer på nye måter som har innebåret at en del kommunale og statlige organer har fått en friere stilling. Offentlige tjenester til befolkningen har i større grad blitt rettighetsfestet slik at folk i større grad forventer at offentlige tjenester med god kvalitet er tilgjengelige når man trenger dem. Vi har sett en økt bruk av egenandeler i finansieringen av offentlige tjenester. Også lønnsdannelsen i offentlig sektor har vært under endring. Gjennom innføring av økte muligheter for lokale lønnsforhandlinger, har den enkelte virksomhet fått økt innflytelse over lønnspolitikken. Det har også skjedd strukturendringer av en del offentlige tjenester; posttjenester har blitt lagt om, skoler har blitt lagt ned. Generelt har vi sett en større oppmerksomhet om effektiv ressursbruk og tjenestekva 6

9 litet og hvordan offentlig sektor kan organiseres for at ressursene skal benyttes mest mulig effektivt og tjenestene få en best mulig kvalitet. Mange av endringene som har skjedd i offentlig sektor, har hentet inspirasjon fra den styringsformen som går under betegnelsen «ny offentlig styring» (New Public Management) der elementer fra styringsformer som er utbredt i privat sektor, i større grad vurderes benyttet i offentlig sektor. Utbredelsen av nye styringsformer ses også ofte i sammenheng med en politisk holdningsendring i retning av et mer liberalistisk syn på samfunnet generelt og på offentlig sektor spesielt. En sterkere oppslutning om politiske partier som ønsker en mer begrenset offentlig sektor og en offentlig sektor som styres på nye måter, kjennetegner da også de siste tiårene. Men samtidig er det viktig å peke på at parallelt med de nevnte endringene, også holdningsendringene, har det skjedd en sterk utbygging av de offentlige tjenestene på en rekke områder, enten det dreier seg helsetjenester, barnehager eller utdanning. Hoveddelen av denne veksten har skjedd i offentlig regi i form av offentlig drift og offentlig sysselsetting, til tross for politiske strømninger som kunne tilsi en annen utvikling. Det har derfor ikke skjedd en nedbygging av offentlig sektor sett undre ett, verken målt i ressursbruk eller antall ansatte, selv om det kan ha skjedd omstruktureringer og nedbygging innenfor enkelte tjenesteområder. Tvert imot har perioden vært preget av stor etterspørsel etter arbeidskraft i offentlig sektor. Og offentlig sektor og offentlige tjenester får i hovedsak gode skussmål når holdningsundersøkelser gjennomføres. Foreliggende rapport presenterer holdninger til offentlig sektor og offentlig aktivitet innenfor et utvalg temaer. Fafo gjennomførte i 1992 en spørreundersøkelse til befolkningen om til dels de sammen temaene (Stokke 1992). Denne undersøkelsen var utgangspunktet for foreliggende studie. Muligheten for å kunne se utviklingen i holdninger over tid, om det eventuelt har skjedd endringer siden den forrige undersøkelsen, fremsto som særlig interessant, sett i lys av de endringer vi har sett i politisk klima og i offentlig sektor de siste årene. Vi har derfor benyttet en del av spørsmålsstillingene fra den tidligere undersøkelsen i en ny undersøkelse i undersøkelsen dekker, i likhet med den forrige undersøkelsen, en rekke ulike temaer, som holdninger til befolkningens syn på offentlig sektors tjenestekvalitet, holdninger til effektivitet i offentlig sektor, holdninger til privatisering av offentlige tjenester i betydningen privat drift av offentlig finansierte tjenester, holdninger til skattefinansiering av offentlige tjenester, lønnsnivået i privat versus offentlig sektor og holdninger til stillingstrygghet. Gjennom en ny kartlegging av befolkningens holdninger til de nevnte temaene, ønsker vi å belyse om det har skjedd vesentlige endringer i holdninger til offentlig sektor og offentlig styring. De to undersøkelsene ble gjennomført på to svært ulike tidspunkter undersøkelsen ble foretatt (rett) før det ble klart at verden sto foran en internasjonal økonomisk krise og at denne også ville komme til å berøre Norge. På undersøkelsestidspunktet tidlig på høsten i 2008 så fremtiden i Norge lys ut for de fleste. Få uker senere var situa 7

10 sjonen totalt snudd. Folk er forespeilet økt arbeidsløshet og generelt strammere tider. 1 I 1992 var arbeidsløsheten høy i norsk sammenheng (5,4 prosent av arbeidsstyrken); den var også stigende. Til sammenligning var den svært lav (1,9 prosent) og også raskt synkende i 2007, forut for 2008-undersøkelsen (NAV 2008). Både den statsfinansielle situasjonen og situasjonen for det private næringslivet har vært svært gunstig det siste tiåret, blant annet på grunn av stigende oljepris og et for Norge fordelaktig bytteforhold med utlandet (høye priser på eksportvarer og lave priser på import). Folks privatøkonomiske situasjon har også gjennomgått en svært gunstig utvikling på grunn av et lavt rentenivå og lav prisstigning. Folks perspektiver på samtid og fremtid har derfor trolig vært ganske forskjellige på de to tidspunktene. I 1992-undersøkelsen svarte for eksempel over 40 prosent av respondentene at offentlig sektor burde brukes aktivt for å skape flere arbeidsplasser. Dette spørsmålet ble ikke tatt med i 2008-undersøkelsen fordi det syntes lite relevant; utfordringen var mer å besette eksisterende stillinger. Stor arbeidsløshet var ikke et tema på dette undersøkelsestidspunktet. Men det ble det få måneder senere, i likhet med spørsmålet om økt sysselsetting i offentlig sektor som en måte å møte den økende arbeidsløsheten. 2 I tillegg til å gjennomføre en egen spørreundersøkelse til befolkningen i 2008 og sammenlikne resultatene med undersøkelsen fra 1992, har vi også analysert resultatene fra en stor internasjonal undersøkelse om holdninger til offentlig sektor der også Norge inngår (Role of Government i The Internasjonal Social Survey Programme ISSP). Undersøkelsen dekker mange av de samme temaområdene som vår egen undersøkelse. Ved å trekke inn denne undersøkelsen, kan man forhåpentligvis styrke eller nyansere resultater fra den egne undersøkelsen. ISSP-undersøkelsen inneholder både en nasjonal og en internasjonal del slik at det innenfor en del områder har vært mulig å sammenligne den norske befolkningens holdninger med holdningene i andre land (se nærmere om undersøkelsen i kapittel 7). I foreliggende rapport har vi i hovedsak analysert den norske delen av undersøkelsen og sett på svargivingen på flere undersøkelsestidspunkter, men også tatt for oss noen internasjonale sammenlikninger innenfor enkelte temaer. Hvilken retning kunne man så tenke seg at eventuelle holdningsendringer har tatt? Sett i lys av de politiske endringene som har skjedd i perioden mellom de to Fafo-undersøkelsene, kunne én hypotese være at det har skjedd en ytterligere styrking av et liberalistisk syn på offentlig sektor i form av at offentlig sektors omfang burde begrenses og at den burde styres på nye måter. Samtidig har den gode statsfinansielle situasjonen bidratt til at det har kunnet skje en betraktelig, men samtidig økonomisk forsvarlig utbygging av de offentlige tjenestene. Det har derfor ikke vært vurdert som økonomisk nødvendig å holde sterkt igjen på veksten i offentlig sektor. Det partiet 1 Selv om renten vil falle og slik sett skape en gunstigere økonomisk situasjon for mange, særlig dem som er i jobb. 2 Men dette perspektivet er altså ikke med i denne rapporten. 8

11 som i størst grad har vært opptatt av at offentlig sektors rolle skulle begrenses og at skatter og avgifter skulle holdes nede, har da også utviklet seg til et parti som krever at det offentlige engasjementet økes på en rekke områder som for eksempel helsetjenester, eldreomsorg og infrastruktur, i det minste i form av et ønske om økte bevilgninger, om ikke nødvendigvis bare i form av offentlig drift. Mye tyder derfor på at liberalistiske politiske strømninger har kunnet gå sammen med et ønske om en fortsatt utbygging av offentlig sektor og offentlig engasjement. Men en i hovedsak positiv holdning til offentlig sektor og offentlig engasjement er heller ikke uforenelig med at man ser det som ønskelig eller nødvendig å utnytte ressursene på en best mulig måte, til tross for en gunstig økonomisk situasjon. Om rapporten Målsettingen med rapporten er dels å kartlegge holdninger til offentlig sektor innenfor utvalgte områder, dels å undersøke om det har skjedd endringer i holdninger over tid. Rapporten baserer seg på to spørreundersøkelser om befolkningens holdninger til offentlig sektor, henholdsvis en undersøkelse gjennomført av Fafo høsten 2008 og ISSPundersøkelsen, som ble gjennomført i 2006 mens dataene ble tilgjengelige sommeren Begge undersøkelsene bygger på landsrepresentative utvalg av befolkningen. En nærmere gjennomgang av de to undersøkelsene og datagrunnlaget for rapporten finnes i kapittel 7. Både for Fafo-undersøkelsen og ISSP-undersøkelsen har vi innenfor en del av temaområdene hatt mulighet til å foreta en sammenlikning over tid ved at det foreligger tidigere undersøkelser med de sammen spørsmålsformuleringene. Vi har organisert rapporten tematisk og forsøkt å flette de to undersøkelsene sammen ut fra de problemstillinger de belyser. Vi vil underveis i fremstillingen redegjøre for hvilke deler av presentasjonen som bygger på Fafo-undersøkelsen og hvilke som er hentet fra ISSP-undersøkelsen. Rapporten er lagt opp som følger. I kapittel 2 presenterer vi befolkningens syn på hvilke oppgaver myndighetene bør ha ansvar for, både i forhold til sosiale oppgaver som arbeid til alle og helsetjenester og i den økonomiske politikken. I kapittel 3 presenterer vi befolkningens holdninger til skatt og bruk av offentlige midler og hvordan befolkningen mener at skatter og offentlige midler bør benyttes. I kapittel 4 presenterer vi befolkningens syn på kvaliteten av de offentlige tjenestene, hvor effektiv man synes offentlig sektor er, om folk mener at de blir likebehandlet av det offentlige og hvor godt myndighetene lykkes i å løse en rekke oppgaver. I kapittel 5 tar vi for oss for nyelse og modernisering av offentlig sektor og ser på hvordan befolkningen stiller seg til en 3 Den internasjonale delen var klar først høsten

12 rekke av de endringene offentlig sektor har gjennomgått de siste årene. I kapittel 6 presenterer vi holdninger til lønnsnivået i offentlig sektor i forhold til i privat sektor og i hvilken grad den yrkesaktive befolkningen mener at den har en trygg jobb. Kapittel 7 presenterer de to undersøkelsene nærmere. I kapittel 8 sammenfatter vi funnene. 10

13 2 Hva bør myndighetene ta ansvar for? I Norge har offentlig sektor og offentlige myndigheter i større eller mindre grad ansvar for en rekke samfunnsområder, som for eksempel at alle som ønsker det, har et arbeid, at eldre har en anstendig levestandard eller at inntektsforskjellene i samfunnet reduseres. I dette kapittelet presenterer vi befolkningens syn på at myndighetene tar ansvar for en rekke samfunnsområder som mer eller mindre direkte berører befolkningen. Først ser vi på forhold som retter seg mot sosiale spørsmål som helsetjenester, arbeidssikring og sikring av levestandarden i alderdommen. Deretter ser vi på befolkningens holdning til at myndighetene tar ansvar innenfor den økonomiske politikken, i form av tiltak som dels retter seg mot vilkårene for næringslivet og fremskaffing av arbeidsplasser og sikring av en jevn inntekstfordeling. Hva bør myndighetene ta ansvar for? Generelt er befolkningen i Norge positiv til at myndighetene tar ansvar for en rekke velferdstjenester som for eksempel helsetjenester. Mange mener myndighetene også bør ha ansvar for tiltak som berører folks velferd ut over slike tjenester, som sikring av levestandard for gamle (pensjon), sørge for arbeid og håndheve miljølover. ISSPundersøkelsen har forsøkt å måle holdninger til at myndighetene tar ansvar for slike oppgaver. Tabell 2.1 viser fordelingen av svar i 2006 på ulike påstander om myndighetenes ansvar. For å forenkle oversikten over holdningene som kommer fram gjennom spørsmålsstillingen, har vi delt påstandene inn i to grupper. Den ene dreier seg om myndighetenes ansvar i sosiale spørsmål, den andre gruppen dreier seg om myndighetenes ansvar i økonomiske spørsmål. Innenfor begge gruppene har vi delt inn dem som svarer i tre grupper: de som har svart at myndighetene henholdsvis absolutt eller antakelig bør ha ansvaret for en oppgave, representerer hver sin gruppe. De som er negative til dette, og har svart antakelig ikke eller absolutt ikke, har vi samlet i en felles gruppe som vi kan kalle de «negative». Det er relativt få som har svart vet ikke; vi har derfor holdt denne gruppen utenfor i figurene. 11

14 Tabell 2.1 Fordeling av svar på påstander om myndighetenes ansvar. Mener du at myndighetene i sin alminnelighet bør eller ikke bør ha ansvaret for å?. Prosent. N= ISSP. Påstander A B C D E F G H I J Absolutt Antakelig Antakelig ikke Absolutt ikke Vet ikke Sum N Påstand A Påstand B Påstand C Påstand D Påstand E Påstand F Påstand G Påstand H Påstand I Påstand J Mener du at myndighetene i sin alminnelighet bør eller ikke bør ha ansvaret for å: Sørge for arbeid for alle som vil ha det Holde prisene under kontroll Sørge for helsetjenester til syke Sikre gamle en anstendig levestandard Skaffe industrien den hjelp den trenger for å vokse Sikre arbeidsledige en anstendig levestandard Minske inntektsforskjellene mellom rike og fattige Gi økonomisk støtte til studenter fra familier med lave inntekter Sørge for tilfredsstillende boliger for dem som ellers ikke har råd til det Håndheve strenge lover som får industrien til å gjøre mindre skade på miljøet Sosiale oppgaver Selv om myndighetenes sosiale oppgaver og oppgaver i styringen av økonomien ofte vil berøre hverandre, ser vi dem her hver for seg. I ISSP-undersøkelsen er det stilt spørsmål om myndighetene bør ha ansvar for følgende sosiale oppgaver: å sørge for arbeid til alle, helsetjenester til syke, sikre gamle og arbeidsledige en anstendig levestandard, sikre støtte til studenter fra familier med lav inntekt og sørge for bolig for dem som ikke har råd til å skaffe seg det selv. Samlet sett sier rundt 80 prosent eller mer i befolkningen at myndighetene absolutt eller antakelig bør ha ansvaret for slike sosiale oppgaver. I figur 2.1 ser vi at to oppgaver peker seg ut: helse og levestandard for gamle. Her mener henholdsvis 99 og 98 prosent av befolkningen at det er myndighetenes oppgave å ta ansvar for dette. Mellom 80 og 90 prosent sier at de absolutt mener dette. 12

15 Figur 2.1 Mener du at myndighetene i sin alminnelighet bør eller ikke bør ha ansvaret for disse oppgavene? Fordeling på tre svarkategorier. Kategorien «negativ» er summen av kategoriene antakelig ikke og absolutt ikke. Kategorien vet ikke er utelatt ISSP. Befolkningen, sett under ett, er også positiv til at staten tar et ansvar for de andre sosiale oppgavene, men her er det atskillig flere som ikke er helt sikre og svarer antakelig. Det er likevel under 20 prosent av befolkningen som mener at det ikke er myndighetenes oppgave å løse disse problemene. Ser vi på forholdet mellom positive (de som svarer absolutt eller antakelig) i forhold til de negative, er endringene i holdninger over tid, fra 1990 til 2006, små. I mange tilfeller er det ikke mulig å måle signifikante endringer. 4 Dette gjelder for eksempel holdningen til om staten skal ha ansvar for helsetjenester og å sikre gamle en anstendig levestandard. Befolkningen er blitt noe mer negativ til at myndighetene skal ha ansvar for arbeidslediges levestandard og for å skaffe arbeid til alle som ønsker det. Gruppen «negative» økte fra 7 til 12 prosent i perioden 1996 til 2006 når det gjelder holdningen til arbeidslediges levestandard. Da kom den største endringen i siste tiårsperiode. Gruppen «negative» økte fra 16 til 21 prosent i perioden 1990 til 2006 når det gjelder holdninger til å skaffe arbeid til alle. Her kom holdningsendringene i første del av tidsrommet, det vil si mellom 1990 og Omvent er det for holdningene til studentenes levestandard og ansvaret for å skaffe bolig til dem som ikke har råd. Her har andelen som er positiv i befolkningen økt med mellom fire og åtte prosentpoeng. At flere har 4 Det kan også ha skjedd endringer over tid i andelen som har svart absolutt og antakelig. Vi har valgt ikke å legge vekt på disse endringene i denne analysen. 13

16 blitt negative til at myndighetene skal ta ansvar for arbeidslediges levestandard og for å skaffe arbeid til alle som ønsker det, kan ha sammenheng med den gunstige arbeidsmarkedssituasjonen de senere år. At flere er positive til at myndighetene tar ansvar for studentenes levestandard og for å skaffe boliger til dem som ikke selv har råd til det, kan på sin side ha sammenheng med økende boligutgifter i den samme perioden. Oppgaver i styringen av økonomien I ISSP-undersøkelsen er det spurt om myndighetene skal holde prisene under kontroll, skaffe industrien hjelp til å vokse, minske inntektsforskjellene og strengt håndheve lover som verner miljøet. Vi har kalt dette for oppgaver som kan knyttes til styring av økonomien. Også her er befolkningen samlet sett positiv til at myndighetene tar et ansvar. Mellom 70 og 90 prosent av befolkningen mener at myndighetene absolutt eller antakelig skal ha ansvaret for disse oppgavene. 5 Figur 2.2 Mener du at myndighetene i sin alminnelighet bør eller ikke bør ha ansvaret for disse oppgavene? Fordeling på tre svarkategorier. Kategorien «negativ» er summen av kategoriene antakelig ikke og absolutt ikke. Kategorien vet ikke er utelatt ISSP. Figur 2.2 viser at blant dem som er positive til at myndighetene tar ansvar for oppgaver i styringen av økonomien, svarer rundt halvparten at de absolutt mener dette. Et unntak ser vi når det gjelder synet på å hjelpe industrien til å vokse. Her er befolkningen litt mer tilbakeholdende, og svarer som oftest antakelig. 5 For disse spørsmålene utgjør vet ikke-kategorien mellom 1 og 5 prosent. Tar vi med dem som har svart vet ikke, blir andelen positive i befolkningen noe lavere enn det som framgår av figur

17 Det spørsmålet som samler den største andelen negative, er spørsmålet om myndighetene skal påta seg et ansvar for å minske inntektsforskjellene. 25 prosent svarer at de er negative til dette, hvorav seks prosent mener at myndighetene absolutt ikke skal ha et slikt ansvar. Vi kan imidlertid merke oss at 43 prosent er absolutt enige i at myndighetene skal arbeide for å minske inntektsforskjeller. Denne andelen har økt litt over tid, fra 37 prosent i For øvrig er endringene små når det gjelder holdninger til offentlig ansvar for inntektsforskjeller. Det samme gjelder spørsmålene om strengere miljølover og priskontroll. 6 Det er en svak nedgang siste ti år i andelen som svarer at myndighetene absolutt bør ha ansvar for å holde prisene under kontroll. Dette kan ha sammenheng med at prisveksten var svært lav i 2006 og i de foregående årene. Vi kan registrere en økt positiv holdning fra 1990 til 1996 til at myndighetene skal påta seg ansvar for å hjelpe industrien til å vokse. Andelen som svarte antakelig økte da fra 42 til 55 prosent, mens andelen som svarte absolutt holdt seg konstant på rundt 22 prosent. Etter 1996 har det ikke skjedd signifikante endringer. Oppsummering Nordmenn er generelt svært positive til at myndighetene tar ansvar for ulike sosiale samfunnsoppgaver. 99 prosent sier at myndighetene absolutt eller antakelig bør sørge for helsetjenester. 98 prosent sier at myndighetene absolutt eller antakelig bør sikre gamle en anstendig levestandard. Befolkningen er blitt noe mer negativ til at myndighetene skal ha ansvaret for arbeidslediges levestandard og til å skaffe arbeid til alle som ønsker det. Befolkningen er blitt noe mer positiv (4 8 prosentpoengs økning) til at myndighetene skal ha ansvaret for studentenes levestandard og ansvaret for å skaffe bolig til dem som ikke har råd. 88 prosent sier at myndighetene absolutt eller antakelig bør sørge for å holde prisene under kontroll. 89 prosent sier at myndighetene absolutt eller antakelig bør håndheve strenge miljølover. 43 prosent er absolutt enige i at myndighetene skal arbeide for å minske inntektsforskjeller. 25 prosent er negative til dette. Det har vært små endringer over tid i holdninger til hva myndighetene bør ta ansvar for. 6 Spørsmålet om strengere miljølover ble ikke stilt i 1990; målingene gjelder derfor bare for 1996 og

18 Holdninger til offentlige tiltak i den økonomiske politikken Vi har også ønsket å finne ut hvordan befolkningen stiller seg til at myndighetene tar ansvar for tiltak i den økonomiske politikken. ISSP-undersøkelsen har forsøkt å måle holdninger til ulike tiltak. Respondentene ble presentert for et utvalg påstander om bruk av ulike tiltak og skulle svare på om de var for eller imot disse tiltakene. 7 Det gjelder holdningen til generelt å redusere de offentlige utgiftene, gi tilskudd til prosjekter for å skape nye arbeidsplasser, avregulering av næringslivet, gi støtte til industri for å utvikle nye produkter og ny teknologi, støtte til industri i tilbakegang for å sikre arbeidsplasser og endelig reduksjon av arbeidstiden for å skape flere arbeidsplasser. Spørsmålene ble stilt både i 1996 og 2006; det er derfor mulig å se om holdningene er endret over tid. Svarprosenter for de ulike påstandene finnes i tabell 2.2. Tabell 2.2 Tiltak som myndighetene kan benytte i økonomien. «Merk av om du er for eller mot disse tiltakene.» Prosent og ISSP. Påstand A Påstand B Påstand C Påstand D Påstand E Påstand F Sterkt for For Verken for eller imot Imot Sterkt imot Sum N Påstand A Påstand B Påstand C Påstand D Påstand E Påstand F Redusere de offentlige utgiftene Offentlige tilskudd til prosjekter for å skape nye arbeidsplasser Mindre offentlig regulering av næringslivet Gi støtte til industri for å utvikle nye produkter og ny teknologi Gi støtte til industri i tilbakegang for å sikre arbeidsplassene Redusere den ukentlige arbeidstiden for å skape flere arbeidsplasser I det følgende skal vi gå inn på de enkelte påstandene og se på endringene fra 1996 til Figurene som vises nedenfor, skal leses som en slags «vippe». De viser om 7 Svaralternativene var sterkt for, for, verken for eller imot, imot, sterkt imot. Gruppen vet ikke er for 2006 tatt ut av analysen for disse spørsmålene for å kunne sammenlikne tallene med I 1996 var vet ikke utelatt som svarkategori. 16

19 holdningene over tid, fra 1996 til 2006, har vippet i favør av for eller imot den enkelte påstanden. Midtpunktet av vippen viser de «nøytrale», det vil si dem som har svart verken for eller imot. Dersom dette midtpunktet ligger over nullstreken, er antallet nøytrale økt i Dersom midtpunktet ligger under nullstreken, er det færre nøytrale. Går vippen opp i begge ender, har vi fått en polarisering i utviklingen av holdninger til påstandene; går den ned i begge ender, har vi fått en økende nøytral holdning til påstandene. Endringene som kommenteres, er signifikante. 8 Redusere de offentlige utgiftene Et viktig skille i holdningene til den økonomiske politikken går mellom dem som ønsker å øke de offentlige utgiftene og dem som ønsker å redusere dem (påstand A). I 2006 var det 61 prosent som var for å redusere de offentlige utgiftene og 21 prosent som var imot å redusere utgiftene. Atten prosent var verken for eller imot å redusere de offentlige utgiftene. Ser vi på endringene fra 1996 til 2006, ser vi at nordmenn er blitt noe mer positive til bruk av offentlige midler. Figur 2.3 viser at det var 5 prosent færre som i 2006 svarte at de var for å redusere de offentlige utgiftene, mens 6 prosent flere var imot å redusere utgiftene. Antallet nøytrale var i 2006 omtrent som i Vi kan dermed si at selv Figur 2.3 Redusere de offentlige utgiftene. Endring fra 1996 til 2006 i prosentpoeng. Svarene sterkt for og sterkt imot er slått sammen med henholdsvis for og imot. Hvordan lese figuren, se side 16. ISSP. 8 Signifikanstest er utført som enkeltberegninger på 5-prosentnivå med Zigne signifikans versjon

20 om flertallet fortsatt er for å redusere de offentlige utgiftene, er det en økende andel som er imot en slik reduksjon. Gi offentlig støtte til næringslivet Skal myndighetene gi økonomisk støtte til næringslivet? ISSP-undersøkelsen måler holdninger til tre offentlige tiltak som direkte berører økonomisk støtte til næringslivet. To av tiltakene dreier seg om arbeidsplasser mens det tredje handler om produkt- og teknologiutvikling. Det ene tiltaket som ble foreslått for respondentene, var offentlige tilskudd til prosjekter for å skape nye arbeidsplasser (påstand B). I 2006 var 86 prosent enige i en slik bruk av offentlige midler. Bare 5 prosent var imot. Figur 2.4 viser at det er svært små holdningsendringer de siste ti årene knyttet til spørsmålet om offentlig støtte til prosjekter som skaper arbeidsplasser. Holdningen var den samme i 2006 som ti år før, og vippen i figur 2.4 slår derfor ikke ut i noen retning. Figur 2.4 Offentlige tilskudd til prosjekter for å skape nye arbeidsplasser. Endring fra 1996 til 2006 i prosentpoeng. Svarene sterkt for og sterkt imot er slått sammen med henholdsvis for og imot. Hvordan lese figuren, se side 16. ISSP. 18

21 Det andre tiltaket knyttet til arbeidsplasser det ble stilt spørsmål om, var om det offentlige skulle gi støtte til industri i tilbakegang for å sikre arbeidsplassene (påstand E). I 2006 svarte 56 prosent at de var for bruk av offentlige midler til støtte for industri for å sikre arbeidsplasser. En stor andel, om lag en fjerdedel, var imidlertid verken for eller imot. Det har ikke skjedd signifikante endringer i svarene på dette spørsmålet. Det tredje tiltaket knyttet til offentlig støtte til næringslivet gjelder støtte til industri for å utvikle nye produkter og ny teknologi (påstand D). Hele 90 prosent av de spurte var i 2006 for en slik bruk av offentlige midler. Under to prosent av de spurte var imot slike tiltak. Figur 2.5 viser at andelen positive har vokst med 6 prosentpoeng fra Det er også noe færre som har blitt nøytrale eller negative til tiltaket i løpet av tiårsperioden, og vi har kan dermed si at holdningene har vippet i favør av det offentlige tiltaket. Figur 2.5 Gi støtte til industri for å utvikle nye produkter og ny teknologi. Endring fra 1996 til 2006 i prosentpoeng. Svarene sterkt for og sterkt imot er slått sammen med henholdsvis for og imot. Hvordan lese figuren, se side 16. ISSP. 19

22 Reduksjon av arbeidstid Reduksjon av arbeidstiden har vært foreslått blant annet som et tiltak for å skape rom for flere arbeidsplasser. Det kan dreie seg om sekstimers dag eller andre former for redusert ukentlig arbeidstid. Hvilken holdning har nordmenn til å bruke et slikt virkemiddel (påstand F)? I 2006 var det 29 prosent av de spurte som sa at de var for en reduksjon av den ukentlige arbeidstiden for å skape flere arbeidsplasser. Dette var 16 prosentpoeng færre enn i 1996 da hele 45 prosent sa seg enige i påstanden. Av figur 2.6 ser vi at holdningene har vippet kraftig. Andelen som er imot bruk av arbeidstidsreduksjon, har økt fra 31 til 46 prosent. Denne endringen i holdninger til bruken av redusert arbeidstid som virkemiddel for å skape flere arbeidsplasser, må ses i sammenheng med den sterke reduksjonen i ledigheten i perioden vi her studerer. Figur 2.6 Redusere den ukentlige arbeidstiden for å skape flere arbeidsplasser. Endring fra 1996 til 2006 i prosentpoeng. Svarene sterkt for og sterkt imot er slått sammen med henholdsvis for og imot. Hvordan lese figuren, se side 16. ISSP. 20

23 Offentlig regulering av næringslivet En reduksjon i den offentlige reguleringen av næringslivet kan også være et virkemiddel myndighetene kan benytte i den økonomiske politikken (påstand C). I 2006 var det 44 prosent som mente at en redusert regulering av næringslivet var et riktig tiltak i den økonomiske politikken, mens hele 32 prosent ikke klarte å ta stilling til spørsmålet og svarte at de verken var for eller imot tiltaket. Vi finner ingen signifikante endringer i svargivningen i 2006 i forhold til I figur 2.7 ser vi imidlertid at det over tiårsperioden er blitt flere som sier at de er imot en reduksjon av den offentlige reguleringen. Holdningen til offentlig regulering av næringslivet ser dermed likevel ut til å ha vippet i mer positiv retning i løpet av tiårsperioden. Figur 2.7 Mindre offentlig regulering av næringslivet. Endring fra 1996 til 2006 i prosentpoeng. Svarene sterkt for og sterkt imot er slått sammen med henholdsvis for og imot. Hvordan lese figuren, se side 16. ISSP. Analyse og tolkninger av funnene I 1996 finner vi en positiv holdning til å støtte industri i tilbakegang og til å bruke arbeidstidsreduksjon for å skape arbeidsplasser. Disse holdningene kan ha vært preget av at arbeidsledigheten i de foregående årene var høy. Samfunnsdebatten var også på midten av 1990-tallet preget av den økonomiske nedgangstiden Norge hadde vært igjennom. Oppmerksomheten var knyttet til behovet for å vise måtehold og solidaritet i lønnsforhandlinger. Generelt ser vi at kvinner er mer positive til å ta i bruk slike 21

24 tiltak enn menn. I disse spørsmålene er det også en sammenheng mellom holdninger og politisk tilhørighet. De som plasserer seg til venstre på den politiske skalaen, er mer positive til å ta slike tiltak i bruk. Ti år etter, i 2006, var den økonomiske situasjonen svært god for Norge. Det ser ut til at befolkningen i denne situasjonen ble mer positiv til bruk av offentlige midler, selv om flertallet på begge tidspunkter var for å redusere de offentlige utgiftene. Befolkningen har også blitt mer positiv til å regulere næringslivet. I disse spørsmålene er det liten forskjell mellom kjønnene, men en meget sterk sammenheng med politisk tilhørighet. Endringen i holdninger til bruk av offentlige virkemidler kan dermed være uttrykk for en generell politisk dreining fra 1996 til 2006 i radikal retning. Offentlige tiltak for å skape arbeidsplasser eller å fremme utvikling av nye produkter og ny teknologi har stor støtte blant nordmenn. Her har også holdningsendringen vært mindre, og politisk tilhørighet spiller liten eller ingen rolle. I 2006 er færre enn i 1996 villige til å redusere den ukentlige arbeidstiden for å skape flere arbeidsplasser. Oppsummering Undersøkelsen viser at det har skjedd endringene i holdninger til offentlige tiltak fra 1996 til Disse endringene kan oppsummeres slik: Befolkningen har blitt noe mer positiv til bruk av offentlige midler i den økonomiske politikken selv om flertallet (vel 60 prosent) er for å redusere de offentlige utgiftene. Befolkningen er sterkt positiv til at staten bidrar til å skape arbeidsplasser. Det gjelder 86 prosent. Det har ikke skjedd holdningsendringer på dette feltet siste ti år. Over halvparten av befolkningen mener at det er riktig å støtte industri i tilbakegang for å sikre arbeidsplasser. Det har ikke skjedd holdningsendringer på dette feltet siste ti år. Befolkningen er svært positiv (90 prosent i 2006) til å støtte industri for å utvikle nye produkter og ny teknologi. Denne positive holdningen har styrket seg. Befolkningen er blitt mer skeptisk til å bruke redusert arbeidstid for å skape arbeidsplasser. Befolkningen er delt i holdningen til å redusere den offentlige regulering av næringslivet. Vel 40 prosent var for en mindre regulering av næringslivet både i 2006 og i 1996, men mange har ikke tatt en entydig stilling til dette virkemiddelet. 22

25 3 Holdninger til skatt og bruk av offentlige midler Drift av offentlig sektor og offentlig finansiering av en rekke samfunnsområder er avhengig av at bedrifter og privatpersoner skattelegges. Befolkningen kan i ulik grad være motivert for å betale skatt og særlig mer skatt enn i dag, dels fordi man mener at skattenivået er høyt nok, dels fordi man er usikker på om den økte skatten kommer ønskede samfunnsområder til gode. I en situasjon med gode statsfinanser kan man godt tenke seg at mange er motvillige til å betale mer skatt, samtidig som man mener at det er samfunnsområder som kunne trenge en forbedring, enten fordi ressurssituasjonen er for stram eller fordi ressursene utnyttes for dårlig. Befolkningen kan også ha ulike preferanser for ulike sektorer, at skattevilligheten er større på noen områder enn på andre. Fafo-undersøkelsen i 2008 hadde spørsmål om befolkningens villighet til å betale mer skatt til ulike samfunnsområder mens ISSP-undersøkelsen fra 2006 hadde spørsmål om holdninger til bruk av offentlige midler (som kan omfatte mer enn skatte midler). I dette kapittelet presenterer vi disse undersøkelsene. Vilje til å betale skatt I Fafo-undersøkelsen i 2008 spurte vi våre respondenter om de er villige til å betale mer skatt enn i dag dersom de visste at den økte skatten kom utvalgte samfunnsområder til gode. Vi har plukket ut noen samfunnsområder som alle i større eller mindre grad er skattefinansierte. Tabell 3.1 presenterer befolkningens holdninger. Av tabell 3.1 ser vi at befolkningen synes svært villig til å betale mer skatt til enkelte samfunnsområder. Særlig er det helse, skole/utdanning og eldreomsorg som mange kunne tenke seg å betale mer skatt til dersom de visste at den økte skatten kom disse områdene til gode. Det er bare 9 prosent som ikke ville betalt mer skatt til noen av de utvalgte områdene. Nå må det sies at det er lettere å si seg villig til å betale mer skatt enn å godta det dersom det skulle bli aktuell politikk. Svarene som fremkommer i tabell 3.1 kan derfor ikke umiddelbart tas til inntekt for at skatteøkninger anbefales, men de sier likevel noe om at til tross for en i verdenssammenheng nesten usammenlignbar rik stat, synes befolkningen likevel ikke å være fremmede for at skatteøkninger kan bli 23

26 Tabell 3.1 «Jeg skal nå nevne noen områder av offentlig sektor. For hvert av dem lurer jeg på om du er villig til å betale mer skatt enn i dag dersom du visste at det kom det konkrete området til gode?» Prosent. N= Helse 76 Kollektivtrafikk 58 Skole/utdanning 76 Veibygging/veivedlikehold 63 Eldreomsorg 80 Barnehager 54 Samfunnssikkerhet (brann, mat) 56 Fengsel 47 Forsvar 33 Ingen av disse 9 Kilde: Fafo en konsekvens dersom man ønsker ytterligere velferdsøkninger, alternativt at skatteøkninger kan bli nødvendig for å opprettholde dagens velferdsnivå. I forlengelsen av problemstillingen over, om befolkningen er villig til å betale mer skatt til utvalgte samfunnsområder, har vi også stilt respondentene spørsmålet om det offentlige burde begrense sin virksomhet slik at skattetrykket kunne senkes. Dette spørsmålet ble også stilt i Vi ser av tabell 3.2 at i 2008 er det omtrent like mange som er enige som uenige i påstanden om skattetrykk og størrelsen på offentlig virksomhet. Vel 40 prosent er henholdsvis enige eller uenige i påstanden om at det offentlige burde begrense sin virksomhet for at skattetrykket skal bli lavere. I 1992 var det noe flere som var enige i påstanden, altså flere som mente at offentlig sektor burde begrense sin virksomhet og færre som var uenige. Det er altså en relativt stor andel av befolkningen (40 prosent) som ønsker redusert offentlig aktivitet for at skattetrykket skal bli lavere. Svargivningen i tabell 3.2 kan stå litt i motstrid til funnene i tabell 3.1 der det fremgikk at svært mange er villige til å betale mer skatt til bestemte samfunnsområder. Det kan skyldes at respondentene på spørsmålet i tabell 3.1 primært svarer at de vil ha gode/bedre tjenester og i mindre grad forholdt seg til det økende skattenivået som kan bli følgen av forbedringen. Tabell 3.2 Hvor enig eller uenig er du i følgende påstand? «Det offentlige burde begrense sin virksomhet slik at skattetrykket ble lavere.» Prosent og 2008 Helt enig Delvis enig Verken enig eller uenig Delvis uenig Helt uenig Vet ikke Fafo (1000) Fafo (1007) Kilde: Fafo Sum 24

27 Svargivingen i tabell 3.2 tyder for øvrig ikke på at befolkningen sett under ett har blitt mer liberalistisk innstilt til skatt i betydningen at de synes at offentlig virksomhet burde begrenses til fordel redusert skatt, noe man kanskje kunne forventet på bakgrunn av at liberalistiske holdninger generelt synes å ha fått økt fotfeste og at FrP, som vel regnes som et liberalistisk parti og lenge har hatt redusert skatt som én av sine fanesaker, har hatt en markant økning i oppslutningen i befolkningen de siste årene. Det er også Høyres og FrPs stemmegivere som er mest enige i påstanden om redusert offentlig virksomhet, mens Rødts og SVs sympatisører er mest uenige. De med høy utdannelse er mer uenige i påstanden enn dem med lav utdannelse. Vi finner videre at det særlig er Unios medlemmer som er uenige i påstanden; hele 72 prosent sier seg uenige, mens 47 prosent av LOs medlemmer er uenige. Ikke overraskende er ansatte i offentlig sektor, og særlig ansatte i staten, mindre enige i påstanden enn ansatte i privat sektor. Kanskje kan vi lese ut av svarene som fremkommer i tabellene 3.1 og 3.2 at skattetrettheten ikke har økt til tross for en stadig økende nasjonalformue som på grunn av stigende oljeinntekter bidrar til å finansiere offentlig virksomhet. I den senere tid har de ulike politiske partiene hatt en rekke utspill om skattenivået. Flere partier ønsker å senke nivået (H, FrP). Andre ønsker ikke å senke det, men er tilbakeholdne med å ville heve det (for eksempel Arbeiderpartiet), mens SV er noe mer villig til skatteøkninger. Det har også nylig kommet ulike utspill fra forskere som hevder at det er rom for både skattereduksjoner og økte velferdssatsinger fordi statsinntektene har blitt mye større enn forventet på grunn av sterkt stigende oljepriser, økt innvandring og generelt økt yrkesdeltakelse og derav økte skatteinntekter (Dagens Næringsliv 2008). 9 Oppsummering Befolkningen er i 2008 villig til å betale mer skatt til mange samfunnsområder dersom den visste at den økte skatten kom det konkrete samfunnsområdet til gode. Befolkningen er særlig villig til å betale mer til helsetjenester, utdanning og eldreomsorg. Befolkningen er i 2008 mer uenig i påstanden om at det offentlige burde begrense sin virksomhet for at skattetrykket kunne bli lavere enn den var i Befolkningen synes med andre ord å ha blitt noe mindre opptatt av redusert skatt. 9 Det refereres her til en artikkel fra SSB (Holmøy & Oestreich Nielsen 2008). 25

28 Tabell 3.3 Liste over områder der det offentlige har utgifter. «Angi om du ønsker at det offentlige skal bruke mer eller mindre på hvert enkelt område. Husk at hvis du svarer 'mye mer', kan det bety skatteøkning for å bekoste det.» Prosent. 2006, 1996 og ISSP. Miljø Helse Bruke mye mer Bruke mer Bruke samme som nå Bruke mindre Bruke mye mindre Vet ikke Sum N Politi og rettsvesen Utdanning Bruke mye mer Bruke mer Bruke samme som nå Bruke mindre Bruke mye mindre Vet ikke Sum N Forsvaret Alderstrygd Bruke mye mer Bruke mer Bruke samme som nå Bruke mindre Bruke mye mindre Vet ikke Sum N Arbeidsledighetstrygd Kunst og kultur Bruke mye mer Bruke mer Bruke samme som nå Bruke mindre Bruke mye mindre Vet ikke Sum N

29 Bruk av offentlige midler I ISSP-undersøkelsen ble utvalget stilt spørsmålet om de mente det skulle brukes mer penger på ulike områder der det offentlige har utgifter, nærmere bestemt om det burde brukes mer offentlige midler på de ulike områdene, selv om det kunne føre til økt skattlegging. Spørsmålsformuleringen er altså en litt annen enn i Fafo-undersøkelsen der det ble spurt om villighet til å betale mer skatt til utvalgte samfunnsområder. Spørsmålet ble stilt både i 2006 og i de to foregående undersøkelsene i 1990 og Dette gjør det mulig å se endringer over tid. Tabell 3.3 viser den prosentvise fordelingen av svar innenfor de ulike områdene for de enkelte årene undersøkelsen ble gjennomført. I den følgende analysen av de enkelte områdene har vi slått sammen dem som sier de vil bruke mye mer og mer penger, og likeledes med dem som svarer de vil bruke mindre og mye mindre. Vi gjør et unntak der noen av de nevnte gruppene skiller seg spesielt ut. Miljø I 2006 var det 40 prosent av de spurte som ønsket å bruke mer penger på miljø. Et mindretall på 6 prosent ønsket å bruke mindre penger, mens over halvparten av de spurte ønsket å bruke det samme som før. Målingene viser ingen signifikante endringer i holdninger fra 1996 til 2006, men i perioden 1990 til 1996 sank andelen som ville Figur 3.1 Miljø: Ønsker at det offentlige skal bruke mer eller mindre på miljø. Andel svar i prosent for ulike år. Svarene mye mer og mye mindre er slått sammen med henholdsvis mer og mindre. Kategorien vet ikke er utelatt slik at summen blir mindre enn 100. ISSP. 27

30 bruke mer penger på miljø betydelig. Figur 3.1 viser at andelen som ønsket mer penger til miljø, sank fra 73 prosent til rundt 40 prosent fra 1990 til Vi finner ingen markante skillelinjer i undersøkelsen fra 2006 mellom dem som er positive til økt offentlig satsing på miljø og de andre når det gjelder alder, fagforeningsmedlemskap eller sektortilknytning. De yngste er noe mer positive enn gjennomsnittet. Det er ingen betydelige forskjeller mellom kvinner og menn. Når det gjelder politisk tilhørighet, er det dem som vil stemme på RV, SV og Venstre, som skiller seg markant ut fra gjennomsnittet i positiv retning. Helse Et stort flertall i befolkningen ønsker å bruke mer penger på helse. I 2006 utgjorde disse 85 prosent av de spurte. 27 prosent svarte at de ville bruke mye mer penger på helse. Oppslutningen har vært høy over tid. Det er ikke skjedd signifikante endringer i holdingene til å bruke penger på helse siden Det er nesten ingen som ønsker å bruke mindre på helse, og det er i 2006 heller ikke markerte forskjeller etter politisk partitilhørighet. Kvinner er litt mer tilbøyelige enn menn til å ville satse mer på helse. Politi og rettsvesen Holdningen til å satse på politi og rettsvesen har endret seg de siste ti år. Fra 1996 til 2006 økte andelen som svarte at de ville bruke mer penger på dette området med ni prosentpoeng, og i 2006 var det 70 prosent som svarte at de ønsket å bruke mer penger på politi og rettsvesen. Figur 3.2 viser denne utviklingen. Ser vi på undersøkelsen fra 2006, er det ikke store variasjoner i holdningene knyttet til mer satsing på politi og rettsvesen mellom de ulike aldersgruppene. De eldre over 55 år er noe mer positive enn gjennomsnittet til en slik satsing, mens de yngste mellom 18 og 24 år er mer negative. Det er også blant de yngste vi finner størst andel som vil bruke mindre penger på politi og rettsvesen. Det er ingen forskjell i holdninger mellom kvinner og menn. Andelen som ønsker å bruke mer penger på politi og rettsvesen, er lavere enn gjennomsnittet blant dem som sier de vil stemme på RV og SV, og noe høyere enn gjennomsnittet blant Fremskrittspartivelgerne. 28

31 Figur 3.2 Politi og rettsvesen: Ønsker at det offentlige skal bruke mer eller mindre på politi og rettsvesen. Andel svar i prosent for ulike år. Svarene mye mer og mye mindre er slått sammen med henholdsvis mer og mindre. Kategorien vet ikke er utelatt slik at summen blir mindre enn 100. ISSP. Utdanning Utdanning er et annet felt der flertallet av den norske befolkningen mener det er riktig å bruke mer penger. I 2006 var det 62 prosent som var positive til å bruke mer på utdanning. Dette er en oppgang på 12 prosentpoeng siden Endringen i holdninger mellom 1990 og 1996 er ikke signifikant. Svært få (1 prosent) mente i 2006 at det skulle brukes mindre penger på utdanning. Samlet sett kan vi si at det de siste 10 årene har vært en økt positiv holdning i befolkningen til å bruke mer penger på utdanning. I undersøkelsen fra 2006 finner vi ikke variasjon i holdninger etter alder, kjønn eller politisk partitilhørighet. Fagforeningstilhørighet spiller heller ingen rolle for holdningene til å bruke mer eller mindre offentlige midler på utdanning. 29

32 Figur 3.3 Utdanning: Ønsker at det offentlige skal bruke mer eller mindre på utdanning. Andel svar i prosent for ulike år. Svarene mye mer og mye mindre er slått sammen med henholdsvis mer og mindre. Kategorien vet ikke er utelatt slik at summen blir mindre enn 100. ISSP. Forsvaret Holdningene til å satse på forsvaret har endret seg over de siste seksten årene, og flere er blitt positive til å bruke mer penger på forsvaret. Likevel er skepsisen mot å bruke mer penger på dette samfunnsområdet større enn på områdene vi har nevnt ovenfor. I 2006 var 13 prosent positive til å bruke mer penger på forsvaret, mens hele 39 prosent ønsket å bruke mindre penger. Figur 3.4 viser imidlertid den positive trenden. I 1990 var det ikke mer enn 4 prosent av befolkningen som ville bruke mer penger på dette samfunnsområdet. Andelen som vil holde utgiftene stabile har også økt betydelig. Holdningene til å bruke penger på forsvaret varierer med alder og kjønn i undersøkelsen fra Aldersgruppene over 55 år er mer positive til å bruke penger på forsvaret, og det er blant de aller eldste, i gruppen over 65 år, at vi finner størst andel (25 prosent) som svarer at de vil bruke mer penger på forsvaret. Menn er også gjennomgående mer positive (17 prosent) enn kvinner (11 prosent) til å bruke mer penger på forsvaret. Vi finner også variasjon i holdninger etter hvilket politisk parti de som svarer sier de vil stemme på ved neste valg. I figur 3.5 ser vi at andelen som vil bruke mer penger på forsvaret, er størst blant dem som sier de vil stemme Fremskrittspartiet. Flest skeptiske til å bruke mer penger finner vi i de sosialistiske partiene. Vi kan imidlertid merke oss at det også blant Fremskrittspartiets velgere er en større andel som sier de ønsker å bruke mindre penger på forsvaret enn andelen som vil bruke mer penger. 30