Klima, Energi & Miljø

Transkript

1 2009 Klima, Energi & Miljø Anders Fjalsett & Harald Sundby Rud VGS

2 Rørlegger Historie Rørlegging kan spores tilbake til oldtiden. Allerede tilbake til en av verdens første sivilisasjoner, (sammen med Mesopotamia og Det tidlige Egypt), The Indus Valley Civilization, er det funnet tegn etter rørleggeren. I de bymessige bosetningene er det blitt funnet vannrør av keramikk. I disse områdene hvor dette folket har bodd har man funnet spor av offentlige bad, en form for kloakksystem og offentlige brønner. Det å kunne transportere, i første rekke vann, i hulrom eller kanaler har hatt stor betydning for samfunnsutviklingen. Allerede for ca år siden ble det på Kreta, i slottet til den legendariske kong Minos på Knossos, installert baderom med toaletter og dusjanlegg. Antikkens grekere betraktet kroppshygiene som svært viktig og pleide å dusje etter idrettsstevner. Senere tok romerne etter disse skikkene, og i Romerrikets storhetstid var det i Roma hele 15 termer - store badeanlegg med både kaldt og oppvarmet vann. Vannet fikk romerne fra fjellene ved å lede det ned i teglsteinsrenner over store broer, såkalte akvedukter. På mange måter la mennesker i antikkens mer vekt på hygiene enn deres etterfølgere. Slottet Versailles, praktslottet til Ludvig XIV ( ) og hans hoff, inneholdt ikke et eneste toalett eller baderom, og dronning Elisabeth I av England ( ) skal med stolthet ha uttalt at hun badet to ganger i måneden enten hun trengte det eller ikke! Skal man finne noe informasjon om rørleggerens historie før 1880 i Norge må man finne informasjon om de såkalte Postmakerne. Postmakerne var datidens svar på rørleggere. Postmakeren sørget for vannforsyning i byene ved hjelp av vannposter og tilførselsrør i tre. Vannpostene ble som regel bygd som vanntette kar, også de i tre. Karene måtte være så store at de kunne forsyne mye vann raskt i tilfelle brann. Under vannposten bygde postmakeren en kum, også den av treplanker. Kummen måtte være dimensjonert slik at det var mulig å gå ned og stenge vannet. Postmakeren boret også ut trestammer, helst furu, til vannrør. Dette ble gjort på den måten at de skar ut eller gjennomboret stokker, med en diameter mellom 1 ½ til 4. Disse ble så satt sammen med jernringer eller bøssinger. For at vannet ikke skulle fryse om vinteren, rant det kontinuerlig. Overskuddsvann ble ledet bort fra vannposten via rennesteinen som gikk midt i gateløpet eller i trerør til nærmeste bekkefar. I Oslo er det funnet trerør som er fra slutten av eller begynnelsen av 1600-tallet. Side 2 av 10

3 Vårt behov for vann- og avløpssystemer var imidlertid liten på grunn av spredt bebyggelse og at det fantes nok vann fra nærliggende elver og innsjøer. Først i 1814 ble de første vannverkene bygd i byene. På grunn av brann i hovedstaden i 1858 begynte arbeidet med å legge om de gamle rørene til støpejernsrør. Faglærte rørleggere kom til Norge fra Tyskland, og de første norske rørleggere etablerte seg i Oslo fra midten av forrige århundre. I løpet av det siste hundreåret har det skjedd en teknologisk utvikling som stiller stadig større krav til fagarbeidere. Det er særlig den sanitære og varmetekniske utviklingen, med blant annet installasjon av vannklosetter, bad og sentralvarmeanlegg, som har gitt rørleggerfaget et kraftig oppsving og gjort det til et betydelig byggfag. I nyere tid har informasjonsteknologien blitt tatt i bruk til tegning, prosjektering, administrative rutiner og til overvåking og regulering av VVS-anlegg. Utviklingen går mot flere og større rehabiliteringsoppdrag som stiller særlig store krav til samarbeid og beslutningsevne. Når det gjelder energiøkonomisering og miljø har rørleggerfaget gjennomgått en rivende utvikling blant annet med tanke på å utnytte energi på best mulig måte ved hjelp av varmepumpeteknikk og ved å automatisere energianleggene. I rørleggerfaget inngår stoffer og metaller som, dersom de ikke behandles forsvarlig, kan påvirke den økologiske balansen i naturen. Kvaliteten på arbeidet har betydning for ressursbruken i samfunnet. Arbeidsoppgaver Faget omfatter installasjoner, modernisering og reparasjoner av varme- og kjøleanlegg, sanitær-anlegg, spesielle anlegg for brannslokking og trykkluft- og gassanlegg for medisinske gasser o.l. Faget er underlagt strenge lover og forskrifter på tekniske, sikkerhetsmessige, miljømessige og helsemessige områder som rørleggeren må kjenne til og kunne følge. En rørleggers arbeidsoppgaver varierer fra små enkle reparasjoner i boligen til kompliserte rør-installasjoner med automatisk styring, der arbeidet utføres etter tegninger og beskrivelse. Også innen offshoreindustrien møter rørleggerne spennende utfordringer. Rørleggeren må kunne tegne, planlegge og koordinere sitt arbeid med andre håndverkere. Han/hun deltar på bygge- og framdriftsmøter med konsulenter og oppdragsgivere på større byggeanlegg. Fra bygget planlegges til det er ferdig, er rørleggeren med i prosjektet. Service er et nøkkelord i rørleggerfaget, da rørleggeren ofte har kontakt med kunden og representerer bedriftens ansikt utad. Rørleggerbedriftene varierer i størrelse - fra små bedrifter med gjennomsnittlig 4-5 ansatte, som utgjør flertallet - til store bedrifter som utfører arbeidet for industri- og offshorevirksomheter. Side 3 av 10

4 Rørleggeren installerer rørsystem i bolighus, kontor- og andre næringsbygg, sykehus og skoler, dvs: rørsystem for tilførsel av vann til forbruk og sanitæranlegg, montering av kraner, armatur og annet utstyr rørsystem for avløp rør for varmt vann til oppvarming og til kjøleanlegg røranlegg til brannslukkingsanlegg, såkalt sprinkleranlegg rør til damp, trykkluft og gassanlegg for sykehus og industri. En rørlegger arbeider også med planlegging og beregning av rørinstallasjoner, og er med gjennom hele byggeprosessen. Arbeidsdagene og arbeidsstedene varierer selvsagt for rørleggere som for andre i byggebransjen. På større byggeprosjekter arbeider flere rørleggere sammen over lenger tid. Den vanligste arbeidsform er likevel at rørleggeren arbeider selvstendig og har sin egen servicebil med innredet verksted for å takle de fleste oppdrag. Veien til Svenne-/Fagbrevet Rørleggerfaget går ut fra utdanningsprogrammet for Bygg- og anleggsteknikk (Vg1) og programområde for Klima-, energi- og miljøteknikk (Vg2). Når en er ferdig med de to årene i skole, gjenstår læretiden i faget. Læretiden tar to og et halvt år og gjennomføres ved at en tegner lærekontrakt med en bedrift i faget. De til sammen fire og et halvt år avsluttes med en fag- eller svenneprøve. Mange lurer på hvor gode karakterer en må ha for å komme inn på de ulike utdanningsprogrammene. Det er ikke mulig å gi noe eksakt svar på dette spørsmålet. Det varierer fra år til år og fra skole til skole avhengig av hvor mange som søker og hvor mange klasser som settes opp. Dersom der er ledige plasser, kommer alle som har fullført grunnskolen inn. Videreutdannings- og karrieremuligheter. Mange er opptatt av mulighetene for å ta videre utdanning og å gjøre karriere i den fagretningen en velger. Med fagbrev fra disse fagene, er en kvalifisert for opptak på teknisk fagskole, linje for byggfag. Teknisk fagskole er en toårig videreutdanning for fagarbeidere. Den kvalifiserer for arbeid med planlegging og ledelse i de aktuelle fagene. Fullført tekniske fagskole kvalifiserer også for opptak ved ingeniørstudier ved høgskolene og gir også allmennfaglig studiekompetanse. Fagutdanning i disse fagene er altså ingen utdanningsmessig blindgate. Det er tvert om en ideell start på en yrkeskarriere innen byggfagene. Toårig teknisk fagskole gir også mesterbevis og autorisasjon til å drive egen virksomhet. Mesterutdanning kan også tas som eget kurs. Kurset kan også tas nettbasert. Side 4 av 10

5 Blikkenslager Historie Kobber- og blikkenslager kan spores lang tid tilbake, helt tilbake til Kristi fødsel. Kjeler, kar og øser i kobber har blitt funnet i graver og boplasser. I Norge etablerte blikkenslagere seg sent på 1200-tallet, først som kjelesmeder, senere som kobbersmeder og kjelepinkere. Kobber- og blikkenslagerfaget var den gang et stort og vel ansett håndverk, og utøverne laget en rekke bruksgjenstander til husholdningene. I Europa fikk faget et skikkelig oppsving i middelalderen med framstilling av harnisker. Fagets utøvere ble da også kalt harniskmakere. Fra 1800-tallet utviklet faget seg i retning av å bli et bygghåndverksfag med tak- og beslagarbeid, taktekkinger og pipebeslag. I dag er kobber- og blikkenslagerens arbeidsområde også utvidet til å omfatte fasadearbeider med måltaging, tilvirkning og montering av takrenner, beslag og platefasader. I tillegg er produksjon av ventilasjonskanaler og montering av ventilasjonsanlegg et viktig arbeidsområde i faget. Faget omfatter tre hovedarbeidsområder: Tak, fasader og ventilasjon. Arbeidet foregår like mye utendørs som innendørs, på verksted og på forskjellige byggeplasser, avhengig av arbeidsoppgavene som skal utføres. Arbeidsoppgaver Som Blikkenslager kan du velge om du vil inn i et lite eller større firma, som utfører arbeid både på offentlige og private bygg. Arbeidet vil veksle mellom verksted og byggeplass. En blikkenslager arbeider mest med det som kalles tynnplater og produkter av dette. Disse produktene forekommer i mange forskjellige metaller alt etter som hva som er egnet. Side 5 av 10

6 De mest sentrale arbeidsområdene vil være: montering av ventilasjonsanlegg og produksjon av tilpasningskomponenter isolering, brannsikring og mantling produksjon og montasje av beslag og detaljer til tak og fasader oppbygging og kledning/tekking av tak og fasader servicearbeid på ventilasjonsanlegg samt fasader og tak utsmykking, kunsthåndverk og interiør Veien til Svenne-/Fagbrevet For å kunne ta svennebrevet som blikkenslager er må man gå første året på Bygg og Anleggsteknikk(VG1), etterfulgt av Klima, Energi & Miljø(VG2) i andre året, deretter 2 og et halvt år som lærling for så å ta svenneprøven. Svenneprøven kan tas når man har bestått de teoretiske prøvene som gjelder for faget. Selve prøven består av en eller flere dagers arbeid hvor man viser hva man kan. Selve prøven følges av en prøvenemnd som vurderer arbeidet gjennom dagen. Side 6 av 10

7 Taktekker Historie Før i tiden var taktekkeren henvist til å bruke lokale tekkematerialer som never, torv, siv, heller og trespon. De forskjellige materialene krevde ulike metoder for å få taket vanntett. Etter hvert som mulighetene til å frakte materialer over store avstander har økt, er det også blitt utviklet bedre og mer kompliserte tekkemetoder. Frem til 1500-tallet var det torv og spontekking som gjaldt når tak skulle holdes tett. Fra 1500-tallet ble teglsteinen enkeltkrummet mer og mer utbredt og det var det som var mest vanlig for å tette tak på 1800-tallet. I andre halvdel av 1800-tallet og et godt stykke inn på 1900-tallet ble falset teglstein lagt i forband vanlig. Forband er en metode som legger en halv teglstein over neste halve. Spontekking er en gammel metode benyttet på alle typer trehus men er kanskje mest kjent fra stavkirkene. Metoden strekker seg tilbake til våre stavkirkers tid på 1100 tallet. Mye brukt frem til 1600 tallet og i enkelte dalfører frem til 1800 tallet. Det var opprinnelig tømreren som stod for taktekkingen den ytre værhuden på taket. Etter hvert utviklet taktekkingen seg til å bli et eget fagområde, og i 1991 ble taktekkerfaget lagt inn under lov om fagopplæring i arbeidslivet. Fra de tidligere tider til i dag, har utviklingen gått i retning av å lage bygningene mer bekvemme og funksjonelle. Det er også blitt stilt strengere krav til bygningens utseende og til deres styrke og motstandsevne mot vær, utøy og nedbrytning. Takets funksjon i en bygning er å beskytte mot snø og regn og gi isolasjon. Taket den femte fasaden skal dessuten være pen å se på og passe sammen med resten av bygningen. Med tanke på de verdiene taktekkingen beskytter og den energibesparelsen et godt isolert tak gir, er det nødvendig med fagfolk med solide kunnskaper i faget. Side 7 av 10

8 Arbeidsoppgaver Taktekkeren utfører tekking og isolering av byggverk og tuneller. Restaurering av eldre tak er et arbeidsområde som krever særskilte kunnskaper om og ferdigheter i gamle tekkemetoder. Et annet spesialisert arbeidsområde er såkalt membranisolering eller tekking under grunnivået. Som taktekker har du muligheten til å jobbe enten i privat eller offentlig sektor. Taktekkerfaget innebærer tekking av nybygg, rehabilitering, omtekking, service og reparasjoner. Arbeidet kan foregå på alt fra boliger til ulike idrettshaller, tuneller og våtromsmembraner. De mest sentrale områdene er: vurdering av underlaget diffusjonstetting isolering, med og uten falloppbygging mekanisk forankring av tekkinger tekking av flate tak, skråtak og bueta Veien til Svenne-/Fagbrevet For å kunne ta svennebrevet som taktekker må man gå første året på Bygg og Anleggsteknikk(VG1), etterfulgt av Klima, Energi & Miljø(VG2) i andre året, deretter 2 og et halvt år som lærling for så å ta svenneprøven. Svenneprøven kan tas når man har bestått de teoretiske prøvene som gjelder for faget. Selve prøven består av en eller flere dagers arbeid hvor man viser hva man kan. Selve prøven følges av en prøvenemnd som vurderer arbeidet gjennom dagen Side 8 av 10

9 Fagbrev og Svennebrev, hva er forskjellen? Fagbrev er et avsluttende dokument etter fullført yrkesutdannelse. Fagbrev skiller seg fra svennebrev ved at det tas i andre yrkesfag enn håndverksfag. I de gamle håndverksfagene er det fortsatt svennebrev som gjelder, men der industrien har tatt over for håndverket blir det likevel avlagt fagprøve i stedet for svenneprøve. Fagprøven er da tilpasset bedriftens daglige produksjon, dette er forskjellen. Svennebrev er et avsluttende dokument etter fullført yrkesutdannelse i et håndverksfag / mesterfag. Utdeling av svennebrev foregår ved en høytidelig seremoni i de ulike kommuner. Arrangementet foregår en eller to ganger i året. Det kan også foregå en utdeling av svenneprøvemedalje til kandidater som har utmerket seg spesielt. Det tildeles også fagopplæringspriser til bedrifter som har stått for en spesielt god opplæring av kandidatene. Eks: Side 9 av 10

10 Utdanningsmuligheter Side 10 av 10