Høringsnotat. Forslag til ny autorisasjonsordning for helsepersonell utdannet utenfor EØS. Helse- og omsorgsdepartementet

Transkript

1 Helse- og omsorgsdepartementet Høringsnotat Forslag til ny autorisasjonsordning for helsepersonell utdannet utenfor EØS (Forslag til endringer i lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) og ny forskrift om tilleggskrav for autorisasjon av helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EØS og Sveits) Høringsfrist: 2. februar

2 1 Innledning Bakgrunn Oppsummering av forslaget Nærmere om dagens modell Kort om autorisasjon Vilkår for autorisasjon Særlig om jevngodhetsvurderingen Særlig om nødvendig kyndighet Autorisasjon av helsepersonell i andre nordiske land Innledning Sverige Lege og tannlege Andre autoriserte helsepersonellgrupper Generelt Danmark Lege Andre autoriserte helsepersonellgrupper Generelt Finland Lege Sykepleier Departementets forslag til ny modell Innledning Jevngodhetsvurdering Bakgrunn Departementets vurdering og forslag Språkkrav Bakgrunn Gjeldende rett Departementets vurdering og forslag Fagprøve Bakgrunn

3 4.4.2 Gjeldende rett Departementets vurdering og forslag Kurs i nasjonale fag og legemiddelhåndtering Bakgrunn Gjeldende rett Dagens ordning Departementets vurdering og forslag Innholdet i kurs og prøver Gjeldende rett Departementets vurdering og forslag Adgang til å fremstille seg for ny prøve Tidsfrist for gjennomføring av tilleggskrav Klage Gjeldende rett Departementets vurdering og forslag Overgangsbestemmelse Endringer i lov og forskrift Økonomiske og administrative konsekvenser Administrative konsekvenser Økonomiske konsekvenser Merknader til de enkelte bestemmelsene Forslag til lovendringer Forslag til ny forskrift om tilleggskrav

4 1 Innledning Helse- og omsorgsdepartementet foreslår med dette endringer i autorisasjonsordningen for helsepersonell som er utdannet i land utenfor EØS-området og Sveits. For søkere med utdanning fra EØS-land og Sveits gjelder forskrift 8. oktober 2008 nr 1130 om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits. I det videre vil departementet omtale EØS-land og Sveits som EØS. Det foreslås endringer i helsepersonelloven 48 og 53, samt en ny 48 a. De foreslåtte lovendringene er presiseringer av dagens bestemmelser og tekniske endringer. Videre foreslås det en ny forskrift om tilleggskrav for autorisasjon av helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EØS og Sveits. Høringsfristen er 2. februar Bakgrunn Helsepersonell med utenlandsk utdanning utgjør en betydelig andel av de som søker og gis norsk autorisasjon, og representerer verdifull arbeidskraft og kompetanse i norsk helse- og omsorgstjeneste. De fleste leger, tannleger og sykepleiere som har utdanning fra utlandet og som har fått norsk autorisasjon, er utdannet i Norden eller et annet EØS-land. En stor og økende andel helsepersonell i norsk helse- og omsorgstjeneste kommer imidlertid fra land utenfor EØS-området. Andelen leger utdannet utenfor EØS-området som gis norsk autorisasjon har i perioden holdt seg stabilt på ca. 7 prosent av det totale antallet autoriserte leger for samme periode. Andelen leger utdannet utenfor EØS-området som fikk norsk autorisasjon økte i 2013 til ca. 8 prosent av det totale antallet autoriserte leger. For sykepleiere har andelen holdt seg stabil på ca. 3 prosent i perioden Andelen sykepleier utdannet utenfor EØS-området som fikk norsk autorisasjon var i 2013 på ca. 2 prosent av det totale antallet autoriserte sykepleiere. I alt syv av ti autorisasjoner innvilget til helsepersonell med utdanning fra land utenfor EØSområdet gikk i denne perioden til helsefagarbeidere. For en oversikt over autorisasjoner gitt i 2013 vises det til vedlegg 1. Enkelte utfordringer ved dagens autorisasjonsordning ble omtalt i stortingsmeldingen Meld. St. 10 ( ) God kvalitet trygge tjenester. Det påpekes i nevnte melding at dagens autorisasjonsordning ikke er godt nok tilpasset den norske helse- og omsorgstjenestens krav til pasientsikkerhet og behov for språkferdigheter, og at det er behov for bedre forutsigbarhet for søkerne. Videre ble det vist til at andre nordiske land har gjort endringer i godkjenningsordningene de senere år. 1.2 Oppsummering av forslaget Departementet foreslår i dette høringsnotatet at den nye autorisasjonsordningen for helsepersonell med utdanning fra land utenfor EØS skal bestå av to trinn; først en jevngodhetsvurdering og deretter et løp hvor søker må oppfylle tilleggskrav. I jevngodhetsvurderingen skal det vurderes om I) søkers gjennomførte utdanning og eksamen er jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen eller II) om søker har 4

5 godtgjort at det foreligger nødvendig kyndighet. Denne vurderingen foretas på grunnlag av framlagt dokumentasjon. Dersom utdanningen og eksamen anses som jevngod, gis søker beskjed om avgjørelsen og at de kan gå videre i et kvalifiseringsløp med sikte på autorisasjon. Denne løsningen vil etter departementets vurdering bidra til mer forutsigbarhet for søker. Søker som ikke har en utdanning og eksamen som anerkjennes som jevngod og heller ikke anses å ha nødvendig kyndighet, vil få avslag på sin søknad om autorisasjon. Dette avslaget kan påklages, se nærmere punkt 4.9. Autorisasjonsprosessen skal bidra til å sikre at helsepersonell har nødvendige kvalifikasjoner for å kunne utøve yrket i Norge. På grunn av store variasjoner i innholdet i og gjennomføringen av utdanninger i land utenfor EØS-området er det krevende å vurdere om den enkelte søker har de kvalifikasjonene som forutsettes for å få norsk autorisasjon. For å bidra til at leger, tannleger og sykepleiere med utdanning fra land utenfor EØSområdet har nødvendige kvalifikasjoner for å få norsk autorisasjon, foreslår departementet at det stilles krav om bestått fagprøve for disse gruppene. For helsefagarbeidere foreslås en forenklet fagprøve. Gode faglige kvalifikasjoner alene er ikke tilstrekkelig for å oppfylle kvalitets- og forsvarlighetskrav. Tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter i norsk språk både skriftlig og muntlig er en viktig forutsetning for at helsepersonell skal kunne utøve yrket forsvarlig. Departementet foreslår derfor språkkrav som vilkår for autorisasjon av alt helsepersonell som er utdannet utenfor EØS. For alle de 29 helsepersonellgruppene som følger av helsepersonelloven 48 første ledd som er utdannet i land utenfor EØS foreslås det å stille krav om bestått norskprøve som tilsvarer CEFR nivå B2 (Bergenstesten). Det foreslås å gjøre unntak for språkprøve for søkere som kan dokumentere tilsvarende kunnskap og ferdighet i norsk, svensk eller dansk. I forskrift om tilleggskrav for autorisasjon for helsepersonell stilles det i dag krav om kurs i nasjonale fag for sykepleiere, hjelpepleiere, farmasøyter, leger og tannleger. Departementet foreslår i dette høringsnotatet at alle helsepersonellgruppene utdannet i land utenfor EØS skal gjennomføre kurs og bestå prøve i nasjonale fag for å ha rett til autorisasjon. I tillegg må leger, tannleger, sykepleiere og farmasøyter gjennomføre og bestå prøve i legemiddelhåndtering. Rett til autorisasjon oppnås når alle kvalifiseringstiltak er gjennomført og bestått. Tilleggskravene må etter forslaget gjennomføres i løpet av tre år etter at søkers gjennomførte utdanning og eksamen er vurdert som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen. Det er videre foreslått at søker får totalt tre forsøk på å bestå fagprøve og prøve i nasjonale fag og legemiddelhåndtering. Det er ikke foreslått begrensninger i antall forsøk på å bestå språkprøve. I tillegg til de materielle endringene i lov og forskrift foreslår departementet også enkelte tekniske endringer i helsepersonelloven 48 andre og tredje ledd. Dette blant annet for å tydeliggjøre at kravene til egnethet og alder gjelder alle søkere. 5

6 Dagens tilleggskravforskrift foreslås erstattet med ny forskrift om tilleggskrav for autorisasjon av helsepersonell utdannet utenfor EØS. Forskriften regulerer tilleggskravene og gjennomføringen av disse. 2 Nærmere om dagens modell 2.1 Kort om autorisasjon Hovedformålet med autorisasjonsordningen er å ivareta pasienters sikkerhet samt kvalitet og tillit til helse- og omsorgstjenesten og helsepersonell. Autorisasjonsordningen skal bidra til at helsepersonellet har nødvendige kvalifikasjoner for å inneha en bestemt yrkesrolle. Søkerens samlede kvalifikasjoner, det vil si innhold, omfang og nivå i grunnog videreutdanning, kurs og praktisk erfaring, må vurderes konkret. Autorisasjon skal bidra til at helsepersonell med en bestemt tittel har riktig kompetanse når de utøver yrket. Søker som oppfyller vilkår i lov eller forskrift har rettskrav på autorisasjon. Autorisasjon gir rett til å benytte en beskyttet tittel, jf. helsepersonelloven 74. Det er forbudt for andre både å benytte en beskyttet tittel og en tittel som gir inntrykk av at vedkommende har en autorisasjon. Statens helsetilsyn kan tilbakekalle, suspendere eller begrense autorisasjon hvis vilkårene for det er oppfylt, jf. helsepersonelloven 57, 58 og 59. Profesjonsgodkjenning etter helsepersonelloven har et annet formål enn NOKUTs generelle godkjenning etter lov om universitetet og høgskolene. Formålet med generell godkjenning er å vurdere hvordan søkers utenlandske utdanning passer med det norske utdanningssystemets gradsstruktur. Utdanningens innhold vurderes ikke. NOKUTs generelle godkjenning er ikke tema for dette høringsnotatet. 2.2 Vilkår for autorisasjon Det følger av helsepersonelloven 48 første ledd at det er i alt 29 helsepersonellgrupper som er omfattet av autorisasjonsordningen. Vilkår for autorisasjon følger av bestemmelsens andre og tredje ledd: Rett til autorisasjon etter søknad har den som: a) har bestått eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring, b) har gjennomført praktisk tjeneste fastsatt i forskrift gitt av departementet, c) er under 75 år og d) ikke er uegnet for yrket. Rett til autorisasjon etter søknad har også den som: a) har utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen, 6

7 b) har utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter 52, eller c) på annen måte har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet. Det følger av helsepersonelloven 48 andre ledd bokstav a at bestått eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring kan gi rett til autorisasjon. Etter helsepersonelloven 48 tredje ledd kan utdanningskravene også oppfylles ved enten at a utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen, b utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale med andre land eller c søker har dokumentert nødvendig kyndighet. Helsepersonelloven 48 tredje ledd bokstav b om gjensidig anerkjennelse er kun aktuelt for søkere med utdanning fra EØS-land og omtales derfor ikke nærmere i dette høringsnotatet. For søkere med utdanning fra land utenfor EØS vil det være utdanningskravene i helsepersonelloven 48 tredje ledd bokstav a og bokstav c som er aktuelle grunnlag for autorisasjon, se nærmere redegjørelse av disse kravene under punkt 2.3 og 2.4. Søknad om autorisasjon behandles av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK). Hvis det verken kan dokumenteres jevngod utdanning og eksamen eller nødvendig kyndighet skal SAK avslå søknaden. Etter forvaltningsloven 24 skal et slikt avslag begrunnes. Dersom SAK gir informasjon om kompetansehevende tiltak, legger dette ikke føringer for behandlingen av en eventuell senere søknad om autorisasjon. Det fremgår av helsepersonelloven 48 andre ledd bokstav b at søker må ha gjennomført eventuell praktisk tjeneste etter avsluttende eksamen. Krav om praktisk tjeneste gjelder kun for personellgrupper hvor dette er fastsatt i forskrift. Praktisk tjeneste (turnustjeneste) før autorisasjon kreves i dag av fysioterapeut, ortopediingeniør og kiropraktor. I tillegg til utdanningskravene må helsepersonellovens øvrige vilkår om alder og egnethet være oppfylt for at autorisasjon skal innvilges. Autorisasjon faller bort i dag ved fylte 75 år, jf. helsepersonelloven 54. Departementet foreslått å heve aldersgrensen fra 75 år til 80 år i høringsnotat om endring av aldersgrensen for bortfall av helsepersonells autorisasjon m.v. fra år som ble sendt ut 26. mai For helsepersonell som overstiger aldersgrensen er det adgang til å søke om lisens, eventuelt på vilkår. Autorisasjon gis ikke til en søker som vurderes som uegnet for yrket, jf. helsepersonelloven 53 og 57. Søker er uegnet om det foreligger forhold som ville medført tilbakekall av autorisasjon etter 57. Ved søknad om autorisasjon blir ikke egnethet vurdert nærmere med mindre SAK har fått opplysninger eller holdepunkter om forhold som kan indikere uegnethet. Forskrift 24. februar 2004 nr. 460 om tilleggskrav for autorisasjon for helsepersonell stiller i tillegg krav om kurs i nasjonale fag for bestemte helsepersonellgrupper. Kravet omfatter lege, tannlege, sykepleier, farmasøyt og hjelpepleier utdannet utenfor EØSområdet. Formålet med kurs i nasjonale fag er å formidle følgende kunnskap om norske 7

8 forhold og det norske helsesystemet, jf. forskriften 3: Oppbygningen og organiseringen av helse- og omsorgstjenesten, helse- og sosialrett, håndtering av legemidler, kulturforståelse og nasjonale satsningsområder. 2.3 Særlig om jevngodhetsvurderingen Rett til autorisasjon har den som har en utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen, jf. helsepersonelloven 48 tredje ledd bokstav a. Bestemmelsen gjelder i hovedsak den som har utdanning fra et land utenfor EØS. Det er ikke nærmere angitt i loven eller forarbeidene hva som skal anses som jevngod eksamen. Det er lagt til grunn at det ikke er et krav at utdanningen er helt sammenfallende med den norske i innhold. Det avgjørende for vurderingen er om vedkommende søkers utdanning samlet sett er av en slik kvalitet og et slikt omfang at den må anses faglig jevngod med den aktuelle norske utdanningen. Slik helsepersonelloven 48 tredje ledd bokstav a praktiseres i dag, vil normalt en utdanning på et lavere utdanningsnivå enn den aktuelle norske utdanningen ikke anses som jevngod. En utdanning på et lavere utdanningsnivå kan allikevel anses jevngod etter en helhetsvurdering av utdanningens totale lengde, fagsammensetningen og betydningen av eventuelt manglende fordypning. Den utenlandske utdanningen bør i det vesentlige ha den samme fordelingen av antall timer i teori og praksis som norsk utdanning. Den må også ha en tilstrekkelig bredde og fordypning. De mest sentrale fag og emner må være dekket. Det er ikke avgjørende hvilken yrkestittel en utdanning gir i utdanningslandet, men utdanningen må være rettet inn mot og kvalifisere for å utøve vedkommende yrke som det søkes autorisasjon for. En utdanning som gir tittelen sykepleier i utdanningslandet vil f eks i enkelte tilfelle ikke kunne anses jevngod med norsk utdanning som sykepleier, men kan vurderes som jevngod med norsk utdanning som helsefagarbeider. Dersom SAK er i tvil om søker har eksamen som jevngod med tilsvarende norsk eksamen, ber SAK om sakkyndig råd fra utdanningssektoren. For leger stilles det i slike tilfeller krav om fagprøve i form av en modifisert OSCE-test. Denne er basert på eksamen på medisinstudiet ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo. Testen bidrar til å opplyse saken og avklare det faglige nivået på søkeren. Det er ikke etablert fagprøve for andre helsepersonellgrupper. Frem til 2010 har de som søker om autorisasjon som tannlege og som er utdannet i land utenfor EØS blitt henvist til kvalifiseringsprogrammet for tannleger ved Universitetet i Bergen. Kvalifiseringsprogrammet ble etablert som et ettårig fulltidsstudie i Formålet med programmet er å bidra til at personer med tannlegeutdanning fra land utenfor EØS-området som har varig oppholdstillatelse i Norge, får tilbud om nødvendig tilleggsutdanning og praksis slik at de kan få norsk autorisasjon som tannlege. Fra 2010 behandles disse søknadene av SAK på samme måte som for øvrige helsepersonellgrupper. I de tilfeller SAK avslår søknaden om autorisasjon som tannlege fordi utdanningen ikke anses som jevngod, vil søkere, som har varig oppholdstillatelse i Norge og som har behov for betydelig tilleggsutdanning/praksis, fortsatt kunne søke om opptak til kvalifiseringsprogrammet i Bergen. 8

9 For å kunne vurdere om en søkers utdanning fra utlandet fyller vilkårene for norsk autorisasjon, må først det norske sammenligningsgrunnlaget etableres. Det er da nødvendig å ha tilstrekkelig informasjon om innholdet i de norske utdanningene som leder frem til autorisasjon som helsepersonell. Det tas utgangspunkt i en oversikt over den norske utdanningens innhold, de enkelte fagområder, timefordeling, fordeling mellom teori og praktisk undervisning med videre, gjerne i form av en detaljert studieplan når en slik foreligger. Ambulansearbeider, apotektekniker, helsefagarbeider, fotterapeut, helsesekretær og tannhelsesekretær er utdanninger på videregående skoles nivå som gir grunnlag for autorisasjon. Utdanning på videregående skoles nivå er regulert i lov av 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den videregående opplæringen (opplæringslova). Kunnskapsdepartementet har gitt forskrifter om trinn, programområde, fag, mål, omfang og gjennomføring av opplæringen. Høyere utdanning er regulert i lov av 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven) med forskrifter. Universitets- og høyskoleloven inneholder bestemmelser blant annet om krav til utdanningsinstitusjonene, opptak til og gjennomføring av studier, utdanningenes innhold og eksamen. Kunnskapsdepartementet har fastsatt forskrifter om studier ved de høyere utdanningsinstitusjonene. Forskriftene inneholder blant annet bestemmelser om studier og studieretninger, krav til studieplan, emnebeskrivelser og undervisning. Det er utarbeidet rammeplan for enkelte helsefaglige utdanninger på universitets- og høgskolenivå. Utdanningene til de autoriserte helsepersonellgruppene bioingeniør, ergoterapeut, fysioterapeut, jordmor, radiograf, sykepleier og vernepleier er regulert av rammeplan og forskrift til rammeplan. Rammeplanene angir mål for utdanningene, viser utdanningenes omfang og innhold og gir retningslinjer for organisering, arbeidsmåter og vurderingsordninger. I følge rammeplanene skal utdanningene også oppfylle krav som stilles i aktuelle lover for yrkesutøvelse, direktiver fra EU og internasjonale konvensjoner. De enkelte utdanningsinstitusjonene har myndighet til å fastsette bestemmelser, fag- og studierplaner ut over det som går frem av rammeplanen. Slik vil norsk utdanning innen samme studieretning variere fra institusjon til institusjon. Rammeplanens innhold eller intensjon setter imidlertid begrensninger i institusjonenes handlingsrom. Utdanningene skal, med sine lokale tilpasninger og variasjoner, fortsatt fremstå som enhetlige og gjenkjennelige, uavhengig av institusjon. En del helsefaglige utdanninger har ikke en rammeplan. Dette gjelder lege, optiker, ortopediingeniør, provisorfarmasøyt, psykolog, reseptarfarmasøyt, tannlege, tannpleier og tanntekniker hvor de enkelte utdanningsinstitusjon har utstrakt fullmakt til selv å bestemme hvilke fag og emner som skal tilbys. Det eksisterer ikke et tilbud om utdanning til de autoriserte helsepersonellgruppene kiropraktor, ortoptist og perfusjonist i Norge. Forskrifter, rammeplaner og institusjonenes utfyllende fagplaner er av vesentlig betydning for godkjenningsmyndighetene. I den grad det eksisterer en rammeplan tar godkjenningsmyndighetene utgangspunkt i den. 9

10 Uavhengig av om en profesjonsutdanning i Norge er regulert av rammeplan, er det en grunnleggende forutsetning at utdanningens innhold, emner, omfang og fordeling av teoriog praksisundervisning er i samsvar med internasjonale forpliktelser, helse- og omsorgstjenestens behov og forventninger til kvalifikasjoner og kunnskap yrkesutøveren må besitte etter bestått eksamen. Enkelte profesjonsutdanninger er harmonisert i Europarlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF av 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet). Dette gjelder lege, sykepleier, tannlege, jordmor og provisorfarmasøyt. Norge er forpliktet til å sørge for at de som gis autorisasjon oppfyller minstekravene som er fastsatt i direktivet for slike harmoniserte utdanninger. 2.4 Særlig om nødvendig kyndighet Det følger av helsepersonelloven 48 tredje ledd bokstav c at en søker som har godtgjort nødvendig kyndighet har rett til autorisasjon. Nødvendig kyndighet er dermed et selvstendig grunnlag for autorisasjon. Det er liten veiledning i lov og forarbeider om hva som ligger i nødvendig kyndighet. Den nærmere avgrensning og fortolkning av bestemmelsen er utviklet i forvaltningspraksis. Bestemmelsen er et unntak fra hovedregelen om bestått eksamen i vedkommende fag. I hovedsak har bestemmelsen vært benyttet når søkere har norsk utdanning av eldre dato eller utenlandsk utdanning. For søkere med nyere norsk helseutdanning vil det etter forvaltningspraksis bare helt unntaksvis være aktuelt å gi autorisasjon uten at vedkommende har bestått den eksamen som gir rett til autorisasjon etter hovedregelen. For den som ikke har eksamen som er jevngod med tilsvarende norsk eksamen, kan videreutdanning og/eller yrkespraksis kompensere for enkelte mangler i søkers utdanning. Det skal foretas en samlet, konkret og individuell vurdering av om søkers kompetanse gir nødvendig kyndighet sett hen til utdanningskravene som følger av norsk utdanning i vedkommende fag. Ved vurderingen av om en søker har dokumentert å ha den nødvendige kyndighet tas det utgangspunkt i de krav som stilles til norsk utdanning og eksamen. Det er i praksis lagt til grunn at søker må ha gjennomført og bestått en helsefaglig utdanning også ved vurderingen av om vedkommende har den nødvendige kyndighet. Kurs eller annen utdanning anses ikke å kunne erstatte eksamen. Bestemmelsen har vært anvendt for helsepersonell som har utdanning og eksamen i vedkommende fag fra land utenfor EØS, men hvor denne ikke anses som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen. Det blir i slike tilfeller vurdert om søker oppfyller kravet om nødvendig kyndighet ved dokumentert yrkeserfaring eller videre- /etterutdanning som kompenserer manglene i søkers utenlandske utdanning og eksamen. Alternativet er også blitt benyttet der søker ikke har eksamen i vedkommende fag, men likevel vurderes å ha nødvendig kyndighet for yrket. Det er f eks gitt autorisasjon som helsefagarbeider til sykepleiere utdannet i land utenfor EØS. Bestemmelsen er også benyttet for søkere uten norsk utdanning i vedkommende fag, men med annen norsk 10

11 helsefaglig utdanning. Autoriserte sykepleiere med norsk utdanning har fått autorisasjon som ambulansearbeider. Vedtak er fattet etter en konkret og individuell vurdering av om søker hadde nødvendig kyndighet som ambulansearbeider. 3 Autorisasjon av helsepersonell i andre nordiske land 3.1 Innledning Prosedyrene som benyttes i Sverige, Danmark og Finland i forbindelse med autorisasjon av utdanning fra et land utenfor EØS-området har vesentlige likhetstrekk. I samtlige land er grunnvilkåret at den utenlandske utdanningen vurderes som jevngod sammenlignet med tilsvarende nasjonal utdanning, slik at søker kan henvises til videre kvalifiseringsløp i henhold til nasjonal lovgivning. Det kan synes som om det aksepteres relativt begrensede avvik før utdanningen ikke lenger vurderes som jevngod. På det tidspunktet kvalifiseringsløpet er gjennomført, anses søkers utdanning å være jevngod med tilsvarende nasjonale utdanning. I Sverige, Danmark og Finland må søkere fra enkelte helsepersonellgrupper gjennomføre en praksisperiode som ledd i kvalifiseringsløpet før autorisasjon kan gis. Gjennom praksisperioden vil søker kunne vise om vedkommende har tilstrekkelige teoretiske og praktiske kunnskaper og ferdigheter for å utøve det aktuelle yrket. Praksisperioden vil også kunne teste søkerens språk og evne til å kommunisere. Språkprøve er obligatorisk for samtlige søkere i alle de nordiske landene. 3.2 Sverige Lege og tannlege Leger som har sin utdanning fra et land utenfor EØS må oppfylle en rekke vilkår før de får autorisasjon som lege i Sverige. De ulike trinnene for å oppnå svensk autorisasjon er: Det fremsettes en søknad om "prövning av utenländsk utbildning" som grunnlag for autorisasjon. Ved søknaden må det fremlegges personopplysninger, attestert kopi av eksamensbevis og en oversikt over utdanningens lengde og innhold, attestert kopi av dokumentasjon på eventuell yrkeserfaring og attestert kopi av eventuell dokumentasjon på spesialistkompetanse. Svensk språkprøve med godkjent resultat, det er oppgitt fire ulike prøver som godtas. Det kreves nødvendige kunnskaper i svensk, norsk eller dansk. Leger uten videreutdanning (spesialistkompetanse) må gjennomføre og bestå en medisinsk prøve med godkjent resultat. Formålet med prøven er å kunne fastsette at vedkommende innehar grunnleggende medisinske kunnskaper som tilsvarer innholdet i svensk legeeksamen. Prøven består av to deler og gjennomføres over tre dager. Første dag består av en teoretisk, skriftlig prøve på cirka 100 spørsmål fordelt med cirka 20 spørsmål innen hver av emnene kirurgi, medisin, obstetrikk og gynekologi, 11

12 pediatri og psykologi. Den praktiske prøven gjennomføres over to dager, og består av både en kirurgisk og medisinsk del. Det anbefales en hospitering i forkant av prøvene i den grad vedkommende har vært fraværende fra yrket en viss tid. I enkelte tilfeller kan Socialstyrelsen innvilge dispensasjon for virksomhet som lege før den medisinske prøven er helt godkjent. For at dispensasjon skal innvilges må kirurgi og medisin i den skriftlige prøven være godkjent, i tillegg til ytterligere ett emne. Minst en del av den praktiske prøven skal være godkjent. Leger uten videreutdanning må gjennomføre turnustjeneste (Allmänntjänstgjöring - AT), som består av ni måneder innen medisin/kirurgi, tre måneder innen psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri og seks måneder innen allmennmedisin. Tjenesten avsluttes med en kunnskapsprøve som høgskolemyndighetene har ansvaret for. Leger med videreutdanning må, etter å ha gjennomført språkprøve med godkjent resultat, gjennomføre en praksisperiode på seks måneder. Praksisperioden avsluttes med en vurdering av vedkommendes medisinske kunnskaper i forhold til kravene for svensk autorisasjon, evner til å ta beslutninger, opptreden overfor pasienter og kollegaer og allmenn egnethet som lege. Den enkelte må selv få i stand en avtale om praksisperiode, der arbeidsgiver bestemmer de økonomiske vilkårene. Legene må gjennomføre et kurs i samfunns- og forfatningskunnskap med godkjent resultat. Kurset går over to uker, men det kreves i tillegg selvstudier og besvarelse av hjemmeoppgaver. Et krav for å kunne ta kurset er at en har bestått språkprøven og har fått et vedtak fra Socialstyrelsen (steg 1). Kurset er avgiftsfritt, og gjennomføres ved avdeling for folkehelsevitenskap ved Karolinska Institutet og ved Sahlgrenska akademien, Göteborgs Universitet. Først etter at de foran nevnte trinn er gjennomført kan det fremsettes en formell søknad om autorisasjon. Søknadsgebyret er på 2300 SEK. Socialstyrelsen vil før autorisasjon gis, be om politiattest. Når de kompletterende utdanninger er gjennomført og praksisperioden fullført anses kunnskapene å tilsvare de svenske kravene. Systemet for tannleger er langt på vei tilsvarende som for leger, men turnustjenesten er erstattet av en praksisperiode uten bestemt krav til lengde. I tillegg har både kunnskapsprøven og prøven om nasjonale forhold et annet innhold Andre autoriserte helsepersonellgrupper Det er for de øvrige 20 autoriserte helsepersonellgruppene litt ulik vei frem mot svensk autorisasjon. For å vise variasjonen fremgår her eksempler for søknad om autorisasjon som sykepleier og optiker Sykepleier Det fremsettes en søknad om "prövning av utenländsk utbildning" som grunnlag for autorisasjon. Ved søknaden må det fremlegges personopplysninger, attestert kopi av eksamensbevis og en oversikt over utdanningens lengde og innhold. 12

13 Svensk språkprøve med godkjent resultat, det er oppgitt fire ulike prøver som godtas. Det kreves kunnskap i svensk, norsk eller dansk. Prøve som skal teste vedkommendes allmenne teoretiske kunnskaper (inklusive farmakologi), og prøven skal omfatte; medisinsk og kirurgisk sykepleie og akuttsykepleie, gynekologisk, obstetrisk og pediatrisk sykepleie, psykiatrisk sykepleie og legemiddelregnskap. Prøven med samtlige delprøver må bestås innen to år fra første gang vedkommende går opp til eksamen. Ved stryk på delprøver gis det mulighet til å gå opp til nye delprøver maksimalt to ganger. Gjennomgå et kurs i samfunns- og forfatningskunnskap med godkjent resultat. Det er oppramset en rekke emner som inngår i kurset, herunder legemiddeladministrasjon/ farmakologi, pasientsikkerhetsarbeide, etikk og profesjonell atferd med mer. Kurset utgjør ca. fire ukers heltidsstudier og gis i hovedsak i form av fjernundervisning, men med tre obligatoriske kursdager og en obligatorisk oppgave. Kurset avsluttes med en skriftlig tentamen. Ved stryk gis det anledning til å gå opp til ny tentamen to ganger. Kurset er avgiftsfritt. Hospitering innen primærhelsetjenesten under veiledning av distriktssykepleier i to uker. Den enkelte må selv finne seg en hospiteringsplass. Etter avsluttet hospiteringsperiode skal en uttalelse sendes Socialstyrelsen. Praksis er siste del av kompletteringsprogrammet, hvor de teoretiske kunnskapene skal anvendes i praksis under veiledning av autorisert sykepleier. Praksisperioden kan påbegynnes etter at prøven er gjennomført, og den enkelte finner en plass selv. Praksis gjennomføres innen områdene medisin/kirurgi og geriatri, og lengden avhenger av tidligere erfaring innen yrket og kan variere mellom 3-5 måneder. I enkelte tilfeller kan Socialstyrelsen kreve ytterligere praksis. Etter avsluttet praksisperiode skal en uttalelse sendes Socialstyrelsen. Først etter at de foran nevnte trinn er gjennomført kan det fremsettes en formell søknad om autorisasjon. Søknadsgebyret er på 700 SEK. Socialstyrelsen vil før autorisasjon gis, be om politiattest Optiker Det fremsettes en søknad om "prövning av utenländsk utbildning" som grunnlag for autorisasjon. Ved søknaden må det fremlegges personopplysninger, attestert kopi av eksamensbevis og en oversikt over utdanningens lengde og innhold. Socialstyrelsen gjør en vurdering av om den aktuelle utdanningen tilsvarer de svenske kunnskapskravene. For å vurdere den utenlandske utdanningen engasjerer Socialstyrelsen optikerutdanningen ved Karolinska Institutet. Vurderingen tar utgangspunkt i kravene til svensk optikerutdanning. Når vurderingen er foretatt får søkeren en avgjørelse fra Socialstyrelsen der det fremgår hvilke deler av utdanningen som eventuelt må kompletteres. Kompletteringen kan gjøres ved Karolinska Institutet og Høgskolen i Kalmar. I de tilfeller Socialstyrelsen konstaterer at forskjellene i utdanningens lengde, nivå eller innhold er for store til å kunne avhjelpes med kompletterende kurs, avslås autorisasjonssøknaden. 13