Veileder i veibelysing

Transkript

1 Veileder i veibelysing 2008 for byer og tettsteder

2 Veileder i veibelysning Innledning Prosjektet startet høsten 2006 og ble ferdigstilt til sommermøtet Veilederen er en veiviser og en hjelp for kommuner som ønsker å gjøre endringer i den lokale veilysforvaltningen. Og den skal vise aktuelle løsninger, med tilhørende administrative og tekniske konsekvenser, som gjør at kommunen kan treffe riktige valg ut fra lokale forhold. Veilederen er delt inn i 8 kapitler: Kap A. Kap B. Kap C. Kap D. Kap E. Kap F. Kap G. Kap H. Forvalterrollen til den kommunale veibelysning Overtagelse av veilysanlegg til kommunalt drift og vedlikehold Belysningsplaner, annet planarbeid, struktur og hierarki Endring av eierskap til veibelysning Alternative belysningsformål; lover og regler Privat veibelysning Avtaler mellom kommune og det lokale nettselskap Avtaler mellom kommune og andre leverandører Veilederen er utarbeidet i regi av Vegforum for byer og tettsteder. Bærum, Drammen, Ålesund og Oslo har bidratt gjennom deltakelse i prosjektgruppen. Konsulent for prosjektet er Veilyskompetanse AS ved Petter Kristiansen, rådgiver utendørsbelysning Layout: Ellen Jepson for byer og tettsteder

3 Innholdsfortegnelse for byer og tettsteder Kap A. Forvalterrollen til den kommunale veibelysning 1 Innledning: Definisjon: Drift: Vedlikehold: Reinvesteringer: Nyinvesteringer: Drift og vedlikehold: Pris per timer: Pris per enkeltoppdrag: Fastpris på et definert volum Funksjonskontrakt: Salg eller leasing: Re- og nyinvestering: Elektrotekniske krav og føringer: Forskrift om elektrisk utstyr (FEU) Forskrift om elektriske forsyningsanlegg (FEF) Forskrift om elektriske lavspenningsanlegg med veiledning (FEL) Forskrift om sikkerhet ved arbeid i og drift av lavspenningsanlegg med veiledning (FSL) Forskrift om kvalifikasjoner for elektrofagfolk med veiledning (FKE) Lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (Eltilsynsloven) Tekniske bestemmelser for fellesføring REF - publikasjon om hengeledningsanlegg NEK 400 Elektriske lavspenningsinstallasjoner NEK EN serien: Lavspennings koblings- og kontrollanlegg Belysningstekniske krav og føringer: NS-EN Veibelysning Del 2: Ytelseskrav NS-EN Veibelysning Del 3: Beregning av ytelse NS-EN Veibelysning Del 4: Metoder for måling av belysningens ytelse NEK EN Vekselstrøms elektronisk forkoblingsutstyr for lysrør. Ytelseskrav NEK EN Utladningslamper (unntatt lysrør) Sikkerhetsspesifikasjoner Publikasjon nr fra ENFO, vegbelysning, planlegging, anlegg og drift Statens vegvesen håndbok 264 "Teknisk planlegging av veg- og gatebelysning" Statens vegvesen håndbok 237 "Veg og gatelys" Krav til belysningsutstyr: NS-EN Ettergivende konstruksjoner for veiutstyr Krav og prøvingsmetoder NEK EN Lysarmaturer Del 1: Generelle krav og prøver NEK EN Lysarmaturer Del 2-3: Spesielle krav til armaturer for vei- og gatebelysning Statens vegvesen håndbok 062 "Trafikksikkerhetsutstyr" Plassering av utstyr og installasjoner: Statens vegvesens håndbok 017 Veg- og gateutforming Krav til estetikk og design: 5 2

4 Forvalterrollen til den kommunale veibelysning 1.1 Innledning Som ansvarlig for kommunale veier og gater bør enhver kommune også ha nødvendig kompetanse og oversikt over sin veibelysning, slik at kommunen er i stand til å ivareta rollen som veilysforvalter på en profesjonell måte. Dette kan enten gjøres ved egne ansatte, eller ved å knytte til seg rådgivere eller konsulenter med kompetanse på slikt. Flere steder fungerer dette godt med distribusjonsselskapet (elverket) i en slik rolle, men det bør i så fall være netteier eller de som er satt som forvaltere innen elverket. Flere kommuner benytter imidlertid elverkets entreprenørselskap som sin rådgiver, hvilket er betenkelig av flere grunner. Dette kan fort bli bukken og havresekken da det ofte er de samme aktørene som senere gir pris og eventuelt utfører arbeidene. Strengt tatt har man ikke lov til å prosjektere eller lage underlag for en jobb som man senere skal gi pris på utførelsen av. Uansett kan en sette en entreprenør, som vet at han senere skal gi pris på oppdraget, i en lojalitetskonflikt hvis han først skal være prosjekterende og deretter utførende. I en forvalterrolle inngår alt fra håndtering av publikumsvarsling av enkelt-stående mørke lamper, via daglig drift og vedlikehold, til saksbehandling ved ombygging av anlegg eller ved bygging av nyanlegg. 1.1 Definisjon: For å sikre seg en entydig begrepsoppfatting har vi nedenunder listet opp hvordan vi definerer de forsjellige oppgavene innen kommunal veibelysning Drift: Med drift menes: Kun å gjenopprette driften Vedlikehold: Med vedlikehold menes: Sette anlegget tilbake i den stand det opprinnelig var Reinvesteringer: Med reinvestering menes: Nytt anlegg, på steder hvor det har vært belysning før Nyinvesteringer: Med nyinvestering menes: Nytt anlegg, på steder det ikke har vært belysning før. 1.2 Drift og vedlikehold: Skal man sette drift og vedlikehold av veibelysningen ut på anbud finnes det flere alternative former for slikt. Valg av avtaleform avhenger av flere forhold, blant annet omfang på veilysnettet, knytninger til elverket og kompetanse på veibelysning i kommunen. Nedenfor har vi pekt på de vanligst benyttede formene, samt knyttet noen kommentarer til disse: Pris per timer: Innhente pris på timebasis knyttet opp mot kvalifikasjon og autorisasjon hos elentreprenør. Kommunen sikrer seg avtale med en kvalifisert elentreprenør, men anroper tjenester ved behov. Krever mye oppfølging og administrasjon hos kommunen, samtidig som det gir liten grad av forutsigbarhet hos elentreprenør. Man må avklare anrops- og responstid hos elentreprenør. Mest typisk på små anlegg Pris per enkeltoppdrag: Innhente enhetspriser per type oppdrag, for eksempel på lampeskift, utbedring av slyng og skifte av armatur. Deretter anroper man ut ifra disse ved behov. Krever mye oppfølging og administrasjon, samtidig som det gir liten grad av forutsigbarhet hos elentreprenør. Man må avklare anrops- og responstid hos elentreprenør. Mest typisk på små anlegg. 3

5 1.2.3 Fastpris på et definert volum Forespørre på typiske oppdrag som for eksempel lampeskift, utbedring av slyng og skifte av armatur med et forventet volum, for deretter å be om fastpris på dette. Aktuelt for årsavtale. Krever mindre administrasjon, og gir stor grad av forutsigbarhet hos elentreprenør. Mest typisk for noe større oppdrag. Gir god priskonkurranse, men krever god dokumentasjon og historikk over veilysnettet, samt en god oppgavebeskrivelse. Må knyttes opp mot krav til responstid og kvalitet på arbeidet, samtidig som det må tas høyde for regress ved for sen eller feil ved leveransen Funksjonskontrakt: Spesifisere en funksjonskontrakt, hvor en forespør på kvalitet, for eksempel i forhold til lysnivå og lysfarge samt oppetid, responstid ved feil og skader. Dette kan for eksempel omtales som lys på vei hvor valgt elentreprenør selv velger løsning og tiltak i nettet. Best egnet for en noe lengre periode, for eksempel 3 til 5 år, da elentreprenør ofte ønsker å foreta innkjøp av verktøy og kjøretøy til nettopp dette oppdraget. Likeledes ønsker elentreprenør å etablere et rodekontor med mulighet for parkering av biler og annet utstyr, samt lagring av materiell Salg eller leasing: Legge veilysnettet ut for salg eller leasing, hvor tilbyder i så fall står for kraftkjøp og alle andre innsatsfaktorer. Han kan da velge å gjøre forbedringer som for eksempel å bytte til mer effektive lyskilder eller bedre administrasjons- og styringssystemer, men tar da selv ut gevinsten ved disse tiltakene. Denne varianten er godt egnet for dårlige veilysnett hvor kommunen ikke har økonomi til ny-/reinvesteringer, men må i så fall håndtere noe større driftskostnader. En slik kontrakt kan ha en gjenkjøpsklausul eller en tilbakeføringsavtale, slik at når (leasing)perioden er utløpt, tilbakeføres anlegget til kommunen, og da med en bedre kvalitet enn opprinnelig 1.3 Re- og nyinvestering: Det er enten kommunen selv eller private utbyggere som reinvesterer eller bygger nyanlegg for veibelysning. Uavhengig av hvem som bygger må de som prosjekterer ha klare retningslinjer, krav og normer å forholde seg til. Som fremtidig eier av anlegget må kommunen ha kunnskaper og dokumentasjon om veibelysningen slik at den prosjekterende får entydige føringer for hvordan det nye anlegget skal være. Nedenfor følger de viktigste forhold som må ivaretas i en slik sammenheng: Elektrotekniske krav og føringer: Veilys er først og fremst en elektroteknisk installasjon, og det er en rekke elektriske forskrifter og krav som må følges. I tillegg til å følge disse krav og forskrifter må prosjekterende foreta spenningsfallberegninger, kortslutningsberegninger og således dimensjonere sikringer, jorfeilbrytere og øvrige anleggsdeler ut ifra dette. De mest relevante forskrifter og krav er følgende: Forskrift om elektrisk utstyr (FEU) Forskrift om elektriske forsyningsanlegg (FEF) Forskrift om elektriske lavspenningsanlegg med veiledning (FEL) Forskrift om sikkerhet ved arbeid i og drift av lavspenningsanlegg med veiledning (FSL) Forskrift om kvalifikasjoner for elektrofagfolk med veiledning (FKE) Lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (Eltilsynsloven) Tekniske bestemmelser for fellesføring REF - publikasjon om hengeledningsanlegg NEK 400 Elektriske lavspenningsinstallasjoner NEK EN serien: Lavspennings koblings- og kontrollanlegg. 4

6 1.3.2 Belysningstekniske krav og føringer: Krav til lysnivå og lyskvalitet avhenger av bruksområde. Det stilles forskjellige krav til riksveibelysning kontra en park, og det er blant annet hastighet, tetthet av biler (ÅDT) og eventuelt om gående og kjørende er fysisk skilt som bestemmer lysnivået. Det er Statens vegvesen som er ledende når det gjelder utarbeidelse av slike lystekniske krav, hvorav de mest relevante er følende: NS-EN Veibelysning Del 2: Ytelseskrav NS-EN Veibelysning Del 3: Beregning av ytelse NS-EN Veibelysning Del 4: Metoder for måling av belysningens ytelse NEK EN Vekselstrøms elektronisk forkoblingsutstyr for lysrør. Ytelseskrav NEK EN Utladningslamper (unntatt lysrør) Sikkerhetsspesifikasjoner Publikasjon nr fra ENFO, vegbelysning, planlegging, anlegg og drift Statens vegvesen håndbok 264 Teknisk planlegging avveg- og gatebelysning Statens vegvesen håndbok 237 Veg og gatelys Krav til belysningsutstyr: I tillegg til de elektrotekniske og belysningsmessige krav og føringer nevnt i punktene over har man krav til selve belysningsutstyret. Dette kan være krav til fundamentering, utførelse av mastene og det fysiske rundt armatur i topp av mast. I hovedsak relateres dette til to forhold; fare for påkjørsel av bil, med dertil følgeskader for tredje part, samt i forhold til vindlast. De mest relevante i så henseende er: NS-EN Ettergivende konstruksjoner for veiutstyr Krav og prøvingsmetoder NEK EN Lysarmaturer Del 1: Generelle krav og prøver NEK EN Lysarmaturer Del 2-3: Spesielle krav til armaturer for vei- og gatebelysning Statens vegvesen håndbok 062 Trafikksikkerhetsutstyr Plassering av utstyr og installasjoner: Å etablere veibelysning er først og fremst et tiltak for å øke trafikksikkerheten, og da er det viktig at selve belysningsutstyret ikke blir til fare for de veifarende. Dette kan løses ved å montere autovern eller guardrail, men fornuftig plassering kan også bedre situasjonen. Et annet aspekt er forholdet til siktlinjer, og at installasjonene ikke skader vegetasjon eller gjør at flotte bygninger eller naturele-menter blir skadelidende. Noe av dette er omtalt i: Statens vegvesens håndbok 017 Veg- og gateutforming Krav til estetikk og design: Her finnes det ingen nasjonale normer og krav, men mange kommuner har egne estetiske rettledere eller designhåndbøker. Dette kan dreie seg om farge på utstyr, ønske om en familielikhet i forhold til andre bymøbler som benker, gjerder, søplekasser eller trebeskyttere. Et annet forhold kan være stedstilpasning, og et formspråk som kommuniserer og har en historisk forankring i forhold til byen eller stedet for øvrig. 5

7 Innholdsfortegnelse for byer og tettsteder Kap B Overtagelse av veilysanlegg til kommunalt drift og vedlikehold 1 Overtagelse av veilysanlegg til kommunalt drift og vedlikehold: Innledning: Innledende saksbehandling: Belysningsplan og veilysnorm for kommunen: Konkret belysningsplan for det aktuelle området: Detaljprosjektering av belysningsanlegget: Dokumentasjon av belysningsanlegget: Overtagelse av anlegget: 8 6

8 Overtagelse av veilysanlegg til kommunalt drift og vedlikehold: 1.1 Innledning: Det meste som bygges av kommunale nyanlegg når det gjelder veibelysning, gjøres av private utbyggere. Den private utbyggeren bærer kostnadene ved bygging av anlegget, mens kommunen deretter overtar anlegget. Dette gjelder både eierskapet til anlegget, og økonomisk ansvar for fremtidig drift og vedlikehold, samt strøm til dette. Rutiner og praksis rundt dette er ganske tilfeldig i de forskjellige kommunene, og i dette kapittel skal vi forsøke å peke på forhold som må være på plass i en slik prosess. 1.2 Innledende saksbehandling: Privat utbygging av kommunal infrastruktur begynner ofte med møter og saksbehandling mellom utbygger og kommunen. I en slik prosess blir ofte veilyset lite og ubetydelig, hvilket kan bety at rammer og forutsetninger rundt disse forhold ofte blir nedprioritert. Et annet poeng kan være at kommunens representant ikke arbeider med veibelysning til daglig, og derfor blir heller ikke emnet gitt nok fokus. Det virker som de fleste kommuner og utbyggere er enige om at det skal bygges veibelysning, men utover dette er lite avklart. I rundskriv av fra Kommunalog regionaldepartementet har vi hentet følgende ordlyd som har relevans for veibelysning. Punkt 6, krav til standard ved opparbeiding. Kommunale regler om utføring: Kreves det veibelysning ved privat opparbeidelse, må dette også gjelde kommunalt opparbeidede veier. Punkt 7.2, bredden og standard på veien: Selve veien omfatter kjørebane med fortau, snuplasser, gangvei, sykkelsti, turvei og offentlig plass. Bussholdeplasser inngår også i veibegrepet, mens drosjeholdeplasser faller utenfor, jf. NOU 1984:9 s. 31. Dette er de deler av veianlegg det eksplisitt kan kreves refusjon for etter 46, og rammen legges til grunn for forståelsen av veibegrepet i 67. For øvrig kan det kreves asfaltering, kantstein osv. Det har tidligere vært ansett som tvilsomt om også veibelysning kan tas med. I en uttalelse fra 2002 la imidlertid departementet til grunn at også veibelysning bør kunne inngå i både opparbeiding og refusjon. Dette var en endring i praksis. Bakgrunnen var at samfunnets syn på trafikksikkerhet og forventet veistandard gjorde det naturlig å anse belysning som en vanlig del av veien. Punkt 9, kommunens overtakelse: Før kommunen overtar vann- og avløpsanlegg til drift og vedlikehold etter 67 nr. 4, kreves det overtakelsesforretning hvor anlegget skal godkjennes. I denne godkjennelsesprosessen stilles vanligvis krav om trykkprøver og TV-kontroll for å forsikre seg om at kommunens alminnelige krav til ledningsanlegget er oppfylt. Dette gjelder ikke veibelysning, men tilnærmet samme prosess og ordlyd burde legge til grunn, også for veibelysning. På bakgrunn av hva som er nevnt over bør det ikke være noen tvil om at kommunen kan pålegge utbygger å bygge veibelysning, og videre skal vi ta for oss hvilke forhold som i den sammenheng må avklares, og hvilke rutiner og praksis som i så fall må på plass. 7

9 1.3 Belysningsplan og veilysnorm for kommunen: Et problem kan være at de forskjellige utbyggingsprosjektene blir behandlet hver for seg, og derfor ikke ses i sammenheng med den øvrige veibelysningen i kommunen. I tillegg er det den aktuelle utbygger og ikke kommunen selv som legger føringer for hvordan veibelysningen skal utformes. Dette kan løses ved at kommunen sørger for å få utarbeidet en overordnet belysningsplan for all form for belysning i kommunen. I tillegg må det utarbeides en veilysnorm som går mer i detalj når det gjelder valg av tekniske løsninger som strømnettet, overordnet styringssystem og belysningsutstyret. 1.4 Konkret belysningsplan for det aktuelle området: I føringene fra kommunen bør det ligge at en hver utbygger må utarbeide en lokal og konkret belysningsplan for det aktuelle området. Her må vedkommende ha tatt hensyn til føringer i kommunens belysningsplan og veilysnorm, men det vil likevel være forhold som kan være gjenstand for tvil og diskusjon. Denne planen må gjennomgås i et eget møte, og temaer som ofte blir gjenstand for diskusjon er tenneller styringssystemet, avgrensing av tiltakene og tilkobling til omkringliggende veilysnett. Likeledes valg av design på belysningsutstyr, samt høyde på master og plassering av disse. Hvis kommunen ikke har den nødvendige kompetanse for å kvalitetssikre slike planer selv, bør de knytte til seg slik byggherrekompetanse. Dette kan være rådgivere med bakgrunn fra slikt arbeid, alternativt nettselskaper (elverk) som fortsatt har slik kompetanse i egne rekker. Her må en skille på netteiere/forvaltere, kontra entreprenører som kan være potensielle tilbydere når anlegget blir lagt ut på forespørsel. 1.5 Detaljprosjektering av belysningsanlegget: Utbygger vil som regel engasjere rådgivende ingeniører for å detaljprosjektere infrastrukturanleggene. Noen av disse er kjent med og faglig dyktige når det gjelder veibelysning, mens andre kanskje ikke har så stor kompetanse på dette. Uansett kan det være et problem at disse er mest lojale og forholder seg til utbygger (som jo er deres oppdragsgiver), og derfor glemmer kommunen. Det må derfor avklares i forkant at også detaljprosjekteringen skal godkjennes av kommunen, eller rådgiver som kommunen bemyndiger, før arbeidene oppstarter i marken. 1.6 Dokumentasjon av belysningsanlegget: Det finnes alt for mange veilysanlegg som ikke er målt inn og dokumentert på en forsvarlig måte. Det er derfor viktig at kommunen stiller klare krav til dokumentasjon før de overtar anlegget til drift og vedlikehold. Dette gjelder både stedbunden informasjon (X, Y og Z-koordinater), men like viktig egenskapsdata om anlegget. Det er også viktig at kommunen orienterer om på hvilken form og hvilket dataverktøy de ønsker dokumentasjonen presentert på. 1.7 Overtagelse av anlegget: Før overtagelse av veilysanlegget må anlegget inspiseres og målinger i forhold til isolasjonsmotstand, fasespenning og strømbelastning foretas. Dette må dokumenteres i et eget overtakelsesdokument, hvor også samsvarserklæring og FDV-dokumentasjon inngår. Overtakelsesdokument underskrives av begge parter og fra samme dato starter garantitiden. 8

10 Innholdsfortegnelse for byer og tettsteder Kap C Belysningsplaner, annet planarbeid, struktur og hierarki 1 Belysningsplaner, annet planarbeid, struktur og hierarki Innledning Belysningsplan Veilysnorm Prosjekteringsveileder Lokal belysningsplan for det konkrete utbyggingsprosjekt Drift og vedlikeholdsinstruks eller servicegaranti 12 9

11 Belysningsplaner, annet planarbeid, struktur og hierarki: 1.1 Innledning: Dette kapittel tar for seg organisering og hierarki rundt belysningsplaner, normer, rettledere og tilsvarende for kommunens veibelysning. Oppsettet kan virke ambisiøst, og selvsagt vil en storby med mange store utbyggingsprosjekter ha mer nytte av dette enn mindre kommuner uten stor byggeaktivitet. Det er imidlertid viktig å ha et bevist forhold til temaene, samtidig som det vil virke klargjørende og ha et felles begrepsapparat for slikt arbeid. Muligens kan noen av kapitlene under slås sammen, men på den annen side er det viktig å vite hvor i prosessen man er, og hvilke planer eller rettledere man refererer til. 1.2 Belysningsplan: Alle kommuner bør ha en overordnet belysningsplan. Størrelse og omfang kan variere fra sted til sted, men hovedpoenget med denne er at den skal ta for seg all form for utendørsbelysning. Den må omhandle park-, vei- og gate-belysning, også veibelysning som kommunen ikke har forvalteransvar for (fylkesvei- og riksveibelysning). Likeledes reklamebelysning, fasadebelysning, idrettsplassbelysning, belysning av monumenter, belysning av naturelementer som vann, fjell og andre terrengformasjoner. Belysningsplanen skal omhandle de overordnende linjer i forhold til lysfarge, lysnivå og ikke minst hvor det ikke skal være belyst (nattehimmelen). Den må peke på konkrete områder og hvilke belysningsformål som skal prioriteres her, samt fortelle noe om nivå og brenntidspunkt for de respektive belysningsformålene. Belysningsplanene bør visualiseres ved hjelp av kart, organisert i "lag". Den bør utarbeides av kommunens planmyndigheter og ikke veiansvarlige, og for å få formell tyngde bør den forankres ved hjelp av politisk behandling (vedtak). 1.3 Veilysnorm: Det er ikke kommunen selv, men private utbyggere som står for bygging av mesteparten av veibelysningen i en kommune. I tillegg til dette er det som regel ikke det lokale elverket, men private (el)entreprenører som utfører selve jobben. Disse trenger klare føringer og må "holdes i ørene". På den annen side ønsker de selv lett tilgjengelige og entydige føringer og råd for hvordan dette skal gjøres. Veilysnormen må først og fremst fokusere på de elektriske forhold, samt krav til utstyr og plassering av dette, men ikke gå for mye i detalj. Også veilysnormen bør vedtas politisk da den må ha en viss tyngde overfor private utbyggere og entreprenører. En slik veilysnorm kan gjerne være felles for flere kommuner, men de forskjellige kommunene har opparbeidet seg visse foretrukne løsninger og innarbeidet praksis når det gjelder farge på utstyr, design, type armaturer og annet. Disse må kunne endres fortløpende, og slikt bør derfor samles i et vedlegg som raskt og ubyråkratisk kan endres. Mange kommuner har egne designveiledere, og det må vurderes om veilysutstyret skal inngå i en slik felles veileder, eller om det skal utarbeides en egen kun for veilysutstyret. Uavhengig av hvilken fremgangsmåte en velger må en sikre seg at belysningsutstyret får en familielikhet med andre utendørsmøbler som benker, gjerder og søppelkasser slik at alt dette inngår i ett felles formspråk og designprogram. 10

12 En veilysnorm kan for eksempel ha følgende hovedposter: 1 Forord 2 Innledning 2.1 Generelt 2.2 Målsetting 2.3 Omfang 2.4 regler, lover og forskrifter 3 Etablering av veibelysning 3.1 Behovsvurdering 3.2 Prosjekteringsplan for belysning 3.3 Finansiering 3.4 Innmåling og kvalitetssikring 3.5 Dokumentasjon 4 Utforming av veilysanlegg 4.1 Generelt 4.2 Masteplassering og linjeføring 4.3 Estetikk 4.4 Miljø 4.5 Lystekniske krav 5 Tekniske krav 5.1 Styringssystemer, tilkoblingspunkt 5.2 Systemspenning 5.3 Kabler og linjer 5.4 Energimåling 5.5 Master og Fundamenter 5.6 Armatur og lyskilde 6 Forskrifter og henvisninger 6.1 Vei - og planforskirfter 6.2 Elektriske forskirfter, krav og standarder 6.3 HMS 6.4 Samsvarserklæring 6.5 Kontaktpersoner En prosjekteringsveileder kan for eksempel ha følgende hovedposter: 1 Innledning 2 Utforming av lysanlegg tilknyttet kommunens veibelysning 2.1 Prosjektering 2.2 Tilkobling og frakobling av veilysanlegg 2.3 Krav til levetid 2.4 Regler og forskrifter 2.5 Dokumentasjon HMS dokumentasjon Samsvarserklæring Teknisk dokumentasjon Nettdokumentasjon 2.6 Lysberegninger 2.7 Master og fundamenter 2.8 Armaturer Krav til armaturer Forkoplingsutstyr 2.9 Lyskilder 3 Elektrotekniske krav 3.1 Systemspenning 3.2 Energimåling 3.3 Fordeling 3.4 Veilyskabler 3.5 Jordingsanlegg 3.6 Oppføringskabel 3.7 Stolpeinnsats 3.8 Selektivitet 3.9 Styring og regulering av veilys 4 Reinvestering av veilysanlegg 4.1 Generelle krav for overtakelse/reinvestering 4.2 Hvis det ikke lenger er behov for anlegget 5 Energibruk 5.1 Energieffektive lyskilder og armaturer 1.4 Prosjekteringsveileder: Summen av alt nevnt over er ikke nok for de som skal detaljprosjektere et veilysanlegg. I prosjekteringsveilederen må spesielt veilysnormen utdypes, og krav til dokumentasjon, prosjekteringsverktøy, kortslutningsberegninger, lysbergninger og tilsvarende spesifiseres. I en slik prosjekteringsveileder bør det også utdypes hvordan man forholder seg til ombygging av bestående anlegg, samt hvordan nye anlegg knyttes inn i bestående. 11

13 1.5 Lokal belysningsplan for det konkrete utbyggingsprosjekt: Det mest vanlige i dag er at privat utbygger blir pålagt å bygge ut veibelysningen i det aktuelle området. Da er det viktig at dette får en utførelse og nettstruktur, samt at det benyttes utstyr som kommunen er tjent med når de senere skal overta anlegget til kommunal drift og vedlikehold. Likeledes er det viktig at det nye anlegget passer inn i omkringliggende veilysanlegg, både i forhold til design, mastehøyder og lyskvalitet, men også i forhold til den elektriske nettstrukturen og ikke minst administrasjons- og styringsutstyret. På bakgrunn av dette vil det ikke være nok å presentere den kommunale belysningsplanen og veilysnormen for utbygger, men sikre seg at vedkommende har forstått og fulgt disse krav og retningslinjer. Utbygger må derfor fremlegge, og få godkjent en lokal belysningsplan før han oppstarter arbeidet i marken. 1.6 Drift og vedlikeholdsinstruks eller servicegaranti: Som en del av et konkret prosjekt skal det utarbeides en LCC-beregning (Life Cycle Costs) og en FDV-manual. Denne må passe inn i allerede vedtatte standarder, kvalitetskrav og reaksjonstider for daglig drift og vedlikehold. Dette er viktig i forhold til valgt elentreprenør, men publikum eller kommunens beboere bør også få enkel tilgang og orientering om hva de kan forvente av kvalitet som reaksjonstid, "oppetid" og så videre når det gjelder daglig drift og vedlikehold av gatebelysningen. 12

14 Kap D Endring av eierskap til veibelysning Innholdsfortegnelse for byer og tettsteder 1 Endring av eierskap til veibelysning Innledning Fordeling av eierskap kommune, fylkeskommune, stat, privat Eierskap og grensesnitt mellom kommune og nettselskap Overføring av eierskap fra nettselskap til kommune Overføring av eierskap fra kommune til nettselskap Overføring av eierskap fra kommune til andre aktører Prisfastsettelse av et veilysanlegg 16 13

15 Endring av eierskap til veibelysning 1.1 Innledning: Det finnes et utall av modeller for hvordan eierforholdene i forbindelse med offentlig gatebelysning kan organiseres. I prinsippet står en helt fritt, men forhistorie, størrelse på gatebelysningsanlegget, kompetanse hos kommunen, økonomi i kommunen og forhold til det lokale nettselskapet bør legge føringer for valg av eierstrategi. En må også være klar over at det ikke finnes noen anbefalt standardløsning, og det som er fornuftig og riktig ett sted, kan blir helt feil et annet sted, og vise versa. Nedenfor følger en gjennomgang av forskjellige problemstillinger, uten at veilederen peker på noen anbefalte løsninger. Historisk sett har som oftest det lokale elverket stått som eier av gatebelysningen. Som et eksempel kan nevnes at Christiania elektrisitetsverk (senere Oslo Lysverker, i dag Hafslund Nett) ble grunnlagt i 1892 nettopp på grunn av elektrisk gatebelysning. I 1991 kom den såkalte "Nye energiloven", hvilket for mange startet en diskusjon om elverkets rolle når det gjaldt gatebelysningen. Noe senere begynte kommunene å selge sine lokale elverk til større konsern, noen av dem med utenlandsk (del)eierskap. Konsekvensen av dette var at mange benyttet anledningen til å overføre eierskapet for gatebelysningen til kommunen, ofte uten å vurdere ytterligere behov og tiltak utover dette. Før den "Nye energiloven" ble innført hadde de færreste elverk noe organisatorisk eller regnskapsmessig skille mellom forvalter/bestiller og utfører. Således var det elverkets egne mannskaper som jobbet med gatebelysningen (spesielt drift og vedlikehold), og en var heller ikke alltid så opptatt av å kostnadsføre disse aktivitetene på et eventuelt gatelysbudsjett. Siden kommunen eide det lokale energiverket var heller ikke insitamentet til å viderefakturere kostnadene rundt gatebelysningen stor, og aktivitetene i forbindelse med gatebelysningen ble mange steder håndtert som de øvrige aktivitetene i elverket. 1.2 Fordeling av eierskap kommune, fylkeskommune, stat, privat: Privat utbygging av kommunal infrastruktur begynner ofte med møter. Som hovedprinsipp skal eier av veien også eie veibelysningen og derfor bekoste drift og vedlikehold av denne. Dette er også det mest vanlige, men noen unntak gjelder. Det mest entydige er de kommunale veiene hvor drift og vedlikehold av veibelysningen uten unntak bekostes av den respektive kommune. Det kan imidlertid fortsatt forekomme noe kryssubsidiering mellom det lokale nettselskap, eiet av kommunen, og kommunal veibelysning, men det er i så fall en praksis som mer skyldes mangelfull oversikt og styring, enn et bevist valg. Nesten like entydig er det når det gjelder riksveibelysningen. Statens vegvesen har som overordnet føring å eie all riksveibelysning selv, og der dette ikke er tilfelle kan det ofte være den respektive kommune som ikke har fulgt opp dette. Der hvor kommunen fortsatt bekoster deler eller hele riksveibelysningen bør de starte en saksbehandling overfor Statens vegvesen i så henseende. Når det gjelder veibelysning på fylkesveier er situasjonen noe mer uoversiktlig, og hovedregelen her er fortsatt at det er den respektive kommune som bekoster alt rundt denne. Det er fylkeskommunene som egentlig har ansvaret, men de ønsker ikke å gjøre prinsipielle vedtak da de venter på en avklaring av forvalteransvaret mellom kommune, fylkeskommune og staten. 14

16 De forskjellige fylkeskommunene håndterer i tillegg dette noe forskjellig seg i mellom. Noen kommuner har klart å få fylkeskommunen til å overta all form for fylkesveibelysning, mens i andre fylkeskommuner gjelder det kun fylkesveier med ÅDT > Fylkeskommunene har intet apparat for å ta seg av dette i praksis, og bruker derfor Statens vegvesen som sin forvalter eller bestiller i den sammenheng. Privat veilys omhandles som eget kapittel i denne veileder, og behandles derfor ikke her. 1.3 Eierskap og grensesnitt mellom kommune og nettselskap Utviklingen går mot at nettselskapene toner ned sin veibelysningsaktivitet, og kommunene må derfor øke sitt engasjement rundt kommunal veibelysning tilsvarende. Det er imidlertid fortsatt en god del nettselskap som ønsker å ha en aktiv rolle når det gjelder veibelysning. Eidsiva Energi i Mjøsregionen og Lyse Nett i Stavangerregionen er aktive og profesjonelle aktør når det gjelder den kommunale veibelysningen, og de står også som eier av denne i de fleste av sine kommuner. En skal imidlertid være klar over at disse nettselskapene satser på denne virksomheten utelukkende fordi de ønsker å tjene penger på forvaltning av kommunal veibelysning. I enkelte kommuner kan man ha en "delt løsning", hvor nettselskap eier veilysnettet mens kommunen eier kun armatur og armaturarm. Dette er spesielt vanlig ved tremaster og luftledningsnett, og på denne måten løser man kravet om fellesføringsavtale på en praktisk måte. Mange steder er slik forhold ikke avtalefestet, og det synes derfor noe uklart hvor grensesnittet egentlig går, særlig i forhold til kostnader ved vedlikehold av disse anleggene. Dette gjelder også i forhold til nettleie og tap i veilysnettet. I forhold til elektriske forskrifter er det innskjerpet at det er eier av anleggene som også har ansvaret for sikkerhet i anlegget. Står kommunen som eier av det elektriske anlegget står den også som ansvarlig i forhold til skader og uhell ved arbeider, eller overfor tredje person. Kommunen kan knytte til seg andre aktører som forvalter eller operatør, men kan ikke delegere eller fraskrive seg (eier)ansvaret. 1.4 Overføring av eierskap fra nettselskap til kommune Det er fortsatt mange nettselskap som står som eier av den kommunale veibelysningen. Noen steder fungerer dette godt, mens i andre kommuner blir det stadig vanskeligere å få til et godt samarbeid rundt dette. Et problem i den sammenheng kan være at nettselskapet ofte lar sin interne entreprenør også fungere som forvalter av veibelysningen, noe den aktuelle kommune oppfatter som "bukken og havresekken". De større nettselskapene har organisasjonsmessig skille mellom operatør eller forvalter kontra entreprenør eller utfører, og det er de førstnevnte som bør ivareta kommunens interesser som veilyseier. Skal man overføre eierskapet fra nettselskap til kommunen vil dette innbefatte et økonomisk mellomværende, men en entydig fastsettelse av verdien på veilysanlegget kan være vanskelig. Når elverkene, helt eller delvis, ble solgt av den respektive kommune ble det ofte ikke gjort noen prisfastsettelse av veibelysningen, og ved flere tilfeller er den knapt nok nevnt i sakspapirene. Dette fordi veibelysningen utgjorde en liten verdi kontra distribusjonsnettet med sitt omfangsrike volum av nettstasjoner, kabler, linjer og større transformatorstasjoner. Fortjenestepotensialet når det gjelder distribusjonsnett er også et helt annet enn for veibelysning. Skal kommunen overta eieransvaret bør den også bygge opp et apparat rundt forvaltning og drift av den kommunale veibelysningen. Kommunen bør således ansette folk med elektrokompetanse, og det bør være et visst volum på enheten slik at det blir et fagmiljø og grobunn for videre utvikling. Mange kommuner er alt for små til å forsvare å ha egne stillinger til å ta seg av veibelysningen, og som en "tometottregel" kan en kanskje si at ca lampepunkter forsvare et årsverk til forvaltning? 15

17 1.5 Overføring av eierskap fra kommune til nettselskap Dette er nok mer sjelden, men det finnes faktisk kommuner som tenker i disse baner. Et fornuftig grensesnitt i så henseende kan være at kommunen kun eier veilysarmatur, mens nettselskapet eier resten. Filosofien her er at veiholder bestemmer og har ansvar for lysnivå og regularitet i forhold til trafikale eller sikkerhetsmessige krav, mens nettselskapet, som allerede er en profesjonell aktør når det gjelder distribusjonsanlegg, tar ansvar for dette. En slik løsning kunne følges opp med en egen "veilystariff", som i så fall ville bety forutsigbare utgifter for kommunen. 1.6 Overføring av eierskap fra kommune til andre aktører Før overtagelse av veilysanlegget må anlegget inspiseres og målinger i forhold til isolasjonsmotstand, fasespenning og strømbelastning foretas. Dette må dokumenteres i et eget overtakelsesdokument, hvor også samsvarserklæring og FDV-dokumentasjon inngår. Overtakelsesdokument underskrives av begge parter og fra samme dato starter garantitiden. Noen steder i Europa, kanskje spesielt i tidligere fattige østblokkland, har det skjedd at private aktører som entreprenører eller utstyrsleverandører har kjøpt den offentlige veibelysningen. Den aktuelle kommune har ikke midler eller kunnskaper til å foreta investeringer i veilysnettet, og derfor heller ikke å forvalte anleggene på en profesjonell måte. Man blir i så fall enige om en fast sum til drift og vedlikehold, for en viss tid fremover, og fortjenesten for den private eieren ligger i at han kan foreta fornuftige investeringer, for eksempel i forhold til energibruk og redusert feilhyppighet, og således tjener penger på sine investeringer. I Norge har Statens vegvesen initiert en del nyanlegg som OPS - prosjekter (Offentlig og privat samarbeid). Her har private entreprenører tatt på seg alle kostnadene ved å bygge veier eller tunneler. Tilbakebetalingen skjer ved at den samme entreprenøren får drift og vedlikeholdsansvar, også for veibelysningen, for eksempel i 15 år fremover. Ved å velge kvalitetsprodukter med lite feil og problemer, samt benytte gode FDV- filosofier vil de kunne tjene gode penger på sine investeringer. 1.7 Prisfastsettelse av et veilysanlegg Å fastsette pris på et veilysanlegg er ingen enkel øvelse. Selger (som oftest nettselskapet) står svakt, da det som regel er kun én potensiell kjøper, nemlig den aktuelle kommune. Kjøper (som oftest kommunen) står svakt, fordi selger (nettselskapet) vet at de kun får kjøpt produktet/varen ett sted. En måte å angripe dette på er å ta utgangspunkt i hva det vil koste å bygge et tilsvarende nytt anlegg i dag. Deretter vurderes gjenstående levetid på anleggene, og det fastsettes en nåverdi ut i fra dette. I teorien en enkel regneøvelse, men i praksis noe mer krevende. Et veilysnett består av mange nettdeler, hvor en lampe kan ha en levetid på tre år, en armatur 15 år og en kabel som ligger forskriftsmessig i bakken kan ha en levetid på kanskje år. En nettdel som i utgangspunktet skal ha en levetid på 15 år, kan ha blitt utsatt for overoppheting, kortslutning, eventuelt mangelfullt eller feil vedlikehold, og således er levetiden sterkt redusert. En annen komponent kan i utgangspunktet ha en levetid på 10 år, men på grunn av godt vedlikehold og optimale driftsforhold kan den i praksis ha den dobbelte levetiden av det oppgitte. En annen måte å angripe dette på er å tenke som følger; hvis noen skal kjøpe en produksjonsgjenstand eller en virksomhet (som et veilysnett kanskje kan betraktes som) er spørsmålet hva man eventuelt kan tjene på denne. Alternativet til å kjøpe produksjonsgjenstanden/ virksomheten er å investere i andre virksomheter eller la pengene forente seg i banken, og det er dette regnestykket som fastsetter prisen på produksjonsgjenstanden/virksomheten. Hvis fortjenesten per år tilsvarer rentefortjenesten av for eksempel 10 millioner kroner, blir kjøpesummen det tilsvarende. 16

18 Innholdsfortegnelse for byer og tettsteder Kap E Alternative belysningsformål; lover og regler 1 Alternative belysningsformål lover og regler Innledning Offentlig park-, vei- og gatebelysning Privat plass- og områdebelysning (idrettsstadion) Fasade- og effektbelysning Reklame- og informasjonsbelysning Belysning fra butikker og andre lokaler Laserlys og annen privat effektbelysning Lover og regler som regulerer lysbruk 19 17

19 Alternative belysningsformål lover og regler: Innledning: Som kommunal byggherre og forvalter av veier, gater og parker er det naturlig at man først og fremst føler et ansvar for den kommunale park-, vei- og gatebelysningen. Som representant for kommuneadministrasjonen kommer man imidlertid også i berøring med andre former for utendørsbelysning. I slike tilfeller kan det være behov for å gi råd, godkjenne planer eller rett og slett veilede aktører som trenger råd og tips for å løse dette på en positiv måte. I andre sammenhenger kan det være interessekonflikter, for eksempel i forhold til naboer som blir sjenert av strølys eller blending fra andres lysanlegg. Mange av disse for-holdene kan løses ved hjelp av egne belysningsplaner for den respektive kommune og slike planer blir omhandlet i et eget kapittel i denne veileder. Nedenunder skal vi knytte visse kommentarer til hvert enkelt belysningsformål. De gir kanskje ikke alle svarene, men peker på konkrete problemstillinger, mulige fallgruver, fornuftige tiltak og i noen sammenheng hvilke lover og regler som gjelder for de forskjellige belysningsformålene. 1.2 Offentlig park-, vei- og gatebelysning: Denne gruppen av utendørsbelysning er den som er strengest regulert i forhold til normer, veiledere og forskrifter. Slik belysning blir til vanlig administrert av professjonelle aktører og spesielt Statens vegvesen ved Vegdirektoratet har klare føringer og regler for denne. Siden offentlig park-, vei- og gatebelysning er hovedtema for denne veileder vil vi ikke gå ytterligere inn på området her, da den er utførlig kommentert i de øvrige kapitlene i denne veileder. 1.3 Privat plass- og områdebelysning (idrettsstadion): Dette kan være store parkeringsanlegg, havneområder eller idrettsanlegg. Typisk for mange slike anlegg er at lyset er på, også når anlegget ikke er i bruk. Anleggene styres riktignok av ur, fotocelle eller enda mer sofistikerte styringssystemer, så de lyser kun når det er mørkt, men problemet kan være at de også lyser når områdene ikke er i bruk. Slike aktører tenker kanskje mest på seg selv og sine behov, og tar derfor ikke nok hensyn til blending og sjenanse for naboer og andre, for eksempel de som kjører forbi med bil. Det er ingen grunn til at det skal være slik, og ved et bevist forhold til styringssystemer og armaturer med god og riktig optikk kan dette unngås. Et annet problem kan være at disse aktørene ønsker å begrense kostnadene, og derfor satser på få men høye anlegg (høymastanlegg). Enkelt forklart kan man si at få, men høye master med kraftige armaturer kan erstatte flere lave master med noe svakere armaturer. Problemet er imidlertid at de førstnevnte ofte gir sjenerende lys også til områdene rundt. Idrettsanlegg er i en særstilling da de fleste oppfatter dette som "gode formål" og derfor aksepterer mer av både blending og sjenanse enn fra andre lysanlegg. Et annet poeng er at slik anlegg ofte bygges på dugnad, og med dårlig økonomi slik at kvaliteten blir dårligere enn nødvendig. Enda et problem er at byggherren ikke er en profesjonell aktør, hvilket betyr at ferdigbefaring og kontroll av det endelige resultat bli mangelfullt, hvilket ofte går ut over den avsluttende innstillingen og justeringen av armaturene. Også her er det ofte et problem at anlegget lyser selv om banen ikke er i bruk. Kommunen kan også her ta styringen og legge føringer, for eksempel ved hjelp av en belysningsplan, i forhold til høyde, intensitet, blending, brenntid samt nær- og fjernvirkning. 1.4 Fasade- og effektbelysning: Fasade- og effektbelysning av bygninger og andre installasjoner, som trær, skulpturer eller monumenter øker stadig. I utgangspunktet bør slik belysning beriker byen eller stedet, men også her kan man trå feil og oppnå det motsatte av hva man ønsker.

20 Hvis kommunen ikke følger opp dette får man fort et anarki, hvor de enkelte aktørene sloss om oppmerksomheten. Dette kan føre til at pengesterke private aktører tar all oppmerksomhet, mens offentlige signalbygg som kirker, festningsanlegg, rådhus eller kulturbygg taper "lyskrigen" og blir liggende i skyggen av kjøpesentre, bensinstasjoner eller fornøyelsesområder. Løsningen er også her en overordnet belysningsplan hvor de forskjellige bygningen inngår i et vedtatt hierarki. De fleste mener nok at rådhuset eller kulturhuset er viktigere enn kjøpesenteret eller den lokal eiendomsmegleren, og da må kommunen sørge for at dette også synliggjøres ved belysning av de forskjellige bygningene. Et annet viktig punkt i en slik overordnet belysningsplan er å fastlegge hvor det skal være mørkt. Mange steder er ikke problemet for lite lys, men for mye, og flere og flere etterspør områder hvor man kan se stjernehimmelen eller foreta "den stille samtale". 1.5 Reklame- og informasjonsbelysning: Reklame- og informasjonsbelysning kan bli voldsomme hvis de ikke gjøres riktig. Det ligger i saken at de skal skape oppmerksomhet, men faren er at de virker skjemmende og til og med trafikkfarlige. Statens vegvesen er meget restriktive når det gjelder belyste skilt langs med riksveiene, nettopp fordi de kan ta oppmerksomheten til de bilkjørende vekk fra veien. Også reklame-og informasjonsbelysning kan virke blendene, men det er kanskje det store antallet og de store variasjonene i størrelse, utforming og lysbruk som skaper de største problemene? Det er ikke enkelt å regulere slik bruk, men ved å gå foran med gode eksempler kan kommunen vise vei og legge føringer for andre aktører. 1.6 Belysning fra butikker og andre lokaler: Også her er målet å skape oppmerksomhet, for således å trekke folk inn i butikkene. Faren er at butikkbelysningen virker blendene og sjenerende ut i gate eller på fortau, samt at det blir et alt for høyt nivå på belysningen da de forskjellige næringsdrivende fører en "lyskrig" seg i mellom. 1.7 Laserlys og annen privat effektbelysning: Kanskje ikke noe stort problem foreløpig, men utviklingen for slikt lysutstyr er at de blir stadig kraftigere og med flere spennende muligheter, samtidig som prisene faller. I større byer er det et tiltakende problem at private aktører bruker himmelen som skjerm for å vise logo av, eller profilere sitt foretak, ofte knyttet opp mot spesielle evenementer som konserter, release parties eller andre showpregede aktiviteter. Det finnes imidlertid også ungdommer som lager sin egen lyskanon på gutterommet, for å leke seg med disse på kvelds- eller nattestid. Tilsynelatende ufarlig moro for enkelte, men i ytterste konsekvens kan det skape fare for flytrafikken eller skape utrygghet og redsel for vanlige mennesker. Også her er det snakk om lysforurensing og sjenanse for andre. 1.8 Lover og regler som regulerer lysbruk: Det finnes ikke mange lover og regler som kan styre lysbruken i det offentlige rom, men nedenfor følger en opplisting av aktuelle steder hvor det allerede står eller hvor det kan legges inn føringer for slik belysning. Som nevnt tidligere vil dette lettest kunne styres og administreres ved hjelp av en egen overordnet belysningsplan, men følgende kan også gi enkelte svar. Nedstående opplisting har allerede formuleringer om belysning i det offentlige rom, eller kan være passende steder for den respektive kommune å legge slike føringer: Plan og bygningslovens 74. Planløsning og utseende (skjønnhetsparagrafen), punkt 2 Kommunedelplan med tilhørende belysningsplan Skilt- og reklameplan Naboloven Lokale utbyggingsavtaler med føringer for utendørsbelysningen 19